Lovisenbergposten 04/2018 Jubileumsutgaven

Nr. 4 – Desember 2018 10. årgang

posten

Diakonissehuset Lovisenberg

150 år

1868 - 2018 Jubileumsutgave

2

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

Leder

Et fantastisk jubileum! av Vidar Haukeland

Vidar Haukeland

Markeringen av at det er 150 år siden Cathinka Guld- sterkere fellesskap mellom alle oss som på en eller anberg grunnla Diakonissehuset Lovisenberg og syke- nen måte hører til her på Lovisenberg. Opplevelsen pleieutdanningen i Norge var en stor opplevelse. av ett verdigrunnlag, kunnskap om at vi står i en unik historie og oppmerksomhet rundt hvem og hva vi er Jubileumsuken bød på alt fra storslagne arrangementer til for, bidrar til det. Slik sett vil dette jubileet også bety i Oslo rådhus, Oslo Domkirke og Den Norske Opera at vi er enda bedre rustet til å gripe muligheter og løse & Ballett, til festligheter, faglige samlinger, konserter oppgaver fremover, både i det korte bildet på noen år, og hygge på vårt eget område: Festgudstjeneste i kirken og i det lange bildet frem mot neste jubileum. vår, åpning av vårt eget museum, fagdag på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, helsepolitisk debatt og Norge har endret seg dramatisk og stort sett til det jubileumskonferanse på Høgskolen, jubileumssymposi- bedre i de 150 årene Diakonissehuset har eksistert. um og forskningsdag på sykehuset, kunstutstilling med Norge vil, i likhet med resten av verden, fortsette å barnehagen, en rekke konserter og kakefest, smørbrød endre seg uten at vi i dag vet nøyaktig hvordan. Men og pizzaservering. det vi vet er at det vi står for og det vi driver med alltid vil være viktig.

Tusen, tusen takk til jubileumskomiteen, til alle virksomhetsledere, til alle som bidro med innsats og til Dette er en jubileumsutgave av Lovisenbergposten. alle som deltok. Dere gjorde dette til et fantastisk og Den dokumenterer mye av det som skjedde gjennom verdig jubileum! uken, med tekst og bilder. Et blad kan selvsagt ikke dokumentere alle de følelsene hver av oss har, eller Målet vårt gjennom jubileumsuken var å gjøre Diakohva hjertene våre har banket for gjennom denne ukens nissehuset Lovisenberg bedre kjent, å vektlegge utdanhendelser. ningen, sykehuset og eldreomsorgen og å tydeliggjøre for omverdenen hvilket verdigrunnlag Lovisenberg har Men det kan kanskje denne spesialutgaven av Lovisen– kvalitet og nestekjærlighet. bergposten minne om. Ta godt vare på den!

Jeg er ganske sikker på at vi lyktes med det. Samtidig er jeg positivt overrasket over hvor mange jeg traff og hørte på de enkelte arrangementer som alt kjente godt til Diakonissehuset, ikke minst under mottakelsen i Vidar Haukeland Oslo rådhus.

Administrerende direktør, Jeg tror også at jubileumsuken bidro til å skape et enda Diakonissehuset Lovisenberg

-posten Bladet er gratis.

Organ for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg Signerte artikler står for Ansvarlig redaktør: Vidar Haukeland forfatterens egen regning.

Redaktør: Monica Hovland Kommentarer, innlegg og tips Redaksjon: Cathrine T. Pettersen, Johan Stenseth, Liv Arnhild Romsaas, kan sendes på e-post: Arne Braut, Linn Slåttedal Jacobsen, Monica Hovland Kine Stirler Alm og Silje Brandsvoll Hammersmark lovisenbergposten@lovisenberg.no

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

3

Lovisenberg 150 år

Av: Helseminister Bent Høie Kjære alle sammen.

Gratulerer med det store jubileet og takk for fantastisk innsats i 150 år.

Det er imponerende og inspi­re­rende.

Det startet i 1868.

Med Diakonisseanstalten og forstanderinne Cathinka G ­ uld­berg.

Dr­ivkraften var å møte nød med nestekjærlighet. Å gi menneskene i byen hjelp og omsorg.

Treet som ble plantet for 150 år siden har vokst seg stort og båret mange frukter: Lovisenberg Diakonale Syke­hus.

Lovisenberg diakonale høg­skole.

Lovisenberg sykehusapotek.

Lovisenberg Diakonale Barne­hage.

Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg.

Lovisenberg Diakonale Gje­ste­hus.

Lovisenberg Eiendom.

Diakonissehuset Lovisenberg oblatbakeri.

Lovisenberg kirke.

Her – i hjertet av byen – har dere skapt hjerterom for ­menneskene i byen.

For dem som står som sild i tønne på 37-bussens raske og ­rykkvise rute gjennom byen.

For dem som drikker dobbel cortado på de kule kaffebarene på St. Hanshaugen.

For dem som står og fryser ved fotgjengerfeltene på Alexander Kiellands plass.

Noen kaller ideelle og fri­villige et supplement til det of­fentlige.

De er mye mer enn det.

Ideelle og frivillige har alltid fylt tomrom som ingen andre har greid å fylle.

De har møtt lengsler som ingen andre har greid å møte.

De har funnet løsninger som ingen andre har greid å finne.

Grunnmuren i velferdssamfunnet vårt ble bygget lenge før vi fant olje og ble et rikt land.

Ideelle og frivillige krefter sto for mye av byggearbeidet.

De arbeidet for å stoppe spredningen av smittsomme sykdommer.­ De pleide syke mennesker.

De utdannet sykepleiere og helsesøstre.

De lagde informasjons­ma­teriell og opplysningsfilmer.

Og sist – men ikke minst: De tok ansvar for dem som ingen andre tok ansvar for.

Historiker Aina Schiøtz, som har skrevet historien om den ­norske helsetjenesten, bruker betegnelsen «velferdstrekanten» når hun forteller om framveksten av den norske helsetjenesten.

Det ene hjørnet i velferds­trekanten er staten.

Det andre hjørnet er kommu­nene.

Det tredje hjørnet er frivillige og private krefter.

Velferdstrekanten finnes fortsatt!

Og regjeringen er svært opp­tatt av å bevare den.

I regjeringsplattformen vår sier vi dette: «Det er et offentlig ansvar å sikre gode helse- og omsorgs­ tjenester til alle. Regjeringen vil sørge for et godt samarbeid med ulike private og ideelle aktører som bidrar til innovasjon, ­mangfold, kvalitet og valgfrihet i tjeneste­tilbudet.»

4 Så kjære venner.

Dere har ikke bare spilt en viktig rolle i de 150 årene som har gått.

Dere kommer til å spille en viktig rolle i de 150 årene som ­kommer også!

Vi i regjeringen er forøvrig opptatt av å legge til rette for at eldre kan stå lenger i arbeid og bidra i samfunnet.

Vi har stor sans for 150åringer som bretter opp ermene og vil jobbe mer.

Pasientens helsetjeneste har vært mitt viktigste prosjekt siden jeg ble helseminister for fem år siden.

Det handler om at hele mennesker må få helhetlig helse­hjelp.

Det handler om at pasienter ikke bare må få god behandling – men også bli behandlet godt.

Vel. Jeg har jobbet med dette i fem år.

Dere har på et vis jobbet med det i 150 år.

Det å møte mennesker på like fot – slik de er og der de er – har jo vært grunnlaget for alt dere har gjort helt fra starten av.

Dere startet å bygge pasi­entens helsetjeneste mer enn hundre år før jeg ble født. Så man kan trygt si at dere har vært i front!

Jeg kan forsikre dere om at vi andre kommer etter.

I dagens helsetjeneste erkjen­ner vi at vi ikke behandler ­syk­dommer – men mennesker.

I dagens helsetjeneste erkjen­ner vi at behandlingen blir best når pasienten blir involvert.

I dagens helsetjeneste erkjenner at vi at mennesker både har en fysisk og en psykisk helse – og at de to virker inn på hverandre.

I arbeidet med å bygge pasien­tens helsetjeneste bruker vi flere verktøy.

Vi endrer lovene våre – slik at pasienter og pårørende får styrkede rettigheter.

Vi endrer arbeidsmåtene våre – slik at pasienter og pårørende får mer innflytelse på ­behand­lingen.

Vi endrer holdningene våre – slik at pasienter og pårørende blir møtt og involvert som like­verdige.

Alle disse verktøyene er viktige.

Men jeg tror at holdninger er det aller viktigste.

Holdninger kan ikke vedtas eller innføres.

De må komme fra tjenesten selv. Fra dem som jobber der.

Her skjer det mye i den norske helsetjenesten!

Vi ser det på de enkle tingene – som den lille bærbare stolen som gjør at legen på sykevisitt kommer i øyehøyde med ­pasi­enten når han eller hun setter seg ved sengekanten.

Vi ser det på de litt mer kom­pliserte tingene – som utviklingen av elektroniske samvalgsverktøy som hjelper pasienten og legen til å velge den beste behand­lingsmetoden sammen.

Vi ser det på de store bygge­prosjektene der fysisk og ­psy­kisk helse flytter sammen – slik dere har gjort det her på ­Lovisenberg Dette er en av de viktigste grun­­nene til at jeg synes det er ­spennende å være med på å bygge pasientens helsetjeneste.

Jeg har så mange dyktige og engasjerte fagfolk med på ­byggearbeidet.

Dere på Lovisenberg er defi­nitivt blant dem!

Lovisenberg er lokalsykehus for tre bydeler.

Midt i sentrum.

Midt i hverdagen til menne­skene i byen.

Det er jo akkurat her et lokal­sykehus skal være.

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

Det er jo her folk trenger hel­se­hjelp.

Det er jo her folk trenger hjelp til å mestre livet med sykdom.

