Page 1

Den røde jord

2. Reisebrev VĂĽrbrigaden 2015 1


Leder Marthe Jæger Tangen Jannik Ernst Tuva Sætre Ressem

Det har gått en stund siden forrige reisebrev, og brigaden har nye erfaringer å dele. Etter besøk i ulike urfolkssamfunn i Mato Grosso do Sul gikk brigaden med nytt engasjement og nye krefter inn i andre og siste del av oppholdet i Brasil. Det har inneholdt både teaterverksted med MST, to uker i Bolivia for å bli kjent med den politiske situasjonen der og uteopphold i ulike MST-bosetninger på landsbygden. Noen av oss har også vært i Brasilia på urfolksdemonstrasjon mot det nye lovforslaget PEC 215. Noe av det mest sentrale brigaden har lært i løpet av dette oppholdet, er at jord er makt. De som har mye av det er rike og mektige. De som mangler det er gjerne de vanskeligere stilte, de som ikke har en stemme i samfunnsdebatten. Det å eie jord er for de fleste i Norge en selvfølge, mens det her i Brasil er en av de største kampene man har. Her er jorden rød. Den er rød av blodet som har blitt spilt på den. Den er rød av kampen. En kamp som har blitt kjempet mot makten siden koloniseringens morgen av sosiale bevegelser som MST, men også av urfolk. Et folk som gjennom historien har blitt undertrykt og grovt utnyttet, og i dag fortsatt kjemper en daglig kamp for at jorden skal bli deres. I møtet med urfolk, hvor mange lever i ekstremt sårbare situasjoner, blir begrepet solidaritet utfordret både på godt og vondt. Hva kan solidaritet egentlig endre? Vi er syv forskjellige individer i brigaden som alle har forskjellige opplevelser og ulike følelser knyttet opp mot hva vi møter, noe som har vært med på å skape god refleksjon rundt hva arbeidet vårt egentlig betyr. Noen av disse tankene kan du finne i reisebrevet. Vi håper at dette reisebrevet vil få deg til å reflektere mer rundt en kamp som alt for ofte blir glemt. Ha en god lesning av brigadens andre, og siste, reisebrev! 2


Innhold: Leder Innhold Begrepsforklaring Brigada 22 de Julho “Los nadies” De som er ingen Fra ingen rettigheter til enda færre En stjelt røst Hva er viktigst? To urfolksgrupper - én kamp? Bildeserie Bolivia på 1-2-3 Bolivia etter kapitalismen Hvor blir det av naturrettighetene? 3 i kampen Kvinnekamp i Bolivia Les disse! Solidaritetens hjerte Boliviafashion Guaraní og quiz!

Redaksjonen: 2 3 4 5 6 7

Michelle Nguyen Frida Vesseltun Marthe Jæger Tangen Tuva Sætre Ressem Iril Naustdal Jannik Ernst

8 10 13

Kontaktinformasjon brigaden: leonmillestad@gmail.com

16 18 20 21 24 26 28 31 32 34 35

Følg solidaritetsbrigaden på: facebook og instagram www.latin-amerikagruppene.no www.lagbloggen.no Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innholde, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det. Alle foto er tatt av brigaden dersom ikke annet er oppgitt. Redigering: Frida Vesseltun og Tuva Sætre Ressem

3


Begrepsliste MST: Movimento dos trabalhadoras rurais sem terra. De jordløses bevegelse og vår samarbeidsorganisasjon i Brasil. Sosial bevegelse: Organisasjoner som kjemper folkets kamp for endring i samfunnet. Retomada: Okkupering av land som historisk sett har tilhørt urfolk. Området har både spirituell og praktisk verdi i deres kamp. Urfolk ønsker i hovedsak å tilegne seg bruksrettighetene til området. Demarkering: Prossessen som avgrenser urfolksområder og gir dem bruksrettighetene til området. Gir sjelden urfolk hele området de har krav på. Aldeia: Definisjonen på områder som har blitt tilegnet urfolk og de allerede har fått bruksrettighetene til. CIMI: Consehlo Indigenista MIssonario. En kristen organsiasjon som har dedikert til å jobbe for urfolks rettigheter Brasil. Fungerer ofte som et bindeledd mellom urfolk og staten. FUNAI: Fundacão nacional do indio. Satlig organ under departementet for rettssikkerhet. De som gjennomfører demarkeringsprosessen for områder. Kasike: En tradisjonell spirituell leder for urfolk. Kasiken har historisk sett spilt en viktig rolle for urfolk, men etter kolonisering og gradvis utradering av urfolkskultur er det i dag ikke like vanlig å ha som det var før. Reza: En spirituell urfolksseremoni. NGO: Non-Governmental Organization. Organisasjoner som i teorien jobber uten innflytelse eller økonomisk støtte fra staten. MAS: Movimento al socialismo. Det ledende politiske partiet i Bolivia, organisasjonen er et samarbeid mellom flere sosiale bevegelser. Organisasjonens øverste leder er nåværende president i Bolivia, Evo Morales. Endringsprosessen: Betegnelsen som brukes i Bolivia om de endringer som har skjedd og fortsatt skjer under president Evo Morales. Store deler av endringsprossessen omhandler urfolk og deres rettigheter i Bolivia. TIPNIS: En omstridt plan om utbygging av vei, gjennom urfolksterritorier i 2011. Saken står som et sterkt skille i urfolkskampen i Bolivia. 4


Brigada 22 de Julho / Brigaden 22. juli Tuva Sætre Ressem I tråd med vår samarbeidsorganisasjon MST (De Jordløses Bevegelse) sin tradisjon, skulle vi i begynnelsen av oppholdet i Brasil velge et navn til brigaden vår. Et navn som skulle hedre noen eller noe som har vært viktig for oss, og som skulle representere hva vi står for. 22. juli var det første som dukket opp i hodene til mange av oss. Den 22. juli 2011 ble 77 personer drept, hvor de fleste var politiske ungdomsaktivister. Ungdommene som ble drept på Utøya ble drept for deres deltakelse i et ungdomsparti som ønsker en mer rettferdig og solidarisk verden. 22. juli var et angrep på politisk ytringsfrihet, på kampen mot rasismen og for et multikulturelt samfunn.

«Sammen er vi sterke, sammen er vi fri, ordet er vårt våpen, rettferdighet skal det bli!» «Unidos somos fortes, unidos somos livres, a palavra é nossa arma, a justiça vencera!» Kampropet vårt på norsk og portugisisk - sammen skal vi kjempe for et mer rettferdig og solidarisk verdenssamfunn!

Ved å velge dette navnet vil vi vise hvor viktig det er å stå sammen og fortsette kampen mot høyreradikale og rasisme, og nettopp hvor viktig det er med ungdomsengasjement og politisk ytringsfrihet. Vi vil aldri mer ha 22. juli, og vi håper og ønsker at vi kan bidra til å bryte ned fordommer og skape et mer tolerant samfunn gjennom det arbeidet vi gjør. Ikke bare ved å spre informasjon til dere der hjemme og forhåpentligvis øke deres bevissthet, men også ved å være her i solidaritet med dem som kjemper den samme kampen på andre siden av jordkloden.

Vår første mistica på ENFF hvor vi gjennom skuespill og diktet “Til Ungdommen” fikk frem hvorfor vi heter Brigada 22 de Julho 5


Los nadies / The nobodies Sueñan las pulgas con comprarse un perro y sueñan los nadies con salir de pobres, que algún mágico día llueva de pronto la buena suerte, que llueva a cántaros la buena suerte; pero la buena suerte no llueve ayer, ni hoy, ni mañana, ni nunca, ni en lloviznita cae del cielo la buena suerte, por mucho que los nadies la llamen y aunque les pique la mano izquierda, o se levanten con el pie derecho, o empiecen el año cambiando de escoba. Los nadies: los hijos de nadie, los dueños de nada. Los nadies: los ningunos, los ninguneados, corriendo la liebre, muriendo la vida, jodidos, rejodidos: Que no son, aunque sean. Que no hablan idiomas, sino dialectos. Que no hacen arte, sino artesanía. Que no practican cultura, sino folklore. Que no son seres humanos, sino recursos humanos. Que no tienen cara, sino brazos. Que no tienen nombre, sino número. Que no figuran en la historia universal, sino en la crónica roja de la prensa local. Los nadies, que cuestan menos que la bala que los mata. Fleas dream of buying a dog, and the nobodies dream of escaping poverty, that one magic day the good luck will suddenly come raining down - will rain down in buckets; but the good luck didn´t rain yesterday, nor today, nor tomorrow, nor never, not even in sprinklings does the good luck fall from heaven, no matter how much the nobodies summon it, and even if they scratch their left hand, or stand up with the right foot, or begin the year by changing brooms. The nobodies, the sons of nobodies, the owners of nothing. The nobodies, the no ones, the nobodied, chasing the freedom, dying of life, screwed, rescrewed. That are not, even though they are. That speak not language, but dialects. That profess not religions, but superstitions. That make not art, but handcrafts. That practice not culture, but folklore. That are not human beings, but human resources. That have no face, but arms. That have no name, but a number. That figure not in universal history, but in the red pages of the local press. The nobodies, that are worth less than the bullet that kills them. 6


