en egen logo, for eksempel en St. Halvard. Dette ville opptatt unødvendig plass og virke visuelt påtrengende om det kom på hver eneste skiltplate. Samtidig mener vi at skiltene er tydelige nok i seg selv.
Paris og Berlin viser at skriftvalget er med på å understreke byens identitet. I Norge har vi ingen særegen typografisk tradisjon. Skrifttypene som har vært brukt her til lands har vært påvirket av skriftkulturen til de landene vi har hatt tett kontakt med.
Utforming Skiltene skulle først og fremst være tilpasset fotgjengere, og måtte ikke forveksles med trafikkskilt. Lav hastighet tillater mindre skrift, men stiller også høyere krav til detaljeringsgrad. En stor utfordring var å finne et system hvor man på en enkel måte kunne montere flere skilt i samme høyde på en stolpe. Faktisk var det ingen norske produsenter som kunne løse dette uten et stort antall synlige skruer og bolter. Etter befaring i tyske byer kom vi over en produsent som hadde en løsning for skjult innfestning. Fordelen med dette systemet var også at avstanden mellom skiltplatene er fast slik at det er umulig å montere skiltene feil. Et annet viktig moment var at produsenten var så veletablert at vi kunne være sikre på at systemet fortsatt er i produksjon om ti år.
Et eksempel på dette er Oslos emaljerte gatenavnskilt. De representerer i denne sammenhengen en kulturhistorisk arv, med en skrift som er unik for byen. De første gatenavnskiltene kom opp i Oslo i 1909. Fra 1910 til 1920 ble skiltene produsert av Cathrineholms mek. Verksted, Støperi & Emaljefabrikk i Halden. Om man ser nøyere på disse gatenavnskiltene er de ikke like. Over tid har det utviklet seg mange ulike varianter. Den eldste skrifttypen man finner på Oslos gatenavnskilt stammer fra Tyskland, hvor den ble tatt i bruk for den Kongelige Preussiske jernbanen i 1905. Denne skriften var forgjengeren til DIN 1451, som ble utviklet som en tysk standard i 1931.
Valg av farge Det var viktig å gi skiltsystemet en farge som ikke kunne forveksles med andre skiltsystemer i byen, noe som gjorde fargevalget svært begrenset. Grønn (skiltingen i turveisystemet), brun (skilting til kulturminner), burgunderrød (sykkelveier), mørk blå (gatenavnskilt i sentrum), hvit (gatenavnskilt utenfor sentrum), gul, rød og blå (trafikkskilt) var derfor uegnet. Skiltene er svarte og har hvit skrift. Kombinasjonen gir god kontrast og lesbarhet og glir inn i omgivelsene uten å gjøre seg for bemerket. Vi var redde for at skiltene kanskje ble litt for usynlige, men vi opplever i ettertid at de skiller seg ut ganske bra. Valg av skrifttype Valg av skrifttype har stor betydning for lesbarheten. På skilt vil normalt en godt lesbar grotesk være best egnet. I dette tilfellet var også plasshensyn et viktig kriterium. Noen av visningsmålene har lange navn, og en smalere (condensed) skrifttype var det eneste alternativet fordi skiltplatene har begrenset lengde. I tillegg til det rent funksjonelle kan skrift være et viktig virkemiddel for å si noe om historie og kultur. Eksempler på skilting fra andre byer som London,
+46
Versjonen som ble brukt på gatenavnskiltene i Oslo fantes ikke i digitalisert form. Basert på de gamle skiltene utviklet vi derfor sammen med skriftdesigner Yorel Cayla en egen font, Gata. Resultatet er en skrifttype som er svært tro mot originalskriften. Skiltsystemet er nå oppført i Oslo sentrum, med en ambisjon at det skal videreføres i sentrale bydeler. Et skiltsystem fungerer på grunn av gjenkjennelighet, og en liten by som Oslo er ikke tjent med flere skiltsystemer med samme formål. Vi håper at det nye systemet vil gjøre Oslo til en mer lesbar og fotgjengervennlig by. Prosjektet ble nominert til Visueltprisen i 2012 i kategorien «Omgivelsesdesign», mens det vant prisen i kategorien for typografi.