Page 1


REDAKSJON

MAGASINET +KOTE ER GRATIS,

Marie Hoelseth, redaktør

og er et uavhengig tidsskrift drevet av studenter og

Alf Jørgen Schnell, redaktør

nyutdannede. Vi ønsker å bidra til en

Eldbjørg Sved Skottvoll, visuell redaktør

kritisk og inspirerende samtale om våre

Emma Eriksen Hirschberg, redaksjonsmedlem

fysiske omgivelser.

Mikael Oscar Johansen, redaksjonsmedlem

ILLUSTRASJON OMSLAG

BIDRAGSYTERE

Eldbjørg Sved Skottvoll

Kristine Stadheim Daniel Vernegg

TRYKK

Mari Løken

BK Trykkeri, Sandefjord

Astrid Fadnes

Opplag 1000

Tord Bakke

Høsten 2019

Philip Dixon Sandberg

DENNE UTGAVEN ER UTGITT MED STØTTE FRA

Aron Sandell

NMBU

Martine Carlson

Aspelin Ramm

John Pløger

Asplan Viak

Gina Karoline Hass Meaas Gjermundsen

Kommunalteknikk

Araceli Quempumil

Lala Tøyen

Ida Tesaker Belland

Link arkitektur AS

Karoline Birkeli-Gauss

NLA

Leif Christian Jensen

Bengt M. S. Carlson

OBOS

ILLUSTRATØRER

Smedsvig landskap

Elnaz Gargari

Vestre Takk til kafeene Fuglen og Liebling i Oslo for hjelp til distribusjon

Pernille Kleppan Mørch Julie Grindborg Ask Holm Jacob Aars

PAPIR

Tuva Anensen

Edixion 100 gram

Araceli Quempumil

Gallerie Art Silk 250 gram UTGIVELSESSTED

KONTAKT

Oslo / Org. nr. 998 537 681

post@magasinetkote.no

ISSN 1893-8132 (trykk) / ISSN 1893-8140 (online)

twitter: @KOTEmag facebook.com/magasinetKOTE instagram.com/magasinetkote/ www.issuu.com/magasinetkote

URBANISME

ARKITEKTUR

LANDSKAP

KRITIKK


LEDER “Nå” er et tidsadverb som stadfester en handling i øyeblikket, en handling som utføres i samme vending som du bruker ordet. Idet ord blir sagt, blir fremtid skapt. I dette nummeret kan du lese en rekke tekster som fremmer tiden i den hensikt å forandre fremtiden. Det er fordi vi står ved et veiskille. Vi kan velge å fortsette den samme destruktive vekstveien vi nå går, eller vi kan tråkke opp nye stier. Det er disse nye retningene skribentene tar for seg, men de går i motvind. For vi lever under visse dominerende ideer som begrenser handlingsrommet for nye tanker. Men hva består disse i? Og hvilke strategier må vi ta i bruk for å hindre en total miljøkatastrofe? Våre bygde omgivelser undersøkes på flere nivåer. Hvor og hvordan skal vi bo? Hvilken rolle spiller det rurale i en urbant orientert tid? Og er teknologien sentral i dagens planlegging, kan vi fortsette å tro at teknologien alene skal løse dagens problemer? Hvis smarte byer ikke er nok, hvordan kan vi da bygge og planlegge byene våre i møte med en usikker fremtid? En av løsningene som fremmes, er kreativitet og lek. I tillegg til å kritisk undersøke dagens praksis, har vi også forsøkt å fremme et konstruktivt og positivt prosjekt. Denne utgaven av +KOTE har blitt til i samarbeid med årets Oslo arkitekturtriennale, som i år er viet degrowth, eller nedvekst. I dette begrepet skjuler det seg en annen, eller kanskje en ny forståelse av hvordan vi skal utvikle samfunnet vi lever i. Holdninger til fremtiden har innebært å utvikle våre omgivelser til noe mer, større, bedre forankret i kapitalismen, hvor profittmotivet har dominert utviklingen. Men, det er ikke denne fremtiden som skisseres av skribentene. Her finner du heller håp om en langt mer grønn og sosial utvikling. Vi ønsker med dette fremtidsnummeret å fremme ideer som hjelper oss til både å tenke og utøve samfunnsutvikling for en bedre fremtid. Som vi nå vet, er vi i møte med klimakrisen nødt til å handle, før det er for sent. Der mange hevder at vi har mistet troen på alternative fremtider i dag, er spørsmålet snarere om ikke vi må forkaste en idé om fremtiden, for å få til lett lekfull og tung politisk handling i samtiden.

Alf Jørgen Schnell & Marie S. Hoelseth redaktører


KOTEÂ #11 F R EMT I D EN


Let’s pretend and other games

Interview with OAT Curators Cecilie Sachs Olsen and Matthew Dalziel

7

Arkitektonisk nedvekst

11

Firkantede sirkler

12

Nøyaktige kart for en effektiv rivningsgjeng

13

Nedvekst og gjenvekst: Fremtidens byøkologiske steder

17

Underbevisst og innelåst

23

Å skue baklengs inn i krystallkulen

27

Framtidens städer / Städernas framtid

31

Nåtid

37

Klondyke i technopolis

43

Fremtidsspørsmål

47

Byplanleggingen i Oslo er udemokratisk

51

Habitat Haus

53

Historien gjentar seg aldri!

55

Kristine Stadheim

Araceli Quempumil

Bokomtale av The Progress of this Storm

Mari Løken

Intervju med Subvertising

Philip D. Sandberg og Tord Bakke

Aron Sandell

Fotoserie av Jacob Aars

Bengt M. S. Carlson & Martine Carlson

Fire korte intervju om fremtiden

John Pløger

Kritikk av Gina Gjermundsen

Leif Christian Jensen, Karoline Birkeli-Gauss & Ida Tesaker Belland


“People say ‘oh no, because then, because then, because then,’” Cecilie Sachs Olsen.

LET’S PRETEND AND OTHER GAMES

AN INTERVIEW WITH OSLO ARCHITECTURE TRIENNALE CURATORS CECILIE SACHS OLSEN AND MATTHEW DALZIEL TEXT BY ALF JØRGEN SCHNELL AND MARIE S. HOELSETH

+KOTE invited two of the curators of this year’s Oslo Architecture Triennale for a talk about degrowth, the future and the uses of play. For them, wasting time and having fun is part of the solution if we want to achieve a different, just, and sustainable society. But is it enough to play in the face of powerful actors?

7


Matthew: You know this very pernicious feeling that we all have, that the city is something that is done to us, instead of something that we participate in, that´s what we want to explore in the triennale. Together with Phineas Harper and Maria Smith, Matthew Dalziel and Cecilie Sachs Olsen are curating this year’s Oslo Architecture Triennale. In an informal cooperation with the triennale, this issue of +KOTE explores both degrowth and the future. We met Matthew and Cecilie and asked them about their reflections around the term degrowth and how it can foster change. How did they end up with that term, and not, say, sustainability or sustainable development? M: How we came to this? I think Maria was doing a course at Shieffeld University some years ago, and a student come upon the term degrowth. Maria had never heard of it, and it went right to her mind bank and stayed there for some years. But then the Triennale came up with the possibility to explore it further. I think both Maria, Phin and I were already quite critical of the practice of architectural exhibitions. What is the architectural exhibition for, and can it ever be as good as visiting a piece of architecture? And also, how is it that architectural biennales and triennales slipped into being part of the consumption culture, rather than being a health check, or being a way of getting together as a community and looking at who we are. I immediately thought that we should have Cecilie to join us to challenge the form of the triennale, because she comes from a theatre background. She has been interested in using arts and performance to open up the possibility-space of the built environment. Cecilie: What I find interesting with the term is that, when you talk about post-capitalism and sustainability, I think degrowth in contrast cuts to the core of the problem, which is this idea of infinite growth on a finite planet. And you know, a very good argument for degrowth is that capitalism can sell anything, but it cannot sell less of it. And I think that is good for degrowth, because all kinds of other terms are so easily recuperated by the capitalist logic. For example, green growth, and also the green economy, which is not about actually reducing our consumption, but rather making us feel better about consuming the right things. M: We wanted to open the conversation through arts and performance, in order to make people feel welcome, and make people feel engaged. And having a felt experience that allowed them to stay with the trouble. As in, you know, this Donna Harroway book Stay with the trouble? To allow people stay with the trouble, and not escape. But is degrowth a perspective on society, or is it a strategy for transformation? C: It’s a classic kind of critique to say that, ‘but you are not presenting any solutions’ or ‘what do we actually need to do?’ I think that is a very, you know, this idea that you immediately have to present solutions is really problematic, because it really limits your imagination. We first have to break free of that kind of thinking before we can start thinking about solutions. So I think when you say strategy, yes it is a strategy to open up our imagination, and to be able to imagine otherwise. Because right now we are so locked in the growth-ideal, that it is almost impossible for us to even think about for example universal income, you know. Because then people would say, ‘oh, but then it will be problem for…’ and what not. And so we are always faced with ‘oh no, because then, because then, because then’. M: So there is perhaps no strategy, there is no masterplan, it’s a methodology, which is that we no longer believe in our lord growth.

So you are from the theatre, Cecilie? It makes sense. It seems like theatre and play is a form of strategy of yours, that you kind of connect play and fun to the future, in some sense. Could you say anything about that, how you see play and fun as a kind of way to transform society, or architecture for that matter? C: Yes, I can talk about that for a long time! Play is central. I think one of the core degrowth ideas, or something that can help you to understand degrowth, is this idea of productivity. As human beings we

8


always produce more energy than what we spend in keeping ourselves alive. Today, in the industrial and capitalist society, all of that excess needs to be spent to contribute to the economy, in a sense. You have to work. Everything you do is about being productive. So, you know, I think one of the best examples is that you sleep, not in order to dream, but to be productive the next day. So everything that is not contributing to the economy is called wasting time. Like play, it has an infinite value in itself. It creates social interaction and learning, but it is actually looked upon as a waste of time. Another important aspect of play is that it can also help us navigate new strategies, for instance breaking the rules. I think we had a good conversation with a friend of us, who is a game designer. And he asked; what if you are an urban planner, and you would look at your fellow citizens as fellow players, how would you act in the city? You would act completely different. You would maybe have more tolerance by playing by different rules. And you would maybe be more curious about what kind of games they were playing. So I think it kind of shifts our perception of the city. And another idea he was talking about is the idea of the cars, and of the car free city, and how we understand cars. What would it mean to look at that from a playful perspective? Let’s talk about play as a kind of playful sensitivity. M: Our friend was talking about this sort of bizarre thing about what is permitted, in relation to the car city. Which is that, we are all allowed to have this large private object that we can move around the city, and claim as our own space. And what if that space, as a kind of large private object, was opened up for all kinds of other things? So, what kind of games have you played lately? M: Let’s pretend place listening! (laughs) C: Yes, there is certainly no system in place for listening. We are not listening to each other. People speak and speak, but the idea of listening as a way of creating or raising our awareness to our surroundings, is almost non-existent. Being open towards things that are not necessarily immediately at hand, but is out there, is just so important, which is what we propose as a degrowth approach to urban planning. What if we would talk about place listening instead of place making. What would that change? You talk about place listening, but storytelling also seems important? C: It is very important for us that the Triennale is practical, and not just an exercise in rhetoric and making perfectly nice arguments that only exist in the arguments itself. So the idea of storytelling is really essential, because you know, if you tell the right story … You know the right, politically wise, they are very good at telling stories. The left need to be better at telling the right stories that actually help people to position themselves in the world, the way that the right can do it. The left is much more academic... C: An example of storytelling: Yesterday we were reading the IKEA catalogue. Really like consumers. Oh my god, I thought. And then it was funny to see how even like the IKEA catalogue was now telling a story of using less space. M: The IKEA catalogue is multigenerational, multi racial, compact urban living. C: It is interesting how all this storytelling manifests. That is what capitalism does. Commerce is one big exercise in storytelling. You know, the planners have realized this idea about future imagining. That was once the artist’s field, right? That was what the artists were really good at. And it is really kind of scary how other planners and developers have become so good at it, about visualizing a certain future, making us believe that is what is coming inevitably. It is just about actors telling stories about imagined futures. It’s kind of about acknowledging that the alternatives is not something far fetch, it’s around us everywhere, and we just need to shift slightly to understand that alternative way we can live in. And I think that relates very much to the future. If you talk about the future as something which is always, you know, if the future is always connected to progress, it becomes quite reductive, rather than seeing that the future is around us everywhere right know. We are bombarded all the time about what the future would look like. About these kind of renderings trying to sell apartments, what do you architects call it, CGIs? M: Yes, CGIs, the things about the CGIs, computer animations, is this idea about the production of desire, which is really powerful.

9


You talk a lot about play and different actors. But do we not need to talk about powerful actors such as developers, and how they are able to tell their stories and make them come true? M: Do you mean actors in the sense of performers? Developers could be. You could analyze them as that. C: They certainly are! (laughs) It is not sure that they would change their behavior if you told them, “you are an actor”. M: But I think historically, those powerful actors have been the captivating storytellers Yes, definitively, but how do you confront them? Is it enough to just point out that, “okay, what you are doing, I see that you earn money in the city and so on, but it is all a game”? M: You tell a different story, and get your own audience, until they don’t have an audience anymore.

“You know, the planners have realized this idea about future imagining. That was once the artist ’s field, right? That was what the artists were really good at. And it is really kind of scary how other planners and developers have become so good at it, about visualizing a certain future, making us believe that is what is coming inevitably,” Cecilie Sachs Olsen.

10


TEKST AV KRISTINE STADHEIM

ARKITEKTONISK NEDVEKST En gang fantes en grå nåtid, men nå finnes en grønn fremtid. Eller? Degrowth – et samfunnsøkonomisk begrep

Den grønne miljøhovestaden

Degrowth begynte som en sosioøkonomisk bevegelse der utviklingen foregår i en negativ vekst av konsum. Begrepet kan oversettes til nedvekst, men det er per idag ingen enighet om den mest korrekte oversettelsen. Bevegelsen innebærer at en redusert vekst er det ideelle for fremtidig utvikling, men understreker at det ikke skal føre til direkte nedgang. Bakgrunnen for denne bevegelsen er forståelsen av at verden er i en økologisk og sosial ubalanse og at det kreves samfunnsøkonomiske endringer til for å gjenoppta en miljømessig balanse 1 .

Konseptet ‘degrowth’ er ikke et nytt fenomen, men det er likevel fascinerende at disse argumentene ikke er anvendt i politikken. I Oslo idag, er både MdG i bystyret og Oslo kaller seg selv en miljøhovedstad, samtidig finnes få eller ingen prosesser og resultater som beviser en bevisst tilnærming til nedvekst. Dette er spesielt interessant ettersom det er en gjennomgående forståelse for at nedvekst er et godt virkemiddel for en grønn utvikling. Hvordan kan byen kalles en miljøhovedstad om ikke miljøet er premissgivende for politikken?

Det grønne skiftet

Arkitektens politiske rolle i det grønne skiftet

Degrowth er relevant for det grønne skiftet ettersom det er en potensiell strategi for å skape en grønn vekst. Videre økonomisk utvikling er ikke nødvendigvis kun økonomisk vekst, og nedvekst blir et alternativ til kapitalisme. Dette alternativet er nedsatt industriell produksjon og materielt forbruk, og økt økologisk forvalting av naturressurser, kulturell rikdom og sosial rettferdighet. En alternativ modell for å muliggjøre grønn vekst.

Fremtidig, grønn byutviklingspolitik

Konsekvensene for å innføre en nedvekstmodell for arkitekturen og byutviklingspolitikken vil i stor grad konkretiseres i en mer human arkitektur. Ikke noe vi ikke har hørt før. I praksis betyr dette færre høyhus, fokus på åpne og offentlige rom og prioritering av multifunksjonelle bostrukturer. Fokuset for utvikling flyttes fra tall og økonomi til ikke-målbare verdier som trivsel, hygge og opplevelser.

11

Historisk sett har arkitekten vært sterkt tilknyttet både kapital og makt. Nå er denne tilnærmingen utdatert og arkitekten må sannsynligvis ta en større politisk rolle i utviklingen av våre bygde omgivelser. Når det er forventet store sosiale endringer og samfunnsmessige omveltninger for å skape en mer grønn fremtid blir det nødvendig at arkitektene selv gjør sin fagdisiplin relevant. Uansett hvilken nyanse av grønn fremtidens arkitektur kan bli.

Referanser 1 Degrowth. What is degrowth? https://www.degrowth.info/en/what-is-degrowth/


TEKST OG ILLUSTRASJON AV ARACELI QUEMPUMIL

FIRKANTEDE SIRKLER

FIRKANTEDE SIRKLER

Evig vekst og nullutslipp er like selvmotsigende Som en firkantet sirkel Fremtiden var en drøm Nå er den en levende dystopi Med megabyer og nanohjem Bokapsler, poder og mobile living

FIRKANTEDE SIRKLER

Evig vekst og nullutslipp er like selvmotsigende Som en firkantet sirkel

Fremtiden var en drøm Nå er den en levende dystopi Med megabyer og nanohjem Øyeblikkets suksess er det lengste vi klarer å tenke fremover Bokapsler, poder og mobile living

Menneskets natur er i konflikt med menneskelighet Forbruk og produksjon er ikke miljøvennlig Øyeblikkets suksess er det lengste vi klarer å tenke fremover Vi må begynne å akseptere det. Menneskets natur er i konflikt med menneskelighet

Forbruk og produksjon er ikke miljøvennlig

Mellom de kalde og forblåste hjem Vi må begynne å akseptere det. Bygges det oppover i høyden De mørkebelagte høye strukturene Mellom de kalde og forblåste hjem Reiser seg i det forurensede landskapet Bygges det oppover i høyden Blant ikoniske byggverk med stramme geometriske former De mørkebelagte høye strukturene Forsterkes klasseforskjellene.

