ALWAYSAHELPING HAND
Her finner du oss blant annet i September:
2. september – Pårørende samling Namsos
6. september – parkfest, Jessheim
6 september – Fagdag Modum
7 september – Aktivitetsdag, Eidsvoll
10 – 14 september – Ålvik Rock
14 september – Verdifestivalen Moss
14 – 15. september – Drammen Metalfest
20. september – Verdensdagen mot mobbing
21. september – Markens Grøde, Overhalla
24. september – Fyll dagene, Oslo
28. september – Pride Namsos
1. oktober – Fyll dagene Trondheim
Måneden som gikk: august 2024
Fart og spenning på dette arrangementet.
Her ble lukten av svidd gummi og spinnvill drifting blandet med god musikk og masse fine mennesker.
Leif var der og hadde mange besøk i MAB teltet.
i
Den råeste festivalen
Førde med herlige og kule biler, svart røyk og livet på bygda på sitt beste.
Sommeren blir markert i Horten med KanalRock der Svein Arild og Rona danset seg igjennom en helg med pønk og rock som gir deg kanskje minner fra 80 tallet og nyere tid.
KanalRock
Leif tok med seg telt og merch og dro avgårde til Finland, Hellsinki.
Her ble det god mat servert og metall musikk fra scena og en vellykket stand og festival for både MAB og arrangører.
Hellsinki Metal Festival
Metalljakt
Noe som er veldig populært er MAB`s metalljakt.
Å ta med seg barn og unge ut på skattejakt er både gøy og interessant.
Ja, vi må ikke glemme oss voksne heller da, vi synes jo det er veldig artig vi også fordi vi treffer så mange fin ungdom og ikke minst hva vi kan grave opp av skatter.
Du kunne treffe blant annet Gunn og Eirik fra MAB denne gangen på metalljakt,
Sliulnfestivalen, Bjørknes.
Her kunne du svinge deg i dansen til ei ny låt fra Peel eller synge med når Marius Lien tok frem gitaren og sang med sin karakteristiske stemme.
Langt inne i de dype skoger i Nes, Bjørknes på Rakeie, ble det stelt istand en koselig festival med artister og band fra lokalmiljøet.
Kenneth Norum skapte liv med sin gitar og fortalte også noen gode historier fra stedet.
Det ble rocket ut i de sene nattetimer sammen med Tone og Lillian fra MAB.
Selv om regnet bøttet ned på fredag satte det ingen stopper for hverken humør eller stemning.
Lørdag skinte solen på de vakre åskammene langt inne på skogen og nydelige toner fra scenen skapte en trolsk stemning.
Tone og Lillian møtte den lokale gjenbruksbutikken av klær, det var det mange som satte pris på å ta seg en tur i låven for et godt kjøp der du også støtter en god sak.
Mer om gjenbruksbutikken lengre ut i magasinet.
Familiedag på Rudshøgda
Svein Arild,Annett og Beathe tok seg en tur oppover til Rudshøgda der det ble opplevelser for store og små med utstilling av biler, lastebiler og annet med hjul.
Politiet hade tatt turen sammen med en kompis, politibamsen, og var til stede med informasjon om deres arbeid for de som var tilstede.
Det ble masse moro for store og små.
Midgardsblot
Midgardsblot er en festival som arrangeres ved Midgard Vikingsenter i Borre i Vestfold.
Her kunne du møte Svein Arild, Annett og Beathe og Rona fra MAB.
Musikken som vi kunne boltre oss i er metal, black metal og mye mer.
Festivalen har også info/seminarer o om fra vikingtiden, vikingkultur og nordisk historie. Festivalen favner manges interesser.
Det er også salg av musikk, hånverk, merch og annet.
De historiske rustningene og sverdene
brukt under vikingetiden er verdt å få med seg.
Det er en egen Viking village, beach camps og club nights om det kunne være forlokkende å få med seg. Sjekk ut https://www.midgardsblot.no/ billetter for 2025 er allerede lagt ut for salg
SUMMER BREEZE OPENAIR
En av Tysklands største festivaler innenfor metal, Heavy metal, Death metal og hardcore, og mere.