«De som er ingen»

Tuva Sætre Ressem

I følge folketellingen fra 2012 (IBGE 2012) finnes det 900 000 personer med urfolksopprinnelse i Brasil i dag. 240 stammer som utgjør under 0,5 % av befolkningen. Før kolonitiden hevder forskere at det fantes rundt 2000 stammer, 11 millioner mennesker, 100 % av befolkningen. Den amerikanske urbefolkningen har blitt redusert med 80 - 90 % som følge av sykdom, krigføring og drap i møtet med europeerne. Guaranífolket er den største urfolksstammen i Brasil med sine 51 000, i følge Survival International, en internasjonal organisasjon for beskyttelse av urfolk. I likhet med så mange andre urfolksgrupper, har mesteparten av deres jord blitt tatt bort fra dem i løpet av de siste 100 årene. Jorden deres har blitt til soya- og sukkerplantasjer for Brasil sin agrobusiness, store hull i bakken for gruvedrift og uttørkede demninger for vannkraft. Den har blitt en del av den økonomiske utviklingen til Brasil. Mange er i dag presset inn i konstruerte reservater eller bor under presenninger langs motorveier. Guaranífolket har en av de høyeste selvmordsratene i verden, og sannsynligheten for selvmord blant Guaraní er 34 ganger høyere enn for den gjennomsnittlige brasilianeren. De fleste som begår selvmord er ungdommer som har mistet troen på en verdig fremtid. «Guaranífolket tar selvmord fordi vi ikke har noe land. I gamledager var vi fri, - nå er vi ikke lenger frie» Rosalina Ortiz, Guaraní

Diktet på forrige side er skrevet av Eduardo Galeano, og beskriver synet man har hatt, og mange fremdeles har på verdens urbefolkning. Urfolk sin historie og aktuelle situasjon er preget av 500 år med undertrykking i forhold til ekskludering fra politikk og økonomi, tvangsforflyttelser, slaveri og rasisme. Urfolksledere blir fremdeles den dag i dag systematisk utpekt og drept. Deres levemåte med sin unike kultur og sine tradisjoner, og deres ønske om jorden deres tilbake må fremdeles i dag alt for ofte vike for den økonomiske utviklingen av Brasil. 7


Fra ingen rettigheter til enda færre Et av urfolkssamfunnene brigaden har besøkt er «retomada» Pacurity, med lederen Bonifacio. «Retomada» betyr direkte oversatt tilbaketakelse, og er urfolk sitt navn på okkupasjon av jord de mener historisk sett tilhører dem. Bonifacio og hans familie tok tilbake Pacurity for 26 år siden, og kjemper fremdeles den dag i dag for å få beholde jorden sin. Tuva Sætre Ressem

Som følge av koloniseringen har urfolksgrupper dødd ut eller blitt mindre, og mange fordrevet fra sine områder. Staten har i dag, etter grunnloven fra 1988, plikt til å anerkjenne og avgrense territorier som urfolk tradisjonelt sett har bodd på og dermed har rett på. Alt for mange har enda ikke fått tilbake sine territorier, og mange har kun fått tildelt en brøkdel av sitt opprinnelige område. En av de største utfordringene urfolk i Brasil i dag står overfor, er storsamfunnets ønsker om å kontrollere jorden og ressursene deres, grunnet egne økonomiske interesser. Mato Grosso do Sul er en av delstatene med flest urfolk i dag, og også hvor kampen er og har vært sterkest. I 2013 ble 53 urfolk drept,

8

halvparten av dem i Mato Grosso do Sul, i følge Brasil sin største informasjonskanal Globo. I møtet med Bonifacio fikk vi vårt første innblikk i denne brutale realiteten. Han fortalte om «den hvite mann» som flyttet dem til et reservat for å få dem til å glemme sin kultur. Der kunne de ikke bli værende, da det ikke var deres hjem, deres jord. Da de vendte tilbake til Pacurity var jorden deres delt opp og solgt til private eiere. Den var ødelagt, forgiftet av sprøytemidler. Stedet hvor hans far og 17 andre lå begravd, hadde blitt gravd opp. Kampen videre for jorden innebar 26 år med bortføringer, knivstikkinger, trusler, – en liten familie mot de sterkeste kreftene i Brasil. Urfolk er og har alltid blitt undertrykt, og i praksis viser det seg gang på gang hvor få,


om ingen, rettigheter de har. En skulle tro at dette var nok, at dette var bunnen, men det er det ikke. Det kan bli verre. Regjeringen og den sittende presidenten Dilma Rousseff har i dag det siste ordet når det kommer til demarkering av urfolksterritorier, altså å anerkjenne og avgrense territoriene urfolk har rett på. Hun er allerede den presidenten som har demarkert færrest områder siden diktaturet, i snitt 3,6 områder per år i løpet av sin første periode. Så kommer PEC 215. Et lovforslag som kort sagt innebærer å flytte makten om fordeling av urfolksterritorier, fra regjeringen til kongressen. For å forstå hvor alvorlige konsekvensene av dette vil bli for urfolk, må man skjønne hvordan penger og politikk går hånd i hånd i Brasil. Kongressen, altså den lovgivende makten i Brasil, er satt sammen av ulike grupper med ulike økonomiske interesser, eksempelvis gruve-, våpen-, og ikke minst storgodseierlobbyen. De som sitter med den politiske makten i kongressen har med det sine egne økonomiske interesser til grunn for hver eneste politiske avgjørelse de tar. Storgodseierlobbyen, eller «Bancada Ruralista» på portugisisk, utgjør cirka én tredjedel av kongressen, og er i dag en av urfolk sine største fiender. Det er disse som er hovedpersonene i historiene vi blir fortalt om ødeleggelse av jord, knivstikkinger, bortføringer og trusler. Dersom det er disse som skal sitte med makten over urfolksterritorier, og må velge mellom å gi bort egne landområder,

eller å beholde egen økonomisk profitt, hvor mange flere territorier vil da bli demarkert? Hva vil skje med med «retomadas» som Pacurity, med Bonifacio og familien som enda venter på å få bruksrett på jorden sin? Urfolk er et hinder for utvidelse av agrobusiness, gruvedrift og vannkraft, og deres rettigheter settes til side i et land hvor økonomiske fremskritt bare blir mer og mer viktig. «PEC 215 betyr slutten på urfolk i Brasil» ble det sagt i en av de første «retomadas» vi besøkte. Noe av det første Bonifacio gjorde da vi kom var å tegne en sol i hånden på hver av oss. Sol betyr energi, fortalte han, og dette var vår invitasjon inn i kampen mot de de sterkeste kreftene i Brasil, en kamp de kjemper hver dag. Bare noen dager før vi var på besøk, hadde Bonifacio og familien fått nok en ordre om tvangsfjerning fra jorden sin. Den gangen kom det ingen. Neste gang er de kanskje ikke like heldige. 9


En stjelt røst Vi står på den gigantiske gressplenen foran kongressen i Brasilia. Det er morgengry og byen er på vei til å våkne. Noe er annerledes enn alle andre dager. Flere hundrevis av mennesker setter opp telt mellom de mektige bygningene hvor Brasils maktapparat holder til. Marthe Jæger Tangen

