Tone Helene Hansen
Vebjørn Sand | Eimund Sand
FRIHETSKAMPEN 1940–1945
FORTALT GJENNOM KUNSTEN
«Roseslottet
er et storverk,
unikt både i norsk kunsthistorie og minnehistorie.»
Dag
Solhjell, kunstsosiolog
TEGNINGENE I ROSESLOTTET
Det er de små, vare strekene som aller først virkeliggjør ideene. De fanger tankene og observasjonene til noe konkret.
Av alle billedkunstens vitenskaper er kunstanatomi selve «grammatikken og bokstavene» – det er det lengste studiet. Kunstanatomien springer ut fra antikken, ble videreutviklet i høyrenessansen og barokken. Anatomi gir den indre forståelsen av struktur og handler om proporsjoner, plan, rytme og musikalitet. Uansett hva jeg skaper, må den indre rytmen være der.
I den tradisjonen jeg arbeider i, utvikler vi en «database» av studier. Denne samlingen av tegninger utvikles gjennom hele livet, og er selve nøkkelknippet til det å skape. Slike tegninger var hjertet i atelierene gjennom Europas kunsthistorie.
Maleren Peter Paul Rubens (1577–1640) kalte en slik samling av tegninger for en «cantoor». Med «cantoormetoden» kan man male ideene og skape bilder «rett ut av hodet».
«Hvis en skulptur ikke er laget i forhold til disse prinsippene og denne geometrien, vil den mangle sannhet, og derfor uttrykk. Det vil alltid forbli en urokkelig mangel på kommunikasjon mellom den og virkeligheten hvis den er skapt kun basert på inspirasjon, uansett hvor opphøyet og følsom den måtte være. Den vil uunngåelig forbli svak, fordi du kun kan skape fra naturen. Det er naturen som skaper kunstneren; når han har forstått den og oversatt den, blir han en skaper eller snarere: dens sublime gjenskaper.»
Auguste Rodin, billedhugger (1840-1917)
INNHOLD
FORORD
FRIHETEN UNDER ANGREP
DET TOTALITÆRES VESEN
MENNESKESYN
HOLOCAUST
MOT – SIVIL OG MILITÆR MOTSTAND
KRIGSFANGENE
SVIK OG GRÅSONER
TAP OG SAVN
DET FRIE MENNESKET
Roseslottet – minne, bevisstgjøring, håp
«Diktaturet trenger din frykt og din lydighet, demokratiet trenger ditt mot.»
J.B. Pritzker (19. februar 2025)
Kontinuerlig jobber filmskapere, forfattere, musikere og dokumentarskapere med den andre verdenskrigen, det største angrepet på demokratiet og humanismen i menneskenes historie. Malere har derimot så å si ikke rørt denne katastrofen.
Men billedkunsten kan som skjønnlitteraturen tillate seg å ta reiser inn i følelsenes verden. Karl Ove Knausgård har beskrevet nazismen, og understreker at styrken til skjønnlitteraturen er at den kan nærme seg følelsene på en annen måte enn den mer eksakte historieskrivningen. En roman kan bygge på de delene av virkelighetsforståelsen som akademia som oftest må utelate: følelsene, stemningene, impulsene og de underbevisste strømningene.
Edvard Munch sa: «Med pensel og palett kan jeg reise til himmelen og til helvete.» Etter musikken er nok maleriet en av de mest komplekse former for menneskelig kommunikasjon. Man kan male alt fra sinte og aggressive strøk til vare og myke. Fargenes verden kan ta deg så langt av gårde som bare musikkens toner når. Jeg er overbevist om at maleriet på sitt beste kan kommunisere direkte med hele bevisstheten, med alle sansene. Tykke, deilige impresjonistiske strøk med lyse vibrerende
SØSKENPARET ÅSTA OG ARNE INGOLF
Åsta og Arne Ingolf Nordstrand var fra en musikalsk familie, og Arne Ingolf var dyktig til å spille trekkspill. Han var med i Henschiens trekkspillorkester fra han var tenåring, og spilte blant annet sammen med Erik Tronrud, som var norgesmester i trekkspill. Han spilte også sammen med den jødiske fiolinisten Jacob Scharff, som senere ble deportert med transportskipet Donau og drept.