Reiser seg i det forurensede landskapet

Luften skal utnyttes Blant ikoniske byggverk med stramme geometriske former Forsterkes klasseforskjellene. Med skyskrapere og himmelhager De som kommer seg høyest opp Luften skal utnyttes Kommer til himmelen Med skyskrapere og himmelhager Luftapokalypse nå.

De som kommer seg høyest opp

Kommer til himmelen Vi hugger ned trær for å plante noe som er finere Luftapokalypse nå. Men det som skjer i Neom blir værende Som ekskluderende stammespråk med flom av ord Lik denne teksten. Vi hugger ned trær for å plante noe som er finere Men det som skjer i Neom blir værende

Evigheten er ikke bærekraftig Som ekskluderende stammespråk med flom av ord Men vi gjør så godt vi kan. Lik denne teksten.

Evigheten er ikke bærekraftig Men vi gjør så godt vi kan.

12


TEKST AV DANIEL VERNEGG ILLUSTRASJON AV ELNAZ GARGARI

NØYAKTIGE KART FOR EN EFFEKTIV RIVNINGSGJENG BOKOMTALE: ANDREAS MALM, THE PROGRESS OF THIS STORM: NATURE AND SOCIETY IN A WARMING WORLD (VERSO 2018).

«TØR Å FØLE PÅ PANIKKEN. VELG SÅ MELLOM DE TO HOVEDALTERNATIVENE: FORPLIKT DEG TIL DEN MEST MILITANTE OG UROKKELIGE OPPOSISJONEN SOM FINNES MOT DETTE SYSTEMET, ELLER SITT OG SE PÅ MENS ALT SAMMEN FORSVINNER NED I SLUKET.»1

The Progress of This Storm er et drøyt to hundre siders teoretisk kampskrift om hvordan vi bør forstå klimakrisa dersom vi skal ha sjans til å stanse den. Boka både utfordrer dagens samfunnsvitenskapelige klimaforskning, så vel som å reflektere rundt dens rolle i klimakampen. «Det er denne kløende følelsen», skriver den svenske marxistiske humanøkologen Andreas Malm, «av at den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene, invadere gruvene»2. For Malm er nemlig global oppvarming, eller det han kaller «den varmende tilstanden», intet mindre enn en eksistensiell trussel som krever umiddelbar og resolutt handling dersom en skal kunne gå en fremtid i møte hvor størstedelen av verdens befolkning gis muligheten til å leve verdige liv. For Malm fordrer denne situasjonen at miljøbevegelsen så snart det lar seg gjøre rekonstituerer seg selv som det han kaller «en rivningsgjeng», som så umiddelbart setter seg fore å rive ned de delene av økonomien som driver oppvarmingen. Til tross for denne understrekingen av behovet for at klimakrisa må møtes med resolutt og umiddelbar handling, har Malm tatt seg tid til å sette seg ned å skrive den teoritunge The Progress of This Storm. Heller enn å omhandle temaer som konkrete taktikker og strategier, tar boka for det meste for seg vitenskapsfilosofiske spørsmål om hvordan naturen og det sosiale bør forstås. Dette kan få det til å virke som om Malm tillegger teoriproduksjon stor sosialt transformativ kraft, noe han ikke gjør: For Malm gjør kreftene som legges i å produsere teori i det store bildet derimot ikke så mye fra eller til, men kan likevel være verdt innsatsen, da «handling forblir best tjent med konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere» fremfor «utydelige grafer og tåkete tenking3». Dersom teorien ikke makter å bidra til å gjøre rivningsgjengenes arbeid lettere, bør den i det aller minste ikke gjøre det vanskeligere ved å «forkludre» deres forståelser av verden4. Teorier som gjør mer skade enn godt Malm både kritiserer teorier han anser for å være forkludrende, så vel som å argumentere for konseptuelle kart han håper kan bidra konstruktivt til rivningsgjengenes arbeid. Bokas tre første kapitler er viet kritikk av tilnærminger Malm plasserer i førstnevnte kategori, og leveres i form av frontalangrep på konstruktivisme, hybridisme og ny-materialisme.

13


Konstruktivisme Med konstruktivisme sikter Malm til tilnærminger som forstår naturen som konstruert av mennesker. Disse deler han inn i idealistisk konstruktivistiske tilnærminger og bokstavelig konstruktivistiske tilnærminger. I den første kategorien finner vi tilnærminger som fremholder at konseptet natur er ideologisk konstruert og ikke kan sies faktisk å eksistere uavhengig av subjektets idé om den (anti-realisme). For disse er naturen en del av mennesket gjennom å være et produkt av menneskelig tenking. Bokstavelig konstruktivistiske tilnærminger hevder også at naturen er sosialt konstruert og at det ikke finnes noe skille mellom menneske og natur. For disse er derimot ikke naturen noe mennesket konstruerer sosialt, men noe det konstruerer fysisk. En eksponent for en variant av dette synet var den marxistiske geografen Neil Smith. Smith hevdet at mennesket gjennom å produsere blant annet sur nedbør og global oppvarming har sikret at det så å si ikke lenger finnes uberørt natur, og at all natur i dag derfor i større eller mindre grad er sosialt produsert.5 For Malm er både idealistisk- og bokstavelig-konstruktivistiske tilnærminger utilstrekkelige grunnsteiner for et teoretisk rammeverk som kan hamle opp med utfordringene vi står ovenfor. Førstnevnte forkastes på grunn av dens iboende relativisme: Hvordan kan vi effektivt slåss mot den varmende tilstanden dersom vi ikke en gang kan enes om at den objektivt sett eksisterer? Den bokstavelige konstruktivismen forkastes av Malm på følgende grunnlag: Selv om kapitalismens vekst og økte ressursforbruk over de to siste århundrene definitivt har forsterket det sosiales påvirkning på totaliteten menneske/natur, er det likevel urimelig å hevde at førstnevnte dominerer helheten fullstendig. Hadde dette vært tilfellet, ville jo den varmende tilstandens eksistens vært umuliggjort! Hybridismer Felles for konstruktivismene som Malm beskriver, er som jeg har vært inne på det at de begge opphever skillet mellom naturen og det sosiale. Denne avskaffelsen er også gjort av ikke-konstruktivistiske ontologiske tilnærminger, og Malm bruker i boka Donna Haraways materialistiske post-humanisme og Bruno Latours ny-materialistiske Actor Network Theory (ANT) som eksempler. Mens eksistensen av noe sånt som sosialt produsert global oppvarming eller sur nedbør for Neil Smith som vi har sett betød at naturen nå er avskaffet gjennom å ha blitt sosial, trekker Latour og Haraway av dette i stedet slutningen at dualismen mellom de to kategoriene er oppløst, og at fenomener og objekter er hybrider av de to. Malm skriver at for disse teoretikerne betyr «det å være blandet det samme som å være én».6 For Malm er denne måten å tenke på – der noe enten må være helt forskjellig eller helt det samme – en konsekvens av den opprinnelige dualistiske tankemåten, noe han uttrykker med blant annet formuleringen «hybridisme er for kartesianisme [dualistisk tenkning] hva e-sigaretter er for sigaretter».7 Ny-materialisme: Rom for menneskelig aktørskap? Om en skal dra frem én antagonist i boka, er det Bruno Latour. I følge Latour er ikke evnen til handling noe som skal forbeholdes mennesker. Derimot er evnen til handling i Latours ny-materialistiske ANT-tilnærming noe som tillegges all materie.8 Det eksisterer ikke noe skille mellom det sosiale og øvrig materie, og det kan derfor vel så mye være bensinen i drivstofftanken som sjåføren som er den viktigste handlende aktøren når en bil suser av gårde og kjører ned en fotgjenger. I ANT setter bensin i gang biler, hammere slår inn spikre og kjeler koker vann. Forståelsen av hva det vil si å handle er ikke som i den daglige bruken av begrepet knyttet til forestillingen om mennesket som aktivt handlende subjekt, men er i stedet omgjort til noe sånt som at noe handler dersom det kan sies å være en nødvendig forutsetning for noe. For Malm er denne formen for tenking en oppskrift på

14


ansvarsfraskrivelse- og fragmentering. «Ingen ville be CO2-molekyler om å komme ned fra himmelen eller kreve at oljeplattformene skroter seg selv og betaler sine ofre»9, skriver Malm. Samtidig kan det virke som at de ny-materialistiske teoretikerne selv ikke kjøper sin egen medisin, da de «enda ikke har blitt observert i å forsøke å overbevise prokaryoter10 eller plastikkposer om sannferdigheten i påstandene deres», og er således selv til en viss grad humanister, fortsetter han.11 Historisk materialisme og sosialistisk klimarealisme Men finnes det teorier som ikke forkludrer? De mest fruktbare tilnærmingene til disse spørsmålene lokaliserer Malm i den historisk materialistiske – eller marxistiske – tradisjonen, dog med forbehold om at denne «som de beste av bibler er rik nok til å inspirere et vidt spekter av inkompatible tolkninger».12 Hva er hovedtrekkene i hvorledes Malm foreslår at vi forstår den varmende tilstanden? Sosialistisk klimarealisme I motsetning til (idealistisk-)konstruktivistiske teorier om erkjennelse – hvor all kunnskap forstås som relativ og mentalt konstruert av subjektet – fremholder realistiske epistemologier at det eksisterer en ekstern verden utenfor subjektet, og at en gjennom vitenskapelig metode kan nærme seg objektivt verifiserbare påstander om denne. Mens Latour forsvarer førstnevnt posisjon, er realisme - som vi har sett - for Malm en forutsetning for at en skal kunne utvikle konseptuelle veikart for handling som leder oss bort fra den varmende tilstanden. En kan fremsette riktige eller gale påstander om graden av konsentrasjon av CO2 i atmosfæren. Dette er kjernen i det Malm kaller klimarealisme.13 Sosialistisk handler i denne sammenhengen om at det sosiale gis forrang når drivkreftene i interaksjonen mellom menneske og natur teoretiseres. Malm fremholder menneskers mulighet til å projisere makt gjennom gjenstander, noe han hevder at ny-materialisme i form av ANT ikke åpner for, når disse tillegger gjenstander aktørskap på lik linje med mennesker.14 For Malm belager sistnevnte seg til det Marx beskrev som fetisjering av gjenstander15, eller borgerlig ideologis tendens til å forstå det som i virkeligheten er resultater av foranderlige sosiale relasjoner som naturlige relasjoner mellom objekter. Dersom dette stemmer, er Latour en svært dårlig guide for enhver teori som ønsker å bidra til å sette en stopper for den varmende tilstanden, da rammeverket hans fort leder til at skylda for fossiløkonomien blir lagt på karbonmolekylene selv. For polarisering og motsetninger – en dialektisk tilnærming For Malm er løsningen på spørsmålet om dualisme mellom mennesker og natur hverken å bygge en mur mellom de to, eller å kollapse den ene inn i den andre. I stedet foreslår han at de to forstås som en dialektisk enhet – en property dualism - hvor kategorien det sosiale er en emergent property oppstått av naturen. Mennesket forstås da som en del av naturen som samtidig ikke kan reduseres til denne, og vi kan hevde at: «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem».16 Den første fellen har ifølge Malm fanget konstruktivistene representert ved Castree og Smith, mens den andre har slukt Latour og Haraway. For Malm åpner dette for en forståelse av både det sosiale og naturen som autonome men samtidig internt relaterte kategorier. Det sosiale kan ikke reduseres til natur eller vice versa. I stedet inngår de to i en dialektisk enhet hvor mennesket bør forstås som både del av og som mer enn naturen. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den varmende tilstanden som en historisk – men ikke historisk nødvendig – naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontroll.17

* Det som har fått plass i denne bokomtalen er bare en del av spørsmålene boka tar opp, og både disse og andre problemstillinger diskuteres på et mye mer utførlig og systematisk vis enn hva som er blitt gjort her. Dette gjør at deler av boka nok for mange - inkludert undertegnede! – kan være krevende lesing, men som Marx skrev, er det «no royal road to science, and only those who do not dread the fatiguing climb of its steep paths have a chance of gaining its luminous summits».18 The Progress of This Storm anbefales for enhver som innser at klimakrisa er prekær og ønsker et teoretisk fundament å handle ut i fra for å bekjempe den. Fremtiden er nå! Slutt deg til nærmeste rivningsgjeng så snart det lar seg gjøre!

15


16

. Sitat av Malm, Andreas. 2018. The Progress

Ibid. s. 16. Ibid. s. 231.

3 4

av

ANT.

Latour

bruker

ikke

Ibid. s. 140-149. Seksjon om sosialistisk Ibid. s. 140-149. Seksjon om sosialistisk

Ibid. s. 160. Ibid. Se kapittel 6. Fra Karl Marx forord til den franske utgaven

16 17 18

av Kapitalen (1872).

Ibid. s. 147. 15

klimarealisme.

14

klimarealisme.

13

12 Ibid. s. 157.

Soper når han gjør det siste poenget.

11 Ibid. s. 117. Malm referer til filosofen Kate

10 En form for encellede organismer.

9 Ibid. s. 117.

heller om «actants».

om denne evnen til å handle, men snakker

«agency» – som han avviser som kategori -

diskusjon

8 The Progress. Se kapittel 3 for Malms

7 Ibid. s. 51.

6 The Progress. s. 47.

University of Georgia Press.

Nature, Capital and the Production of Space.

a. Smith, Neil. (1984). Uneven Development:

5 Teori om produksjonen av natur fremlagt i bl.

Ibid. s. 16.

2

oversettelser til norsk er mine.

of This Storm. Verso Books. s. 226. Samtlige

1

Referanser


ILLUSTRASJON AV PERNILLE KLEPPAN MØRCH


TEKST AV MARI LØKEN

ILLUSTRASJON AV PERNILLE KLEPPAN MØRCH OG JULIE GRINDBORG

NEDVEKST OG GJENVEKST FREMTIDENS BYØKOLOGISKE S TEDER

Skillet mellom det naturlige og det urbane landskapet er kontraproduktivt dersom målet er å oppnå bærekraftige byer. Urbane områder er komplekse sammensetninger av menneskelige ressurser og naturlige økosystemer. 1 Det er behov for en transformasjon av relasjonen mellom det naturlige og det urbane området, og en ny avtale mellom mennesket og naturen basert på likestilling og ikke-kommersialiserte relasjoner. I byer med et kapitalistisk system tar naturen i hovedsak form av å være en vare. Denne kommersialiserte relasjonen ikke bare tilslører sosiale maktrelasjoner inngravert i dem, men tillater også en forestilling om en flyt av varer frakoblet fra naturen.2 Den kategoriske dualismen mellom kultur og natur synlig i samfunnet reflekterer en splittelse også i mennesket. En fornektelse av naturen og dens iboende egenverdi, utenfor og bortenfor den instrumentelle verdien naturen måtte ha for mennesket og samfunnssystemets interesser, fører til en degradering av naturen. Og jo mer degradert naturen blir, dess vanskeligere blir det å argumentere for naturens egenverdi.3 Et slags byutviklingens catch-22. Byøkologi Allikevel er det mulig å se for seg løsninger, og forsøke å sette dem ut i live. Byøkologi representerer et slikt forslag til en form for løsning. Det betyr ikke at det er den eneste formen for løsning. Et monokulturelt system vil gjerne ha én løsning det kan overføre til ulike deler av samfunnet, men den monokulturelle logikken fører til monokulturelle utfall. I forsøk på å skape og opprettholde kulturelt og biologisk mangfold vil et monokulturelt system være

