Sammendrag Peer Gynt ved Gålåvatnet

Peer Gynt

ved GĂĽlĂĽvatnet Sammendrag - 2016

1

Introduksjon Henrik Ibsen utga dramaet Peer Gynt i 1867. Fem år tidligere gjorde han ei reise i Norge på jakt etter inspirasjon. I Gudbrandsdalen fikk han høre segn og historier om en lokal jeger, fisker og eventyrer kalt Per Gynt. Handlingen i de tre første aktene har han plassert i Gudbrandsdalen og på høyfjellene der omkring.

Da Peer Gynt kom ut, mente Ibsen at dramaet ikke var egnet til å bli oppført på en teaterscene; dette var et lesedrama. Stykket ble raskt svært populært og i 1876 ble stykket oppført for første gang på Christiania Theater (Oslo). Populariteten skyldes nok Ibsens bruk av norske eventyr og fantasifigurer, men stykket var også sarkastisk, og gjorde narr av noen av datidens trender. I 1989 kom Peer Gynt endelig hjem. Drømmen om å framføre dramaet i Gudbrandsdalen, på høyfjellet deromkring ble realisert.

Henrik Ibsens Peer Gynt har inspirert kunstnere i alle verdenshjørner. Omskrevet som ballett og for operascener. Edvard Griegs Peer Gynt musikk er om mulig enda mer kjent enn dramaet, tolket av jazzmusikere som Duke Ellington og rockere som The Who, og benyttet i utallige filmer og reklamer verden over. Maleren Edvard Munch identifiserte seg sterkt med skikkelsen, og er bare en av mange billedkunstnere som har latt seg inspirere.

Henrik Ibsen (1828 - 1906) er fortsatt ett av de aller største navnene i verdenslitteraturen, og regnes som det moderne dramaets far. Det sies at ved siden av Shakespeare, er Ibsen verdens mest spilte dramatiker.

Photos: Bård Gundersen Esben Haakenstad, Arne Hernæs, Vemund Hagen, Ian Brodie

2

3

Del 1 Akt 1/scene 1

En het sommerdag, ved kvernhuset nær Åses gård, kommer Peer, en ung mann i tjueårene, farende med sin mor skjellende etter seg. Peer har vært borte fra gården i lange tider og moren, Åse, insisterer på å få vite hva han har drevet med. Han har jaktet etter vilt på fjellet, påstår han, og til forklaring for at han verken har med seg bytte eller børse tilbake fra jakten gir Peer seg i kast med å fortelle det utrolige som har hendt ham. Åse blir slått av historien. Peer har nemlig i jakten på en reinsdyrbukk havnet skrevs over ryggen på bukken. Han har ridd på bukken over den smale, skumle Gjendineggen, et ritt som endte utfor fjellkanten, et stup hundrevis av meter ned i fjellvannet under. Åse gjenkjenner historien annetstedsfra og avslører Peers løgner. Hun skjeller ham ut og påstår at han kun har vært ute på fest og fanteri. I stedet for slik uansvarlig framferd burde han hjelpe moren sin på gården.

Denne var engang et staselig bruk, men når Åse nå er alene om driften forfaller det for hver dag som går. Åse er nemlig enke, tidligere hustru til Jon, Peers alkoholiserte far. Hun nærer at Peer tar etter sin far når han nå er i ferd med å bli voksen. Han burde heller gifte seg og slå seg til ro. Åse tilkjennegir at en tidligere kjæreste av Peer, odelsjenta Ingrid på storgården Hægstad, er blitt forlovet mens Peer har vært borte. Et storstilt bondebryllup skal finne sted dagen etter: det arrangerte ekteskapet mellom Ingrid og Mads Moen. Åse mener at Ingrid mye heller ville valgt Peer til mann - og Peer tar freidig imot utfordringen. Han bestemmer seg sporenstreks å begi seg til Hægstad for å fri til jenta. Åse forsøker å avverge at sønnen bringer ny skam over familien ved å dra, men forgjeves: Peer løfter sin mor opp og setter Åse ut av spill ved å plassere henne på det høye kvernhustaket.

4

5

Akt 1/Scene 2: På vei til Hægstad gård ser Peer flokkene av bryllupsgjester ankomme festen. Han begynner å tvile på seg selv og kaster seg på bakken: hvordan vil han bli mottatt av det smålige, løsmunnede bygdefolket? Peer lar fantasien ta ham til et mer aktverdig, staseligere sted: drivende skyer på himmelen blir til et ridende følge der han selv rir først – som den rike keiseren hele verden høyakter.

Et følge av unge menn og kvinner oppdager drømmeren på marken.

