Issuu on Google+

foto: rickard eriksson

Tomas Sjödin er svensk

det er høst, en tidlig søndagsmorgen, og Tomas Sjödin står på Rosenlundsbroen i Göteborg. Noen klokkeslag fra Hagakirkens klokketårn rører ved noe dypt inne i ham, noe han ikke klarer å gripe eller sette ord på. Mens han lener seg over broens rekkverk faller en tåre ned i elven, blander seg med vannmassene og blir borte – men det blir ikke lengselen etter å finne ut av hva det var som rørte så sterkt ved ham den morgenen. Opplevelsen på Rosenlundsbroen blir startskuddet på en spennende og morsom oppdagelsesreise i kirkeklokkens historie i Norden og Europa. På sin vei møter forfatteren en rekke personligheter med en spesiell interesse for malmklang og kirkehistorie, men som samtidig hjelper ham til å forstå hva det var rørte hans hjerte den morgenen. Sjödins reise i klokkenes verden driver fortellingen videre, men under det hele ligger lengselen etter en hverdagstro som bærer gjennom livet. Hva gjør en tro så slitesterk at den tåler vær og vind, storm og solskinn?

www.lutherforlag.no

Tomas Sjödin Et brustent halleluja Tomas Sjödin

forfatter, pastor, kronikør og foredragsholder. Han har jobbet med livssynsprogram for svensk tv og er også kåret til en av Sveriges mest populære radiostemmer. Bøkene hans er solgt i mange opplag og oversatt til flere språk. Blant hans best kjente bøker er Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre. Et brustent halleluja er hans femte bok på norsk.

per arne dahl • prest og forfatter

Mitt halleluja er også brustent. Det er ikke det samme som at det skulle ha gått i stykker, og dermed blitt til noe mindre. Det er snarere brustent i den betydning at det har åpnet seg. Jeg vet ikke nøyaktig når eller hvordan det skjedde. Jeg vet bare at det er sånn. Mitt halleluja er annerledes enn det jeg sang som tenåring, det er annerledes enn det jeg mumlet som «ung og lovende» pinsepastor, men det er et halleluja. tomas sjödin

Et brustent halleluja

Evert Taube synger om «himlajorden». Tomas Sjødin skriver om «himlajorden». Sant og sårt om jorden, og sunt og håpefullt om håpet. Dette er livets ord i dødens verden, dyrt kjøpt erfaring på livets side, ja ord til trøst.

Luther forLag

NO Et brustent halleluja oms-12.indd 1

12-04-13 19.48.09


© norsk utgave Luther Forlag, Oslo 2012 © 2008 Tomas Sjödin og Cordia (Verbum Förlag ab) originalens tittel : Ett brustet halleluja omslagsbilde: Olle Sundin forfatterfoto: Rickard Eriksson grafisk formgivning og sats: Margareta Brisell Axelsson trykk og innbinding : InPrint, Latvia 2012 Bibelsitatene er hentet fra Bibel 2011, Det norske Bibelselskap isbn : 978-82-531-4668-3

www.lutherforlag.no

4

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 4

12-04-13 17.41.36


I frostens haver er der stille som på kirkegården. Dog, hvis man rigtigt lytter, kan man høre, hvordan det kimer sagte og vrimlende som af et væld af bitte små fjerne klokker. Det er stillhedens lyd. Det er lyden bag alle lyde.

william heinesen, Tårnet ved verdens ende

5

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 5

12-04-13 17.41.36


6

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 6

12-04-13 17.41.36


innhold

i Hvordan i all verden havnet jeg her? . . . . . . . . . . . 9

ii De levende påkaller jeg. De døde gråter jeg over. . 31 iii En overstrømmende Gud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 iv Jeg lever takket være klokkene . . . . . . . . . . . . . . . 57 v Et brustent halleluja . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 79 vi Livet trenger en bærende idé . . . . . . . . . . . . . . . . 91 vii Det er mangfoldigheten som tar livet av oss . . . . . 99 v iii En verdensmester i forenkling . . . . . . . . . . . . . . 107 ix En syngende sammensmeltning . . . . . . . . . . . . . 119 x Å frigjøre troen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 xi Så langt klangen når . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 xii Å hvile er å ta ansvar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153 x iii Touch . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Bonus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 183 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190

7

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 7

12-04-13 17.41.36


8

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 8

12-04-13 17.41.36


i

Hvordan i all verden havnet jeg her?

