Reisebrev den tapte skogen by Elin Rømo Grande

Den tapte skogen

Andre reisebrev Brasilbrigaden hĂ¸sten 2015 LAG Norge 1

Åpne dører, stor kunnskap Med bankende hjerter, kronglete gloser og klamme hender la elleve brigadister ut på sitt første landsbyopphold.

nok. Disse menneskene som har gitt oss så mye, stiller seg ydmyke ovenfor oss fordi vi kan lese, skrive og snakke flere språk.

Brigaden ble fordelt på fem ulike bosetninger, og ti ulike familier åpnet dørene sine for hver sin spente nordmann. Ti familier med et ønske om å dele av sin kunnskap, erfaring og kultur har tatt oss i mot som uvitende barn. De har lært oss at hver dag starter med sukkerkaffe, at vi alltid må dusje før middag, unnvike solen, og at et måltid uten ris og bønner ikke kan kalles mat.

Selv dyrker de frem et bugnende matbord av den tørreste jord, lager vanningssystemer og kurerer sykdommer med planter fra skogen. Det er kunnskap som langt overgår det vi har lært i våre skolebøker, uansett hvor dyre de er. Menneskene vi har møtt kan fortelle historier om generasjoner med slaveri og undertrykkelse. De har selv tatt makt over sin egen livssituasjon og risikert alt de har for drømmen om å dyrke egen jord.

Rausheten som har møtt oss er ubeskrivelig. Alle landsbybeboerne har hatt åpne dører og vært klare til invitere oss inn til ferskbrygget sukkerkaffe. Likevel har hver avskjed vært fylt med unnskyldninger for at de ikke ga oss mer og redselen for å har gjort noe galt. At ikke maten har vært god nok, huset ikke stort nok, oppholdet ikke spennende

Elleve brigadister er nå samlet igjen med langt større kunnskap og erfaring enn hva de reiste ut med. Det er i møtet mellom mennesker at magien oppstår. Og hvem vet, kanskje noen familier også sitter igjen med et noe endret verdenssyn etter å ha levd tett på en nordmann i tyve dager.

Leder

INNHOLD

av reisebrevansvarlige Maria, Stine og Marianne

3 Du finner oss på.. 4 - 5 Siden sist 6 Kart over Bahia av Maria B. Olerud 7 Hva er eukalyptus av Mathilde B. Enkerud 8-9 Bare, bare kom jordreform av Silje Strøm 10-11 Regner som ikkje kom av Vilde Gjerde Lied 12-15 Stille tross stormen av Håvard Søndenå, Line Bøe og Maria B. Olerud 16-17 #OPOVOBRASILEIRO 18-19 Brigaden i bilder 20-21 Frøgeriljaen av Marianne H. Løken 22 Ti tips til en økologisk hage med «Gege» av Synnøve Rykkel 23 Monokulturer på topp av Silje Strøm 24-26 Nekter å føre krig mot naturen av Stine Andreassen Rud 27 Slik kan du lage kompost av Synnøve Rykkel 28-29 Poteten som ikke er en potet av Espen Iversen 30-31 Husmors dagsverk av Stine A. Rud 32-33 Kulturkræsj på MST-bygda av Håvard Søndenå, Maria B. Olerud og Lina Bøe 34 “Språk er vanskelig, rapaz!” av Jostein Førland 35 #Hjernemat av Espen Iversen, Silje Strøm og Marianne H. Løken

Redaksjonen: Håvard Søndenå, Espen Iversen, Vilde Gjerde Lied, Marianne Hvattum Løken, Jostein Førland, Lina, Bøe, Maria Birkeland Olerud, Stine Andreassen Rud, Mathilde Enkerud, Silje Strøm og Synnøve Rykkel Grafisk utforming: Stine Andreassen Rud, Marianne Hvattum Løken og Maria Birkeland Olerud. Kontakt: brigadaslag@gmail.com Blogg: lagbloggen.no: Instagram: LAGnorge, #solbrig, #opovobrasileiro, #lagnorge: Facebook: Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader: Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innholde, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det. Alle bilder er tatt av brigaden om ikke annet er spesifisert.

Siden sist.. Stine Andreassen Rud & Marianne Hvattum Loken

Vi har hatt æren av å tilbringe tre uker i vakre Paulo Freire, en 18 år gammel bosetning omkranset av mektig atlantisk urskog. Blant lianer og kjempetrær

Maria Birkeland Olerud, Lina Bøe & Håvard Søndenå

Er det tilfeldig at brigadens tre minst musikalske ble slengt sammen til den eneste trioen? Maria, Lina og Håvard har vært i bosetningen Bela Manhã, hvor den lokale musikklæreren raskt komt til unnsetning. Tre bokkfløyter senere er de enda ikke kastet ut. Bela Manhã, som

lærte vi både frøsanking, medisinplanter og slanger å kjenne – i tillegg til å bli stupbombet med kvist av territorielle apekatter. I landsbyen bodde Marianne med det varmhjertede og hardtarbeidende ekteparet Natalia og Didu. Stine holdt til hos den naturelskende og tøffe alenemoren Adineuza. Samtlige naboer møtte oss med åpne dører, stor nysgjerrighet og fulle kaffekopper. Denne gjestfriheten gjengjeldte vi med store smil, og fire knusktørre norsk eplekaker, bakt på slump og delt ut med gremmelse. Tross dette reiste vi med mange løfter om evig vennskap, og sikkert er det i hvert fall at minnene fra Paulo Freire alltid vil være med oss. ikke uten grunn betyr <vakker morgen>, har så gjestfrie folk at det er vanskelig å bestemme hvilken middag en skal til og hvilket hus en skal sove i. Bosetningen er bygget på tidligere ecualyptusjord, og konsekvensene av plantasjene sitter sterkt i hver og én av menneskene trioen har møtt. De har fått høre viktige historier og fått innblikk i hverdagslivet til bønder av jordreformen. Linas forbløffende skarpe refleksjoner om utfordrende situasjoner, Marias initiativ og engasjement og Håvards pågangsmot har gitt trioen en bedre forståelse av områdets forhold til ecualyptus. Trioen kommer aldri til å glemme hva Bela Manhã bød på av bananpalmeplanting, melking av kyr, kalking av jorde, maniokmelmøller og vakre naturopplevelser.

Espen Iversen & Silje Strøm

Det sies om Espen og Silje at de er det schpaeste birgadeparet. På spørsmål om

Synnøve Rykkel & Jostein Førland

Jo og sunny bodde i Jequitiba, en boset ning som ligger rett ved byen Mucuri.

Vilde Gjerde Lied & Mathilde Brede Enkerud

Fleire av våre medbrigadistar vart bekymra då to av dei mest stae og krang-

det stemmer sier de: «ingen kommentar», men de ser unektelig ganske schpae ut. De har tilbrakt tre uker i bosetningen Avací Silva. Innbyggerne i Avací Silva er midt i en fordelingsprosess om jorda de har kjempet seg rett til gjennom forhandlinger med en storgård og eukalyptusselskapet Suzano. Navnet Avací Silva har bosetningen fått for å hedre en fallen kamerat. Han bidrog mye til kampen i Extremo Sul do Bahia og hans navn lever nå videre igjennom denne bosetningen. Bosetningen har eksistert i 12 år. Det var lange strekninger i bosetningen, og brigadistene fikk gått mye, eller, i alle fall Jostein, ettersom Synnøve ikke fikk lov. Jostein ble fort kjent i bosetningen, ettersom han satte ny høyderekord, mens Synnøve ble så glad i dyrene at hun (ufrivillig) tok med seg et par insekter hjem i foten. Brigadistene hadde blant annet et forrykende besøk i kirken, der begge ble “frelst”, og møtte aper (og en slange) i “Mata Atlantica”. levorne i brigaden vart stilt saman som brigadepar, men støtningar skapar gnistar, og etter eit par mislykka forsøk vart det skapt ein flamme som aldri vil slokne. Tre veker har vi tilbrakt saman i busettinga Merival do Ferreira. Den to år gamle busettinga består av 50 familiar, med like mange heimar som har opna seg til fine samtalar over kaffekoppen. Tre veker har gått og igjen står to velfødde, solbrente nordmenn, med hendene fulle arbeidsblemmer og kroppane av skrubbsår. Skrubbsår og blemmer vil forsvinne, men all lærdom, latter og venskap vil vi for resten av livet ha med oss.

