Fuglum filosoferer

ARVE FUGLUM (46) er fotballkommentator på Canal+. Jobbet tidligere i NRK, med sport og fotball, såvel som cricketnyheter i “Herreavdelingen” på NRK Radio. Nå bosatt på Hamar. Ivrig Leeds-supporter.

Følelsen av klubbtilhørighet er, hvis du setter deg ned og tillater en viss filosofering rundt temaet, i bunn og grunn merkelige greier. I enkelte sammenhenger, vel og merke. For at jeg, som vokste opp en kjapp sykkeltur i nedoverbakke fra Marienlyst Stadion, endte opp som trofast Strømsgodset-patriot er jo ikke så merkelig. At en som er født, oppvokst og tråkker sine barnefotballsko i for eksempel Brumunddal, Målselv, Årdal eller Steinkjer har sine lokale lag med seg livet ut er heller ikke spesielt underlig. Ei heller at de samme føler en viss forkjærlighet til de større lagene i sin region, og følger grundig med på for eksempel Hamkam, TIL, Sogndal og Rosenborg.

Men, at en guttunge fra Drammen ender opp med Leeds United som favorittlag en gang på begynnelsen av 70-tallet, og den dag i dag snart 40 år senere fortsatt har de samme følelsene er verdt å dvele litt ved. Og det gjelder jo ikke bare meg. Det gjelder alle dere også. For selv om noen av dere (av naturlige årsaker) ikke har holdt med Leeds like lenge, kommer dere til å runde både 30-, 40- og antakelig 50-årsjubileum som Leeds-fans. La meg så ta en kjapp liten oppsummering av min egen historikk, for å sette det i et litt paradoksalt perspektiv. Jeg var 9 år gammel da Leeds ble laget mitt, av årsaker jeg ikke lenger husker. Men sannsynligvis var jeg betatt av flere ting: De hvite draktene, med nummerlapper på strømpene (har andre lag hatt det noen gang?). Høsten 1973 var laget best, ledet ligaen (medgangssupporter? OK). Peter Lorimer skjøt hardest i verden (mytene beskrev gjennomhullede målnett , ødelagte stenger og brukne motstanderbein). Jeg ante ikke hvor Leeds var. Sant å si ante jeg ikke en gang at Leeds var en BY! Jeg visste vel at London var en by, men ingen fotballag het London, så hvorfor skulle Leeds være en by? Temaet ble vel knapt berørt.

Heltene var store, og langt unna. Å reise til England for å se Leeds spille var like fjernt som å bli med en Apollo-rakett til månen. En og annen gang kom Leeds på Tippekampen om lørdagene, og plakater med Allan Clarke, Peter Lorimer, Norman Hunter og David Harvey fra magasinene Shoot og Goal ble hengt opp på veggen. Alt dette kan forklares. Men kan det forklares at denne fascinasjonen

ble hengende også etter at barndommen var over? Også i perioden da Leeds ikke lenger var på TV, Shoot og Goal ikke lenger ble innkjøpt, plakatene på gutteromsveggen var erstattet med helt andre ting? I tillegg til at interessene i livet spant rundt utdanning, yrkesvalg og amatørteater framfor fotball? For det gjorde jo det. Jeg fulgte ikke like mye med lenger, men kikket trofast på tabeller og resultater og navnet Leeds var enkelt å finne. Selv om skriften aldri sto i kursiv. Hvorfor er det sånn?

Hvorfor er fotballtilhørighet så til de grader oppslukende livet ut? I andre sammenhenger endrer favoriseringer seg i løpet av livet. Du kan ha favorittband en stund, men så forandrer smaken seg. De samme menneskene kan spille i bandet, men du forblir fan av den musikken som ble spilt fra 1980 til 1987. Etter den epoken bryr du deg ikke lenger, og velger å høre på andre band. Hvorfor er det ikke sånn i fotball? Jeg formelig elsket å følge med på mitt Leeds-lag , Super Leeds fra begynnelsen av 70-tallet. Etter hvert forsvant jo alle. Nye spillere, nye trenere, nytt lag! Likevel fortsatte jeg, selv om fotballen ble dårligere og dårligere og det snart bare var fargen på drakta som var den samme. Var det fordi det magiske fra barndommen hang i? I motsetning til musikk, kunne jeg ikke sette på gamle plater og høre dem om igjen? Jeg har hatt favorittmusikk og favorittfilmer fra ungdommen som jeg har mistet interessen for fordi jeg nå har skjønt at det kanskje ikke var så bra likevel. Jeg har ikke sett på gamle Leeds-kamper. Har ikke fått målt det opp mot dagens fotball. Og bra er nok det.

Min Leeds-interesse har altså overlevd alt. Etter hvert forsto jeg at Leeds faktisk var en by. Jeg forsto at Leeds var et hatet lag i England, jeg forsto at Leeds-fansen var regnet som noen av de verste. Og laget ble dårligere og dårligere. Jeg så ikke andre veier. Men da jeg en tilfeldig sommerdag på 90-tallet støtte borti Gunnar Halle i pølsekø i Oslo, var jeg helt sikker på at Leeds-interessen kom til å dale. Du skal ikke møte fotballspillere fra ditt eget magiske favorittlag som om de var vanlige mennesker, liksom. Men interessen overlevde det også. Spillere kommer og spillere går, jeg har blitt en godt voksen fyr som i løpet av yrkeslivet har fått muligheten til å jobbe med fotball som journalist. Jeg har intervjuet store stjerner, uten at det er så stort som mange kanskje tror. Det er ofte mer stressende enn spesielt. Men det mytiske rundt mitt lag er det tydelig ingenting som kan rokke ved. Det forblir magisk, heldigvis.

Nå har jeg brukt en spalte på å komme fram til noe dere alle visste fra før – at du ikke skifter klubb når du først har fått den. Men var det ikke litt fint likevel?

Marchin’ on! arve.fuglum@canalplus.no