Multiconsult magasin 1/2018

M

BROBYGGEREN Vil gi den personlige dialogen et ansikt KARBONFANGST Teknologi for en bedre verden

LYS I MØRKLAGT LAND Norge har puttet et vesentlig bidrag i potten

+

Vann på avveie OBOS-sjefens visjoner Fra velvilje til bærekraftig bunnlinje i Bodø

Utgiver Multiconsult ASA Utgiver Ansvarlig redaktør Multiconsult ASA Gaute Christensen Ansvarlig Redaktør redaktør Gaute Christensen Ida Victoria Ødegaard Stein Arild Iglebæk Redaktør Ida Victoria Ødegaard Redaksjonen Stein Arild Iglebæk Multiconsult Newmarketing Redaksjonen Multiconsult Design og produksjon Newmarketing Design Trykk og produksjon Newmarketing X-IDE Trykk Kontakt X-IDE kommunikasjon@multiconsult.no Kontakt kommunikasjon@multiconsult.no

Forsidefoto Kristin O. Augestad (foto: Bård Gudim)

INNHOLD Bretter ut en gedigen kunnskapspark

4

Store muligheter i flytende Solenergi

7

Vann på avveie

8

Hele prosjekteringsgruppen til byggeplass

14

Vil gi den personlige dialogen et ansikt

16

Teknologi for en bedre verden

20

Fra velvilje til bærekraftig bunnlinje i Bodø

24

Fornebubanen - det største samferdselsprosjektet i nyere tid

30

Transformeres til grønn møteplass

34

Gedigent krafttak har gitt lys i mørklagt land

36

Stimulerer til økonomisk vekst i Tanzania

42

De humanitære ingeniørene

44

The Dale Oen Experience

48

Fra institusjon til hjem

50

Nytt landemerke i Skien

52

Årets skolebygg i 2018

53

Småstoff

54

I denne publikasjonen ønsker Multiconsult å belyse ulike tidsaktuelle temaer innen bygg- og anleggs­næringen og hvordan næringen er med å forandre samfunnet. Temaene er spennende og interessante nok til å fylle langt mer enn de sidene du sitter med her. Vårt håp er at magasinet skal bidra til gode samtaler og diskusjoner. M er et magasin som planlegges med to årlige utgaver.

Som et av Norges største miljøer innen prosjektering, rådgiving og arkitektur, spiller Multiconsult en betydelig rolle i samfunnsutviklingen. Sammen med våre konkurrenter og samarbeidspartnere bruker vi tiden og kompetansen vår til å muliggjøre visjoner og idéer som bidrar til å gjøre verden litt bedre, noe mindre kompleks og mer effektiv.

Vi håper du har utbytte av innholdet og liker magasinet. Dersom du har tips til saker du mener fortjener en plass i dette magasinet, send oss gjerne en e-post på kommunikasjon@multiconsult.no.

God lesning!

PROFILEN

Bretter ut en gedigen

KUNNSKAPSPARK I trekanten mellom Økern, Østre Aker vei og Ulvensplitten bygger OBOS og AF Gruppen Construction City. Den hårete visjonen er at folk som reiser til Oslo, ikke drar til Barcode for å se næringsutvikling.

De reiser heller til Construction City.

Tekst og foto: Herman Berg

– Det handler om å forandre verden, enten du befinner deg i Oslo eller helt andre steder på kloden, sier konsernsjef i OBOS, Daniel K. Siraj.

I 2023 skal det stå ferdig en ny kunnskapspark og læringssenter på minimum 85 000 kvadratmeter, med plass til 5000 arbeidsplasser.

Siraj karakteriserer seg selv som v­ i­ sjonær, men hadde ikke i sine villeste drømmer sett for seg at han skulle bli konsernsjef. Ei heller advokat.

Tankene bak Construction City lå imidlertid mye nærmere.

– Jeg skulle ut for å redde verden.

Jeg skulle bli sosialøkonom og så skulle jeg jobbe i Verdensbanken og Pengefondet. Men jeg var for dårlig i matte, så enkelt var det faktisk, jeg bare ga opp sosialøkonomistudiet.

4

En kompis av meg mente jeg i stedet burde bli advokat, for da kunne jeg i alle fall tjene mye penger. Men jeg drømte egentlig aldri om å bli advokat, forklarer han.

Etter hver fullførte avdeling av jusstudiet, vurderte Siraj om han skulle hoppe av – til det var gått for langt, og det ikke var noen vei tilbake.

Noen karrierestige hadde han aldri tegnet for seg selv.

– Det har alltid vært slik at jeg har hoppet på nye tog og utfordringer.

Jeg har tenkt «går det, så går det».

Jeg hadde det veldig gøy som politiker, men så møtte jeg Martin Mæland som sa «når du er ferdig i kommunen, kan du jo søke jobb i OBOS». Så det gjorde jeg i 2004, på juridisk avdeling. Jeg fikk redde verden gjennom OBOS i stedet, sier han med glis.

11 år etter han startet i OBOS, en arbeidsplass han den gang syntes virket fryktelig traust, ble han hentet inn som konsernsjef. Allerede i 2007 hadde daværende konsernsjef Martin Mæland gitt ham valget mellom å bli en solid advokat eller bli leder.

Siraj mener han ble ‘groomet’ til å bli en potensiell arvtaker til toppsjefen. Han ble ansatt som forretningsutvikler, fikk deretter ansvar for boligutvikling, og ble så visekonsernsjef.

TID TIL EN PRAT – Noe av det første vi gjorde etter at jeg tiltrådte som konsernsjef, var å kjøpe området på Ulven. Vi trengte tre milliarder kroner for å kunne skaffe oss en tomt i Groruddalen, fordi vi ønsker prosjekter som skaper identitet. Hovedfokuset var å skaffe boliger folk flest har råd til å kjøpe.

– Da må vi bruke like mye krefter på å utvikle framtidens arbeidsplasser, som vi gjør for å utvikle fremtidens boliger.

Daniel K. Siraj, OBOS

Næringsutviklingen tenkte vi egentlig å skyve langt frem i tid.

Morten Grongstad, konsernsjef i AF Gruppen, og jeg diskuterte egentlig noe helt annet – det er ofte slik gode idéer dukker opp. Hva om OBOS og AF flytter sammen på Ulven, hadde ikke det passet glimrende? spurte vi hverandre. Vi fødte idéen i fellesskap, det å bruke oss selv som motorer i en ny kunnskapspark og læringssenter på tvers av bransjen.

Siraj understreker at man må ta seg tid til en prat, inngå samtaler med senkede skuldre. Det kommer det som regel alltid noe godt ut av.

– Mange syntes idéen var kjempespennende. Vi begynte å snakke om planene internt, deretter lot vi dem ligge en stund. Det hadde ikke hastverk, det var mange andre

ting som skjedde. Men plutselig poppet den opp igjen og nå kjører vi!

Det har vært utrolig stor interesse.

Det er mange fremsynte ledere som sier at de kommer til å trenge noen hundre arbeidsplasser, selv om de ikke vet hvor de skal skapes eller hvem disse medarbeiderne blir.

Siden det dreier seg om 2023 er de sannsynligvis ikke en gang ansatt, ler han.

LØFT FOR HELE BRANSJEN Visjonen er å løfte både innovasjonsog konkurransekraften i hele bransjen. Den norske delen av næringen har et renommé som kanskje ikke er blant de mest framoverlente innen forskning og utvikling. Næringen er fortsatt litt tungrodd og oppfattes som satt.

OBOS og AF Gruppen ønsker derfor å være lokomotiv ved å legge

hoved­kvarterene inn i den nye kunnskapsparken.

DNB, SINTEF, Multiconsult, GK, Start Up Lab og Norsk Gjenvinning har alle meldt seg på. Det tilrettelegges dessuten for at små bedrifter, og ikke minst at oppstarts- og gründervirksomheter skal finne opplegget fristende.

Siraj hevder det ikke finnes noe liknende prosjekt i noen andre land i hele verden. Konkurrenter kommer til å ligge tett i tett, og kunnskap kombinert med kompetanse er kun en spasertur unna.

– Vi kobler forskning og utdanning med næringsliv, hvor vi skaper et unikt cluster. Det dreier seg om å ha tro på idéen og konseptet. Jeg har fortsatt ikke diskutert en eneste leiekontrakt med noen av aktørene.

5

CONSTRUCTION CITY Det blir en bred bransje­deltakelse i Construction City. I tillegg til OBOS og AF Gruppen har følgende forpliktet seg: Tekniske fag: GK Gruppen AS Multidisiplinær rådgivning: Multiconsult Forskning: SINTEF Oppstartsbedrifter: StartupLab Gjenvinning/miljø: Norsk Gjenvinning Bank og finans: DNB

Det er ingen som vet hva de skal betale i leie. De som er med, forplikter seg likevel til samboerskapet. Det hele er foreløpig på tillitsplanet, med muntlige forpliktelser. Vi er veldig opptatt av at det skal være plass til småaktørene og kommer til å bygge store coworking-arealer, som gjør at folk kan leie seg inn på prosjektbasis. ÅPEN FOR ULIK MIKS Initiativtakerne håper på byggestart i 2019-2020. Det handler om tiden det tar å prosjektere. Og Siraj legger vekt på at man ikke må være så engstelig for konkurranse, da kommer man ingen vei: – Jeg sa: «Hva hvis China Construction kommer?» Da ble nok noen av AF-folkene litt bleke. Men det går det faktisk ikke an å reagere på - vi må være tro mot prinsippene i samboerskapet. Begrunnelsen kan ikke være at vi er redde for China Construction. Hvis det derimot ikke er plass, og vi trenger en annen type miks, blir det noe annet, sier han og håper at OsloMet med sin ingeniørutdanning kommer inn.

– Hvis ingen norske utdannings­ institusjoner vil, retter vi oss mot

6

tekniske universiteter utenlands. Vi må være mest mulig åpne, ikke la frykten råde, men heller bygge tillit.

Og så må vi ikke være så redde for å miste arbeidstakere. Vi forventer imidlertid selvsagt at alle opptrer ryddig, ikke at samarbeidspartnere praier ansatte med en fet super­ pakke av hverandre, sier han og fortsetter: – Enhver by er avhengig av at man har et godt sted å bo. Men ikke minst også at man har et godt sted å jobbe.

Mange av oss bruker minst like mye tid på jobben som vi bruker hjemme.

Da må vi bruke like mye krefter på å utvikle framtidens arbeidsplasser, som vi gjør for å utvikle fremtidens boliger.

SOLENERGI

Store muligheter i flytende

SOLENERGI Investeringene i solkraft er i kraftig vekst, og flytende solenergi er en viktig nisje. Der har Norge særdeles gode forutsetninger.

Tekst: Stein Arild Iglebæk | Foto: Ocean Sun/Ole Kristian Olsen

– Teknologien fra offshore som vi har opparbeidet gjennom mange år, vil være svært viktig for å lykkes på dette markedet. Vi kan for eksempel utnytte overflaten på de mange oppdrettsanleggene langs kysten.

Eller vi kan produsere solenergi på dammene til kraftverk. Der er også infrastrukturen til overføring av elektrisitet allerede på plass, sier solenergirådgiver Stanislas Merlet i Multiconsult.

DET ER I ÅR DET SKJER Samlet var det globalt installert flytende solkraft med en kapasitet på 118 MW ved slutten av 2017. I løpet av året kan dette stige til 643 MW. Det er særlig store anlegg i Kina som løfter kapasiteten.

– Til sammenligning var samlet installert kapasitet for solkraft på verdensbasis i fjor på om lag 100 GW. Flytende solkraft er altså bare en nisje, men en viktig nisje, framholder Merlet.

En utfordring med tradisjonell solkraft er at slike anlegg legger beslag på store arealer, områder hvor det gjerne bor mennesker, dyrkes mat eller er viktig skog.

Det problemet slipper man med flytende solkraft. Dessuten gjør vannets kjølende effekt at solcellene produserer mer energi.

Utfordringer for flytende solkraft er korrosjon, tidvis vanskelig logistikk og forankring. Det meste av markedet ligger per i dag på kunstige dammer.

Offshore kan vannet være dypt, vinden kraftig og bølgene høye. På land gir varierende fyllingsgrad på vannmagasinene utfordringer.

NORSKE BEDRIFTER PÅ GANG Merlet forteller at det er flere oppstartsbedrifter i Norge som snuser på markedet for flytende solenergi for tiden.

– Det største hinderet for å komme i gang er penger – både finansiering

og økonomisk støtte for at driften skal bli forretningsmessig forsvarlig, sier Merlet.

Han legger til at Solenergiklyngen, der Multiconsult er en av kjerne­ partnerne, arbeider for å støtte bedriftene i tidligfase.

En av disse er Ocean Sun, som siden april i fjor har testet et anlegg for produksjon av solkraft på havet utenfor Bergen. En annen er Moss Maritime som har utviklet en modulbasert flytende modell som tåler bølger.

– I Multiconsult arbeider vi med å gjøre teknologien så god at det blir mulig for bankene å støtte prosjekt­ ene forretningsmessig, sier Merlet.

7

KLIMATILPASNING

VANN PÅ AVVEIE Klimaendringene gir større mengder nedbør og mer intenst vær.

Det har stor betydning for prosjektering av bygg og infrastruktur.

Tekst: Stein Arild Iglebæk | Foto: iStock/Unsplash

8

9

M

ange av oss husker bildene etter ekstrem­ været Dagmar og Berit i 2011. Smadrede hus, båter kastet på land og store trær revet opp med røttene. Rystende eksempler på effektene av klimaendringene, vil mange si.

prege nyhetsbildet, har mer dagligdags vanninntrengning i hus og kjellere, sammen med stopp og tilbakeslag i avløp, større betydning for forsikringsselskapene. Av de totale forsikringsutbetalingene i fjor, utgjorde de to nevnte skadetypene drøyt 65 prosent.