Det er «Terra Livre», fri jord, den årlige aksjonen til urfolk i Brasil. I år er det ekstra spesielt. Man skal demonstrere mot lovendringsforslaget om PEC215 som setter eksistensen til alle urfolk i Brasil på fare. «PEC215 er slutten på urfolk i Brasil» blir det ofte sagt. Fra hele Brasil har det reist urfolk for å heve knyttneven og vise hvilken røst staten prøver å putte munnbind over. Teltene begynner å bli satt opp. Rezaene som kan oversettes til spirituelle bønner begynner. Fløytespill og sang fyller lufta. Overalt alt kan du se krigsmalte kropper. Sola begynner å vise seg og Terra Livre har begynt. I dagene som følger begynner demonstrasjonene. Tusen trampende føtter som beveger seg samlet mot kongressen og departe10

mentene rundt. Foran går de med krigsmaling og pil og bue i hendene. Bakover går forskjellig grupper med ulike sanger, takter og stemmer. Men alle med samme ønske: om å stoppe PEC215. Foran kongressbygningen står politiet klare. Med ansikter som stein, tåregassbokser i lommene og pistoler på hoftene. De står side om side og beskytter maktens hovedsenter. Øynene deres stirrer rett fram og demonstrasjonen går tettere og tettere på. Forskjellige rezaer starter, og det danses og synges i ring. Trestokkene treffer asfalt og overalt kan du høre lyder og sang. De med pil og bue beveger seg helt inntil gjerdene som beskytter politiet og retter pilene mot ansiktene som er beskyttet av hjelmer. Mange roper i kor «Nei til PEC215!»Kontrasten er mektig. Plutselig samler det seg


mørke skyer over oss og det begynner å regne. De fleste løper under nærmeste tak, men ikke alle. Flere fortsetter sine rezas. Menneskene som synger sine sanger, ber sine bønner og spiller på sine fløyter fortsetter mens regnet faller som en foss fra himmelen. De ikke redd for regnet. Naturen er deres. Det renner en tåre nedover kinnet mitt. Tilbake på gressplenen de neste dagene er det ofte samlinger i sirkusteltet som står oppsatt midt på plenen. Mennesker fra forskjellige organisasjoner står på scenen å snakker. Om forhandlinger med kongressen, om hvordan man kan stoppe PEC215 og om hvordan man skal fortsette kampen. Det oser over av store politiske ord, autoritet og et forsøk på overtalelse. Det er noe

som ikke stemmer. I det ene øyeblikket står det noen i dress og slips og snakker om at løsningen er å forhandle med kongressen. I det andre står en urfolksleder fra delstaten Bahia og sier at dette er noe han ikke vil være med på, og at det er på tide å ta kampen i egne hender. Begge får applaus. De neste dagene fortsetter demonstrasjonene. Føttene som tramper, krigsmalingene, razene, pil og buene, politiens harde ansikter. Men noe forandrer seg. Det blir roligere. Det er ikke lenger noe fare for at det skal bli voldelig framstøt. Det blir flere taler om forhandlinger fra sirkusteltet. Flere får lov til å være med inn i kongressen for å snakke med makta. På veien inn blir de kroppvisitert. Da de kommer ut er alle øynene rettet mot de. Det er ikke stort å si. De kan fortelle om fine ord om felleskap, en nasjon og samarbeid. Noen klapper. Andre går vekk i sinne. Stemningen på gressplenen endrer seg. Kampstemningen man kunne kjenne på de første dagene er borte. Splittelse og usikkherhet fyller lufta. Ved første øyekast kan det hele virke som en og samme kamp. En kamp for territorielle rettigheter, for rettferdighet, og for en stemme. Det er mange nyanser i en kamp som kan virke lik på utsiden. Noen ønsker å nå målet med å forhandle. Andre ønsker å nå målet med pil, bue og fysisk kamp. Men når kampen blir tatt over av grupper som står høyt over de selv, blir alle nyansene av kampene undertrykt. Terra Livre er et mektig eksempel på dette. Det er ikke flertallet av urfolk som står bak avgjørelsen om å prate politikk med

11


et språk langt fra deres eget. Det er andre med mer makt enn dem selv. Organisasjoner, politikere og sosiale bevegelser. De bedøver kampen til en gruppe mennesker som fra før av er sterkt undertrykt. På overflaten kan det virke pent og pyntelig. Urfolk som står i et sirkustelt og hører på stemmer fra mennesker i skjorte og slips. Klapping fra salen. Lovende ord om endring og kamp pakket inn i akademikerens store ord. Men de er ikke mektig. Det er løfter urfolk har hørt siden koloniseringens morgen. Løfter om rettferdighet som blir til enda mer urettferdighet. For at urfolk skal bli fri fra den evige undertrykkingen, kan ikke deres egne demonstrasjoner blir kontrollert av makter fra utsiden. «Vi har ikke kommet hit for å være med på karneval» sier Ernesto fra urfolksgruppen Guarani-Kaiowá mens Terra Livre nærmer seg slut-

12

ten. Ordene setter seg fast som lim i kroppen. Teltene blir pakket ned og de fleste går på bussene som skal ta de tilbake til hjemmene deres. PEC215 står fortsatt på agendaen. Det ble ingen forandring. Forhandlingene forble i sirkusteltet som tomme ord. Sirkusteltet var ikke bare et telt. Det var en symbol på det hele. Et sted hvor urfolk ble tilskuere og showet ble styrt av organisasjoner, stat og mektige mennesker. Man kan kjenne på skuffelsen og frykten som ligger i lufta mellom de store bygningene. Skuffelsen over en demonstrasjon som ikke ble deres egen. Frykten for tiden som vil komme. En tid hvor hjem, jord og det eneste man har kan forsvinne. Hvor jorda vil bli enda rødere enn den allerede er. Rød av blod. Og rød av kampen som vil bli kjempet. For selv om deres røst ble stjelt, er den sterk.


Hva er viktigst? Kyllingen på fatet ditt eller urfolksliv? Før koloniseringen av Latin-Amerika levde urfolk som fiskere og jegere i takt med natur og moder jord. Det var tiden før portugiserne og spanjolene invaderte deres territorier, gjennomførte folkemord, tvangsflytting , og senere en politikk for å assimilere og militarisere urfolks territorie. Den harde undertrykkelsen er dessverre ikke et lukket historisk kapittel, den finnes fremdeles i dag. Michelle Nguyen

I 2003 var Brasil verdens største eksportør av soya og den nest største produsenten etter USA. Mesteparten av produksjonen av soya foregår i den brasilianske delstaten Mato Grosso, og går hovedsakelig til eksport. Soyaproduksjonen krever omfattende bruk av sprøytemidler, noe som blant annet fører til utarming av jord, helse og miljøproblemer og forurensing av drikkevann. En undersøkelse gjort i Mato Grosso do Sul viser at hver innbygger herfra får i seg mer enn 9,2 liter sprøytemidler i løpet av ett år. Storsatsningen på agrobusiness legger beslag på enorme landområder. Områder som historisk tilhører samfunnets mest undertrykkende folk. Urfolk. Urfolk i Mato Grosso do Sul har vært utsatt for en av de verste i historien knyttet til vold, forsvinninger og drap. I følge urfolksorganisasjonen CIMI var det mellom 2000-2012 700 selvmord blant Guarani Kaiowa, den største urfolksgruppen i Brasil, noe som gir de plassen øverst på statistikken over selvmord blant urfolk globalt sett.

Hvem representerer urfolkskamp i Brasil? Kampen for jorda kjempes av småbønder, svarte, urfolk og de jordløse. MST anerkjenner og støtter urfolks kamp for rettigheter til territorium, men i praksis har vi sett lite deltagelse. Urfolksproblematikk har vært lite uttalt, og om det har blitt nevnt har det som regel vært mot slutten av foredraget. Enda en gang faller man i det samme mønsteret hvor urfolk er nedskrevet i glemmeboken og helt nederst på rangstigen. Vi har hørt litt om organisasjoner som involverer seg mye i urfolkskampen som CIMI og FUNAI. Disse har fungert som urfolks juridiske talerør, men som også har utnyttet seg av en maktposisjon og senere mistet tillit hos enkelte urfolksgrupper, da spesielt sistnevnte som er det statlige urfolksorganet. For urfolk er jorda mer enn bare okkuperte åkerlapper. Jordas verdi kan ikke byttes bort mot bil eller penger. Jorda er hellig, jorda er livet, jorda er og forblir deres identitet. Jorda 13


tilhørte urfolk historisk og tradisjonelt sett. Hvilken kamp er viktigst? Urfolkets kamp for jorda som de historisk sett eide eller MST sin kamp for jord de mener de har rett på? En klok mann (MST-aktivist) ved navnet Fabetz sa en gang. ”Hvis man filosoferer over hvem som er mer utnyttet enn andre går man vekk fra hovedproblemet”. I Brasil er det i dag mellom 4 og 5 millioner jordløse, der 60% av dyrkbare arealer ligger i brakk. Samtidig finnes store urfolksgrupper boende i reservater de selv motsetter seg. Hvis ikke en gang MST med sine 1,5 millioner tilhengere, etter min mening, engasjerer seg nok i urfolksproblematikk, hva med resten av de 198,5 millioner innbyggerne i Brasil? Hvilke rettigheter har urfolk i Brasil og hvordan etterleves disse i praksis? Urfolk har historisk sett hatt liten politisk kraft til å kunne bestemme over sine egne rettigheter. ILO14

konvensjonen 169, FNs erklæring og artikkel 231 i den brasilianske grunnloven skal, i følge loven, anerkjenne urfolks rettigheter til eget språk, kultur, tradisjon og tro. Dette er en bare pynt på sannheten, en diskurs i teorien og ikke i praksis. Jord som ikke oppfyller sin sosiale og økonomiske funksjon, skal i følge grunnloven kunne bli ekspropriert av staten og deles ut. Dette er noe som nærmest er paralysert under sittende regjering. Urfolk kjemper for en oppmåling og juridisk avklarering av deres områder. Etterkommerne av slavene gjør det samme med quilombola og småbønder ønsker å få ekspropriert jord for å dyrke. Det finnes lite vilje til dette. I tillegg blir urfolks levemåte med naturen fort tolket som lite produktive og de som late nettopp fordi de tradisjonelt ikke dyrker jorda for å produsere til et marked, men kun til egen forbruk. Forfalskning av jordtitler er et utbredt problem i Brasil. Man kaller det ”grilagem” eller larvespising der man lager falske dokumenter på jordtitler. Det vil si at man putter dokumentene i en boks med larver, får de til å se gamle ut for å bevise at man er rettmessig eiere av jorda. 70% av jorden i MS er forfalsket. Dette gjør det problematisk å kunne bevise at urfolk historisk og tradisjonelt ”eier” jorda. Det skaper heller ingen løsning på situasjonen at mange ikke har formelt språk, er fattige og blir kjøpt opp av regjeringen ved at de enten deler ut mat eller at de kommer med lovnader om flere territorier. I følge CIMI stemmer rundt 50 % av urfolk stemmer på ”den hvite mann” ved valg i dag.


