Bulletin - på veien i Rogaland

Bulletin – på veien

Beretningen om den store reisen gjennom vårt faglitterære, fagre land.

IV – Rogaland

Kjære NFFO-medlem,

Du sitter nå med det tredje Reise-Bulletin i hendene. I dette prosjektet ønsker vi å kartlegge NFFO gjennom møter med faglitterære forfattere og oversettere fra hele landet. Vi er overbevist om at det er inspirerende og interessant for både medlemmene og andre lesere av dette magasinet, å få se hvilket mangfoldig fellesskap NFFO utgjør. Bladet spres også til ulike samfunnsaktører som ikke er medlemmer hos oss, for eksempel politikere og relevante personer i andre organisasjoner. Målet, i tillegg til en god og interessant leseropplevelse, er å synliggjøre hvordan våre medlemmer til sammen bidrar til et kunnskapssamfunn der alle har tilgang til god faglitteratur.

Å ha en stor og variert medlemsmasse er avgjørende for å sikre NFFOs legitimitet og representativitet, både som bransjeaktør, politisk påvirker og forvalter av kollektive stipend- og vederlagsordninger. Vi er en forening for hele landet, og vi mener at medlemskap i NFFO framstår som selvsagt for alle som skriver eller oversetter faglitteratur. Denne gangen har kommunikasjonsansvarlig Sverre Gunnar Haga og fotograf og NFFO-venn Ilja C. Hendel tatt turen til Rogaland og forfatter- og oversettermedlemmer som til sammen står for tusenvis av faglitterære sider. Personlig ble jeg stolt av å være en del av NFFO da jeg leste artiklene som følger på de neste sidene, og jeg håper den samme følelsen vekkes også hos dere.

Med vennlig hilsen

Arne Vestbø generalsekretær

Frank Emil Moen

Rogaland

Helge Torvund

Tora Aasland

Ørjan Zazzera Johansen

Janne Stigen Drangsholt

Anders Myrset

Roar Løken

Afrah Ghalion

Marie Smith-Solbakken

Mona Evjen

Kåre Vigestad

Aslak Bråtveit

Patricia Pritchard

IV Rogaland

Egersund – Ognastranda – Bryne – Sandnes – Stavanger – Finnøy – Haugesund.

Under Rogalands høye himmel

Vi reiste vestover og fant et fylke uberørt av sammenslåinger og interkommunal angst.

Sverre Gunnar Haga

Ilja C. Hendel

Så er vi på denne flekken på jorda menneskeheten refererer til som Rogaland: et kakestykke av det sørvestlige Norge, der alt smøret har samlet seg før det går videre i rør inn til den norske statskassen. Lenge var de som bodde her, Guds egne utvalgte, og de bygde bedehus etter bedehus for å prise Herren og vise sine takksigelser, helt til den dagen Mammon stod i døråpningen – tilsølt av olje – og de ble alle hans barn. Men dette er naturligvis ikke hele historien, ei heller sannferdig i ett og alt. Så bli med når vi nå planter våre føtter på det rundt regnet én milliard år gamle grunnfjellet for å undersøke nærmere: Hvem er disse rogalendingene?

Det er en makeløs dag. Verdensrommet har tatt seg flid med å sette den opp for oss, der fotograf Ilja og jeg spenner på oss setebeltet for nok en fylkestur. Vi er godt i gang med vår langvarige jakt etter nasjonens faglitterære sjel, fylke for fylke. Agder, Innlandet, Troms og Finnmark er unnagjort. Og her på dag én av vår rogalandsreise er det kun vennligsinnede skyer som glir rolig forbi idet vi kjører inn til Egersund. En by uten flo og fjære, visste De det? Her kjører man båtene sine rett inn i garasjen. Er det trolldom i byen?

Naturligvis ikke. Her tar vi av oss bilbeltene og spaserer rett inn i en naturfagstime.

– Velkommen til Norges eneste amfidromiske by! Det står en storvokst kar i døra og snakker kav østlandsk. Frank Emil Moen heter han og vet mer om livet i havet enn de fleste av oss, forfatter av Dyreliv i

havet, utgitt i 1999. 24 år og 9 utgaver seinere nærmer salget seg 30 000 eksemplarer. Boka er for lengst blitt markedets fremste Hvem, hva, hvor for alt som rører seg under vannskorpa.

– Amfidromisk, hva er det?

– Et amfidromisk punkt er et nullpunkt i havet hvor tidevannsbølgen er opphevet. Og Norges eneste punkt av dette slaget ligger tre kilometer ut i havet her.

– Hvis du tenker deg et badekar, at du setter i gang en bølgebevegelse der. Da vil det være et punkt i karet der bølgen er opphevet på grunn av det som skjer i kantene rundt. Og slik er det med topografien uti her. På grunn av land- og bunnformasjoner vil du få et punkt, et nullpunkt som gjør at vi ikke får flo og fjære her. Dermed kan du kjøre båtene rett inn i naustet – eller garasjen, da.

Boka som manglet

Det er mange veier til et forfatterskap. For Frank Emil gikk den gjennom taskekrabba. Tenk sommer, majones, loff, sitron og hvitvin – og du vet hvilken det dreier seg om. Men det var ikke gode venners lag han tok hovedfag på ved NTNU i Trondheim i 1990-årene.

– Det jeg fordypet meg i, var hva som skulle til for at en liten taskekrabbelarve kunne bunnslå, altså bokstavelig talt få fotfeste i bunnen, hva som skulle til for at den skulle overleve. I det arbeidet fikk jeg behov for å forstå hele det marine økosystemet. For alt henger sammen med alt, ikke sant. Så oppdaget jeg jo at det var heller

lite av dette i en samlet form i den moderne litteraturen i motsetning til rundt det forrige århundreskiftet, rundt 1900, da det fortsatt var generalister som beskrev livet i sin helhet. Men som 1900-tallet forløp, ble det mer og mer spesialisering, forskere som konsentrerte seg om snevrere og snevrere områder. Generalistene forsvant. Og denne mangelen på skriftlig dokumentasjon trigget meg, der jeg selv drev og dykket og fotograferte sammen med en kollega som også tok hovedfag.

– Trigget deg til å …?

– Rett og slett skrive den boka som manglet. Lang historie kort: Dyreliv i havet er en dokumentasjon av maritimt liv langs hele norskekysten, et undersjøisk Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, inkludert Svalbard. Etter hvert som årene har gått, har også kunnskapen om livet i havet økt, nye arter er kommet til, og sideantallet har fra 1. til 7. utgave økt med 256 sider. Og boka er rikt illustrert med 1 450 bilder, i all hovedsak tatt av bokkollega Erling Svensen.

De to møttes og startet samarbeidet da Frank Emil flyttet til Egersund.

– Altså, jeg skulle bare være her i ett år for å jobbe etter utdanningen i Trondheim. Planen var å tjene så mye penger som mulig og så dra på jordomseiling med studiekompiser året etter. Så etter ett år med

seilas skulle jeg tilbake til Trondheim og fortsette med doktorgrad på det samme feltet. Det var planen, i alle fall.

– Hvorfor Egersund?

– Rett og slett fordi de hadde et veldig godt undervannsrugbylag her.

– Den er morsom!

– Ja, det var et absolutt kriterium mens jeg lette etter en jobb. Det var en viktig hobby. Så da ble det Egersund.

– Men så?

– Livet. Kona ble gravid. Schmack! Og da ble det jo ikke noen jordomseiling eller doktorgrad, sier Frank Emil og ler høyt.

En funfact om Frank Emil Moen er at han ikke er østlending selv om det høres slik ut.

– Nei, jeg er fullblods nordlending! Jeg er født i Bodø og har farsslekta fra Steigen og morsslekta fra Vesterålen. Alle mine tre søsken bor i Nord-Norge.

– Men dialekten din, hvordan ...?

– Da jeg var fire år, flytta vi til Modum, mellom Drammen og Hønefoss. De var klimaflyktninger, foreldrene mine. De hadde lyst på litt varmere vær, rett og slett. Men vi var mye i Nord-Norge om somrene, og jeg har hatt god kontakt oppover hele veien. Jeg var i båten

hele tida der oppe og vokste mer eller mindre opp i fjæresteinene og ble glad i og interessert i miljø og det maritime livet. Så det var der det starta.

Opplevelser

Han og fotomakker Erling jobbet i fem år med planlegging og utførelse før den første bokutgaven kom i 1999. – Jeg kom tidlig i kontakt med Erling, som allerede den gang var norgesmester i undervannsfotografi. Så jeg spurte ham rett og slett om han kunne tenke seg å være med på et bokprosjekt.

– Da vi begynte samarbeidet, overleverte han meg 30 000 slides med bilder – usortert. Så det var en møysommelig jobb å gå gjennom. Og det var ikke mye som kunne brukes, fordi det var litt andre krav til bilder som skulle i bok, og fordi jeg hadde en annen fagkunnskap enn ham med mer detaljkunnskap om livet i havet. Forskjellen på planter og enkelte fastsittende dyr, for eksempel, det er mange som ikke ser det. Så da begynte vi på den lange jobben.

Blant mange episoder og prosjekter i bokarbeidet, er jakten på den revbyggende dypvannskorallen en helt spesiell en for forfatteren. Til tross for en verdensomfattende utbredelse var den aldri blitt sett av mennesker i sitt naturlige miljø fordi korallene normalt ligger for dypt for vanlige dykk.

– Men vi visste takket være de gamle havforskerne som drev med kartlegging i slutten av 1800-tallet, at det var steder i Trondheimsfjorden som hadde de grunneste lokalitetene for dypvannskoraller i hele verden.

– Så vi dro ut dit, Erling, Erlings bror Rudolf og jeg

og flere. Ved hjelp av detaljerte militærkart (måtte søke om tillatelse for å få dem overlevert) paret med den kunnskapen jeg hadde fått fra min bestefar om posisjonering i forhold til landemerker, fant vi fram til et dykkested. Og det ble full klaff! Det var virkelig et euforisk øyeblikk. Jeg hadde jo ikke engang sett et fotografi av disse korallene. Og dette er viktige koraller for oss alle.

– Hvorfor det?

– Rett og slett fordi de er kammer for svært mye marint liv. De er oppvekstområde og naturlig habitat for et stort antall arter.

BBC fikk nyss i at det hadde vært en særs vellykket dykketur i Trondheimsfjorden, og at steinkoraller nå var sett av mennesker in situ – på stedet – for aller første gang. – De ringte meg en uke etter dykket og spurte om jeg kunne bli med opp til Trondheimsfjorden for å vise dem funnstedet. Det var ikke mulig for min del, jeg hadde akkurat hatt ti dager borte fra jobb for dykketuren vi hadde gjennomført. Men Rudolf, Erlings bror, kunne, og da kom de med helikopter og fullt crew og satset stort

på dette. Men problemet var at vi tok jo med oss tauet og blåsa som markerte funnstedet da vi var ferdige. Og de greide ikke å finne igjen stedet. Jeg var på telefon med dem underveis, prøvde å guide dem etter landemerker, ekkolodd og kart. Vi hadde jo brukt GPS, men den var heller dårlig utviklet den gangen – dette var i 1997 – så den var til begrenset hjelp. Så BBC måtte dra hjem med uforrettet sak. Det var jo litt sløvt av oss å ikke sikre oss de nøyaktige koordinatene for funnstedet, da.

– Men det ble en god historie i alle fall.

– Haha, ja, det ble det.

– Har det vært noen skumle opplevelser under alle disse dykketurene?

– Ja, faktisk. En gang var vi to som dykket sammen og litt hver for oss, selv om det siste ikke er helt anbefalt. Idet jeg begynte oppstigning fra et rev som lå på rundt 50 meter, kjente jeg at det var bare noe ... svært

som passerte rett bak ryggen på meg. Det var bekmørkt, så jeg så ingenting. Men jeg kjente jo vannstrømmen ganske kraftig, og jeg rakk bare å tenke «å, helsike». Og jeg vet jo at det er noen beist av noen håkjerringer i Trondheimsfjorden, så det var nok en slik som var på vei mot meg. De har nokså sterke sanser, og denne var trolig nysgjerrig på boblene. Jeg rakk aldri å se den, men jeg kjente hjertet stod langt oppi halsen.

Den digitale framtida

Selv om Frank Emil Moen har hatt braksuksess med den fysiske boka, er det de digitale løsningene og mulighetene for litteraturen i den retningen som opptar ham mest – helt siden han jobbet som lektor ved Dalane videregående skole i Egersund, og fram til i dag, hvor han stadig jobber med løsninger for en faglitterær digital portal.

– Jeg brukte digital teknologi ganske tidlig og var omtrent den første i Egersund som fikk internett da jeg kom hit i 1993. Da kom jeg jo fra et studiemiljø i Trondheim hvor det var tilgang, og jeg hadde vent meg til å bruke denne fantastiske kilden.

– Jeg har vært og er fortsatt genuint opptatt av å bruke digitale verktøy fordi de gir så mange muligheter. Gjennom flere prosjekter på skolen fikk jeg innført

flere digitale løsninger i undervisningsøyemed, blant annet ble Dalane den første videregående skolen i Norge, sammen med Nesodden, som kunne tilby elevene bærbare PC-er med trådløs internettilgang, allerede i 1999. – Vi «kastet» lærebøkene, og sammen med elevene «lagde» vi våre egne lærebøker. Det var ambisiøse prosjekter vi holdt på med. Men det ble en suksess, og ikke bare for elevene. Disse gamle lektorene som startet sin undervisningskarriere i 1960-årene, fikk en oppvåkning av dimensjoner da de så hva datateknologien kunne levere. Plutselig kunne de måle lysets hastighet på sin egen lab ved hjelp av sensorer koblet til datamaskinene.

Erfaringene fra skolen tok ham videre til et langt høyere nivå innenfor kunnskapssektoren.

– Det ble behov for læremateriale og digitale læremidler, og i det arbeidet tok jeg initiativ til NDLA (Nasjonal digital læringsarena) og ble utviklingssjef og skrev prosjektsøknaden som ga om lag 50 millioner fra Kunnskapsdepartementet. I neste omgang ble alle fylkeskommunene – bortsett fra Oslo – med på videre finansiering og utvikling. Så da var det jo en periode der hvor jeg ikke var særlig populær internt i Forleggerforeningen, med tilhørende diskusjon med William Nygaard om temaet i Dagens Næringsliv.

Med sin egen bok som brohode har Frank Emil Moen i flere omganger forsøkt å utvikle en egen faglitterær digital portal – en som innebærer en helt ny måte å tenke utgivelser av tekster på.

– Med min egen bok som utgangspunkt har jeg forsøkt å få til denne portalen for å styrke en digital utbredelse av slike typer verk. Tanken er da å ha et redaksjonelt, kvalitetssikret innhold og et ikke-redaksjonelt lag av brukere med innspill til verket, fra lekfolk eller spesialister innenfor det aktuelle området.

Disse gamle lektorene som startet sin undervisningskarriere i 1960-årene, fikk en oppvåkning av dimensjoner da de så hva datateknologien kunne levere.

– Hva slags innspill skulle det være?

– I mitt tilfelle: Det kan være en dykker som har observert en ny art i Norge, en fisker som har oppdaget en ny fisk, annen geografisk utbredelse, observasjon knyttet til atferd og lignende. Vi kunne for eksempel lagt ut et stort antall bilder av marmorkrabba, for den har mange fargevarianter, i stedet for kun ett eller to fotografier

som vi er nødt til i boka – slik at man får et levende digitalt univers for faglitterære verk. Uten at jeg dermed vil gi slipp på boka i et fysisk format. Men den kunne blitt et supplement og en konsentrert versjon av den digitale løsningen, som også ville blitt oppdatert underveis. Men dette er komplekst og vanskelig å få til, forteller han.

– Jeg prøvde selv i én runde, men hadde ikke tilstrekkelig kapasitet og tid til gjennomføring. Så innledet jeg et samarbeid med selskapet Bouvet, som hadde utviklere som jobbet pro bono i nærmere ett år med prosjektet. Vi kom ikke i mål der heller, men jeg gir ikke opp!

– Tanken er at dette skal være en slags abonnementsordning?

– Det kunne det være, ja, at man for eksempel skulle betale 100 kroner i året for å ha tilgang til dette. Jeg er sikker på at med et slikt verktøy hadde vi nådd enda lenger ut med dette verket, Erling og jeg.

– Du som har et så digitalt hode – hvordan ser dagens bokbransje ut for deg? Gi oss en status – fyr løs!

– Skal jeg være helt ærlig, så forundrer det meg at bokbransjen ikke har utviklet seg mer i retning av faglitterær digital samskriving, både redaksjonelt og gjennom løpende kommunikasjon med leserne om mulighetene som ligger i digital publisering, hvilke løsninger som kan og bør utvikles. Dette gjelder for så vidt for skoleverket også. Det ligger så mye kraft i muligheten til å dele kunnskap via en digital plattform som bygger på de samme elementene som er kjent i et faglitterært verk utgitt som bok.

– Men det må naturligvis styres og kontrolleres. Det er det jeg mener når jeg snakker om å ha et redaksjonelt lag. Du kan ikke bare slippe det usystematisk ut på Wikipedia eller bare åpent på nett, men må gjøre det en forlegger er god til: definere hva rammen skal være innenfor en digital plattform, være tro mot dette, på samme måte som man er tro mot et trykt verk. Det flyter over med dårlig informasjon på nett.

– Men hvis alle skulle lage en egen portal for sin bok, ville vi vel bare ha fått enda flere nettsteder å forholde oss til?

– Jo, men planen er jo da at dette skal være en prototype, som etter hvert ville gitt plass for mange ulike typer faglitteratur i samme sjanger og på flere språk. Men jeg har fortsatt som mål – når jeg får bedre tid en gang, kanskje når jeg blir pensjonist – å få gjennomført dette, sier Frank Emil Moen.

Vi befinner oss i bunnen av Vågen i Egersund og aner storhavet lokke bak sundet der ute – også kjent som resten av verden.

For egersundere er intet menneskelig fremmed. Her har det bodd folk siden steinalderen, og i kommunen finnes spor av flere gårder datert til 400–600 år etter Kristus. Egersund er omtalt i Heimskringla, og Olav den hellige og hans menn brukte byen som base når de avspaserte mellom plyndringstoktene i Europa. Og så begynte den mer siviliserte handelen. Egersund fikk status som ladested i 1798, og båter føyk inn og ut med handelsvarer. Fra midten av 1800-tallet måtte de styre unna de store bølgene hvis de ville ha porselenet trygt fram til mottaker. Fajansen – altså porselenet – ble en storindustri som ga mange hundre arbeidsplasser. Fortsatt den dag i dag har samlere og estetikere over hele landet og i utlandet varme følelser for fajansen fra Egersund.

Handelsveiene til sjøs ga Egersund og den øvrige kyststripa god kontakt med kontinentet og verden bortenfor. Kan det være noen NFFO-medlemmer her i nærheten som vet mer om dette, mon tro? Som kanskje vet litt om nordmenn og utenriksfart langt av gårde og med en handelshistorikk som kanskje ikke står seg like godt i våre dager, som inkluderer slavehandel, for eksempel?

Vi leter rundt på måfå før vi kjører oss litt opp bakkene fra Egersund sentrum, finner et hyggelig hus i Langsibakken og ringer på. Flaks!

Det er Roar Løken som åpner døra, forfatter av Slaveri, kolonihandel og rasisme. Virkningene for Norge (2023) og De dansk-norske tropekoloniene. Sukker, krydder, slaver og misjon (2020), begge utgitt på Solum Bokvennen. Roar er et av de gode eksemplene på at det aldri er for seint å bli forfatter. Først etter 35 år som lektor ved Dalane videregående skole, og med begge føttene inne i pensjonistlivet, debuterte han som forfatter. Han er utdannet historiker og tok hovedfag i norsk og internasjonal historie etter 1940.

– Men det var allerede i 1976, og da hadde det ikke skjedd så mye ennå, sier han med en liten latter.

– Det dreide seg stort sett om den kalde krigen i internasjonal politikk.

Det tør være kjent at Norge holdt seg i et sambandsforhold med Danmark i nærmere 400 år. Som i de fleste ekteskap var det både lys og skygge også i dette. Blant annet måtte vi være med når trangen til erobringer og handelsvirksomhet i koloniserte land ble for stor. Den dansk-norske union var synlig med dannebrog på

toppen av seilmasten i en rekke havner verden over.

– Spesielt i den siste boka har jeg gått mer på norske kilder og sett nærmere på hva kolonihandelen betydde for Norge. Det viser seg at vi for eksempel solgte mye jern og kobber som blant annet ble brukt i byttehandelen mot slaver i Afrika. Og vi solgte kanoner og kanonkuler som ble brukt både på skip og i Vest-Afrika, India og i Karibia. Slavehandelen ga også ringvirkninger for norsk skipsbygging og for klippfiskomsetningen.

– Fantes det noen rene norske slaveskip?

– Veldig få, kanskje tre–fire stykker. Men mange norske skip ble brukt i kolonihandelen. For eksempel dro norske skip til Dansk Vestindia med norske varer og hadde med råsukker til de norske raffineriene tilbake. Da var det norsk mannskap hele veien.

– Men det er viktig å huske på, sier Roar og reiser en imaginær pekefinger:

– Vi var en del av dette. Nordmenn deltok i kolonihandelen og slavehandelen, i mindre omfang riktignok, men ellers på lik linje med dansker, portugisere, spanjoler og engelskmenn.

Afrikanske kilder

Jo mer forfatteren gikk inn i researchen, jo mer grums fant han.

– Jeg oppdaget at det var jo nærmest ukjent at Danmark-Norge drev slavehandel også i Asia. Vi kjøpte slaver i landene som nå heter Indonesia, Malaysia og India, steder med dårlige tider hvor det til og med var noen som var villige til å selge barna sine for å få mat til resten av familien.

– Noe så hjerteskjærende!

– Ja, helt forferdelig. Dette er nærmest en uvirkelig fortelling for oss moderne mennesker. Men det var ikke noe hemmelig, det som foregikk. En mann som Bergens-biskopen Erik Pontoppidan mente det var en fordel for mennesker fra Afrika å komme til Dansk Vestindia fordi, mente han, de kom fra så forferdelige forhold i Afrika, og da de kom til plantasjen, kom de seg bort også fra hedenskapen og kunne lære å kjenne Gud.