9

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 9

12-04-13 17.41.36


Central Counsil of Church Bell Ringers, Warwickshire, 31. April 2008 the reading room på Meriden Road er fylt til briste­ punktet. Entusiastiske vekselringere fra hele Storbritan­ nia er i ferd med å oppsummere en vellykket årskonfe­ ranse, og stemningen står i taket. Her snakkes det om fornyelse, utdannelse av klokkeringere, teknologiens ut­ fordringer og mye annet. Nå er det min tur. Formannen i bevegelsen, Derek Sibson, hadde spurt om jeg kunne tenke meg å holde en kort avslutningstale og sammen­ fatte mine inntrykk fra konferansen, og jeg takket ja med det samme. Jeg starter med å fortelle publikum om min komplette uvitenhet på feltet, og om hvor van­ skelig det var å forklare folk der hjemme hva jeg skulle i England. Det humres i havet av klokkeringere. De liker å være sære. Jeg fortsetter: «Nå som jeg har vært med på hele

10

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 10

12-04-13 17.41.37


konferansen, innser jeg at det kommer til å bli enda vanskeligere å forklare dem hva jeg faktisk har gjort her.» Ordene mine utløser en behersket jubel i salen. Jeg høster en ufortjent varm applaus etter den fem minutter lange talen min. Og det er mens jeg står der og smiler og nikker og utveksler varme blikk med den ene etter den andre av disse fantastiske folkene, at tan­ ken farer gjennom meg: Hvordan i all verden havnet jeg her? ✒

Göteborg, en søndag et par år tidligere. Kona mi, Lotta, måtte møte tidlig i kirken, og jeg ble med og så mitt snitt til å ta en kaffe og sandwich på 7-Eleven. Jeg er svak for sommermorgener i sentrum av byen. På nor­ dre Hissingen, der vi bor, går hverdag og helg, morgen og kveld, omtrent i samme takt. I hvert fall tilsyne­ latende. I byen er vekslingene mer merkbare. Spesielt tidlig en søndags morgen. Festfolk og gudstjenestefolk går nesten om hverandre. Det er bare noen få timer fra de siste gjestene på nattklubbene går til de første kirke­ gjengerne kommer. Ved åttetiden er gatene nesten helt tomme. En forunderlig stillhet hvilte over grønnsakstorget. Jeg fikk en følelse av at trikkene gikk saktere enn de pleide, at fuglene hadde lyddempere og at renovasjons­ arbeiderne kjørte feiebilene på lavgir. Byen var rett og

11

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 11

12-04-13 17.41.37


slett morgentrøtt og ville helst ikke bli forstyrret. Jeg ble sittende der lenge. Etter å ha drukket kaffe og lest morgenavisen, skrå­ net jeg over mot Rosenlundsbroen akkurat idet klok­ kene i tårnet på Hagakyrkan ringte for å kalle inn til gudstjeneste. Jeg hadde naturligvis hørt dem mange ganger før, de har kimet over Haga og Vasastan i langt mer enn hundre år. Men på tross av at jeg har bodd, ar­ beidet, feiret gudstjeneste og gått omkring i disse kvar­ talene i mer enn tjuefem år, hadde jeg aldri lagt merke til ringingen på en slik måte som jeg gjorde nå. Det var som om noen hadde ropt på meg, noen jeg kjente, men ikke hadde sett på lenge. Jeg stanset på broen, og uten selv å legge merke til det, ble jeg stående der i ettertenksomhet. Noe i ryt­ men, den mørke, tunge klangen, fikk meg til å glemme alt annet i noen sekunder og bare lytte. Først ett slag fra den ene klokken, en ganske lys tone. Og ett til. Så falt den andre klokken inn. Den er mørkere i klangen og sender tonene sine ned mot bakken, de synker mer enn de stiger. Snart ble stemmene deres forent til en sang som ikke ligner noe annet. Det var ikke bare vak­ kert, det fantes en disharmoni som nådde dit det va­ kre ikke nådde; mot det brustne. Lyden slo fram og tilbake mellom husveggene. De tydelige slagtonene og de mindre presise overtonene omga seg snart med et lydskimmer som fylte hele det enorme luftrommet