Norge, vi er nødt til å handle NÅ! Det er ingen nyhet at det finnes norske interesser i Brasil. I følge rapport av spire importerer Norge faktisk 85 % av soyaen fra Brasil, mesteparten fra Mato Grosso. Soyaen som tar over selvforsyningsgraden i Norge og stadig blir viktigere i kraftfôret til vår kjøttproduksjon. Soyaen som er ansvarlig for at våre kuer spiser mindre gras og bidrar til at landet vårt gror igjen. Soyaen som fører til at mer enn 350 000 fotballbaner i andre land blir beslaglagt hvert år. Vår avhengighet av soya i dag stimulerer til gigantiske ran av områder i andre land, arealer som har tilhørt urfolk. ”Soyaen fra Brasil er billig” er ofte argumentet. For det andre vet vi at det er mer enn 100 norske selskaper i Brasil og at Brasil er et av landene Norge investerer mest i. Selskapene Aker Solutions, DOF Subsea, PGO, Statoil, Yara og Hydro er bare noen av de få som er involvert i dette. Det er et stort paradoks at den norske stat er den som gir mest bidrag til diverse urfolksorganisasjoner i Brasil, mens Statens Pensjonsfond utland (oljefondet) samtidig investerer trippelt så mye i noen av verdens største selskap og bedrifter som er med å beslaglegge urfolks områder. Landa-

real som tidligere var rikt på fisk, maniok og mais er i dag utpinte og uproduktive. I dag er urfolk selv avhengig av matleveranser og enda flere barn gråter seg i søvn grunnet sult. Urfolks røst er ikke sterk nok, og ved sosial protest står de i fare for å bli kriminalisert. Det nasjonale lovverket som skal beskytte urfolk i Brasil er under diskusjon for å bli modifisert. Urfolks rettigheter og eksistens er ikke en prioritet for den brasilianske kongressen, eller for den saks skyld norske investeringer –det er derimot økonomisk vekst og profitt. Våre økonomiske interesser kaprer urfolks landareal. Melk, kjøtt og egg under ”Nyt Norge” er produkter som baserer sin utvikling med død som konsekvens andre steder. Tidligere var det nok for urfolk å kjempe mot store lokale godseiere, men i dag er det større multinasjonale selskaper som stadig får mer innpass utenfra. Vi i Norge er en av dem. Vi må slutte å importere soya. Vi må slutte å skylde på høye matpriser og bøndene våre. Vi er nødt til å sette en stopper for vår ansvarsfraskrivelse og ta situasjonen på alvor. I stedet må vi begynne å debattere høyt om landbrukspolitikken i Norge.

”Fazeindeirosene selger disse produktene til dere langt der borte. Produkter fullt av urfolksblod” Ernesto, urfolkskazike

15


To urfolksgrupper - én kamp? Under vårt opphold i Brasil har vi lært om hvordan urfolk på kontinentet helt siden kolonitiden til den dag i dag har blitt undertrykt, diskriminert, forsøkt utryddet og dyttet ut av samfunnet. Vi har møtt, lyttet og sett hvor ille situasjonen kan være. Nå kan jeg faktisk mer om GuaraniKaiowa i Brasil enn det jeg kan om urfolk i Norge - samene.

Frida Vesseltun

Vi har fått høre brutale historier om hvordan Guarani-Kaiowa stadig blir presset ut av sine territorier og nektet å leve slik de alltid har gjort, grunnet en politikk som favoriserer økonomiske interesser. Men er denne undertrykkende politikken så ulik den som er blitt ført i Norge?   De historiske likhetene man kan se mellom Guarani-Kaiowa i Brasil og samene i Norge er skremmende like. Begge gruppene har blitt utsatt for kolonialisering, undertrykking og diskriminering. Helt siden middelalderen har bosettningsområder i Nord- og Midt-Norge, som opprinnelig har vært samisk territorium, blitt underlagt de norske statsmyndighetene. Slik som europerne koloniserte urfolksområder i Latin-Amerika. Fra midten av 1800-tallet ble samene utsatt for en

En raseforsker måler hodeskallen til en samisk familie utenfor Røros, 1922 (Foto: Rørosmuseet)

16

grov forsnorskning- og assimiliertingspolitikk, som bygde på rasisme og rasehierarki. Det var ikke før noen år etter 2.verdenskrig at politikken endret seg og samene fikk retten til å ta vare på og utvikle samisk språk og kultur.   Dette er en mørk periode i den norske historien, som fortsatt i stor grad blir lagt lokk på. Som nordmann er jeg flau over hvor lite jeg kan om den samiske historien. Det at den samiske realiteten fortsatt tar liten plass i det norske skolepensumet og at det frem til nyere tider for mange var en skam å være same, er dessverre en trist sannhet. Den samiske kulturen som burde bli løftet opp og vært en stolthet står sjeldent frem i lyset, og store deler av den norske befolkning hverken vet eller bryr seg nok om den samiske historien.     Jord og territorium  Den største kampen for GuaraniKaiowa i dag er deres ønske om å få leve på deres opprinnelige territorier. Blant samene har den samme kampen preget historien. Gjennom tidene har andre interesser, i begge landene, gått foran urfolks eksisterende, eller ikkeeksisterende rettigheter. Urfolk lever ofte på naturrike områder, både


samene på Sapmi i Norge og GuaraniKaiowa på sine tekoha i Brasil. Dette står ofte i veien for kapitalistiske drømmer og utvikling.   Territoriene handler om mer enn bare penger for urfolk. Jord er ikke bare jord, og territorium handler ikke bare om et sted å være eller bo. For Guarani-Kaiowa handler det om betydningen av akkurat noen spesielle steder, om historien, sjelen og minnet om tidligere tider. For samene er også ønsket om territorier grunnleggende forankrett i natur og videreutvikling av samisk kultur. Territorium er ikke bare rettigheter, men en følelsesmessig tilknytning til områder, steder eller røtter. Det er forutsetningen for å kunne overleve som folk.     Jeg forstår ikke alt innholdet i natursynet, jordens sjel og territoriers hellighet, men jeg har nå forstått hvor mye det betyr og viktigheten av å kunne få leve på jorden man opprinnelig tilhører og der sitt folk har sin historie. Vi har møtt Guarani-Kaiowa som heller vil bli drept på deres egen jord for å kunne bli der for alltid, enn å måtte leve og bo på områder som ikke har noe tilhørlighet for dem. Noe er alvorlig galt.     Vi lever i verden styrt av kapitalistiske krefter der økonomiske interesser stadig går direkte eller indirekte ut over minoriteters rettigheter. Det vi må forstå er at urfolksterritorium, enten det er snakk om Sapmi eller GuaraniKaiowas tekoha handler ikke bare om juridiske rettigheter. Det handler om en følelsesmesig tilknytning til et område og dets natur, som er viktigere enn alt annet for dem.  

“Naturen er en del av livet, vi må passe på naturen, uten naturen er det ikke noe liv” Anastacio, aldeia Panambizinho i MS

Før vi bryter oss inn på naturrike områder og ødelegger naturressurser med dollartegn i øynene, må vi huske på at dette er enda et av de handlingene vi ikke bare kan reversere når skaden er gjort. Det handler ikke bare om naturens og miljøets rettigheter, det handler om respekten for menneskers livssyn, verdenssyn og ikke minst levemåte. Rettigheter som må respekteres for å unngå utryddelsen av enda flere historier, tradisjoner, kulturer og enda flere folkegrupper slik kapitalismen har gjort i århundrer.   I dag har samenes status som urfolk legimitert samefolkets plass i det politiske landskap, både i Norge og i verden. Norge blir sett på som et foregangsland når det kommer til urfolks rettigheter, blant annet på grunn av sameloven og for at samene får ytre deres meninger på et eget sameting. Så hvorfor er det da sånn at jeg kan mer om Guarani-Kaiowa i Brasil enn samene etter mine fullførte tolv år på grunnskolen i Norge? Vi har enda en en lang vei å gå når det gjelder urfolks rettigheter. Før vi peker på andre lands urfolkspolitikk, burde vi kanskje se på vår egen historie med vårt eget urfolk.   17


Globalizemos a luta, globalizemos a esperança!