Hva er eukalyptus?

av Mathilde Brede Enkerud

Sør i Bahia vokser eukalyptusplantasjene i takt med at urskogen minker og jorden tørker ut. Eukalyptustreet består av rundt 500 ulike arter, hvor kun to eller tre av dem finnes naturlig utenfor Australia. Eukalyptus er en viktig del av biodiversiteten i Australia, men plantet på fremmed jord kan den skape store ødeleggelser. Plantet finner man eukalyptusen blant annet i Brasil, Argentina, USA, Portugal, Italia, Spania, Malawi, Republikken Kongo og en rekke asiatiske land.

Dramatisk reduksjon av urskog

Når eukalyptusen plantes utenfor sitt naturlige territorium kan den være både skadelig og invaderende for det lokale biologiske mangfoldet. Den atlantiske skogen er et av verdens viktigste økosystem, grunnet sin biodiversitet. I delstaten Bahia har skogen gått fra å dekke 36 prosent av området til kun syv prosent i dag. Planting av eukalyptus er en av årsakene til den voldsomme avskogingen. Framveksten av eukalyptusplantasjer er med på å redusere areal av jord til matproduksjon. I området Prado har arealet man bruker til å dyrke bønner

gått fra 444 hektar jord i 2005 til kun 90 hektar i 2008.

Krever store mengder vann

Eukalyptusen er et tre som kan leve og vokse på svært tørre områder fordi røttene trekker opp store mengder vann. Jord og elver tørkes ut, og gjør områdene ulevlige for planter og dyr. Helt sør i Bahia går eukalyptusproduksjonen først og fremst til cellulose og trekull. Cellulose danner råstoffet som brukes i produksjon av kunstige tekstiler og papir. Trekull går til brensel i utendørsgriller, og brukes i Brasil til fremstilling av jern.

Avhengig av sprøytemidler

I eukalyptusplantasjer har man et stort konsum av sprøytemidler som forurenser jorden, vannet og lufta. Sprøytemidlene som brukes er sulufluramida og glysofat, sist nevnte er et patentert Monsanto-produkt som er ulovlig i mange land. I Bahia i disse dager herjer det en larveepedemi. Larvene kommer fra eukalyptusen, og er svært problematisk for bønder som ikke bruker sprøytemidler i sitt jordbruk.

Só, só saí reforma agrária Av Gerson Oversatt av Silje Strøm

“Bare, bare

Tekst av Silje Strøm

For en nordmann plassert i godsBare, bare kom, bare kom jordreform, tolen er tanken på å okkupere jord med bønder og arbeidere alliert ganske søkt. Dette vil kanskje gjøre det mer begripelig. Vår første oppgave er å okkupere, all jord som er produktiv, vi vil arbeide Vår andre oppgave er å stå imot, komme inn godt organisert, og stille oss imot for å ikke dra Vår tredje oppgave er å produsere, i kollektivt arbeid, høste inn mye og fordele det Vår fjerde oppgave er å bekjempe, all form for urettferdighet og misbruk av makt Vår femte oppgave er å studere, kjempe mot dette regimet som bare vil ha os massakrert Vår sjette oppgave er å marsjere, til Goiânia, til Brasília for jordreform, nå! Vår sjuende oppgave er å lage et møte for at ungdom skal kunne møtes

Norges befolkning lever i en annen realitet enn det brasilianere gjør. Så å si alle nordmenn har et tak over hodet og arbeid. Om ikke, så har man gode muligheter for å få hjelp av staten. Alle stoler på at staten hjelper deg hvis du ikke har penger til å fø barna dine. Vi bor i en velferdsstat. I Norge ser vi stor fraflytning fra gårder og bygder. Dette fører til en sentralisert produksjon av mat, gjengroing av kulturbeite, og større import av mat. Det er vanskelig å være småbruker i Norge når politikken gjør at det er lettere å skaffe seg arbeid i byen, og at gårdene presses til å øke produksjonen. Dette gjør at det er lett å skaffe seg jord, så lenge man har penger.

En annen realitet

Millioner av mennesker lever i periferien av byene i Brasil, og mange er arbeidsløse. Mange driver slavearbeid, eller arbeid som ikke er i nærheten av Norges arbeidsmiljølov. I en MST-sang av Gerson synges det: «Vår femte oppgave er å studere, kjempe mot dette regimet som bare vil ha oss massakrert.» Hvis en brasilianer synger dette av hele hjertet, har hen ikke tillit til at staten vil hjelpe en person uten jord. Sammenligner man alle disse menneskene uten hus og/ eller arbeid med de få som eier jord, får man en ulikhet vi i Norge ikke helt kan forstå. Så hvis du er et av de ekskluderte menneskene i periferien av byene og søker et annet, mer verdig liv, hva gjør du da?

bare kom jordreform!”

Brasilianernes alternativer

Du kunne eventuelt kjøpt, leid, blitt tildelt eller okkupere jorda. Hver av de tre første alternativene kan være vanskelige. Om du kommer fra en favela, har du ikke råd til å kjøpe jord. Dette kan være snakk om dyr jord, som spekuleres i av multinasjonale selskaper. De fleste brasilianere vet at det er tøft å leie jord av jordeiere for å leve og dyrke på den. Ofte blir en ført inn i en ond sirkel av gjeld til jordeieren. Man jobber mange ganger under slaveliknende forhold, fordi man aldri klarer å betale leien tilbake. Når staten tjener penger på å være alliert med multinasjonale selskaper og store godseiere, vil de dermed ikke innføre jordreform og fordele jorda ut til folket. Dermed blir løsningen å okkupere jord.

Okkupasjonen Avací Silva

En okkupasjon kan foregå på mange ulike vis. Det kan gå rolig for seg, og jorden blir overgitt uten komplikasjoner.

Andre ganger kan det være opptil flere utkastelser, og politiet kan gjerne være veldig voldelige. I bosetningen Avací Silva gikk det heldigvis rolig for seg. - Vi startet i Mucuri for fire år siden, hvor vi kuttet ned et stort område med eukalyptus og bygde en leir. Vi var der i to år, til vi gjennom forhandlinger ble tildelt denne jorda her i Ibirapuã, sier João Mario Dos Santos Morteiow. Han er koordinator for bosetningen Avací Silva og har bodd i leir i fire år, selv om huset han har bygd står fint et annet sted. - Det er lettere å få tildelt jorden som har eukalyptus, sier Morteiow. Jorden som opptas av eukalyptus oppfyller i veldig liten grad sin sosiale funksjon i samfunnet, og er dermed lettere å overta. I Brasil er det en progressiv grunnlov som gjør at okkupantene egentlig har rett på jordreform, og er derfor ikke forbrytere. «Vår første oppgave er å okkupere all jorda som er produktiv» synges det i bosetningen om morgenmøtet - og det er ikke tvil om hvorfor.

Regnet som ikkje kom «Vi prøvde først å plante graskar her, men det tørka inn. Så prøvde vi å plante potet, men alt døydde på grunn av tørken».

