Page 1

Gull og grønne ørkener

Tredje reisebrev Nicaraguabrigaden Våren 2013


Innhold Gull og grønne ørkener............................................................2 Eventyrets slutt........................................................................4 Kart........................................................................................7 En dag i Kahkabila..................................................................8 Oljesøl..................................................................................10 Den enes brød, den annens død..............................................12 Jeg synes du er en løgner........................................................14 Bilder.................................................................................17 Ekte brigadefolk....................................................................21 Kanskje kommer kongen.......................................................22 Bakeren i Pearl Lagoon.........................................................24 En hilsen jeg sent vil glemme...............................................26 Grønne skoger........................................................................29 Tingki palni - takk..................................................................31 Brødfrukt og komla...............................................................33 Kjære Ingrid og Susanne!......................................................34 Veggmalerier......................................................................35

Gruppeklem. Foto: Nadia A. Aboelenein

Gull og grønne ørkener Nå er vi kommet til de siste dagene av brigadeoppholdet vårt her i Nicaragua, og sitter nedgravd i infomasjonsarbeidet og tenker over all den tiden som er gått. Alle møtene vi har hatt og alt vi har lært skal sammenfattes og bearbeides slik at resten av verden kan få se det. Vi har vært tilbake igjen i landsbyene våre siden sist, men flere har også brukt tid i Kukra Hill for å finne ut hvordan palmeoljeplantasjen der påvirker omgivelsene. Hele oppholdet vårt ble avsluttet med en ekte Nicaraguaturne: Bluefields - Santo Domingo - Managua - Bonanza - Bosawas/Musawas - Bilwi (Puerto Cabezas) - Bluefields. Det var en tur vi ikke kunne vært foruten. Vi fikk komme nært innpå problemstillingene rundt gullgruver i Nicaragua og oppleve det enestående naturreservatet Bosawas med sin mayangnabefolkning og trussel om avskoging. I tillegg fikk vi møte miskitoene som kjemper for sin sak og sitt land: Moskitia. Vi har lært at Nicaragua er så mangfoldig som folket og skogene det rommer, og forstått hvilken utfordring det er å opprettholde den rikdommen som mangfoldet er i møtet med ulike interesser. Urfolket presses stadig fra ulike kanter, men vi møter også de som har gjort seg nytte av autonomilovverket og vinner fram. For skogen er kanskje situasjonen enda vanskeligere. Den kan ikke kjempe sin egen kamp, men er avhengig av beskyttelse, både av de som bebor dem og av krefter utenfra.

2

Takk til: Mathilde G. Vikene for forsidebilde. Sunniva Johansen for baksidebilde. Elise Øksendal for tegning/kart. Sunniva Johansen med flere for bildet på side 34. Hele redaksjonen for gode tekster, bilder og godt samhold. Koordinatorer Ingrid og Susanne for mye moro og flott politisk program. Brigadestyret og prosjektleder Elin i LAG Norge for godt samarbeid.

Redaksjonen: Gro Malene Vestøl (red.) Mathilde Gabrielsen Vikene (red.) Julie Kalveland (medred.) Ingrid Aass (medred.) Sunniva Johansen Nadia Andvig Aboelenein Johanne Veiteberg Line Bellingmo Johnsrud Elise Øksendal

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om sosiale bevegelser og politisk kamp i Latin-Amerika. Vi jobber med grasrotorganisasjoner som jobber for politiske alternativer på kontinentet.

3


Eventyrets slutt

Språkstudentene i Kahkabila

Brigadistene har opplevd og lært mye, og blitt godt kjent med kulturer som før var helt fremmede for dem. Siden sist har de tilbragt en ny måned på landsbygda, selv om noen også har sneket seg inn til Pearl Lagoon og Kukra Hill for å bli bedre kjent med palmeoljeplantasjen der. De siste ukene i Nicaragua har blitt brukt til å bli bedre kjent med den nordlige autonome regionen, RAAN, gjennom mange interessante og spennende møter. Tusen takk for følget! De hvite kunstnerne hos garifunaene Superduoen fra Orinoco har i velkjent stil surfa gjennom hverdagen på landsbygda. Timene har sust forbi med bading, seiling, fisking, maling og småpjatt med lokalbefolkningen. Døde rotter under senga og kakerlakker på do har ikke satt en stopper for det gode humøret. Nå pakker snart paret sekkene og setter snutene mot Norge. På gjensyn o’vakre karibiske kyst. Ingrid og Line. Foto: Maria Jose Mercado

Brigadens smånomadiske trio har siden sist besøkt flere gårdsfamilier og hatt et lengre opphold på deres elskede skole Wawashang. To av tre har vært utsatt for litt uvanlige skader da Julie slo hull i hodet (ikke så ille som det høres ut som) da det landa en stein på det og Nadia fikk verdens største kul du hun smart nok tok imot ballen med leggen i stedet for hansken da de prøvde seg som softballJulie og Mathilde. Foto: Mathilde G. Vikene spillere. Mathilde har derimot holdt seg frisk og loppene har stort sett holdt seg unna dem alle. Ellers har tida gått med til lange ettermiddager i kokosåkeren. Til og med Nadia spurte om fri fra snekkertimen for å få bli med. Mens Mathilde har lært seg å åpne sin egen kokosnøtt, har Julie fått prøve å thieve pine. Trioen klarte også å lure de fleste av sine medbrigadister til å komme på fest på skolen, og det ble dans så svetten rant til heftige karibiske rytmer.

4

har lært å sette pris på en lagune hvor vannet bare rekker opp til magen. De har blitt tatt med storm av barna i Kahkabila og har sprunget pusten fra seg for å leke med dem. På skolen har de etterlatt seg et veggmaleri til glede for alle som ivrig har fulgt med på hvert penselGro Malene og Elise. Foto: Sunniva Johansen strøk. Endelig har de begge fått halt opp hver sin fisk, eller inska som det heter på miskito. De har fått skikkelig smaken på kokosvann, kokosbrød, kokos i suppa, og er kraftig misunnelige på alle som har kokospalmer. Og ikke minst har de blitt tatt med på den mest spektakulære utflukten av de alle: nemlig til småøyene Pearl Cays, aka paradis. De har virkelig lært seg å like Kahkabila! Kirkegjengerne på Rocky Point rasper fremdeles kokos, men har i tillegg blitt vant til å spise med hunder, gå på do med en verpende kalkun, slappe av blant griser og dusje med haner. Å våkne opp med kakerlakker og biller i hendene er derimot ikke like akseptert. De er enige med Johanne og Sunniva. Foto: Johanne Veiteberg brøleapene om at regntida er kjip, selv om det er godt med litt kjøligere temperatur og å kunne slappe av mens arbeids- og insektsskada hender og føtter heler.

Vil du også dra på solidaritetsbrigade? Brasil venter på deg våren 2014! Søknadsfristen er 1. november 2013. Ta kontakt på: brigade@latin-amerikagruppene.no tlf: 22 98 93 21 www.latin-amerikagruppene.no

5


Kom på solidaritetsfestivalen!

15. juni inviterer Latin-Amerikagruppene i Norge alle engasjerte sjeler til Dattera til Hagen! I år har vi henta inspirasjon fra den verdige kampen som Zapatistbevegelsen og andre grasrotbevegelser i Mexico kjemper for global og lokal rettferdighet og autonomi. Verden over er ulike kunstuttrykk en viktig stemme i kampen for sosial rettferdighet. Kunst og kultur kan bryte ned begrensninger i ytringsfriheten. På festivalen feirer vi kunst og kultur i sosiale bevegelser. Det blir workshops, apell, debatt, dokumentarfilm, byttemarked, bokkafé, eventyrstund, zapatisteffekter til salgs, piñatafest og ikke minst konserter: BOCA FLOJA (Mx) THE CHRISTIANS (No) DJ RAMONA (No/Mx)

Velkommen! ¡Lucha sigue! 6

7


En dag i Kahkabila ilien allerede var i full sving med dagens gjøremål. Morgenen og formiddagen er den mest aktive tiden i døgnet. Da går som oftest turen enten ut til gårdene for å dyrke jorda og for å hente dagens grønnsaker, eller så går turen ut i dohrien for å prøve seg på fiskelykken. Klesvasken må også tas og dette er arbeid som ofte tar flere timer.