Leif tok turen nedover og hadde en veldig fin plass på festivalområdet, der han fikk besøk av mange mange mennesker inn i teltet vårt som tok seg en vellfortjent pause sammen med Leif.
Midt i august åpnet de3t seg for martnasfæst med Soppgirobygget og Stiv kuling. Det ble underholdning hele den kvelden og besøket fikk seg ikke bre en god latter, men mange flere. Det yret av feststemte folk som både sang og danset.
På bildene ser vi også ordføreren fra Namsos og Overhalla kommune, som stakk innom MAB teltet, som støøter det viktige arbeidet vi gjør mot mobbing. Eirik, også fra vårt frivillige team, hadde tatt reisen oppover for å bidra på martna`n. Historiene til oss i MAB gjorde inntrykk på ordførerne og dette med å få informert om senskader er utrolig viktig.
På bilde ser du Ane Elise, Gunn og Anna Kjerstina fra frivillige teamet til MAB som har rigger opp til stand.
Det var bl. a både Stand – Up show med Jonna Støme og Lisa Tønne. De er gode på å skape energi og mye humor.
NamsosMartnan
Hellbotn Metalfest finnes sted i Kolbotn og hadde 10 års jubileum i år.
Her kunne du får høre både norske og internasjonale artister.
Du kunne blant annet høre Sodom, Tormentor, Slagmaur og Galgeberg.
Her kunne du møte Liam og Martine fra oss i MAB.
Hellbotn Metalfest
Skaubygda dagen
Denne dagen blir arrangert for å skape et lokalt samhold og vise frem hva denne lille bygda lengst nord i Nes kommune. Her kan du møte opp for å ha stand for å selge ting, vise frem en hobby eller mat fra den lokale bonden. Leif tok turen i sitt eget nærmiljø for å slå et slag mot mobbing.
I rolige omgivelser ble det en dag fylt med leven, glede og lokalt snakkis av stolte innbyggere.
Stange for barna er en dag som holdes på Kjonerudtunet, Ottestad på Frivillig sentralen. En dag som markerer holdninger og arbeidet som blir gjort mot mobbing. For de som blir utsatt for mobbing er hver dag en tøff kamp, men 31. august viser vi vår støtte her på Stange.
Det starter med MC kortesje nede i Hamar som kjører rundt i byen og siste stoppested er Frivillig sentralen i Ottestad.
Her var det både stand med tatovering og MC kjøretur for barna og flere overraskelser.
Appeller, loddsalg, og boder med ulike ting og tang stod på tunet, og der fant du også MetalheadsAgainst Bullying med Kristine og Fabia denne dagen.
Stange for barna
Odal Rockefestival.
Odal leverer ifølgeAlex Rosen i Go Og Gorilla, og det hadde han jammen rett i.
På fredag kunne du høre blant annet Phantom fire og Backstreet girls fra scena og lørdag kunne du blant annet høre Ledfoot, Oslo Plektrum, Og Og Gorilla og Mikkey De with friends.
Om det hadde vært et tak de spilte under hadde taket løfta seg, men dette er et utearrangement så her måtte hele himmelen danse til rocketonene.
Leif og Lillian var å treffe fra MAB denne helgen
I en hage langt oppe i Nord Odal, rundt et par svinger, bortover ei slette og over ei bru kom vi frem til et koselig sted med epletrær i hagen og folk med godt humør, Odal Rock klubb. Sola skinte på oss denne helgen og det var duket for et fyrverkeri av artister.
Sensommer bonanza hos Bullfighter.
Martine fra MAB tok
til Lierstranda der barn under 15 år fikk gratis is og det ble bydd på grilling også.
Bullfighter hadde salg på sjappa si der du får alt i MC klær.
turen
Masti – Mela fant sted ved Kjenn skole i Lørenskog og Leif tok turen dit for å være med på en dag fylt med aktovoteter, deilig mat og underholdning.
Her var det noe for både små og store.
Leif kunne svinge seg til toner fra afrikansk kultur og la seg henrive med av mangfoldig matkultur også.
