Arve Fuglum har lest avisrubrikker

ARVE FUGLUM (46) er fotballkommentator på Canal+. Jobbet tidligere i NRK, med sport og fotball, såvel som cricketnyheter i “Herreavdelingen” på NRK Radio. Nå bosatt på Hamar. Ivrig Leeds-supporter.

Annonsen. Den var ikke stor. Faktisk var den bitte liten, men jeg så den:

”Engelske fotballdrakter til salgs. Ring …..”

Jeg rettet meg i ryggen, nærmest ropte bort til mamma som sto ved kjøkkenbenken to meter unna. Hun snudde seg og så uforstående på meg, hvilket ikke var spesielt rart, siden ropet mitt hadde vært særdeles uartikulert uten noe form for semantisk innhold. Så strømmet det ut av meg, om den lille rubrikken jeg hadde sett, viste henne den og forklarte inngående at hun måtte ringe telefonnummeret og spørre om de hadde Leeds-drakter. Hun satte seg ned, leste de få ordene i annonsen og lurte på hva som egentlig var så viktig med å ha en engelsk fotballdrakt. Jeg hadde jo treningsdressen med ”Drafn” på ryggen, det måtte vel holde? Åååå hvordan kan en tiåring klare å argumentere mot en uvitende mor der fotball aldri har vært en del av livet? Det gikk ikke an å forklare HVOR VIKTIG dette var. Husk at dette var en tid der det å løpe rundt med engelske fotballdrakter ikke var vanlig. I dag kan du kjøpe draktene til enhver fotballklubb på nettet, og den kommer i posten noen dager etter. Eller du kan stikke på nærmeste sportsforretning og finne varierende utvalg av drakter fra både England og andre land. I hvertfall av de beste lagene. Og i begynnelsen av august 1974 var Leeds regjerende ligamester, og var LAGET. Men jeg kjente ingen som hadde Leeds-drakt. Jeg kjente en som hadde Liverpool-drakt, skaffet til veie som julepresang via en onkel som bodde i England. Han hadde den på seg på hver eneste fotballtrening i Drafn. Ellers var det stort sett T-skjorter av varierende farger og emblemer å se der vi

løp etter ballen i Drafnkollen. Jeg hadde én gang på Marienlyst sett en ungdom med en gul Leeds-trøye. Men om det var en ordentlig drakt visste jeg ikke. Ikke hadde jeg sett ham siden heller, og jeg visste langt mindre hvem det var.

Men altså, mamma måtte ringe. Å ringe selv var helt uaktuelt. En umulighet. Å snakke i telefonen gjorde jeg bare når farmor eller farfar slo på tråden. Å snakke med noen jeg ikke kjente var helt utenfor min verden. Dessuten turte jeg ikke, i tilfelle svaret på spørsmålet mitt var nei. Så derfor måtte min mor slå det ukjente drammensnummeret, og med ivrig suffli fra meg framføre det ekstensielle spørsmålet: Var det Leeds-drakter i sortimentet?!

Å lykke! Det var det! Mamma la på, sa at de hadde Leeds-drakt og gikk tilbake til sine hverdagslige sysler. Med meg i hælene. For dette måtte skje nå. Akkurat nå! Vi måtte aller først dra på postkontoret og ta ut penger. Jeg hadde penger, både oppsparte bursdagsmidler og ikke minst det som hadde blitt stukket inn i hendene mine fra besteforeldre, tanter og onkler i løpet av den før nevnte vestlandsferien. Alt var satt inn i postbanken, og den røde bankboka hadde jeg allerede i hendene. Sjelden hadde jeg vel i mitt tiårige liv snakket bedre for meg, siden vi faktisk en halvtime seinere satt i bussen som skulle ta oss gjennom hele Drammen, fra Fjell til Åssiden, der denne ”butikken” holdt til i en privat leilighet. Min mor skjønte tydeligvis at dette var viktig. Vi ringte på døra, fikk komme inn, lette i hauger av myk konfeksjon pakket inn i gjennomsiktige plastposer. Den riktige størrelsen ble funnet fram, pakket opp, prøvet på. Jeg så meg i et speil, nikket med tørr munn, og noen minutter etter hadde pengene byttet eier, og jeg var på bussen på vei hjem med en kritthvit fotballdrakt i fanget. Først i voksen alder skjønte jeg at drakta ikke var såkalt ”original”. Ikke var den av spesiell ny dato heller, siden den hadde det gamle ugleemblemet på brystet. Men det var jeg lykkelig uvitende om, og ikke spilte det noen rolle heller. Jeg troppet opp på den første Drafn-treninga etter sommerferien i helhvitt. Strømper, shorts og langermet trøye. Den første på laget med egen fotballdrakt.

