Geir Magne har tatt notater

GEIR MAGNE FJELLSETH (52) fra Gjøvik har fulgt Leeds United siden 70-tallet og abonnert på kampprogrammene siden 1977. Geir Magne har gått Birkebeinerrennet i full Leedrakt, behørig dokumentert i TPN. Han har sett Leeds 13 ganger og i denne spalten leter han frem gamle minner fra sine arkiver på loftet.

Som jeg skrev i et tidligere nummer av TPN, fulgte jeg i ungdommen trofast BBCs sendinger med nyheter og overføringer av engelsk (og skotsk) fotball på radio. Det var sommeren 1974 jeg oppdaget denne muligheten. Leeds United var nykronte ligamestere og jeg levde i lykkerus inntil Don Revie forlot klubben til fordel for det engelske landslaget. Skepsisen var stor til han som overtok; Brian ”Big Head” Clough, selv om han skapte entusiasme med signeringen av Nottinghams toppscorer Duncan McKenzie.

Den første radiokampen jeg hørte, var Charity Shield mellom Liverpool og Leeds en uke før seriestart i august ’74. Det var en stor opplevelse. Jeg grep mors skriveblokk , en lite brukt ”Flaggblokk” fra Møllers Bokhandel på Gjøvik og gjorde notater fra kampen. Boersma scoret i første omgangs 19. minutt. Keegan og Bremner utvist for slossing etter et kvarter i andre. Cherry utlikner tre minutter etterpå. Reaney og Giles har en god kamp mens Eddie Gray er dårlig, sier kommentatoren. Kampen må avgjøres på straffespark. Det er ulidelig spennende. Lorimer, Giles, Gray, Hunter og Cherry setter inn sine. Det gjør også Liverpools fem skyttere. Det blir en og en. ”I don’t believe it!”, roper BBC kommentatoren. ”Leeds’ sixth man is David Harvey!”. Keeperen skal ta straffespark! Jeg har aldri noen gang husket å spørre Peter Lorimer hvorfor David av alle måtte ta den straffen, men skal huske det neste gang jeg er på The Commercial. Noen har i etterkant påstått at nest etter Peter var David Harvey den med det hardeste skuddet på Elland Road, men det tror jeg ikke på. Og uansett hardt eller ikke: skuddet hans går utenfor den venstre vinkelen til Clemence. Callaghan setter sikkert sin straffe, og Liverpool tar med skjoldet hjem. Clough har tapt, og det ble ikke første gang.

Lørdag den 17. august er det ligastart. Jeg er forberedt og har skrevet alle elleve kampene inn på en side i Flaggpostblokken. Det er akkurat plass med to linjer til hver kamp – nok til å få notert det viktigste om mål og scorere, tilskuertall, bookinger og innbyttere. Dette er nok før gule og røde kort ble innført i England. Jeg finner bare ”booked” og ”sent off” i notatene, ikke et ord om ”cards” i høstfarver.

Seriemester Leeds starter borte mot Stoke City, og første omgang er en katastrofe. Hunter og Clarke er suspendert for gamle synder. Mahoney, vår gamle helt Jimmy Greenhoff og Richie scorer før pause og kampen ender med tap 3-0. I andre ligarunde starter Bremner

sin suspensjon etter klammeriet med Kevin Keegan på Wembley og QPR slår oss 1-0 på Elland Road. Jeg følger serierunde for serierunde og noterer flittig i blokka. Leeds United under Clough er svært ujevne. To høydepunkt er 5-1 over Sheffield United og 4-1 over FC Zurich i Europacupen. Etter 44 dager er Brian Cloughs tid over. Leeds må ut med fem års lønn for å løse ham fra kontrakten. Nesten £100.000 ut av vinduet. Jimmy Armfield overtar managerstolen, Bremner får spille igjen og sakte men sikkert tar ting seg opp. Men det blir bare niende plass i serien. For første gang på ti år er vi utenfor topp fire. I FA-cupen blir vi utslått av Ipswich etter en firekampers maraton. Og til sist det aller mest tragiske: vi taper Europacupfinalen mot Bayern Munchen. Den eneste gangen i mitt liv at jeg har grått etter en fotballkamp.

