Norsk resyme - Peer Gynt på Gålå

Peer Gynt

på Gålå

Resymé - 2017

1

2

Introduksjon Henrik Ibsen utga dramaet Peer Gynt i 1867. Fem år tidligere gjorde han ei reise i Norge på jakt etter inspirasjon. I Gud- brandsdalen kk han høre segn og historier om en lokal jeger, sker og eventyrer kalt Per Gynt. Handlingen i de tre første aktene har han plassert i Gudbrandsdalen og på høyfjellene der omkring.

Da Peer Gynt kom ut, mente Ibsen at dramaet ikke var egnet til å bli oppført på en teaterscene; dette var et lesedrama. Styk- ket ble raskt svært populært og i 1876 ble stykket oppført for første gang på Christiania Theater (Oslo). Populariteten skyldes nok Ibsens bruk av norske eventyr og fantasi gurer, men stykket var også sarkastisk, og gjorde narr av noen av datidens trender. I 1989 kom Peer Gynt endelig hjem. Drømmen om å framføre dramaet i Gudbrandsdalen, på høyfjellet deromkring ble realisert.

Henrik Ibsens Peer Gynt har inspirert kunstnere i alle verdenshjørner. Omskrevet som ballett og for operascener. Edvard Griegs Peer Gynt musikk er om mulig enda mer kjent enn dramaet, tolket av jazzmusikere som Duke Ellington og rockere som The Who, og benyttet i utallige lmer og reklamer verden over. Maleren Edvard Munch identi serte seg sterkt med skikkelsen, og er bare en av mange billedkunstnere som har latt seg inspirere.

Henrik Ibsen (1828 - 1906) er fortsatt ett av de aller største navnene i verdenslitteraturen, og regnes som det moderne drama- ets far. Det sies at ved siden av Shakespeare, er Ibsen verdens mest spilte dramatiker.

Foto: Bård Gundersen

3

4

Del 1 Akt 1 Scene 1 Peer, en ung mann i tjueårene har vært borte fra gården i lange tider og moren, Åse, insisterer på å få vite hva han har drevet med. Han har jaktet etter vilt på fjellet, påstår han, og til forklaring for at han verken har med seg bytte eller børse tilbake fra jakten gir Peer seg i kast med å fortelle det utrolige som har hendt ham. Åse blir slått av historien. Peer har nemlig i jakten på en reinsdyrbukk havnet skrevs over ryggen på bukken. Han har ridd på bukken over den smale, skumle Gjendineggen, et ritt som endte utfor fjellkanten, et stup hundrevis av meter ned i fjellvannet under. Åse gjenkjenner historien annetstedsfra og avslører Peers løgner. Hun skjeller ham ut og påstår at han kun har vært ute på fest og fanteri. I stedet for slik uansvarlig framferd burde han hjelpe moren sin på gården. Denne var engang et staselig bruk, men når Åse nå er alene om driften forfaller det for hver dag som går. Åse er nemlig enke, tidligere hustru til Jon, Peers alkoholiserte far. Hun nærer at Peer tar etter sin far når han nå er i ferd med å bli voksen. Han burde heller gifte seg og slå seg til ro.

Peer prøver å rose ned sin mor med at han en dag skal vise bygda; han skal bli keiser. Åse mener Peer er gal. Åse tilkjennegir at en tidligere kjæreste av Peer, odelsjenta Ingrid på storgården Hægstad, er blitt forlovet mens Peer har vært borte. Et storstilt bondebryllup skal finne sted dagen etter: det arrangerte ekteskapet mellom Ingrid og Mads Moen. Åse mener at Ingrid mye heller ville valgt Peer til mann - og Peer tar freidig imot utfordringen. Han bestemmer seg sporenstreks å begi seg til Hægstad for å fri til jenta. Åse forsøker å avverge at sønnen bringer ny skam over familien ved å dra, men forgjeves.

Akt 1 Scene 2

Peer er på vei til Hægstad gård der det rigges til bryllupsfest. Et følge går forbi, ler og skåler. Peer undrer om det er han de snakker om. Aslak Smed, som Peer havnet i slosskamp med for noen uker siden på en fest på Lunde, ypper med Peer. Han erter ham for å ha vært til fjells så lenge og at bruden, Ingrid, på denne tiden har vraket ham til fordel for den nyslåtte brudgommen. Peer lar seg ikke nevneverdig affisere: han skal vise dem!

