Page 1

Misjonsalliansens magasin

Ecuador Barnas dag, fordi de fortjener det! Liberia Fra nødhjelp til utvikling Brasil Et nytt brasil er født Filippinene Det nytter på Marinduque Kambodsja Varmen skaper sykdom og død Kina Levende utdannelse Vietnam Sommerleir i Mekong Bolivia Fattigdom har «en kvinnes ansikt» Sammen Fotballag fra Ecuador i Norge

blogg@misjonsalliansen.no #4/2013  109. årgang

Tema:

utdanning


Vis at du bryr deg


!

Bli 

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.  Liberia 

Kambodsja 

Brasil 

Ecuador 

Bolivia 

Vietnam 

Filippinene 

[ tsj i li ) n r. 4 – 2 013

Som fadder gir du sårbare barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet. Å være fadder koster 230 kr i måneden

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg vil betale beløpet med AvtaleGiro. 

Jeg vil betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo


Portrettet Spiller på Ungdom

Trend Fremtiden i deres hender

Reportasje Byggeklossene i samfunnet

Sammen Fotballag fra Ecuador i Norge

Bolivia Fattigdom har «en kvinnes ansikt»

Vietnam Sommerleir i Mekong

Kina Levende utdannelse

Kambodsja Varmen skaper sykdom og død

Filippinene Det nytter på Marinduque

Brasil Et nytt brasil er født

Liberia Fra nødhjelp til utvikling

Ecuador Barnas dag

Reportasje Alle mann på skolebenken

Leder Tenk om alle hadde like muligheter

40

38

30

28

26

24

22

20

18

16

15

14

7

5

46

Ettertanke Hva er denne sløsingen godt for? 45 Kommentar Nøkkelknippet

  #4/2013

4

utdanning Tema:


Tenk om alle hadde like muligheter «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Galaterne 3, 26-28

Utgiver  Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

 Visjon  Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

Navnet  Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili  Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00. Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

foto: Knut Iversen Foseide

misjon

Bildet dere ser rett ovenfor har brent seg fast på netthinnen min. Møtet mellom lille Anna og den vakre gamle damen i Kambodsja. Utgangspunktet deres er så forskjellig som det kan få blitt. Lille Anna er født i trygge Norge. Framtidsutsiktene er gode. Skolegang og utdannelse er sikret. Hun har mulighet til å bli akkurat det hun har lyst til å bli. Den flotte damen er preget av et hardt liv. Jeg vet lite om livet hennes og hva hun har opplevd. Kan bare forestille meg det. Det jeg vet, er at hun har overlevd et av de mest grusomme regimene verden har sett, Røde Khmer. Sannsynligheten er stor for at hun verken kan lese eller skrive. Hun bor i en fattig landsby i Kam-

bodsja, som er et av de fattigste landene i verden. Urettferdigheten i verden snakker vi mye om her i Tsjili og i Misjonsalliansen. De rikeste 10 % av verdens befolkning kontrollerer 85 % av velstanden. På toppen av den listen befinner vi oss, på den øverste ringen av kransekaken. Majoriteten i verden, seks milliarder mennesker, lever på et dagsbudsjett på under 10 USD. Vi har hørt det før, men det er vanskelig å ta det inn. Det var ikke slik det var ment å være. Jesus gjorde opprør mot den skjeve fordelingen mellom menneskene som levde for 2000 år siden. Det har dessverre ikke blitt bedre. Vi har ikke klart å leve etter hans eksempel. Jeg tror ikke det er for sent å gjøre noe. Det blir aldri for sent! Så lenge det finnes fattige, er det vårt ansvar å kjempe for en rettferdig verden. Møtet mellom lille Anna og den gamle damen gir håp. Kontakten mellom dem er åpenbar. De fryder seg i hverandres selskap. Her finnes ikke skiller eller fordommer. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri … » Måtte vi alle møte våre medmennesker som lille Anna gjør.   arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Leder

5


Alle mann på skolebenken Før risikerte kambodsjanere å bli drept om de hadde gått på skole. Nå bidrar Misjonsalliansen til å gi alle lag av folket sjansen til å få utdannelse – fra de yngste til de eldste.  > Tekst & Foto [ Bjørn Jarle Sørheim-Queseth & Knut Iversen Foseide ]

6

Reportasje   #4/2013 #4/2013  Reportasje


Reportasje #4/2013 

7


>

Venner, ikke nøl med å komme … » De kommer: Foreldre og barn, spaserende langs regnvåte jordveier og over grønne risåkre, mot barnehagebygningen. Løshunder trekker seg til side og slipper dem inn gjennom åpningen i nettinggjerdet. På en kvadratisk sementplatting, under en himmel av bølgeblikk, står de eldste barna på rekke foran tavlen. Sangen deres kunngjør at dagen kan begynne: «Vi kommer til skole, lærer tegning, tall og rim og språk, gjør hjertet aktivt og kroppen sunn.» Om lag tretti barn samler seg på sementgulvet. De får utdelt leker; blyanter, puslespill, treklosser. Langsmed veggene sitter mødre og bestemødre og følger dem med blikkene. – Jeg er veldig glad for å kunne ta med meg Sieng til barnehagen, sier en av mødrene, Sophoas Soum. – Allerede nå merker jeg at han blir mer aktiv av å være her enn av å være hjemme.

«Barnehagen er åpen nå.

EN AV TRE. Den lille barnehagen ligger i landsbyen Kantourt Prong, i et av Misjonsalliansens prosjektområder i Sør-Kambodsja. Sammen med partnerorganisasjonen KADRA har Misjonsalliansen her bygget ytterligere to barnehager med den hensikt å forberede barn på fremtidig skolegang. Bygningene er finansiert med støtte fra faddere i Norge, og det er også blitt brukt penger på å utdanne kvalifisert personell. NY MENING. En av dem som har fått utdannelse, er barnehagelærer Tim Sam Eart. – Jeg fikk et tilbud fra KADRA i 2009 om å delta på kurs for å utdanne meg, sier hun. – Helt siden tenårene hadde jeg lyst til å bli lærer, men det var bare en drøm, ikke noe jeg hadde mulighet til. Da lokalsamfunnet her etterlyste en lærer, meldte jeg meg frivillig og KADRA sendte meg på kurs. Det gav livet mitt en ny mening, sier Tim.

Nå er hun leder for barnehagen og arbeider for å stimulere barna og gi dem læringsglede. – Jeg utfordrer dem til å være aktive, til å bevege seg. Jeg lærer dem ord og tall, men også til å utvikle følelser og tanker. Jeg vil at de skal være opptatt av andre mennesker og leve i felleskap med familien sin og samfunnet omkring seg. Det er viktig at bar-

BAMBUSSKUDD.

8

#4/2013  Reportasje   #4/2013

na er i barnehagen. De er jo «bambusskuddene». De er fremtiden. Og dette er en god base for dem før de skal begynne på skolen, sier hun. I løpet av de fire årene Tim har jobbet i barnehagen, har hun sendt flere kull vel av sted til sin første skoledag, og hun følger med på hvordan det går med dem. – Jeg hører stadig fra rektor at disse barna «mine» utmerker seg. Læreren undrer seg og spør dem hvor de har lært så mye, hvem som har gjort dem så flinke og disiplinerte. Og da sier de navnet mitt, sier Tim. I Kandal landsby, et stykke unna, er et trettitalls barn samlet rundt en hvit tusjtavle. Bambushytten er landsbyens skole, startet på initiativ fra en lokal kirke og med støtte fra Misjonsalliansen. – Jeg trives bra og kommer hver dag. Av alle fagene som vi lærer, liker jeg matematikk best. Jeg er god til å regne ut tall, sier ti år gamle Un. – For meg handler det om sikkerhet. Jeg vet at sønnen min er trygg her. Han har en god lærer. Hver eneste morgen vet jeg at han er her, sier moren hans. – Hvordan fremtiden blir, kommer an på hva slags muligheter han har, fortsetter hun. Hun blir blank i øynene og snur seg bort. FREMTIDSMULIGHETER.

Helt siden Misjonsalliansen startet sitt arbeid i Kambodsja i 2008, har det blitt satset tungt på å utbedre skoler, infrastruktur, heve kompetansen blant lærere og støtte barn og unge så de kan fullføre utdannelsen sin. – Vi dekker en bred gruppe. De siste årene har vi hatt fokus på skoler og barnehager. Nå må vi se hvordan vi også kan inkludere funksjonshemmede, voksne og eldre, slik at også de kan få utdannelse, sier Rick DeGraaf, som leder Misjonsalliansens arbeid i landet.

SATSER BREDT.

«LÆRING». – Dette er et tema i endring, fortsetter han. – Vi snakker mye om dette og leker med ordet «læring» i stedet for «utdanning». Vi bør skape læringsmuligheter for alle, så de kan få anledning til å være det Gud vil at de skal være. Vi har blant annet drøftet analfabetisme blant voksne. Hva trenger de å kunne? Jeg tror for eksempel at hvis man skal være med i en sparegruppe eller drive en liten virksomhet, så må man kunne føre litt regnskap og skrive avtaler. Da trenger man å ha grunnleggende tall- og skrivekunnskaper.  >

ET MÅLTID MAT. Mødre og bestemødre hjelper til på kjøkkenet for å gi barnehagebarna et godt, næringsrikt måltid mens de er i barnehagen. Lærer Tim Sam Eart forteller at barn som ikke har et slikt barnehagetilbud ofte tilbringer dagene hjemme alene eller de må sitte å se på mens foreldrene jobber.


Reportasje #4/2013 

9


UNDERVISER MED KORT. Barnehagelærer Tim Sam Eart har gått på kurs og prøver å finne kreative måter for barna å lære. Hun har blant annet laget egne kort for hver dag i uken som viser om det er «barnehagedag» eller «fridag» og hva slags vær det er. Hun har også skrevet sangen barna synger hver morgen for å markere at dagen har begynt.

 >

10

Det er det mange i Kambodsja som ikke har. Da Pol Pot og Røde Khmer styrte landet fra 1975 til 1979, var det forbudt å gå på #4/2013 #4/2013  Reportasje   skole, og folkemorMANGE HULL.

det bidro til å utrydde så godt som alle som hadde utdannelse. Den 53 år gamle gårdbrukeren Hoas Ol husker godt den tiden. – Jeg vokste opp på 60-tallet. Det var Kambodsjas storhetstid, under kongen vår Sihanouk som hadde befridd oss fra Frankrike.


SITT EGET NAVN. Da kvinnene begynte på lese- og skrivekurs, var det flere av dem som ikke engang kunne skrive sitt eget navn.

Nå behersker de flere ord og enkle setninger.

Optimismen var stor. Dette endret seg etter kuppet i 1970. Da Pol Pot kom inn i Phnom Penh, ble jeg tvangsflyttet til provinsen Pursat. Da kunne jeg ikke gå på noen som helst skole, sier han. – Alle «bløtfingre» ble sett på som forrædere, forteller DeGraaf. – De ble systematisk avhørt, drept

eller satt i tvangsarbeid. De som hadde utdannelse, holdt det skjult. De spilte dummere enn de var. Mange av de som nå er gamle, fikk aldri noe utdannelse. Ikke kan de Reportasje #4/2013  skrive, ikke kan de lese, sier han.  >

11


12

#4/2013  Reportasje   #4/2013


>

I Kampong Sleng landsby er en gruppe kvinner samlet til kurs. – Jeg har vært med i gruppa i syv måneder. Da jeg begynte, hadde jeg ingen ferdigheter i å lese eller skrive mitt eget språk, sier 57 år gamle Yoh Saloi. – Jeg ville ha muligheten til å lære videre lese- og skrivekunsten til barnebarna mine. Jeg har ikke bare lært å lese og skrive her, men også om helse, hygiene og hvordan jeg skal ta vare på miljøet i landsbyen min, sier hun. – Jeg ville også lære barnebarna mine Khmer, sier 61 år gamle Chom Jei. – Foreldrene deres er opptatt med å jobbe ute på rismarkene og har ikke tid eller overskudd til å hjelpe dem med skolearbeidet.

