Flight Mission nr 4 / 2011

MAF NORGE - Mission Aviation Fellowship - Nr. 4 2011

Maf-pilot Jason Krul

Angrepet av pasient

12

Gi en julejerrykanne

8

MAF bringer kjĂŚrlighet

Høyteknologisk nestekjærlighet!

Hvorfor i all verden er det ofte slik at de beste og mest effektive midlene er forbeholdt næringslivet?

Hvem har sagt at vi som driver med misjon, nødhjelp og utviklingsarbeid skal nøye oss med det nest

beste, eller tredje beste? Bare fordi det er billigere? I så fall hadde ikke MAF eksistert.

MAF vil vise Guds kjærlighet ved hjelp av flyvning og teknologi.

Små, stygge parasitter På Cartersenteret i Kapoeta jobber helsepersonell på høygir med å utrydde Guineaormen.

Parasitten kommer inn i kroppen med forurenset drikkevann.

Den bruker ett år på å utvikle seg, før den presser seg ut av et lite sår eller en rift i huden. Parasitten er da blitt til en 1 meter lang orm. Prosessen hvor ormen skal ut av kroppen er svært smertefull. Gjennom Cartersenteret sitt arbeid har man de siste årene kun registrert 1800 tilfeller av Guineaormen her mellom Lokichoggio i Kenya og Juba, hovedstaden i Sør Sudan.

De ansatte ved Cartersenteret er hyppige brukere av MAF sine fly. Nylig markerte innbyggerne i Kapoeta i Sør Sudan slutten på dieselgeneratorens tid og feiret permanent strømtilførsel og distribusjonsnett. For innbyggerne i byen er dette blitt symbolet på nytt håp og en ny framtid, etter årevis med krigsherjinger i området.

2

Flight Mission desember 2011

Se! Det reg Endelig!

Det har kommet store mengder regn på Afrikas horn.

Hvis nedbøren fortsetter, kan folk høste de første avlingene i løpet av desember.

– Hvis alt går bra nå kan markene være klare til å høstes allerede nå i desember er tilbakemeldingen fra Torben Madsen, daglig leder i hjelpeorganisasjonen International Aid Service (IAS). Regnet kom til Somalia, Kenya og Tanzania i slutten av oktober og det har regnet jevnt siden.

- Det var første gang på to år – noen steder tre år – siden det regnet sist gang. Folk løp rundt og jublet av glede. Selv om regnet førte til oversvømmelser og vannet skylte vekk flere hus, var folk bare kjempeglade og sa de ikke kunne tillate seg å være lei seg av den grunn, forteller Torben Madsen.

Det står nedfelt som vår formålsparagraf. Fly og teknologi er gjerne dyrt, men så fremmer det også effektivitet. Og gjennom å effektivisere andres arbeid realiserer vi i MAF ett av våre hovedmål. Derfor benytter vi de beste «bushflyene» og videreutvikler dem for å gjøre dem så bra som mulig. Derfor har MAF vært tett

gner!

knyttet til utviklingen av neste generasjons bushfly. Derfor er MAF spesialister på å sette opp satellittbasert internett. Vi utnytter teknologien!

MAF tilbyr en service som er av ypperste klasse. Vi tilbyr det absolutt mest effektive transportmiddelet veldig mange steder i verden. Og vi til-

byr det til organisasjoner og mennesker som overhode ikke har råd til å betale det det koster. Derfor trenger vi givere som forstår effekten av å bruke fly og som er villige til å sponse mesteparten av billetten.

Givere som ønsker å vise høyteknologisk nestekjærlighet.

Takk for at du er med på laget!

Martin Aarflot, leder

Små, søte passasjerer Som oftest er det mennesker som er MAFs passasjerer på flyturer rundt om i verden, men nylig hadde flyselskapet med seg noen søte, små, gule passasjerer.

