VI BOR ALLE HER
Oversatt av Eva Ulven, MNO
Originaltittel: We All Live Here Copyright © 2025 by Jojo’s Mojo Ltd. Norsk utgave © Bonnier Norsk Forlag, 2025
www.bonnierforlag.no
Oversetter: Eva Ulven, MNO
Trykk: ScandBook UAB, Litauen
Papir: 60 g Creamy, 2,0
Boken er satt med Adobe Garamond Pro 11.19/14.35 pkt av eBokNorden AS Omslag: Trygve Skogrand, Passion & Prose
ISBN: 978-82-347-2128-1
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov eller følger av avtale med Kopinor. Ingen bruk av hele eller deler av utgivelsen som inntak eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er tillatt uten særskilt avtale med Bonnier Norsk Forlag. Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Til Saskia, som alltid forstår mer av menneskets natur enn jeg noen gang vil
Lila
Det står et innrammet fotografi på Lilas nattbord, et hun ennå ikke har giddet, eller kanskje ikke orket, å kvitte seg med. Fire ansikter klemt sammen foran et enormt akvarium på en eller annen turistattraksjon i utlandet – hun har glemt hvor – der en stim enorme fisker med metallglinsende striper stirrer tomt ut gjennom glasset bak dem. Violet presser nesetippen oppover med en finger og trekker de nedre øyelokkene nedover slik at hun ligner en grotesk voksfigur. Celie, i stripete matrostrøye, skjærer også en grimase, selv om hun må ha vært tretten på den tiden, og derfor en smule mer tilbakeholden. Lila smiler tappert, som om hun håper at dette tross alt kommer til å bli et nydelig familiebilde, og Dan, med et gåtefullt ansiktsuttrykk og et smil som ikke riktig når øynene, hviler hånden på Violets skulder.
Dette siste familiebildet er det første hun ser om morgenen og det siste hun ser om kvelden, og selv om hun vet at hun burde oppbevare det et sted hvor det ikke vil prege dagen hennes, får hun seg, av en eller annen grunn hun ikke helt har skjønt, ikke til å legge det i skuffen. Av og til, i søvnløse netter, betrakter hun strimene av månelys som glir over soveromstaket, skotter bort på fotografiet og tenker med lengsel på familien hun kunne hatt, på alle bildene fra ferier og merkedager som aldri skal komme – regnfulle helger i Cornwall,
eksotiske strender der alle er kledd i hvitt – en frydefull avslutningsseremoni foran et eller annet universitet, kanskje Celies bryllup, stolte foreldre ved siden av henne, alle de uvirkelige, flyktige bildene av et liv som rett og slett har fordunstet foran nesen på henne.
Og noen ganger tenker hun på å ta en stor klump med lærertyggis og kline den utover fjeset til Dan.
Lila prøver å stake opp et spesielt gjenstridig tett rør på toalettet i andre etasje da Anoushka ringer. Da Lila og Dan kjøpte dette huset to og et halvt år tidligere – et stort, «særpreget» (eiendomsmeglerspråk for «ingen andre vil kjøpe det») oppussingsobjekt i en frodig del av Nord-London – hadde hun falt for den flere tiår gamle baderomsinnredningen i mintgrønt og bringebærrødt, syntes både den og det blomstrete tapetet var sjarmerende og pittoresk. Hun og Dan hadde ruslet fra rom til rom, dannet seg felles bilder av hvordan huset skulle se ut når det ble ferdig. Selv om det, når hun tenkte godt etter, helst var hun som hadde ruslet rundt og dannet seg bilder, mens Dan sa «m-m, m-m», på en uforpliktende måte og sjekket telefonen i smug.
Dagen etter at de hadde overtatt huset, hadde de samme sjarmerende og pittoreske rørene bestemt seg for å vise sitt sanne jeg i en ondsinnet serie av tetninger og oversvømmelser. På det rosa badet, som jentene bruker, ligger nå en klosettsuger og en forvridd kleshenger ved siden av toalettet i påvente av at Lila (for det er visst alltid Lilas oppgave) skal gå til angrep på hva det nå kan være som har bestemt seg for å sette seg på tverke i dypet under doskålen denne gangen.