En dag med mye moro for alle.
Sist, men ikke minst tok Leif turen til Drammen og Elvekids.
Dette er barnas egen festival under Elvefestivalen med Norges første og største «Metal Barnesykehus»
Din favoritt bamse ble godt tatt hånd om her.
Her var det både Glowstick disco, ansiktsmaling og buttonverksted der du kunne lage din egen button.
Fremsnakk for en god sak
Fortunas gjenbruksbutikk er klær til han og henne i koselige lokaler i Årnes sentrum. De støtter psykisk helse og akkurat nå går overskuddet til Mental helse ungdom. De flotte menneskene som driver butikken brenner for psykisk helse og har selv kjent på kroppen hva dette kan gjøre med deg. ALLE har en psykisk helse, en bagasje og historie og deres største mantra er at det skal være plass til alle. Her er det skapt arbeidsplasser og de hjelper til å spare miljøet ved å hjelpe oss til å handle gjenbrukt.
Men, det er ikke bare klær de har, åneida, her bugner det av smykker, vesker, skjerf og krystaller for de som liker dette. Ta turen innom neste gang du er på Årnes.
Bilder og tekst er i samarbeid med Elisabeth Ovell (DL) og Cathrine Granheim (ansatt).
Tusen takk.
MERK DEG DENNE DAGEN
20 september 2025
Verdensdagen mot mobbing
Til: FN og Regjering
Vi vet at mobbing fører til mange lidelser, derfor mener vi i Metalheads Against Bullying at det er på tide at blir en Verdensdag mot mobbing.
Hjelp oss og få FN og Politikere til å forstå at mobbing skader mange. Om du er enig, signer og del så flest mulig får muligheten til å skrive under på denne kampanjen.
Merk dere datoen 20 september.
Mennesker vil alltid oppføre seg som mennesker. Glede, sorg, vold, kjærlighet, omsorg og mobbing er noe som alltid vil prege våre samfunn. Så hva gjør vi? Gi opp? Nei!
Vi vet at med vilje, ambisjoner og kunnskap kan vi bryte negative atferdsmønstre, nå ut til ressurssvake grupper og skape et kollektiv mellom våre landsmenn, våre kollegaer og våre klassekamerater. I lys av dette synes vi det på tide å sparke i gang det største prosjektet Metalheads Against Bullying noen gang har gjort: Verdensdagen mot mobbing!
Vi har allerede vist at vi kan det vi holder på med. Vi har nådd ut til ungdom i psykisk nød. Vi har skapt relasjoner med mennesker som trodde de alltid kom til å være alene. Vi har forhindret selvmord og selvskading. Vi har gitt muligheten til mennesker å bevege seg videre fra en vanskelig fortid med kunst og vakre arr. Nå er det på tide at vi får med oss andre store organisasjoner, institusjoner og nasjoner på et prosjekt alle kan føle nærhet til. Vårt mål er å danne en offentlig dag hvor mobbing blir satt i fokus på et helt annerledes og fundamentalt nivå. Vi må inntre i en verden fylt med tabu, skam og harme, mentale hverdager. Vi skal ikke demonisere eller de-humanisere individer som mobber, men heller gi ressurser til de vi snakker med slik at mobbing blir til noe man kan kollektivt utarbeide av samfunnet vårt. Vår lidenskap til å hjelpe andre mennesker skal fremtre i en offentlig arena, med en slik taktikk at ingen kan feie oss under teppet. Vi skal ikke gi oss før dette etableres som en offentlig dag: Verdensdagen mot mobbing , 20. September.
Tekst kopiert fra underskrift.no -MAB-
Denne historien kan trigge følsomme lesere, traumer mobbing
-FRAVIRKELIGHETEN
Min historie, en fortelling om et liv preget av utrygghet og mobbing
Da jeg skulle begynne på barneskolen, i første klasse, var jeg veldig spent, jeg kjente ingen av de som jeg skulle begynne sammen med fra før av, barnehage var ikke vanlig på den tiden. På tross av at jeg var spent, gledet jeg meg. Jeg hadde lært meg å lese før jeg startet på førskolen og var veldig stolt av det. Jeg husker jeg hadde fått ny rød skolesekk, nytt penal med mange fine blyanter, og nye klær. Lite visste jeg da, hva 8,5 av 9 år på skolen skulle bli, og er nok litt takknemlig for det. Jeg fikk et halvt år med gode skoledager, før den vonde tiden startet. Min historie starter egentlig i andre del av 1. klasse. Av de få tingene jeg husker selv fra grunnskoletiden er episoden som er starten på alt.