– Men så kan vi jo spørre oss – etter opplysningstida og med våre tanker om humanisme – hvorfor har vi slaveri mange steder fortsatt i dag? Vi vet jo at det er slaveri i stor utstrekning i byggebransjen, i sexindustrien og mange andre steder.

– Ja, hvorfor aksepterer vi det?

Jeg lurer på om det er av samme årsak som den gangen.

Vi ønsker oss billige varer, lett tilgjengelig, billig husvask, billig bilvask. Og vi har gjort oss avhengige av metaller som hentes ut av gruver blant annet i Kongo, det som vi trenger til mobiltelefonene, bilbatteriene og TV-ene våre. Vi vet at det brukes barnearbeidere i disse gruvene, og at voksne blir tvunget til å jobbe der. Flere nobelprisvinnere har pekt på det forferdelige i dette. Men det hjelper tydeligvis ikke. Når det er for mange som ønsker dette, og for få til å forhindre moderne slaveri, da blir det ingen endringer.

– Så vi kan konkludere at mennesket er fortapt?

– Jeg vet ikke om jeg skal gå så langt. Men vi har i alle fall ikke kommet oss forferdelig mye lenger på det området enn da slavehandelen begynte.

– Hvordan ble du interessert i temaet i utgangspunktet?

– Jeg tror det begynte i 2005 da kona mi Margaret og jeg var på ferie i Ghana. Da var det naturlig å se på disse slavefortene langs det som kalles Gullkysten. De store britiske, portugisiske Elmina og det dansk-norske hovedkvarteret Christiansborg ved hovedstaden Accra. – Og i årene etterpå har jeg oppsøkt andre steder hvor Danmark-Norge var representert, Dansk Vestindia

I Roar Løkens hjem er det spor etter mange reiser verden over.

og India. Dansk Vestindia og Nikobarene kan kalles kolonier, men på Gullkysten og i India, hvor vi hadde handelsstasjoner, leide vi bare områder langs kysten av lokale herskere, men det var arealer der vi fikk lov til å bygge festninger – handelsstasjoner som var eid av private kompanier i begynnelsen, men som etter hvert ble overtatt av staten.

– Disse besøkene tente vel en gnist i deg som historiker?

– Jeg tror det. Men det som gjorde det sterkeste inntrykket, var å se disse kjellerne og cellene slavene satt inne i i uker og måneder før de ble skipet ut.

– Hvordan var kildetilgangen i arbeidet med dette?

– Det måtte bli sekundærkilder, selvfølgelig, når stoffet handler om 1600- til 1900-tallet og fire verdensdeler. I tillegg til skandinaviske og andre europeiske kilder har jeg også jobbet mer med afrikanske historikere. De har begynt å interessere seg for slavehandelen. Afrikanske historikere er også mer opptatt enn de europeiske av at også araberne var dominerende slavehandlere. De begynte allerede i det 7. århundret og fortsatte etter at europeerne var ute av det. Dette er knapt nevnt i europeisk historiefortelling.

En annen sannhet

Kildearbeidet var langt enklere og med mer tilgjengelige kilder – også primærkilder – i Roar Løkens aller første bokprosjekt utgitt i 2017, Antisabotasjen 1943–1945. Valget av tema er ikke veldig tilfeldig, Rjukan-gutt som han er.

– Jeg fikk tidlig en interesse for hva som hadde skjedd under andre verdenskrig på dette stedet som jeg er født og oppvokst på. Jeg skrev da også en hovedoppgave om Milorgs D16 og om antisabotasjen, som folk flest ikke kjenner til.

– Hva gikk den ut på?

– Da tyskerne trakk seg tilbake etter den allierte landgangen i Normandie, ødela de det de kunne ødelegge av kraftstasjoner, telegrafstasjoner og havneanlegg. Mye av det samme så vi i Nord-Norge da tyskerne brukte den brente jords taktikk under tilbaketrekningen. Antisabotasje var rett og slett de alliertes arbeid med å forhindre at det samme skulle skje i hele Norge, med å komme seg bak fiendens linje for å hindre at tyskerne skulle sabotere viktig utstyr og infrastruktur. Dette var det en reell frykt for i 1944–1945, så mange grupper fra Kompani Linge ble sendt inn for å motvirke tysk sabotasje av kraftverk, telekommunikasjon, havneanlegg og annen infrastruktur i samarbeid med Milorg.

– Dette er en historie som har overrasket mange, fordi de fleste av oss tenker på sabotasje og ikke antisabotasje når vi snakker om Milorg. Men i en periode mot

slutten av krigen var det et flertall av Milorgs folk som drev med dette.

Kildearbeidet har Roar drevet på med siden begynnelsen av 1970-årene, da han var en historiker «in the making» og intervjuet flere titalls motstandsfolk, som nå alle er borte. Disse kom til nytte både i debutboka og i den andre boka om krigen, Milorgs D16. Militær motstand, sabotasje og antisabotasje i Øvre Telemark, Kongsberg og Numedal 1940–1945, som utkom i 2020.

– Da jeg var ferdig med Antisabotasjen, så jeg jo at det var mye mer stoff å jobbe med. Blant annet var jeg interessert i dette med hvilken betydning tungtvannsaksjonene egentlig hadde.

– Det er kanskje provoserende spørsmål for enkelte, spesielt hvis det blir stilt av en kar fra Rjukan, heltenes fødested?

– Vel, jeg kom i alle fall fram til et annet svar enn turistsjefer og andre, som helst vil at andre verdenskrig ble avgjort på Rjukan. Min konklusjon er at tyskerne hadde bestemt seg for ikke å gå videre med atombombearbeidet allerede før den aller første tungtvannsaksjonen.

De hadde kommet fram til at krigen ikke kom til å vare så lenge at de ville rekke å gjøre ferdig en atombombe. De ville heller da bruke ressursene til andre typer våpen.

– Men dette visste jo verken britene, amerikanerne eller nordmennene. Og aksjonene som ble gjennomført, var av stor moralsk betydning underveis i krigen – et bevis på at det var mulig å få det til.

– Har du møtt noen motstand mot din konklusjon?

– Nei, ikke direkte til meg.

Og så åpner det seg. Himmelen åpner seg. Og hjertene åpner seg. Det er vidunderlig det som skjer, og vi glir inn i denne ettermiddagen – rett inn til dikt og en forbannet sannhet vi ikke har visst noe om.

Et sted må alt slutte, et sted stuper fastlandet i sjøen, og der ute ved det siste lille skjæret er det verden ender og det store, salte havet begynner Eller er det omvendt?

Det har sitret i kroppen lenge nå, for snart entrer vi Jæren. Vi legger oss inn på riksvei 44, Jærveien, og kjenner lyset øke på.

Så forunderlig det er, dette landstykket. Det må ha slitt seg fra Danmark en eller annen gang, blitt med Golfstrømmen oppover, og de få danskene som var om bord dette flaket, må ha fått øye på det som i dag omtales som Høg-Jæren, og sett skjønnheten i det, padlet for livet mot land og lagt seg inntil.

Geologisk harakiri å si at det var slik det skjedde, naturligvis, men er det rart vi blir tussete, nå som vi straks kommer inn i det som denne kronikør vil hevde er Norges vakreste landskap.

«Enhver klondrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekommende», skrev Alexander Kielland i et brev til Bjørnstjerne Bjørnson.

Er det slik at verden begynner der ute ved de første små, krumbøyde skjærene og en kyst river seg løs fra bølgene, havet slipper taket, og kommunen reiser seg opp fra vannet i bjørnebærkratt og klatrestativ, i kaprifolium og sandkasser, en steinkirke med grønt spir. For et sted må alt starte, en pust, et hjerte, en historie. Et sted står strandnelliken og nikker i vinden, og rullesteinene ruller gjennom århundrene, og vinden blåser inn pollenskyer fra Tyskland og Nederland flokker av trost og stær fra Sør-Europa låvesvaler fra Sør-Afrika, rødnebbterner fra Sydpolen, sandstøv fra Sahara, sibirkulde østfra. Det var her gudene kom opp fra sjøen med tang i håret, samlet seg i kommuner, bygde seg hus, satte opp gjerder, anla parkeringsplasser.

Du leste nettopp Gro Dahles dikt «Elskede grøftekant», gjengitt med forfatterens tillatelse og selvsagt honorert for gjenbruk etter opphavsrettslige grunnlinjer som går som dype furer i vår faglitterære korpus.

Og har det nå smått rablet for NFFOs utsendte medarbeidere? Har vi sporet av på Jærveien, med skjev ballast og sterk helling mot fiksjonslitteraturen?

Slett ikke – vi er på vei til Helge Torvund, dikter par excellence – men også NFFO-medlem og faglitterær forfatter. Vi bare følte sterkt for et oppspark til samtaletemaet vi har forhåndssnakket om på telefon: språkets muligheter.

Hvor går grensene mellom fiksjon og virkelighet? Hvor langt kan en faglitterær forfatter gå i sine litterære ambisjoner, men fortsatt stå på trygg faglitterær grunn? Finnes det en ting som heter poetisk faglitteratur? Fantasieggende sakprosa?

Helge sitter klar under et praktfullt kirsebærtre da vi kommer hjem for å hente ham hjemme i Sirevåg. – Jeg fikk treet som et honorar for et dikt en gang. Og så har det vokst og vokst. Er det ikke vakkert? sier Helge, trekker til seg en grein, lukker øynene og drar duften fra blomsten helt ned i digiti pedis, tærne, om man vil.

Vi skal naturligvis ned til havet. Ognastranda lokker oss til seg i denne milde ettermiddagen seint i mai. Det er en gammel kjentmann som er tilbake. Mang en diktstrofe har kommet krypende opp fra vannet her, ligget gjemt og kanskje livredd under en stein eller hektet seg fast i drivved – helt til Helge har kommet forbi og gitt dem et hjem.

Men her har også annen virksomhet funnet sted. Vi setter oss ned på en liten tust med utsikt til Newfoundland. – Akkurat her har jeg en faglitterær konferanse en gang i året sammen med en annen kar. Da går vi litt nordom her, til en myr hvor det vokser en orkidé som heter myrflangre. Så går vi tilbake hit og har denne fagkonferansen, som går ut på å finne sammenhengen mellom disse orkidéene og single malt whisky. Vi har med ulike små flasker, som vi tester ut innholdet på og leter etter forbindelsen med orkidéene. Veldig komplisert forskning, så det er langvarig arbeid, og det behøves stadig nye konferanser, sier Helge.

– Og har dere funnet noen sammenheng?

– Jaaaa, det er jo det som er spørsmålet, da. Vi har kommet ganske langt inn i materien. Alt henger sammen med alt, har vi funnet ut. Men, som sagt, mye forskning gjenstår, sier Helge og smiler lurt.

– Men altså, i tillegg til nesten et par dusin diktbøker har du altså begått faglitteratur?

– Ja, jeg har skrevet Å våga seg ut i ord, om å skrive poesi.

Og før det Håplaust forelska i sitt eige skjelett, som er litteraturfaglige vurderinger, så en bok om husmødre i 1950-årene, og nå holder jeg på med en bok som skildrer landskapet og kultur på Jæren og i Yorkshire – og som selvfølgelig bærer tittelen Jærkshire.

– Så har jeg lagd en bok som ikke er fullverdig faglitteratur, men som kommer ut i 2024, som heter Løyndomsfuglar. Der er det ingredienser fra vanlige fuglebøker som begynner hver presentasjon av en fugleart, men så glir det litt ut – litt mystikk, magi, folklore og patafysikk.

– Hm, det er nok ikke slikt våre stipendregler er så glad i. Men når man har passert 70, er det kanskje lov å blande litt?

– Når du har passert 70 kan du gi litt mer blaffen i å oppfylle andre sine forventninger. Igjen dette varme og lune smilet.

Hypnose

– Du som ser språket fra to sider, og siden du nå har dikterens alpelue på; hvilke språklige muligheter er det vi ikke benytter oss av i faglitteraturen? Da

tenker jeg på virkemidler du kanskje har erfaringer med fra diktningen.

– Jeg er opptatt av ulike språkformer og at de kan settes sammen. Men når du stiller spørsmålet slik, så er det tilstedeværelse av den personlige snerten jeg tenker mest på – dette at du ikke har for stor avstand fra stoffet du skriver om. Det er viktig å tenke på presisjon, men legger du for mye vekt på det, kan det bli fagstoff som blir litt ... kjedelig å lese. Du skal huske hjertedelen av et menneske når du skriver.

– Når du har passert 70 kan du gi litt mer blaffen i å oppfylle andre sine forventninger.

– I skjønnlitteraturen snakker vi jo om setninger som treffer, vi beskriver det gjerne som musikk. Du bare vet, både som forfatter og leser, at setningen er riktig. Bør vi ikke slippe til flere slike følelser i sakprosaen også, at vi slipper det emosjonelle mer til?

– Det vi snakker om her, er vel egentlig å fenge leseren på en måte som ikke bare er cerebral. Skriver du en bok om havørn som er veldig faktabasert, der alt er målt og tegnet opp på forhånd, og du som skriver og har sett denne ørnen, forsvinner i faktabeskrivelsene – blir det naturligvis mindre fengende. Men mulighetene er jo der! Jeg har en fuglebok der forfatteren skriver om da han ble angrepet av en hubro. Og da blir det jo straks mer spennende å lese.

– Men jeg har gjort mine bidrag til tette skott mellom sjangrene ved å si at poesi som språk står som motsetning til vitenskapelig språk og propaganda, at man skal unngå å blande for mye. Og der har jeg også vært i mitt virke som psykolog, at en del av meg var det, og så var det annen del som var poet. Så begynte jeg å interessere meg for hypnose.

– Ja vel?

– Jeg begynte å studere hypnosens historie og kom til suggererende tekster og nordamerikanske indianersanger som var «healing songs». Og med det møttes psykologien og poesien i en slags felles rot for meg. Fra da av har jeg følt meg som ett menneske og ikke i flere deler.

– Hvordan påvirker hypnosen språket ditt?

– På en uhyre interessant måte. Jeg bruker mer eller mindre ubevisst suggererende vendinger i diktene mine. Uten at jeg har gått systematisk inn for det, har jeg alltid vært opptatt av den syngende og suggererende

poesien, den som har en virkning, med rytmer, gjentakelser og overraskelser. En av de tingene som hypnotisk induksjon gjør, er at du bruker språket på en slik måte at intellektet plutselig mister grepet. Hvis jeg sier til deg, nå skal du huske og glemme alt det som du har glemt og husket, før du begynte å huske det du husker nå. Med sånne lange, ubegripelige ting så kobler en ut den logiske og kritiske bevisstheten og snakker mer direkte til det underbevisste.

– Men er hypnose noe for faglitterære forfattere, som hjelp i skriving?

– Det kan det være hvis vi snakker om selvhypnose. Det kan være til hjelp ved skrivevegring, barrierer eller til å motvirke stress som hindrer en i å sette seg ned og skrive videre i en boktekst eller en vitenskapelig artikkel. Men dette er naturligvis ikke noe som er spesielt for bare faglitterære forfattere.

Vi går ned til den varme stranda, og lyset øker i styrke med varm vind fra øst og ingen skrivesperrer i sikte.

– I dine tekster handler det ofte om den store stillheten – om venting, om pust, om ro. Hvordan er du blitt så opptatt av dette?

– Det har å gjøre med min oppfatning av kreativitet.

Jeg tror at en sentral ting i kreativitet er å aktivisere det underbevisste. Det er noe du får bekreftet om du for eksempel leser om store vitenskapsoppdagelser gjennom historien. Veldig mange funn og oppdagelser har skjedd når vitenskapskvinnen eller -mannen la ting bort, når de sov eller gikk en tur. Og noen av de mest kjente filosofene fra eldre tider gikk lange turer hver dag for å renske sinnet og for å la nye impulser komme til. – Jeg tror veldig på dette når det gjelder min egen skriving, både når jeg skriver poesi og artikler. Hvis jeg står fast da, kan jeg være så gammeldags at jeg tenker at her må andre komme til og hjelpe meg videre. Da ber jeg en bønn til Gud, og så legger jeg meg på benken for å hvile og døse. Mange ganger får jeg da en kjempegod idé om for eksempel å koble to ting som jeg har vært opptatt av, men som jeg inntil da ikke har sett en forbindelse mellom. Slike ting føler jeg skjer hele veien i mitt liv.

Helge mener at mange er litt for opptatt av raske løsninger og søker kontroll der de ville hatt godt av å vente ting ut.

– Dette med å slippe kontrollen, la ting skje av seg selv, se hva som skjer – det burde være en viktig del av menneskelivet. Jeg lærte om dette ved Psykologisk institutt: Det er greit hvis du har en hypotese, du

gjennomfører eksperimentet, så kan det være at du får bekreftet det du trodde du visste fra før av. Men hvis det går galt, da begynner det å skje spennende ting. Da må du følge med. Hvis apparaturen klikker eller et eller annet skjer, strømmen går, eller hva vet jeg – da skal du følge med, for da kan det være at du oppdager ting som du aldri hadde tenkt på.

– Hvordan påvirket det deg som faglitterær forfatter at du primært er poet?

– Ja, for å ta det veldig konkret så ga det seg utslag her om dagen da jeg skrev en artikkel om den helsemessige betydningen av kropps- og hudkontakt. Da formulerte jeg et nytt ord på norsk: hudlengt. Så brukte jeg et sitat av The Beatles som innledning på artikkelen: «I wanna hold your hand.»

– Med andre ord, dette handler om å plukke opp i språket og bruke det som passer inn. Det er ikke et poeng for meg å omforme den faglitterære artikkelen, eller språket der, men heller å åpne opp for et mer medmenneskelig perspektiv der flere deler av leseren blir aktivert. Mangt i den artikkelen om hudkontakt handlet om vitenskapelig forskning beskrevet med fagspråk, men om jeg bare i noen glimt kan vekke språklig nysgjerrighet og undring, kan det være med på å gi teksten et løft.

– Et veldig generelt spørsmål til sist, men likevel: Bruker vi egentlig språkets muligheter altfor lite i faglitterære bøker?

– Det første jeg tenker på når du spør slik, er tittelen på min siste diktsamling: Opnar døra i språket og går ut. Det sier jo litt om at det er der vi er i verden. Språket er en del av vår virkelighet. Og det er klart at språk kan bøyes, beveges og endres til å fange ting du nesten ikke trodde var mulig.

– Men det er nok lettere med poesien enn med faglitteraturen. Det er jo et krav til faglitteraturen som er ufravikelig: Kunnskapen skal være presis. Og der skiller faglitterært språk seg veldig fra poesien. Et ord i faglitteraturen bør være definert og ha én betydning. I poesien er poenget at ordene skal brukes i mange retninger og være mangetydige. Så det er jo en grunnleggende forskjell her. Sånn er det. Vi har ulike behov, tross alt. Vi har klart å sirkle inn en grunnleggende forskjell mellom de to teksttypene som vi skal ta vare på. Alt trenger jo ikke å være en smørje selv om alt henger sammen.

– Amen.

Jæren ligger lavere i terrenget enn landskapet omkring, leser vi i Rogaland. Historien. Landskapet. Menneskene. En kulturhistoriske reise gjennom fylkets 27 kommuner, som utkom i 2002 med Hanne Thomsen som redaktør. Er det derfor himmelen kjennes ekstra høy her?

Aa nei, for Himil rein og klaar!

Aa sæle meg, no er det Vaar!

No spelar Liv um Land og Strand; aa sæle meg, at upp eg vann!

Aa nei, for Dag vaar Herre gav!

So skirt um Fjell, so svalt i Hav!

So linn ei Luft, so høgt um Haug!

Og dette sæle Solskinslaug!

Vi kjører nordover i dypet av Arne Garborg-land. Vi tillot oss to vers av hans Vaardag-dikt på veien. Dikteren bodde mesteparten av sitt liv borte fra Jæren og Rogaland. Men den strenge og til dels tragiske oppveksten på

Time på Jæren var en brønn han vendte tilbake til i hele sitt voksne liv og i sin skrivegjerning.

Fylkesvei 44 er en drøm. Nordsjøvegen gir gløtt av hav og rikt landbruk. Vi passerer Brusand, Vigrestad og Varhaug mot nord, kjører mer inn i landskapet ved Nærbø for å nærme oss Bryne og høre mer om distriktets store sønn.

Vi kjører inn i Bryne sentrum, hvis estetikk er fullt på høyde med resten av Småby-Norge hva gjelder fravær av personlighet.

Og der, idet Jernbanegata krysser Meierigata, ser vi ham, klint opp på veggen i en størrelse på rundt 50 kvadratmeter, stedets store sønn: Erling Braut Haaland.

Det er ingen vei utenom. Vi er på Bryne – fotballens episenter. Det hjelper ikke at Garborgsenteret har fått bolig nær det 67,7 meter høye bygget Forum Jæren. Her er det én mann som rager høyere enn alle andre. Bryne, Rogaland, Norge, Europa, verden og verdensrommet er på knærne etter fotballspilleren som har erobret fotballverdenen gjennom sitt spill i Bryne, Molde, Red Bull Salzburg, Borussia Dortmund og nå i demokratiets vugge, Manchester City.

Men – definer størrelse: Garborg versus Haaland, eller Kaizers Orchestra fra Bryne, for den saks skyld, eller Tuva Hansen – Bryne-jente, fotballkollega av Erling og Bayern München-spiller, eller gatekunstneren Pøbel, som har lagd veggbildet vi nå ser opp på. Vi tar ikke den diskusjonen nå, for saken er klar: Det er ingen nordmann eller knapt noe annet menneske som på så kort tid noen gang har klatret så raskt opp til tindene innenfor verdens største idrett og blitt nærmest ikonisk over natta på den måten Brautn har klart. Hvilken varig verdi et hattrick mot Luton har sett opp mot Bondestudentar og Trætte mænd er for tidlig å si noe om.