«Min kjære Lila! Hvordan har du det?»
Anoushkas stemme blir dempet, og Lila hører henne så vidt si: Nei, Gracie, jeg vil ikke ha nelliker i den. Nelliker er så vulgært. Nei, nei, definitivt ingen gerberaer. Dem kan hun ikke fordra.
Lila bøyer seg og berører høyttalerknappen på telefonen med nesetippen. Hun brekker seg diskré da en skvett vann skyller over kanten på gummihanskene. «Flott! Supert», sier hun. «Og du?»
«Utkjemper som vanlig troens gode strid på vegne av de skjønne forfatterne mine. En ny royaltyutbetaling er underveis. Du skulle ha fått den i forrige uke, men Gracie er gravid og kaster opp hele tiden. Vet du, jeg har måttet kassere tre av kontorets papirkurver. De var rent ut sagt helsefarlige.»
I første etasje har familiens hund, Truant, begynt å gjø inntrengende. Han bjeffer på alt – ekorn i hagen, duer, renovasjonsarbeidere, tilfeldige gjester, luft.
«Å, så fint», sier Lila og lukker øynene mens hun fører kleshengeren lenger ned i dypet. «At hun er gravid, mener jeg. Ikke at hun kaster opp.»
«Egentlig ikke. En pest og en plage er det. Hvorfor disse jentene absolutt skal drive og sette barn til verden, er mer enn jeg kan forstå. Jeg har en konstant gjennomtrekk av assistenter. Jeg lurer nesten på om det har noe med airconditioningen her å gjøre. Og hvordan står det til med de nydelige jentene dine?»
«Bare bra. De har det kjempebra», sier Lila.
De har det ikke kjempebra. Celie hadde tatt til tårene ved frokostbordet på grunn av et eller annet på Instagram, og da Lila spurte hva det var, sa Celie at hun uansett ikke ville skjønne en dritt, og lusket av gårde til skolen. Violet hadde
stirret på henne med kaldt raseri da Lila sa at jo, hun måtte gå til pappa på torsdag – det var hans kveld – før hun gled stillferdig ned fra krakken og ikke sa et ord hele veien da hun fulgte henne til skolen.
«Flott. Flott», sier Anoushka i den åndsfraværende tonen til en som ikke ville ha oppfattet det om du så hadde sagt at begge jentene var blitt halshogd samme morgen. «Så var det dette manuset, da.»
Lila trekker kleshengeren opp fra toalettskålen. Vannstanden ligger fortsatt rett under setet. Hun vrenger av seg gummihanskene og lener seg tilbake mot skapet. Truant halser fremdeles, og hun lurer på om hun blir nødt til å smøre naboene med enda en vinflaske. Hun har gitt bort sju stykker i løpet av de siste tre månedene, i et forsøk på å få dem fra å hate henne for alvor.
«Har du snart noe å sende meg? Du virket veldig sikker i forrige måned.»
Lila blåser opp kinnene. «Jeg – jeg jobber med saken.»
Det blir stille et øyeblikk.
«Nå, kjære deg, jeg vil ikke virke streng», sier Anoushka og virker streng, «du gjorde det forbausende godt med En ny giv.
Og salgstallene fikk et pent oppsving etter det grufulle Dan gjorde. Jeg synes vi skal være takknemlige for det, om ikke annet. Men vi vil ikke forsvinne fra radaren, vil vi vel? Vi vil ikke være så sent ute at det blir som å lansere en ny debut.»
«D–du får det veldig snart.»
«Hvor snart?»
Lila kikker seg rundt på badet. «Seks uker?»
«Da sier vi tre. Det trenger ikke være perfekt, vet du. Jeg må bare få en viss idé om hva du holder på med. Er det fortsatt en oppskrift på det gode singellivet?»
«Æ … ja.»
«Massevis av tips om hvordan man kan leve godt alene? Artige datinghistorier? Noen brennhete anekdoter fra den single kvinnens sexliv?»
«Ja visst. Alt det der.»
