BIRGER EMANUELSEN ODYSSEEN
ROMAN
Eftevåg, søndag 5. september
Så mye er allerede sagt om fedre, og kanskje er det ikke noe å legge til. Men faren min har ingen andre sønner. Og jeg kan ikke snakke for alle. Men ingen andre kan snakke for ham.
Da pappa ikke lenger klarte å ta vare på seg selv, og tiden kom for at han måtte flytte fra huset med kjølerommet, ville han ut på hytta ved Kvåsefjorden, som faren hans bygde på 1960-tallet, og som han selv hadde vedlikeholdt og utvidet i løpet av sitt voksne liv.
Han ville sitte på verandaen, som han selv hadde bygget, og her ute ville han kjenne sola og vindene og været og høre havet og se utover de stedene han hadde kjent siden han var guttunge: Grevholmen, Kvarenesfjorden, lyktene helt ute ved Sodefjed.
Jeg lovte ham å ta ham med ut dit, og nå går vi gjennom skogen. Vi har kommet til september, pappa er 78, og fire år har gått siden han fikk diagnosen. Det er kanskje ikke like mye spenst igjen i kroppen hans. Likevel husker han å løfte beina nok til å komme seg over både steiner og røtter. Han går først, som han pleide å gjøre, men uten trillebåra.
Vanligvis var trillebåra hans ansvar, og den var fullastet med det vi trengte. Mamma, søsteren min og jeg bar kun våre egne klær og toalettsakene. Kanskje hadde jeg stappet ned noen Donald-permer i sekken, og søsteren min bar kanskje noen
bøker, og gjerne en dykkermaske, men alt vi skulle spise, alt vi trengte «for å overleve» de ukene vi skulle være på hytta, det skjøv pappa i trillebåra.
Første gang han bar meg gjennom skogen, var jeg bare tre uker, og han hadde nettopp kalt meg opp etter faren sin, som døde to år før jeg ble født. Vi dro ut hit før dåpen. Og første gang han selv gikk gjennom denne skogen, var han elleve år. Da var det farmor som hadde ham med, og de hadde gått den lange veien gjennom skogen for å se hvor langt faren hans hadde kommet med byggingen.
Han har sagt det. Stedet blir nytt i ham hver gang han besøker det. Hver eneste gang han kommer gjennom skogen og ut i lysningen ved brønnen, der hvor alt åpner seg og blir til hav og du får Grevholmen rett i synet. Da er det kanskje ikke så rart at det var ut hit han ville, og at han fikk meg til å love å ta ham med. Når han ble så syk og tustelig at han ikke trivdes i huset lenger. Da skulle jeg hjelpe ham ut hit, og han skulle få sitte på verandaen i all slags vær, og vi skulle være sammen.
I årene etter adventskvelden hadde pappa og jeg et ritual. Hver gang jeg kjørte barna på trening, eller hver gang jeg kjørte K til korøvelse, har jeg besøkt ham. Og så har vi sittet i disse brune lenestolene og pratet. Vi har pratet om det han ville prate om, ofte noe han hadde sett på TV eller i nettavisene, eller hørt på radio
Jeg trodde jeg visste at når gamle mennesker ble demente, så gikk de i barndommen. At det var der de hentet sine klareste minner, og at det var det de ville prate om. Og det er sikkert sant, det og. Men for pappa var det veldig mye nyheter.
Og han hadde sine meninger. Og det var en del av ritualet, det, at han skulle få blåse ut disse meningene. Og når han hadde fått blåst dem ut, så spurte jeg ham om han kunne spille
noe for meg. Da reiste han seg fra skinnstolen og tasset bort til pianokrakken.
Hva vil du høre, spurte han, og så ropte jeg: Det lyser i stille grender, Ingen kan seile foruten vind.
O bli hos meg! Nå er det aftentid.
Noen ganger tok jeg med barna og K. Vi spiste middag sammen og opptrådte som en sammensveiset familie. Vi var en sammensveiset familie. For de middagene kjenner jeg takknemlighet. For middagene, og for kveldene i stua, rundene med kortspill, timene vi satt og hørte ham spille piano. Noen trøst er det kanskje ikke, men jeg likte at vi klynget oss til noe normalt. For sykdom er sykdom, og glemsel er glemsel, og til slutt blir det meste borte, og nesten alt som er igjen, er vanskelig.
