DE LIKVIDERTE
Midnattssolens sønn 25. mars 1942 var det kinokveld på Årnes. Tettstedet som huset noen tusen innbyggere, hadde i sin tid oppstått fordi jernbaneskinnene ble lagt nettopp der, langs elva Glomma på vei gjennom skogene mot Kongsvinger. Nå lå det en stor tysk leir her med flere hundre soldater, strategisk plassert med tanke på alle flyktning- og smuglerrutene som løp inn mellom trærne mot svenskegrensen. Salen på samfunnshuset var full. Det var et par hundre mennesker som hadde funnet veien til det store trebygget som var reist ved dammen på østsiden av stadionet.13 Ettersom tyskerne hadde bestemt at det skulle vises en viss andel tyske filmer, var man blitt enige om at tirsdager og fredager var forbeholdt okkupantens filmer, mens det på de mer populære onsdagene og søndagene ble vist norske og svenske. Uansett hvilken dag det var, rullet det alltid propagandabilder til støtte for NS eller frontkjempertjenesten over lerretet før filmen startet.14 Denne onsdagen satt det også fire–fem tyske soldater blant publikum. Det var den kritikerroste svenske filmen «Midnattssolens sønn» som ble vist. Filmfremviseren bakerst i salen klapret i gang og spredte en stille forventning i lokalet der folk satt vendt mot det lysende lerretet. Snart ble lyden av fremviseren overdøvet av den høye filmmusikken og bildene som viste en hvit, øde og stormfull vidde. Filmen handlet
22
1942
om en reinsame, som mistet reinflokken sin i en ulykke og ble kastet ut i en kamp for å overleve. Fra bakerst i samfunnshuset kunne kinobetjenten skue utover radene med svakt opplyste bakhoder. Men en av dem som satt der inne, en ung, grovskåren mann med store ører og tykke lepper, var ikke kommet dit for å se filmen. Han var ikke fra Årnes heller. Den fremmede mannen gikk i nikkers og beksømstøvler, hadde en blå hatt som han hadde tatt av seg, og en mørk vinterfrakk med en krage han likte å brette opp i kulden. Noen av de andre publikummerne hadde kanskje lagt merke til ham i løpet av de siste ukene, sett ham drikke en kopp kaffe nede på kafeen eller vandre i sentrumsgatene, men han hørte ikke hjemme her. Utenfor i kulden sto sykkelen hans, så blank i lakken at den så helt ny ut, med bagasjebrett og trommelbrems på forhjulet. På stangen mellom setet og styret hang en dokumentmappe i skinn. Noen flyttet seg i en stol, og det skrapet mot parketten. Den fremmede holdt øye med en annen i den fullsatte salen. Kolbjørn Braathen var midt i 20-årene, bred og liten av vekst. Han gikk med hvit skjorte, blå jakke og grå bukser, hadde kortklipt hår og var lett å få øye på. Noen dager tidligere var han blitt pekt ut for den fremmede mannen som nå satt noen rader bak ham og fulgte med. Bakerst i lokalet rullet filmen taktfast over fremviserens varme lampe. Det begynte å gå mot slutten, og publikum kunne konstatere at faren var over for reinsamen som hadde bekjempet sin store fiende, en mistenkelig type på et omreisende tivoli som hadde forsøkt å stjele samens levebrød. I filmens siste scene hadde hovedpersonen og kona fått et barn sammen, og de smilte trygt til hverandre der de gikk gjennom fjellene, sammen med den store reinflokken de hadde skaffet seg. Det ble svart. Lyden av fremviseren stoppet med et klikk 23
DE LIKVIDERTE