Lokalsykehusene blir ikke mindre viktige i årene som kom­mer.

De blir viktigere.

Vi blir stadig eldre og vi blir stadig flere eldre.

Stadig flere av oss får syk­dommer som vi ikke blir friske av – men som vi må leve med.

Da trenger vi gode lokal­sykehus!

Lovisenberg utmerker seg innen behandling av helseplager sta­dig flere av oss strever med – nemlig psykiske lidelser og ­rusproblemer.

Her gjør dere en stor og viktig jobb for byen og for ­fellesskapet.

Jeg vil takke dere spesielt for det!

Vi er nå i full gang med å plan­legge morgendagens syke­hus i hovedstaden.

Disse planene innebærer at Lovisenberg skal få flere opp­gaver og større ansvar.

Så kjære venner.

Dere vil få nok å gjøre i årene som kommer.

Dere er ikke bare et lokalsykehus – midt i hovedstaden.

Dere er også et ekspertsykehus – midt i helsetjenesten.

Den kirurgiske klinikken på sykehuset tar imot pasienter fra hele landet til planlagte opera­sjoner innen ortopedi, øre-nese-hals og generell kirurgi.

TAKO-senteret er et nasjonalt kompetansesenter for munn­helse hos pasienter med sjeldne diagnoser.

Hospice Lovisenberg gir lin­drende behandling, pleie og om­sorg i livets sluttfase til pasienter i hele regionen.

Dere har gjort mye viktig og mye riktig i de 150 årene som har gått.

Det er to ting som går igjen.

Dere har hele tiden hatt om­sorg for hele mennesket.

Dere har hele tiden turt å tenk nytt.

Dere tenkte nytt da dere i 1897 kjøpte inn landets aller første røntgenapparat for å gi pasientene best mulig be­hand­ling.

Dere tenkte nytt da dere i 2013 satte bort beltesengene og ­jobbet målrettet for å få ned bruken av tvang overfor psykisk syke ­mennesker.

Hvis noen spør meg om vi fort­satt trenger dere – er jeg ikke i tvil.

Svaret mitt er et høyt og tyde­lig ja.

Nøden ser annerledes ut enn for 150 år siden.

Men den finnes fortsatt.

Det er fortsatt mennesker i byen som trenger hjelp og omsorg.

Blant dem som står som sild i tønne på 37-bussens raske og ­rykkvise rute gjennom byen.

Blant dem som drikker dobbel cortado på de kule kaffebarene på St. Hanshaugen Blant dem som står og fryser ved fotgjengerfeltene på ­Alexander Kiellands plass.

Så kjære venner.

Vi trenger dere fortsatt.

Til å fylle tomrommene som ingen andre greier å fylle.

Til å møte lengslene som ingen andre greier å møte.

Til å finne løsningene som ingen andre greier å finne.

Gratulerer med det store jubileet!

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

Jubileumsgudstjeneste i Lovisenberg kirke

Søndag 18. november, 26. søndag i treenighetstiden, gikk startskuddet for en begivenhetsrik jubileumsuke ved Lovisenberg. 150 år har gått siden Cathinka Guldberg startet opp sykepleierutdanningen- og arbeidet slik vi kjenner det i dag.

Jubileet ble feiret en uke til ende med en rekke ulik arrangementer.

Tekst: Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg En fullsatt kirke reiste seg og tok imot presteskapet som kom inn i prosesjon. Preludiet sto Lovisenbergkoret for. De sang «No stig vår song», en takke­ salme skrevet av Edvard Hoem til kong Haralds 70-års dag.

Altså en ordentlig festsang, og en flott start på jubileumsfeiringen.

Koret ble ledet stødig i sangen av dirigent Camilla Marie Bjørk Andreassen. Hun kunne fortelle at koret startet opp i 2011, og at de i dag teller 50 medlemmer.

De møtes hver tirsdag for å øve sammen. Organist Ulf Nilsen akkompagnerte koret med piano, og lot orgelet bruse under salmesang. I løpet av gudstjenesten ble mange fine sam­ler sunget: «Det fins et hellig kall til å forandre», «Navnet Jesus» og «Nå la oss takke Gud».

Vi var også heldige og fikk høre fantastisk solosang av Solveig Slettahjell.

Det var studentprest Liv Arnhild Romsaas som holdt preken, og hun prekte blant annet om hvordan Jesus alltid hadde tid og rom for de som faller utenom. Hun pekte på hvordan enkeltmennesker kan gjøre en stor forskjell, både da og nå, og snakket om hvordan Lovisenberg har gjort en forskjell for syke, eldre, studenter og mange flere. Hun oppfordret oss til å tenke mer på hva vi kan gjøre for hverandre og hvordan vi kan anerkjenne hverandre.

Etter en flott gudstjeneste ble det arrangert kirkekaffe i stuene på Diakonissehuset. Kari Haugstvedt, viseadministrerende direktør, ønsket velkommen og fortalte at målet med jubi­leumsfeiringen som strakk seg over en uke var å sette fokus på historien – vise hvordan Diakonissehuset Lovisenberg er

Diakonisse Janne Grønningsæter syntes det var et flott opplegg for jubileumsuken. en sentral samfunnsaktør også i 2018.

Høye smørbrød ble servert ved bordene som var dekket med sølv og blomstret porselen.

Stuene var ordentlig feststemte.

Alle hygget seg og koste seg med god mat og godt selskap. Bor­ dene hadde hvite duker, i vasene sto friske blomster og solen strålte inn gjennom vinduene.

Solveig Slettahjell holdt en

5 mini­konsert i stuene til kirke­ kaffen.

Diakonisse Janne Grøn­ningsæter synes det var et flot­ t opplegg planlagt for jubi­leums­ uken. Hun mener det er veldig viktig å markere, og kunne fortelle at mye hadde forandret seg, men at målet er det samme.

– Tidligere var alle som arbeidet på sykehuset også utdannet hos oss, men slik er det ikke i dag, forteller hun. I 1949 ble Johanne gift, og da måtte hun slutte.

I 1976 kom hun der­imot tilbake som lærer. – Da var reglene endret så da kunne jeg vigsles som diakonisse selv om jeg var gift.

Den endringen kom i 1969.

Gerd Jahren Hansen (?) fra Halden.

Ansvarlig for Jubileumsuken, Erik Normann, serverte sultne kirkekaffegjester.

Til festkirkekaffen ble porse­ lenet og sølvet tatt i bruk.

Cathinka Guldberg sammen med årenes forstandere og forstanderinner.

Personalsjef Elisabeth Foug­ner Rø hadde stått for imponerende kakebaking.

Ingrid Kvaløy kom til Lovi­ senberg i 1941. Hun synes det var fantastisk å selv få delta på 150 års jubileet sammen med sin sønn og svigerdatter.

Selv bor hun nå på Lovisenberg Omsorg +. Hun så frem til et spennende program og gledet seg spesielt til fagdagen og foredraget «Hvem kan trøste hjertene?».

Jubileumsgudstjeneste med våre egne prester – Arne Braut, Liv Arnhild Romsaas og Eirik Os sammen med Berit Hovland.

6

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

En takk fra Oslo by

Diakonissehuset Lovisenberg og Oslo er uløselig knyttet sammen, og i anledning jubileet hadde ordfører Marianne Borgen invitert venner av stiftelsen til mottagelse på Rådhuset.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg Det var høytidelig stemning da ordføreren i Oslo Marianne Bor­­ gen tok imot gjestene i bankettsalen i rådhuset – «By­ ens storstue og folkets hus».

Ordføreren åpnet med å takke Diakonissehuset Lovisenberg for dets viktige betydning for hovedstaden i 150 år, og for det gode og tette samarbeidet med Oslo kommune.

Administrerende direktør Vi­dar Haukeland introduserte rekken av hilsningstaler som var både lang og imponerende: forskning- og høyere utdan­ nings­minister Iselin Nybø, stats­sekretær i helse- og omsorgs­ departementet, Maria Jahr­mann Bjerke, byråd Tone Telle­ vik Dahl, leder i Norsk sykepleierforbund Eli Gunhild By, president i Den norske legeforening Marit Hermansen, fagdirektør i Helse Sør-Øst Jan Frich, direktør Anne Berger Sørli fra Sykehjemsetaten, BU-leder

Anne Christine Kroepelien, biskop Kari Veiteberg, admini­strerende direktør for Lovisen­ berg Diakonale Sykehus Tone Ikdahl, rektor ved Lovisenberg Diakonale Høgskole Lars Ma­ thisen og institusjonssjef ved Cathinka Guldberg-senteret Lo­­visenberg Heidi Hetland.

Hilsningene vitnet om en felles oppfatning om at Dia­ konissehuset Lovisenberg og de ulike institusjonene på Lov isenberg spiller en unik og viktig rolle for hovedstadens helse- og omsorgstilbud. For politikere på nasjonalt og lokalt nivå, for helse- og omsorgstjenestene i Oslo og ikke minst for byens befolkning.

Gjennomgangstemaer var Dia­konissehusets unike historie og pionervirksomhet, dets sær­lige kompetanse innen stor­ byrelaterte helseutfordringer, og ikke minst, at Diakonissehuset klarer å være helt i front også stilt overfor dagens krevende og mangefasetterte helse- og om­ sorgspolitiske oppgaver. Fortsatt er det mange som faller utenfor, som sliter med rus, psykiske

Marit Hermansen hilste på vegne av Den norske legeforening.

problemer og fattigdom. Enkelte grupper faller mer utenfor enn andre, og noen ganger kommer det «nye» grupper til storbyene som behøver en tilpasset omsorg og bistand.

Kvalitet, nestekjærlighet og evnen til å se enkeltmennesket, uansett bakgrunn og situasjon, ble også fremhevet som et av de tydeligste kjennetegnene på Diakonissehuset Lovisenberg.