Anført av smeden i bygda, Aslak, erter de ham for å ha vært til fjells så lenge og at bruden, Ingrid, på denne tiden har vraket ham til fordel for den nyslåtte brudgommen. Aslak minner ham på en fest som fant sted på Lunde seks uker tidligere, en fest som for Peers del endte i en real fyllekule og et sagnomsust slagsmål mellom ham og Aslak. De unge ler av ham; men Peer lar seg ikke nevneverdig affisere: han skal vise dem! Festen lokker og Peer setter med et spring i vei mot Hægstad.

Akt 1/Scene 3: På Hægstad gård er festen i gang, det spilles og danses og drikkes.

Men bruden deltar ikke i selskapelighetene. Hun engster seg og har låst seg inne på stabburet. Utenfor på tunet står Brudgommen og prøver å få henne til å komme ut.

Peer ankommer festen og får raskt oppmerksomhet blant gjestene.

Ryktet om den svirende, ville unge mannen er vel kjent og ingen av jentene vil danse med ham. Til gården ankommer også den nyest ankomne familien i bygda, innflytterfolket fra Hedalen med døtrene Solveig og Helga. Etter skikk og bruk, ber Peer faren om lov til å danse med den eldste datteren hans, noe som aksepteres. Peer er fortryllet over Solveig og hennes fromme skikkelse, men når han tilkjennegir hva han heter, skremmes også Solveig bort.

Skuffet tar Peer i mot brennevin fra de andre gjestene og drikker seg til fornyet selvtillit og mot. Alkoholen virker raskt og med rusen følger skryt og løgner, historier som Peer egges til å fortelle av de andre gjestene. Peer terger på seg smeden, Aslak, med sine påhitt, og når Solveig kommer gående over tunet med lillesøsteren i hånden tar han påny kontakt med jenta. Solveig fascineres av den unge mannens frihet og fantasi, samtidig som hun er redd for reaksjonene fra den kristenkonservative familien sin, dersom hun viser seg sammen med ham. Påvirket av alkoholen, går Peer over streken. Solveig irettesetter ham og går.

Brudgommen sliter med å få bruden Ingrid ut av isolasjonen sin på stabburet og ber nådigst Peer om hjelp. Peer ser sitt snitt: han røver bruden med seg opp i fjellet mens et sjokkert bryllupslag bivåner det hele. Storbonden på Hægstad lyser Peer Gynt fredløs for illgjerningen.

6

7

Akt 2/scene 1

Morgenen etter befinner Peer og Ingrid seg høyt oppe i fjellet. Ingrid, nå kun halvt brudepyntet, prøver å holde ham fra å forlate henne. Peer angrer seg og ber henne om å forsvinne. Til tross for at Ingrid insisterer på at han må bli med henne tilbake og ekte seg rik, finnes nå kun Solveig i tankene til Peer. I hans bilde er Solveig den uskyldsrene og fromme, den han lengter etter. Ingrid flykter alene tilbake til bygda.

Akt 2/scene 2

Åse har fått hjelp til å lete etter Peer av innflytterfamilien. De går oppover fjellet, roper og ser seg om til alle sider. Solveig holder tritt med Åse så godt det er og får høre moren fortelle om sønnen og oppveksten hans.

Solveig lærer Peer å kjenne gjennom Åses historier: som et vern mot ektemannen som drakk bort formuen, knyttet Åse og sønnen et særlig bånd preget av eventyr og historiefortelling.

Akt 2/scene 3

8

Peer går yr og forvillet i Rondane og, tungt beruset, går det rundt for ham. På en og samme tid er han fylt av anger og hovmod. Han angrer de siste dagers handlinger, samtidig som han bemektiger seg i fjellandskapets storhet. Landskapet endrer karakter og blir til hans kongsgård, en staselig gård, farfaren og Jon og Åse Gynts hus, gjenreist til fordums storhet.

Peer renner hodet mot en stein, faller og blir liggende. I samme stund går en grønnkledd kvinne i lia. Hun presenterer seg som Dovrekongens datter, og for å ikke være dårligere stelt, skryter Peer på seg også å være av kongelig ætt. To slike adelige, unge skjønnheter anser de som å være som skapt for hverandre. Den grønn kledde inviterer ham inn i fjellet, hvor faren hennes har sitt slott, for å arrangere ekteskapspakten.

Hun kaller på en kjempestor gris til brudehest.

9

Akt 2/scene 4

En stor forsamling av hofftroll og haugmenn tar imot Peer og Den grønnkledte i Dovregubbens kongshall. Dovregubben sitter på høysetet og ber trollene ta seg i akt for mannen som nå har sluppet inn i trollenes rike.