Leeds United-drakt. Det var fantastisk. Det var perfekt.

arve.fuglum@canalplus.no

GARY EDWARDS er fra Leeds og er på hver eneste kamp med laget i aksjon. Gitt ut flere Leeds-bøker, jobber som maler og gir rabatt om det skal males over noe som er rødt.

But when you come close, within touching distance of the Premiership, you have to grab it with both hands. I personally think that this was our best opportunity to climb yet another division. There wasn’t a single team that really dominated throughout and the title could have gone to anybody really. Leeds beat QPR easily just before Christmas and the 2-0 scoreline flattered Rangers, we should have had a hatful. After that game, I feel that we should have strengthened our squad during the January transfer window, and we didn’t. This was a costly mistake in my opinion. The slide began at Sheffield United when we were beaten 2-0 by a very poor side. Indeed the only consolation for Leeds fans that day was as we were coming out of the ground, everyone knew that despite beating us, Sheffield United were certainties for relegation. Next season, the Championship will be much harder and we must refrain from adding more free transfer players and loanees to our club and instead aim high. I’m not saying spend just for the sake of it, but to compete, you must have a certain amount of quality and steel. That said, in true Leeds style we finished off the season on a high by beating QPR at their ground and becoming the only club to do the ‘double’ over them. Leeds fans completely outsang the home fans throughout and anyone would have thought it was Leeds who had won the league! Another thing we discovered on that day as we walked to the QPR ground was that Bin Laden unfortunately is definitely very much alive and as the picture shows he was once again up to no good!

I was recently joined in my village of Kippax by a Norwegian TV crew, TV2. Thomas Aune was a nice chap, although just between you and me, I don’t think he and his crew get out very much socially. They wanted to watch me painting a wall white – strange.

I’m only joking, Thomas and his crew were great fun and they thought it was funny when I told them that I used to go over to the Yorkshire/ Lancashire border every week and paint the red rose, white. I don’t think this is funny at all really, I think it is quite normal and I would still be doing it today if it wasn’t for the close circuit cameras they have installed around it. But not to be deterred I am currently designing a special 30-mile long paintbrush in my workshop with which I can use to paint the red rose undetected from a secret hide-out in Yorkshire. You can see the top-secret plans here, but don’t let anyone else see them Ok?

I’m happy to say that my next book ‘No Glossing Over It’ is now complete and will be released in August by Mainstream publishing. To coincide with the release of the new book, the stage play ‘Paint it White’ will begin a nationwide tour in the autumn. After a short three-week sell-out show in Leeds last year it now begins in Scarborough in October. There will then be a five night performance at the famous West Yorkshire Playhouse in Leeds before it goes around the country, I hope you can get to one of the performances whilst you’re over in Leeds for a game. Also, LUFC have agreed that when next seasons fixtures come out, Paint it White can be put on especially for the Scandinavian contingent that are there that day.

Finally, I don’t know if any of you are planning to come to Elland Road to attend the Rod Stewart concert in June, but as a Leeds fan I urge you not to. Rod, who is 137 years old, is I’m sure you know a big fan of that team from Old Trafford, and for that I for one won’t be attending. He also pretends to be Scottish, when in fact he is English, so for that reason also, I won’t be attending. I have drawn my own version of Rod in his true colours.

See you all next season. Marching on Together.