Misjonstidende nr. 1 2022

MISJONSTIDENDE 01/22

JANUAR 2022 ÅRGANG 177

Utveksling |

SIDE

SIDE 6

SIDE 44

Ta kontakt for et godt tilbud

Trygghet i møte med fremtiden

Vi er forsikringsselskapet for kristne og ideelle organisasjoner og for deg som er ansatt eller frivillig i en slik organisasjon. Vi gir overskuddet vårt tilbake til kristen-Norge! Ring 23 68 39 00 eller les mer på kniftrygghet.no

INNHOLD

Misjonærbarnsaken: Et åpent sår

14 Utveksling: Nye misjonsmarker

18 Ucrew: Madis` mediekall

20 Uteam: Susannes reise

Misjonærhistorie: Lilly

22 Utveksling: Annerledes lærerpraksis

24 Sør-sør: Sendt på DTS

40 Madagaskar: Sultkatastrofen

54 Mat: Kyllingsuppe

55 Serie: Grey`s sesong 18

Sylvi Hevrøy: Jordmorkofferten del 2

Andakten: Jone Unlayao Slettebø-Knudsen

Walle

Einar Wetlesen Ludvigsen

Madagaskar: Flere unge ledere

«FORELSKA I NMS»

MISJONSTIDENDE

Misjonstidende 1/22 Januar 2022

UTGITT AV: NMS

Det Norske Misjonsselskap www.nms.no

POSTADRESSE

Boks 226 Sentrum 4001 Stavanger

BESØKSADRESSE

Misjonsmarka 9 4024 Stavanger

TELEFONNUMMER

51 51 61 00

mandag, tirsdag og torsdag fra kl. 09-14

GAVER TIL NMS: Bankgiro: 8220 02 85057 MT-REDAKSJONEN

tlf 51 51 61 00 ANSVARLIG REDAKTØR

Trond Hjorteland trondh@nms.no

tlf 46 94 52 42

REDAKTØR

Helene Reite Uglem hru@nms.no

tlf 95 21 74 92

GRAFISK DESIGNER

Bodoni AS Thomas Torgersen thomas.torgersen@bodoni.no

tlf 95 77 62 28

Svanemerket og miljøvennlig papir

Salgs Forum AS post@salgs-forum.no

Tlf: 915 90 578

NESTE UTGIVELSE MT 2 kommer i mars 2022

Ja, det var desse orda ho brukte, kyrkjerådsleiar Kristin Gunleiksrud Raaum, etter å ha besøkt hovudkontoret til NMS i Stavanger i 2016. Og sjølvsagt er ikkje me i NMS så mykje annleis enn dei fleste andre som blir omsverma på denne måten; me blir stolte og glade – og me kjenner samstundes på ein drivande inspirasjon og ei sterk forplikting til å formidla misjon.

Me håpar at dette nummeret av MT vil bobla over av engasjement, eit ungdommeleg sådan, til inspirasjon både i Den norske kyrkja og blant alle andre som brenn for misjon. Saman med NMSU og Hald internasjonale skole har NMS fleire tilbod til ungdom som ønskjer å realisera kallet sitt om å gjera ein skilnad her i verda. Eller som me seier i NMS: dela trua på Jesus, utrydda fattigdom og bekjempa urett.

Akkurat i våre dagar er dette med kall og omgrepet «all in» omdiskutert i samband med ei stormønstring for ungdom (The Send) som skal vera på Telenor Arena i sommar. Dette arrangementet har utløyst ein stor diskusjon om kor grensene går for det sunne og det usunne kallet. Kva betyr det å gå «all in»?

Og kan me i det heile tatt bruka eit ord som «kall» i våre dagar, med all den bagasjen og

negative assosiasjonane det gir, også sett i lys av historiane til misjonærbarna? I neste nummer av MT skal redaksjonen kikka nærare på kallsbegrepet, frå ulike synsvinklar, med håp om å bidra til ein klok og brei diskusjon om temaet.

Ei forelsking – som den kyrkjerådsleiaren opplevde – eller eit kall – som mange av oss har opplevd, er ein kraftfull realitet som me må forhalda oss til – om me vil eller ikkje. Me i NMS er opptatt av å skapa dei gode rammene slik at så mange som muleg skal få kunna leva ut kallet sitt – saman med våre samarbeidspartnarar både i Norge og ute i verda. Ikkje minst er me opptatt av at den yngre generasjon skal få oppleva arenaer, både lokalt, nasjonalt og globalt, der dei får sjå at det nyttar – at akkurat deira bidrag utgjer ein forskjell.

Ei forelsking kjem ikkje rekande av seg sjølv. Kanskje blei nettopp ditt engasjement tent fordi du las bladet du nå held i nevane? Misjonstidende har som mål å engasjera og inspirera til misjon. Me vil vera eit vindauge mot verda som synleggjer kva evangeliet gjer, både i Norge og ute i verda.

For at Misjonstidende skal vera eit slikt

20 ÅR I TROFAST TJENESTE

LARVIK: Målfrid Tvetene (90) har engasjert seg siden NMS Gjenbruk i Larvik startet for 20 år siden. Den populære butikken har bidratt stort til NMS. Blant de mange frivillige i butikken er Målfrid en av de eldste som har vært med siden starten i 2001. Da stod Målfrid i en sorgprosess etter mannens død, men husket hans ord om å ikke «sette seg til». Hun trengte noe å være opptatt med og møte andre. Da oppsøkte hun den nyåpnede gjenbruksbutikken.

– Det var det beste jeg kunne gjort. Her fant

jeg et sosialt fellesskap, og det var flott å være med og samle inn penger til en god sak, slik vi gjorde i misjonsforeningen som barn. Nå har jeg ikke lyst til å slutte, sier 90–åringen.

Hver mandag møter hun opp på lageret. Gjennom årene har hun hatt ulike arbeidsoppgaver, både mottak og klargjøring av varer, utstilling og ekspedering.

Det var jo du, Målfrid, som lærte meg opp i kassa, sier styreleder Marit Vestmoen Nilsen som er styreleder i butikken.

KALL ER EIN REALITET VI MÅ FORHALDA

vindauge, er me særs takksame for at så mange av våre 17 000 mottakarar betaler for bladet. Abonnementet er i utgangspunktet gratis, som ein takk og inspirasjon til alle våre støttespelarar. Men me vil frimodig be om at alle som kan, tar ein kikk på giroen som følgjer bladet og på den måten bidrar til at misjonsvindauget kan stå på vidt gap.

Slik at endå fleire blir forelska i misjon.

Trond Hjorteland

Ansvarlig redaktør

Du er trofast og alltid til å stole på. Et forbilde for de andre frivillige, sier Marit til Målfrid.

I dag er det opp mot 40 frivillige på lageret og i butikk, inkludert 10-15 menn som for det meste driver med transport og reparasjon.

Her er det alltid plass til flere. Det er bare å ta kontakt, så finner vi arbeidsoppgaver og en vaktløsning som passer for deg, sier Marit.

Målfrid kan anbefale å jobbe i NMS Gjenbruk.

Det er et godt fellesskap. Jeg kjører fortsatt bil, og så lenge jeg har helse til det, kommer jeg nok til å dukke opp videre.

Send SMS med NMS MT til 2490 eller ring oss på 51 51 61 00.

NYHETER FRA MIDTØSTEN RETT I LOMMA

Nå kan du få ferske nyheter fra den kristne TV-kanalen SAT-7 i Midtøsten på e-post. NMS støtter kanalen som når millioner av barn og voksne i Midtøsten. Insight publiseres på engelsk, men en gruppe frivillige på Jørpeland jobber med å oversette bladet til norsk.

Ønsker du å få blade gratis på e-post? Registrer deg her: nms.no/dypdykk/nyheter/

ET ÅPENT SÅR

I NMS–HISTORIEN

I boka «O bli hos meg» skriver forfatter Lene Ask misjonærbarnas kapittel i en underfortalt historie.

E– Er vi ikke snart ferdige med misjonærbarnsaken?

Lene Ask får spørsmålet ganske ofte. Forfatteren av bøkene «Kjære Rikard» og «O bli hos meg» viser barnas versjon av misjonshistorien. Historier fra en barndom som fortsatt preger dem.

– Misjonærbarnsaken er ikke noe vi kan sette strek over. Barna er en del av misjonshistorien. Vi må utfordre og undersøke alle sider ved den, også det ubehagelige.

O BLI HOS MEG

I 2014 ble mange kjent med Rikard. Gjennom en 10 år lang og hjerteskjærende brevveksling mellom en sønn på barnehjemmet Solbakken i Stavanger og faren som var NMS–misjonær på Madagaskar. Ask kom over brevene på Misjonsarkivet i Stavanger. Bak det formelle 1900–tallsspråket, så hun en sorg som aldri kom fram på lysbildene fra Madagaskar.

en underfortalt historie i hendene.

– Dette var noe helt annet enn det jeg selv har hørt på bedehuset som barn. Ingen sa noe om at barna savnet foreldrene sine.

Etter utgivelsen ble hun kontaktet av flere misjonær barn. Det førte til boken «O bli hos meg», der 10 personer deler sine ærlige beskrivelser av en barndom i organisasjonens varetekt.

ønsket å gjøre misjonærbarnas historie tilgjengelig for folk flest.

– Bøkene har åpnet opp og vist vonde sider ved misjonshistorien. Jeg har først og fremst ønsket å belyse problematikken, ikke fordele skyld. Jeg mener at alle har rett til å eie sin historie, både de som har hatt det vanskelig, men også de som har hatt det godt.

– Det er sjelden å finne en så direkte kilde om det å være barn på begynnelsen av 1900-tallet. Barnas stemme hadde jo ikke like stor betydning da som nå, sier Ask som innså at hun satt med

– Dette er ikke et avsluttet kapittel, men fremdeles et åpent sår. Flere har kjent seg avvist da de kom til sin misjons organisasjon for å fortelle sin historie, opplevde Ask som

HJERTET FLERE STEDER

Marianne er like spent som 6–åringer flest når hun tar farvel med sine gassiske venner østpå i 1960. Men hjernen begriper ikke rekkevidden av det som skjer idet hun tar avskjed med foreldrene. Tenker ikke over at den eneste voksne er en husmor med ansvar for 40 barn. Vet ikke at hun skal leve i en slags barnejustis til hun er 16 år. Om hun slår seg, trenger et plaster på kropp eller sjel, er hun alene. Hun kommer ikke

Helene Reite Uglem

Lene Ask, forfatter

Marianne Skjortnes

Bilde fra boka O bli hos meg av Lene Ask.

hjem til et middagsbord med nysgjerrige foreldre som spør hvordan dagen har vært.

– Jeg var tre år da vi kom til Madagaskar. 16 år da vi kom hjem, begynner Marianne Skjortnes, en tospråklig kvinne i 60–årene.

Hjertet har to hjem. Røttene er her, i Stavanger, men også på Madagaskar. Derfor sklir hun rett inn, både i fakter og toneleie, når hun besøker sitt andre hjemland.

– Bortsett fra to år i Norge, bodde jeg to dagsreiser fra foreldrene mine fra 1.-9. klasse. Vi traff dem bare i sommer– og juleferier, forteller Marianne.

Hun husker lillebroren som ble sengeliggende med feber og oppkast hver gang foreldrene dro. Påskeferiene hos misjonærfamilier i nærheten. Men hun husker også lek, latter og klassekamerater som ble som søsken. Hun er takknemlig for dem, og for livserfaringen hun har fått gjennom en oppvekst i et annet land. Så oppveksten var vel god?

KROPPEN HUSKER

Det kommer plutselig over henne da hun på 70–tallet er tilbake som misjonær selv.

– Vi skulle overnatte på internatet der jeg vokste opp. Da ble jeg fysisk dårlig. Jeg måtte ut. Jeg orket ikke være der, forteller hun.

– Hvilke minner dukket opp?

– Det å være adskilt fra foreldrene. Kroppen husket avvisningen. Den husket rommet, fullt av barn på samme alder. Vi var mye overlatt til oss selv. Først nå skjønte jeg at barndommen ikke bare var god og at jeg måtte bearbeide den.

Og det gjorde hun, både personlig og faglig. Som sosialantropolog og ansatt ved VID, har hun forsket på Madagaskar, folket og kulturen. Hun har også jobbet med misjonærbarn–tematikken, undervist om den, tatt med studenter til Madagaskar, bidratt i boken «Med hjertet på flere steder» som omhandler

misjonærbarnas historie. Ikke minst representerte hun misjonærbarn–erfaringen da tematikken kom opp i 2009.

Marianne er kanskje det man kaller et løvetannbarn. Hun har gjort karriere av sin tøffe oppvekst og forsket seg gjennom traumene. Både for seg selv og andre.

– Jeg har betalt en høy pris, men har vært heldig som kunne dra nytte av oppveksten.

ORGANISASJONENS ANSVAR

– Foreldrene hadde ikke noe valg. Skulle man bli misjonær, måtte man godta internatskole–ordningen. Det var en hel pakke man sa ja til, mener Skjortnes.

Som mange andre misjonærbarn har hun kjent på frustrasjon overfor autoritetene. Organisasjonen, Gud og foreldre.

– Foreldrene mine var kloke, synes Marianne.

– De gjorde det beste ut av situasjonen. Var oppmerksomme og viste tydelig omsorg. Jeg har alltid hatt et godt forhold til dem. Jeg delte det vanskelige da jeg ble klar over det. Pappa ble overrasket, men lyttet og tok imot.

ULTIMATUM

Når Marianne og Kjetil kommer til Madagaskar til sin andre misjonærperiode i 1985, skal deres eldste barn begynne på skole. Kjetil skal undervise på en presteskole som ligger en dagsreise unna. Da kjenner Marianne ryggmargsrefleksen slå inn.

– Barna skulle ikke få samme oppvekst som meg. Om de måtte bo på internat, kunne vi ikke fortsette, sa hun til NMS.

De blir omplassert. Kjetil får jobb på en presteskole i nærheten av skolen, slik at barna kan bo hjemme.

– Ingen likte å sende barna på internat. Hvorfor skulle vi få spesialbehandling?

MISJONÆRBARNSAKEN

Fram til rundt år 2000 hadde NMS egne norske internatskoler for misjonærenes barn. Utover 80–tallet vokste kunnskapen om tilknytning mellom foreldre og barn, og ordningen ble gradvis erstattet av hjemmeskole og andre løsninger.

I 2009 engasjerte NMS og NLM forskningsstiftelsen IRIS til å utføre en spørreundersøkelse blant norske misjonærbarn som bodde i utlandet mellom 1950 og 2000. Over halvparten av de 2500 svarte. Disse avdekket blant annet at 28 prosent hadde opplevd mobbing. 7 prosent ble utsatt for seksuelle overgrep, 2 prosent sa de ikke husker, og 41 prosent svarte ikke på dette. I over halvparten av tilfellene fikk ingen vite noe om krenkelsene. Undersøkelsen fortalte også om fysiske avstraffelser, omsorgssvikt, manglende voksenkontakt og lite kontakt med omverdenen. Samtidig fortalte 60 prosent om en god oppvekst på internat. Nær 60 prosent sa de følte seg fremmede når de kom til Norge. Mange var likevel takknemlige for erfaringene de fikk av en oppvekst i utlandet. De 1500 som svarte på undersøkelsen, skåret høyere på psykiske plager enn resten av befolkningen. De som ble utsatt for mobbing og overgrep hadde flest helseplager. Det slo også negativt ut på forholdet til tro og misjon.

Undersøkelsen førte til en beklagelse fra NMS og NLM, men også møter og samtaler med enkeltpersoner og grupper. Organisasjonene tilbød økonomisk støtte til bearbeiding. NMS ble tydeligere på foreldrekallet, spesielt når nye misjonærer skulle rekrutteres. Videre ble oppfølging etter hjemkomst forbedret. Det samme ble beredskapen for å hindre og håndtere overgrep.

Undersøkelsen satte misjonærbarna på dagsorden i media. Det samme gjorde bøkene til Lene Ask, «Kjære Rikard» (2014) og «O bli hos meg» (2021) som førte til flere leserinnlegg.

Bilde fra boka «O bli hos meg» av Lene Ask.

Kjetil Aano

begynne i en annen ende, forteller Aano.

De ville kartlegge hva som egentlig hadde skjedd.

– Men da vi skulle sende ut spørreundersøkelsen, så vi at mange misjonærbarn ikke en gang var registrert noe sted.

Det tok lang tid å finne alle adressene før de endelig kunne sende spørreundersøkelsen til de 2500 misjonærbarna i NMS og NLM.

– Undersøkelsen viste at det var selve ordningen som var skadelig. Den skilte barn fra foreldre. NMS påførte barna belastning og smerter de aldri hadde bedt om, sier Aano.

Det satt langt inne for organisasjonen å erkjenne at NMS i 100 år hadde forvaltet et skadelig system.

– Vi trodde oppriktig at internatordningen fungerte. Om du ikke likte den, så var det ditt problem, var holdningen. Men undersøkelsen førte til at vi forstod at det var selve ordningen som var mangelfull.

9. DESEMBER

Han husker godt 9. desember 2009, da han stod foran 500 misjonærbarn og beklaget på vegne av NMS.

– Men jeg hadde en prosjektgruppe i ryggen og fikk god støtte fra dem, presiserer han.

NMS og NLM erkjente, bekjente og beklagde. Tre ord som ble viktige.

– Vi erkjente at systemet var skadelig. Bekjente at det hadde påført smerte. Og vi beklagde på det dypeste, forteller Aano.

Så startet samtalene. Med grupper, inndelt etter land. Med foreldre, internatansatte og flere titalls individuelle samtaler.

– Det var mye aggresjon. En høyst normal reaksjon. Jeg skulle ikke være psykolog, men jeg kunne ta imot og tåle det som kom, sier han og blir stille litt.

