Arve Fuglum ypper til bråk

ARVE FUGLUM (46) er fotballkommentator på Canal+. Jobbet tidligere i NRK, med sport og fotball, såvel som cricketnyheter i “Herreavdelingen” på NRK Radio. Nå bosatt på Hamar. Ivrig Leeds-supporter.

Da Ivar Hoff var trener for Mjøndalen på 80-tallet, utspant følgende scene seg: Etter en avgjørende kamp i siste serierunde var opprykket klart, og Ivar gikk strålende fornøyd av banen og forbi noen av de gamle traverne blant publikum. Han gikk bort til en av dem og sa: ”Nå er du vel fornøyd, Kåre” (navnet er oppdiktet). Kåre, som hadde stått trofast på samme plass på Nedre Eiker i 40 år og klaget på alt og alle uansett seier eller tap, satte øynene i den glade treneren og sa: ”Du Hoff er’n – jeg orker ikke et nedrykk tel!”

Og plutselig her en dag fant jeg ut at jeg var i ferd med å bli som ”Kåre”. En som ikke takler suksess, og som selv på de fi neste dagene tenker på at det sikkert kommer til å gå til helvete neste gang. OK, å være pessimist som fotballsupporter har noe for seg, blant annet blir gleden ekstra stor når det motsatte er bevist. Og noen ganger er realisme og pessimisme to sider av samme sak. Men det får da være grenser! Skal jeg bruke en hel sesong på å håpe på poengtap i skjønn forening med noen seire, slik at jeg til slutt kan bokføre den ønskede tiendeplassen? Nei, det skal jeg ikke. Og det har følelsene mine vist meg. Da vi sølte bort to seire i jula etter å ha ledet med to mål, var mine tanker kun konsentrert om hvor mye vi tapte i forhold til andreplassen. Jeg er glad for å kunne meddele at jeg ikke et øyeblikk kastet blikket nedover på tabellen for å sjekke hva en tiendeplass ”gikk for” av poeng da vi rundet nyttår. Som fotballfan er det naturlig å være engstelig før en kamp. I hvertfall i kamper der det er viktig å vinne, og det er jo de aller fl este ligakamper. Nervene er under kontroll i adskillig større grad før kamper som borte mot Arsenal i tredje runde av FA-cupen, der alt annet enn tap var bonus. Og selv om det var litt surt med straff emål imot helt på slutten, var det på en måte helt greit. Vi fi kk omkamp på Elland Road, og alt hva det medførte av ekstra inntekter og fokus. Men da skapet ble satt på plass av Arsenal i omkampen, grep jeg meg i å irritere meg mer over straff esparket på Emirates enn jeg faktisk gjorde mens det skjedde. Vi var SÅ nære på å gjøre det i år også!

Men filosofien her er altså: Hvor går balansegangen mellom glede og skuffelse for en fotballtilhenger? Eller, det var litt vagt sagt, for utgangspunktet er jo vidt forskjellig avhengig av hvilket lagt man holder med. Hvor skal jeg som Leeds-mann legge lista?, er mer korrekt spurt. Jeg kan forsvare min bønn om tabellfred utifra et nøkternt synspunkt. Vi er ikke klare for opprykk ennå, laget trenger mer tid og klubben må bygge organisasjonen sterkere og blablabla. Objektivt sett ikke ufornuftige tanker. Men for pokker! Skal jeg, Leedsfan gjennom snart 38 år, være objektiv!? Et rungende nei! Hvis jeg innretter meg etter en ”pari kurs”, og får rett, hvor blir det av gleden da? Hadde jeg kommet til å slå meg på brystet i mai og sagt, ”Ah, niendeplass. Langt fra nedrykk, langt fra opprykk, herlig!”. Nei, det hadde jeg ikke.

Jeg har altså skiftet mening. Eller rettere sagt, jeg har skjønt at jeg ikke egentlig mente det jeg skrev, jeg bare trodde jeg mente det. Nå har jeg skjønt at jeg heller vil ha skuffelsen over å ikke greie direkte opprykk eller å misse i enda en play off, enn å subbe grå og trist inn i silly season etter en tam midt-på-tabellensesong. I ettertid er det selvfølgelig lett å si det, men likevel: Ville vi vært årene i Leage One foruten? Rett nok skulle jeg gjerne sett at vi hadde slått Doncaster på Wembley den gangen, men når vi er her vi er nå, var det ikke litt fint også? Samholdet i bånn av bakken. Turene til Leeds, å reise til Elland Road å kjøpe billett i luka på kampdag. Å kunne si i ettertid at ”ja jeg husker godt da vi slo Southend og Peterborough under League One-tida, jeg var der.” Alle nedturene har gjort oss om ikke godt, så i hvert fall sterke og flere. Og gleden ved å vinne blir så uendelig mye større når tapene har vært mange, sure og vonde. Så derfor: Glem alt jeg har sagt om å være realistisk, bygge organisasjon og alt det andre tøvet. Det får andre ansvarlige i Leeds United ta seg av. Jeg skal vifte med Leeds-skjerfet og håpe dypt og inderlig på flest mulig poeng, umiddelbart opprykk til Premier League og hvis det ikke går: Så tar jeg til og med en play off!

Marching on together!

arve.fuglum@canalplus.no