I dagens Oslo, Europas raskest voksende hovedstad, er det nok av utfordringer å ta tak i. Som sykehuset for Oslo indre øst ble Lovisenberg Diakonale Sykehus beskrevet som en uvurderlig og unik brikke for å sikre gode helse- og omsorgstjenester til byens innbyggere.

Samtidig hadde de ulike talerne svært varierte vink­ linger utfra hvilke berø­ rings­ punkter den enkelte har med Diakonissehuset. Et godt ek­­sem­­ pel er bydel St. Hanshaugen der BU-leder Anne Christine Kroepelien beskrev hvor tett og godt samarbeidet mellom bydelen og Diakonissehuset er, og hvilke positive ringvirkninger dette

Odd Sylvarnes Lund imponerte tilhørerne med melodier både på lutt og på selvlaget bukkehorn gode samspillet har for de som bor der. Lovisenberg oppleves ikke som en separat øy i byen, men som en integrert og tilgjengelig del av St.Hanshaugen og indre by der man er gode på å finne løsninger i felleskap. Det er flott å få bekreftet at dagens Diakonissehus ses som en in­ stitusjon som har en slik nærhet til samfunnet rundt, slik det har vært i 150 år.

Mang en takk ble da sendt også til Cathinka Guldberg og Rikke Nissen, som startet det hele. Derfor var det betimelig at statsråd for forskning og

Forskning- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø.

Nr. 4 – Desember 2018 høyere utdanning Iselin Nybø minnet gjestene på at kvinner faktisk ikke fikk lov til å ta høyere utdan­ning da Cathinka Guldberg og Rikke Nissen startet den første sykepleierutdanningen i Norge. Kvinnens rolle den gangen var i hjemmet. Med Diakonisseanstalten i Chri­stia­ nia fikk imidlertid kvinner ta utdanning som sykepleiere og diakonisser allerede i 1868. Og ikke bare kvinner fra borgerlige hjem. Her var kvinner fra alle samfunnslag velkomne. I dag er sykepleie både et fag og en profesjon som det vil bli enda mere bruk for i årene som kommer – og som vil trenge langt flere, både kvinner og menn.

De kulturelle innslagene had­de en viktig plass under mot­ takelsen. Artist og komponist Karoline Krüger og folkemusiker og komponist Odd Sylvarnes Lund sto for de musikalske innslagene.

Odd Sylvarnes Lund impo­ nerte tilhørerne med melodier både på lutt og på selvlaget bukkehorn. Han sto også for fremførelsen av bursdagssangen for jubilanten, som ble fremført på munnharpe. Karoline Krü­gers

-posten

7

Fv: Administrerende direktør Vidar Haukeland, ordfører Marianne Borgen og hovedstyrets leder Otto Christian Rø. tolkning av Ellen Sofie Hovlands sang «På perrongen» og «For vår jord», den siste inspirert av «Damen med syk­kelen», en kvinne som mange i salen husket godt fra Oslos bybilde.

Hyggelig mingling rundt tapasbordet.

Begge sangene hadde tekster som gikk rett inn i den virkeligheten som de som jobber med helse og omsorg, med psykisk helse og rus, og med det å skape et bysamfunn som er varmt og

inkluderende for alle, kjenner seg godt igjen i.

Etter mange kloke ord og flotte musikalske innslag ble kvelden avsluttet med mat og mingling i Rådhuset.

8

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

Nytt museum forteller historien om Diakonissehuset Lovisenberg Til toner fra Arve Tellefsen og gratulasjoner fra en rekke hold, ble det nye museet i underetasjen på Diakonissehuset Lovisenberg åpnet på selve 150-årsdagen, 20. november.

visenberg 20. november. Og da­ gen var det virkelig! Ikke bare var det 150 år på dagen siden Cathinka Guldberg sto utenfor kommunalgården på Grønland og ønsket Agnete Bakkerud vel­ kommen, dette var dagen det nye museet på Lovisenberg åpnet.

Museet har vært under plan­ legging og arbeid i lang tid. Berit ville trekke linjene 50 år tilbake, til 100-årsfeiringen.

– Diakonisser kaster ikke.

Vi har alltid tatt vare på ting, Red. Lovisenbergposten og her har det vært god plass, Foto: Lovisenberg enten det er i en krok på et loft eller i et skap. Ting har blitt stukket unna, brev har blitt lagt i en skuff fremfor i papirkurven, Dette er dagen! påpekte Berit.

Berit Hovland strålte i under­ Byantikvar Janne Wilberg sto for den høytielige snorklippingen Hun har sammen med Kari etasjen på Diakonissehuset Lo­ ved museumsåpningen.

Andersen hatt ansvaret for det

Fullsatt sal i det lekkert nyoppussede museet på Diakonissehuset Lovisenberg.

Nr. 4 – Desember 2018 faglige og historiske innholdet i museet, og på kontoret til de to diakonissene ligger store stabler med søsterprotokoller, bilder, brev og annen dokumentasjon som har blitt brukt i arbeidet.

«På vei mot 200» Arbeidet har resultert i en flott ny utstilling som tar for seg de formative årene til Diako­ nissehuset. I tillegg viser en lang tidslinje viktige milepæler i historien helt frem til i dag.

– Og i morgen er vi på vei mot 200, sa administrerende direktør i stiftelsen, Vidar Haukeland, til de mange fremmøtte.

– Derfor er det viktig at vi formidler til neste generasjon hva dette handler om. At vi vi­ ser frem diakonissenes løft for samfunnet. Det handler om tre ting: Vårt verdigrunnlag: som i moderne språkdrakt er kvali­

-posten

9

tet og nestekjærlighet, våre eien­dommer, og våre virksom­ heter. Her kommer alt frem, og i en form som gjør at alle som er på området kan ta del i det, fortsatte Vidar.

Den høytidelige åpningen var det byantikvar Janne Wilberg, som stod for ved å klippe sno­ ren.

– Her holder man det histo­ riske levende. Dette er en kom­ pleks, spennende og menneskelig historie. Samtidig får vi lære om den medisinske utviklingen, opplæringen, og ikke minst om dette området, som har blitt en landsby i byen, sa Wilberg.

Museet forteller Diakonisse­ husets historie gjennom 150 år, men hverken førsteutgaven av Lærebog i Sygepleie eller Norges første røntgenapparat var eldst under åpningen. Arve Tellefsen Ingrid Kvaløy og Tove Gundersen syntes det har blitt kjempeflott ga nemlig de fremmøtte flere va- med museum i de gamle lokalene. kre musikkopplevelser med sin over 200 år gamle fiolin, både i museumslokalene og i Mor Guld- To års arbeid bergs stue, der gjestene var invi- Arbeidet med museet startet for tert til lunsj og kake. alvor for over to år siden, da kom ideen om å ta underetasjen

Arve Tellefsen sjarmerte under lunsjen.

Historiesøstrene Kari Andersen og Berit Hovland er selv diakonisser og har jobbet intenst med planleggingen av museet.

10

-posten

Nr. 4 – Desember 2018 volvert i arbeidet med å ru­ste opp underetasjen. Det er eiendomssjef Magne Fiskebeck med sitt team som har gjort arbeidet, og nå kan til og med Diakonissehuset motstå jordskjelv, i henhold til EUs bygningsnormer.

Ikke at det skjelver spesielt mye i steingrunnen bygget står på.

Et museum i fire akter

Det er artig når man kjenner igjen mennesker i museets utstillinger! i bruk. Arkitekt Petter Bogen var med fra starten.

– Målet var å åpne opp, sette lokalet i stand og få inn mer lys og luft. Fysisk sett har det

vært en utfordring, spesielt det store grepet med å lage en gjennomgående passasje fra høyskolen til den nye kafeen, som ligger rett under Cathinka

­ uldbergs kontor, sier Petter G Bogen.

Diakonissehuset står på by­ anti­kvarens gule liste, og alle re­le­vante myndigheter var in­

Museet består av fire seksjoner, som hver tar for seg aspekter av livet og virksomheten til Diakonissehuset. I «Livet som diakonisse» får man et innblikk i hvordan det var å leve, jobbe og bo i søsterfellesskapet. Her står også diakonissedrakten utstilt, og vi kan lære om både organisering, arbeidsdagen, fritid og alderdom.

I midten av museet finner vi «Arven etter diakonissene», som tar for seg alt fra verdigrunnlaget til oblatbakeriet, med en egen monter viet diakonisse Kristiane Lømos arbeid med kirkelig tekstilkunst.

Et eget rom er viet medisin og sykehus, og gir besøkende et lite innblikk i hvordan det var

Museet består av fire seksjoner, som hver tar for seg aspekter av livet og virksomheten til Diakonissehuset Lovisenberg.

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

å drive sykehus og helsetjeneste på starten av 1900-tallet, hvor Diakonissehuset lå helt i front av utviklingen.

Til sist finner man en del viet kunnskap og utdanning. Her fortelles historien om Rikke Nis­ sens lærebok, og hvordan hennes betydelige standhaftighet og handlekraft var avgjørende for å sikre henne stillingen som læresøster.

– Mye er med, og mye blir fortalt, men mye har måttet ute­ lates, sa Berit under åpnin­gen.

For gjennom 150 år i de syke og sårbares tjeneste har det skjedd så mye at man nok kunne fylt hele Diakonissehuset med historie. Likevel, som syke­ husdirektør Tone Ikdahl sa da hun takket diakonissene for at de aldri kaster noe: – Mange sier det sitter i veg­­ gene. Jeg tror det sitter i men­neskene. Vi lærer av hi­sto­ rien, så vi kan bære den videre.

Mange brev forteller mye historie.

