Misjonsalliansens magasin
Nyhet!
Egne Prosjektgivere – bærekraftig
#1/2012 | 108. årgang
Reportasje
[ tsjilimiddag ]
Nyheter
Nigeria i Sør-Amerika
Fargerikt mønster
Trender
sider
Forelsket prosjektleder
Portrettet
Endring, men ikke avhengighet
ommentar
Nå trengs det mange faddere!
Som fadder gir du vanskeligstilte barn nye muligheter:
– Skoler bygges, undervisningen forbedres, og det gis forebyggende helse- og tannhelsetiltak. – Støtten går til prosjektet som barnet er en del av og kan for eksempel også bidra til rent vann, bedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter for barna. Som fadder er du med på å gi barn en bedre hverdag! Å være fadder koster 230 kroner i måneden.
Bli
du også!
Ja, jeg vil bli
for___ (antall) barn
Misjonsalliansen velger land etter behov. Kambodsja
Brasil
Ecuador
Bolivia
Vietnam
Filippinene
[ tsj il i ) n r. 1 – 2 012
Meld deg som fadder på: www.blifadder.no, telefon 22 94 26 00 eller ved å sende inn slippen nedenfor.
Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn. Jeg ønsker å betale beløpet med AvtaleGiro.
Jeg vil gjerne betale beløpet med giroblanketter.
Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Misjonsalliansen
Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
Svarsending 1049 0090 Oslo
Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
&tter+ÂĄanke
14 Portrettet
21 Reportasje
34 Trender
N yh et ! ommentar
Nyheter
Reportasje
  #1/2012
Innhold
4
6
41
42
Godt nytt år, kjære leser! vil være brent fast i vårt minne. Året vil gå inn i historiebøkene på grunn av det grusomme som skjedde 22. juli. Dagen da vi i Norge fikk oppleve at vi ikke er en totalfredet plett på verdenskartet. Dagen da vi virkelig møtte ondskapen på sitt verste. Samtidig ble 2011 året da vi virkelig fikk se det beste av samfunnet vårt. Raskt ble det klart at vi ikke skulle svare ondskapen med mer ondskap. Vi svarte med kjærlighet! Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve rosetoget og stemningen i byen disse dagene. Folk så på hverandre med et annet blikk. Ukjente tok rundt hverandre. Det var tydelig at vi ønsket hverandre vel. Det er dessverre ikke bare nordmenn som har opplevd vonde ting i 2011. Jordskjelv, krig, oversvømmelser, hungersnød, finanskriser og så videre. Det er mye som har gått galt, og det er millioner av mennesker som har fått sin livssituasjon snudd på hodet i løpet av dette året. Enda verre blir det når vi vet at de som rammes aller hardest av naturkatastrofer, hungersnød og krig, er de som i utgangspunktet allerede lever i fattigdom og nød. Alt det vonde som har skjedd, må ikke få ta overhånd. Vi vet også at mye godt har skjedd. Vi opplever at mange nordmenn på nytt har fått øye på at det er mange som trenger en håndsrekning. Det gjøres mye godt arbeid både gjennom bistandsorganisasjonene og gjennom de ulike misjonsorganisasjonene. Sammen får vi være med på å gjøre noe med urettferdigheten i verden. Misjonsalliansen har trofaste venner og givere som raust har støttet prosjektene våre. Rundt 100 millioner kroner har vi fått til vår forvaltning. Det er vi utrolig
2011 ble et år som for all fremtid
Utgiver Misjonsalliansen
Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse
Visjon Vi gir livet en sjanse!
Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.
misjon
Navnet Misjonsalliansens første navn var
Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].
Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826
takknemlige for. Bladet som du sitter med nå, gir deg mange eksempler på hva vi har gjort med midlene. Håper du tar deg tid til å lese om hvordan mennesker kjemper seg til et bedre liv. I år har vi valgt å gi deg enda mer stoff om hva som skjer med prosjektene som er støttet av dere faddere. I hvert nummer av Tsjili vil vi ha fem sider som er dedikert til fadderprosjektene. Håper du opplever å komme enda nærmere! Har 22. juli forandret oss nordmenn for alltid? Det er kanskje for tidlig å si. Stemningen av nestekjærlighet og omsorg som vi opplevde de første dagene etter bomben og angrepet på Utøya, er kanskje ikke helt den samme lenger. Jeg ser likevel klare tegn på at vi har blitt mer klar over hvor uendelig privilegerte vi er. La oss håpe denne nestekjærligheten får bein å gå på! Utgangspunktet for all nestekjærlighet vi kan vise, er den kjærligheten vi får fra Gud. Det viktigste vi kan gjøre er å elske Ham, slik at hans kjærlighet kan overstrømme oss. På inngangen av dette nye året hilser vi deg derfor med noen vers fra 5. Mosebok, kapitel 6: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.
Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ordene som jeg pålegger deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og snakke om dem når du sitter i ditt hus og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Du skal binde dem om hånden som et tegn og ha dem på pannen som et merke. Du skal skrive dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no
LederLeder
#1/2012
5
Bærekraftig – hjemme og ute Norge. Når
fattige landsbyer får rent vann, lærere får kurs og funksjonshemmede får et verdig liv, skyldes det først og fremst engasjerte givere. Men aller først har det vært tenkt noen tanker, planlagt noen prosjekter og laget noen annonser. > Tekst [ Oddmund Køhn ] foto [ Misjonsalliansen ]
6
Reportasje #1/2012
Reportasje
  #1/2012
Reportasje
7
Misjonsforeningen som Bjørg Evy Jonassen leder, støtter vannprosjekter i Bolivia. Hun har besøkt landet og vet at hjelpen nytter.
>
– Vi har hatt misjonsforeningen på Fauske i seks år. Vi var seks personer i starten, i dag består misjonsforeningen av 20 medlemmer. Vi er en åpen misjonsforening og er mellom ti og femten på møtene. Foreningen samler inn penger til vannprosjekter i Bolivia. Det er Bjørg Evy Jonassen som forteller dette. Hun sitter i landsrådet til Misjonsalliansen.
ECUADOR.
Magnhild Søsveen og Magne Eriksen hadde det de trengte, og da de giftet seg, ønsket de heller en gave til Misjonsalliansen. – Vi hadde hvert vårt hjem, og hvorfor skulle vi ønske oss noe vi allerede hadde? sier Magne. Magne er fadder til et barn på Filippinene, og det er til dette landet de ønsket at bryllupsgaven skulle gå til. – Vi ønsket at gaven skulle gå til kurs for lærere på Marinduque. Ekteparet besøkte Filippinene sist sommer, og de fikk med egne øyne se at gaven de hadde gitt, kommer til nytte for befolkningen.
FINANSIERING. Tsjili har snakket med innsamlingsleder Solveig Skaug og utenlandssjef Tone Lindheim om måten Misjonsalliansen driver prosjektene ute og hvordan man samler inn de nødvendige pengene her hjemme.
FILIPPINENE.
8
Borge menighet i Østfold er en av menighetene i Den norske kirke som har avtale med Misjonsalliansen. – Vi har forpliktet oss på 14 000 kroner i året, men i 2011 ga vi flere tusen kroner mer enn dette, forteller Jan Vidar Mathisen, en misjonsentusiast i menigheten. I 2011 feiret menigheten 150-årsjubileum for Borge kirke, og det ble feiret en uke til ende. Etter jubileet ga menigheten 7500 kroner ekstra til Misjonsalliansen. – Borge menighet støtter både ungdomsarbeidet i regi av kirkene i Ecuador og Centro Creer, arbeidet blant funksjonshemmede. Jeg har selv vært i Ecuador og sett arbeidet og hadde et fantastisk opphold i landet.
BOLIVIA.
Reportasje
#1/2012
Magnhild Søsveen og Magne Eriksen
Borge menighet har misjonsavtale med Misjonsalliansen og støtter både ungdomsarbeid i menighetene og arbeidet blant funksjonshemmede.
– Mange vil tenke at Misjonsalliansen er en fadderorganisasjon, og det er jo for så vidt riktig. Personer som er faddere eller fastgivere over tid gir oss en forutsigbar inntekt med lave administrasjonskostnader. Men vi har også mange prosjektgivere som gir et enkeltbeløp, eller som gir en gave ved spesielle anledninger som bryllup og merkedager. Stadig flere ønsker at gaver ved slike anledninger skal gå til noe annet enn til seg selv. Slike gaver er ofte øremerket et spesielt prosjekt eller land, sier Solveig Skaug. Mens Solveig først og fremst er opptatt av at de nødvendige midlene til arbeidet kommer inn, er Tone Lindheim mer opptatt av hvordan bruke midlene ute på en best mulig måte: – Misjonsalliansen har inntekter fra fadderordningen og andre fastgiver-ordninger, og vi får frie gaver og prosjektmidler. I tillegg får vi penger fra NORAD. Men uansett hvor pengene kommer fra, skal de forvaltes på best mulig måte. Det er ikke tette skott mellom avdelingene i Misjonsalliansen.