Tidleg ein torsdagsmorgen ruslar vi, eg og Analina Diaz Lisboa, mot jordlappen deira. Den varme formiddagsvinden slår mot oss, der vi går, med maniokåkeren på den eine sida og eukalyptuslandskapet på den andre. «Dokke plantar mykje maniok her» seier eg og peikar på dei lange smale plantene som strekker seg i det veldige åkerlandskapet. «Manioken held på vatnet, alt anna vi prøver å plante tørkar inn» svarar ho, og rettar på grafsa ho fint har plassert på skuldera.

Etter eit stykke svingar vi inn på eit jordstykke. Planen i dag er å luke ugras og forberede jorda for ny planting. Halvparten er uplanta område, resten er av maniok. «Vi prøvde først å plante graskar her, men det tørka inn» ho peikar på det uplanta området, «Så prøvde vi å plante potet, men alt døydde på grunn av tørken.» Regn er ein årleg syklus, vatnet blir trukke frå jorda og deretter ført tilbake, men her er elvene som jorda, tørre, himmelen som elva, også tørr, og vatnet, det reiser med eukalyptusen. Vi tar ein pause frå lukinga, varmen er slåande. «Du har mykje arbeid her» seier eg. Ho nikker, smiler «Mannen min er fisker, jorda her er mitt område, dette er mitt felt.»

Ventetida Ein månad har gått utan at regnet har vist seg i området. Blada på plantene i busettinga har byrja og visne. Dei heng med hovudet og skrik etter vatn. «Når regnet kjem, då skal vi byrje å plante igjen» legg ho til, «bønner, graskar, kål». Men kor lenge ein må vente på regnet er ikkje godt å seie.

Livet som visna Mannen hennar, Varnivaldo de Jesus Lisboa har budd heile livet sitt i kommuna Meideiros Neto i Bahia. Han byrja og jobbe i elva Itanhem då han var 7 år gammal. Sidan den gong har både elvelandskapet og fiskebestanden endra seg betraktelig. «Tidlegare hadde elva ei gjennomsnittsdybde på 25 meter, men

Vilde Gjerde Lied

no er den redusert til 5 meter. Vi kunne fiske opp til 40-50 kg fisk på ei veke, fiskar på opp til ein halv meter. No er det berre småfisk igjen» seier han. «Eukalyptusen kom og gjorde slutt på elvene våre, dei gjorde slutt på alt. Selskapa her er styrtrike, og folket sitter igjen utan rettar, utan levebrød.» Tørrfôr Eg og Ana sit i åkeren og gjer oss klar til å byrje på att med arbeidet. Ho fyller hendene sine med jorda ho har under seg. Den smuldrar opp mellom fingrane hennar, like fin og tørr som sanden

på dei kvite strendene langs kysten i området. «Jorda her er sjuk, den er full av gift. Det same gjeld elvane og fisken. Dyra som beiter på marka blir også fyllt av den same gifta» gifta ho refererer til er sprøytemidla som blir brukt på eukalyptusplantasjane, som forgiftar jorda og elvane i området. «7 år» seier ho og viser på fingrane. «7 år går det før gifta er borte». Ho viser til at vi er ferdige for dagen, det er varmt. «Å nei! Dei er heilt uttørka» seier ho, og går bort til nokre uttørka sukkerrør. «Til grisane» seier ho, og riv dei ned.

Stille tross stormen Eukalyptusindustrien skaper sysselsetting, hevder den brasilianske utviklingsbanken BNDES. Under trekronene på plantasjen glimrer arbeiderne med sitt fravær. Håvard Søndenå, Lina Bøe, Maria Birkeland Olerud

Det er som om tiden står stille. På rekke og rad står de rakryggede, som soldater i marsj. Så langt øyet kan se strekker glatte, grå stammer seg mot taket av blader. Tomrommet mellom stammene fylles av et blåaktig lys. Her slipper ikke sola til, her slipper ikke livet til. Men hogstmaskinene får plass– såpass har de tenkt på da de plantet trærne. Et slikt syn er ikke uvanlig her i Extremo Sul-regionen i Bahia, Brasil. Her har celluloseselskapene dominert ressursutnyttingen siden militærdiktaturets dager. - Eukalyptustrærne er tre og et halvt år gamle. De skal hugges om et halvt år. Tømmeret går til cellulose, som brukes i papirindustrien, sier ansvarshavende på plantasjen. Han velger å være anonym. Etter etableringen av eukalyptusindustrien på begynnelsen av 1970-tallet, har den økonomiske veksten i regionen skutt fart. I desember 2007 var det plantet 6000

hektar med eukalyptus i Extremo Sul, ifølge Forskningssenteret for utvikling i det ekstreme sør i Bahia (CEPEDES). Ivonete Gonçalves i CEPEDES opplyser til den brasilianske nyhetsportalen Adital at Den nasjonale utvikingsbanken i Brasil (BNDES), gjennom Arbeidernes Støttefond, finansierer alle nye eukalyptusprosjekter. Målet er å skape arbeidsplasser og inntekter til det brasilianske folket. Derfor hevder næringslivstoppene at arbeiderpartiregjerningens løfter om industriarbeidsplasser går i oppfyllelse. Det mener ikke Marco Aurelio. Ny hverdag - Eukalyptusplantasjene gir arbeid kun når trærne skal hugges, og sysselsetter ikke like mange som bosetningen, sier han. Aurelio er innehaver av ei maniokmelmølle i De jordløses (MST) bosetning Bela Manhã. Lukta av nybakt brød siver ut i rommet når Aurelio demonstrerer steking av melet. Mølla buldrer og braker. - Jeg jobbet for Suzano i syv år, med luking, sprøyting og vedlikehold. Jeg sto opp tidlig, kom hjem sent og var lavt lønnet, forteller han. Selv hevder Aurelio at jobben på det tidspunktet var hans eneste mulighet for sysselsetting. Da

sjansen bød seg, byttet han arbeid. - I MST-mølla er jeg min egen sjef, har flere rettigheter og større frihet, sier han, som er en av grunnleggerne av bosetningen innimellom eukalyptusfelt og gummiplantasjer.

Jeg jobbet for Suzano i syv år. Jeg sto opp tidlig, kom hjem sent og var lavt lønnet. - Marco Aurelio, tidligere Suzano-ansatt.

Kaffehøst for hånd - Jeg jobber på kaffe-, vannmelon- og maniok-plantasjer. I takt med årstidene bytter jeg arbeid fra plantasje til plantasje, forteller Vanessa dos Passos, som aldri har jobbet på eukalyptus-plantasjer . For tiden er hun ansatt på en storgård for vannmelonproduksjon. - I september gjødsler og vanner vi jorda, og luker ugress. I slutten av oktober planter vi, og fire måneder senere begynner innhøstingen. Det er tungt arbeid, og vi står i stekende sol hele dagen, sier hun. Norge og eukalyptus - Norge har lang tradisjon for å være tilstede i eukalyptusindustrien i Brasil, siden prinsessegemal Erling Lorentzens initiativ under militærdiktaturet. Selskapet hans, Aracruz Cellulose, var pionerer på celluloseproduksjon i Extremo Sul i Bahia. - Lorentzen har solgt seg ut av selskapet, som i dag har navnet Fibria, men Oljefondet har fortsatt investeringer på 141 millioner kroner der. - Oljefondet har også investert 154 millioner kroner i eukalyptusgiganten Suzano.

