UTDANNING FORVANDLER LIV

Jeg drømmer om å gi andre barn en bedre oppvekst enn det jeg hadde.

AV: CHANNTHA NHANH, PROGRAMANSVARLIG I KAMBODSJA

Som barn i en fattig familie fra en av provinsene i Kambodsja var jeg fanget i å måtte gjøre min del av arbeidet med å brødfø meg selv og resten av familien. Jeg hadde svært begrenset tilgang til utdanning. På grunn av denne oppveksten er drømmen min å se barn – spesielt de som bor på landsbygda, glede seg over livet. Glede seg over å ha litt fritid, få lov til å lære og en sjanse til en god utdannelse.

I jobben min for Misjonsalliansen her i Kambodsja takker jeg alltid Herren for privilegiet å arbeide med lokale partnere som deler det samme hjertet for barna. Thlate er en slik partner. Hun er 22 år gammel, har vært praktikant i Idrett Krysser Grenser-arbeidet og har jobbet i nesten to år med urfolksamfunn i Bunong i et av prosjektene nordøst i Kambodsja.

Nylig sa hun til meg at «Jeg føler meg stolt og setter pris på muligheten til å tjene samfunnet mitt fordi jeg kunne gjøre dette arbeidet.». Hun la til: «Jeg føler meg bra fordi Idrett Krysser Grenser-arbeidet lar barna drive med sport og andre aktiviteter. Gjennom aktivitetene og skoleidrettsarrangementer ser vi at elevene i større grad møter opp på skolen, og dermed også lærer mer.

I en undersøkelse i 2019 fant vi at en stor del av det daglige husarbeidet i området gjøres av kvinner og barn. De må følge opp ubetalte husarbeid for familien som matlaging, omsorg for familiemedlemmer, stell av husdyr og lignende. Den store arbeidsbelastningen som faller på kvinnene og barna gjør hverdagen tøff, mens barna også blir fratatt muligheten til å gå på skole. Som del av den lokalt ansatte staben i Misjonsalliansen er jeg så takknemlig til dere som er støttespillere og givere i Norge.

Takk for deres raushet, og at dere vil være en del av vårt arbeid med å sikre tilgang til god utdanning for alle barn og unge.

Store Dr Mmer Blant Morgendagens Ledere

Kambodsja har en ung befolkning. Misjonsalliansen bidrar med å utruste den unge generasjonen og forberede dem til å bli de neste lederne i landet. Jeg fikk besøke to av disse gruppene, og jeg ble imponert over engasjementet for å lære.

På en typisk barneskole i Kambodsja møtes en gruppe gutter og jenter etter den offisielle undervisningen. De er alle med i en gruppe som sammen tar lederkurset Leadronomics. En av guttene forteller at han ble med på kurset fordi han ville utvikle seg selv og bli modig.

Gleden i å feire de små tingene

På kurset lærer de om hvordan de kan være en del av utviklingen i sitt lokalsamfunn, hvordan de kan løse problemer på en god måte og bli bevisst sine svakheter og styrker. Gruppen er ganske ny, og de har kun hatt to samlinger. Den første samlingen handlet om det å feire

VIL SE ENDRING: DISSE FIRE små ting og å være entusiastisk. – Det kan gi motivasjon å feire når man får til noe. På den måten anerkjenner man det man har fått til, forteller lederen for gruppa, Sreyleak.

På den andre samlingen lærte de om det å ta ansvar: Hvordan de kan ta en aktiv rolle i samfunnet. Ungdommene er opptatt av lokalsamfunnet sitt og ønsker å bruke det de lærer til å utvikle det videre. – Jeg vil se at flere i samfunnet endrer holdninger. At det skal bli fokus på søppelhåndtering og hvordan vi behandler naturen, forteller en av jentene. En av guttene legger til: – Et av problemene her er at det er møkkete vann. Mange lar dyrene gjøre fra seg i vannkildene, og derfor er det en del sykdom. Noen steder er det også mye bruk av narkotika.

Store drømmer

Hver torsdag møtes gruppen i én time. Her deler de utfordringer og gleder. Jeg får høre at noen av barna som nå sitter og snakker i munnen på hverandre, var veldig stille og sjenerte da gruppen begynte.

Når jeg spør dem om drømmer, har de mange svar. De drømmer om å: o starte en liten business. Kanskje en butikk i lokalsamfunnet. o bli artist o bli arkitekt og jobbe med å tegne hus og store bygninger o jobbe som politi o jobbe som advokat

Jenter for fremtiden

Et annet sted 30 minutter fra skolen møtes en annen gruppe for ledertrening. Denne gruppen består kun av jenter, og de er litt eldre. Disse jentene er en del av en ledertrening som heter SKYE. SKYE står for: skill, knowledge, youth og economic empowerment.

Denne gruppen ble startet i 2022, og de har 11 medlemmer. Målet for disse jentene er å se ungdom som kan lede og at de har kunnskap de kan dele. Kjerneverdiene for gruppa er respekt, solidaritet og integritet.

