Page 1

I N I E T S R U NAT M I E H D TRON


Naturstein i Trondheim Noen geologer klarer ikke å holde seg unna faget selv midt i byen under lørdagshandelen. Det er jo så mye fin stein i bygningene! Dette har resultert i en liten sidegren av faget som vi kan kalle «Bygningenes geologi».

Serien er satt sammen av Tom Heldal og Natursteinslaget, med inspirasjon og hjelp fra Per Storemyr (sporadisk NGUer), Fredrik Chr. Wolff (pensjonert NGU-er), Lisbeth Alnæs (SINTEF) og Øystein J. Jansen (Bergen Museum).

I stor takknemlighet til arkitekter og byggherrer gjennom tusen år, feirer Natursteinslaget NGUs 150-årsjubileum med en serie av geologiske godbiter i Trondheims arkitektur.

Serien finnes også på www.ngu.no/naturstein-i-byen

Med dette reviderte heftet oppfordrer vi folk til å ta en vandring ute i byens gater på egen hånd for å se etter geologiske godbiter og andre underfundige detaljer i arkitekturen. Vitenskapsmuseet Ilen kirke

4 5

Børsen

15

Hovedpostkontoret

16

NTNU Hovedbygg

6

Pikerealskolen

17

Gamle Døveskole

7

Strindens Sparebank

18

Nidarosdomen

8

Forretningsbanken

19

Hotell Augustin

10

Folkets Hus

20

Trondheim Tinghus

11

Gildevangen

21

Hovedbrannstasjonen

12

Tollboden

22

Trondhjems Sparebank

13

Lademoen kirke

23

Telegrafens nybygg

14

Andre kilder om Trondheims arkitektur og naturstein i norske bygninger: • • • • • • •

Andersen, T. (web): Geologien i sentrum - geologiske byvandringer i Oslo. http://folk.uio.no/toanders/ Bredal, D. 2007: Steinriket Norge. Byggeskikk til begeistring. Hathon Forlag, 356 s. Heldal, T. & Jansen, Ø. J. 2000: Steinbyen Bergen. Fortellingen om brostein, bygg og brudd. Nord4 Forlag, 200 s. Ringbom, S. 1987: Stone, Style and Truth: The vogue for natural stone in Nordic architecture 1880-1910. Finska Fornminneföreningens Tidsskrift 91, 269 s. Solberg, H. (red.) 1999: Arkitektur i 1000 år: arkitekturguide for Trondheim. Utgitt av Trondhjems Arkitektforening, 257 s. Trømborg, D. Stein på Stein. Stein som byggemateriale i Norge. Tapir, 181 s. Trøndelag Amatørgeologiske Forening (TAGF)

3


Adresse: Erling Skakkes gt. 47 Arkitekter: E.C.B. Christie m.fl. Byggeår/periode: 1868 /1878

Vitenskapsmuseet En streng, lukket karakter i ny-romansk stil. Slike beskrives Christies biblioteksbygning for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap.

må steinhoggerne ha hengt i tau mens de boret hull for kruttsprengning. Ingen jobb for pyser, altså.

Dette utgjør den vestlige/sørlige del av det som i dag er Vitenskapsmuseet. Den østlige delen er derimot ti år yngre, men i samme stil. For oss som er ute etter naturstein har ikke bygget så mye å by på, foruten en viktig detalj: Søylene i det fremskutte inngangspartiet. Disse er ikke utført i kleberstein, som det står i arkitekturguiden, men av den tidligere omtalte sandsteinen fra Reppe nær Vikåsen, som vi har sett i Døveskolen og Børsen.

I en av bruddveggene er årstallet 1878 hugget inn, samme år som søylene ble montert; kanskje er det en sammenheng?

De to søylene ble nok hugget helt på tampen av driften i Reppe-bruddet, som ble «utkonkurrert» av Hovinsandstein rundt 1880. Siden vi har så lite stein å by på i bygningen, koster vi på oss et bilde fra steinbruddet. Det var et bratt brudd, og flere steder

Vitenskapsmuseets inngangsparti med de to søylene av Reppesandstein.

Bruddet på Reppe var bratt, og noen steder måtte man forankres i tau for å kunne arbeide.

Søylene utgjør det fineste steinhugger-arbeidet som vi hittil har observert av Reppesandstein.

4


Adresse: Kongensgate 99 Arkitekt: Eugene Sissenére Byggeår/periode: 1887-1889

Ilen kirke Kirken er et resultat av en arkitektkonkurranse i 1884, der det ble spesifisert at den skulle bygges i «rå, tilhuggen gråsten».

lett ruster og etterlater seg brune flekker og tidvis en brun hinne på steinen.

Etter mye om og men ble en mer nøktern versjon av Sissenéres originalversjon godkjent i 1897 og byggingen startet. For å spare penger, lot Sissenére hovedmengden av fasadesteinen være i en enkel hugget form som gjerne kalles «tuktet».

Rundt hovedinngangen ser vi en helt annen bergart, nemlig kleberstein. Denne varianten er så brun og stygg at vi mistenker den for å komme fra Grytdal i Gauldalen. Her ligger nemlig et steinbrudd som ble drevet en tid av Domkirkens Restaureringsarbeider.

