Livet leker for Andy O’Brien

DET VAR EGENTLIG IKKE NOE SPøRSMåL OM HVOR VEIEN VIDERE SKULLE Gå FOR ANDy O’BRIEN DA LEEDS VILLE HA HAM PERMANENT. Nå ER OVERGANGEN I BOKS, BRyLLUP STåR FOR TUR – JA BARE OPPRyKK KAN TOPPE 2011 FOR VåR NyE MIDTSTOPPER.

– Jeg valgte Leeds fordi det var dit jeg ville gå. Jeg hørte hva Cardiff hadde å si, av respekt for de, og reiste tilbake til Leeds og spurte om de kunne tilby meg en kontrakt. Det gjorde de, og det var ingen vanskelig avgjørelse å ta – jeg signerte den, sier Andy O’Brien i intervju med The Peacock News.

vokst opp i harrogate

– Jeg vokste opp i Harrogate, som er et lite sted nær Leeds, som klubben også har en betydelig fanbase i. Jeg var faktisk i Leeds United som 14-åring, gikk videre til Bradford på juniornivå, så Leeds United var noe jeg kjente godt til allerede før jeg kom hit i høst, forklarer den rutinerte 31-åringen. Mellom Bradford og Bolton spilte han først for Newcastle – og utgjorde en periode stopperparet sammen med en annen kjenning i Johnathon Woodgate under Bobby Robsons ledelse – før turen gikk til Portsmouth. – Hvordan opplever du det mye omtalte presset det er å spille i Leeds United? – Det er alltid et press på deg når du spiller for Leeds United. Det har alltid vært høyt, og vil fortsette å være det, slår han fast. Og går hardt ut for hva man må prøve å strekke seg etter denne våren. – Målet er jo å forhåpentligvis klare direkte opprykk. Skulle ikke det gå, er playoff selvsagt målet. Det er helt realistisk for oss. Nøkkelen virker å være ganske enkel: Vinn så mange kamper du bare kan!

skadet Mot arsenal

I tillegg til seriespillet ble det nesten to hele cupkamper mot The Gunners for Andy. I hjemmekampen mot Arsenal måtte han forlate banen med skade, noe som også holdt ham ute av spill i seriekampen mot Portsmouth. Midtstopperen hørte kampen på radio hjemme fra Yorkshire, men er snart tilbake på banen i følge hamselv: – Skaden er ikke så ille og behandlingen går bra, og er snart tilbake i aksjon. Jeg godt fornøyd med min egen form om dagen, men det er viktigere at laget får de resultatene det ønsker, sier O’Brien noen dager etter 2-2-kampen mot Portsmouth. -Fikk du noen nye lærdommer av hvordan laget spiller om dagen ved å ikke være på banen selv? – Nei, det viktigste jeg lærte fra Portsmouthoppgjøret var vel at de snart må begynne å betale strømregningen sin, fleiper O’Brien.

Følges av 9.000

– For å være mer seriøs så har formen til laget vært god. Jeg er skuffet over at vi ikke vant flere av kampene i juleperioden, men vi er fortsatt i en sunn posisjon på tabellen med nok av kamper igjen å spille, påpeker stopperen. Utenfor banen er den sympatiske og godt likte 31-åringen en av Leeds-spillerne som har kommet seg på Twitter, og i øyeblikket har 9.000 (!) followers. Det gir også lærdom for O’Brien. – Jeg har nettopp kommet meg på Twitter, og der merker en jo at Leeds United har supportere over hele verden. Det var til og med en som skrev melding til meg der at han kjente onkelen min i Amerika! Men det hele er et testamente på hvilken stor klubb Leeds United er, og at vi har supportere over hele kloden. O’Brien er ikke den eneste fotballspilleren på

microbloggtjenesten, og det fi nnes fl ere eksempler på såkalte uheldige episoder der spillere har skrevet eller postet litt mer enn de kanskje burde. Hvilke tanker og forholdsregler valgte så Andy å følge før han kastet seg ut i det? – Jeg hadde ikke noen forhåndsoppfatning av Twitter, men jeg har blitt positivt overrasket, og man blir ydmyk av alle kommentarene og støtten fra mennesker der ute. Jeg hadde ikke noe mål eller stort poeng for hvorfor jeg begynte å tvitre, det var mer et eksperiment for å se hva det var. Og jeg liker det, for det er en fl ott måte å interagere med fans og supportere på.