Hvilken plantasje liker du best å jobbe på? - Jeg liker arbeidet på kaffeplantasjene best. Der får vi lønn etter hvor mye vi plukker, og kan tjene opp til 85 realer (cirka 183 NOK, red.anm.) dagen. På vannmelonplantasjen tjener jeg 35 realer (cirka 75 NOK red.anm.) i uka, sier dos Passos. Hun framhever at arbeidet er roligere og foregår i skyggen. Kaffeplanten trives nemlig best i skyggen av andre vekster.

MASKINKRAFT: Ansvarshavende på eukalyptusplantasjen er den eneste med fast arbeid der.

- Veracel er et fellesforetak mellom Aracruz og Stora Enso, der gründeren i Enso-delen av selskapet er norsk. Oljefondet har investert 4,4 milliarder kroner i Stora Enso, og eier slik åtte prosent av selskapet. - Norge har ikke bare investeringer i celluloseselskapene, men også i trekullprodusenten Cia De Ferro Ligas da Bahia, som omgjør eukalyptus til trekull. Oljefondet har her investeringer på 135 millioner kroner og eier seks prosent av selskapet. Kilder: Adital, Statens pensjonsfond Utland

Skaper det flere arbeidsplasser enn eukalyptus? - Ja, det gjør det. Vannmelon og kaffe skaper cirka like mange arbeidsplasser, men siden kaffesesongen er lengre, blir kontraktene også lengre, sier Dos Passos. Det kan det hende hun har rett i. Mens kaffebønnene fortsatt må plukkes for hånd, er det i dag maskiner som utfører de fleste oppgaver på eukalyptusplantasjene. For eksempel annonserte Veracel Celulose i 1994 at de ville skape 12 000 arbeidsplasser i regionen. I dag har selskapet 739 direkte og 3 150 indirekte arbeidsplasser i produksjonskjeden. Det skriver Adital. Gummi mer bærekraftig Få kilometer unna summer biene mellom spredte trær og buskas. Det dufter sterkt av blomster og nybrygget kaffe. Luis Genario da Silva og kollegene tar en pause fra arbeidet på gummitreplantasjen. Han har jobbet her i 16 år, og er fortsatt ikke lei. - Her er det mer fremtid enn på eukalyptusplantasjene. Her vokser det blomster, og det lever mange dyr. I tillegg er det mye jobb, og plantasjene krever mer stell enn eukalyptus. Dessuten suger de ikke

like mye vann, sier han. Melkehvit væske pipler ut av trærne, og renner i spiralformede riller i barken ned i en kopp plassert under. Fra denne saften utvinnes gummi. - Trærne står alltid der. Vi kutter dem ikke, de vil være der resten av livet. Derfor er det mye mer bærekraftig enn eukalyptus. Plantasjen ble startet for over 27 år siden, og har stått urørt siden, forteller han videre. Da Silva opplyser at det ikke brukes sprøytemidler på plantasjen. Dette er sjeldent tilfellet for monokulturer. Også på papayaplantasjen i nærheten brukes plantevernmidler.

Her vokser det blomster og det lever mange dyr. I tillegg er det mye jobb, og gummiplantasjene krever mer stell enn eukalyptus. - Luis Genario da Silva, gummiarbeider.

Papaya sysselsetter Miraldo Dias Novais skjærer i en gyldengul papayafrukt og peker på det blekrosa kjøttet. - Det brukes sprøytemidler på frukten for å holde skallet fritt for prikker, og

MED SPRØYTEMIDLER: - Økologiske papaya har svartere frø og rødere kjøtt, forklarer Miraldo Dias Novais.

TIDLIGERE EUKALYPTUSARBEIDER: I MST-mølla har jeg flere rettigheter og større frihet, sier Marco Aurelio.

dette mest for utseendets skyld. Giften skader faktisk frukten. Økologisk papaya har svartere frø og rødere, søtere kjøtt, forklarer Dias Novais. Snaue halvannen meter over bakken ruver papayapalmene med klynger av frukt under palmekronen. Jo modnere papayaen er, dess lenger nede henger den. Slik blir det skapt et fargespekter mellom de gule, modne nederst, til de grønnere, yngre fruktene øverst. Mellom hver rad av papayapalmer vokser det kaffeplanter. - Papaya vokser godt i samspill med andre planter. Fruktene modnes hver uke, og må plukkes litt etter litt. Slike plantasjer sysselsetter veldig mange, sier han. Maskindrevet Tilbake mellom eukalyptustrærne peker den plantasjeansvarlige ut en stubbe. Det er dette som står igjen etter hogst, viser han. - Her har jeg jobbet i 10 år, og jeg liker å arbeide med maskiner, sier han. Hogstmaskinene holder høy effektivitet. De

tar over stadig flere arbeidsoppgaver på plantasjen, som den plantasjeansvarlige bruker 15 minutter på å kjøre rundt. Er det mye arbeid å sprøyte en så stor plantasje? - Det er det et fly som tar seg av. Så hvor mange er det som jobber her? - Bare én: Meg, svarer han, tier stille et øyeblikk. Stillheten under trekronene er total. Verken insekter eller stemmer bryter den.

STØRRE BIOMANGFOLD: Gummiplantasjen gir skygge til andre planter.

opovobrasileiro Tekst av Lina Bøe, Håvard Søndenå og Maria Olerud «Her er et bilde av der jeg bodde da jeg var ni år. Det var et hus der, nå er det bare eukalyptus. Foran var det beite, nå er det støv. Her var det frukthage og urskog. Nå er det bare eukalyptus. Jeg gikk på veien hver dag for å melke kyrene til frokost. Alt som er igjen, er eukalyptus». Edvaldo Rocha Ferreira frakter hogstmaskiner for eukapyptusselskapene Veracel, Suzano og Fibria, hvorav Oljefondet har investeringer i de to sistnevnte. Edvaldo og familien har flyttet fra bygda til byen Teixeira de Freitas. Han sier selv han gjennom jobben bidrar til eukalyptusselskapenes ødeleggelser i Bahia. Selskapene kjøper stadig opp eiendom i området, og det er ved flere anledninger dokumentert forfalskninger av jordtitler de egentlig ikke har rett på.

opovobrasileiro Tekst av Stine Rud «Arter dør ut her i Mata Atlantica, den Atlantiske skogen. Om det for eksempel blir brann, så forsvinner enda flere arter. De er tapt for alltid, og mine barnebarn, oldebarn og tippoldebarn vil aldri få oppleve dem. Men det vil jeg at de skal, og derfor er jeg med på frøsanking». Antonio Barbosa da Silva er med i frøsankerprosjektet Arboretum. Hver torsdag reiser han og tre andre ut i urskogen i Extremo Sul do Bahia, den Atlantiske skogen. Skogen har et av verdens største biologiske mangfold, men er sterkt truet etter århundrer med hogst av verdifulle tresorter. Bare fire prosent av urskogen er igjen i regionen lengst sør i Bahia. En av hovedgrunnene til avskoging av den Atlantiske skogen er eukalyptusselskapenes oppkjøp av jord.

Håvard på besøk hos naboen

lastebilcruise: Lina og Håvard slikker sol på lasteplanet.

Lina skreller maniok!

romanse: Stine og dovendyret.

På tur i pickup.

gjødsel for folket: Brigaden lærer å omgjøre kumøkk til organisk gjødsel.

Bestefar: Her bygges det brønn.

kokkeskole: Mathilde lærer å lage feijoada.

blomsterprakt: Maria og kordinatoren.

debut: Espen har ridd for første gang.

På utferd: Synnøve utforsker den atlantiske skogen, Mata Atlantica.

Fisketur: Vilde prøver forgjeves å få fisk.

Bosetning: Silje i sin bosetning Avaci Silva.

sukkerfest: Marianne og Dona Natalia feirer barnas dag i landsbyen.

norsk koldtbord: Silje og Jostein kokkelerer

innfødt: Synnøve i bahiansk habitt.