Og det var hele 900 av dem. Bittesmå en dagers gamle kyllinger skulle forflytte seg fra Port au Prince til Cap Haiti, på Haiti. Det var Operation Mobilization (OM) som sto bak det noe uvanlige flyoppdraget. OM har jobbet på Haiti siden det kraftige jordskjelvet i januar 2010 og ønsker å hjelpe innbyggerne til å bygge opp igjen små bærekraftige bedrifter. Kyllingoppdrett er et av disse prosjektene. Årsaken til at MAF ble spurt om å hjelpe til med dette, noe uvanlige oppdraget, var fordi de små passasjerene ikke ville tåle en syv timers lang biltur på dårlige veier. Med MAFs hjelp fikk kyllingene en kort flytur på 30 minutter og alle kom trygt frem.

Flight Mission desember 2011

3

Piloten, Rolf og Maria og Torkel før avgang.

Snart hjemme?

22.mars 1989 var det klart for den første prøveturen for MAF på Madagaskar. Med på turen var misjonær Rolf Ekenes og to av barna. Det ble en tur han aldri kommer til å glemme.

«Hvorfor må vi ha beltene på, far? spør Maria på 5 år. Hun liker ikke selene. Vi skal lande nå, sa jeg. Og det kan hende det blir en hard landing. Derfor må vi ha på belter. Jeg så på ungene og prøvde å smile; strøk dem over kinnet. Maria så på meg og smilte igjen.»

Tenker på 22.mars 1989

Vi sitter hjemme i stua til tidligere leder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (Norme) ROLF EKENES. Utenfor ligger tåkedisen tett innover skogen. Det er som om den prøver å holde solen nede, men lysstrålene presser seg forsiktig igjennom og skaper et trolsk landskap. Rolf sitter i stolen og ser ut, men i tankene er han et annet sted. På Madagaskar 22 år tidligere. Bortsett fra noen

4

Flight Mission desember 2011

detaljer, så er det som om 22.mars 1989 for alltid vil være krystallklar. ”Det var tidlig onsdag morgen. Lettere skydekke og perfekt flyvær. Ingen hvilken som helst dag på noe vis. Vi var egentlig på vei ned til Marolambo etter årets misjonærmøte. Vi hadde lagt oss til i hovedstaden for å proviantere for et nytt halvår nede i varmelandet. Lastebilen var nesten ferdigpakket, det gjensto bare noen mindre innkjøp. Men så skulle noe helt bestemt skje først, før avgangen dagen etter.”

Blant mange andre minner har Rolf Ekenes skrevet ned dagen 22.mars 1989 til minste detalj i boka ”Lusekofte i tropevarme”. Familien var ute i sin andre misjonsperiode og gledet seg til MAFs fly skulle komme til øya.

– Vi håpet også at vi skulle klare å få laget en flystripe i Marolambo. Det ville bli en ny tidsalder i så fall, smiler Ekenes. Da kunne vi fly til stuedøra og komme oss til hovedstaden på 30 minutt istedenfor fire dager, forteller han. Det var ikke bare misjonen som så frem til fly og flystripe i Marolambo. De lokale og den gassisk lutherske kirken så også alle fordelene, sier den tidligere Madagaskarmisjonæren. ”Skal vi fly en tur i morgen? For eksempel ned til Marolambo og se hvor langt de er kommet på stripa? Jeg tente straks på ideen. Maurice var en erfaren flyger. Han hadde flydd for MAF på fastlands-Afrika i tolv år. NÅ trengte han noen treningstimer på det nye flyet før han begynte regulære flyvninger. Vi hadde søkt myndighetene i lengre tid om å få MAF til Madagaskar, men i like lang tid var det nei. SÅ plutselig endret holdningen seg, og da varte det ikke lenge før både fly og flyver var på plass.”

«La oss be»

Rolf Ekenes kjente pilot MAURICE HOURIET svært godt og de var gode venner. Rolf var derfor ikke vanskelig å be med på en flytur.

Maria omkom i småflykrasjet. De fire andre ombord ble skadet.

Hele familien fikk invitasjonen, men det var kun Rolf og to av barna som ble med.

– Torkel og Maria på 3 og 5 år jublet. De gledet seg, og selv var jeg spent på å fly over misjonsområdet i det nye flyet, en to motors Partenavia, sier Rolf.