– Det er det emosjonelt tøffeste jeg har

stått i. Å møte mennesker som har fått livet revet i stykker. Det var NMS, og det vi stod for, som var årsaken til det.

Men når sinne fikk rom, skjedde det også at noen sa: «Dette var godt å få sagt.»

Etter møtet og beklagelsen 9. desember, var det en som reiste seg og sa: «Vet du, jeg tror faktisk du mener det.»

– Og det gjorde jeg.

SAMMENSATT SAK

– Men selv om noen forsonte seg med NMS, er ikke dette en enkel solskinnshistorie med «happy ending», skynder Aano seg å legge til.

– Vi skal huske historien, så den ikke, på en eller annen måte, gjentar seg. For dette har vist oss at selv om tanken er god, kan skader skje. Også når motivet er å få delt evangeliet.

Aano møtte også mennesker som snakket varmt om internatoppveksten.

– Flertallet fortalte om sår, men at de samtidig hadde det fint og ikke ville byttet erfaringen. Men altfor lenge hadde NMS brukt de positive historiene som skylapper.

KALL OG MAKT

– I gamle dager var kallsforståelsen radikal i NMS. Det lå mye makt i dette ordet. Kallet kom jo fra Gud selv, og man skulle godta følgene. Om du så måtte ofre samvær med barna, sier han.

godt nok fulgt opp underveis eller etterpå. Samtidig må alle ordninger også forstås ut fra den tids krav og målestokk.

VEIEN VIDERE

Men hvordan er det å være gift, når den ene er generalsekretær i organisasjonen som har såret den andre?

– Det har til tider vært krevende, men også en styrke. Vi har hele tiden vært tydelige på rollene våre. Marianne gav meg mange innspill fra en synsvinkel jeg ikke hadde.

Aano er takknemlig for bøkene til Lene Ask som har gjort misjonærbarnas historie kjent og holdt samtalen varm. En samtale han håper NMS vil koble seg på, når den i ny og ne dukker opp igjen.

– Blir NMS ferdig med saken noen gang?

– Ikke så lenge det lever mennesker som har sår. Men kanskje ikke etter det heller. Målet er heller å alltid ha en åpen dør for å snakke om dette.

ÅPEN DØR

Da dagens generalsekretær, Helge Gaard, reiste til Madagaskar med familien i 1988, var det ikke aktuelt å sende sønnen på internat.

Det var et uskrevet hierarki med Gud på toppen, organisasjonen og foreldrenes kall. Nederst var barna som betalte prisen. NMS begynte å se på misjonærrekrutteringen med lupe.

– Før var kall en slags inngangsbillett. Det var få kritiske spørsmål. Man så ikke alltid hvor viktig det var å undersøke om folk hadde de rette kvalifikasjonene og om man kunne tåle belastningen. Misjonærfamiliene ble heller ikke alltid

Helge Gaard

– Vi fikk utvidet fireårsperioden til seks år, for så å dra hjem når sønnen vår kom i skolealder, forteller Helge som følte seg imøtekommet.

– NMS ønsker å ta lærdom av historien og vise tydelig at foreldrekallet kommer først. Vi vil ikke gjøre samme feil igjen, sier han.

– Når vi nå rekrutterer nye misjonærer, er barna i fokus. Det er viktig å finne gode løsninger for hele familien.

– Er dørene åpne for misjonærbarna i dag?

– Ja. Jeg vil oppfordre folk til å ta kontakt.

MISJONSORGANISASJONENES

– Tausheten fra organisasjonene etter Lene Asks

bok står i kontrast til den store oppmerksomheten den fikk i mediene ellers. Det kunne oppfattes som at temaet er et tilbakelagt kapittel, sier Berit Dahl.

– Jeg syntes det var rart at «O bli hos meg» ikke ansporet organisasjonene til å gi et mer oppdatert bilde av hvordan misjon drives i dag, sier Berit Dahl som etterlyste en respons fra misjonsorganisasjonene i et leserinnlegg i Vårt

BERIT DAHL

Berit Dahl ble født på Madagaskar i 1943 og bodde på internatskole fra 1952–1957. Foreldrene møtte hun to ganger i året. De bodde tre dagsreiser unna. I februar 1990 utga hun boken «Bortsendt». I desember 1990 var hun med på å stifte organisasjonen IBAN (Interesseorganisasjon for barn av nordmenn i utlandet, senere endret til NORUT) og har engasjert seg i debatten rundt misjonærbarna.

Land i høst. Hun tror at mange som har lest og hørt om Lenes bok sitter med et avleggs bilde av misjonsvirksomhet.

– Da de fikk utfordringen, svarte NMS med å gi et oppdatert bilde av hvordan misjon drives i dag, med fokus på barns behov, færre misjonærer, omprioritering av midlene og en anerkjennelse av vår innsats for leksa de har lært. Det gjorde godt å lese.

«HJEMME»

Dahl var med og starte IBAN/NORUT i 1990. I en 20-årsperiode jobbet de med å etablere dialog med arbeidsgiverorganisasjoner som jobber i utlandet, ikke bare misjonsorganisasjoner.

– Vi ga faglig og erfaringsbasert informasjon, ikke bare om internat og atskillelse av barn og foreldre, men også om tilbakevendingen til Norge, sier hun.

For det kan være en smertefull prosess.

– Jeg forsøkte flere ganger å få medienes oppmerksomhet på utfordringene ved tilbakevending, med det var ikke «juicy» nok. Kanskje var det vanskelig å forestille seg at det var problematisk å komme hjem til verdens beste land? Men vi kom ikke hjem, vi kom til et fremmed land, med andre sosiale normer og alderskoder, forteller Berit som i realiteten flyttet hjemmefra som 9–åring. I løpet av en femårsperiode var hun bare hjemme hos familien i de store feriene.

– Etter så mange år borte er det heller ikke lett å flytte hjem, noe også mange

studenter har erfart. Mange opplevde gjenforeningen med familien i tidlige tenår. Tilpasning til en savnet familie blir ikke lettere av en tenåringskropps motstridende følelser i fremmede omgivelser, sier hun og understreker:

– Men barn har ulik robusthet. Mange opplever fordelene som større enn ulempene. Alle har vi vel fått med oss en skatt vi ikke ville vært foruten.

SEKSUELLE OVERGREP

– Internatbarn har mindre beskyttelse. Barn som savner nær og trygg voksenkontakt kan være lette ofre for overgripere, sier Dahl.

Overgriperne var foresatte i internatene, tillitspersoner blant misjonærene, personer i lokalbefolkningen og barn i internatene. Det kommer fortsatt frem nye historier om seksuelle overgrep. På begynnelsen av 2000-tallet tok misjonsorganisasjonene fatt i dette. Ved hjelp av fagpersoner ble det utarbeidet retningslinjer for hvordan slike hendelser skulle håndteres.

– Så langt jeg kjenner til, har det vært gode retningslinjer. Men det er et sårt tema som i tillegg til retningslinjer trenger kunnskap, finfølelse og empati.

IKKE

HUGGET I STEN

– Prosentene som kom frem på ulike aspekter i misjonærbarnundersøkelsen i 2009 må ikke oppfattes som den endelige sannhet, mener Dahl.

– Den speilet respondentenes tilbakeblikk på det tidspunktet. Men synet på oppveksten vil forandre seg hele livet. For selverkjennelse er en langsom og livslang prosess, forklarer Dahl som i likhet med flere andre ble provosert av undersøkelsen.

– Skorpen ble uforberedt revet av sårene.

Bilde fra boka O bli hos meg av Lene Ask

MISJONSORGANISASJONENES TAUSHET

Det ble forventet at vi skulle blottstille våre mest smertefulle erfaringer til en organisasjon som hadde oversett oss, uten å vite hva det skulle brukes til. Målsettingene var sprikende.

STILLETIENDE LYDIGHET

I oktober skrev Bjørn Wang i Vårt Land at «de stygge eksemplene som har kommet frem i misjonærbarndebatten, delvis skyldes at ivrige tjenere har sauset sammen kallet til etterfølgelse og kallet til tjeneste.»

– Det var klargjørende ord for meg. Sammenblandingen har skapt en organisasjonskultur som krevde stilltiende lydighet mot urimelige ordninger, tror Dahl som mener at et uuttalt krav om lojalitet mot ordningene også har krevd taushet utad om personlige belastninger.

– Dette gjelder for både misjonsorganisasjonene og andre arbeidsgivere med virksomhet i utlandet der alle har formål som de ansatte identifiserer seg med. I misjon, hvor offer var en naturlig del av kallet og Gud selv var oppdragsgiver, ble lojalitetskravet desto sterkere.

– Misjonærforeldre som opponerte mot internatordningen opplevde å få stilt spørsmål ved oppriktigheten i sitt kall. Kallet til tjeneste var overordnet familiens behov for å være samlet. Dette er et paradoks i en kristenkultur som ellers forfekter et ganske annet verdisyn når det gjelder familier, fortsetter Dahl.

I 1990 brøt flere misjonærbarn lojalitetskravet.

– Vi knuste myten om de heldige solskinnsbarna. Dette ga misjon riper i lakken og vakte sterke følelser til forsvar for misjon, også fra misjonærbarn. Vi fikk mye støtte, men også sterk motstand, og

fikk «som fortjent» i debatten som fulgte.

Historiene satte et kritisk søkelys på foreldrenes kallsoverbevisning og livsvalg.

– Det måtte være som å få teppet trukket vekk under føttene. IBAN var opptatt av å møte foreldrene i dette. Om organisasjonene gjorde noe for foreldre i denne tiden, så kom det ikke fram, slik hun husker det.

– Da IBAN arrangerte «Nordic Conference» i 1994, laget vi eget program for foreldre. Bare to foreldrepar møtte. Var det lojalitetskravet som gjorde terskelen for høy?

SØR-SØR

samarbeidspartnere, bekrefter generalsekretær Helge Gaard.

– Men partnerne våre er egne selvstendige organisasjoner som til syvende og sist tar sine egne valg. Vi er ikke med i utvelgelsen av sør-sør–misjonærer, og vår personalavdeling er ikke involvert. Vi har dermed ikke samme kompetanse disponibel som når vi samtaler med de vi selv sender ut. Vi prøver likevel å gjøre det beste ut av det og gir råd når tjenesten skal tilrettelegges.

Sør–sør–misjonærenes barn bor ikke på internat, men med sine foreldre.

I 2018 ble hun klar over at Den gassisklutherske kirken (FLM) sendte en gassisk misjonærfamilie til Thailand.

– Får leksa som NMS har lært av norske misjonærbarn konsekvenser for veiledningen av lokale kirkers utsendelse av misjonærer? spør Dahl.

– Deler NMS sin kunnskap og erfaring til FLM om arbeidsgivers ansvar for tilrettelegging for misjonærenes barn? Får FLM og deres misjonærer ta del i kunnskapen om hva oppvekst og skolegang utenfor foreldres hjemland har å si for tilhørighet og identitet? Sikrer NMS at FLM legger til rette for at barnas erfaring skal bli en gevinst på lengre sikt? Eller må FLM og andre utsenderkirker i sør gjøre alle erfaringene om igjen?

– Vi er oppmerksomme på utfordringene og vi deler våre erfaringer med våre

– En annen forskjell er at de fra Kamerun reiser til samme etniske gruppe, fulanere i Mali. Det kan også virke som verdensforståelsen er likere mellom Madagaskar og Thailand enn mellom Norge og Afrika. Dermed kan ikke alt overføres fra våre norske erfaringer.

ØNSKER MER ÅPENHET

– Misjonærbarn forblir et tema så lenge det finnes misjonærbarn. Om 30-40 år får vi vite hvordan dagens misjonærbarn ser på sine oppvekstsvilkår, sier Dahl.

Den store responsen på Asks bøker viser at dette er en pågående prosess, mener hun.

– Jeg håper at NMS alltid vil ha åpne dører for både foreldre og barn. Å lytte til historiene er ikke nok. Det handler om å møte mennesker i gjensidig erkjennelse av vonde følelser, å dele smerten i en åpen endringsprosess.

TEMA |

UT AV KOMFORTSONEN

Misjon i dag går på kryss og tvers. Ikke bare fra nord til sør, men til og fra alle verdens hjørner.

Amos Ounsoubo

KRISTINE BREMNES: Influenser og tegnspråktolk

23 21 26 24

AMOS OUNSOUBO: Fant sitt talent i Mandal

JORDAN WILLIAMS: Vil påvirke idrettsverdenen

MADAGASKAR OG KAMERUN: Flere unge ledere

NYE MISJONSMARKER

I gamle dager dro nordmenn til Madagaskar for å dele evangeliet. Nå er det like mye for å bli fornyet selv.

Helene Reite Uglem

ed anatomi, fysiologi og sykdomslære i bagasjen reiser norske sykepleiestudenter til Madagaskar hvert år. Noen tror mer på vitenskapen enn Gud. Støtter seg til fornuften i møte med det som er vanskelig. Og troen? Det er en privat sak. Ja, nesten et tabu. Likevel står det, svart på hvitt, i både ryggmarg og yrkesetiske retningslinjer:

«Sykepleieren må møte pasientens åndelige og eksistensielle behov».

Men først må man kanskje møte seg selv i døra.

DET UKJENTE BEHOVET

For hvordan møter man et behov man ikke kjenner på selv? Hvordan finner man ordene når skepsisen presser på? På Madagaskar møter praksisstudentene helsearbeidere som tyr til både bønn og medisiner. Gud og vitenskap, åndeutdrivelse og samtaleterapi går hånd i hånd. Den norske sykepleieren må til slutt innrømme at folk blir friske på Madagaskar også.

Hun er en av de 170 studentene som hvert år har praksis gjennom

kompetansesenteret Lovasoa på Madagaskar. Her får hun praksis i en Toby, Den gassisk–lutherske kirkens sykelandsbyer, der åndeutdrivelse, forbønn og grønnsaksdyrking er en del av en helhetlig behandling. I bakevja, hevder noen. Forut for sin tid, mener andre.

I dag er den norske studenten sykepleier i Norge. Hver gang det kommer pasienter som mener de trenger åndeutdrivelse, sendes de til henne. For det er bare hun som vet hva hun skal si, selv om hun ikke tror på det selv.

Og kompetansen hennes blir bare mer og mer ettertraktet.

MISJONSMARKER

STUDENTUTVEKSLING: Norske studenter i praksis på Madagaskar. FOTO: NMS

UT AV KOMFORTSONEN

Men NMS sender ikke bare studenter til Madagaskar. Før pandemien dro hundrevis av unge på utveksling gjennom ni forskjellige program.

– 55 prosent av de ansatte i NMS under 40 år har deltatt på ett av disse. Blant de frivillige opp mot 80 prosent. Det viser at utveksling er en vei inn i videre misjonsengasjement, sier Kristian Mjølsneset som leder programmet Ucrew, ettåringstjenesten.

UTVEKSLING I NMS

1. NMSU Uteam: Korttidsreiser til NMS` partnerland for ungdom under 18 år. Ofte sammen med partnerkirker i Den norske kirke. (Kontaktperson: Solveig Hugdal | solveig.hugdal@ nmsu.no | 47160251

2. NMS Uteam: Korttidsreiser til NMS` partnerland for studenter og unge voksne over 18 år.

3. Volontør: Enkeltpersoner eller grupper som ønsker å jobbe frivillig. For alle aldre i et fleksibelt tidsrom.

4. Ucrew (ettåringstjeneste): Ett skoleår med en av NMS' partnere i Europa eller Madagaskar. Deltakere fra Norge og andre partnerland. (Kontaktperson NMS Uteam, volontør og Ucrew: Kristian Mjølsneset | kristianm@nms.no | 90 89 34 01)

5. Connect (Hald internasjonale skole): Seks måneder praksis hos NMS–partnere i Afrika, Asia, Europa eller Sør-Amerika. hald.no/connect (Kontaktperson: Andreas Holm | andreas.holm@hald.no | 41278189)

– Hvorfor er utveksling så viktig for NMS?

– Utveksling handler dypest sett om å dele tro, talent, kunnskap og erfaring på tvers av kultur og landegrenser. Det skaper forbindelser mellom mennesker over hele jorden, og gjør noe med deg personlig, svarer Kristian.

– Vi trenger å møtes. Dele liv, erfaring, tro og kunnskap, mener han og viser til et eksempel:

– Gjennom Ucrew fikk estiske ungdommer bli med kirken i England og se hvordan de møter ungdom på en annerledes måte. I parken med en kopp kakao for eksempel. Slik får de kontakt. Det kan fungere like godt i Estland, tror han.

6. NMS Exchange: Studenter har praksis eller feltstudier i utlandet innenfor sykepleie, lærer/barnehagelærer, ergoterapi, vernepleie, sosialt arbeid, medisin, tannlege, optometri, teologi og interkulturell kommunikasjon. NMS samarbeider med syv universiteter i Norge som sender studenter til Madagaskar, og snart til Thailand og Kamerun. (Kontaktperson: Siri Nyen | siny@nms.no | 458 65 217)

7. Sør–sør–utveksling: NMS Etiopia støtter unge voksne til å delta på disippeltreningsskole i Ungdom i oppdrag Sør–Afrika. Les mer side 28.

8. Musikk- og kulturutveksling: Unge med minoritetsbakgrunn fra Kamashi–distriktet i Etiopia møter unge fra Kamerun, Egypt og Madagaskar for å dele talent, musikk og kultur.

9. Stipend: NMS støtter studenter fra NMS` partnerkirker med stipend.

10. Giving Tuesday: Norske influensere besøker NMS` partnerland gjennom Giving Tuesday. Les mer side 25.

– Hva gjør utveksling på det personlige plan?

– Å ta steget ut av komfortsonen for en periode, skaper åndelig og personlig vekst. Noen får dypere fagkompetanse. Andre finner sitt talent, sitt kall og sin vei i livet, svarer Kristian.