Finhugging ble kun benyttet rundt vinduer og i gesimser. Steinen skal i henhold til kilder komme fra Stjørdal. Det er en sandstein, dels konglomeratisk, som viser store likheter med hovinsandsteinen. Den kommer nok fra de samme geologiske formasjoner som finnes både i Stjørdal og Hovin. Vi har sett samme stein i Lademoen kirke.

Klebersteinen innholder mye av jernsulfid-mineralet magnetkis, som forvitrer og ruster enda lettere enn svovelkis. Dette fører til mange problemer med denne klebersteinstypen.

En typisk «signatur» er det høye innholdet av svovelkis, som

1

2

1. 2. 3.

Ilen kirke sett fra vest.

5

Fasade i tuktet og finhugget sandstein. Sistnevnte til venstre. Brune prikker etter rustet svovelkis i sandstein. Rusten og forvitret kleberstein i rundt hovedinngangen. Alle Foto: Tom Heldal

3


Adresse: Alfreds Getz vei Arkitekt: Bredo Greve Byggeår: 1910

NTNU Hovedbygg NTNUs hovedbygning på Gløshaugen er ett av våre fremste monumentalbygg i stein. Det er oppført i ny-romansk stil, og hvis vi ser etter finner vi utallige referanser til middelalderkirker og -borger, ikke minst gjennom klebersteinsportalen som møter oss i inngangshallen.

Bygget ble oppført som et samarbeid mellom Bredo Greve og Andreas Bugge. Det er sagt at mens Greve var «komponisten», var Bugge «dirigenten».

fasaden. Det sies at han satt oppe i sene nattetimer og designet mønsteret av steinblokker i ulike fargesjatteringer, slik at fasaden fikk en riktig kolorittisk rytme.

Granitt fra Østfold (Iddefjorden) ble benyttet i fasaden «av klimatiske grunner» som Greve uttrykte det. Iddefjordsgranitten er en av våre mest brukte bergarter, siden den er både sterk og holdbar, og har gode egenskaper for tilforming og hugging.

Klebersteinen er en svært karakteristisk type med store «flekker» av rein talk i en mer finkornet og mørk grunnmasse. Vi har ikke oversikten over hvor råstoffet ble hentet, men gjetter på Østlandsområdet. En annen liten kuriositet er bruken av rød sandstein fra Brumundal i ett av auditoriene.

Granitten er også kjent for å være sprekkfri og kunne produseres i store blokker. Monolitten i Vigelandsparken er et godt eksempel på det! Selve fasaden er kledd med råkopp (ru og grovt huggete blokker) som var svært populært i Skandinavia på denne tiden.

Dette er en av våre yngste sandsteinsforekomster, en rest av uomdannete sedimentære bergarter som dekket landet vårt i de geologiske tidspepokene vi kaller perm og trias. La blikket gli oppover fasaden, og det dukker opp uthuggete symboler, fabeldyr og groteske «spylere». Innvendig blir vi møtt av en flott romansk bue av kleberstein, og mer av sorten

I Norge fikk dette et sterkt innslag av nasjonalromantikk, der de grove steinbygningene formelig reiste seg fra det urnorske grunnfjellet. Bugge var den som tok seg av detaljene i

Norges Tekniske Høiskole, 1910. I dag hovedbygget for NTNUs avdeling på Gløshaugen i Trondheim.

Klebersteinsportalen i inngangshallen.

6

Fasaden i froskeperspektiv fra hovedinngangen.

Sterke assosiasjoner til middelalderen i granittfasaden.

En litt molefunken granittdrage(?) fanget i et tannhjul. Skal den symbolisere vitenskapens tak på overtroen?

En merkelig struktur i klebersteinen vitner om at talk har erstattet andre mineralkorn. Noen som gjenkjenner typen?


Adresse: Bispegata 9B Arkitekt: C. H. Grosch Byggeår: 1854

Gamle Døveskole I denne ny-gotiske bygningen, som opprinnelig var «Institutt for Døvstumme barn», er ikke steinen det mest fremtredende byggematerialet.

Men, som i mange andre trondhjemsbygg fra midten av 1800-tallet, finner vi den karakteristiske omdannete sandsteinen fra Reppe i grunnmuren. Reppe-steinen ble brutt i en bratt åsside litt øst for Reppe mellom 1840 og 1880. Litt spesielt er det at de store steinblokkene står på høykant og fungerer mer som en kledning av muren enn bærende elementer. Reppesandsteinen er sterkt omdannet under den kaledonske fjellkjededannelsen, og på nært hold ser vi masse geologiske strukturer i den, slik som folder og forkastninger.

Små forkastninger (diagonale linjer) samt spetter av brunlig svovelkis kjennetegner Reppesandsteinen. Bygget er oppført i tegl, og kun grunnmuren er av naturstein.

7


Nidarosdomen Omsider har turen kommet til Trondheims – og Norges – mest iøynefallende steinbygning, nemlig Nidarosdomen.

den var, men slik arkitektene har forestilt seg at den kunne ha vært.

Nidarosdomen ble bygget på en tidligere steinkirke i romansk stil – Kristkirken – bygget av Olav Kyrre på slutten av 1000-tallet.

Ifølge Per Storemyr, som tok doktorgrad på Nidarosdomens bygningsstein, er det brukt rundt 70 forskjellige steintyper i bygningen. De aller fleste er brukt under restaureringsperioden, og stammer fra steinbrudd spredt over det ganske land.