Fin lunsj i stuene på Diakonissehuset Lovisenberg etter den høytidelige museumsåpningen.

11

12

-posten

Hvem kan trøste hjertene?

Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg benyttet Diakonissehusets 150-årsjubileum til å reflektere over egen virksomhet på jubileumsseminaret «Hvem kan trøste hjertene?». Hovedtemaet var åndelig og eksistensiell omsorg på sykehjem, og hvordan arven etter Cathinka Guldberg kan forvaltes slik at den holdes relevant for fremtiden.

Nr. 4 – Desember 2018

Filosofi som verktøy Dahl la vekt på at god symp­ tomlindring er avgjørende for god livskvalitet, om betydningen av nærvær for pårørende og pasienter, og om viktigheten av å spise og drikke godt.

– Arbeidet handler også om å finne den gode måten å snakke om hvordan mennesker ønsker å ha det i sin siste tid, sa Dahl, og presiserte at hospicefilosofien ikke er høyttravende filosofi, men et verktøy i det daglige arbeidet.

Det avgjørende øyeblikket

Kristin F. Gramstad, Ole-Marius Johnson, Eivind Borge-Hansen og Helge Weydahl stod for det kulturelle innslaget.

Kreftsykepleier Marianne Dahl ved Hospice Lovisenberg snakket om britiske Cicely Saunders (1918-2005) og hen­nes betydning for hospice-feltet.

Og hva er så arven etter Ca­ Saunders startet verdens førthinka Guldberg? Den er, ifølge institusjonssjef Heidi Hetland, kunnskap, kvalitet og omsorg.

Den er møter mellom mennesker. Og den er overbevisningen om at alle mennesker er like mye verdt.

At ikke alle mennesker alltid har hatt samme menneskeverd i samfunnet var tydelig å høre da historiesøster Kari Andersen leste fra artikkelserien «Sjæle­ pleie hos syge og fattige» fra 1884, en tid der kvinnens plass var i hjemmet, der kvinner fikk lite utdannelse og ikke hadde stemmerett.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

ste hospice, St Christopher’s Hospice, i 1967, og sa om pasi­ en­tene at «Vi vil gjøre alt vi kan ikke bare for å hjelpe deg med å dø fredfullt, men også med å leve til du dør».

Førsteamanuensis Kirsten Tornøe ved LDH holdt innlegget «Hvem kan trøste hjertene?».

Tornøe tok opp trøsterens utfordringer og viktigheten av å «tune seg inn» på øyeblikket når pasienten er klar til å åpne seg, dele smerten og ta imot trøst.

Hun snakket om de døendes eksistensielle utfordringer, som meningen med livet, forholdet til sine nærmeste, å ta avskjed, plagsomme symptomer, angst og uro og følelsen av å miste kontroll.

– Disse utfordringene kommer uavhengig av pasientens livssyn eller tro. Vi ser at eksistensielle, religiøse og psykososiale behov ofte glir over i hverandre. Lidel­ sen avskjærer pasienten fra seg selv, fra andre og fra Gud. Syke­ pleiere arbeider for å hjelpe pasienten med å gjenopprette disse relasjonene, sa Tornøe.

Å leve til du dør Kvinner ble uansett viktige for utviklingen av sykepleie i Norge, og for utviklingen av ho­ spicefilosofien, som bygger på helhetlig omsorg, livskvalitet, omsorg for pårørende og etter­ latte, ivaretakelse av personalet, tverrfaglig samarbeid og åpenhet Henrik Syse avsluttet jubileumsseminaret med refleksjoner om trøst, nærvær, glede og følelsen om døden. av å ikke strekke helt til i en tid der alt går så fort.

Nr. 4 – Desember 2018

13

-posten

– Trøste og bære – for et sted!

52 år etter arbeidsuken som sykehusprestassistent på Lovisenberg vendte biskop emeritus Per Arne Dahl tilbake til Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg som pårørende for å si tusen, tusen takk for trøst, nåde og godhet.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg Per Arne Dahl, tidligere biskop i Tunsberg og tidligere sykehus­ prest ved Lovisenberg, har tid­ ligere hatt sin far som pasient på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, mens hans mor bor der nå. Han tok utgangspunkt i ordet «grazia», som betyr både nåde og takk, da han snakket til forsamlingen.

– Det er mye nåde og godhet på dette området, som medfører mye takk. Jeg vil snakke om «trøste og bære». Ikke som et Biskop emeritus Per Arne Dahl hadde lyst til å si takk. munnhell, men som en munnfull eksistens. Trøste og bære er menneskets adelsmerke, sa Dahl. Nærvær i lidelsen Avslutningsvis kom han inn Guldberg-senteret, da en av Først og fremst ville biskop på det latinske ordet for trøst – pleierne kom inn. emeritus Dahl rette en takk til consolatio – som egentlig betyr – Hun rev gardinene til side Arbeidsuke og stivt kne Cathinka Guldberg-senteret «sammen i solen», noe som og ropte «Inn med sola, opp Dahl fortalte om da han som Lovisenberg for omsorgen hans minnet ham på en morgen han med Sigrid, det er dag!». Trøste niendeklassing fra Kolbotn kom far fikk og hans mor får. satt i halvmørket med sin mor og bære – for et sted! til arbeidsuke som sykehus­ – Jeg må si tusen, tusen takk på hennes rom på Cathinka prestassistent. til alle som er her. Her har vi – Jeg fikk en liste med seks fått omsorg og trøst i bøtter og navn og to oppgaver: Spør spann i femten år, og får det hvordan de har det, og så leser du fortsatt.

«Trøsteren». Jeg tror den uken Dahl var opptatt av at Gud Retreat i fastetiden 2019 er årsaken til at jeg ble prest, sa ikke har lovet oss fravær av Dahl. lidelse, men nærvær i lidelse.

Torsdagene 14, 21, og 28. mars og Da han senere vendte tilbake – Å trøste handler om å se den torsdag 4. april som sykehusprest fikk han også som lider. At vi tar dem på alvor, selv føle på omsorg i ulike former, at de slipper å være alene.

Ta kontakt med Målfrid Finnseth for mer info på etter å ha ødelagt menisken i en epost: mf826@kirken.no fotballkamp, med påfølgende Sammen i solen og tlf 23629120 operasjon. – Jeg tror kirurgen Dahl fortalte at moren, som syntes det var en sann glede å er 98,5 år gammel, nok har Se våre hjemmesider for mer skjære i sykehuspresten. Etter en følelse av at Gud har glemt informasjon: www.lovisenberg.no operasjonen, der jeg lå med mitt henne. eller www.retreater.no Påmelding innen 4. mars 2019 til stive kne, var det eneste jeg – Hver gang jeg er der sier hun Retreat Lovisenberg trengte fred og smertestillende. «Jeg vil hjem». Som tidligere Lovisenberggt. 15a Men en av søstrene insisterte å biskop følte jeg en dag at jeg var 0456 OSLO tlf: 22 35 83 00 lese fra Paulus’ brev til Filipperne nødt til å spørre om hun ville retreat@lovisenberg.no for meg: «I Jesu navn skal derfor hjem til himmelen. «Nei, jeg vil hvert kne bøye seg…» hjem til Gudbrandsdalen!».

Stillhet midt i byen

14

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

Guldbergs Akademiske Kor i Cathinka Guldbergs spor Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

Guldbergs Akademiske Kor ble grunnlagt i 1916 av Ansgar Guldberg – som var yngste bror av vår egen Cathinka Guldberg.

Koret har siden starten hatt

som målsetting å kombinere høy sangkvalitet med godt broderskap. Koret ledes av dirigent Trym Ramlo Ystad.

Onsdag 21. november holdt de

konsert for beboere og deres på­ rørende ved Cathinka Guldbergsenteret Lovisenberg, og det var så mange som 180 til stede.

Festkake

På selve «fødselsdagen» den 20. november ble det servert marsipankake på hele Lovisenbergområdet. Alle ansatte, studenter, leietakere, pasienter, besøkende, barnehagebarn - ja alle med tilhørighet til området - fikk være med på festen. Ikke mindre enn 3.500 kakestykker be delt ut på denne festdagen.

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

15

En annerledes lunsj Onsdag 21. november 2018 ble det en annerledes lunsj på Lovisenberg diakonale høgskole. I forbindelse med 150 års jubileet ble det midtveis i uken invitert til en musikalsk og svært stemningsfull lunsj hvor Eva Weel Skram og hennes ektemann Thomas Stenersen underholdt sultne studenter.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

Eva Weel Skram.

ansatte varmt vel­kommen, og som kunne fortelle at det da allerede var servert 400 pizzastykker på under 15 minutter. HauDet var administrerende di­rek­tør keland fortalte at det var vanlig for Diakonissehuset, Vidar Hau- med en årlig lunsj for studentene keland, som ønsket studenter og i forbindelse med årsmarkering,

Eva Weel Skram og hennes mann Thomas Stenersen leverte en nydelig konsert. men at de i år, i anledning 150 års jubileet ønsket å gjøre ekstra stas på studentene. Han var derfor glad for å kunne introdusere den fabelaktige norske artisten Eva Weel Skram til scenen.

Mens studentene fikk seg en

Kantinen var helt full. Alle ville få med seg konsert og pizzalunsj.

velfortjent pause fra eksamensforberedelser, spilte Eva og mannen hennes Thomas en rekke nydelig låter.

Eva Weel Skram var glad for å få spille for studentene: – Det er så kjekt å få være her og gratulerer så mye med jubileet!

Siden desember var rett rundt svingen spilte hun «Selmas sang», som hun har skrevet og som ble brukt i NRK sin populære julekalender «Snøfall».