Kona Beate ble igjen med yngste datteren på ett år. Sammen med Rolf, piloten og de to barna, gjorde en amerikansk misjonær seg klar til å dra av gårde tidlig onsdag morgen. ”Jeg må sjekke drivstoffet, sa Maurice, så vi er sikre på å ha nok. Han hadde en liten målestang, nærmest en linjal, som han stakk ned i vingetankene. Mer enn nok, sa han og hoppet ned fra vingene igjen. Men har du ikke målere inne i flyet? spurte jeg, må du opp på vingene hver gang du skal sjekke? Jeg var flymekaniker i Luftforsvaret for mange år siden og var nysgjerrig på det tekniske. Maurice lo. Nei, sa han, jeg prøver å holde meg inni flyet når det er i lufta. Det var bare det at målerne i flyet ikke var justert, de lurte deg. Han hadde merket det på veien fra Comorene. De skulle justeres i neste uke, forklarte han.” ”Prions nous, sier Maurice før vi tar av, han snakker helst fransk; la oss be. Alltid gjør han

det før en flytur, folder hendene der over stikka og ber Gud føre dem trygt fram. Så også nå.

Ikke lenge etter var vi i lufta. Det lille syvseters flyet var en drøm å fly med.”

Problemer

Utenfor stuevinduet i Fasanveien på Nøtterøy presser solstrålene seg mer og mer frem. Det er stille og fredelig i huset. To stoler i vakkert utskjært tropisk tre viser at her har noen vært ute og reist. I nesten 20 år har familien Ekenes jobbet på Madagaskar. Rolf jobber nå som tilsynsmann i DELK (Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn). Det er ikke få ganger Rolf Ekenes har snakket om 22.mars 1989. Dagen som kom til å prege familien for alltid.

– Det har blitt en del ganger og den intense sorgen vi følte rett etter tragedien har forandret seg, men likevel kan jeg kjenne tårene presse på når jeg snakker om ulykken i dag, sier 61-åringen. ”På veien ut til kysten kom vi inn i dårlig vær. Regnet pisket mot rutene, vinden kastet det lille flyet hit og dit. Begge drivstoffmålerne var nå over på det røde feltet. Det betydde rett

Misjonæren Rof Ekenes hadde sett frem til dagen da MAF startet flygninger på Madagaskar.

og slett at tankene var i ferd med å tømmes.

Under oss var det sammenhengende jungel, åser og krattskog. Jeg kjente det knøt seg i meg.

Vanligvis stortrives jeg i fly. Mark og Maurice i forsetet var tause. Maurice konsentrerte seg om flygingen. I bakerste setet lå ungene og sov fredfullt. De hadde frydet seg og hatt det veldig kjekt, helt til de sovnet, trygt forvisset om at alt var vel og bra. Far var jo med.”

Rolf minnes godt problemene med drivstoffmålerne. På grunn av usikkerhet valgte de å finne et landingssted for å sjekke drivstofftanken. De håpte bare de rakk det. Maurice gikk ned under det lave skydekket og fikk straks øye på elven Mangoro. Bare noen få minutter etterpå landet de trygt.

– Alle trakk et lettelses sukk, minnes Rolf.

Alt viste seg å være normalt og vi hadde nok drivstoff til turen videre. Barna sprang rundt og lekte og fikk mat av noen gasserbarn.

Snart var alle inni flyet igjen og klar for siste tur tilbake til hovedstaden.

– Maria spiste seg god og mett på frukt.

Jeg har ofte tenkt på det etter ulykken. Det var siste gang hun spiste, sier Rolf. ”Jeg kaster av og til et blikk på må-

‹

Flight Mission desember 2011

5

Mellomlanding for a ˚ sjekke drivstoffproblem.

Pa ˚ vei over misjonsstasjonen i Marolambo.

‹ lerne. Nå er de under null. Men drivstoff

har vi jo. Så jeg tvinger meg til å tenke på noe annet og prøver å nyte utsikten. Plutselig begynner den ene motoren å miste turtallet. Den hoster og harker et par ganger, så stopper den.

