Trekke seg tilbake og fordype seg?

Jeg leste med stor interesse – og med stigende misunnelse – om lektor Anne Marie Bakke ved Bergen katedralskole i Lektorbladet. Hun fortalte at hun i sin hverdag på videregående skole kunne trekke seg tilbake ved pulten sin og fordype seg i faglitteratur og forberede spennende undervisningsopplegg. Faglitteratur – ååå, når var det sist jeg leste faglitteratur som en del av jobben min som lektor?

Trolig var det da jeg selv jobbet på en videregående skole. Der var det ingen inspeksjoner, og det var langt færre elevsaker. I tillegg hadde man en mindre undervisningsplikt. Og så husker jeg eksamensperioden på våren! Plutselig var klasserommene tomme, så man kunne gjøre hva man ville – som å fordype seg. Får man overraskende «fri» i ungdomsskolen fordi klassen man skal undervise, er på trugetur eller skal vaksineres, blir man bare omdirigert til en annen klasse.

Videregående skole er heller ikke så gjennomsauset av møter som ungdomsskolen. Ett fellesmøte i uken holdt i massevis – og noen ganger, hvis det ikke var nok saker, var det til og med avlyst (til stor glede for alle!). Det skjer aldri på ungdomsskolen. Møter skal holdes, for det er alltid noe å snakke om – som oftest snakker man enten om elevsaker eller psykososialt miljø, ytterst sjelden om fag. Det er ikke akkurat kunnskap som står i sentrum i den norske ungdomsskolen.

DØDSSLITEN UNGDOMSSKOLELEKTOR

Jeg flyttet til Norge for 20 år siden, og min første jobb her var nettopp som lektor i ungdomsskolen. Jeg var nyutdannet fra Universitetet i Helsinki, og jeg fikk et vikariat på ett år. Jeg var 23 år. Jeg husker at jeg tenkte hvordan er det mulig at ungdomsskolelærere orker å ha egne barn –så sliten var jeg da jeg kom hjem.

Dette er saken tid til å tenke.

Sarromaa jobber i ungdomsskolen, og savner tid til faglig fordypning og planlegging.

Etter vikariatet fortsatte jeg rett til høgskolen, der jeg fikk en spennende og svært avslappende høgskolelektorstilling i historie som jeg hadde i et par år. Det var forelesningsrekker i ny og ne, og litt veiledning og forskning her og der, men først og fremst var det et hav av tid til å lese tykke bøker og fordype seg i faglige problemstillinger. Jeg orket til og med å få barn. Jeg fikk mitt første barn som høgskolelektor, var i permisjon i et par måneder og kom tilbake til studiestart. Jeg var aldri helt kaputt etter arbeidsdagene. Selv med et spebarn hadde jeg overskudd fordi jobben ikke sugde meg helt ut.

Jeg ble i akademia i over ti midlertidige år, skrev en doktoravhandling, underviste og forsket. Etter alle disse midlertidige kontraktene som fulgte hverandre, ble dørene lukket, og jeg var ikke flyttbar. Etter en kort arbeidsledighet, et par sakprosaprosjekter og ymse jobber endte jeg opp i skoleverket igjen.

Halvannet år rakk jeg å jobbe som fransklærer på en videregående skole i distriktet og nyte godene før jeg endte opp som arbeidsledig etter at en overtallig fra det nye sammenslåtte fylket tok over elevene mine. Etter ti måneders svært krevende og deprimerende arbeidsledighet både før og under koronaen var jeg uendelig lykkelig da jeg fikk min aller første faste og fulle jobb i Norge som lektor på en ungdomsskole en time unna der jeg bor.

Det kan være tungt å pendle to timer hver dag, men hver gang jeg tar meg selv i å tenke den tanken, kjenner jeg en større takknemlighet for i det hele tatt å ha en jobb. Det er ingen selvfølge når man har mitt navn i distriktet. Ytringsfrihet er bra, synes alle, men helst bare om man har de riktige meningene.

Så nå er jeg fast tilbake i ungdomsskolen et- ter 20 år – og jeg er igjen skutt etter arbeidsdagene. Og nå har jeg attpåtil fire barn.