Gro Malene Vestøl gro.m.vestol@ gmail.com

Jeg og Elise har tilbragt nesten to måneder i miskitolandsbyen Kahkabila. Landsbyen ligger en times pangatur fra Bluefields og huser ca. 850 innbyggere. Oppholdet i Kahkabila har bydd på mange nye opplevelser og erfaringer. Det har gitt muligheten til å bli kjent med en ny kultur og en helt ny hverdag.

Jeg fikk prøvd meg på alle disse arbeidsoppgavene. Fisking var blant mine favoritter. Tidlig en morgen seilte Elise, Roberto og jeg ut fra landsbyen. I en ustabil liten dohri som hadde et seil laget av noe som ligner en sort søppelsekk, seilte vi langt ut på lagunen. Selv om fisken ikke bet på fiskelinen min denne gangen var det fint å tilbringe formiddagen i sola ute på lagunen. Turen ble komplett da lunsjen ble reddet av Elise og vår fiskervenn Roberto, som begge fikk to

Livet i landsbyen følger sola og dagen starter ved soloppgang i seks-tiden. Det hendte likevel at klokken tikket over halv syv før jeg kom meg opp fra plankesengen. Følelsen av at jeg hadde syvsovet kom ofte krypende da jeg fant ut at fam-

Mann som seiler i dohri. Foto: Gro Malene Vestøl

8

fisk hver. På vei tilbake til landsbyen ble våre padleferdigheter virkelig utfordret, da vi fikk motvind og måtte padle hele veien tilbake til landsbyen. En god treningsøkt og en fin tur var det!

abila. Mange av husene i landsbyen har strøm, men ute finnes det ikke mye lys på kveldstid. Mørket har fått en annen betydning og etter å ha blitt kjent med innbyggernes store engasjement for månens syklus og lys, har dette begynt å oppta meg også. Elise og jeg avsluttet ofte kvelden med å dra ned til brygga og se på stjernene og lese historier. Når klokken ble åtte-halv ni begynte det å bli sent, og det var på tide å legge seg.

Avhengig av om det er mye fisk i lagunen eller ikke, består dagens lunsj som oftest enten av ris og bønner eller rondon. Rondon er en fiskesuppe med ulike typer grønnsaker som kokes og serveres i kokosmelk. Til frokost og kvelds kunne maten variere noe, men som regel var det kokosbrød og egg eller kokosbrød og bønner som stod på menyen. Var det mye fisk i lagunen, hendte det at ris og stekt fisk ble servert til både frokost og kvelds. Selv om kosten var relativt ensformig, ble jeg overraskende nok ikke lei av ris og bønner, og kokosbrød er fremdeles en slager. Ettermiddagene i Kahkabila er ofte rolige. Folk slapper av på terrassene sine etter noen varme timer med arbeid i solsteiken. Jeg og Elise var ingen unntak, vi har tilbragt mange ettermiddager sittende utenfor huset til en av vertfamiliene våre og hørt på musikk som ble spilt fra det store huset. I løpet av oppholdet fikk Elise og jeg oss noen nye venner. De fleste av dem var under fem år, og samholdet vårt innebar for det meste at vi løp rundt og lekte med dem og snurret dem rundt og rundt til mødrenes store skrekk. Det ble fort tydelig at ikke alle kvinnene likte at ungene lekte og herjet. Men ungenes gode latter gjorde det vanskelig å la være.

Roberte fisker stingrey. Foto: Elise Øksendal

Når klokken nærmer seg seks på kvelden begynner mørket å senke seg over Kahk-

Elise og Shaneldy. Foto: Gro Malene Vestøl

9


Oljesøl Det største handlet om den afrikanske palmen som spredde seg som en pest ut over hele naboterritoriet, Kukra Hill.

Johanne Veiteberg

Hvis man tar båt til Kukra Hill er det første man møter en flott, nymalt brygge. Det er vanlig å gå utifra at dop er en del av forklaringen når man kommer til et tettsted med fine hus her på kysten. I Kukra Hill kommer de skitne pengene fra palmeplantasjene. Velger man å komme til tettstedet med bil møter man en annen virkelighet. Det tar en halvtime å kjøre fra Rocky Point til Kukra. Veiene er grønne, men ikke fulle av liv. Palme på palme på palme skyter opp av jorda. Før palmen dyrkes brennes all jord, og når palmen har levd sitt liv er jorda udyrkbar i minst femti år. En grønn ørken.

jvnj@hotmail.com

Over Nicaraguas karibiske kyst sprer en grønn ørken seg. Kenneth Fox, min vertsfar fra Rocky Point, forteller om hvordan United Fruit Company kom til den karibiske kyst. Hvordan de kjøpte eller stjal jord, for å starte monokultiver. Tidligere var Kenneth leder for det territorielle autonome styret i Pearl Lagoon, territoriet Rocky Point tilhører. I dag jobber han i FADCANIC, en organisasjon som blant annet jobber med «agroforestry», miljøvennlig skogbruk. - “Gjennom tidene har monokultivene bestått av sukkerrør, i dag er det den afrikanske palmen som herjer.” Problemene under Kenneths lederperiode i det territorielle styret var mange.

Vil du stjele? Drepe? Uten å bli satt i fengsel? Den nicaraguanske stat gir ut frisoner i tiårsperioder. I ti år kan selskaper holde koken uten å følge loven, uten at de blir rettsforfulgt. De

Kukra hill - Åsen er dekket med afrikansk palme. Foto: Mathilde G. Vikene

10

kan gi arbeiderne luselønn, og ta fra dem arbeiderrettigheter. De kan slippe å betale skatt til staten. Ti år uten å følge nicaraguansk lov gjør eierne av plantasjene rike og ubekymrede.

jorder, og dyrker afrikansk palme der. Den afrikanske palmen ødelegger jorda, og brukes kun til å produsere olje. Folk flest kan ikke lenger dekke sitt eget matbehov, men er avhengig av å kjøpe mat. I et samfunn der flesteparten av jobbene finnes nettopp på plantasjene, er folk redde for å protestere mot lave lønninger og dårlige forhold, for de er avhengige av inntekt. Når palmeolja er ferdig fremstilt er den for dyr til at folk flest kan kjøpe den.

Kenneth smiler overbærende på spørsmål om fordelene palmeplantasjene har med seg. Har de ikke brakt penger inn i samfunnet? -” Plantasjeeierne forteller at de har hjulpet til med skole og helsevesen, men vi ser i realiteten svært lite til det. Folket jubler over de gode veiene. Veier som er bygget for å frakte palmefrukta fra plantasje til omgjøring. Hvor olja blir produsert har jeg ikke funnet sikre kilder på, men én ting er sikkert, det er ikke i Nicaragua.”

- “Vil dere ha gode veier og gatelys i Rocky Point? Dere trenger bare si ja til den afrikanske palmen!” Den costaricanske stat har satt ned foten. Sagt nei til all palmeproduksjon. Selv om dette er positivt for deres land, fører det til at investorer derifra bygger plantasjer i andre land. Nicaragua må sette en stopper for den afrikanske palma. Det handler om å bite hånda som tar fra folket maten.

Kanskje selskapene bringer litt penger inn i samfunnet, men for denne velstanden må folket betale dyrt. Kapitalistene knebler folket. De kjøper opp bøndenes

Afrikansk palme. Foto: Mathilde G. Vikene

11


Den enes brød, den annens død sisjon til industien. Det finnes noen som protesterer mot gruvedriften, men de tas ikke hensyn til. «Aktiviteten ødelegger miljøet vi lever i. Kjemikalier dumpes rett ut i grunnen og spres til elvene med regnet. Fiskene dør, menneskene sliter med hudplager og vann tørker ut.»