Eva kunne fortelle at hun selv hadde fått operert stemmebåndet sitt på Lovisenberg Diakonale Sykehus, og at hun visste at dette var et fantastisk sted hvor man ble ivaretatt på aller beste måte. Hun kunne også fortelle at moren hennes var sykepleier, og da hun hadde fortalt henne om spilleoppdraget hadde moren sagt om de kommende sykepleierne: «De er fine folk».

Eline Slorby, 22 år, og Linn Oppegaard, 19 år, som begge er førsteårs-sykepleierstudenter, synes konserten var både melankolsk og stemningsfull. De mente det var flott å bli inkludert i feiringen av jubileet på denne måten, og opplevde konserten og samlingen som et kjærkomment avbrekk i eksamensforberedelser.

Det var rektor ved Lovisen­ berg diakonale høgskole, Lars Mathisen, som takket av de flinke musikerne, og med seg hjem fikk de glassduen laget spesielt i anledning jubileet.

16

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

Stemningsfull kirkekonsert Torsdag kveld 22. november 2018 var det duket for en spesiell kveld i Lovisenberg kirke.

Mens kulden herjet utenfor fylte Christian Ingebrigtsen, Frøydis Grorud og Trude Kristin Klæbo kirkerommet med nydelig variert musikk og sang til glede for ansatte og nærmiljøet rundt Lovisenberg i anledning 150-års-jubileet for Stiftelsen Diakonissehuset.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

Etter en lang og givende dag med jubileumskonferansen hvor en rekke fageksperter presenterte forsking og synspunkter på viktige og aktuelle helsefaglige temaer, ble det en kulturell og varm avslutning på dagen med en annerledes kirkekonsert.

Lovisenberg kirke ble oppført for Diakonissehuset og innviet i 1912. Den er tegnet av arkitekt Harald Aars. Bygget var et viktig symbolbygg for diakonissene, og det ligger plassert på områdets høyeste punkt. Denne kvelden

var det Erik Normann, leder for jubileumskomiteen, som ønsket velkommen til kirken og kveldens konsert i anledning jubileet for markeringen av at det er 150 år siden Cathinka Guldberg startet opp sykepleier­ utdanningen slik vi kjenner den.

Christian Ingebrigtsen hadde nylig kommet hjem fra turne i Asia. Han bød på et par hits fra bandet sitt A1, og sammen med Klæbo og Grorud fremførte han sanger som sto hans hjerte nær.

Ingebrigtsen fortalte blant annet at han var inspirert av Alf Prøysens «Du ska få en dag i mårå» da han skrev A1-hiten «Learn to fly», før han fremførte den.

Pianisten Trude Kristin Klæbo viste seg også å ha en aldeles for-

tryllende sangstemme, og fremførte blant annet Joni Mitchells «Both Sides Now». Det var vanskelig ikke å få tårer i øynene da hun fremførte Benny Borg sin «God morgen min kjære», som han skrev til sin kone etter hennes død. I tillegg sang hun en helt enestående versjon av «Amazing grace», og selv Christian Ingebrigtsen sa det ble som å hoppe etter Wirkola da han skulle synge neste sang.

Torbjørn Holsen var en av mange som hadde funnet seg en plass i benkeradene i kirken denne kvelden. Han så spesielt fremt til å høre Frøydis Grorud spille saksofon. – Hun er jo godt kjent fra NRK-programmet «Beat for Beat». Hun er veldig

dyktig og for meg kveldens absolutte høydepunkt.

I tillegg til to forskjellige saksofoner spilte Frøydis også imponerende nok tverrfløyte, og tryllet frem en helt ekstra­ ordinær versjon av The Beatles «Norwegian Wood» på nevnte instrument.

«Det er fuldbragt» står det i himlingen over alteret i Lovisen­ berg kirke. Slik føltes det da også der man lente seg tilbake i kirkebenkene, glemte tid og sted og tok innover seg nydelige toner og vakker musikk denne kalde torsdagskvelden i november.

Christian Ingebrigtsen presenterte en helt ny låt - SPOR - laget til jubileet på bestilling fra Diakonissehuset Lovisenberg. Se sangen på neste side.

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

Spor Gjenklangen består I hjertene som slår For de som står utenfor Som verden ikke kan forstå Hva er deres lønn For rettferdighetens stønn?

Vi kan høre deres bønn Og se det de har drømt

Rennesteinen er Som alltid like nær Men trofast står de der I kjærlighetens hær I skyggene blant dem Som mørket hadde gjemt Blir deres løfter aldri glemt Deres gjerning løftet frem

Lite visste de Hvor langt de ville nå Bølgene fra deres liv Følgene de skulle få De levde livene i tro På at liv kan sette spor

Verden ville hedre dem De ville ikke ha dens pris Lønnen var i tjenesten De skulle være lik Om de var fattig eller rik Den største gaven var å gi

Lite vet vi Hvor langt de en dag når Bølgene fra våre liv Følgene de en dag får Men vi kan leve i den tro At våre liv kan sette spor

17

18

-posten

Den ideelle kvaliteten

– Vi vil tape mye i norsk helsevesen om vi ikke har med oss de ideelle fremover, i samspill med det offentlige og de kommersielle, sa helseminister Bent Høie (H) under den politiske jubileumsdebatten – og fikk bred støtte.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg – Et edlere formål er ingen kvalitetsgaranti. Omsorg uten kunnskap kunne være til skade mente Rikke Nissen allerede i 1877, var et av Diakonissehusets administrerende direktør Vidar Haukelands poenger da han innledet den politiske jubileums­ debatten.

Men før debatten om kvalitet tok til var det flere som ville si noe om de ideelles rolle i dagens og fremtidens helsevesen.

foran der staten gjerne har vært litt treg, med etablering av kreft­ sykehuset Radiumhospitalet og behandlingsformer innenfor blant annet revmatisme.

Helseminister Bent Høie fulgte kjapt opp med å nevne behand­ lings­tilbudet Blå Kors opprettet for spilleavhengige, som nå an­ erkjennes av det offentlige.

– Samtidig ser vi at kjøp av tjenester fra ideelle og private har redusert ventelistene, særlig innen rusomsorgen, sa Høie.

Bidrar til endringer i det offentlige

sette krav til kommunene – vel vitende om at Oslo kommune har vedtatt at ideelle skal stå for 25 prosent av omsorgen i kommunen.

– Også var det viktig å få kompensasjon for historiske pensjonskostnader på plass, det gjør at de ideelle får et helt annet utgangspunkt, sa Høie.

Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkol siterte partileder Jonas Gahr Støre på at de ideelle er gode «first movers».

– De er med på å utvikle tje­ nester, og bidrar til endringer i det offentlige, sa Kjerkol.

Nr. 4 – Desember 2018 rende direktør Mia Grundstrøm var opptatt av at det er rom for alle i norsk helsevesen.

– Det er rom for private, for ideelle, for alle – og vi vil trenge alle. Vi er flinke på innovasjon, sammen med de ideelle, og tilbyr den mest moderne diagnostikken og behandlingen, så pasientene ikke trenger å reise utenlands, sa Grundstrøm.

Strekker seg lenger for de svakeste Sykehusdirektør Tone Ikdahl ved Lovisenberg Diakonale Sykehus kom fra det offentlige høsten 2017, og hadde gjort seg føl­ gende tanke etter et drøyt år på den ideelle siden: – Det er én forskjell som er mer merkbar enn jeg hadde trodd. På Lovisenberg opplever jeg en spesielt sterk motivasjon for å strekke seg lenger for de svakeste, sa Ikdahl.

– Gjør for lite

Helseministeren jobber med Ideelle innovatører med det vi vet å øke ideelles andel, og setter Debattleder Anne Hafstad åpnet krav til helseregionene, men inn- – Vi vil trenge alle Debatten om kvaliteten i det med å si at de ideelle har gått rømmet at det er vanskeligere å Aleris Helses nye admini­stre­ norske helsevesenet dreide seg

Debattdeltagere: Fv.: Helseminister Bent Høie (H), Stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol (Ap), Nestleder Solveig P.K. Bratseth i Norsk Sykepleierforbund, Administrerende direktør Mia Grundstrøm i Aleris Helse, Sykehusdirektør Tone Ikdahl ved LDS og Pasient- og brukerombud Anne-Lise Kristensen.

Nr. 4 – Desember 2018

19

-posten

primært om tre hovedområder: Måling av kvalitet, å unngå overbehandling og å sørge for godt samspill mellom de ulike delene av helsevesenet.

– Utfordringen er ikke at vi vet for lite om kvalitet, men at vi gjør for lite med det vi vet, sa helseministeren med henvisning til informasjonen som ligger i de nasjonale helse- og kvalitetsregistrene.

Kampen mot overbehandling Pasientombud Anne-Lise Kri­ stensen var naturligvis mest opptatt av kvalitet, og mindre av hvem som leverer den.

– Alle pasientene skal få det de har krav på. Jeg er særlig opptatt av overforbruk, at vi ikke utvikler tjenester det egentlig ikke er bruk for, sa Kristensen.

Helseminister Høie fulgte raskt opp.

– Overbehandling kobles ofte til private, men mitt største problem er at det er de offent­lige som står for det største overforbruket. Variasjonen mel­­lom offentlige sykehus har økt, og vi bruker i dag store summer ved offentlige sykehus på behandlinger med manglende bevist effekt og med stor risiko for pasientene. Det er min største utfordring i dag, sa Høie.

– Men du har jo sittet i fem år, også har du ikke gjort noe med det, spurte debattleder Anne Hafstad.

– Jo det har jeg – definitivt, svarte helseministeren med et smil, og viste til konkrete prosjekter ved Helse Sør-Øst og Helse Finnmark.