Rundt 1150 ble arbeidene med å utvide Kristkirken satt i gang av Erkebiskopen. Da erkebiskop Eystein Erlendsson kom tilbake fra noen år i eksil i England i 1183, startet han med byggearbeidene til det som skulle bli den gotiske katedralen, slik vi kjenner den.

Storemyrs opptelling konkluderte med at det er brukt blant annet 23 typer kleberstein og 14 varianter av marmor og kalkstein. Således er Nidarosdomen ikke bare et nasjonalt ikon, men også et utstillingsvindu av norske natursteinstyper.

Den sto trolig ferdig rundt 1300, men ble i de påfølgende hundreårene utsatt for branner og forfall. Gjenoppbygging og restaurering startet i 1869 og har siden pågått ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider.

I middelalderen, derimot, var kun et fåtall steinbrudd benyttet. Den bergarten som dominerte i de eldste (romanske)

Katedralen slik vi ser den i dag er ikke en nøyaktig kopi av slik

Vestveggen på Nidarosdomen i Trondheim.

8


tett i kornet og har en distinkt, blågrå farge. Den er særdeles holdbar og meget godt egnet til hugging av ornament og skulptur.

byggetrinnene, var en myk grønnskifer fra Øye ca. to mil sørvest for Trondheim. De gamle steinbruddene fra middelalderen er fremdeles synlige under en bratt skrent, og vi kan se huggemerker, uferdige steinblokker og arbeidsplasser.

Men kirken hadde også flere marmorbrudd. Ett finner vi ved Frøseth nær Steinkjer. Denne typen marmor er hvit med litt «skyer» av grafitt, og er særdeles egnet til plater.

Denne grønnskiferen er omdannet lava, som en gang for mellom 400-500 millioner år siden strømmet ut på havbunnen. Men lenge etter, mens lavaen var begravd flere kilometer under overflaten, ble den presset sammen og skviset skikkelig under dannelsen av den kaledonske fjellkjeden. Slik ble den forvandlet til en myk og huggevillig bergart!

En annen forekomst ble utnyttet så langt unna som på øya allmenningen i Roan! Dette er også en hvit marmor, men i motsetning til den ved Steinkjer er den usedvanlig sterk og egnet til lange, slanke søyler.

I de samme geologiske formasjoner som grønnskiferen finnes i er det også kleberstein. Således finnes det gamle klebersteinsbrudd ved Øye og videre sørover mot Klungen og Huseby. Den samme sonen kommer fram igjen inne i Trondheim ved Bakkaunet, der det også er rester av svære steinbrudd. Denne klebersteinen har vi navngitt «trondheimskleber»; den skiller seg ut fra mange andre ved å være ganske

Når vi studerer Nidarosadomens steiner ser vi altså ikke bare hvordan lokale råstoffer av god kvalitet ble benyttet, men også hvordan forekomster med forskjellige egenskaper til fulle ble utnyttet til spesialiserte arkitektoniske formål. Katedralbyggerne kjente sine bergarter!

Kleberstein er den mykeste bergarten vi har i Norge, og følgelig lett å ripe. Vi ser dette til gangs i kirken. Her er signaturen til en steinhugger fra middelalderen.

Kvaderstein med grønn farge stikker seg ut på fasaden. Dette er grønnskifer fra Øye, sammen med trondheimskleber.

Gammel grafitti i trondheimskleber.

To hvite marmortyper til ulikt formål. ”Platemarmor” fra Steinkjer nederst, «søylemarmor» fra Allmenningøya øverst.

Klebersteinsblokker hugget i berget, klar til å løsnes og fraktes ned til Nidarosdomen. Slik så det ut i steinbruddet på Bakkaunet.

9


Adresse: Kongens gate 26 Arkitekt: Morten Anker Bachke Byggeår: 1915

Hotell Augustin Denne bygningen har ikke blitt funnet verdig til en plass i Arkitekturguiden for Trondheim. Dette til tross for at det er en av de få bygningene i Trondheim som er bygget av byens egen stein – trondhjemitt. Og siden tonalittene fra Trondheim og omegn er ekstra lyse og har en enda mer spesiell sammensetning enn tonalitter flest, fant en av våre store geologer, Viktor M. Goldschmidt, på å gi den navn etter byen ved Nidelva.

Hotellets websider blir redningen. Her kan vi lese at bygget er oppført i 1915 etter donasjon fra en av byens nyrike norskamerikanere, og at det den gang het Grand Hotell. Siden ble det Misjonshotellet, og under krigen Gestapos hovedkvarter. En broket historie med andre ord.

Trondhjemitten i fasaden kommer temmelig sikkert fra Folstad på Støren, der den har ligget i 430 millioner år, siden magmaet den er dannet fra størknet.

Men vi skal altså konsentrere oss om trondhjemitten, denne hvite bergarten som har satt byen på det geologiske verdenskartet. Noen vil kalle den hvit granitt. Vi geologer, derimot, rister på hodet over slik slurvete omgang med termene og påpeker at den er bare nesten granitt, nærmere bestemt en tonalitt, som har en litt annen fordeling av feltspatmineraler enn «ekte» granitt.