Frøgeriljaen

Mellom tykke trestammer og buktende lianer arbeider en liten gruppe frøsankere for å bevare den atlantiske urskogen. Av Marianne Hvattum Løken

“Vi arbeider for nytelse. Å høre at frø skal brukes for å plantes et nytt sted er uvurdelig. Vite at frø vil sendes til et annet sted som ikke har det. At andre som ikke har sett treet før vil få oppleve det”. Adineuza Pereira da Silva er en av tre ansatte i frøsankerprosjektet Arboretum. Prosjektet har pågått i to år. Hver torsdag samler Adineuza, Antonio Barbosa og Elci Barbosa dos Santos seg for å sanke frø fra den atlantiske skogen i Extremo Sul da Bahia. Urskog Den grønne veggen slår mot deg, med et skjærende hyl av insekter og liv. Vegetasjonsveggene er ugjennomtrengelige. Her finnes lianer, skyhøye stammer, blader i alle mulige størrelser og stammer viklet sammen i fantasifulle fletter. Skogen sluker deg og omringer deg. Innimellom greinene kan man skimte

en liten forsamling arbeidsmaur i hvite T-skjorter. Frøbehandling «Motivet er mangfoldet til urskogen. Desto flere arter vi finner, desto bedre er det», forteller Macsulivan Souza Barreto. Han er en av de utsendte teknikerne fra Arboretum som deltar på frøsankingen. Arbeidsgruppen er oppkalt etter det første treet de sanket frø fra: Sapucaia.

«Jeg vil ikke at mitt barnebarn skal lide av vannmangel og se naturen bli ødelagt» frøsankeAdineuza Perieira da Silva. «Vi samler sammen frøene for deretter å rense dem. Vi vasker dem, og tørker dem i skyggen slik at de ikke mister næring. Arboretum kjøper frøene og distribuerer de til andre grupper, som lager stiklinger». Elci holder opp et skingrende rødt og sort frø. Dette frøet, som alle andre frø gruppen samler, sendes til prosjektets frøbank og distribueres videre til andre arbeidsgrupper som lager stiklinger. «Stiklingene kjøpes opp av cellulosefir-

maet Suzano. De er tvunget til å gjenplante urskog, men vi vet ikke hvor». Elci stopper og peker opp i luften. Store bladlignende frø daler ned over oss, som om vi skulle ha vært i en norsk høstskog.

Antonio barbosa bruker en lang klype for å hente ned frø fra de høye trærne.

Tre nr. 02-149 «Utnyttelsen av urskogen startet med skogbruket. Tømmer fra urskogen ble brukt til å lage møbler» forteller tekniker Moisés de Souza Marcelino. Den atlantiske skogen har et av verdens største biologiske mangfold. Per i dag er det kun fire prosent igjen av den opprinnelige urskogen i regionen Extremo Sul i Bahia. Om gruppen kommer over et tre de ikke kjenner til foregår en systematisk kartlegging av frø og blader for å undersøke arten. De knekker av blader, sanker frø fra bakken og legger dem ned på et millimeterark for fotografering. «Vi har en hypotese om hvilket treslag det

kan være, men vi tar med materiale for å undersøke videre», forteller Moisés, i det han undersøker bladene til et hittil ukjent tre. En sølvplakett nummerert 02-149 hentes frem og spikres på trestammen. Kun et lite steinkast unna veien kom de over en fremmed tresort. Det finnes helt sikkert enda flere. Mer frø, mer kunnskap «Jeg mener det er veldig viktig å verne skogen. Studiet hjelper for oss som er med i arbeidet. Mange ønsket ikke å være med fordi man tjener lite, men jeg foretrekker å tjene lite og lære mye» forteller Antonio Barbosa i det han graver opp en rot med macheten. «Denne er bitter, men god for hodepine». Antonio er et levende leksikon. Han har ikke fullført grunnskolen, men vet allikevel navnet på nesten hvert eneste treslag gruppen passerer. «Jeg vokste opp i denne skogen. Jeg har vandret mye i skogen, og jaktet her før det ble forbudt. Med dette arbeidet har vi lært navn på mange nye arter vi ikke kjente til før. Desto mer vi vet, desto bedre».

trær Sapucaia følger opp merkes med nummer og GPS registreres.

Ti tips til en økologisk hage med «Gege» Av Synnøve Rykkel

Grønnsaker: Salat er en type grønnsak som er enkel og rask å dyrke selv. Aleides “Gege” Duanli Silva fra bosetningen Jequitiba gir oss tips på hvordan plante i en økologiskhage.

1. Bruk kompostjord. 2. Om du har tilgang, så bruk

ekskrementer fra dyr til å plante frø. Før dermed over til kompostjord etter frøet har begynt å spire.

3. Jorden bør vannes i 8 dager før planting.

4. Det er lurt med skygge for frøet rett etter det er plantet.

5. Man bør helst ha en frøkasse først og

deretter, når det har spiret, er det klar til å flyttes over i kompostjord.

6. Mark er viktig for god plantejord.

7. Opprett et skikkelig vanningssystem.

Dette kan du gjøre med enten å bruke vannspreder eller vannslanger. Det varierer alt ettersom hvor stor grønnsakhagen din skal være.

8. Sjekk vannforhold hver dag, og sørg for at plantens jord er fuktig.

9. Vær kreativ, og plant det du vil plante. Ta gjerne notater av hvordan det funker i værforholdene.

10. Og sist, men så absolutt ikke minst: Del informasjonen av hva som funker og ikke funker med andre mennesker.

Monokulturer på topp Monokulturer bruker ofte store mengder sprøytemidler og fører til utryddelse av regnskog. Her har du noen eksempler fra Extremo Sul da Bahia. Eukalyptus Eukalyptus krever ekstremt mye tilførsel av vann . Produksjonen krever også enorme mengder sprøytemidler, fordi den også fører med seg masse maur. Før det ble innført maskiner, gav eukalyptus arbeid til 20 000-30 000 i Extremo Sul da Bahia. Nå er det arbeid for fire maskiner. Det var arbeid under elendige forhold, men det var et arbeid. Den uendelige opptakingen av jord går til produksjon av lommetørklær og dopapir, og ikke mat til landets innbyggere. Kvegdrift Du tenker kanskje ikke på kvegdrift som en monokultur, men den opptar enorme områder med jord, og bidrar lite til det biologiske mangfoldet, på samme måte som andre monokulturer. Kvegdrift er ofte det som først føres inn i et område etter at skogen er hugget ned. Det fører ofte til innføring av andre, enda verre, monokulturer. I tillegg fører årevis med

av Silje Strøm

kvegdrift til pakking av jorda, slik at den blir for hard til å dyrke i. Cana Cana - eller sukkerrør – til produksjon av etanol er en monokultur som det finnes mengder av i Extremo Sul. Sukkerrør krever heldigvis ikke like mye vann som for eksempel eukalyptus, og krever heller ikke sprøytemidler. Sukkerrør gav før arbeid til 20 000 mennesker, men er i dag overtatt av maskiner, det også. Denne typen sukkerrør går til produksjon av etanol, ikke sukker, til drivstoff til kjøretøy og har vært en stor grunn til avskoging. Jorden bidrar dermed ikke med mat, men til mer trafikk. Papaya Papaya liker seg ofte sammen med andre arter som for eksempel banan og kaffe. Om man har to planter på et område kalles det likevel en monokultur, fordi det på ingen måte ligner det biologiske mangfoldet man har i regnskogen. Produksjonen krever sprøytemiddel for å ivareta estetikken til fruktene. Plantasjen sysselsetter mange mennesker, fordi fruktene må plukkes for hånd.