– Fem prosent av inn­ byg­ gerne bruker 50 prosent av helsetjenestene Nestleder Solveig P.K. Bratseth i Norsk Sykepleierforbund ønsket seg bedre tid med hver enkelt pasient, for å fortelle om mulighetene som finnes.

– Det Norge er dårligst på er overgangen mellom de ulike tjenestene. Vi har ikke tid til å gjøre det skikkelig, sa Bratseth.

– Handler det bare om tid, eller også om organisering, lurte Hafstad.

– Det er begge deler. Men det er fem prosent av innbyggerne som bruker 50 prosent av helsetjenestene i Norge. Det er de svakeste. Har vi rigget oss godt nok for å håndtere det, spurte Bratseth.

Nestleder Solveig P.K. Bratseth i Norsk Sykepleierforbund ønsket seg bedre tid med hver enkelt pasient.

Bedre måling – Disse fem prosentene kjen­ne­ tegnes av 15-19 besøk i spesia­ listhelsetjenesten hvert år. De bor i en kommune, vi må bruke kreftene på dem. Gjen­nom­gå­ ende IKT-løsninger blir viktige, slik at du som pasient ikke opp­ lever at du skifter oppdrags­giver, supplerte Ingvild Kjerkol, før hun la til at stat og kommune må samarbeide bedre, der strenge statlige krav må ligge til grunn og innsatsen må rettes mot kommuner som driver for dårlig.

Tone Ikdahl var enig i at kvaliteten for de svakeste må forbedres: – De nevnte fem prosentene

er mennesker med sammensatte utfordringer, som ikke benytter seg av valgmulighetene som finnes. Her måler vi ikke kvalit­eten godt nok. Å forbedre kva­liteten på tjenestene for disse er svært viktig, sa LDS-direktøren.

Tre på debatten

på dem som skal gi behandling, og blant dem som mottar den.

Kirsten Tornøe – Fra brukernes perspektiv er det viktig med kontinuitet mellom ulike ledd i helsevesenet. Helse­ tjenestene må høre på pasienter og pårørende, og sikre en faglig forsvarlig og omsorgsfull be­ handling.

Rune Tvedte – Hva er det viktigste for å sikre – Kvalitet knyttet til sam­hand­ kvalitet i hel­se­tjenesten frem­ ling, spesielt med tanke på priover? mærhelsetjenesten. God led­el­se blir viktig for seksjons­ledere og Kris Kristensen rådmenn, både med tanke på – Fokus på kvalitet som blir målt kvalitet og effektivitet.

Er det nok å være ideell i fremtidens helsetjeneste? Dette var dagens tema.

20

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

«Først i 1868 – i front i 2018» – kunnskap som skaper forskjell

Dagens konferansier og skuespiller Per Christian Ellefsen.

Et lydhørt publikum til et brennaktuelt tema.

Utdanning, i et tett Red. Lovisenbergposten samvirke med praksis Foto: Lovisenberg og det pasientnære, har stått i sentrum Da rektor Lars Mathisen åpnet siden oppstarten av konferansen la han vekt på nettopp den unike arven som Diakonisseanstalten forvaltes på Lovisenberg og i Christiania på hvordan høgskolen, sykehuset Grønland i 1868. Dette og de andre institusjonene skal fortsette å være i front. er bakgrunnen for at Det handler blant annet om Lovisenberg diakonale å evne å se helsetjenestene og Lovisenberg utenfra og hvilke høgskole valgte å barrierer som må arrangere en konferanse i strukturelle forseres for å sikre en fortsatt jubileumsuken med fokus kontinuitet og sammenheng i tjenestene på Lovisenberg og på hvordan kunnskap bydelene. Samtidig må man kan gjøre en forskjell for ievne å fange opp og møte mennesker i ulike, sårbare behovene til de menneskene som faller utenfor eksisterende situasjoner. tilbud og som har krav på gode

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

21

helse- og omsorgstjenester i da­ gens Oslo.

Et komplekst heleog omsorgsoppdrag En av helse-Norges aller største utfordringer er hvordan et kom­ plekst helse- og omsorgsoppdrag kan løses til pasientenes beste på en måte som også er samfunns­ økonomisk bærekraftig. Det hand­­ ler om utvikling av, og investeringer i, velferdsteknologi, samt krevende prioriteringer i krysningen mellom helsefag, helsepolitikk og budsjetter.

Professor ved LDH Rita Jakobsen understreket at helseog omsorg er en tjeneste som skiller seg vesentlig fra annen tjenesteproduksjon.

– Innen helse og omsorg er «produktet» mennesker i sår­ bare situasjoner, og de er av­ hengige av den tjenesten vi Førsteamanuensis Kristin Kavli Adriansen ved UiS tok et historisk tilbakeblikk og fortalte om tilbyr. Det er et asymmetrisk diakonisse Elisabeth Fedde som reiste til USA og om hennes grensesprengende arbeid der. forhold mellom helsetjenesten og pasienten, som det er viktig at vi som fagpersoner er oss bevisst. kede sykepleierhøgskole ser flere at Lovisenberg diakonale og viktig bidragsyter for kunnLovisen­berg diakonale høgsko- høgskole arbeider målrettet skapshevingen av fagfeltet og le ut­danning og praksis som en for å øke egen kompetanse yt- dermed en styrking av det helPasienten i sentrum hel­het under utdanningsløpet. terligere. Det kan være å få se- og omsorgsfaglige tilbudet til Pasienten skal stå i sentrum. Bachelor-, videreutdannings- og på plass enda flere, relevante pasientene.

Derfor handler sykepleie også i masterprogrammene innen syke­ masterprogrammer innen sy­ Innleggene på jubileums­kon­ en hverdag med nye teknologiske pleie på LDH er faglig tunge ke­pleie på LDH, som for ek­ feransen viste at det er svært løsninger om nestekjærlighet og rettet mot utdanningen av sempel relatert til psykisk helse. mye spennende som skjer på og det å ha en solid kom­ nettopp morgendagens syke­ Det er også viktig at flere velger vårt fagfelt, og ikke minst, at petanse på tilstedeværelse og pleiere, samtidig som de har et å ta doktorgrad og fort­ setter det er mye kunnskapsutvikling kommunikasjon. Dette eksem­ gjennomgående fokus på det pa­ sin forskningskarriere på syke- og ledende forskning som skjer plifiserte professor Phil Larkin sientnære arbeidet. pleiefeltet. Slik kan høgskolen innenfor veggene på Lovisenfra universitetet i Lausanne godt Samtidig ble det nevnt av også i fremtiden være en pioner berg diakonale høgskole. i sitt foredrag om «compassion» innen palliativ omsorg. Com­ passion kan ikke oversettes di­ rekte til norsk, men ligger nært opp til nestekjærlighet, en hjørnesten i Diakonissehusets virksomhet. Larkin minnet om at det alltid er viktig å bruke sykepleiefaget og forskningen til å bygge kunnskap og bli enda bedre i møtet med pasientene i livets siste fase.

Konferansier og skuespiller Per Christian Ellefsen oppsum­ merte rollen til morgendagens sykepleiere: – Sykepleieren skal ha komp­ etanse både innenfor det praktiske helsefaglige ar­ bei­det, om tilstedeværelse og kommunikasjon overfor pasi­ en­ ter og pårørende, innen­ for velferdsteknologi og nye systemer, samt ha en forståelse om samfunnet rundt oss. Det er ikke lite.

Målrettet arbeid Som landets eneste, rendyr- Etter konferansen var det postervandring og besøk i det nyåpnede museet.

22

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

150 år i de sykes tjeneste Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

Med 150 år i bakspeilet ble linjene trukket både bakover og fremover på Lovisenberg Diakonale Sykehus’ jubileumssymposium under festuken for Diakonissehuset Lovisenberg.

Helse- og omsorgsminister Bent Høie roste Lovisenberg i sitt åpningsinnlegg for dets evne til å ha pasienten i sentrum og vise omsorg for hele mennesket.

– Pasientens helsetjeneste har vært mitt viktigste prosjekt siden jeg ble helseminister. Jeg har jobbet med dette i fem år. Dere har på et vis jobbet med det i 150 år, sa ministeren.

Høie var opptatt av at helse­ tjenesten er i endring, og at de private og ideelle institusjonene kan bidra med å fylle et tomrom det offentlige ikke alltid har vært i stand til å dekke.

– Nøden ser annerledes ut i dag, påpekte ministeren.

– Samtidig er det bemerkelses­ verdig hvordan befolkningen fra dagens opptaksområde i indre by har fellestrekk med de pasi­ ent­gruppene Cathinka Guldberg og elevene hennes tok imot i

Kommunalgården på Grønland Lovisenbergs faste opptaks­ i 1868, sa Tone Ikdahl, admin­i­ område omfatter bydelene St. strerende direktør ved Lovisen­ Hanshaugen, Grünerløkka og berg diakonale sykehus.

Gamle Oslo, men ikke Sagene, som er den fjerde bydelen i Sentrum sektor.

– Lovisenberg har avlastet Utvidet opptaksområde Oslo universitetssykehus gjenDa Diakonissehuset Lovisen- nom å ha det indre­medi­sin­ske berg først startet opp for 150 lokal­sykehusansvaret for Sagene år siden, var en av forutsetnin- bydel siden 2007, sier Ikdahl, og gene for at de skulle få holde til fortsetter: i Kommunalgården på Grøn– Høringsversjonen av Helse land at de tok seg av pasienter Sør-Østs utviklingsplan kon­ for fattigvesenet. Også i dag er staterer at ansvaret skal til­­bake­­ den sosioøkonomiske situasjo- føres til Oslo universitets­sykehus nen for folk i opptaksområdet når nye sykehusbygg står ferdig til Lovisenberg svakere enn for på Gaustad og Aker, tentativt befolkningen generelt. om 10 år. Sagenes befolkning – Vi er opptatt av å videre­ vil da ha hatt en delt lokalsyutvikle tilbudet i sykehuset slik kehusløsning med indremediat det blir enda bedre tilpasset sin ved Lovisenberg Diakonale til den sosioøkonomiske profi- Sykehus og Psykisk helsevern/ len til befolkningen i indre by, rusbehandling ved Oslo unisier Ikdahl. versitetssykehus i rundt 20 år.