– Ballen går fram og tilbake mellom innsamlingsavdelingen og utenlandsavdelingen. Vi vurderer prosjektet på innholdssiden, og giveravdelingen samler inn penger på den måten som er best, sier Lindheim. – I prosjektkatalogen vår har vi samlet og kategorisert et utvalg av prosjektene våre, slik at det skal bli enklest mulig å velge hva man vil støtte, legger Solveig Skaug til. LÆRER-KURS. Både Magnhild Søsveen og Magne Eriksen kjente til Misjonsalliansen før de ble kjent med hverandre. – Vi har begge støttet Misjonsalliansen i flere år, og organisasjonen har et opplegg der man kan velge konkrete prosjekter som passer oss. Vi leste prosjektkatalogen til Misjonsalliansen før bryllupet og bestemte oss for dette prosjektet på Filippinene, forteller Magne. Marinduque er et fattig øysamfunn på Filippinene der Misjonsalliansen støtter utdanning og helseprosjekter og har samfunnsutviklingsprosjekter. >
#1/2012
Reportasje
9
Magnhild og Magne tilbrakte en tid på Marinduque, og det var Karen Lim og Anders Myrene som var kontaktpersoner for dem. Bryllupsgaven gikk til kurs for lærere nettopp på denne øya. >
10
Utdanning og skolegang for barn er en bærebjelke i lokalsamfunnet, og kompetanseheving blant lærerne er svært viktig. Sist sommer besøkte de landet. – Det var kjempeflott, helt supert, forteller Magnhild og fortsetter: – Vi var på Filippinene en måned og besøkte både Marinduque og Manila. Vi så et hav av fattigdom, men vi så også at det nytter å hjelpe. Prosjekter som kan virke små, har stor nytteverdi. Ekteparet så også resultater av prosjektet de selv har støttet. – Vi møtte en lærer på Marinduque som aldri hadde fått muligheten til å få kurs og videreutdanning, men nå hadde hun endelig fått delta på et av Misjonsalliansens kurs og var veldig takknemlig, sier Magnhild. Karen Lim Myrene, som er utsending på Filippinene for Misjonsalliansen, bekrefter dette. – Læreren heter Amelie Revilloza, er lærer på Payanas Elementary School og underviser i andre klasse. Hun deltok på kurset «Teaching with a Heart» sammen med 67 andre lærere. Lærerne lærte blant annet om bruk av bevegelsessanger i læringen og om hvordan
Reportasje
#1/2012
de kan bruke lokale materialer som hjelp i undervisningen. De fikk også råd om hvordan de skal forholde seg til vanskelige elever. Tone Lindheim som leder utenlandsavdelingen i Misjonsalliansen, har ansvaret for at prosjektene i Misjonsalliansen holder en faglig standard. I samtalen gjentar utenlandssjefen ett ord flere ganger; «innholdskriterier». – Det er noen viktige kriterier som styrer våre valg av prosjekter. For det første skal målgruppen ha et eierskap til prosjektet, de skal initiere det, og de skal tro på det. For det andre skal prosjektet være bærekraftig. Det skal være forankret i den lokale konteksten og ha en lokal kapasitet. For det tredje skal prosjektet være i samråd med Misjonsalliansens strategier. De tre komponentene henger sammen og er et være eller ikke-være for et prosjekt. – Til dette trenger vi penger, legger Solveig Skaug til. Og hun vet godt at det er hennes hovedoppgave. – Vi trenger både faste givere og enkeltgaver. Hvis
VÆRE ELLER IKKE VÆRE.
Magne og Magnhild i samtale med læreren Amelie Revilloza, som har fått gå på kurs i regi av Misjonsalliansen. alle skulle gi tilfeldige gaver nå og da, ville arbeidet vårt være mye mer uforutsigbart. Tone er enig og legger til: – Vi jobber langsiktig. Vi går ikke inn i en landsby og bygger en brønn, for så å forsvinne derfra igjen. Avtalene vi gjør med lokalsamfunn, er langsiktige og innebærer en lang rekke tiltak for å bedre hverdagen til mennesker, og det kan være innenfor helse, utdanning og inntektsskapende tiltak. Langsiktig jobbing krever langsiktig givertjeneste, som også gir lavere administrasjonskostnader. Jan Vidar Mathisen i Borge menighet har sittet i menighetsrådet sammenhengende i 22 år. Soknet består av to kirker; Kjølstad kirke og Borge kirke. Han mener at misjonsengasjementet er viktig for menigheten. – Jeg er økonomimann, og jeg synes det er flott at administrasjonskostnadene er lave og at det meste av pengene kommer ut. I tillegg til offeret etter 150-årsjubileet for Borge kirke har menigheten også gitt ¼ av overskuddet et-
ENTUSIASME.
ter menighetens «Høstdager», et årlig arrangement. Da ble det blant annet solgt lodd ved fem ulike kjøpesentre, og bidraget til Misjonsalliansen var på 10 000 kroner. Gudstjenesten første søndag i advent går under navnet «Tenn et lys», og denne dagen gikk også offeret til misjonsprosjektet. – Vi har forpliktet oss på å gi 14 000 kroner i året, men vi venter ikke med å gi dette beløpet til misjonen til vi har fått inn pengene i offer. Vi forskutterer beløpet og sender det tidlig på året, sier den engasjerte misjonskontakten. MENNESKER I SENTRUM. – Når jeg legger vekt på at ar-
beidet vårt i prosjektene er langsiktig, innebærer det en helhetlig forståelse av fattigdomsproblematikken. Årsakene til at mennesker og lokalsamfunn er fattige er sammensatte, og symptomene er sammensatte. Det er heller ikke lettvinte løsninger på dette. Vi må angripe fattigdomsproblematikken fra flere vinkler. Enkeltmennesker er i sentrum for arbeidet vårt, enkeltmennesker som en del av en sosial sammenheng. >
#1/2012
Reportasje
11
>
Det er Tone Lindheim som sier dette. Solveig Skaug er enig, men hun har flere eksempler på at venner av Misjonsalliansen har ønsket å støtte en spesiell person som for eksempel har blitt omtalt i Tsjili og som kanskje har spesielle behov. – Det er jo flott at folk responderer på denne måten, og det ligger mye omsorg og omtanke bak dette. Men vi må fortelle dem at det ikke er slik vi jobber i Misjonsalliansen, sier hun. Tone synes også dette er en utfordring. – Vi har prosjekter som gir store resultater, men som det ikke er lett å samle inn penger til. Jeg kan nevne utviklingsinstituttet i Bolivia og forskjellige kursvirksomheter som øker enkeltpersoners eller lokalsamfunns kompetanse. For eksempel lærerkurset som Magnhild og Magne har støttet. Vårt bidrag er ikke like synlig, men effekten er stor. BØNNESVAR. For flere år siden satt Bjørg Evy Jonassen
ved kjøkkenbordet sitt og ba om Guds ledelse. Hun var klar for å engasjere seg i et eller annet misjonsarbeid. – Jeg ba: «Gud, gi meg blanke ark. Gi meg noe nytt å jobbe med.» Ikke lenge etter fikk jeg muligheten til å representere Misjonsalliansen i SMM (Samarbeidsråd for menighet og misjon) i bispedømmet. Jeg kjente lite til Misjonsalliansen, men organisasjonen lette etter en slik person, og jeg sa: «Hvis dere ikke finner noen, kan jeg gjerne være denne representanten. Gjerne på prøve.» Bjørg Evys engasjement kan neppe kalles «prøvetid», årene er for mange til det. Hun er fremdeles Misjonsalliansens representant i SMM, hun sitter i Landsrådet, og hun er leder for en misjonsforening i Fauske som teller 20 personer. Syv av disse er afrikanere. – Vi har et arbeid blant fremmedspråklige og innvandrere i menigheten, vi har startet KIA-kor, og flere av dem er blitt med i foreningen og er med og støtter arbeidet i Bolivia. Det fine er at vi nå har flere menn i foreningen, og det er stort potensial for videre vekst, sier hun optimistisk.
Bjørg Evy var i Bolivia i 2008 i forbindelse med praksisperioden i diakonutdannelsen. Hun ble kjent med landet, kulturen og prosjektene til Misjonsalliansen. – Mitt engasjement handler mye om salg, og det begynte med at jeg solgte alpakka-produkter. Etter hvert har det i hovedsak blitt engler og fingerdukker
ENGLER SOM ÅPNER DØRER.
12
Reportasje
#1/2012
Et nytt vannprosjekt skal åpnes, og det betyr nye muligheter for fattige bønder.
fra Bolivia. Glassenglene har gjort Misjonsalliansen kjent på stedet, og det er ikke mange hus i Fauske som ikke har en engel fra Bolivia, forteller Bjørg Evy og legger til: Vi har fått kontakt med folk som tidligere ikke hadde tenkt på misjon. Inntektene av salget går til vannprosjektene i Bolivia, og støtten blir satt pris på. – I Sorata-området lever menneskene hovedsakelig av jordbruk. Klimaendringene har gjort at mange avlinger tørker ut. Derfor er et vanningsanlegg enormt viktig, forteller Fausto Cori, koordinator for vannprosjektene i Sorata, Bolivia. Han legger også vekt på de ringvirkninger et slikt vanningsanlegg har. – Hvordan det går med familienes avlinger har betydning for selve infrastrukturen i landsbyene. Når familier produserer for eksempel poteter og mais, er det både til seg selv, slektninger, bytting eller salg til naboer eller på markeder. Slik går lokalsamfunnet rundt. DRIVKRAFT. Misjonsalliansen er kjent for fadderordningen sin, og denne innsamlingsmåten vil også i tiden som kommer være den viktigste kilden til finansiering av arbeidet. Men prosjektgivere kan spisse givertjenesten og støtten inn mot et mer avgrenset og definert prosjekt. – Arbeidet vårt og planene for det neste året er tilgjengelig i prosjektkatalogen. Prosjektkatalogen kan man få tilsendt, eller man kan finne alle prosjektene på nettsiden til Misjonsalliansen; www. misjonsalliansen.no, sier Solveig. Tone presiserer at vi trenger givere som ikke gir øremerket, men som ønsker at pengene skal gå dit det er størst behov. – Faste givere som gir frie midler hjelper oss til å velge prosjekter som kan ha stor bistandseffekt, selv om de ikke er like lette å markedsføre. Bjørg Evy i Fauske som har vært engasjert i Misjonsalliansens prosjekter noen år, konkluderer på denne måten: – Misjon gir meg energi og drivkraft.
oddmund.kohn@misjonsalliansen.no
Innsamlingsleder Solveig Skaug og utenlandssjef Tone Lindheim mener kvaliteten på prosjektene ute er viktig. Det hjelper på innsamlingsarbeidet.
#1/2012
Reportasje
13
Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth IllustrasjonsFoto: Bong Manayon
Når: 2. mars–18. mars Hvor: Hjemme hos deg Norge. Det
14
Nyheter #1/2012
Nyheter
er tid for [tsjilimiddag]. Dette blir en uhøytidelig konkurranse mellom de ulike landene som Misjonsalliansen jobber i, og målet er å samle inn mest mulig penger til den enkeltes favorittland.
