NFFOs reisemagasin - Vol 1

MEDLEMSBLAD 1 | 2022

Bulletin – på veien Beretningen om den store reisen gjennom vårt faglitterære, fagre land.

I & II

LEDER

Kjære NFFO-medlem, Du sitter nå med den første av flere planlagte spesialutgaver av Bulletinen i hendene. I løpet av de nærmeste årene skal vi nemlig bokstavelig talt kartlegge foreningen vår, gjennom å reise rundt til knauser og gårder over hele landet for å møte faglitterære forfattere og oversettere der de virker og bor. Vi er overbevist om at det er inspirerende og interessant for medlemmene å bli kjent med hverandre på denne måten, og se hvilket mangfoldig fellesskap NFFO utgjør. I tillegg har vi som ambisjon å spre innholdet også via andre medier, slik at flest mulig kan få lese om faglitteraturens betydning for samfunnet vi lever i.

I dette første nummeret har kommunikasjonsansvarlig Sverre Gunnar Haga og fotograf og NFFO-venn Ilja C. Hendel tatt turen til Agder og Innlandet, og møtt flere titalls medlemmer som til sammen har skrevet og oversatt tusenvis av faglitterære sider. Jeg kan love dere en inspirerende, lærerik, morsom og til dels rørende lesestund, og noen overraskelser får du også med på kjøpet – gjett for eksempel hvilken kommune som trolig har den høyeste tettheten av NFFO-medlemmer! Det er ikke bare fra de store universitetsbyene det formidles kloke tanker og velformulerte ord. Å ha en stor og variert medlemsmasse er avgjørende for å sikre NFFOs legitimitet og representativitet, både som bransjeaktør, politisk påvirker og forvalter av kollektive vederlagsordninger. Det er derfor viktig at vi er en forening for hele landet, og at medlemskap i NFFO fremstår som selvsagt for alle som skriver eller oversetter faglitteratur. En av måtene å nå fram til nye medlemmer på, er å vise hvem vi er. Men vi må også vise vilje til å fornye oss i takt med samfunnsendringene på ulike områder. De siste årene har vi for eksempel diskutert hva endringene i akademisk publisering skal bety for vår forening. En annet forhold omhandler hvordan vi som forening kan bidra til et større mangfold. Faglitteraturen på norsk blir rikere hvis de som skriver og oversetter den har ulike erfaringer og bakgrunner.

Personlig ble jeg stolt av å være en del av NFFO da jeg leste artiklene som følger på de neste sidene, og jeg håper den samme følelsen vekkes også hos dere. Jeg ser jeg fram til å bli enda kjent bedre kjent med hvem vi er i de kommende spesialutgavene.

Med venleg helsing

Arne Vestbø generalsekretær

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

3

INNHOLD

I. Innlandet

II. Agder

46 9

Bjørn Sverre Hol Haugen

12

Siri Lindstad og Janneke van der Ros

42

Yngve Knausgård

51 17

32 4

Knut Dørum

Leif Braseth

23 30

Hans Ivar Stordal, Barbro Raen Thomassen, Kristian Hagestad, Anny Åshild Haabesland og Bjarne Bjorvatn

Astrid Brekken

26

Knut Aastad Bråten

67

Agnete Øye

72

Simen Lunøe Pihl

54

Torrey Seland

60

Bjørn Berge

Helge Hagen

Linn T. Sunne

36

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Elin Gunleifsen

73

Ellen Svalheim

5

I. Innlandet Sør-Odal-Brøttum-Alvdal-Lesja-Fagernes-Dokka-Gaupen.

En reise til ordets indre Hvordan ser 5058 mennesker ut?

Vi bestemte oss for å sjekke.

Sverre Gunnar Haga Ilja C. Hendel

N

år dette skrives, er det fem tusen og femtiåtte stykker av dere – 5058 medlemmer av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – som på et eller annet tidspunkt har bestemt dere for at kunnskapene og erfaringene dere sitter inne med, bør artikuleres og festes på ark og i datafiler, og at når denne manifestasjonen har fått en samlet form, bør den materialisere seg og bli til en bok, slik at også andre kan nyte godt av kunnskapen.

Og etter de drøyt 7000 bøker som Det faglitterære fond har støttet de siste 43 årene, er vi nokså sikre på at disse utgjør 7000 biter i en mosaikk som gir et ganske greit inntrykk av hvem vi er som land og folk.

Slik er den norske, faglitterære himmelporten.

Men hvem er dere, forfattere og oversettere? Hva skriver dere? Hvordan oversetter dere? Hvorfor skriver og oversetter dere? Hva drømmer dere om? Hvilke valg har dere gjort i livet?

Noen av oss synes det stilles for mange små spørsmål. Vi har lyst til å stille de store også.

Og gløden i fotograf Iljas øyne idet jeg la ut ideen for ham: Hva om vi to ganger i året legger ut på en reise på noen dager om gangen for å besøke forfattere og oversettere – medlemmene – der de bor?

8

Reiser i NFFOs ni distrikter, som sammenfaller nesten helt med fylkesstrukturen, på landeveien i en periode over fire og et halvt år. – En reise inn i faglitteraturens hjerte, et dypdykk ned i sakprosaens sjel.

Og skal vi forresten si faglitteratur eller sakprosa?

Det er ikke alltid vi er sikre på det, vi som jobber på heltid med dette, heller. Men vi vet at det dreier seg om virkelighet i noenlunde samme dimensjon som vi oppfatter den. Vi vet det drypper fra takrennene i Balestrand, at det ligger snøskavler i Henningsvær, at det blåser på Filefjell, at sola skinner på Inderøy, at vi lever våre liv i alle synlige retninger. Vi vet det skrives i Haugesund, i Kvinesdal og Engerdal, at det oversettes i Karasjok, på Voss og i Halden.

Reise ut for utdanning Så står vi plutselig her da, utenfor Joker-butikken i Sør-Odal, en søndag formiddag. Det er tørt, varmt og stille. Dagen bader i sitt eget velvære. Innlandet er vårt første valgte stopp på reiseruta, – dette enorme fylket tidligere kjent som de to fetterne Hedmark og Oppland, som strekker seg så vidt og høyt: opp mot Røros i nord, inn mot Reinheimen og Jotunheimen mot vest, mot svenskegrensa i øst og altså hit ned Sør-Odal og enda litt sørover.

Innlandet, Norges eneste fylke uten kystlinje – kan man stole på noe slikt?

Vi kjører rundt i det toskansk …, unnskyld, i det odalske landskap og aner fred og absolutt ingen fare da vi plutselig får øye på en sprell levende forfatter inne på et nydelig gårdstun.

– Velkommen til gards!

Det er Bjørn Sverre Hol Haugen som står midt i solskinnet, førstekonservator ved Anno museum, kulturhistoriker, redaktør for Norsk bunadsleksikon i tre bind og forfatter av tallrike artikler i antologier og tekstsamlinger. Men hadde Bjørn Sverre vært født seksti–sytti år tidligere, ville ikke alt dette vært en farbar yrkesvei for ham.

– Nei, her omkring var du enten skogeier, eller så arbeidet du i skogen. Den eneste faren min ville da han var ferdig konfirmert, var å begynne i skogen.

– Det er flere faktorer. Vi har ligget lengst ned på utdanningsstatistikken nasjonalt sett i veldig mange år. Selv om mange reiser ut og tilegner seg lange utdanninger, så er det jo ikke nødvendigvis at de kommer tilbake til distriktet.

– Vi lyttet på et portrettprogram med deg i NRK P2 på veien hit. Der sa du noe interessant. At det tradisjonelt sett har vært dårlige kår for de som er boklig anlagt, i Hedmark.

– Ja, og det gjelder spesielt for Sør-Hedmark, der vi er nå.

– Men du ble altså?

– Jeg har utdannet meg andre steder, men har faktisk aldri vært bostedsregistrert utenfor Odalen.

– Hva kommer det av?

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Det er et problem at folk herfra får seg en ­utdanning et annet sted og blir der?

– Stemmer. Vi har hatt et forskningsprosjekt om dette på Anno museum, i samarbeid med Høgskolen i Innlandet. Vi ser at det for eksempel har virket kraftig inn at hoved­staden er såpass nær, det har kanskje gjort at det ikke har vært så attraktivt å etablere et sterkt, selvstendig kunnskapsmiljø her. Og så er det nok en kjensgjerning at Arbeiderpartiet og sosialdemokratiet – som tradisjonelt har stått veldig sterkt her – ikke har satset på teoretisk utdanning i dette området.

– Hvorfor, tror du?

– Jeg vet ikke om det er helt enkelt å svare på det, for det eneste jeg ville da jeg var ferdig på videregående, var

9

Hadde Bjørn Sverre Hol Haugen vært født seksti–sytti år tidligere, ville ikke forfattergjerningen eller yrket som kulturhistoriker vært en farbar yrkesvei for ham.

– Nei, her omkring var du enten skogeier, eller så arbeidet du i skogen. Den eneste faren min ville da han var ferdig konfirmert, var å begynne i skogen.

å reise til Oslo. Men så er ikke Oslo så langt unna, da.

Dermed så var det lett å holde kontakten med Odalen.

Jeg var engasjert i mye frivillig aktivitet her. Ledet blant annet en dansegruppe på det tidspunktet, som gjorde at jeg var mye hjemme og øvde sammen med dem.

– Og så er jeg knyttet til denne eiendommen. Jeg er egentlig fra et gårdsbruk litt lenger borti her, men broren min var heldigvis odelsgutt, for jeg har dårlig anlegg i landbruksretning. Men så skjedde da det da jeg var 23 år, at broren min og jeg arvet dette stedet. Nabodamen døde og hadde testamentert hele stedet til oss.

Vi visste ikke noe om det. Det var et gledessjokk.

Levende historie – Skriveinteressene dine er mange og varierte. Du skriver om bunader, søvnens historie, om skeiv bygdehistorie, du kan fortelle ting som at Lucia var rødkledt og ikke i hvitt, og en hel del andre ting. Tingenes kulturhistorie, så å si. Hvorfor er ting vi omgir oss med, godt egnet til å si hva slags mennesker vi er?

– De var jo før oss og er her etter oss. De holder lenger

10

enn oss. Men de er jo ganske forsiktige av seg, gjen­ standene og tingene vi omgir oss med.

– Hva mener du med det?

– Når det ligger igjen noe som er 200 år gammelt, så er det jo ikke sånn uten videre slik at vi kan skjønne hvilke ulike sammenhenger det inngikk i. Så vi må alltid ha noen flere kilder å spille på lag med. Det er litt spesielt når en undersøker gamle klær og bekledningstekstiler, for at de har av og til igjen noen spor av de kroppene som har brukt dem. Enten det er i formen, at du kan tolke noe ut av størrelsen på folka som har hatt dem.

Slitasjespor, rett og slett.

– Og da vekkes kulturhistorikeren ekstra?

– Ja. – For da er det kjøtt og blod, bokstavelig talt.

– Ja, da kommer en jo nærmere de menneskene som har brukt og omgitt seg med disse gjenstandene.

– Føler du at du får kontakt med folk bak i tid, ikke parapsykologisk sett, men hvordan de tenkte, og hva de snakket om?

– I arbeidet med doktoravhandlingen der jeg har gått aller dypest inn i den type spørsmål, der er det noen eksempler på at jeg nesten synes jeg kjente de folka som hadde brukt de klesplaggene som jeg analyserte. Uten parapsykologi.

– Man blir ganske ydmyk av å stå foran en sånn historie?

– Man gjør jo det, og særlig når det dreier seg om ting som er over 250 år gamle, og at det er få andre kilder.

Men det er en kulturhistorikers forse å være kreativ med hensyn til kildebruk. Det er jo vi blitt oppfordret til i hele fagets historie.

– Hva med skriveprosessen er det som tiltrekker deg mest, er det selve det å sitte og skrive, eller er det jakten?

– Begge de delene liker jeg så godt at jeg synes det er vanskelig å fremme den ene foran den andre. Men

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

detektivvirksomheten er utrolig spennende, men den fører jo ofte til en stor inspirasjon for å få skrevet og gjøre den tolkningen. Så de henger veldig tett sammen.

Jeg liker omtrent like godt å sitte og formulere, hente ut fra kildene, gjøre mine tolkninger – prøve å få det ut i et godt språk.

Og slik går formiddagen med dette trivelige mennesket fra Sør-Odal. Men nå skal vi videre. Vi fyrer opp bilen, legger oss i nordgående lei og penser etter hvert inn på østsida av Mjøsa.

D

et er rart med det, av og til er det bare en liten perspektivendring som skal til. Her har en kjørt opp og ned E6, mellom Mjøsbrua og Lillehammer, i år etter år. Fordi den ligger nå der, denne mest effektive veien: som en kommunegrå revisor av en vei – Norges Kjedeligste Veistrekning.

Ilja og jeg er enige. Eventyrene ligger i de små veiene.

Og fylkesvei 213 opp fra Grue ligger som en nydelig påsmurt bagett oppover høyresiden av Mjøsa. Straks får vi en helt annen opplevelse. Hei, hvor det går oppover lia.

11

Janneke van der Ros ved grinda der heime. Hun tok grep da hun fikk tak i en Mini Countryman – og oppfeminiserte den til Countrywoman.

Snart svever vi høyt over gjeddene og ørretene der nede og får et utsyn vi ikke visste dette fylket kunne by på.

Brøttum, står det på et skilt. Og da vet vi at det er to kvinner som venter på oss, høyt der oppe.

Allerede ved ankomsten er det noe som skurrer.

– Det er den eneste i sitt slag i hele verden!

Janneke van der Ros smiler stolt utenfor sitt hus og peker ned på skiltet bakpå sin Mini-bil.

– Ikke søren om jeg skulle ha «Countryman»! Så med litt hjelp i all stillhet fra bilhandleren – han hadde egentlig ikke lov – fikk jeg med et par ekstra bokstaver fra skuffen. Og med litt skruing og boring – vips: «Countrywoman».

Såpass må det være for en feminist av fremste skuffe. Kjønnsforsker allerede fra de tidlige 70-årene og siden den gang en produktiv bidragsyter med artikler og kapittelbidrag i tallrike bøker og tidsskrifter nasjonalt og internasjonalt om kjønn, likestilling og levekår.

I 2013 skrev hun forskningsrapporten Alskens folk, om transpersoner, på oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Arbeidet med denne endret mye av yrkesveien hennes.

Mer om det straks. For her står sannelig også Siri Lindstad. Hun er forfatter av boka Å fylle L-ordet med mening. Sexkart, slips og lesbiske liv, en av «the founding mothers» av tidsskriftet Fett og nå også formidlings­ ansvarlig ved Gjøvik bibliotek og litteraturhus.

Nå skal en ikke drive og slå mennesker og i hvert fall ikke i hartkorn. Men de felles referansepunktene er nå der. På hvert sitt vis har Janneke og Siri jobbet med mennesker som ikke nødvendigvis har blitt applaudert underveis i sin søken etter identitet og selvfølelse.

Stort felt Janneke befant seg dypt nede i kjønns- og likestillingsforskning da hun fikk oppdraget om å skrive en forskningsrapport om transpersoner, som altså ble til Alskens Folk. Levekår, livssituasjon og livskvalitet for personer med kjønnsidentitetstematikk.

– Da jeg søkte om midler til prosjektet, tenkte jeg at jeg har vært kjønnsforsker og feminist i mange år, dette kan jeg. Men jeg oppdaget veldig raskt at, ups, kjønn er blitt noe helt annet og mye mer. Så det ble en bratt læringskurve.

– Hvorfor ble den bratt?

– Jeg skjønte ikke hvorfor mye transfolk var så skeptiske til feminister. De måtte da forstå at jeg var på de svakes og undertryktes side! Men etter hvert skjønte jeg jo at radikale feminister er transfobiske så det holder, sier van der Ros og ler.

– Så jeg måtte si til dem at, ja, jeg er feminist. Men jeg er ikke radikal feminist lenger. Etter det gikk det mye lettere.

12

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Alskens folk har to hovedfunn. Det ene var hvor mangelfulle kunnskaper om og forståelse for kjønnsidentitetstematikk det er både i skolen, i arbeidslivet og andre offentlige samfunnsinstitusjoner. Det andre funnet avdekket mangelfull og utilstrekkelig kompetanse om god transhelse i helsevesenet.

– Men det er jo et litt forvirrende felt, med mange begreper. Som mann over 50, snart gubbe, må jeg spørre. Du har altså forsket på transpersoner, men også på ikke-binære …

– … og de kjønnskreative, de kjønnsfornektende og de kjønnsavvisende. Ja, det er et stort felt – og med til dels store motsetninger innad, som jeg ikke var klar over før jeg startet. Jeg prøvde å si fra hvor lite lurt det var å jobbe mot hverandre når man er så få. Da fikk jeg som svar: «Ja, men, Janneke, husker du ikke ­feministene selv på 70-tallet? Er du helt historieløs». Og det var selvfølgelig helt riktig. Det var ikke mye samarbeid mellom de ulike feministleirene heller – Nyfeministene, Brød og roser, Kvinnefronten.

– Jeg skjønte ikke hvorfor mye transfolk var så skeptiske til ­feminister. De måtte da forstå at jeg var på de svakes og undertryktes side! Men etter hvert skjønte jeg jo at radikale feminister er transfobiske så det holder.

Janneke van der Ros

Før og etter internett Med Å fylle L-ordet med mening begikk Siri Lindstad den første norske sakprosaboka om lesbisk hverdagsliv. Det var ikke noen komme-ut-av-skapet-bok, men beskrev hvordan det var å leve som lesbisk, basert på intervjuer Siri gjorde over hele landet og i mange ulike miljøer.

– Hensikten med boka var å skrive om f­ ellesskapene.

Jeg var litt lei av at alt skulle handle om å komme ut og alle problemer som måtte følge med, og trasige livs­ historier. Jeg ville heller gå ned i det som utgjorde fellesskapene, og det som binder folk sammen. Og der har nok mye endret seg siden boka kom ut.

– Å ja?

– Internett. Der det tidligere var fysiske møtesteder, har kontakten nå i stor grad flyttet seg over på nettet.

Det er en trend over hele verden, overalt legges skeive

13

utesteder ned. Før måtte man gå på bar for å treffe noen andre. Som var kjempehyggelig! Jeg savner de stedene og den tida vi gjorde slikt. Men vi har heldigvis fått Pride, da. Nå har jo hver eneste lille knaus i Norge fått sin egen variant. Og i Innlandet har vi fått noen skeive kafeer hvor en kan treffes en gang i uka.

Men for transpersonene har nok internett vært en god ting, tilføyer Janneke.

– Ved bruk av nettet har det vært lettere å skape en åpenhetskultur for transpersoner. Og at det er blitt lettere å være trans fordi vi har fått det jeg vil kalle en generell oppløsning av forventninger, kall det kjønnsforventninger eller forventninger til hvordan man skal oppføre seg i henhold til kjønnsnormer, sier hun.

Men både van der Ros og Lindstad mener at ­offentlighet rundt kroppskultur har en slagside.

– Den fysiske kroppen er blitt så innmari viktig i vår kultur i dag, på veldig mange områder, sier Siri Lindstad.

– Det legges alltid opp til at vi må gjøre noe for å endre kroppene våre. Vi skal gjøre den yngre, mer fit, mer attraktiv. Men når noen gjør endringene på «feil» måte, så blir det provoserende. Du kan godt forstørre

puppene, men du skal ikke fjerne dem.

Dette skriver jeg om i et kapittel i en bok som snart kommer ut, sier van der Ros. – En cisjente …

– Cis? – Cis er det motsatte av en transperson – altså en person som identifiserer seg med sin biologiske kjønns­ kategori. En undersøkelse fra 2016 viste at 520 unge cisjenter fikk utført en vaginal operasjon fordi de var misfornøyde med hvordan vaginaen så ut. Og det får de gjort, uten motforestillinger. Men når en transperson ønsker endringer fordi kroppen ikke passer med vedkommendes identitet, blir det ramaskrik, og de må gjennomgå psykiatrisk utredning før behandling e­ ventuelt godkjennes.

– En jente som vil ha vaginaloperasjon – hun bør sendes til en psykiater i stedet. Ikke den personen som føler at identiteten de fikk tildelt ved fødselen, ikke stemmer med sitt psykologiske kjønn.

Alternativt liv Begge damene kommer utenbygds fra. Siri kommer

opprinnelig fra Bærum og Janneke fra Nederland. Siri forteller at hun har fått seg flere aha-opplevelser med utenforskapet.

– Jeg bodde på Grønland i Oslo i mange år og smykket meg på en måte med en forestilling om at jeg bodde i det flerkulturelle Oslo. Men med den jobben jeg har nå, kommer jeg veldig mye tettere på innvandrere og flyktninger enn jeg noen gang var på Grønland. Den gang så jeg dem bare på gata, og vi handlet i de samme butikkene. Det var «dem», og jeg var meg. Her møtes vi jo faktisk og har mye med hverandre å gjøre.

At hun havnet på Gjøvik, var en tilfeldighet, i hvert fall i utgangspunktet.

– Jeg hadde bare lyst å bo et annet sted enn i Oslo.

Før hadde jeg bodd i Stockholm, Nairobi og Reykjavík.

Så ble det kjærligheten som dro meg hit, i første omgang. Så tok den slutt, men jeg ble værende her på grunn av jobben. Her er det veldig godt litterært miljø, både for lesende og skrivende. Jeg har en litterær salong hjemme hos meg en gang i måneden, og så har jeg vært med på å starte Versus – Skeive litterære dager. Det er som om jeg har bedre tid og større armslag til å gjøre slike ting her. Og det var nettopp det jeg ville ved å flytte fra Oslo, å få en slik restart jeg har fått her.

– Er det også en fordel å bo her? Ikke så mye ­storbymas, mer arbeidsro?

– Ja, kanskje det, sier Janneke.

– Jeg har ikke bodd i Oslo annet enn da jeg var student, og da hadde jeg jo et lite barn, så det var ikke så mye flying på kafeer heller. Men jeg synes det var deilig å komme ut på landet. Jeg fikk som Siri sier, mye mer armslag her. Den gang het det Oppland distriktshøyskole.

En liten høyskole, alle ansatte fikk plass på allmøtene i skolens peisestue.

Men vi merket jo den gang, og nå, at vi er i utkanten, i periferien – i forhold til Oslo, altså. Det merker man ikke minst på hvem som blir intervjuet i radioen. Da er det oftest folk som bor i Oslo. Og slik er det hele tida, helt til man trenger folk i «distriktet». Da får kanskje noen fra Bergen eller Tromsø være med.

Skriveråd – Skal vi avslutte med skriveråd til leserne? Dere har jobbet med tekst i mange ulike formater. Hva er det som funker for dere når dere skriver?

– Deadline, svarer Janneke kontant.

– Helt klart. Deadline, sier Siri.

– Men det funker ikke alltid å sette en deadline

– Det er som jeg har bedre tid og større armslag til å gjøre andre ting her. Og det var nettopp det jeg ville ved å flytte fra Oslo, å få en slik restart jeg har fått her, sier Siri Lindstad.

14

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

15

for seg selv. For der kan du alltid gå i forhandlinger med deg selv. Men deadline fra forlaget er ikke så lett å komme seg bort fra. Så det har jeg brent meg på noen ganger. Og bortsett fra det: skrive hver dag, ikke nødvendigvis mange timer om gangen, men litt hver dag, sier Janneke.

– Og så tror jeg du må gjøre det til en del av din ­identitet, at du er et skrivende menneske, sier Siri.

– Det er så lett å tenke at da må man være Lars Mytting eller Dag O. Hessen. Men selv om du skriver noe som bare noen få leser, er du et skrivende menneske. I Norge så har vi så høy terskel for å tenke om oss selv at vi skriver.

– Det er noe med den der janteloven. I Reykjavík, der jeg bodde en periode, ga jo alle ut bøker eller arrangerte en kunstutstilling. Det kom ut mye møl, det var ikke det, men også mye nytt og uventet gull. Her blir du sett ned på om du skal gi ut noe på eget forlag, sier Siri.

– Jeg merket også noe lignende da jeg jobbet i USA, sier Janneke.

– Jeg var ferdig med hovedfag og var stipendiat da jeg ble invitert dit. Da hadde jeg ikke fått ­publisert så mye, men der ble jeg introdusert som en som hadde «published extensively». De hevet det opp – og framsnakket! Jeg ble mye mer produktiv der borte enn jeg hadde fått til ved Universitetet i Oslo. Jeg følte meg jo selvsikker! Så kom jeg tilbake til instituttet i Oslo, og da var det bare «du må ikke tro at du får noen ­stilling her». Men å komme til Oppland distriktshøgskole var fint.

16

M

en hva er det suset vi hører over grantoppene på denne vakre dag? En svak, nesten uhørlig stemme bæres fram med den milde brisen: «Kom, kom. Kom til oss.»

Huff, for mye kaffe allerede før klokka er blitt 13?

Vi legger øret mot bakken, og da hører vi det. Det er Østerdalen som kaller på oss.