– Det er sunt å oppleve andre kulturer, leve sammen med mennesker som tenker annerledes. Å bryne oss på hverandre, former oss. Det skaper verdier som solidaritet, rettferdighet, tro og tverrkulturelt fellesskap.

ETTERTRAKTET KOMPETANSE

– Og det er verdier som trengs i dag, opplever global studiekoordinator Siri Nyen i NMS. Hun er ansvarlig for den delen av utvekslingen

Kristian Mjølsneset

som handler om studenter som skal ha praksis i utlandet.

– Interkulturell kompetanse letter integreringen, tror Nyen, med god støtte fra Kunnskaps–departementet. De ønsker nemlig at halvparten av Norges studenter bør ha et utenlandsopphold i løpet av studietiden.

– Behovet for praksissteder vil derfor øke. NMS er klar for å møte behovet og er allerede godt i gang, sier hun.

For NMS/Lovasoa samarbeider allerede med syv norske universiteter og har som mål å sende 500 praksisstudenter innen 2025.

– Jeg er ikke i tvil om at Norges eldste

misjonsorganisasjon har kompetansen norske myndigheter søker. Gjennom mange år i samarbeid med mange ulike partnere, har vi fått en interkulturell forståelse. Universitetene vet at vi er en misjonsorganisasjon, men de velger oss likevel.

Høsten 2021 ble Thailand lagt til som studentutvekslingsland.

– Vi holder på å få en lokal studiekoordinator på plass. Det samme gjelder Kamerun, der vi nå skal sende ni studenter fra Universitetet i Stavanger i mai. Begge landene gir praksis i kirkelige og offentlige institusjoner.

BRYNT PÅ HVERANDRE

Fram til høsten 2021 var Nyen studie-

koordinator på kompetansesenteret Lovasoa, der 170 forventningsfulle norske studenter ruller inn hvert år. Kommende leger, sykepleiere, lærere, sosionomer og prester. Noen tror på Gud. Andre ikke.

– Alle utvekslingsprogrammene skal romme ulike kulturer og trosoppfatninger. Vi tror Guds kjærlighet er ubegrenset. Den inkluderer alle mennesker, uavhengig av tilstand, posisjon, rase, kjønn, alder og orientering, fortsetter Nyen som tror utveksling skaper en unik mulighet til å lære av hverandre.

– Da er gjensidig respekt avgjørende. Det betyr ikke å skjule vår tro. Vi fronter dette på ulike måter i de forskjellige programmene. I møte med norske universiteter og studenter må vi være profesjonelle, men vi er bevisste på å skape rom for å snakke om tro når det er naturlig.

Siri Nyen

Arkivfoto: NMS

– Hva sier norske studenter om det å ha praksis gjennom NMS på Madagaskar?

– Mange sier det var utfordrende å jobbe under fattige forhold med lite ressurser. Men slik lærer de å være mer kreative, mer selvstendige og trygge i sitt fag. Ikke minst har de selv fått kjenne litt på hvordan det er å være fremmed, sier Nyen som har klokketro på det som vokser fram når vestlige helsearbeidere møter det gassiske samfunnet.

– Det er unikt å oppleve et land der troen står så sentralt. En nyttig erfaring å ha med seg i møte med pasienter med åndelige behov.

Noen av studentene forteller at de har fått gassiske venner som sender melding når de er syke og sier de ber for dem.

– Det viser hvordan misjon har endret seg. Før dro nordmenn til Madagaskar med evangeliet. Nå er det gasserne som evangeliserer for oss.

DAGENS MISJONÆR

NMS er ikke som i 1842, da nordmenn dro ut med bibel og livslange kall.

– I dag går misjon på kryss og tvers, til og fra de ulike verdensdelene. Noen for en kort periode. Andre for flere år. Det er fint at NMS rommer alt dette, synes Kristian Mjølsneset.

Utveksling har gjort misjon mer tilgjengelig.

– Nå kan flere få en smakebit på misjon, og gjennom det kanskje finne sine gaver? NMS rommer ulike folk, kall, talent og kompetanse, sier han og legger til:

– Gjennom utveksling får de som ikke har råd til lange reiser, møte andre kulturer likevel.

– NMS sender færre misjonærer. Er det bare positivt?

UTEAM: NMS har ni ulike muligheter for utveksling. Her fra Uteam i Brasil. Foto: Miriam Valle Landmark

– Vi har kanskje færre norske misjonærer fysisk til stede i partnerlandene, men også partnerne våre er misjonærer. Misjonærer er ikke bare de som reiser fra nord. Det er alle de som deler evangeliet, fra og til alle land, svarer Mjølsneset.

NMS ønsker likevel å være til stede i alle partnerlandene.

– NMS og partnerne har mye å gi hverandre og må derfor møtes. For eksempel gjennom utveksling. Det er bra for relasjonen mellom kirker og land verden over.

VEIEN VIDERE

Antall søkere til Ucrew-programmet har økt kraftig de siste seks årene, og NMS må si nei til flere gode kandidater.

– Ingen tvil om at NMS Utveksling har potensiale til å vokse mer. Vi trenger flere arenaer for dette, tror Kristian.

– Ikke minst trenger vi arenaer der misjonsengasjementet kan fortsette etter hjemkomsten. Undersøkelser viser at mange ønsker å engasjere seg i klima, miljø og migrasjon. Derfor vil vi, sammen med NMS Frivillighet, ha fokus på det i tiden framover.

ET KAMERA FRA

NORGE BLE ET KALL FOR

– Det er takket være NMS at livet mitt har tatt denne retningen, sier Madis Kask (25) fra Estland.

UCREW-året i Norge ga ham en drøm om å tjene Gud med medietalentet sitt.

VALGTE JESUS

– Det første videokameraet jeg brukte ble kjøpt til Pluss Media med penger fra NMS, forteller Madis som etter et år i Norge er tilbake i Estland.

Her vokste han opp i en kristen familie og gikk på søndagsskole.

– Jeg var pliktoppfyllende og ordentlig som tenåring og fikk gode karakterer på skolen. Jeg spilte basketball og så opp til de eldre spillerne, sier han.

Da storebroren sa at han ville begynne på en bibelskole, syntes Madis det hørtes litt rart ut, men bestemte seg for å bli med. Bibelskolen foregikk en helg i måneden, og Madis var den yngste. Her møter han Sirli Kaera. Hun var med i Pluss Media, en gruppe med kristne, estiske ungdommer som driver med ulike former for mediearbeid, støttet av NMS.

De utgir et blad og lager filmer. Sirli fikk Madis med seg, og han begynte å være med som skuespiller når de laget filmer.

– Jeg var ikke sikker på troen da jeg begynte på bibelskolen. Jeg var på leting etter sannhet, sier Madis som plutselig forstod at han allerede gjorde noe i Guds rike.

– Jeg skjønte at jeg måtte velge side og bestemte meg for å gi troen en sjanse. Så jeg ga livet mitt til Jesus.

DET FØRSTE KAMERAET

En dag alle ungdommene i Pluss Media var samlet, spurte voksenlederen deres, Joel Reinaru, om det var noen som ville prøve seg som fotograf? Han stod der med et speilreflekskamera i hånden.

– Jeg kjente at hjertet banket, forteller Madis.

– Jeg hadde så lyst, men var for sjenert til

Stina Margrete Aanderaa Neergård

LIVET

å si det. Men så gikk det flere sekunder uten at noen meldte seg. Da rakte jeg opp hånda og fikk kameraet.

Dette ble et vendepunkt for Madis. Fra da av var mediearbeid hans viktigste interesse. Enda bedre ble det da midlene fra NMS gjorde det mulig å kjøpe et videokamera.

– Fra første stund ble det film og video jeg likte best å drive med, sier han.

Medieinteressen hans førte til mye kontakt med NMSU.

– Jeg har vært på sommerleirer i Norge fem somre. På TMF og på Ucamp. Der har jeg hatt ansvar for å lage leirfilm.

UCREW: Madis Kask på fotooppdrag med ordfører Jarle Bø i Randaberg under et misjonsarrangement. Foto: Privat

MISJONÆR?

Flere estiske ungdommer har vært UCREW med NMS i England. Madis kunne også tenke seg det. Men det er få plasser, og sjansen kom ikke hans vei. Han tok bachelor i logistikk og var i militæret. Men da han hadde begynt på masterstudiet, fikk han en telefon fra Joel: «Kan du tenke deg et år som UCREW?»

Madis svarte at han hadde mest lyst til Norge, men Joel trodde ikke det ville bli mulig nå. Det var England som var aktuelt. Og Madis sa ja.

– Jeg ville se hva Gud kunne gjøre med mine talenter og prøve «fulltids misjonærtjeneste».

TIL NORGE

Men så kom Covid. Madis regnet med at UCREW-året ville bli avlyst, men i stedet dukket det opp en ny mulighet. Han fikk tilbud om å være UCREW i Norge, akkurat slik han hadde ønsket seg.

– Jeg fikk en kombinert stilling med U-kirke og kommunikasjonsarbeid for NMS, forteller Madis.

Han kjente Kristian og Marit Mjølsneset i NMS, som han kom til å ha mye med å gjøre. Allerede første dagen i Norge, da de andre var på omvisning, dro han på sitt første oppdrag. Han kjørte 400 kilometer til Telemark og ble med Marit Mjølsneset på filmoppdrag der.

– Men det var fint. Jeg er vant til å ha tett program og liker litt tempo. Og jeg fikk se mye av Norge.

KORONA-RESTRIKSJONER

Madis kom til Norge sammen med Johannes Ots, som også skulle være UCREW. Begge skulle være med i U-kirke i Stavanger.

– Pandemien stakk mange kjepper i hjulene for ungdomsarbeidet. Mye ble nedstengt. Men det åpnet også

muligheter for nye ideer, forteller Madis.

– Digitale arrangementer og smågrupper for eksempel. Vi delte oss inn i smågrupper som gikk tur og stekte pannekaker sammen. Pandemien ga oss mulighet til å vokse i troen. Med all usikkerheten ble det veldig tydelig at vi måtte stole på Gud. Jeg kan bare gjøre mitt beste, så gjør Gud sitt.

MEDIEKALL

UCREW–året ble perfekt timing.

– Både når det gjelder hvordan jeg endte opp i Norge likevel og oppgavene jeg fikk der. Hvilke talenter har jeg? Hvordan bruker jeg dem? Hva vil jeg oppnå? Det tenkte jeg mye på. Året i Norge ga meg en retning videre i livet og en visjon for framtida.

Madis har tenkt mye på hvordan han skal bruke erfaringen videre. Skal han bli profesjonell film-maker eller fortsette som «halv-proff»?

– Jeg har landet på at jeg ikke trenger å bli proff. Det viktige er å bruke talentet slik Gud vil og fortelle de historiene som ellers ikke blir fortalt. Være en stemme for de stemmeløse, sier han.

Tilbake i Estland erfarte Madis at Gud la ting til rette. Han fortsatte med mastergraden, men det rant inn med medieoppdrag som har gitt ham inntektene han trenger. I tillegg har han fått mulighet til å finne viktige historier og formidle dem.

Allerede før han dro til Norge hadde Madis lekt med tanken om et kristent TV-show for ungdommer.

– Det kjentes som om det var for stort, men nå skjer det. Sammen med et team på 25 andre ungdommer fra Pluss Media skal vi lage månedlige programmer med intervjuer, vitnesbyrd og nyheter, forteller han om programmet som har premiere 13. januar. Hver måned kommer det på TV 7, en kristen TV–kanal, i tillegg til YouTube og sosiale medier.

– Dette er drømmen som går i oppfyllelse.

UTVIDET HORISONT

– Uteam er en gylden mulighet til å bli kjent med NMS ute i verden, sier Susanne Fernandez Henriksen.

Maria Indrøy Risanger

J– Jeg føler meg som en verdensborger som må ut og oppleve noe annet, sier Susanne som har hatt en sterk reiselyst hele livet. De to Uteam–turene til Etiopia har inspirert.

UTEAM I ETIOPIA

– Den første turen i 2018 tilbrakte vi på sommerleir for barn og ungdom på landsbygda. Vi fikk også god innsikt i situasjonen til jenter og kvinner i et mannsdominert samfunn, forteller Susanne.

– Det var flott å se hvordan det samarbeides med kirken for å avskaffe praksisen med kvinnelig omskjæring. Kvinner har tatt mer ansvar selv, og de får en stemme. Gjennom prosjektene vi besøkte fikk vi se at deres makt ble gitt tilbake til dem. For meg var det inspirerende å se hvordan kvinnene bygde seg opp, særlig gjennom mikrofinans.

På den andre turen i 2019 var Susanne reiseleder. Her var de med på sommerskolen til Mekane Yesus-kirka og språkskolen MyLink i Addis Abeba.

– Det var trist å ta farvel etter så kort tid. Jeg føler vi var der i mer enn tre uker. Det blir jo som en liten hverdag hvor vi kjenner på både glede og frustrasjon.

UTVIDET HORISONT

Susanne mener Uteam gir et godt innblikk i arbeidet til NMS. Hun ser opp til de lokales dedikasjon.

– Du får utvidet horisonten og se at måten vi lever på i Norge er forskjellig fra andre, og at ting ikke nødvendigvis er slik du har sett for deg. Du lærer mye av menneskene du møter. Vi er jo ganske like selv om vi kommer fra ulike steder.

Hun har også lært mye om seg selv.

– Som reiseleder lærer du å ta ansvar, men også å være en del av et team.

UCREW

Nå er Susanne ferdig med en bachelor i utviklingsstudier og er Ucrew.

I utgangspunktet søkte Susanne seg til

VERDENSBORGER: Susanne

Fernandez Henriksen har vært på flere turer med NMS. Her er hun i Lalibela. FOTO: Privat.

Madagaskar, men på grunn av stengte landegrenser har hun tilbrakt høsten i Barcelona på et språksenter og i en arabisk kirke.

– Jeg hadde ikke hørt mye om NMS sitt arbeid i Europa, så det har vært viktig, lærerikt og en berikelse for troen. Det er inspirerende å se hva Gud gjør i andre mennesker sitt liv.

Særlig de som jobber på språksenteret har vært til stor inspirasjon.

– De har så stort hjerte for Gud, og de tror så sterkt på hans makt og hans svar på bønn.

G. TUESDAY |

INFLUENSER OG TOLK

Kristine Bremnes (23) sin Madagaskar–tur gav henne en drøm om å bli tegnspråktolk.

FANT STUDIET

Hun har lite kirkelig bakgrunn og hverdagstro, men influenser Kristine Bremnes har fått de beste minnene i livet fra NMS. Særlig én tur har hatt innvirkning. Hun skal nemlig bli tegnspråktolk. Et ønske som meldte seg etter besøk på døve- og blindeskolene på Madagaskar i 2019.

GIVING TUESDAY

Bremnes er en av profilene NMS samarbeider med i forbindelse med Giving Tuesday. Siden 2017 har hun vært med fire ganger og besøkt Thailand, Madagaskar og Spania. Alle menneskemøtene og opplevelsene i nye land og kulturer har preget henne, men turen til Madagaskar står i en særstilling.

– Det begynte et par måneder før avreise, da jeg for første gang møtte en person som kommuniserte med tegnspråk. Det var fascinerende, men jeg tenkte ikke noe mer over det, begynner hun.

Så kom hun til Madagaskar og ble kjent med døveskolen.

– Det var måten barna var på. De var så flinke til å inkludere og kommunisere, tross ulike språk.

Kristine begynte å tenke mye på hvordan det hadde vært å kunne kommunisere skikkelig med elevene.

– Jeg er jo ikke like god til å bruke kroppen, gestikulere eller forklare noe visuelt, men de var så flinke til det.

Kristine var like interessert da hun kom hjem. Hun ville lære tegnspråk og fant ut at det finnes studier for det.

– Da var det sånn: Ja, men det, det har jeg lyst til å bli!

På Madagaskar lærte Kristine at man kan gjøre seg forstått selv når man snakker ulike språk og ikke bruker tolk. Likevel tror hun kommunikasjonen kunne gått bedre.

– Jeg vil bli tegnspråktolk for å være det lille leddet som bidrar til at

TEGNSPRÅK: Influenser Kristine Bremnes ble så berørt av å besøke døveog blindeskolene på Madagaskar at hun bestemte seg for å bli tegnspråktolk.

kommunikasjonen går lettere begge veier.

PERSONLIG

Fra å være totalt uinteressert, ser hun nå kunsten i språk. En dag vil hun tilbake til skolene på Madagaskar.

– Min første kunnskap om døve og tegnspråk fikk jeg på tur med NMS, sier Kristine, som har fortsatt samarbeidet i ettertid fordi hun ser på det som givende.

– Det er av genuin lyst og glede jeg deler fra det jeg har opplevd på sosiale medier. Man ønsker å få det ut til flere når det har blitt så personlig.

Slik som det ble da turen i 2019 la føring for Kristines livsvei.

Maria Indrøy Risanger

EN ANNERLEDES LÆRERPRAKSIS

Elise Slettebø Melhus og Maria Indrøy Risanger fikk en annerledes praksisperiode på Madagaskar under lærerutdanningen.

– Grunnen til at jeg valgte praksis utenlands, var rett og slett at jeg hadde lyst til å oppleve et annet land og få litt forandring, sier Elise.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i mennesker i andre land og kulturer. Jeg er oppvokst i Colombia, og foreldrene mine har oppfordret til å oppleve hvordan folk har det andre plasser i verden, forteller Maria.

Tilfeldighetene ville ha det til at Maria og Elise havnet i samme gruppe på fem studenter, tre jenter og to gutter, som høsten 2013 fikk noen ganske annerledes uker på Madagaskar. Nå jobber Elise som administrasjonsleder i NMSU og Maria som kommunikasjonsrådgiver i NMS.