Det er masse av ornamentikk i bygningsfasaden, og som våre eksempler viser er det noe amatøraktig over det. Som kanskje er årsaken til at arkitekturguiden så en annen vei?

En serie med relieffer fra fasaden mot Prinsens gate, som forestiller – ja, hva?

Hotell Augustins fasade mot Kongens gate.

Fugl, fisk og vikingeskip i stein under vinduene.

10


Adresse: Munkegata 20 Arkitekt: Hjalmar S. Bakstad Byggeår/periode: 1937-1951

Trondheim Tinghus Interiør med mønstret gulv av trondhjemitt og larvikitt. På veggen finner vi svensk Ekebergmarmor. «Tung funksjonalisme» forteller arkitekturguiden oss om Trondheim Tinghus, og vi er tilbøyelig til å være enig. finner i Hovedbrannstasjonen. Gneisen er en skikkelig olding i forhold til trondhjemitten, dannet mer enn 1000 millioner år før.

Som i mange andre bygninger fra denne perioden er steinen litt i bakgrunnen, selv om hele fasaden er kledd med det. Den hvite bergarten er trondhjemitt, byens egen «stein», men akkurat denne varianten tror vi er hedmarking, fra Tolga.

Selv for dem som verken skal gifte eller skille seg, kan det være verd å avlegge foajeen et besøk. Gulvet er kledd med fliser av trondhjemitt og mørk larvikitt – knapt gjenkjennelig siden gulvet er dekket av et tykt lag med voks. På veggene finner vi en lys, kraftig mønstret dolomittmarmor fra Sverige. Denne kalles Ekeberg og brytes ved Närke ved Vättern.

Trondhjemitt brukes om særlig lyse dypbergarter i nær slekt med granitt, og ble først geologisk beskrevet fra Follstad ved Støren. Denne type trondhjemitt er dannet på slutten av den kaledonske fjellkjededannelsen for rundt 400 millioner år siden. Den andre bergarten som er benyttet rundt inngangen og vinduene, samt i sokkelen, er en gneis fra Østfold, som vi også

1

2

3

1. 2. 3.

Tinghuset med platekledning av trondhjemitt og gneis. Interiør med mønstret gulv av trondhjemitt og larvikitt. På veggen finner vi svensk Ekebergmarmor. Detalj av veggflis med Ekebergmarmor. Den inneholder litt serpentin, som fremtrer som grønne flekker og bånd. Alle foto: Tom Heldal

11


Adresse: Kongens gate 2 Arkitekt(er): Axel Guldahl Jr. og Håkon Høye Byggeår/periode: 1953

Hovedbrannstasjonen Hovedbrannstasjonen er en modernistisk bygning med litt nyklassiske trekk, som det heter i arkitekturguiden.

Modernismen er ikke kjent for fargeglade steintyper. Hvis det ble benyttet stein, var det gjerne som plater i kombinasjon med betong og andre materialer, og arkitektene hadde tydeligvis en forkjærlighet for sorte, hvite og grålige bergarter.

Gneisen er av en undertype som kalles migmatitt, det vil si at bergarten har vært nede på så stort dyp i jordskorpa at den har begynt å smelte, og vi får et nettverk av lyse årer på en mørkere bakgrunn.

Stein og betong

Opprinnelig (før den ble til gneis!) er bergarten trolig av vulkansk opprinnelse, dannet i vulkanutbrudd for rundt en og en halv milliard år siden. Vi vet ikke eksakt hvilket brudd denne er fra, men det er ikke usannsynlig at den kommer fra Hvaler-traktene.

Vulkansk aktivitet

I Hovedbrannstasjonen er stein brukt i sokkelpartiet og rundt vinduer og dører, mens resten av fasaden er betongplater. Bergarten som er brukt er en gneis fra Østfold, som karakteriseres av et sterkt mønstret ”marmorert” utseende.

1

2

3

1. 2. 3.

Hovedbrannstasjonen sett fra Søndre gate. Hovedinngangen med søyler av Østfoldgneis. På nært hold ser vi gneisens sterke mønster av lyse og mørke bånd. Førstnevnte er rik på mineralene kvarts og feltspat, mens de mørke båndene fører mye svart glimmer og hornblende. Alle foto: Tom Heldal

12


Adresse: Kongens gate 4 Arkitekt: Adolf Schirmer Byggeår: 1882 (bankhallen er fra 1923, Jacob Holmgren)

Trondhjems Sparebank Vi har en liten steinrekord i Trondheim; nemlig den første helsteinsbygningen i Norden i moderne tid.

Et kjennetrekk ved Hovin-sandsteinen er at den inneholder lett synlige, kubiske krystaller av svovelkis. Disse forvitrer og gir fra seg rust, som bidrar til en brunlig patinering av fasaden.

En renessanse for naturstein med andre ord, og til og med i ny-renessanse stil. Det spørs om ikke arkitekten, som var sønn av «domkirkearkitekten» Heinrich Ernst Schirmer, tok litt etter faren. I alle fall bærer Sparebanken preg av sin nærhet til Nidarosdomen i og med at vi finner de samme steintypene som ble benyttet i kirkens restaurering på den tiden.