skryt til kasper

Tilbake til det sportslige, hvor O’Brien har vært matchet med både Alex Bruce, Neil Collins og Leigh Bromby som midstopper. Hvordan har det fungert med hver enkelt, lurte TPN på. – Hvem som spiller sammen som midtstoppere bruker jeg ikke mye tid på. Så lenge laget vinner gir laguttaket seg ofte selv. Jeg har vært fornøyd med at jeg har fått spille tilnærmet fast så lenge jeg har vært skadefri hittil. – Hva med han helt bakerst, vår for tiden eneste skandinav i troppen, Kasper Schmeichel? – Kasper er en veldig god keeper, og har allerede stor erfaring etter å ha representert en rekke klubber i ulike divisjoner. Han har en fl ott mentor i sin far og forhåpentligvis vil han fortsette med sin gode form. Han ble jo nettopp kåret til rundens spiller i FA-cupen, det sier jo også litt, påpeker lagkamerat O’Brien. – Hva så når du ikke spiller fotball – eller er på Twitter, Andy? – Utenfor banen er livet godt. Jeg setter stor pris på å komme hjem til kona og hunden. Til sommeren blir det dessuten bryllup, men opprykk ville jo vært prikken over i’en for å gjøre alt perfekt!

FULLT NAVN: ANDREw JAMES O’BRIEN

FøDT: 29. JUNI 1979 I yORKSHIRE, MEN HAR 26 LANDSKAMPER FOR IRLAND

POSISJON; MIDTSTOPPER

SIGNERT FRA: BOLTON

TIDLIGERE KLUBBER: PORTSMOUTH, NEwCASTLE, BRADFORD 5 FAVORITTER:

MAT: FISH & CHIPS!

DRIKKE: EN KOPP TE, MED SUKKER

FILM: SEVEN

MUSIKK: KINGS OF LEON

BABE: KOMMENDE FRU O’BRIEN

er han det sorte får, svikeren, han som forrådte dem alle, slik han også var den som kunne ødelegge for laget med store tabber i viktige kamper? eller er det han som er offeret, han som har måttet tåle å stå alene i over tretti år, mens de andre har vært invitert til de mange reunions. artikkelforfatteren mener at tiden nå er inne til å tilgi, å gi gary sprake tilbake den æren han fortjener.

Tekst av Steve Firth, oversatt av Asbjørn Perry Sve

i denne artikkelen gir squareballs steve Firth et ‘annerledes’ intervju med vår tidligere storkeeper. som artikkelen viser, ble han i 1978 sitert i en avisreportasje som prøvde å koble don revie til korrupsjon, ulovlige utbetalinger i forbindelse med kamper. tross mye omtale har ennå ingenting blitt bevist, ikke engang i nærheten. denne artikkelen problematiserer ikke selve det å gi sitt samtykke til å bli sitert i avisen, slik sprake den gang gjorde, men som det her etter hvert blir slått fast; etter 32 år er det kanskje tids for å tilgi?

gary sprake har klasse. Omtrent siden slutten av syttitallet har omdømmet hans blitt svertet, ettermælet hans har det blitt satt spørsmålstegn ved, målvaktsarbeidet hans latterliggjort. Noen går så langt som å si at han har kostet Leeds United titler. Én utvalgt fra den store Leeds-årgangen har blitt gjort til syndebukk for alt som var galt ved dette fantastiske laget. Likevel ser han bare frem til å få sin versjon frem, for til slutt å få den respekten han fortjener.