19

en hindring og ikke til hjelp. Byøkologi omfatter samspillet mellom mennesker og natur i bymessig bebyggelse, inkludert det samspillet som finnes gjennom naturlige og menneskeskapte energi og materialstrømninger.4 Denne første inngangen til å definere byøkologi kan oppfattes vag, men er allikevel viktig. Ved å bruke ordet samspill viser lektor ved institutt for planlegging ved Aalborg universitet, Morten Elle, til en annen form for relasjon mellom mennesker og natur i urbane områder enn det som i hovedsak eksisterer i dag. En ny form for relasjon basert på likestilling og ikke utnyttelse av «den andre». I en byøkologisk tilnærming til byutvikling må naturens egenverdi og begrensede evne til å reprodusere seg selv, ikke bare tas i betraktning, men være ledende for hver enkelt beslutning og materialisering av disse beslutningene som nødvendigvis finner sted i et lokalområde. Det er fort gjort å glemme at mennesket er natur. I en byøkologisk tilnærming til byutvikling må ivaretagelse av, og respekt for, menneskets egenverdi, på samme måte som resten av naturens egenverdi, også være formålet for byutviklingen. Dette er en ganske annen tilnærming til materialisering av bolig, sykehus,


eldrehjem, barnehager, offentlig rom og byen generelt, enn en målsetning om profittmaksimering. Mennesket har behov fra naturens side. Vi trenger et trygt sted å bo, et sosialt nettverk, trygge nære relasjoner, tilstrekkelig med næringsrik mat, rimelige sanitære forhold, adekvat helsehjelp og passende mengde hvile og restitusjon. En stabil internettforbindelse er heller ikke å forakte. Vi trenger derimot ikke å reise med fly hvert år eller en ny telefon hver gang det lanseres en ny modell. Dette er kunstige behov vi blir oppfordret til å tro at vi har, som er skadelige for naturen, og dermed også oss selv. I et system hvor vi nærmest blir tvunget til å jobbe 8 timer 5 dager i uken, ofte aktivt med å destruere naturen, får ikke mennesket tilstrekkelig med hvile og restitusjon. I en protestantisk kultur vil det nok også være en del skam forbundet med hvile, slik at dette behovet i et offentlig ordskifte fort kan omskrives til latskap. Byøkologi tar utgangspunkt i sted. Byøkologi skiller seg slik fra andre miljøstrategier som tar utgangspunkt i et bestemt tema. Målet for byøkologi er en bærekraftig utvikling i bysamfunnet. Middelet er helhetsorienterte løsninger basert på de ressursene som finnes på stedet, hvilket innebærer menneskelige og (andre) naturlige ressurser, samt gjenbruk av eksisterende bygningsmasse, materialer og infrastruktur. Å ta utgangspunkt i stedets beboere og brukere innebærer stor grad av brukermedvirkning gjennom hele prosessen, der kompetanse og ressurser i området kan benyttes, og tilhørigheten til området styrkes.5 Ved å bruke et område over tid, vil kunnskapen om stedet øke slik at beboernes kunnskap om lokalområdet vil være tilpasset lokale behov. Definisjonen av byøkologi bidrar både med en operasjonalisering av bærekraftbegrepet i en byutviklingssammenheng, og et grunnlag for å tilrettelegge for et annet type bysamfunn med utgangspunkt i vårt eget nabolag og vår egen hverdag. Sosial reproduksjon Hva slags liv ønsker du deg? Hvis du kunne velge fritt, ikke bundet av økonomiske variabler. Hvordan kunne du tenke deg å bo? Med hvem? Hva ville du brukt tiden din på? Ville du hatt det bedre? De miljøproblemene vi som samfunn står ovenfor er ikke frakoblet hvordan vi organiserer vår hverdag, vår sosiale reproduksjon. Samtidig blir det bomskudd å individualisere ansvaret for et massivt systemisk problem. Det isolerte individ kan ikke forventes å skulle håndtere dette alene. Selvfølgelig kan vi forventes å ta etiske valg basert på de forutsetningene, den kunnskapen og emosjonelle modenheten vi har, men dersom korrekte skalerte løsninger skal lanseres må

det tilrettelegges på systemnivå for individet på en helt annen måte. Sosial reproduksjon har to dimensjoner. På den ene siden handler sosial reproduksjon om reproduksjon av arbeidskraft for kapitalistisk utnyttelse. På den annen side er livet i sin helhet ikke reduserbart til kapitalistiske former. Sosial reproduksjon omfavner slik også alle de aktiviteter og relasjoner som reproduserer livet selv. Det er i kampen over sosial reproduksjon, i spenningen mellom reproduksjon av arbeidskraft for kapital versus reproduksjon av livet i seg selv, at muligheter for å skape alternativer blir synlige.6 Det er i nettopp denne spenningen byøkologi som alternativ tilnærming til bolig og byutvikling befinner seg. En byøkologisk byutvikling setter andre rammer for beboernes sosiale reproduksjon, andre rammer for vår hverdag. Rammer som legger opp til et aktivt samspill med våre omgivelser basert på en målsetning om et reelt bærekraftig samfunn og et alternativt verdiparadigme. Menneskets kontroll av miljøet og naturen har skapt egne mekanismer for økt overskudd per innbygger. Problemet er at dette ikke er bærekraftig. Kollektivt sett lever menneskene nå på et lånt overskudd fra naturen, langt ut over jordens evne til å gi,7 hvilket for øvrig også speiler norske husholdningers gjeldsnivå.8 Ved å behandle tilpasning til klima og miljøproblemer som kun et teknisk problem gjør man det lite sannsynlig å oppnå langvarige effekter.9 Mens tekniske løsninger i stor grad fremmes av etablerte aktører og strukturer, og som regel ikke utfordrer grunnleggende prinsipper og verdier i samfunnet, vil radikale sosiale transformasjoner gjerne bestå av kritisk praksis basert på alternative verdier og mer taus kunnskap.10 Byøkologiske pilotprosjekter Byøkologiske bolig- og byutviklingsprosjekter består av kritisk praksis basert på alternative verdier. I Oslo finnes det allerede flere byøkologiske pilotprosjekter: E37 på Vålerenga, Ormsundveien Økogrend på Bekkelaget og Vestbredden i Hauskvartalet. De to sistnevnte er for øvrig en del av Oslo arkitekturtriennales bibliotek, som i 2019 utforsker temaet degrowth. Disse prosjektene er fremtidsrettede. De representerer en annerledes måte å organisere bolig- og byutvikling på. Alternativer. Eksperimenter. De viser at det er mulig å skaffe gode boliger for lavinntektsgrupper basert på beboernes behov og lokalkunnskap. De viser at det er mulig å samarbeide om et felles prosjekt utover kjernefamilien og privat eiendomsrett. Selv om det selvsagt ikke er uproblematisk og uten

20


konflikt. De viser at det er mulig å leve et godt liv med et radikalt lavere personlig forbruk. De viser at det er mulig å rehabilitere eldre bygningsmasse ved hjelp av stor grad av egeninnsats, og lavest mulig økonomisk output og økologisk fotavtrykk. Og dette på minimalt med ressurser. Jeg sier ikke at disse prosjektene fungerer perfekt, eller at det er en type boform eller sosial reproduksjon som ville passet for alle. Jeg sier bare at det er mulig. Og at det er viktig. Disse prosjektene representerer byutvikling basert på et annet verdiparadigme. Et verdiparadigme der eiendommenes omsetningsverdi ikke dikterer hvilke boliger og byrom som skapes. Det skaper kulturelt mangfold. Formålet med prosjektene er ikke å øke eiendomsmassens omsetningsverdi, men å skape gode boliger basert på beboernes behov. I 2016 fikk imidlertid Vestbredden og resten av Hauskvartalet, ekskludert Hausmania, ny eier da kvartalet ble solgt fra Oslo Kommune til eiendomsutvikleren Urbanium AS. 15. mai 2019 vedtok bystyret byutviklingskomiteens innstilling om å omregulere Hauskvartalet slik at den vernede hjørnegården i Hausmannsgate 42 kan rives. Dette til tross for Byantikvarens gjentatte og godt begrunnede oppfordring til bevaring. Omreguleringen er per nå ikke gjennomført, men det arbeides med å utarbeide en ny reguleringsplan for Hauskvartalet som innebærer rivning av Hausmannsgate 42. Vedtaket om å omregulere H42 til rivning er i direkte konflikt med to grunnleggende byøkologiske prinsipper; gjenbruk av eksisterende bygningsmasse og stor grad av brukermedvirkning gjennom hele prosessen. * Men nok fortid og nåtid. Tilbake til fremtiden. Jeg har nemlig en drøm. En drøm om en hovedstad som tar sitt ansvar på alvor. Som har en målsetning om å skape bolig- og byområder basert på naturens, inkludert menneskenes, egenverdi og begrensede evne til å reprodusere seg selv. Som gir plass til viltvoksende natur i urbane områder hvor insektene kan få et etterlengtet pusterom. Selv om de ikke bidrar direkte til kommunekassa så har de en verdi. En by som tør å slippe opp litt på kontrollbehovet og lar kulturelt og biologisk mangfold utfolde seg. Selv om det ikke ser økonomisk lønnsomt ut for det neste kvartalet. Som lar beboerne ha en skapende rolle i byutviklingen. Som tør å la andre variabler enn rent økonomiske styre byutviklingen. Som bytter ut bilen (ja, også elbilen) med kollektivtransport og frigjør areal til langt flere viltvoksende grøntområder. Kall det en utopi. Kall det et eksperiment. Mange har helt klart en del å miste på en slik tilnærming, og det er sannsynligvis duket for konflikt, men vi har alt å tape på ikke å prøve.

21

En byøkologisk byutvikling setter andre rammer for beboernes sosiale reproduksjon, andre rammer for vår hverdag. Referanser 1. Chatterton, P. 2019. Unlocking Sustainable Cities: A manifesto for Real Change. Pluto Press, London 2. Heynen, N., Kaika, M. & Swyngedouw, E. 2006. Urban Political Ecology: Politicizing the Production of Urban Natures. I Heynen, N., Kaika, M. & Swyngedouw, E. (red.) In the Nature of Cities: Urban political ecology and the politics of urban metabolism. Routledge, London & New York. 1-19. 3Vetlesen, A. J. 2015. The Denial of Nature: Environmental Philosophy in the Age of Global. Capitalism. Routledge, London & New York. 4. Elle, M. 2009. Byøkologi, i Den Store Danske, Gyldendal. 5.

Miller,

F.

2005.

Planbeskrivelse

for

Hauskvartalet.

Forslagsstillers planbeskrivelse på oppdrag fra KBY, Oslo Kommune. Elle, M. 2009. Byøkologi, i Den Store Danske, Gyldendal. 6. Dowling, E. 2016. Valorised but not Valued? Affective Remuneration, Social Reproduction and Feminist Politics Beyond the Crisis. British Politics. 11, 4. 452–468. 7. Hetherington, R. 2010. The Climate Connection: Climate Change and Modern Human 8. Evolution. Cambridge University Press Finanstilsynet. 2017. Årsmelding 2017. 9O’Brien, K. & Selboe, E. 2015. Ch. 1, Climate Change as an Adaptive Challenge & Ch. 17, Social Transformation: The Real Adaptive Challenge, i (Red.) O’Brien, K. & Selboe, E. The Adaptive Challenge of Climate Change. Cambridge University Press. 1-23, 311-3324 10. Stirling, A. 2014. Emancipating Transformation: From Controlling ‘the transition’ to culturing plural radical progress. STEPS Working Paper 64. 1-23


Vedtaket om ü ü omregulere Hausmannsgate 42 til rivning er i direkte konflikt med to grunnleggende byøkologiske prinsipper; gjenbruk av eksisterende bygningsmasse og stor grad av brukermedvirkning gjennom hele prosessen.

22


—Det er denne fortellingen og ikke minst hvem som får fortelle, vi ønsker å bryte med. Fortellingen er den om at vi må forbruke mer. Og storytellerne, er

TEKST AV ASTRID FADNES   FOTO AV TRYM SCHADE WARLOE

Vi kan ikke velge å unngå dem, de enorme, lysende flatene som omgir oss når vi ferdes i byene våre. En økende innskrenking og privatisering av offentlig rom møter motstand, som høylytte protester mot baderestriksjoner langs sjøfrontene, eller faglig opprør mot ekskluderende byromsdesign. Samtidig står flerfoldige kvadratkilometer med private arealer i offentlig rom uberørte. Til nå. Bevegelsen for antireklamearbeid vokser, også her til lands. I fjor ble Subvertising, som jobber for et alternativ til utendørs reklame, startet opp i Norge.

INTERVJU MED SUBVERTISING:

UNDERBEVISST OG INNELÅST

reklameselskapene.

Subvertising betyr å modifisere eksisterende reklame, nær beslektet med adbusting, som er å fjerne og erstatte reklame. Det er dette som er kjernen i organisasjonens arbeid: aksjoner der de både fjerner, erstatter og modifiserer reklame. Vi er sikkert flere som husker reklameanalyser fra norsktimene, om enn litt blurry i minne, vi lærte at jo, reklame påvirker oss, om hvordan hjernen vår gjenkaller bildet av den iskalde pepsien fra bussreklamen når vi blir tørst, om at det i underbevisstheten legger seg en liten påminnelse om at vi bør ha den kremen, for mykere hud og et bedre liv. Men for antireklameaktivistene, så handler det om mer enn å undergrave reklameindustrien. Til grunn for arbeidet ligger det også en kritikk av kapitalismen og en befestning av alternativer til forbrukersamfunnet. Intiativtakerne bak Subvertising Norway James Finucane og Espen Monserud forklarer: –Vi står ovenfor en økologisk krise, den eksponentielle veksten overstiger stadig naturens egne grenseverdier. At vi må forbruke mer, er en fortelling vi ønsker å bryte med. Samtidig kan man gjennom subvertising bruke politisk kunst for å fortelle en annen fortelling. Frokostfeminisme «Hvorfor gjøre det vanskelig?». En velkjent høy og meterbred plate lyser mot forbigående i Torggata i Oslo. Logoen til Axa lyser i rødt og hvitt over frasen, kanskje kjenner du allerede smaken av søt og sprø frokostblanding uten nærmere kikk, men denne tidlige vårdagen lar likevel mange blikket gli over lysflaten en andre gang. Noen ujevne utklipp bryter den himmelblå bakgrunnen og den smakfulle frokostskåla og danner lysende bokstaver og det enkle svaret: «Just dismantle patriarchy». Den lysende reklamen man kunne se i ettermiddagsrushet gjennom Torggata 8.mars i år, var ingen ny strategi fra frokosblandingsprodusenten for å nå ut til havreglade feminister. Den modifiserte plakaten var en del av vårens kvinnedagsaksjon til Subvertising Norway. I desember byttet de ut de mange og intense julereklamene med helt andre julegavetips: aksept, tilstedeværelse, samhold. Formatet er det samme, men en sirlig håndskrift med tusj og et fravær av produkt som skal selges, gjør at noe skurrer, og at flere gløtter opp en ekstra gang på den

23


24


lysende flata ved busstoppet. Siden 2018 har James Finucane og Espen Monserud organisert workshop og aksjoner. På åpne møter formidler de tankene bak arbeidet og utveksler ideer og verktøy: kunst, slagord, malekoster, sakser, tusjer - og en liten hjemmelaga metalldings.

–Når du dokumenter adbusting, så blir det som et avtrykk av framtida: «sånn kunne framtida sett ut». Og vi velger å gi den plassen til kunst.

Nøklene til byen Engelskmannen Finucane sin inngang til reklameaktivismen har gått via streetart og gatekunstfestivalen NuArt i Stavanger, som han var leder for. Der møtte han den amerikanske kunstneren Jordan Seiler som introduserte helt nye flater for kunst i offentlig rom. –Han etterlot oss nøklene til byen, forteller Finucane, og understreker at han mener det bokstavelig. –Det var nøkkelen til alle reklameskapene i Stavanger. Finucane holder fram en liten metallstang med femkantet tverrsnitt og en metallplate loddet på tvers i enden. Den lille dingsen som knapt dekker halve håndflaten, har blitt et av Finucane og Subvertising sine viktigste verktøy for å «reclaim public space». Den hjemmelaga nøkkelen gir tilgang til de velkjente Clear Channel-skapene.

«Klassiske flater» kaller selskapet det selv på sin egen nettside, der du kan kjøpe en ukes reklameplass for noen hundretusener. Og det er nettopp klassikere de har blitt, de rundt to meter høye metallboksene med innebygde lamper som lyser opp de meterbrede flatene som hver uke dekkes av nye reklameplakater ved bysykkelstativer, busstopp og på t-banen. En ny frokostblanding, Apples nye IPhone-ørten, Grandiosas siste pizzavariant, i forbifarten på vei til bussen, jobben eller skolen eksponeres øynene våre, produkter og fraser som skal selge oss «veien til et bedre liv». I hovedstaden er flatene mange der en avtale mellom Oslo kommune og Clear Channel skaper tilsynelatende en vinn-vinn-situasjon: Clear Channel betaler vedlikehold av busstopp og bysyklene i bytte mot store reklameflater de kan selge - Oslo kommune slipper utgiftene. I tillegg kommer reklamene på t-banen og intet mindre enn 380 billboards på 2x3 meter spredt over bydelene. –Det er fotballbaner med reklame i Oslo, forteller Finucane, som nå har Oslo som sitt hovednedslagsfelt i arbeidet med Subvertising Norway.

