Kaotisk om kunstig intelligens

På under to måneder har ChatGPT forårsaket et jordskjelv i skolen. Lektorlaget etterlyser nasjonale rammer for bruk.

Den 30. november ble ChatGPT åpent tilgjengelig, og har på få uker spredt seg med en fart få trodde var mulig. I løpet av få dager hadde tjenesten over en million brukere.

Kan Brukes Til Mangt

Denne chatboten er en stor språkmodell som kan generere unike tekster av nær sagt hva som helst. Skriv spørsmål og få tilbake svar som kan brukes i diktanalyse, eller til å skrive en takketale. Du får definisjoner av ord og uttrykk, hjelp til å formulere setninger og til å stave ord korrekt. Den kan gi en kort sammenfatning av en komplisert tekst, og den kan oversette fra et språk til et annet. Du kan til og med be chatboten svare i en bestemt språkstil.

Kunstig intelligens har vært tilgjengelig i flere år, men med ChatGPT ble det gjort et stort byks i brukervennligheten. Nå kan du spørre og få svar på eget språk. Flere liknende tjenester ligger i startgropa, og det er all grunn til å tro at de raskt blir bedre og mer avanserte.

MENNESKE ELLER MASKIN?

ChatGPT er trent i store datamengder, og opplært til å se mønstre i språk, vanlige formuleringer og fraser, slik at den kan kommunisere med naturlig språk og levere velformulerte svar.

Nettopp derfor er det vanskelig å avdekke om en tekst er skrevet av en elev eller av en maskin. Hva skjer da med vurdering av elevers arbeid, og hva vil dette betyr for gjennomføring av eksamen? Og ikke minst – hva vil dette gjøre med elevers vilje og dermed evne til å produsere egne tekster uten slike lett tilgjengelige hjelpemidler?

Flere lærere og lektorer har ytret sine reserva-

HELLE CHRISTIN NYHUUS

sjoner, mens andre er begeistret over mulighetene som åpner seg. De fleste ser at dette kan åpne for mye spennende undervisning, men er tydelige på at denne nye teknologien kan og må styres.

BER OM FELLES FØRINGER

– Skolene må få vite hvordan de skal forholde seg til ChatGPT, snarest, sier Helle Christin Ny-

MULIGHETER: huus. Lederen i Norsk Lektorlag krevde i januar at kunnskapsministeren må på banen.

ChatGPT åpner for store muligheter for elevene, men vekker også bekymring. Illustrasjonsfoto fra Oslo Handelsgymnasium. Foto Eva Rose.

– Våre medlemmer klarer å ta ansvar for undervisningen i klasserommene, men de etterlyser overordnede nasjonale rammer og føringer når det gjelder denne teknologien, fordi det berører så mange ulike problemstillinger innenfor skole og undervisning, sier Nyhuus.

KUNNSKAPSDEPARTEMENTET

Hun mener dette berører alt fra hvordan vi jobber med at elevene skal utvikle grunnleggende ferdigheter, til kvaliteten og troverdigheten på vurderingene når man som lærer ikke vet om det er elevens eget arbeid som er levert.

– Vi må ha like rammer nasjonalt, og dette må på plass raskt, sier hun.

Udir Stenger Nettet

Utdanningsdirektoratet besluttet 12. januar at kandidatene ikke lenger skal ha tilgang til åpent internett til eksamen fra våren 2023. I syv ulike studieforberedende programfag har kandidatene de siste årene hatt tilgang til åpent internett.

– Siden teknologien er ny, har vi foreløpig lite kunnskap om hvordan dette påvirker sensuren. På sikt ønsker vi å prøve ut hvordan denne teknologien kan benyttes i opplærings- og vurderingssituasjonene, skriver Utdanningsdirektoratet på sine egne nettsider.

Kunstig intelligens skaper debatt

På de neste sidene har vi samlet noen meningsytringer om temaet

Barbara Anna Zielonka

Ser mest muligheter

Seniorrådgiver ved Oslomet og lektor ved Nannestad vgs. Har laget innføringskurs i ChatGPT for lærere, og har uttalt at det er et hav av muligheter som åpner seg med ChatGDP.

