FOTBALLEN BLE REDNINGEN FOR ALEX

Livet til Alex (15) ble brått snudd på hodet da faren hans døde av korona. Fotballbanen er det eneste stedet han får fri fra sorg og bekymringer.

PÅ EN FOTBALLBANE på høysletta El Alto i Bolivia kommer Alex gående mot oss. Bak det sjenerte smilet skjuler det seg en tristhet. De siste månedene har vært tøffe for 15-åringen. Hans store rollemodell, faren, døde nylig av korona.

– Pappa var en fantastisk person. Han var hele min verden. Da jeg var seks år gammel, lærte han meg å spille fotball. Han støttet meg i alt. Jeg er veldig lei meg for at han er borte og savner han masse, sier Alex sørgmodig.

Alex er eldstemann i søskenflokken på fem. Faren var hovedforsørgeren i familien, så det har vært vanskelige økonomiske tider etter hans bortgang.

– Familien min levde godt før, vi manglet ikke penger. På grunn av de økonomiske problemene nå spiser jeg dårlig. Jeg presterer ikke så bra i fotball som før. Jeg pleide å være god i fotball, jeg hadde smidighet. Men det er ikke det samme nå, forteller Alex.

Ansvarlig for familien

Nå som faren er borte, hviler det et stort og tungt ansvar på de unge skuldrene til Alex. Som eldstemann føler han at han må ta vare på familien. Han tar småjobber ved siden av skolen slik at han kan kjøpe mat. Moren hans, Modesta, har dårlig samvittighet for at Alex føler på så mye ansvar.

– Min Alex er veldig spesiell. Han prøver å hjelpe meg, han tenker på måter vi kan få penger på. Jeg blir veldig trist, for det er ikke hans ansvar, forteller moren.

BRA I FOTBALL SOM FØR.

Modesta selger litt mat på markedet og prøver å finne en mer stabil jobb. Familien bor i enkle kår. De har ett soverom og et lite kjøkken, men ingen bad.

– Vi lider mye. Jeg føler meg dårlig og trist. Jeg må finne noe å gjøre, så jeg kan skaffe mer penger. Alle pengene jeg får er til barna mine, sier Modesta.

Mottar støtte

Gjennom fotballprosjektet har familien til Alex fått økonomisk støtte i den vanskelige tiden etter at faren døde. Dette har moren til Alex satt utrolig pris på.

– De har støttet oss med alt. De har gitt barna redskap som sko og fotballdrakter. Men de har også gitt oss mat. Det er noe som er en stor støtte for oss, sier Modesta takknemlig.

Alex sine tre yngre brødre er også en del av fotballprosjektet. Moren deres er veldig lettet for at guttene har et trygt sted å være når hun er på jobb.

– Jeg er glad for at barna mine får spille fotball. Jeg er veldig takknemlig overfor trenerne fordi jeg vet at de gjør noe som er bra

FAMILIEN TIL

ALEX: FRA

VENSTRE:

BRØDRENE ELVIS (14) OG ISRAEL (10), MOREN MODESTA, ESTEBAN (11)

OG ALEX MED

LILLESØSTER ANA LUZ (10 MÅNEDER).

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

VENNER:

ALEX HAR

DANNET

GODE VENNSKAP MED

LAGKAMERA - for barna mine. Så jeg oppmuntrer dem alltid til å dra på trening, sier hun.

TENE SINE.

Fristed

Alex savner faren sårt. Det er tungt å kjenne på voksne plikter og bekymringer. Heldigvis hjelper fotballen og lagkameratene ham til å føle seg bedre.

– Når jeg er trist, kommer jeg hit til banen for å trene og jeg føler meg glad. Jeg har gode lagkamerater. De forstår meg. De får meg til å le istedenfor å gråte. Jeg elsker å være her, sier han.

Som et gratis tilbud får mange barn i de fattigere områdene på El Alto muligheten til å drive med fritidsaktiviteter.

– Fotballen er veldig viktig for lokalsamfunnet her. Jeg er så takknemlig for at vi har denne muligheten i området vårt. Det gjør meg lykkelig, sier Alex.

Gode rollemodeller

Det er tydelig at Alex er god til å spille fotball. Han ler og tuller med vennene sine mens han trikser med ballen. Her på fotballbanen får han lov til å være et barn. På sidelinja står treneren hans Danny og heier han frem.

– Alex har vært med her siden han var 11 år gammel. Og man kunne se ferdighetene hans allerede fra begynnelsen. Han er en veldig god spiller, forklarer Danny.

Danny kjente faren til Alex og har fulgt Alex og brødrene tett etter at de mistet han. Han har sett hvor vanskelig Alex har hatt det.