«Jeg gleder meg vilt. Venter i åndeløs spenning. Jeg kommer til å leve via eventyrene dine! Men herregud, da, Gracie, ikke i den nye papirkurven. Jeg må avslutte. Jeg ser fram til e-posten din! Hils alle så mye!»
Lila avslutter samtalen og stirrer på toalettskålen, prøver å mane vannstanden til å synke. Mens hun sitter der, hører hun at Bill er på vei opp trappen. Han stanser på avsatsen, og hun kan høre at han tar sats før han gir seg i kast med det neste strekket. Han og moren hennes bodde i en femtitallsbungalow ti minutters gange unna – enkelt innredet, lyst og med rene linjer, og han synes de mange etasjene og alt rotet i dette nedslitte huset er en daglig påkjenning.
«Jenta mi?»
«Ja?» Lila legger ansiktet i glade og fornøyde folder.
«Jeg kan ikke fordra å bringe dårlige nyheter, men naboene har vært innom og klaget på hunden igjen. Og det drypper et eller annet uhumskt fra kjøkkentaket.»
Mannen fra rørleggervakten hadde sugd seg i tennene, revet opp fire gulvplanker og visstnok funnet lekkasjen i avløpsrøret fra toalettet. Han tømte sisternen og opplyste henne om at hun ville bli nødt til å totalrenovere hele badet. «Men jeg har uansett vondt for å tro at du har lyst til å beholde den baderomsinnredningen stort lenger. Besteforeldrene mine er yngre enn den.» Så drakk han to kopper søt te og forlangte tre
hundre og åtti pund. Hun var begynt å omtale det som Mercedes-tillegget. Enhver håndverker som så den overprisede vintagesportsbilen i oppkjørselen, la umiddelbart til tjuefem prosent ekstra på den opprinnelige fakturaen.
«Så det var derfor avløpet tettet seg?» spurte Lila idet hun tastet pinkoden på kredittkortet og prøvde å la være å regne ut hvor stor skade det kom til å gjøre på månedens budsjett.
«Nei. Det må ha vært noe annet», sa han. «Men du kan selvsagt ikke bruke toalettet. Og hele røropplegget på badet må byttes ut. Og du bør nok skifte noen av gulvplankene i samme slengen. Jeg kan stikke tommelen gjennom dem.»
Bill la en trælete neve på skulderen hennes idet hun lukket døren etter mannen. «Det ordner seg nok», sa han og klemte den lett. Dette var å regne som dyptfølt følelsesmessig støtte når det kom fra Bill. «Jeg kan hjelpe deg, vet du.»
«Det trenger du ikke», sa hun og vendte seg mot ham med et smil. «Jeg klarer meg. Det går helt fint.» Han sukket mildt, snudde og gikk stivbent til rommet sitt.
Bill hadde bodd hos dem i ni måneder nå, hadde flyttet inn kort tid etter at Lilas mor døde. Bill ble typisk nok verken funnet hysterisk gråtende, nær døden av sult eller i ferd med å la huset forfalle. Han hadde bare trukket seg stillferdig tilbake, visnet hen til en stadig mindre utgave av den rakryggete, nå pensjonerte, møbelsnekkeren hun hadde kjent i tretti år, til han var nærmest en skygge av seg selv. «Jeg savner henne bare», pleide han å si når hun kom innom på en kopp te, romsterte rundt og prøvde å injisere litt energi i de altfor stille rommene.
«Jeg skjønner det, Bill», sa hun. «Jeg savner henne også.»
Saken var at Lila heller ikke taklet sorgen så bra. Det hadde vært et sjokk da Dan erklærte at han ville forlate henne. Og
da hun omsider fikk vite om Marja, innså hun at det bare var for en liten kilevink å regne sammenlignet med dette nye slaget. Hun sov nesten ikke de første seks månedene; tankene var en giftig malstrøm av tråder som omsider ble nøstet opp, av beskyldninger, skrekk og kaldt raseri, en million urealiserte diskusjoner i hodet hennes – diskusjoner som Dan alltid, på et eller annet vis klarte å sno seg unna: «Ikke når jentene er til stede, vel?»