Maurice prøver øyeblikkelig gjenstart. Så skjer det samme med den andre motoren, den venstre. Lyden daler langsomt ned, to tre host og så dør den. Han får startet den første igjen. Jeg skjønner ikke dette, sier han. Vi flyr på en motor, vi er snart framme. Ikke før har han sagt det, før den dør igjen. Og nå lar den seg ikke restarte. Ingen av dem.” ”Maurice snur seg mot oss. Fest ungene i setet, sier han. Jeg spenner meg løs, bøyer meg over til ungene i setet bak og spenner beltene fast over magen på dem. Hvorfor må vi ha beltene på, far? spør Maria. Er vi ikke snart hjemme? De hadde ikke forstått noe av hvilken fare vi var i. Er vi ikke snart hjemme var de

siste ordene Maria sa her på jord. Minutter etterpå var livet hennes slutt.”

Ingen bitterhet

I de neste sekundene ser Rolf tretoppene nærme seg i et faretruende tempo. Han stryker ungene over kinnene og sier: «Kjære Jesus».

– Det kom helt av seg selv. Jeg husker jeg ba at om vi skulle dø nå, så måtte vi få dø i Jesu navn og i hans hender. Rolf husker at han bøyde seg fremover og deretter kom et smell, så ble alt svart.

– Jeg våknet over et døgn senere og så Beate stå ved sykesenga. Jeg hørte Torkel skrek fra naborommet og så på Beate. Hvordan gikk det med Maria? spurte jeg. Da gråt Beate. Maria var død.

Rolf Ekenes hadde skadet seg alvorlig og måtte til sykehus i Norge på grunn av bruk-

ket rygg. Han reiste med fly den dagen Maria ble begravet på Madagaskar. Piloten og den amerikanske misjonæren overlevde.

– Vi fikk en samlingsstund nede i likkjelleren på sykehuset. Det var tøft for Torkel å se søsteren ligge der, og det er det siste bildet jeg har av henne. Etter noe tid var hele familien, bortsett fra Maria, tilbake i Norge. Der begynte en lang og tung vei tilbake til hverdagen for familien Ekenes.

– Vi kjente på sinne og fortvilelse og alt dette kokte i oss. Likevel rokket det ikke troen vår på Gud. Vi fikk omsorgsfull oppføl-

Fikk bønnesvar, har ingen bitterhet 6

Flight Mission desember 2011

Her satt Maria 5 a ˚r.

En teknisk feil ved drivstoffsystemet er sannsynlig årsak til styrten.

Rolf og Beate Ekenes tilbake pa ˚ Madagaskar julen 2010. Barn og svigerbarn er med.

Torkel er nr. 3 fra venstre.

ging både av MAF og NMS og det hjalp mye, sier Rolf. Det han minnes spesielt godt var hvordan MAFs ledelse raskt kom dem i møte.

– De dro straks til Madagaskar og satte i gang en grundig etterforskning. De kom også til Norge og besøkte oss, sier presten og misjonæren. Rolf og Beate ba mye om å få slippe bitterhet og det har de gjort. I starten hadde Rolf mange tanker om hva om hvis også videre, men skjønte fort at det ikke brakte dem noe sted. MAF har aldri funnet skikkelig ut av hva som var årsaken til ulykken, men en teknisk feil ved drivstoffsystemet er sannsynlig. Piloten Maurice og kona er fremdeles gode venner av familien Ekenes.

– Det var aldri noen grunn til å klandre

mennesker oppi dette. Vi fikk så mye god hjelp og så at også slike ting som dette skjer Guds barn, fordi verden ligger i det onde. For oss ble det viktigere å spørre Gud hvor vi går, enn hvorfor dette skjedde.

Lever på overtid

Rolf Ekenes og familien har mange ganger siden fløyet MAF, og spesielt sønnen Torkel som var med på ulykken har fløyet MAF mye da han gikk på skole og bodde på pensjonat.