Vi tar farvel med damene og legger i vei mot Lillehammer, før vi snur til høyre og kjører oppover.

Dette er også Norge: 3000 hytter som alle ligger vendt mot Kiwi Sjusjøen, hyttekosens Mekka. Den norske drømmen – ideen om isolasjon, om å vende tilbake til naturen, synet av alle bålpannene som gløder bortover hyttegrenda, og dampen fra badestampene.

Eller som Magnus Helgerud skriver i sin bok Knytta til hytta fra 2020: «Familiehytta er kanskje et av de få steder hvor den moderne nordmann kan søke ly fra endringens vinder.

Den er fast grunn under føttene i den flytende moderniteten, den er en forpliktelse i en uforpliktende verden.

Det er vanlig å skifte bosted flere ganger i løpet av livet.

I alle fall for dem av oss som bor i byer. Her i Norge har for eksempel gjennomsnittlig botid i samme hus/ leilighet gått ned fra 14 år i 1960 til rundt syv år i dag.

Men hytte, det bytter vi ikke.»

Vi fortsetter østover, forbi de gamle setervollene som en gang utgjorde det sesongmessige befolkningsgrunnlaget her i fjellet, helt tilbake til 1600-tallet. Etter noen mil tetter granskogen seg til, og vi triller nedover, nedover.

Så ligger riksvei 3 der, med sin siamesiske tvilling, Glomma.

Noen har tenkt, der på turistkontoret. Veien gjennom den langstrakte dalen har de døpt om til Den grønne snarveien. Fiffig. Ja, det er 41 kilometer raskere å kjøre fra Oslo til Trondheim via Østerdalen. Men du skal være glad i gran.

Likevel, vi har ikke tenkt å snakke ned skogen – det skulle tatt seg ut. Det grønne gullet, som østerdølingene selv kaller trærne sine. Og kikker du bakom de ranke stammene, er det mer til øyet og sjelen enn det som viser seg fram ved et hastig øyekast.

Men det får andre reisekronikører ta seg av. Vi skal nordover – sjuogtredve mil nordover, litt øst og oppover. Ikke riktig så langt, kanskje, men Kjell Aukrust-kjennere blant dere vet hva vi mener. Vi passerer Evenstad, Imsroa, Stai, Koppang, Atna, ­Hanestad, Strand før vi triller inn til Alvdal skysstasjon, parkerer bilen og blir møtt med applaus.

Helt sant! Det er applausen fra utendørsscenen til TronTalks som møter oss. En festival der «musikk, ­filosofi og kunst møtes på en måte som ikke har blitt prøvd før», som det står på hjemmesiden. Og litteratur, får vi legge til. Vi kom akkurat inn til avslutningsarrange­mentet, og det er tårevåte øyne rundt oss. Det er Kjell Aukrust-biograf Sigmund Løvåsen som har satt følelsene i sving, med verket Vandring, som er et verk han har skapt sammen med musikerne Erlend Apneseth og Frode Haltli, tidligere framført som ­bestillingsverk for Dei nynorske festspela.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Det er vanskelig å snakke om Alvdal uten å snakke om Aukrust. Men det er mulig. For nå skal vi til en annen hedersmann.

Dårlig kontrakt – Jeg bruker å si at jeg er ikke medlem av den fine ­foreningen, Forfatterforeningen – men den store!

Medlem nummer 97 står i døråpningen og ønsker velkommen. Leif Braseth er født samme formiddag som japanske tropper angrep Shanghai, 7955 kilometer øst for Alvdal, og serverer ­nydelige vafler i sitt arbeidsværelse.

Dette bokrike rommet er fødestuen for en perlerekke av lærebøker og sangbøker for grunnskolen, bøker om utvandringen til Bardu, Alvdals gruvehistorie, biografi om jegeren og fangstmannen Berger Lilletrøen, bok om Alvdals musikkhistorie og – selve livsverket til Braseth – Samer sør for midnattssola, om sørsamenes historie.

Yrkeslivet begynte med det som omga ham. Det er en tidligere tømmerhugger og tømmerfløter som sitter foran oss. Men så kom musikken – i Kvam i Trøndelag, hvor han er født og oppvokst. En rekke familiemedlemmer var hardt rammet av korsang, og Leif ble revet med i notasjonene. Folkemusikere var det også i slekta.

Det var som lærer på grunnskolen at han oppdaget mangelen på bøker om temaene han skulle formidle.

Det ble først en lærebok i spilling av mandolaika, en krysning av mandolin og balalaika. Deretter kom en lang rekke av Skolens musikkbok, som tusenvis av norske elever lærte å kjenne gjennom 70-åra.

17

Det var da han og forfattermakker Tom Gravlie skulle lage sangbøker for Gyldendal at han fikk kjenne på at ikke alt var som det burde med tanke på kontraktsspørsmål.

– Vi kontaktet Gyldendal fordi det var det ene store forlaget uten sangbok. De nappet på med en gang. Vi var jo uerfarne med kontrakter, hva som var standard og slikt, og gikk med på royalty på 6 prosent.

– Seks prosent?! Delt på to?

– Ja. Foreningen hadde jo ikke kommet ennå, dessverre.

Men det var med denne opplevelsen at jeg tenkte at det burde være dannet en forening for lærebokforfattere.

Og så kom den jo! Jeg meldte meg inn tvert, nummer 97 i rekka. Jeg har hatt mye nytte av NFF opp gjennom.

Ordningen med skatten, med fratrekk av utgifter knyttet til bokproduksjon, å, det hadde mye å si. Og omsider kom også royaltyen opp, men normalkontrakten – takket være foreningen.

– Jeg pleier å si at jeg har tilgodelapp hos Gyldendal.

De to sangbøkene solgte i over 100 000 eksemplarer over 20 år – med 6 prosent royalty.

Kulturfagene forsvinner Både han og Gravlie var på den tida ansatt i Riks­ konsertene.

– Jeg er faktisk den siste nålevende av de som var med på oppstarten av Rikskonsertene. Jeg begynte 4. desember 1967. Åpningskonserten var 4. januar 1968 i Hammerfest. Jeg var skolekonsertsjef, og vi hadde den første skolekonserten i Sandnes.

Leif ble i Rikskonsertene i 21 år.

– Da jeg sluttet der i 1988, hadde Rikskonsertene arrangert 67 000 skolekonserter.

– Og nå har mye av musikkopplæringen forsvunnet fra grunnskolen. Det er i alle fall veldig få som synger lenger. Minn oss på det igjen: Hvorfor trenger barn kulturfag, hvorfor trenger de musikk?

– Musikk- og kulturfag er uhyre viktig for den menneskelige utviklingen. Det er en treningssak å lære seg å lytte til musikk, for eksempel. Vi i ­Rikskonsertene presenterte stoff på forhånd til elevene, som de satte seg inn i, slik at de var forberedt som lyttere før konserten. Utøverne på turné sa det var stor forskjell på lytterne om en skole hadde forberedt elevene. Ungene var observante i mye større grad hvis de var kjent med stoffet fra før.

– Men dette blir ikke prioritert lenger. Kulturfagene er kommet skikkelig i bakleksa i den norske skolen. Det er veldig synd.

– Amen.

18

Etter ulike bøker med Alvdal-temaer vendte Brøseth tilbake til et tema som hadde fulgt ham helt siden barndommen: sørsamene, – denne befolkningsgruppa som ifølge Store norske leksikon bor på et område som «strekker seg omtrent fra Saltfjellet i Nordland til nordre deler av Hedmark fylke i sør på norsk side».

Det står videre å lese at anslagene for sørsamisktalende spenner fra 800 til 2000 mennesker.

– Jeg visste jo mye om sørsamene fra oppveksten.

Det var mange av dem som var på Snåsa, nabobygda vår.

Og bestefaren min kjørte slakt for dem. De drev rein og holdt på i 14 dager om gangen i fjellpartiet mellom Snåsa og Grong. Der slakta de og frøs ned skrottene. Og så måtte de få lokale bønder til å kjøre ned til sørenden av Snåsavatnet, dit gikk jernbanen på den tida.

– Bøndene var imponert over hvordan samene klarte seg ute i naturen, hvor praktiske de var med hendene, hvor dyktige de var til å odle reinen.

– Jeg pleier å si at jeg har tilgodelapp hos Gyldendal. De to sangbøkene solgte i over 100 000 eksemplarer over 20 år – med 6 prosent royalty, sier Leif Braseth.

– Jeg bruker å si at jeg er ikke medlem av den fine foreningen, Forfatterforeningen – men den store!

Leif Braseth

– Var du selv i kontakt med sørsamene da du bodde der hjemme?

– Ja da. Da jeg var ungdom, gikk jeg en del langrenn, og da var det en del samer som var med på renn også. De hadde litt annet utstyr enn oss andre.

– Vant du over dem?

– Nei, nei. Ikke tale om.

Lang vandring Manuset til boka om sørsamene måtte gjennom en lang vandring før boka kom inn for landing som Samer sør for midnattssola på Fagbokforlaget i 2014. Praktverket er på 650 sider og er rikt illustrert. Men slikt er ikke alltid forlagenes budsjettansvarlige så veldig glad i.

Han forteller om et første, positivt møte med Gyldendal, men der de endte opp med å takke nei på grunn av begrensede muligheter for salg.

– De spurte meg: «Hvor mange sørsamer er det vi har»? «Et par–tre tusen», svarte jeg. Da var det ikke aktuelt, fikk jeg beskjed om.

Så gikk turen om flere forlag, blant annet et som var villig til utgivelse, men som ble solgt før et samarbeid materialiserte seg. Det var ikke før han fikk drahjelp fra

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

19

NFFs administrasjonssjef (NFFOs akronym var NFF før 2018, red. anm.) Mads Liland at det ble fart i sakene. Da hadde Leif Braseth jobbet med verket i 20 år.

– Så ringte det en redaktør fra Fagbokforlaget og sa at han hadde «fått beskjed om å lage ei skikkelig bok» sammen med meg. Og slik ble det.

– Nå er du 90 år og har skapt mye. Når du ser tilbake på livsverket ditt, hva tenker du sitter igjen i hjerte­ røttene dine når du skal oppsummere?

– Det må jeg vel si at er den boka der. Det var så mye arbeid med den, men også mange gode opplevelser.

Etter hvert fikk jeg så god kontakt med sørsamene, som var skeptiske i utgangspunktet. Det var skrevet mye stygt før om sørsamene. Men de åpnet seg etter hvert, og jeg fikk være med dem på reindeling og kalvemerking og samlinger. Jeg bodde også hos dem i kortere perioder.

Stor spennvidde – Hvordan har du likt forfattergjerningen, å skrive og skape ord og historier? Har det vært et slit, eller har du gått i det med glede?

– Med glede, ellers hadde jeg ikke fortsatt med det. Nei, det er storartet å sette seg foran PC-en. Men det koster en del innsats – til dels mye innsats, ikke minst med språket. Det må vanligvis til flere omganger før språket blir akseptabelt.

– Du har jo hatt litt av en utvikling i skrivekarrieren din. Du var jo dedikert musikkmann, og så ender du opp som sørsameekspert. Hvordan forklarer du det? Å starte med musikk og ende med sørsamer?

– Nei, hva kan jeg si. Jeg har alltid hatt vide interesser.

Motoren i arbeidet har vært formidling og det at det har vært mangel på undervisningsstoff. Å undervise i musikk med bare en sangbok som grunnlag ble for magert, følte jeg. Noter er ikke så mystiske dersom man forenkler dem. Det var dette jeg har forsøkt med lærebøkene.

– Du hører ikke på musikk mens du skriver? Det lar seg ikke kombinere?

– Nei. Jeg har ikke prøvd det. Men jeg kan bli inspirert av musikk, i pausene.

– Hva hører du på som kan inspirere?

– Enkeltverket som har gitt meg mest, har helt klart vært Beethovens 3. symfoni. Ellers går det mye i klassisk og folkemusikk. Og folkemusikken er for tida i veldig utvikling. Det er også artig at den samiske joiken har kommet sterkt. I går kveld var jeg på konsert med joik med musikkledsagelse. Og forrige søndag var jeg på Tolga og hørte på Marja Mortensson som joiker,

22

sørsame, hun har gjenskapt den sørsamiske joiken. Den har levd et så skjult liv, denne musikken, nærmest en familiesak. Så det er flott at flere får oppleve den nå, gjennom slike som Mortensson, sier Leif Braseth.

Dannelsesreise Det er slik det skal være, Leif, å være 90 år og være levende opptatt av nye retninger. Det er noe for oss andre å strekke oss etter.

Men nå forlater vi vaflene, sørsamene og Leif og tar kvelden i den gamle skysstasjonen som har ­gjenoppstått som Steien Hotel og Skydsstation – nydelig hotell og vertskap.

I drømmen om natten rir faglitterære forfattere gjennom ørkenen Innkjøpsordning. Støvet står om føttene på rytter og hest, men det gamle, firbeinte øket Kunnskap har vært ute en sommernatt før og tar oss stødig fram til soloppgangen.

Nå bærer det inn mot fjellene. Fylkesvei 29 går gjennom irrgrønne landbruksarealer, før landskapet bøser seg opp på begge sider av veien. De nordlige skjørte­kantene til Rondane viser seg fram på venstresida når vi kommer til det gamle gruvesamfunnet Folldal. Men vi er faglitterære fanter på tur og har ikke tid til verken vandring eller gruvesjakter.

Dessuten er det en kvinne som venter på oss, som vi vil diskutere ett spesielt ord med.

Så er E6 der igjen, ved Hjerkinn, stedet det norske Forsvaret forsøkte å skyte i fillebiter fra 1923 til 2008.

Men det skal de ha, de ryddet fint opp etter seg. Knapt ei tomhylse er å finne.

Jeg gløtter over på fotograf Ilja. Kameraet går opp og ned på ham, han tar Norge inn gjennom det optiske.

Hva ser han som jeg ikke ser? Vi er på dannelsesreise, begge to.

Vi fører skuta opp til Dombås og tar første rundkjøring til venstre etter sentrum av denne cowboylandsbyen og er over på europavei 136, den som fører rakt til Lesja, Lora, Bjorli. Og straks er vi ved grensa til Møre og Romsdal, og slik er det den skrivende her får los. Dette er veien hjem, til Nordmøre, for denne kronikøren. Men bare et par kilometer før vi havner i en fylkeskonflikt – dette skal være Innlandet sin reise – vil GPS-en ha oss til venstre.

Og der oppe i lia står Astrid Brekken.

H

va er hjemme? Hva betyr det at du kommer fra et sted? Mange som har flyttet hjemmefra, fra bygda si, fra byen sin – fra røttene – har erfart at det er et punkt i livet hvor vendereis ikke lenger er mulig fordi du reiste ut for å studere eller jobbe. Og så blir du der borte.

Og hvis du forsøker å vende tilbake, oppdager du at ingenting er som det var. «You can’t go home again», som det heter i tittelen på Thomas Wolfes roman fra 1938.

Det kan være en sorg eller vemod i dette du ikke så lett kan fri deg fra.

Astrid Brekken har gjennom hele sitt voksenliv forsøkt seg på spagaten. Den tidligere NRK-journalisten er født og oppvokst her på Bjorli og har ikke gitt slipp på hjemstedet, selv om hun i alle år siden har bodd i Oslo og andre steder.

La oss først slippe henne til, fra en artikkel hun skrev for Syn og Segn i 2020: «Da odelsgarden vart seld, slo kjensla av tapet inn – av det lafta våningshuset i solbrent tømmer, låven med skifertak og solid gråsteinsmur, storfurua i hamnelykkja, lyden av bekken langs jordet i lyse vårnetter, orkideen eirik- og marihand og den angande St. Olavs ljosestake eg leita etter kvar sommar. Av engene – Bøliflata, Alléflata, Nerjordet, av det vide utsynet over elva og dalen, av fridomen i å streife omkring i kjend skog og kjære fjell.»

Så står vi her, blant kjære fjell og trekker ned i lungene så mye vi kan av den vidunderlige luften.

– I denne gode artikkelen vi anbefaler alle å lese, Ferda attende til garden – lett tilgjengelig på nett, har du et nøkkelord: «stadtap». En lengsel som «har feste i syn, i lukt, i det hendene rører ved», skriver du. Hvordan vil du forklare ordet?

– Det er et ord jeg har brukt for å forklare det vi har bedrevet med her. For at det skal gi mening til at vi helt siden 1976 har pendlet hit opp, mannen min og jeg, med to små barn – for å drive gården videre. Hvor sterkt det er å høre til et sted, og hvor nesten irrasjonelt sterkt det kan bli, dette stedstapet, hvis du ikke har tilgang til stedet der du lekte som barn.

For å gi leseren det større bildet: Da Astrid var to og et halvt, døde faren i en ulykke, og da hun var sju, ble moren gift på nytt og flyttet til Dombås med Astrid og broren. Moren døde også tragisk nok i en ulykke da Astrid var 16.

Det ble altså de første tolv årene her på gården, mer enn nok for et menneske i formingsfasen til å få et godt rotfeste. Og for å gjøre en lang odelshistorie kort: Astrid og mannen tok altså over gården igjen i 1976 og begynte det komplekse kombinasjonslivet som ­heltidsarbeidende Oslo-folk og gårdsdrivere på Bjorli.

Ekstremsport De startet opp med hesjing og høysalg, så med 70 vinterfôra søyer av rasen pelssau i 27 år, med nødvendig og uvurderlig arbeidshjelp av naboen. I 2007 gikk de igjen over til høysalg, mange hestefolk på Møre vil ha tørrhøy.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Jeg tror det kan være vanskelig å ha flyttet til ei bygd hvis du ikke har røtter der – at du ikke har noen som kjenner deg eller vet om familien din. Men de kjente jo til meg. Og selv om jeg kom hjem med en langhåra journalistjævel fra Dagbladet …, sier hun og ler, og snakker om ektemannen Halvor Elvik (også han NFFOmedlem) – som driver på ute i kjeledress under vårt intervju.

– Så ble vi tatt godt imot. Selv om vi var ugift, med en nyfødt sønn, og jeg var relativt profilert som feminist, blant annet gjennom oppstarten av tidsskriftet Sirene.

Men jeg husker jo en befaring under odelssaken i 1976, med jordstyret og sorenskriveren i Vågå. Vi vandret rundt i skog og mark på gården, og idet formannen i jordstyret satte seg inn i bilen, så han opp på meg og sa: «Ja, ska du koma hit att nå da? Og setja opp kvinnfolkan våre?»

– Jeg tror det kan være vanskelig å flytte til ei bygd hvis du ikke har røtter der. At du ikke har noen som kjenner deg eller vet om familien din.

Astrid Brekken

– Dere må jo ha levd et ekstremt upraktisk liv? Å styre en gård fra Oslo og å skulle dra hit ganske ofte?

– Det var ekstremsport det vi holdt på med. Inn i bilen med hele familien på fredagen og kjøre 40 mil opp hit.

Og i 70- og 80-åra var det mye dårligere veier enn det er nå, det kan jeg love deg. Når jeg ser tilbake på det, så er det litt galskap, altså.

– Dro dere opp hver helg?

– Nei, ikke hver helg, bortsett fra vår og høst, for da var det så mye jobb med sau. Men vi var her hele sommeren, hele jula, hele vinterferien og hele påskeferien.

– Dere har ikke vært i Syden?

– Aldri hele familien. Jeg reiste med min datter en gang – da var hun godt voksen.

– Hvordan vil du si de to ulike livene har påvirket hverandre? Det rurale livet her oppe og det urbane i Oslo – og i New York, hvor dere også har bodd i to perioder?

Nei, du vet, det er jo bra å ha et vidt tilfang, at du vet mye om verden, for å si det sånn – særdeles nyttig for en journalist. Jeg har jobbet mye med økologisk

23

– Det er fortsatt for mange gubber rundt omkring i mange yrker, men jordbruket er blant de verre, sier Astrid Brekken.

jordbruk, og den interessen henger sammen med miljø­ engasjementet, som jeg har hatt lenge. Det var nok påvirket av mer urbane impulser i starten. Det å kunne veksle mellom ulike miljøer har vært helt supert, rett og slett. Jeg er veldig glad for det todelte livet, men jeg skal ikke underslå at det til tider var virkelig stritt.

– Fordi du ble dratt i begge ender? Det var vel et småbarnsliv oppi det hele her også for deg og Halvor?

– Det var det som var bøygen, ikke sant, når du har lite tid. Du skal tilbake på jobben, og du skal fullføre en jobb her. De somrene med mye regnvær når du ikke får inn høyet, der er det stressmoment som er ille innimellom.

Vi har stått på jordet her og hesja i kaldt regnvær – langt utover kveldene – og satt oss i bilen rundt midnatt med to barn som satt og sov i baksetet på veien tilbake til Oslo. Det er jo en slags barnemishandling i dette, de har kjørt veldig mye bil. Men det har gått bra. Og det hjalp at vi tok til vettet og bygget låvetørke.

Kvinnekamp Astrid Brekken har jobbet en kvinnealder i NRK og er kjent fra tallrike programmer der. Men i 2012 kom et

24

tilbud hun ikke kunne si nei til – et oppdrag fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag om å skrive bok om slike som henne: kvinner i landbruket. Året etter kom Kvinnebønder, utgitt på Boksmia forlag.

– Jeg kunne stått i NRK-jobben til jeg var sytti, men jeg hadde bestemt meg for at jeg var ferdig med å gjøre to ting på en gang. Så da slo jeg til på tilbudet.

Gjennom flere måneder reiste hun over hele landet for å intervjue nitten bønder og to reineiere i dette mannsdominerte yrket.

– Et perfekt oppdrag for deg? Med din bakgrunn som feminist og gårdbruker?

– Helt klart.

– Var det likevel noe som overrasket deg under arbeidet?

– Jeg vil kanskje ikke si overrasket, men det var veldig gledelig å se all denne viljen til å skape, all denne fantasien og stå-på-evnen jeg møtte på overalt. Mange møter motstand av ulikt slag, det er ikke slik at det står masse folk rundt og heier på deg. Dette er fortsatt et svært mannsdominert yrke.

Dagbøker – Fortell litt om det.

– Det er fortsatt for mange gubber rundt omkring i mange yrker, men jordbruket er blant de verre. Vi husker godt hvordan motstanden var ved endringen i odelsloven da den jevnstilte kvinner og menn i 1974.

Det var bare Småbrukarlaget som syntes at det var ok.

Bondelaget ville ikke ha den.

– Sitter dette fortsatt i veggene, mener du?

Absolutt. Færre enn en av fem bønder er kvinner. Og det tallet beveger seg visstnok lite.

– Og det i en tid som nå. Det siste døgnet har vi kjørt forbi i hvert fall femti bannere pålydende Norge trenger bonden!

– Nettopp. Kvinnekampen er ikke over.

– Men det er ikke så mange bannere for kvinnelige bønder i 8. mars-tog, så vidt jeg har sett?

– Nei, det er en ganske glemt gruppe.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Skriver du på noe nå?

– Jeg anmelder iblant bøker for avisa Dag og Tid. I alle år har jeg skrevet gårdsdagbok og personlige dagbøker.

Så jeg har en stor bunke av hefter i en bag, og den drar jeg nå med meg hit og dit. Men jeg tenker: «Orker jeg å gå løs på dette, orker jeg å gå gjennom de våte somrene?

Orker jeg å se at vi ikke tok av oss barna så mye som vi burde når vi hadde ferie?» Og jeg har skrevet om nedturene, lam som dør på jordet i regnvær, blåsten om våren. Det som ikke bare er solskinnsdagene, sier Astrid og ser ut mot lyset og plassen sin.

– Det er en smerte i dette også, ikke sant. Som jeg kanskje er redd for. At det var for stritt, for travelt, at jeg ikke var nok til stede.

– Har du snakket med ungene om dette?

– Ja. De er for milde mot meg.

– Det er ikke sikkert de tenker likt om dette som deg.

– Kanskje ikke. Nei, og det har gått veldig bra med barna. De har ikke falt utfor kanten, på noe vis. Men det er vanskelig å si om barn snakker sant til foreldrene.

25

Men de har i hvert fall fått et veldig sterkt forhold til naturen, til fjellene, begge to. Så det er jo en glede.

– Ja, dere har vel fått til bra ting her!

– Ja da. Det er klart vi er stolte over at vi har fått til mye ålreit her, også. For det skal jeg love deg: Det så ikke slik ut da vi kom.

– Jeg synes du skal gå videre med de der dagbøkene, jeg.

– Tja. Det er vel kanskje en grunn til at jeg går og drasser på disse heftene. Så jeg har tenkt å tvinge meg selv til å gjøre det. Men nå var jeg jo kommet godt inn i pensjonisttilværelsen og fått kjenne på at jeg ikke skal ha flere deadlines. Hele mitt liv har vært fylt av dem!

Så …, vi får sjå.

