Page 1

Smak og ubehag

Tredje reisebrev Brasilbrigaden høsten 2015 1 LAG Norge


INNHOLD

Matkapitalisme og husmannskost Vårt opphold i Brasil nærmer seg slutten. Tiden på landsbygda har gitt oss økt kunnskap om forskjellige typer matproduksjon. Forskjellen mellom småskalajordbruket vi har blitt kjent med og de store monokulturene for eksport er stor. Brasil er lyden av musikk, av høylytte samtaler, av hundebjeff og skrikerunger. Det er også lyden av svære lastebiler susende forbi, fullastet med eukalyptustømmer eller frukt glinsende av sprøytemidler. Langs motorveiene er det utallige leirhus med minimale åkerlapper av karrig jord. Det er motorsykkelulykker og barn som vokser opp med motorveien som nærmeste lekeplass. Jordkjempere Menneskene vi har møtt okkuperer jord for å kunne produsere sin egen mat, for å slippe å jobbe på storgårder med vakter som følger hvert spadetak. De er urfolk, etterkommere etter slaveopprørere, familier som rømmer fra vold

2

og narkotika i byene. Mange er bønder. Arbeidere. De bor under solstekte plastpresenninger i vente på å få frigjort jord fra store internasjonale selskaper. Autonomi Er det en rettighet for nordmenn å spise ananas, banan, mango eller avokado året rundt? Vår reise utenfor Norges grenser har åpnet øynene for hvor maten på vårt eget kjøkkenbord kommer fra. I kampen for bønders autonomi og matsuverenitet er det også viktig å støtte småskala norsk matproduksjon. Brasiliansk husmannskost med lokale råvarer har fylt fatene våre de siste månedene. Ved å slå et slag for poteten og kålrabien kan kampen mot matkapitalismen videreføres hjemme i nord. For hva er vel bedre, nå som julen nærmer seg, enn tanken på kortreist rødkål, kålrabistappe, poteter, juleribbe, saltet fårekjøtt og sterk akevitt?

2 Leder, av reisebrevansvarlige Maria Birkeland Olerud, Stine Andreassen Rud og Marianne Hvattum 3 Du finner oss på.. 4 - 5 Siden sist 6 Kart, av Maria B. Olerud 7 Vi som vaier i vinden, av Jostein Førland 8 - 9 Returnerer for jorden, av Synnøve Rykkel 10-11 Pataxó krever sitt land tilbake, av Stine Andreassen Rud 12 - 13 Lovens lange arm, av Marianne Hvattum og Håvard Søndenå 14 - 15 Når naturen må beskyttes, av Lina Bøe 16 - 17 Inferno i Bahia, av Vilde Gjerde Lied, Espen Iversen og Jostein Førland 18 - 19 Brigaden i bilder 20 - 21 #OPOVOBRASILEIRO, av 22 -23 Lille spegel på veggen der, av Espen Iversen 24 - 27 Ikkje i mitt namn, av Espen Iversen og Vilde Gjerde Lied 28 Fangenskap, av Antonio Gringo 29 Jordbruk og familievarme, av Mathilde Breda Enkerud 30 - 31 Den behagelige distansen, av Lina Bøe 32 - 33 “Om seks måneder kan vi spise Pedrique”, av Stine Andreassen Rud 34 - 35 “Roshildas kylling Caipira” av Maria Birkeland Olerud 36 - 37 Matmarked, maktmarked, av Håvard Søndenå og Marianne Hvattum 38 Svette og blodblemmer, av Silje Strøm 40 #Hjernemat, av Jostein Førland

Redaksjonen: Håvard Søndenå, Espen Iversen, Vilde Gjerde Lied, Marianne Hvattum Løken, Jostein Førland, Lina, Bøe, Maria Birkeland Olerud, Stine Andreassen Rud, Mathilde Enkerud, Silje Strøm og Synnøve Rykkel Grafisk utforming: Stine Andreassen Rud, Marianne Hvattum Løken og Maria Birkeland Olerud. Kontakt: brigadaslag@gmail.com Alle bilder er tatt av brigaden om ikke annet er spesifisert. Forside: Pataxómannen Tururim Pataxó, foto av Maria Birkeland Olerud Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det.