Line B. Johnsrud

line.b.johnsrud@ gmail.com

Den store gruvedriften i Bonanza har skapt utvikling i byen. Men arbeidsplassene, den nye veien og bedre helsetilbud gjør ikke opp for de fatale konsekvensene industrien har gjort på miljøet.

Det virker ikke som skadene gruvedriften gjør på naturen kan stoppe selskapet. Godene de får veier for tungt, og alt det positive de bringer med seg til byen veier opp for alt det de tar. De selv unnskylder aktiviteten med at det er en god symbiose, vi får og gir masse. Når man snakker med Hemco sier de at det var den gamle gruvedriften som forurenset. Etter 90-tallet ble det endring i hvordan man drev gruver. Det kom lover som påla selskaper å ta vare på miljøet og restriksjoner for hvordan kjemikalier skulle håndteres. Selv om selskapet forteller oss dette, vet vi det fortsatt finnes gruveselskaper som driver industri som ødelegger lokalmiljøet. Uten en ordentlig undersøkelse er det vanskelig å si om ødeleggelsene som er gjort i Bonanza og omegn er fra Hemco sin drift. Selv så jeg kvikksølv som brukes i foredlingsprosessen av gullet drive fritt i bakken. Det er ikke helt uskyldig gruvedrift som foregår i RAAN.

I byen Bonanza, i den nordlige nicaraguanske autonome regionen (RAAN), er det stor gruvedrift. Helt siden 1995 har det colombianske gruveselskapet Hemco vært tilstede i Bonanza og gravd ut gull. Hemco skaper mange arbeidsplasser, og er den eneste bedriften i regionen som kan gi en fast inntekt til arbeiderne sine. Dette er en stor trygghet for mange. Regionen har også slitt, og sliter forsatt med stor alkoholbruk. Sysselsettingen av lokale har hjulpet mot dette. Selskapet bidrar også til utvikling av samfunnet gjennom forskjellige prosjekter innen utdanning, sport og kultur for å nevne noen. Det er en del gode intensjoner selskapet har med tilstedeværelsen sin. De tar, og gir noe tilbake. Jeg vil påstå at grunnen til at Hemco kan slå seg til ro med sin atolthet og gode samvittighet er å unnskylde seg med alt det positive de bringer med til lokalsamfunnet, men også gjennom ignoransen til lokale i oppo-

Det finnes stemmer i området rundt Bonanza som er i opposisjon til industrien. Stemmer som ikke blir hørt. Alle de gode prosjektene overdøver motstandens stemme. Jeg kan se for meg at de ikke blir tatt seriøst på kontoret til Hemco og

12

forklares bort med at kritikerne forveksler forurensingen som skjedde før med deres industri. Hemco kaller seg selv nyskapende og miljøvennlig gruvedrift, som har hovedfokus på urbanutvikling og miljø. Selv om det er delte meninger blant lokale om gruvedriften, er det også viktig å lytte til de som «klager». Det er noen som føler de lider på grunn av industrien som har ødelagt naturen rundt de. Lytt! De var her først!

forurensede vannet. Ofte etablerer vannkraftverk seg i samme områder som gruvedriften. Dette fordi gruvedrift bruker mye strøm, og det er derfor veldig hensiktsmessig for gruvedriften å ha en elektrisitetsprodusent i nærheten. Men for elver og innsjøer er ikke vannkraft alltid like hensiktsmessig, dette kan føre til uttørking av vannet. Da sitter de lokale igjen med forurenset vann eller ikke noe vann i det hele tatt, da er det ikke mye trøst i den nye skolen de fikk av selskapet som tok seg til rette på deres land.

Erfaring viser at store gruveprosjekter gjør stor skade på miljøet. Det finnes flere eksempler på dette fra Latin-Amerika. Store utenlandske selskaper etablerer seg, av og til uten forvarsel og godkjenning fra de som bor der, og deretter ødelegger de livsgrunnlaget deres. Kjemikaliene fra produksjonen dumpes på skittent vis og sprer seg ut i vannet med regnet. Dyrelivet i elvene dør og folk blir syke av å drikke og bade i det

Jeg vet ikke om beslutningstakerne i de ødeleggende selskapene er fornektende til virkeligheten eller bare ekstremt dumme og lever i sin egen lille boble der alt er tyggis og rosa skyer. Det er i hvertfall ingen god moral de har. Kanskje ikke Hemco sine hender er like skitne som mange andres, men rene er de ikke.

Et trinn av gullvaskingen som bedrives av artesanal-gruvearbeiderne. Foto: Julie Kalveland

13


Jeg synes du er en løgner ikke minst hva slags svar jeg ønsker å få. Hjemme i Norge er jeg glad for all oppmerksomheten som har vært rundt palmeolje det siste året. Det er bra at palmeolja sakte er på vei ut av norske produkter, men akkurat her jeg er nå ser jeg ikke annet enn uendelig mange palmetrær. I Kukra Hill står det plantet hektar på hektar med afrikanske palmetrær. Til sammen sier selskapet at de har 8000 hektar. Jeg har også hørt andre tall, at det er opp mot 20 000 hektar. I disse tider planlegger selskapet å utvide med ytterligere 4000 hektar. Det er en liten grønn ørken sammenlignet med størrelsen andre slike plantasjer, men for meg er denne ørkenen altfor, altfor stor. Oljen som produseres her i Kukra Hill sendes videre til Mexico til foredleren Unilever.

Elise Øksendal elise.oksendal@ gmail.com

“Vi heter Kukra Development Corporation. Det er et navn vi bærer med stolthet, nettopp fordi det passer så godt til det vi gjør. Vi utvikler Kukra Hill.” Ottoniel Noroi ser bort på meg, slik at jeg kan nikke bekreftende til han. Jeg nikker for å si meg enig i at selskapet for afrikansk palme er med på å gjøre Kukra Hill bedre. Bare en liten time utenfor Bluefields ligger landsbyen Kukra Hill. Her er gatene asfaltert, til forskjell fra omtrent alle andre landsbyer i området. Jo, det ser finere ut her, det er sant. Det stemmer at veldig mange har en jobb å gå til nettopp på grunn av plantasjen. Likevel er det vanskelig å late som at jeg synes afrikansk palme er like flott som det Otto synes det er. Skepsis til afrikansk palme Jeg føler meg litt som en spion der jeg sitter i bilen til Ottoniel på vei til kontoret hans på plantasjen. Jeg er sammen med tre andre medbrigadister, Line, Gro Malene og Ingrid. Vi har tatt på oss et lite miniprosjekt med å utforske nærmere konsekvensene av det afrikanske palmeselskapet. Det er ikke tvil om at jeg lar min skepsis til afrikansk palme styre hva slags spørsmål jeg stiller, og

Oppsanling av palmefrukt. Foto: Mathilde V.

14

En arbeider i en grønn ørken. Foto: Mathilde G. Vikene

Skitne elver og insektplager “Selskapet graver grøfter mellom palmene, slik at vannet skal renne vekk. Når det regner, renner dette vannet ut i elvene i området rundt.” Omberto Sanchez er en bonde som bor i utkanten av palmeplantasjen. På jorda si dyrker han blant annet mais, banan, bønner, tomater og agurk. Han har forskjellige frukter som appelsin, kakao, lime og kokos. Omberto forteller oss at vannet som renner i disse grøftene er forurenset av kjemikalier som selskapet bruker. Det er spesielt ille under regntiden, når elvene hvor vannet renner ut blir forurenset. Plantelivet rundt ødelegges. Dyr dør av å drikke vannet. “Store mengder fluer og insekter er et annet problem jeg sliter med. Et problem jeg ikke hadde før plantasjen kom. Gjennom FADCANIC har vi fått opplæring i hvordan vi kan takle insektene. Om dagen går det noenlunde greit, men på nattetid er det vanskelig å kontrollere insektene.”