bakerst i lokalet, musikken opphørte, og så ble lyset skrudd på. Folk trakk ut, pratet seg imellom. Den fremmede tok på seg den blå hatten og kunne se at den lave og tettbygde Kolbjørn Braathen trakk ut blant alle de andre. Han fortsatte nedover bakken fra samfunnshuset sammen med en mann som så ut til å være en lensmannsbetjent. De to kjente hverandre tydeligvis, pratet hyggelig sammen en stund. Mens han fulgte med på Braathen, kom det en annen mann bort til den fremmede. Hadde ikke de to sett hverandre på et møte inne i Oslo, foreslo den andre – hva gjorde han på disse kanter? Årnes var ikke et sted man tilfeldigvis dro på kino en onsdag. Den fremmede svarte så godt han kunne for at ingenting skulle virke unormalt, samtidig som han nå og da kastet et blikk mot de to andre mennene som fortsatt pratet sammen et lite stykke unna. 15 Det summet lavt fra ledningene som strakte seg slapt fra stolpe til stolpe i gatene ned mot elva. Etter en stund skilte lensmannsbetjenten og Braathen lag. Den fremmede fikk unnskyldt seg og kom seg løs fra samtalen han hadde snublet inn i. Braathen gikk i retning av jernbanestasjonen, der faren hans jobbet som stasjonsmester. Der inne skulle han hente en nøkkel, som han la i den ene lommen på den blå jakken. I den andre hadde han en pose med godteri som han hadde kjøpt til stebroren sin, han var bare syv og lå sikkert og sov nå, men han kunne få den i morgen tidlig.16 Da Braathen forlot jernbanestasjonen for å trekke hjemover, kom han i snakk med den fremmede mannen som hadde vært i kinolokalet. Hva de pratet om og hvor lenge de snakket, er for lengst forsvunnet ut av historien, men de var uansett på vei i samme retning, oppover gaten mot Skotøimagasinet. Ved butikken midt i sentrum gikk det en trang, gruslagt passasje som ledet inn til det hvite huset der Braathen bodde med faren, stemoren og lillebroren. 17 24
1942
Da de var kommet dit, og den fremmede hadde forvisset seg om at den tettbygde mannen han pratet med, virkelig var Kolbjørn Braathen, gikk gatelysene. Den lave summingen fra ledningen forsvant på sekundet, slik den gjorde hver eneste kveld, ettersom strømmen på grunn av rasjonering alltid ble kuttet klokken 23. Mørket ble enda mørkere og stillheten rundt dem enda stillere.18 Det var naturlig å si farvel. Braathen snudde seg for å gå de få meterne gjennom smuget, opp trappen til huset der han skulle sette nøkkelen i låsen og kle lydløst av seg i gangen for ikke å vekke de andre. Den fremmede fulgte så stille han kunne etter ham i noen meter, før han løftet en pistol helt inn mot det kortklipte håret i nakken og trakk av.19 I nikkers og vinterfrakk med oppbrettet krage syklet den fremmede forbi lysthuset og over brua som var blitt sprengt under invasjonen, men som tyskerne hadde bygget opp igjen. Glomma lå mørk og stille et sted under ham, og han tråkket inn blant trærne som tok ham imot på den andre siden, fortsatte i retning Hvam. Det knitret svakt fra sykkeldekkene. Hver gang han kjørte over en ujevnhet i veien, ristet den lille lykten foran på sykkelen og fikk skyggene i skogen til å rykke til. Det var sent, så det var ikke mange som var ute og gikk, men han spurte de han kunne, om veien til Rånåsfoss og så til Blaker, og etter det, Sørumsand. Det var ikke vanlig at folk utenbys fra syklet rundt på disse øde veiene på nattestid midt i uken, og de som ble spurt, merket seg derfor den unge mannen. De husket den nye, blanke sykkelen hans med dokumentmappen på stangen, husket fargene på klærne, skoene han brukte og lyden av stemmen hans. Men ingen av dem kunne huske ansiktet hans, bare hattebremmen og frakkekragen. Ansiktet var visket ut av mørket.20 25
DE LIKVIDERTE
Lenger sør krysset sykkelen Glomma enda en gang, og den frem-mede unge mannen med de store ørene tråkket taktfast videre. Lyset fra sykkellykten skar inn i mørket som en filmfremviser.
26