– ChatGPT er en spennende teknologi som kan brukes av oss lærere til å forbedre læringen for elevene og jeg mener det er min oppgave å gjøre elevene "AI literate". Ved å tilpasse læringsopplegget til den enkelte elev, å bruke teknologien som støttende programmer, og å lage interaktive læringsaktiviteter, kan ChatGPT bidra til økt motivasjon, engasjement og kanskje læringsutbytte. Men det er også viktig å lære elevene om etikken bak AI-teknologien og utarbeide felles regler for bruk av den, uttaler Barbara Zielokna til Utdanningsnytt.

Siv Sørås Valand Frykter skriftens død

Norsklektor og daglig leder i Landslaget for norskundervisning

Er det nå den levende skriften dør? spurte hun i Klassekampen 19. desember. Skal skriving fortsatt ha status som en grunnleggende ferdighet i skolen? Hvis svaret er ja, må lærerne i så fall raskt få verktøy som sikrer muligheter for KI-fri undervisning, ikke hele tiden, men når vi trenger det. Det er elevenes skrivekompetanse som trues av den kunstige intelligensen

Valås mener utviklingene innen kunstig intelligens har tatt utdanningssystemet på senga. Som leder for Landslaget for norskundervisning leverte hun nylig et brev til Stortingets

Utdannings- og forskningskomité og advarer om at den nye teknologien truer elevers skriveog leseferdigheter.

Abid Raja Erter statsråden

Venstrepolitiker

Raja etterlyste 6. januar statsråd Tonje Brennas tanker om mulighetene og utfordringene ved å bruke kunstig intelligens som ChatGPT i undervisningssammenheng. Utfordringer ved bruk av ChatGPT i skolen kan være knyttet til sikkerhet og personvern, samt at teknologien kan gjøre det vanskelig å gjennomføre vurdering av elevenes læring og trening på konsentrasjonsarbeid.

Spørsmålsinnlegget var i sin helhet forfattet via ChatGPT.

Om Personvern

Førstelektor, Universitetet i Sørøst-Norge

– Hva er det kunnskapsministeren vil at vi skal omfavne?

Jo, en splitter ny, markedsdrevet og akkurat nå gratis robot. En sånn superfin greie som etter hvert pleier å bli enten reklameinfisert eller får ulike prisnivå. Hvorfor spør ikke ministeren seg selv eller rådgiverne sine om hvorfor den er gratis?

– Skolen forvalter personvernet til elevene, og kan ikke hive dem inn gapet til lite transparent teknologi, skriver Krogh på bloggen Gammel sur lektor.

Vil lære

Leder av Elevorganisasjonen. Mener lærerne må sette seg inn i ChatGPT for å lære elevene å bruke det og vurdere kvaliteten av det som produseres.

Vemund Venn LEKTOR CHARLOTTENLUND VIDEREGÅENDE

Jeg håper vi nå får en mer tillitsskapende eksamensordning som påvirker avgangselevene i videregående til å mene at eksamen er rettferdig og sosialt utjevnende.

Skolen må få tilbake kontrollen

Dette er saken Eksamen: Den enkle og kontroversielle løsningen er penn og papir.

Forrige uke fortalte kunnskapsministeren til NRK at hun og SV skal tenke nytt rundt eksamen i videregående skole. Denne uken kom nyheten om at kunstig intelligens gjør det enda enklere å jukse seg gjennom skolegangen. Kunnskapsministeren kan benytte tenkepausen til å få på plass en eksamen der hun gir kontrollen tilbake til skolen.

Mappevurdering Nevnes

var det. Grinebiterne i skolen, lektorene, reiste kritiske innvendinger som lett kunne avfeies siden de kom fra de evige endringsvegrerne med et såkalt negativt elevsyn.

Sensorene drysset seksere over elevene som ba på sine knær om å komme opp i muntlig.

