KOTE #10 – Heimkunnskap

Page 1

1


REDAKSJON Alf Jørgen Schnell | Ansvarlig redaktør Eldbjørg Sved Skottvoll |Visuell Redaktør Marie S. Hoelseth |Redaksjonsmedlem Kristin Sunde |Redaksjonsmedlem Emma E. Hirschberg |Redaksjonsmedlem Sunniva H. Breidvik | Redaksjonsmedlem GRAFISK DESIGN Elbjørg Sved Skottvoll med assistanse fra redaksjonen TYPOGRAFI Esben Berg Aasgaard ILLUSTRASJON OMSLAG Eldbjørg Sved Skottvoll - collage basert på Adega Mayor av Álvaro Siza ILLUSTRASJON TIL BIDRAGSYTERE Emma Eriksen Hirschberg TRYKK BK Trykkeri, Sandefjord Opplag 1500 PAPIR Scandia Hvit 115 gr. Invercote Creato 260 gr. UTGIVELSESSTED Oslo / Org. nr. 998 537 681 ISSN 1893-8132 (trykk) / ISSN 1893-8140 (online)

+KOTE #10, 2019 © Magasinet KOTE Magasinet +KOTE er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og nyutdannede. Vi ønsker å bidra til en kritisk og inspirerende samtale om våre fysiske omgivelser. +KOTE er i dag delt inn i to redaksjoner – nett og papir. Nettredaksjonen publiserer artikler jevnlig på magasinetkote.no, hvor de fanger opp aktuelle saker og begivenheter, anmelder og kommenterer. Papirutgaven kommer ut hvert halvår og er temabasert. Alt organisasjonsarbeid drives på dugnad. +KOTE #10 ER UTGITT MED STØTTE FRA LALA TØYEN / OBOS / NLA / KOMMUNALTEKNIKK VESTRE / ASPELIN RAMM / LINK ARKITEKTUR AS / SMEDVIK LANDSKAP / ASPLAN VIAK / NORDIC +KOTE PÅ NETT www.magasinetkote.no facebook.com/magasinetKOTE instagram: magasinetKOTE KONTAKT post@magasinetkote.no twitter: @KOTEmag Magasinet +KOTE er GRATIS

BIDRAGSYTERE Anette Dietrichson Bruun Maren Bø Andrea Ellefsen Astrid Fadnes Agnes Fauske Tøri Gjendal Enok Gåsland Marie Hoelseth Thea Marum Kvarme Justyna Marciniak Tina Lam Julie Leding James Lowely Sigurd M. Nordli Oppegaard Rauchinos Kjersti Børve Skjelbreid Karina Sletten Tor Smaaland Kristin Sunde Daniel Vernegg ILLUSTRATØRER Tuva Anensen Emma Eriksen Hirschberg Pernille Kleppan Mørch Johnny Huynh Marie Steffensen Thea Marum Kvarme Ingrid Fadnes Kristin Sunde Tarjei Østrem Svalastog Elnaz Gargari Monika Liv Amundin Martine Eid



KOTE # 10

12. 14

Interview: James Lowely on Home Economics 2.0

18

Når hjemmet skal selges Sigurd M. Nordli Oppegaard

24

Bokomtale av Bygården Marie Hoelset

28

Et hjem for meg, en lukurativ boliginvestering for deg Daniel Vernegg

32

Degrowth and Autonomous Housing Karina Sletten og Justyna Marciniak

36

Livet med veien som følgesvenn Foto av Tøri Gjendal

46

Intervju: Tor Smaaland om heimkunnskap 2.0

48

Tett småhusbebyggelse Kjersti Børve Skjelbreid og Thea Marum Kvarme

52

Samisk heimkunnskap Astrid Fadnes

58

Fra arbeidslabratorium til Fjordland Anette Dietrichson Bruun

62

En ny boligdialog Enok Gåsland

66

Kjærasten din sin far er søskenbarn med mannen til ordføraren Maren Bø

70

Byens slabberas Andrea Ellefsen

72

Hjemmet, backstage og frontstage Agnes Fauske

74

Hjemmet som utstilling Tina Lam

Intervju: Julie Leding om vinduets disiplin

76 Hjemsøkt Kristin Sunde



LEDER I mitt barndomshjem kom og gikk vi gjennom døra uten å tenke på hendene. Men hver gang vi løp over tunet og inn i naboens hjem, måtte vi vaske dem før vi slapp inn. På min venns bad tenkte jeg alltid ved springen at det var noe med den såpen. Femti meter, plutselig et nytt territorium med nye lukter og andre lover. Også en løpetur femti år tilbake i tid vil vise forandringer hva hjemmet gjelder. Til forskjell fra nå var det da fremdeles en stor kooperativ boligsektor og et politisk mål om å tilby rimelige boliger så en skulle slippe kaste bort leien eller forgjelde. Målet var ikke investeringsobjekter, men bruksobjekter. Det finnes imidlertid mange måter å bruke hjemmet på, og der markedslovene dominerer mye av den bruken, finnes det også andre lover som trer i kraft ved dørene. Modernismen åpnet opp hjemmene med vinduer og tilbød ikke bare utsyn, men også en følelse av å bli sett. Også veggene har sine effekter, og det å seksjonere frem ulike rom til ulike aktiviteter er en relativt ny oppfinnelse med stor betydning for vår avgjørelse av hvor visse handlinger skal foregå, og hvordan de skal utføres. Soverommet har sine regler, kjøkkenet helt andre. Der markedets, glassets og veggenes fysikk er viktig, finnes det også praksiser i hjemmet som er påvirket av mer løse regler. Var husmorskolen viktig på 50-tallet, finnes det også i dag ulike skoler i hjem. De kan ikke reduseres til kjøkkenet, men inkluderer alt fra sparetips, interiørmagasiner, men også nettsider som Finn.no og Airbnb som både krever og lærer bort heimkunnskap. Hjemmet er et sted for en rekke praksiser som har utviklet seg over lang tid og kan virke fastlåst. Men alle som har løpt over til naboen, vet at 50 meter er nok for å oppleve en totalforandring av hverdagslivets daglige repetisjon. Leksen blir kanskje å koble de små såpeboblene med de store boligboblene.

Alf Jørgen Schnell, redaktør


7






INTERVIEW WITH JAMES LOWELY: HOME ECONOMICS 2.0 TEXT BY KRISTIN KLYVE SUNDE

How can a fork change our food system? Product designer James Lowely explores and challenges the disciplinary relationship between food and familiar objects. And its about time.

1 - In 2017 you received an Årets Nykommer award by DOGA for your project Edited Aesthetics of Taste (E.A.T). What is this project about and what guided or motivated you towards this work? I finished my MA in Product design in 2017 with this project, which resulted in Lento: a kit of slow-eating tools made of birch. I became interested in design for eating because many of the objects we use on the table have been unchanged for so long. During my MA I came across a book called the Perfect Meal, and found out that the objects we use, the materials they are made from and the environments we eat in have a lot to say about our enjoyment of food. If you couple that with the fact that there are so many challenges with our food system and daily eating habits, from consumption and sustainability perspectives, it makes for a relevant and exciting place to be as a designer. My way into these questions has been to do with speed, and how food can become so purely functional in busy lives. Often, we are overeating and wasting food, which has been linked to eating quickly. Food is, after all, meant to be one of life’s great pleasures. This year I started a 4-year PhD stipendiat position at OsloMet to research the overlap of food, technology and health. I am trying to build onto the themes that came forward during E.A.T, in the context of food practices in the home/ everyday eating.

12

2- What kind of knowledge about the home (home economics – or heimkunnskap in Norwegian) is dominating today? I think for a long time when it comes to food we have been taught about convenience. Ingredients, regardless of the season, are constantly available, pre-prepared or delivered ready to eat. Maybe we have lost some traditions surrounding food, and coupled with urbanisation, this has had social and cultural consequences and a sort of separation from nature. There is a shift happening at the moment, however, and much more interest in where food comes from, which is reflected in ecological produce slowly becoming available in Norwegian supermarkets. ‘Real’, raw ingredients need to be prepared, and possibly cleaned before cooking, so they demand more time and engagement with the hands than a frozen pizza. I think this “inconvenience” is a good thing on many levels. 3- Are there any drivers within the discipline of heimkunnskap who are contributing to a shift in the dominating paradigm? In some ways chefs find themselves in a great position to talk about food in a wider perspective, especially given the fact that the very successful restaurants became the subject of documentaries and books that are viewed in the home. I think there is a genuine ambition with figures like Dan Barber to use his platform to talk about ecology, the importance of good farming and good produce, and how this can resonate into everyday eating. I’m not sure if this qualifies as home economics, but they can be lessons if you want them to be. Closer to home, there are restaurants like Credo in Trondheim who just received the first Michelin Nordic Guide Sustainability Award. The messages from restaurants like these are often quite similar, referring to the value of local ingredients, reducing (or zero) waste, cultural heritage and the craft knowledge that goes into making all of the produce on which they rely.

4- What are the challenges within the new heimkunnskap paradigm? The tricky thing when it comes to organic farming, they say, is scaling up. This is not really my area but it seems like that has been manageable to a greater degree in countries with similar populations like Denmark, and larger ones like the Netherlands than it has so far here in Norway. I like to think that the more engaged people are with what they eat, the better the food that will be available. 5- If you would have a chapter in the upcoming edition of a heimkunnskap book for kids (or adults), what would it be about? What would you call the chapter? I think it would be about time, and the points at which various fruits and vegetables can be harvested, but I would need to do a lot of research first! We have somehow skewed our understanding of natural cycles due to our ability to always buy strawberries, for example, even in the thick of winter. Maybe we would appreciate them more if we had to wait for this one point in the summer when they are local and ready. It’s easy to sound idealistic saying something like that, but maybe as a society we have lost some patience, and this comes back to the question of convenience. There have been campaigns in recent years about where clothing comes from to highlight the lack of transparency, and there is obviously a change happening when it comes to these kinds of questions, so maybe the chapter could be related to that way of thinking and called something like, ‘When does our food come from?’ 6- How can new heimkunnskap potentially be manifested in space or in objects? If we continue to see interest in the provenance of food, then it will be reflected in the home. There may be more initiatives and products/ services that bring people into the process of growing and harvesting ingredients in indoor environments.


‘maybe we have lost some traditions surrounding food, and coupled with urbanisation, this has had social and cultural consequences and a sort of separation from nature.’

‘maybe as a society we have lost some patience, and this comes back to the question of convenience’


“Arkitektparet Cappelen, skriver Julie Leding i sin master, “skiller mellom det offentlige og det private ved å plassere smale horisontale vindusbånd mot gaten, mens glassveggen og store vindusflater hovedsakelig er plassert på hagesiden, hvor store deler av tomten består av uberørt natur og er uten innsyn fra naboer.”

Fotografiet viser boligens glassvegg ut mot hagearealet

14


INTERVJU MED JULIE LEDING INNSYN OG UTSYN: KNUT KNUTSENS DISIPLER I MØTE MED VINDUETS DISIPLIN INTERVJU AV ALF JØRGEN SCHNELL ALLE FOTO AV TEIGENS FOTOATELIER / DEXRA PHOTO

ILLUSTRASJON AV TUVA ANENSEN

Alle bilder i teksten er av arkitektparet Molle (1922-1986) og Per Cappelens (1922-1978) Enebolig for Lindboe (1960), som Leding beskriver i sin studie.

Når redaksjonen diskuterte hva termen «heimkunnskap» kunne mene, ble din analyse av arkitekt Knut Knutsens elever trukket frem. I første omgang fordi dette var en fersk studie av fire hjem som var underbelyst. Men særlig relevant er din drøfting av hvordan Knutsen-skolen på den ene siden benytter seg av disiplinen arkitektur for å forstå hjemmet, og på den andre hvordan de måtte jobbe med at hjemmet i seg kan utøve en disiplin over dets beboere.

da har begrepet blitt en etablert del av norsk arkitekturhistorie og i dag regnes Knutsenskolen som én av hovedstrømningene i etterkrigstidsarkitekturen. Men til tross for den sentrale posisjonen skolen blir tillagt har den vært påfallende lite undersøkt og diskutert. Selv omstendighetene rundt SAKkurset har tidligere vært lite kjent og jeg skriver for eksempel om skolens opprinnelse i kurset, basert på intervjuer med noen av elevene og arkivmateriale fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

Men først, hva er Knutsen-skolen – egentlig?

Hva var det du ønsket å belyse i din undersøkelse av Knutsen-skolen?

– Rent konkret og historisk var det Christian Norberg-Schulz som i 1961 brukte termen «Knutsen-skolen» for å omtale Knut Knutsen og et knippe av hans elever fra Statens kurs for kriseramte arkitekter fra 1945-46. Siden

– Prosjektet handlet i korte trekk om å undersøke Knutsen-skolen som et diskursivt felt. Det innebar at jeg ville se nærmere på Knutsen-skolen fra ulike perspektiver, både historisk, biografisk og

teoretisk, og at skolen ikke kunne reduseres til ett av disse perspektivene. Undersøkelsen ble forankret i fire modernistiske eneboliger som har vært marginalt omtalt i forskningslitteraturen. Disse ble tegnet av Knut Knutsen selv, samt Are Vesterlid, Wenche Selmer og arkitektparet Molle og Per Cappelen, som regnes blant skolens mest sentrale arkitekter. Poenget mitt var at Knutsenskolen ikke bare burde forstås med utgangspunkt i dens begynnelse, slik man ofte gjør, men at det er navnet på et felt som utvikler seg over tid i møte med ulike interesser og aktører.

Videre forteller Leding at hun ønsket å undersøke hvorfor arkitektene var opptatt av tre, men også hvordan bruken av glass kunne fungere regulerende mellom det offentlige og det private, og med det blir et maktaspekt lest inn i arkitekturen. >>


Du skriver at en endring inntrådte på 50-tallet. Hvorfor var Knutsen-skolen skeptiske til glass før det, og hvordan endte de opp med å bruke det? Fra midten av 50-tallet lar Knutsen-elevene seg påvirke av samtidens modernistiske strømning, noe som kommer til uttrykk i bruken av store glassflater og -vegger. Valget om å åpne opp fasadene legger til rette for lys og utsikt, men det har også noen utfordringer knyttet til blikk, innsyn og i ytterste konsekvens makt. Dette er problemstillinger som er minst like relevante i dag. Det handlet imidlertid ikke så mye om at de var skeptiske mot å bruke glass, men kanskje mer om at dette var i etterkrigstiden. I 1946 ble elevene ferdig utdannet og flere bidro i gjenreisningen. En av elevene sa det rett ut til meg, at dette ikke var tiden for modernistisk arkitektur. Det var kanskje litt strengt sagt, men mange av elevene startet praksisen med å bygge hus der premissene først og fremst var materialknapphet og boligmangel. Utover på 50-tallet endret denne situasjonen seg og elevene ble mer modernistisk orientert. De valgte altså å kombinere tradisjonell trehusarkitektur med modernistiske trekk, og dette er en av de mest spennende sidene ved Knutsen-skolen – at de hele tiden bygger i et spenn mellom det tradisjonelle og moderne.

Du skriver at makt distribueres gjennom synlighet, hvordan skjer dette? Og hvilken effekt har dette på de som blir sett, så som hjemmets beboere?

16

– For å diskutere dette trakk jeg på noen tanker fra filosofene Walter Benjamin og Michel Foucault, siden disse representerer to motpoler i hvordan man kan diskutere synlighetens problematikk. Benjamin var positiv til den modernistiske arkitekturens betoning av transparens og synlighet. Han så et frigjørende potensial i glassarkitekturen ettersom den åpnet opp for at alle kunne se inn i borgerskapets hemmelige rom. For ham ble dette både en metafor for samfunnsmessig transparens og en konkret fasilitering for atferdsendring: når hemmeligheter ikke lengre kan skjules gis mennesket mulighet til å forbedre sin moral. På den andre siden finner vi Foucault sin berømte analyse av panoptikon – som jo er et ekstremt tilfelle av denne diskusjonen – hvor man blir kontinuerlig utsatt fra andres blikk uten å vite om eller når man blir sett. For Foucault innebærer denne synligheten også atferdsendring, men nå i form av moralsk kontroll heller enn frigjøring. Begge var altså enige i at arkitekturen endrer på adferd, men de var fullstendig uenige i om denne atferdsendringen var frigjørende eller undertrykkende. Jeg er nok mest sympatisk til Foucault her. Særlig med tanke på følelsen av å være på utstilling i eget hjem, noe som store glassvegger kan åpne opp for om ikke arkitekten er varsom. Ikke minst om natten. Når det blir mørkt ute endrer glasset karakter fra å være transparent til refleksivt, slik at utsyn umuliggjøres mens innsynet opprettholdes. Bevisstheten om at man kan bli sett kan skape ubehag. Vinduene må dekkes til og man trekker for gardinene for å beskytte seg for den offentlige

sfæren i sitt private hjem. Dette kan kanskje virke udramatisk, men det endrer på helt sentrale arkitektoniske kvaliteter ved rommet, og utfordrer behovet for beskyttelse og vern fra andres blikk – som begge er vesenstrekk ved ethvert hjem. Forskjellen mellom det private og det offentlige, det som er inne sammenlignet med det som er ute, det usynlige og det synlige. Hvorfor er disse dikotomiene særlige relevante for en diskusjon av hjemmet? – Et hjem er grenseoppdragningen mellom nettopp disse dikotomiene. Hjemmet er alltid en fysisk manifestasjon av slike grenser, og glass er et materiale som perforerer disse. Dette blir tydelig når man tar i betraktning at et hjem skal ivareta beboerens behov for privatliv, men også legge til rette for lys, luft og utsyn. Hva kan arkitekter og andre som jobber romlig tjene på å studere det bygde gjennom et maktperspektiv? – Arkitektur er en sentral del av samfunnets maktstrukturer, både direkte og indirekte. Helt konkret gjennom å faktisk inndele det offentlige og private rom, der hvor arkitekturen avgrenser fysisk hvor vi kan bevege oss og hva vi kan se. Avgjørelsene som er knyttet til disse grensene er aldri nøytrale. Arkitekturen må derfor også forstås ved at måten det bygges på reflekterer ulike interesser, holdninger, idealer og makthierarkier. Å ha dette i mente innebærer å være bevisst hvordan arkitekturen påvirker adferd og hvilken rolle den spiller i et samfunnsperspektiv.


Flere av arkitektene fra den sĂĽkalte Knutsen-skolen hentet inspirasjon fra modernismens "glasshus", men arbeidet samtidig med ĂĽ balansere mellom ĂĽpenhet og innsyn.

17


AIRBNB OG DET LILLE EKSTRA:

NÅR HJEMMET SKAL SELGES TEKST AV SIGURD OPPEGAARD ILLUSTRASJON AV EMMA ERIKSEN HIRSCHBERG

I kjernen av Airbnbs forretningsmodell skjuler det seg et paradoks: Hvordan kan selskapet formidle autentiske opplevelser og personlige møter, men samtidig sikre at varen – vertens hjem – tilfredsstiller kravene som stilles for at den skal kunne selges på et marked?

I den såkalte delingsøkonomien gjøres alle til venner. Tjenester som Airbnb, Uber, Taskrabbit, Upwork og lignende har vokst ut av de tidlige internettbaserte markedsplassene – for eksempel Ebay og Craigslist – og baserer seg på en digital teknologi som har gjort det mulig for mennesker som ikke kjenner hverandre eller noen gang tidligere har møttes å bli kobla sammen, interagere og utveksle varer og tjenester som om de er venner.

Ifølge enkelte økonomer og «delingsøkonomi»profeter, som Rachel Botsman og Roo Rogers, skyldes dette reduserte transaksjonskostnader i slike digitale nettverk – gjerne omtalt som plattformer og karakterisert som en teknologi som «skaper tillit»: Brukerne får utlevert en mengde informasjon om hverandre før de møtes, slik at de skal få en idé om hvem det er de skal handle med. Enda viktigere er vurderingssystemene som brukes av disse plattformene. Vurderingssystemene lar hver bruker gi den andre parten i transaksjonen en vurdering basert på hvordan vedkommende opplevde handelen, gjerne i form av en gitt mengde stjerner. Vurderingene vises på brukernes profiler sammen med gjennomsnittet av alle stjernene de har mottatt.

«Delingsøkonomiens» mantra er «utnyttelse av underutnyttede ressurser». Forretningsmodellene går ut på å gjøre det mulig å omsette ressurser som ellers ikke kan kjøpes og selges på et marked ved å sette hver enkelt i stand til å selge eller leie ut varer og tjenester, og transformere hver og en av oss til en «mikroentreprenør» som selger vår «ledige kapasitet» – biler, sofaer eller gjesterom når disse ikke er i bruk. «What’s mine is yours», som Botsman og Rogers’ «delingsøkonomi»-manifest er titulert.

Et yndet eksempel for «delingsøkonomi»entusiastene er at en drill i gjennomsnitt kun brukes 12 minutter av sin levetid, resten av tiden er den «ledig» og «underutnyttet». Det finnes også ledig arbeidskraft. Det er ingen tilfeldighet at tjenestene under paraplybetegnelsen «delingsøkonomi» vokste fram i kjølvannet av finanskrisa i 2007. Mange mennesker fikk sparken og sto uten lønna arbeid. Ikke lenge etter mens krisa fremdeles preget både overskrifter og økonomier verden over ble Uber etablert. Selskapet klarte å tiltrekke seg sjåfører i segmentet av mennesker som ikke hadde noen andre muligheter og derfor godtok arbeidsforholdene og betingelsene Uber tilbød. For disse menneskene ble Uber en mulighet blant svært få andre.

«Deling» og den antikapitalistiske kapitalismen

Gjennom en retorikk basert på vennskap, fellesskap og bedre utnytting av ledig kapasitet kan «delingsøkonomien» fremstille seg selv som et alternativ til kapitalismen. I «delingsøkonomien» er man ikke kun midler for hverandre, men det av et «community», et fellesskap basert på personlige bånd. Slik skal «delingsøkonomien» fylle et sosialt vakuum som har oppstått i et økonomisk system der mennesker kun inngår i kalde og kalkulerende relasjoner med hverandre. I den samme fortellinga har «delingsøkonomien» åpnet opp for en ny type konsum som tidligere kun kunne forekomme i sosiale fellesskap med mye tillit: «deling». Som en konsekvens av utbredelsen av den konsumdrevne kapitalismen, eier vi alle i dag mange flere ting enn vi klarer å bruke. Det som ellers kun ville stått og samla støv kan nå «deles». Men hvordan kan det som faktisk er utveksling av varer og tjenester for penger kalles deling? For de aller største og mest prominente eksemplene på det som kalles «delingsøkonomi» er økonomiske systemer basert på kjøp og salg. Airbnb er det kanskje tydeligste uttrykket for denne spenningen: «If you have an extra room, entire home, or expertise, you can earn money

Hvordan kan man tjene penger på å dele? Dette er elefanten i rommet.