Maleriet av Åsta Nordstrand er et resultat av et svært utydelig fotografi av henne, samt fotografier Vebjørn Sand har sett av andre unge kvinner, og av hans egen fantasi. I maleriet har han forsøkt å etterstrebe en nærhet og sanselighet hos en ung jente som en gang levde og drømte om et liv som brutalt ble avbrutt.
ELLINORS REISE
– HENTES I ROSENBORGGATEN 15
I det første maleriet i serien «Ellinors reise» smelter tid og rom sammen, der Ellinor går forbi sin egen snublestein, felt ned i fortauet foran Rosenborggaten 15 i Oslo. Billedserien inneholder også en referanse til filmen Schindlers liste. Det meste er malt i sort og grått, mens Ellinors kåpe er rød.
«SPANDAU-BALLETTEN»
Maleriets tittel stammer fra den amerikanske kunstneren, skuespilleren og historiefortelleren Jeff Delaneys kortfilm «Das Spandau Ballett». Filmen er laget i 2004 og handler om den jødiske jenta Sarai, som ankommer en tilintetgjørelsesleir. Filmen er en kunstnerisk dramatisering av en makaber praksis fra leirene: nazioffiserer som ser gjennom kikkehullene til gasskamrene og blir vitner til hvordan ofrenes kropper vrir seg i kramper. Ifølge filmen kalte offiserene dette «Spandau-balletten». I filmen ser man hvordan «smertedansen» forvandles til en «frihetsdans».
Uttrykket skal også ha blitt brukt for å beskrive nazioffiserenes dødskamp da de ble dømt til døden og henrettet ved henging for sine forbrytelser mot menneskeheten.
Da Vebjørn Sand malte bildet, hadde han Gabriel Scotts ord i tankene: «Tilværelsen har lyset til mål.» Han var også inspirert av et fotografi som Jens Bjørneboe hadde over skrivebordet sitt, og som viser en jugoslavisk partisan som hever armene i en seiersgest og trosser sin skjebne på skafottet.
Den jugoslaviske partisanen
Stjepan Filipović ble hengt 22. mai 1942. (Foto: Wikipedia)
FEM LYSENDE GULLSEIL OVER OSLO
På høyden over Frognerseteren står de fem søylene og lyser i gull over byen og områdene rundt. De er mellom 26 og 32 meter høye og er synlige på veldig lang avstand. Søylene symboliserer de fem krigsårenes kamp for frihet og demokrati, og de peker på ulike sider ved motstanden.
«Seilet» skal hedre krigsseilerne og Marinen. Det har et design som er inspirert av skoleskipet Christian Radichs seil.
Ved siden av står «Fjellet», som symboliserer motstandskampen i NordNorge. «Fjellet»s utforming er inspirert av de varierende klimatiske sonene, over og under tregrensen – fra snødekkede topper til bekker av smeltet snø som renner ned fjellsidene, til de underliggende skoger.
Motstandskampen i Sør-Norge er representert gjennom «Grantreet».
Søylen formet som et tverrsnitt av en flyvinge og halvdelen av en fjærpenn skal hedre Luftforsvaret, den illegale pressen og det frie ord.
I midten står «Kongebjerka», som symboliserer kongen og hans «NEI». Den vitner om individets modige valg og den prinsippfaste troen på vår demokratiske forfatning. Bjerka blir som en lysende ryggsøyle som skal minne oss om at det mentale vernet er vårt sterkeste forsvarsverk. «Kongebjerka» er derfor visjonen av det frie individet og sivil motstandskraft.
De fem søylene er forgylt som et tegn på evige verdier og det vi ønsker skal vare: de tre prinsippene i Grunnloven, demokrati, rettsstat og humanisme, er vår egentlige gullbeholdning.
Gjennomgående i Roseslottets konstruksjoner og geometri er bruken av triangler. Det peker på den franske opplysningsfilosofen Charles Montesquieus idé om maktens tredeling: den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt – et sentralt prinsipp i det moderne demokratiet.
EKTEPARET GRIEG
Både Gerd og Nordahl Grieg er malt i Roseslottet. Motstandskvinnen Gerd Grieg fortsatte sitt engasjement etter at mannen mistet livet i 1943. Hun holdt diktene hans levende, og allerede det samme året som han døde, ble en diktsamling utgitt i Reykjavik. Den ble kalt «Friheten» og sirkulerte illegalt i Norge resten av krigen.
