Ray har møtt Peter Gunby

peter gunby (77) er navnet. kanskJe ikke en av de store navnene innenFor Fotballen i leeds united, Men den tro tJeneren har tilbrakt totalt 25 år av sitt liv For klubben han elsker over alt i verden. vi treFFer han på hans kones bursdag på den ærverdige puben whitloCks i sMuget i gågata brigate i leeds.

Av: Ray Tørnkvist

Jeg kom på 50 tallet og var faktisk i klubben sammen med John Charles. Spilte en sånn ca 50-60 reservelagskamper før jeg forsvant til Bradford rett oppi gata. Her spilte jeg en tid, men skader satte stopper for en karriere og jeg spilte for en rekke non-league klubber. Harrogate Town var jeg lengst i både som spiller, trener og manager.

Jeg kom til klubben på 70-tallet og i 1980 ble jeg coach og senere reservelagstrener. Det var Alan Clarke som ansatte meg fast, og på hele 80-tallet var jeg vel egentlig Youth Coach, men gjorde alt mulig i klubben. Det var annerledes den gang og ikke så strømlinjeformet som i dag. Det var klubben 24/7 og det var vårt liv den gang.

Det er veldig mye, og bare positivt. Jeg har jobbet under mange managere, og alle har vært ok. Billy Bremner var enorm. Tror aldri optimismen har vært så stor som da, men vi falt på målstreken. Wilkinson var en fantastisk person som hadde orden på alt. Den jeg faktisk vil framheve som trener og leder er Eddie Gray. Han var helt utrolig både på og utenfor banen. Armfield og Stein var mer stille personer men helt rette personer for klubben.

Ja, vi kan ta episoden angående Brian Deane. Leeds ville kjøpe han på slutten av 80-tallet for en smal sum. Jeg sa: Kjøp gutten! Han blir stor! Det ble nei, han forsvant til Sheffield Utd og vi kjøpte han fem år senere for ti ganger så mye penger. Han hadde blitt bedre hadde han kommet til oss først. Ellers var super-Leeds under Revie fantastiske gutter hele gjengen. Jeg vil ikke trekke fram noen spesielle her. Og hvem kan glemme Frank Worthington?

Jeg fikk en stilling på Thorp Arch en tid der jeg bla traff Tommy Knarvik og en annen norsk som prøvespilte var det Charlie? (det var Christer George, red.anm.). Mye bra ungdom, dessverre går bare et fåtall gjennom nåløyet og blir proffer, men det er slik fotballen er. På andre halvdel av tiåret var det slutt og jeg har siden drevet litt coaching.

Det er vanskelig å si. Nå er det penger som gjelder. Når det gjelder Leeds har de fortsatt navnet, og tror nok det tar litt tid men vi kommer tilbake. Styre og stell er nok avgjørende også på sikt. Leeds har jo hatt mange kriser helt fra slutten av 70-tallet. La oss håpe de rykker opp før min tid er forbi!

Vi som hadde jobbet for klubben i en årrekke fikk livstids gratisbilletter. Det var bare og si ifra i døra så var det greit. Både jeg og kona gikk i mange år. Det kom nye eiere og alt ble plutselig veldig strengt. Jeg kunne nok gått på kamper sammen med Peter Lorimer, Alan eller Eddie hvis jeg ville men var vant til å gå med kona og treffe venner og det ble det slutt på i 2005. Derfor holder jeg meg hjemme og ser resultatene på tv.

Nei, ikke på noen måte. Alle vet hvor skakkjørt klubben har vært og en må prøve å redde byens stolthet. Husk, da jeg var her på 50-tallet var det en by kjent for rugby, slik som Halifax og Huddersfield. Så kom Revie og jeg, eller vi, kom på kartet. Dit må vi tilbake igjen, og vi er på vei. Vet også at den lokale supporterklubben her borte ikke har så frie tøyler, men sånn er det. Jeg elsker Leeds United for alltid.

Ja, den er startet alt, og hun er 76 år i dag, noe en ikke skulle tro. Dere nordmenn som følger klubben tett både i opp- og nedturer er fantastiske supportere. Håper vi treffes her igjen når Leeds er i toppen igjen og slåss med klubber som Real Madrid og Barcelona om store titler.

Da var praten over og ekteparet som har vært gift i 52 år haster mot bussen som tar dem hjem til deres bopel litt utenfor Leeds. Gågata er dekket av Leeds-fans klare til kamp mens Peter Gunby som har vært med på alt og kan kalles en ekte ”legende” haster hjemover uforstyret men med en historie i bagasjen få andre er i nærheten av og ha.