En svært kunnskapsrik og engasjerende Ole Berg fra UiO ivaretok de historiske perspektivene.

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

23

Både Oslo kommune og vi har i høringsinnspill til Helse SørØsts utviklingsplan påpekt at det ville være hensiktsmessig om Lovisenberg fikk fast lokalsykehusansvar også for Sagene, slik at de fire bydelene i Sentrum sektor får forholde seg til samme lokalsykehus.

– Vi arbeider forøvrig å bli et enda mer fullverdig lokal­ sykehus gjennom å etablere et bredere pasienttilbud enn tidligere, sier Ikdahl, som var svært glad for at en rekke av samarbeidspartnerne fra både bydelene og kommunen var tilstede på jubileumssymposiet.

Fra 1868 til 2035 – og videre Lovisenberg frem mot 2035 og forbi var også tema for Jan Frichs innlegg på symposiet. Frich er fagdirektør for medisin og helsefag i Helse Sør-Øst, som er oppdragsgiver og en viktig samarbeidspartner for Lovisenberg.

De historiske perspektivene ble ivaretatt av historiker Ole Berg fra UiO. Han plasserte virksomheten på Lovisenberg inn i rammen av utviklingen av helsetjenesten generelt og utviklingen av velferdsstaten. Berg kommer tilbake til syke­huset 15. februar for å snakke mer om utviklingen i nyere tid, hvor sykehuset kan bevege seg og hvilke muligheter det har som en del av den offentlige helsetjenesten.

For fremover vil utfordringene fortsatt være mange.

– Dere har ikke bare spilt en viktig rolle i de 150 årene som har gått. Dere kommer til å spille en viktig rolle i de 150 årene som kommer også, sa helseministeren.

Knut-Inge Klepp, direktør psykisk og fysisk helse ved Folkehelseinstituttet forklarte forsamlingen at mens for­skjel­lene i helseulikheter de siste tiårene har krympet, ser de nå ut til å øke igjen.

For et ekspertsykehus midt i helsetjenesten og et lokalsykehus midt i hovedstaden, som Høie kalte Lovisenberg, vil det være nok å gjøre i årene som kommer.

– Vi tar gjerne på oss nye oppgaver, avslutter sykehus­direktør Ikdahl.

Knut Inge Klepp, direktør psykisk og fysisk helse ved Folkehelseinstituttet snakket om sosiale ulikheter i helsetjenesten.

24

-posten

Historien sett gjennom barnas øyne

Nr. 4 – Desember 2018

øyeblikket da leder i barnehagen Kristine Blikstad og en av de unge kunstnerne klippet den røde snoren slik at de besøkende kunne gå inn og beundre kunstverkene.

Kristine Blikstad kunne for­ telle at alle i barnehagen hadde jobbet med forberedelsene til kunstutstillingen lenge. På Lo­Det var fullt hus på Diakonissehuset da alle barna i Lovisenberg Diakonale vi­sen­berg har barn stått i sen­ Barnehage kom for å åpne kunstutstillingen som de hadde jobbet gjennom høsten. trum helt siden begynnelsen for snart 150 år siden, og den første pasienten på Diakonisse­ huset var en liten pike.

– Barna som holder til Red. Lovisenbergposten i dagens moderne barnehage og Foto: Lovisenberg i et helt annerledes Oslo enn for 150 år siden, har vært veldig nysgjerrige og engasjerte i hvor­ for det skulle være en stor feiring Administrerende direktør Vidar på Lovisenberg. Derfor har vi Haukeland hilste til barna som brukt mye tid på å fortelle hi­ sang både «Morgendagens sø­ storien om Diakonissehuset Losken» og «Vi tar hverandres ­visenberg og ikke minst Ca­thin­ hender» til foreldrene og an­ ka Guldberg. satte på Diakonissehuset som De eldste barna i barnehagen hadde kommet for å se ut­ har også lært om hvordan det stillingen. Barnehagen hadde var i Oslo og datidens Diako­ og­så laget et flott maleri av en nisse­hus, der diakonissene bodde due inspirert av logoen til Diaog jobbet og hvorfor dette helse­ konissehuset Lovisenberg, som tilbudet var så viktig for byens de overrakte som gave til Diakoinnbyggere. At det var veldig nissehuset i anledning 150-års- Henriette og Leon beundrer Cathinka Guldberg-dukkene som mange fattige, at folk hadde dagen. Deretter kom det store avdelingen Lykketroll laget til utstillingen. ute­do, at det ikke fantes telefon

Før åpningen av jubileumsutstillingen sang barna for foreldre og andre besøkende til utstillingen.

Nr. 4 – Desember 2018 og at pasientene måtte fraktes med hest og kjerre fordi det ikke fantes biler. Forskjellen på det å være født som gutt eller jente den gangen. De har også fått høre historien om en liten jente som mistet mammaen sin og som kom til Diakonissehuset og Cathinka Guldberg, noe Kristine Blikstad sier at gjorde sterkt inntrykk, men som det er viktig å lære om.

– Det var viktig for oss som jobber i barnehagen at barna har et bilde i hodet sitt av hvem Cathinka Guldberg var og hva hun har betydd, og å se historien til Lovisenberg fra barnehagens perspektiv, sier Blikstad. På dette grunnlaget begynte barnehagen arbeidet med utstillingen sin som inneholder både dokumentasjon av hva barnehagen har jobbet med og kunstverk.

I de vakre rommet på Diako­ nisse­huset hadde de ulike av­ delingene i barnehagen stilt ut mange kunstverk, som hvite duer i maling og fjær, en illustrert historie om livet til Cathinka Guldberg, diakonissebamsens dag­bok og selvfølgelig noen flotte dorulldiakonisser som var kledd i de samme uniformene som diakonissene brukte for 150 år siden. Det var også bilder av de største barnas skyggeteater.

Ikke minst var det bilder som viste at de hadde øvd på å hjelpe

-posten

25

Foreldrene studerer de hvite duene som barna har laget. pasienter, noe som er veldig viktig når man går i barne­hage vegg i vegg med både et sykehus og en høgskole som utdanner helsepersonell. Her hadde de til og med besøkt Ferdighetssenteret som syke­pleier­studentene på

Lovisenberg Diakonale Sykehus bygget i Lego.

Lovisenberg diakonale høgskole bruker for å øve seg. I følge Blikstad hadde barna vært kjempeinteresserte i å lære og hadde kastet seg rett uti det.

Som takk for kunstutstillingen og gaven fikk alle barna i

Lovi­sen­berg Diakonale barne­ hage en refleksdue av Diakonissehuset.

Det var selvfølgelig også ser­ vering kjeks og saft i stettglass på kunstutstillingen slik det seg hør og bør ved en slik anledning.

Barnehagen overrakte dette flotte maleriet som de har laget til Diakonissehuset Lovisenberg.

26

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

Hvem skal våke?

Under jubileums­ gudstjenesten og høymessen i Oslo domkirke ble diakonissenes oppdrag gjort allment og aktuelt for oss i dag også.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg – Vi har mulighet til å velge det gode. Til å velge barmhjertighet.

Cathinka Guldberg tok dette valget, og fylte det med enorme krefter, med innsats, kløkt og mot.

Slik beskrev Preses Helga Haugland Byfuglien Diakonisse­ husets første forstanderinne, og Det var vakkert på jubileumsgudstjenesten i Oslo domkirke der det Cathinka gjorde da hun i Preses Helga Byfuglien prekte.

En fullsatt Oslo domkirke feiret jubileumsgudstjeneste.

1866 reiste til Kaiserswerth for å ta utdannelse i sykepleie.

– Men i lys av dette: Hva med oss? Spurte Byfuglien.

En høymesse i domkirken Diakonissehuset Lovisenberg sin jubileumsuke presser frem de store spørsmålene og ut­ fordrer alle til refleksjon. Og det var mange på plass i kirken denne søndagen til å ta de store spørsmålene innover seg.

Blant de fremmøtte var det flere både i diakonissedrakt og med diakonissekorset i kjede rundt halsen, som vitner om at arven etter Cathinka Guldberg fortsatt lever gjennom mennesker som har fulgt det samme kallet som hun gjorde for 150 år siden.

I sin preken trakk Preses Byfuglien linjene fra diako­ nissene helt tilbake til disiplene.

De utvidet hvem vi som men­ nesker skulle vise omsorg for, og sprengte grenser. Det samme gjorde diakonissene i sin omsorg for de svakeste i samfunnet.

– Diakonien er kirkens kroppsspråk, sa Byfuglien, som minnet oss alle om inkludering av mennesker som opplever å bli satt utenfor er en gjerning man ikke blir ferdig med. Samtidig er ikke dette bare en plikt, men også noe som kaster et godt lys over våre egne liv.

Forsamlingen sang «Noen må våke i verdens natt». By­fug­lien pekte tilbake på evangelielesningen fra Matt 25, 1-13 og sa at vi ikke bør vente med å vise i praksis hva det vil si å elske sin neste, men at vi kan finne inspirasjon i den handlekraften diakonissene har utvist: – Det at noe er «for sent» appellerer ikke til oss. Det minner oss om at livet har et sluttpunkt.

Men vi må ikke la det gjøre at vi ikke er årvåkne i vår stund på jorden. Vi har alle fått talenter til å være noe for andre, til å tjene våre neste.