Vi ser at nedre del av fasaden er «gråere» enn den øvre. Dette skyldes et forsøk på å renske fasaden med sandblåsning for noen år siden. Hvis vi retter blikket oppover på fasaden, ser vi at det er andre steintyper rundt vinduene; mørk grå kleberstein, fra Bjørnå i Mosjøen, samt hvit marmor fra Almenningøya i Roan. Disse steinbruddene ble drevet av domkirkens restaureringsarbeider, men alt fant tydeligvis ikke veien til nasjonalhelligdommen.

Hovedmaterialet er en mørk sandstein fra Hovin. Denne er av en leirholdig type som vi geologer kaller gråvakke. Hvis vi ser godt etter, ser vi laminering og striper i steinen dannet under avsetning av den. Mørke flekker av leire avslører at sandsteinen ble avsatt i et høyenergimiljø, der biter av leire ble «dratt med» i strømmene. Disse og andre karakteristiske trekk gir oss nok informasjon til å si at sandsteinen ble avsatt i såkalte turbidittstrømmer dannet ved utrasninger i kontinentalskråningen, altså på skikkelig dypt vann for rundt 450 millioner år siden.

Men vi er ikke ferdig med Sparebanken enda. Den flotte bankhallen inne i lokalet fra 1923 har massive, polerte søyler av en mørk magmatisk bergart som nok enten kommer fra Lødingen eller Rogaland. Vi er ikke helt sikre, og tar gjerne imot tips fra publikum. For øvrig ser vi utsøkt bruk av flere steintyper i gulv og vegg; hvit Carraramarmor (ikke gulnet!), mørk larvikitt, grønn serpentinitt og svart kalkstein (begge fra Italia).

Det sies at arkitekten også befant seg på dypt vann da kostnadsoverskridelsene begynte å komme til overflaten. Bankens direksjon var begeistret for Schirmers utkast i 1879, og igangsatte byggingen uten å konsultere styret. Da styret til slutt fikk nyss om saken, var det for sent å snu!

1

2

3

4

1. 2. 3. 4.

Nordens første helsteinsbygg i moderne tid – Trondhjems Sparebank.

13

Kleberstein fra Bjørna rundt vinduene, samt søyle av hvit marmor fra Almenningen i Roan. Sedimentære strukturer i sandsteinen kan avsløre dens opprinnelse. Svarte fragmenter av leire ble revet med av de sterke strømmene som sandsteinen ble avsatt av. Sparebankhallen – et gedigent stykke steininteriør fra 1923. Detaljer fra interiøret. Hvit Carraramarmor, grønn serpentinitt, svart kalkstein og blå larvikitt. Alle foto: Tom Heldal


Adresse: Kongens gate 8 Arkitekt: Peter Daniel Hofflund Byggeår/periode: 1939

Telegrafens nybygg «Stram letthet» sier arkitekturguiden om dette bygget. Et akvarium fra fortiden, sier vi. Så neste gang du skal på handletur på Mercur kan du kaste et blikk på steinen i inngangspartiet og titte på livet i havet for 425.000.000 år siden. Bygget er kledd med kalkstein fra Porsgrunn-området. Denne stammer fra silurtiden og er rundt 425 millioner år gammel. Den gang lå Norges landområder nær ekvator, og badetemperaturen var nok atskillig høyere enn i dag.

Telegrafens Nybygg er ett av få eksempler på bruk av denne steinen i fasader utenfor hovedstaden. Men allerede på 1700-tallet ble kalkstein fra disse formasjonene brukt i slottsanlegg i København.

Vi ser spor etter et rikt dyreliv i kalksteinen, særlig koraller og sjøliljer. Sistnevnte var ikke som navnet antyder, planter, men dyr med rørformete skall som «vokste» opp fra havbunnen. Da de døde, falt skallbitene ned på bunnen, og vi ser dem på kalksteinens overflate som hvite ringer.

I dag blir kalksteinen brukt til et helt annet formål – nemlig sement. Bygget ble ombygget til kjøpesenter for noen år siden og kalt opp etter Merkur, handelens gud, som står utstilt i børsbygningen ved siden av (se tidligere omtale). Gulvflatene inne i senteret er flislagt med en grå og hvit marmor fra Fauske, iblandet litt utenlandsk stein. Denne varianten av fauskemarmor kalles «Antique Foncé» og bør være velkjent for reisende som er innom avgangshallen på Gardermoen.

130 millioner år etter dannelsen ble kalksteinen varmet opp av den vulkanske aktiviteten i Oslofeltet. Dette førte til en herding av bergarten, slik at den ble bedre egnet som bygningsstein og kan poleres som en marmor. 1

2

3

1. 2. 3.

Telegrafens nybygg ble kledd med kalksteinsplater. Grå og hvit «breksjemarmor» fra Fauske er brukt i gulvet inne i senteret. Livet i havet. Koraller og sjøliljer (sistnevnte også innfelt oppe til høyre). Alle foto: Tom Heldal

14


Adresse: Kongensgate 8 Arkitekter: H. E. Schirmer & W. Von Hanno Byggeår/periode: 1863

Børsen Bygningen har hatt mange funksjoner gjennom tidene. Først som børs og posthus, deretter som telegrafens lokaler i lang tid.

Merkur

Nylig ble den en del av et kjøpesenter, i likhet med så mange andre av våre gamle bygninger.

