6
NR 5/2013
www.miff.no
Spill om Irans atomvåpen Israels regjering frykter at verdenssamfunnet skal inngå tilsynelatende fine kompromisser med Iran, men som ikke forhindrer at ayatollaene får atomvåpen. Irans ledere har hevdet gang på gang at landet bare driver med atomteknologi til fredelige formål, og at man ikke tar sikte på å lage atomvåpen. Vestlige land, og særlig Israel, mener at dette ikke er forenlig med fakta. Det som Iran har og gjør på atomfeltet, forteller klart at det er atomvåpen som er målet.
To faktorer har gjort at Iran har holdt noe igjen på utviklingen av atomvåpen: a) USA, FN, EU og andre land har innført kraftige økonomiske sanksjoner mot Iran. For eksempel har EU forbudt å kjøpe og transportere iransk olje og produkter laget av den. Disse sanksjonene har redusert levestandarden i Iran betydelig. De iranske lederne ønsker å få til avtaler som kan lette på dette presset. b) Det ligger en trussel fra Israel, og også fra USA, om militært angrep (kraftig bombing med fly og raketter)
for å forhindre Iran i å utvikle ferdige bomber. I 2012 holdt Israels statsminister Benjamin Netanyahu en tale i FNs generalforsamling. Der la han noen “røde linjer” som vil utløse militære aksjoner hvis Iran krysser dem. Iran skulle ikke få lov til å framstille mer enn 250 kg av uran som er anriket til 20 % renhet. Så vidt Israel vet, har Iran ikke krysset denne linjen. Men det Iran har gjort, er å utvide sin kapasitet til å anrike veldig sterkt. Man bruker sentrifuger til anriking. Iran har 10.000 slike sentrifuger som er operative, og 7.000 til som snart blir det. De nyeste arbeider tre-fire ganger så raskt som de gamle. Det betyr at selv om Iran ikke har nok uran som er så anriket at det kan brukes i atomvåpen, kan det som mangler
anrikes så raskt at fra den prosessen settes i gang for alvor, vil det bare gå 8-10 uker før det er nok materiale til en atombombe, og deretter ganske raskt til enda 5-6 atom-stridshoder. Det er også en annen måte Iran kan omgå de røde linjene på. Som MIFF tidligere har meldt, er Iran også i gang med å lage atomvåpen av plutonium. Der er man kanskje ikke kommet like langt som med den andre måten, men på lengre sikt er også dette en trussel. Irans ledere vil nå forhandle med Vesten for å få lettet på sanksjonene og vel også for å være sikrere på at det ikke blir noe militært angrep mot Iran. Iran er nå kommet så langt i utviklingen av atomvåpen at landet har råd til å være litt fleksibelt. President Hassan Rouhani har
antydet at Iran kan være villig til mer “åpenhet”. Det skal inkludere ikke varslede besøk av inspektører til de stedene hvor Iran arbeider med ting som kan være relatert til atomvåpen. Dersom denne inspeksjonen er omfattende nok og det ikke er viktige steder som blir holdt utenfor, vil det kunne forhindre at Iran lager atombombe uten at Vesten vet om det. Men Iran kan når som helst stenge inspektørene ute. De kan satse på at Vesten trenger så lang tid på å bestemme seg for militær-aksjon at de vil rekke å få den første bomba ferdig før Vesten får reagert. Det som er skjedd i forbindelse med Syria, ser ut for å bekrefte en slik oppfatning. Og har de ei bombe, regner de med at Vesten ikke tør å angripe. – Dersom Iran lykkes å
Den viktige erkjennelsen I Midtøsten “er det to små landområder som er mest fredelige”, Israel og Vestbredden. Det sa utenriksminister Espen Barth Eide til Jerusalem Post. Conrad Myrland