Peer ber kongen om lov til å gifte seg med datteren hans. Før faren kan akseptere at datteren gifter seg med én av menneskeslekt, må han settes på prøver. I trollenes rike finnes nemlig et sett med regler og verdier som er ufravikelige, og å bryte disse vil si det samme som døden.

Dovregubben spør ham ut om han kjenner til hva som er forskjellen mellom troll og menneske. Peer later til å mene at forskjellene ikke synes ham så store, men der tar han feil.

Dovregubben irettesetter ham. Han viser til den ideelle livsverdien hos trollene, representert ved mottoet ”Troll, vær deg selv – nok!” Dette egoistiske mantraet skiller seg fra menneskets ideelle leveregel, ”Mann, vær deg selv”. Peer får ikke helt tak i filosofien, men lar det stå til og finner trollenes leveregel fornuftig nok.

I tillegg må Peer føye seg til trollenes skikker og levevis: han spiser og drikker hjemmelaget trollkost bestående av møkk og urin og får bundet en trollhale til baken. Alt virker som å gå rette veien, Peer tilpasser seg trollene. Men når den kommende bruden, Den grønnkledte, mister skjønnheten og viser sitt egentlige troll-jeg, reagerer Peer med forskrekkelse. Dovregubben forstår at menneskenaturen langtifra er kurert, og henter frem noen skarpe redskaper til å forblinde og forvrenge synet hans. Slik vil han se det stygge som skjønt, det onde som godt.

Peer innser galskapen han er i ferd å gi sitt liv til. Han avstår videre ekteskapsforhandlinger, et avslag som blir tatt svært dårlig imot. Den grønnkledte er nemlig allerede svanger med Peers barn, hevder hun. Dovregubben raser og ber trollene om å drepe ham. Peer forsøker å flykte, men overmannes av trollene. Da høres det kirkeklokker ringe. Klokkenes kimen skremmer trollene bort og Peer er reddet. Hallen styrter sammen; alt forsvinner.

Nu vil vi ører og øyne fryde.

Spillemø frem! La Dovreharpen lyde!

10

11

Akt 3/scene 1 Akt 2/scene 5

Belgmørke. Peer høres hugge og slå om seg med en stor grein.

Han henvender seg til en stemme, som er udefinert, uten kropp, men like fullt selvhevdende og overlegen. Stemmen presenterer seg som Bøygen, og insisterer på at den er ”seg selv”, et begrep som ble introdusert i forrige scene.

Men kan Peer si det samme?

Bøygen er overlegen og sterk og virker uovervinnelig. For å unngå et skjebnesvangert møte må Peer velge å ”gå utenom”, et uttrykk som her introduseres for første gang. I angst ber Peer om hjelp fra Solveig og i det samme høres klokker som kimer og salmesang.

Bøygen svinner bort.

Akt 2/scene 6

Peer ligger sovende utenfor Åses seterstue oppe i fjellet.

Han våkner som fra en tung rus og oppdager at Helga, Solveigs lillesøster, kommer mot ham med et knytte med mat. Bak henne står Solveig. Peer springer opp, men Solveig tar seg i akt og viker unna. Uvøren og uten takt og tone begynner Peer å legge ut om nattens eskapader med Dovregubbens datter. Skuffet rygger Solveig tilbake og tar benene fatt.

Før Helga klarer å følge etter, gir Peer henne en sølvknapp sammen med en beskjed om å innstendig fortelle Solveig at hun aldri må glemme ham.

12

Dypt inne i barskogen står Peer og hugger tømmer. Det er grå høst og han forsøker å reise en enkel hytte til vern mot frosten. Livet som fredløs tærer på livsmotet hans. Han føler seg ensom og syns synd på seg selv, kun den forbaskede fantasien holder ham i vigør.

Mens Peer står og drømmer seg bort, dukker det opp en ung mann. Han er desertør, som for å slippe å bli sendt i krigstjeneste gjør seg ufør: Den unge mannen kutter av seg fingeren. Peer bivåner det hele i skjul, en slik handling uten tilbakevirkende kraft kan han ikke fatte er mulig.

Akt 3/scene 2

I stuen hos Åse er alt i uorden. Som bot for Peers bruderov er gården blitt pantsatt og klær og eiendeler er blitt hentet av Hægstadbonden og lensmannen. Åse og husmannskonen Kari rydder opp i det som er igjen, blant annet en gammel støpeskje som Peer lekte med og støpte tinnknapper i som liten gutt. Åse er på kort tid blitt mye eldre; helsen skranter. Moren mimrer om bedre dager, men til tross for den stusselige skjebnen hun har endt i, forsvarer Åse sønnen sin og handlingene hans. Peer er hennes mest dyrebare skatt.