Og deretter, bare noen måneder senere, ble selv dette overgått med god margin da Francesca døde. Så da Lila foreslo for Bill at han kunne flytte inn en stund, var de begge opptatt av å forsikre hverandre om at det egentlig var for at han skulle hjelpe henne med jentene, yte litt praktisk bistand mens hun vennet seg til å være alenemor. Bill beholdt bungalowen og gikk dit nesten hver dag for å jobbe i det ryddige skjulet sitt innerst i hagen, der han reparerte naboenes stoler og pusset ned spilene som hindret Lilas døtre i å falle gjennom mellomrommene i gelenderet i huset deres. Ingen av dem tok opp spørsmålet om når han eventuelt skulle flytte hjem igjen. Det å ha ham der forstyrret på ingen måte Lilas liv (hvilket liv?), og Bills milde tilstedeværelse ga det som var igjen av den lille familien, en sårt tiltrengt følelse av stabilitet og kontinuitet. Et anker til den skvulpende lille prammen deres, som de fleste dager kunne føles både lekk og ustabil, som om de brått og uten forvarsel hadde havnet på opprørt hav.
Lila er på vei til skolen. Det er første uke etter sommerferien, og Bill hadde tilbudt seg å ta turen, men hun trenger å legge inn flere skritt på telleren (hun plages daglig av Marjas milelange ben og fortsatt smale midje). Dessuten innebærer
det å hente Violet at hun må ut av huset, og det gjør i neste omgang at hun kan skyve fra seg skyldfølelsen over ikke å ha skrevet noe denne dagen heller.
Men begge vet hvorfor Bill tilbyr seg: Lila avskyr hentingen om ettermiddagen. Om morgenen går det bra; alle har det travelt, så hun kan si ha det til Violet og haste av sted. Men dette er for smertefullt, den intenst pinefulle synligheten når hun står sammen med de andre mødrene ved skoleporten. Det hadde vært en hel måned med hoderystende medfølelse rett etter at det skjedde – Nei, ikke tull. Herregud, så grusomt, jeg føler virkelig med deg – eller kanskje, bak ryggen hennes, men man kan for så vidt ikke klandre ham, kan man vel? I tillegg kom den forferdelige kosmiske ironien ved tidspunktet, bare to uker etter utgivelsen av En ny giv, som ble ledsaget av en mengde PR-intervjuer der hun snakket om hvordan man best kunne reparere et ekteskap som hadde surnet i tidsklemma.
To dager etter at han hadde flyttet ut, gikk hun besluttsomt og stilte seg i skolegården, hvor tre av de andre mødrene hadde stukket hodene sammen over en artikkel i Elle, med den oppbyggelige tittelen «Slik reddet jeg ekteskapet fra havari».
Philippa Graham – botoxmegga – skyndte seg å gjemme bladet bak ryggen da hun så Lila og blunket kraftig med tilgjort uskyld, mens de to andre, som Lila aldri kunne huske hva het, knakk sammen i et forsøk på å holde knisingen i sjakk. Jeg håper mennene deres i dette øyeblikk pådrar seg en antibiotikaresistent kjønnssykdom fra mindreårige gutteprostituerte, hadde hun tenkt og rakk bare så vidt å klistre på seg et smil før Violet kom subbende ut med skolesekken slepende etter seg.
I flere uker merket Lila hvordan den sjokkerte, fascinerte mumlingen fulgte henne rundt i skolegården, så hvordan hoder
snudde seg svakt, hørte sladderen som ble formidlet mellom lepper som knapt beveget seg. Hun hadde gått med løftet hode mens det prikket i huden, og det stive, svake smilet hun hadde klistret på seg som en slags permafrost, fikk det til å verke i kjeven. Moren hennes hadde etter hvert overtatt jobben med å hente og bringe jentene i den lille Citroënen sin når de skulle være med noen hjem etter skolen, og forklarte både jentene og mødrene til venninnene deres at Lila arbeidet og ville treffe dem neste gang. Men moren hennes var ikke lenger blant dem.