En slik erkjennelse sitter nok veldig langt inne hos en norsk Ap-politiker. I store deler av det norske samfunnet har konflikten mellom Israel og palestinerne de siste tiår blitt frastilt som “alle konflikters mor”. Uttrykket ble brukt av Dagbladet i en lederartikkel senest i slutten av august. “Fra denne håpløse striden mellom to folk som gjør krav på samme territorium, har nye problemer og kriger oppstått stadig flere steder,” fikk redaktørene seg til å skrive. Dagbladets konspirasjonsteori blir punktert med noen enkle spørsmål. Har konflikten mellom shia og sunni-muslimer oppstått etter 1948, eller går den tilbake til Muhammeds fetter Ali på 600-tallet? Oppstod konflikten mellom muslimer og koptere i Egypt da jødisk innvandring begynte til Palestina på 1800tallet, eller går den over tusen år tilbake, til tiden da Egypt hadde kristent flertall og muslimene kom inn som fremmede erobrere? Har drusere, alawitter, arabere og beduiner levd uten problemer og kriger før jødene fikk sin egen stat? Det finnes utallige og lange konfliktlinjer i hele det store Midtøsten som ikke har noe med Israel å gjøre. Og flere kunne lett ha blitt mye mer blodige dersom Israel ikke hadde blitt opprettet. Ta som to eksempel Israels innsats for å forhindre massemorderne Saddam Hussein (1981) og Bashar Assad (2007) fra å få atomvåpen. Alle fakta i saken til tross er to generasjoner norske journalister og politikere blitt flasket opp med troen på den ville påstanden som Nils A. Butenschøn presen-
terte i sin bok “Drømmen om Israel” i 1984: Konflikten som opprettelsen av Israel har skapt, er “kanskje det største moralske dilemmaet i vår tid”. En slik påstand må bygge på minimal global oversikt eller grovt feilinnstilt moralsk kompass. Det har ikke hindret at Butenschøns karriere er blitt kronet med direktørstilling i Norsk senter for menneskerettigheter. Ikke alle nordmenn med aksjer i “fredsprosessen” er så politiserte som Dagbladet og Butenschøn. For flere er nok engasjementet drevet fram av et oppriktig ønske om å hjelpe partene, og en tro på at det vil hjelpe verden. Kan vi bare få slutt på denne konflikten, vil freden senke seg over jorden, synes mange å mene. Derfor har man brukt mye tid og milliarder av kroner på prosjektet. Nå beskriver utenriksministeren i Jerusalem Post det som alle ser – “de dramatiske hendelsene over alt i regionen, fra Egypt til Syria, Libanon og den apokalyptiske terroren vi har sett over alt”. Deretter nevner han “at det er to små landområder som er mer fredelige” – Israel og Vestbredden. Journalist Herb Keinon skriver at Barth Eide gjorde det “uten å påpeke ironien”. Israelerne kan ikke annet enn å se ironien. Her kommer den ene utenlandske topplederen etter den andre for å lage fred mellom Jerusalem og Ramallah, mens tusenvis av mennesker blir drept hver uke i nabolandene. Hvorfor ikke begynne med å gjøre en fredsinnsats der dødstallene er sekssifret og flyktningtallene syvsifret? spør israelerne seg.
Utenriksminister Espen Barth Eide møter Israels president Shimon Peres i Jerusalem 27. august 2013. (Foto: Frode Overland Andersen, UD)
Det er ikke et spørsmål for å avspore veien til fred med naboene. Israelerne lengter etter aksept for å forbli en jødisk stat i fred med naboene. De spør fordi de er usikre på framtiden, og status quo er mye bedre enn det de fikk etter Oslo-avtalen fra 1993.
Jeg blir redd når jeg hører ordet “fredsprosess”, sa en israeler som stilte spørsmål fra salen under MIFFs Israel-debatt i Oslo 27. august. Hans frykt deles av mange israelere. De har opplevd at internasjonalt press mot Israel tvang landet til tilbaketrekninger og kompromisser som åpnet en flodbølge av vold og terror.
Barth Eides erkjennelse av situasjonen i Midtøsten bør bane vei for en mer realistisk og forsiktig linje fra Ap mot Israel. Samme hvilken farge en ny norsk regjering får, må den innse at vi ikke nødvendigvis har løsningen på problemet. Vi forstår kanskje ikke en gang hva problemet er?