Faktum er at forsikringsselskapene i Norge i 2008 betalte ut 866 millioner kroner for å dekke skader på bygninger og innbo som skyldes vann, flom, stormflo og skred. I 2017 hadde beløpet økt til 1,88 milliarder.

– Rør og avløp har ligget der i mange tiår, så å si uten oppgradering eller vedlikehold, og kan ikke håndtere de nye, ekstreme vannmengdene. Da renner det over, inn i hus og spruter opp av toaletter og vasker. Man har også bygd seg inn i sårbarhet, særlig i byer, ved ikke å planlegge infrastruktur som kan takle alt vannet, sier Ebeltoft.

– Vi ser at særlig overvannskader og flom øker, og slike hendelser rammer også kommunal infrastruktur som ikke er forsikret, sier fagsjef Mia Ebeltoft i Finans Norge.

Hun mener kommunene trenger mer fokus og kompetanse for å forebygge vannskader.

MANGE BEKKER SMÅ Selv om storm og flom er spektakulære hendelser og får

– Man har også bygd seg inn i sårbarhet, særlig i byer, ved ikke å planlegge infrastruktur som kan takle alt vannet.

Mia Ebeltoft, Finans Norge

10

Hun peker på at kommunene mangler insentiver for å bruke midler på forebygging. De merker ikke utgiftene, ettersom skadene betales av forsikringsselskapene.

– Vi ser at dette er i ferd med å snu, i alle fall i en rekke kommuner, og ikke minst i de som er rammet. FN og Verdensbanken anslår at 1 dollar forebygging betyr 5–7 dollar spart.

Et slikt regnestykke bør kommuner og norske myndigheter være interessert i å forstå, sier Ebeltoft.

GRYENDE FORSTÅELSE Erkjennelsen av at klimaendringene må få praktiske konsekvenser, vokser.

Kostnadene for samfunnet vil bli enorme, med skader på bygg, broer, jernbaner og veier.

I rapporten «Norges tilstand 2015 – State of the Nation», som er utarbeidet av Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) omtales også landets avløpsanlegg:

«Dagens avløpsledninger har for dårlig tilstand og kapasitet til å ivareta økt vannføring som følge av klimaforandringene. Når rørsystemet ikke kan ta imot mer, finner vannet en egen vei på overflaten.»

Befolkningsvekst og urbanisering medfører økt fortetting og flere tette flater, heter det i rapporten.

I Nasjonal transportplan 2018–2029 nevnes klimaendringer som en av de tre store sikkerhetsutfordringene i årene som kommer. Der står det:

KLIMA 2050: • Et senter for forskningsbasert innovasjon.

• Senterets hovedmål er å ­«redusere samfunnsmessig risiko forbundet med klima­ endringer, økt nedbør og ­flomvanneksponering i det bygde miljøet».

• Finansiert av Norges ­forskningsråd og partnerne i konsortiet.

• Involverte forsknings­ institusjoner er Sintef, BI, NTNU, Meteorologisk institutt og NGI. • Fra offentlig sektor deltar: Statens vegvesen, NVE, Avinor, Jernbaneverket, Statsbygg og Trondheim kommune.

• Fra privat sektor deltar: Finans Norge, Powel, Isola, Weber Saint-Gobain, Norgeshus, Skjæveland-gruppen, Mesterhus, Skanska og Multiconsult.

11

VÆRRELATERTE VANNSKADER OG NATURFLOM - ERSTATNING I 1000 KR (NOMINELT) 1000 000 900 000 800 000 700 000 600 000 500 000 400 000 300 000 200 000 100 000 -

2008

2009

2010

Vanninntrenging utenfra

2011

2012

2013

2014

Stopp i avløp - tilbakeslag

2015

2016

2017

Flomskader - NP

ERSTATNING I 1000 KR. - BELØP I NOMINELLE KR.

Vanninntrenging utenfra

Stopp i avløp.

Tilbakeslag

Flomskader NP

Stormflo - NP

Skred - NP

Årlig sum

2008

361 402

324 305

58 513

17 048

105 167

866 435

2009

281 260

319 310

31 826

2 263

32 993

667 652

2010

578 155

343 019

89 551

3 268

68 120

1 082 113

2011

775 508

404 780

630 301

466 112

67 120

2 343 821

2012

458 944

353 847

436 912

6 636

158 989

1 415 328

2013

761 361

440 256

526 824

17 299

72 063

1 817 803

2014

664 092

445 782

435 827

5 790

44 321

1 595 812

2015

679 932

399 310

604 422

47 762

98 714

1 830 140

2016

927 850

456 977

67 944

16 708

34 921

1 504 401

2017

807 449

436 391

463 997

24 095

149 678

1 881 610

Sum 10 år

6 295 953

3 923 977

3 346 117

606 981

832 086

15 005 114

Kilder: Finans Norge og Norsk Naturskadepool (NP)

12

«De forventede klimaendringene skal legges til grunn ved planlegging, utbygging, drift og vedlikehold av infrastrukturen. Ny infrastruktur skal dimensjoneres til å motstå hardere klimapåkjenninger og ekstremvær, og forskning og utvikling av byggemetoder som tar hensyn til klimaendringer skal videreføres.»

For å hanskes med utfordringene, er kunnskap sentralt. Finans Norge er blitt med i forsknings- og innovasjonssenteret Klima 2050.

Vertskapet er Sintef Byggforsk, og de har med seg andre forsknings­ institusjoner, offentlige aktører og medlemmer fra privat sektor.

– Gjennom Klima 2050 skal vi få kunnskap som bidrar til å møte utfordringene og finne nye løsninger for det klimaendringene påfører omgivelsene. Vi forsker ikke på klima, men det er et mål at løsningene vi finner skal være bærekraftige, sier styreleder Grethe Bergly.

ENDRET PROSJEKTERING – Det er vesentlig større utfordringer knyttet til overvann og flom nå enn bare for noen år siden. Vi må dimensjonere løsningene for toppene – som kommer hyppigere, sier Siv Kristin Mellgren i Multiconsult.

Billedlig kan man si at ingeniørene må regne med at 100-årsflommene kan komme så ofte som hvert tiende år, og at det generelt er mye våtere enn før. Klimaendringene gjør at man må jobbe annerledes enn tidligere. Det må legges inn en ekstra klimafaktor i beregningene, og ofte velges andre løsninger enn tidligere.

Det er ikke rasjonelt å dimensjonere rør og magasiner i det uendelige for hendelser som skjer sjeldent. I stedet utnytter man naturlige vannveier på overflaten og forsenkninger i terrenget. De siste årene har Oslo og andre byer åpnet tidligere nedgravde elver og bekker for å håndtere varierende vannmengder mer effektivt.

ERSTATNINGSFORDELING

2008-2017

Vanninntrenging utenfra Stopp i avløp - tilbakeslag Flomskader - NP Stormflo - NP Skred - NP

Senterets hovedmål er å «redusere samfunnsmessig risiko forbundet med klimaendringer, økt nedbør og flomvann-eksponering i det bygde miljøet».

13

BYGG OG ANLEGG

Hele prosjekteringsgruppen til

BYGGEPLASS Tradisjonelt har entreprenør og rådgivende ingeniør arbeidet på armlengdes avstand. Da er det oppsiktsvekkende at hele prosjekteringsgruppen for Campus Ås flytter ut til byggeplass.

Målet er mer effektive beslutningsprosesser.

Tekst: Stein Arild Iglebæk

FAKTA OM CAMPUS ÅS • Samlokaliseringen av Veterinærinstituttet og Veterinærhøgskolen er et av de største pågående byggeprosjektene i Norge.

• Prosjektet består av åtte sammenknyttede bygninger på totalt 63 000 kvadratmeter.

• Statsbygg er byggherre.

• Prosjekteringsgruppen består av Multiconsult inkludert LINK arkitektur, Henning Larsen Architects, ØKAW Arkitekter og Erichsen & Horgen.

• Blant de største entreprenørene er Hent, Bundebygg og AF Gruppen.

• Byggearbeidene skal være ferdig høsten 2019, og start prøvedrift er fastsatt til mai 2020.

14

S

tatsbygg er byggherre for Campus Ås, hvor Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet skal samlokaliseres når de flytter fra Adamstuen i Oslo. Dette er et av de absolutt største byggeprosjektene i Norge for tiden. Det nye Veterinær­bygget består av åtte sammenknyttede bygninger på totalt 63 000 kvadratmeter.

Byggearbeidet er kommet godt i gang, men det gjenstår å utarbeide om lag 800 av de totalt 9000 arbeidstegningene, samt oppfølging på byggeplass.

MER EFFEKTIV KOORDINERING De fire selskapene som utgjør prosjekteringsgruppen, har så langt sittet sammen i felles lokaler på Skøyen i Oslo. Prosjekteringsgruppen er nå på om lag 75 personer, men har på det meste involvert 120 mennesker.

Statsbygg ønsker å etablere tette relasjoner mellom Statsbyggs pro­sjektledere, byggeledere og prosjekteringsgruppen slik at man samlet kan framstå så godt koordinert som mulig.

– Når hele prosjekteringsgruppen blir samlokalisert med Statsbygg, blir det kortere kommunikasjonsveier enn med prosjekteringsgruppen sittende på Skøyen i Oslo. Dette vil gjøre det enklere å fatte raske og gode beslutninger ved uklarheter i arbeidsunderlaget og ved endringer. Kommunika­ sjonen med entreprenøren vil også bli tettere, slik at forhold som forstyrrer fremdriften kan løses raskere, sier Morten Engh som er Prosjektleder Prosjektering i Statsbygg.

Oppdragsleder Geir Juterud i Multiconsult framholder også enklere kommunikasjon, redusert risiko for feil og raskere saksbehandlingstid i prosjekteringen.

– Det gir en unik mulighet for unge medarbeidere til å lære ved å jobbe så nærme selve produksjonen.

Geir Juterud, Multiconsult

(Illustrasjon: LINK Landskap, ØKAW arkitekter og Henning Larsen Architects)

– Dessuten gir det en unik mulighet for unge medarbeidere til å lære ved å jobbe så nærme selve produk­ s­jonen. De får en mer helhetlig forståelse for de ulike fagfeltene og samspillet mellom dem, sier Juterud.

GODT SIKKERHETSARBEID Det er ikke bare i størrelse Campus Ås skiller seg ut. Sikkerhetsarbeidet har også vært særdeles godt.

Store byggeplasser er ofte farlige.

Ifølge Arbeidstilsynet omkommer ni bygg- og anleggsarbeidere hvert år.

I tillegg blir tusenvis skadet. Campus Ås er heldigvis i en annen klasse.

– Vi har én fraværsskade i 2016 etter over 200 000 arbeidstimer, og det er et armbrudd, sa daværende SHA-rådgiver Lene Kristine Franing i Statsbygg til Dagsavisen.

Det har i alle faser av Campus Åsprosjektet vært stor oppmerksomhet

på sikkerhet, helse og arbeidsmiljø (SHA). Det er vist i praksis ved at det er satt av fornuftige budsjetter for gjennomføring av SHA- og HMSaktiviteter.

– Det er særdeles viktig for SHA-disiplinen å delta i prosjek­ teringsmøter, dedikerte disiplinmøter og entreprisemøter for å være oppdatert om prosjektets framdrift.

Likeledes å fange opp SHA-­ utfordringer og være proaktiv slik at SHA/HMS-aktiviteter gjennomføres i riktig omfang og på riktig tidspunkt, sier Stefan Karlsson som er SHA Disiplinleder i Multiconsult.

KOMPLEKST PROSJEKT Bygget inneholder arealer for undervisning og forskning med friske og syke dyr. Når slike funksjoner samles i én bygningsmasse, oppstår helt spesielle krav til smittevern, renhet og tetthet. Campus Ås skal, i tillegg til Veterinærhøgskolen og

Veterinærinstituttet, romme Europas mest avanserte utstyr for forskning på og behandling av dyr.

Kompleksiteten i prosjektet medfører parallell prosjektering og bygging i ni delområder. Det medfører ­betydelig koordinering av aktiviteter og grensesnitt både internt i områdene og mellom de enkelte områdene.

Prosjektet gjennomføres med nesten 40 entrepriser som hver for seg krever koordinering, men også håndtering av grensesnittene mellom entreprisene.

Det skal innredes 2400 rom, blant annet 800 kontorplasser, syv undervisningssaler, 49 stallplasser for hest, ni operasjonssaler for dyr og hele syv etasjer med laboratorier.

Statsbygg har anslått samlet kostnadsramme for hele prosjektet til nær syv milliarder kroner, og det skal stå ferdig i 2020.

15

PORTRETTET

Vil gi den personlige dialogen

ET ANSIKT

Kristin Olsson Augestad synes vi har glemt igjen et par menneskelige kjerneegenskaper på den digitale motorveien.

Hun oppfordrer alle til å snakke mye mer sammen, ikke minst for å unngå misforståelser.

Tekst: Herman Berg | Foto: Bård Gudim

S

om direktør for Bygg og Eiendom i Multiconsult leder Kristin mer enn 300 med­ arbeidere. Hun har arbeidet i selskapet i 20 år, men røttene hennes i virksomheten strekker seg enda lenger tilbake.

– Jeg pleier å si at jeg er født og oppvokst i Multiconsult. Jeg var faktisk på juletrefest her da jeg var to år, sier hun og smiler.

Da faren tilbragte noen år i firmaet, ble hun tatt med på sosiale arrangementer. Hun hadde sommerjobb i firmaet og skrev diplomoppgaven i samarbeid med selskapet før hun ble fast ansatt.

Men det var ikke opplagt at det var ingeniør hun skulle bli. Hun var opptatt av mennesker og søkte utdanninger i to helt forskjellige retninger: Den ene var førskolelærer, den andre var ingeniør.

16

– Jeg kom inn på begge utdanninger, men valgte ingeniør. Det har jeg ikke angret på, sier hun i dag.

I 13 av de 20 årene hos Multiconsult har Kristin arbeidet som brannråd­ giver. En brannrådgiver skal sørge for at summen av løsninger sikrer verdier, ikke minst de menneskelige.