Som eksempel på hva som kan bli utfallet, nevnte hun imidlertid en velkjent vurderingsform fra grunnskolen: mappevurdering. En slik ordning gir elevene mulighet til å arbeide med eksamensmappa hjemme. Der kan arbeidene finpusses i ro og mak ved kjøkkenbordet. Noen husker ennå tilbake da forskriften for muntligeksamen ble forandret. Sosialistisk Venstreparti kalte daværende ordning en nakkeskuddseksamen. Retorikken var gyldig i de tilfeller avgangseleven fikk spørsmål om for eksempel Hedda Gabler i stedet for Vildanden. Eller trettiårskrigen i stedet for en annen krig. Eleven skulle med andre ord helst få spørsmål om det hun kunne. Sosialistisk Venstreparti fikk etter hvert gjennom en endring i forskriften til lokalgitt muntlig eksamen. Elevene fikk nå ta med et gitt tema hjem, komme tilbake, holde framlegget og så var eksamen ferdig. Og sånn ble det. Jubelen sto i taket i gangene utenfor eksamenslokalene. Sensorene drysset seksere over elevene, som ba på sine knær om å komme opp i muntlig. Hadde Sosialistisk Venstreparti nådd klimaks i elevvennlighet? Eller var det for godt til å være sant? Jo, det

Hovedinnvendingen var imidlertid at den nye modellen trakk inn elevenes sosiale bakgrunn. Elever som gjennom skoleåret var å regne som middelhavsfarere, briljerte i PowerPoint-presentasjonene. Selv om eleven ble vag når sensor stilte noen spørsmål helt på tampen, kunne ikke det skygge over et briljant framlegg der kandidaten så til de grader hadde «løftet seg selv». I dag vet vi at situasjonen hjemme var avgjørende. Det hjalp med noen universitetsgrader rundt kjøkkenbordet.

Samfunnet F R Et Tillitsproblem

Etter et framlegg jeg en gang vurderte til karakteren to, fikk jeg en vekker. Eksamenskandidaten sa da til meg: «Mamma begynte å jobbe etter ungdomskolen, og pappa har flytta.» Han hadde gjennomskuet gledeshylene. Samfunnet får et tillitsproblem når 18–19-åringer innser at skolen, med eller uten viten, lar foreldrenes ressurser få innflytelse på karakterene deres. Jeg håper vi nå får en mer tillitsskapende eksamensordning som påvirker avgangselevene i videregående til å mene at eksamen er rettferdig og sosialt utjevnende. Elevenes bruk av kunstig intelligens gir skolen enda en ny utfordring med fare for å miste kontrollen. Skal skolen få til en mer etterrettelig vurdering, må vi ha en ordning som ekskluderer muligheten for å bruke kunstig intelligens. Løsningen er like enkel som kontroversiell: tilbake til skoleeksamen der nettet overvåkes, eller den vanntette løsningen: penn og papir.

Siden årtusenskiftet har skoleverket satset nærmest ukritisk på skjermteknologi, på noe man kaller «det digitale klasserommet». Denne satsingen preges av en kunnskapsløshet og en tankeløshet som bør uroe oss. Nå skjerpes situasjonen. Selskapet OpenAI, som ifølge The Economist ledes av en viss Sam Altman, har lansert en skriverobot kalt ChatGPT. Den kan litt av hvert. Den kan forklare hva klasseskiller er, den kan gjøre rede for investiturstriden, og den kan tolke dikt av tømmerhuggeren Hans Børli. Foreløpig kan den ikke dikte som Børli, men sikkert som de fleste av oss andre, vi som ikke er stort mer følsomme enn hogstmaskiner. Alt det som vi humanister trodde vi var alene om, kan den tilsynelatende gjøre, eller i alle fall etterape. Den kan til og med gi en i overkant rund fremstilling av Martin Heideggers syn på teknologi. Konklusjonen lyder slik:

Samtidig peker Heidegger på at teknologi ikke er noe vi kan unngå eller ignorere, men at vi i stedet skal finne en måte å integrere den på, så den understøtter våre menneskelige verdier og forhold til verden. Han [Heidegger] oppfordrer oss derfor til å tenke kritisk over teknologiens rolle i våre liv og søke etter en balanse mellom å utnytte teknologiens muligheter og samtidig bevare vår tette forbindelse til verden og hverandre.

DET ER LOV Å HÅPE, om ikke på en sannhetens time for teknologisatsingen i norsk skole, så i alle fall på en smule ettertanke og besinnelse, eller «kritisk tenkning», som ChatGPT og Kunnskapsdepartementet er enige om å kalle det. Det står nemlig i læreplanene at elevene skal lære kritisk tenkning. Om dette også skal være et ideal for lærere og skoleledere, er mer usikkert, i alle fall når IKT står på tapetet.

