konferansen, innser jeg at det kommer til å bli enda vanskeligere å forklare dem hva jeg faktisk har gjort her.» Ordene mine utløser en behersket jubel i salen. Jeg høster en ufortjent varm applaus etter den fem minutter lange talen min. Og det er mens jeg står der og smiler og nikker og utveksler varme blikk med den ene etter den andre av disse fantastiske folkene, at tan ken farer gjennom meg: Hvordan i all verden havnet jeg her? ✒
Göteborg, en søndag et par år tidligere. Kona mi, Lotta, måtte møte tidlig i kirken, og jeg ble med og så mitt snitt til å ta en kaffe og sandwich på 7-Eleven. Jeg er svak for sommermorgener i sentrum av byen. På nor dre Hissingen, der vi bor, går hverdag og helg, morgen og kveld, omtrent i samme takt. I hvert fall tilsyne latende. I byen er vekslingene mer merkbare. Spesielt tidlig en søndags morgen. Festfolk og gudstjenestefolk går nesten om hverandre. Det er bare noen få timer fra de siste gjestene på nattklubbene går til de første kirke gjengerne kommer. Ved åttetiden er gatene nesten helt tomme. En forunderlig stillhet hvilte over grønnsakstorget. Jeg fikk en følelse av at trikkene gikk saktere enn de pleide, at fuglene hadde lyddempere og at renovasjons arbeiderne kjørte feiebilene på lavgir. Byen var rett og
11
NO Et brustent halleluja inl-12.indd 11
12-04-13 17.41.37