5

6

Akt 1

Scene 3

På Hægstad gård er festen i gang, men bruden deltar ikke i selskapelighetene. Hun har låst seg inne på stabburet. Utenfor står brudgommen og prøver å få henne til å komme ut.

Peer ankommer festen og får raskt oppmerksomhet blant gjestene. Ryktet om den svirende, ville unge mannen er vel kjent.

Aslak smed får de andre med på å ignorere Peer, så når han spør vil ingen av jentene danse med ham. Til gården ankommer også den nyest ankomne familien i bygda, innflytterfolket med døtrene Solveig og Helga. Peer ber faren om lov til å danse med den eldste datteren hans, noe som aksepteres. Peer er fortryllet over Solveig og hennes fromme skikkelse, men når han tilkjennegir hva han heter, skremmes også Solveig bort. Alle har hørt om Peer.

Skuffet tar Peer i mot brennevin fra de andre gjestene og drikker seg til fornyet selvtillit og mot. Alkoholen virker raskt og med rusen følger skryt og løgner, historier som Peer egges til å fortelle av de andre gjestene. Når Solveig kommer gående over tunet med lillesøsteren i hånden tar han på ny kontakt med jenta. Solveig fascineres av den unge mannens frihet og fantasi, samtidig som hun er redd for reaksjonene fra den kristenkonservative familien sin, dersom hun viser seg sammen med ham.

Påvirket av alkoholen, går Peer over streken. Solveig irettesetter ham og går.

Brudgommen sliter med å få bruden Ingrid ut av isolasjonen sin på stabburet og ber nådigst Peer om hjelp. Aslak Smed kommer ut med mor Åse og flere av festfolket på slep. Aslak skal denge Peer etter sist slåsskamp på Lunde.

Peer som ble med brudgommen til bruden røver bruden med seg mens et sjokkert bryllupslag bivåner det hele. Storbonden på Hægstad lyser Peer fredløs for illgjerningen.

7

8

Akt 2

Scene 1

Morgenen etter befinner Peer og Ingrid seg høyt oppe i fjellet. Ingrid prøver å holde ham fra å forlate henne. Peer angrer seg og ber henne om å forsvinne. Til tross for at Ingrid insisterer på at han må bli med henne tilbake og ekte seg rik, finnes nå kun Solveig i tankene til Peer. I hans bilde er Solveig den uskyldsrene og fromme, den han lengter etter. Ingrid flykter alene tilbake til bygda.

Akt 2

Scene 2

Åse har fått hjelp til å lete etter Peer av innflytterfamilien. Åse forteller om sønnen og Solveig er ivrig etter å høre Åse fortelle om Peer.

Peer møter tre desperate seterjenter som jamrer seg og roper etter deres fortapte kjærester. Peer skryter på seg at han kan ta vare på alle tre, en påstand som blir godt mottatt av de tre seterjentene. Festen fortsetter for Peer.

Akt 2

Scene 3

Peer går yr og forvillet i Rondane og, i tung bakfyll, går det rundt for ham. På en og samme tid er han fylt av anger og hovmod.

Han angrer de siste dagers handlinger, samtidig som han bemektiger seg i fjellandskapets storhet. Landskapet endrer karakter og blir til hans kongsgård, en staselig gård, farfaren Rasmus og Jon og Åse Gynts hus, gjenreist til fordums storhet.

Akt 2

Scene 4

En grønnkledd kvinne dukker opp. Hun presenterer seg som Dovrekongens datter, og for å ikke være dårligere stelt, skryter Peer på seg også å være av kongelig ætt. To slike adelige, unge skjønnheter anser de som å være som skapt for hverandre. Den grønnkledde inviterer ham inn i fjellet, hvor faren hennes har sitt slott, for å arrangere ekteskapspakten.

9

Nu vil vi øyne og ører fryde.

La Dovreharpen lyde!

Spillemø frem!