Men det vi vet, er at den finnes knapt, den jærbu hvis bryst ikke fylles med stolthet når Erling Braut Haalands navn nevnes.

Vi befinner oss bare et par strøkne langpasninger unna Bryne stadion, der vi skal møte en kar som har innsikt i både i den ene og den andre.

Ørjan Zazzera Johansen har sikret seg. Ikke bare er han formidler og informasjonsleder ved Garborgsenteret og holder dikterens navn varmt i offentligheten.

Han er også forfatter og har skrevet historien om... Erling Braut Haaland.Ørjan debuterte som romanforfatter, men har skiftet over til sakprosa for barn og unge som skrivende. Hans bestselgende bok om Haaland ble utgitt på Samlaget i 2022 og er i superfinalen i Bokslukerprisen, som deles ut i april. Den ble også nominert til ARKs barnebokpris, som første sakprosabok noen sinne. En slags opptakt til boka kom i 2020, Fotballprosjektet, som Ørjan skrev sammen med Alf Ingve Berntsen, som var Braut Haalands ungdomstrener i Bryne FK. Han var mannen verdens journalister ringte til da den internasjonale suksessen plutselig materialiserte seg i Red Bull Salzburg-tida.

– Jeg leste noen av intervjuene som kom med Alf Ingve, som fikk meg til å tenke. Alf Ingve hadde også vært min trener og seinere også kollega. Erling vokste opp 300 meter den veien og spilte fotball 200 meter den veien. Jeg har spilt på de samme banene som ham, skiftet i alle de samme garderobene og gått på de samme skolene. Da slo det meg: Jeg tror faktisk det ikke finnes en forfatter som er bedre plassert enn meg til å fortelle denne historien.

– Da fikk jeg Alf Ingve til å være med og skrive om hele dette kullet som var så unikt. Det var mange andre gode der også. Fem av dem har vært på ulike landslag, og seks spillere derfra er profesjonelle i dag.

– Så det er altså noe spesielt med fotball og Bryne?

– Jeg mener at det absolutt er det. Og det jeg har vært ute etter, er forklaringen på hvorfor.

– Har du funnet en?

– Bryne hadde et veldig godt A-lag helt fra 1970-årene og fram til begynnelsen av 2000-tallet. Mange gode spillere flyttet også til Bryne for å være med på laget og ble værende fordi de likte seg så godt her. Disse spillerne ble foreldre etter hvert. De fikk unger med gode gener som vokste opp med fotball overalt rundt seg. De har hatt fotball på maten, de spilte til alle tider, de likte å trene, og så kunne de se sine forbilder vandre rundt i gatene: en Arne Larsen Økland her, en Rune Ottesen og Roger Eskeland der.

– Og Erling oppi dette?

– For han var det jo ekstra spesielt fordi han visste jo hele veien at det var mulig å bli proff, med en far som hadde vært det – og en far som kanskje veldig tidlig så at sønnen hadde de rette egenskapene.

– Hvor stor er Erling-feberen på Bryne?

– Mye større enn hva jeg ville ha trodd. Det er jo ingen av oss i utgangspunktet som er City-fans, men det glemmer vi. Det er liksom lov å ha to lag nå for en periode. Folk snakker om Erling hele tida, og de er ekstremt stolte og fascinerte.

– Så tror jeg folk er veldig glad for at han hele veien husker at han er fra Bryne. Han snakker om Bryne, om hvor han kommer fra, og han snakker bredt jærsk. Det betyr noe. Det er liksom ingen tvil om at han er en av oss. Så han gir folk selvtillit.

Leselyst

– Hva slags historie er det du forteller om ham i din bok?

– For det meste en kronologisk en, men med vekt på barne- og ungdomsårene i Bryne. Han har tross alt bodd her halve livet, og jeg synes ofte at biografier for barn og unge går litt for raskt på voksendelen. Jeg husker selv da jeg leste som ung, at jeg gjerne ville og likte å lese om barneårene til dem som det skrives om. Og dette er knyttet til det jeg snakket om: sammenheng og utvikling, hvorfor han har tatt de stegene som han har gjort.

– Men jeg skriver også om det som virkelig

fascinerer meg, som er det som foregår inne i hodet hans. Dette at han er så lynkjapp i hodet og klarer å gi seg selv mange valgmuligheter, enten ballen havner her eller der, det er dette som er den virkelige wow-faktoren ved ham. Det at han er stor, sterk og rask, er viktig, men bare et virkemiddel.

– Jeg tror jeg skriver litt annerledes om fotball enn mange andre. Vi har en knallgod fotballitteratur i Norge, men den er ofte sosiologi i forkledning, full av analyser. Jeg er mer opptatt av å beskrive opplevelsen av fotball, det er jo et helt utrolig spill.

– Er det noe metningspunkt for Braut Haalandinteressen?

– Ikke som jeg har oppdaget. Jeg var nylig på turné på Sunnmøre med Den kulturelle skolesekken, og da fikk jeg jubel idet jeg kom inn i gangene – bare fordi jeg er den som har skrevet bok om Haaland.

– Der snakket jeg med en gjeng fra 3. til 9. klasse, og det er jo egentlig fy-fy å samle en så spredt aldersgruppe i litteraturformidling for barn og unge. Men det gikk helt fint, for alle hadde de den samme fascinasjonen for Haaland og hans historie.

– Sakprosa for barn og unge er et viktig område også for oss i NFFO, og leselyststrategi er nå blitt et nasjonalt anliggende, med også statsminister Støre som skriver kronikker om temaet. Hva er viktige elementer for et voksent menneske som skriver sakprosa for barn og unge?

– Det viktigste er kanskje å forstå leseren. Når jeg skriver, prøver jeg å huske hvem jeg selv var som barn og ungdom. Og for meg så er ikke det så vanskelig når jeg skriver om fotball. Da jeg var 11–12 år, kom Maradona inn i livet mitt, og jeg tror nok jeg var Brynes største Maradona-fan. Så går jeg tilbake til den tida i hodet og prøver å tenke på hva jeg var opptatt av med ham. Og da brydde jeg meg ikke om hvor mye han tjente, om han var gift, samboer eller hvor mange barn han hadde. Jeg var opptatt av hva han gjorde på banen, hvordan han fikk det til, og om det kunne være mulig for meg å gjøre noe lignende. Hans privatliv bryr jeg meg ikke om.

– Så tror jeg det også er viktig at du har et språk som henvender seg til og er i dialog med leseren.

– Hvordan skjer det?

– Ja, du kan jo gjerne stille spørsmål i en tekst, for eksempel, eller skrive det litt åpent her og der, slik at de som leser, må tenke litt selv. Jeg sneier jo og innom noen vanskelige temaer, som jeg prøver å gjøre uten å fordømme noen. Hva mener man om VM i Qatar? Hva mener man om å spille i en klubb som er eid av folk som

har et helt annet verdisyn enn vi har her i Norge?

Jeg vil ikke være fordømmende, men jeg kan ikke la være å snakke om slike ting heller.

– Du har jo også skrevet et par voksenromaner. Var det noen forskjell i vanskelighetsgrad i skrivingen?

– Jeg synes ikke det er lettere å skrive for unge enn for voksne. Den store fordelen er at det er kortere. Men du må være like nøye med strukturen og sammenhengene.

– Sakprosa for barn og unge har hatt litt lav status der ute. Kanskje ikke blant kjerneleserne, men blant forlag, i media, hos såkalte voksenforfattere – og i forfatterorganisasjoner, for den saks skyld. Hva tror du dette skyldes?

– Jeg kan bare snakke for min egen del, og da var det jo romaner som var greia da jeg startet opp som skrivende. Det er vel gjerne slik det starter som forfatter. Du drømmer om å skrive romaner og dikt. Og jeg kom godt i gang der, jeg gikk både på Skrivekunstakademiet i Bergen og kandidatprogrammet i litterær gestaltning i Göteborg og debuterte da med roman i 2014 med Vent på meg, Diego.

– Men så ble jeg litt etter litt veldig lei av fiksjon. Jeg ville tilbake til virkeligheten på et vis og sluttet nesten å lese romaner og leste mest bare lokalhistorie.

– Hvorfor ble du lei?

– Jeg opplevde at det jeg dreiv med, var litt ... falskt, dette med å lage figurer, karakterer og universer som ikke finnes. Jeg skrev nesten bare meta, fikk liksom ikke postmodernismen ut av systemet. Jeg kom i utakt med samtidslitteraturen. Kanskje jeg kommer tilbake til sjangeren, vi får se.

– Jeg synes uansett at det bør være en større forståelse for at sakprosa også er litteratur. Grensene har flyttet på seg, både hva gjelder hvordan sakprosaspråket har utviklet seg, samtidig som Knausgård og andre forfattere av denne virkelighetslitteraturen nesten litt uforståelig har havnet på den skjønnlitterære sida. Mye av det kunne like gjerne vært kalt sakprosa. Og da føles det jo ganske urettferdig at det skal være bedre betalt på den skjønnlitterære sida. Kanskje vi bare skulle oppheve hele skillet og kalle det litteratur?

Leselyst

Nå er Ørjan i gang med et nytt bokprosjekt, som ligger nærmere hans daglige virke på Garborg-senteret, en dobbeltbiografi om ekteparet Arne og Hulda Garborg. Også den er tiltenkt lesergruppa barn og unge. – Det er noe jeg har tenkt på i mange år. Jeg tror det kan være en spennende fortelling å lese, med Arne som den kjedelige og Hulda som den utadvendte, for å sette det på spissen. Slår du sammen de to, har du en bra historie. Men det er ikke lett å skrive forfatterbiografier. Det mest spennende skjer jo inni hodene deres. Dette blir likevel ikke en ren biografi, men også mye om det de var en del av: nasjonsbygging, demokrati og menneskerettigheter, som jeg tror 13–14-åringer har godt av å lese om.

– Ja, der snakker du jo om den lesealderen som er mest utsatt, og dem vi snakker mest om hva gjelder frafall av lesing. Hva bør vi gjøre for holde på leselysten? Bare holde ut og håpe de kommer tilbake?

– Mye er opp til foreldrene. Det gjelder å ikke gi opp! Jeg har jo en 16-åring selv som har holdt seg unna lesing

en periode. Men her om dagen gikk han bort til hylla og plukket ut bøker av Marcus Aurelius og Rosseau. Det synes jeg var helt fantastisk. Og jeg var veldig glad for at jeg hadde akkurat dem i hylla, for det er jo den første forutsetningen, at lesestoffet er tilgjengelig, enten hjemme eller på biblioteket. Og der har biblioteket her på Bryne gjort en kjempejobb, med blant annet gjennomføringen av en Sommerles-kampanje som har engasjert mange unge.

Men jeg tror uansett at det vil finnes mange lesere der ute. Det vil alltid være mennesketyper som liker å lese. Men vi må bare fortsette å skrive og formidle bøker som gir flest mulig lyst til å lese, slik at de lærer seg dette vesentlige – at å lese er å tenke, at lesingen hjelper deg til å forstå andre mennesker og gir deg flere perspektiver på livet. Så enkelt og så vanskelig, sier Ørjan Zazzera Johansen.

Det er klart vi skal bo ved havet. Og er det noe sted i Norge som er bedre egnet for en natt ved havet enn Sola strandhotell? For en perle! Det er en myk, vakker og varm kveld langs stranda som strekker seg godt nord og sør for det 109 år gamle hotellet. Solnedgangen er så vakker som vi har bestilt den. Faglitteratur blir ikke bedre enn dette.

Denne morgenen har vi stått ekstra tidlig opp, barbert oss, gjort oss flid og går med litt rettere rygg enn ellers. For nå skal vi snart være i NFFO-historisk selskap.

Turen går litt sørover igjen noen kilometer og inn i Garborg-land igjen, Garborgvegen, faktisk.

De første fem formingsårene for foreningen var unnagjort, men det økte bare på med arbeid og utfordringer. Grunnlegger og fondshøvding Bjørn Bjørnsen og hans lille kollegium trengte en daglig leder. Løsningen var en forsker fra Skien, bosatt på Nesodden.

Høyt hevet over Jæren-landskapet bor hun, NFFOs første generalsekretær, som hun ble i 1983. Eller NFF som det het den gang.

– Bjørn og jeg hadde møttes i det som ble kalt Politisk forum i slutten av 1970-årene, som var en møteplass for debatter og diskusjoner. Vi hadde behov for å ha et sted å møtes og snakke sammen, uten at det skulle bli en resolusjon om det. Dette var den tida av syttitallet man alltid skulle ha minst én resolusjon og masse debatt om det, sier Tora og smiler.

– Da spurte han meg om jeg ikke kunne tenke meg å tre inn som generalsekretær i NFF. Og det kunne jeg fordi jeg nettopp var ferdig med et forprosjekt til det som ble Alternativ Framtid (1). Så timingen var helt perfekt, og jeg syntes det var veldig spennende å få være med på å bygge opp en faglitterær forening.

– Hva var den viktigste saken å gripe fatt i først?

– Det viktigste jeg gjorde i den første tida, var å sørge for at at det ble mulighet for forfatterne til å skrive på PC.

– Så tidlig?

– Ja, dette var en helt ny verden. Det var nesten ingen som hadde noe annet enn vanlig gammeldags skrivemaskin, og vi inngikk en avtale med et Rogalands-basert firma som heter Scanvest Ring. De hjalp oss til at forfatterne både kunne få kjøpe rimelige PC-er og gå kurs i hvordan man skulle håndtere elektronisk skriving – rett og slett en veldig praktisk rettet medlemsfordel. – Så var det naturligvis alt det andre som er i en slik

forening, med å jobbe for gode juridiske kontrakter og avtaler. Og så var det jo kopi- og bibliotekvederlagene som var avgjørende inntektskilder, der jeg ble foreningens ansikt og person i forhandlingene. Og det var tøffe forhandlinger. Men det var en flott gjeng med folk som jobbet sammen. Vi hadde jo kontorfellesskap med Kopinor, og der var Ketil Lund hjertelig og iherdig til stede som advokat for både dem og oss, og så var det Inger-Sophie Hølmebakk som felles kontorsjef og sekretær. Hun og jeg jobbet mye sammen. I det hele tatt en veldig flott tid!

– Hvordan så det faglitterære landskapet ut i de to årene du var generalsekretær, fram til 1985?

– Det var ikke så mange som var så oppmerksom på dette med fagbøker, tror jeg. Når folk tenkte på bøker, tenkte de skjønnlitteratur. Når man snakket om litteratur innenfor akademia, var det veldig mye kompendier det dreide seg om. Det var liksom ikke den stimulansen der ute til å skrive faglitterære bøker som det er blitt etter hvert.

– Pionertida handlet derfor mye om å synliggjøre viktigheten av faglitteratur, opplyse om at nå var det mulig søke stipend for å skrive bøker – parallelt med at vi bygde organisasjonen og fikk med oss veldig mange medlemmer på kort tid.

– Det viktigste jeg gjorde i den første tida, var å sørge for at det ble mulighet for forfatterne til å skrive på PC.

– Og alt dette handlet altså om å bygge opp en faglitterær identitet?

– Ja, det kan du godt si. Bygge fortellingen om at det var ikke noen annenrangs forfattere som skrev faglitterære bøker.

– Opplevde dere noe motstand på noe vis?

– Dette var ikke veldig populært hos de skjønnlitterære, at det kom en stor og ny forening, slik at vederlagspengene måtte deles på flere. Det begynte da med at Bjørn Bjørnsen ikke fikk lov å bli med i Den norske Forfatterforening etter at han hadde skrevet Narvik 1940. Det var nok det dyreste avslaget i Forfatterforeningens historie.

Ved maktens tinder

Etter bare to år i NFF-stolen fikk Stortinget fatt på SV-politikeren. Hun ble innvalgt i 1985 og satt i alt i to perioder på tinget.

– Og da plassert på maktens tinder var det vel bare å få gjennom alle NFFs hjertesaker?

– Hehe. Fullt så enkelt var det ikke. I den første perioden satt jeg i det som het Stortingets kirke- og undervisningskomité, så der gjorde jeg jo mitt beste både for bibliotekene som jeg hadde fått et nært forhold til, og andre av NFFs hjertesaker. Den første saken jeg var saksordfører for i Stortinget, var nettopp disse vederlagssakene, ikke minst i forbindelse med ny biblioteklov. Men den kom opp akkurat da Carl I. Hagen og Kåre Willoch kranglet som mest om bensinprisene, og saken druknet fullstendig. Jeg husker jeg stod der i vandrehallen og tenkte: «Er det ingen som vil høre på meg, da? Landet har jo faktisk fått en ny biblioteklov?» Det var ikke interessant. Alle flokket seg rundt Willoch og Hagen.

–I 2007 ble du minister for forskning og høyere utdanning i Stoltenberg II-regjeringen. DA var det vel fritt fram for hjertesakene?

– Jeg hadde jo selvfølgelig med meg ballasten fra

NFF-tida og fra seinere arbeid i Stortinget med vederlagsordningene og var bevisst på nødvendigheten av faglitteratur. Og selv om jeg ikke kan huske noen enkeltsaker om dette fra tida som minister, så skinte det gjennom i alle foredragene og i det øvrige arbeidet hvilken bakgrunn jeg hadde.

– Du er sosiolog opprinnelig?

– Det stemmer. Og mens alle mine fagkolleger gikk videre og tok doktorgraden sin i 1980-årene, så ble det altså politikken for meg – og en meget lang pause fra akademisk arbeid.

– Jeg stod der i vandrehallen og tenkte: «Er det ingen som vil høre på meg, da? Landet har jo faktisk fått en ny biblioteklov?»

– Hva fordypet du deg i de få årene du virket som sosiolog?

– Jeg jobbet med forbrukersamfunnet og forbrukersosiologi som tema. Det handlet om sammenhengen

mellom forbruk og konsekvenser, både for enkeltmennesker og samfunnet. Hovedoppgaven min den gangen handlet om hvordan husholdningene oppførte seg når det gjaldt egenproduksjon og innkjøp av det husholdningen trengte.

– Der har det vel skjedd en kraftig utvikling siden du skrev den?

– Det kan man trygt si. Bare ved å se på utviklingen av hvor mye husholdninger bruker på mat av totalbudsjettet da og nå, ser vi at det har skjedd mye. Mens tallet lå på 40–50 prosent den gangen, er det rundt 10 prosent nå.

Hvordan vi klarer oss selv, har fortsatt å være en tråd i Tora Aaslands virke. For selv om hun i tur og orden ble stortingspolitiker, fylkesmann i Rogaland i 1993 og minister, har sosiologen i henne aldri sluppet taket. Og i 2022, rett før hun fylte 80, tok hun doktorgraden sin. Linjene fram til den går tilbake i tid.

– Mye av den kalde krigen var over da jeg begynte som fylkesmann, som det het den gangen, i 1993. Det var forbrødring og samhandling, og her i Norge bygde man rett og slett ned mye av den beredskapsstrukturen som vi hadde bygd opp i årene før. Fjellhallene,

bomberommene, Heimevernet, Sivilforsvaret, alt ble på mange måter tatt litt ned igjen. Så begynte jo verden å bli litt tøffere igjen, spesielt etter 2001. Da ble spørsmålet: Hva gjør vi nå med beredskapen?

– Min interesse for temaet sprang naturligvis ut fra min fagbakgrunn, men også erfaringene jeg fikk som fylkesmann. Da ble interessen for dette med beredskapen vekket i meg. Og rett etter at jeg formelt ble pensjonist, fikk jeg en henvendelse fra forskningsavdelingen ved Stavanger universitetssykehus om jeg kunne tenke meg å bidra i arbeidet med beredskap og samfunnssikkerhet. Dermed kom jeg inn i et forskningsmiljø igjen etter alle disse årene og som da endte med at jeg tok doktorgraden, hvor temaet var bruk av frivillige organisasjoner i beredskap.

Rogalendingens sjel

– Vi skal ikke gni det inn, men altså doktorgraden i ditt åttiende år. Da kan man vel bare la være også? Være pensjonist, ta det rolig, nyte den pene utsikten herfra. Hva er motoren under panseret ditt?

– Motoren er at jeg må ha noe å gjøre og bidra med det jeg kan for å få en bedre verden. Det er selvfølgelig

litt stort å uttrykke det sånn, men det er nå engang en visjon jeg har. Det er også overførbart når arbeidet da for eksempel dreier seg om beredskap: at du er med på å styrke en trygghet og tilhørighet i lokalsamfunnet, at du er med på å bevisstgjøre folk om at de også selv er med på å ha et ansvar for å sikre og trygge seg.

– Du har hatt lederposisjoner i hele ditt yrkesliv. Hva sier det om deg?

– Det er en god start å være storesøster, da! Vi er fem søsken, og da jeg vokste opp, var det naturlig at storesøster skulle ta seg av andre. I speideren det samme, patruljefører og flere lederverv der. Så det begynte der.

– Så det handler vel om at jeg har en evne til å både systematisere, være tydelig og klar på det vi skal gjøre, og kanskje forklare det på en måte så folk skjønner hva det handler om.

– Ok, da er du kanskje med på en liten tankelek?

NFFOs generalsekretær Arne Vestbø bestemmer seg for å ta to års forskningspermisjon eller for å spille fotball. Du blir oppringt: «Kan du tenke deg å steppe

inn som generalsekretær i nye to år?» Og hvilken sak ville du grepet fatt i først?

– Haha. Da får jeg si som jeg sa da noen spurte meg om jeg kunne tenke meg å søke stillingen som direktør i Forskningsrådet i 2017, som Arvid Halléns etterfølger: «This made my day!» Bare det å bli spurt, i min alder. – Men hva jeg skulle grepet fatt i ...? Nå følger jeg jo ikke det så tett lenger, men nok til å se hva de viktigste sakene er. Hovedarbeidet måtte vel ha blitt å fortsette arbeidet med å motivere og stimulere forfattere med gode stipendordninger og jobbe for en respekt for faglitteraturen i samfunnet. Og det er naturligvis viktige saker som innkjøpsordning, språkpolitikk og annet jeg ville ha sett på. Men jeg tror jeg nøyer med dette, nok en gang: «This made my day.»