Oversettelsesteknologien har allerede lenge besværet lærere i fremmedspråk og nynorsk. Den nye skriveroboten har vakt enda sterkere bekymring, for nå rammes skriveopplæringen i hovedmål, nå rammes kjernen i det som siden annen halvdel av 1800-tallet har vært det sentrale dannelsesfaget i skolen: norsk.

DET ER ALTSÅ STILSKRIVINGEN man er bekymret for. Fra offisielt hold heter det rett nok ikke lenger stil, men det er likevel fremdeles stil elevene skriver. Hvorfor skriver vi egentlig stil? Inga Strümke, som forsker på kunstig intelligens, forklarer det greit i et intervju i Morgenbladet den 16. desember: for å bli flinkere til å skrive. Stilskriving er altså en øvelse. Målet er ikke å produsere en stil, men å øve på å skrive, som forresten også er å øve på å tenke. Slik er det gjerne med universitetsoppgaver også, masteroppgaver eller til og med hovedoppgaver. De fleste av dem er det bare så vidt at sensor orker å lese, og mor og far er gjerne allerede for lengst fremmedgjort. Das ist auch gut so, som Klaus Wowereit, tidligere ordfører i Berlin, uttalte da han hadde kunngjort at han var homofil. Jeg er hjertens enig. Det er godt slik. Antagelig er det først i skjæringspunktet mellom hovedoppgave og doktorgradsarbeid at vi tenker annerledes.

Her ligger forresten en sannhet begravet. Kunstig intelligens kan medføre at de humanistiske fagenes umiddelbare nytteverdi reduseres. Hvorfor studere fransk når roboten kan oversette minst like bra? Hvorfor studere jus når roboten har langt bedre oversikt over lover og rettspraksis? Til det kan man svare at de humanistiske fag har sin umiddelbare egenverdi i behold. «Man was made for joy», som det så forfriskende heter hos romantikerne. Studiet av fransk gir Gry og alle dem som lærer Gry å kjenne, glede. På lang sikt gir det nytteverdi: Et samfunn blir aldri klokere enn sine borgere. Det ville være ille om ingen nordmenn lenger lærte fransk. Da er vi blitt dummere, mindre kritiske. Vi kunne forresten sagt det samme om ma- tematikk og alle dem som kan regne uten kalkulator. De gir livet sødme.

I TILLEGG SKAL MAN TØMME ET beskere beger. Elevene skriver ikke stil bare fordi de skal utvikle seg, men også fordi de skal få sine faglige ferdigheter bedømt. Sosiologen Niklas Luhmann understreker i sin bok om samfunnet og dets system for oppdragelse, Die Erziehung der Gesellschaft, at skole ikke alene handler om opplæring, men også om utvelgelse. Ved avslutningen av opplæringen setter lærerne karakterer for å rangere elevenes faglige prestasjoner før opptak til høyere utdanning. Det er ikke den oppgaven lærere flest liker best. Mange opplever det nok tvert imot som en belastning. Det er likevel en del av jobben, og i det norske systemet med standpunktkarakterer en ganske betydelig del av jobben.

Grunnleggende sett finnes det antagelig to former for vurdering. Den ene er å gi elevene mange spørsmål, gjerne med stigende vanskelighetsgrad. Dette kan kalles analytisk vurdering. Man plukker faget fra hverandre i dets minste bestanddeler. Å lage en slik prøve er arbeidskrevende, men til gjengjeld er den ganske lett å rette, i mange tilfeller kan det endatil gjøres maskinelt. Den andre er å gi åpne oppgaver, for eksempel stiloppgaver. Dette er i motsetning til den analytiske vurdering en sammensatt vurderingsform. Å lage gode stiloppgaver er egentlig ikke vanskelig, det var i alle fall ikke det før siste store skolereform, men det er ganske vanskelig å sette rett karakter, dog ikke så vanskelig at åpne oppgaver bør avskaffes, tvert imot. Det er en annen diskusjon. I denne omgang kan vi slå fast at det i kvalifisert forstand likevel betyr noe hva elevene har produsert. De skal ha karakter på det de har skrevet. Dermed ser det ut til at vi kan konkludere. Elevene skriver stil fordi de skal lære å skrive, og fordi lærerne må sette karakter.