10

Akt 2

Scene 5

En stor forsamling av troll tar imot Peer og Den grønnkledte i Dovregubbens kongshall. Dovregubben ber trollene ta seg i akt for mannen som nå har sluppet inn i trollenes rike.

Peer ber kongen om lov til å gifte seg med datteren hans. Før faren kan akseptere at datteren gifter seg med én av menneskeslekt, må han settes på prøver. I trollenes rike finnes nemlig et sett med regler og verdier som er ufravikelige, og å bryte disse vil si det samme som døden.

Dovregubben spør ham ut om han kjenner til hva som er forskjellen mellom troll og menneske. Peer later til å mene at forskjellene ikke synes ham så store, men der tar han feil. Dovregubben irettesetter ham. Han viser til den ideelle livsverdien hos trollene, representert ved mottoet ”Troll, vær deg selv – nok!” Dette egoistiske mantraet skiller seg fra menneskets ideelle leveregel, ”Mann, vær deg selv”. Peer får ikke helt tak i filosofien, men lar det stå til og finner trollenes leveregel fornuftig nok.

I tillegg må Peer føye seg til trollenes skikker og levevis: han spiser og drikker hjemmelaget trollkost bestående av møkk og urin og får bundet en trollhale til baken. Alt virker som å gå rette veien, Peer tilpasser seg trollene. Men når den kommende bruden, Den grønnkledde, mister skjønnheten og viser sitt egentlige troll-jeg, reagerer Peer med forskrekkelse. Dovregubben forstår at menneskenaturen langtifra er kurert, og henter frem noen skarpe redskaper til å forblinde og forvrenge synet hans. Slik vil han se det stygge som skjønt, det onde som godt.

Peer innser galskapen han er i ferd å gi sitt liv til. Han avstår videre ekteskapsforhandlinger, et avslag som blir tatt svært dårlig imot. Den grønnkledte er nemlig allerede svanger med Peers barn, ettersom begjær i tankene er likt med begjær i handling. Dovregubben raser og ber trollene om å drepe ham. Peer forsøker å flykte, men overmannes av trollene. Da høres det kirkeklokker ringe.

Klokkene skremmer trollene bort og Peer er reddet.

11

Akt 2

Scene 6

Peer henvender seg til en stemme, som er udefinert, uten kropp, men like fullt selvhevdende og overlegen. Stemmen presenterer seg som Bøygen, og insisterer på at den er ”seg selv”, et begrep som ble introdusert i forrige scene. Men kan Peer si det samme? Bøygen er overlegen og sterk og virker uovervinnelig. For å unngå et skjebnesvangert møte må Peer velge å ”gå utenom”, et uttrykk som her introduseres for første gang.

Akt 2

Scene 7

Peer våkner fra en tung rus og oppdager at Helga, Solveigs lillesøster, kommer mot ham med et knytte med mat. Bak henne står Solveig. Peer springer opp, men Solveig tar seg i akt og viker unna. Peer begynner å legge ut om nattens eskapader med Dovregubbens datter. Skuffet rygger Solveig tilbake og tar benene fatt. Før Helga klarer å følge etter, gir Peer henne en sølvknapp sammen med en beskjed om å innstendig fortelle Solveig at hun aldri må glemme ham.

12

Akt 3

Scene 1

Dypt inne i barskogen står Peer og hugger tømmer. Det er grå høst og han forsøker å reise en enkel hytte til vern mot frosten.

Livet som fredløs tærer på livsmotet hans. Han føler seg ensom og syns synd på seg selv, kun den forbaskede fantasien holder ham i vigør.

Plutselig dukker det opp en ung mann. Han er desertør, som for å slippe å bli sendt i krigstjeneste gjør seg ufør: Den unge mannen kutter av seg fingeren. Peer bivåner det hele i skjul, en slik handling uten tilbakevirkende kraft kan han ikke fatte er mulig.

Akt 3

Scene 2

I stuen hos Åse er alt i uorden. Som bot for Peers bruderov er gården blitt overført til Hægstad og klær og eiendeler er blitt hentet av Hægstadbonden og lensmannen. Peer er blitt lyst fredløs, og kan drepes av hvem som helst hvis han viser seg utenfor skogen hvor han har søkt tilflukt. Åse, Solveig og husmannskonen Kari rydder opp i det som er igjen, blant annet en gammel støpeskje som Peer lekte med og støpte tinnknapper i som liten gutt. Åse er på kort tid blitt mye eldre; helsen skranter. Moren mimrer om bedre dager, men til tross for den stusselige skjebnen hun har endt i, forsvarer Åse sønnen sin og handlingene hans.