en stor karriere I løpet av 13 år med Leeds United ble navnet Gary Sprake velkjent. Ved å snakke med ham skjønner du hvor stor innflytelse disse årene (‘60-tallet og begynnelsen av ‘70-årene) hadde på vår forhenværende målvakt. For Sprake var kameratskapet, suksessen, til og med feilskjærene, like spennende som de var uforglemmelige. -Jeg brukte å sitte i garderoben og se meg rundt, fortalte han meg, og der var Paul Reaney, en stor spiller, Terry Cooper, Hunter, Bremner, Charlton, alle sammen praktfulle spillere. Så i angrepsdelen var Lorimer, Giles, Clarke, og Jones også. Bobby Collins var en praktfull spiller. Paul Madeley, han kunne spille over alt. Eddie Gray var en av de beste utpå der, i klasse med George Best. Det var et stort lag! Ikke det at Sprakes lovprisning stopper ved spillerne. –Don Revie var absolutt magisk… Han var langt forut sin tid. Han passet på oss, ja han passet på hele familien vår. Han kjente til våre koners bursdager, våre barns, alt. Han var en fantastisk manager. Hvis du vil forstå forskjellen mellom fotballen på 1960-tallet og i dag, er målvaktsplassen et godt sted å begynne. -Å passe på målet i den gamle førstedivisjonen, kommenterer Sprake, var en tøff jobb. I de dager måtte keeperen stå opp for seg selv. Du fikk dine smeller, og du gav tilbake. …hvis du ikke gjorde det, ble du sparket sønderisammen. Sprake har vært gjennom mange slag, bokstavelig talt. – Vi spilte mot Arsenal og jeg fanget ballen, falt på bakken og Bobby Gould tråkket på meg. Uten å tenke meg om, gav jeg ham en venstre hook. Tennene hans kom ramlende ut. – Åh Gud, hva har jeg gjort nå, tenkte jeg idet dommeren nærmet seg. Jeg trodde at nå var det rett ut. Heldigvis var dommeren waliser og sa: - Slapp av, Gareth, jeg så hva han gjorde, og han booket oss begge. Det var sånn det var i de dager.

Hans egne lagkamerater var ikke immune mot Garys trang til å beskytte seg. På trening pleide Jack Charlton å plassere seg på mållinja og jeg brukte og le og si: -Når vi møtes på Ninian Park gir jeg deg et slag om du stiller deg der. Og han svarte: -Aye, vi får se, Sprakey. Når vi så møttes (under landskampen mellom Wales og England) kom jeg ut og bokset ballen. Uheldigvis fortsatte hånden sin ferd, og traff Jackie. Jeg tror nesen hans brakk. Han bar seg som en gal, men senere vitset vi om det. For uhell skjer…

Slike hendelser fikk ikke innflytelse på Leeds’ velkjente lagmoral. Sprake illustrerer dette poenget på en måte som viser hvor forskjellig en

fotballspillers liv var den gangen: -Jack var en herlig fyr, alle Leedsspillerne var storartede. Vi pleide å stikke ut for en drink, spille domino, jeg, Billy og Jackie, på en vanlig torsdagskveld. Gary Sprake gjorde det ganske bra mellom stengene for Leeds. The Whites vant mange, mange kamper med ham mellom stengene, de vant også sine første troféer. Jeg minnet ham på at denne sesongen er det 40 år siden Leeds’ forrige europeiske trofé, Fairs-cupen i 1970/71. Vi mimret om de episke seirene over Liverpool i semifinalen og over Juventus i finalen. Som hos andre målmenn var minnet hans noe selektivt når det gjaldt målene han slapp inn. Når jeg gjorde et poeng av at dagens Englandsjef, Fabio Capello, scoret på et langskudd fra 20 meter, var overraskelsen hans total. –Spilte Capello mot meg??? Det husker jeg ikke, og det er 40 år siden… Virkelig.

Careless hands Sprake sin selvbiografi, Careless Hands, den glemte sannheten om Gary Sprake, er full av slike fotballmessige høydepunkter. Skrevet av Stuart Sprake, Garys nevø, og Tim Johnson, er det en annerledes fotballbok. Intelligent, objektiv, og etter møysommelig research, har den blitt et grundig stykke arbeid. Eks-målmannens karriere er nitidig gransket og dissekert, men også feiret.

