– Å kalle det et sjokk er provoserende – og den største underdrivelsen jeg har hørt. Jeg vil heller kalle det et helvetes jordskjelv, en tsunami som velter innover land, over deg, under deg og virvler deg rundt i sanden. Og når du tror alt er over, idet det stilner et øyeblikk, kommer det en ny bølge. Som grafsende klør, som flenger opp huden og graver seg inn i deg. Skjønner du? Det er ikke noe sjokk, det. Det er mareritt. Det er galskap. Det er … Benedicte kaster ut med armene. – Kan du i det hele tatt forstå hvordan det føles å bli løyet for et helt liv? Nei, det tror jeg ikke. Du trodde liksom … Du trodde at du etter hvert hadde kontroll, du følte du begynte å få tak på ting, og så … i løpet av fem minutter endrer alt seg. Plutselig er ikke verden som du tror den er. Du er en fremmed, og du kjenner ikke menneskene rundt deg. Jo da, du ser hvem som sitter foran deg, vet hva de heter, vet at de ler på den og den måten, hører stemmene deres og gjenkjenner dem. Men hvem er de egentlig? Hvem er de egentlig? Hvordan tror du det føles?
Benedicte ser på psykologen som sitter overfor henne i den hvite sofaen, men Tine, som hun heter, sier ingenting. Benedicte slipper ikke blikket hennes, forsøker å stirre henne i tale, men her får du ikke stille spørsmålene, du skal kun gi svarene. Tenk å få så mye betalt for å si så lite!
Benedicte vrir seg i stolen og sukker oppgitt. Titter ut gjennom vinduet, drar fingrene gjennom håret, hun har glemt at det ikke er langt lenger. Det snør, parkeringsplassen er nesten tom. Alle er vel hjemme og gjør seg klare til jul, det er det man vanligvis gjør klokken halv fire på lille julaften. Psykologen vil sikkert hjem, hun også, men Benedicte har betalt for en halvtime til.
Det var Prebens idé at hun skulle komme hit, Prebens og Cecilies. De hadde tydeligvis snakket sammen, det var allerede dagen etter jordskjelvet. – Du trenger noen å prate med, hadde Preben sagt og gitt henne nummeret. – Cecilie og jeg synes det er en god idé. Benedicte hadde spurt om når de begynte å snakke bak hennes rygg om hva som var best for henne. Han hadde sett på henne, knepet igjen øynene, smilt forsiktig og gått. Og hun hadde ringt nummeret, for langt der inne forsto hun at de hadde rett, og selv om hun gjerne skulle argumentert imot, selv om hun hater at andre tar avgjørelser for henne, maktet hun ikke å krangle. De to, Preben og Cecilie, er krykkene hennes. Hun vet det, og når du ikke klarer å gå, kan du ikke kaste krykkene. Wilhelm regner hun også inn her, men han reiste rett tilbake til Roma. Det er typisk ham, tenker hun med et stikk av misunnelse. Så enkelt det må være å kunne stikke av, rømme. Det er det hun har mest lyst til. Hun drømmer seg stadig vekk til endeløse, hvite strender eller til pittoreske, trange, franske gater – til byer der murene, brosteinen og trærne er så gamle at du kan hviske dem hemmeligheter og vite at de forblir der mellom murpuss og mose og aldri slipper ut. Hun lukker øynene, kan kjenne varmen fra murveggene mot fingertuppene, se eføyen som snor seg rundt skjeve vinduer, men da hun åpner øynene igjen, ser hun bare snøen som legger seg tungt over parkeringsplassen. Det gule skinnet fra gate-
belysningen minner henne på hvor mørkt det faktisk er, både rundt henne og i henne.
Hun hadde vært så stolt av moren, av hvordan hun hadde grepet ordet. – Nei, Erik, nå snakker jeg, hadde hun sagt og fortalt at hun ville flytte ut. Stemmen så klar og tydelig. Blikket til faren, famlende, de få gangene han faktisk så opp. For det meste satt han og stirret i bordplaten.
Det er noen få uker siden, likevel føles det som en evighet. Hvor mange tusen tanker har ikke flydd gjennom hodet siden da, og når skal dette evinnelige tankekjøret slutte? Benedicte hadde trodd på dem, som en familie, noen minutter i stuen den kvelden, etter middagen. Moren hadde reist seg, unnskyldt seg med at hun måtte på toalettet, men Benedicte forsto hvilken kraftanstrengelse hun hadde vært gjennom, hva det hadde kostet henne å si nøyaktig de ordene. Skilles. Begynne på nytt. Mitt liv. Men da de satt i stuen og ventet på at hun skulle komme ned igjen, var det et blaff av normalitet over situasjonen. Som om de var en vanlig familie som ventet på en mor som bare var på toalettet. Hun hadde sett på Wilhelm at han også var stolt, og da Kristoffer kom inn og spurte om de ville ha noe mer, hadde hun bedt om champagne. For det var da virkelig noe å feire, var det ikke?