Vebjørn Sand elsker å male kjoler. Han har påpekt at de har noe tidløst, vakkert og verdig over seg. Her har han malt Gerd Grieg i den praktfulle kjolen hun bar i et Bjørnstjerne Bjørnson-stykke på Nationaltheatret i 1939.
I 2018 traff Vebjørn Sand Astrid Linerud i Hattfjelldal i Nordland. Han har malt henne som tidsvitne i serien «Historiens ansikter», og som barn, der hun går alene gjennom skogen på vei hjem fra et oppdrag over svenskegrensen. Astrid var kurér og en av Norges yngste grenseloser.
Da Tyskland gikk til angrep på Sovjetunionen i juni 1941, ble den 18 år gamle ukraineren Mykhailo Sidelnik innkalt til tjeneste i Den røde armé. Den unge soldaten var en del av de sovjetiske styrkene som ble sendt ut for å stanse tyskerne som nærmet seg Stalingrad i august 1942. Like etter at slaget var begynt, ble han omringet av fienden og tatt til fange, for så å bli sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland.
Etter et år i fangenskap ble Sidelnik sendt til Norge for å utføre det som i praksis var slavearbeid for okkupasjonsregimet. I august 1943 kom han til Rana for å delta i byggingen av Nordlandsbanen over Saltfjellet.
Arbeidet ble utført for hånd, med hakker og spader. Fangene arbeidet fra klokken seks om morgenen til ti om kvelden, iført dårlige klær og sko. De bodde i iskalde brakker i bevoktede fangeleirer og fikk minimale matrasjoner. Sidelnik kunne fortelle at han alltid var sulten, og på et tidspunkt veide han bare 30 kilo. Han ble for svak til å gå og å arbeide, og havnet på sykebrakken. Flere av medfangene hans døde av sult, utmattelse og sykdom.
MYKHAILO SIDELNIK
Ukrainske Mykhailo Sidelnik kom hjem etter 11 års fangenskap i 1953, det samme året som Stalin døde. Da hadde han overlevd det blodige slaget ved Stalingrad og deretter umenneskelige forhold som slavearbeider under to av de mest brutale totalitære ideologiene verden har sett, nazismen og kommunismen.
Sidelnik gikk bort nesten 98 år gammel, tre måneder etter at Vebjørn Sand traff ham i landsbyen Znamenka i Ukraina i januar 2020.
Brent jord
I motsetning til Sør-Norge, der det ble en fredelig avslutning på krigen, ble NordNorge frigjort gjennom kamphandlinger. Hammerfest ble tvangsevakuert i november 1944. Deretter ble byen brent i flere omganger frem til tyskerne forlot stedet i februar 1945. Da sto kun et gravkapell igjen. En svensk journalist skal ha kalt byen for «Nordens Hiroshima». Store deler av NordNorge lå i ruiner da krigen var over.
PIANISTEN
Da Vebjørn Sand var i Hammerfest for å gjøre research til Roseslottet, satt han på kaia og kom i snakk med en mann som fortalte en historie: Et flygel skal ha blitt stående igjen på brygga mens byen brant. En østerriksk offiser skal da ha satt seg ned ved flygelet og begynt å spille Mozart, med flammehavet i bakgrunnen.
Da Vebjørn senere møtte tidsvitnet Hans Edvard Bentsen, var han klar på at denne historien nok ikke kan være sann. Men inspirert av denne «myten», som samler det store dramaet på en malerisk og fortettet måte, malte Sand bildet «Pianisten».
I Tyskland fantes det også motstemmer, mennesker som ikke blindt innordnet seg nazistenes regime. Blant dem var motstandsgruppen Den hvite rose. Sentrale i gruppen var professor Kurt Huber ved Universitetet i München samt seks av hans studenter: søsknene Hans og Sophie Scholl, Alexander Schmorell, Christoph Probst, Willi Graf og Traute Lafrenz.
De var en ikke-voldelig gruppe som i stedet for våpen brukte ord mot naziregimet. I 1942 skrev de seks lengre pamfletter som de spredte i Tyskland og Østerrike. De malte slagord som «Frihet» og «Ned med Hitler» på murvegger i München i håp om å rykke sine medborgere ut av en tilstand av frykt eller likegyldighet og minne dem om deres moralske ansvar overfor menneskeheten. De oppfordret hver enkelt til å forsvare de humanistiske verdiene – og dermed ta avstand fra enhver totalitær ideologi.