Akt 3/scene 3

Det er vinter og snøen ligger høy. Peer har bygget seg en nybyggerhytte i skogen og er fornøyd; med denne skal han starte et nytt liv uten løgner og listigheter. Med ett dukker Solveig opp. Hun har lengtet og tenkt på Peer, inntil hun til slutt bestemte seg for å bryte med familien sin, forlate bygda og komme som støtte til den fredløse Peer på fjellet.

Fjellheimen skal nå bli hennes nye hjem, dersom Peer vil ha henne da. Peer innrømmer at han har lengtet etter henne og kan ikke begripe at Solveig har kommet til ham for å være med ham livet ut. Han viser henne vei inn i hytten, mens han selv drar for å hente ved til gruen.

En gammelaktig kvinne med en stygg unge haltende etter seg dukker opp. Hun hilser på Peer som om de er gamle bekjente; Peer kjenner henne ikke igjen. Det er Den grønnkledte som er kommet tilbake for å levere fra seg ungen til barnets far, Peer. Han hisser seg opp og truer dem; han ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre. Men Den grønnkledte overbeviser ham om at det nok ikke er så enkelt. Hun vil alltid være der – lik fortidens tøylesløse illgjerninger - og prege forholdet mellom Peer og hans nye Solveig.

Den grønnkledte og ungen forlater Peer alene tilbake; de er ute av syne, men ikke av sinn.

Peer kan ikke fri seg fra tankene om sin tøylesløse, egoistiske framferd i fortiden. Han frykter at han ikke får dette fordums livet til å gå i hop med et liv sammen med den gode, uegennyttige Solveig. Gleden er vendt til sorg. Det nye som skulle komme, synes plutselig utroverdig, knust, umulig å skape vakkert igjen. Han må ”gå utenom”, flykte, gi seg selv tid. Peer forteller Solveig at han ”har noe tungt å hente” og ber henne om å bli igjen mens han må bort en stund. Hun lover ham: hun skal vente.

13

Act 3/scene 4

Åse ligger til sengs og føler seg svært dårlig, når Peer plutselig dukker opp i stuen. Hun blir overlykkelig over å se sønnen sin og overøser ham med komplimenter. Samtidig er det tydelig at hun ligger på det siste, men Peer ønsker ikke å ta dette faktum inn over seg. Han forsøker i stedet å holde en hverdagslig tone i samtalen, inntil han oppdager at hun ligger i hans egen barneseng.

Minnene om hvordan mor og sønn lekte kanefart, med sengen som slede, strømmer på. Men nå er rollene byttet om: Peer holder tømmene, Åse er skysspassasjer. De spiller ut rollene slik de husker dem, og Peer kjører i stor fart mot Soria Moria-slottet i det fjerne. Men ettersom Åse blir svakere og svakere, sykere og sykere, gir Peer historien en ny vending: Utenfor Soria Moria-slottet venter Sankt Peter, himmelportens vokter. Han slipper henne inn med ærbødighet, og selv Vårherre ønsker henne velkommen når han får høre Peers vakre skussmål vedrørende sin mor. Åse dør i sengen, mens Peer dikter henne inn himmelrikets port.

Peer drar videre, uten plan, uten mål, men reisen vil føre ham langt avsted.

14

15

Del 2 Akt 4/scene 1

Peer Gynt befinner seg på en strand på kysten av Marokko sammen med en rekke forretningsmenn av ulike vestlige nasjonaliteter. Peer er nå blitt en middelaldrende, holden mann med vellykkede (, dog moralsk betenkelige) karrierer bak seg. Han holder selskap og verten mottar komplimenter fra gjestene. Selskapets midtpunkt doserer om sitt forretningsliv og konkluderer med at mye av hans suksess hviler på at han er fri og frank og uten forpliktelser. Peer hevder dette er å være ”seg selv”.

Peers hovmod gir seg til kjenne når han røper sitt ytterste mål for sin forretningsførsel, et ønske som har fulgt ham fra barnsben av: å bli keiser over hele verden! For å nå dette målet sikter han stadig etter større økonomisk profitt, og han øyner nå sitt neste handelsfremstøt: Hellas har reist seg i opprør mot det osmanske rikets okkupasjon og alle vestmaktene stiller seg trofast bak det greske opprøret med skip og penger.

Peer derimot har planer om å handle stikk i strid og sikter seg inn på å støtte tyrkerne, okkupasjonsmakten, og slik tilegne seg stor profitt.