25

–En by som er liten, men stor nok til å skape en positiv forandring, mener engelskmannen. Flater til kunst «The active destruction is a creative joy», antireklamebevegelsen henter inspirasjon fra gatekunst og fra situasjonistene, gruppa med marxist-politiske og kunstnerisk radikale aktører fra 60-tallet, som Finucane trekker sitatet fra. –Streetart handler om å kreve det offentlig rommet, og adbusting er en direkte måte å gjøre det på. Reklame har fått en dominerende rolle som storyteller i byrommet, mener Finucane, og trekker fram grafittikunst som en motsats: mens det siden 70-tallet har blitt utviklet et narrativ om at grafitti er uløselig forbundet med kriminalitet og dop, er reklamen på den andre siden usynlig - «people don´t see it». Normaliseringen av reklamen viser hvor suksessrik og mektig den er. Målet til Subvertising er å rette oppmerksomhet omkring reklamens dominans i offentlige rom og forbrukersamfunnet - og å vise et alternativ. Det er her koblingen mellom reklameaktivismen og kunst blir tydelig, mener Finucane. Workshopene og aksjonene de arrangerer er åpne for alle, og inviterer spesielt inn kunstnere. –Mange kunstnere får aldri muligheten til å vise arbeidene sine. Adbusting og Subvertising gir kunstnere tilgang til flater og rom i det offentlige som er reservert til å profittere selskaper. Gjennom kampanjen «Vi kan bedre», lanserte Subvertising i år en open call om kunstneriske bidrag til en 17.maiaksjon i fem byer. Hundrevis av arbeidstimer og mye penger ble lagt ned: de 250 bidragene ble printet og ved frokosttid hengt opp over plassen til reklamer. Innen ettermiddagen var omme, var alle fjernet. Da blir dokumentasjon viktig. –Når du dokumenter adbusting, så blir det som et avtrykk av framtida: «sånn kunne framtida sett ut». Og vi velger å gi den plassen til kunst. Finucane slår fast at det er et viktig steg for å nå et overordnet mål: å endre policy. Å fjerne all utendørsreklame kan virke som et fåfengt mål i en kontekst der reklame er normalisert. Samtidig baner andre byer vei mot en reklamefri framtid. Lov mot visuell forurensning Lei Cidade Limpa, Ren By-loven, ble innført i São Paulo i 2007. Brasils businessmetropol innførte etter initiativ fra en radikal ordfører et totalforbud av utendørs reklame og ble transformert over natta:


I Bristol, Teheran og amerikanske delstater har det vært ulike former for reklameforbud, og i 2014 ble franske Grenoble første europeiske by til å vedta et forbud mot all kommersiell gatereklame. I Norge trenger vi faktisk ikke se lengre enn over de vestlandske fjella for å finne eksempel der reklamemotstand har ført fram. Da lokalpolitikerne prøvde å innføre byromsreklame i Bergen i 2005, oppstod det en stor folkeaksjon og mobilisering av det profesjonelle og frivillige kulturlivet som førte til at politikerne snudde og sa nei til en avtale med Clear Channel.

finansierer disse busstoppene. –Prosjektet er interessant i et degrowth-perspektiv fordi det er et godt eksempel på grønnvasking av reklame. Du sitter på en bambusbenk omgitt av glade bier, og ser samtidig rett inn i en Coca Colareklame. Han påpeker hvordan reklameselskapene hele tiden forsterker vår oppfatning om at vi kan konsumere uten konsekvenser. «Grønnvasking» av reklame er bare enda et verktøy reklamebransjen bruker for å nå sitt øverste mål: at vi kjøper mer. –Det verden trenger, er et skifte i hvordan vi tenker omkring konsum og valgene vi tar som konsumenter. Subvertising forstyrrer den monotone fortellingen om at vi må forbruke for å være noen, Monserud forklarer hvordan de på den måten vil bidra til å løfte debatten om retten til byen. –Å hacke reklame er et verktøy for å stille spørsmål rundt hvem som har makt til å kommunisere og å skape mening i det offentlige rom. Det skaper mellomrommet mellom fortellingene der iakttageren kan finne sine egne svar.

Nå ønsker Monserud og Finucane i Subvertising å ta opp denne kampen i hovedstaden. I 2027 går avtalen mellom Oslo kommune og Clear Channel ut og de utforsker nå en ny modell som ikke er profittbasert. –Hvis du ikke har profitt, må du bare ha nok inn for å betale lønninger og vedlikehold av syklene og busstoppene. Og når du ikke trenger å ha profitt, så kan du begynne å redusere reklame. Grønn reklame –I fare for å høres ut som en «grumpy bastard», det er jo åpenbart et bra initiativ, men... Finucane forteller om et prosjekt han oppdaget gjennom siden «Byutviklere» på Facebook. Noen hadde henrykt postet et prosjekt fra Utrecht der 360 busstopp var omgjort til biehoteller og bygd av bærekraftige materialer. «Dette bør vi gjøre i Norge!», posten møtte stor støtte, mens Finucane på sin side påpeker selvmotsigelsen i prosjektet – for det er fortsatt reklameselskapene som

26

Det er et godt eksempel på grønnvasking av reklame. Du sitter på en bambusbenk omgitt av glade bier, og ser samtidig rett inn i en Coca Cola-reklame.

svære reklameplakater ble tatt ned og etterlot seg nakne betongflater. Loven handlet om å frita byens innbyggere for «visuell forurensning», og møtte straks bred politisk og folkelig støtte, et overveldende flertall av befolkningen var positive til loven, og er det fremdeles. Reklameselskapet Clear Channel, på sin side, saksøkte byen for «tapt framtidig fortjeneste». São Paulo vant overlegent i retten. Sakte men sikkert har de «frigjorte» flatene i økende grad blitt overtatt av gatekunst. Mange selskaper har likevel funnet sin vei omkring loven, blant annet gjennom å finansiere store veggkunstprosjekter, diskret tilføre selskapets initialer, for så å ta æren for verkene og slik få oppmerksomhet. I dag har byen en langt mindre radikal ordfører og det offentlige inngår kontrakter med reklamebyrå om digitale skjermer på nye bruprosjekter i byen – byråene betaler for vedlikehold av bruene mot å få dekke halve brua med reklame. Ikke ulikt den såkalte «vinn vinn-situasjonen» for finansiering av offentlig infrastruktur i Oslo.


Å SKUE BAKLENGS INN I KRYSTALLKULEN NORSKE DISTRIKTER, DEGROWTH I PRAKSIS? TEKST AV PHILIP DIXON SANDBERG OG TORD BAKKE FOTO OG ILLUSTRASJON AV 3RW ARKITEKTER

Byene og bygdene ligger i hver sin ende av en strøm av mennesker. Ofte forsøker de begge å løse utfordringene som oppstår, basert på samme idé om fortetting i sentrum og et attraktivt gateliv. Men fortetting betyr ikke det samme overalt. Forskjellen ligger i om man må håndtere vekst eller ikke-vekst. Fra vekst til «nedvekst» Degrowth er blitt et moteord i by- og samfunnsutviklingen, men har ennå ikke fått noen god, likeverdig norsk ekvivalent. Degrowth betegner først og fremst en økonomisk samfunnsideologi knyttet til forståelsen av at evig og eksponentiell vekst ikke er mulig Overført til samfunnsplanleggingen er det ikke entydig hvordan dette virker inn og hvordan man skal gripe det an. Forholdet mellom folkevekst og økonomisk vekst er eksempelvis en av de komplekse sammenhengene som må avklares. Og på nasjonalt eller regionalt nivå er fordeling av ressurser og økonomiske verdier ofte av vel så stor betydning som om det er absolutt vekst eller ikke. 

som må korrigeres. Hva da når vi fremover synes å måtte foreta en kursendring der aktiv nedskalering – degrowth – er ett av virkemidlene. Hvor kan vi se til for utprøvde strategier for en utvikling som ikke er basert på vekst?

Begrepet «nedvekst» er flere steder benyttet som en oversettelse av «degrowth». I denne sammenhengen kan bruken av et slikt selvmotsigende nyord være med på å tåkelegge relevansen av de erfaringer som norske småsteder har hatt med slike nedskaleringsog konsolideringsprosesser. Degrowth som en paradigmatisk, ideologisk endring av forutsetningene for samfunnsutvikling i global og nasjonal skala er nytt. Ved å fokusere på det lokale nivået, der hvor prosessene utspiller seg på bakken, representerer degrowth vel så mye faktiske realiteter som i tiårene med kraftig urbanisering og sentralisering har vært styrende for samfunnsutviklingen i periferien.

Underveis i en tid hvor de fleste unge flytter til de større byene for utdanning og arbeid, har mange kommuner ufrivillig måttet justere sine strategier for kommunens og tettstedenes framtidige utvikling. Kommunene har kommet ulikt ut av dette. Det er langt fra bare suksesshistorier, men noen steder har hatt en utvikling som har gjort dem attraktive – godt hjulpet av en forskyvning i samfunnsverdier i retning kortreist mat, ivaretatte kulturlandskap, lokale produkter og tradisjon. Det er en satsing på stedsegne fortrinn og kvaliteter, kombinert med sterke sosiale relasjoner i et inkluderende miljø.

Vekst har vært både målsetningen med samfunnsutviklingen og drivkraften bak endring av våre omgivelser. Begrepet «utvikling» har vært så sterkt knyttet til vekst at det nærmest oppfattes som umulig å tenke seg utvikling basert på annet enn vekstimpulser. Stagnasjon og nedgang har vært sett på som anomalier, noe

27

Norske småsteder Hva betyr konsepter som fortetting og degrowth i praksis? Er svaret på de ulike utfordringene i en storby, et regionsenter, et kommunesenter eller en bygd de samme? Nei. Kan vi se til bygdenorge for strategier til en økologisk bærekraftig byutvikling innen et degrowth-paradigme? Vi mener det. Etter å ha jobbet med ulike tettsteder og bygder de siste årene er det flere kvaliteter vi ser gå igjen som kan gi inspirasjon.

Denne nye utviklingen skiller seg fra tidligere tider. Særlig gjennom 70-, 80- og 90-tallet ofret mange steder indrefileten av arealet sitt til lite fremtidsrettete næringer i kassebygg i et håp om å generere vekst. De sitter ofte igjen med en uheldig sentrumsstruktur, mangelfull sosial integrasjon og et perforert landskap. Der mange steder sitter igjen med den arven, ser vi at andre steder i dag aksepterer en utvikling uten vekst,


Rosendal samtidig som de fremstår som attraktive grunnet et velfungerende, autentisk sentrum, i idylliske omgivelser. Både langs fjordene på Vestlandet og på Finnmarkskysten finner vi gode eksempler på dette – så vel som grelle eksempler på det motsatte. Førde – fylkessenter i Sogn og Fjordane – er et eksempel på et sted som har generert vekst, men som i dag sitter igjen med et lite attraktivt sentrum preget av kjøpesentre, store kasser og uendelig med parkeringsplasser. I den samme perioden har Rosendal - administrasjonssenter i Kvinnherad kommune – hatt lite vekst, men bevart et autentisk område mellom fjord, fjell og jordbrukslandsskap, uten store kasser eller uendelig med parkering. De representerer to ulike vekstscenarier i de 50 årene som har vært, og to ulike utviklingspotensial for de 50 årene som kommer. Eldre i sentrum og landbruk i byen Fremtiden kan by på så mangt, men forandring og omstilling vil være nødvendig. Ved å studere hvordan Norges tettsteder og bygder har tilpasset seg samfunnsendringer kan vi få et innblikk i noen av fremtidens generelle

byutviklingsprosesser. Hvis fremtidens byer fortsetter sin formmessige utvikling med store områder dedikert til arealkrevende transport og kjøpesentre, vil vi fort avvise dem som gode steder å være og investeringsviljen vil endres tilsvarende. Om fremtidens byer også oppleves uhensiktsmessig (dyrt og utilgjengelig) vil folk vurdere andre alternativ. Da ønsker vi – kanskje – heller å bo i et «attraktivt og pulserende» tettsted hvor man får økt trivsel og livskvalitet gjennom tettere sosiale relasjoner og tilgang på kortreiste tjenester, produkter og opplevelser. Vi kan se til de gode eksemplene i Distrikts-Norge og oppdage at ulike strategier for degrowth/ nedskalering har fungert. Lærdom herfra kan trekkes ut og skaleres opp for å passe de større vekstregionene når veksten her en gang må stoppe opp. Kan for eksempel en bevisst tilrettelegging for eldre i sentrum bidra til å frigjøre flere eneboliger i byenes periferi? Er dette en sosial og økonomisk bærekraftig tanke å videreutvikle? Kan man tenke seg en sosial incentivordning som bidrar til leiligheter til de eldre og eneboliger til de unge? Er fortettingsprinsippet også en sentral brikke i å gjøre byene billigere å drifte for kommuner når

28


Forenklet illustrasjon - Grønne flater viser områder uberørt av flom og skred inntektsgrunnlaget går ned? Kan frigjøring av byens periferi og de åpne suburbane områdene brukes til å øke den lokale matproduksjonen? Alt dette er velprøvde strategier blant småsteder med nedgang i befolkning og økonomisk aktivitet. Materialitet og permanens i en flyktig verden I mange tusen år har vi bygget og formet våre omgivelser for å stå imot klimaet og naturen. Denne overordnede tradisjonen lever ennå i beste velgående, og noen av konstruksjonene som ble bygget av de gamle sivilisasjonene eksisterer fremdeles, for eksempel veier og bygninger i et materiale som grovt sett består av sand og stein. Vi må trolig tenke nytt rundt permanens. Å bygge for en uoverskuelig fremtid gir lite mening når vi ikke vet hva som kommer. Permanente konstruksjonsmaterialer – med tilhørende klimaavtrykk – er kanskje ikke det mest egnede for en framtid som ser ut til å måtte tilpasse seg raskere og kraftigere endringer. På en annen side har vi allerede produsert mye av dette robuste materialet og det kan fint gjenbrukes. Våre tettsteder har lenge erfart at å bygge for lang varighet har gitt mindre robuste steder enn å bygge for fleksibilitet og omstilling. Gode samfunn bygges ikke med betong, glass og stål, men materialene har gitt oss tak over hodet.

29

Gode samfunn bygges for den saks skyld ikke med tre og naturstein heller. Gode samfunn og sosial bærekraft er i mindre grad avhengig av de fysiske strukturene enn av de sosiale. Nærhet til viktige institusjoner, tette varige bånd, eierskap, medbestemmelse og ansvar er de viktigste byggesteinene. Skala, møteplasser, nærhet tilpasset mennesket og dets sosiale liv har vært en utfordring for byene. Bygdene som har måttet nedskalere har hatt sin del av utfordringene, men flere har kommet opp med løsninger og innsatsvilje når de har hatt kniven på strupen. Igjen er det gode løsninger å skjele til for byene i møte med en utvikling basert på noe annet enn vekst. Bygdene og tettstedene er ofte mer motstandsdyktige enn de større byene på grunn av mindre bebygd areal og større sammenhengende blågrønne strukturer. Naturen er dermed i stand til å yte det vi kaller økosystemtjenester, men som i realiteten bare handler om at vi ikke overskrider de naturlige «resipientkapasitetene». Farer forbundet med skred, flom og ras er også noe vi har bygget oss til. I flere av bygdene og tettstedene vi har jobbet med – eksempelvis Hjelle i Stryn og Sunndal i Kvinnherad – ser vi at den eldste bebyggelsen (som oftest i tre) er lokalisert på steder som


Vi ønsker – kanskje – heller å bo i et «attraktivt og pulserende» tettsted hvor man får økt trivsel og livskvalitet gjennom tettere sosiale relasjoner og tilgang på kortreiste tjenester, produkter og opplevelser. ligger i trygg avstand til faresonene for flom, ras og skred, selv med klimapåslag. Ny bebyggelse i utkantene ligger ofte mer utsatt til, men der det er fortettet innenfor eksisterende struktur ligger det som regel tryggere – og samtidig også tettere på sosiale institusjoner og naboer. Her er det høyst reelle problemstillinger og naturlige konsekvenser som trumfer beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Det har vært nødvendig å lokalisere bygg og klyngene dit, noe annet ville blitt for dyrt og utrygt. På et vis det motsatte av utviklingen av Bjørvika. Urbanisering som sosialt eksperiment Vi har skapt og fortsetter å skape bystrukturer som ingen har levd i før. Strukturer som favoriserer sentrene og de velstående, og som presser de ikke så velstående ut til utkantene eller inn i enklaver med opphopning av sosiale utfordringer. Mr. Økonomisk Vekst sin intense og følelsesladde bekymring for utviklingen av fremtidens Norske byer virker smålig og uverdig ovenfor alle de tusen tettstedene og bygdene rundt om i landet, som kjemper for et minste mål av kritiske tilbud for å opprettholde eksistensen.  Byene kan ikke flykte fra sin sosiale og økonomiske skjebne. Men det ligger gode oppskrifter på byutviklingens fremtidige bybevegelser i tettstedene som har prøvd ut et bevisst fokus på form, innhold og attraktivitet for å håndtere nedgang. Når utviklingen ikke er vekstdrevet er det maktpåliggende at alle byggeklossene legges riktig fra starten. Man har ikke råd til å ta det opp igjen. I denne situasjonen er det viktig å ta seg tid å teste ut ulike midlertidige løsninger sammen med nødvendige virkemiddel.  I 2050 kan det hende at byene er blitt så dyre, utilgjengelige og vanskelig å forene med nye idéer om det gode liv at trenden med tilflytning til byene snus på hodet. De siste tiårenes knutepunktsog fortettingsstrategier kan vise seg å bli for kostbare, kompliserte og sosialt nedbrytende. Er anti-bompengepartiene en reaksjon på en utvikling som ikke har tatt høyde for nødvendige sosiale sammenhenger? Kan dette gi bygdene og tettstedene en ny æra når levende lokaler i første

etasjene og overvannshåndtering ikke lenger er nok for å skape aktivitet og attraktivitet, men der opplevelser, produksjon og fellesskap som ikke omfatter økonomiske transaksjoner blir driveren for den gode utviklingen? Strategisk dugnad for livskvalitet Etter hvert som større deler av samfunnet blir automatisert og digitalisert, trenger vi å heve livskvaliteten på andre områder. I Sogn og Fjordane scorer innbyggerne over gjennomsnittet på viktige sosiale faktorer, og markedsfører seg som «trivselsfylket». Samtidig er det et av fylkene i landet med færrest innbyggere pr. kvadratmeter og det er ikke akkurat befolkningsvekst i fylket. Hva er det da som gjør det så rikt på livskvalitet? Utvalget av eneboliger, det store mangfoldet av frivillige lag og organisasjoner, dugnadsånden, fellesskapet, den – for byfolk – overveldende tilgangen på lokale råvarer og vill natur? Om det er det ene eller andre, her har de større byene noe å lære av de gode eksemplene. Mot 2050 er det opplagt at vi må gjenbruke mer byggematerialer, utnytte naturressursene bærekraftig, gjøre større bruk av økosystemtjenester, og at dette vil gjøre at vi må diskutere helt andre strategier fremover. Når disse strategiene skal finnes og vi skal se på erfaringer med aktiv nedskalering, vil det være nærliggende å se mot de bygdene og tettstedene som allerede har vært gjennom slike omstillinger. Som har kommet ut som attraktive alternativ som stadig flere får øynene opp for. En alternativ utviklingsstrategi for byene er da å konsolidere, tette hull fremfor å ekspandere, inkrementell utbygging, bygge på eksisterende verdier, fokus på styrket integrasjon og robust drift – alt med et langsiktig perspektiv.