– Han hadde alltid med seg en voksen og heldigvis har det gått veldig fint. Han går nå på Misjonshøyskolen og ønsker å reise ut som misjonær. Maria bærer de alltid med seg og de tenker jevnlig på henne, særlig på bursdager og årsdager for ulykken. I dag huskes hun som jenta som sprang rundt med

museflettene og sang Jesus-sanger.

– Maria døde som et Guds barn og hadde Jesus som bestevenn, og vi skal få møte henne igjen. Den dagen er kanskje ikke alle våre ubesvarte spørsmål så viktige lenger, sier Rolf Ekenes. I dag er han veldig klar over at han selv kunne vært et vagt minne for familien, men i stedet lever han. Det gjør ham takknemlig.

– Jeg føler Gud har gitt meg overtid. Hva gjør jeg med det? Det er et spørsmål verdt å reflektere over, sier Rolf Ekenes.

Utenfor har solstrålene presset seg gjennom tåkedisen og novembersolen gir fra seg en siste rest av varme. Mest for å minne oss på at den kommer tilbake, til våren.

Tekst: Tone Dalhaug, foto: Privat Flight Mission desember 2011

7

Bildet er fra en ystripe i den brasilianske regnskogen.

Foto: Sean Cannon, MAF-pliot

www.FlightMission.no 8

Flight Mission desember 2011

«Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger.»

Salme 17,8

Flight Mission desember 2011

9

Bringer Det startet dramatisk og tragisk med et flykrasj og dødsfall i 1951. 60 år senere har MAF vært en livline som har brakt utdanning, helse, fredsforhandlinger og nytt liv inn i jungel, sumper og fjellområder. Til de mest avsidesliggende steder i verden, til Papua Ny-Guinea.

Gud velsignet Papua Ny-Guinea med skjønnhet og rikdommer, men inntil misjonærene kom i 1875 visste ikke resten av verden om guineerne. Og ikke visste folket i dette landet at det fantes en Gud som brydde seg om dem. Men etter 2. verdenskrig var det noen visjonære veteranpiloter som ble inspirert av Gud til å hjelpe mennesker i de meste avsidesliggende samfunnene på Papua Ny-Guinea.

En tragisk ulykke

I april 1951, sendte HARRY HARTWIG og BOB HUTCHHINS et lite fly med en båt som skulle seile fra Sydney til PNG, og i mai 1951 tok Harry av for første gang fra Madang flystripe som bidragsyter i MAF Australia. Det var begynnelsen på en 60 års tjeneste som Mission Aviation Fellowship (MAF) har hatt i PNG. Svært tragisk var det derfor da Harry ble drept i et flykrasj i august 1951, men på tross av denne ulykken mistet ikke MAF sin glød for å bringe liv og hjelp til mennesker.

10 Flight Mission desember 2011

I 1952 ankom GRADY PARROT fra USA og en australsk familie, CHARLIE OG DOROTHY RASMUSSEN til PNG. Den Lutherske Misjonen tilbød en Cessna 170-flymaskin og bygninger på Wewakbasen. Et fly ble også stasjonert i Boram og ble brukt i utviklingen av misjonsarbeidet i Telefomin-området rundt Maprik og videre vestover mot det som var det nederlandske Ny-Guinea. MAFs arbeid spredde seg over hele landet med piloter og fly på over 20 baser. Det var Madang, Wewak, Banz, Wabag, Mendi, Tari, Boram, Wasua, Port Moresby, Wapenamanda, Buka, Kieta, Honiara, Anguganak, Aitape, Mt Hagen, Kawito, Lae, Goroka, Rumginae, Telefomin og Vanimo. MAF hadde 36 piloter i 1973 og i gjennomsnitt 30 piloter og 11 baser i 80-årene.

kapringer og stammekrig

MAF startet PNGs første luftfartsskole (ATC) for nasjonale piloter i 1986 og fikk en flysimulator i 1989. De første fire avgangselevene

fikk sitt sertifikat av ministeren for sivil flytrafikk i 1990. Skolen utdannet også PNGs første kvinnelige pilot, HAGAR KULINIASI. Hun utdannet seg videre og ble PNGs eneste kvinnelige flyinstruktør. Til sammen har MAF utdannet 30 piloter og 37 nasjonalt sertifiserte flyteknikere på skolen i PNG. Utvikling og kursing av medarbeiderne har hele tiden vært en prioritet i flyutdanningstilbudet som MAF har drevet i landet.