Hun har arbeidet med store byggprosjekter som Holmenkollen, Munch-museet, Deichmanske bibliotek, Rikshospitalet og Ahus. I 2011 fikk hun sin første lederstilling.

– Det var tilfeldig at jeg ble bygg­ ingeniør. Og litt tilfeldig at det ble brann jeg skrev diplomoppgaven min om. Men det har aldri vært tilfeldig at jeg har søkt meg mot jobber som krever samhandling med andre for å oppnå felles mål. Når man er i et stort og tverrfaglig firma kan man bytte jobb uten å bytte selskap. Det er dét jeg har gjort – og det synes jeg har vært perfekt.

ANSVAR FOR TRE GANGER SÅ MANGE ANSATTE Våren 2018 har imidlertid vært mer hektisk enn vanlig for byggingeniøren, blant annet som følge av oppkjøpet av Hjellnes Consult.

Fra 1. mars fikk Kristin nesten 200 flere medarbeidere i forretningsenhet Bygg og Eiendom.

– Før var vi 100 medarbeidere i min enhet, og jeg visste hvem alle var og hvilket fagområde de kunne.

Med så mange nye ansikter er det en utfordring for meg som er vant til å være tett på. Mitt mantra, som jeg har stjålet fra Kristin Skogen Lund, er at lederens oppgave er å la innsikten komme til oversikten, slik at oversikten baserer seg på innsikten.

Derfor er det nå ekstra viktig for meg å lytte til organisasjonen, og involvere ledere og medarbeidere i å peke retning og finne løsninger, sier hun.

– Det er der vi av og til feiler som ingeniører.

Vi har ikke helt forstütt oppgavene før vi setter i gang, fordi vi ikke har kommunisert ordentlig i forkant og underveis, spesielt rundt temaer som er litt ubehagelige.

Kristin Olsson Augestad, Multiconsult

17

– Dyktige prosjek­ teringsledere utgjør virkelig en forskjell.

Det er en krevende rolle som krever menneskekunnskap, gode koordinerings­ evner, tverrfaglig forståelse og erfaring.

Kristin Olsson Augestad, Multiconsult MÅ SE HVERANDRE I ØYNENE Generelt tror Kristin mange misfor­ ståelser og feil kunne vært unngått om vi hadde brukt mer tid på forventningsavklaring ved å snakke sammen.

– Det er viktig at vi forstår vårt bidrag i den store sammenhengen og setter oss inn i andre parters behov og mål.

Vi må slutte å snakke sammen kun på e-post, og heller snakke mer sammen verbalt. Dette blir jeg bare mer og mer opptatt av, sier hun.

Kristin er tydelig på at den digitale kommunikasjonen er begrensende og på ingen måte kan erstatte dialog mennesker imellom. Hun mener at når man kommuniserer digitalt, er det nyanser som blir borte og kontrollspørsmål som ikke stilles for å sikre at man har forstått det riktig.

– Du ser jo ikke ansiktsuttrykket eller hører ikke stemmeleiet til avsender via e-post, sier hun.

Også i prosjektene ser Kristin at kun digital kommunikasjon kan bidra til misforståelser og feil.

– Det er der vi av og til feiler som ingeniører. Vi har ikke helt forstått oppgavene før vi setter i gang, fordi vi ikke har kommunisert ordentlig i

18

forkant og underveis, spesielt rundt temaer som er litt ubehagelige. Vi skal selvfølgelig oppsummere og være skriftlig etterpå, men det er noen nyanser som blir borte når vi ikke kommuniserer verbalt, sier hun og fortsetter: – Jeg sender selvfølgelig altfor mange e-post selv også, og har flere ganger måttet ringe etter å ha sendt en e-post for å sikre at mottaker har forstått meg rett. I min iver etter å være effektiv og rask, har jeg måttet ringe for å forklare hvorfor jeg er så kort i e-posten for å fjerne faren for å bli oppfattet som sur eller misfornøyd, sier hun og ler litt.

Kristin tror mange syns det er ubehagelig å ringe, og lettere å skrive en mail. Det har hun stor forståelse for.

– Som alt annet man gruer seg til, er medisinen mengdetrening. Det blir enklere for hver telefonsamtale du tar, mener hun.

ETTERLYSER DYKTIGE PROSJEKTERINGSLEDERE I dette kommunikasjonsbildet mener hun at prosjekteringslederne utgjør kjernen. Ifølge Kristin er det for få av dem, både i Multiconsult og ellers i bransjen.

– Dyktige prosjekteringsledere utgjør virkelig en forskjell. Det er en krevende rolle som krever menneske­ kunnskap, gode koordineringsevner, tverrfaglig forståelse, samt erfaring.

Her er gode kommunikasjonsevner en fellesnevner. Derfor ansetter vi ikke folk rett fra skolebenken til slike roller. De må dyrkes frem, og finnes ikke bare blant de som rekker opp hånden, understreker hun.

Selv om Kristin er tydelig på at det mangler dyktige prosjekteringsledere av begge kjønn, er hun spesielt opptatt av å øke den kvinnelige andelen og få flere kvinner inn i store prosjekter. Multiconsult har i dag 32 prosent kvinnelige ledere på prosjekteringsoppdrag, mens kvinner kun leder prosjekter som står for én femtedel av totalomsetningen.

– Blant de nyansatte og nyut­ dan­nede er andelen kvinner nå 38 prosent. Dette gir oss et større utvalg av kvinner å rekruttere og dyrke frem prosjekteringsledere fra.

Vi setter stadig flere kvinner inn i disse rollene, de kan være forbilder for de yngre medarbeiderne, sier hun.

POSITIV TIL CONSTRUCTION CITY Kristin er en forkjemper for et bredt samarbeid i bransjen, og mener alle aktører vil tjene på tettere dialog på tvers. Hun er derfor begeistret for tankene bak Construction City på Ulven i Oslo.

OBOS og AF Gruppen er motorene bak Construction City, hvor man ønsker å samle ­entre­prenører, rådgivere, utviklere, inkubator­ virksomheter, utdannings­institu­ sjoner, arkitektkontorer og andre relevante aktører i et senter for samhandling for å møtes på tvers, både faglig og sosialt. Prosjektet skal være ferdigstilt i 2023.

- Jeg liker tanken bak å samle ulike deler av næringen for å benytte hverandre kompetansemessig og samtidig bygge en attraktiv arena for læring, utvikling og samhandling.

Det tror jeg er kjempelurt! Dette er jo en fragmentert bransje. Vi lager arbeidsunderlag og gir råd, men hvis vi ikke forstår hva partnerne våre egentlig trenger, er det vanskeligere å lage gode og effektive løsninger for dem. Vi er alle helt avhengige av å skjønne hvordan saker henger sammen, og da trengs det nærhet til andre aktører i prosjektene og bransjen – og ikke minst en tettere dialog, mener hun.

– Vi vil skape tillit på tvers, det gir definitivt bedre resultater.

IPD ER FREMTIDEN Et annet godt eksempel som bidrar til bransjesamarbeid, er Tønsbergprosjektet. Her har byggherren valgt kontraktsformen IPD (Integrated Project Delivery). Gjennom avtalen får totalentreprenør, rådgivergruppe og byggherren felles insentiver til å fokusere på prosjektets overordnede mål, fremfor egne mål. Modellen er slik at entreprenør med tekniske underleverandører og ­prosjekterende legger sin samlede fortjeneste i en felles pott. Det bidrar til sterkere felles motivasjon for å gjennomføre prosjektet på den totalt sett beste måten.

– Dette fremmer et uvanlig tett samspill mellom partene, og bidrar til at alle parter yter optimalt for å oppnå prosjektets målsettinger, sier hun. Samhandling i praksis, med andre ord.

– Jeg kan ikke skjønne annet enn at slike modeller er fremtiden, og svært godt egnet til å løse samfunnets mest komplekse byggeoppgaver og fremme utvikling av byggenæringen.

Jeg håper vi får se mer av dette fremover.

– Sammen finner vi de beste løsningene. Det være seg i konkrete prosjekter, i valg av strategisk retning eller utvikling. Verdier skapes der mennesker møtes – fysisk. Det er, og vil være vårt fortrinn over maskinene.

ÅPENHET OGSÅ OM DE VANSKELIGE FORHOLDENE Én viktig sak som Kristin har brent litt ekstra for det siste året, har vært #metoo-kampanjen. En kartlegging i eiendoms­bransjen i fjor viste at 60 prosent har opplevd seksuell trakassering.

– Jeg ble sjokkert da jeg leste historiene som kom fram. Derfor tok jeg, sammen med fem andre kvinner i bransjen, initiativ til et opprop som tok klar avstand fra slik uønsket atferd, sier hun.

– I mine 20 år i bygg- og eiendomsbransjen har jeg møtt mange flotte menn og kvinner.

Selv om jeg ikke har følt meg utsatt for seksuell trakassering betyr ikke det at det ikke skjer.

Historiene viste nemlig noe annet.

Hun tror fullt og fast på at holdningsendringer skjer gjennom at noen tør å si at det eksisterer et problem, at noen kan gi histori­ene en stemme og et ansikt.

- For meg handler #metoo om å si fra der jeg før har tiet eller ledd det bort. Ikke bare for min egen del, men like mye for andre som er i en situasjon der de ikke makter å si fra. Det dreier seg jo først og fremst om ubalanse i maktforhold, der de sterke utnytter posisjonen sin uavhengig av kjønn, sier hun.

– Man må våge å håndtere det ubehagelige. Igjen er dialog og kommunikasjon det vesentligste for å få has på problemene. Jeg er stolt over at vi har tatt skrittet videre fra oppropet til handling, og at vi nå jobber forebyggende, avslutter hun.

19

KARBONFANGST

Teknologi for

EN BEDRE VERDEN Equinor, Shell og Total jobber med et prestisjeprosjekt for transport og lagring av CO2. Blir det en suksess, kan det sette standarden internasjonalt. Og bidra til å redde verden fra klimakatastrofe.

Tekst: Stein Arild Iglebæk

D

et blir mer og mer klart at verden trenger CO2fangst og -lagring for å nå ambisjonene i Paris-

avtalen.

Demonstrasjonsprosjektet Northern Lights omfatter transport, mottak og lagring av CO2 i et geologisk reservoar i nordlige del av Nordsjøen.

Flytende CO2 skal transporteres med skip fra forskjellige fangstaktører til mottaksanlegget på land på Vestlandet.

– Det unike med dette prosjektet er at det kan fange CO2 fra ulike kilder og lagre det et annet sted, sier prosjektdirektør for Northern Lights, Sverre Overå i Equinor.

Det er nettopp den geografiske fleksibiliteten som gjør løsningen skalerbar i et globalt perspektiv. Da er det interessant å merke seg at avstanden fra mottaksanlegget i

20

øykommunen Øygarden i Hordaland til Oslo, er sammenlignbar med avstanden til kontinentet.

– Prosjektet vil kunne være et første skritt mot etablering av norsk sokkel som storskala sentrallager for CO2 fra Europa, heter det i rapporten «Industrielle muligheter og arbeidsplasser ved CO2-håndtering i Norge» fra Sintef og NTNU. TRE FASER Forretningsmodellen til et anlegg for CCS (Carbon Capture and Storage) er ikke åpenbar. I dag er industriens alternativ til å betale for å få det lagret, å slippe ut CO2 gratis.

Nå er vi i første fase. Det offentlige må bruke mye penger, med noe støtte fra private aktører, for å få på plass infrastrukturen. En gang i framtiden, la oss si om 20 år, vil kostnadene for CCS ha blitt mye lavere enn i dag. Samtidig vil prisen

for å slippe ut CO2 trolig ha blitt avskrekkende høy.

– I mellomfasen lurer politikerne på hvordan de kan få flere anlegg uten å måtte betale masse penger hver gang. Løsningen på det spørsmålet er ikke krystallklar. Muligens er det avgifter eller krav i offentlige innkjøp, sier Per Sandberg, Equinor, som er ansvarlig for forretningsutvikling i prosjektet.

Statoil fikk oppdraget av Gassnova i juni 2017. I oktober 2017 kom Norske Shell og Total E&P Norge inn som likeverdige partnere, men Statoil, nå Equinor, skal lede prosjektet.

BYGGER UTSTILLINGSVINDU CO2 skal altså fanges, kjøles ned og fraktes flytende med båt fra fangstaktører til mottaksanlegget på Vestlandet. Prosjektet har valgt å losse til land, og ikke ute på feltet.

Avstanden fra mottaks­anlegget til Oslo er sammenlignbar med avstanden til sentrale steder på kontinentet.

(Illustrasjon: Equinor)

– Å losse i Nordsjøen vinterstid, er utfordrende. En slik løsning ville krevd en del teknologiutvikling. Dessuten tømmer man skipene raskere til tank, sier Overå.

Etter en helhetsvurdering ble det valgt et beskyttet landanlegg med rørledning ut til fangstfeltet. Det koster penger å legge rør, men det er kjent teknologi. Og det er lettere å skalere opp et landanlegg.

Rent prosessteknisk har anlegget begrenset kompleksitet. Det utfordrende er volumene. Potensielt kan det bli svært mange tonn CO2, samt temperaturen på 25 kuldegrader og trykket på 15 bar (altså 15 ganger høyere enn atmosfæretrykket).

Et annet viktig element i utformingen er det at det vil bli stor interesse for anlegget når det kommer i drift. Det må legges til rette for fremvisning,

dette er jo et demonstrasjons­ prosjekt.

– Planen er at vi skal velge foreløpig løsning for landanlegget rett over sommeren. Det samme gjelder skipsløsning for transport, sier Overå.

Hvilken skipstype som velges, er avhengig av størrelse på lasten og frekvensen på transporten. Det må utvikles et eget design for skipene.

De vil trolig bli noe i retning av et LPG-skip (Liquefied Petroleum Gas).

Størrelsen vil bli omtrent som et Hurtigruten-skip.