En av jentene forteller at noe av det hun ser på som utfordrende i sitt lokalsamfunn er at flere av husene ikke har toalett eller latrine og har mangel på søppelhåndtering. En annen forteller at noen i lokalsamfunnet sliter med vold i hjemmet og at det nylig har vært et mord i nærheten. Jentene forteller at de nå føler seg redde og at de ikke går noe sted alene eller snakker med ukjente.

Politi og tyv

Lederen av gruppa kom og fortalte om tilbudet, og dette gjorde at jentene meldte seg på. Midt i undervisningen tar de en pause og inviterer oss til å bli med på en lek.

Hvis du vil prøve leken, går den sånn: Leken heter politi og tyv. Alle står i en ring så de kan se hverandre. Én går ut av sirkelen og snur seg vekk slik at den ikke ser hva de i ringen blir enige om. Personen som gikk ut av sirkelen har fått rollen som politi.

De som står igjen i sirkelen, blir enige om en som skal starte med å gjøre en bevegelse, og resten av sirkelen skal følge denne personen. Når den personen endrer bevegelse, må alle endre. Politiet kommer og stiller seg i midten av ringen, og oppgaven til politiet er å se hvem det er som leder an bevegelsene og «arrestere» denne personen. Hvis politiet klarer å gjette hvem det er, blir denne personen politi i neste runde.

Kjente og ukjente forbilder Det er mye latter, og stemningen er god når vi leker. Det er fint å se at lederen for gruppa også er med og leker sammen med jentene. Jeg tror hun er et forbilde for flere av de unge jentene. Hun viser at det er mulig å få en jobb, å bidra til å gjøre lokalsamfunnet sterkere og å være en nær leder.

Mot slutten spør jeg hvem jentene har som forbilder. Noen svarer kjendiser og youtubestjerner som har fått reise til USA for å gå på skole. En annen nevner læreren sin. – Han kommer fra en fattig familie, men han har jobbet så hardt for å nå sine mål. Han er lærer, og han har en egen business. Han pusher meg alltid og er god på å gi meg feedback.

Mot slutten nevner også flere at de ser opp til sine mødre og bestemødre:

– Fordi de alltid tar vare på oss. At de passer på at vi får en utdanning. Og at de oppfordrer meg til å gå den rette vei, avslutter en av jentene.

MYE LATTER: MIDT I UNDERVISNINGEN TAR JENTENE EN PAUSE, OG VI BLIR INVITERT TIL Å BLI MED PÅ EN LEK. DET ER MYE LATTER OG GOD STEMNING.

Flaskevaskerne

Kroppen min er dekket med et tynt lag av støv, og øynene mine svir. Den brennende følelsen kommer ikke bare av tårene som presser på, men av å stå og gå oppi sterke kjemikalier en hel dag. Hverdagen for flaskevaskerne på Filippinene er brutal. Og alt for mange av dem som jobber her er barn.

Etter rundt en times kjøring fra Manila, hovedstaden på Filippinene, ankommer vi et fabrikkområde. Her ligger det flaskefabrikker på rekke og rad hvor arbeidshverdagen går ut på å rense og vaske glassflasker slik at de kan gjenbrukes. Flaskene renses i vann som har et plumbo-lignende middel i seg, og tidspresset er stort. Her skal Misjonsalliansen jobbe for å bedre flaskevaskernes vilkår.

– En jobb som gjør at vi overlever På den første fabrikken møter jeg Merlie som er 57 år gammel. Hun forteller om en fysisk krevende arbeidshverdag. – Vi starter dagen klokken 03.00, og vi er ofte ikke ferdige før klokken 17.00. Vi jobber syv dager i uka og lønnen er ca. 6 dollar om dagen. Det eneste som holder meg oppe er at jeg er sammen med familien min, sier hun.

Merlie og familien endte opp her fordi deres forrige arbeidssted stengte. – For meg er dette kun en jobb som gjør at vi overlever, forteller hun. Merlie bor sammen med ektemannen og to barnebarn som de tar vare på. Jenta som heter Louise, er elleve år og hjelper besteforeldrene med å vaske flasker. Gutten som er åtte, oppholder seg i nærheten og leker, han har en funksjonsnedsettelse.

Bestemoren får tårer i øynene når hun snakker om barnebarna som jobber. – De burde vært på skolen og nyte barndommen. Noen ganger er det ikke jobb å få, og da har vi heller ikke penger, så det er også vanskelig. De ser og opplever mye vanskelig. Barnebarnet mitt med en funksjonsnedsettelse bruker fortsatt bleie, og jeg får ikke sove fordi han trenger at jeg passer på han.

– Ingen av oss har råd til hansker som kan beskytte oss

Familien lever på nudler, egg og noen ganger har de råd til tørket fisk. En stor del av pengene de tjener går til å betale for strøm og andre nødvendige utgifter. På denne fabrikken må de selv betale for kjemikaliene de bruker for å rense flaskene og eventuelt hansker, noe de fleste ikke tar seg råd til. Hvis en flaske knuser mens de vasker den, får de trekk i lønnen.