Midt oppe på fasaden mot Kongens gate står en statue, en mannsfigur med bevinget «Asterix»- hjelm og fiskenett over skulderen. Det er handelens gud Merkur, som for øvrig har gitt navn til kjøpesenteret. Versjonen som står der i dag er en kopi, mesterlig utført i kleberstein fra Bubakk i Kvikne av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Den originale skulpturen er utført i betong og er plassert inne i senteret.

Arkitekter var parhestene Schirmer og von Hanno. De kan vi også se spor etter i Pikerealskolen i Søndre gate. Sandstein Fasaden er hovedsakelig i teglstein, men vi kan se en grønnlig bergart i sokkelen, hjørner og vindusinnramminger. Dette er en omdannet sandstein fra Reppe, den viktigste natursteinstypen som ble brukt i Trondheim mellom 1840 og 1880.

Med den kjennskap vi har til von Hanno, spekulerer vi om betongskulpturen også er en kopi av en tidligere utgave, utført i tysk sandstein fra Obernkirchen. Von Hanno var meget begeistret for denne bergarten som skulptur- og ornamentstein (se Pikerealskolen).

I arkitekturguiden benevnes den som kleberstein. Det er det altså ikke, men vi skal ikke kjekke oss alt for mye over blunderen. Reppe-sandsteinen kan nemlig ligne litt på kleberstein.

1

1

2

3

1. 2. 3.

Børsen ligger på hjørnet mellom Nordre gate og Kongens gate. Merkur i kleberstein fra Kvikne. Den omdannete sandsteinen fra Reppe er lys grågrønn på farge og kan minne i utseende på en kleberstein. Alle foto: Tom Heldal

15


Adresse: Munkegata 20 Arkitekt: Hjalmar S. Bakstad Byggeår/periode: 1937-1951

Hovedpostkontoret Sammen med Tollboden, er Hovedpostkontoret ett av de siste byggene signert Karl Norum, som døde like etterpå.

Bygningen regnes som ett av hans beste, med kombinasjonen av granitt råkopp og pusset tegl i fasaden. Vinduer og dører er i typisk jugendstil, og legg merke til de pussige og muntre dekorasjonene rundt dørene og under gesimsen midt på fasaden!

granitt og blokkstørrelser er «tilfeldig» blandet sammen for å live opp fasaden. Bygningens massive preg lurer oss litt: i virkeligheten er granitten kledning på en bærekonstruksjon av stål, og altså ikke blokker som en bærende del av konstruksjonen.

Steinen i fasaden er i råhugget Østfoldgranitt, trolig vesentlig fra Iddefjorden sør for Halden. Forskjellige fargenyanser av

2

1

1. 2.

Hovedpostkontoret i Trondheim, ett av de mest markante råkopp-byggene i byen. Detalj fra bygningen. Hvem portrettet nederst skal forestille vet vi ikke, men særlig fornøyd over å henge der, synes han ikke! Alle foto: Tom Heldal

16


Adresse: Dronningens gate 1B Arkitekter: H. E. Schirmer og A. F. W. Von Hanno Byggeår/periode: 1861

Pikerealskolen Til tross for sine nesten 150 år fremstår sandsteinen uforvitret og skarp i kantene. Vi skjønner godt von Hannos sans for denne bergarten!

Det skal ikke mer en et blikk til for en trenet geolog for å se at det er snakk om en utlending. Vi gjetter på at den kommer fra Obernkirchen nær Hannover i Tyskland, kjent for særlig holdbar sandstein, populær i bruk til alle mulige restaureringsformål.

Bygningen beskrives som en vellykket symbiose mellom nyklassisisten Schirmer og von Hanno, som har satt sitt preg på bygningen i form av en ny-gotisk portal. Geologisk sett er dette en godbit. Den er fundert på god Trondheimsstein, nemlig en omdannet sandstein som stammer fra Reppe. Denne var i drift mellom 1840 og 1880, før den ble «utkonkurrert» av sandstein fra Hovin.

Dette er åpenbart von Hannos verk. Han hadde stor sans for denne sandsteinen, og vi finner flere «spor» etter ham rundt om i landet fra den samme perioden.

Men portalen kommer langveis fra. Den er hugget av en hard og bestandig sandstein, blant annet på grunn av at den er sementert med kvarts.

Steinen skal være hugget ved hans eget verksted, og hvis vi ser godt etter finner vi både signaturen hans og steinhuggermerker.

2

3

1. 2. 3.

Naturstein er ikke hovedelementet i fasaden på Pikerealskolen, men det som finnes er verdt en nærmere titt. Reppesandstein i grunnmur og tysk sandstein i portalen. Nederst ser vi det vi tror er von Hannos misunnelsesverdige signatur, øverst steinhuggermerke. Til tross for sine nesten 150 år fremstår sandsteinen uforvitret og skarp i kantene. Vi skjønner godt von Hannos sans for denne bergarten! Alle foto: Tom Heldal

17


Adresse: Søndre gate 13 Arkitekt: Johan Osness Byggeår: 1913

Strindens Sparebank

I dag er det Fokus Bank som holder hus i bygningen. Naturstein er benyttet i sokkelen og rundt hovedinngangen. Sokkelen består av en blanding av to typer rosa stein; nemlig grefsensyenitt og drammensgranitt.