Spørsmålet blir så hvordan vi helst bør skrive stil, hva slags oppgaver elevene bør få, og under hvilke betingelser de skal besvares. Mange vil gjerne at skolen og stilskrivingen skal ligne mest mulig på noe de kaller det virkelige liv. Det virkelige liv er visstnok blitt komplekst. Derfor bør elevene få komplekse oppgaver. Slik lyder i alle fall skoleverkets gjeldende definisjon på kompetanse: å mestre komplekse utfordringer. Hvem vet om ikke det er feil. Livet, det virkelige livet, er fullt av enkle oppgaver og enkle spørsmål som det er vrient å løse, som hver ny generasjon må løse på nytt, og som man gjerne kan ta seg tid til å plundre med i skolen også. Jeg gir noen eksempler på eldre eksamensoppgaver hentet fra Egil Børre Johnsens doktorgradsavhandling om artiumsstilen: Forstandig og uforstandig godgjørenhet (1884), Flodenes betydning for den materielle og aandelige kultur (1894), Fordelene ved at bo i en stor by (1895), Kvindens stilling i samfunnet før og nu (1910), Gjør rede for de viktigste sakene som Henrik Wergeland kjempet for, og de idealer som lå til grunn for hans kamp (1940), Et drama av Henrik Ibsen. Gjør greie for innholdet og de tanker som knytter seg til det (1945). Dette er altså eldre eksamensoppgaver i norsk fra den tiden da man skrev under strengt tilsyn og uten andre hjelpemidler enn blyant og kladdeark, penn og innføringsark.

ER DU SOM MEG, KJÆRE LESER, da funderer du nå på hva du ville svart, på om du hadde klart det. Å kunne gjøre greie for flodenes betydning for den materielle og åndelige kultur med utgangspunkt i eksempler fra fjern og nær geografi og historie, det hadde vært noe. Å skrive hovedstil i 1940 om de viktigste sakene som Henrik Wergeland kjempet for, de idealer som lå til grunn for hans kamp, om trykkefrihet, kanskje, norskdom eller kampen for å få fjernet jødeparagrafen, det hadde vel og vært noe. Det krever kunnskap, og det krever holdning. Så vet vi hva dannelse kan være. Oppgavene er enfoldige nok. Dybden ligger der som mulighet i svaret, som en mulighet i skriveren selv.

Så er det dette med omstendighetene. I det virkelige liv er det ifølge de seneste etterretninger fra VU et himla leven med kaffemaskiner og grønn te, yogarom og prosjektarbeid, åpne kontorlandskaper, telefoner som kimer, doble skjermer og lynraskt nett samt stadig mer potent kunstig intelligens. Antikvariatet er solgt. Ingen gidder lenger å vente på gamle Gøran som fortsatt kladder. Menneske og maskin er melange. Det meste er et tastetrykk unna, både det man trenger, og det man ikke trenger, de digitale ordbøkenes tukt så vel som tabloidavisenes fristelser. Slik er kunnskapsøkonomien i høykostlandet Norge. Det gjelder å henge med, men er det så sikkert at det er under slike omstendigheter, på slike premisser, man best lærer å skrive, enn si tenke?

I skolen har det tradisjonelt gått annerledes for seg. Skole er noe for seg selv. Skolen er en særegen institusjon med sine egne lover og sine egne skikker. Nedfelt i disse lovene og skikkene finner vi det noen har kalt krystallisert visdom, institusjonaliserte erfaringer. Skole handler om å ta elevene ut av det virkelige liv, ut av arbeidslivet mer enn noe annet, om å sperre dem mer eller mindre frivillig inne i en kunstig og rigid verden. Det er en produktiv slags fremmedgjøring. Man lærer verden å kjenne fordi man får den på avstand, fordi man reduserer virkelighetstrykket. Det har vært en suksess. Det moderne Norge er visst nok en suksess, og det er fordi den moderne skolen er en suksess. Ikke bare.