Initiativet kommer fra Oddgeir Teigen fra Bryne. Oddgeir sitter i Misjonsalliansens landsråd, og han ønsker å engasjere seg i arbeidet til Misjonsalliansen. – Kona mi Olaug og jeg har besøkt Bolivia to ganger, og den siste gangen, i 2007, var kona volontør, mens jeg var student. Oddgeir er leder for ilimitado, støttegruppen til Bolivia, og nå utfordrer han alle til å delta. – Tanken er at du inviterer gjester og at de betaler en gitt sum du har satt opp. Så her gjelder det å være frimodig. Det sitter mange i landsrådet med mye
ressurser og kompetanse, men det er ikke alltid lett å finne måter å engasjere seg på. Nå kan landsrådsmedlemmer og andre være med og samle inn penger ved å invitere venner til en middag. – Vi ønsker å avgrense Tsjilimiddagen til perioden 2.–18. mars noe som innbefatter tre helger. Da flyter det ikke bort, og innenfor denne perioden vil de fleste kunne ha muligheten til å arrangere en slik sammenkomst, sier Oddgeir og legger til: – Det er et konkurranseaspekt her. Hvilket land får mest inntekter etter tre helger med Tsjilimiddag? Alle kan delta,
og alle kan bidra. Her kan for eksempel foreldre til utsendinger invitere venner og naboer til middag. Informasjons- og markedsføringsverdien er også stor, og mange nye mennesker vil bli introdusert for Misjonsalliansens arbeid. Den kreative jærbuen skal selv invitere venner, men siden Olaug og Oddgeir venter barn i mars, skal de arrangere Tsjilimiddagen allerede i januar. – Vi har invitert 10 venner, og vi har satt prisen til 500 kroner. Det betyr 5000 kroner til ilimitado og arbeidet i Bolivia, avslutter Oddgeir Teigen. n Oddmund Køhn
#1/2012
Nyheter
15
Ris til 10 000 Kambodsja. Den verste flommen på tiår er over i Kambodsja. Takka vere støtte frå mellom anna Norge kunne Misjonsalliansens partnarar yte nødhjelp til om lag 10 000 menneske i landet. Partnarane våre har delt ut ris og risfrø til dei som har mista risavlinga si i flommen. Når mottakarane har planta og høsta risen, betaler dei tilbake like mykje ris som dei mottok til landsbyen sin risbank. n Bente Iversen Foseide
Inspirasjonstur Filippinene. Rett
før jul var heile staben på Marinduque på ein tre dagars studie- og inspirasjonstur på fastlandet. Dei besøkte suksessfulle kooperativ og demonstrasjonsgardar for å få innblikk i korleis ting kan gjerast, og mange vart oppglødde over det dei fekk sjå. Kanskje får vi sjå innanlands fiskeoppdrett og birøkt på Marinduque om ei stund? n Anders Myrene
16
Nyheter
#1/2012
Møter barn og unge i utsatt bydel Brasil. Befolkningen
i den fattige bydelen Paranaguamirim i utkanten av Joinville har blitt nesten tredoblet de siste ti årene. Det får sine konsekvenser. Misjonsalliansen støtter prosjektet Ecos da Comunidade som jobber med barn og unge. Det mest befolkede distriktet utenfor Joinville har fått navnet etter elven som renner gjennom sumpområdet. Rundt 27 000 mennesker bor nå i Paranaguamirim. Deler av området regnes som verdiløst av myndighetene. Folk som bosetter seg her, er gjerne utestengt fra det formelle boligmarkedet og må skaffe seg bosted gjennom uformelle kanaler. De siste årene har flere og flere strømmet til Paranaguamirim. Boligforholdene er dårlige, med høy botetthet og mangelfulle sanitære forhold. Og minst to ganger i året rammes området av flom, noe som lett kan ødelegge de svake trehusene. BARNA ETTERLATT. De fleste som
bosetter seg i Paranaguamirim er familier hvor foreldrene jobber i
industrien. Men det er vanskelig å finne nok jobb. Hver dag reiser menn og kvinner rundt seks mil til Joinevilles industrielle sentrum. Da forlater de mer eller mindre barna sine hjemme alene. Cidinei og Maira Cichoves bor i Paranaguamirim og jobber med Ecos da Comunidade-prosjektet. De har utviklet et svært viktig arbeid for barn og unge. Aktiviteter og husrom for disse barna har vist seg å være effektive tiltak for å bekjempe fattigdom og skjev fordeling i bydelen. – Vi investerer i en generasjon som kan forandre hverdagen til menneskene i dette området, mener Cidinei Cichoves. n Thiago S. Couto
Grønn kirke Ecuador. Misjonsalliansen i Ecuador har nylig gitt ut boka Iglesia Verde, Grønn kirke. Denne boken setter fokus på miljøvern og er rettet mot kirkene for at de skal sette fokus på miljøet og ta større del i vern av skaperverket. n Angel Manzo.)
Suksess med seksualundervisning
Misjonsalliansen på radio
Ecuador. Stort
behov for kunnskap om seksualitet i Guayaquil. På den internasjonale hiv/aidsdagen 1. desember var over 3000 mennesker samlet for å markere viktigheten av seksualopplysning i Guayaquil i Ecuador. I tillegg til et levende og veldig opplysende foredrag av legen Marcos Albuja som også er kjent fra TV, ble arbeidet som har vært gjennomført på et kurs i regi av Misjonsalliansen, presentert på rundt 20 stands. Fra april til november har lærere fra samarbeidsskolene sammen med en del rektorer fra rektornettverket deltatt på kurs om seksualundervisning. 111 lærere fullførte kurset og er nå klare for å undervise om temaet til elever, andre lærere, ungdommer og til familien. Jannina Hidalgo, ansvarlig for prosjektet, forteller at fokus på temaet nå også kommer fra myndighetene. – I den nye utdanningsloven krever myndighetene at det undervises om dette viktige temaet, men lærerne har ikke mottatt
kunnskap og kursing om hvordan gjøre det på en god måte. Derfor har Misjonsalliansen dratt igang kurset for at det skal kunne undervises om seksualitet som noe mer enn kjønnsorganer, at seksualitet handler om psykologiske, sosiale, følelsesmessige og biologiske aspekter også. Underveis i kurset har 4000 barn og 1580 foreldre blitt undervist om seksualitet. Lærerne har fått kunnskap om hvordan undervise om seksualitet, De har fått hjelpemidler og utstyr, de har blitt bevisst rundt temaet og forpliktet seg til å spre kunnskapen. Jannina mener kurset har vært en stor suksess. – Jeg er veldig fornøyd med gjennomføringen. Dette setter fokus på et tema som er så veldig viktig og som kommer til å hjelpe gutter og jenter til å få et mer rettferdig, balansert og godt liv, avslutter hun. n Kjetil sande
Ruth Murga er blant de ansatte i radioen. Bolivia. I
Sorata by kan informasjon fra Misjonsalliansens prosjekter og kirkelige aktiviteter høres ukentlig på den evangeliske radiostasjonen «Radio Manantial de Vida» (på norsk «livets vår»). Fra klokken fem om morgenen til sent på kveld har radioen sendinger. Bartolomé Zenteno, som lenge har vært ansatt som pastor i Misjonsalliansens stab i Sorata, jobber tett med nettverket av kirker i Sorata. Det er dette nettverket som driver de ukentlige radioprogrammene. De fleste sendinger foregår på aymara, også musikkinnslagene. Sendingene når ut til de fleste landsbyene i Sorata-området. n Kristin Marie Skaar
#1/2012
Nyheter
17
Foto: Privat
Det lønner seg å verve Norge. I løpet av 2011 fikk 8 superververe hver sin tur til våre prosjektland, og én av våre ververe fikk tur for to. For hver giveravtale du verver, får du én vinnersjanse i trekningen av en tur for to til et av Misjonsalliansens prosjektland. Og verver du 15 faddere, blir du superverver og er sikret en tur. Vinneren av tur for to blant fjorårets ververe ble trukket i januar. For Stine Norbakken (27) kom premien svært uventet – og som bestilt. Hun studerer sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo og har lenge hatt interesse for Misjonsalliansens arbeid: – Vi holder på å planlegge høstens praksisperiode, og jeg har hatt så lyst til å reise til Filippinene og Misjonsalliansens prosjekter der. Men jeg skjønte fort at det ville bli for dyrt, forteller hun. VERVER SAMMEN. Guro Marie Wyller og Marie Fauskrud er godt i gang med årets superverving. De fant ut at de ville prøve å verve 15 faddere sammen, og dele vervepremien. I skrivende stund har de vervet 13. – Vi begynte å verve etter at vi visste at vi skulle besøke prosjektene på Filippinene – Guro som frivillig og jeg som besøkende. Det har gjort oss mer motiverte, forteller Marie på e-post fra Filippinene. De anbefaler særlig familieselskaper som gode arenaer for å bringe faddertemaet på banen: – Vi studerer også på samme studiested. Da ble det lettere å spørre felles venner derfra. Vi startet med å verve oss selv og spurte deretter familie før vi spurte venner. Etter dette ble det litt vanskeligere. Men vi fant ut at for å kunne klare å verve, må man tørre å få et nei også, skriver Marie.
18
Nyheter
#1/2012
Kirker skaper arbeid for fattige familier Filippinene. 20
lokale kirker i Manila har startet små inntektsskapende prosjekter i 2011. Det er stort engasjement blant lokale pastorer for å skape økte inntektsmuligheter for fattige familier i byen. Joel Mariano er rundt 60 år og er svært energisk og engasjert. Han serverer fersk kokosnøttjuice når jeg ankommer kirken. Kirken ligger vegg i vegg med en barneskole. Joel har egen vannkilde på eiendommen som blir flittig brukt av folk i området når vannet i nabolaget blir borte i perioder. Han har drevet med egg og kyllingproduksjon i liten skala de to siste årene. Ideen hans nå er å gi fattige familier mulighet til å avle opp en gris og la dette bli en ekstrainntekt. Han har nettopp kjøpt to hunngriser som i løpet av fem måneder vil gi rundt 20 grisunger. En enslig mor med fire barn og uten inntekt har allerede fått ansvar for den ene grisen og vet at hun nå vil kunne sende ungene på skolen igjen. For noen uker siden fikk jeg møte denne kvinnen. Hun smilte bredt og gav uttrykk for takknemlighet, selv om livet er tøft.