Sitter I En Vandrehall

Det er aldri tid til å trekke seg tilbake og fordype seg i noe som helst i ungdomsskolen. Man rekker knapt nok å planlegge undervisningsopplegg. Det er heller ikke noen konsentrasjon og ro, for man sitter i en vandrehall – slik som lærere ofte gjør. Professor Linda Lai skrev i Dagens Næringsliv (11.12.22) at kontorlandskap gir høyere stressnivå og et vesentlig høyere sykefravær. Hun lurte på om det økte sykefraværet også var et delvis tegn på at mange så seg nødt til å «ta noen dager på hjemmekontor» når det formelt sett ikke er adgang til det. Kanskje det er derfor lærere er sykmeldt på alle bauger og kanter hele tiden? Forskningen var, ifølge Lai, en tydig: Kontorlandskap hadde store negative effekter for både med arbeidere og organisasjoner. De ga lavere ytelse, spesielt for oppgaver som krevde konsentrasjon og hukommelse.

Jeg mimrer over kontoret jeg hadde i høyere utdanning. Det var bare mitt. Men aller mest mimrer jeg over det å ha masse tid til å fordype seg og planlegge egne fore lesningsrekker. Jeg fikk hele fem timer med planleggingstid for hver forelesningstime jeg hadde. Altså, en vanlig forelesning på to ganger 45 minut ter fikk jeg planlegge i ti timer. Jeg tenker en del på det når jeg løper inn i klasserommet med bøkene under armen og med et opplegg som det har tatt ti minutter å planlegge.

På videregående var til og med en del av planleggingsdagene satt av til individuell planlegging. Det har jeg aldri sett på timeplanen på ungdomsskolen. Planleggingsdagene fylles opp med elevsaker, møter og ikke minst med diverse innledere fra den lokale høyskolen. De har ikke vært i klasserommet på 20 år, men likevel skal de fortelle oss hvordan vi skal gjøre jobben vår.

Et J Vlig Kj R Hele Tiden

Dette er et paradoks, mener jeg: Jo høyere oppe i utdanningshierarkiet, dess mer tid til å planlegge og utføre god undervisning. Jo lenger nede i utdanningshierarkiet, dess jævligere kjør hele tiden. Det er ikke tid eller rom for å utvikle seg faglig. Det er knapt nok tid til å tenke. Enten er det inspeksjoner eller møter, eller så er det uendelige elevsaker. Ikke engang et friminutt er et friminutt, for det går fort vekk når man må bruke tiden til å jage ut elevene. Min kollega fortalte om det ene året han var lærer i barneskolen. Der var det visst enda verre. Han rakk ikke engang å gå på do.

Til høsten skal en god gammel eksmann av meg, som fremdeles jobber på den høyskolen der jeg ikke fikk jobb, ha fire måneders forsknings- og utviklingsfri. Han skal lese tykke bøker uforstyrret i fire måneder i utlandet. Det tenker jeg på med misunnelse mens jeg løper mellom timene på 10. trinn i Innlandet.

Hvorfor er det slik? Fortjener ikke barne- og ungdomsskoleelever faglig oppdaterte lærere? Slik som jeg ser det, flyttes mange av problemene oppover i systemet – kanskje nettopp fordi man ikke har tid, konsentrasjon og faglig ballast til å planlegge og gjennomføre pottetette opplegg lenger nede? Rundt om i alle klasserom er det elever som ligger på et nivå i skriving som ligger flere år under der de er forventet å være.

Systemet lager tapere, sikkert delvis fordi alle slippes oppover til neste klassetrinn, alltid og uansett. Men kunne mange ha vært reddet tidligere? Hvis barneskolelæreren hadde hatt kunnskapen og tiden til å komme med riktig hjelp?

Oppdaterte L Rere L Nner Seg

Jo mer oppdaterte lærere vi får lenger nede i utdanningssystemet, dess mindre blir skadene oppover i systemet. Vi på ungdomsskolen prøver å tette hullene elevene har med seg fra barneskolen, før vi sender dem videre til videregående, som skal gjøre akkurat det samme. Jeg husker hvordan vi på lærerværelset på videregående ofte huffet: «Lærer de virkelig ingenting på ungdomsskolen?» De seiler inn med kjempegode karakterer, men kan ingenting.

Kanskje det er her vi bør starte: å gi alle lærere den nødvendige tiden til å fordype seg? Det er jo et paradoks at der elevene/studentene er mest selvgående, har de som underviser, mest tid til å planlegge undervisningen.

Jeg har ikke begynt å søke andre jobber ennå, men det er bare fordi jeg ikke har hatt tid. Én ting er nemlig helt sikkert: Jeg kommer ikke til å gå ut i pensjon fra jobben som lektor i ungdomsskolen. Jeg klarer ikke å se for meg 20 år til med dette