SITT EGET SPRÅK.

ENKLE ORD. Gruppen ble startet i mai 2012 og består nå av 7-10 kvinner som møtes to-tre ganger i uken. Misjonsalliansen og KADRA har tilrettelagt for slike grupper flere steder i sine prosjektområder og håper det kan gi voksne kambodsjanere det de har bruk for av grunnleggende skriveferdigheter. – Da kvinnene startet her, skreiv flere av dem navnene sine feil. Noen kunne skrev enkelte tall på Khmer, forteller Chanthou, som er «Community Organizer» i KADRA. – Nå har de lært seg å skrive enkle setninger og flere ord. De lærer hvordan de kan sette sammen tegn og ord som er knyttet til helse, hygiene og miljøet i dagliglivet deres. HENGER SAMMEN. – Det er viktig at mennesker tilegner seg slike kunnskaper, sier DeGraaf. – Alt henger sammen. Når folk lærer seg å lese og skrive, når de lærer seg å forstå kontrakter og føre regnskap, blir det lettere for dem å skape utvikling i lokalsamfun-

nene sine. Vi trenger begge deler; både teoretisk og praktisk kunnskap, sier han. DeGraaf har arbeidet i Kambodsja i mange år og sier at utdanningsinstitusjonen er i endring, hele landet er i endring. – Og det går fort! Kambodsja har en veldig ung befolkning. De fleste her er i 20-årene, og mange av dem har, eller er i ferd med, å få seg en utdannelse. De lærer engelsk, de kan mye, de har smarttelefoner og internett. Ting forandrer seg. I løpet av 5–10 år vil det skje dramatiske endringer i Kambodsja. Da vil en utdannet middelklasse ta over for en eldre generasjon som aldri har fått utdannelse. Disse er åpne for forandringer på en helt annen måte enn sine forgjengere, sier DeGraaf.

BRYTNINGSTID.

IKKE SOLDATER MER. I en liten barnehagebygning, ikke så ulik den første, men et lite stykke unna, har barn og voksne satt seg i ring på gulvet. De er ikke mange her nå, bare femten elever. Ti av de som pleide å gå her, har nettopp begynt på skolen. Fra en stor kjele skjenkes suppe i skåler, og småmenneskene får hver sin skje. 78 år gamle Roat Yay hjelper tre år gamle Chey, barnebarnet, med å spise. – Jeg tar henne med her så hun kan lære ting, sier hun. – Jeg vil ikke at barnebarnet mitt skal bli analfabet. Hennes generasjon må ikke vokse opp slik som min gjorde. Vi lærte ingenting. Jeg har fremdeles ikke lært å lese eller skrive. Jeg, som er gammel, husker krigen, Røde Khmer … Vi trenger ikke soldater mer. Hvem som helst kan krige, men bare de med utdannelse kan bygge landet.  bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

FADDERBARN. Un er et av barna som får gå på skole med støtte fra faddere i Norge. Misjonsalliansen har omtrent 500 fadderbarn i Kambodsja og disse er representanter for sin skole og det prosjektet de er en del av.

Reportasje #4/2013 

13


Forebygging av vold i familien

35 damer er samlet til voldsforebyggende kurs ved Misjonsalliansens hovedkontor i Guayaquil. Blant deltakerne er kvinner som både har og ikke har opplevd vold, og som har vært vitner til vold i familie og nærmiljø. Men det er ikke det eneste de har til felles; de er også ledere i menighetene. Dette er ett av totalt syv kurs, som har blitt holdt i løpet av sommermånedene. Dagens tema er «Hva står i Bibelen om rettigheter og kjønn?» De sosiale og økonomiske forholdene her, har gjort at vi kvinner ofte ikke har de rettighetene vi fortjener, verken i eller utenfor kirken. Men nå er vi oppmuntret til å se på oss selv som privilegerte og sterke. Vi har like rettigheter og plikter i skaperverket, sier Lourdes Pin Diaz. Hun er en av damene som har reist lengst for å delta på kurset. Hun mener at en grunn til vold er migrasjon og lite skolegang. – De fleste damene her tilhører områder bosatt av tidligere jordbrukere og arbeidsledige, som har flyttet til utkanten av Guayaquil by, sier hun. For Lourdes ligger oppgaven framover i utdanning av nye generasjoner, og å skape nye tenkemåter blant kvinner og menn. Kursene er gitt i samarbeid mellom Misjonsalliansen og andre ikke- statlige organisasjoner som kjemper for rettighetene til Ecuadors mest sårbare.  n Daniel Garcia

Barnas dag, fordi de fortjener det! I Ecuador benytter man hver anledning man får til å feire. Día del niño, barnas dag, er en av mange viktige dager å markere.

14

Ecuador

Som utsending synes jeg at det kan være litt i meste laget hele tiden å feire alle slags mulige dager, men da jeg ble invitert til å feire día del niño med FULEV, en av samarbeidspartnerne våre, kunne jeg ikke takke nei . FULEV er en stiftelse for

mennesker som lever med hiv/aids og deres pårørende. FULEVs ønske den dagen var å lage en stor fest for barna av foreldre som lever med hiv/aids. At det til slutt ble fest, etter all venting, er sikkert og visst!  n Ingunn Skutlaberg Valbø


Utvider hiv/aids-prosjekt

Mister hus og hjem I utkanten av Guayaquil ligger området «Monte Sinaí». Hit har fattige mennesker kommet flyttende fra hele Ecuador i håp om en bedre fremtid. De har kjøpt seg tomter og bygd seg enkle hus, ofte av bambus. Nå viser det seg imidlertid at husene er bygd uten tillatelse, og at de som tok seg betalt for tomtene

i virkeligheten ikke var tomteeierne. I mangel på bosetningstillatelse har hundrevis av hus nå blitt revet av myndighetene. De fattige står husløse igjen, mens de falske tomteeierne har klart å lure seg unna.  n Rebekka Andreassen Garcia

Misjonsalliansen avslutter nå prosjektet «Hablemos de VIH/SIDA » (La oss snakke om hiv/aids), og arbeider for å utarbeide et nytt. Det nye prosjektet vil være en utvidelse av det forrige, med mer vekt på generelt forebyggende helsearbeid, samtidig som man har et sterkt fokus på hiv/aids. Det er et behov for å utruste lokalbefolkningen i prosjektområdene til å ta mer vare på helsen sin. Noen av de største problemene er tenåringsgraviditeter, vold i familer, mangel på fysisk aktivitet og dårlig ernæring.  n Ingunn Skutlaberg Valbø

Ny direktør

Takk for seg! Irene og Håkon Aandstad har fullført sine fire år i Ecuador og har reist heim til Askim for å ta fatt på det norske livet igjen. Ecuadoropphaldet har for Håkon sin del bydd på to år i direktørstolen samt to år i D-Miro, medan Irene i hovudsak har teke seg av volontørar og praksisstudentar. Dei har rukke å setje djupe spor i mange ecuadorianske hjarte, og det finst ingen

tvil om at Misjonsalliansen har nytt godt av å ha dei tilstades. Heller ikkje vi i utsendingsfellesskapet ville vore los Aandstads forutan, og vi er svært takksame for tida vi fekk saman.  n Bjørnar Valbø

1. juli vart Javier Gutiérrez tilsett som direktør i Misjonsalliansen i Ecuador, etter at Cesar Parra takka for seg i januar. Gutiérrez kjem frå stillinga som direktør i stiftelsen Juconi (Junto con los niños – Saman med borna) og har brei erfaring innan utviklingsarbeid. Han har òg vore leiar for eit nettverk av friviljuge organisasjonar i Guayaquil, der Misjonsalliansen har vore representert. Vi ønskjer han velkomen!  n Bjørnar Valbø

Ecuador x #4/2013 

15


Vanskelig vei fra «Nødhjelp» til «Utvikling» Etter at Liberia gjennom en årrekke har mottatt nødhjelp fra utenlandske organisasjoner, er det vanskelig å få folk til å delta i mer langsiktige utviklingsprosjekter. – Folk er vant til å få ting gratis, sier Misjonsalliansens representant i landet, Jonathan Kaipay. Det er så lett å Han mener at motta nødhjelp. Liberia nå er Da rekker noen i en omstildeg en brus og lingsfase der sier «vær så god». folket gradvis Utvikling derimot, må venne seg til tanken på er vanskelig. selv å skulle skape utvikling. – Denne prosessen er vanskelig. Det er så lett å motta nødhjelp. Da rekker noen deg en

16

Liberia

brus og sier «vær så god». Utvikling derimot, er vanskelig. Det må skapes over tid, og folk må delta, være med og bestemme, sier han. Kaipay mener det er nødvendig å gi god og riktig informasjon om hva som kan forventes når man går i gang med utviklingsprosjekter. – Man må alliere seg med lokale ledere og «de eldste» og forklare hva man skal gjøre og hvorfor det er viktig. Da vil noen trekke seg, men mange vil bli. Når de ser praktisk forandring i sine lokalsamfunn, vil de sette mer og mer pris på det.

I løpet av kort tid har det skjedd mye i skolesektoren gjennom arbeidet til Misjonsalliansen. Nye faddere og givere til arbeidet i Liberia gjør at flere skoler kan bygges og flere landsbyer kan se fremover med håp om utdanning for barna. – Vi har mange gode planer, og det er veldig flott å se planene bli en virkelighet. Når en landsby får skole for første gang, betyr det håp. Det er positivt for barna, for foreldrene, for lærerne og for hele landsbyen.  n Bjørn j. Sørheim-queseth


Et nytt Brasil er født Protesttog tok over gatene i Brasil, og befolkningen krevde forandring. Politikerne ble tatt på senga og ble lammet. De hadde ingen svar. Brasil opplevde historiske dager i juni i år. For første gang tok en vellykket demonstrasjon over gatene, og millioner av mennesker protesterte. Protestdemonstrasjonen fant sted i mer enn 100 byer over hele landet, og den raskt voksende bevegelsen har nettopp startet. Korrupsjon, sosial urettferdighet og vanstyre i Brasil har nådd slike høyder at eneste alternativet for mange mennesker var å gå ut i gatene og rope «Nok er nok». Folket, i stor grad unge mennesker, gikk ut i gatene fordi de ikke lenger vil tåle korrupsjon, høye skatter og mangel på investering i helse, utdanning og transport. – Jeg tror disse manifestasjonene av misnøye vil skape en endring i landet. Vi har våknet opp og sett kraften og verdien i et organisert og samlet samfunn, sier André Marçal, leder i Marçal i Igreja Cristã da Família, et kirkesamfunn og en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere i Brasil. Det som utløste den landsomfattende protestbevegelsen var en demonstrasjon i São Paulo mot økte priser på busser og metroen, og som ble kraftig slått tilbake av politiet. Maktbruken fra politiet

var langt ute av proporsjoner, og protestene smittet dermed over på andre byer. I løpet av fire dager ble det massedemonstrasjoner i gatene mange steder. En latent, kollektiv harme hadde våknet. En av de mest kontroversielle sakene er kontrastene i de offentlige investeringene. I forbindelse med VM i fotball i 2014 bygges det et stadion i hovedstaden Brasilia til 3,6 milliarder kroner, og mange reagerer på at et land med så lavt nivå på skole- og helsesystem kan bruke så mye penger på fotballanlegg. I tillegg har myndighetene varslet en ti prosent økning av de totale utgiftene ved fotball-VM. Brasil vil bruke 28 milliarder Reias, mer enn 60 milliarder kroner, på gjennomføringen av fotball-VM. Dette blir historiens dyreste, tilsvarende arrangement i Tyskland og Sør-Afrika kostet 28 og 21 milliarder kroner. Brasil står nå overfor en historisk mulighet, og det er en positiv side ved protestaksjonen. Fundamentale sider ved samfunnet som sosial urettferdighet og korrupsjon vil måtte gjennomgå en endring, og brasiliansk ungdom viser nok energi til å holde denne prosessen i gang.