Vi hadde fått hjemmelekse, og skulle rydde skolesekken. Jeg rydda jeg, som beste jeg kunne, utfra et 7 år gammelt barn sin forutsetning. Jeg husker at jeg tømte sekken for papir, og støvsuget den så den skulle være helt ren. Dagen etter møtte jeg opp på skolen, stolt over ryddejobben og ventet spent på at læreren skulle se. Hun gikk fra elev til elev, skrøt og roste alle, så kom hun fram til min pult, ser oppi sekken, løfter den og tømmer hele innholdet utover pulten min, før hun sier høyt utover hele klassen «her ser dere et eksempel på latskap».
Hva jeg hadde gjort galt?
Jo jeg hadde glemt å sette bøkene ned i sekken etter størrelse. Hele klassen lo, og den stoltheten jeg hadde hatt noen minutter før, var revet vekk. Det ble starten på mange vonde år i grunnskolen. Jeg ble hakkekylling, og utsatt for brutal mobbing om ikke hver dag, fordi det husker jeg ikke, så var det hver uke. Å huske alle detaljer er vanskelig, mye av det har jeg nok fortrengt og lagt lokk på. Det har jeg lært og forstått i voksen alder er en forsvarstaktikk for å i det hele tatt overleve.
Enkelt episoder husker jeg, og jeg skal ikke gå i detalj på alt, det blir for vanskelig, men jeg husker å være den som ble utestengt, som ble ledd av og spyttet på. Jeg har hatt brannskader, skader etter pinner stukket i huden, blåmerker etter snøballer med sten i, som ble kastet på meg. Jeg husker å bli hånet for klær, for høyde og det som var aller verst var ordene «hjemme hos meg sier de at mora di er gal og faren din er rar». Det var veldig vondt å høre, jeg hadde
ingen perfekt hjem, men jeg var glad i mine foreldre uansett hva. Jeg sto egentlig alltid på utsiden, og ble aldri godtatt for den jeg var. De få gangene jeg ble invitert til noe, så var det alltid for å være den som de kunne le av, en kan vel sammenligne det som å være et «underholdningsbidrag», for de andre. Så jeg valgte å bli hjemme de aller fleste gangene, i stedet for å reise i bursdager og lignende.
Ofte ble skolematen min ødelagt, den ble spyttet i, eller det ble lagt i gjørme, mark eller andre ting, så når jeg startet i 4. klasse, sluttet jeg å ta med mat, jeg valgte heller å gå sulten gjennom hele skoledagen, enn å finne ekle ting i maten min. På den måten ble det en ting mindre å bli plaget for.
Så slik gikk skoleårene, det ble aldri noe bedre, selv om det var noen møter med skole, kom det aldri noen gode dager allikevel.
Jeg husker at jeg var mye ensom i de årene, og den ensomheten kjenner jeg på den dag i dag Jeg forsøkte å hevde meg innen ulike aktiviteter, som fotball, volleyball, korps og dans, det var bare et problem, de som utsatte meg for mobbing, var også med på disse aktivitetene, så mobbingen fortsatte der også, så jeg sluttet med alle aktivitetene. Jeg fikk virkelig høre at jeg ikke var god nok til noe av dette. Etter å ha hørt det mange nok ganger, ble jeg sikker på at jeg ikke var god nok til noe som helst. Jeg var og ble et null uansett, de brøt meg sakte meg sikkert ned.