Om boken Careless Hands gjør én ting, så er det å bekrefte at Gary Sprake hører hjemme blant Englands aller beste målmenn. Boken svarer på spørsmålet: Hvor god målmann var Gary Sprake? Over 500 kamper for landets beste klubb, de aller fleste av disse på aller høyeste nasjonale og internasjonale nivå, viser alene at han er blant eliten. Likevel er det Sprakes tabber som har stått i fokus, og hans evner som har blitt svertet. Som han kommenterer: -I mine 508 kamper for Leeds så gjorde jeg noen få tabber. Omtrent fem eller seks. Careless Hands viser leserne hvorfor George Best valgte ham ut som keeper for sine All Time United Kingdom XI. Når jeg spurte Sprake om hvorfor, etter alle disse årene, han nå til slutt samarbeidet om en bok, så var han på karakteristisk vis ærlig: -Jeg var bare lei av at noen av eks-lagkameratene gav ut bøker der det kom artikler i avisene om at jeg bare var en elendig keeper som gjorde massevis av feil. Tim er en livslang Leedssupporter, det samme er Stuart, og de var like lei av disse historiene de også. De sa de ville skrive en bok for å sette skapet på plass. I over to år holdt de på med research. De har gjort en storartet jobb… Vi gjorde det aldri for pengene, vi gjorde det for å få sagt vår del av historien.

Det tok Sprake over 30 år å få sagt sin bit. Tretti år der man har undergravd hva han, en av de dyktigste innen sitt fag, gjorde for klubb og landslag. Fire år etter utgivelsen av Careless Hands er Sprakes syn på bokens verdi klar: -Jeg har fått en fantastisk respons, når jeg gikk til bok-signeringene… Supporterne var absolutt fantastiske med meg, de stilte spørsmål, der var noen unge, men de fleste var gamle tilskuere som hadde sett meg spille. Siden de ikke hadde sett meg på en stund trodde de jeg var død eller noe. Forlaget trykte ca 6.000 hardback-kopier og flesteparten ble solgt. Jeg er så glad for at boken gjorde det bra, skulle bare ønske at de ville trykke noen flere…

Bokens tittel, uforsiktige/skjødesløse hender, sier mye om hovedproblemet når noen skal prøve å forstå Sprakes karriere. “Careless Hands” refererer til en feil han gjorde på Anfield når han var uheldig og kastet ballen inn i eget nett (Bjarte Flem style). Og i pausen dedikerte DJ’en på stadion sangen ‘Careless Hands’ til Leedskeeperen. Sprake humrer når han mimrer over historien, som om ikke nettopp denne hendelsen gjorde at han fikk et heller lite heldig ordspill som et slags gravskrift over sin tid som målvakt, både i resten av karrieren og senere. Hvis det er én episode som har undergravd ryktet hans i ettertid, så er det denne Anfield-episoden. Og han bruker låttittelen som bokens tittel… Ikke rart folk er forvirret over ham.

at mot akkurat Liverpool , Leeds’ største rivaler i Revie-årene, spilte som regel Sprake meget godt. Hans man-of-the-match – opptreden i 1965 FA-cupfinalen reddet Leeds fra total ydmykelse, at han holdt nullen i 1968/69 gjorde at Leeds kunne feire ligagullet for aller første gang, og to andre ‘nuller’ i de to velkjente semifinalebataljene i Fairscupen i 1968/69 viste at Sprake kunne spille på sitt beste mot det ypperste av motstandere i sin generasjon. Likevel er han kjent for sine Careless Hands…

anerkJennelse Én person fra Liverpool FC verdsatte virkelig Leedskeeperen, den legendariske manageren Bill Shankly. Utover i Sprakes biografi er der et utall sitater fra Shankly, og alle er rosende. Og Sprake husker at Shankly ikke bare skrøt til pressefolkene. –Jeg hadde noen virkelig flotte kamper mot Liverpool. Jeg vil for alltid huske da vi slo dem i europacupen. Bill Shankly kom inn i garderoben og sa til meg, ansikt til ansikt, og med sin skotske aksent: Du er en av de største keeperne, Sprake.