Tora Aasland har bodd her i Rogaland siden 1993. Hun var fylkesmann fra 1993, hadde permisjon fra 2007 til 2012 for å være statsråd og var tilbake som fylkesmann i 2013.

– Hvorfor havnet du i Rogaland, forresten?

– Ja, det var jo han der, da, sier hun og peker mot ektemannen Tarald Oma, som er innom stua for å hilse på.

– Vi traff hverandre da jeg fortsatt bodde på Nesodden og var stortingsrepresentant. Så ble embetet her ledig – og jeg søkte. Og det passet meg veldig godt. Jeg hadde jo vært på Stortinget og kjente godt til hvilken mellom-barken-og-veden-posisjon dette er, mellom stat, fylke og kommune. Så tror jeg også det var en ganske stor fordel rent forvaltningsmessig at jeg ikke hadde vært politiker i dette fylket, det ga meg et mer nøytralt utgangspunkt.

Hun har mange gode minner fra årene som fylkesmann, eller som «fylkeskånå» – som er et hedersbegrep hun har tatt til seg.

– Noe av det jeg er mest stolt av, er et initiativ som jeg tok for at Universitetet i Stavanger – før det ble et universitet – tok et ansvar for samfunnssikkerhet, beredskap og risikostyring som en av hovedpilarene i oppbyggingen av universitetsstatusen. Slik sett var ringen sluttet da jeg kunne ta min doktorgrad ved

nettopp dette universitetet. Det synes jeg var et godt høydepunkt i den delen av karrieren.

– Nå har du bodd her i mange år. Har du funnet rogalendingens sjel?

– Ja, jeg tror det.

– Hva kan du fortelle oss?

– Jeg har i alle fall funnet støtte for synet på Rogalands sjel i Arne Garborgs tekster. Han skrev i sin tid for Verdens Gang, der skrev han at hvis rogalendingen fikk styre landet, ville papir, byråkrati og administrasjon bli feid ut av kontorene! Han skrev om hvordan hver mann skulle få føre sin sak selv, og «ikke kom her og dikter meg ovenfra. Her styrer vi oss selv». Og det er jo slik du kan møte på her den dag i dag. «De i Oslo» er liksom fellesbegrepet på staten og alt som er vondt og vanskelig.

– Men når det er sagt, vil jeg legge til at jeg har veldig sans for rogalendingen. Kvinner og menn herfra er praktiske, jordnære og målrettede mennesker. Det finnes mange gode eksempler på det.

De kom østfra. Her var Kjøtve den rike og hans menn, og her var en viss Haklang med sine folk.

Og kanskje Dublin-kongen Olav Hvite og hans medbrakte flåte.

Og Harald var der, selvfølgelig – Harald Hårfagre. Vi er på historisk grunn, i alle fall nær. Vi kjører ned fra Tora og ned mot Ullandhaug, og rett der nede –Hafrsfjord.

Berserker remjet

Der kampen raste

Ulvhedner hylte

Og jernvåpen skalv

Ordene om slaget ved Hafrsfjord er Torbjørn Hornklove sine, fra Haraldskvadet.(2) Samlingen av Norge var voldsomme greier. Over 2 000 mann falt bare her, melder kildene, om enn usikre, så langt tilbake i tid. Men det som er helt sikkert, er at det var et slag der, og at dette fant sted en gang mot slutten av 800-tallet. De var mange som skulle ta ham. Men Harald stod. Og Harald vant. Og Norge ble samlet til ett rike, som det heter, selv om dette var på størrelse med Sørvestlandet. Men det ble fred mellom de mange vikingkongene, og Harald regjerte i 40–50 år.

Og det som er 100 prosent sikkert – kildene er bunnsolide – er at høgskolemiljøet i Stavanger ble samlet til ett rike, rett opp bakken fra slaget ved Hafrsfjord. Riktignok noe seinere, i 1975, men Ullandhaug og Kunnskaps-Stavanger ble aldri det samme. Og i 2004 kom universitetsstatusen, og i dag er 12 000 studenter og 1 700 ansatte samlet her. Og Harald er fortsatt konge.

Ikke en krusning her på campusens overflate. Muligens regjerer en og annen småkonge innomhus, men på ytan hersker en boklig ro. Vi er på vei til Fakultetet for utdanningsvitenskap og humaniora, nærmere bestemt Institutt for grunnskolelærerutdanning, idrett og spesialpedagogikk og helt bestemt til rom HG R-306. Helt ned på individnivå skal vi, til den enestående samlingen av atomer som utgjør Anders Otterbech Jølbo Myrset, førsteamanuensis i engelsk og forfatter av lærebokserien link, engelsk for barneskolen, sammen med Kitty Mezzetti, Nina Oddvik, Rebecca Anne Charboneau Stuvland og Helene Szikszay.

– Jeg har alltid følt engelsk var mitt fag, sier Anders. – Jeg husker hvordan jeg på norsk tentamen på ungdomsskolen skrev minst mulig og med størst mulig bokstaver. Og jeg var generelt ikke så flink på skolen – bortsett fra i engelsk, som jeg likte godt. Og lang historie kort – som gikk via yrkesfag, videre til noen

jobbår, så bachelor og lektorprogram ved UiS, deretter tre år i England for kreativ skriving og journalistikk – så sitter han her, tilbake på Ullandhaug, og har delansvar for klekkeriet av nye lærere ut til nasjonen. Doktorgraden ble levert i 2021 og disputert i 2022. Til sammen er det blitt to tekstbøker og fire arbeidsbøker pluss lærerveiledninger med link for 1. til 4. trinn. De var klare til fagfornyelsen i 2020. Deretter trakk Anders seg tilbake for å fullføre doktorgraden han hadde jobbet med i to år. De andre fire fullførte med bøker for 5.–7. trinn, med Anders innom som konsulent. Og da snakker vi om fysiske bøker, du vet, disse som er lagd av skog og arbeid.

– Hvordan diskuterte dere med utgiveren Fagbokforlaget om hvorvidt det også burde være digitale utgivelser i link-serien?

– Det var jo definitivt en diskusjon. Vi var fullt klar over at det var en del skoler som ville bruke dette digitalt. Men samtidig var det et ønske fra oss som forfattere, og fra forlaget, om å også holde på bokformatet.

– Fordi?

– Den digitale verden er jo der, men så ser vi jo nå at det er en del diskusjon i samfunnet om hvorvidt man har gått litt for langt – at det har gått litt for fort, og at kvaliteten på det man tilbyr, ikke alltid er den beste. Det er også noe med bokformatet som inngir til konsentrasjon, mindre forstyrrelser og dermed bedre læring. Dette har vi også støtte for i mange undersøkelser, selv om gapet blir mindre med en teknologi som blir bedre.

– Jeg for min del foretrekker i alle fall fysiske bøker framfor digitale. En fysisk bok er lettere å jobbe med, rett og slett.

– Og det kommer fra en relativt ung mann på 34 år. Er ikke slike som deg automatisk heldigitale, da?

– Hehe. Jeg er kanskje født i feil århundre eller at jeg, i mangel av et bedre ord, er tradisjonell. Men mest har det å gjøre med mitt eget læringsståsted, både hvordan jeg opplevde det som student, og nå her i undervisningen.

– Hva er viktig for deg som pedagog når du skal lære unge mennesker i Norge å snakke engelsk? Har du noen visjoner for faget?

– Det viktigste for min del er å skape en form for nysgjerrighet og engasjement rundt faget. Det er et litt kjedelig svar, kanskje, men det er mye spennende i dette! Læring er jo en prosess, og hvis du klarer å skape en interesse og et engasjement for faget, så vil jo det hjelpe elevene videre på veien. Du har dem jo på lånt tid i skolen, og da synes jeg det er viktig å leke med språket, å legge opp til aktiviteter hvor de kommer seg

opp på beina faglig sett, og legge til rette for at språket blir brukt på en måte som ligner på det de vil møte ute i verden.

– Hvor mye har faget endret seg siden du selv var tenåring?

– Ser vi på læreplanene fra den gangen, er det opplagt mindre kontroll nå, altså mindre som dikterer hva læreren skal gjøre spesifikt i klasserommet. Det er en større frihet for ulike undervisningsmetoder og færre kompetansemål, slik at det er lagt til rette for mer autonomi for læreren.

– Det er da ganske positivt?

– Det er det. For en lærer som er kreativ og flink i faget, vil jo dette være en kjempefordel. Men det forutsetter også at læreren har tilstrekkelig kompetanse.

– Så har også nytten av faget endret seg, eller rettere sagt synet på hvor viktig engelskfaget er. Engelsk var naturligvis et verdensspråk den gangen også, men nå er det enda større vekt på engelsk som et lingua franca. Dermed er det også endringer i noen grunnprinsipper.

– Hvordan da?

– For eksempel var min engelsklærer på barneskolen veldig opptatt av at vi skulle snakke Queen’s English.

Men det har vært en dreining fra dette synet. Det vi lærer bort til studentene her, er at dette er noe du skal legge mye mindre vekt på. Å ha en «korrekt» uttale er ikke der skoen trykker for god kommunikasjon.

– Et eksempel jeg pleier å trekke fram, er Thorbjørn Jagland. Han blir alltid brukt som eksempel på en nordmann som er veldig dårlig i engelsk og har så veldig norsk aksent. Men hvis man hører på hva han faktisk sier, så hører man at engelsken hans er veldig, veldig god.

– Det samme som tilfellet var med Thor Heyerdahl?

– Nettopp. Så hvis målet er at du skal høres ut som om du er fra Englands overklasse, så er det mange som ikke er gode i engelsk. For meg er det viktigere at du kan ordlegge deg på en måte som gjør at du blir forstått, og at du klarer å ordlegge deg på en måte som gjør at det kommer tydelig fram, det du ønsker å si. At du er fri i språket til å si det du mener, og kommunisere det du vil.

I beg your pardon?

– Et tema du har gått i dybden på, både i din forskning og i undervisningen, er høflighetskultur knyttet til det engelske språk. Hvordan har du jobbet her?

– Dette har vært gjennom to ulike prosjekter. Det ene er et prosjekt jeg har med to kolleger, hvor vi ser på

hvordan barneskoleelever i Norge og Kypros tenker og ordlegger seg når det gjelder anmodninger – og hva de tenker rundt språkbruk. Det andre har vært doktorgraden min, hvor jeg har sett nærmere på muligheten for å undervise om dette som tema, altså helt konkret om dette med anmodninger.

– Og hva er det du konkret mener med anmodninger?

– Hvis vi tar utgangspunkt i hvor vi sitter nå, kunne jeg bedt deg åpne vinduet på tre ulike måter. Jeg kunne sagt «open the window!», eller «could you open the window?» eller et tredje alternativ, «Oh, it’s a bit stuffy in here» – altså et alternativ som er veldig direkte, et mer indirekte og det tredje, som bygger på at du basert på konteksten vil forstå hva jeg mener. Dette handler om å gjøre bevisste, språklige valg og dypest sett hvordan du ønsker å framstå i ulike situasjoner, og om å bruke et større repertoar for å kunne kommunisere.

– Så anvendt forskning i andre enden her er rett og slett hvordan vi harmonerer med hverandre som mennesker?

– Ja, det er egentlig det. Ganske kult. Det er et relativt nytt forskningsfelt, dette med pragmatics, særlig når det gjelder barn.

– Hva er pragmatics?

– Cocktaildefinisjonen av pragmatics er «how-to-saywhat-to-whom-when», hvordan du sier hva til hvem, og når. Det ble først diskutert i språkfilosofien, og så på åttitallet begynte man virkelig å se på dette empirisk. Hva gjør faktisk vi mennesker i språkene? Men det har vært de voksnes som har fått oppmerksomheten. Barn har egentlig blitt oversett i denne forskningen – og det er det vi jobber med å bøte på nå. Og helt konkret jobber jeg nå med Skeiane ungdomsskole, gjennom en nasjonal ordning som heter desentralisert kompetanseutvikling. Da jobber jeg med hele lærerstaben i et prosjekt om elevmedvirkning og så med hele Sandnes kommune om helhetlig vurdering, med skolesjefen og alle ungdomsskolene koblet på.

– Kan du si litt mer om hva dette samarbeidet går ut på – og hva måloppnåelsen er?

– Selve tanken rundt denne ordningen er at skole og universitet jobber med kompetanseutvikling ut fra lokale behov. For eksempel: Skeiane ønsket å øke egen kompetanse på hvordan de kan inkludere elevene mer i undervisning, og da ble jeg koblet på. Nå har vi hatt et partnerskap i halvannet år. De er en fantastisk gjeng med lærere som har ekspertisen på klasserommet, og jeg kommer med teoretiske perspektiver i form av

workshops og forelesninger. Sammen utvikler vi kunnskap som de kan bruke i klasserommet. Skikkelig gøy og meningsfullt.

– Her er jo akademia virkelig tett på virkeligheten! Og der har du en setning man ikke får framsagt altfor ofte.

– Det har vært et mål fra min side, å komme tett på. Jeg har ikke lyst til å bli den der professoren som gjemmer meg i et hjørne. Med å være tett på skolene og elevene får jeg også utviklet meg som lærer her og skaper relevans for det jeg gjør, i undervisningen.

Jeg har ikke lyst til å bli den der professoren som gjemmer meg i et hjørne.

– Så er det jo slik at engelsk ikke bare er et fag du er utdannet til og underviser i – men det er også språket du bruker for å uttrykke deg. Da tenker jeg spesielt på både artikler du har skrevet, og doktorgraden – alt er på engelsk. Vi i NFFO har en rekke ganger tatt opp problemstillinger rundt forskningsspråk og det faktum at ni av ti forskningsartikler i Norge kommer ut på engelsk. Har ikke norske forskere en forpliktelse, nærmest et samfunnsansvar, til å tilgjengeliggjøre forskning gjort i Norge både i Norge og for norske samfunnsforhold?

– For meg er ikke språket selve spørsmålet. Spørsmålet for meg er: Hvem er publikum for dette? Hvem skal dette nå? La meg si det på en annen måte: Du har gjort en rivende god forskning, og du har funnet nøkkelen i kreftspørsmålet. Skal det ut internasjonalt, eller skal det på død og liv skrives på norsk?

– Vel ...

– Jeg forsker og formidler på engelsk fordi jeg vet at mitt publikum der ute skriver og leser på engelsk. Det er også vanskelig å få formidlet på norsk fordi vi har visse krav til oss hva gjelder hvilke kanaler ut vi kan velge med tanke på publiseringspoeng.

– Men har du ingen bekymringer på vegne av utviklingen av det norske fagspråket?

– Jeg er selvfølgelig veldig glad i det norske språket, men jeg vil nok aldri bli en forkjemper av typen som utelukkende skriver på norsk. Jeg har skrevet én artikkel på norsk, og det var utrolig vanskelig. Det var for tidsskriftet Bedre skole, som utgis av Utdanningsforbundet og går ut til norske lærere.

– Hva var det vanskelige?

– Jeg slet mest med fagspråk og terminologi, i og med at jeg er trent i engelsk og ikke norsk. Dermed var det også en utfordring å få en god flyt i teksten og gjøre den leservennlig. Men jeg fikk god respons, egentlig mer respons på denne enn noe annet jeg har skrevet tidligere.

– Kanskje det var et hint om at du må skrive mer på norsk?

– Du har muligens rett i det. Og som en som forsker på pragmatics bør jeg kanskje kunne ta et hint? Nei, altså, det treffer i alle fall bredere i vennekretsen. Det er tydelig relevant for mange lærere.

– Men det ligger ikke en motsetning i dette, da? At du sier at du må skrive på engelsk for å nå ut. Men det er jo norske barn du skriver om og som dette skal nå, egentlig – og norske lærere. Ville ikke det vært mest naturlig å tenke på? Eller er publiseringspoengkravet så strengt at det ikke er noe å tenke på?

– Hvis jeg ville skrive på norsk for et skandinavisk tidsskrift, så kunne jeg gjort det og fått poeng for det. Det ville ikke vært et problem sånn sett.

– Men jeg ser ikke helt at jeg motsier meg selv, for jeg sier noe om hvis jeg skriver i Bedre skole, hvor norske lærere var målgruppa, og hvor forskningen ble presentert i et enklere format – så skriver jeg på norsk. Samtidig er jeg en del av et internasjonalt forskningsfelt hvor vi er avhengige av å sammen drive kunnskapen framover, og her er det et annet publikum med engelsk som felles språk.

– Og så skal vi også huske at lærerstudiet er blitt masterfag, hvor det inngår at du skal kunne finne og lese denne typen artikler på engelsk, og at du skal kunne bruke kunnskapen du finner, i din egen undervisning. Men du har et poeng med at vi som jobber i lærerutdanningen, må være bevisste på vår rolle og være bevisste på hvordan vi eventuelt får forskningen vår ut til dem som er i klasserommene. Her tror jeg det også for min del vil være mye hente, og gi, ved at jeg har én fot i forskningen og én fot i praksisfeltet og dermed kan være med på å utvikle den nye skolen ved blant annet trekke å forskningen inn i skolen, sier Anders Myrset.

Nå skal vi lære deg et sosialt triks. Om du møter folk fra det du antar er Bergen, spør om de er fra Sotra eller Askøy. Dette er en metode også i det store bildet. Om du møter en antatt amerikaner, spør om hen er fra Canada.

Sannsynligheten for at du treffer, er ikke så stor. Men når og hvis du treffer, har du fått en venn for alle tider. Og dermed: Om du møter noen du tenker er fra Stavanger, spør om de er fra Sandnes. På en god dag vil du få Twist, kattunger og trålerkvoter kastet etter deg i ren begeistring. Du har sett den lille.

For Sandnes er ikke Stavanger, må vite. Byen bærer sin egen autonomi og har alle småbrødres frykt for å bli slått i hartkorn med den dominerende storebroren. Vi kjenner til dette, dette med å bli oversett.

For slik kan også livet være for en faglitterær forfatter eller oversetter. Vi kan gå der med manusene våre i årevis. Kjører oss fast i forskningen, i arkivene, i intervjuene, i fagstoffet, i språket, i narrativet. Kilder som løper tørre. Skrivesperre. Selvforakt. Armod.

Og så løsner det. Boka er her! Artikkelen er publisert! Lansering!

Men så.

Det går en uke – ingen anmeldelser. Det går to uker, nesten ingen har kommentert boka, artikkelen eller

boka di. Det går tre uker, ingen fra Lindmo-redaksjonen har ringt. Fjerde uka, du får en kort omtale i ei Gjøvikavis fordi du har et søskenbarn som bor der. Du skjønner poenget. Ingen har sett deg.

Til tross for at hun utgjør knappe 160 centimeter over bakken, er det ikke vanskelig å få øye eller øre på Janne Stigen Drangsholt, professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Stavanger – men først og fremst litteraturformidler av rang, podkastprinsesse og synlig i mangt og meget i både Rogalands og rikets offentlige liv. I hvert fall er det slik så lenge temaene holder seg innenfor litteratur og populærkultur.

Drangsholt er ikke skyggeredd i det hele tatt for å gripe om en mikrofon og snakke fritt om hva det skulle være. Men det har ikke alltid vært slik.

– Min vei inn i formidlingen var et seminar med Knut Olav Åmås på Universitetet i Bergen. Han sa noe som ble helt forløsende for meg: at det ikke var noe vanskelig å bli rikssynser i Norge. Du må bare ta den plassen. Jeg hadde ikke tenkt den tanken i det hele tatt, at noe slikt var mulig.

– Men da tok du den plassen?

– Da tok jeg den plassen.

Vi har ankommet 4307 Sandnes – som altså ikke er Stavanger, ikke på noen måte, absolutt ikke. Et lysfelt av et menneske har åpnet døra for oss – ikke nødvendigvis for å snakke om metaforbruken i Ted Hughes sin poesi, som var det hun tok doktorgraden i – men om det som har skjedd i årene etterpå: en slags oppvåkning og erkjennelse av at én fot i akademia kan være vel og bra så lenge den andre er godt plantet utenfor.

En liten introduksjon kan være på sin plass. Janne Stigen Drangsholt bokdebuterte som romanforfatter med Humlefangeren i 2011 og holder stadig denne delen av skrivevirksomheten varm med litteraturprofessor Ingrid Winter som en gjennomgangsfigur i flere romaner, nå sist i Winterferie fra 2023. Men sakprosaen har en god plass i skrivehjertet, gjennom fagartikler ved Universitetet i Stavanger, men også i bøker som Fra Shakespeare til Knausgård: 66 klassikere du naturligvis har lest Den hellige familien og a-ha. East of the sun, west of the moon i serien Norske albumklassikere. Vingespennet til den dama er det ikke noe å si på.

Internkode

– Vi har ønsket å snakke med deg om formidling –stort og mystisk og kanskje et skremmende tema for mange forfattere og oversettere der de sitter foran sitt digitale skriveverktøy og sjelden må forholde seg til mennesker. Hvordan får du det til? Hvordan når du ut til leserne?

– Det første jeg lærte om formidling, er at det sitter mange gatekeepers rundt omkring.

– Altså, dørvoktere?

– Ja. Folk som er opptatt av å verne om sitt eget, og som ikke skal ha det annerledes enn slik det alltid har vært.

– Nå snakker du om ditt eget felt akademia?

– Ja, men ikke bare der. Allerede i videregående skole møter du folk som mer eller mindre bestemmer hva som er bra og dårlig. Så møter du disse typene igjen når du begynner å studere, og enda en gang når du går ut i arbeidslivet, som da var akademia, for min del. Og der opplevde jeg veldig raskt at personer som er aktive formidlere, blir gjerne sett ned på.

– Hvorfor?

– Fordi de ofte ser på formidling som en forenkling de ikke kan stå inne for. Men hvis du driver med formidling, blir du nødt til å si noe utover din egen spesialisering. Jeg var nødt til å snakke om mer enn bare metaforbruken til Ted Hughes. Da jeg var ferdig med doktorgraden, hadde jeg jo lyst til å fortelle verden om

ham. Men det var ingen som var interessert i det som et eget tema. Det er ikke slik at du bare kan ringe NRK P2 og spørre: «Vil dere ha noe på Ted Hughes, eller?»