V

i venter i spenning, Astrid. Men nå skal vi videre. Det er tid for å sette seg inn i Rocinante, unnskyld – Toyotaen – og igjen legge det norske under dekkene. Vi kjører tilbake hvor vi kom fra, men ved Lesja tar vi av til høyre og kommer inn på ­historisk grunn. Det er det vel strengt tatt overalt, men her snakker vi Caps Lock i norgeshistorien. For hva snakker vi om når vi snakker om Olav II Haraldsson? Olav den hellige!

Her vandret han, og her kristnet han det han kom over av levende liv – for nøyaktig ett tusen år siden.

Kildene er sparsommelige, den kronisk upålitelige Snorre Sturlasson er nærmeste skribent.

«Kongen var um natti paa ein gard i Lesja som heiter Bø, og der sette han inn prestar. Sidan fór han yvi Lordalen og kom ned ein stad som heiter Stavebrekka», heter det i Soga um Olav den heilage. Kanskje sitter de med bedre kilder i det lokale historielaget.

«Her hvilte Olav den hellige på sin vei over fjellet», står det å lese på en plakett nær Lesja. Kanskje kom han over Slådalsvegen, som nå ligger som en streng over fjellet. Ingen vet helt sikkert. Men det er den vi skal over nå, på vår vei til Vågåmo.

Og for en vei! For et landskap! Er de blitt litt blanke, de tyske øynene ved siden av meg? Den innfødte, norske ved siden av ham har i alle fall blitt det. Vi åpner vinduene, og radioen begynner å spille Ja, vi elsker på repeat. Nei, den gjør jo ikke det. Men det er en natur som kan få et hjerte til hoppe over noen slag. Den 32 kilometer lange veien tar oss 1180 meter over havet, før den fører oss ned til lavlandet igjen.

Vågåmo ligger badet i brunt, som alltid. Den lokale byggeforskriften sørger for at nye og gamle hus skal representere en estetisk fortsettelse av den historiske tømmerhustradisjonen. Da går det mye brun- og svartbeis unna på Coop Byggmix, kan du si. Samme er det

26

med lillebror Lom. Rart Knut Hamsun ikke skrøt mer av sin bakgrunn herfra, så mye det går i hans farger her.

En enda større vei over fjellet er Valdresflye. Dette må også være en Norges vakreste veistrekninger. Helst skulle vi bare forlatt bilen og gått innover viddene og til toppene i stedet for å bevege oss forbi i mekanisk fart, drevet fram av fossilt brennstoff. Men faglitteraturen beveger seg vidt og bredt, en vandringstur ville ha tatt mange år.

Vi kommer ned mot fagre Fagernes, og der står en spellemann og nestenordfører.

– Velkommen til hjertet av Norge!

Allsidig – Så. La oss få den hele og fulle sannheten på bordet.

Hva er det med Fagernes?

Knut Aastad Bråten lyser opp. Det er som om han stod opp tidlig med lyset denne morgenen, kokte seg en sterk og god kaffe, så utover dalen sin og håpet at Oslofolket skulle stille akkurat dette åpningsspørsmålet.

– Å, det er så mye bra med å bo her. Dette er sentrum og hjertet av Norge. Det er korte avstander både østover og nordover og sørover. Har du en kjæreste i Oslo, så kan du leve fint med det. Har du en kjæreste et annet sted, kan du leve fint med det òg. Her er kort avstand til det meste.

– Det er dessuten et kjempebra kulturliv her, i videste forstand, både for mekkegutter som vil drive med det, og for de som vil ha folkemusikk eller ballett eller klassisk musikk. Vi har Nord-Europas største klassiske musikkfestival for barn og unge. Vi har Valdres sommersymfoni, Vinjerock oppe på Eidsbugarden og rakfiskfestival her nede, som hvert år samler mange tusen folk fra hele landet. Og her er masse dedikerte mennesker som jobber med disse tingene.

Så har man i Valdres også Jørn Hilme-stemnet, hvis daglig leder sitter rett framfor oss: Norges nest eldste musikkfestival, oppkalt etter den største spelemannen som har gått i to sko i disse dalførene. Det er Knuts hovedvirke nå, etter mange år som redaktør i både Spelemannsbladet, bladet Folkemusikk og tidsskriftet Syn og Segn. Fra januar til mai i 2021 var han også statssekretær under Kulturdepartementet.

Men unnskyld, nå avbrøt vi intervjuobjektets resonnement.

– Men det må sies; hvis du skal bo i Bygde-Norge, må du også være villig til å ta et ansvar for det som skjer her, eller for det du vil skal skje. Savner du en fast debattarena, så må du være den som tar initiativet til det. Vil du være med og etablere et kirkeklokkeseminar, ja, da må du ta grep selv. Og det gjorde jeg for noen år siden. Slik er det her, du må ha litt guts.

Musikk og tekst Det er hardnakket blitt påstått at alle veier fører til Rom. Faktabasert som vi er, vil denne forening gjerne bidra til å nyansere bildet. Tar man for eksempel til venstre ved München cirka, kan man havne i Wien. Og stopper man opp ved Gardermoen, er det miljøbomber der som kan ta deg til for eksempel New York.

Disse veiene utgår også fra Fagernes. Resultatet har blitt bøkene New York. 100 unike opplevelser og Wien.

100 unike opplevelser, som Knut Aastad Bråten har skrevet sammen med Knut Olav Åmås.

– Hva trigger deg til å skrive?

– Si det. Jeg har ikke skrevet så mange bøker, men desto flere artikler, kronikker og essayer, det har vært mer min greie. Nå skriver jeg fast i Nationen også.

– Det handler vel om et dypt behov for å uttrykke seg. Men det var ikke naturlig at jeg skulle gjøre det gjennom skriving. Jeg begynte å skrive i lokalavisa i studietida, og da var det noen som sa at «nei, dette var ikke noe særlig bra». Så jeg har ikke hatt stor selvtillit, i hvert fall tidligere, på å skrive. At jeg aldri har sett på meg selv som noe skrivende menneske. Men det har

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

kanskje kommet mer med årene – at en finner sin måte å formidle på.

Knut er sammen med tvillingbroren Ole to av landets fremste utøvere av langeleik. Det gir ham flere strenger å spille på. Vi beklager ordspillet.

– Det er mye slektskap mellom det å skrive og det å spille.

– Hvordan da?

– Ord og setninger er også toner og korte melodier.

Notene er som bokstavene. I en tekst ligger en dyp molltone eller noe skrålete greier i en trampete dur.

Sånn er det også med musikken. Ønsker du å mane fram det såre i en lått, så gjør du det, eller du ønsker å formidle noe lett, noe lyst, noe optimistisk. En lått kan surre og gå så lenge du ønsker. Slik er det også med skriving. Jeg bruker aldri noter, men assosierer låttene til stemninger eller til farger.

– Hva betyr det?

– En lått kan være i blåtoner, kan være mer fargerik eller bare grå. Det finnes også fargenavn på de ulike felestilene.

Ei fele kan stemmes i mørkeblått eller i lyseblått eller

27

– Tilhørigheten til Valdres har blitt rokket ved i mange år, også i årene før pandemien. Vi har levd over evne, tenkt at vi kan forflytte oss hvor vi vil, når vi vil. Å reise har også gitt status, å kunne vise at du har bodd litt i utlandet eller vandret hit og dit slik det har passet deg. Men kanskje har vi kommet til et vendepunkt i så måte. Kanskje er det andre væremåter og livsmønstre som vil gi status i framtida, sier Knut Aastad Bråten.

i grålysning og grønt. Det sier noe om stemningen i et menneske, påvirkning fra naturen eller andre kunstneriske uttrykk. Det synes jeg er spennende.

– Dette er overførbart til skriving. Du forholder deg til ulike stemninger og valører. Det er forskjell i toneleie om du skal skrive en tekst om barnevern, eller om du skal inn på et helt motsatt tema. Der har jeg forresten lært mye av Knut Olav, hvordan man kan tillate seg å skrive om det meste. Og det får man rik anledning til når man skriver kronikker eller fast i Nationen – å tillate seg å skrive om alt.

– Ja, hvordan blir man en dristig skribent?

– Kanskje er det en kombinasjon av å drive med flere ting. Selv er jeg interessert i både musikk og skriving og lokalpolitikk og lokalt kultur- og samfunnsliv. Hvis du engasjerer deg i ulike ting på ulikt vis, kan du bli en stemme som kan tre litt fram.

Dyrkingen av det norske Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2019 var Knut

28

ordførerkandidat for Venstre. Kjedet gikk til Knut Arne Fjelltun fra Senterpartiet. Men kommunestyreplass ble det, og han kunne glede seg over at han var den som fikk flest slengere i Valdres.

– Jeg liker lokalpolitikk. Det gir meg a­ nledning til å ta opp det meste, alt fra barnevern og bemannings­­­ utfordringer i helsesektoren til ønsket om nytt kulturhus eller arbeid med nye reguleringsplaner.

I lokalpolitikken må vi mene noe om alt.

– Det virker som om du har solid tilhørighet her. Vi snakket tidligere i dag med Astrid Brekken om dette – betydningen av å høre til et sted. Hva tenker du om menneskets forflytninger og det moderne menneskets tilhørighet? Er vi kanskje blitt litt mer utfordret på det, med pandemien hengende over oss?

– Tilhørigheten til Valdres har blitt rokket ved i mange år, også i årene før pandemien. Vi har levd over evne, tenkt at vi kan forflytte oss hvor vi vil, når vi vil. Å reise har også gitt status, å kunne vise at du har bodd litt i utlandet eller vandret hit og dit slik det har passet deg.

– Hvis du skal bo i Bygde-Norge, må du også være villig til å ta et ansvar for det som skjer her, eller for det du vil skal skje.

Knut Aastad Bråten

– Men kanskje har vi kommet til et vendepunkt i så måte. Kanskje er det andre væremåter og livsmønstre som vil gi status i framtida. Jeg håper det. Reisemønstret vårt har i alle fall ikke vært bærekraftig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har vært i de store byene og har kunnet skrive om dem sammen med Knut Olav, men jeg kjenner ikke noe savn etter å dra tilbake til New York.

– Så det kommer ikke noen New York 2.0 eller noen ny verdensbybok?

– Nei, på ingen måte! Kanskje jeg skal skrive en om Årdal – eller Sunnfjord.

– Det eksotiske er jo blitt det norske.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Det kan jo gi en boost til heimfødingen i oss, da. Vi kjenner jo nok av heimfødinger som hadde hatt godt av å vandre lite grann rundt. Men kanskje må vi tenke omkring reise på andre, nye måter. Jeg er fortsatt en verdensborger om jeg bor på Fagernes, det er ikke alltid nødvendig å forflytte seg.

Knut forteller om den gangen han snakket med en gammel tømmermester som hadde bodd på det samme stedet hele livet.

– Jeg hadde denne ideen om at han hadde bodd her hele sitt liv og kun var orientert her. Men da jeg spurte ham hva slags aviser han leste, ramset han opp flere tyske aviser og New York Times, sier Knut og ler.

– Langt mer enn hva jeg kunne vise til. Så man skal ikke skue hunden på hårene. Det bor opplyste og nysgjerrige verdensborgere i de fleste av oss. Det er en påminnelse om at følelsen og erkjennelsen av å høre til et sted eller flere steder ikke handler om pandemier, reiseforbud eller hvor ofte vi setter oss på toget eller flyet, men heller om den enkeltes evne og nysgjerrighet til selv å orientere seg om det som skjer rundt om i verden.

29

V

i har ikke veldig lyst til å forlate det vakre bygdemuseet der vi sitter utendørs under bjørke­trærne i den varme, stille ettermiddagen.

Men sulten er i ferd med å ta oss. Fagernes camping, ingen gourmetgave til menneskeheten, nei vel, men de har et skilt som lokker: «Vi har rømmegrøt.»

Undertegnede er tussete etter sorten og fører et slags kartotek over hvor Norges beste rømmegrøt til enhver tid befinner seg.

Men for mange er denne nasjonalretten bare dyp kvalme nedfelt som tradisjon – endeløse minutter i barndommen med tvangsspising før foreldrene endelig lot de små slippe fri ved oppspist tallerken. Ingen generasjon unnlot å overbringe de breddfulle skålene til den neste, selve smaken av moderlandet – et ritual for overgangen til voksenlivet – denne hellige gralen med sursøt grøt som måtte tømmes til bunns mens man kjempet mot gråt og oppkast. Jo, takk.

Ilja velger hamburgeren.

Men dette strøket har også annet å by på, mye mer, selvfølgelig. Og idet vi svinger inn på tunet på vårt herberge for natten, står Mr. Rakfisk der.

Navnet er Helge Hagen, og han er opptatt av lokale mattradisjoner. En av hans tidlige bøker Røyk og rak,

tørk og grav: salting, speking, hermetisering utkom på Naturforlaget i 2002. Boka har jevnt og trutt opp gjennom årene solgt 22 000 eksemplarer. Nå foreligger en ny, revidert versjon, denne gang på Vigmostad & Bjørke.

– Ja, nå er vi midt i rakfiskens midte. Og den har vært her lenge, med en fortid som Innlandets forrådsmat.

– Forrådsmat?

– Mat som ble lagd spesielt for å ha til lagring, slik salte, spekede og røkte produkter ble. Som har gått fra å være livreddende til nå å ha blitt rituell mat, nærmest.

Rakfisken har en utrolig spennende kulturbakgrunn. Det er dokumentert bruk av den helt tilbake til 1300-tallet.

Helge forteller at siden første utgave av boka kom ut, har det kommet mye ny kunnskap om rakfisken, blant annet hvordan den kan styres under modningen, og hvordan den blir behandlet sikkert i prosessen.

Men denne mannen er så mye mer enn rakfisk.

Opp gjennom årene har bokproduksjonen vært stødig, med utgivelser om vilt og fisk, pultost, pølser, øl, ryper, laks, akevitt, foruten temaer som Hedmarksvidda, Alf Prøysen, sportsfiske, jakt og behandling av våtorganisk avfall.

Hvordan skrive om mat Helge Hagen falt i gryta da han var liten.

– Jeg hadde ei farmor som var veldig glad i å lage mat. Hun var av den borgerlige typen og lagde ryper til julemiddag. Jeg husker fortsatt lukten på kjøkkenet på Stabekk i Bærum. Hver gang jeg kjenner den karakteriske duften, kommer minnet om verdens beste matlukt tilbake. Ryper som brunes i godt smør, som farmor sa.

Han flyttet fra Bærum i ung alder, og nesten hele sitt voksne liv har han bodd i Hedmark. Men Helge og kona er hyttefolk også de, og vi møter ham noen få kilometer fra hytta i Hedalen.

– Er det vanskelig å skrive godt om mat?

– Det er veldig viktig i faglitteratur å skrive godt, naturligvis. Jeg forsøker å formidle på en måte som gjør det lystbetont å lese videre.

– Har du noen metode?

– Neppe, men jeg leste en gang i tida Rolf Stenersens bok om Edvard Munch, Nærbilde av et geni, som er veldig anekdotisk anlagt. Det er en fin form, synes jeg. Selv bygger jeg teksten på tre hoveddeler: muntlige kilder, kulturhistorisk materiale og forskning.

Helge er utdannet naturforvalter ved Landbrukshøgskolen på Ås. Der ligger også matforsknings­instituttet Nofima, en forsknings- og kunnskapsbase av dimensjoner.

– Det er et fantastisk og veldig generøst miljø på Nofima, og de gir deg tilgang til hva du behøver av ­forskning og informasjon. Men det er gjerne ­materiale på høyt vitenskapelig nivå, som ikke egner seg i den språklige formen det foreligger, om det skal ut til allmennheten. Så blir det å bearbeide dette for lesere som ikke har den samme fagbakgrunnen som forskerne.

Og det er gøy!

Identitetsmat – Hvordan står det til med matformidlingen i bokform i Norge?

– Det er mye, og mye er bra! Men i en lang periode var matlitteraturen dominert av oppskriftsbaserte ting. Det synes ikke jeg er så veldig interessant. Jeg synes det er bedre å formidle metodikk; hva som skjer med maten, og hvorfor. Kulturhistorien bak maten er også et uunnværlig krydder. Det ligger mye identitet og tilhørighet i dette. Og den er utrolig sterk for Innlandet. Sammen med Geir Vestad har jeg skrevet en bok som heter Tre sterke fra Innlandet.

– Vi lot oss lenge kue av importert matkultur. Men vi har jo ingenting å skamme oss over.

Det norske matfatet er rikt og variert. Noe av det står på verdensmenyen, sier Helge Hagen.

– Vi kan gjette oss til den ene – akevitt?

– Ja, og så er det rakfisken og pultosten. Dette er mat og drikke som har oppstått her, ble utviklet her, dyrkes rituelt her og nytes her.

30

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Tre sterke kulturbærere, der.

– Kolossalt. De representerer Innlandets genuine matkultur.

– Hvor viktige er de for fortellingen om Innlandet?

– Vi kan ta en parallellhistorie. Grandiosa-pizzaen er faktisk konstruert i Brumunddal, av ei dame som jobbet på Stabburet der. Men det finnes ikke noen kultur eller ritualer knytta til pizza i Norge, uansett hvor mye TV-reklamene sier at «nå er du nesten i Italia». Den industrielle maten klarer ikke å vekke det som gir til­­ hørighet, og som har ritualer knyttet til seg, stedbundne ting som folk blir lidenskapelige av å prate om, og som bekrefter hvem vi er, og hvor vi kommer fra i bredere forstand enn postnummeret.

– Men vi har blitt bedre matkulturfolk, har vi ikke det? Med tanke på kortreist, lokal mat, mener jeg.

– Jo, det skjer mye bra mange steder nå. Men vi var husmenn nokså lenge. Det er også et innlandsbegrep, for husmannen var beskjeden og stillfaren. «Tenkte je kunne seia det åt gardbrukern, men så tenkte je at je kunne la det væra.» Vi lot oss lenge kue av importert matkultur. Men vi har jo ingenting å skamme oss over.

Det norske matfatet er rikt og variert. Noe av det står på verdensmenyen, sier Helge Hagen.

V

i overnatter på et underlig sted. Valdres gjestegård langs E16 ved Leira er tømt for folk, både for gjester og ansatte. Vi får beskjed om at nøkkelen kan plukkes opp på et angitt sted på utsiden.

Vi låser oss inn, slik hundrevis av mennesker på feil side av loven har vært låst inn her før oss. «Fengselet» kalles stedet lokalt. Og det er ikke så rart. Fra 1867 til 1951 var dette Nord-Aurdal hjelpefengsel med 16 celler. Nå er det gjesterom.

Var det en banjo vi hørte i natten?

Vi sover oss gjennom det og kommer oss vekk derfra tidligst mulig neste morgen.

Og Norge, det er mye fint å si om deg. Du blir så ofte besunget. Så du får tåle å høre dette: Du kan være utrolig kjedelig også. Det fineste vi kan si om riksvei 33 mellom Bjørgo og Dokka, er at asfalten var helt grei. Gran, småskog, kupert terreng på den uinteressante måten og ingen bebyggelse å snakke om.

Men Dokka, derimot!

«Landsbyen Dokka ble i august 2009 Norges første offisielle Landsby. Landsbyen Dokka har ‘det beste fra byen og det beste fra landet’. Trygghet, åpenhet, nærhet og trivsel settes høyt blant landsbybeboerne. Flere tettsteder i Norge har fulgt etter og blitt en offisielle landsbyer», heter det på landsbyendokka.no.

Men det er én ting de ikke nevner på denne

31

– Av en Bragepris får man litt skrivetid og en kjempefin sydentur, som jeg lovet min datter fra talerstolen. Dette er ikke et yrke til å bli rik av, nei, sier Linn T. Sunne. Her med Sniff på fanget.

hjemmesiden sin. De har en dobbelt Brageprisvinner i sin midte!

Det lukter bakverk i verdensklasse idet Linn Tormodsdatter Sunne slår opp døra, eller Linn T. Sunne, som det står på omslaget på nærmere femti lærebøker, skjønnlitterære bøker og sakprosabøker for barn og unge.

I 2007 vant hun Brage i klassen barne- og ungdomsbøker for Happy, og i 2012 vant hun i åpen klasse, for ungdomsbøker dette året, med Lille ekorn. Samme år ble hun også ble tildelt Skolebibliotekarforeningens litteraturpris for sitt forfatterskap.

Det hele startet på det mest klassiske vis, forteller hun.

– Jeg var ei slik som hang på biblioteket, og som skrev lange stiler. Dessuten hadde jeg en nabo som hadde kriminalkrøniker og kjøpekjeks. Der tilbrakte jeg mange timer med spennende historier.

Over til sakprosaen Linn havnet i Dokka etter oppveksten på Sunnmøre og etter hvert også i læreryrket.

– Den formidlingsgleden jeg fant i bøkene, forsøkte jeg å ta med inn i lærerjobben også. Også skrivingen startet ut fra en fortellerglede.

Det startet i skjønnlitteraturen, hvor hun debuterte

32

i 2000 med barneboka Stjernestøv. Først i 2012 tok hun sine første steg ut av sjangeren, da med læreboka Agora 6, med Tor Gunnar Heggem som medforfatter. Deretter var hun medforfatter på en rekke lærebøker i Salto-­ serien, norsk for barneskolen. Og i 2016 kom hennes første sakprosabok for barn og unge i allmennmarkedet med Elizabeth 1. Sterke, rojale kvinner var en vinner for Linn og leserne, Margrete 1 kom året etter.

– Av en Bragepris får man litt skrivetid og en kjempefin sydentur.

Linn T. Sunne

– Du er kanskje ikke ferdig med det skjønnlitterære, men hvordan skjedde dette skiftet hos deg, at du dreide over til sakprosaen?

– Jeg tror det har å gjøre med erfaringen jeg fikk med unger i skolen. At jeg fant gleden i å formidle noe som er sant, som var virkelig. Det appellerer til meg på en annen måte enn det gjør med skjønnlitteraturen. Jeg var veldig glad i Egners lesebøker selv som liten, men også Knut Ingar Hansens o-fagsbøker. Kanskje det ligger noe der.

– Og kan det være noe i at vi bli mer interessert i sakprosafeltet etter hvert som vi blir eldre?

– Ja, det kan være. At man må ha opparbeidet seg en viss modenhet. Men økonomi spiller også en rolle. Når jeg setter meg ned og bestemmer meg for hvilken bok jeg skal skrive det året, vil det jo helt klart lønne seg for meg å skrive skjønnlitteratur.

– Hvilke styrker har en hybridbok, mener du?

– Den gir mer innlevelse – både for den som skriver og leser. Du kommer liksom tettere inn på stoffet. For­tellingene gir muligheter for dramatisering og identifikasjon som den «reine» sakprosaboka ikke har. Og det er ekstra viktig for å få barn interessert i fagstoff, som Historien om-bøkene har gjort for mange i min generasjon.

– Bøkene dine om Elizabeth og Margrete kan minne om Historien om-bøkene, som mange barn og unge leste i 80-åra. En inspirasjon der?

– Ja, det er det. Selv om jeg ikke har helt de samme fortellergrepene. Jeg strevde litt med å finne formen.

Jeg tenkte først det skulle være en slags lærebok.

Men så ble det veldig kjedelig. Så endte det opp som en hybridbok, hvor jeg både formidlet faktastoff og skrev skjønnlitterært. Da ble nok ikke dere i NFFO så fornøyde, eller Det faglitterære fond, da, som hadde gitt stipend til en ren fagbok. Og det kan jeg vel skjønne.

– Men, jeg vil også forsvare hybridboka litt. Den er det ingen som vil gi stipend til, verken fra skjønn- eller faglitteraturen.

Hva er nøkkelen?

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Linn har i en årrekke formidlet både sin egen og andres litteratur i ulike sammenhenger – mens hun jobbet i skoleverket, gjennom Bokbussen og i jobben hun har nå, som rådgiver for litteraturformidling ved Innlandet fylkesbibliotek. Hun har merket seg klare endringer i lesevanene blant de unge.

– Litteraturen er blitt mye mer visuell og tegneseriepreget – som jeg tenker er en bra ting – nye fortellermåter som når nye lesegrupper. Men det er også en helt klar trend at evnen til konsentrasjon til å lese er blitt mye dårligere. Det gjelder både for barn og voksne.

– Går det på antall minutter de er inne i en bok, eller handler dette om hvorvidt de skal ofre tid på en bok i det hele tatt?

33

– Begge deler. Vi lærebokforfattere kan også ha litt skyld her, mener jeg, da. Da jeg kom inn i lærebokbransjen, hadde jeg en idé om å bruke litteratur som utgangspunkt for språkopplæring. Det var helt delt i lærebøkene, mellom språkbøker og lesebøker – uten at det hang helt sammen. Jeg ønsket at en mye større del av norsk­ undervisningen skal ta utgangspunkt i litteratur. Det har vi lykkes med i Salto-verket, men det blir også slik at litteraturen blir brukt mer instrumentelt, med korte utdrag for å lære noe annet. Det gir ikke den samme opplevelsen som å lese en hel bok.

– Men hvordan har lærebokforfattere skyld i dette?

