dagen før det skjedde, stod jeg krumbøyd og skulle knytte skoene. Det var på morgenen, en onsdag helt i begynnelsen av juli med sola lavt og sidelengs inn verandavinduene. Lyset flimret og fløt champagnefarget over gulvet mot fingrene mine.
Plutselig spant rommet rundt meg. Jeg husker hvordan to fingre fra hver hånd akkurat hadde tatt fatt i hver sin lisse, og trakk. Noe så uskyldig, som det å skulle snøre på seg skoene, noe så knøttlite, hvordan kunne det begynne akkurat slik, det er rart i etterkant. Og jeg husker at jeg pustet, med åpen munn, og kjente hvordan pusten min luktet trygt av morgenkaffe.
Spant rundt, det er snålt å bruke en slik klisje. Jeg har aldri besvimt, og derfor aner jeg ikke hvordan det føles, men nå kunne jeg plutselig beskrive det i en nesten-følelse, som om gulvet løftet seg mot meg, vegger forsvant, tak ble vegg. Forvirret og sakte reiste jeg meg opp, forsøkte å rette ryggen, og … spinningen ble sakte borte.
Det var de svarte og hvite Hoka-joggeskoene. Jeg bøyde meg ned igjen, for å snøre dem ferdig, og på nytt spant rommet rundt meg. Jeg lente skulderen hardt mot dørkarmen og snørte skoene lynkjapt.
Drakk jeg noe i går? tenkte jeg mens jeg klemte øynene sammen og reiste meg rolig og sakte opp igjen. Som om drikking skulle forklare denne forunderlige fornemmelsen. Det var en nærmest piplende følelse i kroppen, som om noe holdt på å vokse seg frem.
Tja, hva drakk jeg kvelden i forveien, litt hvitvin, to–tre glass, ikke en mengde som skulle tilsi at jeg burde være svimmel dagen derpå. Og stoff brukte jeg ingenting av. Aldri forsøkt engang, fordi jeg skjønte jeg ville ha elsket det. Nære venner hadde brukt kokain på åtti–nitti-tallet, til dels ofte, og jeg hadde sett hvordan de ble enda mer seg selv, ble enda morsommere da de var rusa, skiftet ikke personlighet overhodet. Helt til de ble avhengige, slik at de måtte ha kokainen bare for stadig å bli seg selv igjen, slik de hadde vært før de begynte med den. Hver gang jeg ble tilbudt en stripe, hadde jeg pleid å svare: – Nei, det har jeg slutta med, jeg.
Da kom det aldri noen oppfølgingsspørsmål.
Jeg pleide ikke å være svimmel, som sagt, jeg har aldri besvimt, og sant å si har jeg sjelden vært bakfull. Med noen saftige og heftige unntak, men det var noen år siden. Siste gang var under forrige solformørkelse.
Solformørkelsen, ja. Lord Almighty. Den skulle ikke bli fullstendig i Trøndelag, da, kun delvis. Vi skulle egentlig ha vært på Svalbard, kompisen min Geir og jeg, for der skulle den bli fullstendig, der ville sola bli aldeles borte en liten stund. Jeg hater varme, jeg har vært på én sydentur i mitt liv, jeg elsker is og snø og blåtoner, gråtoner, dype og iskalde skygger. Kanskje
fordi man alltid kan komme seg vekk fra kulda, inn i varmen. Når det er varmt, er det varmt overalt.
Jeg hadde kjøpt en sovepose som kunne holde minst førti speik ute, med tanke på kriseovernatting, for alle utleierom i Longyearbyen var bortbestilt, og de vi hadde kjent i årenes løp hadde sluttet å jobbe i gruva og flyttet til fastlandet. Sveagruva var på vei til å bli helt nedlagt. Da den var i full drift, var de som jobbet der, på vakt i fjorten dager. Da bodde de på brakke i Svea mens leilighetene i Longyearbyen stod tomme. Disse leilighetene pleide Geir og jeg å låne. Og når de kom hjem til Longyearbyen, til fjorten dagers fri, var det andre leiligheter som ble stående tomme når de som bodde der, i sin tur skulle på fjortendagers vakt. Dit var det bare å flytte tingene sine, etter å ha vasket og skurt og rengjort senger og bad. Dermed ble man en ettertraktet leietager for null kroner. Jeg husker at min spesialitet var kaffetraktere, jeg renset dem. Menn som bor alene, har alltid kaffetraktere som ikke ligner grisen, ja, griser er vel rensligere enn de kaffetrakterne pleier å være. Jeg plukket dem i fillebiter og skurte alt, før jeg satte dem sammen igjen. – Har du kjøpt en NY kaffetrakter til meg? pleide de å spørre.
Jeg forklarte at den bare var blitt vasket. Dermed gikk det gjetord om meg, og litt av det smittet over på Geir også. Vi var pålitelige leilighetsvakter.
Det var tider. Forgagne tider.
Denne gangen, under solformørkelsen, ville vi bli nødt til å ligge i telt.
Jeg hadde ikke spesielt lyst til å ligge på teltplassen, siden den forunderlig nok ligger midt i et bjørnetrekk. Men så ble det til syvende og sist flyene som sjaltet oss ut, alle fly var proppfulle.
– Vi kommer oss ikke oppover, sa jeg til Geir, tre dager før formørkelsen, fordi det vanligvis var jeg som ordnet med billetter og tidpunkter og denslags. – Det er ikke ett ledig sete. Håpløst.
– Du syns vel egentlig at det er helt greit, du, sa Geir.
– Ja. Egentlig. Jeg liker ikke tanken på å sove midt i et bjørnetrekk.
Og i de dagene ble ei binne skutt død på Svalbard. Ikke på teltplassen, men nærmere Tempelfjorden. Skutt av noen som ikke hadde giddet å sitte bjørnevakt. Hun var en høyt elsket binne hos de fastboende fordi hun hyppig fikk unger, fordi hun virket rolig og ikke ble stresset over at folk glodde på henne på lang avstand.
De som var ansvarlige for at hun døde, måtte omtrent smugles ombord i flyet ned igjen, jeg mener å huske de var fra Nederland eller Tjekkia. De var så uglesett at de ville vel ha blitt tatt av dage selv, hadde noen gjenkjent dem. Ingenting av dette fikk vi med oss akkurat da det skjedde, siden vi befant oss i Trøndelag, på hytta mi ved havet.