30


FRAMTIDENS S TÄDER/ S TÄDERNAS FRAMTID

VAD ITALIENSKA MARXIS TER KAN L ÄRA OSS OM SMARTA S TÄDER TEKST AV ARON SANDELL

ILLUSTRASJON AV ASK HOLMEN

Går det verkligen att utläsa en mer eller mindre universell framtidsutveckling ur en specifik teknologisk tendens eller innovation? Och vad finns det för faror med att basera visioner om en bättre framtid på just ny teknologi? I denna text vill jag visa på hur vi kan ta hjälp från ett kanske något oväntat håll för att reflektera kring dessa frågor: nämligen från debatter som pågick inom den radikala politiska vänstern i Italien under det tidiga 1960-talet. Den store framtidsutställningen Den amerikansk-kanadensiska Sci-Fi-författaren William Gibson (han som kanske är mest känd för att ha myntat begreppet ’cyberspace’) är ofta omtalad för att ha sagt att ”framtiden är redan här, den är bara ojämn i sin utbredning.”1 Under de senaste åren har jag vid flera tillfällen stött på detta citat i samband med i olika konferenser och utställningar om framtidens städer. Inte sällan har presentatörer på dessa konferenser hänvisat till Gibsons beskrivning av framtidens ojämna existens i vår samtid som en del i att försöka övertyga oss åhörare om att någon mer eller mindre experimentell teknologisk lösning som just då visas upp på framtidskonferensens scen utgör basen för en positiv framtidsutveckling som snart kommer att breda ut sig över världen. Men går det verkligen att se framtidens städer genom att titta i en smart soptunna? Som en del av ett sammfunnsgeografiskt doktorgradsprojekt om så kallad ’smart urbanism’ i London, så har jag under det senaste tre åren bedrivit fältarbete på ett stort antal evenemang och platser som alla utgett sig för att visa upp och demonstrera olika aspekter av framtiden. Jag har besökt framtidsfester, framtidskatapulter och framtidsutställningar; deltagit i framtidskonferenser och framtidsworkshops; lyssnat på otaliga presentationer och diskussioner om både framtidens lyktstolpar och framtidens arbetsmarknad; och umgåtts med allt från robotar, entreprenörer och ingenjörer, till kommunarbetare och andra offentliganställda som precis som jag har känt en nyfikenhet inför dessa annonserade framtider och vad man kan lära sig om hur de kommer vara att leva i. Om jag skall sammanfatta vad dessa framtidsevenemang försökt lära mig om framtidens städer, så är det att de allt mer kommer definieras och domineras av nya digitala teknologier. Om det så handlar om artificiell intelligens, automatisering, blockchain, tingens internet, smart infrastruktur eller virtuell verklighet, så är det (om man skall tro de många presentatörerna jag lyssnat på) denna typ av teknologiska framsteg som kommer att forma framtidens stadsliv. Även om det ibland framstått som oklart hur mycket teknisk förståelse vissa av presentatörerna har haft om hur exempelvis artificiell intelligens faktiskt fungerar, så har denna ibland bristande detaljkunskap kompenserats av en smittande optimism kring dessa nya teknologiers (påstådda) förmåga att radikalt förändra och förbättra livet för världens snabbt växande urbana befolkning. Framtids-kancellerande processer Kanske är detta budskap inte så förvånande. För vid sidan om dessa teknologioptimistiska framtidsvisioner så talas det ofta samtidigt om hur framtiden på andra plan redan är både intecknad och avskriven. Två århundraden av fossildriven kapitalism har enligt en enad forskarkår hyperladdat planetens klimatsystem med stigande temperaturer under lång tid, oavsett vad kommande generationer tar sig för (med svåröverskådliga men troligtvis katastrofala konsekvenser som följd).2

31


32


Vidare pekar många på hur vårt dominerande ekonomiska system – som karaktäriseras av allt större grad av finansialisering och hyperspekulation – redan har köpt, sålt och belånat den överskådliga framtiden baserat på ett antagande om att framtiden i all väsentlighet kommer att karaktäriseras av en fortsättning av ekonomisk tillväxt och ”business as usual.”3 Och slutligen lever vi i och med en global politisk-ideologisk maktordning som (fortsatt) insisterar på att det inte finns några alternativ till den nu rådande marknadsliberala ordningen, även i en tid när det blir allt mer uppenbart att denna ordning håller på att gå upp i sömmarna.4 Även om dessa framtids-kancellerande processer för detta mesta utgjort ett dovt bakgrundsmuller som hörts men sällan diskuteras innanför framtidsevenemangens väggar, så utgör de ändå en viktigt del i att förstå ett allt större samhälleligt fokus på teknologi som framtidsbärare. För det är som att det enda kvarvarande området som kan erbjuda hopp om en framtid som är möjlig att påverka och inte bara genomleva, är just teknologins område. Från nya teknologiska innovationer som 3D-skrivare och kryptovaluter så extrapoleras idag i hela visioner om framtida städer och samhällen där mer eller mindre alla problem och potentiella intressekonflikter som karaktäriserar vår samtid har funnit sig en lösning.

I motsats till denna objektifierande tendens, så argumenterade Panzieri för att de sociala relationerna som enligt den marxistiska traditionen definierar kapitalismen, inte utgör ett separat lager som enkelt kan skalas bort från teknologi och ersättas med en annan samhällsorganisation Den radikala teknologioptimismens paradoxser I sammanhanget är det viktigt att påpeka att dagens teknologioptimism inte är begränsad till att omfatta de som konstruerar och säljer teknologiska lösningar, eller det som menar att ny teknologi skapar möjligheter för en fortsättning på nuvarande samhällsordning. Även för de som önskar en mer radikal samhällstransformation i ljuset av ovan nämnda miljö- och samhällskriser, så spelar ny teknologi en allt viktigare roll i formuleringen av politiska program och alternativa framtidsvisioner. Under min tid på fältarbete i London var det särskilt två böcker – Inventing the Future: Postcapitalism and a World Withouth Work5 av Nick Srnicek och Alex Williams; och PostCapitalism: A Guide to Our Future6 av Paul Mason – som fick genomslag i den politiska debatten. Huvudproblemet som identifieras av dessa författare är ett ekonomiskt system (kapitalism) som håller tillbaka vad som ses som inneboende möjligheter i dagens nya digitala teknologier för att skapa samhällen och städer som inte längre karaktäriseras av materiella begränsningar och sociala orättvisor. Innehållet i dessa visioner – som ofta samlas under begreppet postkapitalism – kan kanske enklast sammanfattas med hjälp av namnet på ett populärt vänster-politiska Facebook-konto: “Fully Automated Luxury Gay Space Communism.” För genom att accelerera utveckling av exempelvis automatisering och artificiell intelligens, så menar författare som Mason och Srnicek & Williams att vi snart kan nå ett samhälle med både större frihet (från exempelvis behovet av att arbeta) och större materiellt välstånd, och därmed återuppfinna framtiden som ett landskap fullt av möjligheter och hopp. Samtidigt så är basen för deras postkapitalistiska vision samma teknologiska utveckling och innovationer som förespråkas även av deras politiska motståndare. Så vilken framtid representerar egentligen dagens teknologiska utveckling? Och vems framtid är det egentligen som beskrivs i dessa visioner? Operaismo om ’kaptalistiskt bruk av maskiner’ Som ett sätt att komplicera och ifrågasätta denna allt vanligare visionen om ny teknologi som basen för framtida utopiska samhällsmodeller, så vill jag i denna text vända mig till den intellektuella traditionen känd som Operaismo (som kan översättas till arbetarism eller engelskans «workerism»), en tradition som växte fram bland aktivister och vänster-intellektuella i efterkrigstidens Italien (som vid denna tiden karaktäriserades av djupgående omvälvningar i form av snabb industrialisering, syd-nord migration och stora klassklyftor).7 En av de första viktiga teoretiska bidragen från denna tradition var nämligen en kritik av politiska framtidsvisioner baserade på ny teknologi utvecklad av två av Operaismos tidiga förgrundsfigurer: Raniero Panzieri, redaktör för traditionens första tidsskrift Quaderni Rossi, och sociologen Romano Alquati, en av medgrundarna till denna tidskrift.8

33


I en essä med titeln «Kaptalistiskt bruk av maskiner», publicerad i det första numret av Quaderni Rossi som kom i 1961, så utmanade Panzieri den instrumentella och objektiva förståelsen av teknologi som var gängse inom den Marxistisk-Leninistiska traditionen vid denna tidpunkt.9 För många anhängare av denna tradition så framstod teknologi helt enkelt som ett neutralt och apolitiskt verktyg, som de facto kunde brukas och komma till bättre användning under ett kommunistiskt system (ett tankesätt inte helt olikt det som karaktäriserar dagens postkapitalister).10 I motsats till denna objektifierande tendens, så argumenterade Panzieri för att de sociala relationerna som enligt den marxistiska traditionen definierar kapitalismen, inte utgör ett separat lager som enkelt kan skalas bort från teknologi och ersättas med en annan samhällsorganisation (som exempelvis kommunism). Istället så menade han att produktionssystemets sociala relationer (den antagonistiska relationen mellan kapitalet och arbetarna) existerade också inom teknologin.11 Teknologi användes, menade Panzieri, inte bara som en del av en kapitalistisk produktionsprocess, men utformades för att förbättra och förstärka just denna process. Panzieri var också kritisk till de som presenterade teknologisk utveckling som en objektiv och extern kraft, och menade att den snarare behövde förstås som en process som till stor del formades av den antagonistiska relationen inneboende i kapitalet (som exempel kan vi tänka oss hur automatisering inte bara fungerar som en produktionseffektiviserande åtgärd, men också som ett viktigt verktyg för att begränsa arbetares möjligheter till att kräva bättre villkor). Vad Panzieri artikulerade i denna viktiga essä var alltså a) att teknologins materialitet är av betydelse just eftersom den både formas av och formar klassrelationer; och b) att en objektifierande och instrumentell förståelse av teknologi som ett neutralt verktyg fungerar som en effektiv ideologi för att dölja detta faktum. Fabriken och samhället Även om Panizieris teknologikritik så småningom kom att leva en relativt marginell tillvaro inom Operaismo, så var det särskilt en tidig studie av Panizeris kollega Romano Alquati som i viktiga delar kom att både substantiera och bygga vidare på Panzieris insikter. I ett senare nummer av Quaderni Rossi, som också utkom under 1961, så skrev Alquati en artikel med titeln «Organisk komposition av Kapital och Arbetskraft vid Olivetti» baserad på extensiv forskning som han bedrivit tillsammans med arbetarna vid Olivettis fabrik i Ivrea utanför Turin.12 Den nya Ivrea-fabriken var vid denna tiden en av de mest avancerade produktionsanläggningarna i hela Italien och Alquati var intresserad av att förstå vilka konsekvenser som de nya formerna för att organisera arbete som utvecklats vid Ivrea-fabriken hade för arbetarnas situation. I sin studie så fokuserade Alquati särskilt på fabrikens nya produktionslinje, och särskilt dess löpande band. Alquati argumenterade för att denna produktionslinjen signalerade framväxten av nya former av automatisering så väl som nya mekanismer för att kontrollera och koordinera arbete. Särskilt intressant var att Olivettifabriken var baserad på en cybernetisk modell som innebar ett ökat fokus på informationsflöden som resulterade nya möjligheter till att övervaka, planera och optimera produktionsprocessen.13 Det intressanta med denna nya modell, menade Alquati, var att den inte bara var viktig för omorganisationen av produktionsflöden inom fabriken, men att den också utgjorde en mall för inkorporera och koordinera allt större delar av samhället utanför fabrikens väggar som en del av denna produktionsprocess.13 I ett remarkabelt avsnitt om Olivettifabrikens nya produktionsteknologi så förutser Alquati det som vi i dag skulle beskriva som globala produktionskedjor och «just-in-time» produktion: Utrustningen är av större betydelse än vad den först framstår som för de som beskådar den. Det är den som länkar arbetsstationerna, kopplar ihop dem som faser i en produktionsprocess, och länkar dem i en global cykel i vilket varje jobb blir en del. De integrerar operationer på ett mekaniskt sätt, och koordinerar dem i rum och tid som en del av en totalitet samman med de andra produktionsmoment (till exempel, det löpande bandet för komponenter från de olika verkstäderna där de tillverkats) och har en konstant rytm som uttrycker, med sin regelbundenhet, a hel serie av förutbestämda steg… olika kvantiteter, olika typer, i olika förutbestämda moment. Utrustningen uttrycker allt detta redan. Den inkapslar redan neo-kapitalismens globala logik, automatisering, decentralisering, delegerad planering, företags-vid planering etc. och ett system med dess marknader och «kvalitativa» konsumentprodukter. Utrustningen i produktionslinjen, snarare än förmannen, har som roll att organisera arbetet enligt denna logik.14

Mer än att bara vara en teknologi för att kontrollera fabriksarbetarna, så menade alltså Alquati att

34


produktionslinjen vid Olivettifabriken i Ivrea manifesterade en centraliserad modell som tillät allt större integration och koordinering av rad olika processer och flöden i den omgivande regionen, inklusive olika typer av service- och hantverks-arbeten så som transport, småskalig verkstadsproduktion och lantbruk. Alla dessa olika moment blev allt mer funktioner inom en enhetlig produktionscykel koordinerad av produktionslinjen i fabriken. Konsekvens av detta, menade Alquati, var att fabriken inte längre kunde förstås som en enhet separat från resten av samhället, och att den följaktligen fick en allt större roll i att organisera arbeta inte bara inom men också på tvärs av både sektorala och geografiska avstånd. Genom sin studie kom Alquati att utveckla insikter kring de relationella, differentierade och rumsliga dimensionerna av teknologisk utveckling, som än idag kan användas för att problematisera en allt för instrumentell och tendentiell syn på teknologisk utveckling som en framtidsskapande kraft.15 Av särskilt intresse är Alquatis betoning på vikten av att förstå relationerna mellan teknologins blödande framkant, som Olivettifabriken i detta fallet representerade, och den större helhet i vilken denna fabrik existerade och producerade. Alquatis poäng var att medans det var av största vikt att förstå de senaste och mest avancerade teknologiska formerna, så var det lika viktigt att inte reifieria dessa tendenser som möjliga att förstå enbart som diskreta och enskilda fenomen som existerade avskilda från det omgivande samhället. Forskarens roll, menade Alquati, var att just övervinna sådan «blind empirism»16 genom att placera framväxten av denna hypermoderna produktionsteknologi i ett större sammanhang. I sin studie kopplade således Alquati samman Olivettifabriken inte bara med nya former av outsourcing av produktion till små firmor i den kringliggande regionen i norra Italien, men också med de våldsamma koloniala relationerna som vid just denna tiden tydliggjordes särskilt av kampen för dekolonialisering i Algeriet. Alquati pekade här på hur vinsterna från koloniala förhållanden var en viktig del i att finansiera utvecklingen av högteknologiska former för produktion, som exempelvis den nya Olivettifabriken, och att denna utveckling i sin tur ledde till nya former av exploatering av den kolonialiserade delen av världen på både arbetskraft och råvaror (idag utgörs dessa råvaror exempelvis av det många mineraler som behövs för att producera avancerad digital teknologi). Vad Olivettistudien visar är med andra ord att exempel på ett politiskt-ekonomiskt system där de mest avancerade formerna av teknologisk utveckling och de råaste formerna av utnyttjande samexisterar och spelas ut mot varandra. Styrkan i Alquatis analys ligger i att han visar på hur den hypermoderna fabrikens produktivitet är ett resultat av dess kapacitet att omkonfigurera ett komplext nätverk av relationer vilket den är beroende av (snarare än enbart baserad i någon teknologisk effektivisering i sig själv), där den specifika teknologiska innovationen förstås som relationellt sammankopplad med ett omgivande samhälle som den både formar och formas av. Följaktligen så är det därför naivt att förvänta sig att denna teknologi i sig själv skulle kunna approprieras och utan problem tas i bruk för byggandet av ett radikalt annorlunda samhälle. Slutsatsen var ett tidigt exempel på tanken om hur en samhällelig transformation varken kan reduceras till ett socio-politiskt eller teknologiskt projekt, men uppenbarligen måste omfatta båda områdena samtidigt. Hva så, med Gibsons hypotese? Som avslutning vill jag återvända till det citat som inledde denna essä. För i ljuset av Panzieris och Alquatis teknologikritik är det möjligt att peka på hur ett stort problem med den förståelse av förändring som frambringas med hjälp av Gibsons citat (och som lägger grunden för mycket av dagens teknologioptimistiska stadsvisioner), är att den får oss att tänka på teknologisk och social utveckling som en teleologisk och singulär process. Enligt denna modell så representerar en eller flera teknologiska innovationer en framtid som för tillfället är exklusivt tillgänglig för ett fåtal, men som så småningom kommer att realiseras i större skala, och därmed göras tillgänglig även för resten av världen. Omvänt dras enligt denna modell också snabbt slutsatser kring exempelvis primitiva produktionsprocesser och osäkra arbetsförhållanden som uttryck för en dåtid som fortsatt lever kvar i vissa stadsdelar, regioner och världsdelar. Här skapas i förlängningen en föreställning om städer som isolerade öar som färdas utmed en linjär historisk-teknologisk tidslinje från primitiva till hypermoderna och smarta. Här menar jag återigen att något av detta det viktigaste som vi kan lära oss av Panzieri och Alquati finns: nämligen att fokusera på just relationerna mellan det som framställs som den mest av avancerade teknologiska utvecklingen och det omgivande samhället (inklusive de processer som framstår som allra minst avancerade), och därmed bygga en förståelse av hur olika platser och städer i viktiga delar formas av både historiska och samtida relationer till varandra. För vad är det egentligen som säger att utbredd arbetslöshet, smutsig utvinning av sällsynta mineraler, och enorma skräphögar av teknologiskrot inte lika mycket är ett exempel på en framtid som redan är här som de högteknologiska papperskorgar och självkörande bilar som demonstreras på framtidskonferenserna– bara att även denna framtid än så länge är (och med största sannolikhet kommer fortsätta vara) ojämn i sin utbredning.