Begge bergartene er rene ungdommene i norsk berggrunn, de er kun rundt 270 millioner år gamle, fra perm-tiden. De er begge fra Oslofeltet, som på den tiden hadde aktiv vulkanisme i likhet med dagens Rift Valley i Øst-Afrika.

Syenitt er akkurat som granitt en størkningsbergart, men inneholder kun små mengder kvarts.

En atskillig eldre og grå slektning finner vi rundt hovedinngangen. Det er granitt fra Iddefjord i Halden kommune, til sammenligning over 900 millioner år gammel.

Tre granitter på ett brett. Øverst til venstre: Iddefjordsgranitt. Nede til venstre: Grefsensyenitt. Nede til høyre: Drammensgranitt.

Hovedinngangen i finhugget iddefjordsgranitt, trapp i drammensgranitt.

Strindens Sparebanks bygg i Søndre gate. Foto: Tom Heldal

18


Adresse: Søndre gate 15 Arkitekt: Johan Osness Byggeår/periode: 1906-15

Forretningsbanken Forretningsbanken er trolig best kjent i Trondheim som restaurant- og dansehuset Bajazzo, og det var nok mange som fant hverandre innenfor den massive råkoppfasaden. Samme odør merker vi på steinen som er brukt i gesimsene og rundt hovedinngangen. Dette er en kleberstein, nærmere bestemt fra Bjørnå syd for Mosjøen, som ble drevet av restaureringsarbeidene.

Råkopp brukes om grovhuggete kvadersteiner med konveks visflate, og i dette tilfellet kan vi snakke om en temmelig ekstrem utgave av denne stilen. Men la deg ikke lure; dette er juks fra ende til annen. Steinen er kun kledning på en betongstruktur.

Vi merker oss også at deler av fasaden er svart. Dette skyldes marmorens reaksjon med svovelsur byluft, slik at det blir dannet et gipsbelegg utenpå steinen. Kalsiumkarbonat (som er hovedingrediensen i marmoren) løses i svak syre, vi tilsetter litt svovel, og vips så får vi kalsiumsulfat – altså gips. Vi tipper dette i hovedsak skjedde på 1950-tallet, som var «toppperioden» for sur atmosfære i Trondheim. I dag er byluften renere (tro det den som kan) og prosessen er stoppet opp.

Bergarten er kalkspatmarmor, og hvis vi gjetter riktig kommer den fra Steinkjer-traktene i Nord-Trøndelag. Her lukter det Nidarosdomens restaureringsarbeider lang vei. Disse marmorbruddene ble gjenåpnet på slutten av 1800-tallet nettopp for restaureringsformål, etter at de hadde ligget brakk siden middelalderen.

1

2

3

1.

Forretningsbanken, nå Fokus Bank, har igjen funnet sine røtter etter en lang periode som dansebule. 2. En svart skorpe av gips vitner om sur byluft på 1950- og 1960-tallet. 3. Ekstrem råkopp i hvit marmor preger bygningen. Ansiktet øverst er i kleberstein fra Bjørnå. 4. Hvit marmor råkopp og gesimser i grønnlig kleberstein er hovedtrekkene i bygningens geologi. Alle Foto: Tom Heldal

19

4


Adresse: Olav Tryggvasons gate 5 Arkitekt: Jacob Holmgren Byggeår: 1939

Folkets Hus Folkets Hus sto ferdig rett etter krigen, etter tegninger av Jacob Holmgren. Tegningene var ferdige i 1925, men på grunn av vanskelige tider ble ikke byggingen satt i gang før i 1939. Allerede fra starten av var det kino i bygningen, og i dag huser den ett av byens to store kinokomplekser - Nova. I tillegg finner vi finansfirmaet Terra her. Så kanskje vi bør kalle bygningen Terra Nova, Det Nye Landet av finans og underholdning som avløste arbeiderbevegelsens samlingssted? Men ikke helt; LO holder fremdeles til i femte etasje.

magnesiumrik størkningsbergart. Den stammer fra Solvåg nord for Bodø. Det var firmaet Ankerske Marmorforretning som drev dette lille steinbruddet helt i vannkanten. På grunn av de skinnende pyroksenkrystallene ble steinen markedsført som «labrador» for å skape assosiasjoner med larvikitt.

Det er ikke mye stein i denne bygningen. Men til gjengjeld er det lille som er en sjeldenhet i norsk arkitektur. Sokkelen er kledd med plater av en mørk bergart med store, skinnende krystaller. Det er en omvandlet peridotitt, en mørk, jern-

Solvåg-steinen var fin å hugge, og ble brukt til skulptur i Nidarosdomen under restaureringen. Adam og Eva på Vestfronten er faktisk laget av Solvåg-stein.

Detalj av fasadeplate som viser de skinnende krystallene.

Adam og Eva (innringet) av Solvåg-peridotitt i Nidarosdomens vestfront.

Folkets hus sett fra Olav Tryggvasons gate.

20


Adresse: Søndre gate 22B Arkitekter: Jacob Holmgren Byggeår/periode: 1907

Gildevangen Gildevangen Hotell (nå Thon Hotell) er en av de mest karakteristiske råkoppbygningene i Trondheim.

Ålesund 1904-1906, og da vi oppdager at arkitekt Holmgren arbeidet i Ålesund i denne perioden skjønte vi forbindelsen til Trondheim.