Jannik får høre kjærlighetsbrev av hemmelige beundrere på lokal fest

Seriøs spilling av kortspillet truco

Leon engasjerer gruppen med lek

Leon engasjerer gruppen med leik

Viktig med morgengymnastikk 18

Godt med vannmelon


På vei til Bolivia

Jannik og Michelle på landsbygda

Jentene prøver ut den bolivianske drikken chicha

Jentene tester ut den bolivianske drikken chicha

“Vi har gitt dere dette tegnet fordi dere nå er en del av vår kamp”

Turistutflukt til den kjente innsjøen Titicaca

Koordinatorene Ingrid og Susanne koser seg i sola 19


Bolivia på 1-2-3

Iril Naustdal

Det store inkariket Bolivia ble oppdaget av spanjolene i 1524. Her fant de et land med mange naturressurser og forskjellige urfolksgrupper. Den nye kolonimakten tømte landet for mye rikdom og brukte landets innbyggere til dette arbeidet. Urfolksgruppene ble undertrykt på flere måter, brukt som slaver for den hvite mann og måtte gi opp sin spiritualisme framfor katekismen. Undertrykkelsen varte frem til 1825 da landet fikk sin frihet. Landet fikk sitt navn etter frigjøringshelten Simón Bolívar, som var med på å avkolonisere flere latinamerikanske land. Den hvite mann hadde lagt igjen et område med politisk struktur fra vesten. Etter kriger hvor Bolivia var den tapende part mistet landet deler av territorium til både Chile og Paraguay. Fra 1964 til 1982 var Bolivia under flere militærdiktatur, og på 1990-tallet kom det nyliberalistiske strømminger til landet - ting begynte å privatiseres. Presidenten på den tiden var Gonzalo Sanchez. Offentlige arbeidsplasser ble privatisert eller lagt ned, noe som førte til migrasjon, fattigdom og økt arbeidsledighet. Sanchez ønsket å privatisere naturresursene i landet og selge dem til transnasjonale selskaper. Dette vekket oppsikt. To viktige historiske demonstrasjoner er vannkrigen, hvor staten ville privatisere vannet og selge det ut til transnasjonale selskaper, og gasskonflikten i byen El Alto. Folket viste sin styrke og dannet massive protester. De presset regjeringen til å signere ILO-konvensjonen for urfolk sine rettigheter, som også ble en prosess for å få anerkjent urfolk sine områder. Dette førte til at den sittende presidenten ble nødt til å rømme landet. I 2005 kunne man for første gang i historien se en urfolksmann inntre som president i Bolivia. Evo Morales var navnet, og partiet MAS var en blanding fra flere sosiale bevegelser. Sammen fikk de stor oppslutning i valget og urfolk både fra høylandet og lavlandet hadde tillit til han. Bolivias befolkning er anslått til å være rundt 10 millioner, og 62% av dem anerkjenner seg å være urfolk. Det er 36 forskjellige urfolksgrupper, hvor flesteparten bor i lavlandet. De største urfolksgruppene er Ayamaraer, Quechuaer og Guaranífolket. Etter flere år som president har Morales mistet deler av folkemassen. Flere som tidligere har stemt på han, stiller seg i dag kritiske til hans politikk.  20


Bolivia etter kapitalismen Kapitalismen har herjet i Bolivia i 20 år. Endelig, i 2005, har arbeiderklassen og urfolket fått en seier. Høyresiden taper valget og en samling av ulike sosiale bevegelser tar makten i Bolivia med Latin-Amerikas første urfolkspresident. Jannik Ernst

For 10 år siden fikk Latin-Amerika sin første urfolkspresident i Bolivia: Evo Morales. Etter 20 år med nyliberalisme preget av sosial uro, fattigdom og undertrykkelse, var dette en seier for arbeidere og urfolk i landet. Arbeiderne ble lovet rettigheter. Bedrifter skulle nasjonaliseres. Infrastruktur skulle bygges opp. Skolering forbedres. Kvinner skulle få en stemme i samfunnet. Urfolk skulle få tilbake jorden sin. Alt dette og mer lovet Evo Morales og den nye MAS-regjeringen i 2005. Året er 2015. Har Bolivia fått sitt ”buen vivir”, det gode liv?

Internasjonalt er det mye feilinformasjon om Bolivia. Mye av dette er angående naturressurser. President Morales har gjort at utvinning av naturressurser (mest gass og olje) av store internasjonale selskaper fortsatt opprettholdes. Utenfor landet får vi høre om Morales sin gode jobb mot nasjonalisering av Bolivias naturressurser. Fra tiden da Evo kom til makten i 2005 til i dag, har utvinningen av naturessurser bare økt (mot et av hans egne valgløfter). Det meste av utvinningen er det internasjonale selskaper som står for. For eksempel innen gruvedrift finnes det bare kun ett statlig eid selskap. Den internasjonale sektoren av utvinning er mest utpreget innen gassindustrien. Det fremstår som at de få bedriftene Evo har nasjonalisert, er ansvarlige for statens økte kapital, men egentlig er staten rikere fordi det utvinnes mer naturressurser enn noensinne. I dag kan man heller ikke snakke om en større nasjonalisering av bedrifter, både gruvedrift og vann blir solgt ut til private selskaper. Særlig privatiseringen av vann gjør livet i Bolivia hardt. Vann er liv, og hvis man ikke har penger til vann overlever man ikke. Urfolksterritorier blir også solgt til private selskaper (igjen i mot valgløfter) og jordbruk utvides 21


Staten få gjennom viljen sin uten noe særlig motstand, men mister sakte, men sikkert, støtten til befolkningen - noe som gjenspeiles i valgresultater. Bolivias fremtid ser heller ikke lys ut

med genmodifisering av soya som ødelegger hele økosystemer. Regjeringen har også skapt en stor splittelse mellom både urfolksbevegelser og fagbevegelser. I første regjeringsperioden til MAS og Evo Morales, beskyttet de folkets rettigheter, men nå i tredje perioden ser man at regjeringen gjør fler og fler kompromisser med selskaper. Propaganda hjelper også til i splittelsen. Hvis man er kritisk til regjeringen blir man stemplet som en fra høyresiden. Altså, den dominerende delen av Bolivias «venstreside» har klart å gjøre seg døv til kritikk. Tidligere var det arbeiderklassen vs borgerskapet. I dag er det arbeiderklassen vs arbeiderklassen vs borgerskapet. Venstresiden er delt i to: De organisasjonene som fortsatt blir beskyttet, av noe kritikere kaller ”Evos Paraply”, og mellom de som ikke lenger nyter statens beskyttelse. Mange organisasjoner brigaden har møtt hevder at Evo og MAS-regjeringen har blitt maktsjuk. For eksempel har det nylig kommet en ny lov som forbyr det å danne nye fagforeninger uten statens samtykke. Situasjonen i dag er altså at kritikere ikke blir hørt, og at den sosiale bevegelsen er svekket. 22

- Innen 2025 vil man doble landets gruvedrift - Man har 72 forskjellige sorter mais, men vil nå genmodifisere mais for økt produksjon. Biodiversitet vil bli ødelagt og mange sorter forsvinne - Soyaen kom egentlig illegalt inn i landet, noe som burde blitt en skandale. Dårlig mediadekning førte til at det ikke ble gjort synlig for folket. Staten legaliserte genmodifisert soya i 2013 - Det har også kommet en ny lov som gjør at all info angående gassindustrien blir regnet som en statshemmelighet En annen ting som kommer i tillegg er Brasils store innflytelse over Bolivia. Det skal nå bygges et stort vannkraftverk mellom en grenseelv av Bolivia og Brasil, men som bare vil komme Brasil til gode, med minimale inntekter til Bolivia og maksimale til ett brasilianske selskap. Som følge av dette vil store områder i Bolivia være uten vann og en del urfolksstammer vil bli tvunget ut av områdene sine. Hvorfor? Bolivias råvarer blir også ofte utkonkurrert av billigere alternativer. For eksempel er de peruanske potetene mye billigere enn de bolivianske og blir dermed utkonkurrert på verdensmarkedet. Under MAS-regjeringen har det egentlig ikke skjedd noen stor