Louise på elleve år jobber kjapt og effektivt, hun har dette i hendene, og det er lett å se at hun har renset tusenvis av flasker. Merlie bekymrer seg for at flaskene kan knuse og at Louise kan bli skadet. – Jeg er også bekymret for alle kjemikaliene hun står oppi en hel dag. Hendene våre tåler mindre fordi vi har de oppi kjemikaliene hele dagen, forteller hun. Hanskene som de burde ha brukt koster 10 dollar, noe familien ikke har råd til.

FÅ ALTERNATIV: MERLIE OG FAMILIEN ENDTE OPP HER FORDI DERES FORRIGE ARBEIDSSTED STENGTE. BESTEMOREN FÅR TÅRER I ØYNENE NÅR HUN SNAKKER OM BARNEBARNA SOM JOBBER.

TIDSPRESS: LOUISE (11)

OG DE ANDRE

BARNA PÅ FLASKEFABRIKKENE

HJELPER FAMILIENE FOR AT DE SKAL OVERLEVE.

Alle flaskevaskerne bor rundt fabrikken og deler på ett toalett. Mannen til Merlie klarte å lage et eget toalett til familien, noe som gir de litt mer privatliv og en følelse av å ha noe eget.

– Et umulig mål På flaskefabrikken der Merlie jobber får flaskevaskerne en bonus dersom de klarer å vaske 40 brett med flasker på en dag. Ett brett med flasker inneholder 28 flasker.

– Dette målet er umulig for én person, sier Merlie. Hun forteller at en person kan klare 26 brett på en dag. Så målet er helt uoppnåelig, og derfor må ofte barna hjelpe til. Hun legger til at flaskevaskerne heldigvis hjelper hverandre og at noen av de yngre jentene er sterkere og hjelper det gamle ekteparet.

Vi sier ha det til Merlie, familien og de andre flaskevaskerne og går videre til en av de andre fabrikkene som ligger i området. Her møter vi en mor og datter som har bodd og jobbet på denne fabrikken i 10 år. Moren heter Euforcina og er 49 år gammel, og datteren heter Realyn og er 27 år gammel. Da vi spør om hva de tjener her, sier de at det varierer. Dette er igjen på grunn av målet om å klare et visst antall brett med flasker. På denne fabrikken regner de ikke per dag, men per uke.

– Gud gir meg styrke og retning

Det er en liten butikk inne på fabrikken som Euforcina forteller at de kan handle i også når de ikke har penger. Det de da handler, trekkes heller fra når de får lønn. – Det er ikke alltid det er flasker å vaske, men vi er i hvert fall ikke sultne fordi vi kan handle på kreditt, forteller Realyn. Hun har to sønner på fem og syv år, de hjelper også til i flaskefabrikken.

Euforcina har på seg et kors, og vi spør om hva hun tror på. – Jeg er katolikk, og jeg har en tro på Gud. Jeg tror at Gud veileder oss, han vil beskytte oss. Det gir meg styrke, og jeg tror ikke jeg kunne gjort noen ting uten troen min. Moren og datteren forteller om drømmene de har både for sitt eget liv og for barnas fremtid. – Jeg drømmer om å få en ordentlig jobb, så jeg ikke må vaske flasker hele livet. For barna drømmer jeg om at de kan gå på skolen så de kan komme seg ut herfra.

– Et lite hjem i kaoset

På fabrikken bor det 21 familier fordelt på små rom som omringer området hvor flaskene vaskes. Vi får bli med familien opp til deres lille hjem. Rommet er lite og ganske tomt. Familien har hengt opp bilder, og det er satt opp pyntegjenstander. Små ting som gjør det litt mer til et hjem. Veggene er tynne, og jeg kan tenke meg at det kan være bråkete å prøve å få sove her.

Når vi kjører fra flaskefabrikkene, er det helt stille i bilen. Det er mange inntrykk å ta inn. For meg blir det ett av de tydeligste bildene på urettferdighet som jeg har opplevd. Mennesker, som fordi de ikke har et alternativ, jobber under forhold som de egentlig ikke trives i. Barn som jobber, selv om de selv og de voksne rundt dem egentlig skulle ønske at de gikk på skole.

Heldigvis finnes det vilje og håp om at livene til flaskevaskerne kan forvandles. Sammen med vår lokale partner, eierne av fabrikkene, lokale myndigheter og arbeiderne selv skal vi kjempe for bedre vilkår for flaskevaskerne og at barna skal få seg en utdannelse. Takk for at du er alliert mot urettferdighet.

SAMMEN FOR BEDRE VILKÅR: REALYN OG EUFORCINA DRØMMER OM AT BARNA KAN FÅ GÅ PÅ SKOLE, SÅ DE KAN KOMME SEG BORT FRA FLASKEFABRIKKENE.

Som fast giver i Misjonsalliansen gir du folk en sjanse til å skape et bedre liv for seg selv og sin familie ved å: o Stoppe vold og overgrep o Sørge for trygge helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold o Gi god utdanning – også til mennesker med funksjonsnedsettelser og andre som er oversett i samfunnet o Styrke folks evne til å tilpasse seg alvorlige klimaendringer o Skape jobber som gir folk økt inntekt o Beskytte rettighetene til mennesker i sårbare livssituasjoner