– Det er spennende å se ungdommer gå foran i denne protestaksjonen, og som så mange ganger før ser vi at ungdom kan påskynde og gjøre en forandring i et samfunn. Jeg tror dette er starten på en ny tid i Brasil, og som vi har sett andre steder, er den igangsatt gjennom sosiale medier. Ungdom ønsker et mer rettferdig og inkluderende Når sønnen samfunn, sier din er syk – ta ham André Marçal. til fotballstadion! I etterkant av protestaksjonene synes det tvingende nødvendig å redusere gapet mellom rike og fattige. Det krever dype og strukturelle endringer. Myndighetene må vise en annen holdning der mennesker blir likeverdig behandlet og respektert. Den sosiale tsunamien som slo inn over gatene i landet viser et glimt av et nytt Brasil.  n Thiago Couto

Brasil x

17


Det nytter – på Marinduque! I fem år har Misjonsalliansen arbeidet på Marinduque. Det har gitt resultater. MARINDUQUE. Misjonsalliansen

har jobbet på øya Marinduque siden 2008. Det var ikke tilfeldig at arbeidet startet her. Vi var ønsket av myndighetene, og kommunene var klassifisert som de fattigste i provinsen. Arbeidet startet i Yook og Bagtingon som ligger i Buenavista, helt sør på øya. Nå i 2013 jobber Misjonsalliansen i 21 barangayer (små kommuner) i Torrijos og Buenavista,

18

Filippinene

og har i tillegg et godt samarbeid med de sentrale myndighetene. Her har Misjonsalliansen valgt å jobbe med utvikling av lokalsamfunn i samarbeid med innbyggere, myndigheter og andre. Arbeidet finansieres hovedsakelig gjennom fadderordningen der givere i Norge sponser arbeidet ved å være fadder for et barn som bor på stedet. Støtten går ikke direkte til barnet, men til lokalsamfunnet der barnet bor. På den måten når pengene til mange flere enn kun barnet; til barnets familie, naboer, lokalsamfunn og skole.

INGEN REVOLUSJON. Sakte, men sik-

kert skjer det en endring i de små samfunnene. Innbyggerne foretar en analyse av situasjonen i området og en lokal organisasjon opprettes. Denne organisasjonen blir en av Misjonsalliansens viktigste samarbeidspartnere. Medlemmene i organisasjonene gjennomgår mye opplæring og får etter hvert kapasitet til å planlegge og implementere egne prosjekt. Hva de enkelte organisasjonene ønsker å gjøre noe med, avhenger av analysen de gjør og behovet i området.


STORE UTFORDRINGER. Når innbyg-

gerne i lokalsamfunnene analyserer situasjonen, viser resultatene nesten alltid at de mangler helsetilbud, skolebygg, utstyr og undervisningsmateriell. Et stort antall barn er feil- og underernærte, og barnedødeligheten er høy. Mange voksne og barn har tuberkulose. Noen beskriver en situasjon med mye alkoholmisbruk, tenåringsekteskap og et stort antall barn som slutter tidlig på skolen. Tallet på barn som jobber, er mange steder alarmerende. Folk mangler inntekt og alternative inntektsmuligheter, få har tilgang til rent vann, og sanitærforholdene er dårlige.

SAMARBEID. Misjonsalliansens rolle er blant annet å legge til rette, drive opplæring og veilede medlemmene i den lokale organisasjonen. Vi jobber nært med myndigheter og læreinstitusjoner, og gjennom et samarbeid kan vi tilby lærere, helsearbeidere, foreldre og andre, kurs og seminarer. Samarbeidet medfører også at skoler og helsesenter utbygges eller rehabiliteres og får nødvendig utstyr, vannsystem, sanitæranlegg og infrastruktur utbygges. Misjonsalliansen ønsker ikke å ta over myndighetenes ansvar for å tilby offentlige tjenester, men vi ønsker å bidra til at de selv blir i stand til å ta ansvaret. VIL OG KAN. Vi opplever at det skjer en

SKAPER INNTEKT. Det som går igjen alle steder, er mangel på inntekt og behov for mer arbeid. Folk eier lite og tjener dårlig. Mangel på inntekt gjør at ungene ikke får gå på skole, familien har lite mat, og det fins ingen penger til ekstra utgifter som for eksempel ved sykdom og ulykker. For de lokale organisasjonene er det gjerne der de starter. De ønsker å starte nye inntektsskapende prosjekt for at folk skal bli i stand til å sende barna på skolen, ha nok mat og et verdig liv. I tillegg jobber de for å skape kapital for å kunne drive sin egen organisasjon og for å kunne gjennomføre andre prosjekt. Dette gjøres blant annet gjennom en spare- og låneordning blant medlemmene i organisasjonen.

utvikling i organisasjonene, i lokalsamfunnet og med enkeltmennesker. Det er stort å oppleve at forventningen om å bli hjulpet av andre går over til at den enkelte og fellesskapet selv vil og kan. Folk blir klar over egne ressurser, over egne og andres rettigheter, og tør å kjempe for det de ønsker og drømmer om. For barna betyr det at de får gå på skole, de får mer mat, de får lov til å drømme og de har et håp for fremtiden. – Vi ser at flere familier har råd til å sende barna sine på skolen, og de har mat nok til tre måltider daglig, sier Joel Quimora som er en av lederne i organisasjonen i Bicas Bicas. Han forteller videre at det er færre som misbruker alkohol nå som mange er engasjert i sukkerproduksjon.  n Hilde Bringedal

Fakta fra Buenavista og Torrijos per 2013 2 lokale organisasjoner med 2 medlemmer som jobber aktivt for sitt samfunn ■■ Egne ungdomsorganisasjoner med engasjert ungdom ■■ Enkeltpersoner og grupper har fått mer kunnskap, kapasitet, stolthet og selvstendighet ■■ Inntektsskapende tiltak iverksatt mange steder ■■ Elever og lærere har fått nye og bedre skolebygninger, utstyr og materiell ■■ Elever har fått ekstraundervisning ■■ Mange barn har bedre ernæ■■

ringstilstand pga. matprogram ved barnehager og skoler ■■ Vannsystem er utbedret og latriner er bygd ■■ Helsesentre er utbygd, rehabilitert og utstyrt ■■ Lærere, helsearbeidere og foreldre har vært på kurs og opplæring ■■ Andre aktiviteter: Holdningsskapende arbeid, sportsfester, leire, familiens dag og retreat, bibelklasser, miljøtiltak ■■ Årlige helsesjekker for innbyggerne arrangert i samarbeid med myndighetene

Hiv og aids øker Hver dag får rundt tolv filippinere beskjed om at de er smittet med hiv. I et land som tidligere har hatt få registrerte smittede, øker nå antallet dramatisk, og det vil fordobles i løpet av to år dersom trenden ikke snus. Behovet for tiltak og informasjon er stort. Utdanningsmyndighetene jobber nå med å undervise lærere som igjen kan informere sine elever. På Marinduque ble det i samarbeid med Misjonsalliansen arrangert et todagers seminar for ungdomsskolelærere. Rundt 120 lærere og ledere deltok.  n Hilde Bringedal

Morsomt på skolen Over 200 førskolelærere er samlet til et firedagers kurs i Gasan på Marinduque. Hensikten er å gi førskolebarna på øya et bedre tilbud og friste flere barn til å starte på skolen. Lærerne får tips om hvordan de kan gjøre skoledagen mer spennende og samtidig pedagogisk riktig.  n Hilde Bringedal

Åpnet barnehage I slutten av mai ble en nybygget barnehage i Makawayan åpnet. Bygget skal huse ca. 45 barn i alderen 3–5 år. Ungene er delt i to grupper og får tilbud 2–3 timer daglig. Makawayan ligger i Torrijos kommune på Marinduque, og lokalbefolkningen samarbeider med Misjonsalliansen om ulike prosjekt; undervisning, dyrehold og spareordning. Barnehagen er delvis finansiert av Misjonsalliansen.  n Ole Martin Uglem

Filippinene x #4/2013 

19


Varmen skaper sykdom og død Familiene i Romlek landsby kjenner klimaendringene på kroppen. I Kampong Speu provins rammes mange av tørke. Det er blodig alvor for de det gjelder, siden vannmangel ofte går ut over husdyra som bidrar med mat og arbeidskraft. – Klimaet har blitt vanskeligere, hevder Chen Pai. Han er leder for den lokale grasrotkomiteen og har ansvar for å følge opp aktiviteter og kurs i regi av Misjonsalliansen og samarbeidspartneren Community for Transformation (CFT)

laget med arbeidskraft herfra. Støtte til innkjøp av jord fikk vi fra CFT. I dag brukes denne veien hver dag, og er viktig for mange for å få varene sine til og fra nabokommunene, avslutter Pai.  n Knut Iversen Foseide

Fakta ■■

RAMMER BARNA. Pai peker mot ris-

åkrene. – Dette året har det vært svært mye vind, sier han. – Dyra våre dør, også kyrne. Det har blitt varmere, veldig raskt, og verst er det for barna. De blir utsatt for både feber og diaré, sier lederen i grasrotkomiteen i Romlek landsby.

■■

■■

STOLT. Pai har et lunt smil mens han vi-

ser oss rundt i landsbyen, og stoltheten over stedet kommer tydelig fram når han forteller om Romlek landsby. – Til tross for at endringene i klimaet skaper problemer for oss, så er folk her produktive. De ønsker endring, og jobber hardt for å skape seg et bedre liv.

20

Kambodsja

EGEN VEI. Chen

Pai peker på veien som går tvers gjennom landsbyen fra øst til vest. – Denne strekninga av veien ble

■■

Vi befinner oss i provinsen Kampong Speu, i distriktet Oudong, i Preah Srae kommune, og i Romlek landsby. Community for Transformation har vært Misjonsalliansens partner i provinsen Kampong Speu siden 2009. Grasrotkomiteer (engelsk: Community Based Organizations) velges i landsbyer der Misjonsalliansen innleder samarbeid. CFT legger til rette for nytt valg hvert tredje år, der alle i landsbyen skal få muligheten til å stemme på sine favoritter. Grasrotkomiteen er ansvarlig for å videreformidle behovene og ønskene i landsbyen sin til lokale myndigheter og Misjonsalliansens lokale partner.


En fasilitator for utvikling Sammen med organisasjonen CFT driver Misjonsalliansen med lokalsamfunnsutvikling i ti landsbyer i Kampong Speu-provinsen. Et viktig bindeledd mellom organisasjonen og disse landsbyene er «grasrot-fasilitatorer» – slike som Jun Sokha. Det er gryende morgen i landsbyen Romlek. Jun Sokha (30) har sitt første møte for dagen. Lederen i grasrotkomiteen i landsbyen, Pai, har forberedt seg godt. Alle barna i Romlek er invitert. Organisering. Jun Sokha er ansatt

hos CFT (Community for Transformation) som grasrot-fasilitator, og skal hjelpe Pai og resten av landsbylederne å organisere barnemøtet denne dagen. De møtes en gang i måneden, og temaet for dagen er helse og hygiene. Siden det varierer hvor mange barn som deltar på samlingene, snakker de om hvordan de kan legge opp dagens møte med både få og mange deltakere. Bindeledd. Som bindeledd mellom

Misjonsalliansens lokale partner og landsbyen, består jobben til Sokha av å være mye tilstede blant folk og høre på deres bekymringer og

framskritt siden forrige besøk. Et av prosjektene som flere familier i landsbyen deltar i, er grisehold. Man kan låne en gris, og betale tilbake til «banken» når denne grisen får unger. I dag blir Sokha spurt om å ta en tur innom en av familiene som holder seg med griser. Sjukdom blant dyra. – For noen

dager siden brøt det ut sykdom hos grisungene, og familien som har deltatt i grisebanken er usikker på hva de kan gjøre for å unngå at grisene mister livet, sier Sokha. Ved ankomst får vi vite at en av grisungene er død allerede. – Det er trolig på grunn av en sjelden parasitt, forklarer Sokha. Han fortsetter: Det kan være vanskelig å ha griser og andre husdyr uten alvorlige sjukdommer. Hemmeligheten for god husdyrhelse er at de blir foret godt, og at eierne har erfaring. Derfor er det viktig at de som deltar i grise-

banken kan dele erfaringer med hverandre for å forebygge sykdom hos dyra, forklarer Sokha. 150 nysgjerrige barn. Barneklubben har starta, og over 150 barn presser seg inn i et stort – For noen dager forsamlingslokasiden brøt det ut le reist av mørkt sykdom hos trevirke. Sokha, grisungene, og fasilitatoren, familien som smiler og nikker har deltatt oppmuntrende til Pai. – La oss øni grisebanken er ske dem velkomusikker på hva de men, sier han, kan gjøre for å og går inn etter unngå at grisene voksenlederne til mister livet. et stappfullt lokale med spente barn fra landsbyen Romlek.  n Knut Iversen Foseide