Nr. 4 – Desember 2018

Gratulasjoner til en livskraftig jubilant Diakonissehuset Lovisenberg har gjennom 150 år satt sitt preg på det norske samfunn. Det kom tydelig frem under kirkekaffen 25. november på Lovisenberg.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg Etter samling i stuene hvor det ble servert både lapskaus og kake, flyttet en betydelig for­ samling mette mager seg til kantinen på høyskolen for gratulasjoner. Solveig Slettahjell, introdusert av styreleder Otto Christian Rø som både vold­som og varsom, åpnet med sanger av Tom Waitz, Trond Kverno og Einar Ekberg. Der­etter fulgte hilsener og gratu­lasjoner fra preses Helga Haug­land Byfuglien, som under­­ streket hvordan noe av Diakonissehusets særpreg er at det bæres av mennesker med visjon, vilje og kraft.

– Det er fantastisk hva kvinner fikk til. At mange fulgte kallet er et sterkt vitnesbyrd

27

-posten

om hengivenhet til tjenesten, sa Byfuglien, som også passet på å gi en særskilt takk til Oblat­bakeriet Diakonissehuset Lovisenberg.

Gratulasjoner kom også fra domprost Anne-May Grasaas, som blant annet trakk frem det gode samarbeidet om Lovisenberg Kirke, mens Kari Gran Bøe

ved Diakonova på­pekte at begge institusjoner bygger på arven fra Cathinka Guldberg og Rikke Nissen.

Diakonissehuset har stått fad­ der for en rekke orga­ni­sasjoner i Norge, og Jørn-Henning Theis fra Haraldsplass sendte en videohilsen over fjellet fra Ber­gen, mens Sindre Skeie fra Diakonhjemmet gratulerte fra scenen.

Han minnet samtidig om at den første innstendige oppfordringen om å opprette et diakonhjem i sin tid kom fra Diakonissehuset Lovisenberg.

Felles for gratulasjonene var vekten som ble lagt på at det er en særdeles livskraftig og fremoverlent 150-åring som fei­ res, noe også tidligere styreleder ved Diakonissehuset Olav Dag Hauge påpekte.

Diakonisse Nora Fjose tok også ordet, og rettet en spesiell takk til alle diakonissene som har gjort tjeneste i utlandet, og ble etterfulgt av forstanderinne Merete Pelle Poulsen ved Diakonissestiftelsen i Fredriks­berg i Danmark.

Kirkekaffen ble rundet av Otto Christian Rø: – Kvalitet og nestekjærlighet skal være våre grunnleggende verdier. Duen løfter oss videre, med åndens kraft, i fred og sam­ hold.

Over 400 mennesker samlet seg i stuene på Diakonissehuset Lovisenberg til kiekelunsj etter gudstjenesten i Oslo domkirke.

28

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

Festforestilling med historisk sus En enestående jubileumsfeiring ble rundet av med stor festforestilling til ære for Diakonissehuset Lovisenberg i Den Norske Opera og Ballett. En rekke kjente og kjære artister, statsminister Erna Solberg og til og med en prinsesse stilte opp.

Red. Lovisenbergposten Foto: Lovisenberg

trengsel. Vi traff en engasjert og spent Vidar Haukeland, som mellom de siste forberedelser og intervju med NRK kunne fortelle Sammen med Sinsen Ungdoms­ om en god generalprøve, og derkorps tok jubileumsgeneral Erik med var alt duket for en festaften Normann imot gjestene utenfor signalbygget i Bjørvika, som selv feirer ti år i kulturens tjeneste i Historisk sus år.

På slaget seks hadde gje­ste­ne funGjestene stimet sammen i net sine plasser i hovedsalen, og lob­byen, og det ble servert her- Diakonissehuset Lovisenbergs lige små munnfuller av både styreleder Otto Christian Rø, for vått og tørt mens området fylte kvelden ulastelig antrukket i sin seg opp av folk i bunad, diako- Romsdalsbunad, kunne ønske nissedrakter, kjoler og dress. alle velkommen. Han overlot Finstasen kommer frem når en deretter ordet til prinsesse Mär150-åring skal feires. Det var tha Louise og Kåre Conradi, ventet godt over 1000 personer kveldens konferansierer. til forestillingen, og selv med så Prinsessen var også kveldens mange mennesker skaper Ope- forteller, og på storskjermen, fra raen en intim atmo­sfære uten Cathinka Guldbergs kontor og

originale stol, loset hun for­ samlingen gjennom Diako­nisse­ huset Lovisenbergs historie fra 1868 og frem til i dag i korte innslag mellom de musikalske bidragene. Filmene var preget av det rike arkivmaterialet som er blitt organisert og digitalisert i forbindelse med jubileet, i tillegg til helt oppdaterte dronefilmer fra området på Lovisenberg som viser det 84 mål store området i all sin prakt.

Litt politikk Statsminister Erna Solberg var også i salen for jubileums­fore­stillingen, og benyttet an­led­nin­ gen til å takke Lovisen­berg for sin innsats, både på utdanningsfeltet og som lokalsykehus. Sol-

berg understreket at Lovisenberg og Diakonissehuset både har og vil spille en viktig rolle i den norske helsetjenesten.

Det var et stjernegalleri som hadde stilt opp for Diakonisse­ huset Lovisenberg denne kvel­ den, med et spenn like vidt som en stjernehimmel. Alt fra eta­ blerte artister som Wenche Myhre til «up and coming» Halie fra Bergen, som bare er 17 år gammel. Myhre spilte blant annet «som et varmt lite lys i natten», en sang som gir klare assosiasjoner til Diako­ nisse­ huset Lovisenbergs oppstart i 1868, da Cathinka Guldberg og hennes første elever begynte sin betydelige innsats for de syke og sårbare i samfunnet.

Festforestillingens aktører mottok stående applaus fra et stolt publikum i Den norske opera & ballett.

Nr. 4 – Desember 2018

-posten

29

Statsminister Erna Solberg deltok i samtale med KĂĽre Conradi og ble takket med Diakonissehuset Lovisenbergs spesialdesignede glassdue fra Magnor Glassverk.

Sinsen ungdomskorps tok imot gjestene ved ankomst i Den norske opera & ballett.

30

-posten

Nr. 4 – Desember 2018

Kirkens Bymisjon fikk historiens første Cathinka Guldberg-pris for sitt arbeid for de mest sürbare i samfunnet.

Nr. 4 – Desember 2018

31

-posten

Lovisenbergs gode venner Lovisenbergs egen Ulf Nilsen trollbandt publikum med vak­kert og virtuost flygelspill, mens Sigvart Dagsland og Karoline Krüger har en kjemi på scenen få er forunt.

Tidligere på dagen hadde Otto Christian Rø kalt Solveig Sletta­ hjell jubileets «artist in residence», og den folkekjære artisten dukket selvsagt også opp i operaen. Med nerve og intensitet overrasket hun publikum med sin helt egne versjon av Gnarls Barkleys sang Crazy. Med på scenen var også Lovisenbergkoret, som bød på gåsehud for alle i salen.

Kåre Conradi holdt ikke bare i tøylene som konferansier.

Ar­ tisten fremførte sanger han tidligere har sunget for be­bo­erne på hybelhjemmet på Lovisenberg, der hans bestemor også har vært.

Spor

Det var høy stemning i operaens vestibyle både før og etter festforestillingen.

Låten som Christian Ingebrigtsen spesialkomponerte i anledning jubileet kom som en avslutning på festforestillingen. Sangen ble fremført av solist Amanda Hatlevik og Lovisenbergkoret, og vil helt sikkert bli spilt og hørt mye i tiden fremover.

Til dundrende applaus ble både band, kor, artister og andre bidragsytere takket av publikum i den fullsatte salen. Deretter reiste publikum seg for en ekstra applaus for Cathinka Guldberg og Rikke Nissen.

Diakonissehuset har gått fra små kår i Kommunalgården til fullsatt sal i Operaen 150 år senere som kulminasjonen på en svært vellykket jubileumsfeiring.

Og da publikum spredte seg ut i den kalde Oslo-kvelden etter forestillingen var det med visshet om at Diakonissehuset står fjellstøtt når det nå tar fatt på de neste 150.

Amanda Hatlevik og Lovisenbergkoret.

Cathinka Guldberg-prisen til Kirkens bymisjon Red. Lovisenbergposten Under jubileums­ Foto: Lovisenberg forestillingen i operaen 26. november ble Statsminister Erna Solberg fikk Kirkens Bymisjon den ærefulle oppgaven med å tildelt den aller første dele ut Cathinka Guldberg-priVinneren ble Kirkens BymiCathinka Guldberg-prisen. sen. sjon, som ikke bare er en bauta for de mest sårbare i samfunnet, men også har en helt særegen tilknytning til Diakonissehuset Lovisenberg. Det var nemlig by-

misjonens forløper, Christiania Indre­mi­sjon, som i sin tid kalte Cathinka Guldberg til tjeneste.

Generalsekretær Adelheid Fi­ring Hvambsal tok i mot prisen på vegne av Kirkens By­ misjon.

– Få andre gjør en så stor innsats for de aller svakeste i Norge. fra oppsøkende kontakt og nærvær i rus- og gatemiljøene, til et bredt profesjonelt arbeid med helse- og omsorgstilbud til

alle aldersgrupper. Bymisjonen forbindes med hjertevarme og høy kvalitet i Cathinkas ånd, sider administrerende direktør Vidar Haukeland i Diakonisse­ huset Lovisenberg.

Prisen er oppkalt etter Dia­ko­ nissehuset Lovisenbergs før­ste forstanderinne og Norges første lærer i sykepleie. Den vil bli delt ut hvert år fremover i forbindelse med Diakonissehuset Lovisenbergs årsdag 20. novem­ber.