Peer er hennes mest dyrebare skatt.

Akt 3 Scene 3

Peer jobber med hytta i skogen. Med ett dukker Solveig opp.

Hun har lengtet og tenkt på Peer, inntil hun til slutt bestemte seg for å bryte med familien sin, forlate bygda og komme som støtte til den fredløse Peer på fjellet. Fjellheimen skal nå bli hennes nye hjem, dersom Peer vil ha henne da. Peer innrømmer at han har lengtet etter henne og kan ikke begripe at Solveig har kommet til ham for å være med ham livet ut. Han viser henne vei inn i hytten.

13

Akt 3

Scene 4

En gammelaktig kvinne med en unge haltende etter seg dukker opp. Hun hilser på Peer som om de er gamle bekjente; Peer kjenner henne ikke igjen. Det er Den grønnkledde som er kommet tilbake for å levere fra seg ungen til barnets far, Peer. Han hisser seg opp og truer dem; han ønsker ikke å ha noe med dem å gjøre. Men Den grønnkledte overbeviser ham om at det nok ikke er så enkelt. Hun vil alltid være der – lik fortidens tøylesløse illgjerninger - og prege forholdet mellom Peer og hans nye Solveig.

Den grønnkledte og ungen forlater Peer alene tilbake; de er ute av syne, men ikke av sinn.

Akt 3

Scene 5

Peer kan ikke fri seg fra tankene om sin tøylesløse, egoistiske framferd i fortiden. Han frykter at han ikke får dette fordums livet til å gå i hop med et liv sammen med den gode, uegennyttige Solveig. Gleden er vendt til sorg. Det nye som skulle komme, synes plutselig utroverdig, knust, umulig å skape vakkert igjen. Han må ”gå utenom”, ykte, gi seg selv tid. Peer forteller Solveig at han ”har noe tungt å hente” og ber henne om å bli igjen mens han må bort en stund. Hun lover ham: hun skal vente.

14

Akt 3

Scene 6

Åse ligger til sengs og føler seg svært dårlig, når Peer plutselig dukker opp i stuen. Hun blir overlykkelig over å se sønnen sin og overøser ham med komplimenter.

Samtidig er det tydelig at hun ligger på det siste, men Peer ønsker ikke å ta dette faktum inn over seg. Han forsøker i stedet å holde en hverdagslig tone i samtalen, og oppdager at hun ligger i hans egen barneseng.

Minnene om hvordan mor og sønn lekte kanefart, med sengen som slede, strømmer på. Men nå er rollene byttet om: Peer holder tømmene, Åse er skysspassasjer. De spiller ut rollene slik de husker dem, og Peer kjører i stor fart mot Soria Moria-slottet i det fjerne. Mens Åse blir svakere og svakere, sykere og sykere, dikter Peer en historie: Utenfor Soria Moria-slottet venter Sankt Peter, himmelportens vokter. Han vil ikke slippe Åse inn, men når selveste Vårherre dukker opp og ønsker henne velkommen må Sankt Peter gi etter. Peer oppdager at Åse har gått bort, og han drar videre, vekk fra bygda og alle feilgrep, uten plan, uten mål, men reisen vil føre ham langt avsted.

15

16

Del 2 Akt 4 Scene 1 Peer befinner seg på en strand på kysten av Marokko sammen med en rekke forretningsmenn av ulike vestlige nasjonaliteter. Den eldre Peer Gynt sitter i baren.

Peer er nå blitt en middelaldrende, holden mann med vellykkede, (dog moralsk betenkelige) karrierer bak seg. Han holder selskap og mottar komplimenter fra gjestene. Selskapets midtpunkt doserer om sitt forretningsliv og konkluderer med at mye av hans suksess hviler på at han er fri og frank og uten forpliktelser. Peer hevder dette er å være ”seg selv”.