Kambodsja x #4/2013 

21


Levende utdannelse Helge Helganger er gått bort. Tidligere misjonær Helge Helganger døde 9. mai, 92 år gammel. Helge Helganger var utdannet sykepleier og diakon, og han og hans kone, Maria, reiste til Kina i 1947 og var tilknyttet sykehuset i Kalgan. Men de fikk bare en kort periode i landet, siden Kina ble stengt for misjonærer to år etter. På grunn av sykdom i familien dro Helge og Maria ikke til et nytt land etter det korte oppholdet i Kina, men de to årene satte dype spor. Helge hadde kontakt med menigheten i Kalgan helt til det siste, og han dro på sin siste og 16. tur til Kina og Kalgan i en alder av 88 år. I Norge har Helge Helganger hatt flere ledende stillinger i helsevesenet, og hjemmet hans var i alle år et hjem og et kjærkomment tilfluktssted for kinesiske studenter i Halden. Vi lyser fred over Helge Helgangers minne.  n Oddmund Køhn

22

Kina

«Levende utdannelse» kalles opplæringsprogrammet Misjonsalliansen startet opp i mai. Det setter fokus på miljøet og hvordan vi alle kan ta et større ansvar for naturen rundt oss. 28 ivrige lærere fra 14 lokale skoler i Longchuan var de første som fikk delta på kurs i miljø, som ledd i et holdningsskapende og bevisstgjørende arbeid i kommunen. Longchuan er for en stor del et jordbrukssamfunn, hvor man er avhengig av jorda og naturen for å få inntekter til familien. Et bærekraftig jordbruk er dermed helt vesentlig for de fleste innbyggerne. Derfor ønsker Misjonsalliansen å gå bredt ut i samfunnet med holdningsskapende miljørettet arbeid.

NATUREN INN. Naturen kom regelrett inn i klasserommet som en del av kursmateriellet. For her skulle man jo lære nettopp om naturen; hvordan vi alle kan være med og ta ansvar for den og få et eierskap og en tilhørighet til den. – Jeg har aldri lært om miljøet før, og heller aldri tenkt på at naturen har eget liv, var det en av kvinnene som fortalte underveis. – Det å ta vare på miljøet kan sammenlignes med hvordan man tar vare på familien, var også noen av tankene under kurset.

TIL KLASSEROMMET. Lærerne som nå har vært på kurs, vil ta med seg både det de har lært og kursopplegget inn i sine klasserom. Slik vil også skolebarna, som er den oppvoksende generasjon, ta del i miljøopplæringen. Både lokale myndigheter og bøndene er allerede inkludert. Kinas nasjonale utdannelsesdepartement har i flere år bedt om at miljøopplæring skal inn i skolene, men det har ikke blitt gjort noe spesifikt. De lokale myndighetene i Longchuan ønsket derfor Misjonsalliansens miljøprogram velkommen.

IDÉ-KONKURRANSE. Flere fortalte at de nå gledet seg til å komme i gang med undervisningen i skolen og at de ikke bare hadde lært om hvordan man kan beskytte miljøet og bli oppmerksomme på omgivelsene. De hadde også fått lære hvilke metoder som kan være nyttige å bruke i undervisningen til skoleelevene. Når lærerne har undervist elevene i fire måneder, vil det bli holdt en konkurranse skolene imellom, med kreative ideer om hvordan man kan beskytte miljøet.  n Nina Therese Solberg


Drømmer om å bli pianist

Når arbeidet bærer frukt Det er alltid oppløftende å se positive endringer av arbeidet man gjør, ikke minst når man ikke egentlig ser etter det. De nettbaserte kursene for lærere i ergoterapi har båret frukt. I 2011 var Misjonsalliansen med på å starte et nettbasert kurs for lærere i ergoterapi som ett av flere tiltak for å standardisere utdannelsen for ergo- og fysioterapeuter i Kina. Studentene som har deltatt i programmet kommer fra universiteter i og nær Nanjing. Til hjelp har Misjonsalliansen hatt flere eksperter fra Verdensforbundet i ergoterapi. Disse har frivillig holdt både nettbaserte kurs og noe de har kalt face to face opplæring. Dette er et stort arbeid som til syvende og sist handler om å øke fokuset på arbeidet med funksjonshemmede i Kina. REORGANISERT. En av våre eksperter kom tilfeldigvis over en av fjorårets studenter på et universitet langt unna Nanjing. Som ansvarlig lærer for hele ergoterapiutdannelsen på dette universitetet fortalte hun at hun hadde reorganisert hele programmet og aktivt brukte det hun hadde lært på kurset. Hun var nå blitt en lærer trygg på seg selv og det hun kunne, og hun fikk dermed god respons fra studentene. Alt utstyret de brukte i læringen var et gjennomtenkt og oppfinnsomt utvalg av dagligdagse ting som dermed hadde liten kostnad.

SPRER SEG. Men det aller viktigste hun fortalte var at hun hadde satt studentene i grupper på 10–15 stykker. I tre måneder av gangen skulle de ut i samfunnet, til omkringliggende kommuner, for å gjøre frivillig arbeid på ulike institusjoner. Dette er en svært positiv endring med tanke på at mange som utdanner seg innen rehabilitering ofte søker seg til sykehus og store velfungerende institusjoner. Sannsynligheten for at flere av våre nettstudenter har skapt tilsvarende endringer på deres universiteter er stor. Da vil vi forhåpentligvis på lang sikt også se ergo- og fysioterapeuter i arbeid med funksjonshemmede.  n Nina Therese Solberg

Fakta I juli 2013 vil bøkene som gir internasjonale retningslinjer for ergo- og fysioterapiutdannelsen i Kina publiseres ■■ Misjonsalliansen har vært med på å støtte utarbeidelsen av disse bøkene ■■ Mange steder i Kina er det lite fagutdannet personale i rehabiliteringsarbeidet blant funksjonshemmede ■■

Et lite stykke opp i fjellene i Longchuan bor Ma Lu sammen med moren sin. Hun er 27 år og har vært funksjonshemmet så lenge de kan huske. Hun smiler som ei sol selv om hun stort sett hele dagen sitter på en madrass inne i det enkle huset deres. Ma Lu sier hun drømmer om å bli pianist, når vi spør henne om fremtiden. Morens håp er å få et hjelpeapparat rundt datteren, som kan ta vare på henne når hun selv blir gammel. Misjonsalliansens nye samarbeid med kommunens handikapforbund kan gi håp om et støtteapparat og en bedre fremtid for Ma Lu og andre som henne.  n Nina Therese Solberg

Miljøbønner

Prosjektleder Layn Liu forteller at de engasjerte bøndene ved gårdene i Luliang har tatt i bruk vekstskifteteknikken, og at de første soyabønnene nå strekker seg frem med løfter om bedre avlinger. Ved å plante soyabønner mellom sukkerrørene tilføres jordsmonnet naturlig nitrogen slik at behovet for kjemisk gjødsel reduseres.  n Nina Therese Solberg

Kina x #4/2013 

23


Sommerleir i Mekong Det er en hektisk stemning på skoleplassen. Alle er travelt opptatt med å bygge og dekorere sine respektive skolers leirplasser. Seinere på dagen vil den beste leirplassen bli kåret, og er det noe vietnamesere elsker, så er det konkurranser. Selv om klokken bare er ni om morgenen er sommervarmen allerede intens. 200 elever og 50 lærere fra ti av Misjonsalliansens samarbeidsskoler i Tan Phu Dong-distriktet har vært samlet siden tidlig morgen for å forberede årets sommerleir. – Det er veldig bra at Misjonsalliansen kan organisere en sommerleir slik at elevene kan lære life skills og bli mer selvstendige. Tan Phu Dong er et fattig område, og vi har ikke budsjett til å drive med utendørsaktiviteter. Som du ser, er det elevene selv som bestemmer hvordan leirplassen skal designes og hva som skal spises til lunsj. Vår rolle er å støtte og veilede, forteller Dung

Jeg elsker å delta på aktiviteter som dette, og aller mest at jeg kan overnatte på skolen sammen med skolekameratene mine og bli kjent med elever fra andre skoler.  My 24

Vietnam

som er idrettslærer på Tan Phu High school. ELSKER DET. Klokken elleve er det

klart for å kåre den beste leirplassen. Skolegården, som for noen få timer siden var et kaotisk åsted for hektiske forberedelser, er blitt forvandlet til ti forseggjorte leirplasser, hver med sitt eget spesielle fokus. My er en av deltagerne på leiren. Hun går i fjerde klasse på Tan Thoi skole og er strålende fornøyd med dagen så langt. – Jeg er veldig glad for at jeg får mulighet til å delta på leiren. Mitt ansvar er å handle mat på markedet og lage mat. Jeg elsker å delta på aktiviteter som dette, og aller mest at jeg kan overnatte på skolen sammen med skolekameratene mine og bli kjent med elever fra andre skoler. TILFLUKT. På denne tiden av året er været i Mekongdeltaet i Vietnam ustabilt. Det er nesten uutholdelig varmt på ettermiddagen, og om kvelden kommer ofte regnet. Til tross for at elevene flere ganger må søke tilflukt innendørs for å unngå det kraftigste regnet, er det ingen

tegn til at dette legger noen demper på stemningen. Kveldens høydepunkt er sang- og dansekonkurransen. Sa jeg forresten at vietnamesere elsker konkurranser?  n Aslaug Gotehus Rønningen

Fakta ■■

■■

■■

■■

FNs menneskerettighetserklæring slår fast at hvert enkelt menneske har rett til utdanning i samsvar med behov og interesser, evner og anlegg. Retten til utdanning fremmer og styrker den enkeltes frihet og bidrar til å bekjempe fattigdom. I områdene hvor Misjonsalliansen jobbber i Mekongdeltaet i Vietnam er det en utfordring at elever ikke fullfører skolegangen og at kvaliteten på utdanningen er lav. Sommerleiren er et av tiltakene Misjonsalliansen støtter for å motivere elevene og skape et positivt læringsmiljø.