– Lærebokforfatterne bruker fag- og skjønnlitteratur instrumentelt for å lære elever om språk, strukturer, skriving og lesing – som vi skal gjøre, i tråd med læreplanene. Det fører til at det ofte blir brukt utdrag fra lengre tekster og bøker. Jeg er tilhenger av dette, samtidig som jeg ser faren for fragmentering av litteraturopplevelsen. Vi oppfordrer naturligvis til å lese bøkene vi gir utdrag fra, men om det skjer i klasserommene i Skole-Norge, vet vi jo ikke. Håpet er at utdragene skal friste både lærere og elever til å lese mer, gjerne også på fritida. Da er det gull verd med et oppdatert skolebibliotek lett tilgjengelig for elevene.

34

– Du nevnte innlevelse i sted, det er et nøkkelord her. Med all din erfaring, nå må vi få vite: Hva er nøkkelen til å få til god sakprosa for barn og unge?

– Spør Bjørn Arild! sier hun og ler. Bjørn Arild er i denne sammenheng Bjørn Arild Ersland, som er mangeårig forfatterkollega i sjangeren, og som leder NFFOs ­for­fatterskole for sakprosa for barn og unge.

– Det er ingen fasit på dette spørsmålet. Det er så mange ulike måter å skrive sakprosa for barn og unge på. Men det må i alle fall være et engasjement der fra forfatteren om det skal kunne nå fram til leserne. Og forfatteren må ha solid forståelse for det som skal formidles. Det er helt nødvendig for å kunne forenkle og komprimere, som må gjøres for å nå målgruppa.

ikke all verden. Og vi som skriver for unge, må ofte dele med en illustratør. Så da blir det halvparten. For eksempel, for boka Dømte kvinner fikk jeg et minste­ honorar på litt under 7000 kroner.

– Noen flasker vin for ei bok, altså. En sydentur for landets gjeveste litteraturpris.

– Men jeg klager ikke. Jeg har jo tjent penger på lærebøkene. Og nå har jeg full jobb på biblioteket. Jeg er også varaordfører i kommunen, det er en 20 prosent stilling.

Kanskje det kan bli en bra bok av det også en dag!

Ja, de penga

– Varaordførerdagbøkene!

– He-he. Det er nok også flere årsaker til at jeg ikke skriver på heltid. Jeg er rett og slett usikker på om jeg får det til. Det er et stort steg å ta. Her er huslån, unger, bilregninger, alt mulig.

Nå må du holde deg fast, gode leser. Nå kommer en sensasjonell opplysning: Linn T. Sunne er ikke blitt rik av å være forfatter. Vi beklager dette fattige forsøket på ironi. Men, altså, to Bragepriser til tross, vi sitter i et pent og hyggelig, godt møblert hjem. Men tjenerskapet er ikke å se noe sted.

– Av en Bragepris får man litt skrivetid og en kjempe­ ­fin sydentur, som jeg lovet min datter fra talerstolen.

Det er ikke et yrke til å bli rik av, nei. Kontraktene er

– Nå er det absolutt fullverdig å skrive sakprosa for barn og unge. Men har du noen planer for voksenbok også?

– Den kommer senere i høst, faktisk. Jeg har skrevet jubileumsboka for det lokale kraftselskapet, VOKKS, Vestoppland kommunale kraftselskap, som fyller hundre år. Det har vært vanvittig mye jobb, av typen jeg ikke har gjort før. Må si det er mye som er ­behagelig

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

med å jobbe med et stort forlag, her må jeg gjøre mer selv. Det har vært mye å sette seg inn i og mye å balansere. Det er ikke lett å skrive en sannhet om hvordan ting har vært i nyere tid, det er mange ulike oppfatninger. Jeg regner med at noen kommer til å bli misfornøyde. Men det er jeg vant til fra politikken. Det er alltid noen som er misfornøyde, sier Linn Tormodsdatter Sunne.

Å

for et syn.

La oss bare gi ordet rett videre til maleren og forfatteren Christian Krogh (1852–1925) fra hans reisereportasje i distriktet her fra 1907: «Mjøsen lå der skinnende blank under søndagssolen, strakte seg langt, langt bortover langs ­veldyrkede grønne og brune marker. I det fjerne, over på den østlige siden, ble farvene mer blålige og fiolette: men man kunne dog se store gårder.»

Vi er på veien igjen og kommer ned til den glitrende Mjøsa. Bortsett fra at det er tirsdag, har den gamle bohemens ord fortsatt gyldighet. Den er en åpenbaring, denne sommerdagen.

Vi kjører opp til Mjøsbrua, ned noen få kilometer på E6, der vi kjører oss inn i samtida, til en annen ­beretning.

La oss åpne opp for noen linjer fra Bjørn Hatterud og hans

35

– Selv flyttet jeg hjemmefra som de aller fleste gjør etter at de er ferdige med skolen, og har alltid hatt dette som et sted å vende tilbake til. Jeg opplever det som et privilegium å høre til et sted på denne måten, selv om noen sikkert vil se på det som en begrensning. Det gjør ikke jeg. Men jeg er veldig glad for årene i Oslo, som jeg ikke ville ha vært foruten, sier Agnete Øye.

fine Mjøsa rundt med mor, utgitt på Samlaget i 2020: «Å bu borte frå dei ein er i nær slekt med, kjennest nokre gonger som ein anomali. Å flytte frå familie­ historia kan kjennast som eit svik.»

Mon tro hva hun tenker om det, kvinnen vi er på vei til.

Dette er stedet de fleste kjører forbi. Synd. Denne tunga kalt Nes-halvøya som henger ned fra E6, med fagre Helgøya som tungespissen, kan by på praktfullt kulturlandskap og en rik historie. En gang i tida var dette hovedåren for trafikken mellom Eidsvoll og Lillehammer. Etter at jernbanen ble etablert fra Kristiania til Eidsvoll i 1854, kom det en voldsom boom med båt- og ferjetrafikk, og landkjenningen på den nordlige delen av sjøen var oftest Helgøya og Nes-halvøya.

Storgårdene ligger drysset utover landskapet, Toppen Bech-pendelen spinner vilt rundt idet vi passerer den ene storgården etter den andre – et herskapelig himmelrike.

Landskapet har med sitt nær perfekte jordsmonn vært godt grunnlag for stordrift, og her ute har de god kontroll på slekta og slekters gang, hundrevis og hundrevis av år bakover i tid. Et eller annet sted her

36

i rundt har vi alle et søskenbarn, i hvert fall når vi nærmer oss Gjøvik.

Så tikker det inn en melding på telefonen: – Se etter et stort tak!

Lett for henne å si. På enkelte gårder er takene så store at en samlet NFFO-medlemsmasse ville fått plass under. GPS-en har også blitt distrahert av det vakre landskapet og sender oss to ganger ut i en åker nærmest.

Men omsider ser vi det – taket.

Og under det står en oversetter.

Kastet seg ut i det Etter nesten 30 år i Oslo vendte Agnete Øye tilbake til stedet familien hennes har eid i seks generasjoner. Hun og familien bebor nå den ene halvdelen av våningshuset, mens hennes foreldre bor i den andre. Hva tenker hun om hva Bjørn Hatterud? Er det et svik å forlate familiehistorien?

– Bjørn Hatteruds bok er utrolig fin, på veldig mange nivåer. For mange er det sikkert helt nødvendig å reise bort fra fortida eller rett og slett dra til et større sted

fordi livet blir for trangt der man har vokst opp. Men jeg er ikke så sikker på om man noen gang forlater familie­ historien, den har man jo med seg uansett hvor man drar.

– Selv flyttet jeg hjemmefra som de aller fleste gjør etter at de er ferdige med skolen, og har alltid hatt dette som et sted å vende tilbake til. Jeg opplever det som et privilegium å høre til et sted på denne måten, selv om noen sikkert vil se på det som en begrensning. Det gjør ikke jeg. Men jeg er veldig glad for årene i Oslo, som jeg ikke ville ha vært foruten. Det er ellers ikke spesielt eksotisk å være akademiker og bo på bygda. Det finnes faktisk en del som lever slik! Og det er ikke langt til byen herfra, for å si det sånn. Av og til har jeg veldig lyst til å si at det er marginalt større avstand til Paris herfra enn fra Majorstuakrysset.

Men nå skal ikke vi være mer av en omreisende moralkommisjon om svik og ansvar, men heller konsentrere oss om denne framifrå oversetteren, anerkjent over det hele med rundt hundre oversatte bøker på CV-en så langt – jevnt fordelt mellom sakprosa og skjønnlitteratur.

Det begynte i virkeligheten.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Jeg studerte språk og litteraturvitenskap på Blindern.

Så hadde jeg to gode venninner, Mari Lending og Kristin Gjesdal, som allerede som studenter laget en flott serie på Pax forlag som het Palimpsest. Dette var bøker de mente fortjente å oversettes og utgis på norsk.

– Det er tilfeldig at jeg ble oversetter. Men det er ikke tilfeldig at jeg fortsatte å være det.

Agnete Øye

– Og de ville utgi Julia Kristevas bok om ­melankoli, Soleil Noir. Siden jeg kunne fransk og var deres venninne og skrev om Kristevas i hovedoppgaven min, spurte de om jeg kunne oversette den. Og det gjorde jeg, og den kom ut som Svart sol.

– Hvordan var opplevelsen?

– Jeg er ikke sikker på om jeg hadde gjort det i dag. Det var vanskelig arbeid! Og det var det første jeg oversatte.

37

Særlig avskrekkende kan det likevel ikke ha vært.

Det ble flere bøker for Pax og i samme serie, og så ballet det på seg. Georges Bataille, Vladimir Nabokov, Susan Sontag, Martha Nussbaum og Antoine Compagnon er bare noen av sakprosaforfatterne hun har gitt et norskspråklig liv.

– Er det noe i språkets natur som gjør at du blir tiltrukket av dette faget?

– Nå spør du vanskelig. Jeg tror ikke det er der det ligger. Dette er et fag, som andre fag. Det er nå dette som er jobben min. Jeg tror veldig mange oversettere vil si – som jeg også har sagt før – at det er tilfeldig at jeg ble oversetter. Men det er ikke tilfeldig at jeg fortsatte å være det.

– Fordi du rett og slett liker det?

– Ja. Og jeg synes jeg får det til. Jeg har vært heldig som har fått oppdrag, og jeg trives med denne arbeidsformen. Det er ikke alle som gjør det. Det er ikke alle som trives med å være frilanser, eller som trives med å sitte alene mesteparten av arbeidstida. Jeg trenger ikke andre for å drive meg i jobben. Jeg har min egen disiplin.

Grenseoverskridende – Men la oss gjøre et forsøk på å dykke ned i oversetter­hjernen. Det må være et ganske skapende og kreativt fag? Du må forholde deg til en forfatter og ta vare på hens egenart, men samtidig også finne egne veier inn i språket og forståelsen. Eller hva?

– Ja, og der er det kanskje en liten forskjell på å oversette sakprosa og skjønnlitteratur. Når jeg oversetter skjønnlitteratur, så er jeg veldig klar over at jeg oversetter et kunstverk. Det er definert som kunst. Sakprosa er ikke definert som det.

– Men det jeg tenker på når jeg oversetter sakprosa, er at jeg bidrar til å gjengi på norsk noe som i beste fall er med på å forme den offentlige diskusjonen. Og det er viktig at dette finnes på norsk, slik at det blir tilgjengelig for flest mulig, for en felles offentlighet. Vi har sett de siste årene, ikke minst i USA, hvordan mange del­­offentligheter preger et samfunn, som gjør at folk opplever virkeligheten helt forskjellig. Da er språket et viktig instrument, at vi har en felles forståelse for at dette er de fakta vi er enige om, før vi gjerne kan være uenige om innhold og betydning. Utgangspunktet for at vi har demokrati, er at vi kan snakke sammen på tvers av ulike meningsgrenser, at vi i alle fall er noenlunde enige om hvordan det forholder seg med realiteter.

– Da er du inne på språkets nyanser – eller kanskje større krefter enn det – men altså balansekunst i språket?

38

– Det er nyanser. Derfor er det heller ikke svart/hvitt med sakprosa versus skjønnlitteratur heller. Jeg har oversatt den franske boka Le Consentement av Vanessa Springora. Samtykket, på norsk. Den ga støtet til metoo i Frankrike. Dette er historien om en forfatter på over 50 år som innledet et seksuelt forhold til en jente på 14 år. Og dette var noe han kunne gjøre nærmest i all offentlighet. Alle visste om det. Det var helt vilt.

– Vanessa er i dag forlagsredaktør i Frankrike – et veldig belest menneske – og hennes tekst er ikke bare et vitnesbyrd. Selv om det er en sakprosatekst, har hun også en veldig litterær måte å imøtegå overgriperen på, med mange referanser, blant annet til Marcel Proust og Voltaire. Pluss at det er en veldig sinna tekst. Så der, tenkte jeg, dette er litt annerledes enn å oversette sakprosa som «faglitteratur». Og da fikk jeg brukt mye av de samme arbeidsmetodene jeg bruker når jeg oversetter skjønnlitteratur.

følger med en fagtekst, og den må du ha inne. Hvis du refererer til noe som finnes i det norske begreps­ apparatet, må du bruke det ordet. Men så kan det være at du oversetter sakprosa på et felt som det ikke eksisterer så mye faglitteratur på norsk, og da sitter du der.

– Hvilke virkemidler er det?

– Jeg vet ikke om virkemidler eller metode egentlig er dekkende ord. Det er mer en følelse av frihet, av at jeg kan prøve ut hvilke ord eller formuleringer som gjengir den rette valøren i stemningen som forfatteren vil formidle. Akkurat denne teksten var en sakprosatekst rent sjangermessig, rett og slett fordi den ikke er en roman eller en fiksjonsfortelling, men den er samtidig så litterær i form og oppbygning og så personlig at jeg egentlig mener den faller utenfor snevre sjanger­ definisjoner. Og det er kanskje den mest givende formen for sakprosa å oversette. Og jeg følte et ansvar for å gjengi stemmen hennes skikkelig og anstendig, i ordets beste forstand, for det må ha vært en forferdelig vanskelig bok å skrive.

– Vel. Hundre oversatte bøker. Du har kanskje gjort litt, da.

– Jo, jeg har kanskje det.

– Ja, hva gjør du da?

– Da ringer jeg rundt til fagfolk og spør, rett og slett.

«Hvordan ville du sagt dette?»

– Gjør du ofte helt nye, litterære oppdagelser gjennom arbeidet?

– Faktisk mange gamle litterære oppdagelser. Jeg finner forfattere som har skrevet flotte ting for femti eller hundre år siden, og jeg tenker bare «oi», dette er jo et menneske som ikke er oversatt til norsk. Da tenker jeg at dette forfatterskapet burde jeg ta tak i. Men så er jeg litt lat også, da.

Mange valg Kornåkrene rundt oss korner som om det står om livet.

Det vokser brød og bakst i alle retninger. Lyset som for åtte minutter og nitten sekunder siden forlot sola, daler ned på oss i rikt monn.

Men omgivelsene til tross, det er ikke bare søndager for oversetteren heller.

– Min kollega Rune R. Moen sa i et intervju en gang at han syntes det var kjempeslitsomt å være oversetter.

Da tenkte jeg: Endelig noen som sier det slik det er. Det er en slitsom jobb. Det er ikke con amore hver dag.

Hjemover 1100 kilometer på veien. Tre dager. Unnskyld ­Brumunddal, Engerdal, Bismo, Slidre, Brandbu og alle andre steder, det er ikke alt man rekker. Men vi har ikke medlemmer i alle bygder heller, da. Tross alt.

Vi setter oss i bilen, som vrinsker hest mot oss og trekker oss sørover med det samme.

På E6 rett sør for Strandlykkja tuter vi to ganger idet vi passerer over til Viken.

Men det skal bli en annen historie.

– Hva består det slitsomme av?

– Alle valgene du hele tida må ta under arbeidet. Så er det at du også må treffe en tone som blir riktig for teksten. Og originalen finnes jo, og den er riktig per definisjon, for det er originalen. Vi må også passe på at vi ikke dummer oss ut. For det er en terminologi som

Du var fin, Innlandet, det skal du ha. Selv uten kystlinje.

Snakkes.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

39

II. Agder Arendal-Birkeland-Kristiansand-Kvinesdal-Lista-Lindesnes-Grimstad

En reise i sørstatene Vi dro så langt sør vi kunne. Om vi fant? Vi fant.

Det er en spak årstid. Ilja drømte om vinterbilder – ulike nyanser av Agder-hvitt, snø i mengder. Men her er vår overalt rundt oss – i januar. Bare golfspillere og motorsyklister smiler av slikt. Verden går av hengslene.

Start er ikke lenger det beste sørlandslaget. Hva blir det neste? At sørlendingene mister sin skarre-r?

Vi er på vei ned til fylkene tidligere kjent som VestAgder og Aust-Agder – Sørlandet, blant venner. Det har ikke alltid vært slik. Åpnet man Morgenbladet 16. mars 1902, kunne man lese følgende fra forfatteren Vilhelm Krag: «Folk snakker saameget om hvad det er for en klein Folkerace, denne her sørpaa. De østlandske Doktorer og Officerer bander og ruller r’rne og bedyrer sig paa, at dette ikke er Nordmænd! Og hvad der er ogsaa paafallende, er, at medens Folk i alle Landets øvrige Dele har faaet sit Navn, der baade betegner dem geografisk og sprogligt, mangler denne Landsdel ganske en saadan Betegnelse. Nordmænd bestaar som bekjendt av Øst­­ lændingene, Vestlændingerne og Nordlændingerne: men vi her sørpaa – vi er ingenting.»

Og med det var Sørlandet som begrep og landsdel født.

Sørlendingene er de mystiske blant oss. Hvorfor er de så tilbakeholdne? Et så beskjedent folkeferd? Og er de så kristne som vi skal ha det til? Det sørlandske avtrykket er ikke så lett å få øye på. Mette-Marit var ingen trojansk hest som tok med seg en sørlandsk takeover i norsk offentlighet. Eller er Nicolai Tangen som oljefondsjef en del av en sommerfugleffekt? De er hist og her, en påminnelse om at danskene og Europa er nær. Men ellers?

Men nå er vi kanskje også litt urettferdige. En sørlending er venn du ikke har møtt ennå. Og så videre.

Hva traff så hardt?

Oppmuntret av kaffe og stadig påfyll av vårt tyske turfølge, sjokoladen Scho-Ka-Kola – som ifølge ryktet har så kraftig virkning at den kan få døde hester til å

42

komme i trav igjen – entrer vi Agder i en løftet sinnsstemning. Det med sjokoladen stemmer. Vi brukte cirka tolv minutter fra Oslo til Arendal.

Og der, ut fra et portrom i Meyers gate, viser det seg et bustete hode: Yngve Knausgård.

Inne i stuen står to gitarer innenfor gripelengdes avstand og minner oss på hvorfor vi er her.

Det var cirka et par års forsinkelse på punkbevegelsen fra London til Oslo. Legg på et års tid til, og den slo inn i Arendal. Og for å rekapitulere: Punken på slutten av 70-årene var for popmusikken det Stravinskijs Vårofferet var for den klassiske musikken i 1913. Revolusjonen var kommet til gards, brøt alle konvensjoner på veien dit og pløyde inn i hodene til minst én generasjon, med helt nye oppfatninger om hva musikk kunne være.

Og der, en høstdag i 1980, stod Yngve Knausgård, 15 år og ubrukt i livet – og strofene og tekstene fra The Aller Værste! traff midtskips. Materialtretthet er det sjette beste albumet i norsk platehistorie, fastslo Morgenbladet i en kåring i 2011.

– Hva var det som traff, sånn rent musikalsk?

– Punken og new waven var bare noe som skylte over meg i formative år. Musikken og tekstene var så direkte, enkle og kommunikative og ga en svimlende følelse av verden der ute. Da The Aller Værste! kom, fikk jeg for første gang et band jeg virkelig kunne relatere meg til. De sang og spilte til meg, på norsk, og var minst like gode som de engelske banda. Jeg ble helt hekta på den plata.

Av-og-på-rocker Så sitter vi her altså med NFFO-medlem Yngve Knausgård og snakker om punkens tidlige år og det attpåtil samtidig som kirkeklokkene slår.

Knausgård tilhører en heller sjelden artstype innenfor den norske forfatterfaunaen: de som skriver om musikk, en sjanger verken forlag eller bokhandlere

drysser sitt gullstøv over. Men noen ganger gjør markedet porten høy og døren vid. Så langt har det utgått to bøker fra Knausgårds hode og PC, en om nettopp Materialtretthet utgitt på Christer Falcks Falck forlag og en samtalebok med Lars Lillo-Stenberg om tekstuniverset i deLillos’ låtunivers. Glemte minner – historien om 230 deLillos-sanger, utgitt på Cappelen Damm. Han har ytterligere to musikkbøker på gang, en om norske gitarhelter og en om Arendals pop- og rockhistorie.

Men la oss rykke tilbake til start og avsløre det med én gang: Det ble ingen rockestjerne av Yngve Knausgård.

Men når sant skal sies, prøvde han vel ikke så veldig hardt heller.

– Bård var en kompis og nabo som fôret meg med alt jeg ville vite om punken, nye plater og lærte meg gitarspill. Han begynte senere i bandet Clawfinger og fikk mye suksess der. Men jeg ble egentlig ikke med i noe band før jeg begynte å studere i Bergen.

– Hvilke band ble det?

– Kafkatrakterne, kalte vi oss. Det ble litt av og på. Men vi drev det aldri til det helt store.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Det ligger ikke noe sorg der, at du ikke ble rockestjerne?

– Nei. Egentlig ikke.

– Du sier «egentlig». Det er ikke noe uforløst der som …

– He-he. Nei. Jeg skjønte begrensningene mine, at jeg aldri kunne bli noe annet enn en glad amatør. Men det var gøy å spille på Garage og Hulen, få litt smaken på det. Men vi øvde jo ikke nok. Jeg lever godt med at jeg ikke ble noen musiker.

– Da er det vel ...

– Men det er klart. Hadde jeg fått velge en karriere helt fritt, så hadde det blitt musiker, sier Knausgård.

Mangler i journalistikken En sterkere drøm var å bli musikkjournalist, forteller han.

– Men her på Sørlandet ante jeg ikke hvordan jeg skulle bli det, liksom. Min holdning som attenåring var at alle i Oslo er alle veldig, veldig flinke, med de folkene som jobbet i Puls, Beat og Nye Takter. Jeg kunne vel bare ha skrevet noe og sendt inn. Men jeg hadde ikke guts nok.

43

– Jeg har lyst til å skrive om musikk fordi det opptar meg, men også fordi jeg synes det mangler noe i dagens musikkjournalist. Det er en sjanger som er litt satt, sier Yngve Knausgård.

– Hvordan kom du inn i skrivingen de første gangene?

– Jeg har min akademikerbakgrunn fra Bergen. Og da ble det jo mye skriving. Men for musikkens del var det rett og slett fordi Christer Falck hadde lest Min kamp og der lest at jeg var veldig interessert i musikk, og tok kontakt og lurte på om jeg kunne skrive en bok. Og det kunne jeg. Det ble boka om Materialtretthet.

– Det er ganske stort sprang fra å skrive akademiske tekster til å skrive om populærkultur?

– Det er jo det. Jeg var litt nervøs da jeg satte i gang, men hadde likevel en egen ro på det. Men jeg måtte skrive en del før jeg fant stemmen, da.

Han legger til: – Jeg har lyst til å skrive om musikk fordi det opptar meg, men også fordi jeg synes det mangler noe i dagens musikkjournalist. Det er en sjanger som er litt satt.

– Hva er det som mangler?

– Jeg synes dagens musikkjournalister ikke alltid har et godt språk for det de skriver om. Det blir ofte veldig likt.

Mange ender gjerne opp i anmeldelser med å sammenligne med andre artister. Og det er en litt uinteressant øvelse.

44

– Som leser?

– Ja. Jeg vil lenger inn i det. Hvorfor fungerer dette? Hva er det som gjør at vi beveges av det? Hvilke mekanismer er i spill, både individuelt og kulturhistorisk? Men jeg synes jo dette er vanskelig selv, så fallhøyden er stor.

– Hvorfor tror du det er sånn, at du møter på disse stengslene og mangler ordene for det du prøver å uttrykke? Hvorfor er det vanskelig å skrive om musikk? Det er jo en kjent sitat som heter at å skrive om musikk er som å danse etter arkitektur.

– Det er fordi du må ganske mye inn i deg selv også. Og det kan kanskje være litt heftig å blottlegge seg på den måten og litt pinlig. «Orker folk det her?» liksom.

– Du er egentlig en beskjeden type som helst ikke gjør det, eller?

– Veldig befengt med beskjedenhet, ja, sier Knausgård og smiler blygt.

Verden og Arendal Som gitarentusiast – «Hvor opptatt jeg er av gitarer fra én til ti? Ti» – er det nå noe av et drømmeprosjekt han har gitt seg i kast med: norsk gitarhistorie – ved en hel drøss av dem.