Nekter å føre krig mot naturen Av Stine Andreassen Rud

Ugress, insekter og skog er viktige allierte i matproduksjonen på skolen Edigio Brunetto, her på sørspissen av Bahia. - Jorden. Den er grunnlaget for å leve, og akkurat som en mor gir den oss liv. Så, vil man sette fyr på moren sin, vil man forgifte henne? Nei, man vil ta vare på moren sin. I dag behandler vi henne dårligere enn våre foreldre gjorde. Så, vil vi etterlate en bedre eller verre verden til våre barn, filosoferer Ronaldo Bastos Caldos. Han er utdannet agronom, men har de siste 13 årene arbeidet med økologisk landbruk innenfor MST. Jobben hans er opplæring av de tidligere jordløse. Slik kan de dyrke sin nye jord best mulig, men samtidig i tråd med naturen.

- Traktoren, pulversprøyting, tordon, BHC, fly og GPS. Alt var våpen under andre verdenskrig, som etterpå ble verktøy i landbruket, konstanterer han fra klasserommet på landbruksskolen Edigio Brunetto. Caldos sammenlikner det hele med en krig mot naturen selv. En krig som ikke handler om mat, men penger. Brasil bruker mest sprøytemidler i hele verden, har enorme mengder matjord fordelt på få hender, og plantasjer hvor kun en art dominerer. Produksjonen er både effektiv og innbringende, men har satt miljøet og småbøndene er i krise. Hos de store godseierne brukes jordbruksteknikere for å bedømme hvilken sammensetning av kjemikalier som gir raskest vekst. Vi vil heller bruke folkekunnskap for å skape fruktbar jord, sier agronomen.

agronom: Ronaldo Bastos Caldos.

«Jeg har en venn som jobber i agrobusiness. Han tjener sikkert fem ganger mer enn meg, men jeg garanterer at jeg er lykkeligere enn ham.» - Ronaldo Bastos Caldos, Agronom.

Månekalender Andre alternative teknikker hører også hjemme i MSTs lære. Månesyklusen ses på som en naturlig del av jordbruket, fordi man mener at månelys på sitt sterkeste gir ekstra lysenergi og dermed bedre vekst. 12 lyse timer i døgnet kan bli 14. - Det er for eksempel best å plante mandiokstiklinger fire dager etter nymåne, eksemplifiserer Bastos Caldos. En annen tommelfingerregel er at man alltid skal trimme planter ved skumrings- eller nattestid, for å unngå innsekter. Krevende overgang Å begynne økologisk landbruk på jord som i mange år har ligget brakk eller vært brukt til monokultiver, det er

vanskelig. Insekter og biologisk mangfold har gjerne forsvunnet, eller jorden er utarmet etter lang tids dyrkning av én planteart. Muligheten finnes likevel, og det er skolen Edigio Brunetto et eksempel på. For 4 år siden okkuperte bevegelsen den tidligere storgården, som sto på terskelen til å bli eukalyptusplantasje. De vant frem, og i dag er gården hjem til to bosetninger og en jordbruksskole. Det som var forsømte beitemarker for kveg skal nå fø flere hundre familier og studenter med både frukt, grønt, kjøtt og melk. Man dyrker ulike planter på samme område. En plante kan hjelpe den andre, men man må forstå de spesielle funksjonene hos hver plante. Noen produserer mat, andre er gjødsel, mens andre igjen er skygge for andre planter, forklarer Bastos Caldos i skolens kjøkkenhage. Den huser nå ti typer salat, tomater, urter og frukt. Totalt over tjue vekster, som har blitt dyrket frem ved hjelp av selvlaget kompost. De to gresstypene som vokste her fremsto som vår fiende. Men nå er de våre allierte, for vi bruker dem til gjødsel og for å holde på fuktigheten i jorda.

Viktig alliert: Marken er uunnværlig i økonologisk landbruk.

De hindrer også at ugress vokser, fastslår jordbrukssjefen på skolen, Emmerson.

«Økologisk jordbruk er sosialt rettferdig. For sola, den stråler like sterkt på alle» Ronaldo Bastos Caldos, Agronom. Imitasjon av skog Nedenfor kjøkkenhagen vokser det som fremstår som et vilkårlig kaos av vekster. Men det er det absolutt ikke: I denne skogen er alle planter gjennomtenkt, og hver har sin funksjon. Rødbeter, mais, bønner og papaya vokser sammen i skjønn forening. Rader med sukkerrør fungerer som vindskjerm for svakere planter, og banantrær skygger for kaffeplantene. Insektene får summe fritt. Systemet kalles her for Sistema Agro Florestaria. Blokkerer vind: Denne raden med sukkerrør blokkerer - Målet er å få til en skog av vinden for mer sensitive vekster bak. produkter man kan spise, fastslås plantene her – naturlige frø som har gått det. i generasjoner mellom bønder – skal Samspillet mellom planter utnyttes til distribueres ut til andre bosetninger. det fulle, og en skogform har i tillegg Det blir en slags levende frøbank. I tilfordelen at det holder langt bedre på legg til å spre frø, skal også lærdommen vann enn åpne flater. Det er viktig, i et om økologisk land- og skogbruk deles. område som er svært utsatt for tørke. I dag brukes lokalene til den tidligere - Ved første øyekast tror folk at vi er late storgården som klasserom, men slik skal og ikke gjør noen ting. Men tiden vil det ikke forbli. vise at vi dyrker riktig, når vi kommer på Allerede er en ny skole, med plass til markedet med egendyrkede og naturlige 700 studenter prosjektert, og De Jordløse produkter, sier Emmerson. arbeider nå med finansiering av det enorme prosjektet. Byggestart vil finne En større visjon sted så snart pengene er i boks. GaranMen jordbruket på Edigio Brunetto skal tier for at det skjer finnes ikke – men ikke bare sørge for selvberging. Frø fra håpet er at tusenvis av jordbrukere snart

Slik kan du lage kompost

Av Synnøve Rykkel

Da vi arbeidet på skolen Escola Popular Egidio Brunetti fikk vi muligheten til å lage vår egen kompost. Her er gjennomgangen. Kompost er bygd opp av fem lag. Slik som en tomatsaus er fundamental i en lasagne, er det viktig å ha vann i en kompost. Vann er fundamentalt, og sørger for at temperaturen ikke stiger. Om temperaturen blir for høy, kan det føre til brann. Det vil si at mellom hvert lag trengs det mye vann. møkk: Møkk fra høner gir næring. Det første laget er ekskrement fra dyrene på skolen. Deretter brukes aske. Lag nummer tre er tørt gress, etterfulgt av mer ekskrementer fra dyrene. Siste laget som brukes er matavfall. Kompost tar tid Etter 40-120 dager er komposten ferdig. Ved mer tid blir komposten bedre, men den kan benyttes etter 40 dager. Det kan være lurt å ha tre hauger med kompost, slik at du har to til å benytte, og en til å la seg godgjøre. Vann: En uunnværlig ingrediens. Etter 30 dager flyttes komposten oppned, slik at det øverste laget blir det nederste. Også denne gangen vannes det godt. Etter 60 dager flyttes komposten på nytt opp-ned. Varmkompost Etter 90 dager er den ferdig, og perfekt til benyttelse. Kompost kan brukes når som helst, så mye som man vil ha og har mulighet til. Varmkompost benyttes mindre av i Norge, men det er mulig å bruke om du har et lunt sted til disposisjon.

Avfall: Organisk avfall har en viktig funksjon i komposten. Olje bør imidlertid unngås.