Det knytter seg som vanlig i magen da Lila bretter kragen opp over ørene og stiller seg i utkanten av de spredte klyngene av mødre, barnepiker og en og annen enslig far. Hun gransker telefonen inngående og later som om hun er oppslukt av en fryktelig viktig e-post. Dette er standard framgangsmåte nå for tiden. Enten dette eller å ta med Truant, som gneldrer hysterisk hvis noen kommer innenfor en radius på tjue meter.
I morgen, tenker hun. I morgen blir det ingen forstyrrelser. Jeg skal sette meg ved skrivebordet kvart over ni, med det samme jeg kommer hjem etter å ha fulgt Violet til skolen, og jeg skal ikke rikke meg av flekken før jeg har skrevet to tusen ord. Hun bestemmer seg for ikke å tenke på at hun har gitt seg selv nøyaktig det samme løftet minst tre ganger i uken det siste halve året.
«Jeg visste det!»
Et frydefullt hyl stiger opp fra en gruppe mødre ved siden av benken som sto ved huskestativene, og som var malt i alle regnbuens farger. Hun ser Marja blant dem, og Philippa bøyer seg fram med et strålende smil og klemmer armen hennes. Marja har på seg joggesko og en lang kåpe av kamelhårstypen, og de blonde lokkene er løst og kunstferdig
samlet i en stor skilpaddespenne. «Du drakk ingenting da vi var hos Nina, gjorde du vel? Jeg har en finstilt radar for slike ting!» ler Philippa. Akkurat idet hun legger hånden på magen til Marja, skotter hun bort og får øye på Lila, og snur seg teatralsk vekk. Hun mimer: «Herregud. Beklager.»
Marja snur seg, følger blikket til Philippa. Hun rødmer.
Lila oppfatter rent fysisk hva som har hendt, før hjernen rekker å registrere det. Hun stirrer blindt på telefonskjermen mens hjertet løper løpsk. Nei. Nei. Det er ikke mulig. Ikke etter alt Dan hadde sagt. Han kan ikke gjøre dette mot oss. Men enhver tvil blir ryddet av veien da hun ser fargen i Marjas kinn.
Lila føler seg kvalm. Hun føler seg svimmel. Hun aner ikke hva hun skal gjøre. Hun kjenner en overveldende trang til å synke sammen inntil treet et par meter unna, men hun vil ikke at de andre mødrene skal se henne gjøre noe slikt. Hun kan kjenne det hete trykket fra blikkene deres, så hun presser telefonen til øret og skynder seg å late som om hun snakker med noen. «Ja! Ja, det er det! Så hyggelig å høre fra deg! Kjempefint. Hvordan har du det?» Hun prater i vei uten å ane hva som kommer ut av munnen hennes, snur seg slik at hun ikke lenger kan se noen, mens det bruser i hodet.
Hun skvetter da Violet napper henne i hånden.
«Jenta mi!» Hun slipper telefonen fra øret og oppdager at læreren, Mrs. Tugendhat, står ved siden av datteren. «Alt i orden?» sier hun blidt; stemmen er for skarp, for høy.
«Hvorfor snakker du i telefonen når det ikke er noen der?» spør Violet med et uforstående blikk på skjermen.
«De la på», sier hun fort. Hun tror hun faktisk kan komme til å eksplodere. Et trykk er i ferd med å bygge seg opp inni henne, større enn hva kroppen kan tåle.
Mrs. Tugendhat har på seg en svært lodden strikkejakke med flaggermusermer og et gult, håndlaget pappskilt på det ene forstykket der det er skrevet «Gratulerer med dagen» med grønn tusj. «Jeg snakket akkurat med Violet om avslutningsforestillingen. Har hun fortalt deg at hun skal være fortelleren?»
«Supert! Supert!» sier Lila med ansiktet fortrukket i et stramt smil.
«Vi vil ikke sette opp et rent julespill – vi er jo trosnøytrale i våre dager. Og jeg vet at det er lenge til … eller, ikke så veldig lenge til – fire måneder – men du vet hvor lang tid det tar å få alt på plass.»
«Ja visst!» sier Lila.
«Du er rar», sier Violet.