Blind ingen hindring

Stor stas med fotballcup 50 barn fra Mekong storkoste seg da de fikk spille fotball under FFAV Cup i Vietnam. FFAV Cup er et

stort arrangement for barn og ungdom fra hele landet. Cupen holdes i Hue City fra 8. til 11. juni og arrangeres av Misjonsalliansens prosjekt «Fotball for Alle» og det lokale, vietnamesiske utdanningsforbundet. I år deltok 3 150 barn og 1 000 fotballtrenere, dommere, medisinsk personell og volontører, både fra Vietnam, Thailand og Laos. Misjonsalliansen fikk sjansen til å melde på 50 barn mellom 6 og 15 år fra sine prosjektområder. Blant disse var det også et lag av barn med funksjonshemninger. – Jeg liker å spille fotball med vennene mine her, Selv om de er eldre og større enn meg, er de veldig snille og sparker ikke ballen så hardt. Jeg føler meg trygg når jeg spiller, sier Pham Thi Que Tran, en av elevene med funksjonshemninger. Laget hans spilte godt, men kom ikke til finalen. Likevel var de glade over å kunne få brukt evnene sine på banen, over å få så mange nye venner og lære mye nytt. STOR OPPLEVELSE. Hue City ligger midt i Vietnam, et godt stykke unna

Misjonsalliansens prosjektområder i Mekongdeltaet. Det ble en krevende tur for barna, men også en stor opplevelse. Det var første gang de hadde vært så langt hjemmefra. Turen tok to dager med buss, og barna overnattet underveis. De gledet seg over utsikten til fjell, hav og togbaner, som mange av dem så for første gang. Barna koste seg med å spille fotball de fire dagene cupen pågikk, og de deltok også i leker, konkurranser og sightseeing i Hue City. Enda viktigere; de fikk bidra til å fremme fair-play og prinsippene om å ivareta barns rett til trygge fritidstilbud. UFORGLEMMELIG. Da cupen var over, tok 50 smilende barn fatt på den lange turen hjem igjen. – Dette er en god sjanse for barna til å oppleve mye nytt, både på reise og på cupen, sier Mrs. Mai som er rektor ved Phu Thanh skole. – De har lært mye nytt, fått nye venner og lært om andre kulturer og samfunn, lært å ta vare på seg selv, respektere andre, kommunisere og de har fått bedre selvtillit. Jeg må si at det er en imponerende og uforglemmelig tur for dem.  n Phan Thi Mong Hoa og Tran Bao Minh

Å være blind er ikke lenger nødvendigvis noen hindring for å kunne gå på skolen i Vietnam . Thu er sju år og går i første klasse på den lokale skolen. Hun har allerede lært seg både å lese og skrive blindeskrift. Når vi kommer inn i klasserommet, holder klassen på med diktat. Thu er like aktiv som resten av klassen. Hun har god hukommelse og kan gjenta hele diktatet når de er ferdige. – Jeg liker godt å gå på skolen, sier Thu. – Det jeg liker best er å lære matte, rim og musikk, fortsetter hun. Det er heller ingenting i veien med ambisjonene hennes: – Jeg ønsker å bli doktor når jeg blir stor, forteller Thu fornøyd. Læreren har en god relasjon til Thu og bruker tid for at hun skal lære på lik linje med de andre i klassen. – Jeg synes det er veldig fint å ha en blind i klassen, men det tar jo litt ekstra tid, sier Hong. Han har fått trening i blindeskrift på Misjonsalliansens ressurssenter i byen. – Det er et godt samhold i klassen, og Thu har mange venner som hun leker med, forteller han.  n Arnhild Mersland

Vietnam x #4/2013 

25


Takker

«Republikken Norge» Etter fem års samarbeid med Misjonsalliansen har innbyggarar i «Distrikt 11» på El Alto betra mjølkeproduksjonen hos kuene sine og fått hjelp til å satse på avl, stell og fôrproduksjon. I tillegg har dei laga drikkekar som har blitt fordelt ut i distrikta. I anledning avslutninga av femårsplanen blei dei i samarbeid med Misjonsalliansens rådgjevarar einige om å bruke pengar på innkjøp av slåmaskiner. – Misjonsalliansen gir ikkje berre, dei forventar at vi gjer ein innsats sjølve; og at alle betaler ein andel sjølve i slike innkjøp som dette. Og dei held det dei lovar! seier Fausto Quisbe, som er leiar i lokalsamfunnet Ocomisto. – Eg vil sende ein revolusjonær takk til republikken Norge!  n Magne Steine

26

Bolivia

Fattigdom har «en kvinnes ansikt» Dersom noen tror at likestilling kun er noe som kvinner i Norge er opptatt av, tar de grundig feil. Sandra og Marleni er to av Misjonsalliansens ansatte i Bolivia, og de har et sterkt engasjement for å gi bolivianske kvinner de samme mulighetene som menn har. Sandra og Marleni arbeider begge i Sorata, et område preget av landbruk og tradisjonelle kjønnsroller. Her tar Sandra og Marleni stadig motorsykkelen fatt for å komme seg til avsidesliggende områder for å holde kurs. I løpet av årene de har arbeidet i Sorata, har de rukket å bli godt kjent med kvinnene her, og grupper av kvinner venter spent når de kommer. – Kvinner har blitt diskriminert og mishandlet gjennom hele Bolivias historie. I dag har fattigdom «en kvinnes ansikt». De siste ti årene, spesielt under den sittende regjeringen, har kvinnenes juridiske situasjon blitt bedret betraktelig. Likevel er det sterk motstand mot denne utviklingen i deler av samfunnet. Mange kvinner mangler også kunnskap om sine rettigheter og er redde

for å stille krav, forteller Marleni. – For å forbedre kvinners situasjon er vi nødt til å synliggjøre arbeidet, kvinner gjør. Det er også viktig at kvinner får mulighet til å skaffe seg egen inntekt og får tilgang til materielle og symbolske ressurser, som jordområder, utstyr, lån, verv og lederroller, forteller Sandra. Marleni og Sandra tilbyr derfor kvinner i Sorata yrkesrettede kurs og kombinerer dette med opplæring i rettigheter, ledelse, familievold, selvtillit og likestilling. Flere av kvinnene som har deltatt på slike kurs, deltar nå aktivt i lokalsamfunnet, påtar seg lederverv og har fått en bedre selvtillit. Like viktig er det at kvinnene i Sorata nå arbeider mer sammen og møtes jevnlig for å dele erfaringer, avslutter Marleni.  n Katrine Mayora Synnes


Forente krefter

Draumen om havet Nyleg fekk 21 bolivianske ungdommar oppfylt sin store draum – dei fekk sjå havet! Dei drog frå La Paz til Peru, kor dei i pur glede leika seg i bølgjene, fant krabbar og skjell, bygde sandslott og spelte sandvolleyball og fotball på stranda. Bolivia har som kjent ikkje si eiga kystlinje, og det er eit stort ønske for mange å få sjå havet med eigne auge. Ungdommane på turen kallas Buman-studentar og har fadrar i Norge som støtter dei økonomisk slik at dei skal greie den økonomiske

utfordringa det er å skaffe seg ei utdanning. I tillegg får dei leiartrening med diakonalt fokus i Misjonsalliansen i Bolivia. Dei takka Gud for denne opplevinga og denne moglegheita dei hadde fått, og dei reiste tilbake til La Paz med minne for livet, med styrka samhald, med ei kjensle av at draumar kan oppfyllast og med nye krefter til å fortsetje studiane sine og kvardagen med alle sine utfordringar.  n Torborg Fossan Steine

Volontørar drog dit kaffien gror! Ungdommane som arbeider frivillig for Misjonsalliansen i Bolivia besøkte kaffiprosjekta i tropiske Caranavi. Dei blei tatt imot av Julia og Luis som bur i landsbyen Juan del Valle. Dei er begge viktige i Aprocafe, eit produsentlag for kaffibønder i området. Julia er agronom med ansvar for produksjon og kvalitet, medan Luis er kaffiprodusent og tidlegare leiar i Aprocafe. Dei produserer økologisk kaffi og har danna Aprocafe for å betra produksjonen og lettare kunne

marknadsføra vara si for eksport. Dei produserer også frukt, men mest til eige bruk, og volontørane fekk smaka mandarinar rett frå treet! I juni håpar Aprocafe å ha ferdig eit bygg med lagerplass, kontor, laboratorium, rom for prøvesmaking og ein liten hybel for besøkjande!  n Magne Steine

I mai arrangerte Digni for sjette gang en internasjonal konferanse for sine medlemsorganisasjoner som arbeider i Sør-Amerika. Konferansen ble holdt i Cochabamba i samarbeid med Misjonsalliansen i Bolivia. På programmet stod tre temaer: diakoni, miljøvern og politisk påvirkningskraft.  n Camilla Guddal

Nytt vatningsanlegg i Andes-dalane

Tidlegare i vår innvia innbyggarane i Quaiabaya og Sumucu sitt nye vatningsanlegg. Sjølve anleggsarbeidet starta i oktober 2012. Sidan den gong har 3500 meter røyr blitt grove ned, stort sett for hand. Det blir henta vatn frå ei vasskjelde lenger oppe i fjellsida, og to tankar på ca. 40 000 liter fungerer som mellomlager før vatnet i eit sinnrikt system av kranar og trykkutjamningsbrønnar blir fordelt ut til vatningspunkta og drikkekar for husdyra.  n Magne Steine

Bolivia x #4/2013 

27


Fotball Krysser Grenser

Fotballag fra Ecuador i Norge 16. juni ankom ti spente gutter fra Ecuador Norge for å delta på Sørlandets største fotballturnering, PlussbankCup. Fotballaget fra Guayaquil skulle få en opplevelse for livet.

28

Sammen

Hvert år arrangeres PlussbankCup i Kristiansand, og dette arrangementet har Misjonsalliansens prosjekt «Fotball krysser grenser» som sitt humanitære prosjekt. Fotball krysser grenser er et av våre utviklingsprosjekt som inkluderer barn og unge i et sosialt fellesskap. Alle barn og unge trenger å bli sett og hørt og få være en del av et fellesskap. Dette er med på å bygge en ny generasjon av samfunnsbyggere som kan delta positivt i utviklingen av sitt land gjennom at de får kunn-

skap og erfaring om det å være et team, være ledere og utvikle sitt potensiale som fotballspillere, medspillere og venner. Vi ser hvilken enorm forskjell en fotballbane og et fotballag kan gjøre i et lokalsamfunn; det skaper samhold og fellesskap, reduksjon i vold og kriminalitet og ikke minst får barn og unge en arena til å være seg selv. Samarbeidet mellom PlussbankCup og Misjonsalliansen innebærer at cupen bidrar til bygging av fotballbaner i slummen i Guayaquil


«En kan ikke ta med mange passasjerer i en bil» Jasmani fra Ecuador

går til utdanning for barn og unge

SEND SMS HÅP til 2490 og gi 200 kroner til vårt arbeid med å gi barn håp om en fremtid med muligheter.  n Oppstart i Byåsen menighet i Trondheim 25. august var det oppstart for menighetsavtalen som Byåsen Menighet i Trondheim har inngått med Misjonsalliansen. Byåsen har valgt å støtte vårt fotballprosjekt i Bolivia, «Fotball krysser grenser», som gir barn og unge mulighet til å delta i idrett og være en del av et sosialt fellesskap. Kamp mot fattigdom handler også om å gi barn og unge trygge oppvekstvilkår og anledning til å delta på kulturelle og sosiale arenaer. Vi gleder oss over å ha Byåsen menighet med på laget.  n Inger lise Hansen

Ny fadderhåndbok Vi har revidert fadderhåndboken og den nye utgaven kan lastes ned på www.misjonsalliansen.no. I denne vil du finne nyttig informasjon og svar på spørsmål mange faddere har. 

håndbok

det han ville huske best fra landet var brød. Guttene fra Ecuador har besøkt tre skoleklasser, deltatt på et lite Mini-VM i fotball med Shetland og Norge, vært i Kongeparken og blitt introdusert for norske sommeraktiviteter som Boccia og Kongespillet. Jakten etter snø på Suleskaret gikk heller dårlig, og det var kanskje like greit siden guttene synes det var kaldt nok der oppe uten å skulle ake på snø. De hadde en våt dag på TrollAktiv på Evje, men de hadde det veldig gøy i klatrevegger og skyting med pil og bue. De tidligere utsendingene til Ecuador, Roy og Nina Mersland, tok guttene med på fisketur og serverte alle ecuadorianeres yndlingsmåltid; grillet kylling med linse og bønnestuing. Guttene fikk også en dag i Dyreparken og badelandet før fotballcupen begynte. Fotballcupen hadde sine oppog nedturer. Guttelaget vant over Ålgård etter en imponerende andreomgang som endte med 6–3 til Ecuador, men de måtte se seg slått av Våg dagen etter med hele seks mål. Ecuador slo riktignok et lag fra Kenya senere samme dag. og hvert år kommer et fotballag Når dagen sluttet med diskotek, ble fra Ecuador til Norge for å delta på tapet til Våg fort glemt. sørlandscupen og oppleve Norge. Lærte guttene noe spesielt her I år var det guttelaget med ti i Norge?» Vi skal ikke kaste søp12-åringer som var så heldige å bli pel overalt, og en kan ikke ta med utvalgt til å reise mange passasjerer til Norge som «Det er ikke mye i en bil», svarte representanter Jasmani. «Det er kriminalitet her» ikke mye kriminafor fotballproMoisés fra Ecuador litet her», avsluttet sjektet og landet sitt, Ecuador. De Moisés. har storkost seg med mange ulike Reisen til Norge og deltakelsen opplevelser og utfordringer på på PlussbankCup har gitt guttelaget fotballbanen. fra Ecuador minner for livet og som Guttene har opplevd Norge på en stolt far sa før de reiste: «Jeg ulike måter og på spørsmålet om er veldig glad for at sønnen min får hva det beste minnet fra Norge var, denne muligheten. Det er en helt ny svarte de veldig forskjellig: Diego opplevelse, og jeg gleder meg over mente jentene, Dalemberg mente at han får spille fotball i Norge, bli fotballkampene, Moisés synes kjent med et nytt land og virkelig får fornøyelsesparkene og Anthony var sjansen til å oppleve noe fantasfast bestemt på maten. Eddy mente tisk.»  n Inger lise Hansen