Shankly var ikke alene om å verdsette Leeds’ draktnummer en. Sprake kommer på mange flere, en liste som blir en slags ‘hvem er hvem i britisk keeperhistorie’: -Jeg har fått flotte kommentarer fra forskjellige hold. Neville Southall spurte etter autografen min og sa jeg var en av de aller beste, Gordon Banks, Peter Shilton og Ray Clemence, de sa alle hvilken fantastisk målmann jeg var… Jeg sier det ikke for å skryte. Dette kommer fra fantastiske målmenn, jeg kunne ikke ha vært så dårlig…

beskyldninger Ikke alle husker Gary Sprake med glede. Paul Harrisons nylig utgitte Billy Bremner-biografi Keep Fighting er spesielt tøff med vår mann, noe som har gått inn på waliseren. Det er lett å forstå hvorfor Sprake føler seg støtt av Harrisons ord. Det ville du også blitt etter en slik beskrivelse, hvis du var den første Billy Bremner løp til etter å ha scoret det avgjørende målet da Leeds sikret seg sitt første ligatrofé. Det ville du også blitt, om Bremners egne ord i en tidligere biografi var “…den beste målmannen i verden. Med intet unntak.” Og det ville du også blitt, om du trodde at Billy Bremner var din venn.

Høyprofilerte misser som det å la en ball passere under seg på et maltraktert Wembley i 1970 FA-cupfinalen er regelmessig brukt som bevis på at Sprake ikke var noen god målmann. Da må man samtidig huske på at andre toppkeepere fra den samme tidsperioden gjorde like store, om ikke større, tabber, og likevel har de klart å holde omdømmet sitt intakt. Peter Shilton lot en ball slippe under kroppen sin i den avgjørende kvalik-kampen mot Polen i 1973 da England gikk glipp av 1974-VM. Peter Bonetti gjorde det samme i kvartfinalen i 1970 VM, og England tapte 3-2. På meg virker det som om Sprake har blitt bakvasket. Sprake selv har en annen inngang: -Jeg tror at hovedgrunnen er at vi alltid var på tv… fordi vi var ‘laget’ på den tiden. Mine tabber gikk igjen på tv fordi vi ble vist på tv nesten hver uke. Andre keepere gjorde også sine tabber og lite ble nevnt, men siden Leeds var så suksessrike fikk jeg støyten. Utenfor Leeds var vi jo hatet.

Også to andre landslagsfolk som tidligere voktet buret for Leeds, Paul Robinson og Scott Carson, har erfart at noen keepere er mer kjent for sine blundere enn for sine redninger. Som Sprake kommenterer: -Du går ikke gjennom karrieren uten å gjøre noen feil. Du må bare glemme de og gå på videre. Hele Leeds-laget hjalp meg der. Don Revie pleide å si: -Slapp av, gutt. Det er bare en av de tingene man må gjennom. Jeg bare stengte det ute og konsentrerte meg om neste redning.

rivaliseringen Presset kom ikke bare fra de på banen, men også fra sidelinjen. Sprakes rivalisering med David Harvey om å være førstekeeper for Leeds varte i nesten ti år. En av mytene om Leeds’ mest suksessrike år er at Sprake og Harvey bidro omtrent likt til lagets suksess.

En typisk blemme der er å føre opp “Harvey/ Sprake” som målmann når du skal føre opp din Leeds-ellever fra gullårene. Under Revie var Harvey førstekeeper for Leeds i bare drøyt to år. Sprake hadde den posisjonen i nesten ti sesonger… For å sette det i perspektiv, Allan Clarke og Mick Jones, to spillere nesten alle fans ville inkludert i sin gullalder-oppstilling, var i første-elleveren under Revie i henholdsvis seks og syv sesonger.