I løpet av disse årene tenkte jeg flere ganger at det kunne bli farlig å la ham være alene i huset. Hver enkelt ting skjedde ikke så ofte, men det hendte at han satte på kaffetrakteren uten å sette kannen under, eller tørrkokte kjeler når han bare skulle ha seg litt vann. Så jeg kjøpte en idiotsikker vannkoker, og stadig nye glass med instantkaffe, som han glemte å sette lokk på, så pulveret stivnet til en hard, ukokelig klump.
Og selv om jeg prøvde å stelle for ham, var det etter hvert mye som var på halv åtte. Det var sjelden ordentlig ryddig i huset. En gang jeg kom, stod alle vinduene på vidt gap fordi han mente det luktet røyk. Da jeg sa at det regnet ute, at hele huset ble vått, ble han sint og spurte om det jeg aller helst ville, var å sette fyr på huset – som en maurtue. Jeg ble så oppgitt og var så trøtt at jeg bare lo og spurte om han noen gang hadde satt fyr på en maurtue. Da så han alvorlig på meg og svarte:
Nei. Er du gal.
Jeg snakket ofte med søsteren min på telefonen, og da jeg tok det opp, var hun alltid enig. Hennes løsning var å skaffe ham
en leilighet. Det var lett å forstå. Det gamle huset hadde mange trapper, mange skap, kriker og kroker. Våpen.
Av og til spurte jeg henne, forsiktig og i forbifarten, om hun hadde noen planer om å komme hjem på besøk. Hun kunne lett bli fornærmet. Eller, fornærmet er kanskje ikke riktig ord. Det er ikke rettferdig. Hun ble sår. Jeg visste jo – jeg måtte jo vite – at hun selvsagt hadde lyst til å komme hjem og være mer med ham. Og jeg kunne merke at hun var misunnelig på den nærheten han og jeg hadde. Men slik hadde det vært før pappa ble syk også.
Hun ble ofte stille om jeg spurte henne om dette med hjemreisene. Og hun kunne si at hun hadde dårlig samvittighet. Men det var så mye å gjøre på jobb. Hun var stadig på en eller annen reise.
Du vet jo det, sa hun.
Og selvsagt visste jeg det.
Søsteren min hadde en jobb som lignet på den pappa hadde hatt, og ja, det er mye reising. Herregud, jeg husker hvor ofte jeg satt på mammas fang og snakket med ham på telefonen. «Hvor er du nå, pappa? Kommer du hjem snart?» Og til tross for at hun ikke hadde egne barn, tror jeg hun levde et mye travlere liv enn jeg gjorde.
Hun så for seg at han kunne finne en enkel og vedlikeholdsfri leilighet ved sjøen.
Og da måtte jeg si at det ikke var så enkelt. For selv om jeg bare forbinder fine ting med barndomshjemmet, det har en deilig skjermet hage, og pappa har holdt det så godt i stand, steg det aldri særlig i verdi. Det manglet utsikt.
Så mens vennene deres solgte husene sine og kjøpte seg leilighet ved sjøen, med heis og garasjeplass, ble mamma og
pappa sittende igjen. Og igjen klarte jeg bare å tenke at det var så typisk vår familie.
Men søsteren min tenkte annerledes.
Jeg kan kjøpe den, sa hun, og så kan han leie av meg.
Ja?
Hun hadde uansett tenkt å finne seg et sted der nede, sa hun. Det er jo deilig å være der om sommeren.
Vi snakket også om å bare finne en trygg og grei bolig med hjemmehjelp, kanskje et fellesrom hvor han kunne møte andre.
Hun kunne selvsagt ikke følge ham opp på samme måte som jeg gjorde. Hun bor ikke her. Jeg forstår det. Og jeg forstod henne.
Alle forstod alt.