Råkopp var en populær stil på begynnelsen av 1900-tallet, med karakteristisk råhugget, konveks visflate på steinblokkene. Det var tydelige nasjonalromantiske strømninger bak; bygningene skulle formes i rå gråstein, som om de reiste seg direkte fra grunnfjellet!

Brukes i papir Like før Gildevangen sto ferdig var Holmgren ansatt i arkitektfirmaet til Johan Osnes, som sto bak Forretningsbanken; ikke overraskende at bygningene er så like!

Marmor fra Eide I likhet med Forretningsbanken er det til dels ekstremt relieff i fasadesteinene. Også i Gildevangen er det benyttet marmor, og vi ser i den nylig renoverte fasaden at fargene veksler mellom rosa og hvit.

Marmoren på Eide drives ikke lenger som naturstein. I dag er det helt andre ting den blir brukt til - nemlig papir! Så neste gang du åpner et glanset ukeblad eller en praktbok så kan det være at halvparten av papiret består av marmoren fra Eide.

Dette er den eneste bygningen i Trondheim der vi finner marmor fra Eide på Nordmøre. Disse marmorforekomstene kom for alvor i drift i forbindelse med gjenoppbygging av

2

3

1. 2. 3.

Råkopp i marmor - i en borgliknende bygning. Hovedinngangen er i finhugget marmor. For hundre år siden var man ikke så redd for at hotellene skiftet eier annet hvert år. Så man hugget navnet i stein. Alle foto: Tom Heldal

21


Adresse: Brattøra Arkitekt: Karl M. Norum Byggeår/periode: 1911

Tollboden Absolutt verdt et besøk selv om man ikke har noe å fortolle!

Sammen med Hovedpostkontoret var Tollboden i Trondheim - eller Toldkammerbygningen, som den ble kalt før - ett av de siste byggene til jugend-arkitekten Karl M. Norum. Mens Hovedpostkontoret får poeng for sin eleganse, gir vi Tollboden full pott på maktsymbolisme. Fasaden er i råkopp, råhugget granitt fra Iddefjorden. Og som i Hovedpostkontoret finner vi her mange små perler av jugend-ornamentikk.

En mørk steintype pryder navnet på bygningen. Vi har ikke vært oppe for å sjekke hvilken, men vi gjetter på en mørk variant av larvikitt.

Fine detaljer på fasaden: hvem er toller og hvem er kunde? Foto: Tom Heldal

Tollboden er massiv og majestetisk, kanskje litt truende. Men det var kanskje det som var meningen. Foto: Tom Heldal

22


Adresse: Innherredsveien Arkitekt: Ole Stein Byggeår/periode: 1900-1905

Lademoen kirke Lademoen kirke er faktisk en «milestein» i norsk steinarkitektur. Dette er den første råkoppkirke utenfor Oslo.

En annen bergart er brukt i finhugget tilstand rundt dører, vinduer og i gesimsene. Dette er en sandstein, og i noen blokker ser vi en umiskjennelig konglomeratisk sammensetning, det vil si småstein som er sementert sammen. Strukturene i steinen tilsier at det er en undersjøisk sandstein med litt leirinnhold, som ofte betegnes som«gråvakkesandstein».

Råkopp er altså betegnelsen som ble brukt om råhugget stein med konveks visflate i fasadene. Teknikken hadde klare nasjonalromantiske overtoner (det norske grunnfjellet speiles i bygningene) og var svært populær på begynnelsen av 1900-tallet. I spesifikasjonene til arkitektkonkurransen ble det satt krav om bruk av «gråstein» i fasaden. Men, i likhet med mange moderne bygg, var ambisjonene større enn budsjettet. Fundamentet var ikke så godt som det burde være, og heller ikke mureteknikken. Resultatet ble store fuktproblemer inne i kirken.

Vi ser videre masse brune prikker i den: dette er rust fra små krystaller av svovelkis spredt i bergarten. Alle disse trekkene sier oss at sandsteinen er i nær slekt med Hovin-sandsteinen, som vi ser i mange trondhjemske bygninger. Men aller mest likhet finner vi med sandsteinen som er brukt i Ilen kirke. Denne er i følge våre kilder fra Stjørdal.

Den dominerende steintypen i bygningen ser ved første øyekast ut til å være kvartsitt, men ved nærmere ettersyn er den en finkornet, granittisk gneis. Nærmere bestemt fra bruddet Nordaasen nordvest for Lenvik i Agdenes, levert av Trondhjems Aktiestenbrudd.

Så vi konkluderer med at bergarten kommer fra et hittil ikkeidentifisert steinbrudd i Stjørdal, innenfor de samme geologiske formasjoner som Hovin-sandsteinen. 1

2

3

1. 2. 3. 4. Lademoen kirke en fin februardag.

23

Tårnet med fasade i råkopp og finhugget stein rundt vinduer og i gesims. Nærbilde av lenvikgneisen som er brukt i fasaden. Sandstein med konglomeratlag fra Stjørdal? Brune rustprikker fra svovelkis er vanlig å se i sandsteinen. Alle Foto: Tom Heldal

4


Profile for Norges geologiske undersøkelse

Naturstein i Trondheim  

Naturstein i Trondheim  

Profile for ngu_