Da jeg begynte i 8 klasse, fikk jeg min første skikkelige nedtur, 7,5 år med mobbing hadde tatt skikkelig hardt på, og selvmordstankene begynte å krype sakte, men sikkert inn. På et punkt, hadde jeg fått nok, og planla min egen begravelse. Jeg bestemte og skrev ned, hvem som skulle bære kisten min, hvilke sanger som skulle spilles i kirka, hvilke klær jeg skulle ha på meg og bestemte meg for dato, så langt nede var jeg da, at jeg så for meg at ingen ville komme i min begravelse, hvem skulle bry seg liksom?? Så bestemt var jeg på å slippe det livet jeg levde, at jeg kom meg utpå kanten av stupet, i det jeg bestemte meg for å hoppe, var det noe som stoppet meg, jeg tror jeg hørte stemmen til min farfar, en mann som var en trygghet for meg og en person jeg så opp til, og den stemmen fikk meg til å trekke meg i siste liten, hadde jeg ikke hørt stemmen hans der og da, har jeg ikke sittet her for å fortelle min historie. Selv om årene etter ikke ble så mye bedre, så er jeg glad jeg ikke greide å gjennomføre selvmordsforsøket.
Å gå igjennom det jeg har gått igjennom er noe som har preget meg gjennom hele livet, jeg har hatt vansker med å knytte meg til andre mennesker, og har aldri latt mange slippe innpå
for å bli kjent med den virkelige meg. Jeg har bygget en forsvarsmur rundt meg, som svært få slipper innenfor. Traumene fra grunnskoleårene har vært med meg hele mitt voksne liv. Det er noe med at de som mobber, ofte går videre i livet, vi som blir utsatt for mobbing må leve med skadene resten av vårt liv, og det har jeg opplevd som urettferdig i mange sammenhenger.
Jeg har mange ganger spurt, hvorfor meg?
Hva gjorde meg så annerledes enn andre? Jeg har også klandret meg selv, for å være et lett offer, skulle jeg ha vært bedre til å ta igjen? Men innerst inne vet jeg at hadde jeg tatt igjen, så hadde dagen etter blitt ti ganger verre. Men jeg kan vel aldri få skikkelige svar på de spørsmålene.
Når jeg ser tilbake på grunnskoletiden, ser jeg sårheten og ikke minst ensomheten. Mine fysiske arr har helet godt, noen er fortsatt synlige, men de minner meg på at jeg kom meg igjennom det. De psykiske arrene jobbes det med fortsatt, selv om det har gått over 30 år siden jeg sluttet på grunnskolen. De arrene kommer alltid til å være med meg, selv om jeg lært meg å leve med de på et vis. Jeg får flashback innimellom, en av de tingene som er vanskelig er å gå inn en stengt dør, der jeg vet det sitter mange mennesker bak, fordi hvis jeg ikke var rask nok til å komme meg inn i klasserommet på skolen, kunne alt mulig skje. Noen ganger i dag går det bra å gå inn det stengte døra, andre ganger tar panikken meg, og jeg må snu å reise hjem. Jeg har blitt flink til å ta på en maske når jeg er ute blant folk, men tårene, skjelvingen og redselen viser jeg sjelden.
Mitt budskap med denne historien er, at det å bli utsatt for mobbing, kan prege et menneske hele livet etterpå. Selv om arr blekes, er det ikke alt som slipper helt. Det er noe i at traumatiserte barn gir syke voksne.
Ensomheten vil alltid være en del av meg, men jeg har lært meg å leve med den, jeg er mye alene, men ikke så ensom lengre, jeg har lært meg å trives i eget selskap. Jeg er fortsatt preget av at jeg er ubetydelig, og et null som ikke betyr noe, og jeg jobber med dette hver eneste dag.
Den største forskjellen det siste året er at jeg ble kjent med Metalheads Against Bullying. Jeg traff Leif på et arrangement, og hørte på hans foredrag. På den måten ble jeg nysgjerrig på hvilken organisasjon dette var. Jeg har ikke angret et sekund på at jeg tok mot i meg og snakket med Leif denne ettermiddagen. Siden da har jeg fått lov til å engasjere meg, jeg kan
nå bruke min historie og min erfaring til å hjelpe andre, noe som har vært både inspirerende og terapi.