Peers hovmod gir seg til kjenne når han røper sitt ytterste mål for sin forretningsførsel, et ønske som har fulgt ham fra barnsben av: å bli keiser over hele verden.

Hans vestlige venner snur ryggen til ham når han beretter om planen sin. For å ødelegge for planen før den settes i verk, bestemmer de seg for å røve Peer for all rikdommen hans. De forlater stranden og går ombord i Peers yacht, som er fylt med alt hans gods og gull.

Akt 4 Scene 2 Den eldre Peer Gynt som sitter i baren betrakter de dansende pikene og undrer på hva skjønnhet er.

Den yngre Peer Gynt befinner seg i ørkenen. Han studerer omgivelsene og ørkenens storhet. Han beundrer en padde og hans evne til å være seg selv nok.

Helt tilfeldig oppdager Den yngre Peer en hest og kledning liggende i ørken. Peer er reddet! Han kler seg opp i klærne og drar avsted.

17

18

Akt 4

Scene 3

Peer ankommer en by og blir mottatt som profet. Den nye identiteten passer ham utmerket.

Peer kaller til seg Anitra. Peer finner Anitra forlokkende og han gjør tilnærmelser til henne. Den snartenkte piken gir ikke etter så lett, men utnytter situasjonen. Hun får ham til å gi henne et kostbart smykke i gave. Tilnærmelsene til Peer blir simplere og simplere, mer og mer vulgære, og for hver tilnærmelse lokker Anitra fra ham hans kostbarheter: ringer, pengepung, kledning – og til slutt forlater hun ham.

Akt 4

Scene 4

Peer står ribbet tilbake i ørkenen. Nok en gang er han alene.

Han resonerer over de fallgruver han havnet i gjennom livet.

Akt 4

Scene 5

Soloppgang i Egypt, ved landsbyen Gizeh. Peer Gynt står og ser mot Sfinxen. Gradvis fyller det seg opp med turister som også ser på Sfinxen, mytologiens vokter av gåter, på arabisk kalt “Abu ’l-Hol ”, det vil si “Redselens Far”. Peer undrer hvor han har møtt Sfinxen før og fastslår av Sfinxen er Bøygen.

19

sølen kneiser!

- - er ifra seg selv - ! Hans kroning skjer Ha; se hvor han i sølen

20

Akt 4

Scene 6

Peer møter Begriffenfeldt, som umiddelbart fatter interesse for Peer. Alt Peer sier til ham oppfatter han som beundringsverdig, dypsindig og kunnskapsrikt, særlig etter at Peer forteller at han kjenner Sfinxen og at Sfinxen er ”seg selv”.

Begriffenfeldt er henrykt. Peer er den mannen han har ventet på, en fortolkernes keiser – på selvets fundament.

Peer blir dratt med av Begriffenfeldt som avslører at store har skjedd. Alt er snudd på hodet. Fornuften er død, og Peer er keiser for den nye normaliteten: en verden der redselen hersker og alle er lukket inne i sitt eget selv. Peer får kalde føtter over å bli trukket inn i Begriffenfeldts univers.

Den yngre Peer tror at han er Pennen, og kommer med et papir som skal undertegnes. Pennen er sløv og må derfor kvesses. Pennen skjærer halsen over og dør i armene til Peer.

Begriffenfeldt kroner Peer til ”selvets keiser”.

Akt 4

Scene 7

Solveig lengter etter Peer og insisterer på at hun skal vente på ham, slik hun har lovet.

21

22

Akt 5

Scene 1

Vi er på en båt utenfor den norske kyst. Peer er på vei til hjemlandet etter mange års fravær. Han er nok en gang en holden mann, men likefullt bitter. Han kjenner på det faktum at det ikke fins noen som venter på ham i hjemlandet.

Akt 5

Scene 2

Peer er kommet til sine hjemtrakter og står ved en kirkegård. Han bivåner et gravfølge, mens han lytter til prestens tale over avdøde. Presten skildrer en mann som levde etter ideelle prinsipper og satte andre foran seg selv. Det viser seg at mannen som begraves er den samme som Peer i sin ungdom så i skogen, gutten som kuttet av seg fingeren for å slippe å sendes i krigen. Presten konkluderer med at denne mannen er et eksempel til etterfølgelse ettersom han var «seg selv». Forblindet tenker Peer at en slik konklusjon også passer til ham.