12

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 12

12-04-13 17.41.37


mellom Lärarhögskolan, Skattehuset, Hagakyrkan og Smyrnakyrkan. Jeg lente meg mot rekkverket på broen og lot det bølgende lydskimmeret trekke inn i kroppen. Kanskje var jeg trøtt, kanskje var jeg lei meg, eller kanskje var jeg ikke noen av delene, men jeg klarte ikke å holde tilbake tårene. Det rant en tåre fra øyet mitt og ned i kanalen, den blandet seg med strømmen av vann og ble borte. Der den landet gjorde den ikke noe fra eller til, men i meg banet den vei for en strøm av tårer, den løste fortøyningene til en verkende klump bak øyet mitt. Selv om klokkene sluttet å kime, stilnet ikke lyden. Slagene lød ikke lenger, men skimmeret av lyd ble lig­ gende lenge i lufta som et ubestemt nærvær. Det var ikke lenger til å skjelne, man kunne ikke si: «Hører du det?» Likevel var det ikke til å komme forbi. Det hele varte kanskje fem eller ti minutter, jeg vet ikke helt. Sett utenfra kunne jeg rent saklig beskrevet det som fascinerende. Skulle jeg ha valgt en mer roman­ tisk uttrykksform, ville jeg ha sagt at klokkenes sang grep eller rørte ved meg. Med åndelige termer ville jeg utvilsomt ha sagt at jeg følte at jeg ble talt til. Det er mer enn én måte å forholde seg til slike opple­ velser på. Jeg kan gå videre som om det ikke betyr noe, eller jeg kan tenke at hendelsene har en åndelig dimen­ sjon, at jeg nettopp er blitt talt til, og at det kanskje vil komme mer. Jeg bestemte meg for det siste, men uten

13

NO Et brustent halleluja inl-12.indd 13

12-04-13 17.41.37


foto: rickard eriksson

Tomas Sjödin er svensk

det er høst, en tidlig søndagsmorgen, og Tomas Sjödin står på Rosenlundsbroen i Göteborg. Noen klokkeslag fra Hagakirkens klokketårn rører ved noe dypt inne i ham, noe han ikke klarer å gripe eller sette ord på. Mens han lener seg over broens rekkverk faller en tåre ned i elven, blander seg med vannmassene og blir borte – men det blir ikke lengselen etter å finne ut av hva det var som rørte så sterkt ved ham den morgenen. Opplevelsen på Rosenlundsbroen blir startskuddet på en spennende og morsom oppdagelsesreise i kirkeklokkens historie i Norden og Europa. På sin vei møter forfatteren en rekke personligheter med en spesiell interesse for malmklang og kirkehistorie, men som samtidig hjelper ham til å forstå hva det var rørte hans hjerte den morgenen. Sjödins reise i klokkenes verden driver fortellingen videre, men under det hele ligger lengselen etter en hverdagstro som bærer gjennom livet. Hva gjør en tro så slitesterk at den tåler vær og vind, storm og solskinn? I SBN 9 7 8 - 8 2 - 5 3 1 - 4 6 6 8 - 3

www.lutherforlag.no 9 788253 7 146683

Tomas Sjödin Et brustent halleluja Tomas Sjödin

forfatter, pastor, kronikør og foredragsholder. Han har jobbet med livssynsprogram for svensk tv og er også kåret til en av Sveriges mest populære radiostemmer. Bøkene hans er solgt i mange opplag og oversatt til flere språk. Blant hans best kjente bøker er Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre. Et brustent halleluja er hans femte bok på norsk.

per arne dahl • prest og forfatter

Mitt halleluja er også brustent. Det er ikke det samme som at det skulle ha gått i stykker, og dermed blitt til noe mindre. Det er snarere brustent i den betydning at det har åpnet seg. Jeg vet ikke nøyaktig når eller hvordan det skjedde. Jeg vet bare at det er sånn. Mitt halleluja er annerledes enn det jeg sang som tenåring, det er annerledes enn det jeg mumlet som «ung og lovende» pinsepastor, men det er et halleluja. tomas sjödin

Et brustent halleluja

Evert Taube synger om «himlajorden». Tomas Sjødin skriver om «himlajorden». Sant og sårt om jorden, og sunt og håpefullt om håpet. Dette er livets ord i dødens verden, dyrt kjøpt erfaring på livets side, ja ord til trøst.

Luther forLag

NO Et brustent halleluja oms-12.indd 1

12-04-13 19.48.09


Et brustent halleluja - Tomas Sjödin