18


19


by sharing it with anyone in the world»1, skriver selskapet på nettsidene sine. Hvordan kan man tjene penger på å dele? Dette er elefanten i rommet. Men som forretningsmodeller basert på å selge brukerskapt og brukereide varer og tjenester klarer «delingsøkonomien» å framstå som en form for «empowerment», en antiautoritær og antihierarkisk økonomisk aktivitet, de små «mikroentreprenørene» og venner som «deler» – for det er egentlig ikke arbeid og egentlig ikke konsum, men «deling» – mot de store selskapene som kun ser penger og profitt. Airbnb er riktignok selv et stort selskap, i dag tilgjengelig i 81 000 byer i 191 land. Som et privateid selskap – verdsatt til 38 milliarder dollar – er ikke regnskapet offentlig, men skal ha omsatt for over én milliard dollar i tredje kvartal 2018. 2018 var også andre år på rad Airbnb gikk i overskudd, som en av veldig få teknologivekstselskaper. Selskapet sies også å være på vei mot en børsnotering. Airbnb er et selskap og en tjeneste som lar brukerne leie ut en «ekstra» seng eller et rom i hjemmet sitt, eller – hvis man er «ekstra» heldig – en «undernytnyttet» leilighet man måtte ha. Ifølge nettsiden Inside Airbnb,2 som samler inn data om Airbnb og Airbnb-bruk, var det i november 2018 7954 Airbnb-utleieobjekter i Oslo. 6401 av disse er hele hjem som leies ut. Airbnb har laget en lekker og oversiktlig digital plattform som gjør det lett å innlemme denne ledige kapasiteten i overnattingsmarkedet. Her legger utleier – kalt vert – ut en beskrivelse og bilder av det man vil leie ut, og krysser av de datoene man kan ta imot «gjester». Vertene bestemmer selv prisen per natt på utleieobjektet sitt, etter forslag fra Airbnb. I tillegg implementerte Airbnb i 2017 et «Smart pricing»-system3 – modellert etter Ubers «surge pricing»-system –, som – hvis verten har skrudd det på – automatisk justerer prisen etter etterspørselen. Gjestene tar kontakt med vertene og spør om å få komme og overnatte. Verten og gjesten må kommunisere via Airbnb sin plattform, for forsøk på å

20

flytte kommunikasjonen til andre kanaler ¬– telefonnummer, linker, Facebook, og så videre ¬– fjernes automatisk, slik at Airbnb kan påse at det ikke inngås avtaler der selskapet ikke er involvert og får sin del av kaka. Airbnb tar et «service fee» på begge sider av transaksjonen – tre prosent av det verten får betalt og mellom null og 20 prosent av prisen gjesten betaler, avhengig av oppholdets lengde, type utleieobjekt og pris, lavere desto høyere pris per natt.4 Hvis man vil komme seg unna sensuren kan man imidlertid skrive telefonnumre med bokstaver, «den store søkemotoren» eller «ansiktsboka».

Airbnbs forretningsmodell baserer seg på at man som kunde skal ha en autentisk men komfortabel opplevelse.

Mer enn en transaksjon

Det er ikke bare husly som kjøpes og selges via Airbnb, men også opplevelser. Selv om man gjennom Airbnbs plattform nå kan kjøpe og selge faktiske opplevelser – guidede turer, lokale kulturopplevelser, kurs, konserter og så videre – er det ikke det jeg sikter til her. Nei, for det å bruke Airbnb til å selge eller kjøpe husly skal i seg selv være en opplevelse. Airbnb skriver: «Airbnb begynte som en måte hvor folk kunne dele hjemmet sitt. Selv om Airbnb har vokst siden begynnelsen, og deling av hjem har ekspandert til hele verden, forventer vi fremdeles at hvert utleiested ikke bare er en transaksjon, men et sted for andre å føle seg hjemme.»5 Man er en del av et «community», et fellesskap med fremmede, interessante og annerledes mennesker fra hele verden. Verten og gjesten er ikke kun to parter i en

økonomisk transaksjon, de er venner. Dette er utgangspunktet for en noe paradoksal og spenningsfull situasjon: Verten skal være seg selv og møtet med gjesten skal være personlig. Det må være autentisk.6 Autentisiteten er en del av varen gjestene kjøper: Autentiske møter med autentiske mennesker. Airbnb er noe mer enn bare å være turist i en by, gjøre «turistting» og bo på turisthotell. Man skal komme nærmere inn på byen man besøker og menneskene som bor der, bli venner med dem og slik få innblikk i, forståelse for og kunnskap om stedet man besøker. Denne markedsføringen på Airbnb er den naturlige konsekvensen av demokratiseringen av turisme og reising: Når vi kan dra hvor vi vil i verden så billig som vi kan i dag, holder det ikke lenger å selge «all inclusive», basseng og nye håndklær hver dag. Dagens turister vil ha noe mer, noe autentisk. Samtidig er det altså en økonomisk transaksjon – man kan kalle det «delingsøkonomi» så mye man bare vil, men det er fremdeles snakk om kjøp og salg av en vare for penger. Airbnbverten er derfor aldri bare en hyggelig «local» som åpner hjemmet sitt for fremmede/ venner. Det kan hun heller ikke være. Airbnbs forretningsmodell baserer seg på at man som kunde skal ha en autentisk men komfortabel opplevelse. Couchsurfing ble for usikkert –for autentisk – for de vestlige turistene som er vant til hotellferier. Det må være rent, pent, trygt og man må vite hva man får. Hjemmet må være en vare som kan selges, og kan ikke bestå av en gammal og støvete sofa i en skitten stue med en bråkete air conditioning-anlegg som heller ikke fungerer ordentlig.

Når markedet kommer hjem

I og med at Airbnb-vertens hjem skal selges, blir både verten og hennes hjem underlagt kravene som følger med det å være en vare på et marked. Verten åpner ikke bare hjemmet sitt for en fremmed/venn, men er samtidig en «mikroentreprenør» – for å holde oss til «delingsøkonomiens» vokabular – som selger (deler av eller hele) hjemmet


sitt for en bestemt tidsperiode. Her finner vi kilden til Airbnbs grunnleggende problem. Når hjemmet underlegges markedets regler og logikk kan ikke Airbnb la vertene oppføre seg akkurat som de vil: Selskapet er nødt til å sikre en viss standardisering og påse at vertene og utleieobjektene tilfredsstiller bestemte krav, men kan samtidig ikke gå inn og direkte kontrollere hva vertene gjør eller hva de leier ut. Hele forretningsmodellen er jo basert på å la vanlige folk selge sin egen ledige kapasitet. Løsninga på dette problemet finner vi i Airbnbs digitale plattform – en dynamisk, desentralisert og automatisk form for kontroll. - Airbnb må sikre at vertene oppfører seg ordentlig og selger en vare som tilfredsstiller markedets krav, og samtidig beholde det autentiske og personlige, som også er en essensiell del av varen som selges. Vurderingssystemet er svaret på dette dilemmaet. Airbnbs vurderingssystem lar gjester og verter vurdere hverandre etter oppholdet. Airbnb-vertene vurderes med mellom én og fem stjerner på gjestens generelle opplevelse, renhold, nøyaktighet, verdi, kommunikasjon, ankomst og sted.7 Sammen med en skriftlig omtale publiseres disse på deres respektive Airbnbprofiler, slik at alle potensielle gjester og verter kan danne seg et bilde av hvem og hvordan denne personen er å bo hos eller ha boende hos seg. På den måten kan gjestene velge bort vertene som får dårlige vurderinger, og Airbnb kan kontrollere vertenes oppførsel, men uten å blande seg inn direkte og kompromittere vertenes frihet eller autentisiteten i opplevelsen. Det er jo tross alt deres hjem, og de må ha muligheten til å oppføre seg som de vil, selv om det kan resultere i færre forespørsler. Vertenes omtale av gjestene fungerer på samme måte, og gjester som har fått negative omtaler fra tidligere verter kan oppleve at det er vanskelig å finne steder å overnatte i framtida. Hvorvidt Airbnb sitt vurderingssystem i praksis klarer å gjenspeile faktisk kvalitet kan imidlertid diskuteres, og en studie har vist at de aller fleste får femstjerners vurderinger og svært få får under fire stjerner.8

Airbnb stiller fem grunnkrav til vertene. De må «tilby nødvendige fasiliteter», som «toalettpapir, sengetøy/laken og minst et håndkle og pute per gjest»; svare raskt og innen 24 timer for at ikke svarprosenten skal falle under hundre; «godta reservasjonsforespørsler»; «unngå kanselleringer»; og opprettholde «en høy samlet vurdering».9 Vertene blir videre bedt om å «identifisere områder der gjester kan snuble eller falle» og enten fjerne eller merke eventuelle farer.10 Verter som får mange lave vurderinger kan bli suspendert11 eller få bøter.12 Vertene kan også få bøter hvis de avviser for mange forespørsler fra potensielle gjeste eller hvis gjestene finner at utleieobjektet ikke er rent nok.13 I sine «Standarder for vertskap» skriver Airbnb: «Dine erfaringer på Airbnb bør være fulle av herlige øyeblikk og overraskende opplevelser. Siden fellesskapet vårt er bygget på tillit, er autentisitet essensielt».14 Den autentisiteten er imidlertid velregulert. På tross av retningslinjene og potensielle sanksjonene skriver Airbnb at selskapet «ikke har kontroll over oppførselen til verter og fraskriver seg alt ansvar».15 Airbnb er jo bare en tilrettelegger for «deling», ikke en faktisk tjenesteyter, men en digital plattform som transformerer et hjem til en vare, et mellomledd mellom fremmede venner. Airbnb er imidlertid et mellomledd med økonomiske interesser i «delingen» – tre prosent av prisen vertene mottar og et sted mellom null og 20 prosent av gjestenes betaling. Derfor må vertene være seg selv – hvis ikke blir det rein business, og det er verken autentisk eller deling ¬–, men de må være seg selv innafor de rammene plattformen legger og på en måte som gjør at hjemmet deres kan selges.

Referanser 1

Airbnb. «Earn money as an Airbnb host», https://www.

airbnb.com/host/homes (nedlastet 28.03.19) 2

Inside Airbnb. «Get the data», http://insideairbnb.com/

get-the-data.html (nedlastet 28.03.19) 3

Airbnb (2017). «What’s smart about smart pricing»,

https://blog.atairbnb.com/smart-pricing/

(nedlastet

28.03.19) 4

Airbnb. «Hva er tjenestegebyret på Airbnb?», https://

www.airbnb.no/help/article/1857/what-is-the-airbnbservice-fee (nedlastet 28.03.19) 5

Airbnb. «Standarder for fellesskapet», https://www.

airbnb.no/trust/standards (nedlastet 28.03.19) 6

Airbnb. «Standarder for fellesskapet», https://www.

airbnb.no/trust/standards (nedlastet 28.03.19) 7

Airbnb.

«Hvordan

fungerer

stjernevurderinger?»,

https://www.airbnb.no/help/article/1257/how-do-starratings-work (nedlastet 28.03.19) 8

Zervas, G, Proserpio, D & Byers, JW. 2015. «A first look at

online reputation on Airbnb, where every stay is above average»,

https://collaborativeeconomy.com/wp/wp-

content/uploads/2015/04/Byers-D.-Proserpio-D.-ZervasG.2015.A-First-Look-at-Online-Reputation-on-AirbnbWhere-Every-Stay-is-Above-Average.Boston-University. pdf (nedlastet 28.03.19) 9

Airbnb. «Hva er Airbnbs grunnkrav for verter?», https://

www.airbnb.no/help/article/576/what-are-airbnb-sbasic-requirements-for-hosts (nedlastet 28.03.19) 10

Airbnb. «Ansvarlig vertskap i Norge», https://www.

airbnb.no/help/article/2477/responsible-hosting-innorway (nedlastet 28.03.19) 11

Airbnb. «Hvorfor ble utleiestedet mitt satt på pause

eller

suspendert?»,

https://www.airbnb.no/help/

article/1303/why-was-my-listing-paused-or-suspended (nedlastet 28.03.19) 12

Airnb. «Hosting on Airbnb», https://www.airbnb.com/

hospitality (nedlastet 28.03.19) 13

Airnb. «Hosting on Airbnb», https://www.airbnb.com/

hospitality (nedlastet 28.03.19) 14

Airbnb. «Standarder for fellesskapet», https://www.

airbnb.no/trust/standards (nedlastet 28.03.19) 15

Airbnb. «Ansvarlig vertskap i Norge», https://www.

airbnb.no/help/article/2477/responsible-hosting-innorway (nedlastet 28.03.19)

21




FRA BOMASKIN TIL ULIKHETSMASKIN 24

BOKOMTALE: BYGÅRDEN - HISTORIER OM DRØMMER, VIRKELIGHET OG NORSK BOLIGPOLITIKK (FORLAGET MANIFEST, 2018)

TEKST AV MARIE S. HOELSETH FOTO AV BRIAN CLIFF OLGUIN

«Boligmarkedet er en ulikhetsmaskin der ingen sitter i førersetet» skriver forfatter Mirjam Sorge Folkvord og fotograf Brian Cliff Olguin i boka Bygården.Gjennom beboerportretter og en politisk historie får den nye boken frem dilemmaet vi har kommet til i det norske boligmarkedet. «Boligmarkedet er en ulikhetsmaskin der ingen sitter i Boken begynner med forfatternes egen boligjakt. Da kommer førersetet» skriver forfatter Mirjam Sorge Folkvord og fotograf Folkvord og Olguin over en bygård på Torshov med unormalt Brian Cliff på Olguin i boka Bygården.Gjennom beboerportretter lave priser leilighetene som ligger ute til salgs. Dette møtet og en politisk får den nye boken dilemmaet vimen har utvikler seg tilhistorie en fortelling om noen av frem bygårdbeboerne, det er også på enboligmarkedet. fordypning i det norske boligmarkedet kommet tilstarten i det norske fra etterkrigstiden og frem til i dag. Boka gir en innføring i norsk urban boligpolitikk, og setter dagens beboere i bygården på Torshov inn i en historisk, sosial og politisk kontekst. Bakgrunnen for Oslo kommunes salg av leilighetene var at byrådet ønsket at den kommunale boligmassen skulle spres jevnere utover byen. Folkvord og Olguin følger bygården på postnummeret 0479 fra 2014 og de neste fire årene. Boka består av åtte kapitler, og åtte fortellinger om det å skape et hjem i Portalgården. Hvert kapittel er illustrert og iscenesatt med Olguins fotografier av beboere og deres hjem, navnene får et ansikt. I boka blir Oslos sosiale ulikheter satt i lyset gjennom Folkvords og Olguins undersøkelse av beboere i en bygård på Torshov. Å bo er for mange en tattforgitthet, nesten en menneskerett; alle bor et sted. Men det å ha et hjem innebærer mange forutsetninger, og akkurat dette er det Bygården gir en innsikt i. Hva er premisset for å skape et hjem? Jo, bolig, rom, et sted å være – å føle seg hjemme i. Hvem som har mulighet til å ha et hjem i dag betones i boka, det er mange stier å gå for å skape et hjem. Forfatterne beskriver tre stier eller kategorier som beboerne på 0479 har gått opp: nybyggerne, haiene og lånerne.

Fra boligpolitikk til beboere

Aller først blir vi kjent med Kåre, som har bodd i bygården siden foreldrene flyttet fra Vålerenga til Søndre Åsen i 1938. Flyttingen var den gang en boligreise fra det dårligere til det bedre i boligmessig forstand, som også betød en reise i sosial klasse. Flere av beboerne vi blir kjent med i boka setter et ansikt og en historie til de politiske beslutningene som har blitt gjort i boligpolitikken oppigjennom. Det er kanskje arkitekten Le Corbusiers idé om hjemmet som en bomaskin som kjennetegnet etterkrigstiden i Norge. I vår tid er det hjemmet som ulikhetsmaskin som dominerer. Som Folkvord viser til, når 1980-tallet gikk mot slutten var det klart at det verken for de borgerlige eller sosialdemokratene var aktuelt å gripe inn for å

styre hvor og hvordan boliger for majoriteten ble bygd, hva de skulle koste, og dermed hvem som skulle bo i dem. Trond er en beboer som har gått opp nybyggerstien, han er en av dem som kjøpte en leilighet når de kommunale boligene ble lagt ut i 2014, og beskriver det som sin eneste billett inn på Torshov. Han fikk mulighet til å kjøpe leiligheten med forskudd på arv, og har brukt mye ressurser på å sette i stand leiligheten. Folkvord viser til økonomen Thomas Piketty, som har undersøkt hvor mye arv har betydd for utviklingen av økonomisk ulikhet i vestlige land fram til det 21. århundre. I korthet er svaret: veldig mye, fordi veksten i formuer er raskere enn veksten i andre inntekter. Andre som også benyttet muligheten til å kjøpe på 0479 når de kommunale leilighetene ble lagt ut var bolighaiene. Kapitlet om bolighaiene gir innsikt i en annen del av boligpolitikken: ikke de som utsettes for den, men de som gjør business av den. En av disse, Oddvar, påpeker at ingen handel er bedre enn den du gjør med kommunen, og illustrerer det for Folkvord ved å sette opp et regnestykke som viser hvilken avkastning utleiervirkesomheten har gitt ham. Virksomheten til Oddvar har kommet til med Kåre Willochs regjeringstid som førte til en liberalisering som for ettertida har fått navnet ”det store frislippet”. Den innebar at begrensningene på hvordan og hvor mye private banker kunne låne ut ble opphevet, samt en flytting av samvirkeleiligheter hvor prisen var regulert over til det private markedet. Bygården gir en innføring i flere tall og forskning som handler om det å bo, og særlig om endringer mellom eie og leie. I Norge blir om lag 95 prosent av alle voksne boligeiere i løpet av livet. Samtidig har boligeierskap siden begynnelsen av 2000-tallet blitt mer klassedelt. Folkvord påpeker at andelen som befinner seg i den laveste inntektsgruppen og eier egen bolig har sunket fra 37 til 27 prosent. En forsker hun er i kontakt med uttaler nølende: «Sånn som vi har innrettet oss i Norge er det at en voksen person ikke på noe tidspunkt eier bolig ofte er tegn på atsom noe er Andelen av deni livet laveste inntektsgruppen galt.» Videre påpeker han at «de fleste som ikke eier gjør det ikke eier egen bolig har sunket fra 37 til 27 prosent. fordi de ikke vil, men fordi de ikke får det til.» I boka møter vi flere av dem som ikke får det til, de Folkvord kategoriserer som lånerne.


25


26


Å bo i en kommunal bolig

Boka gir særlig en stemme til de som stiller svakest på det mye diskuterte boligmarkedet. Det kan være tøft å kjøpe sin egen bolig i dag, men enda tøffere er det å beholde sin kommunale bolig. Både fordi det siden 1980og 1990-tallet har blitt vanskeligere å bli tildelt en kommunal bolig i utgangspunktet, og fordi du har dårligere muligheter for å komme inn i det private leiemarkedet, for ikke å snakke om eiermarkedet. Folkvord viser til at på slutten av 1990-tallet ble boligpolitikken stadig sterkere knyttet sammen med andre velferdstiltak som rettet seg mot slitere. Husbankens startlån ble det viktigste verktøyet for å hjelpe folk med å skaffe bolig. For å få lån må du være blant dem som ikke får lån i en vanlig bank: altså, du må være langtidssyk, ufør, ha høy gjeld som ikke er boligrelatert eller liknende. Forfatterne refererer til boligforsker Jardar Sørvolls term ”den boligsosiale vendingen”, som vokste frem. Det var et grunnleggende brudd med norsk politikk gjennom nesten 50 år, fra en generell og ambisiøs velferdspolitikk for alle til en liberal politikk som med målrettede tiltak kompenserte der markedet ikke strakk til. Folkvord møter flere beboere som stiller svakest på boligmarkedet. Magne har vokst opp i barnevernsinstitusjoner og ble trukket inn i et MC-miljø. Helge har fått kompensasjon for tapt barndom. Isse kom til Norge på 80-tallet, lærte språket fort og jobbet som tolk, men er i dag uføretrygdet etter sykdom. Til felles bor de på postnummeret 0479 i en kommunal leilighet. De forteller forfatterne at med dette postnummeret følger det et stigma, en skam over boligen, en skam over hjemmet. Magne har bodd i samme leilighet i 16 år og uttrykker et ønske om å bo i et ordentlig hjem, og viser til at datteren føler at de er mindre verdt enn de andre naboene når de leier av kommunen. Helge kategoriseres som en ”låner”, fordi bosituasjonen hans er preget av midlertidighet og stillstand på samme tid. Følelsen av å være uønsket, en skamplett, forsterker enigheten mellom ”lånerne” om at dette livet bare er til låns, og at den dagen de leverer inn lånekortet for godt, trekker øvrigheten et lettelsens sukk. Samtidig forteller Folkvord at det har blitt et større press på de kommunale boligene. Det henger sammen med befolkningsveksten i Oslo, antallet mennesker som fylte grunnkriteriene for å søke leie hos kommunen ble flere i takt med befolkningsøkningen. Med det hardnet konkurransen mellom de trengende. I tillegg ble andre omsorgstiltak nedbygget. Det betydde at man måtte vurdere rusmisbrukere som hadde bodd på hospits, samtidig som man la ned disse. Boligkøen ble lengre og vurderingene skulle basere seg på hvem som hadde det mest akutte behovet for bolig. Helge er en av dem. Han har bodd på gata. Han har bodd på hospits. Isse er far til Warsame, som Folkvord beskriver som en ”liten, gammel gutt.” Warsame vet alt de voksne vet, og litt til. Han vet hva som er på

tilbud hvor, hva strømregninga kom på sist måned, hva overgangsstønad er og hvor man får tak i brukte fotballsko. I kapitlet om Warsame gir Folkvord innblikk i beboere som ikke bare skal forsørge og ta vare på seg selv, men også barna. Barnefattigdommen i Norge er til stadighet oppe i mediene, og beskriver konsekvensene barn lider ved å vokse opp med fattige foreldre. Folkvord påpeker at i forskning og statistikk brukes ikke ord som fattig og rik, men heller det mer tekniske ”vedvarende lavinntekt”. Da har husholdningen mindre enn 60 prosent av medianinntekten til en tilsvarende husholdning, og det har vart i tre år eller mer. På den andre siden viser hun til det mediene mener med barnefattigdom: Det er de barna som ikke kommer i barnebursdagene, som ikke deltar på fotballagene, som ikke tar med venner hjem. Det gir beskrivelser av fattigdom på to ulike plan, men i møte med Warsame blir det tydelig at de utfyller hverandre. Som Folkvord påpeker, i Oslo blir kanskje fattigdommen aller mest synlig i spørsmålet om bolig. Ingenting sier ”fattigdom” mer som å være prisgitt et bomiljø med bråk, rus og vold. Det er like skadelig uansett hvor mye gratis fotballtrening et barn får.