Høstgaven

n Inger lise Hansen

Sammen x #4/2013 

29


30

Reportasje   #4/2013 #4/2013  Reportasje


Byggeklossene i samfunnet – Utdanning er fundamentet for en nasjon, og utdanning er den beste gaven du kan gi et menneske, den beste gaven du kan gi en nasjon.  > Tekst [ Oddmund Køhn ]  Foto [ Oddmund Køhn, Tone Lindheim og Bjørn J. Sørheim-Queseth ]

Reportasje #4/2013 

31


> Dette sier Jonathan Kapay (bildet), leder av Misjonsalliansens arbeid i Liberia. – Ved å bygge skoler og gi barn og unge tilgang til skole og utdanning, bygger man opp igjen det istykkerrevne landet. Utdanning er som innskuddet i en bank, en investering, og avkastningen tjener familien, landsbyen og hele Liberia, sier han. GRUNNLAGET. På verdensbasis har vi enda langt igjen. 61 millioner barn har ingen tilgang til grunnutdanning, og 796 millioner av verdens voksne befolkning kan ikke lese og skrive fordi de aldri har gått på skole. De har gått glipp av en grunnleggende menneskerettighet: Retten til utdanning. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948, artikkel 26, slår blant annet fast at et hvert menneske har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Videre skal undervisningen ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper. – Utdanning har i mange år vært et sentralt satsingsområde for Misjonsalliansens arbeid, sier generalsekretær Arnt H. Jerpstad. – På individnivå ønsker vi at alle barn skal lære å lese og skrive, og på samfunnsnivå er dette selve byggeklossene. Gjennom skolegang får barn grunnleggende læring, og

32

#4/2013  Reportasje   #4/2013

samtidig blir de kjent med både rettigheter og plikter i det samfunnet de er en del av. BEDRE SELVBILDE. Misjonsalliansen har jobbet i Bolivia siden 1978. Bolivia er det fjerde største landet i Sør-Amerika, men er et av de fattigste. Landet hadde sin storhetstid da inka-kulturen utviklet seg på 1400-tallet, men fra 1500-tallet ble Bolivia offer for spansk kolonisering. Landet fikk sin frihet i 1824, men de rike, spanske godseierne sloss om makten, og indianerne levde som før. – Aymaraindianerne (Bolivia) og andre etniske grupper ble diskriminert, og all undervisning var på spansk. Indianerne var marginalisert i utdanningssystemet. Lærerne kom fra herrefolket og benektet og ignorerte konteksten, språket og kulturen til urbefolkningen. Deres språk ble sett på som et hinder for læring og utvikling, sier Christina Mercado, direktør for Misjonsalliansen i Bolivia. En viktig reform i 1952 ga den indianske befolkningen rettighet til utdanning, og de 36 urbefolkningsgruppene i landet ble inkludert i det bolivianske samfunnet. En ny utdanningsreform kom i 1994 og ga lokalsamfunnet en mer deltagende rolle i driften av de lokale skolene, men fremdeles var ikke urbefolkningenes egne morsmål anerkjent i skolen. Det var først etter den nye grunnloven i 2009 at den offentlige skole kunne undervise på andre språk enn spansk. – Først nå ble aymaraenes eget språk verdsatt, og med dette skjedde det en endring i undervisningen, noe som også har ført til en større kulturell anerkjennelse og bedre selvtillit blant indianerne, sier Christina Mercado.


Urettferdig. Så lenge skjevheten i tilgang på utdanning fortsetter som i dag, vil også skjevheten mellom velferdsnivå

i fattige og rike land vedvare.

I år 2000 vedtok verdens ledere åtte mål, kalt FNs tusenårsmål. To av disse åtte målene handler om utdanning og fastsetter at alle skal ha et grunnleggende utdanningstilbud innen 2015. Alle barrierer som hindrer full likestilling mellom kjønnene i grunn- og videregående skoler og høyere utdanning, skal være borte innen samme år. På Dakarkonferansen om «Utdanning for alle» samme år ble det vedtatt seks hovedmål for utdanning internasjonalt (se faktaboks). Ut fra et menneskerettighetsperspektiv er det hvert enkelt lands myndigheter som har ansvar for å realisere retten til utdanning. – I Misjonsalliansen er vi lydhøre overfor de lokale behovene. Vi starter ikke prosjekter fra et skrivebord i Norge, men jobber sammen med lokalbefolkningen. Vi vil ansvarliggjøre lokale myndigheter samtidig som vi samarbeider med dem og hjelper dem i gang. Noen ganger kan vi hjelpe til med å bygge skoler hvis myndighetene ikke vil prioritere områder der fattige bor, men vi tar aldri ansvar for driften av skolene, sier Jerpstad.  > TUSENÅRSMÅL.

Utdanning for alle Å utvide og forbedre omsorg for og opplæring av småbarn, særlig de mest sårbare og marginaliserte. ■■ Å sikre at alle barn, særlig jenter, barn med vanskelige livsvilkår og barn fra etniske minoriteter, får adgang til og fullfører gratis og obligatorisk grunnskole av god kvalitet innen år 2015. ■■ Å sikre at læringsbehovene til alle unge og voksne blir tilfredsstilt gjennom rettferdig tilgang til egnet opplæring og tilegnelse av grunnleggende livsferdigheter. ■■ Halvere analfabetismen blant voksne innen 2015, spesielt kvinner, samt sikre rettferdig tilgang til grunnleggende og videregående utdanning for alle voksne. ■■ Fjerne kjønnsforskjellene i grunn- og videregående utdanning innen 2005, og oppnå likestilling i utdanning innen 2015. ■■ Forbedre alle sider ved utdanningens kvalitet og sikre gode resultater for alle, slik at anerkjente og målbare resultater blir nådd – særlig når det gjelder lesing og skriving, regning og grunnleggende leveferdigheter. ■■

Reportasje #4/2013 

33


>

34

Misjonsalliansen har hatt utdanningsprosjekter i Liberia siden 2010 og startet fadderordning i landet i 2012. Da Liberias brutale borgerkrig endelig tok slutt i 2003, stod følgende øverst på ønskelisten: «Vi trenger bedre veier, og vi trenger skoler». På mange måter er Liberia fortsatt et land i ruiner, og det kreves langsiktig, tålmodig arbeid for å få endret både landets infrastruktur, utdanningssektor, fattigdom og korrupsjon. – Da vi startet opp i Liberia var spørsmålet om vi skulle bygge private eller offentlige skoler. Svaret

MYNDIGHETENES ANSVAR.

#4/2013  Reportasje   #4/2013

var innlysende for oss. Skulle vi bygget private skoler, ville vi også fått ansvaret for driften i all framtid. Dessuten mener vi at skoledrift er myndighetenes ansvar. Vi er med og finansierer skolebygningene, men etter at skolene står ferdige er de helt og fullt myndighetens ansvar, sier Arnt H. Jerpstad. – Vi gjør grundige undersøkelser før vi går i gang med et byggeprosjekt, forteller Jonathan Kapay og forklarer: – Først spør vi de lokale myndighetene om de ønsker en egen skole, og deretter må vi vite om de har tomt, om de har lærere og om de kan lønne dem.


Speilet. Barn har behov for spesiell beskyttelse, derfor har de sine egne rettigheter uttrykt i barnekonvensjonen. Den gir barna de

samme grunnleggende rettigheter, uansett hvem de er og hvor de bor.

ET SPEIL. Misjonsalliansen samarbeider med Metodistkirken i Liberia, og Jonathan og staben hans har inngående samtaler med landsbyen før de starter opp. De forholder seg til temaområder som holdning, persepsjon og kultur. – Holdning handler om hvordan foreldre og landsbyledere tenker om skole og undervisning, persepsjon om hva lærere tenker om jobben. Det handler om å se muligheter hos barna. Lærere må se at utdanning skal bekjempe fattigdom. Kultur dreier seg om å bekjempe tradisjonelle oppfatninger om skole, om at gutter skal gå på skole, mens jenter skal være hjemme. Vi kan av og til høre utsagn som: «Jeg er sjef her i landsbyen. Jeg har ikke noen skolegang og har klart meg godt. Hvorfor er da utdanning så viktig?»

Kapay sammenligner utdanning med et speil. Hvis du ikke ser deg selv i speilet, er noe galt. – Speilet viser om du må skifte klær, om du må barbere deg, eller om brillene sitter skjevt. Speilet gir deg mye informasjon og forteller hvor du er, hvem du er, og viser forskjellen på rett og galt. På samme måte er utdanning viktig. Uten utdanning har du ikke noe som kan veilede deg, noe du kan orientere deg etter. Utdanning hjelper deg til å forstå virkeligheten du lever i og forstå hvem du er.

Reportasje #4/2013 

35


For alle. Verdenserklæringen om Menneskerettighetene stadfester retten til utdanning. Hvert enkelt menneske har rett til

utdanning i samsvar med behov og interesser, evner og anlegg.

 >

36

DELTAKELSE I SAMFUNNET. Under FNs generalforsamling i september 2012 lanserte generalsekretær Ban Ki-moon initiativet «Utdanning først». Han uttrykte bekymring for at utdanning faller nedover på den internasjonale prioriteringslista. – Vi kan ikke bryte løftet om god utdanning til noe barn. Kostnadene er for høye. Når vi bestemmer oss for å gi «utdanning først», kan vi redusere fattigdom og sult, bortkastet potensial og se fremover mot et sterkere og bedre samfunn for alle, sa Ban Ki-moon i forbindelse med lanseringen. Initiativet har tre hovedprioriteringer; å få et hvert barn på skole, å heve kvaliteten på utdanningen, og å fostre global verdiformidling. Generalsekretæren i Misjonsalliansen er enig. – Skolegang og utdanning er den beste demokratiutvikler. Skolegang handler ikke bare om å lære å lese

#4/2013  Reportasje   #4/2013

og skrive, men skal også lære barn hvordan man får sin stemme hørt. Vi tar lokaldemokrati som en selvfølge og tar elevråd på skoler og frivillig arbeid i sivil sektor som en selvfølge. Andre land har lang vei å gå på disse områdene, mener Jerpstad. I Liberia tar man dette nå på alvor. På skolene som Misjonsalliansen samarbeider med, har man både klasseråd og elevråd, og representantene blir høytidelig valgt i klassene. Dette gir resultater, i følge Jonathan Kapay. – I en landsby hadde de eldste selv bestemt hvem som skulle være ny landsbyleder, og de annonserte den utvalgte på et fellesmøte i landsbyen. Da rakte en ung gutt opp hånda og spurte: «Vi har ikke hørt om dette før. Hvordan ble han valgt? Vi har lært på skolen at det skal være et åpent og rettferdig valg.»


>

Framtidens ledere. Å sørge for skolegang av god kvalitet er ett av de mest effektive virkemidlene for å sikre demokrati og godt styresett i et land.