– Heldigvis kom det en film om Sylvia Plath samtidig, og da kunne jeg skrive en kronikk i Bergens Tidende, og jeg ble intervjuet i P2. Men da var jeg jo ferdig, ikke sant. For da kom det ikke flere filmer som dette, og i akademia er det gjerne slik at du jobber bare med ett tema. Men jeg måtte jo spørre meg selv: Er det noe mer jeg kan formidle om? Og det er da det begynner å bli farlig, fordi du møter mye skepsis til at du stikker deg fram.

– Det første jeg lærte om formidling, er at det sitter mange gatekeepers rundt omkring.

– Fikk du høre noe?

– Ja, og det gjør jeg hele tida nå også. Når jeg holder formidlingsseminar, får jeg alltid dette spørsmålet: «Men synes du ikke det er dumt at du uttaler deg om noe som du ikke har doktorgraden i?» Underforstått: Da kan det jo være at noen har mer kunnskap enn deg om dette. Så tar du deres plass. Dette er noe man er veldig opptatt av i akademia. Du skal ha gjort et konkret forskningsarbeid for å kunne uttale deg om feltet du uttaler deg om. Og jeg tror det er derfor det sitter så langt inne for mange akademikere å uttale seg.

– Fordi internkoden er så streng?

– Den er veldig streng.

– Men dette har jo du gitt en blank f i?

– Jeg er jo fra Sandnes og er ikke oppvokst i noe akademisk hjem. Etter hvert som jeg fikk mer selvtillit, tenkte jeg mer og mer på at jeg er jo interessert i å fortelle verden om det jeg er interessert i. Jeg skjønte jo at jeg har en god del kunnskap som går utover Ted Hughes sin metaforbruk.

Humor som virkemiddel

– Er dette et ... formidlingsgen nærmest, det du har?

– I utgangspunktet, ja. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har liksom sånn enormt behov for å snakke om det. Det er liksom som om jeg ikke kan ta meg sammen på en måte, for jeg bare synes det er så enormt kjekt og. Jeg klarer liksom ikke å la være å snakke om det. Så jeg tror det må være en slags sånn motor som går i meg.

– Men jeg tror absolutt at formidling er noe som kan læres. Det viktigste er å våge å gjøre det. Og særlig

gjelder det kvinner: Hvis du snakker med en journalist, tar det ikke lang tid før de begynner å klage over at kvinner alltid sier nei til å stille til intervju eller som kilder. Kvinner har dessverre en tendens til å overforberede seg til ting. Jeg tror at det er vanlig hos mange kvinner å tenke at du må ha mye kunnskap om noe før du uttaler deg om det. Og selvsagt bør de det. Men det kan også være at kvinner burde sagt ja litt oftere.

– Og det begynte du med etter kurset med Åmås?

– Jeg valgte bare å hoppe i det, ja. Men det betyr jo ikke at jeg anså meg ferdig utlært i formidlingsfaget. Hver gang jeg var ute og ytret noe, ble jeg kjempestressa. Det blir jeg fremdeles – venter på at det er noen som skal komme og ta meg.

– Men har du blitt tatt på noe noen gang?

– Nei, men jeg er blitt kansellert, da.

– Oi, hva skjedde?

– Det var etter et intervju i Dagens Næringsliv, hvor jeg snakket om junistria. Jeg stilte opp med hele familien og snakket om alle disse avslutningene som barnefamilier må gjennom, i skolen, med fritidsaktivitetene – hvor grusomt alt er blitt fordi det er så mye av det, og alt må bakes og lages fra bunn av mat du skal ha med, ikke

noe ferdigmatgreier, og at juni er blitt helt forferdelig fordi det er så mye som skjer. Det skulle bare være et morsomt middelklassesukk fra min og vår side, men det tok jo helt av med reaksjoner: folk som skrev meldinger om at jeg aldri burde fått barn, «tenker du ikke på Syria?» og slike ting. Folk mente mye om vår familie og hvor usympatiske vi var.

– Huff da, humor er ikke lett. Men du kvier deg ikke for å bruke det som et viktig virkemiddel i din formidling?

– Humor er kjempeviktig! Men det kan også være en felle. Det kan være at ikke alle tar den humoren, og det kan være at du går på en smell.

– Ja, ref. Dagens Næringsliv.

– Nettopp. Men likevel mener jeg humor er undervurdert som kommunikasjonsform. Min kjærlighet til humor er knyttet opp mot min kjærlighet til populærkulturen. Og jeg tenker at popkulturen er like viktig som høykulturen. Alt kan formidles, i alle slags språk og former og stilarter.

– Men ok, la oss si at en akademisk forfatter leser dette, da, og bestemmer seg for å hoppe ut i formidlingen. Hva er det neste steget da?

– I akademia er det alltid det samme, kjedelige svaret: «Skriv en kronikk.» Det er vår løsning på alle livets utfordringer. Mange tenker nok også at så lenge ting legges ut i Cristin (3), så er det synlig. Kronikk og Cristin, da er jobben gjort, sier Janne og ler høyt. – Jeg vil nok heller råde til å bruke sosiale medier for å la folk bli kjent med deg. Det tar jo litt tid for å få en posisjon der folk ringer til deg og stiller spørsmål eller ber deg om å stille opp på ting. Journalister sitter ikke der med en stor oversikt over hvem som gjør hva i akademia. Det er jo kjempevanskelig å finne ut. Men å mene ting på Facebook kan ofte være en like god idé. Det er jo mye god og spennende forskning som burde være mer tilgjengeliggjort, kunnskap du aldri får tak i fordi det blir publisert i en journal med ti abonnenter. Men én ting er publiseringskanalen du velger. Også språket er en naturlig, viktig del av tilgjengeliggjøringen, mener hun.

– Når du kommer ut fra den der akademiske poststrukturalismen og dekonstruksjonen, skriver du gjerne med et språk som knapt er tilgjengelig for deg selv, som

er ekstremt pakket inn og tar alle mulige forbehold. Det er noe tenke på at språk behøver ikke alltid å være så spesialisert. Det er ikke fordummende selv om språket er tydeligere og mer forståelig.

– Men det kanskje aller viktigste i dette er at du finner din egen stemme. Hvem er du, og hva vil du formidle? En klar forståelse av dette vil kunne gi deg en god start.

– Og man trenger kanskje ikke være helt sånn propell på scenen heller, hvis det for eksempel er snakk om en sceneopptreden? Man kan jo føle seg ganske liten om man skal opp mot noen som eier scenen.

– Du kan gjerne være nedpå. Dette handler mest om ha tro på eget materiale. Du må omfavne den tanken om at dette er veldig viktig. Det er veldig fort gjort i et øyeblikk av lav selvtillit at du tenker at du ikke har noe å melde. Men du har jo sannsynligvis det, siden du har fordypet deg og dette er faget dit, sier Janne Stigen Drangsholt.

Verden er ikke til å kjenne igjen. Det er den sjelden, men for Stavangers del har endringene kommet raskere enn for mange andre norske byer. Ikke siden klippfiskens tid på 1800-tallet har en norsk kystby på tydeligere vis cashet ut på beliggenhet med tanke på det internasjonale markedet. Stavanger gikk rett fra foldede hender til tifoldig omsetning.   Mer om den vidunderlige og fordømte oljen litt seinere.   Byen åpnet seg for verden og utstyrte seg med alle trekkene til en boomtown, de første årene med en viss cowboystil, seinere ble den mer sofistikert og kontinental.

Stavanger ble også Norges første friby for forfattere. Og vi siterer fra Norsk PENs hjemmeside om definisjonen på fribyforfatter:

«En fribyforfatter er en forfatter, journalist eller kunstner som har måttet flykte fra sitt hjemland på grunn av trusler for sine ytringer. Fribyforfatterne er blitt invitert til en av byene i fribynettverket, slik at de får beskyttelse og kan gjenoppta arbeidet sitt.»

I dag finnes det 85 fribyer internasjonalt, og hele 24 av dem er i Norge. Afrah kom til Stavanger i 1998, sammen med sin mann Mansur, som er fribyforfatter.   Nå er vi på vei hjem til henne; de bor rett utenfor sentrum. Afrah Ghalion har skrevet tre lærebøker: Lær arabisk! Arabisk for ungdomstrinnet og Lær arabisk! Arabisk for Vg2 og Vg3. I tillegg har hun lagd digital ressurs av lærebøkene. John Erik Sætren var med på hele prosjektet. Afrah jobber i dag som lærer ved Stavanger katedralskole, der de som eneste skole i landet tilbyr arabisk for norske elever, hvor de begynner i 2. klasse – helt uten forkunnskaper. Flere ganger har fordypningsfaget stått i fare for å bli lagt ned, og heller ikke i skrivende stund har faget noen sikker framtid på skolen.

Arrestert

Afrah ønsker fotograf Ilja og meg velkommen til sitt nydelige hjem, og i løpet av et par minutter står et helt praktfullt jemenittisk måltid dandert på bordet, fordelt på åtte–ni fat. Hun er med andre ord godt integrert i det norske samfunnet og framtrer som et hvilken som helst vestlandsvertsskap, som frambyr cirka 1,3 bløtkake per person.

Afrah går rett til kjernen av dagens tema. Historien hun forteller om seg, mannen Mansur og familien sin, er brutal og har fått store konsekvenser.

– Under bryllupsfesten i Hodeida oppdaget vi to fremmede menn som menget seg med gjestene. Vi fikk også høre at vi var blitt snakket om i moskéen. Tidlig på morgenen dagen etter bryllupet kom de og arresterte

ham. Neste dag kom de og ville arresterte også meg. Jeg var sterkt preget av hendelsen og var nok i sjokk. Derfor lot de meg være, men jeg ble arrestert flere ganger seinere. Både brødrene mine og jeg ble også flere ganger kidnappet.

– Og hvem er «de»?

– Sikkerhetspolitiet.

Mens Afrah slapp ut etter kort tid, ble Mansur værende fengslet – i 15 år.

– Det var en veldig vanskelig tid for meg og min familie. Jeg ble altså også fengslet i kortere perioder, og hele familien min måtte finne seg i å bli torturert og trakassert. Flere brødre mistet jobben – helt uten begrunnelse. En av mine brødre ble nektet studieplass på universitetet og ble plaget i flere år etterpå – en stor katastrofe for vår familie.

– Det var mange smertefulle ting som skjedde meg og familien i de 15 årene.

– Fordi du var kona hans?

– Ja, men jeg var også politisk aktivist og jobbet mye med menneskerettigheter. Dette var ulovlig virksomhet i Jemen. De ga meg advarsler, ba meg stoppe å jobbe med både Mansurs sak og andre saker. Jeg hadde utstrakt kontakt med en del internasjonale organisasjoner som Middle East Watch, Amnesty International og Norsk PEN.

Det ble en veldig høy pris å betale, forteller hun.  – Det var mange smertefulle ting som skjedde meg og familien i de 15 årene. Blant annet fikk jeg daglig gjennom 15 år levert et brev på døra klokka 5 med samme beskjed: «Du må slutte å jobbe for Mansurs sak, ellers blir det verst for familien din.» Likelydende brev ble levert på jobben min hver dag.

– Men det verste fra disse årene er at jeg mistet broren min.

– Det er veldig leit å høre. Hvordan skjedde det?   – Min bror Isam ble i mange år overvåket, forfulgt og torturert av myndighetene. Noen dager etter at vi ble hentet til Norge, ble han kidnappet og systematisk torturert. Trakasseringen eskalerte. Han ble arrestert og sluppet fri gjentatte ganger, til han ble så syk at han døde av påkjenningene.

– Sikkerhetspolitiets systematiske strategi var å trakassere og utøve vold mot mine foreldre, søsken og andre slektninger fordi de da visste at min smerte da ble større og mer gjennomgripende.

Endelig trygg

Både Amnesty, EU, Den norske Forfatterforening, Norsk PEN og enkeltpersoner jobbet i mange år for Mansur og Afrah. Blant støttespillerne i løslatelsessaken var forfatterne Marie Louis Sodeman, Einar Karrason, Naser Edin Boucheqif, Ilias Farkouh, Izzat al Ghazzawi, Kari Vogt, Anders Heger, Eugene Schoulgin og Kirsti Blom.. I 1998, etter intenst diplomatisk arbeid på høyt nivå, lyktes det å få Mansur frigitt fra fengselet.   – Jeg ble invitert til flere land i denne tida, deriblant til Kapittel-festivalen i Stavanger året før han ble sluppet fri, hvor jeg fortalte hans historie. Det slo meg hvor utrolig trygt det føltes å være her i Norge, og at det var dette jeg trengte, mer enn noe annet. Så da var det ikke et vanskelig valg å komme hit da vi fikk anledning til det. For første gang på veldig lenge kunne jeg sove godt og føle ro, føle den grunnleggende tryggheten som alle mennesker har behov for. Jemen føltes som et stort fengsel: Jeg ble frosset ut av samfunnet rundt meg og fikk ikke ID-papirer eller pass fram til 1992.

– Jeg skal ikke gå for mye i detalj, men det er åpenbart at både Mansur og jeg fortsatt har våre traumer å bearbeide, han for fengselsoppholdet – jeg for den kampen jeg stod i gjennom 15 år.

– Ja, dette må være mye tøffere enn vi klarer å forestille oss. Men da kan vi jo snakke litt mer om deg! Nå 25 år seinere er du altså blitt forfatter.

– Ja, jeg håper det, sier Afrah og smiler blygt.

– Men det er klart du er, med tre bøker og medlemskap i NFFO!

– Hehe. Ja, det føles godt. Jeg har fått noen spørsmål og oppfordringer om å skrive min egen historie. Men det er for vondt. Sannsynligvis kommer jeg til å gjøre det en gang i framtida, men jeg trenger litt mer tid. Årsaken er at jeg først nå etter alle disse årene har latt hendelsene slippe til. Men å bidra med kunnskap om språk, det gjør jeg gjerne allerede nå!

2010 ble det ved Stavanger katedralskole besluttet å innføre arabisk som valgfag – og fortsatt er det den eneste videregående skole som har dette tilbudet.

– Det var ingen ressurser her til å begynne med, og vi måtte begynne helt fra start i samarbeid med Universitetet i Bergen. Men det ble en suksess, elevene var begeistret. Så kom henvendelser fra Fagbokforlaget og Språksenteret om å lage en lærebok.

– Hvordan var det å skrive en bok på annet språk enn morsmålet?

– Det er klart at jeg trengte hjelp til å fornorske ord

og uttrykk. Og da var det John Erik Sætren kom inn i bildet. Og samarbeidet mellom oss har gått bra.

Viktig studiereise  Arabisk er et av verdens største språk. Det er ett av seks offisielle språk i FN, det er offisielt språk i 22 land, og 350 millioner mennesker har arabisk som morsmål. Men det brukes av over én milliard mennesker.   – Det er et svært komplisert språk og veldig mange fremmede ord og vanskelig grammatikk. Du skal jobbe fra høyre til venstre med et helt nytt og ukjent alfabet. Hver bokstav forandrer seg to til fire ganger, avhengig av hvor de står inne i ordene. Vi har mange små tegn som står under eller over bokstavene, og som alle gir ulik mening og betydning.

Men Afrah er mektig imponert over hva elevene får til i løpet av to år med faget på videregående.   – Jeg er veldig stolt av elevene mine! Etter to år har de lært seg enkel kommunikasjon – de kan presentere seg selv, gjennomføre samtaler, de kan gå i butikker og også snakke om globalisering, litteratur og politikk.  Tidligere har det nemlig vært budsjett nok til at også elevene i 3. klasse har kunnet dra på studietur til et arabiskspråklig land. Elevene elsket å få praktisere språket.

– Faget har vært i faresonen flere ganger, mye på grunn av innstramminger i budsjetter, og nå er det ikke mulighet for studietur heller. Men jeg håper muligheten kommer tilbake, og at faget har en framtid ved skolen.

– Jeg har i alle fall hatt mange elever som har hatt stor nytte av det, og jeg har fortsatt kontakt med flere av dem. Noen har mastergrad i arabisk, noen jobber i ambassader og andre i internasjonale organisasjoner, to er blitt journalister og driver med oversetting fra arabisk til norsk. Er ikke det flott?

– Hvorfor er det viktig at også nordmenn lærer seg arabisk?

– Det er mye som skjer politisk, humanitært og kulturelt i den arabiske verden. Vi trenger nordmenn som forstår arabisk. Vi trenger nordmenn som kan gi eksakt innsikt når hendelser og forandringer skjer. Nå som balansen og freden i verden er truet, er det innlysende at Norge som fredsnasjon burde kunne gå rett til kildene for å følge med på den politiske situasjonen til enhver tid.   Afrah antar at det er slike faktorer som trigger de unge i videregående til å søke arabisk som valgfag.  – De unge følger med i verdensbildet, de er bevisste og veldig interessert i å kunne være med på å påvirke. De imponerer meg med sin disiplin og energi. Det gir håp for framtida. Ikke minst kan de være med i samtaler og fredsforhandlinger med arabisktalende nasjoner uten

å være avhengige av en tolk eller translatør.   – Det er viktig at unge fra vår del av verden kan møte unge arabisktalende for bedre å kunne forstå kulturelle forskjeller, forstå tradisjoner – og akkurat den kunnskapen og innsikten går i begge retninger. Jeg har tro på god og informativ kommunikasjon på tvers av land, språk, religion og – ikke minst – verdier. Bare slik kan politikere søke å skape fred for generasjonene etter oss, sier Afrah Galion.

Afrah samler sammen maten og gir oss en god reiseniste med på veien videre. Måtte det gå henne og mannen

godt videre i Norge. Livet som eksilant kan kanskje være tøffere enn det vi nordmenn klarer å forestille oss. En av dem som har satt kloke ord på dette, er Edward Said i essayet Reflections on Exile. Han siteres i noe av reiselektyren vi har med, Seriøs observering av James Woods - utgitt på Pelikanen forlag, oversatt av Eirik Lodén. Som for øvrig ble nominert til NFFOs Rosettapris for boka.

Said skriver:

«Eksil er forunderlig fascinerende å tenke på, men forferdelig å oppleve. Det er den ulegelige riften som tvinges inn mellom et menneske og et hjemsted, mellom selvet og dets sanne hjem: eksilets grunnleggende tristhet kan aldri overvinnes.

Og selv om det er sant at litteraturen og historien rommer heroiske, romantiske, strålende, til og med triumferende episoder i livet til en eksilant, så er dette ikke annet enn forsøk på å overvinne den lammende sorgen av fremmedgjørelse. Eksilets bragder blir konstant underminert av tapet av noe annet som er forlatt for alltid.»

Det vakreste ordet i det stavangerske vokabular må være «midtlinjeprinsippet», mer om det om noen linjer. La oss først bare vende tilbake til Sven Egil Omdals bok Byen som formet Norge: «Antakelig lå det dypt i den lokale kulturen å lete etter én ny industri. Det neste store. Økonomisk hadde byen alltid stått på ett ben om gangen: først sild, så seil, så hermetikk og så skipsbygging og tankfart. Sviktet benet, gikk hele byen i knestående. Ensidigheten viste seg også i jakten på den neste gullalderen, den var alltid rettet mot sjøen.»

I 1965 var Norge, Storbritannia, Danmark, Tyskland og Nederland blitt enige om å følge det såkalte midtlinjeprinsippet for å dele Nordsjøen mellom seg. Og med det sikret Norge seg kontroll over 131 000 kvadratkilometer av Nordsjø-bunnen, sagt på en annen måte: loddet som ga den største premien i Pengelotteriets historie.

Ordet «oljeutvinning» har ikke lenger den eventyrlige glansen ved seg nå i et klimaskifte som krever andre idealer enn grådighet og egen vinning. Men det fantes en tid for ikke lenge siden da oljen var paradisets porter. Stavanger fikk igjen strekt ut den ene foten Omdal snakker om, og byen gjennomgikk en personlighetsforvandling som vel knapt har hatt sin make i norsk historie. Pengene flommet inn i byen, og byen ble igjen internasjonal – nå mer enn noen gang. Enorme beløp var i sving, en infrastruktur skulle bygges på kortest mulig tid både til sjøs og på land. Det var bare tida og veien for alt. Det var travelt.

– Det var en dykker der som sa til meg da jeg nektet å ta imot en øl fra ham: «Jeg kan tapetsere hele rommet ditt med tusenlapper.»

Og travelheten hadde sin pris. Vi har forflyttet oss til Oljemuseet ved havna, midt i Stavanger sentrum. Ikke tilfeldig har det fått en av byens beste plasseringer, dette kollektive minnet om nasjonal velstand og framgang. Her møter vi historikeren og forfatteren Marie Smith-Solbakken, som er regelrett født inn i den gylne tid.

– Jeg var ti år da de fant Ekofiskfeltet, og var bosatt i dette området som vokste inn i denne enorme ekspansjonen og etter hvert også rikdommen. Fra å være en av de fattigste kommunene i landet vokste Stavanger seg til å bli veldig rik på økonomisk kapital – men ganske lav på kulturell kapital.

Smith-Solbakken er professor i samfunnsfag ved Universitetet i Stavanger og har forfattet en rekke artikler og bøker om krigshistorie, rusmidler, oljehistorie og andre temaer.

Den spede oljestart i 1960-årene gled over i 1970årenes mer frenetiske oljesatsing, og verden rundt henne gikk inn i varig endringsmodus. Plutselig var hun blitt 17 år og kom seg inn på den legendariske Dickenspuben med venninnene.

– Så stod vi der og studerte disse flotte amerikanerne, dykkere som tente sigarettene sine med Zippo-lighter og kjøpte rundevis av øl til kameratene. Det var ikke bare amerikanere der, men også franskmenn, engelskmenn og skotter – unge menn i sin beste alder fra 20 til 35 som hadde full kontroll på verden. Det var en dykker der som sa til meg da jeg nektet å ta imot en øl fra ham: «Jeg kan tapetsere hele rommet ditt med tusenlapper.»

– God sjekkereplikk!