Ingen som har forstand

EN AV SUKSESSOPPSKRIFTENE ER det som tidligere uten omsvøp ble kalt isolering. Det høres fælt ut, men poenget er at man lar elevene utvikle seg ved hjelp av begrensninger. De blir med jevne mellomrom overlatt til seg selv med tilgang til bare et minimum av hjelpemidler, penn og papir, kanskje, eller tastatur og tekstbehandlingsprogram. Så sitter de der, overlatt til sitt indre liv, utlevert til sin egen hukommelse. Slik kan man lære å skrive og tenke. Slik kan læreren få satt riktig karakter. Ikke bare slik rett nok, i et moderne norskfag må man i tillegg arbeide på andre måter, det gjorde man forresten før og, men også slik.

Noen av oss husker det nok som litt deilig å sitte slik i fred og fundere. Resultatet blir ikke nødvendigvis like bra som når man har tilgang til alle mulige hjelpemidler, menneskelige eller maskinelle, men det er heller ikke formålet. Skriveopplæringen har liksom skolen sine egne lovmessigheter, og disse er altså ikke de samme som kontorlandskapets.

Skoleverkets satsing på datateknologi fremstår som sørgelig lite gjennomtenkt. Man har vært opptatt av mulighetene, og det er vel og bra, men datateknologien er faktisk også en trussel. Den kan gjøre skade. Den har for mange unges vedkommende allerede gjort skade. Det er enhver opplyst borgers og enhver ansvarlig pedagogs plikt å innta en ikke avvisende, men kritisk holdning. Ingen som har forstand på personvern, bruker de toneangivende sosiale mediene i undervisningen. Ingen som har forstand på psykisk helse, synes det er bare kjekt at elevene glaner dagen lang på TikTok. Ingen som har forstand på kognitiv psykologi, mener det er en god ide å multitaske. Ingen som kan noe om tenkning, enten det nå er fordi man har bakgrunn fra kognitiv psykologi eller filosofi, tror at man kan unnvære innlæring av faktakunnskap fordi man har et digitalt oppslagsverk i brokbåndet. Faktakunnskap er tenkningens infrastruktur. Uten den kommer man i tanken ingen vei. Ingen som har forstand på lesing, tror at lesing på skjerm er like bra som lesing på papir. Bare uopplyste tror at det går like greit å lese Ibsen når man har alt annet et tastetrykk unna.

Til gjengjeld kan man kanskje la seg friste til å mene at det ikke er så viktig med Ibsen. Norsk er jo så mye mer enn Ibsen, kunstig intelligens for ek- sempel, samhandlingen mellom menneske og maskin. Den må vi se nærmere på. Og så må vi analysere den nye reklamen for melk. Kanskje er det ikke så viktig med lesing heller. Læring er jo så mye mer enn lesing. Og hva med skriving? Kanskje vi kan ta det muntlig i stedet? Eller lage en video? Og forresten er vi ikke så nøye med reklameforbudet i skolen lenger. Noen burde undersøke hvor mye reklame en gjennomsnittlig elev utsettes for i løpet av en skoledag. Det er nok litt. Det ene tar det andre, og til slutt sitter vi der fattige på kultur, især motkultur. Vi som en gang var så rike på motkultur.

PÅ KOMMANDOHØYDENE I SKOLEVERKET har man altfor lenge agert nærmest som om man ikke har noe land å forsvare, som om skolen ikke allerede har noe verd å bygge videre på, som om det vi har oppnådd, ikke var noe bra, som om det eneste som kan redde oss, er oppbrudd og endring, paradigmeskifter og kreativ destruksjon, som om vi bare må gi oss hen og la noen andre sette standard, for eksempel våre egne projeksjoner om fremtidens arbeidsliv. Konkurransestatspedagogikk, tror jeg danskene kaller det. Og det er ikke ment som ros.

Skoleverket trenger en nasjonal strategi for røkt av skriveopplæringen. En kan ikke la alt flyte. Foreløpig ser det dessverre ut til at både Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet fortsetter i samme lei som før. Man reduserer problemet til et individuelt og ikke et systemisk problem. Det skal løses med økt digital kompetanse. Elevene, men vel især lærerne, må få bedre digital kompetanse, heter det seg. «Digitaliseringen er», som Sindre Lysø i Kunnskapsdepartementet påpeker i et intervju med NRK 21. desember, «kommet for å bli». «Ny teknologi krever at vi følger med.»

Ketil Magnus Dokset Cand.philol.