Oss og dem

Etter å ha tittet inn i leiligheter, men særlig beboernes disposisjoner, sitter jeg som leser igjen med en opplevelse av å ha fått et lite innblikk i dagens sosiale ulikheter. Bolig, å kunne skape et hjem, er det som skiller befolkningen, det bidrar til å skape et oss og et dem. At boligmarkedet i Oslo er tøft, brutalt og vanskelig er ikke noe nytt, det er den private økonomien som styrer tilgangen til å eie en bolig, og denne er ulikt fra familie til familie. Det skaper nok et skille, mellom de som eier og de som leier. Også er det dem som leier privat, og av kanskje mest stigmatisk betydning, de som leier kommunalt.

Det er egentlig her historien om bygården på Torshov begynner. Samtlige av de kommunale boligene selges ”som de er”, for å minke andelen av disse boligene i bydelen. Folkvord og Olguin skildrer hvordan visningene der var, hvor et oss og dem kommer til syne. Det er de høyt utdannede, bemidlede, etableringsklare parene som ser en mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet. Alt ser så lyst ut. Likevel beskriver forfatterne et ’men’, i og med at leilighetene har skader og slitasje etter mange år i eie av kommunen, som innebærer utskiftninger og leietakere som i mindre grad har klart å ta vare på sin midlertidige bopel. ’De’ som bodde i disse leilighetene bor fortsatt i andre leiligheter i bygården, og skal fortsette med det. ’De’ knyttes til mer bråk, mindre deltakelse i borettslaget, mindre ansvar og utrygghet, er dét beskrivelsen av naboer de etableringsklare ønsker seg? Folkvord uttrykker det, i en samtale med partneren Olguin etter visningen: ”jeg tror ikke det bare er noe som er feil, jeg tror noen er feil.”

Følelsen av å være uønsket, en skamplett, forsterker enigheten mellom ”lånerne” om at dette livet bare er til låns.

27


ET HJEM FOR MEG, EN LUKRATIV INVESTERING FOR DEG TEKST AV DANIEL VERNEGG ILLUSTRASJON AV PERNILLE KLEPPAN MØRCH

28


De siste drøyt tre tiårene er byen både i Norge og internasjonalt i økende grad blitt åsted for en interessekonflikt mellom to ulike måter å forholde seg til det urbane på. På den ene siden står alle de som primært ser på byen som en bruksverdi, på den andre siden de som ser den som et verktøy for å tjene penger. Denne konflikten har kanskje særlig innvirkning på folk flest sine liv gjennom bolig. Få har nok de siste årene unngått å høre snakk om de stadig voksende boligprisene. I landet som helhet - men spesielt i Oslo - har boligprisene de siste tiårene steget massivt, og det synes tilsynelatende ikke å være noe tak for hvor høyt de kan vokse. Mens en i 1993 i gjennomsnitt måtte ut med to årsinntekter for å kjøpe seg en bolig, måtte en i 2016 ut med så mye som fem.1 Bekymring over de høye boligprisene virker å være allemannseie blant tilnærmet alle som enda ikke har kjøpt sin første bolig eller av andre grunner står utenfor boligmarkedet. Trenger det egentlig å være sånn? Under vil jeg argumentere for at en annen situasjon er mulig, men at det krever at vi får på plass ordninger for allokering av bolig hvor bytteverdi nedprioriteres til fordel for bruksverdi.

En liten dråpe Marx

På den første siden av Kapitalen: En kritikk av den politiske økonomien fra 1867, åpner Karl Marx med å hevde at «I de samfunnene der den kapitalistiske produksjonsmåten rår, fremtrer rikdommen som en uhyre varesamling», før han på de neste sidene setter i gang å definere en vare som en gjenstand som har både bruks- og bytteverdi. 2 Disse begrepene – vare, bruksverdi og bytteverdi - kan ved første øyekast fremstå som ganske abstrakte og obskure, men under skal vi se at de ikke trenger å være så kompliserte som de kan fremstå.

Dersom en spør noen om hva de setter mest pris på ved å ha tilgang på en bolig, vil en kunne få en lang rekke ulike svar. For mange vil det nok være nærliggende å svare at det viktigste aspektet ved å ha en bolig er at det gir en mulighet til å holde seg trygg fra vær, vind og andre farer som måtte true utendørs. Andre vil kanskje fremheve kvaliteter som muligheten til å ha et privatliv, følelsen av å ha tilgang på et sted hvor en hører til, eller de estetiske gledene ved å innrede. Dette er eksempler på ulike bruksverdier som en bolig kan ha for den som bor i (eller bare bruker) den. Hvorvidt en spesifikk gjenstand har en bruksverdi eller ikke, er noe som ikke avhenger av annet enn den enkeltes subjektive behov. Dersom noe som er søppel for meg har en eller annen slags nytte for deg, har gjenstanden en bruksverdi.

I tillegg til å inneha ulike bruksverdier, er de fleste boliger i Norge også varer. Det er de fordi de i tillegg til bruksverdien har en bytteverdi gjennom at de kan kjøpes og selges i et marked. Til forskjell fra den subjektivt bestemte bruksverdien, er bytteverdien bestemt objektivt: en vare har ikke ulike bytteverdier for ulike mennesker, men har den samme verdien for enhver som måtte ønske å bytte den til seg. En vares bytteverdi uttrykkes i hvor mye av en annen vare den er verdt, som regel i varen penger. Oppsummert kan vi om Marx sitt varebegrep si at 1) I kapitalistiske samfunn er økonomien basert på vareproduksjon; 2) Noe er en vare hvis det har både bruks- og bytteverdi; 3) Bruksverdier er subjektive og kvalitative kvaliteter ved en vare; 4) Bytteverdi er en objektivt fastsatt og kvantitativ verdi ved en vare.3

Hva er boligen verdt for hvem?

Hva kan begrepene vare, bruksverdi og bytteverdi si oss om problemer ved markedsomsetning av boliger? Selv om hvorvidt noe innehar en bruksverdi bestemmes subjektivt, er det enkelte bruksverdier som alle mennesker, eller tilnærmet alle, er helt avhengige av å ha tilgang til. Ekstreme eksempler er oksygen, vann og næring, men også bolig er for de fleste i verden en nærmest livsnødvendig bruksverdi. I samfunn hvor bolig omsettes som en vare har denne bruksverdien også en bytteverdi, hvilket gjør det nødvendig for folk å skaffe til veie en viss mengde penger for å få tilgang til et hjem. For flertallet av befolkningen er hjemmets bruksverdi hele målet med å i det hele tatt delta i boligmarkedet, men det finnes også de som investerer i bolig for å tjene penger på det. For disse handler ikke deltagelse i boligmarkedet om hjemmenes (kvalitative) bruksverdier, men derimot om deres (kvantitative) bytteverdier. Her oppstår en interessemotsetning mellom bruks- og bytteverdi: Der den som går inn på boligmarkedet for å skaffe seg et hjem har interesse av å betale minst mulig, har den som kjøper og/eller selger bolig formål om å tjene penger, interesse av at prisene er så høye som mulig. Denne motsetningen kan få en rekke ulike uttrykk: Et av de mest absurde, er hvordan det på Manhattan i New York bygges luksusleiligheter som aldri bebos, da de i stedet fungerer som investeringsobjekter for spekulanter som aldri setter sin fot i hjemmene. Eiendommenes rolle som spekulasjonsobjekter har gjort at den potensielle bruksverdien leilighetene normalt ville hatt som hjem er blitt fortrengt av bytteverdien, og at bygningene dermed effektivt er blitt redusert til å fungere som verdipapirer.4

29


Ikke fullt så absurd som eksempelet over, men likevel ganske hårreisende, er at så mye som en tredjedel av boligene i flere bydeler i Oslo er sekundærboliger. Selv om en ikke med sikkerhet kan si at alle er anskaffet med mål om å tilegne seg bytteverdi ved utleie eller salg, er det ikke urimelig å anta at majoriteten er det.5 Til forskjell fra situasjonen på Manhattan blir nok bruksverdien bolig i de fleste av disse boligene heldigvis realisert, men en kan anta at dette skjer til en høyere pris for brukeren enn hva som kunne vært tilfellet dersom boligene ikke var eid med formål om å generere bytteverdi for eieren. Dette da denne bytteverdien må realiseres gjennom leiepriser høyere enn eierens kostander ved kjøp og vedlikehold. Eierne vil videre også ha interesse av å maksimere inntektene gjennom blant annet å leie ut så små enheter som mulig (ved for eksempel såkalt hyblifisering) og bruke så lite ressurser som mulig på vedlikehold, tiltak som forringer bruksverdien leieboeren får tilgang på. I tillegg til dette bidrar den ekstra etterspørselen som kjøperne av sekundærboliger kaster inn i markedet til å presse boligprisene opp, noe som fører til dyrere bruksverdier for både kjøpere og leietakere.

En tid før markedsstyringen

Under en stortingsdebatt i 1951 ga daværende finansminister og senere statsminister for Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, uttrykk for partiets boligpolitiske standpunkt på følgende måte: I det moderne samfunn er det visse områder hvor det drives privat næringsdrift, og andre områder hvor det ikke lenger drives privat næringsdrift, eller hvor den er under avvikling, og jeg for mitt vedkommende godtar ikke som et område for privat næringsdrift det å eie andre menneskers hjem.6

Det er vanskelig å se for seg at noen av dagens stortingsrepresentanter si noe lignende. Det å skulle tjene penger på andres hjem ble i etterkrigstidens arbeiderbevegelse ansett for å være noe umoralsk, et syn som gjennom Arbeiderpartiets rene flertall i Stortinget mellom 1945 og 1961 ble omsatt i konkret politikk. Om en ikke eksplisitt tenkte med de marxistiske kategoriene bruks- og bytteverdi, så lå i alle fall tenkingen ikke langt unna. Partiet tok i perioden flere såkalt «markedsfiendtlige» politiske grep i boligsektoren; det ble blant annet gjennomført storstilt statlig subsidiering av nybygg gjennom Husbanken og innført prisreguleringer både i deler av det private leiemarkedet og i en tredje kooperativ boligsektor, noe som effektivt sikret at store deler av boligmassen

30

ble unndratt fri markedsomsetning og hindret at boligene ble brukt som instrumenter for generering av bytteverdi. Siden den gang er den offentlige boligpolitikken nær sagt blitt avviklet. Etterkrigstidens statlig regulerte boligomsetning ble avskaffet nærmest med et pennestrøk av Kåre Willochs høyreregjering i 1983, og Norge står i dag igjen med et av de mest liberaliserte boligmarkedene i verden.7

Referanser 1

I 1993 var en nettopp kommet ut av en større bankkrise.

https://e24.no/privat/bolig/denne-grafen-kan-ikke-fortsetteslik/23757864 (sist besøkt 21.03.19) 2

Side 43-45 i Marx, Karl. (2005 [1867]). Kapitalen: En

kritikk av den politiske økonomien. Oktober forlag, Oslo. Fremstillingen følger av Marx varekonsept og verditeori

3

utlagt i Kapitalen, men er også behandlet i en stor mengde sekundærlitteratur.

For

en

særdeles

tilgjengelig

og

aktualiserende fremstilling, se kapittelet om motsetningen

Et eget hjem er noe man lettest skaffer seg sammen

Historisk har det vært vanlig å anse klassekamp – eller det at arbeideren alltid vil ha høyest mulig lønn for så lite arbeid som mulig og kapitalisten det motsatte - som den viktigste interessekonflikten mellom mennesker i kapitalistiske samfunn, en motsetning som blant annet ligger til grunn for den utbredte inndelingen av norske politiske partier i en sosialistisk og en borgerlig leir. På 1970-tallet foreslo den marxistiske filosofen Henri Lefebvre at en annen motsetning var på vei til å bli kanskje vel så viktig, en motsetning han beskrev som “[a] clash between a consumption of space which produces surplus value and one which produces only enjoyment – and is therefore ‘unproductive’”,8 altså en konflikt mellom de som bruker byen som bruksverdi og de som bruker den som et redskap til å maksimere bytteverdi. I møte med en slik interessemotsetning vil den enkeltes tilgang på urbane bruksverdier – hvorav bolig nok er den fremste – best forsvares ved å gjøre felles sak mot de som bruker byen for å maksimere bytteverdier.

mellom bruks- og bytteverdi i Harvey, David. (2013). Seventeen Contradictions and the End of Capitalism. Profile Books, New York. 4

Marcuse, P. & Madden, D. (2016). In Defence of Housing.

Verso Books, London. Se også Manuel B. Aalbers & Brett Christophers (2014) Centring Housing in Political Economy, i Housing, Theory and Society, 31:4, 373-394, DOI: 10.1080/14036096.2014.947082. Jeg hadde ikke blitt forundret om enn så tendenser til det samme for eksempel på Aker Brygge i Oslo. 5

Gjelder i det minste bydelene St. Hanshaugen og Frogner.

For Oslo som helhet er tallet 20 %, noe som også er ganske

hårreisende.

Se

https://e24.no/privat/eiendom/

nef-direktoer-boer-bli-mindre-gunstig-aa-investere-i-bolignr-2/23475175 (sist besøkt 07.03.19). 6

St. forh (1951_52), s. 455.

7

Se Sørvoll, Jardar. (2008). Fra totalreguleringsambisjoner

til markedsstyring. NOVA-rapport 1/2008 for en konsis gjennomgang

av

Arbeiderpartiets

boligpolitikk

fra

etterkrigstiden og frem mot årtusenskiftet. 8

Side 359-360 i Lefebvre, Henri. (1991). The Production of

Space. Oxford, Blackwell. 9

Selv om Arbeiderpartiet i Oslo nylig har kommet

med signaler at det kan bli aktuelt med en radikalisert boligpolitikk. Hva dette i praksis vil føre til, gjenstår dog å se. https://vartoslo.no/ap-raymond-gar-til-valg-pa-sosialboligpolitikk/ (sist besøkt 21.03.19).

Som vi har sett, var en politikk som gikk til angrep på aktører som brukte byen som middel til å tilegne seg bytteverdi gjennom andres behov for bruksverdier et sentralt element i Arbeiderpartiets boligpolitikk i etterkrigstiden. Dessverre er dette en tilnærming som partiet i dag har gått mer eller mindre fullstendig bort fra. Det å regulere boligmarkedet i større grad enn i dag er noe det i liten grad virker å være politisk vilje til blant partiene hvis oppslutning per i dag er såpass stor at en kan se for seg at de i nærmeste fremtid vil kunne ha den politiske makten til å gjøre det.9 Selv om utsiktene for å få på plass en sosial og bruksverdifokusert boligpolitikk kan virke dystre, har vi i andre saker nylig presedens på at folkelig engasjement og målrettet politisk arbeid kan flytte fjell: i Oslo har man under parolen «Stans velferdsprofitørene!» fått gjennomslag for en slutt på privatisering av velferdstjenester og for en rekommunalisering av en del av tjenestene som allerede er privatisert.10 Kan neste kampanje ut være «Stans boligprofitørene?»

10

Samarbeidsavtale mellom sittende byråd og Rødt som

støtteparti inngått i 2015. https://www.aftenposten.no/ norge/i/MadM/Rodt-sier-ja-til-samarbeidsavtale-med-detnye-byradet (sist besøkt 21.03.19)


For å forsvare den enkeltes tilgang på urbane bruksverdier – hvorav bolig nok er den fremste – er en felles sak mot de som bruker byen for å maksimere bytteverdier nødvendig

31


32


Utleiemaskin til 8,5 millioner – og en netto yield på 6,4% Et nytt segment har gjort seg gjeldende på boligmarkedets drømmemaskin Finn.no. Nå selges boliger for småaksjonærer som på sikt ønsker å bli nye Thon-Tollefsen. Familieleiligheter bygges om, gipsvegger monteres midt i midtre vindussprosse, maksimerer antall soverom – forvokste kollektiv blir til velsmurte utleiemaskiner med en «cap rate» eller «direkteavkastning» eller “netto yield” som gir utleiebaronene til Maldonsalt i grøten og silkepapir i rævva. Frogner-fiff blir til klaustrofobiske tannhjul som drifter eiendomsmaskinerets grådighet. 6.4% i yield – eller 523.400;- i løpende leieinntekter per år. En sjeldent god investeringsmulighet. NB: Regnestykket forutsetter at det kun tinglyses ett pantedokument og at eiendommen selges til prisantydning. Rauchinos

33


DE-GROWTH AND AUTONOMOUS HOUSING TEXT BY KARINA SLETTEN AND JUSTYNA MARCINIAK ILLUSTRATION BY JOHNNY HUYNH

Precisely when the need for alternatives is urgent, the most creative housing solutions are attacked. Therefore a committed group from the house occupants in Vestbredden living- and workers collective and their allies are working to showcase a small archive and fanzine at the Oslo Architecture Triennale 2019. During the exhibition we want to showcase a piece that will describe how the collective and its surrounding area have been working with de-growth, alternative solutions, and autonomous spaces for the past two decades.

Social spaces The need for social spaces is important for citydevelopment, and one way this can be offered is through autonomous housing. Autonomous houses have a rich history as being spaces for people with little or no income, as being spaces for recreation, exploration and finding alternative and creative solutions to housing problems. Vestbredden is only one among thousands that have existed in history, and will continue to exist in history. One of the most famous examples of autonomous housing is from Great Britain just after the war: “When soldiers returned home after World War II, the English housing stock was in a complete shambles; no new houses had been built for six years and some areas were bombed out. [...] All over the UK, people began to squat”. 1 A more recent example of this kind of physical and social space is the refugee and migrant housing squat in Athens, Greece – Notara 26. Since its inception in 2015, several thousand people have found shelter there. Autonomous houses offer both social spaces as well as they are sustainable. Therefore it is time that the work house-occupants do is celebrated instead of criminalized.

34

The attack on autonomy

This year marks the 20th anniversary for the autonomous housing-project Vestbredden Vel Vel living- and workers collective in Hausmannsgate 40. Though still active, the house was put in a difficult position in 2016 when the building and its surrounding area was sold after the city council made plans to utilize the area as a space where the community could grow, intending on maintaining the building in Hausmannsgate 42. The property was sold to the private real estate and urban planning company Urbanium. This has resulted in an ongoing arbitration between the house-occupants and the company Urbanium. The issue being that Urbanium was entitled the property by the city council if vthey turned the space into an ecological urban building, something that Vestbredden and the surrounding area have been working with for decades and something that has constantly been demolished or evicted by the municipality. The collective prepared for a court-case on the 1st of April, at finally it was decided that the collective Vestbredden would get a 10 year lease from the urban planning company. Thought the contract has been signed and the collective has been guaranteed 10 years continued existence there are still other ramifications to the area surrounding the development. To see it in a broader sense, this sale not only affects the people living in the squat. The sale has an effect on the people living in low-income spaces, for people working and living close to the places purchased by city planners who work for profit, as well as having cultural and architectural impacts on the different districts of Oslo. The current development of Haus-kvartalet has created a strange look in architectural sense. Culture-houses built on top of each other may make things easier for tourists, but for artists working with different forms of art this type of building and form of presentation of art, might not be the best way to display the art that is to be exhibited. Furthermore, the social environment that has existed in the block for the past twenty years suffer more threats after the new

construction of the area is to be built. Centering the culture-houses creates dense constructions for cultural consumption, making the entrance and allocation of rooms for artists increasingly competitive. Rather than being a space for people with little or no money this area will soon rather be another profitable space that will look more like an expensive mall than a house for culture and art.

Recuperation and the death and life of cities

The question of social spaces arises when Urbanium are describing their plans for Brenneriveien 1 and Hausmannsgate 42. They claim they aim to create a city-ecological space for people, a social space with communal kitchens and plants. Since the sale of the lot, they have mentioned neither that this specific area has worked with these activities since their inception in 1999, nor have there been any celebration of the people who have taken care of the house for twenty years. Social spaces cannot be built like physical spaces. They need to be created by someone. The new plans talk about the Haus-kvartalet as a community-based ecologic house, as if no-one had been working with it before, is at best ignorant. Vegetarianism, homegrown food, DIY, carpentry – everything that now has new meaning to companies, trendsetters and those who capitalize on these trends, has in fact always been part of occupants’ daily life without the price tag that comes with it now. We also need to address the issue of social spaces for people in crisis that sometimes fall in between the system, something that perhaps is less trendy, but vital for a social space that actually takes care of people. Vestbredden has been a rescue for those who have needed an immediate place to sleep, with a guest-room built to house up to six people, made for those who needed somewhere to have their things stored or a home when no other could be found. The importance of this social gesture has an enormous effect for those who have nowhere else to go. To highlight another issue that is relevant for many other districts in Oslo, as well



"Vegetarianism, homegrown food, DIY, carpentry – everything that now has new meaning to companies, trendsetters and those who capitalize on these trends, has in fact always been part of occupants’ daily life without the price tag that comes with it now."

as the one in Haus-kvartalet, we want to bring up an observation architect critic Jane Jacobs write about in her book The Death and Life of Great American Cities. She says that rarely the people who use the city-rooms that are altered, have any real impact on how the alterations are made.2 If you ask the people who frequent the culture quarter of Brenneriveien and Hausmannsgate, they would want to keep the squat as it is. This may be the biggest issue resolving in this specific case: people rarely have much impact on the choices of how our city is built.