– Å, det er mange gode navn. Jeg prøver å variere i sjangere, så det blir Lars Håvard Haugen fra ­Hellbillies, Eivind Aarset, Knut Schreiner, Knut Reiersrud, Jon Larsen. Av kvinner er det Hedvig Mollestad Thommassen, Anne Lise Frøkedal. Videre, skal vil se … Rune Eriksen i Mayhem, Emil Nicolaisen. Så har jeg en del til på blokka som ikke vet om det ennå. Ja, det blir mange, sier Knausgård.

– Men det må også være vanskelig å få ned i ord – gitarspill?

– Ja, og gitarister snakker vel best gjennom gitaren og har ikke analysert seg selv så mye. Men da må jeg bare bore ned i det og tenker at «show don't tell» er en god metode.

– Men den andre boka du holder på med, Arendals rock- og pophistorie – der er det kanskje en hel del å snakke om?

– Ja, det blir det. Jeg tar for meg perioden fra slutten av 50-årene og fram til 2000-tallet. Det er vel ikke slik at Arendals musikkhistorie har satt sitt store preg på norsk rock. Men de fleste sjangere er representert her også. Jeg vil vise hvor unikt og hvor ikke-unikt et slikt musikkmiljø er, at det forholder seg til omverdenen og lager sin versjon av det de hører. Kom det først en

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

internasjonal rockestjerne, kom det en Rocke-Pelle i Norge og Arendals-versjonen Rocke-Alf her. Så kom 60-årene med sine Beatles- og Kinks-kloninger. Jeg har hørt på noen opptak fra 1968, fra kinoen her nede, med hylende jenter som under «Beatlemania». Mye morsomt og overraskende bra.

– Hva er det største bandet fra Arendal som vi ikke har hørt om?

– Gul Tyv, kanskje? De oppnådde en viss berømmelse.

Og så Theo, et 80-tallsband, forløperen til Clawfinger.

De spiller ennå. De kan fremdeles spille på festival nede i Europa for 30 000 mennesker.

I

lja og jeg, derimot, er en ballade for to der vi straks begir oss i vei lenger vest i landet. Søndagen og lyset åpner seg opp. Vi tar til høyre rett før ­Kristiansand på E18 og ikke til venstre mot Lillesand.

«En jammerlig By, og her er ikke Menneske i den», skrev Hamsun. Fy, Knut, slem du var.

Vi kommer oss opp fra kysten og får ferten av de sørlandske heiene. En lett omskriving av Rolf Jacobsens dikt Nord faller også ned i hodet: «Det er langt dette landet. Det meste er gran.»

Nuvel.

45

Så kjører vi inn i Birkeland i Birkenes kommune – en bygd av typen det norske rutenettet kan hoste opp med rundt neste sving, med sine to- og treetasjes bygninger som kranser begge sider av veien gjennom et sentrum, med sine små butikker, sitt gatekjøkken, sine kontorer, sin bensinstasjon – og med sin egen evne til å fylle den gjennomreisende med en distinkt følelse av bebodd ensomhet.

Men se, her er mennesker. Og de kommer gående fra hver sin kant, den ene etter den andre. Og de klumper seg sammen til intet mindre enn en sensasjon: Velkommen til Birkeland, den tettest befolkede fag­­ litterære bygda i verden!

I forhold til innbyggertallet, selvfølgelig. Det er slik vi måler våre suksesser her i landet – i forhold til innbyggertallet.

Men her er Bjarne Bjorvatn, professor i medisin, vaksineekspert og forfatter, lærebokforfatter Anny Åshild Haabesland, kunstner og forfatter Barbro Raen Thomassen, lege og forfatter Kristian Hagestad og forlegger, forfatter og oversetter Hans Ivar Stordal, alle med adresse 4760 Birkeland.

Vi har innkalt dem alle, og vi installerer oss i førstnevntes praktfulle hus øverst på Jordmorfjellet og skuer ned over det islagte Flakksvann og et stort omland.

vi flytta hit. Jeg hadde akkurat etablert meg som frilanser og lurte på om det å flytte vekk fra Oslo kom til å være en massiv ulempe. Men jeg har opplevd at det ikke er en så stor begrensning som jeg hadde trodd. I alle fall når man hadde et visst nettverk fra før. Så jeg har nytt veldig godt av den muligheten til å ha mitt rolige liv her og så reise inn til jobb når det trengs. Og da er det jo både tog og buss og fly like ved og kortere til flyplassen her enn hva det er mange steder i Kristiansand. Så har vi jo et universitet en busstur unna, som også har mye impulser.

Jeg har hatt det jeg har trengt av nettverk.

For Bjarne Bjorvatn er livet et bevis på at alle reiser ut er en omvei hjem. Han har vært bosatt over hele verden i hele sitt voksne liv, men han og kona har nå vendt tilbake til sin barndoms bygd.

– Det er kanskje med oss som det sies om elefantene; de vender tilbake til sitt fødested når de begynner å nærme seg døden. Og det å være bosatt i Washington D.C. eller å besøke Dehli eller Pyongyang, eller hvor man enn måtte være omkring i Europa, Brussel eller byer i Tyskland hvor jeg har bodd veldig mye rundt omkring, så har hele tiden Birkeland vært sentrum i mitt liv – selv om jeg ikke har bodd fast her siden jeg var 16–17 år. Resten av tiden har jeg bodd langt borte, bortsett fra de siste to årene, hvor vi da kom tilbake til utgangspunktet.

Hjemover

– I tillegg til bostedet er skrivingens glede, og e­ ventuelle fortvilelse, fellesnevneren for dere fem. En skapende kraft, lysten til å dele en historie eller deling av kunnskap: Hva er motoren under panseret deres?

– For å ta utgangspunkt i min siste bok, Jugoland, er det behovet for å nyansere et litt skeivt verdensbilde, sier Kristian Hagestad.

– I 1990-årene var jo vi alle opptatt av det som skjedde i tidligere Jugoslavia. Og så forsvant det ut av nyhetsbildet vårt rundt årtusenskiftet. Men h ­ istorisk sett har det vært en unik relasjon mellom Norge og det som en gang var Jugoslavia. Politisk, kulturelt og handelsmessig gjennom politiske organer, grasrot­ organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, yrkesforeninger og fagbevegelsen var det masse som skjedde fram og tilbake mellom disse to landene –utveksling av impulser og ulike mennesker som reiste fram og tilbake. Det var unikt at et lite land som vårt – monarki, homogent og sosialdemokratisk NATO-land – hadde denne nære kontakten med en kommunistisk ettpartistat, med over 20 millioner mennesker og veldig sammensatt kultur og befolkning.

– Men i Norge og i Vesten for øvrig har det skjedd en kollektiv demonisering av serbere på et vis som er i klasse med en rasistisk holdning. Å få nyansert dette bildet var én av grunnene for å skrive denne boka. Det området som tidligere var Jugoslavia, opplever jeg at

– Hva betyr bostedet i en kreativ gjerning?

– For meg er det veldig viktig å ha stillhet – ro. Og det får jeg jo, sier Barbro Raen Thomassen.

– Jeg har kjøkkenhage og bor sammen med mann og fire høner.

– Hva betyr denne roen for deg?

– Konsentrasjon og at jeg ikke blir avsporet. Jeg har også valgt å leve uten mobiltelefon av samme grunn.

Det er ikke alltid så lett i disse tider når ingen telefonbokser finnes lenger og mange påmeldinger og registrering skal skje på telefonen. Så jeg strever litt med å få det til. Men jeg er litt kjerringa mot strømmen. Det er et e­ ksperiment, å se hvor lenge det går an å leve i Norge uten mobiltelefon.

– Ikke så mange som klarer det løpet der.

– Jeg tror det er 1 prosent av den voksne befolkningen som ikke har mobiltelefon i Norge, sier Barbro.

Innflytter Hans Ivar Stordal var spent på hvordan det var å leve utenfor det urbane.

– Stillheten og det å være i nær kontakt med naturen, få med seg vinterhimmelen og all den skjønnheten som finnes til enhver årstid rett utenfor døra, det gjør meg ydmyk, og det gjør meg godt.

– Men jeg var veldig spent på hvordan det skulle gå da

46

veldig mange vet en del om, men få ser helheten. Og det å få framstilt den kompliserte historien og nåtiden, sånn at det går an å få en rimelig forståelse av totalbildet, var den store beveggrunnen.

– Barbro, ditt utgangspunkt er et helt annet. Du arbeider med steinskulpturer, installasjoner, tegninger, foto – og altså tekst. To bøker så langt, Som liljene på marken. Om å leve enklere og Jord og himmel om du vil. Hvem er du når du skriver?

– Som visuell kunstner får jeg stadig spørsmål som «Hva vil du med dette?» og «Hva betyr det?» knyttet til mine verk. Jeg blir svar skyldig. Derfor begynte jeg å analysere det jeg har gjort, skrev små katalogtekster. Jeg skrev for å finne ut hva jeg tenkte. Like fullt er billedkunst og forfatterskap to selvstendige uttrykksformer, der den ene ikke avhenger av den andre. Wittgenstein formulerer det skarpt: «I kunsten er det vanskelig å si noe som er like godt som ikke å si noe.»

– I motsetning til våre to legevenner Kristian og Bjarne her valgte jeg en yrkesvei som fra et økonomisk ståsted er noe av det dummeste en kan gjøre. Likevel skrev jeg for noen år siden en artikkel om det positive

ved å leve enklere i en materialistisk tid. En forlags­ redaktør ringte og spurte om jeg kunne tenke meg å lage en bok ut av temaet. Det visste jeg straks at jeg ville.

– Samtidig med at jeg er billedkunstner, er jeg en ihuga kjøkkenhageaktivist. Det har jeg vært siden studietiden i Bergen da min mann og jeg, for å minske våre utgifter, fikk låne en jordlapp utenfor byen og begynte å dyrke våre egne grønnsaker. Den som dyrker jord, så sant det gjøres økologisk, forbedrer et lite stykke av verden.

Den tanken er, sammen med kunstnerskapet, omdreiningspunktet for mine to bøker. Jeg hogger frø i stein, og jeg sår frø i kjøkkenhagen. S for Seeds and Survival er tittelen på en serie frøskulpturer. Frøets nødvendighet kan ikke betviles, dets potensial er overveldende, slik kjærligheten er det. Frøet og kjærligheten – begge kan redde oss fra å gå til grunne.

Forfatterens ansvar Bjarne Bjorvatn er nok den rundt bordet som har truffet tidsånden best. Rettere sagt, det var tidsånden som traff ham. Vaksiner. En forbannet velsignelse kom ut i 2015, og lite ante han, osv.

– Vi kunne ha snakket i en evighet om pandemien, at du ble re-ansatt ved Kristiansand sykehus som 84-åring, og alt som har skjedd oss de siste to årene.

Men vi får la det være til et annet forum. Jeg har heller lyst til å spørre deg; hvordan bruker du skrivingen som utforskningsmateriale?

– Jeg tror jeg hadde skrevet uansett hvilket yrke jeg hadde valgt. Og jeg har ennå ikke bestemt meg for hva jeg vil bli. Mitt utgangspunkt for skriving, og det er kanskje noe jeg deler med flere her rundt bordet, er et ønske om enten et kunstnerisk virke eller i alle fall et yrkesmessig ønske eller behov om å meddele noe til sine omgivelser. Man føler kanskje at man har noe viktig å si. Kanskje er det en drivkraft.

– Jeg synes det er morsomt å skrive. Det er også et sentralt poeng. Selve skrivingen blir utforskningen, instrumentet i utforskningen, der jeg må ­systematisere tidligere kunnskap og tilegne meg ny innsikt, for eksempel ved å holde foredrag. Jeg synes det er morsomt, men jeg liker ikke å holde foredrag om det samme mange ganger – da heller et foredrag om noe jeg ikke kan så mye om. Da blir det spennende, når jeg blir tvunget til å sette meg inn i noe nytt.

Birkeland er verdens største faglitterære tettsted, målt etter innbyggetallet. De fem er Barbro Raen Thomassen, Kristian Hagestad og Anny Åshild Haabesland (øverst til venstre), Bjarne Bjorvatn (til høyre i bildet øverst) og Hans Ivar Stordal (i bildet over).

– Og lærebokarbeid, Anny, er det en annen ­til­nærming der? Du har skrevet mange bøker om kunst- og håndverksfaget for grunnskolen. Hvor mye kreativitet er det i en lærebok for den som skriver den?

– Mye kreativitet! Du må finne ut hva du skal skrive om – hvilke problemstillinger som skal med. Hvorfor har vi dette faget i skolen, hva trenger de som leser boka, å vite? Du må begynne der. Du skal finne en form som gjør at innholdet kan nå fram til dem du skriver for.

– Jeg har hele tiden samarbeidet med førsteamanuensis Ragnhild Vavik fra Stord, fra Høgskulen på Vestlandet.

Arbeidsformen var slik at Ragnhild og jeg sendte kladde­ manus til hverandre, brukte rødblyanten og sendte tilbake.

– Fint å høre om arbeidsprosesser før datatiden!

– Jeg kjøpte min første Commodore datamaskin med skriver, for cirka 25 000 kr, til mitt første bokprosjekt i siste halvdel av 1980-årene. Og så møttes vi da til 14 dagers intense arbeidsøkter så snart vi kunne. Vi hadde hver våre sterke sider som utfylte hverandre og hadde – eller utviklet – en nokså lik forståelse for kunst- og håndverksfagets verdi som skolefag. I felles kunnskaps­innhenting og språklig formidling var det kanskje nettopp det kreative vekselspillet oss imellom som gjorde skrivinga så spennende.

– Hvordan å jobbe flere sammen på en tekst, skrev dere hver deres kapitler, eller prøvde dere å få til én stemme?

48

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Det siste. Det var ganske intenst arbeid. Jeg husker jeg satt med 100 sider da jeg skulle skrive om et kapittel om estetikk i en av bøkene. Det var så vanskelig å kutte ned. Men da sendte vi til hverandre, og det ble kortere.

Og så kom vi sammen og jobbet sammen dag og natt i 14 dager. Vi leste høyt for hverandre, for da hørte vi på lyden om dette kommuniserte godt – om ordene kom i riktig rekkefølge for at det skulle være lett å forstå.

– Er det andre av dere som leser høyt fra egne manus?

– Ja, det kjenner jeg veldig godt igjen fra oversetter­ arbeid, sier Hans Ivar Stordal.

– Jeg har oversatt mye fra svensk, et språk jeg behersker ganske flytende siden jeg bodde litt i Sverige som ungdom. Men det er såpass nært det norske at man står i fare for å gjøre en del dumme nybegynnerfeil og likevel lage svenske setninger – med norske ord. Da er det å lese høyt ofte en god måte å avsløre svenske vendinger på. Er dette min stemme, er dette en norsk rytme?

– Jeg synes det er morsomt å skrive.

Selve skrivingen blir utforskningen, instrumentet i utforskningen.

Bjarne Bjorvatn

Språklig vekting Samtaler med forfattere om språkets begrensninger og muligheter er alltid spennende. Hvor langt kan man gå, hvor er språkets yttergrenser? For sakprosaen: Hvor langt ut i språkets demilitariserte sone kan du gå før du hører hanene spennes på den skjønnlitterære siden? Og hvor komplisert og fagnerdete kan du tillate deg å være i en boktekst?

Frykten for at en språklig forenkling vil ødelegge den faglige verdien er overdreven, mener Kristian Hagestad.

– Klarer du å skrive en tekst som for det første er forståelig, og som også er underholdende og en glede å lese, behøver ikke det gå på bekostning av det saklige, det faglige. Jeg er blitt mer og mer opptatt av det gjennom årene: Det skal ikke bare være riktig, det skal også være språklig fint å lese.

– I noen år skrev jeg artikler ukentlig i Fædrelandsvennen, om helsespørsmål. Da var målsettingen at dette skulle være lettlest og helst litt lødig, forståelig både for en ungdomsskoleelev og for en åndsfrisk 80-åring, men også faglig korrekt for en kollega som leste det.

– God parameter! Bjarne, du skriver om komplekse temaer. Når du skriver om vaksiner, er det opplagt

49

et hav av fagfeller å skrive for der ute, og du kan gjøre det så fagterminologisk tungt som du bare orker. Men så kommer det da tilfeldigvis en pandemi ruslende, som plutselig angår oss alle. Hvordan vekter du da språket veid mot faglig tyngde?

– Når det gjelder mer spesifikke medisinske bidrag, i internasjonal sammenheng, så er det jo engelsk som gjelder hele tida. Det blir tydelig når det skal lages norskspråklig litteratur. Mye av det som skrives på norsk, bærer preg av at en del av bakgrunnen for det vi skriver om, kommer fra engelskspråklig litteratur.

Jeg ser det jo både hos meg selv og hos kolleger, at det er lett at man får ord og uttrykk som ikke er genuint norske, men norske som hentet ut fra et engelsk utgangspunkt.

Det jeg måtte spørre meg selv om under arbeidet med boka om vaksiner, var hvor mye et gjennomsnittsmenneske tåler av tekniske uttrykk og termer. Jeg var naturligvis hele tida opptatt av at det skulle være korrekt – basert på solid vitenskap og ikke synsing. Og da vil en ofte måtte henvise til kilder, for eksempel.

Og hvor nøyaktig kan man være uten at det går utover flyten i teksten?

– Og fant du den balansen?

– Jeg valgte i alle fall da å ikke å sitere i selve teksten der jeg hadde brukt bakgrunnslitteratur, men heller samle noen få, sentrale referanser bakerst i kapitlet. Men jeg synes det ofte er en vanskelig balansegang generelt i dette: Hvor vitenskapelig skal jeg være når jeg skriver bøker? Hvor populært kan jeg formulere dette uten å gå på bekostning av det faglige? Det er ikke noe enkelt svar.

Så man må hele tida definere – hvem skriver jeg for nå, hvem er de sannsynlige leserne?

– Hvem definerte du til vaksineboka?

– Den såkalte opplyste allmennhet. Dette er ikke noe som vil interessere alle, men de som er interessert i å følge med i samtiden og interessert i vår tids samfunnsspørsmål. Veldig mange er opptatt av medisinske problemer, men det er ikke alle som har lyst til å gå inn i det biokjemiske, i grunnleggende årsaker til fenomenet, men vil heller ha en ganske overflatisk presentasjon, vil jeg tro.

Den tegnede virkeligheten I sitt virke som forlegger har Hans Ivar Stordal sin hånd på det som for mange er en nokså ny litteratursjanger – tegnet sakprosa. Høsten 2021 samarbeidet NFFO med ham og Strand Forlag og flere andre aktører om utstillingen SAKLIG! Norges beste tegneserier fra virkeligheten.

Se sakligeserier.no for mer informasjon om denne.

Sjangeren er i sterk vekst, forteller Hans Ivar.

– Den har vokst veldig de siste årene. Det har tatt litt

50

tid, for de som er 20–30 år eldre enn meg, har vokst opp med at tegneserier var noe som tilhørte barndommen – noe man kjøpte på kiosken. Men når man oppdager at denne formen for fortelling er noe som har vokst og modnet, kan man få mye glede ut av det.

– Det er interessant å se på dette med språkets grenser, hvordan de slår inn på tegneseriefronten.

Lager du for eksempel en historisk tegneserie fra andre verdenskrig, er det uendelig med dilemmaer å støte på.

Du skal ikke bare skrive setninger, men du skal også tegne ut et sted og dramatisere personer som snakker og agerer. Da kan du nesten ikke ha 100 prosent kildebelagt absolutt alt hele tida. Det må tåles at det dramatiseres litt, men at du da holder deg til fakta i ­vesentlige ting og når det gjelder tid og sted. Og selvfølgelig med bilderesearch – at du vet hvordan folk gikk kledd, hvordan det så ut på dette gatehjørnet i 1940.

– Det er jo tegneserien Maus. En overlevendes fortelling et fantastisk bevis på. At det er mulig å bruke tegneserie som uttrykk for historisk materiale, skyter Barbro Raen Thomassen inn.

– Helt enig. Der har skaperen Art Spiegelman hatt en veldig sterk forpliktelse til virkeligheten og til ­historien han får fortalt fra sin far Vladek Spiegelman. I den amerikanske originalen er alle sitatene fra pappaens fortelling fra holocaust muntlig gjengitt, slik han sa dem. Så det er ganske gebrokkent språk i boka.

– Samtidig ser altså karakterene i boka ut som mus.

Så det er helt åpenbart at den delen ikke er historisk korrekt. Men det spennet må du klare å leve med som leser. Og det blir jo på en måte en slags ærlighet i det.

Du vet at den streken ikke er historisk. Det er noen sin strek på et papir, som forholder seg til virkeligheten.

Men til sjuende og sist, når er en prosasetning historisk korrekt? Den vil jo også ha en grense et sted eller være en tolkning, sier Stordal.

D

et slår oss i bilen på vei til neste reisemål at en mer underlig forening enn denne finnes knapt.

Ja vel, så kan vel hele vårt veldig lange navn – Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening – lyde som et feillastet, fonetisk godstog, dundrende gjennom landskapet. Men det er en vranglesning.

Det er nesten nødt til å være slik. Navnet må være langt og skranglete. For ser du nærmere etter, vil du oppdage at det er behengt med masse knagger og kroker, mange nok til å kunne hekte på all den faglitterære rikdommen som fyller en forening som dette med innhold. Et sted der yrkes- og faggruppene og folkene som bebor dem, møtes – i spennet mellom konditorfaget og slamboring, mellom lærergjerningen og ugjerningen, i cocktailen geologi, idéhistorie, samfunnsfag, genetikk, huleutgravinger, strikkeoppskrifter, klang­lære,

retorikk, likestilling, hvalfangst, seksuallære, byutvikling, etymologi, terrorforskning, London, lofottorsk og fotball – for å utveksle sine erfaringer med verden og menneskeheten. Som et slags livets campus, om man vil.

Ok. En beklager at en tok litt av her. Har Sørlandet allerede beåndet oss?

Men apropos campus, det er hit vi er kommet. Vi har trillet ned til kysten igjen og er ankommet Kristiansand.

Like utenfor sentrum ligger Universitetet i Agder stille, men ikke forlatt. Selv om det er søndag kveld. har mange av de unge kommet seg innenfor dørene og kjenner på en slags yrhet. I morgen starter undervisningen igjen etter mange måneder med pandemistengsel.

Døra åpner seg, og der står historiker Knut Dørum.

I 2021 ga han ut Arven etter 1968, sammen med Øyvind Tønnesson og Ralph Henk Vaags. Boka er nå nominert til Sørlandets litteraturpris. Vinneren blir kåret i april.

Så hvorfor om 1968 nå? Jo, boka Dørum er medredaktør av, drøfter virkningene opprøret har hatt på politikk, samfunnsliv, filosofi, kunst, medier, litteratur, religion og pedagogikk – som ifølge forfatterne har vart helt fram til våre dager.

– 1968 var jo et oppgjør med et konsensussamfunn – et med stor grad av konformitet, som dyrket vekst og utvikling uhemmet, og hvor kapitalismen og imperialismen var de store drivkreftene. Det var først og fremst gjenreisingen etter krigen som skapte denne konsensusen og konformiteten. Folk var tro mot autoriteter. Man skulle bukke og neie for foreldre, vise eldre altfor stor respekt, være varsomme med å stille spørsmål ved hva politikere, prester og lærere sa. Krav om å bygge fellesskap og stå sammen om mål bidro til ensretting.

– Men det er også viktig å huske at 1968 på mange måter er en konstruksjon. Det er riktig at mye k­ ulminerte i 68–69: motstanden mot Vietnamkrigen, student­ demonstrasjonene, alle motkulturene og med drapene på Kennedy og King. Men i Norge kom ikke 1968 for fullt før i 70-årene, kan man si. Det var da ettervirkningene slo inn her. Høyrebølgen i Norge, for eksempel, er en arv fra 1968 – paradoksalt nok.

– Opprørerne i 60-årene brøt ned mentale barrierer, noe som gjorde det mulig for høyresiden å kritisere sosialdemokratiet og arbeiderpartistaten. Så det er disse tingene vi har sett på, i et bredt spekter. Alle disse virkningshistoriene, hvordan har de påvirket oss? Det har vært veldig spennende arbeid, sier Dørum.

– Og hvis vi går enda lenger tilbake, hva fikk deg interessert i disse tingene fra begynnelsen av?

– Det kom med oppveksten. Jeg hadde foreldre som var radikale og opprørske, og som ønsket å endre verden.

De var med på mange demonstrasjoner og var aktive i Nei til atomvåpen begge to. Min mor, Anne Liese Dørum,

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

ble politiker og stortingsrepresentant. Så jeg har vokst opp i arbeiderbevegelsen, selv om hun faktisk kom fra en veldig borgerlig, konservativ familie.

– Men det ble altså historiefaget, og ikke politikken, som fikk deg til slutt.