Så hadde det ringt på døren. Faren reiste seg brått fra sofaen og hastet gjennom stuene og ut i hallen. De satt alle tre og lyttet, men kunne ikke høre noe, ikke før skriket til moren ljomet gjennom huset. Wilhelm og Preben var på bena først, Benedicte løp etter. På trappen utenfor stod hun. Det smale ansiktet innrammet av det blonde, skulderlange håret. Det usikre forsøket på et smil, et lavt «hei». Ingen svarte. Moren hadde rygget bakover og støttet seg mot trappegelenderet, det virket som hun hadde problemer med å puste. Faren tok et par skritt frem og
ble stående mellom jenta og dem. – Jeg har ikke rukket å fortelle dem det ennå, sa han. Jenta så ned i bakken, Benedicte kunne se at hun var forlegen, og hun syntes oppriktig synd på henne. Men det var før hun visste hvem hun var.
– Benedicte, nå er du langt borte. Tine skjenker i et glass vann til henne.
– Unnskyld, hva sa du?
– Hvor var tankene dine nå? Vil du prøve å snakke om det?
– Hva tror du egentlig jeg tenkte på?
– Det må nesten du fortelle meg.
– Nettopp. Benedicte reiser seg. Hun knepper opp den øverste knappen i den sorte silkeblusen. Hun vet hvordan halsen ser ut, rødflammete. Den har ofte vært det de siste ukene.
– Jeg tenker på at jeg … at jeg har to foreldre som har løyet til meg hele livet! De klarte bare så vidt å ta vare på Wilhelm og meg, og jeg sier så vidt, for det er mye jeg kan sette fingeren på. Benedicte støtter seg til vinduskarmen. – Og som om ikke det er nok, har jeg faen meg hatt en halvsøster uten å vite om det. I alle disse årene …
– Sett deg ned igjen, Benedicte. Se her. Psykologen skyver papirlommetørklene nærmere henne over bordet.
Benedicte setter seg, fnyser. – Ser det ut som jeg trenger Kleenex, kanskje? Jeg gråter ikke, gjør jeg vel? Jeg er nemlig ikke lei meg, jeg er rasende! Kan du forstå det?
– Alle følelser er lov i dette rommet, og det vet du. Men jeg har lyst til å stille deg et spørsmål. Er det ok?
– Det var på tide. Benedicte holder opp hendene. – Fyr løs!
– Klarer du å sette deg inn i situasjonen fra den andre siden? Har du forsøkt å se den med dine foreldres øyne?
Benedicte rister sakte på hodet, stirrer i gulvet, ser hvordan den ellers gule parketten har hvite, slitte merker mellom stolen hun sitter i, og det lave bordet. Hun ser for seg alle
de fortvilte menneskene som gjennom årene har sittet her, hvordan tårene har rent nedover kinnene deres, skosåler som har skrapt mot gulvet og laget spor som aldri forsvinner. Hvordan de har kommet hit i håp om at alt, livet, skal bli bedre. Da de ikke så noen annen utvei, da det ikke var noen andre, ingen venninner eller kompiser, ingen mor eller far eller bestemor, som kunne hjelpe dem, og dette ble deres siste mulighet. Et kvelende kontor med altfor hvitt lys og stygge møbler og et menneske som dro det siste halmstrået av håp ut av dem. Hun røsker til seg vesken og reiser seg, blir stående og rette pekefingeren mot dette mennesket som liksom skal hjelpe henne, få henne på bedre tanker. Men Benedicte er ikke opptatt av bedre tanker, hun vil ha svar. Hvordan kunne de gjøre dette mot henne, mot dem? Dette er dråpen, tenker hun. Om hun kan se situasjonen med deres øyne? NEI! tenker hun, det kan jeg ikke.
– Vet du hva? Benedicte legger merke til at hånden skjelver, og et øyeblikk tror hun det er morens hånd hun ser, hun har sett denne bevegelsen så mange ganger før. – Når du endelig stiller meg et spørsmål … Nå har jeg sittet her og øst ut all min frustrasjon og ventet på at du skulle stille meg de riktige spørsmålene, og så er det dette du kommer med? Hun går mot døren, hekter jakken ned fra den rosa stumtjeneren. Den er sikkert plassert her for å lyse opp det ellers så deprimerende rommet. Så patetisk!
– Benedicte, vær så snill. Ikke gå på denne m… – Stopp! Jeg vil ikke høre mer, takk for hjelpen, sier hun uten å snu seg. – Det holder nå. Og god jul! Hun legger hånden på dørvrideren og går ut. Skrittene gjennom den tomme korridoren er harde, og hun vet at dette er absolutt siste gang hun setter sine ben her. Jeg må ordne opp i dette selv, tenker hun, som jeg alltid gjør. Som jeg alltid har gjort.