Degrowth and OAT

When archiving for the Oslo Architecture Triennale-project, we have found the original documents for the visions of Haus-kvartalet aptly called “Hauskvartalets samfunnsvisjon”. In the documents five pages long, ecological city development, perma-culture and increasing sanitary projects in the immediate area are heavily mentioned. The text has no author – it is a text-composition made by ideological people focused on the local community. A quote from the text about the area that we find moving and ever important:

“Grunnleggende ideer bak Hausmania er at det er en menneskerett å ha en trygg bolig, og å få muligheten til å uttrykke seg kunstnerisk. Et prosjekt i følge denne visjonen bygger på tanken om at ansvar og makt bør ligge mest mulig hos det lokale samfunn. Dette blir spesielt viktig for å motivere og stimulere ungdom, de som arbeider med kulturlivet og de gruppene som på ulike måter ofte faller utenfor dagens kommersielle arbeidsog bomønster. Prosjektet Hausmania føyer seg slik sett fint inn under parolen “tenke globalt og handle lokalt”. [...] Videreutvikling av prosjektet Hausmania, og det mangfoldige livet som er skapt

36

og fortsatt skapes der vil nå i stor grad avhenge av statens og kommunens vilje til å prioritere tiltak for de “uvanlige” brukergrupper som det i dag skapes få tilbud for, fremfor rent kommersielle hensyn.”3 This quote proves that the buildings H34, 40 and 42 have been an ecological city development since its inception. That the municipality sold it to increase their climate consciousness is and was an ignorant decision. The area still has the tenants of Vestbredden, they are no longer occupants, but have a contract with Urbanium. Yet Hausmania still exists and the municipality need to listen to the people whom have been working with these issues. When we exhibit at the Oslo Architecture Triennale 2019, we will be able to speak of the house´s history, it’s tenants, it´s friends and events that have happened in the house and to its tenants during these past 20 years. Working towards degrowth is working with many intersections, such as economy, ecology, capital and class-issues. An advocate for degrowth, Serge Latouche has written Farewell to Growth, a book that explains how working toward degrowth is not the same as to work toward negative growth. Latouche is critical to growth in several aspects and speaks of its intersections that were previously mentioned. He claims «that we must abandon the goal of exponential growth, as that goal is promoted by nothing other than a quest for profits on the part of the owners of capital and has disastrous implications for the environment, and therefore for humanity». 4 He writes about the means of production, how we consume and what we ask ourselves when consuming. Are we doing what we do for health and vital enrichment or to simply have more

in order to have more? Our cities are engorged with buildings and designed park-areas and plazas made to be visually consumed and the profit (and the visual pleasure) rarely goes in favor to the people visiting these places – something that have been nationally debated with the construction of the new Munch museum. Being a part of the Oslo Architecture Triennale is significant for us as we have the possibility to uncompromisingly tell how we as occupants, friends and low-income self-empowered people have turned a vacant house into a space many people have a personal and emotional connection to. In the exhibition we will be able to describe how working with degrowth is a more suitable option instead of building anew. We believe that the piece we will exhibit will ultimately show how working with degrowth not only happens as forms of sustaining houses, but also through sharing: community gardens, sharing of clothes, fixing bikes, and learning how to maintain different electrical equipment. This could be described as a circular economy in a small scale. To do this in a big scale we would need to start seeing our city as a natural environment with many resources. Buildings that are abandoned have many resources that could be used again. To do this work is demanding, it takes energy and ambition from the people involved, as stated earlier, autonomous houses should be celebrated and legalized instead of criminalized. By being able to show the house as not only a project of living space, but as a community space – we will uncompromisingly tell the story of Vestbredden Vel Vel living and workers collective.


References 1

Needle Collective. 2014. Squatting in England: Heritage and

Prospects. Available via: https://en.squat.net/2014/05/20/squatting-in-england-heritageprospects/ (20.03.19) 2

Jacobs, Jane. [1961] 1993The Death and Life of Great American

Cities. Random House, p. 21. 3

Excerpt from the original documents “ Hausmannskvartalet,

en samfunnsvisjon� on visions for Hausmannsgate 34, 40 and 42 and Brenneriveien 1. Believed to be from 2000. Will be possible to see at OAT 2019. 4

Latouche, Serge. 2009. Farewell to Growth, Polity Press, p. 8.

37


LIVET MED VEIEN SOM FØLGESVENN foto av tøri gjendal

Omringet av det norske landskapet blir selv det massive fremkomstmiddelet beskjedent. Arbeidsplassen og hjemmet med ny adresse hver kveld. Inne i førervogna er ingenting overlatt til tilfeldighetene; gardinene er møysommelig trukket tilbake med tellekanter, sengen bestandig pent redd og alle eiendeler har sin faste plass. Hjemmet kan raskt gjøres om fra kjøkken til soverom og rommer mer enn kun det nødvendigste. Måltidene kan ofte bli kalde, tørre og kjedelige, men når snøen endelig forsvinner og solen titter frem, kan vel gjennomførte primusmiddager nytes i campingstol på uteplassene.

38


39


40


41






HEIMKUNNSKAP 2.0 UT I VÅR HAGE TEKST AV TOR SMAALAND INTERVJU AV KRISTIN SUNDE ILLUSTRASJON AV MARIE STEFFENSEN

Kote har samtalt med anleggsgartneren og fagprosaforfatteren Tor Smaaland (61) som i hele sitt yrkesliv jobbet innen norsk hagekultur. Hvordan ser du de lange linjene utspille seg i vår kultur når det gjelder etablering og bruk av hager og parker? Vi må [litt] lengre tilbake enn mitt korte yrkesliv for å kunne tolke hvor vi befinner oss i dag, men jeg kan forsøke å gi et destillat av norsk hagekulturs framvekst de siste 100 årene slik jeg ser det. Norsk hagekultur nådde - etter halvannet århundre med boomingøkonomi basert på råvarer - en topp på slutten av 1800-tallet, der jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 ble en høydare. 1. verdenskrig og økonomisk kollaps i mellomkrigstiden rev hagekulturen ettertrykkelig ned fra pidestallen. Under 2. verdenskrig sultet vi i Norge. Bybefolkningen strevde. Fra 1945 la Staten opp en strategi for å lære folk å dyrke mat, altså et slags heimevern dersom nye katastrofer skulle inntre. Det norske Hageselskapet tok rollen som oppdrager. Slik fikk vi en hagekultur der hager først og fremst skulle være nyttige, altså en perfekt match mellom det dugnadsoppbyggende norske sosialdemokratiet etter krigen og det luthersk nødtrøftige: Satan bor i unyttig fjas som smykker og gull og prangende boliger med skjønne hager bare reist for glede og fryd.

opplevelse av hva som skal til for å dyrke mat lokalt på en bærekraftig måte; jo mer kortreist jo bedre. Det andre sporet strekker seg mot fabelaktig hagedesign hvor opplevelser av det absolutt unyttige vakre er det fremste målet. Ord som bærekraftig og frodig har altså vokst fram i nye og utfordrende drakter de siste fem årene. Der disse to sporene krysser hverandre oppstår noe gammelt på nytt: Skillet mellom prydplanter og nytteplanter og prydhager og nyttehager viskes ut. Det gleder jeg meg til å oppleve mer av. Det tredje sporet ser ut til å gro igjen av tuja. Det er bra.

Privat hagekultur er nært sammenknyttet offentlig forvaltning og drift av parker og anlegg. Hva innenfor grøntsektoren forhindrer den nye heimkunnskapen fra å etablere seg?

Når det gjelder [andre grøntsektorer som] drift av byers offentlige hager, parker, torg og gater, går to trender parallelt. Begge kan knyttes til begrepet New Public Management (NPM), som er en styrende ideologi i kommunal forvaltning. NPM er en modell for privatisert drift av kommunale oppgaver, enten det er sykehjem, søppeltømming eller parkdrift.

Dagens norske hagekultur bærer fortsatt innslag av «det nyttige», men i det store og hele har allmenn norsk hagekultur lenge vært preget av det som kan sammenfattes i tre ord; billig, tuja og plen. Det som er spennende er hva som springer ut av dette åpenbart fattigslige.

Hva springer ut av disse strømningene? Kan du se noen tydelige retninger som den nye heimkunnskapen tar? Jeg opplever at norsk hagetradisjon/hagebruk følger minst tre hovedspor. To av dem er svært gledelige. Ett spor, kall det gjerne dyrkingssporet, strekker seg mot en dypere forståelse og

46

Modellen innebærer at kommunen bestiller tjenester fra private leverandører framfor å utføre oppgavene selv. Dette skal teoretisk bli billigere. Men blir det bedre?

Den ene NPM-drevne trenden kan beskrives slik: Tenk deg at du skal bygge en liten park i en bydel. Bydelen vil ikke ha økte kostnader til vedlikehold, men har romslige investeringsmidler. Derfor bygges parken så vedlikeholdsløs som mulig: Granittflater som kan feies av hvem som helst på to minutter, plen som kan klippes av hvem som helst på femten minutter og kanskje opphøyde plantefelt med tre sorter av noe grønt som for det meste klarer seg selv. Anlegget koster 10 millioner. Granitt er dyrt. Driften koster hundre tusen. Folk kjeder seg i grå flater. Hipp hurra? Tenk deg at du i stedet tar bort halvparten av granitten, lager store rikholdige plantefelt og planter trær i feltene. Anlegget koster fem millioner, altså halvparten fordi planter og jord er mye billigere enn granitt, men driften av grønsken krever fagfolk og tar mange flere timer. Derfor avsetter vI innsparte fem millioner investeringsmidler til drift. Det vil holde. Folket fryder seg i det grønne frodige. Sim sala bim! Ingen løsninger kommer uten utfordringer, men vi kan i alle fall konstatere at det økonomiske paradigmet som skal sørge for enkle, ”vedlikeholdsfrie” parker og anlegg kommer med en pakke sosiale og miljømessige kostnader som ikke krever relevante budsjettrammer. Parker vokser og gror i frodighet. Det er hele hensikten, men det er ikke gratis. Den andre NPM-drevne trenden kan eksemplifiseres med at et nabolag med stor iver og glede kaster seg over bydelens tilbud om å overta driften av en liten opprinnelig kommunal parksnipp. Her får de dyrke grønnsaker og frukt og bær og alt som er bra. Til det får de tretti tusen kroner i støtte fra bydelen. Nabolaget jubler. Det grønne skiftet ligger utenfor døra. Bydelsadministrasjonen jubler. Det kostet flere hundre tusen å drive parksnippen før. Nå er den nærmest gratis og drevet av glade ildsjeler. Men Ildsjeler er som ildfluer. De slukner. Planter fortsetter å vokse. Etter noen år blir parksnippen et villniss og selges på nytt til offentligheten pakket pent inn i blomstereng-, insektshotell- eller polinatorbløffen.


Hva bør ny heimkunnskap om norske hager og uterom handle om?

være. I løpet av kort tid forvandlet gaten seg fra grå til frodig grønn. I prosessen ble alle kjent med alle. Å dyrke hager ble en fellesnevner og et sterkt sosial lim. I dag dyrkes bær og frukt og grønnsaker i

å fokusere på det individuelle.

I London får du offentlig støtte til å fjerne fast belegg til bilparkering utenfor huset ditt dersom du lager en hage der i stedet. Tanken bak støtteordningen er å forbedre infiltrasjon av overvann, da London strever mer og mer med styrtnedbør og sprengt overvannsnett «Velkommen til klimaendringer og dette kan du bidra med”, sies det der. I en av Bygatene søkte hele nabolaget støtteordningen. At alle fikk støtte var de hver for seg mer eller mindre uvitende om. Det sosiale livet i gaten var hyggelig nok, men akkurat passe høflig avstandstagende som middelaldrende middelklasseengelskmenn med Jaguaren parkert utenfor huset gjerne kan

Ny heimkunnskap bør altså handle mer om sammenhengen mellom husholdningene fremfor å fokusere på det individuelle, altså å bygge opp en kultur der det å samtale om hvordan vi har det er viktigere enn å samtale om hva vi kjøpte i går.

sammenhengen mellom husholdningene fremfor

Om sammenheng: dersom boliger kunne blitt lest mer som kjeder av grådige energiforbrukende enheter og store avfallsprodusenter, kan vi begynne å fokusere på hvilke prosesser som trengs for å oppnå bæredyktige bomiljøer. Med sammenkjedete mener jeg samhandlende boliger. Dette er et interessant eksempel:

skjønn forening med roser, petunia og plen, og naboskapet handler nå mer om samhandling og grønne erfaringer enn pseudosamtaler kretsende omkring mer eller mindre flyktige statusobjekter.

Ny heimkunnskap bør handle mer om

Vedlikehold og sammenheng. Om vedlikehold: det aller viktigste er å etablere en bedret balanse mellom investeringer og midler til drift av det som anlegges. Intet nytt grønt bør bygges uten at det foreligger garantier om tilstrekkelige driftsmidler til det nye. Om ikke bygges tøv.

47


TETT SMÅHUSBEBYGGELSE: ET ALTERNATIV I DAGENS FORTETTINGSSTRATEGI TEKST, FOTO OG ILLUSTRASJON AV KJERSTI BØRVE SKJELBREID OG THEA MARUM KVARME

Tett småhusbebyggelse var populær blant noen arkitekter og landskapsarkitekter på 70- og 80-tallet, men er så godt som glemt i dag. Slik bebyggelse representerer et kompromiss mellom ytterpunktene, og kan i dag trekkes fram som et bærekraftig alternativ.

krevde mindre inngrep i natur og terreng. På 70-tallet var det få tomter igjen i bynære områder, og oppmerksomheten rundt konsekvenser av nedbyggingen av matjord rundt byene- og tettstedene, førte til politiske reaksjoner og innføringen av jordvern på 1970- tallet. En konsekvens var at tomteprisene økte kraftig, og utbyggingen ble presset lenger bort fra byene og man gikk over til å bygge i områder med uberørt mark, noe som krevde store inngrep i natur og terreng.2

Tett småhusbebyggelse

I dag er fokuset i planlegging og boligbygging knyttet opp mot fortetting og knutepunktutvikling. Samtidig står den klassiske boligdrømmen om hus og hage sterkt hos store deler av befolkningen. Debatten om hvordan vi skal bo handler ofte om det vanskelige valget mellom den sub-urbane, arealkrevende og bilbaserte eneboligen på den ene siden, og de bærekraftige høyhusene langs kollektivknutepunktene på den andre. Tett småhusbebyggelse er et alternativ. Tett småhusbebyggelse kan bestå av rekkehus, to- eller fire mannsboliger og enebolig i rekke eller kjede. Denne boformen representerer en mulighet for høy grad av utnyttelse, og kvaliteter med egen bolig og hage, som tradisjonelt kjennetegner enebolig. Tett småhusbebyggelse engasjerte tidligere mange planleggere, arkitekter og landskapsarkitekter, spesielt på 70- og 80-tallet, da mangel på arealer og ødeleggelse av naturområder skapte reaksjoner og gjorde at man måtte tenke nytt om utforming av boligområder. Om en ser nærmere på noen gode eksempler på boligområder med tett småhusbebyggelse, som Giskehagen på Smestad eller Blåbærstien på Nesodden, er det flere fellestrekk som kjennetegner boligområdene. Områdene er tilnærmet bilfrie, med parkering i utkant av boligområdet. De har små private hager til boenhetene, og større felles uteområder av høy kvalitet. De har en variasjon i bygningstypologi, og gjerne også en variasjon i boligstørrelser. Flere prosjekter har også lave leilighetsblokker i deler av boligområdet. I tillegg planlegges boligene på en såkalt stortomt, der det tas hensyn til eksisterende terreng og vegetasjon ved plassering av vei, kommunalteknikk og bygninger.

48

Kommunal boligbygging på første del av 1900-tallet

En gjennomgang av bolighistorien fra 1900-tallet fram til i dag, viser hendelser og idealer som satte et rammeverk for hvordan vi bor og ønsker å bo i dag. I første halvdel av 1900-tallet var det å forbedre boligkårene til folk i byene en stor og viktig oppgave for kommunen, og en stor del av boligbyggingen var i kommunal regi. Folk skulle få lys og luft, bedre plass og gode uteområder. De beste fagfolkene innen planlegging og arkitektur ble satt på saken, og det ble bygd flere boligområder med tett småhusbebyggelse. Et eksempel er Ullevål Hageby av arkitekt Oscar Hoff, som ble bygd 1915 og 1922, inspirert av engelske hagebyer. Et annet eksempel er boligprosjektet Lille Langerud på Østensjø, tegnet av arkitekten Kirsten Sinding Larsen. Privatbilens inntog på 50- og 60-tallet ble en katalysator som styrket hagebyidealet, og gjorde at folk kunne forflytte seg lenger ut av byen og byspredningen tok av for fullt. Samtidig som at folk i Norge ble mer mobile, opplevde de også en velstandsøkning, og flyttet til nye boligområder lengre unna sentrum, med lavere tetthet og høyere standard.

Engasjementet vokser fram

for

tett

En rekke fagpersoner, spesielt en gruppe landskapsarkitekter ved Norges Landbrukshøyskole, engasjerte seg for temaet og jobbet med nye løsninger for å møte disse utfordringene. De rettet fokus mot en bebyggelsestype: tett småhusbebyggelse, med minst mulig inngrep i terreng og bevaring av vegetasjon, fremfor å bruke store midler på å sette i stand store områder som fra før hadde mange kvaliteter.

‘Bedre Boliger Billigere’

På 80-tallet arbeidet dette fagmiljøet med tett småhusbebyggelse og de tilknyttede temaene nevnt ovenfor, og under navnet Bedre Boliger Billigere ble det gjennomført forskning knyttet til utforming av boligområder. Målet var å forenkle utbyggingsmetoden på en måte som krevde mindre inngrep og utnyttet tomtene på en bedre måte. Med mål om å planlegge større boligområder der landskapet skulle spille en like viktig rolle som boligbygging og

småhusbebyggelse

På 60-tallet ble mange planleggere og arkitekter inspirert av boformen tett - lav bebyggelse fra Danmark. Engasjementet for tett småhusbebyggelse fikk en oppblomstring i Norge på denne tiden.1 Tett småhusbebyggelse ble i begynnelsen planlagt i allerede utbygde områder eller på flate jordbruksarealer, og

den tilhørende tekniske infrastrukturen, var det her arkitekt og Jens Bjørneboe introduserte begrepet stortomt og bruken av lineær bebyggelse med smale, dype tomter. Veiene skulle være smale og tilpasses best mulig til eksisterende terreng, og vann- og avløp skulle planlegges på en kostnadseffektiv og mindre ressurskrevende måte, som gjorde det mulig å ivareta stedegne kvaliteter i natur og terreng.3


I Voksenhagen ligger moderne funkisboliger på rekke langs gangveien, som fungerer som møteplass for beboerne. Foto av Kjersti Børve Skjelbreid

Giskehagen på Smestad i Oslo, tegnet av Niels A. Torp i 1983. Foto av Kjersti Børve Skjelbreid

49


Det finnes mange gode eksempler påboligprosjekter med tett småhusbebyggelse fra denne tiden, med flere av de samme kvalitetene: høy utnyttelsesgrad, mindre private utearealer og større felles utearealer. Mange av prosjektene har uteområder som er helt eller tilnærmet bilfrie, er gode møteplasser og svært ideelle for opphold og lek. Eksempler er Hallagerbakken på Holmlia og Blåbærstien på Nesodden – prosjekter som er svært populære på boligmarkedet i dag.

Markedsstyrt boligbygging og fortettingsstrategi tar over

Utover 80-tallet tok private utbyggere gradvis over kommunens ansvar med å bygge boliger, boligplanlegging ble gradvis mer markedsstyrt og engasjementet for tettlav bebyggelse dabbet av mot 2000- tallet.

småhusbebyggelse fra nyere tid, som også har med seg mange av kvalitetene som vi ser hos de eldre prosjektene. Det er tegnet av arkitektkontoret Kari Nissen Brodtkorb og landskapskontoret Grindaker, og består av 50 rekkehus med privat takterrasse, samt både felles og privat uteareal på bakkeplan. Hver bolig har tilgang til parkeringsplasser i kjeller, og uteområdene er tilnærmet bilfrie. Voksenhagen har ikke utelukkende positive løsninger – de kunne gjerne hatt større variasjon i boligstørrelser, og brukt flere farger og mer variasjon i uttrykket. I tillegg er det unødvendig med en til to parkeringsplasser per boenhet når boligene ligger såpass nært en T-banestasjon. Men når det gjelder utnyttelsesgrad, tilpasning til terreng og kvaliteten på de felles uteområdene, er prosjektet et forbilde som kan sammenlignes med de beste prosjektene med tett småhusbebyggelse fra 70- og 80 tallet.

Rapporten Vår felles fremtid fra 1987 introduserte begrepet bærekraft, og det ble stilt strengere krav til at boligbyggingen skulle skje innenfor allerede utbygde områder og at kollektivtransport skulle være en del av byutviklingen. Fortettingsstrategien gjorde at fokus i boligplanlegging ble flyttet fra landet tilbake til byene, og fortetting av sentrumsområder og knutepunktutvikling tok gradvis over som den viktigste strategien for byutvikling og boligbygging.4

Bygges det tett småhusbebyggelse i dag?