Hans vestlige venner snur ryggen til ham når han beretter om planen sin. For å ødelegge for planen før den settes i verk, bestemmer de seg for å røve Peer for all rikdommen hans. De forlater stranden og går ombord i Peers yacht, som er fylt med alt hans gods og gull.

Akt 4/scene 2

Peer ser yachten sin forsvinne i stor fart inn i horisonten. Han fortviler og ber Gud om å gripe inn og redde ham. I det samme sprenger yachten i det fjerne og synker til havs. Peer takker skjebnen for at han ikke selv var til stede i båten, og ser det som Guds forsyn over ham.

16

17

Akt 4/scene 3

Peer kommer vandrende og har allerede vent seg til det nye, arme livet i ørkenen. Han studerer omgivelsene og ørkenens storhet. Han bestemmer seg for å starte opp sin egen koloni i regionen, landet Gyntiania, idet han oppdager hesten, rikt oppsadlet, og den kostbare kledningen som er blitt etterlatt i fjellkløften. Han ikler seg de arabiske gevantene, stiger opp på hesten og galopperer inn i ørkenen.

Akt 4/scene 4

Peer slapper av i et telt hos en beduinerhøvding, hvor en flokk piker danser og synger kun for ham. De ærer og hedrer ham som profet. Peer nyter sin nye stilling, som gir ham myndighet og spillerom. Av pikene kaller han Anitra til seg, beduinerhøvdingens datter. Peer finner prinsessen særlig forlokkende og han gjør tilnærmelser til henne. Den snartenkte Anitra gir ikke etter så lett, men utnytter situasjonen.

Hun får ham til å gi henne et kostbart smykke i gave.

Tilnærmelsene til Peer blir simplere og simplere, mer og mer vulgære, og for hver tilnærmelse lokker Anitra fra ham hans kostbarheter: ringer, pengepung, kledning – og til slutt tar hun hesten hans og rir bort fra ham.

Akt 4/scene 5

Peer står ribbet tilbake i ørkenen. Nok en gang er han alene. Han resonerer over de fallgruver han havnet i gjennom livet, og hevder at alle prosjektene hadde det til felles at det lå en søken etter sannhet bak. Ut fra den konklusjonen er det jo forsker og filosof han er! Nå har han skjønt hva han skal bruke sin energi og sine ressurser til.

18

19

Akt 4/scene 6

Forskeren Peer har reist til Egypt, arnestedet for oldtidens kultur, og står ved foten av, først Memnonstøtten, siden Sfinxen, mytologiens vokter av gåter. Her møter han professor Begriffenfeldt, som umiddelbart fatter interesse for Peer Gynt. Alt Peer sier til ham oppfatter professoren som beundringsverdig, dypsindig og kunn skapsrikt, særlig etter at Peer forteller at han kjenner Sfinxen. Hvem Sfinxen er?

Peer tenker at den ligner Bøygen, og Bøygen, ergo Sfinxen, er ”seg selv”.

Begriffenfeldt er henrykt. Peer Gynt er den mannen han har ventet på, en fortolkernes keiser – på selvets fundament. Peer blir dratt med av Begriffenfeldt til Kairo, hvor professoren er direktør for dårekisten, et galehus.

Akt 4/scene 7

Dårekisten i Kairo er fylt av pasienter og Begriffenfeldt avslører at store omveltninger har skjedd. Alt er snudd på hodet. Direktøren har nemlig selv blitt gal, og hevder de gale pasientene nå er normen i verden. Fornuften er død, og Peer er keiser for den nye normaliteten: de gale som er lukket inne i sitt eget hode, sitt eget selv. Peer får kalde føtter over å bli trukket inn i Begriffenfeldts univers.

Begriffenfeldt presenterer Peer for en av pasientene, en egyptisk bonde som selv tror han er guddommen Kong Apis, men som ikke får folks høye aktelse av den grunn. Den gale pasientens historie ligner Peers med sine tanker om overdreven storhet.

Akt 4/scene 8

Solveig, en middelaldrende kvinne, synger ved en hytte på fjellet. Hun lengter etter Peer og insisterer på at hun skal vente på ham, slik hun har lovet.

20

Ha; se hvor han i sølen kneiser; - - er fra seg selv - !

Hans kroning skjer!

21

Akt 5/scene 1

Vi er på et skip utenfor den norske kyst. Peer Gynt er blitt en gammel mann, som er på vei til hjemlandet etter mange års fravær. Han er nok en gang en holden mann, men likefullt bitter. Han kjenner på det faktum at det ikke fins noen som venter på ham i hjemlandet. Plutselig dukker en fremmed medpassasjer opp. Den fremmede henvender seg til ham med morbide spørsmål som vekker angst hos Peer. Idet den merkelige skikkelsen forlater Peer med et urovekkende `på gjensyn´, blåser en storm opp på havet.