Poteten som ikke er en potet På bordet står et merkelig hvitt pulver. «Skal du ha farinha?». Alle måltidene vi har fått servert har hovedsakelig bestått av tre ingredienser. Bønner, ris og det hvite pulveret. Espen Iversen Dette hvite pulveret er farinha, og lages av roten til maniokplanten. I starten var det en viss skepsis hos brigaden til det tørre, litt smakløse melet. Nå blandes det inn med den største selvfølgelighet. Maniokens bruksområder begrenser seg ikke bare til middagstilbehør. Tapioca, Ainpim, Beiju og Farofa er bare noen av navnene på mat laget av manioken. Den kan brukes som en slags lompe med frukt, egg, ost og skinke, eller noe annet man skulle ha lyst på. Eller som en tørr kjeks, som oftest blandet med kokos. Når den kokes og serveres med smør minner den litt om potet. Og når den friteres minner den om pomfrites, bare uendelig mye bedre.

“I starten var det en viss skepsis hos brigadistene til det tørre, litt smakløse melet” Huset til Mani Det var en gang, for lenge siden, i en landsby ved Amazonaselva, at datteren til en stammehøvding ble gravid. Høvdingen raste, og krevde svar fra sin datter om hvem som hadde våget å ligge med henne men datteren sverget på at ingen mann hadde vært nær henne. Faren vurderte å ta livet av sin datter. En natt hadde høvdingen en drøm der en hvit mann talte til han. Mannen sa at jenta måtte leve, da hun snakket sant. Høvdingen lot jenta leve, og ni måneder senere fødte hun et hvitt jentebarn. Forbauselsen var stor, og folk fra andre stammer reiste til landsbyen for å ta det hvite barnet i øyensyn. Barnet fikk

navnet Mani, og kunne på kort tid både gå og snakke. Innen året var gått døde Mani, uten tegn til sykdom og smerter. Slik skikken var ble hun gravlagt under huset sitt. Fra jorda der hun lå vokste det opp en plante, med en rot så stor at bakken slo sprekker. Da jorda ble fjernet, så de at den hvite rota planten vokste fra var kroppen til Mani. De prøvde rota, og begynte fra den dag av å spise maniok, som på Tupi-språket betyr huset til Mani. Slik lyder en urfolksfortelling om hvordan manioken ble en del av kostholdet i Brasil. Man antar at manioken har vært i bruk i over 3000 år, og er den dag i dag fortsatt en viktig del av matkulturen. Den er rik på karbohydrater, for eksempel inneholder den nesten dobbelt så mye kalorier som poteten.

«De spiser kun denne manioken, samt fruktene fra trærne. Allikevel er de sterkere og mer velfødd enn oss, vi som spiserså mye hvete og grønnsaker» Takk skal du ha Tolv portugisiske skip nåde kysten av Bahia i 1499, og etter noen uker dro et skip tilbake til Portugal med et brev. Brevet beskrev det «nye» landet og kostholdet til de som levde der. De spiser kun denne manioken, samt fruktene fra trærne. Allikevel er de sterkere og mer velfødd enn oss, vi som spiserså mye hvete og grønnsaker» Ukokt er maniok er giftig og farlig å spise. Portugiserne lærte kunsten å tilberede manioken av urfolk. Tjenesten ble ikke gjengjeldt. Den næringsrike rota var viktig for koloniens overlevelse de første magre åra, og bidro til starten på en okkupasjon. En okkupasjon som nesten har utrydda de som først lærte å utnytte manioken.

Husmors dagsverk Det er en egen slags fred i å våkne opp om morgenen med viten om at dagens eneste mål er å lage kjeks. Prosessen med å få fyr på bakerovnen ute i hagen starter tidlig om morgenen, og den som med øks hogger ved av tørre kokospalmer er ingen andre enn kokken selv. Arbeidet er tungt, så den ufrivillige pausen som oppstår når vi finner ut at husets eneste balje befinner seg på jordet sammen med sønnen i huset – den er velkommen. Det betyr ikke stress, men bare en mulighet til å småprate over en cafezinha – en liten kaffekopp.

Av Stine Andreassen Rud

vært på visitt.

Nabo etter nabo

To syklende gjennom nabohagen, med følge av angjeldende naboer, to eldre kvinner på spontantur og en kar med kost, som fåfengt prøver å jage katten ned fra treet. På veien utenfor napper en løs hest til seg gresstuster fra grøfta. Vinden er varm, og mens sola synker i horisonten setter vi brett etter brett med kjeks i bakerovnen. Temperaturen vet ingen, og tidsperspektivet er selvsagt «til de er ferdige, minha filha – jenta mi». Rundt hushjørnet titter den ene naboen

Hønene tripper i hagen

Når baljen så returnerer, kan bakingen starte. Vann, olje, salt og mandiokmel ved navn goma mikses sammen av vante hender. Ti kilo til sammen. Tilsettingen av egg fra frittgående høner gjør deigen gul og delikat. Et blikk ut av kjøkkengluggene, og der tripper kilden til eggene blidt i hagen. En enøyd hund av ubestemmelig opprinnelse bjeffer iltert på en katt i et avokadotre. Innen kjeksene er i ovnen har allerede sju naboer

Besøk: En etter en kommer naboene innom.

etter den andre, og alle får såklart smake på kjeksene. Helst skal de spise seks-sju før kokken er fornøyd, og de kan få lov til å ende besøket. Latter og anekdoter fra dagens hendelser deles der ved bakerovnen, og trass svetteperler i pannen og stiv rygg finner kokken stadig nye ting å takke sin Gud for. Naboene, maten, været, at den enøyde bikkja endelig tier stille litt. Slik går dagen, helt til de siste kakene må ses til med stearinlys og en nabo har satt seg ned for å grille maiskolber i ovnsglørne. Når endelig det siste brettet er ute av ovnen, settes den store baljen på bordet – denne gangen full av kjeks. Kokken nøder enda flere på sin allerede mette familie, før hun med en stillferdig stolhet tar fatt på oppvasken.

olabukse: En gammel bukse fungerer utmerket til å sette kjeks på brett.

Men det er ikke sitt eget arbeid hun er stolt over, det er å se familien sin - det kjæreste hun har - mett og fornøyd.

Kjeks av goma – eller Pão de Queijo 4 liter vann 1 liter olje 5 liter goma, som en type mandiokmel. 1 neve salt 2 spiseskjeer eveadoce 8-10 egg fra frittgående høner

Kok opp to liter vann med oljen, og bland samtidig de tørre ingrediensene i en bolle. Litt etter litt, hell det varme vannet i bollen og bland godt. Når deigen har kjølnet til omtrent fingervarme, tilsett eggene og deretter to liter kaldt vann. Miks deigen så godt det går an for hånd, før man drypper over litt olje. Med en tube – eller som her, en gammel olabukse – sett deigen på en stekeplate. Hver kjeks skal være på størrelse med en drue før steking, for de hever seg mye. Stekes i ovnen på sterk varme frem til de

Ferdig: Slik ser ti kilo ferdige kjeks ut. er gylne og ikke gir etter for press med en tommel. Dersom man vil lage varianten Pao de Queijo, følg samme oppskrift som ovenfor. Men samtidig som du tilsetter eggene, legg også til revet ost. Her brukes ofte mozzarella, men det er opp til en selv. Forholdet mellom deig og ost er 50/50. Følg deretter oppskriften som vanlig.

Kulturkræsj på MST-bygda Det er ikke bare-bare å kræsjlande inn i en fremmed kultur. Du vet du er i en MST-bosetning når … … du ikke vet hvem du er i familie med, eller hvor du skal spise eller sove. I bosetningene finnes ikke eierskapsfølelse, men desto mer kollektivitet. Alle er velkomne til bords i alle hjem og oppfører seg som hjemme hvor som helst. Ditt hus er mitt hus, og vi er alle søskenbarn.