Sprake mistet plassen i Leedslaget mot slutten av 1971/72-sesongen, på grunn av skade. Når han ble klar av den, forventet han å gå rett inn på laget igjen. Men Revie bestemte seg for å la Harvey beholde plassen i FA-cupfinalen. Selv trettiåtte år senere, skinner Sprakes frustrasjon over avgjørelsen klart gjennom: -Jeg fikk en skade og sjefen sa “Jeg spiller David”. Jeg ble litt utslått, ikke minst siden hele familien min var der ute på Wembley og jeg visste ingenting før rett før. Klart jeg ble skuffet, men jeg var ikke typen til å rope ut min frustrasjon. Revie var en stor manager, og jeg bare aksepterte hva han sa.

Dette var begynnelsen på slutten for Sprake i Leeds. Etter en hel sesong på benken hadde han fått nok. Han oppsummerer situasjonen på en enkel måte: -Revie sa aldri at jeg var nummer to, han sa bare: “Fortsett og stå på!” Jeg gjorde mitt beste og eneste grunnen til at jeg dro var at jeg ønsket og fortsette å spille for Wales. Jeg hadde nesten 40 landskamper og sjefen, Mike Smith, sa at om jeg ikke spilte fast kunne han ikke benytte seg av meg. Like før hadde jeg skrevet under på en treårskontrakt med Leeds, med tre års opsjon i tillegg. Seks år til sammen. Revie kvittet seg aldri med meg, jeg ønsket selv å dra. I 1973 signerte jeg for Birmingham. Det var første gang en keeper ble solgt for et sekssifret beløp pund.

blodpropp og nesten-død Tiden hans i Birmingham ble kort ettersom han raskt utviklet en alvorlig ryggskade som snart utviklet seg enda verre: -Jeg spilte mot QPR… Ryggen min bare fikk en voldsom hevelse og jeg kunne knapt bevege meg, jeg følte meg som en krøpling. Noen dager senere ble jeg innlagt på Woodlands Hospital i Birmingham for en avstivningsoperasjon. Mens jeg lå der utviklet jeg en blodpropp som gikk

til brystet mitt. Heldigvis passerte professor Clarke (en spesialkirurg) sykehuset. Han ble hentet, fikk frem baufilen, åpnet meg og fikk ut blodproppen. De sa jeg var død en liten stund, men det husker ikke jeg… I alle fall, professor Clarke reddet livet mitt!

Etter å ha kommet seg fra inngrepet, la han opp. Han tilbrakte de neste 25 årene med å hjelpe folk i lokalmiljøet i Birmingham med omplasseringer i arbeidslivet. Navnet hans var velkjent. –Dén Gary Sprake, spurte folk, nærmest vantro. Etter nå å ha pensjonert seg, jobber han mye med veldedighet. Han hjelper også til med småjobber for Birmingham City. Men fortsatt er det Leeds United som er hans lag. Han mener at klubben for tiden har en god manager og håper, for Leedsfansens skyld, at klubben snart vil være tilbake i Premier League, der klubben, som han sier, hører hjemme.