Skipet kantrer og sjøfolkene hopper over bord.

Akt 5/scene 2

I den urolige sjøen, klamrer Peer seg fast til hvelvet av en kantret jolle. Rundt ham drukner sjøfolkene, men kokken på skipet har også klart å berge seg. Desperat holder han seg fast i samme båtkjøl som Peer.

Men hvelvet bærer kun én, og en kamp om hvem som skal reddes, tar til. Peer hevder sin rett til liv og drukner kokken. Idet kokken synker til bunns, dukker Den fremmede passasjer opp av havet. Peer skremmes av synet, som minner ham om at livets endelikt er nær. I angst skriker Peer om å få slippe å dø. Den fremmede passasjer svarer ham nonsjalant tilbake: døden kommer, men ikke enda. Peer overlever.

22

23

Akt 5/scene 3

Peer er kommet til sine hjemtrakter og står ved en kirkegård i en høytliggende fjellbygd. Han bivåner et gravfølge, mens han lytter til prestens tale over avdøde. Presten skildrer en mann som levde etter ideelle prinsipper og satte andre foran seg selv. Det viser seg at mannen som begraves er den samme som Peer i sin ungdom så i skogen, gutten som kuttet av seg fingeren for å slippe å sendes i krigen. Presten konkluderer med at denne mannen er et eksempel til etterfølgelse ettersom han var «seg selv».

Forblindet tenker Peer at en slik konklusjon også passer til ham.

Akt 5/scene4

Tilbake i bygda der han kommer fra, foregår en auksjon over gods fra nylig avdøde Ingrid på Hægstad gård. Der møter Peer gamle kjente, men Mads Moen og Aslak smed er sterkt beruset og gjenkjenner ham ikke. Rundtom flyr gjenstander Hægstadbonden tok i pant fra Åse grunnet Peers bruderov: en støpeskje, et bjørneskinn, en reinsdyrskalle.

Peer blir mismodig over å se sin barndom, sitt liv, kun som rarieteter og skrap. Trøtt, men fandenivoldsk, roper han ut auksjon over eget liv. Men varene er tom luft, det er ingenting av verdi tilbake. Det som han selv opplevde som stort og viktig, møter allmuen med et skuldertrekk. Hvem Peer Gynt var, er så godt som glemt av de fleste.

Tilbake svirrer rykter og dumme historier.

Akt 5/scene 5

Peer har nærmet seg hytta der han forlot Solveig for mange år siden. I et øyeblikk av uvanlig ærlighet til Peer å være, er det tid for å oppsummere sin livsførsel, tid for selvgransking. Han er ikke, og har heller aldri vært keiser eller stor av noe slag, innrømmer han. Nei, han er en løk. Lik løkens mange lag, har Peer spilt mange roller i sitt liv. Men løken har ingen kjerne. Det har heller ikke Peer.

Peer hører Solveig synge i stuen innenfor. Dødsblek når han innsikten: Livet sitt har han kastet bort. Det var hos Solveig, som han sviktet, at han hadde sin storhet.

Keiser? spåmanns-gjøk! ingen ; løk.

Du gamle

Du er

24

keiser

du er en

25

Akt 5/scene 6

Peer møter Knappestøperen, som dukker opp med redskapskiste og en stor støpeskje i hånden. Peers tid på jorden er ute. Det er dags for å støpes om, forteller han. Peer nekter, hva skal dette bety? Peer har aldri vært stor i noen forstand, forklarer Knappestøperen, så han ender hverken i himmelen eller i helvetet – men skal støpes om til masse, lik annet mislykket vrakgods. Peer hevder på sin side at han har vært «seg selv» gjennom hele livet, et prov på storhet. Blir han gitt tid, skal han finne vitner og bevis for dette. Knappestøperen gir etter og gir ham en sjanse.

Akt 5/scene 7

Peer farer av gårde for å fremskaffe et vitne. Han støter på en gammel tigger, som viser seg å være Dovregubben, trollkongen som Peer i sin ungdom var nær ved å bli svigersønn til. Peer ber ham om en attest på at han alltid har vært «seg selv», Dovregubben opplevde jo selv hvordan han satte seg imot å skape seg om fra menneske til troll, da kongen krevde dette av ham. Men Dovregubben kan ikke gi fra seg et slikt vitnemål; for det er jo nettopp som troll Peer har levd hele sitt liv siden. Trollenes motto «Vær deg selv – nok» har fulgt ham gjennom livet frem til nå.