Men om jeg har forstått pappa rett, og det har jeg, vil han heller kastes fra taket av et flunkende nytt leilighetsbygg enn å bo i en av de «fiskekassene» som er inni det.
Derfor ble det min jobb å overtale henne til å vente.
Samtidig som det også ble min jobb å få ham til å forstå at han til slutt måtte flytte hjemmefra.
Jeg støttet søsteren min, og jeg så på annonsene hun sendte meg, utforsket mulighetene sammen med henne. Jeg foreslo på et tidspunkt at vi kunne flytte inn til ham. Barna, K og jeg, og at vi kunne bo sammen i det store huset de siste årene. Men det var i et beruset øyeblikk. Ikke bare var jeg småfull av å ha sittet og drukket mens jeg egentlig burde ha skrevet, jeg var også beruset av ideen om en slik generasjonsbolig, av godheten i den. Heldigvis hadde jeg flere rundt meg som kunne forklare hvorfor det ikke ville fungere. Ikke bare K, men også vennene mine sa det: Det må du ikke finne på.
Det er jo ikke som om vi ikke vil hjelpe til.
Alle vil jo bare hjelpe.
Men liv må leves. Vi har jobber som må gjøres, og vi har barn som må trenes og elskes, og en kone som skal slippe å være svigerdatter hele døgnet.
Søsteren min vil også hjelpe. Men det er langt å kjøre for henne. Og det er langt å reise til en aldrende, surrete far.
Derfor er det, etter nesten fire år, at vi blir enige om å selge huset, og derfor blir vi så lettet når han får plass på et sykehjem bare en halv mil hjemmefra, og at det kan skje allerede i løpet av høsten. I alle fall før jul.
Mange løfter gis nok uten at vi helt klarer å overskue konsekvensene. Men løftet pappa ba meg om den kvelden i advent da han hadde fått diagnosen, har jeg siden sett levende for meg mange ganger.
Og nå var tiden kommet. Derfor går han foran meg på stien gjennom skogen. Og selv om vi akkurat har startet, må det være lov å si at det var akkurat slik jeg forestilte meg det.
Og nå er det jeg som skyver trillebåra. Fire bager med klær og utstyr, tørrfor og drikkevarer. Gass og vann. Nok til å holde det gående. Jeg kjenner alle stedene hvor jeg må lure trillebårhjulet forbi. Hvor jeg må legge kneet bak metallet og skyve.
Foran meg går min demente far. Min far med demens.
Det er her vi er. Og når vi kommer ut av skogen, og hele landskapet åpner seg og horisontlinjen tegner en rett strek, ser han alt for første gang. Han er en ung gutt, og verden er ny, og han vet ikke hva som venter ham.
Jeg lar ham gå alene på stien opp fjellet, forbi maurtua, mens jeg tar rundene med oppakningen. Sier han kan sette seg på verandaen, så ordner jeg med alt som må ordnes. Og jeg bærer opp vanndunkene og skrur på batteristrømmen og legger på nytt sengetøy og skrur på gassen og koker kaffe. Da jeg ende-
lig kommer ut på verandaen, sitter han i en av strandstolene vi glemte å rydde inn i bua tidligere i høst.
Jeg går bort til ham, gir ham den varme koppen, legger hånden på skulderen hans.
Koser du deg, pappa?
Ja, svarer han.
Er du sikker?
Og da ser han bare oppgitt på meg.
Jeg liker ikke å gjenta meg, pleide pappa å si. Det falt liksom på plass som en regel for livet hans. Når vi spiste middag, forsynte han seg bare én gang, om han sa han skulle gjøre noe, gjorde han det, og tålte ikke å bli mast på. Har jeg sagt jeg skal gjøre det, så gjør jeg det. Og derfor forventet han også at vi barna lød det første neiet.
Nei, han likte ikke å gjenta seg.
Jeg finner en plaststol og setter meg ned ved siden av ham. Jeg har ingen planer for oss. Det er høst, men jeg håper vi får noen varme kvelder. Jeg snur meg mot ham for å si noe, men blikket hans bare kråler, øyelokkene er i ferd med å falle sammen. Jeg tar koppen fra ham og setter den på verandaen.
