Maria omkom i småflykrasjet. De fire andre ombord ble skadet.
Hele familien fikk invitasjonen, men det var kun Rolf og to av barna som ble med. – Torkel og Maria på 3 og 5 år jublet. De gledet seg, og selv var jeg spent på å fly over misjonsområdet i det nye flyet, en to motors Partenavia, sier Rolf. Kona Beate ble igjen med yngste datteren på ett år. Sammen med Rolf, piloten og de to barna, gjorde en amerikansk misjonær seg klar til å dra av gårde tidlig onsdag morgen. ”Jeg må sjekke drivstoffet, sa Maurice, så vi er sikre på å ha nok. Han hadde en liten målestang, nærmest en linjal, som han stakk ned i vingetankene. Mer enn nok, sa han og hoppet ned fra vingene igjen. Men har du ikke målere inne i flyet? spurte jeg, må du opp på vingene hver gang du skal sjekke? Jeg var flymekaniker i Luftforsvaret for mange år siden og var nysgjerrig på det tekniske. Maurice lo. Nei, sa han, jeg prøver å holde meg inni flyet når det er i lufta. Det var bare det at målerne i flyet ikke var justert, de lurte deg. Han hadde merket det på veien fra Comorene. De skulle justeres i neste uke, forklarte han.” ”Prions nous, sier Maurice før vi tar av, han snakker helst fransk; la oss be. Alltid gjør han
det før en flytur, folder hendene der over stikka og ber Gud føre dem trygt fram. Så også nå. Ikke lenge etter var vi i lufta. Det lille syvseters flyet var en drøm å fly med.”
Problemer
Utenfor stuevinduet i Fasanveien på Nøtterøy presser solstrålene seg mer og mer frem. Det er stille og fredelig i huset. To stoler i vakkert utskjært tropisk tre viser at her har noen vært ute og reist. I nesten 20 år har familien Ekenes jobbet på Madagaskar. Rolf jobber nå som tilsynsmann i DELK (Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn). Det er ikke få ganger Rolf Ekenes har snakket om 22.mars 1989. Dagen som kom til å prege familien for alltid. – Det har blitt en del ganger og den intense sorgen vi følte rett etter tragedien har forandret seg, men likevel kan jeg kjenne tårene presse på når jeg snakker om ulykken i dag, sier 61-åringen. ”På veien ut til kysten kom vi inn i dårlig vær. Regnet pisket mot rutene, vinden kastet det lille flyet hit og dit. Begge drivstoffmålerne var nå over på det røde feltet. Det betydde rett
Misjonæren Rof Ekenes hadde sett frem til dagen da MAF startet flygninger på Madagaskar.
og slett at tankene var i ferd med å tømmes. Under oss var det sammenhengende jungel, åser og krattskog. Jeg kjente det knøt seg i meg. Vanligvis stortrives jeg i fly. Mark og Maurice i forsetet var tause. Maurice konsentrerte seg om flygingen. I bakerste setet lå ungene og sov fredfullt. De hadde frydet seg og hatt det veldig kjekt, helt til de sovnet, trygt forvisset om at alt var vel og bra. Far var jo med.” Rolf minnes godt problemene med drivstoffmålerne. På grunn av usikkerhet valgte de å finne et landingssted for å sjekke drivstofftanken. De håpte bare de rakk det. Maurice gikk ned under det lave skydekket og fikk straks øye på elven Mangoro. Bare noen få minutter etterpå landet de trygt. – Alle trakk et lettelses sukk, minnes Rolf. Alt viste seg å være normalt og vi hadde nok drivstoff til turen videre. Barna sprang rundt og lekte og fikk mat av noen gasserbarn. Snart var alle inni flyet igjen og klar for siste tur tilbake til hovedstaden. – Maria spiste seg god og mett på frukt. Jeg har ofte tenkt på det etter ulykken. Det var siste gang hun spiste, sier Rolf. ”Jeg kaster av og til et blikk på må-
‹
Flight Mission desember 2011
5