Akt 5/scene 8

Knappestøperen dukker opp og ber om attesten over at Peer har vært seg selv, men Peer har ingenting å gi ham. Peer grunner og spør Knappestøperen hva det betyr, det «å være seg selv»? Knappestøperen forklarer at det er å leve uegennyttig, «seg selv å døde». Sine egenskaper og ressurser skal hver og en av oss forvalte til det beste for skaperverket, «overalt å møte med Mesters mening til uthengsskilt».

Peer må innrømme at han ikke har «vært seg selv», men vil nå heller overbevise Knappestøperen om at han har vært stor på annet vis, nemlig en stor synder. Knappestøperen gir ham på ny frist til å bevise dette.

26

27

Akt 5/scene 9

Peer ser seg om etter en prest, slik at han kan få skriftet om sine synder og bringe Knappestøperen en attest over disse illgjerningene. En mager person i prestekjole og med fuglefangernett over skulderen kommer farende. Men Den magre er ingen prest, men Satan selv på jakt etter onde sjeler. Peer hinter om at hans plass kanskje i grunnen er i helvetet, men Den magre blåser av de synder Peer ramser opp, og anser dem for småtterier å regne.

Den magre er på farten, han skal hente et menneske som har vært «seg selv» konstant. Peer stusser; hører den slags folk under hos djevelen? Man kan være «seg selv» på to slags vis, forklarer Den magre, nemlig på vrangen eller retten. Han er nå på vei for å spore opp en Peter Gynt, som lever som seg selv, men på vrangen.

Peer tilkjennegir seg ikke ved sitt navn, men smetter unna.

Akt 5/scene 10 Allting er ute for Peer. Han kjenner seg ufattelig motløs og tom. Knappestøperen dukker opp. Fristen er ute og Peer har ikke et synderegister å melde.

I daggryet hører de med ett sang, fra en stue skinner et lys og innenfor synger en kvinne. Der inne i hytta finnes synderegisteret, erklærer Peer. Han kan ikke lenger «gå utenom», men må inn og motta dommen fra henne han sviktet aller mest. Knappestøperen gir ham en tredje frist. Om ikke dette redder Peer, så er det ute med ham.

Akt 5/scene 11 Den gamle Solveig møter den gamle Peer, hun har trofast ventet på ham og gledes over gjensynet. Hun visste at han kom til å komme! Peer gir slipp og ber henne innstendig om å anklage ham: hun må skrifte hvor syndefullt han har forbrutt seg mot henne. Men Solveig anklager ham ikke for noe, hun har tilgitt ham for lenge siden. I Solveigs tro, i hennes håp og kjærlighet har Peer vært «seg selv», hos henne har han levd sitt sanne jeg alle sine dager. I hennes trofaste kjærlighet ligger Peers redning.

Peer hviler hodet i fanget til Solveig, og mens solen stiger synger hun sakte en vuggesang for ham. Knappestøperen trekker seg unna, men lover Peer at han engang vil komme tilbake.

Resyméet er skrevet av Njål Helge Mjøs

28

29

Karakterer Peer

Odelsgutt på en storgård, der han bor sammen med sin mor. Det har gått nedover med familien: gården er forfallen og forgjeldet. Peer er en sammensatt skikkelse: kreativ, full av fantasi og eventyrlyst, med et sprudlende humør, men samtidig arbeidssky, ansvarsløs og med tendens til å trekke seg unna alle utfordringer og vanskeligheter. Etter et bruderov blir han dømt fredløs, og det ender med at han rømmer landet. Han flakker vidt om i verden, både i Amerika og Afrika, kanskje også i Alaska og Kina. Ved hjelp av samvittighetsløs forretningsmoral blir Peer grunnrik, men han mister formuen sin igjen, og vender som en fattig gammel mann tilbake til bygden han kom fra. Der møter han ulike skikkelser som stiller spørsmål ved hvordan han har levd, og han blir satt på en siste, avgjørende prøve.

Aase

Enke etter den rike storbonden Jon Gynt, som hadde drukket og festet helt til gården forfalt og familien nærmest havner på bar bakke. Aase føler seg utstøtt i bygdesamfunnet, men trøster seg med et nært forhold til sitt eneste barn, odelsgutten Peer, som hun forteller eventyr og regler for å lyse opp i den triste hverdagen.