LEVE I NUET

– Det er ikke så lett å huske hvordan det egentlig var, jeg må nesten finne fram dagboka jeg skrev mens vi satt i «prinsessesengene» under myggnettet, ler Elise, og fortsetter:

– For min del var det nok mest alt rundt praksisen som fenget mest, som det å få reise til forskjellige steder på Madagaskar.

– Det som sitter best igjen, er kanskje erfaringen med «å leve i nuet». Særlig

ukene vi hadde i landsbyen hvor vi underviste 6. klassinger i engelsk husker jeg som avslappende; det var ikke noe tidsjag, sier Maria og legger til:

– Noe av det fineste var å gå turer i landsbyen med fotoapparatet. Folk var så utrolig vennlige og ville mer enn gjerne bli tatt bilder av.

UT AV BOBLA

– Vil dere anbefale andre til å prøve utveksling eller praksis utenlands?

– Ja, selvfølgelig! kommer det fra Maria.

– De fem ukene jeg hadde på Madagaskar bidro til at jeg tok det fjerde året på lærerutdanningen i Michigan, USA. Tiden på Madagaskar, og i USA, gav meg en helt annen forståelse av hvor viktig skole og utdanning er. I vår velstand i Norge framstår ofte skolen som er ork.

Elise sier seg enig:

– Vi har så godt av å få oppleve en annen kultur, å få utvidet perspektivene litt. Rett og slett å komme oss ut av den norske bobla.

Foto: Privat

Trond Hjorteland

HALD VAR LYSET JEG TRENGTE

Amos kom til Hald med en depresjon, men dro hjem med noe helt annet.

L«Lyset du treng finst», skrev lyriker Helge Torvund. Amos fant sitt rundt et middagsbord i Mandal, der 11 ulike nasjonaliteter var samlet. Men først var det bare tungt.

– Kanskje lengtet jeg etter en dypere mening. En hensikt, sier Amos Ounsoubo som i dag er rådgiver for Use your talents (UYT) i Vest-Afrika. En arbeidsmetode som starter med at alle er begavet med noe. Slik vokser et mangfold av ulike prosjekter gradvis fram, bærekraftig og lystbetont.

Men i 2005 lå Amos` talent for talentspeiding begravet under en motløshet.

HELOMVENDING

– Jeg bestemte meg for å gjøre noe helt annet. Kanskje misjon kunne være noe, undret Amos som vokste opp med en tro, men savnet et kompass.

– Skoleåret 2005/2006 ble det viktigste i livet mitt. Jeg fikk gradvis en ny identitet. Lærte at det er greit å gjøre feil. Jeg er god nok, sier han.

– Jeg så at jeg kunne bety noe for andre. Det gav meg en ny giv, en retning og en hensikt som fremdeles lever i meg.

ANNERLEDES TRO

På Hald internasjonale skole i Mandal var 11 nasjonaliteter samlet rundt bordet.

– Kulturforskjellene utfordret, men det var mest lærerikt og fint, synes Amos.

– Vi praktiserer troen så forskjellig. I Norge er troen privat. Men under stille vann kunne det likevel være en dyp og grunnfestet tro, innså han.

– Troen blir kanskje mer synlig gjennom handlinger her i Norge.

Etter en undervisningsperiode på Hald, skulle han og Benjamin Laomian ha praksis i Flekkefjord. De engasjerte seg i kirke, bedehus, søndagsskole, ungdomsmøte og leir. Her fikk han mer enn fredagstaco og lørdagspizza. For de gråt da de to guttene dro.

– Da ble jeg litt overrasket. Jeg lurte på hva vi hadde gjort som fikk dem til å reagere slik?

Jo, de hadde vært der. Med hele seg.

– Det var den jeg var som hadde betydd noe, ikke bare det jeg gjorde.

NY IDENTITET

Amos drar hjem som en ny mann. Med en ny identitet, ideer og gnist. Men hjemme venter livet, som ofte er for sant til å bare være godt.

– Ingen spurte hva jeg hadde gjort, lært eller hva jeg kunne bidra med nå. Det var tungt, innrømmer Amos.

Men han satte seg ikke ned.

TALENTSPEIDER: Amos Ounsoubo er rådgiver for Use your talents i NMS. Foto: Marit Mjølsneset

– Jeg innså at jeg måtte ta initiativ. Så jeg engasjerte meg som frivillig i kirken. Ledet lovsang, grupper og opplevde at kirkene rundt omkring begynte å invitere meg.

Amos utdannet seg til å bli døvelærer og jobbet som det, i tillegg til å engasjere seg i UYT. Senere ble det master ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger, før han høsten 2021 ble UYT–rådgiver i NMS.

VEIEN TIL MISJONSENGASJEMENT

– For meg ble utveksling veien inn i det som skulle bli mitt kall, sier Amos.

– Vi trenger å se mer av verden. Bli kjent med andre kulturer. Det er en unik lærdom å se ting fra andre perspektiv, sier han.

– Ikke minst går misjon i dag på kryss og tvers. Ikke bare fra nord til sør, men til og fra alle verdens hjørner.

Helene Reite Uglem

SØR-SØR |

VIL FORANDRE IDRETTEN

Når NMS Etiopia sender ungdommer på disippeltreningsskole

i Sør–Afrika kommer de hjem med drømmer.

Helene Reite Uglem

J– Jeg vokste opp under svært vanskelige forhold, sier Jordan Williams (19) om forstaden Maitland, utenfor Cape Town. Her ble han voksen blant gangstere, yrkeskriminelle, gjenger, narkotika og kriminalitet. Men det livet fristet ikke. Av en eller annen grunn ble han ikke like fascinert som alle andre.

– Jeg er vel et levende bevis på at du kan skaffe deg et godt liv, mot alle odds, sier Jordan som drømmer om å være et forbilde for ungdom i hjembyen.

Men Jordan har også hatt en annen drøm. Han skulle bli profesjonell fotballspiller. Men så blir alt snudd opp ned.

FOTBALLDRØMMEN

Nå går Jordan på DTS (disippeltrengsskole) i Muizenberg, Cape Town. En av Ungdom i Oppdrag (UIO) sine mange baser verden over. Han visste ikke om UIO før det uventede skjer:

– Helt plutselig fikk jeg et sterkt møte med Gud. Han ba meg legge fotballdrømmen til side. Det knuste meg, innrømmer han.

– Men han vet hva som er best for meg. Det ser jeg nå.

STØTTE FRA NMS

Jordan er en av mange som har fått støtte til DTS gjennom NMS Etiopia. Siden 2016 har NMS sendt ungdommer fra Etiopia og Egypt, i tillegg til å gi økonomisk støtte til ungdom fra Zimbabwe og Sør–Afrika. Jordan er en av dem.

– Jeg ønsker å få et nærmere forhold til Jesus. Det er jo det som er det viktigste,

sier Jordan som vil ha det på plass før han går videre i livet.

BROBYGGERE

I 2018 skrev MT om Meher og Nyalat. To etiopiske ungdommer fra to folkegrupper med en konfliktfylt historie. Da NMS Etiopia sendte dem på DTS i Muizenberg kom de forandret hjem, fast bestemt på å bygge bro mellom fiendene. Og det er mange slike historier.

– Når ungdom får oppleve andre kulturer får det ringvirkninger, opplever NMS–misjonær Mparany Rakotondrainy.

– Ungdommer fra Gambela, et konfliktfylt område i generasjoner, får til fredssamtaler. De forkynner for sine lokalsamfunn.

GÅR I TRO

Etter en praksistur til Namibia vil Jordan hjem til Maitland og bety en forskjell.

– Jeg ønsker å undervise unge i hjembyen min. Jeg er selv et eksempel på at det, med Guds hjelp, går an å få et bedre liv, sier han.

– Jeg drømmer også om å forandre idrettsverden med evangeliet, fortsetter Jordan.

Det kan kjennes som hårete mål noen ganger. Men Jordan går i tro, både når det gjelder drømmer og økonomi.

DISIPPELTRENING: Jordan Williams fra Sør–Afrika fikk økonomisk støtte av NMS Etiopia til å gå på DTS. Foto: Privat

– Jeg er ikke alene. Gud er med meg. Han vil forsørge meg. Jeg holder fast på Johannes 20, 29: Salige er de som ikke ser, og likevel tror.

EN REISE I TRO

For Einar Wetlesen Ludvigsen (23) ble året som utvekslingsstudent

helt annerledes enn det han hadde tenkt .

D– Det ble en reise fra barnetro til voksentro. Det var ikke før jeg begynte på Hald at jeg begynte å få et bevisst forhold til troen min. Det er kanskje det viktigste jeg tar med meg fra utvekslingsåret.

HALD

– Jeg hadde i lengre tid vært opptatt av integreringsarbeid. Det høres kanskje litt voksent ut å være interessert i det som tenåring, men jeg møtte mange flyktninger i KRIK og på skolen som forsøkte å finne sin plass i lokalsamfunnet. De bodde på asylmottak i nærområdet, og jeg syntes det var fascinerende å bli kjent med dem, sier Einar.

Han tror disse møtene, både i idrettshallen og klasserommet, bidro til at det vokste fram et ønske om å bli kjent med andre folk og kulturer.

BRASIL

Våren 2017 ble søknad sendt til Hald, og snart kom det svar.

– Jeg ble kalt inn til intervju i Kristiansand, og var åpen for alle muligheter. Om det ble Kina eller Madagaskar, overlot jeg til Hald å bestemme. Overraskelsen ble likevel stor da det ble Brasil, forteller han.

Etter oppstartsukene på Hald høsten 2017, hvor både norske og internasjonale studenter var samlet, satte han seg på flyet til byen Florianopolis (Floripa) i den nest sørligste staten i Brasil. Einar

jobbet i en lokal menighet i byen, hvor deler av tiden gikk med til å drive en skolefritidsordning.

– Jeg bodde i et leilighetskompleks sammen med en annen fra Norge, samt bestemoren til vår brasilianske kontaktperson. Det ble en fin match, selv om vi to norske er veldig forskjellige. Vi tok ulike roller, noe som fungerte godt. Dessuten var det litt kult å ha en bestemor der, selv om vi nok kunne ha tenkt oss at hun laget mer mat til oss, sier han og ler.

Hun kunne litt tysk, men ellers gikk det i brasiliansk og kroppsspråk. Studentene fant fort ut at de måtte lære seg språket, selv om enkelte i Floripa kunne noe engelsk.

– Målet var å gjennomføre en drosjetur uten at sjåføren avslørte at vi ikke var brasilianere. Etter hvert klarte vi det. Men det ble ikke så mye småsnakking med sjåføren undervegs, humrer han.

FELLESSKAP: F.v. Von Dubbu Mwasambili, Margareth Kihulla, Einar og Mohammed Abdu under reunion i Tanzania. Foto: Privat

UT AV KOMFORTSONEN

– Vil du anbefale andre å gjøre det samme?

– Definitivt. Men du må belage deg på å komme ut av komfortsonen. Jeg ble utfordret på noe helt annet enn det jeg trodde før jeg reiste. Jeg fikk også et helt annet perspektiv over livet. Kanskje fikk jeg mer igjen for oppholdet enn hva mitt bidrag i menigheten betydde for dem.

Einar ble trainée (ettåring) ved skolen det påfølgende året.

– Disse årene har betydd utrolig mye for meg. Jeg har blitt bedre kjent med meg selv, med troen min og med folk fra mange steder i verden.

Trond Hjorteland

Den tidligere Hald-studenten Jean Pascal Zine gir året på Connect-linjen en stor del av æren for at han har våget å ta store utfordringer yrkesmessig. Han har nå en kommunal toppstilling i storbyen Maroua, nord i Kamerun. Foto: Privat

– CONNECT-ÅRET GAV MEG MOT

Nå har Jean Pascal Zine (43) en kommunal toppstilling i storbyen Maroua i Kamerun.

Martin Eikeland

F– For meg er det et før og et etter året på Hald. Jeg lærte utrolig mye i løpet av det året, sier Jean som var student på Hald internasjonale skole i 2003/2004.

Da den lutherske kirken i Kamerun gav Jean beskjed om at han var en av tolv ungdommer som kunne søke på et opphold på Hald i Norge, var unggutten fra Ngaoundéré toppmotivert. Han hadde blitt kjent med norske misjonærer og blitt motivert av deres væremåte og kultur.

– Vi som fikk muligheten til å søke om å få et opphold i Norge, måtte gjennom ganske tøffe tester før det ble avgjort hvem som fikk skoleplassen på Hald. Vi måtte blant annet svare på om vi var motivert for å bruke kunnskapen fra oppholdet på Hald når vi kom tilbake til Kamerun. Det kunne jeg selvsagt svare ja på.

SJEFSKONTOR

Jean Pascal Zine sitter ved en stor kontorpult. På veggen bak ham henger bilde av president Paul Biva. Siden oppbyggingen av de offentlige tjenestene i Kamerun er temmelig ulik den norske, er det noe vanskelig å forstå hva hans

jobb går ut på. Forenklet sagt leder han etaten som har ansvar for kulturarbeid og frivillige tjenester i byen som har over 200.000 innbyggere.

– Året på Hald gav meg mot til å ta utfordringer. Noe av det første jeg gjorde etter at jeg kom tilbake til Kamerun, var å ta universitetsutdannelse, sier han.

Han viser fram ingeniør–diplomet.

– Etter å ha gått på Hald ett år, var det ingenting som skremte meg. Jeg hadde fått mot til å ta fatt på store utfordringer.

TIDSNOK OG DIREKTE

– Hva lærte du av året i Norge?

– Å bli kjent med den norske kulturen gav meg mot til å søke lederstillinger her i Kamerun, svarer han.

– Jeg lærte å holde avtaler innen tidsfrister, uansett hvor i verden man befinner seg. Her i Kamerun er ikke dette en del av kulturen på samme måte som i Norge. Dessuten lærte jeg meg å være en ordholden mann. Når jeg sier noe, vet folk at slik er det. Jeg lærte meg også å bli mer direkte overfor andre mennesker. Ikke pakke inn sannheten.

MENIGHETSLIV

Selv om Jean Pascal har en tung og

tidkrevende jobb i kommunen, har han også tid til menighetsarbeid. En luthersk menighet fem mil fra Maroua stod uten pastor. Den stillingen fyller Jean Pascal nå på sin fritid.

– Som kristen har jeg et ansvar i det åndelige fellesskapet i kirken. Derfor har jeg påtatt meg den oppgaven. Når menigheten samles til gudstjeneste, har jeg ansvar for liturgien og prekenen. Det er en oppgave som jeg liker.

RYFYLKE

Intervjuet med Jean Pascal foregår stort sett på norsk. Vennskapet med norske misjonærer og oppholdet på Connectlinja på Hald har ført til at han behersker språket godt.

– Jeg synes tydelig at jeg hører litt ryfylkedialekt?

– Det er kanskje ikke så rart, for jeg hadde utplassering på Tau mens jeg var på Hald. Der bodde jeg hos Annbjørg Leine Larsen og Kåre Larsen. Jeg har mye å takke denne familien og Tau for. Støtten fra den bygda har betydd mye for meg.

LÆRTE AV KULTURFORSKJELLER

Året på Connect i 2018/2019 var viktig for Honorine Claudia Lantoheritiana (25) fra Madagaskar. I dag leder hun det diakonale arbeidet i kirken sin i Antananarivo.

LEDER: Tilbake på Madagaskar ble Lanto leder for det diakonale arbeidet i menigheten sin. Foto: Privat

en utplasseringsdel i kristent arbeid et sted i Norge. Lanto ble plassert i Oslo, der NMS Øst var hennes arbeidsgiver.

– Månedene i Oslo var veldig lærerike for meg. Jeg fikk mye ansvar og fikk se hvordan arbeidet blant barn og ungdom i Norge ble drevet. Jeg syntes spesielt at leirarbeidet var spennende. Jeg var ikke vant til å drive slik leirvirksomhet fra Madagaskar.

INGENTING HALVVEIS

Da Lanto kom tilbake til Madagaskar, gikk hun «all inn» i menighetsarbeidet. Ved siden av sitt arbeid som frisør, ble frivillig arbeid i kirken en viktig del av hennes liv.

I tillegg til å flytte hjem fra Norge, flyttet hun også langt på Madagaskar. Nå bor hun i hovedstaden Antananarivo (Tana), 360 kilometer unna hjemstedet, sammen med mannen Tambafafida Francisco Pascal Elias.

DIAKONALT ARBEID

– Det er ikke så lett å fortelle med få ord hva året i Norge har betydd for meg. Kort sagt forstod jeg at Gud ville bruke meg, sier kvinnen som kalles Lanto.

BEÆRET

Lanto forteller om en forholdsvis tøff prosedyre før hun fikk skoleplassen på Hald. Den gassiske kirken, FLM, gav noen av kirkens ungdommer mulighet til å svare på spørsmål som skulle kvalifisere dem til en av skoleplassene i Norge.

– Det var en skikkelig prøve vi gikk gjennom. Det var tøft, men også bra. Jeg fikk anledning til å tenke gjennom min tjeneste og min plass i Guds rike, forteller Lanto, som følte seg beæret da det ble klart at hun var en av de utvalgte gasserne som fikk stipend og skoleplass i Norge.

OSLO-OPPHOLD

Et studieår på Hald inneholder både skolegang med internatliv i den ærverdige herskapsvillaen i Mandal og

Hvor mange timer Lanto bruker hver uke i frivillig arbeid i sin nye menighet har hun ikke oversikt over. Siden hun har gått inn i et nystartet arbeid kan tidsbruken variere fra uke til uke.

– Jeg er leder for et diakonalt arbeid i menigheten. Det er veldig spennende å være med i en slik tjeneste. Arbeidet drives av frivillige medarbeidere. Selv om jeg er ny i byen og i menigheten, føler jeg et nært fellesskap med de andre medarbeiderne.