35


Genom sin studie kom Alquati att utveckla insikter kring relationella, differentierade och rumsliga dimensionerna teknologisk utveckling, som än idag kan användas för problematisera en allt för instrumentell och tendentiell syn teknologisk utveckling som en framtidsskapande kraft.

de av att på

Foto av Aron Sandall

Referenser 1. Det råder viss oklarhet kring var citatet verkligen är hämtat ifrån från början, men en verifierad källa är en intervju med Gibson från 30 November 1999 i programmet Talk of the Nation i amerikanska NPR. 2. Malm, Andreas. 2017. The Progress of This Storm. London Verso. 3. Se exempelvis Lazzarato, Maurizio. 2015. Governing by Debt (J. D. Jordan, Trans.). South Pasadena, CA: Semiotext. 4. Se Fisher, M. 2009. Capitalist realism: Is there no alternative? Winchester, UK; Washington [D.C.]: Zero Books 5. Srnicek, N. & Williams, A. 2015. Inventing the Future. London: Verso 6. Mason, Paul. 2015 PostCapitalism: A Guide to Our Future. Allen Lane 7. För översikt av denna intellektuella tradition se Wright, Steve. 2002. Storming Heaven. London: Pluto Press. 8. Se Wright, Steve. 2002. Op. cit. 9. Med instrumentell så menas här en förståelse av teknologi som ett neutralt verktyg som är undergivet människans vilja och intentioner. 10. Lenin beskrev exempelvis kommunism som sovjetiskt styre + elektrifiering av hela landet. 11. Panzieri, R. 1961. The Capitalist Use of Machinery: Marx Versus the ‘Objectivists, in Slater, P. (Ed.). 1980. Outlines of a critique of technology. London: Atlantic Highlands: Ink Links ; Humanities Press 12. Alquati, R. 1961. Organic Composition of Capital and Labor-Power at Olivetti. I Viewpoint Magazine. 2013. https:// www.viewpointmag.com/2013/09/27/organic-composition-of-capital-and-labor-power-at-olivetti-1961/ 13. Pasquinelli, Matteo. 2015. Italian Operaismo and the Information Machine, Theory, Culture & Society Vol. 32 Issue. 3 14. Alquati. 1961. Op. cit. 15. En relationell förståelse tar sin utgångspunkt i relationerna och samverkan mellan olika fenomen som centrala. Exempelvis kan man peka på omöjligheten av att förstå vad en stad är utan att se på den som en nod i ett vägnät. 16. Empirisme, en forståelse av verden och vitenskapssyn som reducerer verden til hva som kan observeres.

36


NÅTID FOTO AV JACOB AARS


KLONDYKE I TECHNOPOLIS TEKST AV BENGT MAGNUS S. CARLSON OG MARTINE CARLSON ILLUSTRASJON AV TUVA AANENSEN

I vestlig idéhistorie står agoraen (torget) i polisene (byene) som det fremste eksempelet på offentlighet. Dette skulle være et rom tilpasset meningsytring- og brytning. Men dette idealet er bare det, et ideal, i møte med dagens technopolis, et sted hvor teknologien vokser sammen med byen og skaper et sted med sterk og ukontrollert økonomisk oppblomstring. Hva slags rom for agoraen er det i en slik by? Der agoraen har tatt form i både salonger, wiener-caféer eller en rekke torg – kan ingen ting trumfe de tilsynelatende ultrademokratiske rommene de digitale flatene hevder å tilby. Det offentlige rommet har ekspandert og utviklet seg i takt med teknologien, og står i en særstilling på det liberale internett. Alle har mulighet til å si og ytre sitt – også anonymt. Slik står det offentlige rom splittet i en spagat mellom den overvåkede fysiske offentligheten på den ene siden, og et fristilt, frastøtende offentlig web på den andre siden – resultater vi har sett dystre konsekvenser av fra ulike chan-sider de siste årene. I denne teksten tegner vi opp linjene mellom det som til nå har vært ansett som offentlige og frie mellomrom – men som i større og større grad tas over av teknologi, som på ulike måter overvåker og får oss til å produsere verdifulle data vi ikke tar eierskap til. Tech fyller og høster mellomrommene I dag fylles fysiske rom i byen med ulike former for teknologi. Enten den handler om mikromobilitet eller forlystelse på smarttelefonen. Byens mellomrom har skapt Klondike-tilstander hos tech-startups som etter kapitalismens naturlover om stordriftsfordeler kjøpes opp av gigantselskaper. All dataen som genereres

43

vil i fremtiden ha uante verdier, som igjen kan skape profitt. Drømmen om smarte byer er også marerittet om eierskapet til data, en ressurs som nå er rangert som verdens mest verdifulle.1 Når vi i denne teksten snakker om mellomrom, tenker vi på noe antropologen Thomas Hylland Eriksen nylig var inne på. Han skrev at mennesket trenger en hjernevask «for å redde konsentrasjonsevnen, fantasien og evnen til å komponere det 21. århundrets svar på Beethovens niende. For når det skjer noe hele tiden, blir hjernen overopphetet, harddisken spinner i full fart, og etterpå innser man at det ikke har skjedd noe som helst. Det er jo bare når det ikke skjer noe spesielt at hva som helst kan skje.»2

Det kan både være poetisk og vakkert med hjernevask i mellomrommene, men et vel så viktig spørsmål er hvem som skal få tømme mellomrommene for data. Men om vi så skulle ende opp med å fylle alle byens mellomrom og ingen i fremtiden vil komme til å komponere verk på høyde med Beethovens niende, vil vi kulturelt sett kunne bli fattigere, men også utnyttet til fordel for andres økonomiske gunst og gevinst. Vi er alle smertelig klar over hvordan de offentlige, digitale


Drømmen om smarte byer er også marerittet om eierskapet til data, en ressurs som nå er rangert som verdens mest verdifulle. rommene tappes for informasjon, et paradoks Slavoj Žižek poengterer: «Vi opplever denne urettferdige handelen, denne aktiviteten som i praksis slavebinder oss, som vår høyeste frihetsutøvelse – for hva er vel friere enn å surfe fritt på nettet? Bare ved å utøve denne friheten, skaper vi ‘overskuddet’ av data som den digitale Storebror stikker av med.»3

Når byene i større grad blir tilrettelagt med en slik type frihetsutøvelse beboerne ikke klarer seg uten, må det også følge krav til eierskap av dataene. Det er kanskje flere lesere som her tenker at vi i denne teksten fremmer reaksjonære tanker – at fremtiden er fremover, og at tech pessimister til enhver tid har kritisert ulike former for «medierevolusjoner». Men forskjellen på dagens revolusjon og fortidens, er all informasjonen vi gir bort helt gratis. Dette er ikke historien om tegneserie vs. roman, TV eller radio, PC-spill mot lek i skogen. Technopolis vil på lengre sikt skape reelle atferdsendringer, som gjør noe diametralt nytt med hvordan vi forholder oss til byens fysiske omgivelser – være seg bygninger eller mennesker. Mønsteret involverer ditt fysiske jeg, med byene stadig mer integrert og påkoblet. Det er snart ingen pusterom, mellomrom, eller steder å bare være, uten å bli sett, kjøpt eller solgt. Sykkelturen din, reisen med t-banen, sparkesykkelen eller løpeturen du ønsker å skryte av til offentligheten.4 Satt i system, som nå, muliggjør det internettigler og høste dataene fra mellomrommene, og derfor bør det gjennomføres drastiske endringer for hvem som får eie dine og mine data, og hvordan

det gis tillatelse til å bli satt sammen til det enorme puslespillet om oss og samfunnet. Jeg er, altså filmer jeg I dag er det viktigere å vise at man er tilstede – enn faktisk å være delaktig. Det anonyme, anarkistiske forfatter-kollektivet The Invisible Committee skriver i sin bok om den samtidige fremtiden: «All the reasons for making a revolution are there. Not one is lacking. The shipwreck of politics, the arrogance of the powerful, the reign of falsehood, the vulgarity of the wealthy, the cataclysms of industry, galloping misery, naked exploitation, ecological apocalypse – we are spared nothing, not even being informed about it all. ‘Climate: 2016 breaks a heat record,’ Le Monde announces, the same as almost every year now. All the reasons are there together, but it’not reasons that make revolutions, it’s bodies. And the bodies are in front of screens.»5

Og mens kroppene våre liker en meme, trykker sad-face på en video av et barn som sulter, Googler (ja, det er et selskap, og ikke et verb og bør skrives med stor G – eventuelt kan du begynne å si Alphabether) om vi har brystkreft enda en gang, på vei til fastlegen på en Voi, kartlegges vi i det stille. Som en Googleballong over Kenya6 har de også oversikt om hvem du er, og hva som skal til for å endre holdningene – og handlingene dine. Når en militær propagandamaskin, blir til en kommersiell politisk e-commerce site/side for stemmesedler7, har vi ikke forstått alvoret av hva alle våre digitale puslespillbrikker kan bli til, når private enkeltselskaper som Cambridge


Det bør gjennomføres drastiske endringer for hvem som får eie dine og mine data, og hvordan det gis tillatelse til å bli satt sammen til det enorme puslespillet om oss og samfunnet. Analytica sitter på alle brikkene – og ser det store bildet.

Referanser

Dette til tross, er ikke Cambridge Analytcia det største tankekorstet i denne dott-comnattahistorien. Det er hvor de fikk alle dataene sine fra. Facebook og Google alene, har bortimot data-monopol på internett, og oppskriften de koker megainnbringende suppe på, er at både tjenestene de tilbyr, og tjenestene de eier, drar aggregerte streker mellom puslespillbrikkene. Hvor du er akkurat nå, hvor du har vært før, hva du gjør, hvem du er med, hva du skriver, hva du har sett på, klikket på, slettet før, åpnet igjen. Cambridge Analytica var bare en av mange internetts blodigler som hektet seg på, og så sitt snitt til å suge profitt, og tippe et dusin valg i samme slengen. Det er datagigantene som setter puslespillbrikkene sammen, salgbart og i system, som gjør det skremmende presist og treffsikkert, og som kan tegne et ekte og predikerbart mønster med høy verdi.

2. Thomas Hylland Eriksen. 2019. En hel verden i miniatry, i

Så, for å avslutte med et spørsmål, ikke til Mark Zuckerberg, Larry Page, eller Sergey Brin, men til deg, og alle andre som ikke er en monopolist i technopolis, stilt av The Guardian-journalist Carole Cadwalladr: “Is this what we want? To let them get away with it, and to sit back and play with our phones as this darkness falls?”8

45

1. The Economist.2017. The world’s most valuable resource is no longer oil, but data. Morgenbladet. 3. Slavoj Zizek. 2019. Huawei og allmenningenes skjebne, i Le Monde Diplomatiue. 4. NRK. 2019. Toppolitikere avslører hvor de er via treningsapp. 5. The Invisible Committee. 2017. Now. Semiotext(e) / Intervention Series 6. Bloomberg. 2018. Google’s Solution for African Internet: Balloons. 7. Adam Ramsay. 2018. Cambridge Analytica is what happens when you privatise military propaganda, i Open Democracy. 8. Carole Cadwalladr. Facebook’s role in Brexit - and the threat to democracy, på TED talk.


46


INTERVJU AV ALF JØRGEN SCHNELL OG MARIE HOELSETH

1 - HVA TENKER DU PÅ, NÅR DU TENKER PÅ FREMTIDEN? 2 - HVIS ET BYGG SKULLE STÅTT IGJEN I OSLO OM 100 ÅR FREM I TID, HVILKET BYGG SKULLE DET VÆRT? 3 - HAR FREMTIDSFORSTÅELSEN DIN ENDRET SEG DE SISTE 10 ÅRENE?

47


MNAL Marianne Skjulhaug er instituttleder for Institutt for urbanisme og landskap, Arkitekturog designhøgskolen i Oslo. Hun har tidligere vært rektor for Bergen Arkitektskole.

Anne-Rita Andal er avdelingsleder for boligsosialt arbeid i Leieboerforeningen, og er styremedlem og en av pådriverne bak Ormsundveien økogrend, Oslo.

Tone Megrunn Berge er partner i det nordiske arkitektkontoret Kaleidoscope og hun leder sekretariatet for Europan konkurransen i Norge sammen med partnerne Silje Klepsvik og Miia-Liina Tommila i Kaleidoscope. Fra Venstre: Miia-Liina Tommila, Tone Berge, Silje Klepsvik. Foto av Studio1 fotografene.

Tone Selmer-Olsen er leder for “in transit”-kurset ved AHO, er medlem i Flyktningshjelpens beredskapsliste NORCAP og styreleder i Oslo arkitektforening. Foto av Mattias Josefsson

MARIANNE SKJULHAUG: – HVA OM Y-BLOKKA OVERLEVDE OG BLE ET HUS FOR HELE FOLKET? 1

– Hva jeg tenker på når jeg tenker på ordet ‘fremtiden’? Jammen det er ikke så vanskelig, da tenker jeg på nå. I boken Nye Hjem i Norge fra 1940 minner arkitekten Hermann Munthe Kaas oss på at vi er ‘ansvarlige overfor efterslekten’,- altså det skulle ikke komme som en overraskelse at hvordan vi foter oss nå, er det som skaper fremtiden; det som blir samtiden for kommende generasjoner. Derfor tenker jeg på nå.

2

– La oss starte med hva som skal til for at en bygning skal overleve i 100 år, at den er sterk nok til å tåle 100 år med skiftende bruk, vær og vind, samfunnsendringer og politikeres gjøren og laden. En slik bygning må være holdbar i vid forstand. Det er likevel fristende å tenke på Y-blokka, i tankesprang det til nå ikke er gitt tid til å gjøre. Hva om Y-blokka overlevde og ble et hus for hele folket. Et hus for smått og stort, et hus som kunne åpne opp for fri tanke og fri bruk. En bevegelse lik den at Holocaustsenteret er installert i Gimle. En ny forståelse av et hus som også kunne være den parken som ligger inne i dagens planer. Et hus med rom for alt det som skal til for at ettermælet vårt tar seg opp. Da ville jeg ha sagt at det burde være Y-blokka.

3

– Ja, det er klart, til tross for at miljøbevegelsen har vært på plass over flere tiår, er det de siste ti samfunnet har begynt å se fremtiden i hvitøyet og det gjelder også meg.

48


ANNE-RITA ANDAL: – MIN FORSTÅELSE AV FRAMTIDA ER AT VI ER FUCKED 1

– Til no har eg vore ein ukueleg framtidspessimist. Iveren etter vekst og velstand er så sterk i menneskenaturen at den overskuggar vilja til å leve bærekraftig. Når sjølv bærekraftbegrepet blir utvatna er det berre å leggje inn årene. Økte forskjellar er også med på å skape ubalanse, det virker som at empatien manglar og at vi har sett oss blinde på velstanden og velferdsstatens fortreffelighet – i den grad at vi gløymer å sjå dei som fell utanfor. Men eg minner meg sjølv på at alle dei klimastreikande ungdommane snart har røysterett, og då vert eg litt mindre deterministisk.

2

– Eg forstår ikkje kvifor vi setter opp byggverk med så kort levetid som i dag. Men viss eg skal velge eitt, så vel eg nabohuset, Ormsundveien 12. Det er ein vakker sveitservilla med masse historie, som har stått tom i ti år og som ser ut til å ramle ned når som helst. Eg har gjort det til ein slags destruktiv hobby å prøve å hindre at det skjer, som eit symbolistisk slag om Oslo kommunes bustadspolitikk. Om 100 år vonar eg at den er full av folk som bur bærekraftig i ordets rette forstand, som ein del av Ormsundveien Økogrend.