Endelig sitter vi her.
Vi sitter her og kikker.
Og det er her vi skal sove.
Og det er her vi skal spise måltidene våre.
Jeg venter til han sovner, så tar jeg to bilder, først av utsikten, så av pappa og meg, og så sender jeg begge til K. Forteller at vi har kommet oss greit fram. At jeg ser fram til dette. At det vil være verdt det. At jeg er så takknemlig for at hun tar ansvaret hjemme.
Og hun sender sine hjerter. Hun sender de hjertene som er våre.
Det hersker en nybyggerstemning her ute. Det merker jeg hver gang jeg kommer ut hit. Hvor øde det er. Hvor alene vi er i verden. Farfar plantet sitkagran her helt i begynnelsen. Trærne ble over tretti meter høye før pappa og jeg hentet ut veden for noen år siden. Tenk, de har stått her og festet og drukket i over seksti år, sa pappa da vi felte dem. Vi tar det vi trenger fra skogen rundt oss. Vi gjør som vi vil her ute.
Og derfor er jeg helt alene her jeg sitter og kikker og drikker pulverkaffe. Og hva kikker jeg på? Jo, jeg kikker på havet, for det lengtet han etter, og jeg kikker på holmen vi pleide å stupe fra. Den første jeg noensinne så stupe, var pappa, og det var fra den holmen. Jeg stod her inne på land og så ham klatre opp på den merkelige, nesten helt runde holmen som ligger rett utenfor hytta. Den vi bare kaller Egget. Han stupte derfra, og det tok mange år før jeg klarte å gjøre det samme. Nå ville han ikke hatt sjans.
Men det var dette jeg lovte. Jeg skal la ham få sitte her hvor han kan se ut på det livet hvor han stod oppe på det nakne berget og var så full av kraft.
I årene før han fikk diagnosen, var pappa med som frivillig på demenskoret. Det var noe han begynte med etter mamma døde, og jeg syntes det var rart, at han plutselig skulle bli med i foreninger. Han som var vant til å ordne seg selv. Men jeg så at han likte det. Han har alltid vært god til å snakke med gamle mennesker. Han er tålmodig og liker å lytte, og jeg hørte ham aldri si et vondt ord om noen av dem.
Men en av kveldene vi satt og pratet, ba han meg: Du må love meg at du ikke melder meg på demenskoret. Han ville ikke bli avhengig av andre.
Det var så stakkarslig.
Ikke for andre, bevares. Nei, for andre kunne det nok passe veldig bra.
Men selv ville han ikke.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle forholde meg til det.
Pappa og jeg har en avtale, sa jeg til et vennepar av oss. K og jeg var ute og besøkte dem på hytta deres, og vi satt rundt middagsbordet og spiste og drakk. Jeg hadde nok drukket litt mye, og vi kom inn på foreldrene våre, og de hadde hørt at pappa hadde blitt syk, og ville vite hva jeg tenkte om det.
Og da sa jeg det, at vi hadde en avtale.
Hva slags avtale, spurte de.
Når han blir ordentlig dårlig, så vil han ut på hytta. Han vil være der ute, og jeg har lovet å være sammen med ham.
Jeg løftet glasset og skålte mot dem.
Og så skal jeg drukne ham i Kvåsefjorden, sa jeg, og tømte glasset.
Vennene mine så på meg, ventet helt til jeg satte det tomme glasset ned og sa:
Men jeg har ikke fortalt ham om den siste delen ennå.
Og så lo vi alle sammen.
Når faren blir dement, tar sønnen ham med seg til familiens hytte ytterst i havgapet. Her skal de møte alderdommen og døden med grenseløs vilje – og ikke nekte seg noe.
Han vet det ikke vil bli enkelt, men er sikker på at det vil være verdt det. Det må finnes et liv utenfor fellesskapets velferd. Dessuten har han lovet faren det, om han husker det eller ei.
Odysseen er en roman om en far og en sønn ved verdens ende. En historie som får oss til å tenke over hva verdighet og styrke egentlig betyr, og hvem vi er for hverandre.