med fokus på hva de gjør for å beskytte miljøet. Et av hovedområdene til Ottoniel er nemlig miljøvern. Han forklarer oss hvordan de tar hensyn til lovverket, alle sprøytemidlene selskapet bruker er lovlige. De bruker ikke et eneste sprøytemiddel som landet forbyr. Det er også stor forskjell fra afrikansk palme til for eksempel produksjon av bananer. På bananplantasjene sprøytes det med helikopter, mens sprøytingen av afrikanske palmer gjøres manuelt. Det er av hensyn til insekter som bor i palmetreet, og som er helt nødvendige å ha der. Om man hadde sprøytet med fly ville man ha drept alle insektene. “Hva med forurensning av vannet i elver på grunn av kjemikalier?” lurer vi på. Ottoniel tar fram en av flere rapporter og viser oss vannprøver. Hver eneste måned blir det sjekket at vannet ikke er forurenset. Hver eneste måned er prøvene fine. “Hva med flueplager da? Vi har hørt at flere bønder i området plages kraftig av fluer som kommer fra plantasjen,” sier vi. Utenfor plantasjen sitt område har de ingen kontroll med fluer, men innenfor

Rapporter beviser miljøvern Inne på kontoret til Ottoniel får vi en lang presentasjon av selskapet, særlig

15


at det er de som forurenser miljøet. De bruker farlige sprøytemidler som de får kjøpt i hvilke som helst butikker. Staten fører altfor lite kontroll over småbønder. Jeg klarer ikke tro på det Ottoniel forteller oss. Til tross for alle tall og rapporter han viser til, blir jeg ikke overbevist om at det han sier er sant. Jeg synes han er en løgner og jeg innser at jeg er dårlig til å spille pro-palme og pro-Ottoniel. Faktisk er jeg svært dårlig til det. Jeg gir opp og gidder ikke nikke lenger til at selskapet utvikler Kukra Hill. Mitt dårlige spill skinner igjennom og Ottoniel ser på meg. Han stirrer rett på meg. Jeg blir til og med redd. “Hvorfor kom dere egentlig hit? Jeg føler at uansett hva slags informasjon jeg gir dere, vil dere bare snu om på det til det motsatte. Dere kommer ikke hit for å høre på hva vi har å si.”

passer man på mengden flue. Igjen tar Otto fram rapporter og viser hvordan de også fører kontroll over fluer. Er det for mange fluer, må det sprøytes for å få dem vekk. “Selvsagt, om en bonde hadde kommet til oss og fortalt oss at han har plager med fluer, klart at vi kan komme å se på problemet. Om nødvendig vil vi også hjelpe til med å bli kvitt fluene. Men det er ingen bønder som kommer og snakker med oss,” forklarer Otto. Heller et kokostre “Jeg har vært i direkte kontakt med selskapet. De spør meg om ikke jeg har lyst til å dyrke afrikansk palme for dem. Nei, sier jeg. Aldri om jeg vil det. De skjønner det ikke. Ikke for alt i verden vil jeg bytte ut kokostreet mitt med det afrikanske palmetreet. Kokostreet gir meg ikke bare olje, men det gir meg også vann, det gir meg melk til å bruke i maten og det gir meg mat til å gi til dyra. Det afrikanske palmetreet ville ikke gitt meg annet enn olje,” sier Omberto. Noen lyver Ottoniel skylder på lokale bønder og sier

Mathildes nye diett . Foto: Julie Kalveland

Mayangnajentene kan å flette! Foto: Julie K.

Ja. Han synes vel at jeg også er en løgner, men jeg ville faktisk heller hatt en kokospalme enn en stygg afrikansk palme i hagen min.

Slike pigger vil ikke jeg ha i hagen min. Foto: Mathilde Vikene

16

Johanne trenger oppladning. Foto: Sunniva Johansen


Elise på fisketur. Foto: Gro Malene Vestøl.

Johanne fant en snarvei ned. Foto: Sunniva J.

Julie planter almendroen Almo på jordens dag i Pueblo Nuevo. Foto: Elise Øksendal

Hva skjer a Ingrid?! Foto: Julie Kalveland

En god latter etter en lang arbeidsdag. Foto: Elise Øksendal


Ekte brigadefolk med to. Mitt samliv med mine medbrigadister har aldri føltes avstandsfylt. Vi har sovet i små rom og i store stuer. Vi har hatt regler om å ikke snu seg om natta -i fare for å sparke noen i ansiktet. Vi har sovet i høyden, over hverandre og som sild i hengekøye. Over griser og høner, lyttende til husrotter, eller med tenåringsgutter hengende utenfor vinduene.

Julie Kalveland

julie.kalveland@ gmail.com

Livet som solidaritetsbrigadist har lært meg å dele tårer og tarmtilstand.

Line har fått seg en ny venn. Foto: Ingrid Aass

Jack vil prøve brillene til Sunniva. Foto: Johanne Veiteberg

Det er min enkle teori at de fleste tror at en solidaritetsbrigade handler om å møte brennende engasjerte mennesker og å lære mer om verden. Det er så klart helt rett, men det er en annen historie. Dette er en totalt subjektiv skildring av et påtvunget samliv: Brigadeekteskapet.

Ved samme bord Som ekte brigadefolk deler man ikke bare seng, men også bord. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fortalt folk hvor liten magen min er, men da er det greit å ha to medbrigadister som spiser sin del av maten. Men da en familie bestemte seg for å sette oss på en real mais-diett, fikk jeg godt selskap og vi delte både bortforklaringer og mageproblemer.

To stemmer Brigadeekteskapet er et interessant konsept som ingen forteller deg om før du står midt oppi det. Da jeg landa i Managua sammen med åtte andre forvillede nordkvinner ei svart januarnatt i begynnelsen av 2013, ante jeg ikke hva jeg bega meg ut på. De fleste får en medbrigadist, jeg fikk dobbelt opp. Det er litt som å ha fått utdelt et nytt par søsken, uten å ha foreldre i nærheten. Noen ganger er man et superteam, andre ganger er det to for mange stemmer i rommet ditt.

3 for 1 Man venner seg til alt, brigadetilværelsen er intet unntak. Da jeg skjønte at jeg hadde begynt å bruke en annen person som vekkerklokke følte jeg det hadde gått for langt. Men så skal jeg ikke klage. Trøsten er at vi alle har opplevd omtrent akkurat det samme. Vi kommer alle tre til å sitte sippende og drømme oss tilbake til Wawashang-elva og til å ta med oss de samme irriterende uvanene tilbake til Norge, som for eksempel forkjærligheten for teit spansk popmusikk.

Sovende sild Når vi nå er ved slutten av vårt opphold i Nicaragua kan jeg telle antall ganger jeg har sovet i et rom alene på ei hånd. Ofte har jeg sovet med åtte andre pustende i samme lufta, men aller mest sammen

21


Kanskje kommer kongen mengder med krefter på å bevise at Gud ikke finnes. I vår opplyste verden er det vanskelig å tro på Gud, sier noen. Andre putter et “ikke” inn i setningen. Jeg forstår denne trangen etter å ha rett. Men jeg har vanskeligheter med å forholde meg til fremstillinger som peker på at religiøse, eller ikke-religiøse, er dummere. Om det finnes en gud, er det ikke akkurat kjærlighet hun vil at vi skal vise hverandre? Og om det ikke finnes en gud, gjør det at kjærlighet og respekt for medmenneskene dine blir mindre viktig?

Johanne Veiteberg

jvnj@hotmail.com

Synger Knutsen og Ludvigsen. Jeg vet ikke om de tenkte på Gud. Miss Suzanny er ei kvinne med en fantastisk tro. Det flotteste mennesket jeg kjenner, tror jeg. Så sterk, klok. Hver dag lager hun mat til flere enn de som er hjemme. Kanskje kommer Herren forbi. Kanskje kommer en fattig dame, en gammel mann, et sultent barn gående på veien. De blir invitert inn på middag, drikke, noe har hun alltid å tilby. Gud er i alle disse menneskene, smiler hun. Jeg passer på de, og Herren passer på meg tilbake.