MYE AVKLARES I ÅR Valg av trasé for rørene fra fangst­ anlegget og ut til feltet skal også avklares i løpet av sommeren. Det jobbes med flere alternativer. Et stort usikkerhetsmoment er havbunnens beskaffenhet. Rørleggingen blir trolig vanskeligst nær kysten der topografien er mest utfordrende.

Det er heller ikke klart akkurat hvor rørene skal ende. Det er flere muligheter – alle mellom 60 og 100 kilometer vest for Øygarden.

Mens man i oljevirksomhet alltid kan bore en brønn til hvis funnet er drivverdig, er det i denne sammen­ heng vesentlig å begrense seg ut fra en kostnadsvurdering. Nøkkel­ spørsmålet er hvor man kan få brønnen med størst kapasitet?

– Det er svært gledelig at vi kan utnytte vår kompetanse som er utviklet gjennom mange år i oljeog gass­industrien, til å kutte CO2 fra industri som er avhengig av å forbrenne organisk materiale, kommenterer Erik Bjertness i Multiconsult.

Selskapet har kontrakt med Equinor for prosjektering av tomt og havneanlegg for mottak av CO2.

I første omgang skal Multiconsult gjennomføre et skisseprosjekt

21

Illustrasjonen viser de ulike elementene i demonstrasjons­prosjektet Northern Lights.

(Illustrasjon: Equinor)

- Det er svært glede­ lig at vi kan utnytte vår kompetanse som er utviklet gjennom mange år i olje- og gassindustrien, til å kutte CO2 fra industri som er avhengig av å forbrenne organisk materiale.

Erik Bjertness, Multiconsult

Illustrasjon: Gottlieb Paludan Architects

22

og forprosjekt som grunnlag for Stortingets be­slutning om å iverksette prosjektet. Hvis positivt utfall, skal Multiconsult fortsette med detaljprosjektering og oppfølging gjennom byggefasen.

HVEM SKAL LEVERE CO2?

Framdriften for de som skal fange CO2 er mer uviss. Tre pilotprosjekter – Klemetsrud avfallsgjenvinnings­ anlegg i Oslo, Yaras gjødselfabrikk på Herøya i Porsgrunn og Norcem sementfabrikk i Breivik var godt i gang i fjor høst, men så kom forslaget til statsbudsjett for 2018.

Bevilgningene til fullskala CCS ble kuttet fra 360 millioner kroner i 2017 til 20 millioner i år.

I revidert nasjonalbudsjett gikk regjeringen inn for å øke beløpet til 280 millioner kroner, men peker bare på ett anlegg. Prosjektering stoppes for Yaras gjødselfabrikk, og prosjekteringen settes på vent ved forbrenningsanlegget på Klemetsrud.

Bare prosjektet ved Norcem sementfabrikk videreføres.

Sementindustrien står for øvrig for om lag seks prosent av verdens menneskeskapte CO2-utslipp. Det

vil være en stor mulighet både for industrien og miljøet å kunne tilby sement uten utslipp av CO2.

– Det er høy aktivitet hos oss etter beslutningen i revidert nasjonal­ budsjett om å kvalitetssikre prosjektet en ekstra runde, sier CCS-direktør Jannicke Gerner Bjerkås i Fortum Oslo Varme, som driver forbrenningsanlegget på Klemetsrud.

Hun sier de kan starte fangst av CO2 to år etter investerings­beslutning, men først må Stortinget gi sin støtte til forprosjektering.

– Avfall er en stor kilde til CO2utslipp globalt. Det beste for klima og miljø er å redusere avfalls­ mengdene, dernest å sortere og materialgjenvinne. Men selv med god sortering og resirkulering vil det alltid være avfall som ikke kan eller bør gjenvinnes, sier Fortum-direktøren.

Mye av avfallet globalt deponeres på landfyllinger, og bidrar til store utslipp av CO2 og metan. EU har begynt å innføre restriksjoner på slike avfallsdeponier, noe som vil føre til bygging av flere nye energigjenvinningsanlegg. Et

FAKTA OM NORTHERN LIGHTS

fullskala CO2-fangstanlegg på Klemetsrud vil ha direkte teknologisk overføringsverdi til alle de om lag 700 forbrenningsanleggene som finnes globalt.

skal bygges ut, hvor mye CO2 som fanges og hvor mange transportskip som behøves. Forventede drifts­ kostnader varierer mellom 300 og 500 millioner kroner per år.

USIKRE BUDSJETTER Det er usikkert når Northern Lights kommer i drift.

BRED FORANKRING Kostnadsbildet er foreløpig ganske uklart, og det gjenstår å konkludere på løsning av skip, landanlegg, rørtrasé og brønn.

• Demonstrasjonsprosjektet omfatter transport, mottak og lagring av CO2 i et geologisk reservoar i nordlige del av Nordsjøen.

– Menneskene i de ulike delprosjektene arbeider under de rammene som er satt, gjør en best mulig jobb, og så vil nok puslespillet falle pent på plass etter hvert. Det er jo heller ikke noe nytt for oljeselskap å arbeide med betydelig usikkerhet, sier Bakke.

• Flytende CO2 skal transporteres med skip fra ulike fangstaktører til mottaksanlegget på land på Vestlandet.

– Planen var at de tre forretnings­ partnerne skulle ta en investerings­ beslutning i 2019, sier Overå.

I 2019 skulle også Stortinget ha tatt en investeringsbeslutning. Den er nå utsatt i inntil to år. Ved framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett anslo energiminister Terje Søviknes at anlegget kan komme på plass i 2023, dersom Stortinget ender med å gå inn for prosjektet.

– Det er et stykke arbeid som må gjøres, mer enn å overvinne teknologiske barrierer. Noe folkelig kan du si at det bygges landanlegg og skip stadig vekk, og rør og brønner driver vi med hele tiden. Utfordringen er å få kostnadene lavest mulig, sier Knut Bakke som er ansvarlig for eksterne grensesnitt i prosjektet.

Planleggings- og investerings­ kostnadene forventes å være mellom 9 og 11 milliarder kroner, avhengig av hvor mange CO2-fangstkilder som

– Vi føler en veldig støtte fra myndig­ heter, næringsliv, organisasjoner i arbeidslivet, interesseorganisasjoner og folk flest. Det er stor entusiasme for prosjektet, legger Bakke til.

Det er da også fullt forståelig.

Nær sagt alle som mener noe om problemstillingen, gir uttrykk for at karbonfangst og -lagring må være en viktig del av løsningen på klima­ utfordringene.

– Det er veldig motiverende å jobbe med et prosjekt der alle heier på oss, sier Overå.

• Statoil fikk oppdraget av Gassnova i juni 2017. I oktober 2017 kom Norske Shell og Total E&P Norge inn som likeverdige partnere, men Statoil, nå Equinor, skal lede prosjektet.

• Planleggings- og investeringskostnadene forventes å være mellom 9 og 11 milliarder kroner. Forventede driftskostnader varierer mellom 300 og 500 millioner kroner per år.

• Andelen av utslipps­reduksjon­ ene som må tas ved hjelp av CO2-håndtering for å nå ambisjonene i Parisavtalen, varierer mellom ulike analyser, men ligger ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) og FNs klimapanel (IPCC) på mellom 12 og 20 prosent.

• N orthern Lights planlegges innledningsvis for å lagre inntil 1,5 millioner tonn CO2 årlig, med senere mulighet for utvidelse.

Importkaien ved mottaks­ anlegget ved Kollsnes.

(Illustrasjon: Multiconsult)

• Tomten til mottaksanlegget i Naturgassparken Industriområde like øst for Kollsnes er på hele 30 000 kvadratmeter. Det er planlagt å sprenge ut om lag 530 000 kubikkmeter fjell.

23

24

BYUTVIKLING

Fra velvilje til bærekraftig

BUNNLINJE I BODØ

Politisk velvilje, stort engasjement og samfunnsøkonomisk lønnsomhet er ikke nok til å gi Bodø ny flyplass og nær fordoblet byareal. En eiendomsstrategi må definitivt med.

Tekst: Hilde Kari Nylund | Illustrasjoner: Bodø kommune/MAD arkitekter

25

E

n by i sjokk, en rullebane i forfall og en grunneier med et potensielt miljøproblem.

Det var status i Bodø da Stortinget i 2012 hadde vedtatt å legge ned byens kampflybase. Fra 2022 er det ut med kampflyene, over 500 arbeidsplasser og inntektsgrunnlaget til et femtitall selskaper.

– Sjokkvedtaket sendte hele bysamfunnet inn i en minidepresjon som vel varte noen måneder før vi kom oss over i konstruktivt modus, sier Stephan Skjelvan, leder for utvikling og innovasjon i Næringog utviklingsavdelingen i Bodø kommune.

Da så kommunen muligheten for å rette opp en feil de hadde vært klar

26

over i årevis – at rullebanen som ble plassert midt på Bodø-halvøya under den kalde krigen ødela for all framtidig byutvikling.

NESTEN DOBBEL BY Avinor hadde allerede planlagt å gjøre noe med rullebanen på den sivile flyplassen, som må fornyes innen 2025. Et alternativ var en ny rullebane 80 meter mot sør, men det ville ikke hjelpe på byens arealbehov.

Ved å flytte dagens sivile rullebane en snau kilometer mot sørvest, kan kommunen få frigitt om lag 2600 dekar til bolig og næring.

– Vi sa ganske tidlig at vi kan ta med oss pengene til oppgradering av dagens rullebane inn i en ny flyplass, hvis vi klarer å få til en fornuftig

finansiering rundt dette, forteller Inger-Hilde Tobiassen, lufthavnsjef ny lufthavn hos Avinor i Bodø.

For kommunen gir det mulighet til kompakt byutvikling og smarte løsninger som kan støtte det grønne skiftet. Og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, ifølge en rapport Asplan Viak laget for kommunen.

EN BALL SOM BEGYNTE Å RULLE Forsvarsbygg eier arealene ved Bodø hovedflystasjon, på om lag 5000 dekar. De skal avhendes innen 2025, og etter stortingsvedtaket var det bare å starte planleggingen. Så kom ideen om ny flyplass.

– Det var en ball som begynte å rulle, og da må du bare kaste deg

på med en gang – det begynte å bli politisk trøkk, forteller Trond Eliassen, seksjonssjef Eiendomsutvikling i Forsvarsbygg.

De ønsket også å sjekke miljøstatus for eiendommen.

– Det kom veldig mange påstander om at det var enorme miljøutfordringer. For at det ikke skulle feste seg som en sannhet uten dokumentasjon, startet vi med miljøkartlegging allerede i 2012– 2013, opplyser Eliassen.

POLITISK SEIER I FØRSTE RUNDE Forsvarsdepartementet og Forsvarsbygg så også behov for å utvikle en eiendomsstrategi. Målet var å finne en bedriftsøkonomisk

– Prosjektet er drevet av byutviklingen, ikke ønsket om ny flyplass.

Trond Eliassen, Forsvarsbygg

27

– For prosjektet var det forløsende å se at målene til de tre aktørene ikke var i konflikt.

Hilde Warp, Multiconsult

lønnsom plan for ønsket byutvikling ved å flytte den sivile flyplassen.

– Det var tre naturlige partnere; Avinor, Bodø kommune og oss. Og vi så tidlig at vi måtte knytte til oss rådgivere, sier Eliassen.

Første fase av arbeidet gikk fram til desember 2016, da eiendoms­ strategien var klar. De tre partene anbefalte å flytte hele flyplassen og legge til rette for byutvikling.

– Prosjektet er drevet av byutviklingen, ikke ønsket om ny flyplass, understreker Eliassen.

Politisk fikk trioen full uttelling: Regjeringen lovet 2,2 milliarder til ny flyplass gjennom Nasjonal transportplan. Det vil dekke om lag halvparten av kostnadene.

– VI MÅ SE EN HØYERE HIMMEL Hvordan lykkes de tre med å bli enige om en så ambisiøs plan?

– Vi er enige om at vi sitter i samme båt. Skal prosjektet gjennomføres, må vi se en høyere himmel. Det nytter ikke å fronte sine særinteresser, mener Eliassen.

– Vi er gjensidig avhengig av

28

hverandre; vi jobber tett med Avinor og Forsvarsbygg i et historisk sam­ funnsutviklingsprosjekt, sier Skjelvan i Bodø kommune, og understreker at enkeltpersoner også er viktige.

– De som har vært involvert har ikke vært problemfokuserte, men løsningsorienterte. Vi er superfornøyde med samarbeidet og skal bygge videre på det, sier han.

NØYTRAL FASILITATOR Tobiassen tror det er lettere å lykkes med et prosjekt som gagner hele byen; da er det enklere å oppnå politisk enighet. Dessuten har partene hatt en ekstern prosessleder underveis, Hilde Warp fra Multiconsult.

– Med tre ulike interessenter har det vært en suksess å ha noen som kan være den nøytrale parten og lede prosessen, mener Eliassen.

Som prosessleder har Warp vært opptatt av å involvere de tre aktørene tett, skape trygge møteplasser og sørge for en strukturert prosess.

ULIKE TIDSPERSPEKTIVER Alle tre satte egne mål før de gikk sammen om å finne felles mål.

– For prosjektet var det forløsende å se at målene til de tre aktørene ikke var i konflikt, og hvor store forskjeller det er i tidsperspektivene deres, sier Warp.

Enkelt sagt har Forsvarsbygg og Avinor resultatmål på kort sikt (2022 og 2025): Selge tomter og etablere ny, effektiv sivil lufthavn – uten at det koster dem mer enn «minimumsløsningen» å flytte dagens sivile rullebane 80 meter.

For Bodø kommune gjelder smart byutvikling over lang tid, mot 2065 til 2085 for arealene som frigjøres.

– Vi må sette tydelige mål, ellers er det vanskelig å sikre enighet. Men alle tre ønsker å legge til rette for den byutviklingen Bodø har mål om, understreker Warp.

