M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

Nsker Gj Re En Forskjell

Rosalinda (16) sitter i ungdomsfengsel i Bolivia. Nå vil hun sørge for at andre ikke havner i samme situasjon som henne.

I ET UNGDOMSFENGSEL FOR jenter i La Paz møter vi 16 år gamle Rosalinda. Hun og de andre jentene har fotballtrening én gang i uka gjennom prosjektet Idrett Krysser Grenser. Det setter de stor pris på.

– Jeg liker det, og det er veldig gøy å ha fotball her. Alle vennene mine liker det også. Vi har egentlig ikke noe annet å gjøre, så det er hyggelig, sier hun.

Ble lurt av vennene

Rosalinda har sittet i fengselet i ett år og fire måneder etter en episode med narkotikabesittelse.

– Jeg er her fordi jeg har to venner som lurte meg. De ga meg noe de sa var sjokolade og at jeg måtte gi det til noen. Jeg trodde på dem, så jeg gjorde det. Men det viste seg at det var marihuana, og jeg ble tatt med det, forteller hun.

Rosalinda var kun 14 år på dette tidspunktet. Politiet anholdt henne, og førstegangstilfellet ble straffet med fire års fengsel.

– Jeg er lei meg for at jeg ikke er sammen med familien min. Jeg savner dem virkelig. Jeg var ingen slem jente. Jeg hadde noen dårlige venner, og jeg endte opp her.

Lærer gode verdier

Gjennom idrettsprosjektet lærer jentene om gode verdier fra pastorene som driver treningene. De er også flinke til å oppmuntre dem og få dem til å se lysere på fremtiden sin.

– Jeg føler meg veldig bra etter at de begynte å komme hit. Trenerne gir oss mange råd. Noen eksempler er å ikke tenke på dårlige ting. Vi prøver å fokusere på de gode tingene. En annen ting er å ikke hate andre mennesker, selv om de har gjort dårlige ting mot deg. Og de lærer oss å bli bedre mennesker, forteller Rosalinda.

Det er viktig for de unge jentene å ha gode og trygge rollemodeller. Rosalinda mener selv at hun har forandret seg til det bedre.

– Jeg har endret meg mye siden vi begynte med fotball. Og jeg kan se endringen hos de andre jentene også. Før var vi alle rebeller, men gjennom treninga har vi blitt mer ansvarlige og modne.

Rosalinda har vist god oppførsel i fengselet og håper nå å få en kortere straff.

– Jeg håper jeg kan dra neste år. Siden jeg oppfører meg bra, vil de ta bort et år av straffen min. Jeg fortsetter å holde på troen min og gir ikke opp. Jeg ber om at jeg kan dra herfra snart.

Vil bli politietterforsker

Rosalinda fokuserer nå på å fullføre utdanningen sin i ungdomsfengselet.

– Planen min etter dette er å bli politi. Jeg har to år til på videregående og deretter to år på politiskole, så vil drømmene mine gå i oppfyllelse. Jeg vil gjerne bli narkotikaetterforsker. Og hvis jeg kan gå videre, vil jeg gjerne bli advokat.

På tross av alt hun har opplevd ønsker Rosalinda å gjøre noe positivt ut av situasjonen sin.

– Jeg vil sørge for at ingen andre opplever det jeg har opplevd. Jeg er her på grunn av løgner, og jeg vil ikke at det skal skje med en annen person, avslutter hun.

Jeg Kan Jo Ikke Spille Fotball Alene

Det er ingenting som slår det å befinne seg på en sliten liten fotballbane på ettermiddagen i Phnom Penh.

Den sterke varmen som har prega hele dagen holder sakte, men sikkert på å forsvinne med solen som er på vei ned. En liten bris gjør at det er helt ok å forberede seg på kamp. Jeg huker meg ned og knyter på meg mine fotballsko. Så ser jeg han: En 8 år gammel liten gutt som kommer barbeint løpende mot de andre barna. Han hadde en liten ball under armen og ropte ut: «Her er ballen vår.» Kampen var i gang. Det var ikke så merkverdig det han sa, men ordet «ballen vår» satte seg litt fast hos meg. Jeg gikk bort til han etter treningen for en liten prat. Det ble en 25 sekunders samtale. 8-åringer vil ikke stå stille så lenge. Han fortalte meg at han hadde fått ballen som gave, men at han nå hadde gitt den videre til laget. «Jeg kan jo ikke spille fotball alene, my name is Seyha», og så forsvant han ut i natten. Ved lunsjbordet her på kontoret ser jeg litt igjen av det Seyha sa. Lunsjen er som et fint korrigert ritual her i Kambodsja. Det er samme sak som skjer hver eneste dag. Alle har med seg en bit tørket fisk, en pølse de har kjøpt på veien til jobb eller noen grønnsaker og litt ris. Noen går ut og plukker ned litt grønn mango fra mangotreet utenfor døra og lager en liten mangosalat.

All denne maten samles inn og settes ut på bordet. Alle som er til stede, spiser litt av alt.

Når de første kristne samlet seg på søndagene, hadde alle med seg en bit brød og litt vin. Alt ble samlet inn og lagt fram på bordet. Den billige vinen ble blandet sammen med den dyre vinen som de rike hadde med seg. Så bad de og delte ut brød og vin til alle som var samlet. Siden det oftest var mer enn de kunne spise, tok de det som var til overs, gikk ut og ga til de som var sultne. Mitt brød og min vin har blitt vårt brød og vår vin. Min fisk og min ris har blitt vår fisk og vår ris.

Bordet som vi samles rundt i kirken er annerledes enn alle andre bord. Vårt liv blir gitt oss gratis. Brød og vin blir gitt oss uten motprestasjon eller en økonomisk transaksjon.

Samfunnet lærer oss å jobbe hardt for å nyte av vår overflod. Men roten til mye urettferdighet og misbruk av jordens ressurser er ofte knyttet til dette ideal.

Nattverden viser oss at det fins andre måter å leve på. I stedet for å se på all vår overflod – det som blir til overs når vi har spist – som det som gir vårt liv mening, så lærer nattverden oss at det som blir til overs tilhører de som ikke har spist ennå.

De første kristne gjorde motstand mot destruktive måter å leve sammen på ved å dele med seg, ved å være generøse, elske og vise nåde i stedet for å dømme og lukke seg inne, stenge alle grenser og nyte av alt mitt.

For meg er lunsjbordet på kontoret en hellig plass. En plass der hungeren og nøden gjør seg påmint i min egen kropp. Der jeg kan gi og få. Seyha minte meg på at min ris kan bli vår ris. Alt jeg har er en gave.

Vi har alle måltider å dele med oss av. Vi kan jo ikke spille fotball alene.