Hva med evolusjon? Spurte jeg en dag min kamerat Rosevelth. Folk blir ofte frustrerte når jeg spør om dette. Hva mener du? Hva betyr det ordet? Kan du kanskje oversette det til spansk? Jeg mener hvordan menneskene har utviklet seg fra gjennom millioner av år. Vi kommer fra apene. Rosevelth er en tjuefem år gammel kreol, og har ikke gått mer enn fire år på skole, men er ikke mindre klok enn de fleste andre. Kanskje flere års skolegang ville ført til at han hadde ristet sterkere på hodet. Skolevesenet er bundet opp av konservative kristne idealer. Det blir ikke undervist i evolusjonslære. Folk flest tror at Gud skapte jorda, og Eva ut av Adam, og det nylig.

Har dere hørt sangen ”Women gonna rule the country in 2012? spør miss Suzanny. Det tror jeg vil skje snart. Kvinner er de sterkeste, klokeste. Hva om Gud er ei kvinne? Spør jeg henne. Den brydde latteren hennes vitner om at hun helst vil trekke tilbake det hun nettopp sa. Jeg synes det er skummelt med alt som blir fanatisk. Det er mye godt i læra til både religiøse og ateister. Her sier de kristne at det er Gud som i sin tid skal dømme oss mennesker. Likevel rynker mange på brynene over at jeg ikke kan alle salmene i bibelen på rams. Hjemme kjenner jeg flere som bruker ekstreme

Jeg forteller at selv mine foreldre, som er teologer, tror på evolusjonen. Da kan de ikke tro på Gud! Svarer Rosevelth raskt tilbake. Mennesket ble ikke født av en ape! Jeg husker på barneskolen, da ei i klassen alltid skulle påpeke at kristendommen var feilaktig. Jeg tror på dino-

22

Bibelen fra sitt synspunkt, med utgangspunkt i sitt liv. Den moraviske kirke har vært her i årevis. Adventistene bare i noen år. Hvordan kan disse menneskene, som tidligere har vært moraviske slik som oss, nå dømme oss? Samfunnet burde være styrt uten én kirke i fokus. At den katolske kirken har et så sterkt samarbeid med regjeringspartiet at de reklamerer med bilder av presidenten og biskopen, merker man ikke så mye til her på den karibiske kysten.

saurene. At akkurat det ikke var en motsetning, og at de fleste kristne jeg kjente på den tiden trodde på både Gud og det store smellet, nådde ikke igjennom til henne. I Norge blir det som oftest sett på som dumskap å ikke tro på evolusjon. Her på Rocky Point er du sprø om du gjør det.

Er Gud med meg her på landsbygda? Ja, tror jeg. Gud er i det fundamentale. I gleden. I å våkne, reise seg. Gleden av å snike seg ut av myggnettinga uten at Sunniva våkner. Gå gjennom kjøkkenet, ut til brønnen. Sveive opp vann. Drikke et glass kaldt vann. Rent vann nylig trukket opp fra bakken. Gleden av regn etter måneder med tørke. Stå ute i det. Bli gjennombløt. Se blomstene juble. Synge med fuglene. Fortelle vitser til den gamle alkoholikeren på brygga, slik at han begynner å le. At det er onsdag, og at jeg gleder meg over det. Dette er Gud for meg. I naturen, i menneskene, i hverdagen, i meg.

Den Moraviske kirka. Foto: Johanne V.

Når folk spør hvilken religion man hører til, mener de hvilket kirkesamfunn. Det finnes svært lite informasjon om andre religioner. Du er ikke kristen om du ikke er adventist, hvisker noen. Syvendedagsadventister. Hva er forskjellen mellom dere og de moraviske kristne? Vi holder sabbaten hellig. De som ikke gjør det kommer til helvete. Er dette en gud? Hvorfor skal man tro på noe som legger grunnlag for hat? Men adventismen har gode faktorer i seg og. I et samfunn sterkt preget av rusmisbruk er det godt med noen personer som tar helt avstand fra alkohol og dop. Det vanskelige ligger i at de ofte ikke bare tar avstand fra egen bruk, men også andre mennesker som konsumerer.

Her i Nicaragua har jeg møtt en gud som mennesker sier at man må tro på. En gud som gir evig liv mot at du gir deg hans. Men jeg møter også den guden jeg kjenner til fra før. Hver eneste dag, nede i brønnen og dypt inni jungelen. Særlig finner jeg Gud i alle menneskemøtene. Adventistene og moravistene splitter lag på grunnlag av tro. Mange ser ikke at Gud springer ut fra dem selv, gjennom samhold og kjærlighet.

Miss Connie er født inn i den moraviske kirke. Hun mener hver dame må tolke

23


Bakeren i Pearl Lagoon vært her i to måneder. Og du da, Byron, har du vært her lenge?” “Vi har eid dette bakeriet i tolv år. Siden da har vi stadig gjort utvidelser. Kanskje dere kan komme og overnatte her når dere kommer tilbake? Da har vi bygget ut rom som vi skal leie ut til turister. Pearl Lagoon endrer seg hvert tiår. Tidligere hadde vi nesten ikke kontakt med Managua og vestkysten, og matforsyningene kom fra Jamaica. Vi hadde knapt elektrisitet frem til 1980-tallet, og selv da hadde vi bare elektrisitet om kveldene. Før i tiden hadde vi ikke tak av sink, men av blader. Det var bare noen hus, husene til de som jobbet for amerikanske selskaper, som hadde slike ting. Allikevel var folk mer sammensveiset da. Nå lever man mer separat, slik var det aldri før. Fiskerne veide ikke fisken, de solgte den etter størrelse. Du solgte bare nok til å kjøpe små ting til huset, sukker, ris og så videre. Så ga du vekk resten. Kanskje sendte du litt til Rocky Point, til noen du kjente der, og så fikk du cassava tilbake. Det var mer enhet på den tiden.”

Sunniva Johansen sunniva.j@ gmail.com

Selv om vi har bodd på Rocky Point, har jeg og Johanne fått tilbrakt litt tid i Pearl Lagoon innimellom. Det var hit vi kom den første dagen og ventet litt sjenerte på skyss til Rocky Point sammen med vår første vertsfar, Kenneth Fox. Her har vi ventet på mange pangabåter, for ikke å snakke om hvor ofte vi har slentret, løpt i siste liten til, eller ventet altfor lenge, på bussen til Rocky Point. Vi hadde også et kort politisk program her mellom de to uteoppholdene, da fikk vi vist de andre jentene ”storbyen” vår, og hadde den gode følelsen av å kjenne et sted ut og inn. Vi kjenner folkene, døgnrytmen, og ikke minst, matstedene. En dag i april sitter Johanne og jeg på vårt faste bakeri i Pearl Lagoon, i et lite rødt hus som heter Bakery.

Naturressurser “Nå får vi alt sist av alle i landet. Slik som veier. De kaller oss en spesiell sone, det liker jeg ikke. Da kan de behandle oss annerledes og ikke gi oss det vi fortjener. Etter at vi ble en del av Nicaragua, har vi vært nødt til å beskytte den felleseide jorda vår. Naturressursene fra den karibiske kysten kunne ha utviklet hele området, men de tar alle ressursene våre med til Managua og gir oss ingenting igjen. Alt du ser her har vi enten ordnet

En annen tid Byron Theophile lener seg over disken. “Hei Rocky Point-jenter, hvor er det dere kommer fra igjen?” “Fra Norge,” svarer en av oss. “Nei, vi er ikke med i US Peace Corps. Nei, vi holder ikke på med veldedighet. Vi bor bare på Rocky Point og lever slik folk der lever. Ja, det er klart vi liker oss der. Vi har allerede lyst til å reise tilbake, enda vi knapt har

24

Baker Byron Theophile. Foto: Sunniva Johansen

selv, eller så har det blitt donert av internasjonale organisasjoner.”

og etniske grupper blitt minoriteter. I Bluefields ser du knapt urfolk eller afroetterkommere lenger. Det kommer mange emigranter fra stillehavskysten. Autonomi hadde vært fint allikevel, da kunne vi ha tatt hånd om våre egne naturressurser. Ekte, ekte autonomi hadde vært fint. I Pearl Lagoon har vi leger, sekretærer, regnskapsførere, og mange unge som studerer akkurat nå. Vi har ikke bare bakere og snekkere – som er veldig viktige yrker – men vi har et lag med profesjonelle.”