Det er sant, men bare så lenge det å følge med ikke innebærer at vi forsømmer skriveopplæringen, så lenge vi ikke prisgir skolens moralske arv, så lenge vi ikke forråder skolens institusjonelle egenart. Vi risikerer ellers å havne i bakevja, ikke digitalt, men kulturelt. I ovennevnte intervju med Inga Strümke synes dette å bli bekreftet. Med ChatGPT møter vi ifølge Strümke såkalte alignment problems, teknologi «som er så kraftig at den i praksis hindrer oss i å nå målene våre», en teknologi som altså setter oss tilbake. Vi ønsker ganske sikkert at alle skal lære å regne uten kalkulator, og vi ønsker ganske sikkert at alle skal lære å skrive uten skriverobot. Det lar seg fremdeles gjøre. Skolemyndighetene må sørge for at det skjer. Det er ikke slik at ny teknologi forandrer alt. Også i skolen må vi lære oss å skjelne mellom teknologi som skjebne og teknologi som valg, mellom det som er nødvendig, og det som er ønskelig.

Inghill Johansen NORSK FORFATTER OG LÆRER PÅ DRAMMEN VGS

Jeg skulle ønske jeg var Magnus Carlsen. Det vil si at jeg kunne reise meg og gå. Jeg skulle ønske at det fikk stor oppmerksomhet, det at jeg gikk. Overskrifter i avisene, innslag på tv. Hun gikk! Hvorfor? Og jeg skulle svart. Juks.

Få oss av for faen!

Det jukses. Det tilrettelegges for juks. Og ingen løfter en finger. For det er ikke sjakk som spilles her. Det er skole. Det er nynorsk, elevene sitter ved pultene, bøyer hodet, flytter på seg, krummer ryggene, litt sånn som Magnus Carlsen også sitter, ulenkelig, bøyd. Men det er ikke brikker som flyttes på et brett. Likevel er det en kamp som pågår, en kamp om inntakspoeng, en kamp om framtid. En gevinst som er enda høyere og mer lukrativ enn den du får av å vinne et parti sjakk, egentlig. For gevinsten er i ytterste konsekvens et helt liv, en døråpner til et lukket studium, høyere lønn, et finere hus, større muligheter. Det dreier seg ikke om å flytte konger og dronninger rundt på et brett, det gjør ikke det. Det dreier seg om å bøye dem riktig, på nynorsk. Ei dronning, fleire dronningar. For selv om det er et hunkjønnsord, blir det bøyd som hankjønn. Det er regler å følge, det er unntak, det er ting å lære seg, noe å forstå.

Hjelp Til Vinne

En feilfri nynorsk kan ikke sikre deg en femmer, det kan den ikke. Men en firer, kanskje. Du må fortsatt ha et innhold, kunne strukturere og bygge opp. En innledning, en hoveddel, avslutning. Liksom en sjakkspiller må kunne bygge opp et forsvar, et angrep, en avslutning. De ulovlige hjelperne kan ikke hjelpe deg med å tenke, kan ikke lage innholdet, men de kan gi deg gode råd, avgjørende råd, som får deg til å velge riktig, vinne spillet. Og Magnus Carlsen reiser seg altså og går, det er en protest mot juks. Mot det som ødelegger spillet. Eller det er et forsvar mot hans tenking, hans egen hjerne, hans egne trekk. Hans egen person? Hans egen

Dette er saken identitet. Alt det som er han? For sånn kunne man også se på det.

Det er menneskets evne til å tenke selv og ta egne valg som står på spill.

I høst fikk vi høre om de små duppedittene sjakkspillerne plasserte innerst i øregangene eller på andre unevnelige steder på kroppen, så langt inn at de uansett ikke syntes. Det ligner nesten en operasjon, men det er ingen kniv til stede, bare digitale signaler og sjakkspillerens hjerne som innhenter og tolker signalene, og sjakkspillerens hender som utfører trekket. Strekker seg fram, tar om brikken, flytter den. De digitale signalene er ikke med i spillet, og de syns ikke. De er ulovlige. Men de hjelper. Og eleven som sitter på pulten sin, hen har skrevet fire sider nå, på bokmål, legger fingrene på tastaturet, finner programmet Apertium, som kan oversette alle de fire sidene om til perfekt nynorsk. Hen har ingen duppeditter festet til kroppen, det er ikke nødvendig, for eleven har fri tilgang, nettet ligger åpent med Viken har det blitt umulig å stenge. Selv når eksamensdagene kommer i mai, vil det være umulig, sier man.