… det gjemmer seg et måltid bak enhver aktivitet, og du etter syvende porsjon blir kommandert til å forsyne deg med mer. Uten mat og drikke, duger MST-bonden ikke. Dette prinsippet gjelder tilsynelatende oss mindre heltemodige, mer stillesittende nordmenn også. Mat er ikke bare essensielt for at jordbruket skal gå sin gang, men også for å underholde gjestene. Heldigvis er det nok av hunder og høns du kan smugle åttende porsjon til. … det å møte opp tidsnok til en avtale, viser seg å være to timer, eller to dager, for tidlig - hver gang. Trodde du Einstein kom med noe nytt? Brenn alle fysikkbøker, MST’erne trenger ikke ligninger for å forstå at tid

er relativt. Her er lys og varme livets klokke – du står opp med sola, og gud forby at du tar oppvasken i solsteiken midt på dagen.

… du får tre selvmotsigelser til svar når du spør om noe, og 60 når du prøver å oppklare hva som egentlig er rett. Her er sannhet basert på praksis, og siden alle har sin egen erfaring, er sannheten også relativ. Ideen om at teori er basert på praksis, og ikke omvendt, tar litt tid å bli vant med for oss ”nøytrale” nordmenn. … alt svelgbart har en helsebringende effekt: Tannkremspytt med sitron, ugress tilberedt på ulike måter, hårgelé og sukkervann mot sola. Mors kjerringråd har status som fasit, og naturens alternativer til legemiddelindustrien står sterkt i hjertet av Brasils økologiske jordbruk.

… en dusj er løsningen på ethvert problem. Magesmerter? Solbrent? Sulten? Trøtt? Dusj! Aldri undervurder effekten av en dusj. Den fjerner nemlig mer enn svette og gjødsel fra arbeidsdagen.

… hele familien, alle som kan krype og gå, er med på nødt eller sannhet, fullstendig edru en tirsdag kveld. Med vegger laget av svart presenning, finnes ikke privatliv. Ingen har hemmeligheter, og spørsmål med ”18-årsgrense” i Norge kan likså godt gå til små som store.

de lokale stolt bærer kallenavnene Bujão (etter propantank-kroppsfasongen) og Telefone (etter hans store ører).

… du får kallenavn basert på dine skavanker … du blir kommandert inn i skyggen, med trusler om hudkreft haglende etter deg. Mens brasilianerne søker tilflukt fra den stekende sola, søker frosne nordmenn som fluer mot lyset. Her er solkrem det første du tar på deg om morgenen, ikke bare for turister fra nord.

… det gjemmer seg et måltid bak enhver aktivitet … du får kallenavn basert på dine skavanker, og ingen, inkludert deg selv, stiller spørsmål ved det. Her omfavnes alle kroppsfasonger. Brigadister har fått tilnavn som ”vermelinha” (lille, røde), gigantinho (lille kjempe) og baixinho (lille, lave), mens

... du uheldigvis slår noen i magen, fordi du trodde du skulle håndhilse på personen som gir deg en klem. For nordmenn med ugjennomtrengelige intimgrenser, blir brasilianernes kjærlige hilsener en øvelse i koordinasjon. Armer og hoder må passe som tetrisbrikker, og det vanligste sluttresultatet er god, norsk pinlig stillhet.

“Språk er vanskelig, rapaz!” Som brigadist må du kunne mange ting, blant annet skjønne de lokale språkkodene. Her er en liten guide som kan hjelpe deg på veien. Av Jostein Førland

Rapaz (Uttales: Hapais) Direkte oversatt betyr det «Mann, fyr», men det kan brukes til alt fra å understreke noe (Rapaz, det er varmt), til når du blir irritert fordi du må si pass i et Domino-spill. Særlig de yngre bruker ordet i annenhver setning. Legal Om noe eller noen er «legal» er det godkjent, kult, bra. Ordet brukes gjerne sammen med en håndbevegelse der tommelen vender opp, og lillefingeren ut, slik at hånden lager en L.

Valeu Valeu betyr «takk», og brukes spesielt i Bahia. Korrekt brasiliansk er «Obrigado», men valeu er mer uformelt, og brukes mer av kvinnen i gata. Fica com Deus/Vai com Deus Brukes særlig av den eldre generasjonen. Ordene betyr «Bli med Gud/Dra med Gud», og brukes i det noen skal dra etter et besøk. Den som drar sier «Bli med Gud», mens den som blir sier «Dra med Gud». Bora? Ordet er en forkortelse av ordet «Embora», som betyr enten «Vi skal dra» eller «Skal vi dra?» Ordet brukes gjerne med en håndbevegelse der du knytter neven, for å så spre alle fingrene.

Todo Mundo Direkte oversatt betyr det «Hele verden», men det brukes i betydningen «Alle». Dette skaper ofte morsomme setninger (for oss nordmenn), som «Hele verden i Norge spiser poteter». BORA: Også kjent som tegnet for blekksprut på dykkerspråk.

#hjernemat A death in Brazil(2003), av Peter Robb anbefalt av Espen Iversen

“Denne boken må du lese”, fikk jeg beskjed om da det var klart at turen gikk til Brasil. På 267 sider rekker Peter Robb over mye. Du får et innblikk i Brasils historie, religion, matkultur, motstandskamp og politikk. Historien om den tidligere presidenten Fernando Collor og hans støttespiller PC, er spesielt underholdende, samt skremmende å følge. En president som gjorde så godt han kunne for å berike seg og sine, og endte i domstol før han klarte å fullføre presidentperioden. En godt skrevet bok, som gir god kunnskap om et land som er så mye mer enn fotball og samba. Eventyret om Erling Lorentzen anbefalt av Silje Strøm Brennpunktdokumentaren fra 2008 er regissert av Erling Borgen, og omhandler Erling Lorentzens industrieventyr i Brasil. Dokumentaren ble laget da Lorentzen solgte sitt livsverk, eukalyptusselskapet Aracruz Cellulose. Livet til Lorentzen er unektelig ganske utrolig. Han var tidligere krigshelt i Norge, giftet seg med prinsessen og flyttet til Brasil. Der ble han, godt støttet av datidens militærdiktatur, en av de første som satset stort på eukalyptus .Lorentzen var i fire tiår kongen av celluloseindustri i Bahia og Espirito Santo. Dokumentaren gir et godt innblikk i konsekvenser av eukalyptus. Den gir også et kritisk blikk på Lorentzens skitne forhold til diktaturet, anskaffelse av jord i Brasil og deretter forsøk på å redde regnskog. Chico Buarque anbefalt av Marianne Hvattum Løken Brasil er musikk. Hver region kan by på sin spesielle rytme, sjanger, dans. Chico Buarque, født i Rio de Janeiro, er en av Brasils mest kjente musikere. Han ble sendt i eksil under diktaturet i 1969, og støttet konstruksjonen av De jordløses bevegelses (MST) nasjonale skole. Populariteten til brasiliansk musikk, ifølge ham selv, skyldes bossa novaens påvirkning, et snev av jazz, sterk afrikansk innflytelse og at den er et barn av sambaen. Brigaden kan anbefale kjente sanger som A banda, Apesar de você, Construção og O que será (à flor de pele). Det er fine rytmer som kan bringe Brasil litt nærmere kalde norske vinterkvelder.

Returadresse LAG Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo

GUATEMALA HØSTEN 2016? SØK SOLIDARITETSBRIGADE INNEN 1. MAI For søknadsskjema og mer informasjon www.latinamerikagruppene.no