Vennetjenester “Du finner gode og dårlige ting overalt. Fordi Managua er så stort, ser du fattigdommen der. Fordi Pearl Lagoon er så lite, finner du alltid noe å spise. Noen gutter uten jobb venter på at venner som er fiskere skal komme inn med fangst, og slik klarer de seg. Så, når fiskeren trenger en tjeneste, hjelper de ham. Ja, vi har mange problemer med alkohol og dop, men folk passer på hverandre her. Selv om det finnes negative sider ved kysten, som folk snakker så mye om, så kan de ikke holde kysten tilbake.”

Johanne og jeg snakker litt mer med Byron. Han ønsker oss lykke til på vei til Rocky Point, der vi skal bo i to uker til. Vi lover å komme tilbake før vi drar for godt. Det gjør vi også, vi må ha en siste soda cake. Vi skal nok dessuten komme tilbake enda en gang– både til Pearl Lagoon, Rocky Point og Nicaragua.

Ekte, ekte autonomi “Autonomi hadde vært fint nå, det hadde gitt mening, men ikke om ti år. Da har mestisene blitt majoritet og urfolk

25


En hilsen jeg sent vil glemme lårmusklene dine dreper deg. ”Vakkert,” sier man sarkastisk til seg selv da, mens man forbanner at ingen av posisjonene hjelper. Her vekkes man av hanen flere ganger før man faktisk er ment å stå opp, det vil si før klokka har slått fem. I tillegg bidrar de andre dyrene med sine lyder, mens hengekøya gjør sitt for å slite på søvnen, den også. Også i slike tilfeller, når resten av familien sover på gulvene som har gjennomgått sitt daglige dyretråkk og møkk, minnes man på vanene som fører livet. Deres vaner er tunge.

Nadia Andvig Aboelenein

nadius89@hotmail.com

Kjære reisebrev, I skrivende stund hopper en høne opp på benken jeg sitter på, og så videre opp på bordet jeg ellers spiser ved. En av jentene kommer inn, med en bøtte vann balansert på hodet. Jeg har prøvd å bære slike bøtter på skulderen, og selv om det er lettere enn å bære dem med armene, er det tungt arbeid. Dagen før hadde jeg hentet hjem mais med henne, hvor hun riktignok hadde båret posen sin med bøyd rygg, men fortsatt uten grimaser, mens min ble båret med slit, flere pauser, og tunga tidvis ut av munnen som på tegnefilm. Senere på dagen bar hun en sekk med bønner jeg så vidt greide løfte opp fra bakken. Hun er 14. Fylte faktisk 14 den dagen vi kom. Ingen feiring. ”Hvor er pinataen?” hadde jeg spurt henne med et smil. Hun lo. Senere feiret vi med Yatzy, som viste seg å være veldig populært.

Det har vært noen slitsomme dager, men overrasende nok har hygiene og kakerlakker på rommet vært mindre tungt enn arbeidet i den stekende sola. Jeg har jord under neglene etter dagene på åkeren. Vi måtte dra ut bønner ved rota

Jeg startet morgenen med min kjipe, vante dotur. Det hjelper ikke at himmelen bærer rosa over sitt vakre omfang av ulike trær, at den har pakket bort stjernene sine som vil titte frem igjen i sekstiden (og sterkere enn ellers fordi det ikke er elektrisitet her), når man må presse i det uendelige uten suksess fordi

Tyngre enn det ser ut .Foto: Mathilde Vikene

for så å knytte dem sammen i bunter og la dem tørke i sola før vi banket ut frøene med en trestokk. Dette ble utført på et forhøyet gulv av andre trestokker

26

Griser i sola. Foto: Mathilde G. Vikene

spikret sammen, slik at sprekkene mellom dem sørget for at frøene kunne falle igjennom og over på presenningen lagt under. Første dag plukket vi mais, der vi ble vist hvordan man må brekke over greinene de vokser ut ifra slik at man vet hvilke som er ferdige til neste plukking. Det hele har krevd mange turer til elva, både for å kjøle seg ned og for å vaske bort møkka, dog elva selv ikke helt gir følelsen av renhet.

Grisene løper rundt med hønene her inne. Kalkunen deres ligner på en dragqueen. Vi har melket kuer, hvor jeg sannsynligvis har spruta like mye utenfor bøtta som i. Slik jeg melker, tror jeg for øvrig ikke det er så mye melk som har gått til spille allikevel. En av de tusen hundene de har, ligger på gulvet inne nå. Ikke at det i seg selv er så spesielt, men den er så rolig. De er så rolige alle sammen, tross, eller kanskje fordi de blir slått som en naturlig del av hverdagen. Og selv når de blir slått, er de rolige. Med unntak av et lite klynk i ny og ne. Det er når de klynker jeg får mest vondt.

kasta en frosk som så traff et tre. De lo av reaksjonen min. Når jeg tenker på folk der hjemme som har dyr og hvordan jeg mener de burde bli behandlet, spør jeg meg selv om jeg kanskje ikke burde gjøre mer enn å bare be den 22-årige sønnen som jeg for øvrig liker godt, la være å kaste frosk nummer to. (Han kastet mer forsiktig andre gang.) Jeg burde bedt dem stoppe treåringen som slo den ene hunden med en stokk, men det var nok vissheten om at de voksne uansett gjør det selv, som gjorde at jeg lot være, selv om det er den vissheten som burde ha drevet meg til å si noe. Det er mye man burde gjøre som man ikke gjør. Jeg tar tilbake det jeg sa; det er det å ikke si noe, som gjør mest vondt. 15-åringen koster jordgulvet. Hun bruker en kost med treskaft og blader nederst. Suppeskålene er av skallet på en av de tropiske fruktene deres. De vet å utnytte tingene de har. De lager for eksempel alt mulig av maisen sin: Drikke, dessert, tortillas. Disse tre dagene har fått meg til å tenke på den gangen jeg fastet under den månedslange muslimske feiringen Ramadan, idet jeg overvar høytiden en

I går måpte jeg av forskrekkelse da de

27


sommer i Egypt. Jeg er ikke religiøs, men ønsket en følelse av den kulturelle delen ved det, og spesielt godt, likte jeg ideen bak det å skulle føle på hvordan det er for mennesker som ikke har mat og drikke. Men da som nå kjenner jeg derimot kanskje mest på avstanden jeg har til å kunne føle det de føler.

Dette var han som hadde kasta frosken, han jeg likevel digget, han jeg kunne dele humor med, han som likte å tullesynge, han som alt var gift og hadde to barn, han som var veldig forskjellig fra meg, men som jeg likevel følte var nokså nær. Neste dag spurte så faren meg om det ikke var et fattig liv de levde. Igjen stilte jeg dette spørsmålet om glede: “Er du ikke glad?” “Jo,” svarte han, ”som far, så sønn.” “Men den som er glad, er vel ikke fattig?”spurte jeg undrende. Han ga meg et smil for den.

Jeg visste at både sulten og tørsten min var midlertidig, akkurat slik jeg denne gangen vet at jeg etter disse tre dagene vil få gleden av å være nydusja og i nærheten av tilgjengelig vannklosett igjen. Sulten var frivillig for meg. Det er den ikke for de som virkelig er sultne. Forholdene ved dette arbeidet er heller ikke noe de har valgt selv. Jeg har for øvrig absolutt fått en følelse av deres liv, og det er ikke et liv jeg ønsker. Jeg tror heller ikke det er et liv de ønsker. “Trist liv, er det ikke, det nicaraguanske?” spurte sønnen på 22 lattermildt, men alvorlig, etter flere svette omganger med å ha banket ut bønner. Jeg spurte om han ikke var glad. “Jo,” sa han. “Liker du ikke jobben?” “Jo,” gjentok han, “så klart, jobben gir meg jo mat.”