Fagfolkene som arbeidet med tett småhusbebyggelse på 80-tallet var forut for sin tid. I tillegg til de estetiske verdiene i naturområdene som de ønsket å ta vare på som en kvalitet i boligområdene og verdiene disse hadde for rekreasjon, har vi i dag ennå flere grunner til å planlegge boliger utenfor bykjernen på denne måten. Det er i dag et sterkt fokus på biologisk mangfold, og på verdiene av økosystemtjenester vi som mennesker er avhengig av. Fokuset på rekreasjon og folkehelse er også minst like aktuelt i dag som da. I tillegg turte de som planla områder som Giskehagen, allerede på 80-tallet å la bilen spille en birolle i sub-urbane boligområder beregnet på barnefamilier, noe som den dag i dag ses på som kontroversielt og ”umulig å få solgt” av mange utbyggere. I dag finner vi flere eksempler på at det bygges tett småhusbebyggelse, ofte i utkanten av byer og tettsteder. Boligene planlegges ofte med private hager og carport i nær tilknytning til boligen og den tradisjonelle utformingen med privat hage og minstekrav ved felles uteareal. På samme måte som på 60-tallet bygges det i mange tilfeller i nesten uberørte områder, og store bygningskropper og teknisk infrastruktur går ofte på bekostning av stedegne kvaliteter – og etterlater uteområder med lav kvalitet og høy thuja-faktor. Voksenhagen på Hovseter i Oslo er et sjeldent eksempel på et boligområde med tett

50

Dagens boligplanlegging

Samtidig som mange drømmer om høyere standard, mer plass og hus med hage og trekkes mot sub-urbane områder, står vi i dag ovenfor en rekke utfordringer med tanke på klima- og miljø. Blant annet er behovene for å redusere CO2-utslipp5 i møte med et klima i endring og arealknapphet rundt byer- og tettsteder at vi må tenke nytt om hvordan vi planlegger områder i utkant av sentrumsområdene. I de fleste store og mellomstore byer, virker det som det meste av tid og energi i planavdelingene legges til sentrumsutvikling og fortetting rundt kollektivknutepunkter. En tendens er at den bærekraftige utviklingen foregår innenfor sentrumsavgrensingen, mens områdene utenfor overlates til svake føringer i kommuneplanens arealdel. Fordi det ikke eksisterer noen god strategi eller langsiktig plan for å gjøre disse sub-urbane boligområdene til en del av den bærekraftige utviklingen i sentrum, ender disse ofte opp som lite bærekraftige og bilbaserte sovebyer. Det satses derimot på bærekraft i sentrum – gående, syklende og kollektivreisende får høyere prioritet, og folk skal bo tett, med felles utearealer og møteplasser. Men utbyggere, grunneiere og investorer klarer i mange tilfeller å overtale kommunene til å tillate utbygging også utenfor sentrumskjernen. Kommunen faller for fristelsen: de lokkes av lovnaden om tilflyttende barnefamilier og investeringer i området.

Utviklingen legger press på de sentrumsnære områdene, og går ofte på bekostning av sårt trengte naturområder i utkanten av bykjernen, samtidig som trafikkbelastningen øker og behovet for ny infrastruktur utvides. Skog- og jordbruksområder omreguleres til boligformål, ofte uten særlige føringer eller krav. Vi kan si at det foregår en enten/eller-tankegang i dagens planlegging: for mange står valget ofte mellom en bærekraftig bolig innenfor byog tettstedsgrensen, da ofte en leilighet eller rekkehus, eller en enebolig utenfor denne grensen.

Bærekraftig tett småhusbebyggelse som den gylne middelvei

Bærekraftig tett småhusbebyggelse kan inngå i by- og tettstedsstrukturen som et mer bærekraftig og mindre plasskrevende alternativ til dem som ikke ønsker å bo i leilighet, på steder der det ikke er bærekraftig å bygge arealkrevende eneboliger. Dersom det planlegges tett småhusbebyggelse innad i by- og tettstedsstrukturen, altså med god nok nærhet og tilhørighet til sentrum, kan småbarnsfamilier og andre som ønsker å ha større plass å boltre seg på utendørs og å bo nærmere naturen, fremdeles leve et bærekraftig liv i nærheten av viktige funksjoner og målepunkter i hverdagen. Her kan vi hente inn lærdom fra fokusområdene til fagfolkene som engasjerte seg for tett-lav bebyggelse og tett småhusbebyggelse på 70- og 80-tallet.

Hensyn som må tas for å ikke gå på bekostning av en bærekraftig utvikling

For at en slik bebyggelsesstruktur ikke skal gå på bekostning av dagens planleggingsideal om fortetting og den bærekraftige, grønne byen, er det to hensyn som må tas: for det første kan ikke områder med tett småhusbebyggelse gå på bekostning av en overordna grønnstruktur. Sammenhengende grøntområder i og rundt bykjernen er viktig for den overordna landskapskarakteren og byens estetiske preg, og for å håndtere temperaturendringer, ekstremnedbør, støy og forurensning. For det andre må en tenke langsiktig og overordna, og planlegge større og arealeffektive tomter med variert bebyggelse under ett, som inngår i en sammenhengende by- eller tettstedsstruktur. Disse må ha tjenester og målpunkter som arbeidsplasser, butikker og barnehager, innenfor rekkevidde. I disse områdene må det legges til rette for grønn mobilitet i like stor grad som i bykjernen: bilen må komme i andre rekke, og det må bli attraktivt og enkelt å reise med kollektiv, sykkel og gange. Vi kan altså med stor fordel hente fram igjen kunnskapen om tett småhusbebyggelse, og kombinere den med dagens fokus på bærekraft og fortetting. Da kan vi inkludere flere boligtyper, og dermed en større del av befolkningen, i den bærekraftige byutviklingen, uten å bygge ned viktige naturområder eller bidra til en fortsatt byspredning.


Vi bør hente fram igjen kunnskapen om tett småhusbebyggelse, og kombinere den med dagens fokus på bærekraft og fortetting.

Giskehagen; her er rekkehus plassert i en lineær rekke, tilpasset vegetasjon og terreng på området. Området er tilnærmet bilfritt og har store fellesareal i tillegg til små private hager. Foto av Thea Marum Kvarme

Referanser 1

Bjørneboe,

Jens.

2000.

Småhusområder.

Bedre

bebyggelsesplaner og fortetting med kvalitet. Håndbok 49. Norges byggforskningsinstitutt 2

Ibid.

3

Ibid.

4

Bruntland & Dahl. 1987. Vår felles fremtid. Tiden norsk

forlag 5

Hansen-Bauer,

Inger.

2015.

Klima

i

Norge

2100:

kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning. Miljødirektoratet

51


SAMISK HEIMKUNNSKAP: NORSK INNE OG SAMISK UTE TEKST AV ASTRID FADNES FOTO AV INGRID FADNES

Lave, ensarta hus spredt langs en europaveg – i Kautokeino har den statlige boligutviklinga satt spor. Boligarkitekturen i Kautokeino og andre samiske bygder i Indre Finnmark preges i dag sterkt av etterkrigstidas gjenreisningshus - standardiserte hus fra kataloger. Både denne statlige styrte oppføringen av bolighus, samt overgangen fra nomadisk til fast bolig, førte med seg endringer i den samiske befolkninga sine måter å definere og organisere hjemmet på. Tre plantegninger; gammen, kataloghuset og «hagehuset» avdekker noe av historien og organiseringen til det samiske bostedet. Tradisjonelt tankesett og kosmologi spores i funn av gamle boplasser, og tross forsøk på en statlig påført heimkunnskap, vedvarer fortsatt en særskilt samisk forståelse av det å bo.

52


53


Goathi “Klemethuset”

Goathi1 er nordsamisk for gamme, den tidlige samiske boligen. Mens lávvu representerer en sterk nomadisk 1 5 2

1 Gang boform, var gammen mer permanent. Det finnes mange ulike typer gammer, men særlig torvgammen var en sentral “Klemethuset” 1

5

2 Soverom

2

4

3 Stue 1 Gang boligtype og en vanlig boform helt fram til4 1940-tallet. er rund eller oval, som oftest med ett rom, 3 Planen til gammen

4 Kjøkken 2 Soverom Diverse 3 Stue bygd opp av et reisverk i tre. Innenfor vegglivet var det tradisjonelt et5sett regler for skikk og bruk. Her gjaldt ritualer 3

4

knyttet til den samiske gudeverdenen og kosmologien. Den sosiale

4 Kjøkken 5 Diverse organiseringen

4

har lokale variasjoner, men et

1

2

generelt trekk er inndelingen i ulike «rom». Grunnflaten er delt inn i seksjoner: árran, ildstedet, er alltid i midten og uksa er rommet innenfor inngangsdøra. Her lagres veden, og her var også kvinnenes arbeidsplass. På motsatt

3

1

2

3

side av árran er kjøkkenstedet; boaššu, ofte markert med en stor, flat stein. Dette var regnet som et hellig sted, brukt til oppbevaring av viktige gjenstander som tromma og jaktredskaper. Kvinner skulle tradisjonelt ikke krysse over

Gammen

4

4

1 Árran 2 Boaššu 3 Uksa 4 Loaidu

dette hellige stedet - det kunne gi jegeren i familien dårlig varsel eller en mislykket jakt. Loaidu er stedet på hver side av árran, vanligvis dekket av bjørkeris og reinskinn – og med faste sitteplasser, vertsfolket til høyre og gjester

Gammen 1 Árran 2 Boaššu 3 Uksa 4 Loaidu

til venstre. Overgangen fra gamme til trehus, som i all hovedsak skjedde over en lang periode innenfor 1800-tallet til 1940, tok til gjennom gradvis tilpasning. Spesielt i interiøret brakte boligformen inn elementer fra laftede stuer, ofte dekt av panel eller tapet, og det ble satt inn møbler og vinduer. I dag er gammen fortsatt i bruk, ikke som permanent bolig, men den har en viktig kulturell betydning og er et symbol for samisk tilhørighet.2

Hus fra katalog: «Klemethuset» og «Hus for Flyttsamer» «Fort og billig» var strategien. Etter at nær sagt all bosetning ble2 brent ned i Nord-Troms og Finnmark på tampen av

“Den samiske hagen”

andre verdenskrig, stod omkring 70 000 mennesker5 uten et benyttet i 2 hjem. Den brente jords taktikk som tyskerne samiske hagen” 1“Den Áiti, stabbur i rekke 1

3

2 “Kjøttbur”, nettingkasse

2 sin tilbaketrekning, samt sovjeternes massive5bombing, la en 4hel landsdel i ruiner.13 Gjenreisningshuset31ble et konkret Bolighus fra gjenreisningstid Áiti, stabbur i rekke

1

3

4 Påbygg

2 “Kjøttbur”, nettingkasse 2 uttrykk for den rådene ideologien som preget etterkrigstida, der velferdsstaten og troen 11på enhetssamfunnet var 5 Skinnfeller til tørk 4

5

ledende idealer for politikken.

6

5

Kort etter krigens slutt opprettet staten «Finnmarkskontoret», 7 svar samtidig ut en konkurranse om å tegne ferdighus som et

3 Bolighus fra gjenreisningstid

6 Muorraguhpa, vedreis Påbygg 74Gumpi, transportmiddel på meier Skinnfeller til tørk 85Snøskuter 11 6 Muorraguhpa, vedreis 9 Bilen 14 10 Bil- og motordeler 7 Gumpi, transportmiddel på meier 11 Beitehagen 8 Snøskuter 10 et gjenreisningskontor med 800 ansatte, og lyste 12 Reingamme 8 9 Bilen 9 13 Verandautbygg 3 10 Bil- og motordeler på det prekære boligbehovet. Utlysningen stilte 14 Skioppstilling 5

6

5

12

13

14

12

10

11 Beitehagen

klare spesifikasjoner: husene skulle være opp til 60 kvadratmeter, enkel i plan og form, egna til prefabrikasjon og 12 Reingamme 8 7

9

13 Verandautbygg

myndighetene skulle godkjenne alle tegninger før noe ble bygd. Standardkrav ble også stilt fra Husbanken for å 14 Skioppstilling innvilge boliglån.

I dag setter de ikke bare et preg, etterkrigstidas gjenreisingshus i Finnmark, de er sant å si dominerende i det bygde landskapet. Både bygda og kommunen, landets største i utstrekning, hadde og har fortsatt i dag hovedsakelig

1

5

“Klemethuset”

2

1 Gang 2 Soverom 3 Stue 4 Kjøkken 5 Diverse

samiske innbyggere, og en stor andel reindriftssamer. Mengder med hus ble reist for å dekke opp for den utstrakte bostedsmangelen, men Kautokeino og andre samiske bygder skiller seg likevel ut fra andre gjenreisningssteder.

3

4

På grunn av mangel på byggematerialer, fagfolk og dårlig organisering tok gjenreisinga uvanlig lang tid i disse områdene. Mens resten av Finnmark og Nord-Troms gradvis ble bygd opp igjen i løpet av 50-tallet, varte de statlige boligtiltakene i Kautokeino til langt utover 80-tallet.

Samtidig var Kautokeino det eneste stedet hvor det ble utviklet en lokal type gjenreisningshus. «Klemetshuset» var én type, oppkalt etter den lokale kommunearbeideren Klemet Hermansen som tok på seg oppgaven å tegne mer lokalt tilpassede og funksjonelle hus. Åtte ganger sju meter over ett plan, inndelt i tre eller fire rom, kjøkken, stue, soverom og sentrert pipeløp. Boligtypene i Kautokeino var både mindre og med lavere standard enn ellers i landet. Dette ble delvis begrunnet med at de nye husene ikke avvek mye fra boligstrukturen beboerne var vant til fra før, i gamme eller telt.

Tross de lokale tilpasningene var boligsituasjonen i Kautokeino til langt utpå 60-tallet sterkt kritikkverdig. Ensformige planløsninger, dårlige materialer, tekniske løsninger som ikke var tilpassa det nordlige klimaet, liten plass til lagring og store familier, små kjøkken og mangel på våtrom skapte problemer for skinnarbeid og andre oppgaver. Det var liten involvering av de som faktisk skulle bo i husa i planleggingsfasen. Hva det vil si å bo ble ikke diskutert - den

2

selvsagte boformen var den de nye kataloghusa tilbydde. I en stortingsdebatt i 1971 uttrykker en representant: «(...)

54

“Den s

5

1

3

2

4

13 12

5 6

5

14

11

1 Áiti, s 2 “Kjøt 3 Bolig 4 Påby 5 Skinn 6 Muor 7 Gum


1

2

3

Gammen

1

5

4 “Klemethuset”

2

1 Gang 2 Soverom 3 Stue 4 Kjøkken 5 Diverse

3

4

1 Árran 2en Boaššu representant: «(...) det som egentlig skjer, er at 3 Uksa 4Basert Loaidu på konklusjoner fra statlig hold om at «å bo i 4

en gruppe nordmenn er under opplæring i det å bo (...)». trehus må læres», ble det trykt opp opplæringsbrosjyrer for

informasjon og veiledning. Må vieso doallat årdnegis? Hvordan holde boligen ved like? ble i 1977 utgitt av Norges Byggforskningsinstitutt som en veileder på nordsamisk og norsk i bruk og vedlikehold av de nye boligene, med en innledende anmodning om «å lese anvisningen nøye».4 2

1

3

Det samiske «hagehuset» I Kautokeino er bolighusene gjenkjennelige og kan dateres; fra det enkleGammen 60-tallshuset med liten grunnflate, 4

Árranmed kataloghusenes utvikling til de større husene med karnapp, veranda og moderne platekledning.5 1Selv

“Den samiske hagen”

12 11

10

2 Boaššu

3 Uksa og tilpasning, er det lite i boligenes plantegninger som bærer preg av at de er reist i samiske områder. Mens

1 Áiti, stabbur i rekke 2 “Kjøttbur”, nettingkasse 3 Bolighus fra gjenreisningstid 4 Påbygg 5 Skinnfeller til tørk 6 Muorraguhpa, vedreis 7 Gumpi, transportmiddel på meier 8 Snøskuter 9 Bilen 10 Bil- og motordeler 11 Beitehagen 12 Reingamme 13 Verandautbygg 14 Skioppstilling

4 Loaidu

funn av eldre boplasser bærer spor etter den samiske heimkunnskapen med sine betegnelser, ritualer og lokale variasjoner, skinner likhetsidealet fra etterkrigstida gjennom i boligene fra denne tida: Kautokeino, Kristiansund eller Elverum, norsk eller samisk – alt ser likt ut. Men studerer du utsiden av den paneldekte fasaden kan likevel noen særegne kjennetegn spores. «Den samiske hagen», kaller arkitekt Sunniva Skålnes det, i sin avhandling «Bustad og Beiteland».

Utenfor det enkle huset ser vi lange, oppstilte bjørkestokker, flere lettkonstruksjoner dekt av netting, en snøskuter og demonterte biler og motordeler. Bolighusenes uterom i Kautokeino kan lett forveksles med rot – dersom man ikke vet hva man ser. I Kautokeino tjener huset og uterommet ikke bare som et sted for hvile og opphold, bostedet

2

“Den samiske hagen”

er også en viktig arbeidsplass og en base for bruk av vidda.

5 1

3

2

4

13 12

5 6

5

8 7

11

14

10

9

1 Áiti, stabbur i rekke 2 “Kjøttbur”, nettingkasse 3 Bolighus fra gjenreisningstid 4 Påbygg trestokkene, muorraguahpa, er en vedreis av trestokker i full lengde stilt opp i lávvuform – de er lett De oppstilte 5 Skinnfeller til tørk Muorraguhpa, vedreisformen gjenkjennes av mange som spesiell og samisk, men først og fremst er vedreisen å få6øye på. Den fysiske 7 Gumpi, transportmiddel på meier et praktisk svar på for liten innendørs lagringsplass: det tørre klimaet i Finnmark tillater utelagring av ved og 8 Snøskuter 9 Bilen oppstillingen gjør den lett å håndtere selv om snøen legger seg. 10 Bil- og motordeler 11 Beitehagen De mange småhusene plassert rundt på boligtomta, svarer også på behovet for lagringsplass som ble ignorert i 12 Reingamme 13 Verandautbygg gjenreisningsboligene. Aíti, det samiske stabburet, er en sentral bygning i boliglandskapet. Tradisjonelt brukt både 14 Skioppstilling

i reindrift og jordbruk, er aíti først og fremst et lagerhus for utstyr og mat. I tillegg til å svare på et praktisk behov, har de også sin symbolske og kulturhistoriske verdi, og selve plasseringen er historisk forankret. ‘Verddestabbur’ er stabburkonstruksjoner som er geometrisk plasserte langs ei rett linje. Navnet verdde beskriver forbindelsen mellom flyttsamene og de mer bofaste, som inkluderte utveksling av varer og tjenester; reinkjøtt kunne byttes mot overnattingsplass. Det var status for gårder å ha rekker med samenes verddeaíti på tomta, og i Kautokeino danner rekkene med stabbur et eget arkitektonisk uttrykk man lett observerer fortsatt i dag. Mange har også en lávvu stående på hustomta. Tradisjonelt har den vært brukt som temporært bosted på fjellet under reinflytting, eller fiske- og jaktturer, på den faste boligtomta tjener den en annen funksjon, som røykehus for kjøtt og fisk. Et lite reingjerde på boligtomta brukes av reindriftsfamilier dersom rein må ned fra fjellet for midlertidig tilsyn på grunn av sykdom eller lignende.

Ulike installasjoner for kjøttheng vitner om at selvbergingshusholdet fremdeles er levende i Kautokeino i dag. To hovedtyper; en luftig nettingkasse eller en holga - en løs, lett bjelke som henges opp under taket, tjener begge til tørking av reinkjøttet på vårvinteren. Holdningen om at «alt kan komme til nytte», forklarer også hvorfor man Referanser 1

Teksten benytter nordsamiske ord, da den i størst grad

baseres på materiale og bilder fra Kautokeino, som er nordsamisk område. Gamme er gåetie på sørsamisk og goathe på lulesamisk. 2

Randi Sjølie, ”Byggeskikk i Sápmi” (2016)

3

”Finnmark mellom øst og vest”, dokumentarfilm av Knut Erik

Jensen (1986), tilgjengelig på nrk.no 4

Sunniva Skålnes. 2003. “Bustad og Beiteland”, Dr.Ing.

Avhandling. 5

Grethe Brox-Nilsen og Caroline Tiernås, «Boliger for

samiske familier i vår tid», Rapport Fakultet for Arkitektur og Billedkunst, NTNU (2007)

ofte ser brukte skutere og biler på boligtomta. Bildeler og motorer er bruksting, som til ulike deler av året gjør sin nytte. Viktigheten av å opprettholde grønne korridorer og ski- og skuterløyper er en av forklaringene på den store avstanden mellom husa. Alle i Kautokeino har mulighet til å kjøre snøskuter helt fram til døra og har lett tilgang til elva og vidda, skuterne utgjør som bilen en naturlig del av de fleste bostedene i Kautokeino.

I «Bustad og Beiteland» konkluderer Skålnes med at boligene i Kautokeino i stor grad kan karakteriseres som «norsk inne og samisk ute». Å bo, innbefatter mer enn en bolig. Tar man i betraktning den fysiske utforminga også utenfor vegglivet, finner man i dag samiske bosteder som både ivaretar og utvikler den samiske heimkunnskapen, i en hage der alt «rotet» har sin plass, funksjon og betydning.

55


56


57


FRA ARBEIDSLABORATORIUM TIL FJORDLAND TEKST AV ANETTE DIETRICHSON BRUUN ILLUSTRASJON AV KRISTIN SUNDE

Finnes det et rom som er viktigere enn kjøkkenet? Der finnes jo faktisk alt vi trenger for å overleve, ifølge første trinn på Maslows behovspyramide. Hvor går utviklingen?


Kjøkkenrommet – den teknologiske utviklingen

Det var på kjøkkenet det skjedde. Hushjelper og tjenere forelsket seg, maktkampen sto mellom kjønnene og hierarkiet kom til syne. Det er nok ikke bare fjærkre og fisk som har fått bøte med livet. Snakker vi om kjøkkenrommet, var det først i tiden etter første verdenskrig at gassovnen ble erstattet av elektrisk1. Senere kom kjøleskapet. Nytt og moderne utstyr utviklet rommet, og sakte ble et rom mer egnet for å oppholde seg i, også for gjester2. Den klassiske femti/sekstitallshusmoren hadde permanent i håret, kjole med forkle og var smal om livet der hun sto smilende i kjøkkenet med skrå skyvedørsskap, kjøleskap og elektrisk komfyr tilsynelatende fornøyd med hvordan utviklingen hadde gjort husarbeidet lettere for henne.

Mormors hus 1930-55

Mormor og morfar hadde et gult uthus med høns og gris. Hver jul slaktet de grisen, og mormor rørte rundt i det varme blodet. På kjøkkenet lagde hun blodpudding og blodpølse, syltelabber og griseører. Til påske kappet hun hodet av høna, satte seg i en hagestol utenfor kjøkkenvinduet og plukket bestemt og geskjeftig så fjærene føk. I spiskammerset bak kjøkkenet og på hyllen langs kjellertrappen var det hjemmelaget syltetøy og sursild, alt nøye overvåket så det ikke ble dårlig. Kjøkkenet hadde respatex benkeplate, stor skyllekum, spiskammers og mye gulvplass. Maten som ikke var fersk, var raket, røkt eller syltet. Kjøkkenet var mormors arbeidsplass og laboratorium, morfar og hun var et arbeidslag og hun tilbragte mer enn et dagsverk for å få mat på bordet til familien.