Gjennom MAF har skole, utdanning, handel og helsetilbud nådd frem til avsidesliggende områder. MAF har fløyet inn lærere, studenter og skolemateriell. Lokalbefolkningen i avsidesliggende områder fikk gjennom MAF muligheten til å fly sine varer og produkter til sentrale markeder. På den måten tjente de penger til nødvendig livsopphold. Men det har ikke alltid vært enkelt.

Det har vært tider med store utfordringer, tragedier, smerte og katastrofer. Det har vært ulykker og dødsfall, store vedlikeholdsutgifter, stammekriger, stengte flystriper,

kjærlighet og fred

vanskelige flyforhold og økte avgifter. Der har vært kapringer, overfall, tyveri og svindel for å nevne noe av det MAF har stått i, i de 60 årene de har arbeidet i PNG. MAF har alltid fortsatt på tross av tilbakeslag. For vår hensikt har vært og er fremdeles å dele Guds kjærlighet med mennesker og gjøre Jesus kjent også i avsidesliggende og isolerte områder. Fly og teknologi er verktøyet.

Redder liv

Noen steder er MAF den eneste kontakten mennesker i PNG har med verden utenfor deres egen. Over 250 småsamfunn betjenes via flystriper og hvert år redder MAF 500 kritisk syke pasienter. Mange av dem ville garantert omkommet om ikke MAF hadde vært der.

Ganske nylig var MAF involvert i en historisk hendelse i PNG. En misjonslege fikk i

fakta Papua Ny Guinea l l l l l

Papua Ny-Guinea er et av de mest flerkulturelle landene i verden.

Mer enn 850 lokale språk og enda flere tradisjonelle kulturer.

Et av verdens minst urbaniserte land, bare 18 prosent av innbyggerne bor i urbane områder.

Det er fremdeles store uutforskede områder i landet.

Landets geografi er mangfoldig, og på enkelte steder, ekstremt robust. Høye fjell, tett regnskog og store våtmarksområder finnes. Terrenget har gjort det vanskelig for landet å utvikle transportinfrastrukturen. l I noen områder er fly det eneste transportmiddelet. l Landet ligger på Ildringen i Stillehavet. Vulkanutbrudd skjer hyppig og jordskjelv er relativt vanlig.

Kilde: Wikipedia

stand en fredsavtale mellom rivaliserende stammer i Lapalama. Krig, overgrep, kidnapping og hevndrap var vanlig i dette området.

I hele 13 år var flystripen stengt fordi MAFs piloter var blitt truet i området. Etter hvert innså stammene at uten MAF mistet barna deres utdanning – og helsefasiliteter ble lagt ned. Handelen som var nødvendig for å utvikle området stoppet opp. Seks ledere underskrev fredsavtalen og to måneder senere var MAF med på en våpenbegravelse.

Nå er flystripen åpnet igjen.

Etter 60 år fortsetter BALUS BILONG MIPELA historien om MAF Australia og New Zealand; å tjene de avsidesliggende samfunnene i Papua Ny-Guinea. Og MAF vil ta arven videre etter de som har tjent der siden 1951.

De siste 60 årene har representert et skifte av vindretning for Papua Ny-Guinea, et skifte hvor MAF har hatt en sentral rolle.

Av Glen Sim, bearbeidet av Tone Dalhaug Flight Mission desember 2011

11

Angrepet av pasient Jeg hopper ut i det jeg lander i LaGonova på Haiti og får straks øye på de hardt sårede personene jeg skulle hente. Begge er bevisstløse.

Med god hjelp av de som ser på, får vi pasientene over i flyet. Den ene legger vi på båren og spenner fast. I og med at vi bare har én slik båre finner vi en annen løsning for den andre pasienten.

Vi binder ham fast med lastestropper og setebelter, slik at han skal ligge trygt. Mannen har et dypt kutt i venstre tinning og opphovnet hode.