KULTURFORSTÅELSE

Når Lanto skal oppsummere innholdet av tiden som Connectstudent, er det viktigste hun trekker fram kunnskapen hun fikk gjennom å være sammen med mennesker fra ulike land og kulturer.

– På Hald og i Norge levde jeg tett sammen med mennesker med helt ulike kulturer. Det var utrolig lærerikt. Når jeg nå har flyttet til Tana har jeg også kommet inn i en ny kultur, men jeg har lært at Guds rike eksisterer på tvers av ulike kulturer.

FLERE UNGE

Mange av ungdommene som deltar på Connect får leder verv i kirke og samfunn.

Toromare Mananato er assisterende generalsekretær i Den gassisklutherske kirken FLM. Hun er også den i kirkeledelsen som følger opp Connect-programmet. Hun er full av lovord om programmet.

– Ungdommene kommer tilbake med ny kunnskap og glød. Mange av dem går direkte inn i kirkelige oppgaver, sier Toromare, og trekker fram en annen verdifull effekt:

– Jeg er spesielt opptatt av at unge jenter skal få mulighet til å reise til Norge for å være tett på det norske samfunnet. På Madagaskar er det gjerne slik at unge jenter blir giftet bort i svært ung alder. Når de kommer til Norge, møter jentene norske jenter som selv velger når og med hvem de vil gifte seg. Dessuten er det mange av våre jenter som kommer tilbake til Madagaskar med økt selvtillit, noe som ofte fører til at de tar høyere utdannelse etter å ha vært med i Connect.

MILJØBEVISSTE

Toromare peker også på en fornyet miljøbevissthet.

– I Norge er det ingen som sier til deg at du ikke skal kaste søppel i gatene eller i naturen. Dette er kunnskap og holdninger som sitter dypt i befolkningen. Når de gassiske ungdommene ser slike holdninger i praksis, bærer de dem med seg tilbake til Madagaskar. Her går våre Connect-ungdommer i fremste rekke

UNGE BLIR LEDERE

LÆREVILLIGE

Connect-utvekslingen er ikke en enveisutvikling – fra fattige land til rike Norge. Ungdommer reiser også den andre veien.

– De norske ungdommene som kommer til Madagaskar utgjør en ressurs i de miljøene og menighetene de blir utplassert i. De er lærevillige og setter seg inn i vår kultur og lever i den i de månedene de er her. Det er en velsignelse å ha dem her.

STØRST VERDI ETTER HJEMKOMST

Leder på Connect, Andreas Holm ved Hald Internasjonale skole, sier den største verdien av internasjonal utveksling kommer til syne når studentene kommer tilbake til hjemlandet sitt.

mer personifisert forhold til misjon. For dem er misjon mer enn å gi penger til et formål langt borte. Når de har sett arbeidet med egne øyne, og truffet mennesker som det betyr mye for, øker engasjementet. Konkret ser vi det ved at en stor andel av dem som er aktive i Connect-gruppene for voksne ungdommer i Norge har bakgrunn som utvekslingsstudenter, sier Holm, og legger til at praksisen som de utenlandske studentene får i Norge de siste årene er blitt tettere knyttet opp mot NMS og NMSU. Dette er i pakt med retningslinjene fra Norac (tidligere Fredskorpset) som finansierer utvekslingsordningen.

Toromare Mananato, assisterende generalsekretær i Den gassisk-lutherske kirke.

for å bevare skaper verket og hindre klimakrisen.

DEBRIFING

Connect-deltagere må gjennom en debrifing etter at de er kommet tilbake til Madagaskar.

– Ungdommene trenger hjelp til å lande. De er oppglødde og begeistrede. Dette ønsker vi at de skal beholde. Men vi må jo minne dem om at de nå er på Madagaskar, i en helt annen kultur enn den norske. Det gjelder å ta med seg det positive i den norske kulturen inn i den gassiske virkeligheten, smiler hun.

– Det skjer mye fint og viktig under selve utvekslings praksisen, men det er det som skjer etter hjemkomst som er det viktigste. Vi som jobber med Connectlinjen ser det engasjementet mange får for misjon og NMS etter at utvekslingsoppholdet er over.

– Hvordan ser dere dette engasjementet?

– De som har vært på utveksling får et

– Fortsatt er de utenlandske studentene knyttet opp mot menigheter, men i noe mindre grad enn tidligere. En av hensiktene med at de har praksis i menigheter, er at de kan bidra til å øke det globale engasjementet i norske menigheter, sier Holm og understreker verdien av at studentutvekslingen også styrker kirkene som sender studenter til Norge gjennom denne ordningen. På den måten bidrar Norge ikke bare med penger til sine samarbeidskirker, men også til økt kompetanse hos unge ledere i disse kirkene.

Andreas Holm, leder på Connect ved Hald Internasjonale skole.

SLIPP VERDEN INN

– GI PULS TIL EGET LIV

Dette skjer når du leser Misjonstidende

• Du møter mennesker fra hele verden

• Du ser at stadig nye mennesker møter Jesus

• Du får innblikk i det som skjer i den verdensvide kirke

• Du får hjelp til eget trosliv

• Du blir oppdatert på det arbeidet som NMS driver og støtter

Misjonstidende inneholder viktig lesestoff for deg. Det er verd å betale for. Bruk den vedlagte giroen.

OPPTATT AV RETTFERDIG FORDELING?

Når avisene rapporterer om hvor ille det er at kloden vår er i ferd med å drukne under havets overflate, velger jeg noen ganger å la meg inspirere av litt lesing fra MT. Også her tas det politiske budskapet på alvor; men det gir også håp når vi leser om kristne rundt om i verden som snakker om både kvinnekamp og klimakamp, samtidig som Jesus er folks store forbilde. I MT leser jeg om kampen for rettferdig fordeling og kampen mot egoisme.

Magnhild Landrø

INSPIRERT OG MOTIVERT

Etter å ha arbeidet i NMS i flere år, er det nå MT som holder meg oppdatert på det som skjer i NMS-verdenen. Bladet gir meg de gode og gjenkjennende følelsene, jeg blir glad, inspirert og motivert – men også til tider trist og litt sint. Misjon handler om å gjøre en forskjell i menneskers liv. Jeg liker aller best de litt dyptgående reportasjene fra andre deler av verden. Det er et enkelt valg å betale abonnement - jeg opplever at livet blir rikere med MT!

Inger Kari Søyland

BLI KLOKARE, VARMARE, MEIR TAKKSAM

Misjon har alltid vore ein del av den kristne kyrkjas liv. NMS går inn i denne rekka: Vi deler forteljinga om Jesus, engasjerer oss i kampen for frihet og kjemper for rettferd. Alt vi har gjort har ikkje vore like vist. Også misjonærar og misjon treng tilgiving. Likevel: Vi har bidratt til å forandra verden. Alt dette kan du lesa om i MT. Og bli litt klokare, litt varmare, litt meir takksam.

Kjetil Aano

Bli kjent med interessante personer

Gå i dybden i våre temanummer

Les spennende stoff om tro og misjon fra hele verden

Få tips til mat, filmer, TV-serier og mye mer

Les interessante og inspirerende reportasjer

MT er gratis fordi vi ønsker å nå ut til flere. Det er likevel store kostnader knyttet til produksjon, trykking og utsending av bladet. Kan du tenke deg å gi en gave for at vi kan fortsette å gi deg og andre engasjerende lesestoff fra kristenliv og misjon?

BRUK GJERNE VEDLAGT GIRO

I MT 6 fortalde vi Sylvi Hevrøys misjonærhistorie. Om du ikkje har lest del 1, oppfordrar vi deg til å lese den først. Ei ung jordmor frå Vestlandet bytta ut komfort med fire dramatiske år i Etiopia på 70–talet. Her måtte ho trø til som både lege, kirurg, tannlege og dyrlege. Fødslane hadde ofte stått på lenge då kvinnene kom til klinikken. Sylvi måtte konsentrere seg om å redde mødrene. Turnusen var å alltid vere tilgjengeleg. I Addis ulma revolusjonen. Den politiske uroa vart til slutt så trugande at misjonærane vart sende heim i 1977. Men Sylvi kjenner seg ikkje ferdig som misjonær.

DEN TRYGGE HAMNA

Sylvi Hevrøy brukte sin eigen bagasje til å forstå vietnamesiske flyktningar i Hong Kong.

Helene Reite Uglem

SMISJONÆR: Sylvi Arnhild

Hevrøy (74) var NMS–misjonær i Etiopia og Hong Kong i til saman 10 år. Foto: Lisbeth Traaholt

ylvi ser ned på metalltallerkenen der eit kjøtstykke og litt kål flyt i fett. Den vesle familien deler ein to meter lang sengebotn i tredje etasje av ei køyseng, bak mange lag av piggtråd, låste portar og kontrollpostar. Dei har overlevd havet i ein open båt. Sjukdom, svolt og piratar klarte ikkje stoppe dei. Dei nådde hamna i Hong Kong, og no rullar middagen inn i den store hallen i flyktningleiren The Green Island. Menyen er ikkje så variert som dei er vande med frå Vietnam. Det er heller ikkje mykje, men dei har fått besøk. Så nært skulle dei våga seg å kome, alle dei som irriterer seg, tenker Sylvi. Dei som er skeptiske til migrasjon. Dei skulle teke undergrunnen, sett seg på skøyta ut til den grøne øya, gått gjennom kontrollpostane, forbi piggtråden, klatra opp tre etasjar og delt eit måltid. Smakt og lytta. Og først då kanskje forstått ein brøkdel.

BÅTFLYKTNINGANE

Etter Saigons fall som avslutta

Vietnamkrigen i 1979, flykta mange i enkle farkostar frå Vietnam til mellom anna Hong Kong. For i etterkrigstida byrja dei nye kommunistiske makthavarane å forfølge dei som hadde støtta det tidlegare sørvietnamesiske styret. No kunne dei risikere å hamne i såkalla omskoleringsleirar, om dei ikkje rømte landet. Over ein million vart fengsla. Det utløyste ei humanitær krise og store flyktningstraumar. Reisa var farleg. Storm, sjukdom, svolt og piratar truga, og fleire tusen menneske omkom på havet. Dei som kom i hamn, var ikkje nødvendigvis trygge. For flyktningleirane, som dei i Hong Kong, vart stadig meir overfylte.

KRIGSBAGASJEN

Men det veit ikkje Sylvi enno, der ho i 1979 står med ein 17 månader gammal gut på armen, og i handa held storesøster som saknar venene i Norge. Det har skjedd litt sidan sist. Her heime er lova om sjølvbestemt abort vedteken. Sylvi tenker på dei brune konvoluttane, gøymd mellom pasientjournalar, under jordmorpraksisen i Bergen. Den ulovlege aborten ho ufrivillig fekk sjå, og den blanke metallbollen med ein levande gut i, som ikkje hadde livets rett. Ho tenker også på alle ho prøvde å redde på den tronge klinikken i Beghi. Alle barna ho måtte pakke inn i avisa Dagen, i mangel på kister. Kallet kjentest berre sterkare

FAMILIESPLITTING: Flyktningar frå

Kai Tak på veg til leiren The Green Island, der dei skal få to timar saman med sine næraste. Ingen veit om det er siste gong. Foto: Privat

av alt dette. Ho vil redde liv. Kjenner seg ikkje ferdig. Det var vondt å forlate Worrity og Etiopia, men det var for farleg å bli. Snart skal familien på fire setje seg på eit fly til ein britisk koloni. Sylvi pakkar kofferten og eit tonn av blanda kjensler.

– Det var ikkje anbefala å flytte misjonærar frå Afrika til Austen. Kulturforskjellane var for store. Eg hadde sjølv sett misjonærar komme heim, psykisk knekte av tøffe påkjenningar. Var vi dei neste?

For opplevingane frå Beghi er med på flyttelasset. Skota i Addis har brent seg fast. Ho høyrer dei framleis.

– Det var krigsbagasje, seier ho om den urolege kvardagen i Etiopia, der kollegaer såg lik i gatene i Addis.

Men snart skal Sylvi få merke at bagasjen kan hjelpe henne å forstå frykt. For i Vietnam er krigen over, men ikkje ringverknadane av den.

MARCONI ROAD

Flyet går lågt innover byen. Over skyskraparar, kjøpesenter, cruiseskip, menneskemylder og blokka dei skal bu i. Den nye heimen, sjuande etasje i Marconi Road, er ikkje bygd for vinteren. Gardinene vaiar i trekken frå vindauga, men dei har vaskemaskin, komfyr, kjøleskap og vask. Det er kanskje viktigare enn moglegheita for å bevege seg rundt, tenker Sylvi, men saknar ute–kjøkkenet i Etiopia og varmen frå sola og folket. Men då ho ser fiskelandsbyane, fjella bak skyskraparane, det yrande livet og dei fargerike, velluktande

marknadane, blir ho bergtatt.

– Språkstudiar, familieliv, gjestar og barnehage tok oss. Det vart ein travel kvardag. Men allereie etter seks veker kunne eg kjøpe grønsaker på kantonesisk, og vi vart inkludert blant dette varme og vennlege folket.

Men den stadige bylarmen, tronge bussar og undergrunnar, tek litt tid å bli van med. Eit kaos samanlikna med dei fire åra i Etiopias landlege strøk.

MANNEN

PÅ PERRONGEN

Familien er på veg heim med undergrunnen då dei erfarer kor lite som skal til før ein druknar i dette kaoset.

– Vi hadde vore på ferie og sat på undergrunnen med mykje bagasje. Då dørene opna, sa eg til femårige Cathrine at ho kunne gå ut medan eg plukka opp veskene. Men då eg skulle ta steget

BESØK: Sylvi besøker mor og barn i ei seng som også fungerer som bustad i den lukka leiren Kai Tak i Hong Kong. Foto: Privat

over terskelen small døra igjen framfor meg. Eg ser framleis for meg det redde ansiktet hennar og tårene som rann før vi forsvann inn i tunellen.

Redsla blir til panikk.

– Ville ho gå på eit tog? Kva stasjon ville ho i så fall gå av på? Vi ville aldri klare å finne henne i mylderet av folk, frykta tobarnsmora.

Det kjennest som ei æve før dei sit på neste tog tilbake til utgangspunktet.

– Og der stod ho, såg Sylvi til si lette.

På nøyaktig same stad, saman med ein vaksen mann. Han har mørk bukse, lys dressjakke og stirrar mot toget som nærmar seg.

– Eg strente mot dei. Slapp dei ikkje av syne. Men då vi nærma oss, var han borte.

Det var ikkje mange på perrongen. Han skulle vore lett å få auge på, men eg kunne ikkje sjå han, fortel Sylvi som gjerne skulle takka mannen som heilt enkelt hadde stilt seg ved sida av Cathrine og sagt at ho ikkje måtte vere redd. For han skulle passe på henne heilt til mamma kom tilbake.

Å MISTE EIT BARN

Frykta sat i lenge. Snart skal ho igjen kjenne døra slå igjen. Men på ein heilt annan måte.

– Det var hausten 1981. Eg hadde ikkje brukt sjukepleiaren i meg endå, men no skulle ho kome til nytte overfor mitt eige barn, byrjar Sylvi.

For Cathrine er sjuk. Først trur dei at det er ein av dei mange luftvegsinfeksjonane som har ramma henne. Men så blir ho dårlegare og må leggast inn. Legane seier ordet alle foreldre fryktar: Leukemi.

– Ho har alle symptoma, seier ein spesialist på feltet.

Og Sylvi som hadde gleda seg til å

fortelje Cathrine at ho snart skal bli storesøster igjen. Vil ho få oppleve det?

– Sjølv om legane aldri vart heilt sikre på diagnosen, slo dei fast at ein virusinfeksjon ikkje gir så alvorlege symptom. Ein bønnering vart engasjert. Eg kjende korleis fellesskapet bar oss i bøn. Og ein dag kunne legen fortelje oss det han aldri hadde trudd kunne skje. Ho kom til å bli frisk.

Og ganske riktig. Utover våren frisknar ho til. Snart er ho storesøster til to.

PÅ FLUKT

Dei er ute i andre periode då Sylvi får spørsmål om å engasjere seg i NMS` arbeid blant dei mange flyktningane i Hong Kong. Barna er større. Det er meir tid til teneste. Snart skal Sylvi besøke den store flyktningleiren i Kowloon.

– Her møtte eg folk som hadde overlevd farefulle reiser i opne båtar på havet. Mange hadde mista nokon på vegen, fortel Sylvi om dei vonde historiene ho fekk servert i dei små skura.

Her hadde NMS ein barnehage som Sylvi besøkte når nokon trong helsehjelp.

– Korleis klarte dei å leve slik, år etter år, med denne usikkerheita for framtida, undra Sylvi.

– Eg kjende igjen frykta frå Etiopia, men eg hadde Noreg i bakhand. Eit fritt land. Desse hadde ikkje det.

Det kjem hundrevis av flyktningar kvar dag på det meste. Snart er leirane så fulle at myndigheitene tek grep.

– Dei byrja med lukka leirar. Vanskeleg å komme inn. Vanskeleg å komme ut. Dei fekk ikkje gå på jobb. Ikkje ein gong gå på butikken. Det skulle gjere byen mindre attraktiv.

BAK STENGDE DØRER Sylvis oppgåve blir å undervise kvinner og barn i ein lukka leir.

– Her kunne det vere tusenvis av menneske. Og midt i leiren, endå eit avstengt område for dei som hadde fått tildelt eit nytt land.

Ein dag ser ho eit norsk flagg i den øvste køya.

– Dei feira at dei skulle til Noreg. Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde grått seg gjennom leiren, noko som resulterte i ei kvote på 48 personar til Noreg, seier Sylvi som kvar dag fekk sjå kor lite det var i den store samanhengen.