FATTIGDOMSBEKJEMPELSE. Utdanning er et viktig virkemiddel for å bekjempe fattigdom og bidra til demokratisk samfunnsutvikling. Men det kan ikke stoppe med utdanning. – Utdanning må føre til muligheter senere i livet. Vi ønsker at barn og unge skal få utdanning, men vi ønsker også at de skal kunne bruke utdanningen til noe. Våre lokalsamfunnsutviklingsprosjekter innebærer skole og utdanning, men går også bredere. Vi vil stimulere til næringsutvikling, og det gjør vi blant annet gjennom vårt mikrofinansarbeid og ved å gi hjelp til unge, initiativrike gründere, sier Arnt H. Jerpstad. Christina Mercado (Misjonsalliansens direktør i Bolivia) mener at skolegang og utdanning er grunnlaget for all utvikling. – Utdanning hjelper mennesker til å være deltakere i sin egen utvikling. Paulo Freire, en brasiliansk pedagog og kristen-sosialist sa det slik: «Mennesker som ikke kan lese og skrive, er blinde og ser ikke virkeligheten de lever under.» Å kunne lese, skrive og regne hjelper oss til å over-

føre verdier, skikker og erfaringer, og hjelper et samfunn til å overleve som kultur. Mercado sier samtidig at det å kunne lese og skrive, ikke i seg selv kan redusere fattigdom. – Utdanning gir oss en forståelse av politisk og økonomisk makt og kan hjelpe oss til å avsløre ulikhet, urettferdighet, diskriminering og urettferdige strukturer i samfunnet. I den forstand blir alfabetisme et verktøy for fattigdomsbekjempelse. Generalsekretæren i Misjonsalliansen stiller kritiske spørsmål til prioriteringen av utdanning i norsk bistandspolitikk og mener den bør ha større plass. – En stor del av Misjonsalliansens midler går til utdanning, men vi ser på utdanning i et større perspektiv. Vi ønsker å bygge bro mellom utdanning og inntektsgivende arbeid.   oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Reportasje #4/2013 

37


Kevin Manuel Lucas Velez (18 år) Ecuador Min store interesse er fotball og å være sammen med venner. Jeg trener fotball hver dag på en bane som Misjonsalliansen har bygd opp like ved der jeg bor. Vi har bodd her i området i 13 år. Heldigvis har jeg hatt foreldre som har tatt seg godt av meg. Vi har aldri manglet mat slik som mange andre i nabolaget, men det hender vi ikke har råd til å spise kjøtt. Jeg er en person som liker fart og spenning, så det kunne nok ha vært lett for meg å havne i en gjeng dersom jeg ikke hadde hatt de foreldrene jeg har. Jeg går nå på universitetet. Jeg studerer, men jeg er veldig redd for at jeg ikke kommer til å få jobb når jeg er ferdig. Det er mange arbeidsledige ungdommer, men jeg håper at jeg er en av de som får jobb.  n

Miguel Angel Murillo Pinedo (24 år) Bolivia Jeg er oppvokst i Caranavi og har en bror og tre søstre, og jeg kommer fra en vanskelig familiesituasjon. Foreldrene mine drakk og festet mye, og det var mye krangling i hjemmet. Ingen av oss barna bor hjemme lenger. Jeg kan ikke huske at foreldrene mine noen gang sa at de var glade i meg. Det har vært vanskelig for meg. Oppveksten har gjort at jeg har vanskelig for å vise følelser, og jeg klarer ikke å gråte. Jeg er kristen og har lyst å jobbe i misjonsarbeid, men vil ikke være økonomisk avhengig av en kirke. Derfor valgte jeg et praktisk yrke som bilmekaniker. Det kan jeg bruke hvor som helst.  n

38

Trend

Titus L. Kollie (16 år) Liberia Jeg er 16 år og går i tredje klasse her på den nye skolen i Barmellen Kollie Town. De fleste av de andre i klassen er mye yngre enn meg. Jeg begynte egentlig på skolen i 2007, men gikk bare ett år. Jeg droppet ut av skolen, og årsaken til det var at min far ble syk, og da hadde familien ikke råd til skolegang. Vi er til sammen ti i familien, åtte søsken og foreldrene mine. Jeg er nest eldst. Men nå har jeg begynt på skolen igjen, og heldigvis har vi fått skole her i landsbyen vår. Etter skolegangen er drømmen min å bli fotograf eller journalist.  n


Fremtiden i deres hender Med skolegang og utdanning skaper fattige ungdommer seg en bedre fremtid. [tsjili] har snakket med fem av dem.

Angelica Alves (20 år) Brasil

Rose Jean B. Cos (19 år) Filippinene Jeg er yngst av syv søsken, og familien min bor i et veldig fattig strøk i Manila som heter Malabon. Faren min døde for tre år siden, og moren min skaffer inntekt ved å plukke søppel og deretter selge det. Jeg er ferdig med toårig college og er utdannet dataprogrammerer. Drømmen min er å få meg en skikkelig jobb. Jeg er desperat og vil ta hva som helst. Jeg vil ha en god jobb slik at jeg kan hjelpe familien min og skaffe oss et bedre hus. Jeg liker å danse og er med både i kirka og i ei gruppe i nærmiljøet mitt som danser for å uttrykke de fattiges utfordringer.  n

Jeg står tidlig opp hver morgen for å dra til universitetet, der jeg studerer for å bli sykepleier. Universitetet ligger like ved Jardim São Remo, slummen der jeg bor. Det er bare en høy mur som skiller mitt nabolag fra universitetet, og i likhet med alle andre som bor i São Remo-slummen trodde heller ikke jeg at livet på andre siden av muren var noe for meg. For Brasil er et land med stort gap mellom rik og fattig. Jeg vokste opp i et område med narkotrafikk, kriminalitet, vold og drap. Moren min ville ikke at jeg skulle henge rundt i dette nabolaget uten å gjøre noe og med fare for å havne i noe som kunne skade meg. Derfor fikk hun meg inn i kristent barne- og ungdomstilbud, Girassol-prosjektet som blir støttet av Misjonsalliansen. Det endret livet mitt. Som alle andre i lokalsamfunnet mitt trodde heller ikke jeg at jeg kunne få en høyere utdannelse, men gjennom Girassol-prosjektet fikk jeg hjelp til komme videre.  n

Av Oddmund Køhn

  Trend #4/2013 

39


Spiller på ungdom – Jeg er glad i mennesker, og jeg er en som har lett for å si ja til ting. Jeg tar nok mye plass, skravler mye og snakker først og høyest, men jeg jobber med saken, sier Eivind Hiorth med et smil.  > Tekst  [ Oddmund Køhn ]  Foto [ Oddmund Køhn, IS-klassen og Misjonsalliansens arkiv ]

40

Portrett  

#4/2013 Portrett


x #4/2013  Portrett 

41


>

42

EGNE VEIER. Så får han da også utrettet mye. Det har ker på den tiden. Jeg hadde også en halv stilling som Misjonsalliansen fått merke de siste 15 årene. Eivind kateket en kortere periode. Hiorth har et engasjement langt utover det normale, og at han er glad i mennesker, gjelder ikke minst ung- FORMGIVER. Eivind har alltid vært en ledertype og et dom. Han er lærer på Bekkestua ungdomsskole i Bæ- ja-menneske, og han trenger ikke betenkningstid rum, men akkurat det var ingen selvfølge da han var når han får spørsmål om hva som har motivert han gjennom disse årene. – Jeg er glad i ungdommer, ung og skulle starte utdannelsen. – Min far var økonom, og siden jeg likte matema- glad i musikk og glad i å spre det glade budskap, tikk og hadde interesse for tall, begynte jeg å stude- svarer han kontant, og han fortsetter: – Barn og unge er viktige, og jeg har vært heldig re sosialøkonomi. Etter to år hoppet jeg av studiet. I  markedsøkonomi hadde vi om optimalisering av som har fått være med og forme mennesker med fortjeneste, og jeg stilte spørsmål til foreleseren om gode verdier, både på fritiden og i jobben som lærer. Ungdom vil alltid tøye grenser, trivsel. Nei, trivsel var helt uinteressant, her handlet det bare om Jeg har i alle år hatt og vår oppgave er å sette grenser på en slik måte at de forstår best mulig fortjeneste. tydelige roller, og det. Jeg har i alle år hatt tydelige jeg har fra tid til SOSIAL KORLEDER. Dette passet roller, og jeg har fra tid til annen ikke den unge idealisten, og et- annen blitt dratt inn blitt dratt inn i livskriser hos i livskriser hos ulike ulike familier. Mitt råd er å sette ter ett år som lærer på Stig skole på Oslos østkant, bestemte han de riktige grensene. Grønt hår familier. seg for å begynne på lærerskolen. vokser tross alt ut igjen, fortelPå denne tiden startet han også opp kor på hjem- ler han med overbevisende smil. stedet i Bærum. Den lokale presten hadde utfordret Men ungdom er ofte navlebeskuende, mener han. han: «Kan du ikke starte opp et kor for ungdom i De har nok med seg selv, og dagens mediebilde formenigheten vår?» sterker dette. – Vi får all verdens nød inn i stua, og – Jeg har alltid vært opptatt av musikk, og jeg spil- vi bryr oss likevel ikke. Krim er underholdning, og ler piano. Interessen for kor fikk jeg da jeg på slut- ungdommer spiller dataspill der heltene har lov til ten av 60-tallet var på konsert med et kor fra den in- å drepe, sier han. ternasjonale Sing Out-bevegelsen. Jeg ville bli med En voldsepisode på skolen der han jobber satte i  koret, men ble i stedet oppfordret til å kontakte ting i perspektiv for Eivind Hiorth. I et friminutt ble det nystartede Ten Sing-koret i Oslo KFUK-KFUM. en elev sparket og slått. – Det var en stygg sak. Alle I Oslo ble han kjent med Ten Sing-bevegelsen, og elevene stod rundt og så på i fem minutter før en i koret ble han også kjent med Unni. De giftet seg jente skjønte at dette ikke var spill eller video, men og flyttet til Østerås, stedet hvor Eivind er oppvokst. virkelighet. Hun informerte lærerne. Vi må bry oss, Østerås var et vekstområde, og stedet fikk egen kir- vi må løfte øynene opp fra navleloet, sier han. ke i 1974. – Jeg startet opp gospelkoret Good News i  1974, og alt fra starten av var vi 60–70 ungdom- UT I VERDEN. I oktober 1998 er Eivind Hiorth på båtmer. Den første tiden hadde vi øvelsene på skolen, tur utenfor Fornebulandet. Fornebu lufthavn skal legges ned, og denne dagen ser han de siste flyene men flyttet etter hvert inn i den nye arbeidskirken. Det ble starten på flere tiår med høy aktivitet og lette fra den gamle flyplassen i Bærum. «Vi må ut mye ansvar. – Jeg hadde ansvaret for Good News i verden. Vi må bry oss», tenker han. Dette ble stari  30 år og var konfirmantleder i 40 år, forteller Ei- ten på et mangeårig engasjement for mennesker vind Hiorth, som også hadde flere jobber samtidig. som lever under andre vilkår enn vi her i Norge – – Jeg var lærer i 100 % stilling, den gangen på Sme- og begynnelsen på gospelkoret Good News’ mangestad skole, og ved siden av vasket jeg skolen etter årige samarbeid med Misjonsalliansen.  > arbeidstid, og jeg kjørte drosje. Vi var i etableringsSPILLER PÅ PIANO – OG PÅ UNGDOM. Eivind Hiorth har i hele fasen som familie, og Unni var hjemme med små sitt voksne liv utfordret ungdom til et engasjement utover barn. Men jeg elsker jo å snakke med folk, og som seg selv. I mange år var det gjennom koret Good News. drosjesjåfør traff jeg alt fra forretningsfolk til proDe siste seks årene har det i hovedsak vært gjennom et stituerte, så det ble pionerprosjekt på Bekkestua skole, der engasjement og mye ny kunnskap   #4/2013 Portrett solidaritet er blitt fag i klasserommet. om ulike mennes-

Portrett


x #4/2013  Portrett 

43


ENGASJERT KOR.

Eivind startet og ledet Good News i 30 år. Mange generasjoner ungdommer har vært innom koret, og mange av dem har blitt kjent med Misjonsalliansens prosjekter i Ecuador.