økonomisk endring. Man er like avhengig av import av energi som før, faktisk mer. Man har muligheter til å ta i bruk alternative ideer for energi, som vannkraft, men de brukes ikke. Økonomisk sett er Bolivia en tidsbombe med ingen bærekraftig utvikling i sikte. Situasjonen er mildt sagt dårlig. Økonomien gjør at landet bruker en form for kapitalisme uten at eliten vil opprettholde konsumering av befolkningen fordi de lever av eksport. Narkotrafikken vokser også mye, og dermed også korrupsjon og usikkerhet. Et annet tegn er den store emigreringen til andre land i Latin-Amerika. Da Evo kom til makten ble utenlandsgjelden strøket ut, fordi man fikk en urfolkspresident. USA er endelig ute av den dominerende ”farsrollen”, men i dag tar Brasil mer og mer over rollen som USA hadde tidligere, også som dominerende imperium over andre land i

Sør-Amerika. Kvinnene i Bolivia har fått sin stemme, men alle toppledere innen politikk og sosiale bevegelser er fortsatt menn. Kløften mellom fattig og rik har heller ikke blitt mindre, og den store jordreformen som ble lovet, ble til genmodifisering og økt bruk av sprøytemidler, istedenfor omfordeling av jord. 10 år har gått i Bolivia. Man har valgt kapitalistens største fiende, urfolk, til å styre landet. I 2005 trodde befolkningen at de hadde seiret. At kapitalismen var knust. Realiteten i dag er at den har skiftet ansikt. MAS utgir seg som et venstresideparti, men er mest ute etter makt og kapital. Kapitalismen har bare skiftet ansikt. Ansiktet til Urfolk. MAS har levd lenge nok i makt sentrum, og ser ut som å ha glemt målene og idealene de hadde satt seg til å begynne med. The moral of the story: ”You either die a hero or you live long enough to see yourself become the villain”...

KILDELISTE CEDIB – Politisk uavhengig organisajon som har som hovedmål å spre informasjon til befolkningen. Stor kredibilitet blant både folket og staten CIDOB Santa Cruz - Organisasjon for urfolk i Bolivia FOBOMADE - Det bolivianske forum for miljø og utvikling, NGO som overvåker miljø-ødeleggelser og støtter samfunn i miljøkonflikter 23


Hvor blir det av naturrettighetene? Bolivia, med sin mektig natur, er et av få landene i verden som har gitt naturen rettigheter på papiret. Hvor naturen og menneske står likt, hvor det eksisterer en harmoni mellom de to partene og hvor naturen har verdi i seg selv. Tankene stammer fra urfolksfilosofien om «pachamama», som ser jorden som et levende vesen og «buen vivir» som er et konsept som forener jord og menneske og ut i fra dette skaper det gode liv. Filosofien og tradisjoner om Moder Jord som har levd lenge i Bolivias tradisjoner, har nådd politikken. Marthe Jæger Tangen

Visepresidenten i Bolivia, Alvaro García Linera, har uttalt at «Moder jord lager historie. Loven om moder jord etablerer et nytt forhold mellom menneske og natur, og harmonien som må bevares som en garanti for dens gjenfødelse» Å gi naturen rettigheter på lik linje med mennesker er et viktig steg i miljøkampen. Å anerkjenne naturfilosofi i politikken er både revolusjonerende og lovende for miljøkampen. Tross dette, er det en ting å anerkjenne dette i teorien. En annen ting er gjennomføring i praksis.

24

President Evo Morales og MASregjeringen har på flere områder de siste årene ført en politikk med økt genmodifisering, agrobusiness og utvinning av naturressurser som olje og gass. Den kjente TIPNIS saken fra 2011 hvor man ønsket å bygge en motorvei gjennom en nasjonalpark og urfolksterritorier ønskes igjen å bli bygd etter at det forrige gang ble lagt på vent. Soya er allerede 100% genmodifisert, i følge organisasjonen FOBOMADE, og i dag ønskes det å genmodifisere flere produkter som mais og bomull. Alvaro García


Linera sies å være en av kreftene bak regjeringens stadig mer høyrevridde naturskadende politikk. Å understreke naturrettighetenes storhet, men samtidig stå bak en miljøskadende politikk er dessverre mye av praksisen vi ser i forhold til naturrettighetene i dag. Er naturrettighetene bare et spill for galleriet? Økonomisk selvstendighet? Landets økonomiske utvikling, selvstendighet og matsikkerhet er hovedargumentene bak politikken som blir ført. Som et av Sør-Amerikas fattigste land med åpne årer for verdens behov for naturressurser er behovet for utvikling sterkt. Å ha kontroll over egne ressurser og bygge økonomisk selvstendighet fra frihandelens utnyttelse av postkoloniserte stater er helt nødvendig for en bedre framtid. Man trenger heller ikke reise langt for å være vitne til påvirkning utenfra. Nabolandet Brasil presser stadig på med salg av genmodifiserte frø og kjemiske sprøytemidler, og er med på å presse deres agrobusinesskultur mer og mer inn i landet. Norge og andre vestlige land er med på å være konger og dronninger av klimautslipp samtidig som vi lever godt på en velstand som ikke hadde vært mulig uten utnyttelse av land som Bolivia. Så hvilken rett har vi og resten av den vestlige verden til å kritisere? Å nekte land som Bolivia å gjøre skade på natur for å oppnå økonomisk vinning er vanskelig. Naturen er et felles ansvar alle land på hele kloden sitter på. At vesten har ødelagt for andres utvikling og natur er ingen unnskyldning for å ødelegge den enda mer. Å finne en

løsning på dette kan ikke Bolivia gjøre alene, men avhenger av blant annet en mer rettferdig handelspolitikk som slutter å utnytte fattige postkoloniserte stater. Politisk skjold Det er ingen tvil om at det er viktig å fremheve viktigheten av naturrettighetene som har blitt innført i Bolivia. I en verden hvor jakten på kapital og rikdom kontrollerer store deler av politikken, er det viktig med naturrettigheter som anerkjenner en harmoni mellom menneske og natur som nødvendig for å klare å kjempe miljøkampen på et riktig grunnlag. Spørsmålet man må stille er hvor blir det egentlig av naturrettighetene? Er naturrettighetene for naturen i seg selv eller har det blitt et politisk virkemiddel for regjeringen for å oppnå lokal og internasjonal popularitet? Vi ser at selv om man setter naturrettighetene ned på papiret, er det en lang vei å gå før de kapitalistiske kreftene slutter å rår. Naturrettigheter kan ikke bli brukt som et politisk skjold hvor naturskadende politikk kan foregå bak, men må bli brukt som et utgangspunkt for en politikk i praksis som respekterer Bolivias natur og resten av jordkloden. 25


3 i kampen! I Bolivia fikk vi raskt oppleve den store splittelsen i befolkningen når det kom til troen på endringsprosessen og Evo Morales. I møtene med de forskjellige bevegelsene, organisasjonene og befolkningen ble vi dratt mellom skryt og kritikk, og det var vanskelig å peke ut hva man skal foholde seg til i virvaret av meninger. Siden alle var uenige om fortiden, ville jeg spørre alle det samme spørsmålet om fremtiden. Her er tre svar fra tre vidt forskjellige organisasjoner på spørsmålet: Hva ser du på som Bolivias største utfordring fremover?

Frida Vesseltun

Patricia fra FOBOMADE: Det bolivianske forum for miljø og utvikling, non-governmental organization som overvåker miljø-ødeleggelser og støtter samfunn i miljøkonflikter.

”En stor utfordring er urfolksrettigheter, spesielt når deres organisasjoner er svekket og splittet, pluss at utvinningspolitikken først og fremst truer deres områder. Agroindustrien er også et problem, det åpnes mer og mer for agroindustri, for genmodifisert produksjon og utviding av jordbruksgrensen. Dette går sterkt i mot den økologiske, bærekraftige produksjonen vi ønsker. Utvinningspolitikken ser jeg på som den største utfordringen i dag. Det selges ut fler og fler områder fra Amazonas som enda ikke blir utnyttet, men dette er jeg redd bare er midlertidig.” 26


Mujeres Creando: En feministisk sosial bevegelse som tar stilling til tabubelagte temaer, og kjemper mot at kvinnen alltid er sekundærperson i samfunnet. Mujeres Creando har en politisk og ideologisk plattform, og ønsker å gjøre radikale endringer i samfunnet. ”Vi hadde et håp om at MAS ville gjøre en forskjell i det politiske og økonomiske systemet, men i dag styrker de fortsatt økonomisk store selskaper og er ikke på noen vei mot sosialisme eller reddingen av naturressurser. Vi tror den største utfordringen i Bolivia blir å organisere seg på nytt etter mange splittelser og svekkelser i sosiale bevegelser og organisasjoner. Vi tror ikke at de sosiale endringene vil komme fra noen som helst regjering, vi tror det vil komme fra mange forskjellige prosjekter som må komme nedenfra. En annen stor utfordring er å kjempe mot stereotypene og kjønnsrollene. Å jobbe for at kvinner står opp for seg selv og kan snakke utifra egne erfaringer, og ikke måtte bli presentert av noen andre.” Gabriel, Daniel og Eduardo fra Generacion Evo: Politisk organisasjon dannet av ungdommer fra den såkalte ”profesjonelle” middelklassen. Identifiserer seg med MAS og en for endringsprosessen, jobber med ungdom for fremtiden til MAS og for at MAS skal bli ved makta. ”De største utfordringene vi har i Bolivia er at vi jobber ut fra en plurinasjonal stat, og en romantisering av ”Buen vivir”. Vi må utvikle og bygge en ny sosialisme som er sterkere mot den kapitalistiske økonomiske modellen. Bolivia trenger mer juridisk tyngde og vi går i riktig retning mot et sterkt juridisk land mot nyliberalisme. Vi må endre rettssystemet som i dag ikke gjelder for alle, gi alle god helseforsikring, slik at alle blir sikret helsehjelp. Det må fokuseres på forbedring av utdanningssystemet i Bolivia og alt grunnleggende, slik som å sikre alle vann, strøm og telefon. Ellers møter vi en stor utfordring i kampen for mer økonomisk og politisk integrasjon i hele Latin-Amerika, for å skape La Patria Grande - det store fedrelandet”. 27