Og bak stengde dører, blant haugar av søppel dei ikkje veit kor dei skal gjere av, prøver Sylvi å rydde. Rydde i forventningane kring det nye landet. Førebu dei på både flyreiser og setebelte, og alt det som ventar når dei kjem fram.

LAAHN

Ei av dei er Laahn. Den skarpe tenåringsjenta, med det det gode språkøyret, er tolk når Sylvi underviser i barnestell, graviditet og fødsel. Snart skal Laahn til Noreg. Ho skal studere medisin, seier ho. Sylvi er ikkje i tvil om at jenta har hjerne til det. For ho er skarp. Samtidig veit ho at den tunge bagasjen ikkje kan bli igjen her.

– Ho var ei av dei som hadde kome i open båt, gjennom ein tyfon, og måtte drikke urin for å overleve.

Sylvi blir stille litt. Må ta litt sats for å fortelje resten.

– Så kom ho seg til slutt til Bergen, full av draumar og håp. Men det som møtte henne der, var fortida. Den kunne ho ikkje rømme frå. Ho fekk store psykiske vanskar. Studiane vart det aldri noko av.

«Ein flyktning har det best så lenge ein er undervegs», har ho høyrt.

UNDERVISNING: Sylvi underviser ungdommar i ein lukka leir på The Green Island like utanfor Hong Kong. Foto: Privat

FORENT: Det var stor gjensynsglede

då familiemedlemmar frå andre leirar fekk besøke sine næraste i flyktningleiren

The Green Island utanfor Hong Kong. Foto: Sylvi Hevrøy

– Og kanskje er det noko sant i det. Så lenge ein lever i forventninga, klarar ein å mobilisere. Så kjem ein til målet, der krava ventar. Omverda forstår deg ikkje. Smerta kan vere vanskeleg å setje ord på.

DEN GRØNE ØYA

Eit allereie overbefolka Hong Kong tek i bruk øya The Green Island for å få plass til alle flyktningane. Store leirar settast opp. Det er opp mot 12 000 menneske i ein.

– Bak høge gjerder, fleire lag piggtråd og kontrollpostar var det store hallar, der tre etasjes køysenger stod tett. Nokre skjerma med eit laken for å få litt privatliv, skildrar Sylvi som ein gong fekk servert middag av ein liten familie i øvste etasje.

– På Green Island skulle det berre vere vietnamesarar. Om far hadde kinesisk opphav, fekk han ikkje bu her. Familiar vart splitta. Det var hjarteskjerande å møte ein fireåring utan mor, fortel Sylvi om jenta som klynga seg til henne kvar dag. Ho nekta å sleppe Sylvi, ei av dei få som slapp inn bak gitteret. Jenta stod klar med ei opa hand gjennom nettingen når Sylvi kom for dagen.

– Ein dag skulle ei gruppe flyktningar frå Kai Tak få besøke familiemedlemmane sine på øya, minnest Sylvi.

Ho sit på ei skøyte som skal ta dei til den grøne øya. Sidemannen er ung, og har med seg ein pose full av barnekle. Han skal treffe kona og barnet som han aldri har møtt før. Men det er første gong han tek båt etter flukta. No fell han saman, svimmel og bleik. Sylvi set seg ned ved sida av han. Prøver å få tankane hans over på noko anna. Snart skal han halde rundt kona

og treffe barnet sitt. Men berre for to timar. Er det siste gong?

– Det visste ingen. Alt var så usikkert, seier Sylvi.

Det er ikkje lov å ta bilde av hendinga, men Sylvi har gøymd eit kamera under boblejakka. Noko seier henne at ho skal forevige gjensynet. Så ho trekk seg tilbake, som ei floge på veggen, og ser ein far strekke seg mot kona og barnet. Tårene renn.

– Mannen i båten ende opp i Noreg, fortel Sylvi.

– Men i frykt for å ikkje få opphald, fortel han ikkje om kona og barnet på øya i Hong Kong.

Så då han seinare ber om familiegjenforeining, blir han ikkje trudd. Har han bevis på at han har kone og barn? Nei. Ikkje før Sylvi sender eit bilete til Utanriksdepartementet. Eit blinkskot som gjer at familien til slutt blir gjenforeina i Noreg.

FLYKTNINGLEIR: Sylvi Hevrøy besøkte og underviste ved flyktningleirane Kai Tak og The Green Island (t.h.). Foto: Privat

PÅ GODT OG VONDT

– Opplevingane i Hong Kong gjer at eg ofte går i forsvarsposisjon om nokon er skeptiske til migrasjon, fortel Sylvi.

Møtet med dei vietnamesiske flyktningane har endra henne. Det er ei anna Sylvi som reiser heim i 1991.

– For meg var det viktig å fortelje kva eit misjonærliv kan by på, på godt og vondt. Tida i Etiopia og Hong Kong har forma meg og skapt ei verdifull historie, seier ho og legg til eit ordtak ho prøver å leve etter i dag.

«Det er ein kunst å leve med utfordringar. Ikkje dyrke dei. Ikkje fornekte dei, men å arbeida vidare med dei.»

Til DEG som raust har gitt av dine penger og delt av din tid i 2021

TAKK!

Takket være DEG

R blir Bibelen oversatt i Mali

R får barn i Laos rent vann i springen og mulighet til å gå på skole

R løftes mennesker på Madagaskar ut av fattigdom

R kan nye misjonærer fortelle om Jesus

R får krigsbarn i Midtøsten trøst og håp for framtiden

SAMMEN

Så mange timer så mange skritt

så mange kroner du har gitt

så mange hender foldet i bønn

FORANDRER

VI VERDEN

så mange hjerter i brann trofast, over det ganske land

Tenk aldri at det går trått si aldri at det er smått!

til Praha og pasjonsspillet

15. juli 2022 // 7 dager - Pris fra 20 250,-

Denne turen med Harald Svendsen og Åsmund Steinnes, tar deg til storbyen Praha med Karlsbroen og sin fantastiske arkitektur, kombinert med pasjonsspillet i Oberammergau. Se vår nettside for en rekke andre turer til Oberammergau!

Vi er eneimportør av Fluid Film antirustolje fra USA

TA VARE PÅ DET DU HAR

FLUID FILM er en miljøvennlig olje med helt unike egenskaper for å hindre rust. Oljen trekker gjennom påbegynt rust og stopper videre korrosjon.

Det er Fluid Film-antirustverksteder og forhandlere over store deler av landet. Dem finner du på FLUIDFILM.NO

GJØR DET SELV!

Fluid Film-pakke med proff trykkbegerpistol TB301. Det du trenger for å antirustbehandle én bil. En av de mest økonomiske investeringene du kan gjøre. Les mer på fluidfilm.no

Basert på lanolin “ullfett”

Fluid Film spray

Kanskje verdens beste og mest anvendelige spray?

Antirustbehandling av hulrom og understell. Rustløser, langtids smøring og trekker ikke til seg skitt. Elektrospray. 139,-

BILKONTROLL.NO

ARRANGEMENT VÅREN 2022

4.-6. MARS: DAMEHELG PÅ MISJONSHEIMEN, I REGI AV KVINNER I NETTVERK, www.kvinnerinettverk.no

Elin Linde Fagerbakke og Gunvor Andersen Lovsongsteam: Ålesund Vineyard

13.-17. APRIL: PÅSKE V/FJORD OG FJELL

Kurt og Reidun Hjemdal

Eva og Hans Gjesdal

Kontakt: Innvik Fjordhotell, Misjonsheimen AS, 6793 Innvik, tlf. 57 87 49 90, e-post: post@innvikfjordhotell.no, www.innvikfjordhotell.no

RÅDGIVER NMS ØST-AFRIKA

SULTKATASTROFEN PÅ MADAGASKAR

«Sammen kan vi mobilisere lokalt til å ta grep for å stoppe ødeleggende landbrukspraksis og styrke motstandskraften både mot problemer på kort sikt og klimaendringer på lang sikt.»

NMS` generalsekretær, leder for NMS Global, leder for Øst-Afrika, Madagaskars feltkoordinator og jeg besøkte de rammede områdene sør på Madagaskar i november i fjor.

Befolkningen som bor der, driver hovedsakelig med landbruk og kveg. Landbruket er tradisjonelt, uten vanningssystemer og tilsetninger i jorda. Dette gjør dem avhengige av regn. De siste årene har det regnet mindre enn normalt, og i perioden juni 2019 til juli 2021 har det regnet så lite at verdens matvareprogram har erklært risiko for hungersnød.

Verdens matvareprogram gikk tidlig ut med påstanden om at denne situasjonen er en konsekvens av klimaendringer globalt, og at de rike landene som har sluppet ut CO2 nå må ta ansvar for konsekvensene av sine handlinger. Dette budskapet ble kritisert i miljøer som jobber mot naturødeleggelser og for bevaring av økosystemer på Madagaskar.

Ensidig forklaring og en forenkling av situasjonen, mener de. Manglende investeringer i infrastruktur i sør, kraftig befolkningsvekst, avskoging og ørkenspredning får mer oppmerksomhet i

disse miljøene. Under klimatoppmøtet i Glasgow gjentok Madagaskars klimaminister budskapet. «Vi er ofre for utslipp i rike land». Dere må ordne dette.

Kort tid senere kom en ny rapport fra en organisasjon som har spesialisert seg på å analysere klimapåvirkning og årsaker til klimaendringer. World Weather Attribution har analysert været i regionen i sør og sammenlignet dagens situasjon med tidligere værmønstre. De konkluderer med at dagens tørke ikke kan ses i sammenheng med klimagassutslipp og global oppvarmning, men er et normalt fenomen som forekommer i dette området. For tiden antas det at den globale oppvarming har nådd 1,2 grader siden førindustriell tid, og det anslås at nedbørsmønstrene i sør ikke vil påvirkes betydelig før 2 grader oppvarming.

I møte med lokale ledere var tonen en annen. Første søndag i advent satt vi i katedralen i Ambovombe, regionsenteret i Androy, og fikk høre generalsekretær Kotobesoa i Den gassisk–lutherske kirke fortelle om behovet for å ta grep lokalt.

– Nå må vi ta vare på naturen som gir oss liv, sa Kotobesoa.

– Vi må slutte å brenne åkrene og landet.

Vi må slutte å brenne ned skogene, for vi ser konsekvensene klart og tydelig nå. Regnet kommer ikke som før, jorda har mistet mye av sin næring, og ørkenen sprer seg. Nå må vi plante trær og tenke nytt om hvordan vi bruker jorda.

Litt senere kjørte vi fra Ambovombe gjennom et karrig landskap på vei mot Fort Dauphin, helt sørøst på Madagaskar. Vi som satt i bil med Toromaree, vise-generelsekretær i Den gassisk–lutherske kirke (FLM), fikk høre mye lokal kunnskap. Toromaree er selv fra Ambovombe og kjenner forholdene godt. Hun sier at når trærne og

skogene forsvinner, mister landskapet beskyttelse mot sanddynene som sprer seg. Sanden virvles opp av vinden og sendes ut over åkrene. Der kveler den avlingene. Vi ble vitne til slike sandstormer.

Toromaree og hennes mann har allerede startet med nye metoder for dyrking og beskyttelse av jordene. De planter kaktus både rundt jordet og spredt på selve jordene, for å stoppe vinden og sanden.

NMS ønsker å støtte nye måter å drive landbruk på. Dette kan vi gjøre

ved å mobilisere landbruksskolene i FLM. Vi støtter også nye metoder for matlaging og produksjon av murstein som reduserer bruken av trevirke. FLM er stor og i vekst. Sammen kan vi mobilisere lokalt til å ta grep for å stoppe ødeleggende landbrukspraksis og styrke motstandskraften mot problemer på kort sikt og klimaendringer på lang sikt.

TØRKE: I Ambovombe dyrkes kaktus for å stoppe vind og sand inn på jordene. Foto: Eirik Sandstø

IBOKO HARAM TRUER KAMERUN

– Vi må svare med kjærlighet, sier Enok Hoyamne.

slamistgruppen Boko Haram får mer og mer fotfeste i Kamerun, landet der NMS og

Den evangelisk–lutherske kirken i Kamerun (EELC) har samarbeidet om helsetjenester, evangelisering og utdanning i over 90 år.

UTRYGT I NORD

Boko Haram startet i Nigeria som en islamsk opposisjon sgruppe som kritiserte korrupsjon og vestlig innflytelse i utdannelsen.

Nå har den utviklet seg i en voldelig retning, begynner

Stig Magne Heit mann i Åpne

UTDANNELSE ER SYND

Under tysk koloniadministrasjon, fra 1885 til 1916, ble vestlig utdannelse innført i Kamerun.

Boko Haram ønsker å bli kvitt all vestlig innflytelse og vil innføre Sharia. Flere skoler, inspirert av nigeriansk Taliban, er etablert i både Nigeria, Tsjad og Kamerun. Intensjonen er hellig krig. Både kristen og sekulær ideologi er haram, og må bekjempes med jihad. Derfor angripes skoler, politistasjoner, statlige institusjoner, kristne og moderate moskeer, sier Heitmann.

Dører og viser til massebortføring av skolejenter, forfølgelse av kristne i Nigeria og angrep på de som ikke følger Sharia og Jihad.

Gruppen står bak flere terrorangrep og forfølgelse av kristne i Tsjad og Nigeria. Nå vandrer de sørover, mot Kamerun. Landet ble sett på som et av de tryggeste i regionen. Nå er den nordre delen et sted man ikke bør reise til.

Arkivfoto: Johannes

Etter at britiske og franske makter trakk seg ut, hersket Kanuri-sultanatet og Sokoto–kalifatet før nye stater ble dannet. Islamister ser derfor på disse landene som islamske. De vil vinne området tilbake, forteller han.

Kristendom betraktes som vestlig og fremmed.

Men også muslimer og moderate moskeer, som ønsker å leve i fred med kristne, er utsatt.

REELL TRUSSEL

Trusselen er reell, sier feltkoordinator Enok Hoyamne i NMS. Men vi må passe oss for antimuslimske følelser og reaksjoner som bare gir drivstoff til brannen. Jeg tror vi må svare med et budskap om kjærlighet, sier han og peker på viktigheten av informasjon.

Det er viktig å informere kristne om at ikke alle muslimer deler Boko Harams visjoner. Mange er like provoserte som kristne.

Nyhamn

Helene Reite Uglem

Stig Magne Heitmann

Boko Haram betyr "vestlig utdanning er en synd" og er en av verdens mest radikale islamistiske grupper. Gruppen vokser sørover og har nådd den nordlige delen av Kamerun. Her har NMS vært aktive siden 1925 og samarbeidet med Den evangelisk–lutherske kirken i Kamerun (EELC) om utdanning, evangelisering og helsetjenester.

PÅVIRKES IKKE DIREKTE NMS Kamerun påvirkes ikke direkte.

Boko Haram er ikke aktiv i Adamaoua, hvor EELC ligger. De er basert i den nordligste administrative regionen. De kan muligens ha agenter, men ikke aktive, presiserer han.

I regionene der Boko Haram er aktive, blir aktiviteter forhindret.

Befolkningen lever med usikkerhet. Det

er en rød linje for reise som misjonærer ikke kan bevege seg utenfor, forklarer Enok.

EELC er også etablert i regionene i Nord og Far-North. Dette er også prosjekter finansiert av NMS eller Digni (Norad–støttede prosjekt).

Det er en utfordring NMS må forholde seg til. "En levende kirke over hele verden" handler om å nå alle folkeslag og nasjoner, men det utelukker ikke å være forsiktig.

Enok Houyamne

BOKO HARAM

MISJONÆR: Lilly Walle (95) var misjonær i Kamerun sammen med mannen Jan Walle fra 1951–1996.

Helene Reite Uglem

Foto:

ANTILOPEKJØTT OG LIVETS BRØD

Lilly Walle (95) hadde fluktplanen klar da mannen hennes, misjonsprest– og jeger, dro på sine mange farefulle turneer rundt om i Kamerun på 50–tallet.

Helene Reite Uglem

Alle disse misjonærene som kom og gikk. Lite visste vi om hvem de egentlig var. Og hvor er de nå? Kanskje på trikken til Carl Berner, og videre derfra med T–banen østover. Forbi Grorud stasjon, Stovner stasjon og like til Vestli. Endestasjonen. En lengre tur enn antatt for «bønder i byen», og jeg er sen. Med mobilen som kart foran meg, går jeg forbi det som kanskje er nærbutikken hennes. Fire minutt igjen, sier telefonen. Jeg ser meg rundt. En bygd i den store byen. Sjel, tenker jeg og drar inn den skarpe høstlufta. Ser de gamle trærne rundt husene og de gule bladene som dekorerer den bratte sykkelstien nedover. Sikkert glatt på vinterstid, tenker jeg og tar litt feil av veien, før jeg til slutt finner døra det står Lilly Walle på. Trykker på knappen og ser på klokka. For 55 år siden var historien fersk. Hvorfor kommer jeg først nå, undres hun og viser meg inn. Mens hun henger opp kåpa, ser jeg på det store bildet på veggen i gangen. Det er Tobi, barnepiken som trofast fulgte dem alle de 15 årene i Kamerun. Hun gråt da de dro. Knuget de sju barna inntil seg mens tårene rant.

SJUBARNSMOR: Lilly og Jan fikk sju barn i løpet av de 15 årene i Kamerun. Foto: Privat

– Men det er lenge siden nå, sier Lilly og rister litt på hodet av MTs trege respons.

Fyrstekaka er fersk. Det lukter nystekte vafler og kaffe. Hun ser på meg med øyne som har sett mer enn de fleste. Jeg oppdaget Lilly da jeg så den kvikke pennen hennes i Vårt Land. Nå famler jeg litt etter ordene.

– Jeg vil høre historiene fra dem som var misjonærer før i tiden, sier jeg.