Mors hus 1960-80 tallet og kvinnekampen

Min mor slapp å slakte gris og plukke fjær av hønsene. I tillegg hadde hun flere ambisjoner enn husarbeid. Kjøkkenet hennes var også et eget rom, men mindre enn mormors, og det var selvfølgelig med kjøleskap og elektrisk komfyr. Mor laget kålruletter og kjøttpudding, de syv slagene til jul, vi plukket bær og lagde syltetøy. Grønnsakshagen ble supplert med mat fra grønnsaksbilen betjent av to menn i gråblå lagerfrakk, lik Helan og Halvan, som kjørte rundt i nabolaget på onsdagene med poteter, grønnsaker og egg på brett. Vi vasket gryter og treredskap for hånd, skylte av såpen i skyllekummen og brukte oppvaskmaskinen til et begrenset utvalg servise og glass. Matlagingen ble også enklere. Fiskepinnene kom i 1955 og gjorde middagen sakte, men sikkert mindre tidkrevende3. Spaghetti ble en suksess, men var fortsatt så fremmed at det ble tema for 1. aprilspøken til NRK i 1957. Reportasjen fra innhøstingen av spaghetti i Italia lurte folket

Kjøkkenets utvikling er et historisk dokument over kvinnekampen.

trill rundt, samtidig som mormoren til en venninne insisterte på å servere poteter med spaghettien. Kvinner gikk ut i arbeidslivet og teknologiens innvirkning på mannen, likestilling og samfunnsutviklingen påvirket kjøkkenrommets utforming og innhold. Mannen trådte inn i ulik grad for å pønske ut stablelogistikken i oppvaskmaskinen eller lage søndagsmiddagen. Kjøkkenets utvikling er derfor også et historisk dokument over kvinnekampen.


Barn av vår tid 1980-2019

Selv om vi døtrene lærte sparsommelighet og gode vaner, vokste vi tross alt opp med nettopp oppvaskmaskin, fryser, elektrisk stekeovn og kjøleskap. Jeg forsøkte å leve opp til alt min mor gjorde på kjøkkenet, men da familieliv og full jobb ble i overkant hektisk, ble det fristende å teste ut Godt Levert sine matkasser med oppskrifter og ferdig oppmålte porsjoner. Det frigjorde tid og tankevirksomhet at noen hadde laget oppskriften, målt opp ingrediensene og valgt hva vi skulle spise. Dessuten var det lettere å få tenåringene til å lage middag. Men det var noe dekadent over valget, følte jeg. Og hadde mormor visst det, hadde hun kanskje hatt, ja nettopp, en høne å plukke med meg om saken. Da kjøkkenet vårt skulle fornyes i 2013, var det ikke vanlig med verken skyllekum eller benkebeslag ved kummen. Den manuelle oppvasken var på vei ut; alt skulle i oppvaskmaskinen, mente kjøkkenselgeren.

Hva har vi lært våre barn kjøkkenet som statussymbol

Vi har ikke i samme grad som mor og mormor lært barna å være nøysomme. Norge har hatt bedre råd, vi har ikke hatt tid, vi har ikke vært nødt. Det er lett å bestille matkasser og ferdig laget mat fra syklister med rosa matkasser på ryggen. Så hva driver vi egentlig med på kjøkkenet nå? Trenger vi egentlig kjøkkenet lenger? Kjøkkeninnredningen har tillegg blitt det nye statussymbolet. Har du 4 eller 6 kokeplater, Poggenpohl eller Ikea-innredning, tenker vi at det sier noe om hvem som bor der. Det handler ikke lenger bare om hva slags mat du lager, men om hvordan du gjør det og med hvilke hjelpemidler.

Kjøkkenet og Husbanken

Etter krigen ble Husbanken opprettet og var en av etterkrigstidens store velferdsprosjekt. Husbankens visjon var ӌ byggje opp

igjen landet etter krigen, og vart staten sin reiskap for å finansiere den allmenne bustadsforsyninga.”4 For å få husbanklån hadde Husbanken visse krav, et av dem var at kjøkkenet skulle ha eget vindu, slik at det kunne være et selvstendig rom. Så sent som i 1997, sto dette i Veiledningen fra Husbanken: Hvis det bygges kombinert stue/kjøkken, må kjøkkenet kunne deles av som eget rom med vindu i 3- og 4- roms boliger5. Husbanken har liten innflytelse på den vanlige boligbyggingen i dag. Designkriteriene forholder seg nå i hovedsak til TEK17 og veiledninger fra Bygg-forsk der kjøkkenet ikke er defi-nert som eget oppholdsrom dersom det legges i forbindelse med stuen. For i takt med samfunnsutviklingen sluttet utbyggere, arkitekter og planleggere å praktisere kravet om vindu på kjøkkenet med gev-insten av å spare fasadelengde til et helt rom. I en periode eksperimenterte man med plasseringen, til det på sitt verste lå inne i midten eller bakerst i leilighetene, like mørkt som bad og bod. Å lage mat i gode arbeidsforhold ble ikke prioritert. Et stort kjøkkenleverandør-marked vokste frem og muliggjorde kjøkkenet som et lite utstillings-møbel på en stuevegg, best egnet til å varme opp et Fjordland-måltid. Det var nå ikke lenger mulig å koke kraft med ventilatoren på i 12 timer, lage surkål eller la mixmasteren elte brøddeig, uten å forstyrre den som satt i stua med lukter og forstyrrende lyder.

Nye boformer og tendenser i tiden

Det eksperimenteres fra tid til annen med nye boformer. I løsninger inspirert av danskene som bokollektiv eller studentfelleskap, er kjøkkenet navet i boligen. Her møtes alle beboerne, ikke bare kjernefamilien, og den gode samtalen kan oppnås, ensomhet motvirkes og nye konstellasjoner bli til. I prosjektet Fyrstikkbakken 14 lages det et

Har du 4 eller 6 kokeplater, Poggenpohl eller Ikea-innredning, tenker vi at det sier noe om hvem som bor der.


bofelleskap for single med felles kjøkken som møtested. Det utfordrer våre krav til romløsninger og romkvalitet, og sparer plass totalt. Skilsmisseboliger er i dette prosjektet også den nyeste ideen, med mor og far i hver sin enhet og med fellesrom for barna i midten, riktignok med hvert sitt kjøkken foreløpig. Jeg tror det er to tendenser for utviklingen av kjøkkenet. Noen er glad for alt de kan slippe å gjøre, og vil heller bruke talestyring og bestille maten sin på nett eller bruke 3d-printet mat. Eller de vil «slippe å lage kålsalsa og økologisk perlebygg mens ungene skriker av sult» som Joacim Lund skriver i en kommentar i Aftenposten 3.januar . For dem er kanskje det lille Fjordland-kjøkkenet som i tillegg kan gjemmes bak en skyvedør det beste alternativet. Samtidig ser vi tendensen til at folk søker seg tilbake til naturen og det opprinnelige. Til noe som føles mer meningsfylt. Folk dyrker grønnsaker i parsellhager, røkter bier og kjøper økologisk kjøtt fra bonden som de tilbereder ved bruk av Sous Vide eller andre metoder som tar vare på kvaliteten. Det trengs plass til nye finurlige redskaper til sakte matlaging. Kanskje er skyllekummen og spiskammerset på vei tilbake i husholdningen for denne gruppen mennesker, og kjøkkenet må igjen bli et eget rom med vindu. Velstanden gjør at vi er bedre i stand til å velge vårt avtrykk og vår levemåte og det må bli mer opp til hver enkelt hvordan det skal gjøres. Og både Fjordland- og Poggenpohl-brukeren trenger kjøkkenet for sin selvrealisering. For mat må vi ha, og vi blir neppe kvitt kjøkkenet med det første.

Referanser 1 Johannessen, Finn Erhard (2015) ”Elektrifiseringen av hjemmet” https://www.norgeshistorie.no/forste-verdenskrig-ogmellomkrigstiden/artikler/1621elektrifiseringen-av-hjemmet.html 2 Ramos, Ana Lopes (2016) ”A brief history of the kitchen” https://www.johndesmond.com/blog/design/a-briefhistory-of-the-kitchen/ 3 Pells, Rachael (2015) ”Fish fingers celebrating their 60th birthday: how a simple staple stood the test of time” Independent. https://www.independent.co.uk/life-style/food-anddrink/news/fish-fingers-celebrating-their60th-birthday-how-a-simple-staple-stood-thetest-of-time-10498489.html 4 Husbanken (2017) ”Historia” https://www.husbanken.no/om-husbanken/ historikk/ 5

Husbanken

(1997)

”Husbankens

minstestandard" http://biblioteket.husbanken.no/ arkiv/dok/Hist/hb7b1-3-1997.pdf 6 Lund, Joacim (2019) ”Den nordiske

dietten

som

forsvant” Aftenposten https://www.aftenposten. no/meninger/kommentar/ i/21OL9v/Den-nordiskedietten-somforsvant--Joacim-Lund


BOLIGDIALOG I TRE DIMENSJONER TEKST AV ENOK GÅSLAND ILLUSTRASJON AV TARJEI ØSTREM SVALASTOG

Hva om den som trenger en bolig fikk mulighet til å lage den selv? Hva om innenfor visse rammer kunne man selv velge størrelse på boligen? Ikke bare lengde og bredde, men også høyde? Hva om man kunne kjøpe kubikkmeter? Storskala boligproduksjon har kjørt seg inn i en blindgate. Som en følge av stort press på boligmarkedet de siste tiårene, pumper kommersielle utviklere ut ‘hvite skoesker’ som stables så høyt og tett som reguleringen tillater. Den største hemskoen for kvalitet i boligbyggeri er at utbyggere ikke har intensiver for å produsere god arkitektur. Så lenge bygget ikke faller fra hverandre innenfor en kort garantitid er alt vel. Rommenes dimensjonering er predefinert av pålagte minstekrav, og arkitekturen blir redusert til en øvelse i å lage den mest spennende fasaden, så lenge denne ikke blir for dyr selvsagt. I en slik kontekst blir dialogen mellom utbyggere, arkitekter, planmyndighet og de som skal bo i byggene i beste fall mangelfull. Fokuset ligger ikke på hvordan man kan bidra til å utvikle robuste og gode boliger som dekker samtidens behov, men på reguleringsbestemmelser, økonomi og tekniske krav.

Nye ideer

Debatten rundt boligproduksjon trenger nye innspill. I essayet ‘Et Lukket Kapittel?’ tar Margrethe Dobloug for seg boligutviklingen i Norge og viser hvordan eksperimentering og fleksibilitet må vike for generiske løsninger drevet frem av eiendomsutviklere: Den enkelte bolig fremstår som en utbyttbar vare. Målet for utbyggere er å selge Den enkelte bolig fremstår som en utbyttbar vare. Målet for utbyggere er å selge boliger så fort som mulig, og beboeres fremtidige behov registreres knapt. Dette boliger så fort som mulig, og beboeres fremtidige behov registreres knapt. Dette regimet har forandret synet på fleksibilitet. regimet har forandret synet på fleksibilitet.1 Det kan virke som om premisset for boligbygging har kommet skjevt ut. Man bygger boliger for en gjennomsnittsperson som ikke eksisterer, for deretter å selge boligen før den er bygget ved hjelp av generiske illustrasjoner. Videre skriver Doubloug: ‘Det er boligen som skal tilpasses menneskene, ikke menneskene som skal tilpasse ‘Det er boligen som skal tilpasses menneskene, ikke menneskene som skal seg boligen’, var et symptomatisk utsagn fra arkitekter som arbeidet med boliger tilpasse seg boligen’, var et symptomatisk utsagn fra arkitekter som arbeidet i 1960-årene. Boligproduksjonen etter krigen ble kritisert for standardisering og med boliger i 1960-årene. Boligproduksjonen etter krigen ble kritisert for ensretting og for manglende tilpasningsdyktighet. standardisering og ensretting og for manglende tilpasningsdyktighet. Kritikken som ble rettet mot etterkrigstidens boligbygging kan i stor grad hentes frem igjen i dag. På tross av dette vil nok noen hardnakket hevde at det er nettopp disse hvite standardiserte skoeskene markedet etterspør, men på


den andre siden kan man også hevde at mennesker har et behov for et sted å bo, og folk flest er nødt til å ta pragmatiske valg. Ofte innebærer dette å kjøpe eller leie en bolig med lav kvalitet til en høy pris, spesielt i pressområder. Men hva om boligkjøperne ble presentert med flere reelle valgmuligheter?

Tomt i tre dimensjoner

Det tradisjonelle narrativet er at man kjøper et stykke land for så å sette opp et hus. Selve byggingen og designet av bygget kan gjøres selv eller ved hjelp av andre, men det blir skreddersydd til dem som skal bo der. Dette står i sterk motsetning til en moderne verden hvor alt dette gjøres uten samråd med dem som skal bo i boligen. Naturlig nok henger dette sammen med forutsettingene av å bygge høyt og tett i en urban kontekst, men det trenger ikke å være slik. Det finnes etter hvert flere gode eksempler på prosjekter som utfordrer den generiske masseproduksjonen av boliger, og de beste eksemplene finnes utenfor Norges grenser. Dette må sees i sammenheng med finanskrisen som rammet store deler av Mellom og Sør-Europa mye hardere enn Norge; kriser skaper grobunn for alternative løsninger. Et av disse eksemplene finner vi i Nederland. Marc Koehler Architects har utviklet et konsept de kaller ‘Superlofts’. De beskriver prosjektet slik:

Participatory, sustainable and adaptable, Superlofts offers its members the Participatory, sustainable and adaptable, Superlofts offers its members the freedom to personalise their ‘raw space’ interior, and exterior, and actively freedom to personalise their ‘raw space’ interior, and exterior, and actively engages them from the outset to co-create the building and its shared spaces engages them from the outset to co-create the building and its shared spaces to form a global co-living community.2 to form a global co-living community. Resultatet er boliger for de som skal bo der. En interessant bivirkning er hvordan denne strategien gir mindre bedrifter mer jobb. Isteden for at store bedrifter gjør alt, får man en omfordeling hvor større bedrifter med sin erfaring løser de mest komplekse oppgavene, mens mindre arkitektkontorer, utbyggere og leverandører utvikle de individuelle boligene. Et annet eksempel er Lacaton & Vassal, som i en årrekke har transformert franske lamellblokker med stort hell.3 De åpner opp fasaden for så å legge til et nytt lag med udefinert rom som beboerne selv programmerer. Alejandro Aravena og hans kontor Elemental har tegnet boligprosjekter hvor bare deler av husene blir bygget, og beboerne fullfører så resten av selv.4 Av nyere prosjekt som fremdeles er under utvikling, finner man Naked House. Det er et prosjekt utviklet av arkitektkontoret OMMX sammen med den ideelle utbyggeren Naked House, hvor en enkel og robust DIY-vennlig arkitektur


overlater store deler av den innvendige utformingen til beboerne.5 Prosjektet har politisk støtte fra ordføreren, og har allerede vakt stor internasjonal oppmerksomhet. I Norge kan Vindmøllebakken i Stavanger tegnet og utviklet av Kruse Smith, Helen & Hard og Gaia trekkers frem. Dette er en både-og-løsning hvor man har sin egen leilighet samtidig som man deler generøse fellesarealer utformet for å stimulere til en bærekraftig livsstil.6 I hovedstaden er prosessen rundt Hauskvartalet, drevet av da Eriksen Skajaa Arkitekter, verdt å nevne. Skisseprosjektet «er en drøfting av hva den bærekraftige minimumsboligen er i dag og en undersøkelse av hvordan man kan utvikle boligprosjekter med høy grad av brukermedvirkning.»7

Politisk vaktbikkje eller full deregulering?

Dersom man i det hele tatt skal kunne teste alternative ideer for utvikling av boliger også her til lands, må politikere tilrettelegge for dialog rundt disse temaene. I en liberal økonomi gir staten ansvaret for utbygging til private aktører. Staten blir da i stor grad redusert til en vaktbikkje og prøver å tøyle markedskreftene ved hjelp av reguleringer og tekniske forskrifter. Som et resultat blir dialogen mellom politisk myndighet og utførende part ofte teknisk og kverulerende instedet for konstruktiv; den ene parten vil begrense, den andre parten vil utvide. Man kan undre seg hvorvidt deregulering er veien å gå, eller om det er en annen form for regulering som må til.

Veien videre

Skal man komme opp med alternative og mer robuste løsninger på boligproduksjon, må premissene for oppgaven bli formulert riktig. En forståelse for arkitektur som en tredimensjonal og romlig disiplin må revitaliseres. Dette må settes i sammenheng med å utvikle boliger som evner å ta opp i seg samfunnsmessige endringer og beboernes behov. Videre trengs det en meningsfull dialog i skjæringsfeltet mellom politikere, private aktører, designere og arkitekter. En proaktiv planmyndighet kunne bidratt til å fasilitere dette. Da kunne man fått en konstruktiv debatt og et regelverk med en iboende kapasitet til å legge til rette for alternative måter å bygge boliger på. Det hadde vært spennende å se hva som hadde skjedd dersom planmyndighetene inviterte til en aktiv diskusjon om hva det vil si å bygge boliger i Norge i dag.

Referanser 1

Dobloug, Margrethe. 2011. «Et lukket kapittel?» i Arkitektur N, 93:2. Tilgjengelig via: https://arkitektur-n.

no/artikler/et-lukket-kapittel?fbclid=IwAR2k8XbpTLZ9Wzehlf1jxYpBTb1kysZDuSrPO_8GmrBZGHTHmeL8im oOh-g (nedlastet 30.04.19) 2

Superlofts. Udatert. «Superlofts». Tilgjengelig via: https://superlofts.co/en/whysuperlofts/ (nedlastet 30.04.19)

3

Metropolis. 2016. «Lacaton & Vassal Have Pioneered a Strategy for Saving France’s Social Housing».

Tilgjengelig

via:

https://www.metropolismag.com/ideas/preservation/lacaton-vassal-pioneered-strategy-

saving-france-social-housing/ (nedlastet 30.04.19)

Deregulering gir utvikler mulighet til å klemme inn enda flere små leiligheter, lage dypere bygningskropper og flere ‘Laila-løsninger’. Patrik Schumacher, øverste leder ved Zaha Hadid Architects i London, mener at dette er løsningen på boligmangelen.8 Ifølge ham trenger ikke millennials boliger med stue. Følgene begrunnelse ligger til grunn: «For many young professionals who are out and about networking 24/7, a small, clean, private hotel room-sized central patch serves their needs perfectly well.»9 Han ser også for seg at offentlige areal blant annet parker, må frigjøres for boligbygging samtidig som at man fjerner tekniske forskrifter. Bare da kan man bygge et tilstrekkelig antall boliger og få prisen ned. Her bør det legges til at prisen per kvadratmeter likevel vil gå opp og således stimulere til ytterligere boligspekulasjon.

4

5

Dialog

Hva da med en annen tilnærming til boligregulering? I dag er politikere med på å utforme de ytre rammene for arkitektur. Ved hjelp av streker, skravur og tabeller prøver man å tøyle markedskreftene. Dette har sin verdi, og jeg tror de fleste millennials er glad for at Patrik Schumacher ikke er boligminister. Men som nevnt over; dette kan fort bli en bakstreversk og lite konstruktiv måte å utvikle nye boliger på. Den britiske arkitekten David Chipperfield med kontorer blant annet i Tyskland, mener at London har noe å lære av Berlin. I London som i Norge, har private utbyggere fått stor makt og hvorvidt noe er bra eller dårlig handler i første rekke om finansiell verdiskapning. Bygninger er i første rekke økonomiske produkter, ikke en del av en sosial by. Chipperfield sier blant annet at: Clearly the war and the fact Germany had to reconstruct itself spiritually Clearly the warmeans and the had to reconstruct itself than spiritually as well as physically it fact is aGermany much more reflective society ours as well as physically means it is aculture. much more reflective society than ours [Great Britain]. Ours is a success-based If something is successful it’s [Great Britain]. Ours is a success-based If something is successful successful. Whereas here [Berlin] there is a lotculture. of discussion about what things mean.11 it’s successful. Whereas here [Berlin] there is a lot of discussion about what things mean.11

64

Naked House. Udatert. Tilgjengelig via: https://staging.nakedhouse.org (nedlastet 30.04.19) Helen

6

og

Hard.

Udatert.

«Vindmølleparken».

Tilgjengelig

via:

http://www.helenhard.no/projects/

vindmllebakken (nedlastet 30.04.19) 7

Eriksen og Skajaa Arkitekter AS. 2015. «Byøkologiske boliger i Hauskvartalet». Tilgjengelig via:

http://biblioteket.husbanken.no/arkiv/dok/Komp/Byokologiske%20boliger%20i%20Hauskvartalet.pdf (nedlastet 30.04.19) 8

The Independent. 2018. “Millennials don’t need living rooms, says top architect” Tilgjengelig via: https://

www.independent.co.uk/news/uk/home-news/patrik-schumacher-millenials-living-rooms-adam-smithinstitute-studios-a8324201.html (nedlastet 30.04.19) 9

Allerede popper profesjonelt driftede bokollektiver opp rundt omkring i London.10 Her trenger man ikke å vaske, skifte på sengen, lage mat eller bekymre seg for vedlikehold. En månedlig regning tar seg av alt dette og mer. Velutstyrte fellesarealer kombinert med minimale private soverom sørger for å holde maurtuen i gang. Beboerne er trendy, hardtarbeidene unge voksne som fører en livsstil hvor arbeid, fritid, nettverking og fest smelter sammen. I realiteten er det en oppgradert utgave av studentboliger. Er dette løsningen? Selv om dette nok kan bidra til å dekke noen behov, kommer man ikke unna at disse stedene har en tendens til å tiltrekke seg en bestemt type mennesker, innenfor et begrenset aldersspenn og gjerne single.