Det har også vært viktig å gå bredt ut for å hente innspill gjennom flere workshops med lokale interessenter, blant annet for å avdekke potensielle interessekonflikter tidligst mulig.

FINANSIERING GJENSTÅR Tross enighet så langt og politisk suksess: Det gjenstår mye. Blant annet om lag 1,5 milliarder kroner som må skaffes til veie lokalt, siden flytting av flyplassen må betales

før frigjort areal kan selges og så utvikles. En modell for eierskap utredes nå.

– Finansieringen handler egentlig om vilje, mener Skjelvan, som poengterer at kommunen har et driftsbudsjett på rundt 4 milliarder kroner og en balanse som er «ganske fyldig».

De andre to er mer bekymret for pengesiden av saken.

– Jo lengre ned i materien vi kommer, jo større blir de økonomiske konsekvensene i beslutningene.

Da kan det bli vanskelig å bli enige, frykter Eliassen.

Han tror også miljøopprydding blir krevende, selv om kartleggingen ikke avdekket noe det ikke er naturlig å forvente.

Tobiassen trekker fram de samme to utfordringene, finansiering og miljøopprydding, men heller ikke hun tviler på at prosjektet vil lykkes: – Vi er alle veldig samstemte på at dette får vi til!

VEIEN VIDERE De tre samarbeidspartnerne er nå i ferd med å implementere eiendomsstrategien, og har organisert prosjektet for å svare ut to oppdragsbrev: Fra Forsvarsdepartementet til Forsvarsbygg, og fra Samferdselsdepartementet til Avinor.

En programgruppe med Forsvarsbygg, Avinor og Bodø kommune skal sørge for at byutviklingen er i tråd med målene som er satt i oppdrags­brevene. Hilde Warp fra Multiconsult er programsekretær.

Programgruppen koordinerer innspill fra sju arbeidsgrupper: • Arealbehov for operativ sivil lufthavn • Finansielt bidrag til utbygging av sivil lufthavn • Miljøkartlegging, inklusive kostnader • Modell for finansiering av opprydding av tomter • Tilrettelegge for Bodømodellen • Planarbeid i henhold til Planog bygningsloven • Samarbeidsavtaler mellom de tre partene

29

BYUTVIKLING

Det største samferdselsprosjektet

I NYERE TID

Det skal bygges 8,5 km tunnel fra Fornebu i Bærum til Majorstuen i Oslo. Det skal opprettes flere tusen innendørs sykkelparkeringer. Den vedtatte utbyggingen vil ta minst fem år. - Det kommer til å bli litt plagsomt for folk, det er ingen tvil om det, sier Irene Synnøve Måsøval som er direktør for Fornebubanen.

Tekst: Herman Berg

Illustrasjon: Skøyen stasjon, Fornebubanen

30

Oversiktsplan for bane til Fornebu fra 1919

– Vi skal alltid legge opp til kvalitets­ messig gode nok løsninger, men samtidig må de ikke være overdimensjonerte.

Irene Synnøve Måsøval, Fornebubanen

K

ristiania og Aker sporveis­ komité la «oversigtsplaner til nytt forstadsbanenet» på bordet allerede i 1919.

Da hovedflyplassen ble flyttet til Gardermoen i 1998 var det også store vyer. Men det er først nå, 100 år etter de opprinnelige planene og 20 år etter at flyplassen ble lagt ned, at det storstilte prosjektet endelig ser ut til å bli en realitet.

Det er nødvendig at beboerne på halvøya utenfor Oslo får tilgang til flere transportformer enn bil og buss. Det har vokst frem en liten by på Fornebulandet, og mange av Norges største og viktigste bedrifter har etablert seg i moderne forretningsbygg. Veksten i antall arbeidsplasser er estimert til et femsifret antall, og det planlegges 11 000 boliger.

Den lenge etterlengtete Fornebu­ banen vil ha en kraftig positiv effekt på vei- og trafikkforholdene

i området. Et seksvogns T-banetog med åtte avganger i timen som kan frakte opptil 8000 mennesker per time er det man ser for seg.

Reisetiden fra Fornebu til Majorstuen vil bli på 12 minutter.

GØY MED TUNNEL! Irene Synnøve Måsøval er tidligere utbyggingssjef i Sporveien. Hun hadde overordnet ansvar for alle utbyggingsprosjektene i Oslo Sporveier de siste ti årene.

Nå er hun sjef for det største utbyggingsprosjektet til Sporveiene i moderne tid.

– Dette er fem ganger større enn Lørenbanen, sier hun med et smil.

– Å bygge en åtte kilometers tunnel er gøy! Det er klart det finnes noen utfordringer, og mange løse tråder fortsatt, men de bør være overkommelige og løsbare. Først og fremst må vi få unna forprosjekt og kvalitetssikring av tekniske løsninger

31

– Hovedutfordringene våre er stasjonen på Skøyen og kryssingen av Lysakerelven. Man forholder seg alltid til den grunnen som er, noe som vil være spennende ingeniørmessige utfordringer.

Irene Synnøve Måsøval, Fornebubanen og økonomi. Så kan vi komme i gang.

Planen er byggestart i 2020, med noe forberedende arbeider fra 2019, opplyser hun.

Måsøval er i ferd med å vurdere leveransene fra forprosjektet.

– Det er spennende om forprosjektet er gjennomarbeidet nok, slik til at vi kan gå videre. Vi skal alltid legge opp til kvalitetsmessig gode nok løsninger, men samtidig må de ikke være overdimensjonerte. Det hender man tar godt i, for å være på den sikre siden, og da blir det fort for kostnads­ krevende. Blir anlegget totalt sett for dyrt, er det en risiko for at vi ikke får fullfinansiering, forklarer hun.

12 MILLIARDER KRONER I investeringsregimet til Oslo ­kommune har man først et for­ prosjekt, og planene skal deretter gjennom en ekstern kvalitetssikring på tre til seks måneder som skal si noe om hvor gode anslagene er og om det

32

hele ser gjennomførbart ut. Deretter kommer finanseringsbeslutningen. ­Kvalitetssikringen gjennomføres høsten 2018, mens finanserings­ beslutningen skal landes før ­årsskiftet.

Den endelige prislappen for prosjektet er altså ennå ikke klar.

Det fire år gamle estimatet er på 12 milliarder kroner. I statsbudsjettet 2017 ble det bevilget 50 millioner som en kickstart. Planen er at staten skal dekke 50 prosent av kostnadene, resten skal finansieres med penger fra grunneiere og bompenger gjennom Oslopakke 3.

Sjefen for Fornebubanen tror likevel ikke dette blir den endelige prislappen.

– Anslaget er basert på regulerings­ planen fra 2014 som ikke er like detaljert som det tekniske forprosjek­tet som nå er levert. Vi forventer at det ikke er helt likt.

Vi må foreta noen valg for hva vi

anbefaler videre i forprosjektet. Det får følger for ­styringsdokumentet som skal leveres til kvalitetssikring, sier hun.

MÅ LØSE NOEN FLOKER Som i alle større utbyggings­ prosjekter er det noen flaskehalser hvor utbygger må være kreativ for å finne løsninger. I dette prosjektet ligger utfordringene rundt Lysakerelven og på Skøyen.

– Hovedutfordringene våre er stasjonen på Skøyen og kryssingen av Lys­akerelven. Man forholder seg alltid til den grunnen som er, noe som vil være spennende ingeniørmessige utfordringer. På Skøyen blir det en stor, åpen byggegrop i lang tid. Det er hus i området som må støttes opp eller som må rives. Vi må velge riktig så vi får dette til å gå ihop kostnadsmessig og fremdriftsmessig, sier Måsøval.

Planene berører blant annet bevaringsverdige Sofienlund på

Skøyen, strøkets eldste bygning.

Stasjonen på Skøyen blir liggende under Hoffsveien, parallelt med jernbanestasjonen. Sofienlund ligger ca. 20 meter fra den planlagte ­byggegropen.

Et annet dilemma er hvor dypt stasjonene skal ligge under jorden.

Det skal bygges seks stykker i Bærum og Oslo: Fornebu senter, Flytårnet, Arena, Lysaker, Vækerø og Skøyen, før banen kobles på den eksisterende Majorstuen stasjon. På Majorstuen kan det også bli store endringer, med planer om et toetasjes stasjons­ område, men den utbyggingen ligger ikke innenfor prosjektmandatet til Fornebubanen nå.

HALVAUTOMATISKE TOG Det har vært mange forslag gjennom årene til hvordan banen skulle bygges. Den futuristiske arkitekturen på Fornebulandet inspirerte kanskje politikerne i Akershus til å vurdere en svevebane. Til slutt landet man på en vanlig metroløsning under jorda.

Et annet forslag har vært førerløse tog.

– Oppgradering til et ­helautomatisk system ville rett og slett kostet for mye. I forbindelse med S ­ porveiens utskiftninger av signal- og sikringssystemet, vurderte man en hel­automatisk variant, men det blir bemanning på togene, sier hun.

– Det blir selvsagt færre oppgaver for førerne med dagens teknologi.

Sporveien har en av de mest kostnadseffektive løsningene på T-bane i verden, med svært lav bemanning. I mine øyne er den lille bemanningen som vil være på togene fornuftig i og med at det ikke er folk på stasjonene, fortsetter Måsøval.

Utskiftning av signal- og sikringsanlegget til Sporveien vil foregå i parallell med utbyggingen av Fornebubanen. Det medfører oppgraderinger på trafikk­leder­ sentralen, hvor man styrer alle de 101 stasjonene i Sporveiens nett.

– Man skal basere seg på en helt annen type teknologi med det nye anlegget. Det vil påvirke styring av togene, togrekkefølgen, innhenting av forsinkelser og alt som har med trafikkstyring av et T-banenett å gjøre, sier hun og minner om at Fornebubanen i seg selv ikke egentlig er en så stor utvidelse av det totale T-banenettet.

Utfordringen er at alt skal gjøres samtidig: – Vi har planer om å bygge hele tunnelen på tre strekninger parallelt. Det blir spennende å se hvilke overraskelser vi møter med hensyn til grunnforholdene, og hvordan vi løser dem. Når forprosjektet er klart, skal løsningene være gjennomførbare innenfor estimerte tids- og kostnadsrammer. Nå gjelder det at planene vi legger er så gode at de holder til banen er ferdig bygget, sier Måsøval.

33

BYUTVIKLING

Transformeres til grønn

MØTEPLASS Den 80 år gamle trafikkmaskinen Slussen i Stockholm sentrum skal bli et urbant hverdagsrom for gående, syklende og kollektivtrafikk. Det nye anlegget skal også inneholde parker, kulturtilbud, restauranter og cafeer.

Tekst: Stein Arild Iglebæk

– Når man setter spaden i bakken her, er det mer arkeologi å ta hensyn til enn forurensning.

Lina Werneman, Iterio

34

F

ra å være et labyrintlignende trafikknutepunkt i betong og asfalt, skal området mellom bydelene Gamla Stan og Söder åpnes opp og fylles med grøntanlegg, underholdning og mennesker som ikke bare er på vei til et annet sted. Det skal bli et sosialt samlingspunkt med mulighet for rekreasjonsaktiviteter både dag og kveld, året rundt.

oppfyller kriteriene, transporteres til et godkjent mottaksanlegg, sier Lina Werneman.

Hun er «miljösamordnare» i prosjektet og er ansatt i ­konsulent­ selskapet Iterio, som også arbeider med geoteknikk i nye Slussen.

Hele Slussen er klassifisert som et område av nasjonal kulturverdi, slik at man ikke får ta et spadetak uten at en arkeolog er til stede.

– Når man setter spaden i bakken her, er det mer arkeologi å ta hensyn til enn forurensning. Alle i prosjektet er bevisste de miljøkravene vi må følge, og samtidig behovet for å følge tidsplanen. Det er en utfordring hver dag, sier Werneman.

STRENGE MILJØKRAV Et gigantisk byggeprosjekt midt i Stockholm gir naturlig nok en rekke utfordringer. Hvor skal man for eksempel gjøre av alt som graves ut?

STORT PUSLESPILL Wernemans arbeid går generelt ut på å samordne, planlegge og følge opp miljøspørsmålene i en kompleks prosjektorganisasjon.

– For det første vil vi gjenbruke så mye som mulig av massene i prosjektet, forutsatt at de oppfyller vilkårene om forurensning. Et annet krav er at massene må ha den tekniske kvaliteten som er nødvendig for gjenbruk. De massene som ikke

Slussenprosjektet omfatter tre delområder – land, vann og fjell.

I hver av disse finnes det ulike teknikkområder som grunnarbeider, betong og stål. Hvert teknikkområde har sin egen byggeleder, og totalt finnes det ti slike.

Illustrasjon: Dbox

– Det er mange hvordanspørsmål, og min rolle er å hjelpe byggelederne med støtte til hvordan ulike miljøaspekter innen deres område skal håndteres. Jeg er et bindeledd mellom byggelederne og entreprenøren i alt som har med miljøspørsmål å gjøre, forteller Werneman.

I tillegg til vanlige miljøutfordringer som håndtering av løsmasse, avfall, kjemikaler og materialvalg, er det en utfordring med overflate- og grunnvann.

– Det er mange gamle bygninger i området som er sårbare for endringer i grunnvannsnivået, og overflatevannet må ikke grumses til. Mälaren er jo vannkilde for svært mange mennesker, sier Werneman.

Ombyggingen av Slussen startet i 2016 og vil ikke være sluttført før i 2025. Et element som gjør det store puslespillet vanskeligere å legge, er at gang-, sykkel, og kjøretøytrafikken må fungere i hele byggetiden. Man kan ikke bare stenge hele området.

Når man for eksempel graver ut en vei, må det gjøres i flere etapper der gang- og sykkelstien flyttes til den andre siden og en bro bygges over veien. På lignende måte må man bygge flere midlertidige bussterminaler.

Et annet element som påvirker byggetiden, er at alt arbeid som gir støy i hovedsak bare kan utføres mellom klokken 7 og 19.