Utfordringen i slike prosjekter er å gi grunnleggende opplæring i stell og foring, men også like mye opplæring i grunnleggende økonomi. Når grisen nærmer seg 60 kilo, er det på tide å slakte. Å beregne hvor mye som må spares for å kjøpe ny gris, kostnader til grisemat for fire måneder og andre småutgifter må kalkuleres. For mennesker som ikke har mulighet til fast inntekt og ofte tjener mindre enn 25 norske kroner om dagen, er det å få ansvar for en gris til en mulig fremtidig salgsverdi på 1500 kroner et stort ansvar og en god mulighet for forbedret inntektsgrunnlag. En slik mulighet kan doble inntekten til familien på sikt. Misjonsalliansen har kun bidratt med 2400 kroner til dette prosjektet. Den lokale kirken har samlet inn resten for å kunne starte prosjektet. n Hilde Bringedal
Ikke lenger den fattigste (foto: Arkivfoto/Bjørn)
Kambodsja. 40
år gamle Sokhom og familien hans på fire ble regnet som landsbyens fattigste av landsbylederen i Khdompey i Svay Rieng fylke. I 2009 ble han valgt av Misjonsalliansens lokale partner KADRA til å motta et lån til å bygge en dam for fiskeoppdrett. Etter to år med hardt arbeid blir han sett på som ærlig og hardtarbeidende og har et godt forhold til naboene sine. Nå har levekårene hans endret seg, og han har kjøpt en gammel
motorsykkel av ekstrainntektene han har fått for å selge fisk. Med denne kjører han til markedet for å selge fisken videre. – Før brukte jeg å låne ei ku fra andre folk i landsbyen min når jeg trengte å pløye rismarka. Nå har jeg mi egen ku i tillegg til en gris, forteller Sokhom. n Knut Iversen ´Foseide
Kreativ utveksling
Vietnam. Christoffer Skauen, sønn
til utsendingene Inger Elise og Per Christian Skauen i Vietnam, snakket så varmt om Misjonsalliansens prosjekter at skolen bestemte seg for at årets kunstutstilling skulle gå til arbeidet i Mekong. Den Australske skole i Vietnam (AIS) har en årlig kunstutstilling med elevenes arbeider. Utstillingen ender med auksjon og salg av bilder, og overskuddet gis til organisasjoner i Vietnam som jobber med barn. Da Christoffer
Lager leker av søppel
hadde fortalt om Misjonsalliansens arbeid i Mekong bestemte skolen seg for at pengene på nesten ti tusen kroner skulle i år gå dit. For pengene ble det kjøpt inn formingsmateriale til Misjonsalliansens samarbeidsskoler og til ressurssentrene. Nærmere 30 lærere deltok på to heldagskurs i nye formingsteknikker og ideer til hva de kan ta med seg tilbake til skolene. Hver lærer mottok en stor bag med formingsmateriell som elevene skal bruke. Jane er formingslærer på AIS. Hun stilte opp gratis som kursholder og ble inspirert til å jobbe videre med ressurssentrene. n Inger Elise Skauen
Brasil. Brasils
største by har alvorlige problemer knyttet til mengden av avfall som flyter i de store favelaene. Temaet har skapt stor debatt, noe som ledet et prosjektteam til å ta affære. Prosjektet Vila Criar har nå utviklet en spennende miljøhandlingsplan i distriktet Limão, São Paulo. Gjennom kurs og seminarer begynner barn og ungdom å forstå mer om resirkulering og treplanting. Ting som tidligere gikk til avfall, kan nå gjøres om til leker. Hovedformålet med kampanjen er å øke bevisstheten hos barna. Målet er å skape en kultur rundt resirkulering blant barna. Barna ser selv hvordan de voksne kaster husholdningsavfall på gata og i elvene. – Vi sår nye frø i unge sinn og gjør dem i stand til å endre konteksten de selv lever i. Barna i Vila Criar kan nå tenke nytt om hygiene, sløsing av vann, mat og forbruk. I 2012 vil vi gå enda lengre og gjennomføre flere miljøtiltak, sier Elaine Montechelli, prosjektkoordinator for Vila Criar. n Thiago S. Couto
Årsmøte i Nanjing
Fra venstre: Wang Hongxing (CARM), Zhang Can (Buer Consult), utsending Camilla Fosse, Li Enlin (konsulent, Buer Consult) Kina. 2011 har vært et år med stor
utvikling mot målet for å standardisere pensum for ergo-og fysioterapeuter i Kina. Misjonsalliansens stab møtte samarbeidspartnerne i prosjektet til årsmøte i Nanjing i desember. Gjennom kursinger og konferanser er det mye postiv fremgang i prosjektet. n camilla fosse
#1/2012
Nyheter
19
Nytt år – og stadig flere mennesker
Filippinene. I løpet av 2012 vil be-
folkningen på Filippinene øke med to millioner. Landet har i dag rundt 100 millioner innbyggere. 40 millioner lever under fattigdomsgrensen, og kontrastene i landet er enorme. Filippinene er tett befolket med en befolkningsvekst på over to prosent. 35 prosent av befolkningen er under 14 år. Mange studier viser at sterk befolkningsvekst og mange barn per familie øker fattigdomsproblemet og gjør det vanskelig for regjeringen å få bukt med de store utfordringene. Fattigdom er dessuten størst blant store familier. Men til tross for store utfordringer med fattigdom, dårlig utdannings- og helsetilbud, arbeidsløshet og korrupsjon er det vanskelig å ta opp temaet familieplanlegging. Den katolske kirken, andre kirkesamfunn og mange politikere i landet er sterkt i mot all bruk av prevensjon. Når dette diskuteres, brukes betegnelsen «ansvarsfullt foreldreskap» fremfor å nevne familieplanlegging. UNDERVISNING. Færre barn kan gi famili-
ene en sjanse til å investere mer i barns utdanning, helse og ernæring. Dette kan igjen redusere fattigdom og sult. 10 til 11 mødredødsfall skjer daglig i forbindelse med svangerskap og fødsel. Dette tallet kan reduseres dersom kvinnene får tilgang til grunnleggende helsetjenester med svangerskapskontroller, fødselshjelp og etterkontroll utført av utdannet helsepersonell. Misjonsalliansen og samarbeidspartnere jobber aktivt med opplæring og undervisning. Flere steder har vi i samarbeid med myndighetene undervisning der familieplanlegging er tema. n Hilde Bringedal
20
Nyheter
#1/2012
Sabino Apaza Quespi, Mihzan Duran Huanca, Hermo Apaza Quispe og Claudio Chaina Huanca er i gang med byggingen av bygdas helsesenter.
Bygger etterlengtet helsesenter Bolivia. I den lille landsbyen Viacha i Sorata-området er grunn-
muren lagt for det aller første helsesenteret i nærområdet. Det er dermed et sårt etterlengtet bygg som er planlagt ferdig i slutten av 2012. 30 små landsbygder på til sammen 5000 innbyggere vil kunne dra nytte av helsesenteret. – Dette endrer alt. Når en ulykke inntreffer, er det langt til Sorata sentrum. Med dårlig vei og få framkomstmidler blir det nærmest umulig å komme noen vei, og det er vanskelig å få tak i lege tidsnok, forklarer Hermo Apaza Quispe, leder for lokalkomiteen. Misjonsalliansen samarbeider om byggingen med lokalbefolkingen i Viacha og kommunen og bidrar med en stor del av kostnadene. Helsesenteret skal ha flere konsultasjonsrom, et operasjonsrom, møterom og et lite apotek. De lokale helsemyndighetene i Sorata har lovet permanent lege og sykepleier til senteret.
FØRSTE PROSJEKT. Tre representanter fra landsbyen med kompetanse innen byggfaget koordinerer byggingen. Det hele foregår som en dugnad, hvor alle bidrar på en eller annen måte. Familiene tar med litt mat hver og alle spiser sammen. Byggingen av senteret er Misjonsalliansens første prosjekt i denne kantonen. Lokalbefolkningen har et sterkt ønske om mer samarbeid og flere prosjekter, bekrefter Quispe i lokalkomiteen. Dette avhenger imidlertid av organisering og motivasjon blant lokalbefolkningen. – Som med våre andre prosjekter er dette essensielt for et eventuelt videre samarbeid. Tiden vil vise, sier Antonio Fernandez, en av de lokale koordinatorene for Misjonsalliansens prosjekter i Sorata. n Kristin Marie Skaar
Nils-Tore Andersen 70 år Norge. Tirsdag 3. januar fylte tidligere generalsekretær
i Misjonsalliansen, Nils-Tore Andersen, 70 år, og vi vil gratulere jubilanten med dagen! Nils-Tore var generalsekretær i Misjonsalliansen i perioden 1989 til 2006. Jubilanten ble feiret med pølsefest i Misjonsalliansens lokaler. n
En flott skole klar for innflytting Ecuador. Lengst
ute på øya Isla Trinitaria ligger et område som heter Nigeria – et område med mange sosiale utfordringer og mye kriminalitet. I 2006 begynte Misjonsalliansen å samarbeide med lokalbefolkningen her for å bygge skole. Den eneste aktuelle skoletomta lå over elva, og skolen ble bygget på påler. Etterhvert ble tomta fyllt ut og en fikk skole og skolegård på fast grunn. De siste årene har myndighetene kommet på banen for å fullføre skolebyggingen.
Dette har tatt sin tid, men nå står en flott skolebygning i to etasjer ferdig til å ta imot elevene. Rektor forteller at dersom Misjonsalliansen ikke hadde kommet til Nigeria for 5–6 år siden, hadde det ikke stått noen skole her i dag. Takket være dere faddere i Norge får barna i dette området gå på skole i dag. n Kjetil Sande
Nyhet!
Hei! Dette
er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.
Denne jenta er elev på skolen Isabel Herreria. Her har de undervisning i restene av den gamle bambusskolen, men snart skal de over på den nybygde skolen.
