redaktørens reisereportasje fra bortekamp med Leeds

DET FULLSTAPPEDE LOKALTOGET FrA VICTOrIA STATION rULLEr INN PÅ THOrNTON HEATH STASJON. FOTBALLSANGENE rUNGEr GJENNOM TOGSETTET OG LOKALBEFOLKNINGEN SOM TILFELDIGVIS BEFINNEr SEG OM BOrD PÅ DENNE AVGANGEN FLAKKEr MED BLIKKET, SøKEr ETTEr NærMESTE ExIT. LEEDS UNITED Er I ByEN.

I England: Svend Anders Karlsen-Moum

Kvartetten fra Fredrikstad har brukt påsken i Leeds og tatt morgentoget ned til London. Hurtigtoget til Kings Cross bruker bare to timer og 20 minutter, og denne solfylte mandagen er ennå ung når Leeds-supportere fra fjern og nær møtes på de siste transportetappene ut til stadion. Crystal Palace er motstander for dagen, og drøyt 5.300 Leeds-supportere har billett til kampen. Vi har ikke fått kortsiden, vi har fått langsiden på Selhurst Park.

Det er flere nordmenn blant de tilreisende, og på vei ut togdøra er det selvfølgelig en Haldenser som sier hei før han og følget forsvinner i folkemengden foran oss. Noen, inkludert vår egen ØBS, har sågar fått skyss med de lokale supporterklubbene i Leeds-distriktet, som setter opp busser til bortekampene. Det meldes om god stemning også der. Togstasjonen på Thornton Heath er litt over en kilometer fra inngangsportene til Selhurst Park. Det er adskillige veier som skal krysses, mye lokalbefolkning som skal passeres. Politiet har møtt mannsterke opp, vokter hver meter med pansrede biler, hestepatruljer og tjenestemenn på hvert gatehjørne. Særlig er puben visa-vis togstasjonen, Flora Sandes, under oppsyn. Leeds-supporterne har tatt over stedet for anledningen, og det koker blant Leeds Uniteds mest hardcore.

Ingen kan vel si at Crystal Palace-området er blant Englands koseligste. Inntektene her er ikke store, innvandrer- og farget-andelen er stor. Leeds-fansen ser sitt snitt til å i typisk engelsk stil finne humoren, om enn litt på kanten. En kraftig mørkhudet mann sitter i personbilen som står på rødt lys rett ved puben. Brått bryter det ut blant de noen hundre: “Yeboah! Yeboah! Yeboah!”.

Slik fortsetter det hele veien til stadion, og lokalbefolkningen ser ut til å ta det med et smil. Kanskje ikke den uvitende unge mannen som også fikk rødt lys i samme kryss – iført Manchester United-drakt, og med åpent vindu på siden vendt mot puben. Puben tømmes nærmest på et blunk, hundrevis presser seg mot gjerdet. Det runger taktfast og en smule agressivt. “Scum-scum-scum!”. Politiet vifter iherdig bilen videre på rødt lys. Sekundene teller… Inne på Selhurst Park, og Leeds-fansen synger. Seier her, og playoff kan være på god vei. Palace har sin egen oppvarming, “The Eagles” har en stor ørn flygende frem og tilbake over banen før lagene entrer banen. Duskedamer også. Leedssupporterne bare synger. Høyt.

Vi forbigår kampen i stillhet, dette var nye 90 minutter der gutta rett og slett ikke møtte opp. Playoff røk denne ettermiddagen, alle vet det. Likevel har “We are the champions, champions of Europe” runget taktfast. Flere andre tekster som ikke lar seg gjøre like godt på trykk har i klassisk stil blitt utbasunert. Så får det være at gutta på banen sviktet denne gangen.

Tusenvis av Leedsupportere rusler tilbake mot Thornton Heath, i det jeg som nevnt ikke kan kalle Londons mest eksotiske gater. Foran oss går far og sønn, yngstemann er kanskje 7-8 år. Vi skal til å passere en sidevei idet en bil med fire lokale wannabe-gangstere suser rett foran skoene på både oss og far og sønn. En av passasjerene passer på å slenge en lite hyggelig melding om hvor han synes Leedsfansen hører hjemme før de er langt av sted nedi gata. Far foran oss, som hodlt sin sønns hånd og fikk stoppet neste skritt ut i veien i tide, ser ned på avkommet før han sier rolig og bestemt: “Son, that’s the kind of scum that lives around here”. Det var nok lærdommen guttungen husket best fra denne dagen.

Togturen inn mot London sentrum går roligere tilbake enn da vi ankom. Leeds-supporterne strømmer ut dørene på Victoria Station, alle for å finne sin reise hjem eller videre. På vei fra toget o gut dørene tiltar sangene likevel. “We are Leeds, we are Leeds, we are Leeds” følges opp av Marching on togethers passende linjer til en sådan stund: “We’ve been through it all together – and we’ve had our ups and downs. We’re gonna stay with you forever – at least until the world stops going round…”.