– Jeg begynte veldig tidlig å interessere meg for historie – geografi aller først. Og samtiden. Jeg kunne lese historiske atlaser som seksåring, leste Grimberg som tiåring og Cappelens Norgeshistorie som elleveåring. Det var ikke så mange andre som gjorde det. Og jeg hadde ­relativt god refleksjoner om de tingene jeg leste, også.

– Aha! Et vidunderbarn.

– Ja, på en måte var jeg nok det. Jeg kunne nok ha tatt flere universitetseksamener som elleveåring, uten problem.

– Hva var det som utløste lysten til å lese disse historiebøkene?

– For meg var det de gode fortellingene, som lignet på eventyr. Det var faren min som begynte å fortelle om disse tingene, det var der det begynte – de gode fortellingene som både har uventede hendelser og uventet utgang.

– Jeg er egentlig en toppidretts­ utøver, jeg. Det er min tilnærming til akademia.

Knut Dørum

Toppidrett Det er alltid befriende å møte mennesker som ikke unnskylder seg for sin tilstedeværelse. Knut Dørum er en slik: en kvikkas fra Jessheim som har tilbrakt store deler av sitt voksne yrkesliv ved Universitetet i Agder, hvor han er «professor i både eldre og yngre historie, med spesiell vekt på statsutvikling, politisk kultur og demokratisering på 1700- og 1800-tallet, agrarhistorie før 1850 i Norge og Europa», for å sitere hjemmesiden.

Det var den gode formidlingen som fikk ham på kroken.

– Ja, det var det, altså. Og det er noe som jeg er opptatt av fremdeles, at man skal fortelle en god historie som fascinerer og griper.

– Er det noe man må få med morsmelka, eller kan det trenes opp, tror du?

– Det er en kombinasjon av miljø og arv. Man må ha anlegg for det. Men det må også en masse trening til.

Mengdetrening er helt avgjørende. Man kan ikke bli veldig god uten å trene mye.

51

– Jeg fikk jo et sjokk da jeg kom på UiO, med all den teoridannelsen som møtte meg på samfunnsfag.

Et sjokk som satt i i mange år, det tok tid å knekke den koden, å skjønne hva man skulle bruke teorier til.

Det er noe jeg er blitt god til først de siste ti årene, sier Knut Dørum.

– Denne genuine formidlingsgleden som du opplevde, hvordan har du følt at det har vært mulig å ivareta i en arbeidshverdag som setter publiseringspoeng øverst på alteret?

– Jeg er egentlig en toppidrettsutøver, jeg. Det er min tilnærming til akademia. Jeg vil jo være best, på en måte. Uten at det skal gå utover noen. Det var en kjæreste som sa til meg en gang at jeg tenker som Petter Northug. Og det var veldig presist. Så det er det å være best, finne på ting andre ikke har funnet på – det er min store drivkraft. Jeg har et sterkt konkurranseinstinkt.

– Når du ikke vinner eller det blir en pris, hvordan får du da utløp for ditt konkurransebehov? Er det å få et forskningsfunn først ut, eller?

– Det er vel det å skrive gode artikler og bøker som skaper undring – som gjør at du blir referert til, slik at folk skjønner at dette er nytt og spennende.

– Da passer det jo bra å bli nominert til pris!

– Ja, det gjør det. Men den prisen jeg synes var gjevest, var sølvprisen for beste europeiske lærebok fra BELMA (Best European Learning Materials Awards). Den kan vi leve lenge på. Det er Oscar-prisen.

Dørum fikk den høythengende prisen sammen med Synnøve Hellerud, Ketil Knutsen og Magne Njåstad i 2017. Boka de fikk prisen for, er I ettertid, en lærebok i historie for VG2 og, VG3 og presenterer norges- og verdenshistorie fra antikken og fram til våre dager.

– Hvordan var det første møtet med akademia?

Hva slags verden var det som møtte den historie­ interesserte guttungen?

– Jeg fikk jo et sjokk da jeg kom på UiO, med all den teoridannelsen som møtte meg på samfunnsfag. Et sjokk som satt i i mange år, det tok tid å knekke den koden, å skjønne hva man skulle bruke teorier til. Det er noe jeg er blitt god til først de siste ti årene. Dette er et fag der du ikke har toppunktet som 20–30-åring.

Kanskje nærmer du deg toppen først som 50–60-åring.

52

– Hvordan trener en toppidrettsutøver i akademia?

– Jeg jobber jo mye, holder det ved like, skriver, leser og jobber mye med stoffet, som en pianist.

Lesekondis

Det er et modningsfag. Som 35-åring var jeg ikke i nærheten av det nivået jeg er på i dag.

vanskelig tilgjengelig og veldig abstrakt – som et internt stammespråk.

– Handler dette om å se helheten?

– Ja. Man skjønner mye mer hvordan du skal lage gode analyser. Du har så mye kunnskap at du greier å se det i sammenheng, noe du ikke greier som 30-åring. Da blir man mer fortapt i kildene og de små ting. Man ser ikke skogen for bare trær. Problemet med for eksempel bruk av teori i akademia er at det ofte blir brukt som pynt. Man refererer til en stor tenker, og så blir det bare liggende å skvulpe i innledningen og litt på slutten av et arbeid, uten at det blir brukt til noe som helst.

– Men du må jo også skrive dine vitenskapelige ­artikler?

– Det er klart. Men det går an å skrive forståelig for ganske mange, ikke bare for stammen din. Der tror jeg min folkelige bakgrunn fra arbeiderklassen slår inn.

Jeg føler meg mye mer hjemme når jeg er sammen med arbeidsfolk, enn når jeg er sammen med folk med akademisk bakgrunn. Jeg tror ikke jeg noen gang blir fortrolig med folk fra Oslo vest. Jeg kommer aldri til å føle meg hjemme på Oslo vest, i fine møblerte hjem, hvor de ikke har a-endelser og tjukke l-er. Jeg føler meg hjemme når jeg kommer til Jessheim og Romerike, til vanlige folk.

– For å gi et ferniss av troverdighet?

– Ja, eller forsøker å være reflektert uten egentlig å forstå. Da gir det mer mening å bruke teoretiske begreper aktivt, som en nøkkel til å forklare. Men man trenger ikke å bruke teori hvis man ikke har en veldig god grunn til det heller. Det er mye jåleri i akademia, og det er derfor det blir en avstand mellom akademia og folket. Folk opplever professorspråket som jålete og

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

– Mange som vil kapitalisere på vanlige folk for tiden.

– Det veldig in, ja. Slagsvold Vedum, for eksempel. Det er instrumentelt å si det. Samtidig er det et problem at vi holder på å gå inn i det postlitterære samfunn, noe som går utover vanlige folk.

53

– Hva betyr «det postlitterære samfunn»?

– Det synes jeg var et godt uttrykk som jeg hørte ble sagt på NRK. Det betyr at stadig færre leser bøker.

Særlig de unge mister språket. De vet ikke hva vanlige norske ord betyr, og de kan ikke bruke fremmedord riktig lenger. Det gjelder i hele samfunnet, over hele Europa. Det skyldes flere ting. Det ene er at sosiale medier har tatt over, og digitaliseringen og smart­ telefonene gjør at vi har lett tilgang på informasjon og kan kommunisere veldig fort og raskt. Og det gjør jo at vi mister lesekondis, og informasjon blir bare små ­tekstbiter.

– Vi har vel alle mistet lesekondis på grunn av det?

Ikke bare de unge?

– Vi blir dårligere lesere alle sammen. Og det at folk ikke leser bøker lenger, er naturligvis en kjempeutfordring for foreningen vår. Språkforståelsen og språkevnen blir dårligere. Vi skjønner ikke vanlige ord lenger.

Dermed blir det større avstand mellom eliten og de store massene, og da har vi et demokratiproblem. Stadig større deler av befolkningen greier ikke å følge en politisk debatt, klarer ikke å følge en nyhetssending, med mindre det dreier seg om voldtekt og drap. Og så forstår de ikke politikere og byråkrater lenger.

– Det merker vi som lærere ved universiteter – hvert år møter vi ungdom med mindre språkevne, mindre kunnskap, mindre evne til å forstå verden rundt seg.

Det er en utfordring hver gang man skal gå på kateteret, man møter studenter som ikke vet hva ordene amme og die, pløye, innmark betyr. De vet ikke hva sykkelolje er, eller hva ekspansjon og intenst betyr, eller de tror at Hitler var en slemming fra partiet Rødt. Og så tror de at drøfting er å krangle med noen.

– Hva skal vi gjøre med det?

– Det er ikke så lett å gjøre noe med. Det som er håpet, er at de unge kan lære fort. Det merker vi. Selv om de mangler kunnskap, så merker vi at hvis de får los og teft på noe og har lysten og interessen, så går det veldig fort å lære.

– Kan det være at universitetene har et ønske om at formidling kan bli poengutslagsgivende også? Bli en del av tellekantsystemet?

– Ja, det burde få enda større uttelling – ikke minst det å skrive lærebøker.

– Har du egentlig tid til å skrive bøker, eller tar du deg tid?

– Jeg tar meg tid, men der er et krav fra forlagene at boka også bør kunne brukes som pensumbok. Så jeg prøver å lage bøker som både er pensumbøker, men

56

også har interesse for akademia. Men da må man skrive forståelig og godt. Og det er på mange måter mer utfordrende å skrive forståelig enn å skrive etter koder og stammespråk.

Kristendommen – Har du noe stort drømmeprosjekt som lyser der framme?

– Jeg skal skrive norsk kristendomshistorie. Dette med tro synes jeg er spesielt spennende. Jeg har en nokså sekulær bakgrunn selv med foreldre som ikke var troende, og det tror jeg har skapt en ekstra interesse hos meg. Hva er det som gjør at folk i dag tror på noe som blir mer og mer uforståelig for mange? Hvorfor har det endret seg så mye? Samfunnet er blitt vitenskapeliggjort og sekularisert. Vi nevner eller refererer til Gud så å si aldri i politikk, økonomi og samfunnsliv utenfor kirka og bedehuset, og vi tenker mindre på Gud. På 1600og 1700-tallet ble Gud referert til i enhver sammenheng. Tro og frelse var målet for mennesker for bare noen hundre år siden, et overordnet mål for stat og for innbyggerne. Det er det ikke lenger.

– Ikke engang på Sørlandet?

– Ikke engang på Sørlandet!

– Jeg regner med du har møtt det kristne Sørland?

– Det har jeg. Det er mange flotte kristne her. Som oftest vil de andre vel. Jeg synes det er fascinerende – så annerledes enn min bakgrunn og mitt ståsted.

– Hvorfor står kristendommen sterkere her, slik du ser det?

– Det er jo et interessant spørsmål. Hvorfor har lekmannsbevegelsen fått så stort gjennomslag her og oppover Vestlandet? Agder skilte seg ikke ut før etter 1870, først da skjedde det noe. En faktor kan være den nære kontakten med utlandet. Vekkelsene kom ofte utenfra. Det kan også være en faktor at Sørlandet er egalitært, slik mye av Vestlandet er. Dermed kunne folk skape et mye større fellesskap rundt tro enn i et fellesskap som er mer lagdelt. Man kan få med seg hele byen eller bygda, alle er såpass like. Likhet forener, mens forskjeller skiller folk.

– Men det er ingen enkel forklaring. Det er helt spesielt her, altså. Første gangen jeg sa «herregud» i lunsjpausen, hoppet folk i stolene i lunsjkroken i ­Kristiansand, mens i Oslo ville uttrykket og sterkere ord ha vært en naturlig del av samtalene.

H

va er bedre for en syndenes forlatelse enn å dra til Guds eget Kvinesdal? Stedet Gud kanskje ikke glemte, men var i alle fall mindre oppmerksom på inntil Aril Edvardsen så lyset og fylte norsk offentligheten til randen med sine enorme pinsesamlinger i Sarons dal fra 70-årene og i mange år ­framover.

I milene fram til Kvinesdal har landskapet endret seg dramatisk, fra det flegmatiske sørlandske til noe langt mer villere, vestlandsaktig. Det går høyere opp og dypere ned. I hårnålssvingene blir bremsene ­viktigere enn noen gang. Fallet er plutselig mye større. ­Skyggene er mektigere, skogen mer skogete, små vann flere hundre meter dype. Det føles slik. Stod det «Familien Belsebub» på en postkasse der?

Det er nesten så at vi trenger en prest.

Vel nede i Kvinesdal åpner Torrey Seland heldigvis døra.

For å få et sånt fjongt fornavn må en sannsynligvis ha hatt noe med Amerika å gjøre. Ganske riktig. Relasjonene til «over there» ligger tykke som oljerør i dette strøket. Torreys familie var ikke noe unntak.

– Min far og tre av hans søsken reiste over, jeg hadde to tanter og onkler som ble igjen. Jeg har en bror som dro over i 59 og ble der. Min andre bror dro også over og var der noen år. Selv har jeg også vært der 15–20 ganger, sier Torrey.

Skjebnen og livet har styrt ham dit at det er kvindøl han er nå og ikke en amerikaner med en familie som en gang bodde i nabobygda Gyland, Norway. Hans foreldre emigrerte fra hver sin kant i 20-årene, men møttes i Brooklyn, hvor de giftet seg i 1930. I 1932 var nedgangstidene såpass omfattende, at hans mor flyttet hjem til Norge igjen, mens faren ble igjen for å jobbe. Han reiste fram og tilbake flere ganger gjennom 30-årene, men i 1939 kom han tilbake til Norge med amerikabilletter til hele familien. De skulle prøve igjen. Så kom andre verdenskrig, og alle planene ble endret. Og det skulle komme flere og, for den lille familien, større endringer.

To måneder før han ble født i 1948, døde Torreys far. I stedet for urbant liv i Brooklyn ble det rural oppvekst på småbruk i Gyland, med mor og to eldre brødre.

– Jeg husker jo ikke så mye av disse første årene.

Men etter det jeg har hørt fra familien, ble det ganske tøft. Det er klart det blir, når du bor på et småbruk som kaster lite av seg, og hovedforsørgeren dør et halvt år etter å ha fått kreftdiagnosen.

– Hvordan har det påvirket deg?

– Slikt er vel noe som en alltid har med seg videre. Jeg kjente ingen i mitt nærmiljø som ikke hadde begge foreldrene i live da. Samtidig førte nok fraværet av en far til at det ble et eget forhold mellom oss tre brødrene.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Selv om de er en del eldre enn meg, har vi et nært forhold den dag i dag.

Allsidighet Rart, kanskje, å gå slik rett på de store spørsmålene i livet, men det er i grunnen der han har vært, Torrey Seland, teolog, professor emeritus, prest og forfatter – troen, teologien, de store spørsmålene. Han er født og oppvokst inn i en baptistfamilie og har hatt en lang og innholdsrik karriere med virke i Oslo, Trondheim, Volda og Stavanger. Som en del av det hele har han produsert en hel haug med vitenskapelige tekster om den sosiale bakgrunnen for Det nye testamentet.

– Jeg hadde baptistisk bakgrunn, men ble innmeldt i Den norske kirke i 1969 og gikk deretter på Menighets­ fakultetet og studerte teologi der. Jeg gjorde det ikke fordi jeg hadde lyst til å bli prest, men fordi jeg var nysgjerrig.

– Dess mer en vet, dess mer skjønner en at en ikke vet!

Torrey Seland

– På hva da?

– Jeg ville vite mer om kristendommens bakgrunn, rent historisk. Tanken var etter hvert å bli kirkehistoriker. Men så ble det Det nye testamentet med historisk innfallsvinkel i stedet.

– Det er en innfallsvinkel du har hatt flere steder fra.

Du var prest i Bakke kirke i Trondheim i flere år, fra 1978 til 1984, og du har vært i akademia flere steder, blant annet i Volda i mange år fram til 2005. Hele veien har du publisert.

– Ja, «publish or perish», som de sier i Amerika, publiser eller gå til grunne. Som akademisk lærer er det forventet at du publiserer. Pluss at det også er en lyst hos meg til å utvide feltet. Den første boken min var doktoravhandlingen som ble publisert. Og så skrev jeg en lærebok om Paulus, Paulus i Polis, Paulus som bymenneske, som er blitt brukt som lærebok her i Norge i kristendomsstudiet og i teologistudiet. Deretter skrev jeg bøker og artikler som er publisert internasjonalt.

– Fant du din plass som et skrivende menneske?

Likte du ideen om deg selv som skrivende?

– Jeg har alltid likt å lese – likt bøker. Men å skrive er også hardt arbeid. Det gir imidlertid en veldig tilfredsstillelse når en ser andre forskere tar med mine arbeider i sine arbeider, diskuterer, kritiserer og stundom ­aksepterer og applauderer!

57

– Hva troen betyr for meg?

Nei, hva skal jeg si. Jeg er født inn i dette og oppvokst i det. Jeg har gjort det til mitt eget, gjennom et liv.

Og jeg har studert det med tanke på å få vite mer, som bakgrunn og innhold. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Så for meg er det en måte å tolke livet på som jeg har funnet mening i, sier Torrey Seland.

– Jeg har lest litt på hjemmesiden din og i noen av de vitenskapelige artiklene – eller forsøkt. Det er avansert teologi, i alle fall for meg. Det er jo egentlig en grusom ting å be om, men kan du oppsummere ditt vitenskapelige virke med få ord? Hva har vært viktig for deg?

– Å være forsker er stadig å få utvidet ens horisont i form av mer kunnskap og utvidede forskningsmetoder.

Dess mer en vet, dess mer skjønner en at en ikke vet!

Det har, for eksempel, vært direkte spennende å få utvidet mine kunnskaper om Det nye testamentets bakgrunn ved å forske på en samtidig jøde som Filon av Aleksandria. Derfor ble det både bok og artikler om ham.

– Og jeg kan si tilsvarende om det jeg har drevet med i de siste årene som pensjonist – spennende å skrive livshistorien i form av en biografi om min t­ idligere doktorgradsveileder: en av våre mest internasjonalt kjente nytestamentlige teologer, professor Peder Borgen (f. 1928). Mye i hans liv har vært preget av å tilhøre en religiøs minoritet – han er metodist – i det lutherske Norge. Å tolke hans liv og det som påvirket ham, gir faktisk perspektiver både på de første kristnes liv og på det å leve som minoriteter i dagens Norge. Ytringsfrihet, trosfrihet og religionsfrihet i vid forstand er verdier som det ser ut til at aldri blir selvfølgelige.

58

Troen Torrey har også vært interessert i å trekke veksler fra andre deler av akademia – fra samfunnsvitenskapene og da særlig sosialantropologien.

– I bibelforskningen fokuserte vi blant annet på det vi kalte middelhavsantropologi, om skam og ære og gruppedannelser. Vi brukte den fagkunnskapen for å forstå det mellommenneskelige spillet som de kristne var en del av, for å forstå selve spillet eller samhandlingen. Poenget her er at en alltid bruker metoder når en studerer nåtidige eller fortidige fenomener. Men tanken er at med å bruke flere ulike metoder kan en unngå ensidighet og ikke minst unngå perspektiver som er anakronistiske i forhold til det en studerer. Kristendommen ble til i antikkens middelhavskulturer. Derfor er det aktuelt å – også – bruke innsikter fra andre forskere som har studert middelhavskulturer før og nå.

– Apropos sosialantropologi. For oss som ser det utenfra, så tar det ikke veldig lang tid fra vi hører sørlandsdialekten, før vi assosierer det til Gud og Jesus og bedehus.

– He-he. Ja, jeg er klar over det.

– Men er sørlendingene spesielt kristne?

– Det er uten tvil mer religiøs aktivitet, flere menigheter, flere møteaktiviteter på Sørlandet enn på Østlandet.

– Hvorfor er det slik?

– Det har nok noe å gjøre med påvirkning fra England og fra USA, fra England da kristendommen kom hit for 1000 år siden. De siste 150 årene har også påvirkningen fra USA vært ganske stor, med mye folk fram og tilbake.

Menighetslivet var et naturlig tilknytningspunkt for mange som reiste til USA, selv om de ikke var så veldig religiøse da de reiste. Å være norsk i USA var ofte å være tilknyttet til kirkene. I Brooklyn var det mange norsk-amerikanske kirker.

– Fattigdom på Sørlandet gjorde nok også at folkene her var mer åpne for det religiøse. Samtidig er ikke det en tilstrekkelig forklaring, for du kan gå til Hedmarken, de var ikke noe rikere der, men den religiøse aktiviteten var det mye mindre av.

– I disse dager skal jo alle ha et «brand». Er det et bra «brand» for Sørlandet å ha?

– Å være kristelig?

– Ja. Nå spør jeg en gammel prest her, så kan vel ikke bli så overrasket over svaret, men ...

– Jeg tror mye er å annerledes nå enn det var i 1960.

For ikke å snakke om i 1930. Men jeg tror at noen av grunnene til at du hører så mange sørlendinger i kristne sammenhenger, er at disse misjonsorganisasjonene, om det er indremisjonen eller Norsk Luthers Misjonssamband, var veldig flinke til å bygge opp skoler av ulike slag – bibelskoler, ungdomsskoler, folkehøgskoler, kristne videregående skoler.

– Men for å være ærlig på det du spør etter, så er jeg ikke så sikker på om Sørlandet har et spesielt kristelig «brand» lenger. Jo, her er nok flere kristelige aktiviteter enn mange andre steder i landet, men også her er det store endringer i forhold til da jeg vokste opp.

– Om det ikke er for personlig: Hva betyr troen for deg?

– Jeg har vært personlig hele veien, jeg, sier Torrey med et lunt smil.

– Jeg ser folk av og til får et slikt spørsmål, og så svarer de «det betyr alt». Nei, hva skal jeg si. Jeg er født inn i dette og oppvokst i det. Jeg har gjort det til mitt eget, gjennom et liv. Og jeg har studert det med tanke på å få vite mer, som bakgrunn og innhold. Det er bare slik jeg er skrudd sammen. Så for meg er det en måte å tolke livet på, som jeg har funnet mening i.

– Og innerst inne tror jeg den er sann. Det finnes mange ulike sjatteringer av denne tolkningen, men jeg tror altså at det finnes en Gud, og at det vi har i Det nye

60

testamentet, forteller en historie som nesten gjør at det kan plasseres blant historiske bøker. Det betyr ikke at Det nye testamentet er hevet over historiske vurderinger om hva som egentlig fant sted. Det er derfor jeg har studert det så lenge, for å finne ut av det. Men summen er at min tro som er basert på Det nye testamentet, er blitt et livsgrunnlag som jeg ikke kan tenke meg å gi slipp på.

Selv når det er ting som kan være vanskelige. Slik er det bare. Punktum.

M

ange andre fylker enn Agder blir trukket fram når det er snakk om den praktfulle norske naturen. Det er i grunnen litt urettferdig. Her er så mangt: rullesteinstrendene på Hove og Rulnes, Rjukanfossen i Tovdal, Lille og Store Torungen utenfor Arendal, den gamle loshavna Merdø, Furøya ved Tvedestrand, Brufjellhålene ved Dalane, øya Hidra, Suleskarvegen, kulpene ved Brokke, og vi kunne ha fortsatt.

Men kommer du kjørende og slår inn på den gruslagte fylkesvei 652, og timen på dagen og lyset er det rette – kan du risikere å få en opplevelse som gir deg varig styrkede sjelsevner. Hva annet kan vi si om dette øyeblikket, som kom til oss som en stor gave. Etter noen kilometer i et innskoget, lukket og kupert landskap inntraff en brå endring. Hele horisonten der framme ble farget dyp gul av lyset, og noen meter fram til der på veien begynte det å helle brått nedover. Plutselig ventet et syn som nesten sendte oss og bilen i grøfta – et overveldende panorama og nesten uforståelig vakkert: Lista.

Vi gjenvinner normal puls etter et par minutter, etter å ha fått solnedgangen over på intravenøst. Lista er for så vidt kjent, men kanskje dette ikke er mer rikskjent enn det er, av en eneste grunn: Folk tror at dette tilhører Amerika.

Det er ikke bare tøys. Utvandringen fra Lista til USA mellom 1890 og 1970 var så omfattende, at hele denne halvøya fortsatt i dag bærer et sterkt preg av den amerikanske påvirkningen. Listalendingen Siv Ringdal har skrevet en glimrende bok om temaet, Det amerikanske Lista. Med 110 volt i huset.

Og vi siterer derfra: «Min generasjon vokste opp med etterdønningene av amerikakontakten. Mange hadde lekekamerater som het Janet, Glenn og Lloyd, barn av norskamerikanere som vendte tilbake til bygda i 1960- og 1970-årene, eller med foreldre som bare likte navnene. Vi inntok kalkunmiddager og amerikansk kirsebærgele, og fikk ‘candy corn’ og rød kaneltyggis i posten. På ungdomsskolen het skoleavisen ‘Listalusa’, et mindre flatterende kallenavn folk fra bygda hadde i Brooklyn, og vi mottok velmenende, om enn ikke like tiltrengte forsendelser fra familie og venner ‘over there’. I min barndom

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

kom brukte kjoler, T-skjorter og badedrakter i posten, men det var ikke samme sus over amerikapakkene, ikke samme spenning og forventning som da min mor og bestefar vokste opp. Likevel hadde de betydning også for min generasjon. Etterkrigsårenes amerikakjoler var eventyrlige utkledningsklær, og i mitt hjem var loftet fullt av de pastellfargede prinsessekjolene i taft og tyll.»