3

– Egentlig ikkje. Eg trur vi treng ei radikal omlegging av vårt forbruksmønster og radikale omleggingar på systemnivå, og eg trur ikkje vi klarar det. Min forståelse av framtida er at vi er fucked. Men det blir litt teit å bare gi opp, det ligg ikkje i vår natur. Så vi får gjere så godt vi kan, og prøve å ha det litt gøy mens vi gjer det.

T O N E

M E G R U N N

F R E M T I D E N N Å

U T L Ø S E S

U T

B E R G E : –

S O M

D E N

O M

H V E R T

F Ø R

D E N

L Å

K J E N T E S

F R A M F O R

S E K U N D

O S S ,

1

– Fremtiden er usikker, vi er over i en æra der menneskelig påvirkning har endret vår fysiske verden fundamentalt. Dette bør få oss til en måte å se fremtiden på som ansvarliggjør oss mer, på alle plan. Selvregulerende mekanismer er satt ut av spill, reagerer ikke lenger slik som vi forventer. Derfor er fremtiden usikker, men i usikkerhet ligger det også håp, heldigvis.

2

– Det skulle ha vært Oslo Rådhus. Det er en vakker bygning som forteller en historie gjennom sin arkitektur, håndverk og sin rike utsmykning, og så representerer det demokratiet. Rådhuset er et resultat av en idékonkurranse som ble arrangert i 1916. Vinneren ble kåret i 1918, og da var de de unge arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson som vant. Den gangen var de under 40 år. Det var en lang prosess og da spaden ble satt i jorden var arkitektene godt etablerte, men dette er likevel et godt eksempel på at en idekonkurranse i offentlig regi kan slippe til yngre arkitekter som skaper holdbar arkitektur i internasjonal klasse. Så hvis det bare var ett bygg igjen i Oslo om 100 år kunne det jo være fint med en påminnelse om å slippe de yngre kreftene til i gjenoppbyggingen av byen. Og det jo nettopp dette Europan handler om, å skape springbrett for yngre arkitekter. Vi mener det ligger et stort potensiale for mer kvalitet og mangfold ved å slippe yngre arkitekter til. PS! Det blir tomtesøk for neste runde med Europan i allerede vinteren 2020, og vi oppfordrer alle byer og kommuner til å følge med!

3

– Før kjentes fremtiden ut som noe som lå framfor oss. Nå kjennes fremtiden mer presserende, det er noe som utløses hvert sekund, i hvert valg vi tar. Før var fremtiden oppløftende, full av muligheter, og farget av optimisme knyttet til at vi kommer til å få kunnskap som skal redde oss fra klimakatastrofe. Slik er det ikke lenger. Fremtiden er mye mer nå. I form av at vi må begynne å ta alle valg med tanke på at det er nå det gjelder om vi skal snu økningen i klimagassutslipp, og klare å fremme økt naturmangfold. Dette skjer jo fordi konsekvensene av endringene vi påfører kloden begynner å bli mer synlige i form av mer ekstremvær, vannkriser og migrasjon. Håpet i denne situasjonen ligger i de unge som har mer eierskap til de utfordringene vi står overfor. De unge er mindre påvirket av etablerte mønstre, har en annen forståelse av tiden vi lever i, og evner å tenke nytt. Det gir håp for en nødvendig kursendring.

49


T O N E

S E L M E R - O L S E N : –

F O R E S T I L L I N G S E V N E N

H E L D I G V I S

M I N

S J E L D E N

S T R E K K E R T I L

1

– Personlig, det uventede og overraskelser! Heldigvis strekker forestillingsevnen min stort sett aldri til, og det er jeg glad veldig glad for, det hadde blitt mye mindre interessant. Aldri tenkt på det sånn før, men kanskje jeg er fremtidsoptimist? Selv om vi som samfunn står ovenfor mange store globale utfordringer, tror jeg vi om vi vil, i fellesskap kan skape en grønnere, varmere og mer inkluderende fremtid. På Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO) forsker og underviser jeg i globale problemstillinger knyttet til migrasjon og urbanisering – og hvordan vi kan planlegge for mer mangfoldige, tolerante og bærekraftig by og nabolag i fremtiden.

2

– Bare ett bygg? Nei, i nær fremtiden tror jeg vi har kommet fram til at vi må gjenbruke og omskape de fleste av byggene våre på nye, klimasmarte måter -som ivaretar vår egenart og samtidig dyrker fram en nye arkitektoniske svar. 100 år fram i tid, håper jeg at Oslo har blitt transformert og adoptert til ett sted hvor byens historiske bygningsmessige lag har blitt ivaretatt og videreutviklet på vakre, robuste og interessante måter. Men hvis jeg under press må si ett bygg, svarer jeg Kunstneres Hus. Skyhøy arkitektoniske kvalitet og en romfølelse som er både uformell og storslått samtidig, interessant og åpent. Som jeg håper fremtiden også blir.

3 – Ja, den er forandret. Profesjonelt er jeg opptatt av at vi planlegger bedre, og tar oss tid til å tenke løsninger som også fungere på sikt. Når det gjelder det bygde miljø må vi skape ting som både er bestandige og robuste, og som tåler endring.

50


BYPLANLEGGINGEN I OSLO ER UDEMOKRATISK

TEKST AV JOHN PLØGER

Oslo utvikles i disse årene dramatisk: ny arkitektur, nye parker og grøntområder,

større boligtetthet, nye bydeler og omfattende revitaliseringer av eldre bydeler. Plan

og bygningsetatens (PBE) informerer offentligheten på eksemplarisk vis og gir enhver

som vil et detaljert overblikk over planer og prosesser. Likevel er det noe som ikke

stemmer, som byutviklingen på Karlsrud eksemplifiserer.

51 Plandemokratiet i Oslo synes å være ‘de utvalgtes’ demokrati og dermed de sterke røsters demokrati. Organiserte grunneiere er sterke.

Plandemokrati ‘til salgs’?

Grønt demokrati: Byregjeringen har fått berettiget skryt for sin grønne planlegging (sykkelstier, færre biler, grønne soner, parker etc). Dette representerer i all hovedsak en form for fysisk lanskapsplanlegging, men er ikke tilstrekkelig. Byrådet stiller de lovregulerte byggetekniske minimumskrav til byggherrer, men stiller ikke konkrete krav med hensyn til å beskytte økologien og natur mangfoldet. Byrådet stiller heller ikke krav om at alt byggeriet skal være energi-overskudds produserende (såkalt pluss-hus) eller at alle materialer skal være resirkulerbare eller gjenbruksmaterialer. På Karlsrud bygges det f.eks. ikke allergiker-vennlig boligområder eller økologiske landskaper.

Det er verd å huske, det er OBOS selv som har forsømt å vedlikeholde bygningene!

Det blir i Samspillsgruppen ikke talt om økologisk boligbygging, bylivskvaliteter, kulturelt mangfold og kveldsliv. De røster har ingen stemme. Byantikvaren har juridisk sett en sterk stemme. OBOS kapital-interesser på Karlsrud er truet, fordi Byantikvaren har definert deler av området langs Cecilie Thoresens vei, som OBOS eier, som bevaringsverdig. OBOS vil på ingen måte bevare disse bygningene og har derfor bestilt en ‘konsulent-rapport’ som skal undergrave Byantikvarens argumenter. Her hevdes det at bygningene er i for dårlig forfatning til å bevares.

Investor interesser har forrang: Kapital-investor OBOS vil ha høy tetthet i området med en handlegate i første etasje. Det pleier å bety en handlegate av kjedebubikker, fast food og kanskje en kjederestaurant.

Demokrati for de få: På Karlsrud holder PBE for tiden en rekke ‘workshops’ med en Samspills-grupper som består av grunneiere og lokalt organiserte som borettslag og velforeninger. Det høres fint ut, men borgerne fra de fire bydeler som planen berører må imidlertid vente på en offentlig høring, hvor de vil møte en konsensus-plan vedtatt mellom grunneiere og PBE, som det er vanskelig å gjøre noe med.

Se på Karlsrud. En områderegulering på Cecilie Thoresens vei skal gi bydelen ny arkitektur, grønn planlegging, og en blanding av handel, service og bolig. De nye kvartaler skal ha ‘bymessighet’, men hva det blir avhenger av hvem som får innflytelse på prosjektet.

Byutvikling er for økonomiske interesser

Byen er i år EUs miljøhovedstad, men den kan ikke sies å være demokratiets hovedstad. Vi ‘har medvirkning og ikke medbestemmelse’. Konsekvensen er at makt og relasjoner betyr alt.


52

Men man må ville demokratiet!

Der er ingen naturlov som tilsier at politikere skal prioritere et demokrati for de få. Ted Mack var 1980-1988 Borgmester i Sydney North, Australia. I perioden ble det opprettet 36 lokalråd, borgermesteren, politikere og planavdelingene deltok tilsammen i 3000 borgermøter, og Ted Mack innførte en ordning om at innsendte borgerforslag skulle sidestilles med politiske forslag. Effekten var bl.a. at flere lokale forslag fikk gjennomslag, og eksemplet viser at man kan få til demokrati i byutviklingen.

Offentlig medvirkning er en legitimerings-prosess og ikke et middel til å skape en strategisk utvikling av byen og bydelene. Det finnes ikke noe fora, hvor borgerne kan møtes til samtaler om en visjonær, kritisk, økologisk og kreativ byutvikling.

Grunneierinteresser og lokalt organiserte krefter tilbys en prosess, hvor borgerne tilbys en høring.

Områdereguleringen er blitt en plan for grunneier-interesser og byens politikere har ikke stilt krav til at grunneiere og kapital skal bidra til bydelens økologiske og sosio-kulturelle fremtid.

Byutviklingsplanen for Karlsrud er verken visjonær eller fremtidsrettet. Det er ingen som stiller spørsmålet om, hvem som skal bo på Karlsrud 2050 og hvorfor skal de ville bo der? Eller hvordan kan Karlsrud representere en økologisk planlegging for fremtiden?

Man må ville demokratiet

Grunneierne mobiliserte lokalavisene med bilder og påstander om veienes farlighet. Det finnes ingen undersøkelser eller tall som kan underbygge deres påstander. Når byråden aksepterte grunneiernes fabrikasjon av problemer, og også tilsidesetter bymiljø-avdelingens egen dokumentasjon som viser det ikke er noen problemer, kan det vel kun begrunnes i enten politisk populisme, eller så kan vi spekulere om hvorvidt det er snakk om grunneieres nære partipolitiske relasjoner til byråden? Eller er det byrådens sterke bånd til de beboere som organiserte aksjonen i mediene?

Fabrikasjon av data: For et års tid siden ble det satt skilt opp med ‘all innkjøring forbudt’ til Håvaldsvei-Kåresvei som forbinder Brattlikollen og Karlsrud. Grunneierne hadde i flere år påstått det var for tett og farlig trafikk på veiene. Det er, hevdet grunneierne, en skolevei, og det oppsto hele tiden farlige situasjoner for barna.


HABITATHAUS TEKST AV GINA KAROLINE HASS MEAAS GJERMUNDSEN ILLUSTRASJON AV ASPLAN VIAK AS

I Hauskvartalet skal det reises flere boliger som er i tråd med byøkologiske prinsipper, Asplan Viak sitt «HABITAT HAUS» 1 er et av disse. Det skal kunne ivareta biologisk mangfold, håndtere overvann, og fungere som et rekreasjonsområde. De grønne takene på tegningene av Habitat Haus er nok så i øyenfallende. Byggets utforming er forankret i Oslo kommune sitt ønske om en økologisk utforming, og i miljøprogrammet for Hauskvartalet skal taket kunne håndtere overvann, som igjen kan brukes til eksempelvis vanning eller gjenbruk i oppvaskmaskiner. De grønne takene er også tenkt til å kunne gi muligheter for selvdyrking, parseller, og hønse- eller biehold. 2 Biologisk mangfold Det er noe omdiskutert i hvilken grad grønne tak egner seg for å ivareta et biologisk mangfold. 3 Hvilken type beplantning vil ha mye å si for hvilke arter som oppholder seg der, og på hvilken måte beplantningen blir brukt. Likevel har grønne tak vist seg nyttige i funksjonen som fragmenterte arealer, for å bidra med spredning av ulike arter, i hovedsak fugler og insekter 4. Høyden, det totale området som blir dekket, og hvordan takene er knyttet sammen, vil dermed virke inn på hvilke arter som har mulighet til å oppholde seg på takene. 5

For Habitat Haus, til tross for de grønne og ambisiøse takene, beskrives flaten på bakkenivå som «hardt dekke». 8 Det er ikke dermed sagt at grønne tak skal forkastes til fordel for terreng på bakkenivå, men det kan heller ikke ukritisk erstattes til fordel for grøntområder på bakkenivå. Dette gjelder blant annet dersom tilgjengeligheten til offentlige grøntområder må bøte for fortettingen i byene. Selv om grønne tak blir mer populært i bybildet når byer blir mer kompakte, og på mange måter virker som en ressurs for å kunne ivareta de grønne områdenes funksjon når grøntområdet på bakkenivå forsvinner, er det viktig å ikke se seg blind på hvilke funksjoner, og i hvilken grad de grønne takene kan erstatte de samme kvalitetene. Habitat Haus lever imidlertid opp til politikernes krav til et økologisk bygg i prospektet. Planene om gjenbruk av overvann, og muligheter for beplantning på taket er noe flere bygg burde benytte seg av om byene skal bli mer bærekraftige. Referanser

Overvann Habitat Haus sitt gjenbruk av overvann løfter bærekraften til huset og de grønne takene opp et nivå. Grønne tak har desto større overføringsverdi i byer, der tilgangen på overvann fra regn er større, der tilgangen på drikkevann og billig oppvarming er dårlig. Miljødirektoratet peker imidlertid på at grøntstruktur på tak ikke egner seg like godt til å håndtere overvann som grøntstrukturer på bakkenivå. Trær og planter hjelper også til med å suge opp overvann, men for at disse skal kunne vokse er det satt en grense for jordsmonn på minst en meter. 6 Samtidig har de ulike dybdene på jordlag fått tilgitt egne verdier per m2, basert på hvor godt de egner seg til å håndtere overvann, naturmangfold og godt byliv. Det er tre forskjellige verdisettinger på de grønne takene, basert på hvor tykt jordlaget er. Et jordlag opptil 39 cm per m2 har en verdi på 0.4, mens et jordlag på 80cm per m2 eller mer har en verdi på 0.9. Til sammenligning har vanlig terreng på bakkeplan, eksempelvis en gressplen, en verdi på 1.0. Til tross for at det tykkeste jordlaget har nesten lik verdi som grønt terreng, vil det likevel bety at det grønne terrenget vil være å foretrekke for håndtering av overvann. 7

53

1. Asplan Viak. (2017, 22 juni). Byøkologi i sentrum – HABITAT HAUS. Hentet fra https://www.asplanviak.no/aktuelt/2017/06/22/byoekologi-i-sentrum/ 2. Oslo kommune (2017, 26.10). Miljøprogram for Hauskvartalet. s. 21-22. Hentet fra https://www.oslo.kommune.no/politikk-og-administrasjon/etater-foretak-ogombud/eiendoms-ogbyfornyelsesetaten/kunngjoringer-fra-eiendoms-og-byfornyelsesetaten/utkasttil-miljoprogram-forhauskvartalet-article90390.html#gref 3. Williams, N. S. G., Lundholm, J., og Macluvor, J. S (2014). Do Green Roofs Help Biodiversity Conservation. Jurnal of Applied Ecology 52, 1643 – 1649; Belcher, R. N. (2018. 8, februar). Birds Use of Vegetated and Non-Vegetated High-Density Buildings-a Case Study of Milan. Jurnal of Urban Ecology 1-6. s. 4 – 5. 4. Williams et al., 2014, s.1644, 1645; Belcher, 2018. 8, februar, s.1, 4 5. Williams et al., 2014, s.1645 - 1647 6. Plan- og bygninsetaten (2018) A. Utearealnormer. Normer for felles leke- og uteoppholdsarealer for boligbygging i Oslo. Revidert mai, 2018. s.12 7. Plan- og bygningsetaten (2018) B. Norm for blågrønn faktor i boligprosjekter i Oslo. Forslag innsendt 8. 06.2018. s.5-6 8. Øverdahl, O. «Dette er boliger som utfordrer konvensjonene om privat eierskap som veien til lykken». Asplan Viak. Hentet fra https://www.asplanviak. no/case/habitat-haus/


Det er ikke dermed sagt at grønne tak skal forkastes til fordel for terreng på bakkenivå, men det kan heller ikke ukritisk erstattes til fordel for grøntområder på bakkenivå.

54


TEKST AV LEIF CHRISTIAN JENSEN, IDA TESAKER BELLAND OG KAROLINE BIRKELI-GAUSS, HENHOLDSVIS SENIORRÅDGIVER OG BYPLANLEGGERE I ASPLAN VIAK ILLUSTRASJON AV ELNAZ GARGARI

ORIEN GJENTAR SEG A HIST LD RI! MO TE NS SOM CEN OM ARI FAV OME NER TODI FR E KK MTID ENS US IKKERHE Hvordan kan vi bedre håndtere T usikkerhet om fremtiden? Der mange planleggere tradisjonelt har vært redde for fremtiden, slår vi et slag for å omfavne fremtidens usikkerhet gjennom en tverrfaglig scenariometodikk. Noe av det morsomste, men samtidig mest frustrerende med det å være planleggere, er å skulle mene, tenke analytisk om og deretter planlegge fremtiden. Hva skjer om 10, 50 eller 100 år? Hvordan ser byene og stedene våre ut da? Hvordan lever vi? Hvordan beveger vi oss? Hva jobber vi med og hvordan bor vi?