BEHOV FOR FORNYELSE Slussen er nettopp en sluse for et stort antall reisende i Sveriges hovedstad. Det er også en sluse der Mälaren og Saltsjön møtes mellom bydelene Gamla Stan og Söder. Risikoen for oversvømmelser i Mälaren reduseres sterkt da nye Slussen kan slippe ut fem ganger så mye vann fra Mälaren til Saltsjön som den gamle. Prosjektet sikrer også vanntilgangen for de to millioner menneskene som får sitt drikkevann fra Mälaren.

OM SLUSSEN­ PROSJEKTET • Radikalt endre trafikkbildet til en ny og forenklet struktur, som tilgodeser fotgjengere og syklister framfor biltrafikken.

• Skape liv med parker, kultur­ tilbud, restauranter og cafeer.

• Total investering er beregnet til SEK 12,1 milliarder.

• Arbeidet utføres i årene 2016– 2025.

• Hele utbyggingen finansieres av Stockholm Stad.

• Arkitekt er Foster + Partners.

• Entreprenører er Skanska, JM, Veidekke, SH Bygg og Implenia.

35

FORNYBAR ENERGI

Gedigent krafttak har gitt

LYS I MØRKLAGT LAND

36

«Små lys i dag, store lys i morgen».

Det ble slagordet til fredsprisvinner Ellen Johnson-Sirleaf, den kvinnelige presidenten i Liberia. Seks år etter at den storstilte planen ble lagt, er drømmen om å lyse opp tett befolkede områder i det vestafrikanske landet blitt en realitet. Norge har puttet et vesentlig bidrag i potten.

Tekst: Herman Berg | Foto: Multiconsult

37

– Bistandens rolle er å gå inn i land hvor man ikke evner å tiltrekke seg private investeringer, hvor det er høy risiko og hvor behovet for utvikling er veldig stort Ørnulf Strøm, Norad

T

enk deg et liv hvor du gruer deg til mørket trekker sitt dystre slør over stedet du bor. Hvor duren av dieselgeneratorer forstyrrer nattesøvnen, men er de eneste som skaper gatelyset utenfor. Hvor barna dine er engstelige for å gå ut om natten. Hvor de unge trenger gatelys for å lese lekser. Hvor handelsmennog kvinner risikerer overfall og plyndring hver eneste morgen.

Det må mer enn et norsk skippertak til for å snu en slik situasjon. Det var nettopp det Ellen Johnson-Sirleaf, også kjent som Afrikas jernkvinne, innså da hun fikk på plass en internasjonal koalisjon for å bringe landet ut av mørket. Bistand til det statlige kraftselskapet Liberia Electricity Corporation (LEC) var virkemiddelet. Målet var å bygge opp igjen det ødelagte vannkraftverket Mount Coffee.

Hun innså at hun hadde dårlig tid.

Landet hadde vært gjennom en borgerkrig som varte fra 1989 til 2003. Hun måtte utnytte momentet som var skapt, fordi hun ikke egentlig kunne vite hvor lenge det ville forbli fred i landet – og hvor lenge hun selv

38

kom til å sitte med presidentmakten.

Derfor satte Johnson-Sirleaf en meget ambisiøs tidsfrist: Vannkraftverket Mount Coffee skulle stå ferdig i løpet av tre år.

INTERNASJONAL KOALISJON Norge hadde etter presidentens innsettelse i 2006 forsynt landet med nødstrøm gjennom bidrag av dieselgeneratorer i hovedstaden Monrovia.

Det førte til mer lys i gatene. Norge var også involvert i å lære opp folk i Liberia Electricity Corporation, som igjen kunne tilby flere abonnenter strøm i hovedstaden. Men det var langt fra nok.

I den andre presidentperioden var det kun én sak som stod i hodet på Johnson-Sirleaf: Det var å skaffe folket mer lys! Dermed ble det klampen i bånn.

Norads underdirektør for ren energi, Ørnulf Strøm, tok i november 2011 opp forespørselen med Utenriksdepartementet (UD): Man trengte flere hundre millioner kroner til gjenoppbygging av Mt. Coffee Hydropower Dam. Kraftverket ligger ved St. Paul-elven, 25 kilometer nord for hovedstaden.

Vannkraftverket hadde en gang i tiden vært Liberias stolthet. Bygg­ingen ble startet i 1964 og kraft­verket ferdigstilt i 1967. Kapasiteten var på 64 megawatt på det kraftigste, noe som var nok til å forsyne strøm til Monrovia, hvor over én million innbyggere i dag hører hjemme. Da opprørere inntok vannkraftverket i 1990 tvang soldatene de ansatte til å slå av strømforsyningen. Høy vann­ føring på grunn av regntiden førte til at dammen etter hvert gikk over sine bredder og dro med seg deler av demningen. Helt fram til 2010 ble alt metall solgt som skrap eller plyndret i og rundt kraftverket.

Ifølge Bistandsaktuelt fløy daværende utviklings­minister Heikki E. Holmås i helikopter over ruinene til det gamle kraft­anlegget i 2012; Liberias stolthet var blitt et trist syn, det kunne Holmås selv observere. Ett år senere satt den norske ministeren på sitt eget kontor i Oslo og signerte forpliktende avtaler med Liberias energiminister Patrick Sendolo. Tysklands regjering var også med på spleise­ laget, gjennom KfW (Kreditanstalt für ­Wiederaufbau). I tillegg skulle Den europeiske investeringsbanken (EIB) og Liberias myndigheter bidra. Etter hvert stilte amerikanske Millennium Challenge Corporation (MCC) opp med midler. MCC er et uavhengig bilateralt utviklingsfond, opprettet av amerikanske myndigheter i 2004.

Kostnadene var i utgangspunktet anslått til 210 millioner dollar, hvor Norge fra starten skulle bidra med 70 millioner dollar. I tillegg ble det lagt 50 millioner kroner på bordet for å lære opp lokalt ansatte gjennom Liberia Electricity Corporation.

Dette skulle vise seg å bli altfor snaut.

ET RISIKOPROSJEKT – Det er jo helt åpenbart at det er risikofylt å operere i Liberia. Det er et fattig land med få kvalifiserte personer. Men det er nettopp derfor det er naturlig at vi er inne.

Bistandens rolle er å gå inn i land

hvor man ikke evner å tiltrekke seg private investeringer, hvor det er høy risiko og hvor behovet for utvikling er veldig stort, forklarer Ørnulf Strøm.

– Så det er desto gledeligere at vi har greid å bidra til å gjennomføre et tungt infrastrukturprosjekt av et slikt format, sier han videre.

Det var ikke gitt at det skulle gå så bra.

Liberia er et land som har slitt med skyhøy korrupsjon, ikke minst i det offentlige myndighetsapparatet, noe som er dokumentert av Transparency International.

Strøm forteller at de tok strenge forholdsregler før de startet: – Prosjektet er satt opp med en prosjektimplementeringsenhet PIU, som ledes av kanadiske Manitoba Hydro International. De forbereder, lyser ut, innstiller og foretar alle innkjøp og utbetalinger fra bankkonti i Europa. Reglene for innkjøp som benyttes er basert på den tyske utviklingsbankens KfWs regler – i tillegg sendes alle utlysninger og innstillinger til giverne for gjennomgang og godkjenning. Regnskaper revideres av internasjonale revisjonsfirma, forklarer han om den omfattende prosessen for å unngå at midler forsvinner.

Anti-korrupsjonsarbeidet i Liberia har da også gitt resultater og en positiv boost for landet på listen til Transparency International. I 2013, da anbudsrundene ble startet, hadde Liberia imidlertid et svakt omdømme med hensyn til hva som skulle til for å lande kontrakter, og hvem som egentlig fikk tilgang til hva.

Det frynsete renomméet gjorde at responsen fra internasjonale selskap i anbudsrundene var lunken; man måtte i stor grad selge inn Liberia som et trygt sted å operere – de internasjonale bedriftene ignorerte at

dette var et attraktivt kraftprosjekt.

Etter hvert kom imidlertid aktørene på banen. Multiconsult var én av dem. Selskapet vant en anbudsrunde og ble med på laget fra april/mai 2013.

– Noen ganger er det greit å ikke vite hvor stor oppgaven egentlig er, sier Bente Taraldsten Brunes i Multiconsult. Hun har vært involvert i Liberia-prosjektet på full tid siden 2013.

– Men alt kan fikses. Så lenge man bretter opp ermene og tar frem litt god gammaldags norsk dugnadsånd, går det som regel greit. Vi løste utfordringene underveis som de dukket opp, sier hun.

TATT PÅ SENGA AV EBOLA President Ellen Johnson-Sirleafs drøm var å trykke på den første turbinknappen for å sette i gang vannkraftverket den 16. desember 2015. Det skjedde ikke. Bakgrunnen var noe ingen hadde forutsett; en Ebola-epidemi. Den startet i mars 2014.

– Vi hadde gått gjennom veldig mange risikofaktorer, men hadde ikke tenkt på Ebola. Den kom på et veldig uheldig tidspunkt og var selvsagt krevende for alle parter. Vi visste jo ikke den gang om og når epidemien ville gi seg. Det å ta beslutninger om vi skulle stenge prosjektet helt ned, eller opprettholde prosjekt­ organisasjonen, det var tøft. Det ble ikke 100 prosent vurdert å stenge ned helt, man hadde jo håp om at de skulle få kontroll på epidemien.

Uansett påførte det prosjektet ekstra kostnader og flere andre, store utfordringer – du kan jo se det for deg! Prosjektet måtte lukke anleggs­ området, leie vaktmannskaper, flytte utstyret ut, reforhandle kontrakter, ja, i det hele tatt, forklarer Strøm.

Leverandørene ble trukket ut i 2014, og prosjektet ble overlatt til lokale representanter i en periode.

39

Liberia fikk etter hvert kontroll over den potensielle pandemien. Den 3. september 2015 erklærte WHO landet for ebolafritt. Og selv om det har vært meldt om oppblomstring senere, blir det nå regnet som trygt å oppholde seg der.

Brunes fikk forbud mot å dra inn i Liberia i mange måneder.

– Det var selvsagt nervepirrende.

Vi fulgte utviklingen fra utlandet, og det var en imponerende innsats som ble gjort for å få has på epidemien.

Sannsynligheten for å bli smittet er jo veldig lav, men konsekvensene desto høyere. Det var ingen som forventet at dette skulle skje i denne delen av Afrika, i hvert fall ikke i den skalaen, sier hun og mener det også var interessant hvilke forholdregler som ble tatt underveis, før hun forlot landet.

– Ingen av de internasjonale leveran­dørene, inkludert oss selv, hadde opplevd noe liknende før. Vi hadde erfaring med opptøyer med gjerder og vakter rundt anlegg, men det var nytt å kontrollere kroppstemperaturen på alle mennesker som gikk inn og ut av anleggsområdet, sier hun.

Vannkraftprosjektet ble anslagsvis forsinket ett år.

MANGLENDE PENGESTØTTE Det holdt imidlertid på å gå skeis.

I kjølvannet av Ebola-epidemien, hadde den liberiske regjeringen brukt så store ressurser på å demme opp for den livsfarlige sykdommen at de ikke var i stand til å levere sin økonomiske andel i prosjektet. Dessuten ønsket presidenten å øke kapasiteten gjennom en fjerde turbin. Det hjalp heller ikke at de opprinnelige prosjektkostnadsberegningene hadde vært altfor lave.

Det ble noen spente måneder med nye runder med forhandlinger. I denne perioden foregikk det også etter hvert intens lobbyvirksomhet på høyeste hold mellom Ellen JohnsonSirleaf, den tyske forbundskansleren Angela Merkel og den norske statsministeren Erna Solberg.

Til slutt lovet utenriksminister Børge Brende at Norge ville følge opp forpliktelsene i det vest-afrikanske landet. Dermed kom det friske penger på plass.

Prosjektet kunne fortsette.

ENORM PERSONLIG INNSATS Bente Taraldsten Brunes arbeidet dag og natt i fire år med prosjektet.

– Det kreves enormt mye av teamet som jobber med et sånt prosjekt.

Det går helt klart på bekostning av privatlivet. Samtidig har det vært et flott prosjekt, utrolig viktig for Liberia. Det er verdt alle timene jeg har lagt ned her hjemme og utallige

40

reiser frem og tilbake til Monrovia.

For min egen del har jeg lært mye av hvordan man skal løse det å ikke ha dokumentasjon i oppstarten av et prosjekt, informasjon man egentlig forventer bør være til stede.

Hvordan delegerer man ansvar i prosjektgjennomføringen underveis og hvordan løser man det når den lokale kompetansen i et land er fullstendig forsvunnet? Det har vært utrolig lærerikt, sier hun. Ørnulf Strøm berømmer Noradkollega Knut Gakkestad som har brukt over 50 prosent av tiden sin i Liberia-prosjektet de siste årene. For sin egen del anslår han det til 10–15 prosent, først og fremst for å sørge for at det har vært fremdrift og ikke for mange avsporinger.

– Samarbeidet med ambassaden i Ghana har også hele tiden vært utmerket, de har hatt det overordnende ansvaret for Norges innsats. Ambassaden har lagt ned betydelig med ressurser og ikke minst engasjement i dette prosjektet, sier Strøm og fortsetter: – Man jobber jo i Norad med mål om å få til noe, å se at det blir utvikling på bakken i de landene det gjelder.

Et land som Liberia har en veldig vanskelig forhistorie. Det å være der på åpningen og se hva det faktisk betyr for folk, se hvordan alle avisene hadde dette som førstesideoppslag, det er selvfølgelig også personlig veldig tilfredsstillende, sier Strøm.

Den 15. desember 2016 ble den første turbinen slått på i en storstilt seremoni hvor Ellen Johnson-Sirleaf og Børge Brende var til stede.

Dermed fikk 40 000 innbyggere i Monrovia servert miljøvennlig strøm for første gang siden 1980-tallet.