Hun forteller den fascinerende historien om dem som reiste ut, men også om de mange som kom hjem igjen – som Torrey Selands foreldre, som vi nevnte tidligere.

Men nå skal vi til en annen type innflytter, Bjørn Berge heter han, og han serverer sterk kaffe og en sterk historie.

Bærekraft – Jeg må innrømme at hvis det er noe med det å være forfatter … Jeg elsker det jo, å holde på som jeg gjør.

Men det er prosessen som er moro, å skrive og alt det der. Men det som følger med, den eksponeringen, det har jeg ikke mye til overs for, altså. Det er et slit å reise rundt og fortelle så jævlig mye.

La det umiddelbart sies et par ting om Bjørn Berge.

Selv om han omtales som «mediesky» av lokalavisa, er det ikke en faglitteraturens Greta Garbo vi har kommet hjem til. Her han bor helt nede ved havkanten i Jølle, er han gjestfriheten selv. Og strengt tatt var han «bare» en helt vanlig faglitterær forfatter med omtale kun i fagkretser før han klinket til med Landene som forsvant på Spartacus Forlag i 2016. Med den kom brått både nasjonal og internasjonal berømmelse en stund. Boka er nå utgitt i 21 land.

Hit til Lista flyttet han og familien for 35 år siden, og her blir han. Noen år før flyttingen levde han et travelt liv i Oslo, med sitt nystartede arkitektkontor, Gaia Arkitekter.

– Vi ville ha ro og fred, rett og slett. Vi hadde begynt å få barn, og vi bodde trangt og i det trafikkfylte Oslo.

Kostbart var det også, dyre driftsutgifter. Da var det naturlig å se etter noe annet.

Så ble det altså Lista for arendalitten Berge.

– Jeg bodde litt i Farsund som barn. Min far jobbet som offiser på den lokale flyplassen her borte. Så jeg kjente godt til stedet. Da vi kom, startet vi også en barnehage rett her nede. Vet ikke om dere så den da dere kjørte forbi? Mine to døtre er voksne nå.

– Og hos Thomas og Tore der nede får jeg fisken jeg trenger, trenger jeg melk, kan jeg hente det hos Reinert her borte.

– Og trenger du biff, kan du kanskje banke på der oppe, sier jeg og peker på et gårdsbruk oppe i høyden.

– He-he, ja. Trenger jeg en biff, går jeg til Tore og Astrid.

Som firmanavnet antyder, har det gått mye i bærekraftig

62

arkitektur og byggmiljø hos Bjørn Berge.

– Den første boken jeg skrev, handlet om ­bekkekverner og vindmøller i Norge, i 1979. Så skrev jeg noen bøker på norsk i 80-årene om inneklimaproblemer og miljøvennlig byggeri og sånne ting. Jeg tror jeg ble NFF-medlem i 1988 eller noe sånt. Men det faglige hovedverket har vært Bygningsmaterialenes økologi, som kom i 1992 og på engelsk som The Ecology of Building Materials i 1999 med flere senere oppdateringer. Den brukes faktisk over hele verden i arkitekturutdanningen.

– Det ligger litt firmanavnet og naturligvis i alt du har skrevet – den bærekraftige arkitekturen. Den er en grunnpilar hos deg?

– Ja, det er det. Og for meg er økologi og sosialisme to sider av samme sak, for å si det sånn. Det er et humanøkologisk aspekt her også. Jeg klarer ikke å se de to tingene fra hverandre.

– Hva betyr humanøkologisk?

– At mennesket hele tiden gis anledning til å bruke og utvikle evnene sine, at arbeidsmetodene ikke blir for industrialisert og kommersialisert. Det enkle er ofte det beste.

– Har det vært en kamp?

– Alltid. Kontinuerlig.

– Hva har kampen bestått i?

– Det er kampen mot de kommersielle kreftene som hele tiden skal ha gjennom produktene sine. Autoritære ­byggtekniske løsninger som ofte er langt dårligere enn de trenger å være. De slites fort, er vanskelige å ­reparere og gjør oss syke. For det finnes andre veier. Men de som tenker annerledes i denne bransjen, får kjenne på motstanden. Det er dette jeg undersøker nærmere i Landene som forsvant, om enn fra en ganske annen vinkel. På et vis har det alltid vært en ledetråd for meg, å undersøke maktens vesen. Og det kommer sjelden bedre fram enn i fordelingen av verden.

En dag på stranda Det er ikke ofte jeg blir med voksne mannfolk hjem for å se på frimerkesamlingen deres. Men for Bjørn Berge er jeg villig til å gjøre et unntak. Hans fars gamle samling, som nå er i Bjørns eie, har mange innslag av ­eksotiske land han aldri hadde hørt om, der de fylte barndommen hans med mystiske signaler om at det også var annen verden der ute. Det ble til den fascinerende Landene som forsvant, som forteller den glemte historien om land fra 1840 til 1970 som eksisterte i kun én måned, et år eller noen tiår – før de forsvant. Som bar gåtefulle navn som Heligoland og Tripolitania.

Takk for vandringen langs stranden, Bjørn. Og for den sterke historien du ga oss.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

63

– Det må jo ha vært utrolig gøy å skrive den boka?

– Å ja, det var som å dra på eventyr hver bidige dag.

Det bare gikk helt av seg selv, det var ikke antydning til ­skrivesperre. Det var bare å stå opp om morgenen og ta en ny tur inn i jungelen.

– Så når du ikke har skrevet fagbøker innenfor ­arkitektur, består forfatterskapet altså av en ­forlengelse ut av gutterommet. For du har jo vitterlig skrevet boka Luftens tyranner også, etter Landene som forsvant. Der er det altså bombefly og deres vesen du utforsker. Det var også en fascinasjon i barndommen?

– Ja, det også. Det var vel den fascinasjonen for den voldsomme kraften. Jeg klarte ikke se tragedien i det på samme måte, ikke sant. Jeg som mange andre gutter hadde byggesett i plast og bygde bombefly, sier Bjørn – og plutselig sender han intervjuet ut på en helt ny retning: – Dette startet egentlig med at jeg fant et lik som drev i land her nede, i 2015.

– Oi. ­ ombeangrep.

– Det var en syrer, som hadde flyktet fra b Han hadde kommet seg videre til en flyktningleir i Normandie i Frankrike. Og så hadde han prøvd å komme seg over havet, iført dykkerutstyr. Bare en våtdrakt, egentlig, av den billigste typen. Og det hadde han ikke klart. Og så drev han i land her, etter tre måneder.

64

– Jeg fant ham første nyttårsdag. Det var en veldig storm. Bølgene stod høyt opp. Og så fikk jeg øye på den her våtdrakten. Jeg hadde funnet den slags før, men dette var likevel noe annet. For jeg så raskt at denne var delvis fylt. Beina stod fremdeles i svømmeføttene.

– Dette startet egentlig med at jeg fant et lik som drev i land her nede, i 2015.

Bjørn Berge

– Hva mener du, var det ikke noe …?

– Hele overkroppen var borte. Men det var opplagt noe der. Så dro jeg drakta 150 meter opp, så sjøen ikke skulle få tak, og ringte politiet. Jeg fikk en nabo til å hjelpe meg i vurderingene også, hva vi skulle gjøre. Så kom politiet og la det i en sekk, rett og slett. Og så hørte vi ikke noe mer. Jeg regnet jo med at de skulle ordne opp, og det ble helt stille. Og så kom disse journalistene fra Dagbladet som fulgte opp, fant hele historien og navnet hans.

Journalistene Anders Fjellberg og Tomm W. C ­ hristiansen i Dagbladet Magasinet begynte å grave i historien og fant fram helt tilbake til mannens hjem og familie i Syria. Resultatet ble den meget sterke saken Våtdraktmysteriet (dagbladet.no/spesial/våtdraktmysteriet), som

har fått flere nasjonale og internasjonale pressepriser.

– Da de rullet opp historien, følte jeg på en skjebne­ tilknytning der. Jeg fikk et ganske annet forhold til Syria­krigen, som foregikk for fullt på den tiden. Dette var et menneske som var bombet ut av sitt nabolag, akkurat den samme historien som har gått om igjen og om igjen og om igjen – helt siden bombeflyene ble oppfunnet. Og det var det som var selve konseptet – det er det verste – at de rett og slett er konstruert for å terrorisere lokalbefolkninger som til slutt ender opp som en flokk traumatiserte zombier på hvileløs flukt fra by til by. Strategene så for seg et kaos der motparten mistet all stridslyst, gikk i indre oppløsning og til slutt kapitulerte. Noe mer bestialsk maktutøvelse kan jeg nesten ikke tenke meg. Så Luftens tyranner ble slik sett en forlengelse av Landene som forsvant, et nærblikk på hvordan makt brukes og misbrukes.

– Det er vanskelig å snakke om en bok som jeg ikke helt har fått til ennå. Men utgangspunktet er at vi har kvittet oss med luktesansen i stor grad. Det som er igjen, er deodorisert og kommersialisert. Utover dette skal alt være luktfritt og sterilt. Vi lever i okularsentrismens tid. Det er nesten bare synssansen som tillegges vekt. Arkitektene bygger snart hus bare for at de skal ta seg bra ut.

– Spørsmålet mitt er hvorfor? For det har ikke alltid vært slik. Mangelen på lukt reduserer mulighetene til å erfare verden. Dermed blir ikke bare opplevelsesmulighetene færre og fattigere, men trolig også evnen til å orientere oss og skjelne mellom bløff og sannhet.

Det er en mektig dag ved havet – den høye himmelen og utsynet, landskapet rundt oss, vinden. Men først og fremst Bjørns historie fra nyttårsdagen, den gjør inntrykk.

– Det bor en anarkist i deg?

– Det tror jeg du kan si, ja. Slik det praktiseres i bygda her. Det er et raust fellesskap. Hvis det går noe galt, blåser av et tak eller noe, så er alle der. Koblingen mellom individualisme og kollektivisme, det ene går ikke uten det andre.

i har ikke hørt på musikk eller på radio i bilen under disse reisedagene våre. Vi snakker om det, hvor rart det er. Begge elsker vi musikk. Men det er som om alle intervjuene og menneskene vi møter, fyller opp med det vi trenger. Inntrykkene er så mange.

Så vakkert det er på Lista. Så veldig, veldig vakkert. Vi kjører ned til Kviljobukta, enda mer hav, strender. Tilbake igjen til Vanse, handle litt tull og tøys i den amerikanske butikken, Trunken. Videre, ut fra Lista og inn til Farsund.

Mørket kommer sigende. Bilen har sagt fra, han vil gjerne

Det som er I sitt neste bokprosjekt går Bjørn nærmest motsatt vei og inn mot det sanselige.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

V

65

treffe sin venn Cirkle K. Vi kobler de to sammen med en slange mens vi tenker på et dikt av Helge Torvund. Helge har sagt vær så god, bruk det gjerne i bladet. Takk, Helge.

Er det greit for dere, faglitterater?

«Here we go», som de sier på Lista-dialekt: Alt som bare fér forbi.

Alle som bare stoppar litt for å fylla bensin.

Rastløysa som ligg lagra i slike asfaltflater og botnar av betong.

All lengten og alle bekymringane.

Riksvegen til forandring.

Jernbanelinja som fører oss fort vekk herifrå.

Månen ser ned på oss frå sin faste bane over nattehimmelen.

Opp frå neonlysa stig lukta av bensin og hamburgarar.

Motorsyklar søv litt utanfor butikken.

Til nokon kjem ut og vekker dei.

Med eit brøl blir dei borte.

Gatelysa står att.

Endå meir einsame i den kalde stilla.

Han het Shadi Omar Kataf. Mannen på stranden, nedenfor huset til Bjørn. 28 år gammel. Han drev sitt eget motorsykkelverksted i hjembyen Damaskus.

O

g det blir morgen tredje dag. Vi har vært helt vest i Agder. Nå må vi snu for ikke å havne i Rogaland. Det er annen yttergrense vi har fått los på. Med Scho-Ka-Kola på tunga styrer vi østover, sørover, østover, sørover, sørover, sørover.

Snart kommer vi til veiens ende, til Norges ende – eller Norges front, om du vil. Ja, kanskje det. Det er Norges monokkel mot verden som står der og ruver: Lindesnes fyr – 16,1 meter høyt og med en lyskarakter på FFl W 20s. Vi aner ikke hva det siste betyr, men vi tar det med, i fall det skulle være fyrentusiaster som skulle lese dette.

Mens vi går bak mannen som leder an på stien det lille stykket opp til fyret, er det fint å reflektere over hva vi har foran oss: Akkurat nå er det mennesket som befinner seg

66

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

på det sørligste punktet i Norge – helt nederst i en linje på 2532 kilometer, sørligere enn noen andre av de cirka 5 379 000 menneskene som befolker dette landet, er – et medlem i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Møt Simen Lunøe Pihl – Norges sørligste forfatter.

Lindesnes fyr er ikke bare det første fyret i Norge.

Her er også det aktive Lindesnes fyrmuseum, hvor Simen er museumsfaglig rådgiver.

– Hvordan havnet du her?

– Jeg har alltid hatt en interesse for det maritime. Men da jeg var ferdig utdannet etnolog i Bergen, jobbet jeg med noe helt annet.

– Ja vel?

– Da skrev jeg om kroppskultur, om kroppsbyggere og folk som trener på helsestudio – folk som ­konstruerer seg selv, som har seg selv som prosjekt. Da jeg var ferdig, fikk jeg etter en stund litt tilfeldig en prosjekt­ ansettelse på Sjöhistoriska museet i Stockholm. I Sverige traff jeg min kone, og etter å ha vært der en stund flyttet vi til Dalen i Telemark, hvor jeg fikk i oppdrag å skrive ett av bindene i Det Norske Maskinistforbunds historie – som frilans.

– Da det var over, flyttet vi til Sverige igjen. Der var det en litt løs tilværelse i en periode med korttids­ ansettelser, før vi i fellesskap tenkte at vi måtte finne på et prosjekt, kanskje en bok. Så sa jeg til min kone Anette: «La oss skrive en bok om blåbær!»

– Blåbær?

– Kona mente det nok fantes en slik allerede. Men vi sjekket, og det fantes ingen bok om blåbær. Så da gjorde vi det, skrev en bok om blåbær. Vi fant en fotograf som vi samarbeidet med, og et forlag som vi fikk den gitt ut på, et forlag vi syntes ga ut fine bøker. Men de var ikke helt ærlige; de holdt seg ikke alltid til reglene. Men det var et morsomt prosjekt likevel, vi fikk lagd utstillinger og holdt foredrag i både Sverige og etter hvert Norge.

Og så fikk jeg jobb her på Lindesnes. Da fikk vi også lagd en norsk utgave av blåbærboka, i tillegg ble den utgitt i Finland på finsk.

– Og en gang for alle: Er ting bare blåbær?

– He-he, ja, det kan vel diskuteres. Det er et enkelt bær, i alle fall, rikt på næring. Men det er et bær som om du skal bruke det til noe eller lagre det på annet vis i fryseren, så må du ha sukker. Og om du skal lage vin av dem, så trenger de hjelp av rips eller lignende for å få til gjæringsprosessen. Men det er en nyttig bok, som inneholder både oppskrifter og kulturhistorie.

Vi går ut av det nye museumsbygget og opp til høyden der fyret står, kommer oss til topps via de bratte

67

innvendige trappetrinnene, ut i friluft der oppe og blir stående og stirre Danmark inn i hvitøyet – nesten.

– Hva slags historie synes du er viktig å fortelle om dette stedet her?

– Da snakker jeg om hvorfor det er et fyr her, hvorfor man har et fyr. Og så er det historien om fyrvesenet, om sjømerking, sikring av sjøleia.

– Hvor viktig har Lindesnes fyr vært oppigjennom historien?

– Det var det første fyret i Norge. Så kan man jo krangle om det er det eldste eller ikke, for det som skjedde, var at det ble etablert i 1656, og i begynnelsen var det et tårn med talglys som stod og lyste. Det ble klagd den gangen på at det ikke lyste sterkt nok. Men folk så det nok. Det var ikke så mye annet lys rundt omkring, og klagene skyldtes nok helst misnøye med fyrskatter.

– Jeg synes også det er moro å forklare at det er et landkjenningsfyr. Når du kommer inn og ser Lindesnes, så vet du at du kan følge kystlinjen oppover og det de gjorde, de gamle sjøfolkene. Lindesnes var viktig for hele Norden, også Østersjøen, fordi du seilte inn mot Lindesnes, fulgte norskekysten innover mot Færder, så vendte du og seilte nedover langs svenskekysten og så

gjennom der nede og inn i Østersjøen eller til København.

– Fordi det var mye viktigere før å følge kystene enn for dagens båter?

– Ja, og det var en mye tryggere kyst her. Selv om den er karrig, var den langt tryggere enn de myke sandbankene i Danmark. Det er ikke for ingenting at de har Jammerbukten og slike navn der nede.

– Får du tid til noe mer bokskriving, da?

– Det var det, da, å finne tid til det.

– Nå som du kan brande deg som Norges sørligste forfatter, må du jo slå til?

– He-he. Ja, jeg har jo ting som ligger i skrivebordsskuffen. Og så har jeg vært med som redaktøransvarlig på en bok som heter Norske fyrstasjoner av Per Roger Lauritzen, som kom for to år siden. Det var gøy å jobbe med den.

– Ja, det er bare å kjøre på, forfatter Pihl.

– Ja, kanskje det, kanskje det. Norges sørligste …, ja. Det får være pushet i rumpa jeg trenger, sier Simen Lunøe Pihl. Bra fyr.

Det finnes faktisk en farbar yrkesvei fra kroppsbyggermiljøet i Bergen – til Lindesnes fyr. Bare spør Simen Lunøe Pihl.

68

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

69

Elin Gunleifsen har svart belte i possesiv s, er en av to regionkontakter i Agder for NFFO og har foruroligende nyheter om skarre-r-en.

V

i kaster oss inn i bilen og kjører østover. Det haster. Store elementer er i spill. Språkkampen har spisset seg til. Vi trenger å snakke med en ekspert for å få greie på hva som foregår. Om vi bare visste om et sted hvor de hadde noen som kunne snakke om personlige pronomener spesielt og språk og samfunn generelt, hm.

Aha! Vi har jo Norsk faglitterær forfatter- og over­ setterforenings eget medlemsregister!

Straks er vi på vei til Grimstad for å møte Elin Gunleifsen, forsker og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder, NFFOs nye regionkontakt i Agder og en racer på possessiver – og en hel del andre ting.

– Du har altså en doktorgrad i alle de tingene mange av oss grudde oss mest til i hele grunnskolen?

– Ja, jeg har i alle fall en doktorgrad i nordisk språk­ vitenskap med norsk grammatikk og talemål som h ­ ovedfelt.

– Hva var det som trigget deg til å gå inn i faget?

– Slik som noen synes matematikk eller sjakk er morsomt, synes jeg det er veldig kjekt med grammatikk. Når du ser et mønster i det, er det veldig lett å bli glad i dette faget.

Og jeg fikk da veldig lyst til å utforske og bruke disse

70

mønstrene – gå enda dypere inn i det. Jeg jobber i hovedsak med norsk nå, men har også alltid likt tysk godt.

– Å ja, grammatikken. Huff.

– Et veldig fint system i grammatikken! Så det var ikke helt tilfeldig at det ble et emne som possessiver.

– Ja, jeg leste det på hjemmesiden. Hva er egentlige possessiver?

– Det er eiendomspronomener, rett og slett. Jeg holdt på å si enkelt og greit. Men det er det ikke. Etter hvert har jeg jobbet ganske mye med grammatikk, så jeg ser jo at possessiver er et veldig komplekst emne med stor variasjon.

– Er det mange variabler i denne kategorien i det norske språk?

– Ja, det er det. Og på toppen av det så har akkurat dialekten i Agder enda større variasjon i bruk av possessiver enn de fleste andre dialekter. Altså, det kommer av engelske «possession», å eie noe. Det er en del av det som i dag kalles determinativer, altså ordklassemessig, som jeg har undersøkt.

– Hvis du skal beskrive med en setning – et eiendoms­pronomen, hva er det?

– Et eiendomspronomen er for eksempel hans, hoses, deses. Jeg har undersøkt variasjon i bruken av blant annet eiendomspronomener i kristiansandsdialekten og arendalsdialekten og da i tredje person som disse eksemplene viser.

– Men possessiver er mer enn eiendomspronomener, og jeg har særlig vært opptatt av å vise hvordan det semantiske – altså betydningsmessige – feltet possessiver kan beskrives lingvistisk. Det er stor variasjon i hvilke språklige uttrykk som uttrykker possessivitet, og eiendomspronomener, som du spør om, kan være en av flere uttrykksmåter. S-genitiv kan være en annen måte å uttrykke possessivitet på.

– Har du noe eksempel på dette?

– Vi kan ta et eksempel som Jakobs verdensrekord.

Det er hans verdensrekord, faktisk verdensrekorden til Jakob. Det er han som har jobba for den. Jeg har vært opptatt av hvordan man kan forklare bruken av­ ­forskjellige possessive uttrykk i ulike situasjoner.

– Og hvordan gjør du det?

– Da kan man peke på reint språklige ting som at man

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

bruker et annet uttrykk enn s-genitiv om det eide leddet også begynner på en -s, for eksempel ville man kanskje ikke si Pers slips, men slipset til Per. – Jeg har undersøkt hvordan bruken av uttrykk veksler med hvilket ledd i uttrykket man ønsker å framheve. Hvis det er det eide leddet som er viktigere enn eieren, ser vi uttrykk som jakka til Kari. Innen kognitiv grammatikk snakker man om at taleren ønsker at mottakeren først skal konseptualisere, det vil si se for seg det leddet som taleren nevner først. Slike ting har jeg funnet ut gjennom å la informantene spille et spill jeg har lagd med dette formålet.

– Hva slags spill er det?

– Jeg lagde et spill som bestod av ei plate med bilder og en bunke tilhørende kort. Ved å følge instruksene i spillet produserte informantene mine en rekke uttrykk som gir meg muligheten til å analysere variasjonen.

Da finner en også ut mer om språklig variasjon og hva uttrykka egentlig betyr. Det er interessant å se at språkbrukerne intuitivt gjør så avanserte og detaljerte valg av språkformer som språkforskere kan analysere.

Påvirkning Det er bare to ting som er sikkert her i verden. Det ene

71

er at norsk arbeidsliv går i oppløsning på fredager cirka fra klokka 13 og utover. Det andre er at språk endrer seg.

Det siste har forresten vært en sannhet til alle tider.

– Det er masse bevis og eksempler på det opp gjennom århundrene. Jeg synes selvfølgelig det er svært viktig å ta vare på og dyrke det norske språket og at vi skal ha en aktiv politikk på det, ved at det for eksempel ikke utfases ved universiteter og høgskoler til fordel for engelsk. Spesielt når det er nordiske emner med norsktalende i salen, synes jeg absolutt at man skal holde på vårt morsmål og vårt språk.

– Men det er helt umulig å passe på og forsøke å hindre at det ikke kommer lånord utenfra og inn i språket vårt. Det vil det gjøre uansett. Det har det gjort alle tider. Helt fra tyskerne kom til Bergen under hansatiden, har det kommet lånord, og til og med ordlagingselementer, som vi bygger norsk språk på. Du kan ta nesten en hvilken som helst norsk setning og finne et nedertysk ord i den. For eksempel, jeg sitter på en stol – «Stuhl». Du kan bare for moro slå opp i ordboka og se det er «av nedertysk opprinnelse».

– Men det mange av oss bekymrer oss over nå, er all denne engelskbruken blant ungene våre. Her om dagen kom min ti år gamle sønn og begynte setningen med «Imagine at vi dro …». Jeg sier som ungdommen – wtf?

– Det anglosaksiske, engelsk og amerikansk, påvirker egentlig i enorm grad. Du ser det på skilt, kafeer, varer og menyer. Ungdommen møter det overalt, men likevel vil de kommunisere på sitt språk, selv om de har et større innslag av engelske lånord. Men en skal følge med, og språkfolk skal i alle fall være av dem som følger med. Så jeg gjør jo det. Men heldigvis ser jeg også at Åse Wetås og Språkrådet passer godt på.

– Så du er ikke bekymret?

– Jo, litt, men det er mest for domenetap av norsk.

Elin Gunleifsen har ikke nøyd seg med å gå inn på hva engelsk påvirkning betyr for unge mennesker, hun har også undersøkt sammenhengen mellom elevers skrivemåte på videregående skole og hvordan de påvirkes av bruken av sosiale medier.