Kvinnekamp i Bolivia

Kvinnene i Bolivia har i flere århundrer vært undertrykt på flere hold. Det har vært gjennomgående frem til dagens dato. Hver dag er i de i kamp. Iril Naustdal

De er i kamp mot det patrialske og det kapitalistiske systemet, men også mot mannssjåvinistiske menn. Som et svar på den historiske undertrykkelsen i landet er det blitt opprettet flere kvinneorganisasjoner. Noen av dem møtte vi på vårt politiske program i Bolivia. Vi fikk se at kampen for kvinnerettigheter er mer komplisert enn som så. De står på forskjellige fronter og samarbeider samsvarer ikke alltid. Som mange andre sosiale bevegelser finnes det også splittelser mellom kvinneorganisasjoner. Grunnlaget deres er forskjellig, men deres felles kamp er at kvinnen skal få en større plass i samfunnet enn de har i dag. Noen organisasjoner jobber med enkeltsaker, mens andre jobber for å fremme kvinnens rettigheter sett i lys av et undertrykkende system. Hva er grunnen til at de ikke jobber sammen? Er det ikke slik at sammen er man sterkere? Colectivo rebeldida Den ikke statlige finansierte organisasjonen (NGO) Colectivo rebeldida jobber for kvinnelig rettigheter i Bolivia. De lager kampanjer, sosialdrama og brosjyrer for legalisering av abort og for homoseksuelt ekteskap.I Bolivia er utføring av abort er en kriminell handling, og kvinnen som ønsker å utføre det kan risikere fengselsstraff. 28

Organisasjonen forteller at kvinner i landet bruker alternative abortformer. Mange av dem er livsfarlig, og statistikken viser at disse abortformene er en av de største årsakene til dødsfall blant kvinner. Den tredje største dødsårsak er blødninger som også kan relateres til abort. Colectivo Rebeldia mener kriminalisering av abort er vold mot kvinnens autonomi. Bartolina Sisa Denne bevegelsen ble startet i 1981 og begynte med å organiserte seg på landsbygden. De dannet grupper på 15-20 urfolkskvinner og samlet seg for å gå gjennom kvinnens rettigheter i Bolivia.


De representerte urfolkskvinner fra høylandet med jordbruksbakgrunn. Tidligere hadde kvinnene i Bolivia lite de skulle ha sagt og ingen rett til å eie jord. De hadde heller ingen synlig posisjon i landet. Dette ønsket de å gjøre noe med og det ble deres kampsaker. Bevegelsen er med i MAS-regjeringen og man kan finne den i flere styrende verv i landet. De forteller stolt at de har hatt en innflytelse i politikken ved å sitte i regjering. Med sin tilstedeværelse har de fått til en ny lov for rettigheter til kvinner. I 2009 ble det nedskrevet i grunnloven at kvinner skal ha 50% tilstedeværelse i alle styrende organer i landet. Mujeres Creando Organisasjonen ble startet opp i 1995 og ble dannet under det undertrykkende nyliberalistiske utviklingen i Bolivia. Mujeres Criando har en ideologisk og politisk plattform og ønsker å være autonome. De vil ikke være avhengig av noen ovenfra for å kunne drive sin virksomhet og enkelte kaller seg anark-

ister. De ønsker at kvinner skal ha et rom for å kunne snakke fritt om sine erfaringer og at det skal være et sted folk kan søke til for å få hjelp. De venter ikke på systemet i landet skal bli endret. Målet deres er å ta direkte aksjon og de har flere prosjekter. Eksempel er et radioprogram som dekker flere tabubelagte temaer og formidler informasjon om rettigheter til befolkningen generelt og ikke kun for kvinner. Her kan også uansvarlige fedre være utsatt for å få navnet sitt på luften. De har også en egen barnehage slik at det blir enklere for en mor å komme ut på arbeidsmarkedet, og bli fri fra avhengigheten av mannen. I barnehagen lærer ungene om tabubelagte temaer fra samfunnet. Som et alternativ til dagens system med dårlig ivartakelse av kvinners rettigheter, har de opprettet et kontor med advokat og sosialarbeider. Disse hjelper de gjennom prosessen for å få anmeldt mannen og gjøre krav på det som de har rett på. Kvinnene i Mujeres

29


Creando er ikke redd for å trappe opp på døren til den voldutsatte kvinnen for å bistå med hjelp til flytting. Kvinner i en komplisert kamp For en utenfor kan det være vanskelig å forstå hvorfor disse kvinneorganisasjonene ikke kan samarbeide. Organisasjonene jobber alle for samme sak og det er å fremme kvinnerettigheter. Men de er fanget i et patrialsk system. Det er mannsdominert og hiearkisk. Det utnytter og undertrykker de svakeste, som ofte er kvinner og barn. Enkelte organisasjoner tror ikke på en stat og man ikke kan vente på at regjeringen skal gjøre en revolusjon. Man tar heller saken i egne hender.

30

Kirken står fremdeles sterkt i Bolivia og er med på å moralisere kvinner i bevegelsene fra å ikke jobbe med legalisering av abort eller rettigheter for homofile. Dette gjør at de prioriterer hva det vil jobber for ut i fra sitt livssyn. Mujeres Criando stiller seg kritiske til kirkens posisjon i samfunnet og mener at kirkens moralske prekener styrer flere kvinneorganisasjoner. Selv med den nye loven for kvinnelig deltakelse ser det ut til at kvinnene blir utnyttet. For meg ser det ut som kvinnene i Bartolina Sisa blir utnyttet av MAS- regjeringen for å få flere stemmer ved valget. De er fornøyde med være en del av regjeringen og det ser ut som dette er akkurat nok til å få dem til å tie. Dette blir de kritisert for av andre kvinnebevegelser. Vi fra vesten er flinke til å dømme andres land utvikling på kvinnefronten. En ny vinkling vi fikk var at vestens økonomiske vinning

fra kolonitiden var med å påvirke den vestlige kvinnekampen til positiv retning, mens kvinner fra Bolivia ble holdt tilbake. Dette preges kampen for kvinnene i Bolivia fortsatt i dag. Enkelte kvinneorganisasjoner ønsker ikke å bli dømt av andre kvinneorganisasjoner preget av vestlig tankegang nettopp av den grunn. Det er vanskelig å ha fasit på hvorfor splittelsen mellom kvinneorganisasjonene i Bolivia og at enkelte organisasjoner ikke kan jobbe sammen. Splittelser kan gå på personlige verdier, livssyn og ideologi. Fellesnevneren for kvinneorganisasjonene er å fremme kvinnene i det samfunnet de lever i og kjempe for rettighetene de mangler. Uansett hvor de står og hvilket grunnlag de kjemper med, så jobber de med en viktig kamp. Alle kvinnekamper er verdt å kjempe for.


Les disse! Latin-Amerikas åpne årer Tuva Sætre Ressem

Boken er skrevet av Eduardo Galeano, først utgitt i 1973. «Latin-Amerikas åpne årer» ble skrevet for over 40 år siden, men beskriver et Latin-Amerika i en situasjon skremmende lik den dag i dag. Rike industriland holder dem nede i en råvareproduksjon de ikke kommer seg ut av, en situasjon vi selv har puttet dem inn i under kolonitiden for over 500 år siden - alt til fordel for vår egen profitt. Urettferdig sa du? Bare forbokstaven. Boken ble forbudt under militærdiktaturet i Galeano sitt hjemland Uruguay, noe han så på som en seier. «De lar ikke folk se hva jeg skriver, fordi jeg skriver det jeg ser». Gjør deg selv og verden en tjeneste, les denne boken og få forståelse for viktig historie som dessverre er like aktuell i dag!