Hele denne sesongen og en og en halv til får jeg plass til i Flaggblokka. Da henger den nesten ikke lenger i hop, og jeg kjøper en ny. Etter to år en til. Seks sesonger fører jeg nøye oversikt over alt som skjer med Leeds United og resten av lagene i førstedivisjon. Våren 1980 er det siste jeg får med meg, og to tap mot Ipswich og Liverpool i mars er de siste resultatene jeg har notert. Denne våren venter en måneds våronnpraksis hos en bonde på Humlekjær ved Fredrikstad og lesing til agronomeksamen på Tomb jordbruksskole.

Ungdomslivet er definitivt forbi. Voksenlivet med arbeid, familieplikter og andre prioriteringer følger. Det blir ikke flere Flaggblokker med fulle ligarunder fra England. Jeg følger nøye med Leeds United, men med nedrykk i 1982 og mange påfølgende år som bleieskiftarbeider måtte fokuset gå over på andre ting. Men jeg har tatt godt vare på disse minnene fra en tid da livet var uten andre bekymringer enn bekymringen for neste kamp. Livet var sorgløst med fotball, Leeds United, Radio Lux, noen øyeblikk med romantikk og enda flere med håpløse forelskelser. Tre skriveblokker Flaggpost ligger trygt på loftet og tas fra tid til annen fram til lufting og mimring.

Beste hilsen geir.magne.fjellseth@online.no

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet da jeg så at West Ham - Leeds ble satt opp som TVkamp søndag 21. august. Ikke skuffet fordi mitt kjære Leeds United skulle vises på TV, men at jeg hadde bestilt tur til Kreta i denne perioden. Ville jeg da få se kampen på noe vis?

Dagen før kamp var jeg på noen sportsbarer og spurte om de viser kampen neste dag, men det visste de selvfølgelig ikke. Så da dagen kom og kampstart var allerede kl. 13.15 engelsk tid, 14.15 norsk tid og 15.15 gresk tid måtte jeg bare gå meg en tur i 12-tida for å se om det hadde kommet opp noen plakater om at de sendte kampen.

Og jeg trengte ikke å gå så alt for lenge før jeg fant det jeg var ute etter, en plakat hvor det som med stor skrift at de viser West Ham - Leeds kl. 15.15 og under sto det med LITEN skrift at de viser Bolton - Manchester City etterpå. Det viste seg at det var en liten kafè bar med en TV som skulle vise kampen. Øl-utvalget var det imidlertid ikke noe å si på, de hadde faktisk både Stella og Guinness på flaske!

Jeg gikk så tilbake til hotellet for å bade i bassenget i noen timer før jeg gikk opp på rommet, dusjet og ikledde meg både Leeds-skjorte og Leeds-shorts. Jeg kom en drøy halvtime før kampstart og bestilte en Stella. Ventetida ble lang, så både Stellaen og peanøttene forsvant fort unna.

Da kampen nærmet seg dro de også ned en storskjerm og satte på norsk Viasat Fotball med Thor Eggen som kommentator. Slett ikke verst når man er fire timers flytur unna Norge, nærmere Afrika og Libya! Kampen begynte dårlig for Leeds og England-spissen Carlton Cole scoret tidlig i kampen, Max Gradel bommet på straffespark og lagene gikk til pause med ledelse for hjemmelaget. I pausen kom det som trolig var en engelsk familie og satte seg bak meg. Dama i familien ville tydeligvis shoppe, mens mannen og ungene virket som at de heller ville se resten av kampen, og jeg fikk bestilt meg en halvliter Mythos (det greske ølet er faktisk meget bra).

Andre omgang begynte noe bedre og den fortjente utligningen kom etter hvert ved Ross McCormack etter bra spill. Jeg klappet til, og da hørte jeg bak meg fra en av ungene i den engelske familien: - He is a Leeds-fan! Det virket nesten som at de holdt med West Ham, men er det ikke slik i England at hvis du ikke holder med Leeds, så hater du Leeds? Kort tid senere beinet Paddy ballen i eget mål og “øyboerne” klappet til. 2-1 til vertene på Upton Park, ufortjent. Da det så ut til å gå mot et tap dukket Adam Clayton opp på overtid og satte inn en retur, 2-2. Greit nok mot en god motstander i London. Da hørte jeg fra engelskmannen bak: - Lucky Leeds..

Mvh Ole Morten Grønningen olemorten@leedsunited.no