– Det som har overrasket mest i en undersøkelse jeg gjorde, var at jeg ikke kunne se noen sammenheng mellom språkbruken i en typisk skolestil og språkbruken i sosiale medier. Det viste seg at de som var veldig aktive i sosiale medier, også var de som var ­absolutt best til å skrive lange tekster. Jeg har vært litt i Danmark på konferanser, for de har vært mer opptatt av dette emnet enn kanskje norske forskere har vært.

Og de ser det samme. De sier at sosiale medier ikke har skylda, det er ikke derfor det går nedover med

72

skrive­evnene. Så vi må lete videre. Dette er ikke noe jeg har landet ennå, men jeg tenker på om dette også kan handle om at de leser for lite.

Språk og samfunn – La oss snakke om anvendt forskning. Hvorfor er arbeidet du gjør, viktig? Hvilken rolle spiller grammatikk i norsk samfunnsliv?

– Det at språk endrer seg, er egentlig noe av det mest spennende vi har i samfunnet. Det handler jo om kommunikasjon og om hvordan folk forholder seg til hverandre.

Mitt fagfelt er noe som heter sosiolingvistikk, som handler om å vise at språk og samfunn henger sammen.

– Jeg pleier å si til mine studenter at en innovasjon er det første som skjer. Et nytt språktrekk blir født. Og så skjer det som er veldig interessant og samfunnsmessig relevant, fordi det neste som skjer, viser noe om sosiale prosesser og kommunikasjonen mellom mennesker.

For hva er det som skjer når dette språktrekket slår gjennom? Da må det på et vis ha fått gjenklang hos minst én person som den første har snakket med. Og så begynner det å spre seg.

Det er helt umulig å passe på og forsøke å hindre at det ikke kommer lånord utenfra og inn i språket vårt.

Elin Gunleifsen

– Som covid?

– Jeg skulle akkurat til å si det. Hadde vi kunnet sette farge på en språkendring og sette den ut som en levende mekanisme med en selvlysende farge i mørket, så kunne du ha sett hvordan språkendringene spredte seg, akkurat som covid. Dersom ingen har kontakt med hverandre, for eksempel i en med en familie eller to som kjenner hverandre og har kontakt, men bare er der, så vil du ikke få noen språkendring heller – eller spredning av covid. Og det motsatte vil da skje i mer urbane strøk.

– Sånn kan vi se at samfunnsmessige forhold spiller en rolle i hvordan menneskene forandrer språket. Spørsmålet om hvilken rolle grammatikken eller kanskje språket spiller for norsk samfunnsliv, kan besvares på mange måter, men jeg tenker at det viktigste med språk og gjerne grammatikk er at det kan bidra til god og presis kommunikasjon mellom mennesker. Det gjør også at mennesker lærer å uttrykke seg og delta i samfunnsdebatten, for eksempel.

– Men vi som ikke er fra Agder, har jo denne ideen om den bløde kyststribe. Denne bløtheten vil vel ikke forsvinne?

– Jo da, den er i full gang med å forsvinne.

V

– What! De bløte konsonantene?

– Eller leniserte plosiver, som de heter. Lenisering – det gjør lyden bløt. Sier du «skap» med p, er det en ustemt plosiv. Hvis du sier «skab» med b, er den stemt. Og det er en lenisert plosiv, som altså kalles bløt konsonant.

Det er mange grader av hvordan den uttales på denne kyststripen, men der jeg kommer fra, på Tromøya, har en del folk opphavelig hatt bløt konsonant, men jeg har aldri hatt det. Det er blitt vanligere og vanligere med harde konsonanter. All språkutvikling som vi ser i dialektene i Agder, synes vi går i retning av østnorsk.

Arne Torp kalte det østlandifisering. (Red. anm. Torp er professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo.)

– Men et annet typisk trekk som er i endring, og som går i retning av østlandsk, er retroflekser. Du hører jeg skarrer på r-ene.

i bare holder oss i Grimstad, denne kjekke byen. 3. januar 1844 ankom en apotekerlærling med sluppen «Lykkens Prøve» fra barndomsbyen og ble her i seks år. Senere reiste han til Italia og enda senere til Christiania, hvor han likte å sitte på kafé og følge med på folk. Han skrev i et brev til en barndomsvenn fem måneder etter ankomsten: «Du kan tro at Grimstad, og især Omegnen er ganske vakker: og Damerne, endskjønt ikke saa galante, som Skiens, ere ganske antagelige, og Du kan være overbeviist om, at jeg gjør alt for at erhverve mig deres Naade, som også er temmelig let at erholde.»

Uten smilefjes.

Hvordan en nå skal få til en tekstlig overgang til Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) – som er neste stopp på ruta – vites ikke. Så vi bare kapper trossene til 1800-tallet og kjører rett opp til Reddalsveien 215, hvor forsker og biolog Ellen Svalheim står og venter med et helt brett med frø.

Vi leser utenpå posene og blir ikke lite nysgjerrige – «kattefot», «småengkall», «fjellmarikåpe», «myrklegg», «jåblom» og en hel del andre Scrabble-triumferende navn.

– Ja, du er jo sørlending. Hva er retrofleks, forresten?

– Når du har skarre-r, skal man jo vanligvis også uttale, altså ha distinkt uttale av hver lyd, som i navnet Lars.

Men den kombinasjonen har vært litt diskutert, altså om du kan ha retroflekser og skarre-r samtidig. Retroflekser er da en kombinasjon av r pluss t eller r pluss d eller l – perle blir pæle med retrofleks. Men så har jeg fulgt med på den utviklingen der, og det er veldig interessant, for resonnementet går sånn: Har man skarre-r, så har man ikke retroflekser. Sier du ringe med skarre-r, så skal du si LaRs. – Men mange innfødte sørlendinger som opprinnelig skulle hatt skarre-r, har fått så mange retroflekser at det også blir rulle-r i for eksempel ringe.

– Hva er dette du har på brettet, Ellen?

– Dette er frø av markblomster som er samla inn fra naturenger og kantsoner, og som vi her på NIBIO Landvik skal sette i gang frøproduksjon av.

Akkurat disse frøa her har jeg samla inn fra Gol, Sigdal, Modum i gamle Buskerud, Hjartdal og Seljord i ­Telemark foruten Vega og Alstahaug i Nordland. Her på NIBIO Landvik produserer vi regionale frøblandinger for hele landet. Vi har delt Norge opp i ni forskjellige frøregioner. Det vil si at frø med opphav i Buskerud skal brukes i frøregionen Buskerud tilhører, og så videre.

Dette er for å ta hensyn til plantenes naturlige utbredelse, ivareta genvariasjonen til artene og det at plantene er best tilpassa stedet de hører hjemme.

– Men da har jo selveste språksvartedauden kommet til Sørlandet! Hvis bløte konsonanter og selveste skarre-r-en er i fare, hva er det igjen av det sørlandske da?

– Intonasjonen – det er da du kan høre hvor folk kommer fra. Så du vil høre det på toneleie, stemmen, og det er et viktig språktrekk som jeg ikke har nevnt ennå engang, som jeg håper dere kan høre forskjell på, for eksempel forskjell på en fra Arendal og en fra Kristiansand – på tonefallet. Du hører det at kristiansanderen synger litt mer på innholdet i setningene (hermer dialekt). Det går litt mer opp og ned. De har en helt annen intonasjon.

Så de fleste dialektene har et veldig sterkt kjennetegn i intonasjon, og dermed tror jeg det fortsatt vil være et sørlandsk særpreg her – selv uten skarre-r.

Genbanken

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Vi har møtt Ellen Svalheim for å snakke om hennes to siste bøker: Folka og landskapet og Frøboka, som utkom på Fagbokforlaget i henholdsvis 2019 og 2021.

Vi går rundt bygget på forskningsstasjonen og møter noe som ser ut som vinterparkerte jorder delvis innpakket i plast. Det viser seg å være et omfattende lappeteppe av små og større produksjonsfelter til rundt 70 forskjellige markblomster.

– Her produseres det blomsterengfrø! Slik ser plantene ut om vinteren, de som blomstrer, og som vi høster frø av utover sommeren. De fleste av våre ville markblomster er flerårige. Det vil si at de ikke dør på høsten. De visner bare ned og lagrer næring i rota, for så å vokse opp igjen og blomstre videre neste sommer. Frøet som

73

– Jeg tror det er noe som er i ferd med å skje. Folk er mer bevisste på hvor maten kommer fra, og hvordan den er produsert. Vi ser mange tegn på at folk ønsker norskproduserte varer, gjerne mat som er blitt til rundt der de bor, og som dermed ikke trenger mye transport, sier Ellen Svalheim. Her ved radene der det skal bli masser av blomsterenfrø, ved Landvik utenfor Grimstad.

produseres her, og hos våre kontraktfrødyrkere, er meget etterspurt. Det brukes for å etablere og restaurere små og store blomsterenger til blant annet støtte og nytte for pollinatorene våre.

– Jeg likte et uttrykk du brukte i et intervju tidligere, at de norske kulturmarkene er «genbanken til det norske landbruket». Aller først – hva er egentlig ­definisjonen av en kulturmark?

– I vid forstand er det arealer preget av jordbruksdrift, men innen mitt fagområde brukes det om ­vegetasjonssamfunn dominert av ville arter som er utvikla over generasjoner gjennom menneskers skjøtsel og beitedyrs påvirkning. Det kan være naturbeiter, slåtte­marker, kystlyngheier, hagemarker, skogsog utmarksbeiter og kulturpåvirka strandenger. Alt av natur som er påvirka av oss mennesker, sier Ellen og forklarer at disse gamle kulturmarkene med sine naturlige, ville planter er det veldig få igjen av, og de er noe av et paradis for mange insekter. Disse insektene sørger for pollinering, slik at plantene får satt frø og reprodusert seg – viktige prosesser med andre ord. Mer enn 75 prosent av global matproduksjon er i større eller mindre grad avhengig av pollinering av insekter, og

74

nesten 90 prosent av ville planter drar nytte av å bli pollinert av insekter.

– Og for å ta tak i genbanken du nevnte: I disse kulturpåvirka gamle markene har vi de ville sortene som var utgangspunktet for mange av kulturplantene våre, for eksempel ulike krydder, grønnsaker, og ikke minst mange viktige fôrplanter av gras- og kløverarter.

Nå når klimaet endrer seg, kan det være at de sortene som vi har utvikla og bruker som mat- eller fôrplanter, ikke vil duge lenger. Da er det viktig å ha tilgang til de ville utgangssortene for å utvikle sorter som takler endringene med lengre vekstsesong, mer nedbør og mildere vintre. Dette er bakgrunnen for at de gamle, nevnte kulturmarkene gjerne omtales som genbanken til det norske landbruket.

Kulturlandskapet – Hva er spesielt med det norske kulturlandskapet?

Det kanskje aller mest særpregede med de norske forholdene er at historisk sett har utmarka vært helt avgjørende for bosettingen. Dette er fordi vi har så lite med jord som kan dyrkes, det vil si brukes til korn, poteter og så videre. Kun 3 prosent av landarealet er dyrkbart, mens rundt halvparten derimot er godt egna

til beite. Vi har med andre ord vært avhengige av å hente mye av fôret som husdyra trenger både sommer og vinter, fra utmarka.

– Utmarksressursene ble brukt til å fôre opp etter forholdene ganske store besetninger med beitedyr, og møkka som dyra ga når de stod inne om vinteren, ble så igjen brukt på innmarksarealene for å få mer poteter, neper, korn og slike ting. Så møkka ble forbeholdt den dyrka marka, innmarksarealene. Og så ble det beita på kjempesvære utmarksarealer fra gårdene helt opp til seterregionen i vekstsesongen.

– Så biomaterialet fra utmarka ble brukt til dyrka mark. Og det førte til?

– Ja, da fikk vi en flytting av ressurser, og det førte til at vi fikk en ekstensiv bruk av utmarksarealene som gjorde at konkurransesvake arter sånn som markblomstene våre fikk sine leveområder i dette beitelandskapet, i slåtteengene, de beita strandengene, i kystlyngheiene.

Vi fikk store arealer som ble bare beita og slått, men ikke gjødsla, pløyd og intensivert.

– Så da kan du tenke deg hva som skjedde da vi fikk mer effektive og intensive jordbruksmetoder. Fokuset ble flytta fra ekstensiv bruk av store arealer til å få fram

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

store avlinger på innmarksarealene ved hjelp av nye intensive dyrkningsmetoder med vekselbruk, kunstgjødsling, pløying og sprøyting. Ting skjedde gradvis, men spesielt etter krigen og framover gikk vi raskt vekk fra den omfattende og arbeidskrevende utmarksbruken.

Men det gjør jo da at de gamle kulturmarkene nesten er blitt borte, sier Ellen, som også er nasjonal koordinator for en nasjonal Handlingsplan for slåttemark.

– For å være samfunnsbevisste borgere, hvordan skal vi tenke på kulturlandskapet?

– Hvordan vi bør tenke på kulturlandskapet? Det har jeg aldri fått spørsmål om før. Vi bør tenke på det som en fornybar ressurs – noe vi vil skal holdes i hevd på en sånn måte at det skal både være mulig å ta vare på artsmangfold og matproduksjon også i framtida. Vi må forstå at vi er helt avhengige av naturgrunnlaget vårt. Vi må ha det for å overleve. Det er så enkelt som at dette handler om maten vi skal ha i framtida.

Ellen mener det ligger et stort potensial i å ta lærdom fra tidligere tider om hvordan vi utnytter arealene for matproduksjon i Norge.

– Vi må være mer obs på at vi må dyrke vår egen mat,

75

basere oss mindre på import. Dette gjelder også import av fôrressurser. Vi må tenke mer på hva naturgrunnlaget vårt er i Norge, og hvordan vi kan bruke det på best mulig måte for en framtidig matproduksjon. Her har vi mye å lære av tidligere praksis. Skal vi ha mat og mangfold i de kommende usikre tidene, må vi ta utgangspunkt i det naturgrunnlaget vi faktisk har. Vi må fortsette den bærekraftige matproduksjonen som er basert på våre egne lange tradisjoner og ressurser.

– Dette innebærer en ny giv for seterbruk og beiting i skog, lynghei og utmark. Da sparer vi dessuten natur og arter i andre deler av verden, for eksempel ved mindre import av soya til kraftfôrproduksjonen, som jo både direkte og indirekte har ødelagt mye regnskog og artsmangfold allerede, sier Ellen Svalheim.

– Men de som går i en dagligvarebutikk nå, de vil kanskje tenke at dette er ikke et problem, her bugner det av varer. Kan det være vanskelig å få gjennomslag for din sak?

– Nja, jeg synes faktisk ikke det. Jeg tror det er noe som er i ferd med å skje. Folk er mer bevisste på hvor maten kommer fra, og hvordan den er produsert. Vi ser mange

tegn på at folk ønsker norskproduserte varer, gjerne mat som er blitt til rundt der de bor, og som dermed ikke trenger mye transport. Og så synes jeg det ville være flott hvis forbrukerne for eksempel tenker på kjøttet de spiser. Kommer det fra dyr som beiter ute, eller er det dyr som har stått i et hus og fått kraftfôr hele livet? Jeg er i alle fall opptatt av dette. Jeg mener vi godt kan spise kjøtt fordi det er dette vi har naturgrunnlag for å produ-

– Plutselig har disse nerdetingene mine blitt en snakkis på Grünerløkka.

Arne-Ivar Kjerland

sere i Norge: kjøtt, melk og ull. Jeg spiser kjøtt, men det bør være fra grasfôra dyr, og så tenker jeg samtidig på at kjøttet er produsert gjennom en naturlig syklus mellom beitedyr og vegetasjon. Beiting i naturbeitemarker stimulerer forresten også til karbonopptaket i jords-

monnet, samtidig som det opprettholder et verdifullt arts- og naturmangfold.

– Du har jo skrevet noen bøker nå, hvordan synes du bøker som uttrykksform fungerer i denne ­sammenhengen?

– Overraskende godt, vil jeg si.

– Hvorfor overraskende?

– Jeg har en kollega som trodde at bøker var passé som kommunikasjonsmiddel, og ble ganske forundret over responsen vi fikk på Frøboka. Vi har skrevet den som ei handbok, som leserne kan ta med ut når de skal ut og samle frø selv. Og det har fungert bra.

– Jeg opplever at bøker kan være en veldig bra kanal for å få ut det jeg har på hjertet.

– Det er jo rene hipsterfabrikken, dette her.

– He-he, ja, det er litt rart. Jeg har jo bare surra rundt her med mine ting i mange år. For de rundt meg har jeg vel vært hun som myser seg gjennom én kvadratmeter med blomstereng på en dag. Og så plutselig har disse nerdetingene mine blitt en snakkis på Grünerløkka.

Men det er bare fint, det. Det er jo en veldig viktig sak, det her.

Så sier vi på gjensyn, Agder. En rask stopp innom Tvedestrand, – selveste Bokbyen – og hilse på NFFOmedlem Arne-Ivar Kjerland, den alltid hyggelige og kunnskapsrike innehaver av Nynorsk antikvariat. Og sannelig har han ikke skrevet bok siden sist, Thrond Sjursson Haukenæs. Mannen og verket, en biografi om en av Norges fremste folkeminne- og eventyrsamlere gjennom tidene.

Så må det også nevnes en annen god bok, Sørlandet og litteraturen, av NFFO-medlem og mandalitt Bjørn Hemmer. Takk for godt innblikk og inspirasjon til turforberedelsene, Bjørn.

Takk for selskapet, Agder. Du gjør ære på norgeskartet.

Arne-Ivar Kjerland – innehaver av svart belte i «antikvariateri» – driver Nynorsk antikvariat i Tvedestrand.

76

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

77

FORFATTERNE

Bjørn Sverre Hol Haugen har doktorgrad i kulturhistorie og har skrevet bøker om bunader og ­museumshistorie. Akkurat nå ferdigstiller han ei bok om søvnens kulturhistorie. Til daglig arbeider Haugen ved Anno Museum i Hedmark, samtidig som han underviser ved Universitetet i Oslo.

Siri Lindstad, opprinnelig fra Bærum, er journalist og litteraturkritiker. Siri jobber nå som arrangementsansvarlig ved Gjøvik bibliotek og litteraturhus og er leder for Norsk Bibliotekforening Innlandet.

Janneke van der Ros, statsviter og kjønnsforsker, skrev den første norske levekårsundersøkelsen om transpersoner (Alskens folk, 2013) og er prisbelønnet for artikkelen Staten og transpersoner fra 2016 i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Janneke ledet også kjønns- og politikk­ studiet og underviste ved Høgskolen i Innlandet.

Leif Braseth har vært tømmerhogger, tømmerfløter, lærer, journalist, skolekonsertsjef og deretter programsjef i Rikskonsertene. Leif har gitt ut lærebøker i musikk, sangbøker og diverse bøker om ­bergverk, musikkhistorie og fangstfolk. Siste boka var om sørsamenes historie.

78

Han er i dag leder for Norsk kulturråds utvalg for utredning om frivillig musikkaktiviteter for barn og ungdom.

Astrid Brekken er journalist og tidligere programleder i NRK. Astrid har språkfag fra Universitetet i Oslo og hovedfag i sosiologi fra New York University. Hun var med på å starte feministbladet Sirene og har vært medredaktør i Syn og Segn. Bøker fra hennes hånd er blant annet Fra rødstrømper til silkehansker og Kvinne­ bonden, og hun har oversatt både skjønn- og dokumentarlitteratur.

Knut Aastad Bråten er folkemusikar, kulturhistorikar og tidlegare redaktør. I dag er han dagleg leiar i Valdres folkemusikkarrangement.

Knut har mange individuelle sigrar frå landskappleiken, har medverka på CD-innspelingar og er med­­ forfattar på to reisebøker, ei om New York og ei om Wien.

Helge Hagen er utdannet natur­ forvalter fra Norges landbrukshøgskole, NLH (nå Norsk miljøog biovitenskapelig universitet, NMBU). Etter noen års arbeid med fiskeforskning på Mjøsa og organisasjonsarbeid har Helge arbeidet som frilans skribent. Helge har skrevet mange faglitterære bøker. Mange av

dem handler om råvarebehandling og konservering av vilt og fisk.

gamle prestegård i mai med F for Frø og Frukter.

Linn T. Sunne er allmennlærer, bibliotekar og tar en mastergrad i ledelse. Linn er til hverdags rådgiver ved Innlandet fylkesbibliotek, bor på Dokka og er varaordfører i Nordre Land. Hun har skrevet skjønnlitteratur, sakprosa og læremidler for barn og ungdom siden 2000 og fikk Bragepris i 2007 og 2012.

Bjarne Bjorvatn er lege med infeksjonsmedisin og internasjonal helse som særlige interesseområder.

Bjarne har vært professor i Tromsø og i Bergen, hatt en rekke forskningsoppdrag i Amerika, Afrika og Asia og arbeidet innen EU og WHO, spesielt med vaksinepolicy. I tillegg til medisinske publikasjoner har Bjarne skrevet og illustrert lokalhistoriske bøker.

Agnete Øye oversetter skjønnlitteratur og generell sakprosa fra fransk og engelsk og har vært på hjemmekontoret i snart tjuefem år. Agnete er leder av Norsk Oversetterforenings faglige råd og stipendkomiteen for norske skjønnlitterære oversettere.

Yngve Knausgård er utdannet medieviter, oppvokst på Tromøy utenfor Arendal. Yngve jobber med program og kommunikasjon i Bergen internasjonale litteraturfestival og er medeier i Pelikanen forlag.

Barbro Raen Thomassen er billedkunstner, forfatter og kjøkkenhageaktivist. Barbro skriver om å dyrke og skape, om å tro på og kjempe for jorda i vanskelige tider. Ellers deltar hun på nye Nasjonalmuseets åpningsutstilling i juni med frøskulpturen Potensielt og på Søgne

Kunstfaglig avdeling ved Universitetet i Agder. Anny underviste i keramikk/skulptur og fagdidaktikk og har skrevet flere lærebøker i kunstog håndverksfaget sammen med førsteamanuensis Ragnhild Vavik fra Stord. Anny er engasjert i lokalt museumsarbeid og mottok AustAgder fylkeskommunes bygningsvernpris 2007 for restaurering av egen eiendom.

Hans Ivar Stordal, opprinnelig fra Tønsberg, er oversetter, journalist og skribent, nå tegneserieredaktør i Strand Forlag. Hans Ivar har ledet Kulturrådets tegneserieutvalg og sittet i NFFOs oversetterstipendkomité.

Torrey Seland er opprinnelig fra Gyland i Flekkefjord, men nå bosatt i Kvinesdal. Som teolog og professor emeritus har Torrey publisert faglige artikler og lærebøker innen «Det nye testamente». Torrey prøver blant annet å forstå tidlig kristendom i lys av jødisk teologi / Filon fra Aleksandria og bruk av samfunnsvitenskapelige problemstillinger.

Kristian Hagestad er lege og spesialist i samfunnsmedisin. Kristian var helsespaltist i Fædrelandsvennen i årene 1982–1992 og er forfatter eller bidragsyter til en rekke bøker innen helsefag. Boka Jugoland fra 2021 har et helt annet tema. I 1985 fikk Kristian Karl Evangs pris for helseopplysning, og i 2003 fikk han Kongens fortjenestmedalje i gull.

Bjørn Berge er utdannet sivilarkitekt med praksis ved arkitektkontoret Gaia Lista. Han har utgitt flere fagbøker om arkitektur og økologi, i første rekke Ecology of Building Materials som benyttes i arkitektutdanningen i mange land. Bjørn har også skrevet mer generelle fagbøker som Landene som forsvant og Luftens tyranner.

Anny Åshild Haabesland er tidligere førsteamanuensis ved

Simen Lunøe Pihl er utdannet etnolog fra Universitet i Bergen.

NFFO BULLETIN PÅ VEIEN | 2022

Simen skrev hovedoppgave om kroppskultur og kroppsbyggere i 1995 og har skrevet tre bøker og også bidratt til boka om Møkkalasset fyr og vært redaktør for Norske fyrstasjoner, besøksfyr langs hele kysten av Per Roger Lauritzen, Kystverkmusea 2019. Simen forsker på støpejernsfyrtårn.

Elin Gunleifsen er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder. Hun har forsket på dialektendring og underviser i språklige disipliner i grunnskolelærerutdanning, bachelor- og masterutdanning ved UiA. Ellen J. Svalheim er biolog og forsker ved NIBIO (Norsk institutt for bioøkonomi). Hun står bak «Arvesølvmodellen», en forvaltningsmodell som tar sikte på å bevare og sikre artsmangfoldet i det kulturavhengige landskapet for framtidige generasjoner. Ellen er også koordinator for den nasjonale handlingsplanen for slåttemark, som drives etter denne modellen. Svalheim har lederansvar ved Norsk kompetansesenter for blomstereng og naturfrø ved forskningsstasjonen på NIBIO Landvik ved Grimstad.

79

Returadresse: NFFO Uranienborgveien 2 0258 Oslo