21
Bedre læring Ecuador. I Ecua-
Longchuan ethnic school
Jentene viser vei
dor har 450 lærere blitt kurset i Desarollo del pensamiento (utvikling av tanken) i 2011. Dette innebærer at faddere i Norge har bidratt til at lærere for over 15 000 elever har forutsetninger for å bedre undervisningen sin og gi elevene en bedre utdannelse. n Kjetil Sande
Tannlegesjekk på Angsvay Kambodsja. Omtrent 200 spente elevar på Angsvay barneskule gjekk til tannlegen for første gong i regi av Misjonsalliansens samarbeidspartnar OREDA. – Det er veldig viktig å sjekke tennene så tidleg som mulig, slik at vi kan redde flest mulig tenner, seier tannlege Mom Monica frå Phnom Penh. Ho reiser til provinsen saman med eit team av tannlegestudentar som tolmodig tar seg av dei nervøse ungane. n Kjetil sande
Kina. Minoritetsjentene som Misjonsalliansen har støttet gjennom fadderprogram siden 2008, viser stor fremgang på skolen.
Jentene kommer fra avsidesliggende fjellandsbyer og hadde ikke hatt muligheten til å studere uten støtte. Foreldrene til disse jentene har fått
Skulekjøkken i Bagacay
Tilbake som lærere av jentene som kommer fra lepralandsbyen TaErTi, er nylig ferdig utdannet; to som lærere og en som helsearbeider. Disse jentene flytter tilbake til landbyen for å arbeide på skolen og helsestasjonen der. Gjennom fadderprogrammet har de fått muligheten til utdannelse, og landsbyen får en høyere kvalitet på undervisning og helsearbeid. n Camilla Fosse
Kina. Tre
22
#1/2012
en mye bedre holdning i forhold til utdannelse for jenter, og dette har blitt en god modell for likestillingsarbeid i de fattige fjellområdene. I 2011 har det vist seg at denne skoleklassen har gode resultater og får noen av de beste karakterene sammenlignet med andre klasser i fylket. Det lokale utdannelsesbyrået har fått øynene opp for dette, og hele lokalsamfunnet har nå fått mer oppmerksomhet fra myndighetene. Jentene viser en enorm entusiasme og iver etter å lære. De gir uttrykk for stor takknemlighet for å få denne muligheten. n
Filippinene. Misjonsalliansen
har i samarbeid med foreldreutvalg, skulemyndigheitene og kommunestyret vore med og bygd eit nytt skulekjøkken ved ungdomsskulen i Bagacay på Marinduque.
Det er blitt bygd i ei blanding av moderne og tradisjonell stil, med betongfundament, galvanisert tak og bambusveggar. – Før måtte vi lage mat utandørs, men no har vi fått både nytt klasserom og bedre utstyr, seier elevane ved skulen. – Vi gler oss til å lære nye oppskrifter som vi kan prøve ut heime. Elevane må sjølve kjøpe ingrediensane til matlaginga, men ein liten kjøkkenhage sørger for grønnsakene som trengs. Under opningsfesten regna det, men dette klarte ikkje å slukke gleda og feiringa. Elevar framførte dansar i regnet, medan jamaldringane gjorde mislukka forsøk på å halde seg tørre under oppslåtte paraplyar. Etterpå vart det servert kaker, kjeks, nudlar og empanadas. Alt saman naturlegvis laga av elevane i det nye klasserommet deira. n Anders Myrene
Delt glede-juleglede Filippinene. De-
sember var tid for julefester, også for Misjonsalliansens fadderbarn i Manila. Undervisning, talentkonkurranse, leker og god mat stod på programmet. Det å dele festen med andre er noe fadderbarna liker. Det ble invitert barnehjem og små barnehager til festen, og barna derfra var æresgjester. Fadderbarnas oppgave var å sørge for at de små barna koste seg og fikk en god opplevelse i adventstiden. n Karoline Kinn Hartvigsen
Fadderordningen
Skolebygging i gang
Alkohol og barn = Usunt
Ecuador. På sko-
Kambodsja. Barn
merker lett at foreldrene endrer adferd når de drikker. I Kambodsja fører alkohol til vold i hjemmet i mange familier hele året. I høst har vi intervjuet 60 barn og foreldre på noen av Misjonsalliansens samarbeidsskoler. På spørsmål om trivsel i heimen svarte mange barn at de syntes det var vanskelig å være hjemme når foreldrene hadde drukket alkohol. Barn er strengt opplært til å respektere og adlyde foreldrene sine i Kambodsja. Da kan det være ekstra vanskelig når foreldrene blir urimelige i påvirket tilstand. Ei av jentene som går i femte klasse ved Angtul barneskole sa til oss: – Faren min drikker hjemmelaget risvin, og når han gjør det, så krangler han med mora mi. Når vi senere spør hva hun ønsker å endre på rundt seg, så er svaret kontant: - Jeg ønsker at faren min slutter helt å drikke og at vi ikke lenger slåss hjemme.» Dette er klar og sterk tale fra tolvåringen i landsbyen Angtul i Kampot. Misjonsalliansen ønsker å være talsmann for mennesker som kanskje
ikke har de høyeste stemmene. Barn har rett til en trygg hverdag uten slåssing. Derfor fortsetter vi å arbeide for å forebygge vold i hjemmet gjennom kurs for familier i landsbyene. Mange landsbyledere rapporterer om en sterk nedgang i vold i hjemmet etter at familier har deltatt på kurs hos Misjonsalliansens lokale partnere. – Før kom 50 prosent av familiene til landsbysjefen og fortalte om problem med vold i hjemmet, forklarte ei av mødrene vi intervjuet på Chan barneskule i Prey Veng, og hun legger til: – Mannen min og jeg og mange andre ektepar deltar på kurs om familieverdier med Love Cambodia, (Misjonsalliansens samarbeidspartner). Nå er det bare 10 prosent som forteller om vold i familien i landsbyen vår. n Knut Iversen Foseide
len Ignacio Viteri er man nå i ferd med å fullføre fire nye klasserom med støtte fra Misjonsalliansen. Nylig ble også nye toaletter fullført. Fortsatt er det mer byggearbeid som gjenstår, og ønsket er å få en etasje til med flere klasserom og en betongplatting i skolegården. n Kjetil Sande
Ny samarbeidsskule Kambodsja. Prey Angkuhn barneskule er Misjonsalliansens nye samarbeidsskule i fadderordninga i Kambodsja. Skulen har 320 elevar, men berre 3 faste lærarar. Dei fleste i landsbyen lever av risdyrking, og i tørketida reiser mange til Phnom Penh eller Thailand for å finne jobb. Misjonsalliansen arbeider med integrert landsbyutvikling gjennom lokale partnarar i Prey Angkuhn landsby. n Bente Iversen Foseide
#1/2012
23
Gap opp! Vietnam. Elevene ved Hoa Loi Secondary school står fint i kø og venter på tur. Klasserommet er gjort om til et tannlegekontor hvor tre tannleger fra det lokale helsesenteret sjekker tannhelsen på elevene. Barna gaper høyt mens de kaster bekymrede blikk bort på kameratene som venter på tur. Noen er hos tannlegen for første gang. Tannlegen finner fram boret og setter i gang. Pasienten kniper øynene sammen og lar det stå til. Dagen begynte med en undervisningsøkt i skolegården hvor elevene fikk innføring i hvordan de skulle pusse tenner og ta vare på tennene sine. Alle fikk utdelt hver sin tannbørste og tannkrem. Når de nå sitter i tannlegestolen, skulle nok noen ønske at dette var blitt brukt mer flittig. Å gi tannhelsesjekk er en del av fadderopplegget til Misjonsalliansen. Alle elevene ved skolene hvor Misjonsalliansen har fadderbarn, får tilbud om tannsjekk og undervisning i tannstell. Til sammen 1700 barn fra tre skoler i Ben Three-provinsen i Mekong har fått tennene sjekket i løpet av en fjortendagers periode. Tannlegene må derfor være svært effektive, og barna er tøffe. Her er det ikke mye tid til å dvele ved tannskrekken. Værsågod neste, gap opp! n Inger Elise Skauen
24
#1/2012
Møtte havet for første gang Brasil. Speidergruppa
Aguia Pequena avsluttet 2011 med en litt annerledes tur. 40 barn fra favelaen Moro do Meio, i utkanten av Joinville, dro til området Floranopolis for å campe i skogen. Regnskoglandet Brasil er preget av høy avskoging, og skogbevaring er et viktig tiltak. Det var derfor ikke tilfeldig at speidergruppa Aguia Pequena («lille ørn») dro til et område hvor det jobbes med skogbevaring. – I alle våre utendørsaktiviteter fokuserer vi særlig på natur og miljø. En av de viktigste oppgavene er å forlate skogen i den tilstand vi fant den – og helst bedre. Vi samlet søppel fra stranden og i skogen, forteller Nilson Weirich, koordinator for gruppen. ULIK BAKGRUNN. Speidergruppa spiller en viktig rolle for barn i Moro do Meio. Vold og narkotika preger bydelen hvor Misjonsalliansen har sin fadderord-
ning og samarbeider med lokale partnere. I tillegg til fokus på miljøet, har de også aktiviteter som hjelper dem til å takle vanskeligheter de møter hjemme og på skolen. Ti voksne var også med på turen. De campet like ved stranden, og for mange av barna var det første gang de så havet og fikk oppleve sandbankene og aper og ugler i skogen. n Thiago S. Couto