Dezeen. 2008. «Quinta Monroy by Alejandro Aravena». Tilgjengelig via: https://www.dezeen.com/2008/11/12/

quinta-monroy-by-alejandro-aravena/ (nedlastet 30.04.19)

Dezeen. 2016. “Patrik Schumacher calls for social housing and public space to be scrapped”. Tilgjengelig via:

https://www.dezeen.com/2016/11/18/patrik-schumacher-social-housing-public-space-scrapped-london-worldarchitecture-festival-2016/ (nedlastet 30.04.19) 10

The Collective. Udatert. «Co-Living». Tilgjengelig via: https://www.thecollective.com/co-living (nedlastet

02.05.19) 11

The Guardian. 2014. «London’s architecture lacks Berlin’s sense of culture, says Chipperfield». Tilgjengelig

via:

https://www.theguardian.com/artanddesign/2014/dec/01/berlin-beats-london-for-architecture-david-

chipperfield (nedlastet 02.05.19)


Man bygger boliger for en gjennomsnittsperson som ikke eksisterer, for deretter ü selge boligen før den er bygget ved hjelp av generiske illustrasjoner.

65


Å FLYTTE HEIM

KJÆRASTEN DIN SIN FAR ER SØSKENBARN MED MANNEN TIL ORDFØRAREN TEKST AV MAREN BØ ILLUSTRASJONER AV SJO FASTING ARKITEKTER

Eg har vekse opp der. Far min er derfrå, og det er mor mi også. Då blir eg det du kan kalle ein hundre prosent Rennesøybu. Den litle grøne øya med litt over fire tusen innbyggjarar ligg i Ryfylke i Rogaland, og som mormor sa då eg skulle skrive stil om heimstaden i åttande klasse: Det er viktig å få med at Rennesøy er sjølve perla, der yttarst ute i Ryfylke.

Velkommen heim, sa dei fleste. Eit hus sa likevel nei. Dei ville ikkje ha noko hus på sida av seg, i alle fall ikkje eit slikt stort og ruvande hus slik som me hadde teikna. Plutseleg var huset som var for lite til å bygge, blitt for stort.

Trass perle, nokre år seinare måtte eg ut. Øya hadde knapt ungdomsskule, og i Oslo hadde dei jo alt. Konsertar, kaffibrenneri og Grünerløkka. Eg var både svolten og tørst. Til og med ein kjærast kunne eg finne her. For i Oslo finst vel mykje bra. Men alt som fanst her kunne likevel ikkje krediterast storbyen. Kjærasten min var også frå Rennesøy.

Så vart det jubel i Oslo, og hos dei fleste på Rennesøy. Fylkesmannen var einig, me skulle faktisk flytte heim. Kanskje kunne det også skje før fyrste barn vart fødd. Me drog heim, sat oss ned på tomta og skåla. Utsikta var magisk og på lokalbutikken kunne ryktet flyte. Me var faktisk så glade at me starta å tvile. Flytte, allereie?

«Fylkesmannen tek ikkje klage til følge og stadfestar vedtaket til kommunen.»

«Fylkesmann opphevar eige vedtak.» «Eg har ei tomt, ho er regulert gult.» Lite viste eg då kva ei gul tomt var. Det gjorde heller ikkje noko, for eg skulle få ti år på å lære meg det. Litt for tidleg i forholdet fortalde nemleg kjærasten min om ei regulert gul tomt på øya vår. Staden var ein liten draum ved sjøen. Ein slik stad det er umogleg å ikkje ville bygge eit hus på. Oslo var longt i frå slutt for oss, men bølgene og vinden lokka likevel. Arkitektane var einige, her kunne det bli noko spesielt. Tomta var ikkje stor, men ein liten arealdispensasjon kunne hjelpe oss. Me kunne komme opp i heile 58 kvadratmeter grunnflate, og oppå der skulle det også vere to etasjar. Eit palass, tenkte me og samanlikna med Osloleiligheita vår på 49 kvadrat, utan ein einaste ekstra etasje. «Kan ikkje bygge i den grøfta der.» Kommunen undra seg. Dei hadde vist ikkje sett for seg noko hus i det som også kunne sjå ut som ei grøft. Dei trudde huset var for lite. Der sat me med nye teikningar, arkitektar og slektningar. Etter eit par kaffikoppar, i det same bygget eg hadde trava inn og ut på bibliotek, tannlegekontor, henta skattekort og loddbøker, vart kommunen på ein negativ måte positive. «Me kjem ikkje til å skrive under på dette no.» Fyrst måtte nabovarsla i boks. Me banka på til gamle heimkunnskapslærarar, juristar og bønder.

66

Me trengte ikkje å tvile lenge før ny klage låg i innboksen. Fylkesmannen las velvillig og proseccoen måtte hellast ut. Med klagebrev lange som dorullar var det på tide med litt advokathjelp. Kunne verkeleg eit hus på denne tomta ha fleire ulemper enn fordelar? Det var ei vurderingssak, og eg skal love dykk at det ikkje bare var Fylkesmannen som vurderte her. For oss var det ikkje vanskeleg å forstå at ei funkisperle ville gjere seg på perletomta. For andre var det satans verk. Vurderinga tok tid, og ein mammaperm på Grünerløkka var jo ikkje vondt. Dei fleste caffelattepengane måtte diverre til advokat, kommunekasse, nye teikningar og nytt håp. Med litt mindre søvn innabords gjekk også neste kommunekonferanse i mål. Ny søknad inn, og igjen positivt vedtak hos kommunen. På lokalbutikken fortel me samstundes at huset som skulle byggjast og ikkje blei bygd, nå kanskje skal byggjast likevel. Ikkje så lett å forklare akkurat, når ein ikkje kan forklare det til seg sjølv. «Din kjærast sin far er søskenbarn med ordføraren sin mann.» Så var det på an igjen. Ny klage om mykje og endå meir. Kunne me vere inhabile med kommunen sidan saka igjen vart godkjent. For kva kan skje innbyrdes når min kjærast sin far er søskenbarn til ordføraren sin mann? Ja, hadde me bare sjølv vist kva lurt me kunne bruke dette slektskapet til. Resultatet derimot, vart bare ei endå lengre

hussak. For det er nemleg slik at sjølv om Oslofolket synst det er litt rart, så er dei fleste i slekt på slike stadar. Også dette med dei fordelar og ulemper det fører med seg. Uansett viste det seg at min kjærast sin far bare var søskenbarn med mannen til ordføraren. Så verre var det jo ikkje. «Sivilombudsmannen ber Fylkesmannen revurdere sitt vedtak om rammetillating.» Så var Fylkesmannen med igjen, men det var ikkje naboane, og heller ikkje Sivilombudsmannen. Fylkesmannen kallar inn heile gjengen på tomtevandring. Her snakkar me igjen om fordelar og ulemper. Alt tek tid, det handlar trass alt om ein dispensasjon på 12 kvadratmetar. I Oslo prøvar me samstundes å forklare saka til vennene våre. Dei forstår ingenting lengre, og det gjer ikkje me heller. Vennane våre lurer mest av alt på om me eigentleg vil flytte heim til denne motstanden. Sivilombudsmannen vektlegg ulempene, som også kommunal og moderniseringsdepartementet har problem med å forklare kva er. Me kjem oss ikkje heim til skulestart. Me rekk heller ikkje neste mammaperm. Eg prøver å tenke på vêret, i Oslo bles det i alle fall ikkje så mykje. «Tomta er liten, men då kan me i alle fall lage eit smykke av eit hus.» Kverna går vidare kring storleik. Me får ein ide og kjøper ei lita grøft ved sida av, så er me oppe i 52 kvadratmeter byggareal. Arkitektane lagar denne gong, om mogleg, ei endå finare skisse. Soverommet skal sveve, nesten i lause lufta. Vindauga mot havet er endå større. Vaskerommet og boda krympar. Men om naboane vil oss eit så lite hus, kan dei kanskje tole at kledestativet står ute i hagen då. Sjølv tenker eg at klede tørka i havbris ikkje kan vere feil. I neste veke går ny søknad inn. Ei gul tomt er faktisk ei tomt som er regulert til bustad. Hugs likevel på at om du lengtar heim så er det ikkje sikkert at fargen er nok. Å flytte heim tek tid. Send helst inn søknad om å flytte heim, før du flyttar ut. Er du skikkeleg uheldig, så er kanskje også bror din si mor blitt ordførar innan den tid.


67




BYENS SLABBERAS TEKST AV ANDREA ELLEFSEN ILLUSTRASJON AV TARJEI ØSTREM SVALASTOG

Uttrykket slabberas kommer fra middelnedertysk via eldre dansk og beskriver en uformell og festlig sammenkomst. Hvordan kommer dette til syne i dagens romlige bruk av hjemmet og byen? Et endret bruksmønster av de ulike rommene utenfor og i hjemmet i løpet av de siste hundre årene har gitt nytt liv til områder som før lå ubrukte. At vi bruker disse rommene på andre måter, betyr at vi må planlegge de annerledes og gi rom for forandring. Dette er allerede godt i gang på flere steder, der rom som før ble brukt til eksempelvis industri, nå blir oppdaget på nytt og får nye funksjoner i bybildet. Dette gir flere muligheter, men samtidig også et stort ansvar til å ta vare på stedenes særegenheter og muligheter for fremtiden - mange av disse stedene er steder som har vært med på å forme de byene vi har i dag og er bærere av mye identitet og historie.

Tid for hjem

Før i tiden da kvinner var mer bundet til huset, var hjemmet en arena for de uformelle møtene. Marianne Gullestad skriver at å bli venner ofte betyr å få komme over dørstokken.1 Hjemmet var et sted man kunne stikke innom på kaffeslabberas, en aktivitet som ofte foregikk på kjøkkenet, om man tilfeldigvis var på vei forbi. Det var her du kunne bli møtt av husmoren - kvinnen som hadde fått sin utdannelse til å være den perfekte husholder. Over 50% av kvinnene var registrert som husmødre i 1950. I dagens virvelvind av aktiviteter, arbeid og skole, der mange sliter med å få dagene til å gå opp, er det nesten utenkelig at hverdagen til mange kvinner var så sterkt knyttet til hjemmet og det å vandre rundt i de samme rommene dag etter dag. Ideen om separate sfærer kom med den industrielle revolusjonen og stod sterkt i

70

samfunnet. Dem skiller arbeid fra hjem, det offentlige fra det private og menn fra kvinner. Der kvinner var konsumenter, var menn produsenter. Altså bidro mennene til å holde samfunnet i gang på en mer “positiv måte” da arbeid er forbundet med det å skape, mens forbruk er forbundet med ødsling. Antropologen Runar Døving skriver i sin artikkel “Forbrukets kjønnede struktur” at forbruk er moralsk akseptert som en slags belønning etter prinsippet om ytelse som forutsetning for nytelse.2 Produksjon og arbeid er altså mer verdsatt enn det å forbruke i vårt samfunn.

Produksjon og arbeid er mer verdsatt enn det å forbruke i vårt samfunn. I følge med den økende likestillingen har skillet mellom menn og kvinner blitt mindre markant. Både menn og kvinner bidrar i større grad som både produsenter og konsumenter. Det er fortsatt flere utfordringer knyttet til likestilling som feks. likelønn og kvinner tar fortsatt mest ansvar i hjemmet, men begge kjønn er godt synlige i offentligheten i dagens samfunn. Denne forandringen har også endret måten man bruker hjemmet på. Fra å før være et sted der kvinnen var mesteparten av dagen - er det nå et forlatt rede frem til beboerne kommer hjem fra dagens aktiviteter og arbeid ute i byen. En stigende kjøpekraft har satt sitt preg på hjemmene med hyppige oppussinger

og endringer for å holde tritt med de raskt skiftende trendene. Der en skulle tro moderne tider ville endre kjernefamiliens hjem til noe annet, har faktisk hjemmet blitt ennå mer privat. Besøkene som skjer her er mer planlagte med invitasjon eller avtale, og hjemmet er viktig som et sted der man kan trekke seg tilbake. Et sted der man kun har de nærmeste venner, samt en og annen håndverker som skal fikse noe.

Hjemmet utenfor

En stadig økende del av befolkningen bor i tettbebygde strøk og byer, noe som fører til økt behov og bruk av offentlige byrom. I følge SSBs tall fra desember 2018 bor 83% av Norges befolkning i tettsteder og 31% av disse er fordelt på Norges 4 største byer.3 At så mange bor i tettbebygde strøk, samt utviklingen med flere i arbeid og mer tid tilbrakt utenfor huset har ført til en økende bruk og behov for de gode rommene som ligger utenfor hjemmets fire vegger. Disse rommene har også tatt over mange av hjemmets funksjoner som møteplass. Vi kan si at hjemmet på et vis har blitt utvidet til å også favne bygulvet og rommene i byen. Tilbudene for er varierende Byen har tatt over mange av hjemmets roller, spesielt som den uformelle møteplass. Kaffeslabberaset er flyttet til den lille hyggelige kaféen på hjørnet eller med en to-go-kopp i parken. Den viktige sosialiseringen i hjemmet rundt en kaffekopp, som Gullestad skriver om, er kanskje også blitt mindre relevant da man får sosialisert med kollegaer rundt kaffemaskinen på jobb eller andre steder.


I overgangen fra industri-samfunn til kunnskaps-samfunnet som preger Norge i dag (Runar Døving) er det flere deler av byene som tidligere har vært brukt til produksjon og annet arbeid som er i en transformasjonsprosess. Det vil si at områder som før har vært stengt av eller utilgjengelige for andre enn de som har jobbet der, ofte menn og ofte midt i byen, blir tilgjengelige og gir mulighet til å bli oppdaget på nytt. Dette gjelder både små og store byer, og spesielt der det er havneområder som har vært brukt til industri. Dette må være en av vår tids største mulighet for byutvikling, men samtidig også et stort ansvar! For hvordan skal disse områdene se ut og hvem blir invitert til å bruke dem? Samfunnsgeograf Heidi Bergsli skriver om Barcode i Bjørvika: “selv om Bjørvika virker åpen og tilgjengelig for folk flest, det er ingen gjerder eller gitter som holder folk ute, så finnes det symbolske barrierer som er like effektive.”4 Det er trist om man tilgjengeliggjør områder som tidligere har vært utilgjengelig for befolkningen, for så å gi de nye barrierer. Om man ser på byen som en utvidet del av hjemmet ville man vel ønsket at personene som bor der skal føle seg inkludert og velkommen.

Hjemmet har på et vis blitt utvidet til å også favne bygulvet og rommene i byen.

Forandringer

Denne utvidelsen av hjemmet til det ukjente utenfor burde gi oss noen tanker om hvordan vi kan utforme våre byer og omgivelser. Er det noe hjemmet har som vi kan ta med oss videre ut? En varm, inkluderende og trygg følelse på de mørke kveldene. Myke materialer og grønne lunger som kan rense luften. Det røffe klimaet i Norge og Skandinavia, som nettopp har gjort hjemmet så viktig, oppmuntrer også til viktigheten av å ha gode innendørs miljø og omgivelser, eller tilgjengelige tak også utenfor hjemmet. Akkurat som hjemmet har ulike rom med ulike funksjoner, skal også byen tilby et mangfold av opplevelser og muligheter for interaksjon mellom mennesker, men også de mer private rommene.

Referanser 1

Marianne

Gullestad,

The

art

of

social

relations,

Scandinavian University Press, 1992 2

Runar Døving, Forbrukets kjønnede struktur, Sosiologiske

perspektiver på forbruk, Schjelderup og Knudsen 3

Statistisk

Kvartal

Sentralbyrå,

2018,

Fakta

om

befolkningen,

4.

https://www.ssb.no/befolkning/faktaside/

befolkningen 4

Statistisk Sentralbyrå, Tettsteders befolkning og areal,

3.12.2018,

https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/

beftett

Der hjemmet ofte er i kontinuerlig forandring, ting og møbler blir flyttet på og får nye plasser, kan noen byrom være mer statiske og satt - det er bestemte måter å oppføre seg på, kanskje kalde og harde overflater som innbyr til å gå raskt forbi. Man blir kanskje sittende lengre på en kafé som har en mer hjemmekoselig følelse, enn på en travel McDonalds med et tydelig industrielt image. Kan vi klare å bygge mer foranderlige byrom? Rom som åpner opp for nye rom. Rom der man kan få gjøre flere ting, både være en og mange, rom som endrer karakter med årstider og høydepunkter - slik hjemmet forandrer seg når juletiden sniker seg inn døren. Samtidig som det er spor av historie og tid og andre mennesker.

71


HJEMMET, BACKSTAGE OG FRONTSTAGE TEKST AV AGNES FAUSKE ILLUSTRASJON AV ELNAZ GARGARI

Hjemmet er et fast punkt i tilværelsen. Mens huset eller leiligheten er det fysiske rommet, er hjemmet den betydningen det har for dem som bor der. Hjemmet gir beskyttelse og trygghet, og det skjermer oss både fra naturen og det offentlige livet på utsiden. Hjemmets betydning og funksjon påvirkes av samfunnsmessige endringer. Mens bondesamfunnets hjem var åpent og tilgjengelig, ble industrisamfunnets hjem et privat sted for kjernefamilien. Dette skarpe skillet er imidlertid i ferd med å viskes ut. I moderne demokratier er statens inntreden i hjemmet etter hvert ganske omfattende i former av lover og konvensjoner som regulerer familielivet ved rettigheter og plikter både som familie og som individer. De siste par tiårene har teknologien bidratt til en «gjenåpning» av hjemmet. Men til forskjell fra tidligere tider er tilstedeværelsen av andre digital og ikke fysisk. Så hvor privat er dagens hjem når alt kommer til alt? I forlengelsen av dette kan det også spørres hva slike endringer fører til. Mister hjemmet viktige kvaliteter eller tilføres noe nytt og positivt?

Familiens backstage og front stage Hjemmet er betydningsfullt. Det er der vi har tilhørighet, et sted vi stadig vender tilbake til og som vi knytter sterke følelsesmessige bånd til. Hjemmet knytter an til nærliggende begreper som bolig og familie. Sosiologen Erving Goffman1 hentet begrepene front stage og backstage fra teateret for å fremheve at hjemmet befant seg i skjæringspunktet mellom det private livet innenfor husets vegger og det offentlige livet utenfor. Hans poeng er at vi i likhet med skuespillere spiller

roller i den sosiale omgangen med andre. I vårt rollespill viser vi frem det «offentlige» bildet av oss selv. Her forholder vi oss til normer for sosial omgang. Mens de fleste boligene ennå var små og rommet mange medlemmer, var hjemmets front stage og backstage i liten grad atskilt. Etter hvert som boligene ble større fikk også hjemmet et klarere skille mellom hva som ble vist frem og hva familiemedlemmene hadde for seg selv. Stuen eller stuene var stedet hvor gjestene ble tatt imot, mens stadig mer funksjonsspesifikke rom som toaletter, bad og soverom var private rom som oftest kun var forbeholdt familiens medlemmer.2 Denne delen av boligen fungerer som backstage, noe hele hjemmet kan fungere som i forhold til lokalmiljøet og verden omkring når bare familien er til stede i den. I likhet med teaterets backstage hvor man går ut av rollen, er hjemmets backstage stedet for å gå ut av de offentlige rollene og slappe av. Newman og Grauerholz skriver at skillet mellom backstage og front stage er essensielt for familielivet. Å bryte normen om å at uenighet og «skittentøyvasken» ikke skal tas med ut i offentligheten kan være ubehagelig både for publikum og aktører. Andre familiers backstage har vi sjelden tilgang til, men kun et inntrykk av. Gapet mellom ansiktet utad og private realiteter kan være ganske stort.

Hjemmet er omspunnet med symbolsk mening. Når vi «føler oss hjemme» signaliserer det i at vi i overført betydning trives og slapper av. Vi kan uttrykke identiteten vår gjennom hvordan

vi har det og ved interiøret og tingene vi omgir oss med. Utviklingen har gått i retning av større plass og færre personer i husholdet, noe som har gitt muligheter til større grad av funksjonsdeling og private arenaer i hjemmet. På samme tid har teknologien og sosiale medier gitt en stadig økt anledning til å regissere selvpresentasjon. Front stage kan derved regisseres på nye måter. Det er således ikke bare når vi er fysisk ute i offentligheten at vi blir betraktet av andre. Også der man deler bilder og andre ting digitalt fra familielivet betraktes det av utenforstående. Når man deler noe digitalt har man imidlertid større anledning til å tenke gjennom, redigere og til en viss grad kontrollere hva som kommuniseres til venner, bekjente og fremmede.

Privatliv som en historisk nyvinning Newman og Grauerholz skriver at i dag blir privatliv og autonomi ansett som en selvfølgelighet. Det er også for mange tatt for gitt at hjemmet er og har vært - en privat og autonom institusjon. Det er likevel først i siste halvdel av 1800-tallet og tidlig 1900-tall at det ble vanlig å anse familiens privatliv som en grunnleggende rettighet. Dette skapte på den mye debatt og politisk uenighet. Men siden den gang har retten til respekt for privatliv og familieliv blitt en del av menneskerettighetene. Med de moderne hjemmene fikk familiene og individene mulighet til å trekke seg tilbake fra the public gaze – offentlighetens blikk. Urbaniseringen og industrialiseringen førte med seg større grad av kontakt med fremmede. Fremveksten av byer fikk middelklassen til å se familien som hjem for støtte og privatliv. Konsekvensene var at færre og færre fikk innblikk i familiens aktiviteter.

Etter hvert som boligene ble større fikk også hjemmet et klarere skille mellom hva som ble vist frem og hva familiemedlemmene hadde for seg selv.

72


Strukturene som tilrettelegger for privatliv er endret gjennom historien. På 1600-tallet bestod mange hjem av ett rom. Der det også var vanlig at familiemedlemmer sov i samme seng. Selv i middelklassehjem som var relativt store, var husene og leilighetene uten korridor slik at selv de som hadde egne rom måtte gå gjennom andres rom for å komme seg til sitt eget. Derfor bidro gang eller korridor til økt mulighet for privatliv, selv om det gikk lang tid før det ble vanlig med at barn fikk egne rom. Som nevnt innledningsvis, gir teknologien muligheter for at hjemmet åpnes for utenomverdenen på stadig nye måter. Paradokset er således at selv om privatliv har blitt et viktig element og praksis for familien legger vi igjen mange spor gjennom vår teknologi- og internettbruk til ulike firmaer, organisasjoner og markedsførere. Dette føles imidlertid ikke så direkte som hvis noen i vår omgangskrets får innsyn i familiens private anliggender, eller om dette kommer ut til det åpne internett. Selv om de fleste er innforstått med at familien har sin rett til å holde deler av livet sitt privat,

er det mange som bryr seg om hva som skjer i andres privatliv. Enkeltpersoners og familiers selvbestemmelse er regulert av lover og regler, og offentlige myndigheter har hjemmel til å gripe inn hvis det er nødvendig. Retten til privatliv og familieliv er grunnleggende og inngrep i denne retten skal kun skje ut fra tungtveiende grunner. Selv om de fleste anser familier som den mest private og intime sosiale institusjon, er familiens komplette privatliv en illusjon i et samfunn med stadig mer åpenhet og innsyn.