«sorte svaner». Aktuelle eksempler på såkalte sorte svaner hendelser fra nyere historie kan være 9-11, 22. juli, finanskrisen i 2008, Trumps seier etc. Dette er hendelser vi typisk ikke planlegger for når vi lager prognoser eller forbereder oss på fremtiden. Dette er fordi planlegging så ofte skjer gjennom hva som kan kalles en lineær tenkning, en metode som bruker gårsdagen som grunnlag for å forstå fremtiden. Bruken av SSB-statistikk om befolkningsutvikling for å anslå fremtidig befolkningsvekst kan tjene som ett eksempel her. Ett annet eksempel kan være den utstrakte bruken av markedsundersøkelser blant utbyggere.

Fremtid, usikkerhet og lineær tenkning Det som ikke har skjedd ennå, har en iboende og naturlig usikkerhet i seg. Fremtiden er en herlig, men også skremmende miks av naturlig uforutsigbarhet og usikkerhet. Mangel på kontroll blir en naturlig følge. Vi som planlegger, er samtidig tvunget til å forholde oss til fremtiden som en gitt situasjon, og med den usikkerheten dette medfører. Mye tradisjonell planlegging handler om å redusere usikkerhet om fremtiden. Tap av kontroll er noe grunnleggende skremmende for oss mennesker. Evolusjonært er vi programmert til å redusere usikkerhet og å unngå fare.

Mye planlegging om fremtiden får gjerne et utilsiktet innslag av håp og ønsketenkning, ofte kamuflert i et presist, vitenskapelig språk supplert med prognoser og sannsynligheter. Dette er skummelt, fordi det eneste som er verre enn ikke å vite, er å tro at man vet når man egentlig ikke har peiling. Vi er alle oppdratt i en positivistisk vitenskapstradisjon som tilsier at det riktige svaret må finnes der ute, bare vi leter hardt nok. Dette er på ingen måte en slags postmoderne kritikk av positivismen som vitenskapsideal. Tvert imot: For ting som har skjedd eller oppfører seg rimelig konstant, er dette det absolutt beste vi har. Lineær tenkning fungerer bakover i tid fordi fortiden ligger der fast, klar til å dra lærdom fra.

Analytisk er det derimot et problem at usikkerhet så å si alltid søkes redusert i planleggingsarbeidet. Ikke minst fordi så mye av denne usikkerheten nettopp er utenfor vår kontroll i utgangspunktet. Historien viser at det nettopp er de uforutsette hendelsene – de vi virkelig ikke forutså – som har størst påvirkning på verdens gang. I litteraturen omtales slike hendelser gjerne som

Problemet oppstår først når den lineære tenkningen fremskrives fra fortid og inn i fremtid. Likevel er det slik vi ofte ender opp med å jobbe, fordi vi benytter kjente verktøy som gir oss en slags «dokumentasjon» på at vi har redusert fremtidig usikkerhet om utviklingen. Men, det er ikke usikkerheten i seg selv som er redusert. Det er vår usikkerhet eller uro, uavhengig av fremtidens

55


iboende usikkerhet, som er redusert. Det kan fort gi oss planmessige dødvinkler, som i ytterste konsekvens kan gjøre oss dårligere rustet til å ta høyde for, og manøvrere under, fremtidig risiko. Scenario for fremtiden Det er kanskje på tide å tenke diametralt motsatt? Istedenfor å redusere usikkerhet, bør vi heller fokusere nøyere på den og løfte den frem. Vi gjør usikkerheten til gjenstand for utforskning ved å synliggjøre, heller enn å underspille den analytisk. Dersom vi er nysgjerrige på usikkerheten, kommer vi også til å få mer kunnskap. Da blir det mulig å ta høyde for usikkerhet når vi planlegger. Med en slik tenkning planlegger vi ikke lenger først og fremst med mål om å redusere usikkerheten. Vi planlegger for å være bedre rustet til å håndtere usikkerhet. Det er nettopp dette scenariometodikken kan bidra til å gjøre; løfte frem usikkerheten og planlegge med den, ikke mot den. Så hva er egentlig et scenario? I dagligtale har begrepet blitt utvannet, misbrukt og misforstått.

Det benyttes til å omtale alt fra et alternativ til en sannsynlig utvikling. Men dette er ikke et scenario. I den vitenskapelige litteraturen er det noen variasjoner av definisjoner, men det som går igjen i alle bidragene er at et scenario er en fortelling om fremtiden som følger bestemte retninger basert på forskning, trender og innspill fra ulike aktører. Det er altså en datadrevet metode, og ikke mer eller mindre kvalifisert synsing. Datainnhenting og analyse suppleres med medvirkning fra berørte parter. Scenariometodikk forutsetter tverrfaglighet, hvor analyser av gårsdagen, i dag og fremtiden balanseres mot innspill fra aktører som i ulik

Analytisk er det derimot et problem at usikkerhet så å si alltid søkes redusert i planleggingsarbeidet. Ikke minst fordi så mye av denne usikkerheten nettopp er utenfor vår kontroll i utgangspunktet. 56


kritiske, usikre drivkrefter som plasseres inn i et scenariokryss: Krysset danner fire ulike utviklingsretninger og situasjoner for den byen eller stedet det jobbes med. Basert på analysene og lokale innspill, kan vi være rimelig trygge på at de to valgte drivkreftene vil være sentrale for fremtidig utvikling. Det som gjør dem usikre, er at utviklingsretningene er høyst usikre og kan ta diametralt motsatte veier langs et kontinuum. Forestill deg en mellomstor norsk by: Da kan for eksempel befolkningsvekst og lokal aktivitet være to sentrale drivere for stedets fremtid. Befolkningsveksten vil påvirke hva som er mulig å gjennomføre innenfor byutvikling i betydelig grad, og den kan videre påvirke blant annet befolkningssammensetningen. Lokal aktivitet kan vi ha definert som det lokale tilbudet av arbeidsplasser, varehandel, offentlig og privat service, utdanning og kultur- og fritidstilbud. Utviklingen langs disse to usikre drivkreftene kan være forskjellen på hvorvidt den samme byen i framtiden er en regionhovedstad med et rikt tilbud til sine innbyggere, eller en by hvor mange innbyggere må reise ut av byen for å leve fullverdige liv. Dersom vi setter de to drivkreftene inn i scenariokrysset, får vi fire plausible, men ulike utviklingsretninger. Forestill deg for eksempel en fremtid hvor byen din har lav befolkningsvekst, men høy lokal aktivitet – det kan man kanskje kalle en selvstendig småby hvor man i stor grad håndterer utfordringene ved å være en by, men ikke er avhengig av inn- eller utpendling. Mens en annen fremtid løftes frem dersom det blir høy befolkningsvekst og høy lokal aktivitet. Da kan man se for seg en by som er blitt til et regionalt sentrum. De ulike utviklingsretningene er alle plausible. Vi er ikke opptatte av hvor sannsynlige de er – det er som

vi nå har slått fast både tendensiøst og usikkert å skulle si noe håndfast om – men at det er mulig å se for seg at de alle kan oppstå. Som planleggere må vi analytisk håndtere at et sted utvikler seg i veldig ulike retninger, og sammen med oppdragsgiver sørge for en robust stedsutvikling som tar høyde for de ulike utviklingsretningene og den usikkerheten som følger med. Det er nettopp dette som er kjernen i vår tanke med å utvikle en grundig og analytisk scenariometodikk: Sammen med de vi planlegger for, identifiserer vi de viktigste usikkerhetene i fremtiden for akkurat det de ønsker å få til, og så stresstester vi konseptet ut ifra de ulike retningene disse usikkerhetsmomentene kan tenkes å ta. Gjerne med relativt ekstreme ytterpunkter. Da har vi ikke redusert selve usikkerheten – tvert imot – men vi har utsatt konseptet for en real «kollisjonstest» og undersøkt virkningen av usikkerheten i dialog med oppdragsgiver. Vi påstår på ingen måte at scenariometodikken har alle svarene, men vi er overbevist om at den – dersom den tas på alvor og brukes riktig – har potensial som et supplerende, kraftfullt verktøy i planleggingsverktøykassen når fremtidens løsninger skal skisseres. Scenariometodikk kan ikke fortelle akkurat hvordan en gitt situasjon vil utvikle seg i fremtiden, men den kan gi oss en «båndbredde» eller et mulighetsrom for hva som kan inntreffe. Den gjør oss bedre rustet til å håndtere fremtidig usikkerhet og andre eventualiteter innenfor en gitt utvikling. Vi mener altså, som tittelen på denne artikkelen antyder, at scenariometodikk gir bedre planlegging, slik at tidligere feilslutninger basert på fortiden ikke gjentas for fremtiden.

Referanser 1. Taleb, Nassim Nicholas (2007) The Black Swan: The Impact of

sanseerfaring. Forholdet mellom den erkjennende og det som

the Highly Improbable. Random House, ISBN 978-1400063512

erkjennes, problematiseres ikke, noe som står i motsetning til

2. Positivisme er en vitenskapelig tilnærmingsmåte som

en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærmingsmåte hvor nettopp

fremhever den menneskelige erkjennelsens sansbare, empiriske

forholdet mellom forskningens subjekt og objekt, og forskerens

(erfaringsmessige) grunnlag og avviser all metafysikk. Tilhengere

subjektive føringer i vitenskapen, tas opp. En positivistisk orientert

av positivisme hevder at den eneste måten å oppnå erkjennelse

vitenskap søker (årsaks)forklaringer, nomotetiske sammenhenger

og viten på er gjennom sanseerfaring og empirisk observasjon.

og et helhetsbilde basert på erfaringsmessige kjensgjerninger

Vitenskapelig virksomhet forstås som en objektiv, verdinøytral

og (erfarings)vitenskapelige resultater. Positivisme har særlig

og interessefri aktivitet uavhengig av subjektiv fortolking og

vært en hovedtendens innenfor naturvitenskap, men finnes som

samfunnsmessige forhold. I henhold til et positivistisk syn på

tendens også innenfor menneskevitenskapene, for eksempel

vitenskapen lar forskningsobjektet seg avdekke gjennom

psykologi, sosiologi og sosialantropologi, særlig der vektlegging


Scenariometodikk kan ikke fortelle akkurat hvordan en gitt situasjon vil utvikle seg i fremtiden, men den kan gi oss en «båndbredde» eller et mulighetsrom for hva som kan inntreffe.


SKRIBENTER

59

Mari Løken Er samfunnsgeograf og bynerd. Hun skrev nylig masteroppgave om koblingen mellom alternativ boligutvikling i urbane områder og bærekraftig byutvikling. Er opptatt av en sosial boligpolitikk i Oslo og utviklingen av en ikkekommersiell tredje boligsektor med langtidskontrakter unntatt kravet om gjengs leie.

Karoline Birkeli-Gauss Har vokst opp i Stavanger og har en utdannelse fra Teknisk Universitet i Wien og fra NMBU på Ås. Hun j obber som byplanlegger ved Asplan Viak i Oslo, hvor hun blant annet er fagansvarlig for sosial bærekraft i by- og stedsutvikling og spesielt fokus på medvirkningsprosesser og sosiokulturelle stedsanalyser.

Tord Bakke Jobber som byplanlegger i 3RW arkitekter. Han jobber mest i tidligfase med mulighetsstudier og større områdereguleringsplaner. Tord er utdannet sosialantropolog fra UiB (2001) og underviser også fast ved Bergen Arkitektskole. Har blant annet fokus på sosial bærekraft i planleggingen.

Ida Tesaker Belland Jobber som byplanlegger ved Asplan Viak i Oslo. Hun spesielt opptatt av bærekraftig utvikling av steder, gode by- og boområder og inkludering. Hun kommer fra tettstedet Lyngdal, og har en mastergrad i Urban design fra Aalborg Universitet.

Philip Dixon Sandberg Jobber som byplanlegger i 3RW arkitekter med små og store prosjekter over hele landet. Han har en master i by- og regionplanlegging fra NMBU (2015). Er opptatt av byutviklingsprosesser og blågrønne strukturer i menneskeskapte omgivelser.

Aron Sandell Er en svensk kulturgeograf og stipendiat ved Universitetet i Oslo. Akkurat nå skriver han en avhandling om den smarte byens politiske økonomi.

Leif Christian Jensen Er seniorrådgiver ved analyseavdelingen hos Asplan Viak i Sandvika. Han har lang fartstid som forsker ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) og har publisert en rekke artikler og bøker knyttet til norsk og internasjonal miljø-, klima-, energi- og sikkerhetspolitikk. Han har vokst opp på Jar i Bærum og har sin doktorgrad i statsvitenskap fra Universitetet i Tromsø.

Astrid Fadnes Er arkitekt fra Arkitektur-og designshøgskolen i Oslo og Universitetet i São Paulo, jobber i Growlab Oslo og som frilansskribent. Hun har bl.a. skrevet for +KOTE, Arkitektnytt og laget radiodokumentar for NRK.


John Pløger Er professor ved ved Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Agder (UiA). Han har skrevet flere bøker og artikler om urban teori og planlegging.

Martine Carlson Har utdannelse innen markedsføring, og har jobbet i skjæringspunktet mellom merkevarebygging og produktutvikling i 8 år, i henholdsvis mediebransjen, reklamebransjen, og teknologi og designbyråer, innen privat og offentlig sektor. Spiller basketball på Nordberg Kvinner, meddriver av Pipa og Liebling, søster av Bengt.

Daniel Vernegg Sosialist og samfunnsgeograf.

Kristine Stadheim Studerer tredje året landskapsarkitektur ved NMBU. Interessert i å utforske fagfeltet, ofte i skjæringspunktet mellom mennesker, kunst og landskap, samt formidling av idéer.

Gina Karoline Hass Meaas Gjermundsen Har en bachelor i samfunnsgeografi ved UiO, med fordypning i byplanlegging. Det som har fanget meg mest gjennom studiene er miljøvennlig byplanlegging og fortetningspolitikk, samt historien om byfornyelsen og områdesatsninger/ løft.

Araceli Quempumil Studerer fjerde året landskapsarkitektur ved NMBU. Hun jobber med å undersøke og bearbeide ulike aspekter ved faget for å utvide forståelsen av omgivelsene vi lever i. Med bakgrunn i kunst og håndverk ønsker hun å utforske og kombinere ulike uttrykksformer i dette arbeidet.

Bengt M. S. Carlson Skriver en mastergrad innen by- og regionsplanlegging ved NMBU. Han var ansvarlig for podkastserien tilhørende +KOTE 8 og medredaktør for +KOTE 9. Bengt har jobbet for Mad arkitekter de siste to årene, og som journalist for Radio Nova i 6 år. Bror til Martine.

60


VISUELLE BIDRAGSY TERE

61

Araceli Quempumil Studerer fjerde året landskapsarkitektur ved NMBU. Hun jobber med å undersøke og bearbeide ulike aspekter ved faget for å utvide forståelsen av omgivelsene vi lever i. Med bakgrunn i kunst og håndverk ønsker hun å utforske og kombinere ulike uttrykksformer i dette arbeidet.

Jacob Aars Studerer ved Oslo Fotokunstskole og jobber som fotograf og assistent ved siden av. Bildene hans går et sted mellom det iscenesatte og det dokumentariske, og presenterer en serie på 5 bilder i denne utgaven av KOTE-magasinet.

Pernille Kleppan Mørch Utdannet fra BAS i 2018 og jobber som arkitekt for Kaleidoscope Nordic i Bergen. Hun har tidligere utdannelse fra kunsthistorie i London og Oslo.

Tuva Aanensen Kles- og kostymedesigner, utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo. Er interessert i hvordan visuelle uttrykket plutselig kan føles relevante i tiden, og hvordan du kan utforske forskjellige mulige versjoner av deg selv gjennom klær.’

Elnaz Gargari Klesdesigner, utdannet fra Khio, jobber som freelance designer, og har hatt samarbeidsprosjekter med norske artister og kreative. Har også jobbet som designlærer og hatt samarbeid med Beck Søndergaard hvor hennes illustrasjoner ble printet.

Ask Holmen Kommende arkitekt, ferdig 1.avdeling BAS, tidligere utdannet som multikunstner ved Gerrit Rietveld Academie, NL. Arkitektonisk eksplorasjon startet i naturens premisser, til den i mange år har rotert i urbane sfærer. For meg har faget strekt seg ut mot høyder av materialitet, sirkulær økonomi og urbant jordbruk.


ÅPEN KONSEPTKONKURRANSE HVORDAN VILLE DU HA FYLT FORMATET,   HVIS EN NAKEN VEGG  I OSLO  VAR DITT LERRET? mer informasjon på www.magasinetkote.no den 8. oktober

62


Profile for KOTE

KOTE #11 Fremtiden  

I lys av årets Oslo Arkitekturtriennale som er viet degrowth, har skribentene i dette nummeret av KOTE undersøkt fremtiden. Ved å fremme tid...

KOTE #11 Fremtiden  

I lys av årets Oslo Arkitekturtriennale som er viet degrowth, har skribentene i dette nummeret av KOTE undersøkt fremtiden. Ved å fremme tid...

Advertisement