De var fattige, men jeg følte ikke at livet deres var det. Den som finner grunner til å le, den har ganske mye, tenker jeg. Men jeg kjenner ikke livet deres. Jeg har hilst på det, men jeg kjenner det ikke. Så det er ikke min plass å si noe om hvor mye eller hvor lite de har, men jeg ønsket ikke at de skulle misunne et liv de heller ikke kjente, selv om de kanskje hadde grunn til det. Etter tre dager med dem, er det som sitter fremst i minnet, det de lærte meg om mitt eget liv.

Små og store arbeider med mais. Foto: Nadia A. Aboelenein

28

Grønne skoger varer 200 - 280 dekar skog per dag. To av tre trær som kuttes ned i Nicaragua er hugget inne i Bosawas. Den såkalte mesoamerikanske lungen er delvis kollapset, noe som går sterkt utover urbefolkningen i området.

Ingrid Aass

ingrida2@hotmail.com

I 1983 var Nicaragua dekket med 63 prosent skog, i dag er det mindre enn 41 prosent igjen. Fortsetter det slik vil Bosawas, et UNESCO-beskyttet naturreservat som består av om lag 14 prosent av det nasjonale territoriet, i 2030 være en eneste stor slette av beitemark og bønneåkrer. Avskogingen vil føre til jorderosjon, forurensing og inntørking av vann og tap av plante- og dyrearter. “Ortegas slagord buen vivir (det gode liv) handler om å respektere biodiversiteten og leve i harmoni med naturen,” har mayangnanes president Gustavo Sebastian Lino uttalt. “Når det siste treet er hogget og den siste fisken fanget, vil den innfødte befolkningen miste sitt livsgrunnlag. Vi er avhengige av disse lungene for å overleve. Dette er noe som berører oss alle.”

Bosawas, nord i Nicaragua, er den vestlige halvkules nest største regnskog, etter Amazonas. Området er ekstremt rikt på biodiversitet, tømmer og gull. Rundt 21 000 urfolk, i hovedsak mayangna og miskito, lever langs elvebreddene som slynger seg gjennom regnskogen. Her har de bevart lungen av oksygen for Nicaragua, for Sentral-Amerika og for resten av verden i mange hundre år. Men med infiltrasjon og stadig utvidelse av jordbruksgrensen inne på reservatets territorie, samt ulovlig hogst, tømmertrafikk, mangel på statlig oppsyn og uaktsomhet trues Bosawas med å bli transformert om til en ørken på kort tid. Området innvaderes av en gruppe storfebønder, landoppkjøpere og gullutvinnere som av urfolk kollektivt refereres til som kolonister. Kolonistene respekterer ikke urfolkets landtitler, men ser på området som ingenmannsland. De hogger ned skogen som mayangnane og miskitoene i alle år har levd av og i, den samme skogen som gir dem matsikkerhet.

I løpet av de siste fem årene har rundt 11 500 nicaraguanske nybyggere, inkludert politiske grupper med bånd til mektige tømmerselskaper, plyndret Mellom-Amerikas største regnskog for et areal på rundt 150 000 hektar. Dette tils-

Med Lov 445 om retten på kommunell jord for urfolk og etniske samfunn i de autonome regionene på atlanterhavskysten vedtatt i 2003 ble 7 av 9 mayagnaterritorier innenfor Bosawas tildelt sine rettmessige jordområder. Med denne

Inntrengere hogger ned trærne i Sentral-Amerikas største regnskog i stor fart. Om det fortsetter slik frykter urfolket at det ikke vil være noe igjen å beskytte i deres territorie om ti år.

29


Kolonistene åpnet ild mot mayagnane og drepte lederen Charley Taylor. Dette satte fyr på konflikten.

loven har den nicaraguanske stat forpliktet seg til å bevare Bosawas. Selv om mayagnaene eier 6 prosent av all jorda i Nicaragua, er de ikke representert i nasjonalforsamlingen. Deres stemmer blir ikke hørt.

Selv om det nå ser ut til at staten er villige til å handle for å forandre situasjonen i Bosawas, vil det bli en lang prosess. 2 500 kolonister som opptar jord i hjertet av skogen må fjernes. For bare ett år siden satte den nicaraguanske hæren regionens første økologiske bataljon inn for å prøve å gi en militær løsning på den skjødesløse avskogingen. Politiet og den økologiske bataljonen har tidligere kastet ut kolonister fra reservatet, men problemet har ofte vært at med en gang myndighetene forsvinner, kommer de tilbake. Det kreves permanente sikkerhetstiltak tilstede i skogen for å hindre dette. I mellomtiden fortsetter avskogingen med økende intensitet.

Mayangnaene har i lengre tid prøvd å få til møter med regjeringen og med president Daniel Ortega for å få en slutt på landranet. Etter å ha blitt oversett gjentatte ganger har de sett seg nødt til å ta loven i egne hender. En stadig mer spent stemning har fått mayangnane til å ta til våpen i kampen for å beskytte territoriet sitt. Etter to ukers forberedelser til kamp mot det stadig økende antallet kolonister som tar over jorda deres ble skriket om hjelp endelig hørt. Etter at UNESCO denne måneden sendte sin direktør Irina Bokova til Nicaragua for å besøke Bosawas har saken fått fortgang. Staten har nå satt ned en kommisjon som skal ta seg av krisen i regnskogen og få bukt med de som trenger seg inn i mayagnanes territorie. Lederene for de territorielle regjeringene sier de nå gir den sandinistiske regjering en siste sjanse til å drive ut kolonistene. Hvis ikke den nasjonale regjeringen handler nå uttaler mayagnane tydelig at de er forberedt på å gripe inn og gjøre det for dem. Spenningen toppet seg 24. april da en gruppe mayangnaledere var på patrulje i sitt territorie Mayangna Sauni As, ett av de største områdene av totalt ni urfolkterritorier inne i reservatet Bosawas. Her kom de over en gruppe med kolonister som nettopp hadde ryddet og hogget ned hele ti hektar urskog til fordel for beitemark og ulovlig salg av tømmer.

Bosawas. Foto: Sunniva Johansen

30

Tingki palni - tusen takk sammen i døråpningene og vinduene. Møtet begynner på spansk, mayangna og norsk. De vil vite hva motivet vårt er for å ha kommet. Vi forklarer at vi vil høre folks stemmer, høre fra dem selv det vi har lest om innvadering og ødeleggelse av skogene deres. Vi forklarer at vi ikke driver med bistand, men at vi sprer infomasjon.

Mathilde G. Vikene mgvikene@ gmail.com

Jeg vil skrive et brev til alle menneskene jeg har møtt denne våren. Jeg vil takke for alle disse møtene. Hver og en har dere hatt deres egen historie å fortelle når jeg har åpnet sinnet for å motta dem, gjennom ord eller små hverdagsobservasjoner. Dere har ikke alle skjønt hvorfor jeg har vært her, men det har heller ikke alltid jeg.

Spesielt vil jeg takke dere som delte deres kamp og bekymringer med det ukjente mennesket jeg var. Dere har ikke gjort det for at jeg skal vokse som menneske. Dere har gjort det fordi dere ønsker hjelp, fordi dere vil at jeg skal gjengjelde, gi tilbake som jeg har blitt gitt. Det var dere jeg ønsket å møte da jeg reiste hit, dere som kjemper for noe med egen vilje og livskraft. Nå er jeg så redd for å skuffe dere. Hvem er jeg til å gjøre en forskjell for dere som snart er så langt borte? Jeg, som bare er en passe ustudert jente med temmelig lite selvdisiplin. Hvordan skal jeg klare å samle meg for å kjempe deres kamp?

Sola steiker og vi har gått i over tre timer. Bakker opp og bakker ned, langstrakt utsikt over grønne skoger og åser. Noen grunne elver der vi tar av oss skoene og vasser over, deilig oppfriska av det kjølige vannet. Rett etter en større elv, alikevel grunn fordi regntida lar vente på seg, kommer vi fram til Musawas, mayangna-folkets hovedstad. En by av trehus ved bredden av elva, med en stor kirke midt i og gangveier av betong som merker de viktigste stiene. Vi er midt i skogen, eneste kommunikasjonsmulighet er elva til de mindre landsbyene i nærheten, eller den kuperte stien vi kom på, ut til omverdenen.