44

nå gjennomført to ungdomsskolekull og seks år med ISklasser. I løpet av tre år er bistand, utviklingshjelp og solidaritet pensum, – Én ting var at Unni jobbet i og på fritiden driver elevene  > Misjonsalliansen, men enda viket storstilt innsamlingsarbeid. Ideen til en IS-klasse tigere var det at organisasjonen Skolen samarbeider med Mible fort realisert. hadde lave administrasjonskostsjonsalliansen, og høydepunknader og at pengene kom dit de tet er turen til prosjektlandet skulle. Det første engasjementet de støtter. vårt var et prosjekt for funksjonshemmede i Guaya– IS står som nevnt for internasjonal solidariquil i Ecuador. I løpet av tre måneder samlet koret tet, og hensikten er å engasjere og lære ungdom inn 20 000 kroner, og mer ble det etter hvert. Menig- om internasjonalt samarbeid og solidaritet i prakheten vår betalte for at noen av oss skulle reise ned tisk handling. Elevene og foreldrene i klassen har og delta under åpningen av Centro Creer i Ecuador. skrevet en kontrakt med skolen om at de i tillegg til Under oppholdet kom det folk fra andre områder i skolearbeidet skal bruke av sin fritid til et prosjekt Ecuador og fortalte om sine behov. Senere samlet ko- for Misjonsalliansen som handler om å bygge skoler ret inn penger til doer på skolene, til beskyttelsesmu- i slummen i Guayaquil i Ecuador. rer rundt skolegårdene og mye annet. Til høsten skal skolen i gang med sitt tredje kull, Skolesjefen i Bærum hadde fått med seg engasje- men denne gangen skal de samle inn penger til mentet til Good News, og i 2002 ville han ha Eivind skolebygging i Bolivia. – Vi fikk flere søkere til ISmed på et nytt prosjekt. Bærum kommune hadde klassen enn vi har plass til, og elevene og foreldrene en relasjon til Statens pedagogiske forskningssenter måtte inn til intervju. Vi har denne gangen utvidet i Danmark som forsket på nye pedagogiske meto- klassen fra 30 til 33 elever for ikke å skuffe noen. der i skolen, blant annet om å få kunnskap gjennom å reise. Skolesjefen ville at Eivind Hiorth skulle TILBAKEBLIKK. Denne gangen skal han ikke være delta på en internasjonal kulturkonferanse i Bolivia. prosjektleder for IS-klassen. Andre overtar, og Ei– Jeg tok med meg noen ungdommer fra koret, og vind er konsulent og veileder. Han innrømmer at sammen med danske elever møtte vi skoleelever fra engasjementet hans har kostet, og for første gang Bolivia og Peru, både fra fattige lokalsamfunn og fra under intervjuet blir han stille. – Jeg har vært mye opptatt på fritiden. I 30 år har middelklassen. Det var etter denne opplevelsen jeg begynte å tenke på ideen om en IS-klasse (Interna- Unni vært «kor-enke». Vi kunne ha syke barn hjemme, men i kirken ventet 70 ungdommer på meg. sjonal solidaritetsklasse). I kirken eller på andre samlinger ble jeg ofte spurt PEDAGOGISK PIONER. Eivind er en handlingens mann, om å spille. Det var så lettvint å spørre meg. Jeg har eller som en rektor en gang beskrev han: «Hiorth spurt barna våre (som nå er voksne) om de synes leverer alltid i tide. Endog før tiden.» Ideen til en jeg har prioritert tiden min feil i oppveksten deres, IS-klasse ble fort men tilbakemeldingene har vært at de er stolte av Portrett realisert, og Bek- engasjementet mitt. Så da var det vel likevel verdt #4/2013   kestua skole har det!   oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Portrett


Hva er denne sløsingen

godt for

?

Fredag 14. juni reiste ti gutter fra et av de fattigste områdene i Guayaquil til Norge. I Norge har de vært med på noe stort – de har vært «ambassadører» for sitt eget land i en stor fotballturnering. Med støtte fra prosjektpartnere del- kvinnen som kom bort til Jesus med en tar de på PlussbankCup som arran- alabastkrukke med kostbar salve? «Den geres i Kristiansand, og disse barna helte hun ut over hodet hans mens får mulighet til å fly over Atlanterha- han satt til bords. Disiplene så det og vet – fram og tilbake. ble forarget. Hva skal denne sløsingen Mange var møtt frem for å ta far- være godt for? Salven kunne vært solgt vel med guttene. En lokal TV-kanal for en stor sum og pengene gitt til hjelp kom for å dekke nyheten. Bilder ble for de fattige» (Matteus 26,7–10) Her tatt, foreldre og venner vinket idet blir reisen betalt for ti gjennomsnittlige guttelaget gikk mot security-sjekken. unge fotballgutter fra nord-øst-GuayaDet virket som om hele flyplassen quil, og jeg kan forestille meg hva noen stoppet opp. Hvem var disse guttene? latin-amerikanere kan tenke: Hva skal I Ecuador har de færreste råd til å denne sløsingen være godt for? fly. Et raskt blikk på venner og famiKvinnen i Matteus-fortellingen lie som fulgte guttene kunne fastslå salvet Jesus og satte fram et eksempel at dette var mennesker som definitivt og et symbol for verden, et diakonalt ikke tilhørte kategorien som kunne symbol. Hun var takknemlig og kjøpha råd til å kjøpe flybilletter. Mennes- te en dyr parfyme for å ære ham, og kene summet seg i mellom: Var det som hun salvet diakoniens Herre med. Ecuadors offisielle barnefotball-lag? Jesus kom til jorden for å bli en tjener, En gruppe utenlandske reisende kon- en diakon i blant oss, og i Guds nåde kluderte slik: «If they are travelling ga han oss den samme oppgaven. to Norway, they must be really good En diakonal gjerning handler ikke at playing soccer.» Disse eksemplene om å fortjene noe. Vi var ekskludert på folks reaksjoner sier noe om at de fra Guds herlighet, men nå er vi forsomåtte ha gjort seg fortjent. De måtte net. Hverken vi eller foreldrene til de da ha prestert noe for å bli utvalgt! små fotballspillere kan betale tilbake Det ecuadorianske guttefotball- det som er gitt laget var ikke utvalgt på en slik måte som en gave. at bare de beste fotballtalentene ble Det utfordrer plukket ut. Hadde de nysgjerrige til- meg til å finne skuerne på flyplassen fått høre dette, nye diakonale ville de kanskje stusset. uttrykk. (MatEr det en del av et diakonalt arbeid teus 26,7–13) å sende et sånt fotballag til Norge? Kan 25,37)  n av [ Daniel Garcia ] dette sammenlignes med gjerningen til Utsending i Ecuador

Trygg

Du tar alltid imot

For fort for sent for rastløs for feilende uansett

Du tilgir alltid Du tåler alltid vårt sanne jeg

Du holder alltid ditt lys over oss Takk

Du omfavner alltid og går ikke lei Fra Regndråper 1993 Tove Houck

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Arnt Jerpstad, generalsekretær Anita Tuskind Solbakken, giveravdelingen Jorunn Furuseth, giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsavdelingen Ingeborg Drevdal, giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-avdelingen Berit Moen, Filippinene Halvor Thorsnes, resepsjonen

Ettertanke

45


Bryter lenker. I Phnom Penh ligger Museet S21 – en ombygd ungdomsskole i byen som ble brukt som torturkammer under Pol Pot-regimet.

Illustrasjonsfoto: Bjørn J. Sørheim-queseth

Nøkkelknippet La oss tenke oss at utdanning er et del av et nøkkelknippe med nøkler som åpner opp for menneskers muligheter. Å lese og skrive, å lære seg å lære, å skape muligheter for å bruke våre evner gitt av Gud, er nøkler som, om den gis videre, kan gi muligheter til å åpne opp for våre medmenneskers mulighetsrom.

Misjonsalliansen har et kall til å tjene mennesker som trenger og ønsker praktisk omsorg. Å hjelpe mennesker til å kunne bruke skriftspråket på eget morsmål og å beherske lesekunsten er avgjørende for at vår omsorg brer om seg med varige ringer av virkninger. Jesus er MisjonsallianJesus er Misjonsalsens inspirerende forbilde liansens inspirei møte med mennesker som rende forbilde i møte ønsker å ta i bruk evner og med mennesker som gaver. God utdanning øker menneskeverdet til den ønsker å ta i bruk som deltar, siden den gir en evner og gaver. mulighet til å vokse både som menneske og som en aktiv delta46 ker i lokalsamfunnets utvikling.

Kommentar

I landsbyer der Misjonsalliansen arbeider med langsiktig diakonalt arbeid, ser vi hvor tett utdanning er sammenfiltret med varig endring av adferd. Vi ser at mennesker ønsker å gripe sjansene til et bedre liv for seg og sine om de får muligheten. Det skjer noe når et menneske kan ta et fastere grep om sitt eget liv etter å ha lært seg å lese og skrive, og det skjer noe når disse ferdighetene er knyttet til god helse, nok arbeid, fred i gata og tillit til lokale ledere. Mulighetenes nøkkelknippe. Sammen kan de lettere åpne dørene som leder til gode og varige endringer for enkeltmennesker og for hele lokalsamfunn. I 1979 opphørte folkemordet i Kambodsja. En galskap var nylig over, et helvete som ord knapt kan beskrive. I 1979 rakte få opp hånda om de ble spurt om de hadde evner som kunne brukes til å bygge opp landet igjen. Å bruke klokskap og kunnskap,


skrive- og leseferdigheter, var blitt til noe negativt. Vi kan kun fornemme den absurde handlingen det er å skjule våre evner og kunnskap for å overleve overmakten. Dette er Kambodsjas sår. Endring av utdanning fra livsfarlighet til noe folk kan bruke for å klare seg godt i samfunnet og endatil skape noe, tar lang tid å snu i praksis. I dag er det fortsatt et stort behov for nyttig kunnskap i Kambodsja. Siden så mange menneskelige ressurser gikk tapt med Røde Khmer, sitter mange voksne i dag uten ferdigheter i å lese og skrive sitt eget morsmål khmer. Folk flest bor i Kina, men folk flest i utviklingsland har ikke fått retten til utdanning oppfylt. Det utfordrer oss som en diakonal misjonsorganisasjon. Misjonsalliansen søker å gi muligheter til sårbare og undertrykte mennesker der vi arbeider. Om vi anerkjenner at utdanning er en av nøklene i knippet til varig endring av vanskeligstilte grupper og lokalsamfunn, må vi se på utdanning som livslang læring. Da gir vi samtidig muligheter til alle de som en gang ikke klarte å fullføre grunnskolen, til de som heller valgte å jobbe for å tjene penger til familiens utgifter til medisiner, til de som langt inne har et ønske om å kunne mer enn de kan nå. Det kan være fristende å overføre den offentlige skoles pedagogikk til alfabetisering med og for ung-

Folk flest bor i Kina, men folk flest i utviklingsland har ikke fått retten til utdanning oppfylt. dommer og voksne. Det er mange som har prøvd nettopp det; en satt læreplan, normer fra utdanningsdepartement og satte tidsfrister. Men alfabetisering er mer enn ordene som repeteres. – Vi vil at innholdet skal være relevant for at vi skal komme og lære, sa flere kvinner og menn da Misjonsalliansen startet opp med lokalsamfunnsutvikling i Kambodsja i 2009. Hva som er relevant for deg, trenger ikke være relevant for meg og vil variere fra land til land og fra landsby til landsby. Når Misjonsalliansens partnere setter seg ned og lytter til deltakeres behov, kan relevant innhold i lese og skriveopplæringen naturlig flettes sammen med bokstavenes og tallenes verden – til gagn for samfunnet og for det lærende menneskets gryende bruk av av [ Knut Iversen Foseide ] nye muligheter.  Utsending i Kambodsja

Kommentar #4/2013 

47


Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Vis at du bryr deg

Bli 

Som fadder gir du sårbare barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet. Å være fadder koster 230 kr i måneden.

!

Send SMS: Venn til 2490 og bli fadder

Tsjili 0413 screen  

Før risikerte kambodsjanere å bli drept om de hadde gått på skole. Nå bidrar Misjonsalliansen til å gi alle lag av folket sjansen til å få u...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you