I februar 1943 ble Hans og Sophie Scholl, samt Christoph Probst, arrestert for å ha spredt antikrigspamfletter og malt slagord på veggene. De ble dømt til døden for høyforræderi og henrettet ved giljotinering kun tre timer etter at dommen falt. Hans Scholls siste ord før han ble henrettet, var: «Leve friheten!»
DEN HVITE ROSE
I Roseslottet står en 3,5 meter høy rose som et symbol på menneskets kamp mot undertrykkelse.
Humanismens to sider – frihet og ansvar
Høsten 1944 var generaloberst Lothar Rendulic leder for den 20. bergarmé, som hadde kjempet på nordfronten i Finland. De ble presset tilbake, gjennom Nord-Norge og videre sørover. Den 18. desember 1944 erstattet Rendulic Falkenhorst som øverstkommanderende for Wehrmacht, de tyske militære styrkene i Norge.
Da Hitler beordret tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms, var Rendulic ansvarlig for gjennomføringen.
I 1948 ble Rendulic stilt for Nürnbergdomstolen, en alliert militær domstol, hvor ledende nazister ble stilt for retten for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Handlingene i Nord-Norge var en del av tiltalen, men de kom i skyggen av enda verre forbrytelser på Balkan, som drap og tortur av sivile og krigsfanger.
Under Nürnbergprosessen ble det innført nye rettsprinsipper, der det ble påpekt at hver enkelt skulle stå individuelt ansvarlig for sine handlinger: «Det faktum at en person handlet etter ordre fra sin regjering eller en overordnet, fritar ham ikke for ansvar under internasjonale lover, såfremt et moralsk valg faktisk var mulig for ham.» (Prinsipp IV)
Disse prinsippene speiler humanismens to sider – at vi som mennesker har en iboende frihet, men også et iboende ansvar for våre medmennesker. Tankene bak prinsippene som kom til anvendelse under Nürnbergprosessen, var inspirert av naturretten. Det var idéer som først oppsto blant de greske filosofene i antikkens Hellas for 2500 år siden, om at vi som mennesker har enkelte iboende rettigheter fra naturens side som ingen kan ta fra oss, at det finnes en «høyere lov».
Denne grunnleggende humanistiske tanken om en naturrett som gjelder for alle mennesker, ble etter Nürnbergprosessen formulert i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som kom i 1948.
LOTHAR RENDULIC
Generaloberst Lothar Rendulic står tiltalt i Nürnbergretten i 1948.
Den yngste blant de allierte juristene under Nürnbergprosessen var 27 år gamle Benjamin Ferencz. Han var født i en fattig jødisk familie i Transilvania i Romania som emigrerte til USA da han var ti måneder gammel. I 1943 fullførte han jusstudiene ved Harvard og ble deretter kalt inn som vernepliktig i den amerikanske hæren under general Patton. Den 6. juni 1944 var han blant soldatene som gikk i land på Omaha Beach i Normandie, og han deltok i flere av de store slagene i krigens siste måneder.
Da nazistenes grusomheter ble avdekket under de allierte soldatenes fremrykking, ble Ferencz overført til en nyopprettet militær avdeling for etterforskning og straffeforfølgelse av krigsforbrytere. Han var til stede ved frigjøringen av flere av konsentrasjonsleirene, hvor han samlet bevis og snakket med overlevende, blant annet i Buchenwald, Mauthausen, Dachau og Ebensee.
I 1946 ble Ferencz hentet inn for å bistå under Nürnbergprosessene. I Berlin ledet han en gruppe som søkte gjennom ruinene av Nazi-Tyskland, i bygninger og arkiver, for å samle dokumentasjon til rettssakene. De kom over komplette feltrapporter fra Einsatzgruppene, dødsskvadronene som utførte massedrap på jøder og andre sivile i nazistenes rasekrig på østfronten, og som innledet holocaust.
Vebjørn Sand møtte Benjamin Ferencz i New York, og tegnet ham til portrettserien «Historiens ansikter». Ferencz gikk bort i 2023, 103 år gammel.