Akt 5

Scene 3

Tilbake i bygda der han kommer fra, foregår en auksjon over gods fra nylig avdøde Ingrid på Hægstad gård. Der møter Peer gamle kjente, men Mads Moen og Aslak smed gjenkjenner ham ikke. Rundtom er gjenstander Hægstad- bonden tok i pant fra Åse grunnet Peers bruderov: en støpeskje, et bjørneskinn, en reinsdyrskalle.

Peer blir mismodig over å se sin barndom, sitt liv, kun som rarieteter og skrap. Trøtt, men fandenivoldsk, roper han ut auksjon over eget liv. Men varene er tom luft, det er ingenting av verdi tilbake. Det som han selv opplevde som stort og viktig, møter allmuen med et skuldertrekk. Hvem Peer Gynt var, er så godt som glemt av de fleste. Tilbake svirrer rykter og dumme historier.

23

Keiser? spåmanns-gjøk! ingen ; løk.

Du gamle

Du er

keiser

24

du er en

Akt 5

Scene 4

Peer har nærmet seg hytta der han forlot Solveig for mange år siden. I et øyeblikk av uvanlig ærlighet til Peer å være, er det tid for å oppsummere sin livsførsel, tid for selvgransking. Han er ikke, og har heller aldri vært keiser eller stor av noe slag, innrømmer han. Nei, han er en løk. Lik løkens mange lag, har Peer spilt mange roller i sitt liv. Men løken har ingen kjerne. Det har heller ikke Peer.

Peer hører Solveig synge i stuen innenfor. Dødsblek når han innsikten: Livet sitt har han kastet bort. Det var hos Solveig, som han sviktet, at han hadde sin storhet.

Akt 5

Scene 5

Peer kommer til en skog der Gyntianiaparken kommer til live som en tapt drøm. Duggdråper, visne blader, susing i luften, brekkede strå, garnnøster og Åses stemme minner Peer på hans mange svik.

25

26

Akt 5

Scene 6

Peer møter Knappestøperen, som dukker opp med redskapskiste og en stor støpeskje i hånden. Peers tid på jorden er ute. Det er dags for å støpes om, forteller han. Peer nekter, hva skal dette bety? Peer har aldri vært stor i noen forstand, forklarer Knappestøperen, så han ender hverken i himmelen eller i helvetet – men skal støpes om til masse, lik annet mislykket vrakgods. Peer hevder på sin side at han har vært «seg selv» gjennom hele livet, et prov på storhet. Blir han gitt tid, skal han finne vitner og bevis for dette. Knappestøperen gir etter og gir ham en sjanse.

Akt 5

Scene 7

Peer farer av gårde for å fremskaffe et vitne. Han støter på en gammel tigger, som viser seg å være Dovregubben, trollkongen som Peer i sin ungdom var nær ved å bli svigersønn til. Peer ber ham om en attest på at han alltid har vært «seg selv», Dovregubben opplevde jo selv hvordan han satte seg imot å skape seg om fra menneske til troll, da kongen krevde dette av ham. Men Dovregubben kan ikke gi fra seg et slikt vitnemål; for det er jo nettopp som troll Peer har levd hele sitt liv siden. Trollenes motto «Vær deg selv – nok» har fulgt ham gjennom livet frem til nå.

Akt 5

Scene 8

Knappestøperen dukker opp og ber om attesten over at Peer har vært seg selv, men Peer har ingenting å gi ham. Peer grunner og spør Knappestøperen hva det betyr, det «å være seg selv»? Knappestøperen forklarer at det er å leve uegennyttig, «seg selv å døde». Sine egenskaper og ressurser skal hver og en av oss forvalte til det beste for skaperverket, «overalt å møte med Mesters mening til uthengsskilt».

Peer må innrømme at han ikke har «vært seg selv», men vil nå heller overbevise Knappestøperen om at han har vært stor på annet vis, nemlig en stor synder. Knappestøperen gir ham på ny frist til å bevise dette.