Co-pilot

Janson Krul er MAF-pilot på Haiti.

14 Flight Mission desember 2011

Når begge de skadede er sikret, kommer en liten, middelaldrende mann og spør om han kan reise med meg som følge for de skadede. Jeg ber ham sette seg i copilotsetet og hjelper ham med beltet. Med to bevisstløse pasienter bak i flyet fokuserer jeg nå fullt og helt på takeoff og flyturen.

Det går ikke mer enn fem minutter, så braker det løs. Pasienten som ble festet med laststropper og setebelter våkner og herjer rundt seg. I løpet av få minutter har han klart å løsne stropper og belter som holdt ham trygt på plass. ”Snakk til ham”, sier jeg til sidemannen min. ”Be ham roe seg”, sier jeg på kreolsk. Han prøver det beste han kan for å roe mannen ned, men pasienten er helt dessorientert på grunn av hodeskadene og begynner å hyle og skrike og slå rundt seg. Han prøver til og med å åpne lastedøra helt bakerst i flyet.

Jeg ser meg bakover og er skrekkslagen idet jeg ser at døren åpner seg.

“PA FE SA!”, skriker jeg til mannen, og i et lite øyeblikk

stopper han galskapen. Heldigvis drar den kraftige vinden på utsiden flydøra igjen, men den låses ikke.

“Du må gå bak og roe passasjeren”, sier jeg til min sidemann. Han fomler nervøst med beltet.

Jeg sjekker kursen etter alt kaoset, og får ikke med meg hva som skjer bak i flyet. Plutselig kjenner jeg et setebelte som presses rundt halsen min og som vris rundt og rundt. Jeg skriker, helt instinktivt og klarer å vri mannens arm og får den vekk, slik at beltestroppen løsner. Jeg får snudd meg og ser mannen som sitter og klaprer med kjeven.

“Kom deg bak nå”, sier jeg til sidemannen min. Sitt på ham før han blir verre og får oss til å krasje!”.

Frykten for å krasje er nok til å få den engstelige mannen til å handle og jeg ser han beveger seg mellom setene og bak i flyet. Selv om han er mye mindre enn den skadede mannen klarer han å overmanne pasienten å legge ham ned.

Mens jeg ber og prøver å holde fokus på det å holde flyet trygt i luften foregår en kamp på liv og død bak i flyet.

Takkebønn

Ganske snart får jeg øye på landingsstripen ved Port au Prince-rullebanen og trekker et lettelsens sukk. Jeg sender en takkebønn til Gud og fokuserer på en trygg landing.

I MAF-hangaren er Røde Kors klar med ambulanse og får ganske raskt roet ned mannen.

Jeg ser opp mot den asurblå himmelen et øyeblikk og undrer meg over hvor fredfull den fremdeles virker, midt oppi kaoset jeg nettopp har gjennomgått. Det er som en varm bris bare minner meg om at min Far i himmelen er tilstede overalt, uansett hvilken omstendighet jeg befinner meg i.

Av Jason Krul

Til fots og med båt ville det tatt dem opp til tre måneder!

Borneos innland er et av verdens mest avsidesliggende områder.

Enorme, tette regnskoger dekker de dramatiske fjellandskapene.

Men det bor folk her!

Landsbyene er isolerte. Her er ingen veier. Det er svært dårlig tilgang til helsetjenester og utdanning utover barneskole.

Kalimantan utgjør den største delen av Borneo, og dekker 583 000 kvadratkilometer. Kalimantan er delt inn i provinsene øst-, vest-, sør- og sentral-Kalimantan, og er en del av de 33 provinsene som til sammen utgjør Indonesia.

FLYR HVER DAG

MAF har hovedbase i Tarakan, ved kysten i den østlige provinsen. MAF har vært i drift her siden 1973, og i dag flyr flåten bestående av fem fly daglig inn til innlandsområdene for å bistå lokale kirker og lokalsamfunn. 95% av befolkningen i innlandsområdene er kristne – et resultat av misjonsarbeid før annen verdenskrig. Dette er en stor kontrast til resten av Indonesia, siden 86% av Indonesias 243 millioner innbyggere er muslimer.