Hun tenker ikke så mye på den tiden lenger. Måtte lese seg opp i sin egen bok,

LILLY WALLE (95)

Lilly og mannen Jan Walle var NMS–misjonærer i Kamerun fra 1951–1966. Jan var prest, og Lilly var engasjert i kvinnearbeidet. De fikk sju barn i løpet av denne tiden. Da de kom hjem ble Jan sokneprest i Fossum kirke, der Lilly var klokker og drev søndagsskole. Som pensjonister grunnla de en stasjon for Sjømannskirken på Solkysten i Spania. Lilly har også gitt ut fire bøker: Eva (2006), Sånn er livet (2008), Et svart skjørt kan brukes til alt (2008) og Punktum. Amen (2018).

DEN BLÅ BOKA

Foto: Privat

«Eva», for å huske detaljene. Men misjon er fremdeles en del av livet. For misjon er også her, et liv i Vestlisvingen, tenker jeg og legger merke til den landlige utsikten fra stuevinduet.

– Her står alt, sier hun om «Eva, en kvinne på Guds spennende stier» som hun skrev som 80–åring. Så kom det tre bøker til. Den siste kan man lese i føljetongen Lillys hjørne i Vårt Land.

– Jeg er redd vaflene er tørre, sier hun.

For intervjuet ble utsatt noen timer. Derfor sitter heller ikke krøllene helt som de pleier.

– Men du ser flott ut, sier jeg, og håper hun tar det til seg der hun sitter, som en dronning under en staselig lysekrone, omkranset av familiebilder, like talløse som en stjernehimmel. De er 52 når alle samles. Og nå kommer oldebarna som perler på en snor. Hun ber for dem alle hver morgen.

«Hva skal jeg bli og hvorfor» leser en fersk realskoleelev på arket foran seg. Lilly liker å skrive stil, men i dag er det annerledes. Oppgaven krever en bekjennelse. Er hun klar for den? Hun ser ut vinduet. Biter på den gule blyanten og tar sats. Misjonær. Nå står det der, sort på hvitt i en blå stilbok. Det er ingen vei tilbake. Men hun har visst det siden hun var 12, da hun slukte morens misjonsblader med «Madagaskar kaller» på kremgult, glanset papir. Hun leverer den blå boka til Frøken Rødland og håper ingen vil le.

– Jeg husker da frøken kom inn med stilbøkene under armen. Hjertet mitt gjorde et hopp da hun trakk fram min blå bok, og leste den høyt for klassen. Jeg gruet meg forferdelig til friminuttet, men møtte bare nysgjerrighet og, faktisk, beundring.

ØYFOLKET

– Jeg ble født i offisersmessen på Hegra festning. Senere ble far forflyttet til Håøya i Oslofjorden, like utenfor Nøtterøy.

En egen, litt isolert verden. De tar båt for å komme til skolen, og moren har en misjonsforening som eneste sosiale krumspring.

– Far var teknisk befal i militæret. Mor tok seg av oppdragelsen. Knelte med oss hver dag i bønn, før hun sendte oss på skolen i Jesu navn, forteller Lilly om en oppvekst hun husker som god.

– Far var mer tilkneppet når det gjaldt tro, men han ble med på gudstjenester på fastlandet og bad aftenbønn med oss når mor var på forening.

Økonomien er stram. Men de fire barna skal få den utdannelsen de trenger, mener foreldrene.

– Så de spinket og sparte. Visste at jeg ville bli misjonær og at utdannelsen kostet. Men de støttet meg, sier Lilly som senere skal få vite at moren selv bærer på et misjonskall som aldri ble mulig å oppfylle da foreldrene døde så altfor tidlig. Så kom Lilly. Hun skal bli svaret på morens bønn om at ett av barna skal få misjonskall.

9. APRIL

Telefonen ringer. Det er midt på natten. Hegra festnings tekniske befal står med telefonen i hånda og hører at tyskerne er observert i Oslofjorden. De store kanonene på toppen skal klargjøres, gir han ordre om. Alle kvinner og barn må evakueres umiddelbart. Lilly våkner av uroen.

– Ingen sa noe. Det var som om vi forstod at vi måtte være stille, og helst usynlige. Vi merket spenningen, der vi lå i sengene og hørte mor løpe fram og tilbake med alt som skulle pakkes, forteller Lilly som snart skal få et nytt hjem på fastlandet, mens faren sendes ut i krigen. Hun ser fremdeles for seg moren og de fire barna gå langs den sølete landeveien. Etter dem følger et tog av mennesker i samme situasjon, med hendene fulle av det de klarer å bære. Snart sitter de i båten og ser hjemmet deres bli mindre og mindre.

– Men vi visste hvor vi skulle. Den første tiden stuet sammen hos en familie, og etter hvert et eget hus, forteller Lilly om den nye hverdagen med rasjoneringskort, kaffe av eikenøtter og sko av fiskeskinn. Men nå trenger hun

BRYLLUP: Lilly og Jan giftet seg sammen med fem andre par i en liten kirke i Paris like før avreise.

MIMRER: Lilly Walle har skrevet flere bøker om tjenesten i Kamerun og senere i Norge. I 2018 kom andaktsboken Punktum. Amen.

ikke båt for å komme seg til realskole og siden gymnaset. Hun trenger bare en sykkel.

– Far fant diverse sykkeldeler på søppeldynga. På en blanding av dame–og herresykkel, med skoleveska surret fast bakpå, sparte jeg både busspenger og fikk god trim.

FRIERBREVET

Lilly begynner etter hvert på Tønsberg gymnas. Nå er det to mil å sykle. Fire mil de dagene det er Unges misjon på kvelden.

– Under krigen var det ikke lov med lys på sykkelen. Det var heller ingen gatelys, forteller Lilly som likevel tråkker seg fram til Unges misjon. Kveldens taler er en misjonsskolestudent i Stavanger som er hjemme i Tønsberg en tur.

– Han stod der med en høy bunke bøker uten å åpne dem. Men talen var god, sier Lilly og tenkte ikke mer over det. Ikke før hun får et brev.

– Et brev? Til og med mor var overrasket. Jeg fikk jo aldri brev, så jeg gikk for meg selv for å åpne det. Dette var bare mitt, tenkte Lilly.

Lilly legger merke til den pene håndskriften, men ordene overrasker henne.

– Hvem i all verden hadde anbefalt meg som kone? utbryter Lilly som har fått et frierbrev av mannen på talerstolen i Unges misjon.

– Jeg har aldri i de 56 årene vi fikk sammen spurt ham om nettopp det, innrømmer Lilly som svarer med dette: «Sett din lit til Herren, og stol ikke på din forstand».

– Så foreslo jeg at det kanskje kunne være lurt å møtes for å bli litt kjent, som en begynnelse?

PAKKE– OG NELLIKER

Høstsemesteret på Misjonsskolen for kvinner begynner med rensing av tyttebær. Kokka har skjønt at slikt kan sveise elevene sammen. Rundt bordet er konsonantene både harde og bløte, men de har en ting til felles: De har forlovelsesringer på de tyttebærrøde fingrene. Lilly og Jan skal snart til Kamerun.

– Jeg husker sommeren Jan stod i hagen og spikret kasser til bagasjen. På trappen

satt moren hans og gruet seg til avreise. Afrika var så fjernt den gangen. Og vi skulle ut for fem år, sier Lilly som har med seg både barnepleierutdannelse og lærererfaring i bagasjen.

– Vi var ennå ikke gift. Det fikk vi ikke lov til før språkkurs i Frankrike var overstått. En graviditet kunne ødelegge konsentrasjonen under studiene, mente NMS. Men blodet bruste, så Jan og jeg bosatte oss i ulike byer.

Men når fransken er bestått, og Kamerun kaller, blir de endelig viet i en liten kirke i Paris. Men ikke alene. Det

MISJONÆRBARN: Barna lærte mboum før norsk. FOTO: Privat

er fem misjonærpar som skal til alters denne dagen. Lilly smiler når hun tenker på kjolen som satt som et pølseskinn etter alle de franske delikatessene. Brudebuketten er av nelliker. Og slepet like langt som midtgangen.

– Jan og jeg var første par ut. Men de andre kom jo ikke inn. For slepet dekket hele midtgangen. Heldigvis var søsteren min gjest og fikk rullet det sammen bak meg. Gift ble vi. Alle sammen.

NIGERSTROOM

1951 i Antwerpen står båten Nigerstroom og venter på det nygifte paret.

– Det tok syv uker å komme frem. Det var en underlig følelse å se det afrikanske fastlandet, en smal stripe av land i det fjerne, mimrer hun.

Slanke palmer vaier i vinden. De hun bare har sett i mors misjonsblader er nå virkelige.

– Målet var misjonsstasjonen i Ngaoundéré. 1000 kilometer nordover fra havnen. Her skulle vi bo og jobbe, forklarer Lilly.

Etter noen dager i havnebyen Douala, setter de seg i en lastebil sammen med et misjonærpar som skal samme vei. Med mennene og bagasjen på lasteplanet, beveger de seg gjennom en tett, mørk urskog i ulendt terreng. Det er kveld når de når misjonsstasjonen Yoko. Jan går ned fra lasteplanet, rødt støv fra topp til tå. Lilly ser bare det hvite smilet hans. De dusjer og spiser hermetiske fiskekaker. Lilly føler seg hjemme.

EN NYNNENDE FLOKK

I Ngaoundéré skal Lilly og Jan bo blant mangotrær og blomster hun kjenner igjen fra vinduskarmen hjemme. Huset i stein har gresstak. Jan har med seg gevær. Han skal snart bli kjent som presten og evangelisten som kommer med gode nyheter og ferskt antilopekjøtt. Lilly får brev. Men denne gangen er det fra en forening av kamerunske kvinner.

– En lørdag hører jeg sang i det fjerne. Snart ser jeg en flokk kvinner i fargesterke klær komme syngende oppover mangoalleen, husker hun.

De stopper noen meter foran det lille steinhuset og går over i firstemt nynning.

– Jeg holdt på å begynne å tute. Det var kvinneforeningen som kom for å ønske meg velkommen, forteller Lilly som lurer på hvordan hun skal klare å få plass til alle?

Nynnende setter de seg ned på det de kan finne av senger og stoler. Og gaver har de med. Høner, oksetunge, egg, appelsiner, løk, ris og poteter. Luksusvarer.

– Jeg ble rørt, men prøvde å holde tårene tilbake så de ikke skulle misforstå. De sang så vakkert, og omsorgen lyste.

Etter tale og bønn, går de syngende ut. Lilly tenker at dette er flokken hennes.

ANDRE JULEDAG

Presten og antilopejegerens tjeneste er i gang. Lilly er gravid når Jan pakker til sin første turné. Reiseseng, myggnett, gevær, primus og kokekar gjøres klart. Han skor seg for mange, lange dagsmarsjer. Lilly prøver å ikke tenke på farene, leopardene og elvenes krokodiller.

– Jeg var hjemme og tok imot besøkende. Misjonsstasjonene ble kalt Hotell Gjennomfart. Hit kom gjennomreisende og mennesker som trengte hjelp til stort og smått, forteller Lilly om travle dager med sterk luktesans. Spesielt couscousen må hun stå over. For barnet vokser, og den første jula i Kamerun skal hun aldri glemme.

– Andre juledag begynte med rier. Etter 16 harde timer lå Gro på brystet mitt, husker Lilly. Barnepleieren har selv blitt mor. Og livet skal aldri bli det samme. Ennå vet hun ikke at det skal komme seks barn til i løpet av de neste 10 årene.

KAMPEN MOT SLAVERIET

– Det var fremdeles mange slaver i

Kamerun på 50–tallet. De jobbet fra morgen til kveld uten lønn, ble pisket og slått. Mange rømte til misjonsstasjonen der de visste det var hjelp å få. Det var vondt å høre historiene deres, husker hun.

Tidlig en morgen står en kvinne på trappa. Herren hennes er død. Derfor ble familien hennes fordelt på herrens arvinger. Selv klarte hun å rømme. Men kan de hjelpe henne å finne familien?

– Misjonærene reddet mange og ble derfor mislikt av slaveeierne. For de hadde jo ikke slaver. De hadde bare «tjenere», sa de.

Lilly, Jan og kollegene klarer å finne mannen og barna.

– Jeg glemmer aldri da de stod på trappa og takket oss for friheten.

TOBI

Slik kommer også Tobi inn i livet hennes. Den store og sterke kvinnen er dyrebar for herren sin. Han raser da hun til slutt klarer å rømme.

– Rømte slaver måtte bo på misjonsstasjonens område til saken var klarert hos myndighetene. Etter hvert ble det en hel liten by av hytter på misjonsstasjonen i Ngaoundéré, forteller Lilly.

I en av dem bor Tobi.

– Hun fikk jobb som barnepike ho oss, med lønn hver måned. En trofast sjel som vi ble nært knyttet til, sier Lilly.

Men på papiret er hun fremdeles slave og kan bli tatt om hun beveger seg utenfor misjonsstasjonen.

– For at hun på papiret skulle bli fri, måtte hun gifte seg. Så vi fant en mann til henne. Først da hun giftet seg med Batalimi var hun fri, forklarer Lilly.

Snart går Tobi med Gro på hofta og lillesøsteren på ryggen. Walle–barna lærer mboum–språket lenge før norsk.

DEN FORFERDELIGE FESTDAGEN

Men Tobis tidligere herre lar seg ikke stoppe av en vigselsattest. På en nasjonal festdag i byen, der lamidoen, kongen i Ngaoundéré, kommer til hest, med sitt harem av slaver og 300 koner, vil Tobi gå for å se opptoget.

– Det forstod jeg godt. Men barna måtte bli hjemme, formante Lilly.

Utpå dagen kommer Batalimi løpende hjem.

– Noen har tatt Tobi, skriker han andpusten.

Jan og en bekymret Batalimi hiver seg i bilen. De finner henne i en hytte på den gamle herrens stormannsgård. Hun er bundet og forslått, men nå skal hun hjem. For godt.

TJENERSTAB

Trengte de virkelig egen kokk og hagemann? Kunne de ikke ta husarbeidet selv? De ble sammenlignet med koloniherrene som for lengst var historie.

– Ute kunne det være 43 varmegrader i skyggen. Det taklet vi ikke like bra som de fastboende som var vant til fysisk arbeid i varmen, måtte Lilly forklare.

– Husarbeid og matlaging var en heldagsjobb uten strøm. Avlingene var en egen vitenskap å vedlikeholde med et klima og jordsmonn vi ikke kjente. Vi manglet erfaring og kunnskap. Det hadde ikke blitt tid til misjonsarbeidet vi var satt til å gjøre, legger hun til.

Slik får Jan tid til å reise rundt. Lilly kan lære kvinner å lese.

– Tjenerstaben fikk, etter forholdene, god lønn. Fast inntekt var det få som hadde. Og da myndighetene etter hvert forlangte at misjonærene bare skulle ansette én, protesterte staben. I all stillhet fortsatte vi som før.

TVILLINGENE

Lilly venter tvillinger. De kommer for tidlig.

– Den ene gutten, Truls, ble veldig dårlig. Vi ble sendt til et sykehus i Yaounde, og ble der i to smertefulle måneder, forteller Lilly om en krevende tid.

– Hjemme i Norge snakket vi minst mulig om tjenerstaben vår. Om vi skulle forklare det, måtte folk ha god tid, sier Lilly som prøvde å svare på alle de kritiske spørsmålene under norgesoppholdene.

– Han levde, men bare så vidt. Leger fra fjern og nær kom for å se på den vesle gutten som nektet å dø.

Det er ikke mer de kan gjøre. Lilly må planlegge begravelsen. En amerikansk misjonær lover å lage en liten kiste. Så tar hun farvel med lille Truls.

TEAM: – Vi var et godt team, sier Lilly om mannen Jan. Han var misjonsprest, mens hun engasjerte seg i kvinnearbeidet.

– Men etter 10 måneder skjedde det et mirakel. Vi fikk beskjed om å hente ham, sier Lilly og tenker på alle bønnene fra kirken i Ngaoundéré. Hver morgen har de sukket til Gud, og nå skal Truls hjem. Ja, faktisk helt til Norge. For familien Walle skal på norgesferie.

FELLESSKAP: Lilly og Jan Walle sammen med kollegafellesskapet i Kamerun. Foto: Privat

TIL TIBATI

– Var legene i Norge klokere? Nei. Han var fortsatt liten og tynn. Jeg måtte ta saken i egne hender, sier Lilly som kokte semulegryn på vann, og gradvis spedde i mer og mer melk. Snart vokser han om kapp med broren, og familien på seks er klar for avreise. Denne gangen til misjonsstasjonen i Tibati, som Jan skal lede.

Tibati byr på både avokado, grapefrukt, papaya og appelsiner. På en liten veranda inviterer Lilly landsbyens kvinner til lese– og håndarbeidskurs.

– Iblant fikk jeg oppgaver som ble for store. En kvinne som skulle føde for eksempel. En norsk barnepleier med fem barn, klarte vel det?

Men hva om noe går galt, tenker Lilly.

– Det ble en hard tørn for kvinnen, men det gikk bra, kan Lilly fortelle.

Så kom det nye utfordringer. Som faren med barnet som mistet mor under

fødselen. Barnet blir boende en stund.

– Jeg var mye alene i Tibati. Jan hadde et stort område å dekke. Jeg savnet ham, men fant mye trøst i gitaren, trekkspillet og orgelet, kan 95–åringen fortelle.

En kveld får hun besøk. Det svake lyset fra parafinlampen avslører nemlig en bevegelse i bokhylla.

– En stor, feit slange lå sammenkrøllet. I naborommet lå barna og sov, husker Lilly som grep en lommelykt og oppsøkte naboene. Hun trenger ikke be to ganger når ordet «slange» er sagt. De spretter opp, bevæpner seg med spyd og spader og stormer inn i stua. Men hvor er slangen?