– Jeg var veldig ung og fascinert over det jeg så. Samtidig med dette hadde jeg også min politiske oppvåkning og var blitt radikal. Da var det jo helt fantastisk med alle disse arbeiderne – sveisere, borere, dykkere, malere og andre. Oljeindustrien på den tida var veldig håndverkspreget, og det var en slik entreprenørånd over det hele. De lagde disse kunstige øyene der ute, satte opp Ekofiskfeltet på staur, nærmest. Det var en slik stolthet over å beherske teknologien som jeg tror du må gå over 100 år tilbake i tid for å finne maken til –til rallartida og byggingen av Bergensbanen.

– Narrativet stemte bra med den tids politiske strømninger?

– Dette var arbeidere som var tøffe og selvsikre og tok styringen. Det var ikke mye lua i hånda der. Jeg er da født i 1959, og når jeg da er 18–19 år, begynner disse streikene, spanjolstreiken, røykestreiken, tariffstreiker – streik etter streik. Og de vinner, og de vinner, og de vinner. Alt klikket på plass for min radikale oppvåkning.

– Og så er dette en eneste stor framgang fram til 1986, da det blir storstreik, stridigheter, lockout, og kommunal- og arbeidsminister Arne Rettedal erklærer tvungen lønnsnemnd. Og med den ulovlige streiken i 1990 som ender med 230 oppsigelser, så er uskyldens tid over. Da er disse karene fra Dickens 15–20 år eldre, de har begynt å få kulemage, og de er ikke lenger de frie, uavhengige mennene som kan streike fritt. Da sitter de der med lån og forpliktelser.

– Det må da være helt fantastisk å få vokse opp midt i en slik historie?

– Det er det jo. Jeg tror at når vi skyver oss et par hundre år fram i tid, når noen skal skrive om hva som

skjedde i Norge på slutten av 1900-tallet, tror jeg det er to ting som blir stående helt sentralt: andre verdenskrig og hvordan Norge bygde seg opp til å bli en oljestat.

Den store ulykken  Som tidligere nevnt – ekspansjonen hadde sin pris. Den har en dato og et navn:  27. mars 1980, Alexander Kielland-plattformen.

Den største industriulykken i norsk historie med 123 omkomne er etter hvert blitt Marie Smith-Solbakkens hovedområde som historiker. I 2016 var hun redaktør for boka «Alexander L. Kielland»-ulykken. Hendelsen, etterspillet, hemmelighetene, etterfulgt av Råolje: «Alexander L. Kielland»-ulykken. Ringene i vannet i 2016 og Plattformen som ikke kunne velte i 2020, sistnevnte ble en del av litteraturformidlingsprosjektet Hele Rogaland leser, hvor boka ble delt ut til 20 000 skoleelever over hele fylket. Og nå sist i 2022 har Marie gitt et solid bidrag i boka Katastrofe og korrupsjon. Det skjulte spillet etter Alexander L. Kielland-ulykken, skrevet av Frode Fanebust.

I år etter år har hun og de ulike medforfatterne i de ulike prosjektene intervjuet hundrevis av mennesker som har vært direkte og indirekte berørt.

41 år etter at katastrofen inntraff, er sårene fortsatt ikke grodd, forteller Marie.

– Bare du begynner å snakke med noen som var berørt – overlevende, etterlatte, folk som var involvert på andre måter – kjenner du den der dirrende energien med en gang. Dette er ikke forløst, narrativet er ikke på plass. Man har ikke blitt endelig enig om årsaken, ansvaret er ikke blitt plassert, og de etterlatte og overlevende ble aldri tatt hånd om. Etter ulykken ble det en stor taushetskultur rundt Kielland-havariet, som varte fram til 2016, da vi begynte med den første boka. Det var som å ta av en skorpe, så bare flommet det ut med historier og beretninger. Og dermed kom dette inn i offentligheten. Det ble skrevet om det i avisene, det ble teaterforestillinger, musikkoppsetninger og andre ting. Men det aller viktigste har vært at det gjennom dette arbeidet og denne åpenheten er blitt et nettverk mellom pårørende, som har begynt å snakke sammen, sier Marie.

– Men la oss rekapitulere litt og se på historien før og opp mot katastrofen. Hva slags bilde ser vi da? Kan du plassere Kielland-plattformen inn i tidsbildet?

– 1980 er da vi begynner å tjene penger på olja. Men det er også den tida hvor kostnadene begynner å komme helt ut av kontroll. En kostnadsanalyse regjeringen Nordli fikk lagd, oser av bekymring. Oljeprisen hadde tredoblet seg i 1978, og det var enormt press på selskapene og myndighetene for å komme i produksjon, og man pøste på med folk og penger. Så kommer mars 1980, og Kielland velter.

– Jo mer jeg har gravd meg inn i dette materialet, ser jeg mer og mer av at Kielland er en del av dette hastverket. Plattformen fikk for eksempel et års utsettelse for Veritas-inspeksjon, og Kielland er egentlig en boreplattform som ble brukt som en hotellplattform. Det var den ikke bygd for i det hele tatt, og her hadde de altså plassert konteinere oppå hverandre i fire etasjer. Der bodde rørleggerne, elektrikerne, malerne, sveiserne fra åtte nasjoner, som skulle jobbe med å klargjøre Ekofiskfeltet til å bli oljeproduserende. Det gjaldt å få dette i sving så fort som mulig, slik at selskapene og den norske stat kunne tjene penger. Og det hastet.

– Du snakket om at narrativet rundt ulykken ikke er på plass. Hva mener du med det?

– Det er ikke bare min konklusjon. Riksrevisjonens granskingsrapport fra 2021 slår fast det samme, her er det aldri blitt avklart noe ansvarsforhold. Dette var noe granskingskommisjonen fra 1981 aldri forholdt seg til. De var gode på hva som var den utløsende årsaken til ulykken, at det var et trøtthetsbrudd i et støttestag, og da det staget røyk, oppstod en kjedereaksjon som førte

til en stor belastning på de andre elementene. Ingen betviler dette. Men i dag ville en aldri ha fått aksept for at en så stor plattformulykke bare skyldtes én eneste årsak.

– Men fordi denne ene feilen ble utpekt som den direkte årsaken i kommisjonsrapporten, kunne myndighet, plattformeiere og andre økonomiske interessenter knytte dette støttestaget til en dårlig sveis. Og hvem utførte denne sveisen? Jo, det var en sveiser ved det franske verftet CFEM (Compagnie Française d’Entreprises Métalliques).

– Altså, det kunne skyldes på en fabrikasjonsfeil?

– Nettopp. Og da kunne man si: «Jeg fikk en dårlig Volvo hvor bremsene ikke virket. Da er det Volvos ansvar. Det var ikke jeg som kjørte 100 km/t i 40-sonen som skapte en ulykke. Det var bremsene som ikke virket.» Og inn i dette er det jo store finansinteresser. Ved å skylde på en utenforliggende årsak, en fransk sveis i dette tilfellet, kunne store forsikringsbeløp utbetales til de norske eierne av plattformen og andre med eierinteresser i driften av Kielland-plattformen.

– Men vi vet jo nå at det var en rekke andre forhold med i bildet. Støttestaget som knakk, ble ikke inspisert før det ble tatt i bruk. Plattformen ble brukt til noe annet enn det den var bygd for – det var massevis av konteinere der som ga vinden mye bedre tak. Og plattformen lå der med åtte ankere, mens forskriftene slo fast at det skulle være ti.

– Professor Emil Aall Dahle som i en årrekke jobbet i både Det Norske Veritas, på NTNU og i Sjøfartsdirektoratet og var en marinemann som flere ganger ledet store granskingskommisjoner – han sa til meg: «Hadde jeg ledet den kommisjonen, ville konklusjonen blitt en annen.» Han har i likhet med alle andre konkludert med at et stag knakk og en fot ble revet av – men at selve katastrofen skyldtes åpninger i dekkstrukturen i strid med retningslinjene. Og da plattformet krenget, ble den fylt med vann gjennom disse åpningene, og plattformen gikk rundt på 18 minutter. Hadde disse vært lukket, så vet vi jo ikke om plattformen hadde gått rundt. Den kunne ligget med slagside. Og hadde den gjort det i to timer, ville alt av redningsbåter rukket å komme til. Det er dette som er sakens kjerne. Og dette spilte han inn til den første kommisjonen i 1980. Men han ble ikke lyttet til.

tementet til å legge et løp for overlevende, etterlatte og pårørende for å bearbeide ulykken – spesielt overfor barna. «Snakk om ulykken, gi forklaringer og informasjon. Sørg for at de lokale nettverkene fungerer.» Men departementet valgte å ikke gjøre dette, de valgte å bruke penger på forskning, på hvordan de overlevende utviklet seg psykisk. Dette var en økonomisk prioritering de gjorde. Dermed fikk vi denne taushetskulturen som jeg snakket om.

Gjennom årene er de mange hundre timene med intervjuer og samtaler ikke bare brukt som kilder i bøkene som er utkommet, men også plassert i en digital minnebank på UiS sine nettsider. Denne er ikke bare åpen for alle som ønsker å lese, men også for pårørende, etterlatte og overlevende som ønsker å skrive inn sine tanker, erfaringer og opplevelser knyttet til ulykken og årene etterpå.

Minnebanken

Kielland-ulykken førte med seg mange personlige katastrofer i årene etterpå for overlevende, etterlatte og andre som var involvert. Også på dette området sviktet myndighetene, mener Marie Smith-Solbakken.  – Alle fagfolk innenfor psykisk helse rådet Sosialdepar-

– Dette er folk som ikke har snakket om ulykken på nesten førti år – mødre som ikke har snakket med sønnene sine om det fordi de trodde de beskyttet ungene sine ved å ikke snakke om ulykken. Går man ned i mikrohistoriene, er det mange skjebner. Noe av det som har gjort et sterkt inntrykk på meg, er historien

Marie Smith-Solbakkens hånd på deler av foten av Kiellandplattformen, som befinner seg på Oljemuseet i Stavanger.

om Magnar Sæbø fra Sunnhordland, som var en av dem som ikke klarte seg der ute. Han var i en flåte med fem stykker som hadde kommet seg unna havariet. Men da de skulle komme seg opp leideren til supplybåten som forsøkte å få dem opp, hadde ikke han flere krefter igjen etter at han hadde hjulpet de fire andre opp ved å holde leideren inntil båten. Og husk, det var åtte meter høye bølger her. Kreftene tok slutt, og han forsvant ned i bølgene.

– Men dette forløpet fant vi ut først gjennom vår research og gjennom alle de intervjuene vi foretok. For familien, for de to barna hans, var historien en helt annen da de vokste opp, spesielt for lillebroren, som var fire år da dette skjedde, og som opplevde store traumer. Det var andre fra Sunnhordland som overlevde, men ikke faren hans. Det var hans monster under oppveksten. «Pappaen min var ikke like flink som de andre.» Så hadde han altså reddet fire menneskeliv.

– Det er en veldig sterk historie. Kjenner jeg blir ganske berørt her.

– Og når vi får slike historier, og andre sine, inn i bøker og i en levende minnebank, og det har vært med på å skape et kollektiv av mennesker som var ensomme og trengte hverandre, ja, da kjenner jeg at jeg har vært med på noe som virkelig betyr noe.

– Her snakker vi virkelig om litteraturens kraft.

– Ja, jeg tror dette arbeidet er det viktigste jeg har gjort i hele min karriere. Det er ganske eksistensielle ting vi har åpnet her.

Motstand

– Før du involverte deg i Kielland-ulykken, jobbet du mer generelt med oljehistorien og oljearbeiderkulturen. I et intervju med Stavanger Aftenblad for en tid tilbake uttalte du at du vegret deg for å gå inn i Kielland-historien. Hvorfor var det slik?

– Da jeg jobbet med avhandlingen min som handlet om oljearbeiderkulturen, som kom i 1989, merket jeg alt det usagte, all smerten, sorgen og sinnet som var knyttet til Kielland. Jeg fikk med en gang en følelse av at hvis jeg skulle gå inn i dette, måtte jeg gjøre det mer grundig. Dette var et helt kompleks i seg selv. Så jeg valgte den gang bare å gå for den kalde, nøytrale NOU-en. Men jeg visste det var mye uforløst der.

– Så hadde jeg jobbet på universitetet noen år med minner, og så var jeg blitt noen år eldre. Jeg er vel av den oppfatning at å gå inn i et sånt prosjekt, da hjelper det deg at du har født fire barn og har kjent litt på livet. Og selv om jeg snakker mye nå, jeg er ganske utadvendt, så kan jeg gå veldig stille i dørene i disse intervjuene.

Jeg var moden nok til å tåle stillheten og tåle gråten og gråte med dem, ikke si at dette går over. Nei, det går ikke over. Jeg kunne stå i det, jeg kunne bekrefte. «Dette er vondt.» Jeg trøstet ikke, jeg forstod. Du kan ikke trøste vekk en mann som du ikke fikk det livet du hadde tenkt med, eller en barndom du ikke fikk fordi du mistet pappaen din, som gjorde at du ikke fikk den utdanningen og økonomien og den omsorgen du trengte – at du aldri hadde en pappa som var på fotballtrening. Jeg var der. Jeg tålte det.

– Men underveis har du også fått motstand. Blant annet ble du i 2021 beskyldt for å bryte god forskningsetikk. Bakgrunnen her er da at sivilingeniør Graeme Dick beskyldte deg og din forskningsgruppe for forfalskning og fabrikkering i boka Råolje om Kielland-ulykken. Her ble du jo frifunnet, men hvordan jobbe med slikt hengende over deg?  – Det var veldig hardt å bli beskyldt for brudd på forskningsetiske normer. En tung prosess, vil jeg si. Deler av oljeindustrien har vært kritiske underveis i arbeidet og gitt meg motstand. Men jeg har også fått veldig mye støtte fra de pårørende og involverte. Og selv om det sikkert høres dumt ut, så sier jeg det likevel: Det er som om hendene til dem som druknet, holdt meg oppe mens de sa: «Fortsett dette arbeidet.» Jeg har vært en mikrofon for dem også.

– Hvordan har tekstarbeidet og skrivingen vært, knyttet til alt dette?

– Veldig omfangsrikt. Men jeg har også gjort en del taktiske valg. Jeg prioriterte høyt å få på plass en artikkel om ulykken i Store norske leksikon – å ta definisjonsmakten, rett og slett. Så skjønte jeg også at jeg måtte publisere i vitenskapelige tidsskrifter, for eksempel Arbeiderhistorie og Journal of Critical Realism. Jeg har skrevet flere vitenskapelige artikler om Kielland-ulykken og dens betydning sammen for eksempel med Hans-Jørgen Wallin Weihe. Jeg ville få det fagfellevurdert og få en vitenskapelig stemme i dette arbeidet, slik at det ikke ble redusert til å skrive bare «hyggelige» bøker.

– Du beredte grunnen for den mer emosjonelle delen av historien?

– Ja, det var godt formulert. Det gjorde jeg. Det var en strategi.

– Nå er vi straks på vei videre fra Stavanger. Bare nevner kort at du også har vært konsulent for skaperne av TV-serien "Lykkeland" på NRK. Er vi i lykkeland her i Stavanger?

– Vi er fortsatt i lykkeland, men i bakrus. Equinor er på børs, hovedkontoret er flyttet til Oslo. Finansielle og strategiske avgjørelser tas der, og vi er i ferd med å oppleve at rettighetene som oljearbeiderne kjempet seg til, er i ferd med å råtne på rot.

– Så har du også klima- og miljøaspektet, naturligvis, som påvirker på sitt vis. Der lever vi med et schizofrent ubehag. Vi elsker velstanden, men hater forurensning. Det gjelder ikke bare Stavanger, for så vidt.

– Og når oljen og gassen tar slutt – vil Stavanger finne en ny fot å stå på? Hva er det neste store for denne regionen?

– Denne regionen har gjennomlevd flere nedganger, hvor næringsgrunnlaget bokstavelig talt forsvant, og har gjennomlevd perioder med fattigdom. Men flaks og kreativitet kombinert med arbeidsinnsats har vært DNA-et i en region som er blitt gjenreist flere ganger. Har vi flaks igjen, vil vi kanskje få en sømløs overgang fra olje til havvind, sier Marie Smith-Solbakken.

Vår innleide Rosinante* har stått lenge nok utålmodig i stallen EuroPark. Den vil videre på ferden, og vi adlyder. Ut av byen det går. Snart er vi ute av urbane strukturer og er igjen blant svale enger og mai overalt rundt oss. Vi legger oss nordover, på E39. Vi har gledet oss til dette strekket og er på tur innover til de nærmeste øyene, Rennesøy og Finnøy. Alt er så grønt og grønt og grønt og himmel og himmel, og det synger, og det skinner, og det …   Tunnel.

Det er hit vi har kommet – menneskets iboende behov for å komme seg raskt og rytmisk fram. Behovet for fastboende er lett å forstå. Skal det være næringsliv og arbeidsplasser i distriktene, må logistikken være på plass: tunnel for ferje.

Men det er noe annet her også, noe vi har mistet.  Du har ikke reist i Norge om du ikke har følt på ensomhet i en ferjekø, tomheten i et vestlandsk venteværelse og spist svele i en ferjesalong som lyder som et kaffeselskap i Parkinsonforbundet. Ferjer skal riste og slamre, leve, være blodårene i den norske skrotten.   En ferjereise er «eit friminutt for sjelen», skriver

forfatteren Ragnar Hovland i forordet til boka Dei fine ferjene, av Otto Ersland, utgitt på Kapabel forlag.    Og her er tre tunneler på rappen for å komme oss til Finnøy. Fantomferjesmertene melder seg da vi kjører i 45 knops fart 150–200 meter under den avdøde ferjeforbindelsen Hanasand–Ladstein–Talgje.

Denne kronikør er selv et ferjebarn, født og oppvokst under Møre og Romsdal Fylkesbåtar, og får plutselig en ubendig lyst til å skrive om Jan Eggum-klassikeren «Kor e alle helter hen». Vi stopper i en busslomme og dikter. Syng refrenget inni deg eller høyt ut i dagen:

Kor e alle ferjer hen?

Legg til kai igjen

Sveler, kom tilbake

Kem ska stå på dekk og glo?

Bilkø og våte sko

E nostalgi for oss to no

Vi er på vei til en som lenge hadde det travelt med å komme seg fram – så raskt at hun faktisk ble aller best til det i hele Norge. Allerede ut fra startblokkene ble de hengende etter, de som forsøkte å holde tritt. I ti år

– mellom 1974 og 1984 – ble det gjort atskillige forsøk på å hente henne inn – uten hell. Det ble NM-gull på NM-gull på NM-gull. Ingen var raskere enn Mona Evjen. 100 meter og 200 meter var spesialiteten, men også på 400 meter rasket hun med seg mye edelt metall. 43 NM-gull ble det til slutt. Og fortsatt står noen av norgesrekordene på stafettløpene hun var med på.

For noen av oss som drev autografjakt av den mer avanserte sorten – som inkluderte brevskriving – ble protokoller nedtegnet, og i og med disse fortsatt kan oppsøkes via hjemlige arkivstudier, noterer en seg at den 16. juni 1982 i postkasse 33, 6533 Kårvåg, tilhørende fam. Jarle Haga, ramlet det nedi et brev, og ut fra dette brevet kunne en 14 år gammel hånd trekke ut et bilde av en smilende kvinne på plass i startblokkene – signert Mona Evjen.

Ringen er sluttet, og en beklager den lange setningen.

– Takk for autografen!

– Bare hyggelig!

Gamle bragder kan være hyggelig å snakke om, men ingenting for Mona Evjen å dvele med. Ingen pokaler er uansett i sikte her i hennes veldig hyggelige hytte på Finnøy. Gullmedaljen her går til utsikten, med Boknafjorden liggende nedenfor og Haugalandet langt der borte, som en hildring, nærmest.

Siden det er begrenset hvor lenge et menneske kan holde på en spurt, var det mer det konvensjonelle arbeidsliv som ventet Mona da friidrettskarrieren ble avsluttet i midten av 1980årene.   Og det var en helt annen bane som ventet. Arbeidslivet er som kjent ikke for pyser, og fremst blant de fremste står våre ledere. Sjefene, de elskede og de utskjelte. Frist meg ikke inn i ledelse, som det heter, men for dem som føler tiltrekningen, kan det være mye å ta til seg. Og her er det Mona kommer inn i bildet.   – I 2008 startet jeg opp kurset «Ny som leder», med en samarbeidspartner som het Positiv opplæring, som kort tid etterpå ble kjøpt opp av Hegnar Media. Vi fikk ganske gode tilbakemeldinger fra det kurset, og da ble jeg spurt om jeg ville skrive en bok om dette. Min første tanke var «aldri i verden». Jeg husket med gru tilbake til alt arbeidet med min egen hovedfagsoppgave i sosiologi. Aldri om jeg skulle skrive en så lang tekst igjen!  Men et langdistanseløp seinere var boka et faktum.

Frist oss ikke inn i ledelse

Men la oss ta en omstart her og gå enda mer bakover i tid. Mona holdt seg innenfor idretten da hun begynte i arbeidslivet etter løpskarrieren, med en prosjektstilling i Norges idrettsforbund som gikk ut på å få vanlige folk

ut i fysisk aktivitet. Etter hvert ble det etterutdanning og nye erfaringer – og nye virkeområder.

– Kriminologi var også en del av fagkretsen, og etter hvert ble Vestre fengselsdistrikt arbeidsgiveren min, der jeg også jobbet med å aktivere folk, men denne gang innsatte som en del av det å få dem ut i det vanlige samfunnslivet igjen. Og gradvis kom jeg inn på personalarbeid og arbeidsmiljøloven, som ble min hovedvei i yrkeslivet.

– Men så en dag lå det en gul lapp på kontoret mitt fra sjefen min. Jeg husker det ennå: «Jeg er i Oslo. Du må fungere som sjef.» Og det var min introduksjon til ledelse. Det var ikke alle helt fornøyde med. Det var en del plapring fra folk som følte seg forbigått.

– Hvordan tok du det?

– Jeg fikk en litt kinkig sak i fanget med en gang, som involverte barnefordeling og slike ting. Da kom jeg fram til at det beste ville være rett og slett å spørre mine kolleger.

– De som ble forbigått?