Det å komme inn i en slik organisasjon, har gjort at ensomheten ikke er like stor lengre, og sist, men ikke minst, jeg har møtt mange fantastiske mennesker som faktisk forstår hva jeg har vært gjennom. Det å møte noen du kan snakke åpent med, og som forstår hva du snakker om er viktig. Jeg har opplevd tidligere at det å snakke åpent om å være utsatt for mobbing, og de senskader det følger med, er et vanskelig å litt tabubelagt tema. Derfor er jeg veldig glad og takknemlig for å få lov til å være en del av Metalheads Againsr
Bullyingcrewet. På et vis har jeg fått en ny ekstra familie, for i denne organisasjonen er de veldig flinke til å ta vare på deg.
Tunge dager har jeg fortsatt, men jeg har blitt flinkere til å prøve å snakke positivt til meg selv, og gjør et forsøk på å snu alle negative tanker. Helt til slutt vil jeg komme med en oppfordring. Tenk deg om før du mobber, det kan faktisk både ødelegge liv og ta liv!
Til deg som blir utsatt for mobbing, så finnes det håp og et finnes hjelp å få. Husk at DU er like mye verdt som alle andre.
-Gunn, frivillig MAB.
Hei alle sammen
Ønsker du å få din historie, ditt dikt, dine skriverier, eller en tegning eller et maleri publisert
her i vårt MAB magasin så send det til lillian@against-bullying.no
Vi i MAB ønsker å takke alle sammen
Som følger oss i sosiale medier
Alle sammen som tar kontakt med oss
Alle sammen som kommer innom vår stand
Alle sammen som støtter oss i arbeidet mot mobbing
Ikke glem at vi har vår egen nettbutikk der du kan bestille merch av MetalheadsAgainst Bullying
https://mabwebshop.myshopify.com/
Denne gangen har jeg Lillian mottatt et dikt fra en av våres frivillige, Eirik, han har fått ned på papiret «tanker fra et hode så fullt at det renner over, men så tomt allikevel»
ØNSKER
Ønsker du å gjeste oss på snappchat?
Vi i MAB ønsker veldig å ha flere gjestesnappere på vår kanal, det er en av Norges største snappchat kanaler innen psykisk helse.
Ta kontakt med oss på snapchat mab.est2015
Håper vi snakkes
-Skolestart
En refleksjon fra et lærerhjerte som visnet.
August er måneden for skolestart og det er mange små barn som er spente til en ny hverdag på skolen. Det å komme fra barnehagen til et klasserom med pult kan være stor overgang for de små. Mange er uvitende, heldigvis, om hvordan en skolehverdag kan bli.
Jeg har selv når jeg jobbet som lærer tatt imot nye 1. klassinger på skolen i august. Jeg observerer både glede og frykt i deres øyne fordi det er nye barn og nye voksne som plutselig blir de som barna skal forholde seg til. At jeg som lærer var godt forberedt og god på å observere barna om de var «skoleklare» som myndighetene stiller som krav er både uklart og vanskelig. Å imøtekomme myndighetenes krav på deres premisser dras mellom politiske krav, min egen profesjonsetikk og barnas behov.
Barnas behov har alltid vært viktig for meg, det betyr ikke at barna får likt, men at de får det de har behov for av meg som lærer. 28 nye barn står forran meg ute i skoleården og jeg ønsker velkommen, imens lille Ole stikker seg en tur på lekeplassen. Når han er ropt inn og vi er klar for å gå inn i klasserommet må flere barn tisse, noen er tørste og sultne og noen vil hjem. Jeg står der med 28 barn og 56 foreldre/foresatte som spiller oppunder barnas begeistring og snakker om alt som skal skje. Det er bare det at jeg vet at barna skal ikke lære å regne i dag, de skal ikke lære å lese i dag, og forventingene knuses og noen jenter begynner å gråte der de løper avgårde over veien og til kaffeen som ligger der.
