12
NR 1/2013
www.miff.no
Ble Israel opprettet på grun «Israel ble opprettet på grunn av Europas dårlige samvittighet etter Holocaust.» Denne påstanden blir gjentatt ofte, men er den korrekt? Hvor mange jødiske flyktninger var Norge villig til å ta imot etter andre verdenskrig? Conrad MYRLAND
Europa hadde dårlig samvittighet for det som ble gjort på europeisk jord under andre verdenskrig, derfor fikk jødene et land i Midtøsten tre år etter krigens slutt, sies det. Her er fire kommentarer til påstanden.
1. Europeerne bør ha dårlig samvittighet for at Israel ikke ble opprettet tidligere.
Dersom en jødisk stat – som kunne tatt imot et stort antall jødiske flyktninger – hadde blitt opprettet i det britiske mandatområdet før andre verdenskrig, kunne historien om Holocaust blitt betydelig annerledes. I 1939 gikk den britiske regjering inn for en énstatsløsning for sitt mandatområde Palestina. I de to foregående tiår hadde væpnet arabisk motstand presset London til å gå bort fra de internasjonale løftene om å opprette et nasjonalt jødisk hjemland i Palestina. Mindre enn fire måneder før krigsutbruddet i Europa vedtok det britiske parlamentet en grense på jødisk innvandring på 15.000 i året de neste fem årene. Deretter skulle det arabiske flertallet få avgjøre om det var lov med mer jødisk innvandring. Man trenger ikke å være professor i historie for å forstå hvor åpne grensene ville vært for jødisk innvandring den dagen de lokale araberne kunne bestemme. Men det var ikke bare de britiske mandatmyndighetene og araberne i området som ikke ville åpne grensene for jøder på flukt fra nazistenes økende forfølgelse. I juli 1938 deltok 32 land og 39 organisasjoner på en konferanse i Évian i Frankrike om det jødiske flyktningproblem. Det eneste landet som åpnet for å motta et større antall jøder var Den dominikanske republikk (en begrenset bosetning på noen få tusen kom ikke i gang før krigen for alvor raste i Europa). “Verden synes delt i to – et sted hvor jøder ikke kan bo og et sted hvor jøder er nektet adgang,” skal den sionistiske lederen Chaim Weizmann ha sagt. Den samme uviljen som resten av verden hadde mot å ta imot jøder på flukt, hadde vi også i Norge. Etter Krystallnat-
ten i november 1938 – stikkord 91 drepte jøder, 30.000 sendt i konsentrasjonsleir, 1000 synagoger påtent og 7000 jødiske forretninger ødelagt eller skadet – beklaget avisen Nationen at tyske jøder daglig “strømmet” til Norge og ville skape et “uhyggelig jødeproblem”, for i Norge var det allerede jøder i “betydelige mengder”, skrev avisen. Jødisk innvandring – enten det var til Palestina eller til noen andre områder – ville skape problemer der det ikke eksisterte noen fra før, det var den gjengse holdningen i de toneangivende kretser i Norge i 1930-årene. Også Arbeiderpartiet gikk den gang inn for såkalt assimilering. Jødene måtte pent finne seg i å bli boende der de bodde, selv om det brant rundt dem. Jødene hadde blitt gitt utsikter fra europeiske land om støtte til et jødisk nasjonalhjem lenge før andre verdenskrig. Folkeforbundet formaliserte dette allerede i juli 1922, mens Adolf Hitlers unge nazister enda var begrenset til ølkjellere i München. Europas dårlige samvittighet burde først og fremst vært at ikke en klarere, praktisk og politisk støtte ble gitt til en jødisk stat i området tidligere – før krigen.
2. Europa viste ingen vilje til å gi jødiske flyktninger utsikter om et verdig liv i Europa etter krigen.
Europa fikk en ny sjanse etter at nazistene var nedkjempet. I løpet av fem år var antallet jøder redusert med to tredeler, ikke på grunn av masseflytting eller fordrivelse, men på grunn av industrielt massemord, utsulting og massakrer. Var det mulighet for de få overlevende jødene til å bli assimilert nå? I Øst-Europa kom det kanskje klareste signalet i Polen allerede ett år etter krigen. 4. juli 1946 ble 40 av 250 jøder i byen Kielce drept, det var også flere andre massakrer. Totalt flyktet 160.000 overlevende jøder fra Polen de første to årene etter krigen. I Vest-Europa satt flere hundre tusen jøder i flyktningleirer, og antallet økte etter hvert som det kom flere flyktninger fra ØstEuropa. Storbritannia kjempet
Jøder fra Ungarn ankommer konsentrasjonsleiren Auschwitz sommeren 1944. Kunne deres skjebne blitt annerledes
innbitt for å hindre flyktningene i å ta seg over Middelhavet til Palestina, og lykkes med å stanse omlag 51.000 av omlag 70.000 flyktninger som la fra kai. Ingen land viste vilje til å gi jøder i større antall en ny framtid. Det samme gjaldt Norge. Først da Det Jødiske Verdensforbund sendte en forespørsel, åpnet regjeringen 12. februar 1946 for å slippe inn 200-300 jøder i Norge. Men det ble stilt vilkår om at flyktningene måtte være til nytte i Norge. De som skal “gis innreisetillatelse er fagfolk på forskjellige områder hvor vi har mangel på arbeidskraft og under forutsetning av at de selv kan løse boligspørsmålet i forståelse med de jøder som allerede er bosatt i Norge,” heter det i regje-
ringsvedtaket som Hilde Henriksen Waage gjengir i sin bok Da staten Israel ble til. I september 1947 ble det totale antallet jøder Norge var villig til å motta økt til 600, men betingelsene ble også skjerpet. Innreisetillatelse kunne bare bli gitt “etter politisk og politimessig prøving, samt at vedkommende kan og vil arbeide”. Maksimalt 600 jøder var Norge altså villig til å motta, men bare dersom de var slik at vi kunne ha nytte av dem! Skulle resten av Vest-Europa tatt imot relativt like få jødiske flyktninger, ville det i høyden løst situasjonen for noen få titalls tusen jøder. Både det tragisk lave tilbudet og betingelsene den norske regjering satte, bekreftet de tydelige signal
som også kom fra andre land: De hjemløse jødene som overlevde krigen ble ikke gitt noen utsikter til en verdig framtid i Europa – kontinentet hvor de hadde bodd i århundrer. Noen i Arbeiderbevegelsen så heldigvis hvor dette gikk. Arbeiderbladet, som på det tidspunkt fortsatt var skeptisk til en jødisk statsdannelse i Palestina, innrømmet i en lederartikkel i slutten av september 1946 at man ikke lenger hadde lov til å avvise en jødisk stat “dersom en samtidig nekter å åpne dørene til andre land for de hjemløse jødene i flyktningebyene og ruinbyene i Europa”. Var det dårlig samvittighet som fikk de europeiske land, med unntak av Hellas som stemte imot