Blogg: lagbloggen.no: Facebook: Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader: Instagram: LAGnorge, #solbrig, #opovobrasileiro, #lagnorge:

3


Siden sist

Stine Rud og Synnøve Rykkel

Jostein Førland, Espen Iversen og Vilde Gjerde Lied

”Kristina” og “Sunny” har bodd i pre-bosetningen Antonio Arauju og bosetningen Milton Santos, og storkost Silje Strøm og Mathilde Enkerud

4

“Jo”, “Vida” og “Thor” dro først sammen til de to nærliggende okkupasjonene Edith Xavier og José Martí. Mens Espen og Jostein vant fotballturnering og spilte usunne mengder domino, utfordret Vilde kjønnsroller på åkern. Trioen sneik seg også inn på en eukalyptusplantasje for å lage musikkvideo. På siste uteopphold dro Vilde og Espen til Lulão, oppkalt

etter den tidligere presidenten, der de melka kyr til både fingre og spener var såre. Jostein dro på eventyr alene til okkupasjonen Margarida Alves, der han kjempet mot kapitalismen ved å hugge ned eukalyptus med motorsag. Han har også blitt brigadens såpeserie-ekspert.

Lina Bøe og Maria Birkeland Olerud Maria og Lina har vært tre uker sammen i bosetningen Rosa do Prado, og ti dager

hver for seg i bosetningene Adaõ Preto og Plinio Arrada. Maria har brukt mange vakre morgentimer på peppervanning, og Lina har lært mye om Bahias bakerkunst. Maria har ikke bare vært hvor pepperen gror, men også sjokoladen, og kjenner nå kakaoskogens hemmeligheter. Lina på sin side har skiftet mye bleier, men begge to føler de har vært ute på utrolige eventyr. Det har vært mange sterke følelser, og de har delt både sorg og glede med menneskene de ble kjent med.

Dette brigadeparet har blitt omtalt som tvillinger, prinsesser og venezuelanere, Marianne Hvattum Løken og Håvard Søndenå

Barbie og Ken har hatt gleden av å tilbringe tid i bosetningene Cruz do Ouro og União. Sammen har de kjeppjaget fisk

seg med fantastiske naturopplevelser. De to kan regnes som brigadens opposisjon. Er det noens ville revolusjonsteorier som trengs å tas ned et hakk, så får denne duoen oppgaven gjort. Ellers har Stine fått visse diktatoriske takter på turen, og hennes daglige gåtur(er) eller reisebrevsfrister får ingen kødde med. Synnøve har blitt brigadens sykepleier. Ettersom første uteopphold endte i legebesøk er hun den med størst steriliseringslager og førstehjelpsskrin. Emosjonell trøbbel fikser hun også, med sitt evigvarende lager av kjeks og godord. men i virkeligheten er de arbeidere og gode venner. Favorittoppgavene er skrelling av maniok og slakting av høner. De har besøkt bosettningen Bela Vista, hvor de bidro med skolering og underholdning på skolen, og planting av 16 trær. Og takket være disse to jentene er det ikke bare vannmangel, men tilgangen på kokosvann er nå svært redusert. Det siste uteoppholdet tilbrakte de i den store leiren 25anos, hvor fisking, skrelling av maniok og tegning var hovedaktivitetene. og massert mange spener. De imponerte under osteproduksjonen da de sølte ut store mengder melk. Til Håvards store lidelse har ryktet om Mariannes lidenskap for dans nådd ethvert øre, så han har måtte tilbringe mange timer i skjul under de utallige dansekveldene. Det er hardt å være populær. Cinderella kan nå stolt si at hun har danset med halve delstaten. Kirkebesøk, kaffeslaberas og møter med utrydningstruede, ulovlig holdte dyrearter. Det er med melankoli og blødende hjerter at eventyret snart er over.

5


Vi som vaier i vinden

av Jostein Førland

I konflikten mellom selskapene og de vanlige menneskene er det et perspektiv man mangler. I denne teksten får eukalyptus-treet sin egen stemme. Vi står her, jeg og kameratene mine, på rekke og rad, her i en skog i Bahia. Eller, skog og skog, det er ikke veldig mye skog her. Det er egentlig bare oss trærne, som står og vaier i vinden. Det eneste besøket vi har, er av mauren som har krøpet opp på noen av naboene mine.

“Så vi står her, mens vi venter på vår død.” Vi, som ikke en gang fikk en ordentlig fødsel, men som ble født i et laboratorium.

Rykter om frihet

6

Det går rykter mellom oss trærne om en annen tid, for lenge lenge siden, der våre forfedre levde i det frie. De levde langt borte, i Australia. Forfedrene mine ble tydeligvis ikke kuttet ned, men fikk vokse seg store i bredden, og ikke bare i høyden, slik som vi vokser nå. Jeg gruer meg til å bli hugget ned… Jeg og vennene mine rundt meg ble nødt til å se på at nabo-plantasjen ble massakrert av de forferdelige hugge-maskinene. Jeg tror jeg hadde en fetter der borte, men nå er han kjørt til fabrikken, for å bli kuttet opp i bitte små biter. Fabrikkene er noe som eukalyptus-mammaene forteller for å skremme eukalyptus-barna før de skal sove.