– Vi fant den under en stol. En ordinær giftslange som nå skulle bli kveldsmat som belønning for strevet.

– Var du redd under Jans turneer?

– Ikke redd, men litt urolig. Frykten for røvere var reell. Jeg hadde tid til å gruble frem fluktplaner. Jeg skulle ta med barna til den høyvokste åkeren bak huset, og trøstet meg med skriftordet «kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.»

UVANTE TRADISJONER

– Jan kom ofte hjem med merkelige historier, kommer Lilly på.

Som kvinnen som stod opp fra de døde.

– Hun var gjort i stand til begravelsen da hun plutselig satte seg opp, til stor forskrekkelse for de rundt så klart, sier Lilly om en kvinne som har gått til dåpsundervisning og kommet til tro på Jesus. Men da hun gifter seg med en muslimsk mann, går hun over til hans tro. En blanding av islam og trolldom.

– Hun formaner de rundt om å kaste tryllemidlene som de hadde satt sin lit til. Selv skulle hun hjem til Jesus, sa hun og dro ut tryllemidlene hun hadde i håret.

Lilly tror hun hadde Jesus i hjertet hele tiden.

– Hvor død hun har vært, er ikke godt å si. Men Gud kan vel også bruke slike episoder som en vekker?

BRANNEN

Snart skal Lilly få merke at trolldom ikke er til å spøke med. For enkelte muslimer liker ikke misjonærene.

I skjul legger de tryllemidler rundt stasjonen og håper de bringer ulykke for misjonærene der.

– Vi var på en årlig misjonskonferanse sammen med andre misjonærer da vi får beskjed om at huset vårt er brent ned, forteller Lilly.

Et lyn er slått ned i kjøleskapet deres. Ilden har spredd seg til Jans kontor, der patronene fra geværet hans ligger.

– Lokalbefolkningen prøvde å redde innboet, men måtte heller redde seg selv da patronene smalt, forteller Lilly om den dramatiske dagen.

Hun tenker på alle bildene. Minnebøkene hun har skrevet om barnas første tann og første steg. Bryllupsgaver, håndarbeid og instrument. Nå er det bare en lys grå aske igjen.

– Da kom ordene fra Job: «Ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.» Jeg var så glad for at vi ikke var hjemme, sier Lilly som ble rørt av det som nå skjer. Misjonærene kommer med en eske det står «førstehjelp» på. I den ligger det 36 000 kroner. Så kommer det klær. Kaffe– og middagsservise som ikke hører sammen, men hva betyr vel det? Lilly feller en tåre.

AMADOU

De flytter til Meng misjonsstasjon. Jan fortsetter jakten på antiloper, bøfler og søkende sjeler. En etter en tar imot Jesus.

– Amadou var en av dem. Han var blind og hadde en kraftig røst. Derfor kvalifiserte han som utroper i moskeen. For i toppen av minareten hadde man utsikt til kvinnene i gårdene. En blind mann med bærende røst passet bra, skjønte hun.

Men Amadou går likevel på søndagsgudstjenestene i kirken. Vil han bli kristen? Nei, men han stiller hver søndag. Helt til han til slutt er borte.

– Jan fant ham syk i huset sitt. Han hadde ikke spist på lang tid. Så vi gav ham mat, ved til bålet og parafin til lampen. Han kom seg litt etter litt, forteller Lilly som noen dager etter får besøk av en frisk Amadou som ønsker å bli døpt.

– Vi var de eneste som hadde besøkt ham da han var syk, kunne han fortelle. Det hadde overbevist ham om at Jesus var den rette vei.

Vanligvis får dåpskandidater undervisning først, men Amadou trenger ikke det. Han vet godt hvem Jesus er og hva det vil si å følge ham.

INTERNATSKOLEN I NGAOUNDÉRÉ

Etter norgesbesøket går de på ny om bord i Nigerstroom. Sist bar hun en brudebukett. Nå har hun seks barn

REISE: Det var Nigerstroom som fraktet misjonærene fra Antwerpen til Kamerun på 50–tallet. Foto: Privat

på slep. De er på vei til Mbé for en ny fireårsperiode, der de blant annet engasjeres i et jordbruksprosjekt. Nå er det ikke lange veien til Ngaoundéré, der barna går på internatskole. Men slik har det ikke alltid vært.

– Det er ikke lenge siden misjonærbarnas situasjon ble tatt opp i media. Da var jeg tydelig på at det var vi foreldrene som var de ansvarlige, hevder Lilly.

Det blir spesielt vanskelig for eldstemann.

– Gro kjente ansvar for søsknene. Da hyenene ulte på verandaen utenfor om natten, tenkte hun på tvillingene. Hvordan hadde de det nå?

Lilly blir blank i øynene.

– Det var ikke godt for barna. Det var tungt for alle. I Tibati var Ngaoundéré en dagsreise unna på dårlige veier. Bensinen var dyr. Vi så dem bare i høytidene, to ganger i året, sier hun og legger til:

– Men det var slik det var på den tiden. Det var ikke annen råd. Det var hardt,

kjenner Lilly og ser fremdeles for seg tårevåte avskjeder, men også gledelige gjensyn.

TEAM WALLE

– Jan og jeg var et godt team. Når han reiste rundt, passet jeg kontoret og Hotell Gjennomtrekk. Vi utfylte hverandre, sier Lilly som nå er ved veis ende i Kamerun. Det er 1966. De må hjem for at barna skal få utdanning.

– Vi kunne alltids lure på om vi hadde gjort nok. Statistikken for antall frelste var god, men ville Gud se på den? Var det bra nok? Slike spørsmål kunne gnage i sjelen, husker Lilly.

Men misjonskallet levde videre i Norge. Først som omreisende eks–misjonær til foreninger. Jan blir etter hvert sogneprest i den nye Fossum kirke på Stovner, der Lilly blir klokker og starter seks søndagsskoler, for å nevne noe.

– Jeg er ikke noe intervjuobjekt. Jeg skriver bedre enn jeg snakker, sier Lilly til slutt.

Hun reiser ikke rundt og taler lenger. Men fire bøker har det blitt. Og med Lillys hjørne i Vårt land når hun hjertene, også de som er langt borte.

I møte med «den andre»

Som tidlegare student ved både Hald internasjonale skole og VID avdeling Stavanger (tidlegare Misjonshøgskolen) har eg, gjennom reiser til både Laos og Japan, opparbeida meg ein brei og personleg erfaring rundt misjon i ein interkulturell kontekst. Eg har blitt kjent med menneske med vidt forskjellige bakgrunnar og situasjonar, men som alle har noko til felles: Ei tru på ein sann Gud.

Men sjølv om dei alle deler denne eine trua, så har eg aldri opplevd at det heile tar ei felles form. Alle har si eiga personlege oppfatning og sin relasjon til Gud som er forma av det livet ein lever og val ein tar. Vi lever altså i ein personleg «ein til ein» relasjon til Gud, og for meg er denne relasjonen kanskje det mest krevjande, men også det mest spanande aspektet ved misjon.

BØNN

Finn flere bønneemner på nms.no/be

Når to menneske møtes og begynner å tale sant om livet, er det som om to røyndommar kolliderer med kvarandre, og noko nytt vert til i prosessen. Det er ei kraft i møte med andre menneske, og denne krafta er livsendrande. I møte med «den andre» verker misjonen gjensidig på alle parter, og i fellesskap kjem ein litt nærare Gud.

Det å drive misjon i dag er for meg ei levande utveksling av tankar, ord og handlingar, som i små skritt er med på å føre verda i rett retning. Den einaste forutsetninga for dette arbeidet er at vi møter vår neste med openheit og ein tanke om at ein sjølv kan verta endra i møte med det framande og ukjente.

I Apostelgjerningane 17:22-25 vert Paulus først fram for Areopagosrådet. Her fortel han om eit møte med eit alter

JONE UNLAYAO SLETTEBØ-KNUDSEN

BARNE- OG FAMILIEPREST FOR VARHAUG KYRKJE

for «ein ukjent gud». I dette framande og ukjente alteret, som var bygd for at ingen gudar skulle verta gløymde og dermed utøve sin harme over folket, fant Paulus Gud. Gjennom dette alteret fant Paulus fram til det atenske folket si tru og gudsfrykt. Han var villig til å leite i det framande og ukjente, og han var ikkje redd for å utfordre si eiga tru i møte med «den andre».

«Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, og let seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle.»

For å kunne dele må ein først gjera seg klar til å ta imot. Klarer ein det, så skal Gud gjera resten.

VI TAKKER OG BER FOR:

> Året 2021 og alle som gjorde det mulig å fortsette arbeidet til tross for pandemi og uroligheter mange steder i verden. TUSEN TAKK for Guds rike velsignelse også i året som gikk.

> Året som ligger foran. Vi ber om visdom til å ta gode avgjørelser og om spillerom og muligheter til å dele troen på Jesus, utrydde fattigdom og bekjempe urettferdighet. Vi ber den bønnen som har båret NMS fra starten: Komme ditt rike!

> Ungdommer og unge voksne som skal finne sin vei inn i voksenlivet. Vi ber for alle former for utveksling NMS er med på: studenter, volontører, UCREW, UTEAM og Hald internasjonale skole, og for dem som skal ta del i denne utvekslingen dette året.

> NMSU, leirstedene våre og alle som er i kontakt med barn og ungdom.

> Våre samarbeidsland, og særlig landene som er rammet av ekstrem fattigdom, ufred og uroligheter. Vi ber spesielt om fred, framtid og håp for partnerne våre og hele befolkningen i Etiopia, Mali, Madagaskar, Midtøsten og Kina. La oss få være med og skape fred!

xxx.

xxx 11, 24

Til ettertanke og samtale

FRA BIBELEN

«Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, og let seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle.» Apostelgjerningane 17, 24-25

BØNN

Takk, Gud, for livet og trua du har gitt oss. Takk at din kjærleik er stor nok til å famne alle typar menneske og bakgrunnar. Takk for at mange søker deg utan å vite kven dei eigentleg søker etter. Gi oss lyst til å bli kjent med folk som er annleis enn oss og tålmod nok til å høyre korleis dei tenker. La oss samstundes vokse i eiga tru. Amen.

SANG

leveenklere

TIL SAMTALE

1. «Det er ei kraft i møte med andre menneske, og denne krafta er livsendrande», skriv Jone i andakten. Del dine erfaringar frå eit møte med ein person som var annleis enn deg sjølv.

bibelvers

2. «Det å drive misjon i dag er for meg ei levande utveksling av tankar, ord og handlingar, som i små skritt er med på å føre verda i rett retning.» Korleis kan de bruke små handlingar i kvardagen til å dele Jesu kjærleik med andre?

3. Korleis kan ditt liv og di tru bli rikare og djupare ved å snakke sant om liv og tru saman med «den andre»?

Sjå også artikkelen «Nye misjonsmarker» på side 14. «Å bryne oss på andre som er forskjellige fra oss, former oss. Det skaper verdier som solidaritet, rettferdighet, tro og tverrkulturelt fellesskap.»

bibelogbønn

Lat nye tankar tolke Kristi ord, NoS 692

bibelogbønn

bibelogbønn

GJØRE NOE NYTT I ÅR?

bibelogbønn bibelvers

1 Jesussier:«Jegerveien,sannhetenoglivet. IngenkommertilFarutenvedmeg. (Joh.14.7) Tenketter:Hvaleggerdumerketilidetteverset? Vilderedeledetderetenkermedhverandre? BibelverseneerhentetfraBibel2011medtillatelse© Bibelselskapet

leveenklere bibelogbønn blikjent

leveenklere

Kjøp SMÅFELLESSKAP-boksen!

Lenge siden dere prøvde noe nytt i foreningen?

Tenker du å starte et nytt småfellesskap og leter etter godt materiell å bruke? SMÅFELLESSKAP-boksen er:

• En ressurs for alle typer småfellesskap og foreninger. 365 kort om å søke Gud i bibel & bønn, tjene Jesus der vi bor, leve enklere og ha et åpent bord Samtalestarter, bibelvers, bønner, refleksjon, inspirasjon og aktiviteter.

FINN DEN I NETTBUTIKKEN nms.no/nettbutikk

MÅLTIDET

MT SIN EGEN KOKK: MARGIT VEA

Margit Vea holder matkurs, har skrevet flere kokebøker og har også egen matspalte i avisen Aftenposten Junior. Hun har et eget matprogram på Matkanalen, holder foredrag om mat og helse og er daglig leder av Margit Vea AS.

Mer om MTs matspaltist finner du på www.margitvea.no.

KYLLINGSUPPE MED KOKOSMELK

«Kjære Margit. Tusen takk for deilig suppe. God smak, spiste opp alt. Det gjør godt. Takk for din omsorg.»

Mange har fått kjent på forkjølelse og influensa denne vinteren.

Dette er en suppe som hele familien er glad i, og som jeg serverte min far da han var syk i vinter. Mat er god omsorg.

Matvarer du trenger:

2 kyllingfileter

½ chili

1 fedd hvitløk

1 sitrongress eller skall fra lime eller sitron

1 løk

1 ts finrevet ingefær

1-2 gulrøtter

1 paprika

1 stangselleri

2 ss karri

2 ss kokosolje eller olivenolje

6 dl kyllingkraft eller vann med kyllingfond

3 dl kokosmelk

1 ts mineralsalt evt. 1 liten bunt koriander

Fremgangsmåte

1. Skjær kyllingfiletene i strimler og legg dem på en tallerken. La stå.

2. Hakk chili, hvitløk, løk og ingefær, og skjær grønnsakene i terninger. Legg det i en stor kjele sammen med karri og olje.

3. La det surre to minutter på middels varme. Ha forsiktig i kyllingen og la det surre to minutt til.

4. Tilsett kraft og kokosmelk, og la det koke forsiktig i en halv time.

5. Tilsett salt.

6. Hakk koriander og dryss det over suppen til slutt.

Tips: Her kan du bruke fisk i stedet for kylling. Du kan også ha i grønnsaker som gulrot, brokkoli, jordskokk, paprika, osv.

ANBEFALING

MARGUNN

SERIGSTAD DAHLE

Team- og produksjonsleder, Damaris Norge

SPØRSMÅL TIL SAMTALE

1. Hvordan opplever du serien? Hva har berørt deg sterkest? Hvorfor?

2. «Husk hvorfor vi er her: vi arbeider for noe større» (Dr. Bailey). I hvor sterk grad preger dette serien? Gi gjerne konkrete eksempler.

3. Hva ville du ha svart om du var Meredith? (Se slutten.) Hvorfor?

SJANGER: Sykehusdrama PRODUKSJONSÅR: 2005ALDERSGRENSE: 14 år+ PUBLISERING: Disney+ m.fl.

LIV OG LENGSLER I GREY’S ANATOMY

Dr. Meredith Grey og hennes kollegaer berører fortsatt millioner av seere over hele verden. Den 18. sesongen plasserer handlingen i etterkant av korona, og vil løfte fram håp for framtiden.

Den amerikanske dramaserien Grey’s Anatomy hadde norsk premiere sommeren 2006 (TV 2). Tittelen henspiller både på hovedfiguren Grey og på en anerkjent lærebok i anatomi, populært kalt Gray’s Anatomy (1859)

Handlingen foregår på et fiktivt sykehus i Seattle og lar oss komme tett på livet til både turnusleger og erfarne kirurger. Meredith Grey (Ellen Pompeo) har vært sentral hovedfigur gjennom hele serien, som nå sies å være i siste sesong. Hennes voiceover har gitt dybde til handlingen og skapt refleksjoner hos

seeren helt fra starten. Ikke minst er det disse betraktningene fra Meredith som gir en følelse av gjenkjennelse på tross av at konteksten er fjernt fra vår hverdag.

Tema som karriere, kjærlighet, relasjoner og identitet er tydelige, med en underliggende lengsel etter tilhørighet.

-Jeg tror mange kjenner seg igjen i spenningen mellom å legge vekten på karriere og prestasjoner i forståelsen av hvem en er, og behovet for relasjoner og fellesskap, uttalte Ingvild Thu Kro (Damaris) til VG Nett ved lanseringen av en analyse hun hadde gjort av sesong tre (2008).

Kro så på rollefigurenes opplevelse og forankring av identitet, med særlig vekt på prestasjoner og relasjoner. Selv om

prestasjonene syntes å bety mest for dem, var nære relasjoner også viktige. Inntrykket er at denne spenningen bare er blitt forsterket utover i serien, samtidig som lengselen etter nærhet og vedvarende kjærlighet er tydelig.

I forrige sesong inntok korona serien, noe som gav en ytterligere dimensjon til gjenkjennelsen. Meredith fikk viruset, og ble i etterkant spurt om hva hun hadde lært av å overleve. «One thing: I’m still alive», sier hun, og fortsetter: «Å være i live, det betyr alt. Og livet, det gir rom for både glede og smerte, endring og vekst, kjærlighet og det å kunne bidra til fellesskapet.»

En slik avslutning av sesong 17 åpner for refleksjoner om hvor serien forankrer håpet den vil formidle i siste sesong.

Foto: ABC press

Søk Connect nå!

HVORFOR CONNECT?

• Delta i NMS sitt arbeid i utlandet!

• Opplev å bo i en annen kultur og et annet land!

• Gjør en forskjell!

• Lær mer om Gud, Bibelen, troen din – og deg selv!

På Connect studerer du tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid ved Hald internasjonale skole, og har 6 måneders praksis hos en av partnerne til NMS (i for eksempel Brasil, Hong Kong eller Madagaskar m.fl.)

I løpet av et skoleår får du et langt opphold i utlandet, høstkurs og vårkurs på skolen før og etter utreise, venner fra hele verden, og mye mer!

Programmet passer for deg mellom 18 og 25 år.

hald.no/connect

Instagram: @nmsconnect