Allerede da føler jeg meg mislykket som lærer. Etter en god stund får jeg alle inn i klasserommet og de blir vist sine plasser, men lille Kari vil ikke sitte ved Stian fordi han spytta på henne i barnehagen. Lille Per hører dårlig og må sitte forran i klasserommet og lille Lars har fått «stemplet» ugangskråke fra barnehagen da vi hadde overgangssamtalene og han må sitte helt først så læreren kan holde et ekstra øye på han. Det viser seg at det er 15 barn til av dem som barnehagen kaller for ulike navn.
Lille Ida som har satt seg ned på plassen sin rekker opp hånda si, og hun lurer på når hun skal få lekser.
LilleAleksander, han, han går på edderkoppjakt og dermed følger Trygve og Ola med han på den jakten. Lille Iselin føler seg uvel og spør om å få gå på do, men rekker ikke det før hun kaster opp. Lille Maximilian syns skolen er noe dritt og står oppå pulten sin og roper «jævla hore» gang på gang på gang, og foreldrene de sier høyt at «nå orker ikke de mer så nå må skolen ta ansvar».
Jeg vasker spy, får roet ned Maximilian, svarer lille Ida og ser på edderkoppen som gutta har fanget. Mens jeg prøver å tenke på alt hva jeg har lært i fagbøkene, tenker jeg -STOPP, det funker ikke. Jeg tar med barna ut i skolegården, vi leker navneleken, løper rundt, vi ler og til slutt ligger vi alle på gresset og ser på skyene. Skyene kan være hva som helst i barns fantasi.
Vi spiser nista vår og så er skoledagen slutt. Jeg avslutter dagen med å ta hver og en av elevene i handa, akkurat slik jeg gjorde på morgenen.
Dagen etter ligger jeg hjemme i senga mi og kaster opp, jeg tenker på hva betyr «skoleklar», hva betyr «klassemessige premisser», hva betyr «normal atferd», hva betyr «en vurdering»,
hva betyr «undervisningsledelse og klasseledelse» og mye mer. Hvorfor tenker jeg på dette, jo, fordi når jeg skal skrive en systematisk refleksjon av prosessen til lille Ole om hans første halvår i 1. klasse krever myndighetene at alle disse begrepene skal besvares. I tillegg skal det fylles ut skjematisk i protokollen hvordan ferdigheter i lesing han har. Hvor fort og mange ord han leser.
Det spørres ikke om lekekompetanse eller om sosial kompetanse, det spørres ikke om hvor omsorgsfull lille Ole er eller hans fantastiske fantasi og forståelsen av hva han leser. Noe som jeg mener er viktig.
Jeg som lærer tar egne valg som jeg mener er riktig i forhold til barna i klasserommet mitt Jeg må lære de å kjenne godt og det gjør jeg gjennom lek, jeg må lære meg hvor i utvikling hvert enkelt barn er for å gi tilpasset opplæring til de enkelte og jeg må gjøre en stor innsats for både det å inkludere pluss de ulike utfordringer som dukker opp.
Jeg er pliktet som lærer å skape en god start for vår fremtid, jeg skal forebygge uønsket atferd – hva betyr det, er ikke alle barn akkurat like «fargerike» som deg og meg.
Jeg skal skape gode rutiner og lære barna å følge noen regler, og lære de evnen til samarbeid og mere til
Som lærer brukte jeg nok altfor god tid til å bli kjent, forebygge og lære barna å samhandle. Jeg knyttet dette opp mot fag og var mye ute i naturen. Jeg har hatt mange fornøyde foreldre og godt samarbeid hjem- skole/skole-hjem. Å bygge relasjoner erfarte jeg er lettere ute i naturen, å bygge sosiale og samarbeidsferdigheter til barna erfarte jeg også er enklere i naturen. Mye uønsket atferd, som det heter, ble også avverget i denne prosessen.
Men, når dokumentasjon skulle sendes til myndighetene var det ingen rom for denne vinklingen jeg tillærte meg som lærer. Jeg måtte ofte inn på skolekontoret og forsvare mitt arbeid.
Heldigvis er dette noen år siden og jeg forstår på flere lærere jeg har snakket med idag at å ta barna med ut er mer vanlig nå. Det varmer mitt hjerte.