Ingrid

Datter på storgården Hegstad, vakker, rik, stolt og kry. Ingrid skal motvillig gifte seg med den stakkarslige, men rike Mads Moen fra en annen storgård i bygden. I stedet blir hun røvet av Peer, som bærer henne med seg til fjells. Straks han har fått sin vilje med henne, går han lei, og sender henne fra seg igjen. Dermed er Ingrids rykte ødelagt.

Solveig

Den mest trofaste kvinneskikkelsen i norsk litteratur! Solveig er datter av innflyttere til bygden der Peer bor. De er såkalte ”lesere”, det vil si svært religiøse. Selv er hun ung og uskyldig, og tydeligvis ikke fullt integrert blant andre ungdommer. Men hun har et skarpt blikk for mennesker – i alle fall for Peer, som hun straks føler et intuitivt slektskap med. Her kan vi snakke om kjærlighet ved første blikk. Hun lover å bli hans, men må vente et helt liv på ham og bli gammel og blind før Peer vender tilbake til henne.

30

Bøygen

Stykkets mest gåtefulle ”person”! Noe formløst, sleipt og usynlig, uten begynnelse, uten ende – hva slags vesen er dette? Bøygen lærer Peer den livsvisdommen han siden gjør til sitt motto, og som blir hans ulykke: alltid å ”gå utenom”. Derfor har noen tenkt at Bøygen kanskje er egenskaper i Peer selv, ikke et fysisk vesen eller en konkret motstander.

Den Grønnkledde

Dovregubbens datter er en eventyrskikkelse, og har lånt mange trekk fra forestillinger om huldra. Peer blir bergtatt, og lokkes inn i fjellet. Men når Peer nekter å se verden som et troll, klarner blikket hans slik at trolldatteren blir et avskyelig vesen som han flykter fra. Men begjæret etter trolldatteren har fått følger, og Peer blir far til en sønn som er halvt troll, halvt menneske.

Dovregubben

Trollkongen er fullstendig innestengt i tanker om egen storhet og makt, og alt i fjellverdenen er hjemmelaget. Mottoet er ”å være seg selv nok”, et godt uttrykk for en slik holdning. For å sikre at Peer får en ”trolsk” oppfatning og livsholdning ønsker han å snitte ham i øyet.

Knappestøperen

Han er på jakt etter alle som har drevet formålsløst gjennom livet og aldri utnyttet sine evner og gode egenskaper på en måte som er i pakt med deres menneskelige muligheter. Han vil bruke sjelene deres som råstoff ved å smelte dem om. Da vil individet og personligheten gå i oppløsning, men sjelestoffet kan gjøre nytte i fremtidige mennesker.

Utdrag fra Vigdis Ystad, Snarveg til Peer Gynt, Aschehoug, 2011

31

Henrik Ibsen Biografi Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da sønnen var 8 år. Dette preget Ibsen gjennom hele hans forfatterskap. Som 15 åring flyttet han til Grimstad for å starte som apotekerlærling. Der fikk han et barn med en 10 år eldre tjenestepike. I årene som fulgte ble han flere ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag. Dette har også satt tydelig spor i Ibsens virke.

Henrik Ibsen ble etterhvert en produktiv forfatter, og hans første drama Catalina, kom ut i 1850. Ole Bull hadde nettopp grunnlagt Det norske Theater i Bergen, og han hentet Henrik Ibsen til teatret som forfatter, og etter å ha studert scenekunst i København, ble han sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Dette hadde nok mye å si for Ibsens utvikling. Her lærte han å kjenne teatret, og flere av hans tidlige stykker ble satt opp de neste årene. Etter Bergen dro Ibsen til Oslo. Han giftet seg med Suzanna Thoresen, og etter en strevsom og økonomisk vanskelig tid som teatersjef ved Christiania Norske Theater, fikk han et reisestipend som førte han til Italia. Dette var starten på et utenlandsopphold som skulle vare, med noen små unntak, i 27 år. Og nå fikk Ibsen igjen fart på pennen. Først med stykket Brand, om den kompromissløse, presten som krever “intet eller alt”, og året etter fulgte Peer Gynt - Brands rake motsetning på alle måter. Sjarmerende unnasluntrer og eventyreren som på slutten frelses av sin Solveig. Sitt endelige internasjonale gjennombrudd fikk Ibsen i 1876 med Et Dukkehjem.

I 1891 bosatte Ibsen seg igjen i Kristiania, og her bodde han fram til sin død i 1906. Henrik Ibsen fikk aldri Nobels litteraturpris. Han ble for nedbrytende og lite ”idealistisk” for komiteen. Men ettertiden har vist oss at Ibsen faktisk er blant de største av dem alle.

32

33

Peer Gynt ved Gålåvatnet - hvert år i august www.peergynt.no

34