«Underutvikling i Latin-Amerika er et resultat av utvikling alle andre steder»

Mengele Zoo Frida Vesseltun

I denne spenningsromanen skrevet av Gert Nygårdshaug i 1989, kan du følge historien til den lille sommerfuglsamleren Mino. Mino er født i hjertet av amazonas, men blir brutalt revet vekk fra sitt hjem da multinasjonale selskaper invaderer, og dreper hele landsbyen hans grunnet økonomiske interesser. Han dedikerer dermed sitt liv til å redde moder jord fra selskapers griske utvinning av naturressurser i regnskogen, og skaper terrorgruppen Mariposa-Mimosa, som avliver miljøsvin og skaper frykt verden over. Denne fikserte historien som ikke er så altfor urealistisk, tar et oppgjør med kapitalismen og miljø-ødeleggelsene vi ser i verden i dag. Terrorgruppens eneste krav er at all regnskog skal fredes, slik at jorden fortsatt har en sjanse til å overleve. Boken inneholder gode refleksjoner om hvordan vi stadig lar kapitalistiske drømmer om utvikling gå foran naturens og urfolks rettigheter. Anbefales!

«Mer asfalt, mer penger, mer olje, er menneskets lykkerop og tror det er alle skapninger overlegent»

31


Solidaritetens hjerte På den lille utpinte jordflekken kunne man skue over på den andre siden av uendelige jordarealer. Den jorda som fazendeirosene har tatt fra urfolk. Den lille flekken vi befinner oss på er det eneste som er igjen. Michelle Nguyen

Bak rezaen, krigsmalingen og de praktfulle fjærdraktene ble vi ført inn i deres verden. En verden av inhumane forhold. En verden med jordflekker uten mulighet for å dyrke, forfalne trevegger som ikke kan kalles for hus, og en diger søppeldynge malplassert på deres område. Presenningen som var festet over trestammene hadde de laget spesielt for oss den dagen. ”Dere har kommet hit for å ta med vårt rop tilbake til deres jord” utbryter matriarken, den øverste kvinnelig lederen i urfolkslandsbyen. Å høre deres desperate rop om hjelp kan ikke gjengis med ord. Følelsene var i en konstant berg og dalbane. Fra sinne i det ene øyeblikket til latter, tårer og sang bak rezaen (bønnesangen). Hvordan kunne vi som medmennesker under den samme himmelen godta denne elendigheten?

32

Bak smerten i øynene skjulte det seg likevel en dyp genuin varm åpenhet.

Vi fikk fort tillit til hverandre. En av brigadistene spør om det hadde vært noen journalister her for å høre på deres historier. De kunne fort avkrefte det. ”Kapitalismen mener de har rett til å kjøre over våre barn for å tjene penger. Vi vet ikke hva som kan skje i morgen når pistoleirosen kommer igjen. De kan komme hit på natten når vi sover. Derfor sover vi ikke. Vi har blitt kastet ut i veikanten før, der vi bodde i et år. Vi er verre en søppel. Vi er døde hunder”.  Der og da bestemmer jeg meg for og aldri si at jeg tar dag for dag lenger. Jeg har faktisk ingen anelse om hvordan det virkelig er å ta dag for dag. Å leve med uvitenhet og konstant frykt for om livet ditt er i behold fra det ene øyeblikket, til det andre hvor du blir jaget vekk fra hjemmet ditt. Det slår meg at frasen fra en mine yndlingsbøker ”Mengele Zoo” er skummelt lik virkeligheten. ”Vi er bare stinkende råtne kål, vi er småkryp som piler skrem vekk når


de har tråkket i stykker halen vår!”. Det er de menneskene vi står ovenfor nå som erfarer dette brutale overgrepet. Midt oppi kvalmen av urettferdighet er svermen av vepser ikke til å unngå. ” Jorden gråter i dag, vi har ingen flere flere fugler, vår elv er forgiftet Vi har mistet all biodiversiteten. Det var fuglene som pleide å spise vepsene her” forteller Waldelisso, en av kvinnene fra aldeian. Men det er noe som ikke helt stemmer. Utenfra kan det se ut som vi står og titter på urfolk som museumsobjekter. Er det ikke egoistisk av oss å stå og betrakte denne elendigheten? Jeg blir bekymret for at vi havner i den samme fellen som vanlige turister gjør. Vi stirrer smerten i øynene, men kommer vi til å gjøre noen forskjell? Vi er jo bare en gjeng brigadister . Ingen av oss er verken utdannede journalister eller profesjonelle reportere til å kunne formidle deres historier til verden. I et øyeblikk føltes alt helt håpløst. ”Dere har kommet hit som våre fugler, dere har flydd hele veien hit og trår på den hellige jord. Fortell deres regjering at vi blir utryddet. Det er et folkemord som pågår her”.

Tankene samler seg og kamplysten tar plass i hele kroppen. Det å bli konfrontert med noe så umenneskelig vekker noe grunnleggende dypt i oss. For noen er vi muligens bare en gjeng med ungdommer i solidaritet med uttalige problemstillinger. Men solidaritetsbrigade er nettopp det som skiller oss fra turister. Vi kan verken gi urfolk penger, bygge hus, se umiddelbare resultater eller redde alle fra den inhumane tilstanden de befinner seg i. Men vi er tilstede og lytter til noen som aldri blir hørt. Det er ikke lett for et medmenneske, med det er kanskje da solidaritet viser sitt sterkeste vesen. Ikke med løfter, ikke med autoritet, ikke med penger, men med åpne ører og hjerter. Solidaritet kan være å heve knyttneven og selv være med å heve andres stemme. Det lille vi engasjerer oss er kanskje ikke nok til å endre verden, men det er en start. Uten en start er det vanskelig å få til en slutt. En slutt på denne håpløsheten. Man kan enten velge å drukne i håpløsheten, eller gjøre det man har kapasitet til. Solidaritet for meg betyr: Skulder ved skulder, side om side.

«Sammen er vi sterke, sammen er vi fri, ordet er vårt våpen, rettferdighet skal det bli!»

33


(Kles)endringsprosessen Vi møtte på mange utfordringer på vår reise fra Brasil til Bolivia. Både språk, kultur, politikk og historie var annerledes. Et av de største utfordringene vi møtte, var klima. Gjengen med nordmenn som hadde pakket sekkene fulle av sommerklær, som passet bra i tropevarme Brasil, fikk kuldesjokk når vi ble møtt med kulden på høylandet i Bolivia. Kultursjokket, og kanskje kuldesjokket spesielt, fikk sitt utløp på de lokale markedene der vi kunne finne alt vi trengte av klær (og annet) til en billig penge. Klesresultatet ble en god blanding av det vi hadde i sekken, det man kunne finne på bruktmarked og boliviansk tradisjonell stil og mønstre. Før Bolivia: Lette klær, solbriller og flip flops har vært stilen i Brasil.

Etter Bolivia: Alpakkaull, lamamotiv og bolivianske mønstre ble en slager blandt brigaden. (Her spotter brigaden en lama!)

34


Fra guaraní til portugisisk til norsk Brigaden har plukket opp et par nyttige ord på urfolksspråket Guaraní - vel og merke bare på ordlyd, men det er vel også alt man trenger for å føre en liten samtale! Bacha-pah - bom dia - god morgen Adju-akva-aha - um pracer - hyggelig å møte deg! Porá - bom - bra Ati-mah - obrigado - takk Che-e-huava - amigo - venn Guarahish - sol - sol Inguish - terra - jord Ka-an - tereré - den kalde, deilig te-ishe drikken vi har forelsket oss sånn i! Boi - cobra - slange Karaí - homen branco - den hvite mann Tekåha - territorio - deres territorium Jirú - alma - sjel, brukes om identiteten til deres tekåha, som de er sterkt knyttet til gjennom spirituell kontakt Kei-tå-djai-ja - vida de igualdade - den gyldne middelvei hvor man klarer å leve side om side, både mennesker og natur

Quiztid! Hvor mye har du egentlig lært om urfolk og kampen i Brasil og Bolivia? Hva er navnet på brigaden vår, og hvorfor? Hvor mange urfolk finnes det i Brasil i dag, og hva er navnet på den største urfolksgruppen i landet? Hva innebærer lovforslaget PEC 215? Hva har Norge å gjøre med urfolkssituasjonen i Brasil? Har samene og urfolk i Brasil noe til felles? Hva er navnet på Bolivias sittende president, og hva har det å si for Bolivia at han er president? Hva er betyr buen vivir, og fungerer det i praksis i Bolivia i dag? Hva betyr egentlig begrepet solidaritet for deg? Hvordan sier man «god morgen» på guaraní og portugisisk? Hvor mange lamamotiver kan du finne på klærne våre fra Bolivia? 35


Brigada 22 de Julho takker for seg for denne gang og håper vi har gitt deg noe nytt å tenke på, takk for at du har vært med!

LAG Kolstadgata 1 0652 OSLO 36

Den røde jord  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you