Innledningen på møtet varer og rekker. Det viser seg at vi ikke har gått gjennom de riktige kanalene for å kunne ha dette møtet. Vi må ut igjen og snakke med det territorielle styret og så komme tilbake en annen dag, sier en. Det oppstår uenighet, debatten går over på ren mayagna lenge. Konklusjonen blir at møtet avlyses.

Etter at vi har fått en plass å sove, et godt bad i elva og etterlengtet mat, begynner møtet vi skal ha i landsbyen. Vi setter oss i et klasserom på skolen og rommet fylles raskt av folk, før resten stimler

Jeg kan ikke annet enn å prøve. Vi kan ikke annet enn å prøve. Gjøre vårt beste.

31


Løfte stemmer fram som ellers aldri ville krysset Atlanterhavet. Om det gjør noen forskjell? Jeg vet ikke. Kanskje hvis vi lykkes med å treffe på et eller annet punkt, hvis vi er så flinke, har så god flaks. Men det dere aller helst vil har vi ikke makt til. Vi kan ikke endre presidenters handlinger eller stoppe milliard-selskap.

Vi kan kanskje endre noen holdninger der hjemme i Norge. Vi kan helt sikkert lære noen noe helt nytt, gi dem en ny bevissthet for et tema. Og der, i den kunnskapen og bevisstheten, ligger makten og mulighetene våre. Bevissthet er første skrittet mot endring, det er like gyldig i Norge som i Latin-Amerika. Nå har jeg fått ta del i deres liv her i Nicaragua og Guatemala i snart fire måneder. Det har vært alt fra små glimt og møter til lange dager i solsteiken. Jeg har ikke alltid satt like stor pris på det når humøret har vært i en dal og loppestikkene infernalske, men jeg setter pris på det. Og jeg skal ta med meg det innsynet jeg har fått i deres verden hjem, dele det med alle dem jeg kan nå.

Vi endte med å tilbringe to timer med å snakke med folk uformelt utenfor. Hele kvelden ble tilbrakt på basketballbanen med åpne ører til de mange som villig fortalte. Om nykolonistene som kommer bevæpnet med gevær, motorsag og bensin og gjør slutt på store områder urørt skog. Om de tomme ordene fra stat og politi. Om hvordan de er redde de ikke vil ha noen skog igjen å beskytte og leve av om ti år.

Brødfrukt og komla Jeg vil lage et lite dikt til ære for all god mat i denne atmosfære Vi brigadister vi elsker mat både fra et nicaraguansk og norsk fat!

middager av deres deilige krydrede mat Til Mathilde må dere kjøpe en machete fordi hun aller mest vil savne å kunne åpne kokosnøtta selv, for så å helle i seg vann som fra en elv Og til Mathias og Katarina, dere vet hvem dere er, førstemann som ser Mathilde må ha et nystekt rugbrød på bordet (og en skål med norske jordbær)

Johanne kan banne på at det første hun vil gjøre, er å ta en skive rugbrød og smøre med hummus og eple Men som en nummer to fordi maten i Nicaragua er så god, er å steke litt cassavachips og blande seg en brødfruktmiks

Julie har et vakkert minne om en solvarma ananas - hun kunne spist et lass, og etterpå drukket vann av ti kokosnøtter Emil, kke Emil i Lønneberg, men du! Du vet at Julie er glad i mat, og ingenting ønsker hun mer på et fat enn en pannekake med det altfor lange ordet som ikke passer inn i diktet: sjampinjongstuing

Sunniva skal hjem til midnattsol, koke ris og bønner for å gi til ho mor Om leverposteien står klar, vet jeg at hun blir hoppende glad Elise kommer til å glise om flykontrollen ikke tar fra henne et par stekte platanos, og kokos som skal være lørdagskos Hun har nemlig planlagt å først få komle (ja har mor sagt), så vil hun ha jordbær i en skål som er svær

“Brødfrukt, du brødfrukt,” synger Ingrid, “hvorfor må jeg forlate deg? Jeg vil ha mer, jeg vil ha mer!” Heldigvis kan kanskje vannet der hjemme og nypebusken til ho mor hjelpe henne å glemme den kjære brødfrukten “Nei, ikke glem meg,” roper brødfrukten

Gro er intet unntak, hun vil også savne kokosens gode smak Nicabønner vs. boksbønner hjemme - gjett hva du kan glemme? Om hun finner riktige bønner tror jeg at hun drømmer om å bytte ut paprika og gräddost som pålegg på god norsk grovskive

Musawas i det fjerne. Foto: Mathilde G. Vikene

32

Line hun vil ha mer enn brødfrukt på sitt fat, gi henne boil-up! Kok opp grønnsaker og fisk og husk å ta oppi cassava. Er du snill gir du henne også en fersk tortilla Jeg tviler på at du kan det, så gi henne heller: Knekkebrød med majones, skinke og agurk! Forresten, det vil jeg også ha!

Nå er vel du leser lei av ordet bønner derfor vil Nadia savne gallo pinto i stedet for bare bønner, og så vil hun savne kokosvann – hun skulle tatt med hjem et spann! Nå kommer det en oppfordring til Nadias mor og Madeleine: lag henne utallige

Poetisk innslag fra Elise Øksendal

33


Kjære Ingrid og Susanne!

Orinocos veggmaleri

Jøyeoss som tiden har flydd – selv om Susanne ikke liker å være i lufta. Vi har vært her i 120 dager, 2880 timer, 172 800 minutter eller 10 368 000 sekunder. Vi har virkelig rukkert å bli skikkelig glade i dere! Dere har absolutt levd opp til forventingene, hjemme i Norge jublet alle sammen for de kule koordinatorene vi skulle få. Hele eventyret vårt startet med en skikkelig velkomst på flyplassen med klamme klemmer og stramme bukser. Når vi spoler tilbake de tusenvis av sekundene vi har tilbrakt sammen, er det mange smil og vitser fra dere å se tilbake på. Gode gamle Nikka & the Black Horse! Det er så fint å se hvor glade dere er i hverandre! Vi utøver herved en takk for alt, ja alt, virkelig alt dere har ordnet og styrt på for oss. Aller først må vi takke for reflektert kunnskap fra Mexico som har blitt krydra med zapatistmusikk og Comandante Marcos historier. Her er det brigaden som styrer og koordinatorene som adlyder! Gracias for at dere tok oss med til Stillehavskystens kafeer og feminister. Tank uno for det åpne huset deres i Bluefields og fri bruk av gryter og kjeler. Vi kommer til å savne katten Misinga! Tinki pali for arrangering av utallige møter med territorielle styrer, landsbyer og alle andre vi har møtt! Seremein for at dere turte å sende oss ut på egne bein til Atlanterhavskystens vakre landsbyer. Matiosh for alle røstene vi fikk møtt i Guatemala. Maten der var annerledes og lufta var frisk! Ja, det er virkelig mye å takke for! Tingki palni for en flott loffetur til Musawas! Eller, egentlig må vi takke for hele den hærlige rundturen vi hadde nå til slutt. Hompetur i timesvis, plankeseng i stedet for dobbeltseng og en krykkete Susanne som ornda opp i rot. Det gav oss mer kunnskap, perspektiv og dybde. Nå kan vi komme hjem som Nicaraguaeksperter - og ingen kan vi takke mer for det enn dere! Tusen, tusen hjertelig takk!

Prosjekt og foto: Line og Ingrid

kahkabilas veggmaleri

Saludos solidarios fra hele den hærlige, skjønne jentebrigaden

Prosjekt og foto: Gro Malene og Elise

34

35


Vil du også dra på solidaritetsbrigade? Brasil venter på deg våren 2014! Søknadsfristen er 1. november 2013.Ta kontakt på: brigade@latin-amerikagruppene.no tlf: 22 98 93 21 www.latin-amerikagruppene.no

Returadresse: Latin-Amerikagruppene, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo, Norge

V13reisebrev33  
V13reisebrev33  

Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigade til Nicaragua våren 2013 forteller om sine erfaringer.

Advertisement