gaMle lagkaMerater I disse dager er han ikke ofte på Elland Road: -Når jeg dro opp til Elland Road, var det alltid noen supportere som gjenkjente meg… jeg signerte autografer, de tok bilder, og folk spurte hva jeg hadde gjort på, hva jeg nå gjorde. Alle trodde visst jeg var en eneboer. Det er jeg ikke! Når jeg spurte om han holdt kontakten med sine eks-lagkamerater, nevnte Sprake at han nå og da får noen tilfeldige møter med noen. Utfra tonen han bruker er det klart at han gjerne skulle ønske mer kontakt med folk han tilbrakte så mye tid sammen med i alle disse ærefulle årene. Mange Leedsfans, spesielt de under 30 år, vet ikke hvorfor Gary Sprake ikke kommer så ofte til Elland Road, eller hvorfor forholdet til eks-lagkamerater er så anstrengt. Svaret er enkelt: Han gjorde et mindre bidrag til et Daily Mirror-oppslag i 1978 om korrupsjon i fotball, i et stykke som var rettet mot Don Revies Leeds. -Siden da, informerte Sprake meg, har jeg hatt ingen kontakt med de fleste av spillerne. Nylig har noen av disse eks-lagkameratene kommentert offentlig at man må kunne legge fortiden bak seg, så jeg minner Sprake på den kommende 40-års-markeringen for klubbens siste Europa-trofé, en triumf der han spilte en avgjørende rolle, og lurte på hans syn på en eventuell reunion. -Supporterne fortsetter å spørre om hvorfor jeg ikke kommer på disse reunionene med alle disse store spillerne. Jeg ville elsket å være der… Tim (Johnson) og Stuart (Sprake) er ofte på Elland Road og blir spurt: -Hvordan har Gary det? Og: -Når vil han delta? Men den enkle tingen er at jeg aldri har blitt invitert, ikke av noen av spillerne på Leeds United. Jeg ville ha dratt, men noen av spillerne der ville ikke ha akseptert meg. Stemmen hans sprekker i noen sekunder før han fortsetter: -Hvis jeg blir invitert, så vil jeg delta.

tid For å tilgi? Der er en anstendighet, en integritet, ved Gary Sprake. Han er en gentleman. Han har lidd så mye urettferdighet, noe fra folk som ikke kjenner ham, og noe fra folk som kjente ham bedre enn de fleste. Han har tilbrakt lang tid nå utenfor fellesskapet med de andre, altfor lang tid. Som en livslang Leedssupporter sier jeg nå at det er på tide å gi Gary Sprake den respekten en Leedslegende fortjener.

Til Leedsfans: Jeg spør dere om å huske, la vår tidligere nummer én få vite hvor mye han gjorde for oss. Vær en av de menneskene som forteller ham hvilken fantastisk karriere han fikk. Fortell ham at ingen vil glemme at han spilte alle 42 seriekampene da vi vant vårt første seriemesterskap, og vi bare tapte to ganger. Fortell ham at bare han kunne ha gjort ‘den redningen’ i Fairs Cupfinalen mot Ferencvaros.

Til Leeds United: Jeg spør dere om å vise en av våre største spillere gjennom tidene at han ikke har blitt glemt. Vis ham at det var rett av ham å gi så mye til klubben, og hvor mye det er satt pris på. Vis ham at tiden til å vise dette ikke er neste måned eller neste år; Det er nå! Til dere eks-lagkamerater som etter 32 år fortsetter å ekskludere Sprake:

Jeg spør dere om dere ikke, langt inn i hjerteroten på dere, ikke kan fi nne tiden inne til å tilgi en mann som oppnådde så mye sammen med dere, og som tross alt annet, fortsatt mener dere var de beste lagkamerater han noen sinne kunne be om å ha. Dere er jo alle sammen noen fl otte fyrer. Det ville vært spesielt å se Gary Sprake tilbake der han hører hjemme, tilbake ‘hos familien’ han en gang var sånn en stor del av. Han er realistisk om sjansene for at det vil skje, men han har et håp. Han konsentrerer seg om hva han har, tross alt: -Uansett hva som har blitt sagt om meg, jeg spilte 508 kamper for Leeds og ingen kan ta de minnene vekk. Jeg vant nesten enhver medalje som var å få innen fotball. Ja, jeg gjorde noen feil… men det var et stort privilegium å spille for Leeds United. Det var absolutt magisk!

Ja, Gary Sprake har klasse.

navn: GARy SPRAKE

Født: 6. APRIL, 1945 I wALES

posisJon: KEEPER

kallenavn: ”CARELESS HANDS”

LEEDS-SPILLER FRA 1962-1973, FIKK 500 KAMPER FOR KLUBBEN. 37 LANDSKAMPER FOR wALES, SPILTE EN KORT PERIODE OGSå FOR BIRMINGHAM.