1. Samuels hjemsted ble rammet av en tyfon, men hva skal stå i det gule feltet?
2. Hva heter jentene på side 30–31? 3. Hvor gammel er mannen på side 37? Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no
Premie Fem vinnere får tilsendt en USB-brikke med Misjonsalliansenlogo
Løsning forrige nummer
1. «Et fadderskap kan bli en annerledes julegave i år» 2. Funksjonshemmede barn i Kina
#1/2012
25
26
Reportasje   #1/2012
Reportasje
Bolivia
Drivhuseffekten Bolivia. Først
var de åtte kvinner og åtte drivhus. I dag står det 28 drivhus i den lille landsbyen Chejje, som et symbol på en landsby i full vekst. Men utfordringene for den fattige befolkningen i Sorata-området står fortsatt i kø. > Tekst [ Kristin Marie Skaar ] foto [ Kristin Marie Skaar & Klaus A. Kuhr ]
#1/2012
Reportasje
27
>
– Nå tar vi ordet. Og nå hører mennene på oss! Rebecca Yana ler godt mens hun står og samler sammen nyutsprungne, salgsklare liljer i det lille drivhuset sitt. Venninnen og leder for landsbyens kvinnegruppe, Wilma Uri, hjelper til. De snakker om hvordan det var før i tiden, da kvinner og unge ble holdt utenfor møter og bestemmelser i landsbyen. – Før tenkte vi heller ikke tanken på at vi selv kunne starte inntektsskapende arbeid, fortsetter Wilma. Hver uke reiser de til La Paz for å selge liljer og andre blomstertyper. I starten var åtte kvinner med på Misjonsalliansens kurs i blomsterdyrking, noe som siden oppstarten i 2004 hadde vist seg å være en effektiv måte for kvinner å skape sin egen arbeidsplass og inntekt. Nå kan du skimte små drivhus flere steder i lille Chejje, langt inne i dalstrøkene i Sorata. Etter at Misjonsalliansen støttet byggingen av de åtte første drivhusene, har de finansiert de 20 nye selv. Misjonsalliansens stab i Sorata har kun bidratt med kursing og innkjøp av frø. – På mange måter representerer Chejje et av prakteksemplene på hvordan våre prosjekter lykkes best, mener Antonio Fernandez, en av koordinatorene for Misjonsalliansens prosjekter i Sorata. LEVER AV JORDBRUK. Derfor er det hit han har tatt oss
i dag, denne tirsdagsformiddagen like før jul. Det nærmer seg lunsjtider, men stillheten i Chejje er til å ta og føle på. På den åpne plassen i landsbyen er det eneste du hører en gris som grynter og en hane som galer i det fjerne. Hvor er alle sammen? Landsbyleder Ruben Uri er en av de få som har kommet oss i møte. Han smiler og svarer med selvfølgelighet mens han peker oppover dalen: – De andre er jo ute og jobber! De rundt 11 000 innbyggerne i Sorata-området lever hovedsakelig av tradisjonelt jordbruk, særlig potet- og maisdyrking. Og som i andre landsbyer i fjellområdene i Bolivia starter dagen gjerne i tretiden om morgenen i lille Chejje. Da går de fleste som arbeider den nesten to til tre timers lange veien til åkrene sine. De tar med seg godt med mat – gjerne poteter, maiskolber og kokt egg – og kommer tilbake igjen på ettermiddagen. Men med bratte dalsider, sol og tørkeperiode store deler av året blir små og dårlige avlinger et utbredt problem i Sorata. Klimaendringene har forsterket dette. Andre utfordringer er fravær av helsetilbud, dårlige og underbemannede skoler, magesykdommer som følge av dårlig drikkevann – og få midler til å forbedre situasjonen. Misjonsalliansen startet sitt arbeid i Sorata-området rundt år 2000, og alle prosjekter utvikles i tråd
28
Reportasje
#1/2012
med kommunens lokale utviklingsplaner for at prosjektene skal være mest mulig bærekraftige og langsiktige. Chejje er én av landsbyene hvor Misjonsalliansen har samarbeidet med lokalbefolkningen og kommunen de siste årene. Femårsavtalen går nå mot slutten, og snart skal Chejje og flere landsbyer kunne fortsette veien videre alene. – Vannanleggene for bøndene har vært avgjørende for flere familier, forteller Ruben Uri. – Den nye skolen, innlagt vann i husene våre og det nye, godt utstyrte helsesenteret kan vi også takke Misjonsalliansen for, mener han. Men det er slett ingen selvfølge at Misjonsalliansens inntreden er nok til at en landsby skal lykkes. – Det enkle svaret på Chejjes positive utvikling kunne kanskje vært som følger: «takket være Misjonsalliansen!» Men det virkelige svaret finner du hos lokalbefolkningen selv. De har vist enorm motivasjon. Samholdet dem i mellom er unikt, og det er bare slik våre prosjekter kan fungere. Vi gir litt drahjelp – de gjør hovedjobben. Samarbeidet med kommunen har også fungert bra, konstaterer Fernandez. UTFLYTTERE VIL TILBAKE. Fernandez
tegner og forklarer på tavla inne på landsbyens forsamlingshus hvordan det hele må henge sammen: lokalbefolkningen legger frem et behov og budsjett for hva de selv kan finansiere og den kostnaden de trenger hjelp til. Av denne summen sponser kommunen vanligvis rundt 30 prosent, og Misjonsalliansen 70 prosent. 80 familier bor i Chejje, i tillegg til rundt 40 familier i nærområdet. Samarbeidet har bidratt til nytt vannsystem, vanningsanlegg til avlingene, ny skole, drivhus og blomsterproduksjon, samt kurs i organisering og lokal ledelse. – Før hadde vi få ressurser til å utvikle oss. Det resulterte i at rundt 50 familier flyttet til andre steder. Nå ser vi at de vil flytte tilbake. De ser resultatene. De ser at Chejje også er et sted hvor man kan komme videre i livet, forteller Yver Rolando Achá Espinoza, som sitter i bygdas vannkomitè. Sykdommer som følge av urent vann er utbredt i Sorata-området, og barna er spesielt utsatte. En fjerdedel av barn under fem år rammes. Vann tas der det finnes, og landsbyer som ikke har installert vannsystemer må hente vann fra stillestående kilder eller skitne elver, noe som i tillegg krever lange og farefulle veier. Og komplikasjonene blir ikke bedre når nærmeste helsesenter er langt unna. > Leder for Chejjes kvinnekomité, Wilma Uri, (t.v) og Rebecca Yana har hver sine drivhus hvor de dyrker blomster.
  #1/2012
Reportasje
29
Døtrene til Rebecca Yana, Damaris (t.v) og Rubby, hjelper gjerne til i drivhuset. Innlagt vann i huset og vanningssystem har hatt stor betydning for familiene i Chejje. > I 2010 fikk Chejje installert sitt første vannanlegg. Ved hjelp av utallige dugnader og støtte fra Misjonsalliansen og kommunen har flere familier nå fått rent vann, toalett og dusj i husene sine, noe som slett ikke er noen selvfølge på landsbygda i Bolivia. Et gammelt, dårligere vannanlegg bruker de nå til vanning av grønnsaker og blomster. – Vi mangler fortsatt kloakksystem. Dårlige veiforbindelser er også store hindre for oss. Men det
30
Reportasje
#1/2012
at vi har kommet såpass langt i utviklingen, betyr mye. Før måtte vi gå inntil to timer for å hente vann, fortsetter Espinoza. KVINNENE. Hjemme hos Rebecca Yana møter vi hennes to døtre, Damaris (3) og Rubby (7). Rubby har nå fått gleden av å begynne på den nye skolen i bygda, mens Damaris som oftest må bli med moren når hun jobber i drivhuset.
– Vi er veldig stolte av vannsystemet. Jeg føler meg heldig. Jeg vet om så mange som mangler tilgang til vann. Og jeg føler meg tryggere på at barna mine holder seg friske, sier Yana mens hun viser oss vaskekroken med toalett, dusj og spring. Mennene i Chejje dveler ikke med å si at kvinnenes inntog i landsbylivet med både lederinitiativ og eget inntektsskapende arbeid har hatt enorm betydning for landsbyens utvikling.
– Det var tydelig diskriminering av kvinner før. Nå har vi lært mer om organisering og hvordan vi best styrer landsbyen. Og vi ser tydelig at dette har betydd mye – det går ikke uten kvinnenes deltagelse, konstaterer Espinoza. Vision Sol Naciente, på norsk «Visjon soloppgang», heter Chejjes kvinnekomité som Wilma Uri leder. >
#1/2012
Reportasje
31
32
Reportasje
  #1/2012
> – Disse blomstene har gitt meg og de andre kvinnene i landsbygda et nytt liv. Vi har ikke bare fått vår egen inntekt – jeg føler vi har fått en stemme, sier hun. Men utfordringene kjenner hun fortsatt på: – Jo, det er klart. Fortsatt har ikke alle familiene fått installert vann. Det koster. De dårlige veiene er farlige. Og vi ønsker også å få mer kunnskap, få tilgang til flere kurs hvor vi kan lære mer om hvordan vi skaper vår egen inntekt. UTFORDRINGER I KØ. I år avsluttes den opprinnelige femårsavtalen for Misjonsalliansens prosjekter i Chejje og i flere landsbyer. Utfordringene står imidlertid fortsatt i kø i Sorata. Fattigdom preger regionen. Kommunen består av ti «kantoner», og foreløpig har Misjonsalliansen kun hatt mulighet til å bidra i tre av dem. På kommunehuset i Sorata by møter vi Alberto Tola Yujra, Benedicto Calle Condori og Emma Quispe Concyal, som alle sitter i kommunestyret og jobber tett med Misjonsalliansen om lokalsamfunnsutviklingsprosjektene i flere landsbygder. Sveitsiske Caritas og Foundation North South i Belgia jobber også med kommunen i Sorata, men ingen bidrar så mye som Misjonsalliansen. – Vi har knapt med ressurser, men vi har landsbygder som virkelig vil gjøre noe for sin egen utvikling og som bare har en liten brøkdel av summen til å gjennomføre et prosjekt. Misjonsalliansen er en viktig brikke som setter tydelige spor etter seg. Det er også den eneste organisasjonen som støtter med opptil 70 prosent av kostnadene til et prosjekt, forteller president Alberto Tola Yurja. – Med mange landsbygder spredt langt fra hverandre er det vanskelig å nå ut til alle. Det er fortsatt stor mangel på basisbehov, helsetjenester, bedre skoler, bedre infrastruktur og andre ressurser. Vårt ønske er selvsagt at Misjonsalliansen blir her lengre og starter samarbeid i flere landsbygder, fortsetter Emma Quispe Concyal.
Ny, større skole stod ferdig i Chejje i 2006, til stor glede for familiene. Misjonsalliansen har bidratt med utstyr til det nye helsesenteret. Øverst: Alt samkjøres med kommunens utviklingsplaner, her representert ved Alberto Tola Yujra, Benedicto Calle Condori og Emma Quispe Concyal.