Når vi flyr over innlandsområdene i en Cessna 206 med piloten Dave Forney, er det tydelig hvorfor MAF tjenestegjør her. Alt vi kan se er et uavbrutt teppe av grønn jungel som strekker seg helt til horisonten. Våre første passasjerer fløy med oss i litt over en time. Til fots og med båt ville det tatt dem opp til tre måneder!

Vi snakket med en passasjer, Pastor Hendry, som jobber i Data Dian. – Vi er den minste landsbyen i området, og uten MAF, ville ingen andre brydd seg om oss. Det ville sannsynligvis vært umulig å være her i Guds tjeneste uten MAF, fortalte han.

billigere og lettere

Med tre Cessna 206-fly i Kalimantan, har flyvningen blitt spesielt rammet av knappheten på og de eskalerende kostnadene for flybensinen AVGAS. Som et tiltak for å håndtere dette problemet, begynte flåtens første Kodiak-fly å tjenestegjøre her i 2010. Kodiak-flyet, som bruker JETFUEL (parafin) som drivstoff noe som både er billigere og lettere å få tak i.

Administrasjon Daglig leder: Martin Aarflot Sekretær: Steinar Sødal Sekretær: Astrid Th. Kristoffersen Markedssjef: Jostein Rensel Mission Aviation Fellowship Norge Postboks 316, 1401 SKI Tlf.: 33 48 07 80 maf@maf.no – www.maf.no ISSN 1891-8352 Bankgiro: 7058.63.60610

Dette er MAF: •MAF flyr håp til mennesker og mennesker dit det er håp.

•MAF er en kristen, tverrkirkelig

organisasjon som bringer omsorg til mennesker.

•MAF flyr misjonærer, helsepersonell og nødhjelp og vi flyr syke mennesker til sykehus.

•MAF mangedobler andres innsats.

Vi sørger for at tradisjonelle misjons- og hjelpeorganisasjoner når isolerte mennesker som ellers ikke ville fått hjelp.

•Hvert 5. minutt, døgnet rundt,

letter eller lander ett av MAFs 126 propellfly.

Redaksjonen: Ansvarlig redaktør: Martin Aarflot Oversettelser: Grethe Øyna Milivojevic Redigering og design: Leif Magne Gramstad Forsidefoto: MAF

Flight Mission mars 2011

Alarmen gĂĽr

Kalimantan: MAFpilot Paul College tar i mot alarmtelefonen.

En kvinne holder pü ü føde og har kraftige blødninger. Paul tanker opp Kodiaken og yr i all hast til Mahak Baru for ü hente henne. Nür han ankommer für han høre at noen er pü vei med en annen kvinne ogsü. Hun har sterke facebook.com/mafnorge facebook.com/mafnorge

ttwitter.com/mafnorge witter.com/mafnorge

yyoutube.com/mafnorge outube.com/mafnorge

0$) 1RUJH ˆ 3 E 6., ˆ WOI 0 $) 1RUJH ˆ 3 E 6., ˆ WOI JDYHNRQWR ˆ 2UJ ˆ (SRVW PDI#PDI QR ˆ ZZZ PDI QR J DYHNRQWR ˆ 2UJ ˆ (SRVW PDI#PDI QR ˆ ZZZ PDI QR

brystsmerter – det er üpenbart alvorlig.

Pasientene plasseres side om side bak i yet og det er ingen tid ü miste da Paul letter pü vei til sykehuset i Tarakan. – Det gür knapt en dag uten at folk forteller oss hvor viktig rolle MAF spiller for menneskene her. Uten MAF her oppe i nord-øst Kalimantan ville mer enn 25 000 mennesker vÌrt fullstendig isolert av jungelen, forteller Paul.

Du kan se en ďŹ lm fra ambulanseopphttp://bit.ly/voFFm0 draget pĂĽ

www.flickr.com/mafnorge www.flic . kr.com/mafnorge

sms G send Gii 200,- send MAF ttil il 2377

tlf G ing Gii 200,- rring 820 44 777