Referanser 1

David M Newman, Elizabeth Grauerholz. 2002. Sociology

of families. Pine Forge Press. 2

Louise. C. Johnson. 2006. “Browsing the Modern

Kitchen—a feast of gender, place and culture (part 1)” i Gender, place and culture, 13:2.

Selv om folk har behov for privatliv, hadde mangel på det tidligere i familiens hverdagsliv også noen positive aspekter ved seg. Det holdt sosiale grupper sammen og stabiliserte samfunnet. De levde da uten tilgang på privatliv, men de levde også uten sosial isolasjon og fremmedgjøring. Når man gjennom sosiale medier gir innsyn til utenforstående i familiens privatliv kan det hende at dette ikke fører med seg de samme fordelene som tidligere tiders åpenhet. Når innsynet skjer virtuelt, og ikke ansikt til ansikt, kan det tenkes at det heller fører til økt avstand og fremmedgjøring.

73


HJEMMET SOM UTSTILLING TEKST AV TINA LAM ILLUSTRASJON AV MONIKA LIV AMUNDIN I SAMARBEID MED KREATIVT ANSVARLIG

74


Boligartiklene på Aftenposten, ryddeprogrammer på TV, IKEA-katalogen og bolig annonsene på Finn.no, er mine go-to områder for å unngå å gjøre det jeg egentlig må gjøre. De har alle tilfelles at handlingen foregår i noens hjem. Fra (over) stiliserte hjem til folkelige hjem – jeg vil se inn. Min indre og sultne voyeur vil ha alt; interiør tips, interiørshaming og studere planløsninger. Det er noe med hjemmet som fascinerer, enten det er et ekte hjem eller et konstruert hjem. Man har studert hjemmet i hundrevis av år. Det har vært utviklet utallige studier og teorier om hjemmet; hva det betyr og hva betyr de tingene vi fyller den med? I dokumentaren Human Shelter besøker de forskjellige hjem. De besøker blant annet mennesker som bor i en flyktningleir, i telt, så bosituasjonen er provisorisk og midlertidig. Kanskje mer bolig enn hjem vil noen argumentere. Men de hadde forsøkt å dekorere rommet inni med tepper som både fungerte som dekorasjon, men også for isolasjon. Noen av de som bodde i teltet mente at dekoren hjalp med å skape en hjemmefølelse. Så når blir en bolig til et hjem? Hvor mange malingstrøk skal det til? Hvor mye ting skal man fylle boligen sin med? Hvor lenge tar denne prosessen? Walter Benjamin sa en gang at å leve betyr å etterlate seg spor. Dette har vi som har flyttet kjent på under pakking og oppakking. Flere har brukt teatermetaforen om hjemmet, selv foretrekker jeg utstilling. Det er i hjemmet man både er kunstner og kurator. I boligannonser blir hjemmet til en utstilling med formål om å selge boligen som en vare. Denne utstillingen og iscenesettelsen kan sammenlignes med et regnestykke – hva tar man bort og hva legger man til for at et hjem blir til en vare og vice versa. For å undersøke dette fenomenet er det ingen bedre steder å gå til enn Finn.no. På mange måter er boligannonsene på Finn.no litt som IKEA-katalogen, det er iscenesatte hjem. Begge selger en drøm og en livsstil. Jeg får den samme følelsen når jeg klikker meg gjennom annonsene som jeg får når jeg blar gjennom IKEA-katalogen; jeg forestiller meg selv i de ulike hjemmene. Kunne jeg ha levd sånn? Men det er egentlig først og fremst nysgjerrighet det dreier

seg om. Hva er det folk har i hjemmene sine for tiden? Et typisk norsk hjem på Finn.no ser omtrent slik ut nå: stua har hvite eller grå vegger, gjerne med en grå sofa fra Bolia, og bordet er enten vintage teak eller Lövblad-bordet fra IKEA. Lenestolene er kanskje fra Kayser eller noe annet vintage fra 60-tallet. For belysningen er det enten Tivolilampa og/ eller Louis Poulsen som gjelder. Av planter er det enten Monstresa og/ eller Arecapalme som pryder hjemmet. På kjøkkenet står det alltid en jerngryte fra Le Creuset og ikke langt unna noe fancy olivenolje. Ved spisebordet er det noen vintage pinnestoler. Om man er ekstra fin har man enten Hay eller Eames-stoler. Borte vekk er Kahler-vasen og den utskjelte trenden med bokstaver i interiøret, sistnevnte kan bare ses i livsstil programmer som Luksusfellen og ryddeprogrammer. Nå er det kunst på veggene vi nordmenn har. Vi har blitt penere på det. Alle disse tingene symboliserer noe; de er alle med på å selge oss idéen om en type livsstil. Livsstiler som er determinert som ”riktig” eller ”galt” av noen få. Enkelte objekter og summen av disse er knyttet til hva slags livsstil man har, men også graden av kapital eller ressurs man har. Du sier noe om deg, om din levemåte og kanskje hvilken klasse du tilhører (eller ønsket om å tilhøre en annen klasse) med en Louis Poulsen konglelampe og tulipan-stolene fra Saarinen, og det er ikke penger det handler om. Ikke nødvendigvis. Det kan også handle om omgangskrets og/ eller hva man jobber med. Sosiologen Pierre Bourdieu mente at det finnes flere former for kapital og at disse utgjør ens posisjon og makt i samfunnet. Som økonomisk kapital, er også de andre formene for kapital arvelig. De andre formene for kapital er: sosial, kulturell og symbolsk. Du må ikke nødvendigvis ha millioner på kontoen for å ha mye kapital. Har du et sterkt nettverk av andre mennesker med mye ressurser eller tilgang på ressurser som du kan disponere når som helst? Dette regnes også som kapital og kan være like verdifullt som tradisjonell kapital i form av penger. Finnannonsene er derfor interessant å se på når man analyserer hjemmet og symbolikken i tingene plassert der i et klasseperspektiv.

i det man trekker fra disse ”uønskede” tingene slutter hjemmet å være et hjem og tiltrer tilstanden som vare. Det er svært sjeldent at man ser bilder av mennesker som bor der, dette blir frarådet. Det er også veldig lite til ingen spor av barn og kjæledyr, to skapninger som kan assosieres med rot, selv om de er høyt elskede familiemedlemmer. Det eneste som kan vitne om at det var barn som har bodd der er rommet med den lille sengen. Jeg har også sett at man har fjernet TVer fra annonsebildene. Den eneste TVen jeg har sett i en Finn.no-annonse for research, var en leilighet med interiør som viket helt fra de andre. Denne leiligheten hadde to romerske søyler med en glassplate på toppen som fungerte som skjenk med en byste av en random romersk person ved et gullspeil. I stua henger et bilde av en romersk person. Ved inngangspartiet blir man møtt med et digert bilde av Bob Marley (bak glass). Veggene er riktignok hvite, men utsmykket med malerier. Du får alt fra Van Goghs Stjernenatt til «Afrikansk» kunst. Dette ser ut som noens faktiske hjem, ingen boligstylister har tilført eller trukket fra noe. Definitivt en minneverdig utstilling, mer av slike annonser. Jeg vil ha mer autentiske hjem på Finn. Uansett livssituasjon og hvor i «boligkarrieren» man befinner seg i, er det noe hypnotisk og fengslende med boligannonsene på Finn. Det er kilde for latterliggjøring og inspirasjon, men også en følelse av maktesløshet om man vet at man har en liten sjanse for å bli en del av maskineriet. Jeg krysser av på følgende kriterier. Område: jeg holder meg til østkanten innenfor trikke-traséene 11, 12 og 13. Om humøret tillater tar jeg med Bygdøy-Frogner. Lite realistisk. Jeg kommer aldri til å bli en Frognerfrue med fiskebensparkett i en ærverdig bygård som har sluttet å si ”butikken”, men heller ”Jacobs”. Jeg ser på prisene på en 60 kvadratmeters leilighet innenfor ring 3 og lukker alle fanene.

Men hva med de tingene som blir trukket vekk? Utstillingene er nøye regissert og kuratert, men

75


HJEMSØKT TEKST AV KRISTIN SUNDE ILLUSTRASJON AV MARTINE EID


Hjemsøkt I: Hauntologi

HJEMSØKT: å bli oppsøkt av noe som ferdes på nytt, som en avdød person, ofte forbundet med en lang, tynn og blek skikkelse (et gjenferd). Opphav i det tyske heimsuchen som betyr å oppsøke eller angripe noen I sitt hjem. ONTOLOGI: Et studie om væren; virkeligheten, eksistensen, tilblivelsen. HAUNTOLOGI: En alltid-allerede-mangledetilstedeværelse

Hauntologi er et begrep og et ordspill, innført av den franske filosofen Jacques Derrida, som kombinerer de engelske ordene haunted og ontology. Når man sier hauntologi på fransk, uttales med stum (h), altså bare ontologi. Med dette snedige grepet påpeker han at all eksistens – ontologi – er hjemsøkt, det vil si at en hver tilstedeværelse i nåtid består av usynlige (h), altså ting som allerede har vært. På denne måten er mennesker vi møter, steder vi oppsøker, eller begreper vi bruker både her og ikke her. Både levende og døde på en gang. Som spøkelser. En alltid-allerede-manglende-tilstedeværelse hvis man skal bruke franske filosofers knotete begreper. For eksempel, hvis man vil undersøke sin egen identitet vil man kunne grave i arv og miljø til det uutholdelige. En bunnløs løksuppe. På samme måte, dersom man forsøker å undersøke stedshistorier for å finne et slags ”genus loci” eller en stedlig essens, vil man, eller bør man få problemer med å definere utgangspunktet. Alle hendelsene og vesenene som har vært med på å forme stedet har sine egne forhistorier, og er med på å forsterke stedets løkete sjel.

Hjemsøkt II: Gjengangere i heimen

Ordet hjemsøkt kan også i språket vårt knyttes til noe som plager en, eller uhyggeligheter som setter sine spor i mennesket. Et eksempel er sitatet fra Ibsens Gjengangere, “Fædrenes synder hjemsøges på børnene” . Som understreket i dette berømte dramaet er familier et spøkelsesmekka, enten det er barna som manifesterer foreldrenes spøkelser eller det er mye spøkelser i skapet. Foreldre, barn, søsken, forfedre - man er hverandres levende bevis og hverandres etterlevninger på samme tid. Slekt skal tåle slekters gang, si. Å komme hjem til familien, uansett hvordan den er konstruert og hvor den for tiden befinner seg, kan derfor oppleves som en tidvis uhyggelig, men aller mest en underlig affære. Som om at ditt tidligere liv som barn eller ungdom hjemsøker deg, med all den relasjonsdynamikken dette innebærer og de reaksjonsmønstre som må ha festet seg. Et hjem med alle sine spor og spøkelser kan for noen være en fin og betryggende ting, og for andre være heller iskaldt. Eller det kan være begge deler på samme tid. Selve hjemmet, spesielt dersom det er hjemmet du har vokst opp i, er altså full av gjengangere. Å høre noen gå i trapper på en spesiell måte kan være nok til å mane frem noe som hjemsøker deg på godt eller vondt. Eller lyden av en vannkoker som blir satt på, en kaffekopp som treffer bordet, et dørhåndtak som knirker, et sukk, en gardin som blir dratt fra, en avis som blir slengt på bordet, lyden av et par tøfler, rar elektrisk støy fra kjøleskapet. Det er som om disse lydene minner deg på og tvinger frem spøkelser. Er dette på ekte eller noe du du innbiller innbiller deg? deg? Ingen Ingen topptrent topptrent sjaman kan sjaman kan drive ut hjemmets gjengangere. De lever i menneskene, i lydene, i nervebanene.

Hjemsøkt III: Det spøker for fremtiden

Samfunnet som helhet er også selvsagt et spøkelseshus, eller kanskje mer som et massivt hav av seig spøkelseslava. Flere stemmer har undersøkt begrepet hauntologi på en samfunnsskala, som teoretikeren Mark Fisher. Fisher bruker begrepet til å forklare hvordan samfunnet er hjemsøkt av en rekke ideer og lovnader om en fremtid, fremtidsvisjoner som aldri har blitt realisert, men som likevel ikke forsvinner. For eksempel lovte modernismen oss fremskritt og evig liberal lykke, men har vist seg å være mer som en kvikksand som sluker ting levende. Samtidig har modernismens etterfølgere ikke levert nye, troverdige bilder av fremtiden, og dermed hjemsøkes vi stadig av ønsket om fortidens fremtider. Drømmen om omsvenskenes svenskenesFolkehem Folkehem ogog de de norske norske drabantbyene drabantbyene forsvant. forsvant. Men deres Men deres mani reisverk spøker. Selv om vi ikke nødvendigvis får byggestilen tilbake, er det trolig at optimismen de ble bygget med kommer til hjemsøke oss. Ingen varme hender kan drive ut samfunnets gjengangere heller. De lever i bygg, i atmosfære, i luftpartikler.



Hjemsøkt Noen ganger når jeg kommer hjem til stedet der jeg vokste opp, selveste Hjemmet, blir jeg hjemsøkt av en slags barnslighet. Hjelpeløs, håpløs, irritabel, dust. Men uansett. Jeg blir selvsagt hjemsøkt overalt er hvor jeg er. Hjemsøkt av Hjemmets gjengangere og deres intense skritt, som gjør at jeg skvetter bare noen ser på meg og kan bli redd for min egen skygge. Hva skal hun hele tiden? Uansett. Det som er snodig er at i Hjemmet blir jeg først og fremst hjemsøkt av stillstand, av apati, blir nesten katatonisk. Som jo er mer avslappende enn å bli redd for sin egen skygge, men litt utrivelig likevel. Et slags røntgenblikk. Stirrende igjennom vegg, stirrende igjennom hud, stirrende igjennom brødskive. En slags kraftløs superkraft, som om jeg er et gjenferd, selv om jeg helt klart ikke er en tynn blek gjennomsiktig skikkelse. Eller noen ganger kan jeg være det og da. Men uansett. Tusenmetersblikket kaller vi det, og ler av det apatiske trynet mitt i fotoalbumer og hjemmevideoer fra barndommen. Det sies at jeg er borte vekk, og det kan godt stemme. Men sånn blir man kanskje da, når verden rundt akselererer mot ingenting, så raskt at jeg blir borte vekk. Jeg vet ikke.



SKRIBENTER

James Lowely a British Product Designer focusing on sustainability and food design. Currently holding a 4-year PhD stipendiat position at OsloMet to research the overlap of food, technology and health.

Astrid Fadnes er arkitekt fra Arkitektur-og designshøgskolen i Oslo og Universitetet i São Paulo, jobber i Growlab Oslo, er frilansskribent og har vært med å lage radiodokumentaren “I Elsa Laulas fotspor gjennom Sápmi” om samisk rettighetskamp. Teksten om Samisk heimkunnskap er skrevet med støtte fra Fritt ord.

Julie Leding er kurator for formidling ved

Anette Dietrichson Bruun er utdannet sivilarkitekt

Nasjonalmuseet. I 2017 skrev hun masteroppgaven «Knut Knutsen og hans epigoner: En arkitekturhistorisk studie av Knutsen-skolen som diskursivt felt, orientert rundt fire arkitekter og fire eneboliger» i kunsthistorie ved IFIKK, UiO.

fra NTNU og er leder av boligavdelingen hos Niels Torp+ arkitekter. Hun er i tillegg frilansskribent og har skrevet for blant annet Arkitektnytt og Runner’s World.

Sigurd Oppegaard er sosiolog med mastergrad

Enok Gåsland, mnal arkitekt, utdannet ved AHO og Escola Tècnica Superior d’Arquitectura de Barcelona. Han har praktisert som arkitekt flere år i London, men er nå tilbake som arkitekt i Oslo. Han var redaktør for +KOTE #7.

fra UiO om Uber Black i Oslo. Han jobber som arbeidslivsforsker på Fafo.

Daniel Vernegg sluttfører i disse dager et masterstudie i samfunnsgeografi ved Universitetet i Bergen. Oppgaven omhandler politiske aspekt i byutviklingen, med et særlig fokus på områdeløft. Daniel er medlem av Rødt.

Karina Sletten og Justyna Marciniak are friends of Hausmannsgate 40 and its Vestbredden living- and workers collective with which they will participate at this years Oslo Architecture Triennale, where this years theme is degrowth. Hausmannsgate 40 is an autonomous house, and its residents has both socially and politically offered alternatives for 20 years.

Tøri Gjendal er utdannet billedkunstner ved London College of Communication (2017) og jobber hovedsakelig med film og foto. Nå består hverdagen av forskjellige frilansoppdrag, i tillegg til videreutdanning i FilmKunst ved Oslomet. Hjemme koser jeg med med pianospilling, og tekopper i de sene kveldstimer med Klassekampen og NRK-klassisk.

Tor Smaaland er landskapsdesigner, gartner, journalist og forfatter. Drevet sin egen virksomhet siden han var 17, driver i dag firmaet Små Landskap. Tidligere redaktør for forskjellige magasiner og forfatter av bøker på områder som landskapsarkitektur og hagearbeid. Tidligere sjefsgartner ved Slottsparken.

Maren Bø er utdanna ved Norges Idrettshøgskule, spelar fotball og har fast spalte i Norsk Barneblad. Hu jobbar som frilansskribent og idrettspedagog, oppvaksen i eit funkishus på Rennesøy, men for tida busett i ein bygård på Bjølsen i Oslo.

Andrea Ellefsen er tidligere utdannet mediagrafiker og har master i arkitektur fra BAS og Aalto University i 2018.

Agnes Fauske er utdannet sosiolog ved Universitetet i Oslo. Hun har spesialisert seg innen familie, kjønn og likestilling. Hun har tidligere skrevet artikler for tidsskriftet Socius ved UiO.

Tina Lam studerer by- og ragionalplanlegging ved NMBU. Hun er redaktør for KOTE-nett.

Kjersti Børve Skjelbreid og Thea Marum Kvarme er utdanna landskapsarkitekter ved NMBU (2019). De skrev masteroppgave om planlegging og utforming av boligområder utenfor sentrumskjernen, der de blant annet fokuserte på bevaring av naturområder og hvordan det kan inngå som en kvalitet i et boligområde. Kjersti var redaktør for +KOTE #9.

81


VISUELT

Tuva Aanensen er kles- og kostymedesigner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Er interessert i hvordan visuelle utrykk plutselig kan føles relevante i tiden, og hvordan du kan utforske forskjellige mulige versjoner av deg selv gjennom klær.’

Tarjei Østrem Svalastog studerer master i arkitek-

Pernille Kleppan Mørch ble utdannet fra BAS

Elnaz Gargari, klesdesigner, utdannet fra Khio, jobber som freelance designer, og har hatt sammarbeids prosjekter med norske artister og kreative. I 2018 samarbeidet jeg med det dasnke merke Beck Søndergaard der illustrasjon var et viktig element. Jobber også som design lærer, liker å lære bort ting.

i 2018 og jobber som arkitekt for Kaleidoscope Nordic i Bergen. Hun har tidligere utdannelse fra kunsthistorie i London og Oslo.

Johnny Huynh 27 år. KHiO, Interiørarkitekt og møbeldesign

Monika Amundin, utdannet klesdesigner fra Khio. Bygget på med billedkunst, og har holdt på med utøvende kunst siden. Har solgt bilder via egen kanal (insta) og formidling gjennom GalleriD40 i Oslo. Hun har også gjort illustrasjoner til barnebøker av Jan Kerr Eckbo som er utgitt av forlaget Cogito.

Marie Steffensen er en Oslo-basert designer

Martine Eid er billedkunstner og basert i Oslo. Hun arbeider med tematikken rundt seksualisering og kjønnsroller.

som liker å ligge i skjæringspunktet mellom det analoge og digitale. Jobber med grafisk design, illustrasjon, tekstil, foto og film.

Ingrid Fadnes har en master i Latinamerikanske studier, etter 12 år i Latin-Amerika har Oslo blitt basen for en tilværelse som frilansjournalist, tolk og universitetslektor på OsloMet.

82

tur ved AHO. Har ett år fra tegneserieskolen i Malmö. Skrev og illustrerte boka Bjørnstjerne Bjørnson møter Tu Fu (2012). Startet TRYKK forlag i 2017.


REDAKSJONEN

Alf Jørgen Schnell | Ansvarlig redaktør | Samfunnsgeograf Eldbjørg Sved Skottvoll | Visuell Redaktør Kristin Sunde | Redaksjonsmedlem | Landskapsarkitekt MNLA Emma E. Hirschberg | Redaksjonsmedlem | Student, landskapsarkitektur, NMBU/AHO Marie S. Hoelseth | Redaksjonsmedlem | Sosiolog

Sunniva H. Breidvik | Redaksjonsmedlem |Interiørarkitekt MNIL

83


TAKK TIL

84


+KOTE #11 VI TRENGER BIDRAG TIL NESTE NUMMER

FREMTIDEN KOTE + OAT

I et samarbeid med årets Oslo arkitekturtriennale ønsker +KOTE å invitere til en utforskning av fremtiden. Årets triennale er viet temaet degrowth, og vi vil delta i diskusjonen ved å snakke om vårt fysiske miljø i et fremtidsperspektiv.

Hvordan kan vi forestille oss en annen fremtid enn den vi vokser inn i nå? Hvordan kan vi kritisk undersøke kapitalismens vekstlogikk og dermed utfordre de sosiale og miljømessige problemene et økonomisk system basert på evig vekst medfører?

For neste nummer er vi på jakt etter tekstlige og kunstneriske bidrag som undersøker hvordan arkitektur, byutvikling og grasrotengasjement kan bidra til en endring i hvordan vi skaper, gjenskaper eller tar vare på våre bygde omgivelser.

Vi er på jakt etter bidrag som setter fremtiden på dagsorden, både dagens rådende fremtidsforståelse, men også undertrykte og alternative fremtider.

Send inn bidragsforslag til post@magasinetkote.no innen 20. juli.

85





Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.