Og S Er Det Bare

Å KLIKKE ...

Jeg leste forresten nettopp at heller ikke i år har Staten klart å nå målet sitt om å bruke 25 prosent nynorsk i forvaltningen. Det er utrolig. For dette programmet er laget for dem. Det er laget for at Staten skal kunne putte sine bokmålsskriv inn og få dem ut på nynorsk. Staten har selv bekostet det. For å oppfylle kravet de har satt til seg selv. Om ikke Staten kan klare det, så kan Staten spørre enhver tredjeklassing på videregående om hjelp. For det er rett og slett et glimrende program. Du må riktignok ha en tekst å legge inn, noe du har skrevet. Men det har Staten, og det har eleven. Og så er det bare å klikke og dermed kommer teksten ut så blank og fin og korrigert som bare det. De små snittene og kuttene er ikke forbundet med noe smerte og koster ingenting, de er gratis, programmet er gratis. Det eneste eleven kan frykte, er at hen blir oppdaget. Men det skal mye til. Det tar bare et sekund eller to, så er det gjort. Og den som leser besvarelsen, ser at det er noe som har skjedd, den som leser besvarelsen, kan nesten ikke tro det, og tror det heller ikke. Og den som leser, setter en karakter, karakteren åpner kanskje en dør, men den knirker.

HVA

ER LÆRDOMMEN?

For hva har eleven lært? At det er dette som må til. Et program. Noe ekstra å støtte seg til. Og så bare kommer det. Programmet. Det er her nå!

Hjelpemiddelet over alle hjelpemidler. Og dette programmet tar virkelig luven fra alt verden til nå har sett. Noe sånt du bare drømte om som liten. En robot som løser alt for deg. Nå trenger ikke engang eleven som fortsatt sitter ved pulten i år 2023, å ha en tekst, ikke på noe språk. Ikke i noe fag. I ytterste konsekvens trenger ikke engang eleven ha et språk. For det ordner OpenAl opp i. Alt eleven trenger, er å legge inn en bestilling, et oppgavespørsmål. Og svaret kommer ut. I et dempet, artikkelpreget språk, så vidt jeg kan se. Til og med med en refleksjon til slutt, sies det. Et slags siste bevis for at man kan tenke selv. At man er kritisk. For det er det som er målet med all utdanning. At man skal kunne tenke selv. Reflektere. Men nå trenger man det kanskje ikke lenger. Det blir ikke nødvendig. Dette programmet er helt nytt, og det ropes et varsku fra alle kanter. Om at det er demokratiet og hele menneskets evne til selv å tenke og ta egne valg som står på spill nå. Om det virkelig er slik, at valget mellom å la all vår tenking og refleksjon styres av digitale løsninger som avgir bedre svar på det meste enn de fleste av oss, og iallfall er mer lettvinte for en 17-åring eller 18-åring å bruke, må vi i det minste få kunne skru av nettet når vi som fagpersoner mener at vi trenger det. Det er ingen som sier vi skal tilbake til papir og blyant. Men det er noe som heter å områ seg. Det er et gammelt uttrykk. Noe en gjorde når en trengte å skaffe seg oversikt.

RIKTIG BØYNING: Det dreier seg ikke om å flytte konger og dronninger rundt på et brett, det gjør ikke det. Det dreier seg om å bøye dem riktig, på nynorsk. Ei dronning, fleire dronningar.

For det er det som er målet med all utdanning. At man skal kunne tenke selv. Reflektere. Men nå trenger man det kanskje ikke lenger.

En gang, i et legendarisk tv-innslag for noen år siden, det var da Hans W. Steinfeld ennå opererte på tv-skjermen, han sto i en khakifarget jakke ute i felten med propper i ørene og skrek: «Få meg på for faen», for han hadde ikke fått forbindelsen, han skulle formidle en viktig nyhet til de hundretusenvis av seerne som satt og ventet. Han hadde en jobb å gjøre. Så han skrek. Vi skriker også. «Få oss av for faen!» Vi har en jobb å gjøre.