VEIEN VIDERE. Misjonsalliansen starter nå sin toårige avslutningsfase, til ut 2014. – En toårs forlengelse er svært vanlig i prosjektene våre. Befolkningen i landsbygdene vi jobber i nå ønsker dette. Til tross for suksesshistoriene som vi ser i for eksempel Chejje, tar det tid å få det juridiske på plass og styrke lokale landsbyorganisasjoner før vi kan trekke oss helt ut, forklarer koordinator Antonio Fernandez. Som i alle områder hvor Misjonsalliansen og andre organisasjoner trer inn, tar det tid å starte prosjekter og samarbeidet med lokalbefolkningen. Og det tar tid å etablere den tilliten som innbyggerne i Chejje i dag opplever. – Måten Misjonsalliansen har trådt inn er annerledes enn hva vi har sett tidligere. Organiseringen og strukturen gjør oss mer involvert. Og de er mer interesserte, De ser menneskene og hører på oss, mener landsbyleder Ruben Uri. – Bare se på alle drivhusene – de er gode eksempler på hvordan alt har ballet på seg, legger han til. Om Misjonsalliansen kan fortsette i Sorata-området etter den toårige avslutningsprosessen, er imidlertid for tidlig å si og avhenger blant annet av kommunens planer og behov. – Behovet er der. Det er det ingen tvil om. Selv om vårt ønske er at de ikke skal ha bruk for oss. Men det er fortsatt for tidlig å si hvor vi beveger oss fra 2014, avslutter Fernandez. kristin.skaar@misjonsalliansen.no
FAKTA Sorata ligger nord-øst i La Paz fylke. ■■ I Sorata sentrum bor det ca 3000, og totalt i regionen ca. 11 000 mennesker. ■■ Ligger på 2700 moh, mellom snødekte fjell på 6500 moh, ca. 4 timers kjøring fra La Paz. ■■ Befolkningen, kirkene og kommunen ønsket samarbeid med Misjonsalliansen for å bl.a. utbedre skoler, helsetilbud og vanntilgangen for landbruket. ■■ Prosjektet er tett knyttet opp til den kommunale utviklingsplanen. ■■ Arbeidet fokuserer på deltakende planlegging og koordinasjon med kommunen, for best å kunne utvikle og styrke bærekraftig utvikling. ■■
#1/2012
Reportasje
33
Aymara-stil. Renner med mønstre mellom større flater, alle regnbuens farger.
Ut av mønsteret Bolivia. I
andinske og bolivianske tekstilmønstre finner vi mange artige figurer!
Mylder. En skulle tro at en fort kan se at et mønster er typisk latin-amerikansk, men variasjonen er stor. Rundt i Bolivia finnes over hundre forskjellige stiler. En
av de stiligste finner vi hos aymara-folket. Aymara-vev produsert før 19-hundretallet sees på av mange som noe av de vakreste tekstilene som finnes.
Historie. Mønstrene kan fortelle om «hellige skikker» eller fauna og vegetasjon.
34
Trender
#1/2012
Diagonalt. Figurene kan ofte fortelle noe om materiell status, alder og kjønn.
Catch the rainbow. Blant aymara-indianerne,
Rare figurer. De er forenklet slik at de er mulige å
som det er mange av i Misjonsalliansens områder, forekommer mønstre med øye, sol, måne, dør og potetblomst. Typiske trekk ved aymarastilen er renner med diagonale ruter, sikksakk, striper og stiliserte figurer mellom større ensfargede flater. Fargene var til å begynne med hvit, rød, blå og svart. Senere tilstrebet aymaraene bruk av alle regnbuens farger.
veve. Karakteristiske detaljer som fingre, øyne og ører er likevel med. I tillegg har dyr og værfenomener blitt omdannet til myte- og gudeskikkelser. Et dyr blir vevd gang på gang i en tilbedelse til Pachamama (Moder jord) eller Inti tata (Far sol) Men kan figurene snakke? Fargene og mønstrene er rike i Sør-Amerikas fattigste land. Tekstil er fortsatt en viktig eksportvare i Bolivia.
Diakonalt. Kanskje vi får se et liknende mønster i Misjonsalliansens prosjektområder?
av [ Klaus A. Kuhr ]
#1/2012
Trender
35
En stolt liberianer Liberia. Jonathan Kaipay (42) er forelsket. I kona, i Liberia – og i jobben sin. Men også forelskelser har sine oppturer og nedturer. > Tekst & foto [ Kristin Marie Skaar ]
36
Portrettet #1/2012
Portrettet
  #1/2012
Portrettet
37
>
38
Vi sitter i Metodistkirkens nye pick-up, en av få biler
Egentlig var Jonathans drøm å begynne i militæret. Foreldrene skilte lag tidlig, og da Jonathan var 11 år gammel, døde faren. I oppveksten flyttet han mye rundt mellom landsbygda, byen Buchanan og hovedstaden Monrovia. – Jeg fullførte gymnaset da vi hadde flyttet til Monrovia. Militæret fristet, fordi jeg så det som en disiplin og organisert utdanning hvor jeg også ville få mulighet til å ta studiepoeng. Men da kom krigen, forteller han. Som i nabolandet Sierra Leone ble også mange barnesoldater dratt med i Liberias borgerkrig. Unge menn som Jonathan var også attraktive for hæren, og mange ble arrestert og tatt inn i hæren 42-åringen Jonathan EN LIDENSKAP. 42-åringen JoKaipay må være kongen mot sin vilje. Jonathan nektet, nathan Kaipay må være konnoe som fikk konsekvenser. av «multitasking». gen av «multitasking». Han Han ble arrestert tre ganger, har nettopp snakket med torturert og slått. kona, og mens han ringer bi– Jeg klarte ikke se meninskopen i Metodistkirken for å høre om vi kan stikke gen med dette. Hva var det vi kjempet for? innom samme kveld, styrer han bilen unna en dyp, Som mange andre flyktet Jonathan fra Monrovia, gjørmete grøft midt i veien – og vinker til mennene og selv om han igjen ble arrestert på veien, ble han som går forbi i veikanten. reddet av at en av soldatene var hans gamle klasse– Jeg er forelsket i jobben min. Og det er jeg glad kamerat. Jonathan beskriver det selv som englevakt. for når jeg ser hvor mye jobb som må gjøres og all – Jeg ble anklaget for å være en av «rebellene», energien som trengs i dette arbeidet. Men jeg har kledt naken og satt ut i sola. Etter mange timer var alltid vært veldig resultatorientert og arbeidsom. Ut- jeg helt uttørket og full av merker. Da så jeg ham fordringer er til for å løses, sier Jonathan bak rattet. plutselig. Og han gjenkjente meg. Han fikk sluppet Utfordringene i et krigsherjet land som Liberia meg løs. «Hva gjør han her? Han er jo en venn», sa står også i kø. Skole og lokalsamfunnsutvikling er han. Jeg glemmer det aldri, forteller Jonathan. hovedfokuset i Misjonsalliansens nyeste prosjektland. Jonathan leder arbeidet sammen med kollega- I FELTET. Jonathan viser oss rundt i den lille, avsidesene Emma B. Ohai og Adolphus W. Dupley gjennom liggende landsbyen Zammietown. Her er lokalbefolkningen godt i gang med byggingen av Metodistkirkens avdeling for sosiale tjeHan ble en ny, stor skole for nærmere 900 elever. nester i hovedstaden Monrovia. arrestert Jonathan er et kjent ansikt for lokalbefolk– Jeg ser denne jobben som et kall. Jeg ser det som en mulighet til å gjøre tre ganger, ningen, og inne i byens møtesal hvor hele noe for de som har vært mindre heltorturert og befolkningen er samlet, er alle øyne festet på ham. Men Jonathan har tydeligvis ikke dige. Jeg vil gjøre noe for landet mitt, slått. tenkt å ta ordet ennå. og jeg vil påvirke andres liv. Når jeg – Jeg vil ikke si noe før alle lærere på skolen og ser smilene til barna som sitter på skolebenken på en helt ny skole … Det er min lidenskap. Jeg den eldste i landsbyen har sagt velkommen, sier han blir ikke fornøyd når min datter på 6 år går i 1. høyt og tydelig. > klasse og jeg møter en 11-åring som fortsatt er på samme trinn. Det er urettferdig. Jeg får ikke hvile Jevnlige besøk på landsbygda og kontakt med før alle barn i Liberia får denne muligheten, sier lokalbefolkningen er en stor del av Jonathans han bestemt. jobb. Det betyr også lange bilturer i pick-upen. som er egnet til å overleve Liberias uforutsigbare veier. Ifølge undertegnede er det altfor tidlig om morgenen. Jeg er morgengretten og synes de humpete veiene, varmen og fuktigheten er alt annet enn sjarmerende akkurat nå, der vi sitter sidelengs bak i bilen og klamrer oss fast til setet. Sjåføren, derimot, ler og snakker høyt. Ustanselig. Snakker om stedene vi suser forbi, historier, landet sitt som han er så glad i. Jeg innser at jeg bør følge med, denne mannen har mye viktig på hjertet. Han får endelig mobildekning igjen og benytter anledningen til å ringe den ene kontakten etter den andre. Hvor får han energien fra?
Portrettet
#1/2012
KRIGEN.