Akt 5

Scene 9

Peer ser seg om etter en prest, slik at han kan få skriftet om sine synder og bringe Knappestøperen en attest over disse illgjerningene. En mager person i prestekjole og med fuglefangernett over skulderen kommer farende. Men Den magre er ingen prest, men Satan selv på jakt etter onde sjeler. Peer hinter om at hans plass kanskje i grunnen er i helvetet, men Den magre blåser av de synder Peer ramser opp, og anser dem for småtterier å regne.

Den magre er på farten, han skal hente et menneske som har vært «seg selv» konstant. Peer stusser; hører den slags folk under hos djevelen? Man kan være «seg selv» på to slags vis, forklarer Den magre, nemlig på vrangen eller retten. Han er nå på vei for å spore opp en Peter Gynt, som lever som seg selv, men på vrangen. Peer er feig og tilkjennegir seg ikke ved sitt (utenlandske) navn, men smetter unna.

27

28

Akt 5

Scene 10 Allting er ute for Peer. Han kjenner seg ufattelig motløs og tom. Knappestøperen dukker opp. Fristen er ute og Peer har ikke et synderegister å melde.

I daggryet hører de med ett sang, fra en stue skinner et lys og innenfor synger en kvinne. Der inne i hytta finnes synderegisteret, erklærer Peer. Han kan ikke lenger «gå utenom», men må inn og motta dommen fra henne han sviktet aller mest. Knappestøperen gir ham en siste frist. Om ikke dette redder Peer, så er det ute med ham.

Akt 5

Scene 11 Solveig møter Peer, hun har trofast ventet på ham og gledes over gjensynet. Hun visste at han kom til å komme! Peer gir slipp og ber henne innstendig om å anklage ham: hun må skrifte hvor syndefullt han har forbrutt seg mot henne.

Men Solveig anklager ham ikke for noe, hun har tilgitt ham for lenge siden. I Solveigs tro, i hennes håp og kjærlighet har Peer vært «seg selv», hos henne har han levd sitt sanne jeg alle sine dager. I hennes trofaste kjærlighet ligger Peers redning.

Skrevet Njål Helge Mjøs

29

Karakterer Peer Odelsgutt på en storgård, der han bor sammen med sin mor. Det har gått nedover med familien: gården er forfallen og forgjeldet. Peer er en sam- mensatt skikkelse: kreativ, full av fantasi og eventyrlyst, med et sprudlen- de humør, men samtidig arbeidssky, ansvarsløs og med tendens til å trekke seg unna alle utfordringer og vanskeligheter. Etter et bruderov blir han dømt fredløs, og det ender med at han rømmer landet. Han akker vidt om i verden, både i Amerika og Afrika, kanskje også i Alaska og Kina. Ved hjelp av samvittighetsløs forretningsmoral blir Peer grunnrik, men han mister formuen sin igjen, og vender som en fattig gammel mann tilbake til bygden han kom fra. Der møter han ulike skikkelser som stiller spørsmål ved hvordan han har levd, og han blir satt på en siste, avgjørende prøve.

Aase Enke etter den rike storbonden Jon Gynt, som hadde drukket og festet helt til gården forfalt og familien nærmest havner på bar bakke. Aase føler seg utstøtt i bygdesamfunnet, men trøster seg med et nært forhold til sitt eneste barn, odelsgutten Peer, som hun forteller eventyr og regler for å lyse opp i den triste hverdagen.

Ingrid Datter på storgården Hegstad, vakker, rik, stolt og kry. Ingrid skal motvil- lig gifte seg med den stakkarslige, men rike Mads Moen fra en annen stor- gård i bygden. I stedet blir hun røvet av Peer, som bærer henne med seg til fjells. Straks han har fått sin vilje med henne, går han lei, og sender henne fra seg igjen. Dermed er Ingrids rykte ødelagt.

Solveig Den mest trofaste kvinneskikkelsen i norsk litteratur! Solveig er datter av inn yttere til bygden der Peer bor. De er såkalte ”lesere”, det vil si svært re- ligiøse. Selv er hun ung og uskyldig, og tydeligvis ikke fullt integrert blant andre ungdommer. Men hun har et skarpt blikk for mennesker – i alle fall for Peer, som hun straks føler et intuitivt slektskap med. Her kan vi snakke om kjærlighet ved første blikk. Hun lover å bli hans, men må vente et helt liv på ham og bli gammel og blind før Peer vender tilbake til henne.