– Han har tatt på seg ansvaret som far og gjør alt han kan for å støtte familien sin. Men jeg er så glad for at han fortsatt kommer på treningene. Jeg prøver å støtte og hjelpe han så godt som mulig. Og vi prøver alltid å oppmuntre han, sier Danny.

Danny har blitt en viktig rollemodell for Alex. – Siden faren min gikk bort, har treneren min vært som faren min. Han gir meg mange råd og veileder meg. Han lærer oss gode verdier og gir oss eksempler på hvordan vi kan leve livene våre med respekt og empati, forteller Alex. Danny vil fortsette å oppmuntre Alex til å komme på treninger. Han har blitt tilbudt et stipend til et profesjonelt fotballag, så fremtiden ser lysere ut.

– For meg er fotball noe stort. Faren min var en idrettsmann, og han lærte meg mye, så jeg vil gjerne bli profesjonell fotballspiller en dag, sier Alex.

Idrett Krysser Grenser I Ungdomsfengsel

Nylig har Misjonsalliansen startet opp prosjektet

Idrett Krysser Grenser i to ungdomsfengsler i Bolivia. Tilgang til fotballtreninger gjør hverdagen til de unge bedre.

VI BLIR SLUPPET INN dørene til et ungdomsfengsel i La Paz. Midt mellom bygningene åpner det seg en bakgård fylt med unge gutter. Latteren er høy og spenningen stor. 19 år gamle Edgar kommer sjenert bort og hilser på oss. Han og kameratene gjør seg klare for ukas fotballøkt. Én gang i uka kommer pastorer utenfra for å ha fotballtreninger med guttene. Før treningen starter står alle i ring og holder rundt hverandre mens de ber. De unge guttene bryter opp og begynner med driblerepetisjoner. Edgar er en av de eldre som er her. Det finnes også gutter helt ned i tolvårsalderen.

Fire år i ungdomsfengsel

Edgar har sittet i ungdomsfengselet siden han var 15 år gammel. Det har ikke vært lett de siste fire årene, men det var spesielt vanskelig i begynnelsen.

– De første dagene var jeg veldig trist og gråt mye. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor familien min, og jeg savnet dem mye. De fortalte meg at jeg ikke måtte forlate Gud. Uansett hva som måtte skje, så måtte jeg fortsette å tro og være tålmodig, forteller han.

Edgar kommer fra enkle kår med foreldre og to yngre brødre. Støtten han har fått fra familien gjennom den vanskelige tiden har betydd alt for han.

– Familien min fortsetter å støtte meg. De sier at vi alle gjør feil. Selv om det var min første gang og det har vært mye, fortsetter familien min å støtte meg. De sier at vi bare må se fremover.

Fotball, tro og samhold

Edgar er heldig som har en familie som støtter han. Det er ikke realiteten for mange av de andre ungdommene som sitter i fengselet. Dagene her inne er lange, men et av lyspunktene til Edgar og de andre er at de får spille fotball.

– Det er en måte å distrahere meg selv på, og jeg kan bli kvitt stress. Når vi spiller fotball, glemmer vi alt som er fra fortiden eller tenker ikke på hva som kommer, vi lever bare i nåtiden. Jeg føler meg fri når jeg får spille og trenger ikke å bekymre meg for noe under treninga, sier han.

Pastorene har også en samling etter treninga hvor de snakker om Bibelen og lærer de unge guttene om å ta gode valg i livet.

Edgar liker godt at pastorene er der og bryr seg om dem.

– Vi lærer mye av pastorene. De lærer oss å finne ro, samtidig som vi har mer orden og disiplin i livene våre.

Forbilde for brødrene

Edgar har kun ett år igjen av straffen sin og ser frem til å komme seg ut. I ungdomsfengselet har han fullført videregående og er fast bestemt på å gjøre det bedre i fremtiden.

– Jeg har forbedret meg de siste fire årene. Jeg har vært den beste eleven her og har begynt på universitetsstudier, sier han.

Mye av drivkraften hans er at han ønsker å være et godt forbilde for de yngre brødrene sine. Hans største frykt er at de skal ende i samme situasjon som han.

– Brødrene mine er tenåringer nå og jeg er redd for at det samme vil skje med dem. Men jeg håper og tror at de vet bedre. Selv om jeg er her på grunn av problemene mine, ønsker jeg å være et godt eksempel for brødrene mine. Det er derfor jeg studerer og fokuserer på fremtiden min.

Det skinner igjennom at Edgar virkelig ønsker å gjøre det bedre. Og med en universitetsgrad ser fremtiden hans lysere ut.

– Hver gang jeg studerer, tenker jeg alltid på et sitat som sier: «Fremtiden tilhører de som tror på skjønnheten i drømmene sine, og slik skal målene deres oppfylles.»

Jeg ber hver dag til Gud om at han vil gi meg styrke til å fortsette på den gode vei.