  #1/2012
Portrettet
39
seg? Like før ble det klart at daværende president og presidentkandidat for neste periode, Ellen Johnson Sirleaf, fikk årets Nobels fredspris. Få uker senere vant hun presidentvalget igjen. Johnson Sirleaf er selv aktiv metodist, og Jonathan har møtt henne ved flere anledninger, også i den lokale kirken. Plutselig var landet i medienes søkelys over hele verden, og Jonathan ble selv intervjuet av Aftenposten. – Det var en spesiell dag. Vi ble overrasket og utrolig Jonathan møter lokalbefolkningen i Zammietown på byggeplassen stolte. Ellen er et ikon for til den nye skolen. håp. Hun er kvinners stolt > På denne måten vil Jonathan vise respekt for lands- het og Afrikas stolthet. Jeg ser henne også som en byens innbyggere og vise at det er de selv som sitter mor som tror på forandring og utvikling, og en depå kunnskapen om hva de trenger i landsbyen sin. dikert kristen. – Jeg er ingen superhelt og vil ikke være en autoritet. Og siden jeg er en ivrig mann som liker å ko- OM 20 ÅR. – Hvordan tror du Liberia ser ut om 20 år? ordinere og lede prosesser, jobber jeg bevisst med Jonathan ser ut i lufta og blir drømmende i blikket. – Om 20 år bor vi i et korrupsjonsfritt Liberia. ikke å fremstå som autoritær. Da forsvinner jo hele poenget med hvordan vi ønsker at disse prosjektene Et land som har fått mer helsepersonell og som har kommet så langt at vi ser at utdanning er nøkkelen skal utvikle seg, forklarer han. I møter med nye landsbyer hvor de tenker på å til utvikling. Vi er bedre utdannet og har gode kvastarte et nytt prosjekt, har Jonathan erfart flere ut- lifiserte lærere. Barn på landsbygda har samme muligheter som barna i urbane områder. Det finnes ikke fordringer i forhold til dette. – Ja, særlig i den politiske sesongen, med pre- vold og Liberia har endelig blitt et land fylt med håp sidentvalg og en ny tid på gang. Da tenker de – slik det var meningen at Liberia skulle være. – Hva med deg? gjerne: «Hvorfor gjør du dette? Hva vil du? Vil – Og jeg … Jeg er 62 år gammel og har fått være med du bli politiker? Tjene penger? Er du korrupt?» Så jeg må være veldig tydelig når jeg presente- på å påvirke og bidra i flere landsbygder og jobbet for rer meg selv og oss. Lokale myndigheter blir også et korrupsjonsfritt samfunn. Jeg er en gammel, stolt redde for at vi som kommer skal bli mer popu- liberianer. Men også i dag er jeg det. I’m a proud Libelære enn dem selv eller ta over og lede hele bygda. rian! utbryter Jonathan og slår ut med armene – mens han kjører. kristin.skaar@misjonsalliansen.no Liberia i Mediene. Krigen har satt sine spor hos enhver liberianer, både fysisk og psykisk. Jonathan gjenkjenner fortsatt dette hos flere han møter i landsbyene. Jonathan Kaipay – Alle mistet mange slektninger i krigen. Vi bærer ■■ 42 år på mange traumer. Håpet mitt om å få god utdan■■ Bor i Monrovia, Liberias hovedstad ning og en mastergrad innen jeg var 26 år, ble også ■■ Gift, to døtre og to sønner. Etter krigen adopødelagt og har satt sine spor hos en så sta mann terte de også sønnen til Jonathans bror og to med så store planer. Det tok meg nesten 14 år! Men eldre jenter fra konas familie. nå kjenner jeg at jeg har fått mer mot igjen. Og jeg ■■ Lokalt ansvarlig for Misjonsalliansens prohar vært heldig. sjekter i Liberia. Ansatt gjennom MetodistHøsten 2011 ble full av viktige begivenheter for kirkens avdeling for sosiale tjenester. Liberia. Landets andre presidentvalg etter krigen skulle avholdes i oktober, et valg det var mye spenning knyttet til. Ville det gå rolig og demokratisk for
40
Portrettet
#1/2012
Bønn for det nye året
Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhets mørke. Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du! La oss gripe dine løfter: ingen makt skal kunne skille oss fra kjærlighetens allmakt. Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi, Herre: Gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss fylt av kjærlighet, i nærkamp mot den ondes makt i verden.
Hvor er Gud? Norge. Jeg
har vært i mange kirker. Jeg har besøkt en rekke av verdens kjente hellige rom. Jeg er jevnlig i Nidarosdomen. Jeg har sittet stille for å be i Peterskirken. Jeg har vært i moskeer og hindutempler.
Stadig blir jeg beveget av menneskers intense lengsel etter Gud. Jeg lar meg imponere av hvordan mennesker gjennom hele den kjente kulturhistorie har brukt de ypperste kunstnere, de beste arkitekter og utrolig mye midler til å uttrykke det hellige i sin lengsel etter Gud. Vi søker Gud ved å uttrykke det praktfulle – som i sin skjønnhet evner å ta pusten fra oss. Men hvem kan egentlig si at de har laget byggverk som rommer Gud? En av de mange gangene Jesu disipler kranglet om å være størst, tok Jesus et lite barn. Han stilte barnet, midt i blant dem og sa: Den som gjør seg selv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket. Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg. Jesus snakket ofte om de små. Han kunne si for eksempel: Det dere har gjort mot en av disse mine min-
ste – det har dere gjort mot meg. På mange måter viser Jesus at Gud knytter sitt nærvær til menneskers sårbarhet og smerte. I en av tekstene fra Det gamle testamentet heter det: «I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos den som er bøyd ned, og hjertet liv hos dem som er knust.» Hvor finner vi Gud? Kanskje skal menneskers lengsel etter Gud vendes til et ansvarlig medarbeiderskap i forhold til hverandres smerte og sårbarhet? Kanskje skal vår tilbedelse av Gud kompletteres av praktisk omsorg for den som lider? Kanskje skal vi enda tydeligere si at Gud har forankret sitt nærvær i den lidende verden. Kanskje skal vi si at når vi strekker ut hender til hverandre, er vi nærmere Gud enn det noen hellige rom evner å favne. Kanskje vi da ser Gud?
Om vi seirer eller synker, Skal vårt svake liv bli båret Gjennom liv og gjennom død. Gud, vi roper: Du som finnes, Finn oss, redd oss, la din nærhet Bli vårt lys i tvilens mørke Svein Ellingsen, fra Det skjulte nærvær; salmer og dikt, Aschehoug 1991 Vi ber for ansatte på hovedkontoret og ute, og deres familier
Solveig Skaug, leder giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, leder økonomiavdelingen Jørgen Haug, regionleder Sør-Amerika Kristin Skaar, informasjonskonsulent Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, regionleder Asia Siv Anett og Kjetil Sande i Ecuador Bente og Knut Iversen Foseide, Kambodsja Karen Lim og Anders Myrene på Filippinene
av [ Paul Erik Wirgenes ] Styreleder i Misjonsalliansen
#1/2012
&tter+¡anke
41
Håp for endring lenge vil dere fortsette å støtte oss?» spurte en av studentene ved landbruksskolen Chumpu Prek.
illustrasjonsFoto: Iversen Foseide
Kambodsja. «Hvor
42
Jeg svarte: «Vi håper at om to år kommer dere til å drive denne skolen helt for dere selv, at dere ikke lenger trenger oss eller våre penger til å opprettholde skolen deres. Selvsagt vil vi mer enn gjerne jobbe for å skaffe lærere og annen kompetanse – men det vil bli opp til dere.» Så spurte jeg studentene: «Hva tenker dere om dette? Tror dere at det går?» De tenkte på det en stund. Så sa en av lederne og flere av studentene: «Ja, vi tror vi klarer det!» Nettopp dette er vårt håp – og vår utfordring.
Det handler også om endringer hos misjonæren eller bistandsarbeideren.
ommentar #1/2012
ommentar
UTFORDRINGEN. Lokalsamfunnsutvikling og misjons-
arbeid er ikke noe vi gjør for mennesker – det er noe vi gjør med mennesker. Veldig ofte tenker vi ut fra prosjekter, deltakere og målbare resultater. Men den egentlige utfordringen ligger i å se etter endringene i menneskenes liv. Og på sitt beste tror jeg ikke dette er en enveisprosess hvor kun deltakerne er i fokus. Det er en gjensidig prosess. Det handler også om endringer hos misjonæren eller bistandsarbeideren. Videre endrer vi oss også når vi er forpliktet til hverandre i et gjensidig samarbeid og deler håpet om en bedre fremtid. For at varig endring skal kunne finne sted, må menneskene selv styre denne prosessen. Endring foregår i hjerte og sjel. Det er ikke noe vi kan gi vekk, selge som et objekt eller noe vi introduserer
gjennom ny teknologi. Alle hjelpemidler vi i Misjonsalliansen bidrar med, kommer i andre rekke. De skal bistå endringsprosessen. Våre tiltak som kurs, kunnskap og annen input skal kunne bidra i endringsprosessen. Men de skal ikke skape avhengighet. Disse tiltakene er til for at mennesker skal få frigjort alt det Gud ønsker for dem: De skal få muligheten til å forsørge seg selv både fysisk og åndelig og kunne foreta egne uavhengige valg. Dette betyr at vi er forpliktet til et samarbeid og et forhold til mennesker som oppmuntrer individer til å vokse og utvikle seg med gjensidig respekt. Når de får denne muligheten, slik som studentene ved Chumpu Prek, da tror vi at de kan. Det er håpet vårt. I Kambodsja er vi forpliktet til å styrke våre lokale samarbeidspartnere til å fullføre effektive og endringsskapende utviklingsprogrammer i landsbyene vi jobber i. I begynnelsen jobber vi mye sammen med dem for å hjelpe dem til å oppnå den kompetansen og styrken de trenger. Men over tid tror vi at de vil klare dette på egenhånd. Det er et langsiktig engasjement, men ja – vi tror at de kan.
HÅPET.
Endring foregår i hjerte og sjel VELSIGNELSEN. Vårt håp for og vår utfordring i arbeidet vårt i Kambodsja er at vi klarer å styrke våre samarbeidspartnere og endre landsbyer og mennesker. Med Guds velsignelse tror jeg at vi kan!
av [ Rick Degraaf ] direktør i CRWRC (Christian Reformed World Relief Commitee)
Kambodsja
« … Vær alltid klare til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.» 1. Pet 3,15 #1/2012
ommentar
43
Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass N-0130 Oslo, Norway
Vintergaven 2008 Vintergaven 2012
!
Behovene er enorme
Har du fått giro vedlagt bladet, kan du bruke denne. Hvis ikke, kan du benytte:
Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Vintergaven»
Arnt H. Jerpstad generalsekretær
Liberia er sterkt preget av fattigdom. Behovene er enorme i det krigsherjede landet. Forventet levealder er 58 år, arbeidsledigheten er skyhøy og 6 av 10 barn går ikke på skolen. Liberias framtid avhenger av barna. Vi vil gi barna muligheter til å bruke de ressursene og talentene som Gud har gitt dem. - Vil du bli med oss på dette?