30

Bøygen Stykkets mest gåtefulle ”person”! Noe formløst, sleipt og usynlig, uten begynnelse, uten ende – hva slags vesen er dette? Bøygen lærer Peer den livsvisdommen han siden gjør til sitt motto, og som blir hans ulykke: alltid å ”gå utenom”. Derfor har noen tenkt at Bøygen kanskje er egenskaper i Peer selv, ikke et fysisk vesen eller en konkret motstander.

Den Grønnkledde Dovregubbens datter er en eventyrskikkelse, og har lånt mange trekk fra forestillinger om huldra. Peer blir bergtatt, og lokkes inn i fjellet. Men når Peer nekter å se verden som et troll, klarner blikket hans slik at trolldatte- ren blir et avskyelig vesen som han ykter fra. Men begjæret etter trolldat- teren har fått følger, og Peer blir far til en sønn som er halvt troll, halvt menneske.

Dovregubben Trollkongen er fullstendig innestengt i tanker om egen storhet og makt, og alt i fjellverdenen er hjemmelaget. Mottoet er ”å være seg selv nok”, et godt uttrykk for en slik holdning. For å sikre at Peer får en ”trolsk” oppfatning og livsholdning ønsker han å snitte ham i øyet.

Knappestøperen Han er på jakt etter alle som har drevet formålsløst gjennom livet og aldri utnyttet sine evner og gode egenskaper på en måte som er i pakt med deres menneskelige muligheter. Han vil bruke sjelene deres som råsto ved å smelte dem om. Da vil individet og personligheten gå i oppløsning, men sjelesto et kan gjøre nytte i fremtidige mennesker.

Vigdis Ystad, ”Snarveg til Peer Gynt”, Aschehoug, 2011 31

32

Henrik Ibsen - biografi Henrik Johan Ibsen ble født i Skien i 1828. Faren var en velstående kjøpmann, men mistet sin formue da søn- nen var 8 år.

Dette preget Ibsen gjennom hele hans forfatterskap. Som 15 åring yttet han til Grimstad for å starte som apotekerlærling.

Der kk han et barn med en 10 år eldre tjenestepike. I årene som fulgte ble han ere ganger truet med tvangsarbeid for ubetalte barnebidrag. Dette har også satt tydelig spor i Ibsens virke.

Henrik Ibsen ble etterhvert en produktiv forfatter, og hans første drama Catalina, kom ut i 1850. Ole Bull hadde nettopp grunnlagt Det norske Theater i Bergen, og han hentet Henrik Ibsen til teatret som forfatter, og etter å ha studert scenekunst i København, ble han sceneinstruktør ved teateret i Bergen. Dette hadde nok mye å si for Ibsens utvikling. Her lærte han å kjenne teatret, og ere av hans tidlige stykker ble satt opp de neste årene. Etter Bergen dro Ibsen til Oslo. Han giftet seg med Suzanna Thoresen, og etter en strevsom og økonomisk vanskelig tid som teatersjef ved Christiania Norske Theater, kk han et reisestipend som førte han til Italia. Dette var starten på et utenlandsopphold som skulle vare, med noen små unntak, i 27 år. Og nå kk Ibsen igjen fart på pennen. Først med stykket Brand, om den kompromissløse, presten som krever “intet eller alt”, og året etter fulgte Peer Gynt - Brands rake motsetning på alle måter. Sjarmerende unnasluntrer og eventyreren som på slutten frelses av sin Solveig. Sitt endelige internasjonale gjennombrudd kk Ibsen i 1876 med Et Dukkehjem.

I 1891 bosatte Ibsen seg igjen i Kristiania, og her bodde han fram til sin død i 1906. Henrik Ibsen kk aldri Nobels litteraturpris. Han ble for nedbrytende og lite ”idealistisk” for komiteen. Men ettertiden har vist oss at Ibsen faktisk er blant de største av dem alle.

33

34

35

Peer Gynt

på Gålå www.peergynt.no

36