– Ja. Og da lærte jeg verdien av å spille helt åpent. Som leder må du tørre å spørre dine medarbeidere. Det er ikke meningen at du skal kunne vite alt. Og det tok jeg med meg videre. Det er egentlig noe av det viktigste

du kan gjøre som leder: tørre å spørre og tørre å ta avgjørelser.

– Er det mange dårlige ledere i Norge?

– De kommer ikke på mine kurs, de, vet du! Det gjør kun de som er nysgjerrige og nye i rollen – de som nå blir sjef for mennesker de inntil nylig var jevnbyrdige kolleger med. Og det kan være en vanskelig overgang for mange. For når du blir leder, er det bare å erkjenne at maktforholdet er forandret. Selv om du ikke liker det, så har du makt nå. Du kan si ja, og du kan si nei.

– Det er jo mange som blir rammet av ledelse hvert år. Hva er ettminuttspitchen du gir til en som er ny i lederrollen?

– Jeg trenger bare tre sekunder: Du må være glad i mennesker.

– Jeg pleier å spørre folk når jeg starter kursene: «Er dere glad i mennesker?» «Ja da», svarer de. Så spør jeg: «Men hva med de som er annerledes enn deg selv?»

«Njaa.» Da begynner de å dra på det. Og det er det som utfordringen. Derfor er det relasjoner i ledelse jeg er opptatt av. Jeg er ikke strateg eller økonom, men er opptatt av at du som leder skal være tydelig, og hvordan du kan få det beste ut av dem du leder.

– Men det er kanskje ikke like lett å få denne kunnskapen over i bokform? Hvordan opplevde du skriveprosessen?

– Jeg sleit jo. Men jeg begynte med det som jeg selv syntes var kjekkest å skrive om, det som falt meg lettest. Så ble resten til underveis.

– Parallelt leste jeg også mye referanselitteratur, så det var nesten som å ta et nytt hovedfag, bare denne gang om ledelse. Men det falt meg ikke lett å skrive. Det var et utholdenhetsarbeid. Så da jeg var ferdig, tenkte jeg: «Å, så deilig, nå skal jeg aldri mer skrive bok.»

– Men?

– Så gikk det ett år, og boka ble utsolgt. Da spurte forlaget om jeg kunne tenke meg å lage en ny utgave med reviderte og nye kapitler. «Å, nei», tenkte jeg. Men heldigvis, denne gangen gikk det mye lettere. Og enda lettere til tredje utgave, men nå er det nok! sier Mona Evjen og kan konstantere allerede at tredjeutgaven allerede er utsolgt, men blir trykket i nytt opplag. Og vil med det passere 15 000 i opplag. Suverent, Mona!

Det er så vakkert her ute i øyriket at vi blir litt til. Vi kjører rundt på nordenden av øya, vender sørover igjen langs østsida og stopper opp ved Finnøy gamle ferjekai for å se etter Stavanger-ferja som aldri skal komme igjen. Det er hurtigbåten som har tatt over kaiplassen. Veien inn til Stavanger er blitt effektivt kort til lands og til vanns, og etter kommunesammenslåing i 2020 er Finnøy også en administrativ del av byen. Men ingen finnøybuer med vettet i behold vil kalle seg «siddiser» av den grunn. Øya er fortsatt identiteten, og den lokale stoltheten er stor. Men Stavanger er en vidunderlig by, så her har de fått det beste av to verdener.

Vinningen går begge veier. Med sammenslåingen ble Stavanger som ved et trylleslag også Norges største sauekommune, takket være over 40 000 firbeinte av sorten som går rundt på Rennesøy og Finnøy, og en av de største landbrukskommunene.

Enda litt lenger borti veien ligger Ryfylke trebåtbyggjeri. Den praktfulle duften av treverk og tjære ligger over området. Til vår lille sorg ligger ikke «Restauration» inne til kai. Historiekunnige vil vite at jeg her sikter til seilskipet som ble brukt til den første organiserte emigrasjonsturen fra Norge til Amerika i 1825 med 45 passasjerer og et mannskap på 7 om bord. Det er naturligvis ikke originalskipet jeg skriver om, men den tro kopien som ble bygd her på dette stedet i 2010. I 2025 går turen over Atlanterhavet for en reprise av turen 200 år tidligere.

En som har sabla lyst til å være med der, er Aslak Bråtveit som her kommer oss i møte, selv eier av fem båter – én seilbåt, én hundre år gammel færing og tre kajakker – og en erfaren seiler. Men først og fremst for folk på øyene er han selveste legen, kommunelege i Finnøy og vaktlege for Hjelmeland, Rennesøy og Kvitsøy i nærmere førti år. Til fots, med bil og med båt har han reist rundt til unge og gamle, døende og småsjuke, rike og fattige. Underveis har han vært en fast skribent blant annet i Tidsskrift for Den norske legeforening og Utposten – blad for samfunns- og allmennmedisin. Opplevelser og tanker og fortellinger om arbeidet i hans tid som distriktets lege. I 2018 samlet han tekstene og ga ut boka På glytt. Deltakar og tilskodar.

– Når jeg leser i boka di om hvordan du har føket rundt her, dratt hjem til folk og vært en slik tilstedeværende lege – så tenker jeg med en gang på den gamle TV-serien «Landsbylegen» og andre bilder jeg får i hodet av en omreisende lege.   – Ja, det er jo litt korrekt, da. Du vet, det har vært leger her i området helt siden 1840-årene.

– Hva kan du fortelle om opp- og nedturer fra de førti årene rundt omkring her?

– Kan jeg starte med konklusjonen? Det var merkelig å slutte, for jeg merket jo etter hvert hvor glad jeg var blitt i folk. Sorgen ble nokså tung da jeg var ferdig med siste arbeidsdag. Det er alle slags folk her som andre steder, ytre sett også noen «rongknoker» og vanskelige å bli kjent med.

– Praktfullt ord!

– Men menneskene her framstod for meg – til og med de som syntes vanskelige – som slekt, nærmest. Jeg har hatt oldeforeldrene, besteforeldrene og ungene deres som pasienter. Jeg har håndtert spedbarn som jeg seinere har behandlet som voksne. I den første tida ble det mange sykebesøk, jeg kom heim til folk, inn dørene, inn til det private. Det var jo dødsfall også, selvfølgelig, og mange av dem døde hjemme. Det er nesten blitt forbudt nå. Men å gå der, kanskje en gang i uka i en sykdomsperiode eller oftere under et dødsleie, det er ganske sterkt – å bli tatt inn i familiene.  – Jeg kom hit som en ung mann og merket at folk hadde tillit til meg. Det syntes jeg var rart. De snakket om ting med meg som de ikke snakket med noen andre om – og det uten at jeg hadde opparbeidet noe tillitsforhold. Men selve institusjonen, legen, stod så sterkt her at

jeg arvet tillit. Leger har vært stabile, gjerne i tjeneste lenger enn prestene. Til og med voksne folk snakket til meg som jeg var et eldre menneske. Så var jeg altså bare 27–28 år.

– Var det fordi de kanskje hadde guarden nede og var litt forsvarsløse i en sykdomsperiode?

– Den hjelpetrengende søker og overgir seg til en hjelper, men også i overskuddsposisjon var tillit som et varemerke.

Sterke historier

Litt etter litt begynte Aslak å notere og skrive ned opplevelsene, både for sin egen del og som nevnt, for publisering.

– Det har vært historier som har gjort inntrykk. Og det er stort sett skjellsettende øyeblikk, vil jeg si.

– Med pasientenes velsignelse, regner jeg med.

– Å, ja. Noen ville til og med ha med navnet sitt, for de syntes det var en så god historie. Andre er mer anonymisert.

– Har du lyst å dele en av historiene her og nå?

– Den som gjorde mest inntrykk på meg, var en gang

ved midnattstider da jeg stupte i sjøen for å berge en psykotisk mann som hoppet på sjøen for å drepe seg. Den rystet meg inderlig.

– Men den som jeg tror mange synes er sterk, er om en gammel mor som lå hjemme og skulle dø oppe på loftet. Så sitter jeg der på sengekanten og spør henne: «Hva er det viktigste for deg nå, Ranveig, når du nå ligger her?»

Da svarer hun: «At jeg måtte bli frelst.»

– Da kvapp jeg til. Så spurte jeg: «Hva er det som er i veien for at du skal bli frelst?» «Jeg valgte ikke den rette tida», svarte hun. Hun hadde altså levd i den troa at hun måtte ha blitt frelst i sin ungdom, og at seinere i livet ville det være for seint.

– Hun tenkte at frelsen kom med datostempling?

– Ja. Da sa jeg: «Rette tida? Det er jo nå, det. Det er alltid nå som er den rette tida.» Inntil da hadde hun ligget som forpint i hele ansiktet. Men idet jeg sa disse ordene, la hun seg tilbake i senga og med et ansikt som forvandlet seg til noe helt annet, et fredfullt uttrykk. Jeg ble så rystet at jeg klarte ikke å si et ord. Det var en enorm opplevelse.

– Jeg leser jo av din bok at du slett ikke er ukjent med Guds ord – og at du med din familie en gang planla å reise ut som misjonær?

– Ja, vi skulle reise ut en gang, til Pakistan, i 1985. Men så skjedde det dramatiske ting som gjorde at vi ikke endte med å dra. Mens vi pakket og gjorde oss klare, døde den yngste gutten vår mens han lå i barnevognen. Krybbedød. Det var veldig rystende.

– Uff, det var helt forferdelig å høre.

– Og tanken på å klare å reise ut etter at vi mistet ham, vokste oss over hodet.

– Som lege er du i et spennende skjæringsfelt, mellom det åndelige og det rent fysiologiske, mellom vitenskap og tro. Du skriver så fint om det i teksten som heter «Håp»: «Eg er og vert religiøs. I astrofysikk og kvantemekanikk, i undring over liv og i trugsmål om helsetap og død høyrer eg ljomen av ein gud. Vitskapen serverer meg skalet. Innhaldet er av guddommeleg natur.» Hvordan har det vært å stå i dette spennet?

– Jeg er der Ibsen havner, der han i Peer Gynt skriver prestens tale ved graven: «Og nu, da sjælen stævner mod sin dom, og støvet hviler lig en bælgfrugt tom.»

Når du ser et menneske dø, så ser du at det er noe som er forsvunnet. Molekylene og atomene er her –men det er noe som har reist. Et innhold av åndelig natur, opplever jeg, og da tenker jeg: «Livet overgår det målbare. Den vitenskapsbaserte naturforklaringen er utilstrekkelig.»

– Har det noen gang vært en konflikt mellom tro og vitenskap hos deg?

– Jeg har ikke merket særlig mye av det. Det er mer en undring. Hvis du tar imot unger, for eksempel, med et skrik, så lever de. Det var en sædcelle og en eggcelle noen måneder før, og så er det dette. Altså, du kan bli religiøs av det. Og så den andre veien, når du ser noen dø. Du snakker med vedkommende, og så kommer det hellige øyeblikk med det siste sukket. Og du sitter igjen med noe som forsvant. Det er ikke til å forstå. Da å være uten en tro som man kan strekke seg etter, det klarer ikke jeg. Jeg finner ikke svarene. Jeg får ikke ligningen til å gå opp. Men jeg strekker meg mot dette, som er så mye større enn meg.

– Men jeg må jo innrømme at noen ganger ramler denne troa helt i filler.

– Når gjør den det?

– Jeg har vært bipolar siden 1994, ikke av den typen med mani i seg, men med nedturer. Da er det en dyp fortvilelse over å ikke lenger ha noe klamre meg fast i. Det er ingenting der, ikke engang troa. Det er meningsløsheten tvers gjennom.

Også dette skriver Aslak om i På glytt: «Eg vaknar tidleg og prøver å tenkja på ingenting. Tankane mine er dystre og vonde. Eg er ei plage for familien min. Om morgonen står eg opp og sukkar, eg et maten min og sukkar, så syklar eg med sukk og tyngsle til arbeidet. Det kostar å gjennomføra dei daglege vanar. Vekta går ned. I magen ligg ein tung klump.»

Disiplinøvelse

– Hvordan har skrivingen hjulpet deg med å sortere hva du har vært med på gjennom førti år?

– Kan jeg dra en liten historie? Jeg opplevde et uhyre dramatisk øyeblikk for en del år siden. Det var en mann som lå med hjertestans ute ved legekontoret, midt på natta. Han var like gammel som meg. Han hadde rukket såpass fram at han hadde kjørt bort til kontoret, bilen stod med blinklysene og vindusviskere på. Og han lå rett utenfor bilen – så han hadde kollapset akkurat idet han gikk ut av bilen. Og han var bevisstløs. Så gikk jeg løs på ham. Men det gikk 25 minutter før helikopteret fra Stavanger landet.

– Hvordan gikk det med ham?

– Han lever i beste velgående! Det ble regnet som verdensrekord i antall minutter fra hjertestans til det startet opp igjen. Neste dag kastet jeg meg over tastaturet, skrev ned historien og la teksten bort. Men så fortalte jeg noen på et kurs om at jeg hadde skrevet det ned, som en del av debrifingen, nærmest. Så ville noen

se og lese om dette, så ballet det på seg, og så tok Tidsskrift for Den norske legeforening det inn og publiserte historien. Og når det var slik at dette var relevant for andre og mange skrøt av teksten, ja, så er det jo slik at jeg ville ha mer ros, mer skryt, sier Aslak og ler hjertelig.

– Det er derfor Facebook er en suksess.

– Nettopp. Men for meg er skrivingen en voldsom disiplinøvelse. Jeg skriver rasende fort. Storyen er klar på 10 til 15 minutter. Men da har assosiasjonsrikdommen blitt litt plagsom, så jeg sitter med mange løse tråder etter å ha skrevet det gjennom en første gang. Så da begynner den virkelige jobben: stryking og stryking og redigering. Det er en lang prosess å skrive en historie.

– Det tror jeg flere vil kjenne seg igjen i!

Og med de ordene sier vi farvel til Aslak av Finnøy, til øyriket, til hele Ryfylke og forflytter Rosinante og oss selv langs fylkesvei 519 fra hvor vi kom fra, ned igjen i Finnøytunnelen, kobler oss på E39, kommer oss nordover noen få kilometer før veien ender i den vakreste blomsten i riksveifloraen – en ferjekai – og hei, der kommer MF «Mastrafjord», fyrer med gass og pløyer stille gjennom havets åker. Og ikke før har vi satt bilen på plass og står på dekk med utsikter til en overfart på 24 minutter, går det opp for oss hvilken ukedag det er – en torsdag – og vi spurter opp til salongen med et håp som brenner i oss, og allerede i trappene opp kjenner vi duften, og idet dørene går opp, skjønner vi:

Det er fullbrakt.

Det er «bailldag».

«Baill», ball, kumle, klubb, kompe, raspekake. På Vestlandet har vi ferjer som frakter biler og folk, og hvis du er heldig med strekningen, serverer deg landsdelens gastronomiske skatt – den som ingen har lagd sanger eller dikt om, men som er der trofast i hverdagene og i hvert fall på torsdagene.

Det er som NFFO-medlem Kjartan Brügger Bjånesøy skriver i sin bok Komlelandet. Ei reise i raspeballen sitt kokevatn, utgitt på Kagge i 2013:

«Komler har ikkje sin eigen festival eller noka høgtidleg sesongopning. Men i store delar av landet vårt er komletorsdagen eit høgdepunkt, og kvar veke stimar ein oppglødd menneskemasse mot dufta av denne grå juvelen.

Komler er heilårshelten som ikkje treng danderast med skum for å gjera seg lekker eller bli servert med anbefalte vinar til.»

Om bord i «Mastrafjord» får vi nesten fettsjokk. Størrelsen på «baillen» – som vi nordmøringer omtaler den som – er gigantisk og med et berg av flesk servert til.   Men takk for maten, nå har vi kommet oss over mellom Mortavika og Arsvågen over Boknafjorden, og vi er på plass på Haugalandet. Vi stopper på en stasjon tidligere kjent som Norol for å gi også Rosinante litt næring – og da hører vi det på betjeningen. Dialekten har endret seg drastisk: fra det særpregede stavangerske (med omegn) til det distinkte haugesundske (med omegn). Fascinerende hvordan en overfart på 24 minutter kan gi et slikt skille.

Smertens nynorsk

Vi kjører inn i dypet av Arne Vestbø-land (NFFOs generalsekretær, red. anm.): Haugesund by – stedet Marilyn Monroe aldri glemte fordi hun aldri visste om det. Men her står statuen av henne like fullt, grunnet et tvilsomt rykte om et haugesundsk opphav. Nuvel. Urettferdig å trekke fram dette først, men faktum er at selve byhistorien er veldig kort: Haugesund feiret sitt 150-årsjubileum i 2004. Omlandet renner likevel over av historie. Sør for byen ligger Avaldsnes, det gamle maktsenteret for konger og høvdinger i flere hundreår. Herfra kontrollerte de skipstrafikken som gikk opp og ned langs norskekysten.

Nå skal vi hjem til en mann som kontrollerer ordene. Kåre Vigestad heter han og ble født med en rød penn mellom fingrene, lærer i mange år på Nesna og på Stord før han sakte, men med ordenes sikkerhet skled over i oversetterfaget. Han valgte seg et språk som er unikt i verdenssammenheng, et språk som synger og danser, lidenskapelig dyrket blant dem som har det i ryggmargen, og nå sist anerkjent av selveste Nobelkomiteen: nynorsk.   Jepp. Kåre Vigestad er en mann som oversetter fra bokmål til nynorsk – selv om oversetterkarrieren begynte omvendt.

– Det begynte da jeg jobbet på Stord som norsklærer, med noen kolleger som skulle skrive lærebok for grunnskolen for Universitetsforlaget. De spurte om jeg ville oversette manuset til bokmål. Og derfra ballet det på seg.

Vi sitter i hans hyggelige arbeidsværelse hjemme i huset, sentralt i Haugesund. Vi er omgitt av bøker, slik må det være. Det er ikke alle bøkene som er hans

oversettelser, men kunne godt ha vært det, for produksjonen ville ha fylt noen meter. Over 20 000 sider med oversettelser av lærebøker har det blitt opp gjennom årene, for alle de store forlagene i Norge. I all hovedsak har han oversatt for skoleverket, men det er også blitt noen NOU-er og andre offentlige tekster.

Men han oppdaget raskt at det ikke var tilstrekkelig å bare være oversetter, originalmanuset trengte også en rød penn.

– I manus som var såkalt ferdige fra forlagets side, oppdaget jeg ofte mange feil i bokmålsutgaven som jeg skulle oversette fra. Men da var det gjerne for seint, bokmålsversjonen av boka var allerede i trykken.

– Hva slags feil oppdaget du?

– Det var selvsagt mest språklige feil, syntaktiske feil i bokmål blant annet, men også feilopplysninger, feil årstall og navn som var skrevet feil. Og det kunne være rene misforståelser hos forfatteren som redaktøren ikke hadde fanget opp. Vi har jo en tendens til å tro at forfattere er feilfrie. Nidkjærheten min førte da til at jeg etter hvert også ble brukt som språkkonsulent på bokmål. Det var veldig fint, for da visste jeg at jeg kunne stole på forelegget, altså bokmålsutgaven.

– Sier dette mye om deg, om at du er et petimeter?

Vi snakket så vidt om det i e-postutvekslingen vår, at du fant en skrivefeil i min e-post.

– Ikke bare én!

– Haha!

– Du er helt håpløs, kan ikke brukes som forfatter, sier Kåre og ler hjertelig. Sunnmøringen er en munter og fin type mellom rødpennslagene.

– Nei, det er klart, jeg er jo yrkesskadd.

– Hvordan gir det seg utslag?

– Det verste er når jeg åpner en avis med artikler på nynorsk, Klassekampen, for eksempel, og Dag og Tid.

– Jøss. Nynorskavisen Dag og Tid også?

– Den er nok en god del bedre. De holder seg i alle fall med korrekturlesere, men de er dessverre tilhengere av nynorskreformen fra 2012. Den normen liker jeg ikke. Den har skapt grunnlag for en uthuling av det grammatiske systemet i nynorsk.

– Hva er det som er så ille med den?

– Det skulle liksom lages en fastere form for nynorsk. Det som ble gjort, var å ta bort noen såkalte

klammeformer som aldri ble brukt likevel. Men svært mange av klammeformene ble gjort om til sidestilte former, slik at normen faktisk ble videre enn den var tidligere.

– Jeg tror jeg skjønner. Men dette betyr at flere varianter ble lov?

– Ja. Vi kan ta et eksempel: Verb med j («å hengje», «å merkje» osv.) kan en nå også skrive uten j («å henge», «å merke» osv.). Dag og Tid har innført variantene uten j, men da blir et viktig skille i grammatikken utvisket. Det blir vanskeligere å skille mellom sterke og svake verb og mellom transitive og intransitive verb. Da kan det gå voldsomt i ball.

– Vet ikke helt om jeg forst...

– Jeg kan gi et konkret eksempel. «Vi hengjer bjølla på sauen.» Da er det klart at vi har med et svakt verb å gjøre, og det er transitivt (tar objekt). Bruker vi «henger», er det lett å bli forvirret. Hva er da preteritumsformen av verbet, «hang» eller «hengde»? Det er mange som har problemer: «Han hang seg i det nærmaste treet.» Eller som det er blir skrevet om

RBK-fansen: «Hang opp banneret i protest.» Denne forvirringen har vi i bokmål også. Vi mister skillet mellom transitiv og intransitiv og mellom sterk og svak bøyning av verb.

– Men språk endrer seg jo hele tida?

– Et språk utvikler seg, det er klart. Og det er noe som ikke lar seg stoppe. Men det er ikke noen god språkutvikling når du oppløser veletablerte grammatiske systemer. Det har blant annet ført til at nynorsk ligger mye nærmere bokmål nå enn før.

Utfordringer for oversetteren

– Er du bekymret for nynorsken?

– Jeg vet ikke om bekymret er det rette ordet, men det går mot utvisking. Nå er det vanskelig, og heller ikke riktig, å sette bremser på en språkutvikling. Men det er grunn til å reagere når det syndes mot helt grunnleggende prinsipper i oversettelser, for eksempel denne ideen om at et ord har en ekvivalent i det andre språket, med helt likt innhold, og at det dermed bare er å oversette ord for ord. Det blir jo helt feil, også når språkene ligger så nær hverandre som bokmål og nynorsk.

