tett i kornet og har en distinkt, blågrå farge. Den er særdeles holdbar og meget godt egnet til hugging av ornament og skulptur.
byggetrinnene, var en myk grønnskifer fra Øye ca. to mil sørvest for Trondheim. De gamle steinbruddene fra middelalderen er fremdeles synlige under en bratt skrent, og vi kan se huggemerker, uferdige steinblokker og arbeidsplasser.
Men kirken hadde også flere marmorbrudd. Ett finner vi ved Frøseth nær Steinkjer. Denne typen marmor er hvit med litt «skyer» av grafitt, og er særdeles egnet til plater.
Denne grønnskiferen er omdannet lava, som en gang for mellom 400-500 millioner år siden strømmet ut på havbunnen. Men lenge etter, mens lavaen var begravd flere kilometer under overflaten, ble den presset sammen og skviset skikkelig under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Slik ble den forvandlet til en myk og huggevillig bergart!
En annen forekomst ble utnyttet så langt unna som på øya allmenningen i Roan! Dette er også en hvit marmor, men i motsetning til den ved Steinkjer er den usedvanlig sterk og egnet til lange, slanke søyler.
I de samme geologiske formasjoner som grønnskiferen finnes i er det også kleberstein. Således finnes det gamle klebersteinsbrudd ved Øye og videre sørover mot Klungen og Huseby. Den samme sonen kommer fram igjen inne i Trondheim ved Bakkaunet, der det også er rester av svære steinbrudd. Denne klebersteinen har vi navngitt «trondheimskleber»; den skiller seg ut fra mange andre ved å være ganske
Når vi studerer Nidarosadomens steiner ser vi altså ikke bare hvordan lokale råstoffer av god kvalitet ble benyttet, men også hvordan forekomster med forskjellige egenskaper til fulle ble utnyttet til spesialiserte arkitektoniske formål. Katedralbyggerne kjente sine bergarter!
Kleberstein er den mykeste bergarten vi har i Norge, og følgelig lett å ripe. Vi ser dette til gangs i kirken. Her er signaturen til en steinhugger fra middelalderen.
Kvaderstein med grønn farge stikker seg ut på fasaden. Dette er grønnskifer fra Øye, sammen med trondheimskleber.
Gammel grafitti i trondheimskleber.
To hvite marmortyper til ulikt formål. ”Platemarmor” fra Steinkjer nederst, «søylemarmor» fra Allmenningøya øverst.
Klebersteinsblokker hugget i berget, klar til å løsnes og fraktes ned til Nidarosdomen. Slik så det ut i steinbruddet på Bakkaunet.
9