MEN, på skolene jeg arbeidet minsket ikke mobbetallene dessverre, de økte, og nå i 2024 er mobbetallene større enn noen gang på landsbasis. Som lærer møtte jeg veggen til slutt og klarte ikke å stå i jobben min lengre dessverre, mitt hjerte visnet når jeg ikke kan jobbe med hjerte for våres elever, og jobbe med metoder som ikke stod i lærerboka.
Når jeg tok min adjunkt utdanning så var det null timer i psykisk helse på lærerhøyskolen. Jeg har ettertid tatt både videreutdanninger og har et par delmastere for å styrke min kompetanse på dette feltet. For å gjøre jobben min best mulig der mobbing har vært mitt hjerte nær fordi jeg har min egen erfaring med mobbing. Jeg måtte forsvare mitt arbeid opp til kunnskapsdepartementet fordi jeg var for alternativ i mitt arbeid. At foreldrene og barnet fikk en bedre hverdag på skolen og i hjemmet betydde ingenting. At det var mye byråkrati og at mye så fint ut på papiret, men ikke fungerte i praksis det er en utfordring lærere står i hver dag ennå.
Høsten 2024 starter det omlag 50000 (udir) nye førsteklassinger i landet vårt. Det er mange lærere som venter like spent som elevene, om hvordan de skal gripe fatt i atter et nytt år. Som mange år før dette året er fokuset å være en god venn. Det er greit det, men før hva en god venn betyr må mange elever forstå begrepet og det gjøres gjennom handling. Det er flere
foreldre som ofte forteller om flere vanskelige år i barnehagen, tenk det, hjertet mitt gråter allerede her etter de får ordene til foreldrene. Hva skjedde i barnehagen og hvorfor har ikke barnet hatt en god opplevelse der….
Jeg husker jeg ofte tenkte at jeg kan ikke dvele ved det, jeg må få det til å fungere på skolen. Jeg kan heller ikke sette meg ned med alle 1. klassingene og fortelle om de ulike utfordringene til alle og enhver. Som lærer arbeider jeg ikke bare med barnesynet, jeg jobber også med foreldrene. Jeg jobber med taushetsplikt og kan hverken bekrefte eller avbekrefte i lange telefonsamtaler på kveldstid hvem som har gjort hva i klassen. Flere krav fra foreldre om at «mitt barn» kan ikke leke med den eller samarbeide med den kom jo lengre ut i skoleåret vi kom. Barnet mitt skal i hvert fall ikke sitte ved siden av eller være på samme gruppe eller ……og mitt hjerte blødde mer og mer for barna, for hvordan til rette legge en undervisning under alle disse kravene fra hjemmet. Da var det å henvise til lover og regler og vedtekter og i det hele tatt.
HOLDNINGER, hvordan snakker vi voksne med barna våre, hvordan velger vi voksne å omtale andre, og hvordan behandler vi andre, vår atferd er den atferden barn tilegner seg. Barna tilegner seg atferden vi voksne har mot hverandre pluss den blir streket under med språket vårt.
På dagsorden står ordet -venn- , vær så snill alle foreldre og tenk på hvordan du fremsnakker barnehagen, skolen og de arenaer ditt barn tilbringer store deler av sin tid. Det er så viktig for barna å få en god start på skolen på veldig mange måter, det har jeg selv erfart.
La oss sammen slå et tak for utenforskap og mobbing, fordi grensen fra å være en venn til å slite med senskader etter utenforskap og mobbing er hårfin for de barn og unge det gjelder. Jeg er en av dem.
Skrevet av Lillian.
Jeg skulle egentlig skrive om mobbing, men det ble en refleksjon fra læreren i meg. I neste nummer kommer det om temaet mobbing.
Har du en erfaring du ønsker å dele med oss, så send en mail til lillian@against-bullying.no
Snakk om selvmordstanker – det kan redde liv
Selvmordstanker synes ikke, og mange som sliter med selvmordstanker holder tankene for seg selv. Derfor må vi snakke om det. Det kan redde liv.
Ta dette på alvor og snakk med en trygg voksen:
https://www.snakkompsyken.no/
Still I rise
av MayaAngelou