«Og du er jo den av foreldrene som har et ben innenfor kulturlivet, etter at Frances forlot Emmerdale. Ikke hadde hun noen fast rolle heller. Violet trodde i hvert fall at du muligens kunne gjøre det.»
«Gjøre hva?»
«Ordne med kostymene til hovedrollene.»
«Kostymene», gjentar Lila tonløst.
«Det er en bearbeidet versjon av Peter Pan.»
Marja er på vei bort fra de andre mødrene. Hun trekker kamelhårskåpen tettere om midjen og kaster et fort, forlegent blikk i retning av Lila. Hugo, den lille sønnen hennes, trekker i hånden hennes da hun passerer porten.
«Så klart!» sier Lila. En høylytt summing har oppstått et eller annet sted i bakhodet. Hun kan nesten ikke høre noe annet. Hun tror hun kan ha fått tårer i øynene, for alt ser merkelig glassaktig ut.
«Vil du? Fantastisk. Violet var ikke sikker på om du ville.»
«Hun liker ikke å komme til skolen», sier Violet.
Lila tvinger oppmerksomheten tilbake til datteren. «Hva for noe? Ikke vær dum, Violet! Jeg elsker å komme hit. Dagens høydepunkt!»
«En gang ga du Celie fire pund for å hente meg.»
«Nei. Nei da. Jeg ga Celie fire pund. Hun trengte fire pund. Det hadde ingenting med hentingen på skolen å gjøre.»
«Det er ikke sant. Du sa at du heller ville bite føttene av deg, og Celie sa at hun kunne gå hvis du ga henne nok til en sånn marshmallow-kaffe fra Costa, og du sa: ‘Flott, da har vi en avtale’, og –»
Smilet til Mrs. Tugendhat er blitt litt usikkert.
«Det holder, Violet. Absolutt, Mrs. Tugendhat. Den greia. Det du sa. Så klart jeg vil gjøre det!» Noe foregår med den høyre hånden hennes. Hun veiver den i luften for å understreke poengene. Den føles helt adskilt fra resten av kroppen.
Mrs. Tugendhat ser strålende fornøyd ut. «Vel, vi kommer antakelig til å sette i gang etter høstferien i oktober, men du rekker vel å få kostymene ferdige til da?»
«Ja!» sier Lila. «Ja! Nå må vi gå. Har det litt travelt. Men vi – vi snakkes. Vi snakkes definitivt. Gratulerer … med dagen!» Hun peker på brystet til Mrs. Tugendhat før hun snur og begynner å gå bortover veien.
«Hvorfor går vi denne veien?» sier Violet, som må småløpe for å henge med. «Vi pleier jo alltid å ta Frobisher Street.»
Marja har gått bortover Frobisher Street. Lila tror hun kan komme til å falle dø om hvis hun blir nødt til å se det blanke, fyldige, blonde håret igjen. «Følte bare for … litt forandring», sier hun.
«Du er virkelig rar», sier Violet. Hun stanser og fisker opp pakken med rotgrønnsaksflak som Bill må ha lagt i sekken i stedet for Monster Munch. Han prøver å få dem til å spise sunnere. Violet saktner farten for å spise dem, så Lila blir nødt til å gjøre det samme. «Mamma?»
«Ja?»
«Visste du at Felix har mark i rumpa? Han stakk fingeren der i friminuttet og tok ut en mark for å vise oss. Vi så hvordan den kveilet seg rundt fingertuppen hans.»
Lila stopper opp og fordøyer dette. Under normale omstendigheter ville noe slikt fått henne til å skrike. Akkurat nå føles det som det minst skrekkelige hun har hørt denne dagen. Hun kikker ned på datteren. «Tok du på den?»
«Æsj. Nei», sier Violet og putter et nytt flak i munnen. «Jeg sa til ham at jeg ville holde meg minst en mil unna ham for alltid. Og de andre guttene. De er kjempeekle alle sammen.»
Lila stryker hånden langsomt over ansiktet og slipper ut et langt, skjelvende pust. «Du må aldri forandre deg, Violet», sier hun da hun har fått tilbake talens bruk. «Du er allerede blitt så uendelig mye klokere enn jeg noen gang var.»