Til sammen er det anslått at Norge har bidratt med nærmere en milliard kroner til energisektoren i Liberia siden 2007. De offisielle summene for selve prosjektet er 492 millioner kroner til rehabilitering av kraftverket

– Det kreves enormt mye av teamet som jobber med et sånt prosjekt. Det går helt klart på bekostning av privatlivet.

Bente Taraldsten Brunes, Multiconsult

(20 prosent av de totale kostnadene i gjenoppbyggingen).

Norge har også fullfinansiert prosjektlederenheten PIU med opplæring av lokalt ansatte med 110 millioner kroner (2013–2017).

Enheten har bestått av opptil fem internasjonale eksperter og 20 liberiere. PIU har hatt det overordnede ansvaret for budsjetter, planlegging, kontrakter og bygging av kraftanlegget og kraftledninger.

planen skal prisen på strømmen halveres fra rundt 0,50 til om lag 0,25 dollar per kWh. For næringslivet vil det være fordelaktig å bruke billigere og ikke minst mer stabil strøm fra nettet fremfor å benytte dieselaggregater.

Den liberiske regjeringens mål er at 70 prosent av befolkningen i Monrovia skal være koblet på strømnettet i 2030, mens dekningen på landsbasis skal være 35 prosent.

Kundene for strømforsyningen er i stor grad fattige husholdninger.

I tillegg benyttes strømmen i offentlige bygninger og til gatelys.

Vannkraftverket er nå ferdigstilt med fire turbiner og en samlet kapasitet på 88 megawatt ved full vannføring.

Det blir hovedkilden til elektrisitet i Liberia og kommer til å betjene 200 000 kunder.

VIKTIGE LÆRDOMMER Svært lavt kompetansenivå i landet som følge av langvarig borgerkrig og manglende utdanning, krevde at opplæringen også inkluderte grunnleggende ferdigheter som regning, skriving og lesing.

Ingeniørstudenter fra tekniske skoler og universitet i Monrovia fikk muligheten til korttidspraksis på Mount Coffee-anlegget, og en profesjonell operatør fra Sveits fikk ansvaret for å drifte kraftanlegget og bygge lokal kompetanse de første fem årene. 18 liberiere har fått opplæring for å kunne sette Liberia Electricity Corporation (LEC) i stand til dette.

Leveransen av kraft fra Mount Coffee har som mål å være billig. Etter

– Mange av de kompetente folkene flyktet til USA under borgerkrigen

REN OG BILLIG KRAFT Frem til 2017 hadde fortsatt rundt 90 prosent av befolkningen i Liberia ikke tilgang til elektrisitet, og befolkningen var avhengig av ikke-fornybare energikilder som kull og diesel.

og har ikke kommet hjem. Det er selvfølgelig noen som har betenkeligheter med å flytte tilbake til Liberia etter å ha etablert seg med trygg jobb og inntekt i USA. Det som har overrasket oss mest, er nivået på de lokale arbeiderne som er igjen. Såkalte teknikere i Liberia befinner seg på et basisnivå. I tillegg har vi hatt en utfordring i de lokale arbeidernes erfaring og holdninger til helse, miljø og sikkerhet. Det har vært omfattende opplæring på dette for å kunne gjennomføre HMS i tråd med regler og krav vi stiller. Her har Multiconsult og tyske Fichtner gjort et solid stykke arbeid, forteller Strøm.

Brunes forteller at det viktigste for henne er hva de faktisk fikk til på bakken, til tross for dårlige odds.

– Man får til veldig mye, bare man har rett innstilling. Det har vært ekstremt korte tidsfrister. Dermed hadde vi fokus på å fordele de rette ressursene hvor de burde settes inn. Vi måtte være ett steg foran for å komme videre. Dette tempoet prentet seg inn i bakhodet til alle de involverte, og vi satte strenge tidsfrister til alle som var innom pro­ sjektet. Det har både vært fryktelig slitsomt og samtidig veldig gøy.

41

NÆRINGSUTVIKLING

Stimulerer til økonomisk vekst

I TANZANIA

Norge finansierer et landsomfattende program for elektrifisering av landsbyer i Tanzania. Tilgang på elektrisitet gir nemlig ikke økonomisk utvikling av seg selv. Mangel på kunnskap og penger begrenser bruken av strøm til produktive formål.

Tekst: Stein Arild Iglebæk | Foto: Joakim Arntsen

T

ilgang på elektrisitet og forståelse for hvordan den kan utnyttes kommersielt er en fundamental bærebjelke for økonomisk utvikling og bekjempelse av fattigdom.

I et samarbeid med organisasjonen Energy4Impact (E4I) driver Multiconsult et pilotprogram for opplæring og tilrettelegging for lokale entreprenører i 74 landsbyer i Tanzania. Målet er å stimulere til produktiv bruk av elektrisitet for å skape arbeidsplasser og lokal verdiskapning.

Når du knapt har sett slike før, må du forklares hvordan ulike husholdningsapparater brukes.

42

BESØKER 74 LANDSBYER Gjennom opplæring og tett veiledning skal lokale ildsjeler i regionene Tanga og Pwani settes i stand til å starte virksomheter og få full nytte av utbyggingen av det nasjonale strømnettet. På engelsk kalles prosjektet «Productive Use

of Electricity (PUE) in Pwani and Tanga».

Hver enkelt av landsbyene som nylig er blitt koblet til strømnettet, får besøk. Med en fargerik lastebil breddfull av elektrisk utstyr til demonstrasjon, arrangerer teamet en høylytt og engasjerende workshop for alle potensielle gründere i landsbyen. Formålet er opplæring i planlegging og forretningsdrift, finansiering og demonstrasjon av elektrisk utstyr.

MANGE FORRETNINGSIDEER 7. mai i år var representanter fra både kunde (Rural Energy Agency) og donor (den norske ambassaden) invitert til informasjonsdagen i landsbyen Makombe i Pwaniregionen. De besøkende ble imponerte over det de så.

Fredrick Mushi, team-leder i E4I, er begeistret over tilbake­

Innbyggerne i landsbyen Makombe er svært interessert i praktisk bruk av elektrisitet.

meldingen teamet hans får fra både nøkkelpersonene og landsbybefolkningen generelt.

målrettet trening og nær oppfølging, skal det skapes en rekke nye jobber på landsbygda.

– Deltakelsen og engasjementet vi har sett så langt i landsbyene overgår langt våre forventninger, og lover svært godt for fortsettelsen av PUEprogrammet. Folk kommer til våre arrangementer i stort antall, er svært interesserte i mer informasjon og har mange interessante f­ orretningsideer, sier han.

Joakim Arntsen, Multiconsults prosjektleder, er tilfreds med resultatene så langt.

SKAPER NYE JOBBER Framover vil E4Is mentorer arbeide nært med utvalgte entreprenører i hver landsby for opplæring og realisering av forretningsplaner.

Mentorene vil være tilgjengelige for entreprenørene resten av året. Innen utløpet av 2018 er målet å lære opp mer enn 1000 virksomheter og veilede mer enn 300 entreprenører. Gjennom

– Det er veldig motiverende å arbeide med lokale gründere for å skape forretninger og arbeidsplasser ved bruk av elektrisitet. Det er dette landsbyelektrifisering handler om – å skape økonomisk vekst og utvikling for lokalbefolkningen. I alt for mange prosjekter har man antatt at økonomisk utvikling vil komme automatisk når et område elektrifiseres – men historien viser igjen og igjen at det ikke er tilfelle. Gjennom vårt PUE- program senker vi informa­sjons- og finansieringsbarrierene og skaper lokal økonomisk utvikling, sier han.

– Deltakelsen og engasjementet vi har sett så langt i landsbyene overgår langt våre forventninger.

Fredrick Mushi, Energy4Impact

43

44

INTERNASJONAL BISTAND

De humanitære

INGENIØRENE Siden starten i 2011 har Ingeniører uten Grenser gjennomført sårt tiltrengte prosjekter innen energi, infrastruktur, vannforsyning og agrikultur verden over. Samtidig får norske rådgivere bygget CV- er beregnet på større internasjonale oppdrag.

Tekst: Arne Thorbeck | Foto: Mats Kahlström

45

– Humanitære og kulturelle forhold kan utgjøre så mye som 90 prosent av prosjektet.

Ola Mannsåker, Ingeniører uten Grenser

INGENIØRER UTEN GRENSER Ingeniører Uten Grenser (IUG) fremmer vekst i utviklingsland gjennom å formidle ingeniør­ kompetanse til norske bistands­ organisasjoner, og hvert år gjennomfører organisasjonen oppdrag verden over.

For å øke bevissthet og kompe­ tanse blant studenter, tilbyr IUG støtte til de som ønsker å skrive en masteroppgave relatert til bistandsarbeid.

IUG i Norge er en av mange nasjonale organisasjoner under paraplyen Engineers Without Borders (EWB) i verden. Den første EWB-organisasjonen ble opprettet i Frankrike i 1982, og det gikk ikke lenge før andre land fulgte etter.

De ulike EWB-organisasjonene er alle unike og relativt uavhengige.

EWB-organisasjonene ­arbeider stort sett med kunnskaps­formidling rundt ingeniørfaglig utviklings­ arbeid, samt igangsettelse og støtte til ulike nasjonale og internasjonale utviklingsprosjekter.

Dette innebærer både rekruttering og trening av ingeniører, samt ulike former for prosjektstøtte.

46

25

ingeniører og 14 prosjekter verden rundt. I 2017 satt Ingeniører uten Grenser (IUG) spor etter seg fra Colombia til Nepal, og daglig leder Ola Mannsåker ser at IUG har stor betydning både for brukerne, for ingeniørbransjen og for hver enkelt ingeniør.

– Engasjementet slår positivt ut for den enkelte ingeniør, og bidrar til å fylle arbeidet med mening. Samtidig er erfaring fra internasjonale bistandsprosjekter viktig når rådgiverselskapene skal ut i verden og konkurrere om prestisjeprosjekter i bistandssammenheng. Jo flere ingeniører man har med internasjonal erfaring, jo bedre rustet står selskapet i slike konkurranser, sier Mannsåker.

OVERVEKT AV KVINNER Bistandsperspektivet som følger Ingeniører uten Grenser appellerer i størst grad til kvinner.

– Av de fire ingeniørene vi har sendt ut så langt i 2018, er tre kvinner.

Når vi samtidig vet at det bare er 20 prosent kvinnelige ingeniører i Norge, så tror vi vår aktivitet kan bidra til å bedre denne balansen.

Vi trenger flere kvinner i den

mannsdominerte ingeniørbransjen, og IUG kan åpenbart gjøre noe med dette, sier Mannsåker.

En organisasjon som Ingeniører uten Grenser bidrar til å utvide ingeniørens rolle, og til å underbygge ingeniøryrkets humanitære perspektiv.

– Humanitære og kulturelle forhold kan utgjøre så mye som 90 prosent av prosjektet. Da står de tekniske problemstillingene bare for 10 prosent, og denne balansen må reflekteres i ingeniørenes bakgrunn, sier Mannsåker.

SAMARBEID MED BRANSJEN Som det første selskapet til å jobbe med IUG i Norge, har Multiconsult utviklet et tett samarbeid med organisasjonen. I 2017 gjennomførte selskapet og Norconsult sammen med IUG fire ulike bistandsprosjekter relatert til solenergi: For et sykehus i Sierra Leone, for FN i Sao Tome og Principe, for et barnehjem i Zimbabwe og for en skole og et barnehjem i Uganda.

I dag støttes IUG av alle de store ingeniørselskapene i Norge, slik at det er god tilgang på dyktige ingeniører til stadig flere prosjekter verden over.

BREDT SPEKTER AV PROSJEKTER I tillegg til konkrete ingeniøroppgaver rundt om i verden, skjer mye av arbeidet for IUG her hjemme.

Oppgavene omfatter blant annet deltakelse på MissingMapssamlingene, der man i samarbeid med Røde Kors og Leger uten ­Grenser utarbeider og forbedrer kart for utvalgte områder.

Studenter som er involvert i IUG, velger ofte å gjøre sin masteroppgave i sammenheng med Master med Mening. Oppgaven blir til i forbindelse med feltbesøk, i samarbeid mellom student, IUG og veileder.

ET OPPHOLD MED MENING IUG bidrar til sikrere strømforsyning for Nyenga-senteret i Uganda.

Eventyrlyst og sosialt engasjement motiverte Marte Wigen Nilsson fra Multiconsult til å dra – og bidra.

Nyenga-senteret i Uganda er et omfattende bistandstiltak med blant annet barnehjem, skole, helsestasjon og en rekke aktiviteter. Samtidig tilrettelegger senteret for mikrolån og andre tiltak som stimulerer næringsutvikling i området.

Den norske innsatsen styres av Nyenga-stiftelsen. Her er Multiconsult en av støttespillerne, og bidrar med kompetanse gjennom IUG. – Siden Multiconsult har egne avtaler med IUG og etablerte rutiner for hvordan samarbeidet skal gjennomføres, var det en relativt enkel sak å komme med i søknadsprosessen. En blanding av sosialt engasjement og eventyrlyst gjorde at motivasjonen var på topp, og etterhvert ble det klart at jeg var en av de som skulle reise ned, forteller Wigen Nilsson.

Vel fremme i Nyenga ble oppgaven for Wigen Nilsson og de andre deltakerne å vurdere en ny løsning for solenergi.

– Vi vurderte ulike alternativer for å gi senteret en mer stabil energisituasjon, og etter to uker la vi frem vår anbefaling. Samtidig gjorde oppholdet at jeg og de andre fikk en mye bedre forståelse av kulturelle og sosiale forhold, noe som er viktig dersom man ønsker å gjøre en forandring i folks liv. I tillegg er oppholdet et viktig del av vår CV-bygging, forteller Marte.