– Så du ser mer og mer av rene ord-for-ord-oversettelser?

– Ja, det er helt tydelig. Det er bare å lese NRK-artikler på nettet. En ting er tastefeil og misforståtte bøyningsmønster, verre for nynorsken er det at syntaksen blir bokmålsk. Hvis du da har bruk for substantiv, blir det til «verkelegheit», «moglegheit» og mange andre fæle ord.

– Så «moglegheit» har du ikke lov til å skrive?

– Ifølge Språkrådet så har du det, men det er dårlig nynorsk. Nynorsk er et mye mer verbalt språk enn bokmål, vi bruker ikke så mange substantiver. Hvis jeg treffer på substantiver av denne typen, må jeg tenke meg om når jeg skal oversette, finne mer elegante måter å uttrykke meningen på.

– Tenke setningen på nytt?

– Ja. Gå inn til kjernen. Hva er det som er innholdet her? Da må du skrive det på en annen måte. For eksempel når du har et sitat som dette fra nrk.no, sier Kåre og blar i notater.

– Her står det: «No minnar [sic] brannsjefen om […] viktigheita med å ikkje bruke open eld.» Hvorfor kan ikke journalisten skrive det som det er, at det er viktig å ikke bruke åpen ild? Hvorfor «viktigheita»? Det er jo helt på trynet.

Det meste av nynorsken som blir skrevet i Norge i dag, blir publisert som nettartikler, forteller Kåre.

– NRK har en del, lokalaviser står for en stor andel. Haugesunds Avis prøver, ser jeg. Prøver, sier Kåre tørt og ler.

– Språkrådet gjør en god jobb med klarspråk for å få det offentlige og andre til å bruke et bedre språk – mer folkelig og mer forståelig. Men de har store problemer med å få gjennomslag. Det virker som om utviklingen går andre veien. Journalister må skrive fort for å få ting ut, så fort som mulig. Og da går de for minste motstands vei.

– Hva er minste motstands vei i denne sammenhengen?

– Det ser ut til å være en ny variant av den gamle kansellistilen, der en gjerne tyr til substantiver i stedet for verb.

– Substantiver er ikke du noe glad i?

– Vi har jo bruk for dem også. Men hvis du kan skrive om og bruke mye verb og adjektiver i stedet, vil det ofte klinge bedre – både på bokmål og nynorsk.

Selvutviklet KI

– Er du en rask oversetter?

– Ja. Rimelig rask, men jeg vet ikke om jeg tør å fortelle om hvorfor.

– Ai, ai! Når du sier det på den måten, er du jo nødt til å fortelle.

– Ja, jeg blir vel det. Broren min er også i samme bransje, og sammen har vi videreutviklet et enkelt oversetterprogram. Vi har en ordliste i DOS-format som vi har bygd opp gjennom mange år. Vi kjører teksten vi skal oversette, gjennom listen og får en ord-for-ord-oversettelse. Vi legger inn en skråstrek der det er mange valgmuligheter, og så går vi gjennom teksten etterpå, retter opp etter hvert og får syntaksen på plass. Vi må naturligvis gjøre en del endringer, men vi slipper å taste inn alt på nytt.

– Dere har rett og slett lagd deres egen KI lenge før alle andre?

– Ja, på en måte.  Men du, jeg var ikke ferdig med alle kjepphestene mine, sier Kåre og blar i notatene sine.

– Her er en som er tullete: Bokmålsfolk har sluttet å bøye «sjelden». De bruker nesten konsekvent intetkjønnsformen «sjeldent», altså med t. For eksempel stod det en etterlysning på en stolpe utenfor her. Det gjaldt en katt: «Katten er veldig hjemmekjær. Den går sjeldent langt hjemmefra.» At den går «sjeldent langt», betyr jo at denne katten går vanvittig langt hjemmefra. Mens eieren antakelig mente at katten holdt seg nær huset. Og dette «sjeldent» finner du overalt nå, det er noe som har kommet til de siste årene.

– Det må være morsomt å gå rundt i byen med deg og lese butikkplakater?

– Butikkplakater har jeg gitt opp. Men det som ergrer meg, er jo når jeg leser aviser. Jeg har nok fått en yrkesskade etter alle disse årene med lesing av litt for mange dårlige og ufullstendige tekster. Jeg blir ofte irritert når jeg skal lese en bok eller avis. Det er jo ikke bra, det går ut over lesegleden.

– Nå vet jeg ikke om jeg tør å sende intervjuteksten til deg for gjennomlesing. Tror jeg skal sende den til korrektur først.

– Haha! Det er jo kanskje en idé, sier Kåre Vigestad, som

håper at intervjuteksten får fram hvor håpløst gammelmodig og pedantisk han er.

– Ja, det å bli språkpetimeter er litt av en skjebne for en som begynte yrkeslivet som forholdsvis vellykket norskfilolog og litteraturviter, sukker han.

Vi forblir i vakre Haugesund. Vi er tett på havet, som er hele grunnlaget for at byen i det hele tatt finnes her. Det er sagt om Haugesund at den er bygd på «sildebein og sildarist». (4) Over 20 000 mann deltok i sildefisket på havstykket Sletta i 1840-årene, som ga godt næringsliv også på land. Men utgangspunktet var lite:

«Så sent som 1840 bodde det bare om lag 40 mennesker i Haugesund, et lite strandsted som ble skjermet for storhavet av den nordre del av Karmøy og mange andre småøyer, holmer og skjær. Men fra da av og i flere tiår framover var stedet som et maritimt Klondyke», skriver Arne Vestbø i boka Brummenæs & Torgersen. Verdens første kvinnelige skipsredere, utgitt på Cappelen Damm i 2021.

Og en boomtown ble det. I 1900 var folketallet vokst til 7 000.  En slik vekst krevde også god infrastruktur i løpet av kort tid. En av de store merkesteinene for den nye byen var byggingen av Lillesund skole, som stod ferdig i februar 1920 – et prestisjeprosjekt uten like og et av de flotteste og mest moderne skolebyggene i Europa med spesialdesignet filmsal, svømmebasseng, bibliotek, skolekjøkken og mer til. De lokale myndighetene smilte nok stolt, men kanskje også litt stivt når

delegasjoner fra inn- og utland kom for å se på vidunderskolen – vel vitende om at bygget som var budsjettert til 530 000 kroner, fikk en sluttkostnad på 2,6 millioner kroner.

Men det er vann under brua nå, og ennå står praktbygget her, i fullt bruk. Skolegården fylles opp av et herlig leven da vi ankommer, og der kommer sannelig også Patricia Pritchard gående, lærer her gjennom 21 år,

NFFO-medlem og forfatter av tallrike utgaver av læreboka Quest.

Patricia er født i England, men i 1973 gjorde hun haugesunder av seg ved å gifte seg med en av sorten. Med seg i kofferten hadde hun også en ferdig lærerutdanning, og hun begynte å jobbe med spesialundervisning i barnehager og skoler i kommunen.

– Jeg var spesielt interessert i spesialpedagogikken fordi jeg har en veldig tro på at alle barn kan lære om vi tilpasser oss og tilrettelegger undervisningen. Temaet har alltid fascinert meg, sier Patricia.  I denne første tida i Norge tok hun også et kveldskurs i norsk tegnspråk «bare for gøy». Det fikk hun raskt bruk for.

– En gruppe døve barn dukket opp i en barnehage der jeg jobbet. Disse fulgte jeg gjennom barnehagen og videre over til Lillesund skole. Der ble jeg ansatt, og de døve barna fikk en egen klasse. Vi fulgte den vanlige læreplanen, men all undervisning var på tegnspråk. Da vi kom til 4. trinn, skulle våre parallellklasser med hørende elever begynne med engelsk. Det ville mine elever veldig gjerne også.

– Men det fantes kanskje ikke for døve barn?

– Nei, det gjorde ikke det. Jeg sjekket i Stavanger,

Bergen og flere andre steder om det var noen erfaringer derfra. Men det var så godt som ingenting. Det motiverte meg til å forsøke å gjøre faget tilgjengelig for dem, og vi begynte med britisk tegnspråk (BSL) som vi koblet opp mot engelsk skriftspråk og talespråk. Jeg kunne ikke BSL, men jeg lærte det sammen med ungene. Det var helt fantastisk å se hvor fort de tok det! En dag delte jeg ut det engelske håndalfabetet, som er ulikt det norske, og sa at «dette skal vi begynne med neste uke». Dagen etter kom de på skolen og bare: «Kan det!» De var så utrolig motivert! Det var så gøy!

Engasjerte lærere

– Det var virkelig en pionerarbeid?

– Ja, og jeg skrev artikler om arbeidet i bladet for audiopedagoger i Norge. Ungene kan lære hva som helst bare vi legger undervisningen og læremidlene til rette og finner en metode som gjør at de blir i stand til å begripe hva de skal lære.

– Det var nesten ingen grenser for hvor lærevillige de var. Da parallellklassene begynte med blokkfløyter, ville mine elever lære det også. Vi holdt på i 14 dager, men da så de selv at, ok, akkurat dette var ikke noe nyttig for dem, og da la vi det bort. Men denne første gjengen min ..., sier Patricia og blir nesten litt blank i øynene.

– De var så kvikke, så skjønne og fantastiske. Vent litt, skal du få se, sier hun og fisker fram et bilde av fem nydelige barn fanget i et syttitallsøyeblikk.

Patricia, eller Pat, som er navnet hun går under til hverdags, forteller at de døve skolebarna på Lillesund og i resten av Norge etter hvert fikk egne læreplaner også i engelsk. Da begynte også hennes eget arbeid med lærebøker.

– Først med å tilrettelegge verk som allerede fantes, men etter hvert fikk vi også lov til å lage våre egne. Seinere var det anledning til å være med og skrive Quest, som er lærebøker i engelsk for alle. Et viktig stikkord for Pat i arbeidet med læreverk er engasjement.

– Det er jo så mye du kan gjøre med engelsk som fag hvis du er aktiv som lærer. Jeg har vært på så mange skolebesøk, i så mange klasserom hvor jeg har sett det samme: Læreren stiller et spørsmål, så er det to–tre som svarer. Og det er de samme hver gang. Dette vet selvfølgelig de andre elevene, som tenker at «da kan de andre svare, så kan jeg bare sitte her og slappe av, jeg». Det er jo ikke slik vi vil ha det!

– Hva er virkemidlene for å oppnå det motsatte?

– Få dem opp av stolene. Derfor har vi med masse spill, lek, sang, vitser og ideer til rollespill i lærerveiledningsbøkene. Du trenger ikke å ha en kjedelig time med gloseprøver!

– Gi oss gjerne et eksempel.

– Ok, du sier til dem: «Today we’re making a fruit salad.» Så finner du fram det dere skal ha av mat, alle må følge instruksen, er med og kutter opp og svarer. Og så spiser vi. Og da sier vi «please» og «thank you», og ungene lærer litt om kulturkunnskap og gode manerer. Etterpå skriver vi opp de nye ordene vi har brukt. Da blir engelsk til noe litt mer enn bare pugging av ord som du må gjøre fordi læreren har sagt det er viktig.

– I dag er det veldig mye engelsk i hverdagen for våre barn gjennom spill og aktiviteter på nett. Er det forstyrrende for den tradisjonelle engelskundervisningen?

– Å, nei. Det er absolutt en fordel. Da fortsetter de på den der tilegnelsesprosessen som jeg bygger på i min undervisning. Da lærer de engelsk fordi de vil og trenger å forstå det. Vi oppmuntrer alltid foreldretil å la ungene utforske engelsk på egen hånd i tillegg til undervisningen de får på skolen.

– Da er du vel happy da, du som er engelsk by birth, at engelsk tar over for norsk, at det kommer så strongly inn i det norske hverdagsspråket?

– Nei! Jeg blir så irritert. Her har jeg anstrengt meg for å lære meg norsk, og så kommer disse ungdommene og snakker med halve setningen på norsk og resten på engelsk. Hva er det de holder på med? «Det finnes jo et norsk ord for det du sier», sier jeg ofte. Men det jeg synes er fantastisk, er at hver gang et utenlandsk ord kommer inn, så får vi et norsk ord ut av det etter hvert. Det er en naturlig utvikling, men vi må beskytte norsk språk.

Foreningen i ryggen

– Hvordan har du likt forfatteryrket?

– Veldig godt. Det er virkelig drømmejobben når du får sitte der og gruble og fundere på ulike problemstillinger og jobbe fram løsninger. Og vi visste at det var et behov. Vi er jo flere som har arbeidet med Quest-serien siden 2012, og da vi begynte, var det cirka 80 prosent av norske lærere i småskolen som ikke hadde engelskfaget i sin grunnutdanning. Og da stoler de veldig på det som står i den læreboka de får utdelt.

– Og så er jeg så glad for at jeg hadde NFFO!

– Nå snakker vi! Det var jo dette vi kom for å høre.

– Som forfatter aner du lite eller ingenting om dine rettigheter. Og nå med de nye digitale løsningene vet egentlig også forlagene lite om hvordan de skal håndtere ulike problemstillinger. Jeg stoler på forlaget mitt,

altså, det er ikke det, men du får en sånn følelse når du får vite hva de tilbyr: «Er dette helt riktig? Det er jo mine tekster, og så skal de kanskje brukes til noe annet enn det som var meningen, og skal legges inn digitalt av noen andre, som ikke er pedagoger. Og hva skjer da? Skal mitt navn stå på et produkt som jeg kanskje ikke er fornøyd med selv?»

– Og da har det vært godt å ha NFFO. Selv om også dere har brukt lang tid på å finne ut av dette, dere også. Det er kompliserte greier. Men jeg merket det føltes godt å ha en forening i ryggen, en som tok kampen for meg. Og på vegne av mange andre: Jeg kjenner mange andre lærebokforfattere som har vært like oppgitte som meg. Derfor sier jeg til alle jeg møter på som jobber med læreverk: «Meld dere inn i NFFO. Der har du en forening som tar kampen for oss», sier Pat.

Bedre siste ord kan det ikke bli.   Vi sier farvel til Haugesund, farvel til silda, farvel Rogaland, farvel strendene. Farvel Jæderens evige skjønnhet.

FORFATTERNE

Frank Emil Moen er marinbiolog utdannet ved Trondhjem Biologiske Stasjon, NTNU. Under feltarbeid med dykking og fotografering over to sesonger ble det klart at det manglet en bok som beskriver dyreliv i havet med in situ (på orginalstedet) fotografier. Førsteutgaven Dyreliv i havet – norsk marin fauna ble publisert i 1999, og siden har det blitt ytterligere seks utgaver. Boka er et referanseverk for dyreliv i havet. Moen er administrerende direktør i Energy Innovation, Egersund.

Roar Løken er født og oppvokst på Rjukan, men bor nå i Egersund. Tok historie hovedfag i Oslo og har arbeidet som lektor på flere videregående skoler. Har blant annet utgitt Antisabotasjen 1943-45, Milorgs D16militær motstand, sabotasje og antisabotasje i Øvre Telemark, Kongsberg og Numedal 1940-45, De dansk-norske tropekoloniene – sukker, krydder, slaver og misjon og Slaveri, kolonihandel og rasisme – virkningene for Norge.

Helge Torvund er utdanna psykolog. Denne bakgrunnen har prega bøkene Sjelsord og Livsfylde. Torvund er òg poet,

barnebokforfattar og skriv songtekstar. Fagbøkene Håplaust forelska i sitt eige skjelett og Å våga seg ut i ord spring ut frå denne verksemda. Han har skrive om husmødrene på 50-talet i boka Til mor, og i 2024 kjem ei bok om Jæren og Yorkshire med tittelen Jærkshire. Torvund har motteke ei rekkje prisar for sin forfattarskap, sist Doblougprisen frå Svenska Akademien i 2018.

Ørjan Zazzera Johansen er forfattar og lesevitar. Våren 2024 kjem hans åttande bok, den femte om fotball. For Historia om Erling Braut Haaland blei han nominert til tre nasjonale prisar. Den er også omsett til dansk. Johansen jobbar som formidlar og informasjonsansvarleg på Garborgsenteret, Bryne, og er leiar for Rogaland forfattarlag.

Tora Aasland er utdannet sosionom, sosiolog (cand.sociol.) og dr.philos. Hun var forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) 1975–1982 og den første generalsekretæren i Norsk faglitterær forfatterforening 1983-1985. Stortingsrepresentant 1985–1993, fylkesmann i Rogaland 1993–2013 og statsråd

for forskning og høyere utdanning 2007–2012. Doktorgraden fra 2022 handler om frivillige organisasjoner i beredskap og samfunnssikkerhet. Hun har hatt en rekke verv og utvalgsjobber gjennom årene, blant annet som leder av den norske UNESCO-kommisjonen.

Anders Myrset er førsteamanuensis i engelsk fagdidaktikk ved Universitetet i Stavanger. Han har en doktorgrad i anvendt språkvitenskap, i tillegg til lektorutdanning og en bachelor i kreativ skriving og journalistikk. Han har publisert i en rekke tidsskrift og antologier, og er medforfatter på lærebokserien link (Fagbokforlaget). Sammen med to kolleger ferdigstiller han for tiden en bok om kommunikasjon og språkbruk og hvordan dette kan jobbes med i engelskfaget (Multilingual Matters).

Janne Stigen Drangsholt er forfatter og professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap ved Universitetet i Stavanger. Hun skrev doktorgradsavhandling om den britiske lyrikeren Ted Hughes. Drangsholt debuterte som

skjønnlitterær forfatter med Humlefangeren (2011), og har senere gitt ut fire andre romaner. Akkurat nå jobber hun med en bok om norske klassikere sammen med Therese G. Eide.

Afrah Ghalion har utdanning i pedagogikk og arkitektur. Har arbeidet ved Stavanger katedralskole, Folkeuniversitetet og Aftenskolen hovedsakelig som lærer i arabisk språk. Har også utarbeidet tre lærebøker i arabisk. Har vært brukt som ressursperson for fremmedspråksenterets arabiskressurser. I mer en 11 år var hun både som deltaker og leder på utviklingsprosjekter i hjemlandet Jemen i regi av blant annet Verdensbanken og FAO.

Marie Smith-Solbakken er professor i historie ved Universitetet i Stavanger. Til daglig underviser hun lærerstudenter i samfunnsfag. De siste årene har hun medvirket og skrevet flere bøker og artikler om Alexander Kielland-ulykken. Hun var en sentral forteller i TV2 dokumentaren «Katastrofen Kielland» fra 2022.

Mona Evjen er tidligere personalog organisasjonssjef, men har de siste 15 årene drevet sitt eget firma, Comona, som tilbyr ulike tjenester innen ledelse, personal- og arbeidsmiljøutvikling samt coaching. Hun vokste opp i Bodø og flyttet til Stavanger etter hovedfag i sosiologi ved universitetet i Oslo.

Aslak Bråtveit var almenn- og sjukeheimslege på Finnøy 1979–2018. Tidvis medlem i ymse misjons-, kyrkje- og fagstyre. Musikar frå barnealder. Har skrive tekstar frå eiga forsking, arbeidsliv, oppvekst, reiser og friluftsliv. Tidsskrift for Den norske legeforening gav skribentprisen 2016, fekk Norsk forening for allmennmedisin sin forskingspris for 1997. Undervisingspris frå UiB 2006. Artiklar i Utposten og historieårbøker for Suldal og Klepp. Bok På glytt utgitt 2018.

Kåre Vigestad, tidlegare høgskulelektor i norsk på Nesna og på Stord. Han har frå slutten av 1980åra arbeidd som språkkonsulent og omsetjar, mellom anna omsetjing av ulike typar fagbøker frå svensk og dansk til norsk. Det meste

av produksjonen har likevel vore språkleg gjennomgang og omsetjing frå bokmål til nynorsk av lærebøker for ulike fag og utdanningsnivå.

Patricia Pritchard er utdannet audiopedagog med hovedfag i spesialpedagogikk. Hun har mange års erfaring i klasserommet på grunnskoletrinnet. Pat har tidligere tilrettelagt flere engelsk læreverk for hørselshemmede. Hun har også publisert mange faglige artikler, nasjonal og internasjonalt, om hørselshemmede og språkutvikling, leseopplæring og engelskundervisning. Pat har vært medforfatter på det engelske læreverket Quest 1-4 som vant Best European Learning Materials Award i 2014. Hun har nylig vært med og skrevet Fast Track, som er et engelsk læreverk for nyankomne elever på mellomtrinnet. Pat er også kursholder i innog utland.

Har du skrevet og fått utgitt mer enn 49 sider faglitterær tekst? Da er du hjertelig velkommen som medlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening!

Sjekk nffo.no for mer informasjon, blant annet om hvilke medlemsfordeler du får.

Ansvarlig redaktør: Arne Vestbø

Design: Remi Thoresen / Aksell.no

Foto: Ilja C. Hendel

Tekst: Sverre Gunnar Haga

Korrektur: Hilde Flått

Trykk: Aksell.no

Opplag: 5 500

(1)Alternativ Framtid var et forsknings- og utredningsprogram som var i funksjon 1986–1996 for å stille opp alternative modeller for en framtidig samfunnsutvikling. Initiativet ble tatt av 17 organisasjoner som arbeider med miljø, fred, solidaritet og likestilling.

Kilde: snl.no

(2)Haraldskvæði er et skaldekvad tillagt Torbjørn Hornklove, med skildring av slaget Hafrsfjord.

Kilde: snl.no

(3)Cristin (Current Research Information System in Norway) er et informasjonssystem og et samarbeidstiltak underlagt Unit og Kunnskapsdepartementet. Cristin-systemet er først og fremst en database for registrering av forskningsaktivitet for helsesektoren, instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren.

Kilde: snl.no

(4)Norgeshistorie.no, fra Universitetet i Oslo.

* Rosinante er navnet på den gamle hesten til Don Quijote den klassiske romanen Don Quijote.

Returadresse:

NFFO

Uranienborgveien 2

0258 Oslo