47

D

a det norske svømmeesset Alexander Dale Oen brått døde 30. april 2012, etterlot han seg mer enn sorg og fortvilelse blant de mange som kjente og beundret han. Alexander hadde lenge hatt et ønske om å hjelpe vanskeligstilt barn og ungdom å mestre livet gjennom naturopplevelser og fysisk aktivitet, og sammen med broren Robin hadde han planlagt å starte The Dale Oen Experience.

Vi har snakket med Alexanders bror Robin, som i dag driver stiftelsen videre. Brødrenes idé om å inspirere og hjelpe norske ungdommer er nært knyttet opp mot et sterkt engasjement for natur og miljø, og i dag har ideen vokst frem til en levedyktig virksomhet som hvert år samler tusenvis av unge mennesker.

LÆRING GJENNOM PRAKTISK AKTIVITET – Vi ønsker å stimulere elevene til å velge realfag, samtidig som

48

UTDANNING

THE DALE OEN EXPERIENCE To brødre, én visjon. Dette var starten for The Dale Oen Experience. Et unikt konsept for å gi vanskeligstilte barn og ungdom mestringsfølelse og selvtillit gjennom utfordringer og naturopplevelser - og samtidig stimulere interessen for realfag.

Tekst: Arne Thorbeck

de bevisstgjøres i forhold til miljømessige problemstillinger, forteller Robin.

– Vi jobber med ulike realfag som formidles ved hjelp av praktiske og hverdagslige problemer. En slik tilnærming virker motiverende og forsterker elevenes forståelse av fagene, og på sikt ser vi for oss å bidra på tre områder; Teknologi i praksis, Forskning i praksis og Natur, miljø og friluft, legger han til.

FREMTIDENS INGENIØRER I løpet av fire år har over 30 000 barn og unge deltatt i Dale Oens ulike aktiviteter. Disse spenner fra besøk på Dale Oen-senteret vest for Bergen, til lengre ekspedisjoner i arktiske strøk.

– Rundt seg kan deltakerne se, føle, kjenne og lukte det de skal lære om i klasserommet, og disse erfaringene gir en bedre forståelse av naturvitenskapelige fag enn

bøker alene, forteller Dale Oen og fortsetter: – Det bidrar også til å gi skole­ elevene en genuin interesse for de «harde» og ofte vanskelige realfagene. Og denne interesse er helt avgjørende for å forberede og forme fremtidens ingeniører.

EN KREATIV OPPVEKST Når vi spør hvordan ideen om læringsprogrammet dukket opp hos brødrene, forteller Robin om foreldrene.

– Vi fikk aldri et «nei…» eller «men…» fra mor og far. De lot oss prøve det vi ville, ganske betingelsesløst. Og når det gjelder vår egen skolegang ble vi aldri pushet til å jobbe mer eller annerledes enn vi selv mente var riktig, og det tror jeg kanskje bidro til at vi utviklet vår egen kreativitet.

Denne kreativiteten viste seg på mange måter, blant annet når vi skulle trene. I mangel av kostbart

treningsutstyr tok vi rett og slett på oss sekker som vi fylte opp med bremseskiver og -klosser fra gamle biler. Tungt ble det – og med vår treningsiver ga det resultater. Ingen trente mer enn oss to, og vi utgjorde et fantastisk lag sammen, sier svømmelegendens bror.

GODE SAMARBEIDSPARTNERE – Uten gode samarbeidspartnere hadde ikke The Dale Oen Experience blitt mer enn en god idé, fortsetter Robin.

– Derfor har vi brukt mye tid på å etablere nære relasjoner til både næringsliv, skolevesen og ulike offentlige instanser. Dette gir oss økonomisk støtte, verdifull kompetanse og konkrete oppdrag.

Akkurat nå skal vi i gang med et prosjekt som tar sikte på å kartlegge forurensningen fra plastikk i havet, noe som vil være lærerikt, bevisstgjørende og nyttig – for alle.

49

50

FREMTIDSBYGG

Fra

INSTITUSJON TIL HJEM Lange ganger og linoleumsgulv. Spritdispensere og gåstoler. Vil du ha det slik hjemme? Nei... LINK arkitektur har utarbeidet et nytt interiør for pleiehjemmet Madsbjerg i Holme, nord for Ebeltoft Kommune.

Den nye løsningen har skapt en helt annen og mer hjemlig atmosfære, med gjennomtenkt bruk av møbler, belysning og farger.

Tekst: Christina Hauberg, LINK arkitektur Danmark – Boligen skiller seg fra alle andre bygninger. Den er vår base, vårt private sted og vårt frirom. Derfor følger vi også prinsippene for innredning av private hjem når vi skal inrede Madsby pleiehjem, forklarer seksjonsleder Lotte Rolighed i LINK arkitektur Danmark.

Madsbjerg består av 60 pleieboliger og fellesarealer. Det er felles­arealene som er vurdert og rehabilitert under LINK arkitekturs ledelse, med etablering av frisørsalong, kino, systue og peisestue – alt med sjel og personlighet. Med nye møbler, ny belysning og nye farger på veggene har LINK arkitektur satt et hjemlig preg på Madsby, med utgangspunkt i verdiene trygghet, gjenkjennelighet og individualitet. Farger og tekstur på veggene samt løse tepper på gulvene signaliserer et hjem, ikke en institusjon.

– Vi skal balansere praktiske hensyn og hensynet til hjemlighet og estetikk. Pleiehjemmet er en arbeidsplass der funjsjonelle rammer for medarbeiderne er viktig. Men først og fremst er det jo et hjem, sier Lotte Rolighed i LINK arkitektur Danmark.

DESIGNMANUAL SOM FREMTIDENS STYRINGSVERKTØY De felles ankomst-, gang- og oppholdsarealene på Madsbjerg er nå innrettet med egen «identitet» som inviterer til opphold. De myke sofaområdene har utsikt til sjøen, og er plassert tett ved det felles ankomst­området og et lekeområde for barn. Ved inngangen til den enkelte bolig er det med inngangsdører i ulike farger og hyller til personlige ting, laget rom for hjemmefølelse og identitet.

Rom som tidligere sto ubenyttet er nå brukt til blant annet systue,

herretoalett, frisørsalong og kino, noe som gir mulighet for varierte, men gjenkjennelige opplevelser for demente beboere.

SKAPER ROM FOR BEDRE LIV Et pleiehjem skal være et sted der man har lyst til å tilbringe sine siste dager. Rolv Maurset, markedssjef i LINK arkitektur Oslo ser de samme tendensene i Norge som i Danmark : – Vi opplever stadig vekk at eldre mennesker savner referanser til sitt «tidligere liv» i eget hjem. Derfor blir det viktig at det legges til rette for interaksjon mellom de eldre, samtidig som fargevalg og interiør i størst mulig grad speiler deres tidligere hjem – uten at dette «krasjer» helt med de ansattes referanser.

51

Illustrasjon: Multiconsult / Johs Holt

BROER

Nytt landemerke

I SKIEN

Etter årelange diskusjoner har et nytt prosjekt bygget bro mellom politikere fra ulike partier i Skien.

Tekst: Stein Arild Iglebæk

I

april gikk et stort flertall i formannskapet inn for å bygge gang- og sykkelbro over Brygge­ vannet mellom Klosterøya og Follestad. Den 170 meter lange broen har en særpreget sikksakkutforming, noe som gir naturlige stoppe- og utsiktsplasser underveis.

Både form og funksjon begeistrer politikerne.

– Dette er et kjempeprosjekt, og jeg tror etterslekta vil takke oss for dette.

Det er et signalbygg der verdien bare vil øke, sa varaordfører Erik Næs (KrF) under behandlingen i formannskapet, ifølge Telemarksavisa. Åse Gro Bakke (SV) var like entusiastisk:

52

– SV har jublet for dette i ørten år.

Sammenliknet med andre broer er dette en framtidsrettet bro og en turistattraksjon.

USIKKER PRISLAPP Det er ikke så ofte det bygges broer i Norge, men så er det da også et krav fra Statens vegvesen at de skal prosjekteres for å stå i 100 år. Nye klaffebroer oppføres enda sjeldnere.

– Vi har valgt kompositt som materiale for å få vekten lavest mulig, sier daglig leder Gunnar Egset i prosjekteringsselskapet Johs Holt.

Prosjektet er nå gått videre til detaljprosjektering. Endelig investeringsbeslutning skal etter

planen tas i 2019 slik at broen kan stå ferdig i 2020.

Konseptet formannskapet i Skien vedtok, er estimert til 63 millioner kroner. Imidlertid er anslaget beheftet med noe usikkerhet, blant annet hvordan grunnen er på begge sider av broen.

– Dette er et av de viktigste leddene for å oppnå målene i Bypakka om å få flere til å gå og sykle, øke tilgjengeligheten og få flere til å bosette seg rundt broene, sa Emilie Scäffer (H) da saken var oppe i formannskapet, ifølge Telemarksavisa.

Foto: Hundven Clemets Photography

SKOLE

Årets skolebygg

2018

Vinneren av prisen Årets skolebygg 2018 ble Spetalen skole i Saltnes i Råde kommune, tegnet av LINK arkitektur og prosjektert av Multiconsult.

J

uryen fremhevet blant annet bruk av treverk og farger som uttrykker vennlighet og trygghet som er ønskelig i en skole, og mulighet for arenaer for samarbeid mellom flere lærere og elevgrupper.

– Å prosjektere og tegne en skole er en av de mest givende oppgavene vi kan få som arkitekter, idet vi skaper et sted hvor man møter glade barn som hopper og spretter omkring. Det at LINK arkitektur var så heldige å være med i prosessen fra første skisse til åpningen, var et suksesskriterium for dette vellykkede prosjektet og alt vi bygger er til syvende og sist kun en ramme for trygghet og trivsel for elevene

og lærerne. Arkitekter, rådgivere, byggherrer, politikere og lærere har et samfunns­messig ansvar for å skape denne rammen. En ramme som etter hvert fylles ut med læring, lek, latter og vennskap, sier arkitektene Kenneth Hald og Nicole Stobbe fra LINK arkitektur.

Spetalen skole har 280 elever og 50 ansatte. Nybygget er blitt plassert der hvor den gamle skolen lå tidligere. Hovedinngangen er tiltenkt besøkende, mens småbarnsog mellomtrinnet har sine egne elevinnganger mot skolegården.

Den gamle delen av skolen er blitt bygd om til administrasjonsfløy. I tillegg har skolen fått en flerbrukshall

med café, tribune og diverse styrketreningsrom som legger til rette for idretts- og kulturarrangementer i lokalsamfunnet.

– Skolen er den største investeringen kommunen har gjort noen gang. Med dens utseende er det et flott smykke man ser når man kjører igjennom Saltnes. Flotte klasserom med store vinduer gir gode muligheter for læring, sier ordfører René Rafshol i Råde Kommune.

SPETALEN SKOLE: • Byggherre: Råde kommune • Arkitekt: LINK arkitektur • Ingeniør: Multiconsult • Entreprenør: Solid

53

KONTRAKTER

SMÅSTOFF

54

NORGES STØRSTE VEIKONTRAKT

SKAL KARTLEGGE VIKTIG NATUR

VERDENS STØRSTE RØRBASERTE SYSTEM

Multiconsult har sammen med Aas Jakobsen og Skanska vunnet Norges største veikontrakt. Dette er det første OPS-prosjektet innen samferdsel på over ti år.

Miljødirektoratet har tildelt Multiconsult kontrakt på naturtypekartlegging basert på systemet Natur i Norge (NiN), som inkluderer artskartlegging.

Ved å bidra til utbyggingen av verdens største rørbaserte system for avfallstransport er Multiconsult med på å skrive historie i Bergen sentrum.

Kontrakten omfatter 16 kilometer ny firefelts vei og 9 kilometer ny tofelts vei med midtdeler i Løten og Elverum kommuner. OPS-prosjektet (offentlig-privat samarbeid) innebærer at Skanska tar på seg prosjektering, bygging og drift av veien i 20 år. Etter den tidens utløp tilfaller veien det offentlige.

Utlysningen gjaldt 21 kartleggingspakker spredt over alle landets fylker. Multiconsult fikk tildelt pakken for Østfold, som omfatter kartlegging av natur som er viktig for naturmangfoldet i gitte områder langs Glomma og Øyeren samt langs deler av Østfoldskysten.

Bossnettet blir det første av sitt slag i Norge, og skal på verdensbasis bli det største. Det spesielle med prosjektet er at det bygges ut i en eksisterende by, og vil ved ferdigstillelse dekke hele sentrumskjernen. Prosjektet innebærer å legge et rørnett under bakken som skal frakte søppel fra sentrum og ut til en mottaksterminal.

– Arbeidsformen der entreprenøren har ansvar for prosjektering og bygging, er en metodikk de statlige myndighetene ønsker mer av i fremtiden. Ved å komprimere byggetiden for så store anlegg sparer samfunnet store ressurser. Når også drift av veinettet i en gitt periode inkluderes, opprettholdes en avtalt kvalitet på produktet i en lengre periode, og dette gir forutsigbarhet, sier oppdragsansvarlig Jan Espen Tennvann i Multiconsult.

– Multiconsult satser målbevisst på å heve kompetansen innen natur og miljø, og er derfor svært fornøyd med denne prestisjefylte tildelingen, forteller biolog og oppdragsleder i Multiconsult, Ragnhild Heimstad.

Om lag 10 000 søppebøtter skal byttes ut med 500 nedkast for søppel knyttet til nedgravde rør i bakken. Herifra vil søppelet som kastes, suges i rørsystemet til mottaksterminalen. Målet er å få bukt med overfylte søppelbøtter og skjemmende søppellukt. Bossnettet vil gi færre skadedyr, mindre utslipp fra store biler i sentrum, samt skape et ryddigere bymiljø. Resirkulering er det også tatt høyde for, søppelet kan sorteres i én nedkaster for restavfall, én for papir- og én for plastemballasje.

Multiconsult Nedre Skøyen vei 2 0276 Oslo Tlf: 21 58 50 00 multiconsult.no facebook.com/multiconsultgroup linkedin.com/company/multiconsult