Illustrasjon av Mathilde Breda Enkerud

Jeg husker min mor fortalte meg at bladene mine luktet godt, ja, bedre enn de vanlige eukalyptus-bladene. Men det bryr ingen seg egentlig om, de bryr seg bare om stammen min, og hvor mye de kan tjene på meg. Det er også mange som mener at jeg og vennene mine ødelegger skogen deres, og trekker ut vannet. Det vet jeg lite om, jeg bare drikker når jeg er tørst. Er ikke det lov? Må jeg endre på min natur, bare for å tilpasse meg andres behov?

7


Returnerer for jorden

av Synnøve Rykkel

Kjent: Manoel Dalanad de Jesus (43) er tilbake på sin tidligere arbeidsplass, nå som okkupant.

Manoel Dalanad de Jesus (43) okkuperer jorden han en gang arbeidet på.

8

-Her var det tidligere svært strenge sikkerhetsrutiner. Ingen ukjente fikk komme inn, arbeiderne måtte ha inngangskort. Selv måtte jeg ankomme med arbeidernes buss for å komme inn på området, forteller Manoel Dalanad de Jesus (43). Han er tidligere arbeider på storgodset Sâo Benedito, som ligger i Prado, Ekstreme sør i Bahia. Der ble det masseprodusert kaffe og papaya frem til 2012. - Jeg jobbet som koordinator for kaffesankerne fra 2000 til 2008. Arbeiderne fikk betalt fire-fem reales (tilsvarer cirka 10 kroner) per sekk de plukket. Jeg fikk elleve centavos (omtrent 25 øre) for hver av disse sekkene, sier Dalanad de Jesus. Produksjonen av kaffe gikk til salg i Itamaraju, den nærmeste byen i området. Syv år etter at han sluttet i jobben returnerte han til Sâo Benedito. Denne

gangen for å kreve jorden han en gang jobbet på, gjennom å ta del i en okkupasjon i regi av de jordløses bevegelse. Når han blir stilt spørsmålet om hva han ønsker å dyrke, svarer han: -Det blir nok banan, melon, ananas, bønner og mais. Uansett vil jeg ikke produsere kaffe.

Brunetto, har de bygget telt av eukalyptustrær og plast. - I 2012 ble fabrikken stengt og siden stod området på 1,440 hektar forlatt frem til tidligere i høst da 22 familier okkuperte. Nå bor 150 familier, omtrent 460 personer, i okkupasjonen Egidio Brunetto, forteller koordinator Oniglleyson Pessoa Romos (30). Han forteller at fabrikken og hele området ble tidligere eid av tre brødre. Det sies at de ikke kunne enes om driften og manglet dokumenter på eierskapet. Det endte med at de forlot storgodset og etterlot en stor fabrikkbygning, hus, maskiner, verktøy, papirer og milevis med både kaffe- og papayaplanter. - Vi har godt håp om å vinne jorden. Tidligere har vi i MST okkupert og vunnet en annen eiendom som tilhørte de samme brødrene, forteller Pessoa Romos.

En usikker fremtid i vente

På kartet: Koordinator Oniglleyson Pessoa Romos viser kartet over eiendommen Sao Benedito, som er på 1.440 hektar totalt.

egen dyrkning. Et problem okkupantene har i dag er tilgang til rent vann, men de har en vannpumpe som tar vann fra en elv i nærheten. -Vi har en kollektiv grønnsakhage, og kronerulling for å få råd til strøm, legger Pessoa Romos til spøkende. Under oppholdet i Egidio Brunetto blir vi fortalt at de ikke har strøm for øyeblikket. Lynet slår hardt ned og det er ikke et eneste menneske å se i okkupasjonen, alle har søkt ly under plastteltene. Selv når det høljer ned over teltene smiler de likevel og også tilbyr oss biscoito.

Dro på dagen

Frem til nå har ingen begjært utkastelse av okkupasjonen. Brasilianske myndigheter må nå vurdere om jorden defineres som produktiv eller ikke. Er jorden produktiv må okkupantene dra, om jorden ikke er det, får de jorden til

forlatt: En haug med ferdigbrent kaffe.

ikke øde lengre: Den gamle kaffefabrikken er nå bebodd av nesten 500 personer.

Det er snart fire måneder siden de jordløses bevegelse okkuperte. Da de først ankom området søkte de ly i den gamle fabrikken. Nå, et par måneder senere når vi besøker det som nå heter Edigio

9


Slik mistet Pataxo-folket Barra Velha, og stedet har siden 1951 vært forbundet med frykt. I Nova Esperanca bor en kvinne som fortsatt er så redd for stedet at ikke engang sønnen eller barnebarna hennes får lov til å reise dit. “- Jeg har lest at urfolk er de egentlige eierne av Brasil. Var det ment som en vits? For vi har ikke jord.”

Kamp siden 1999

I KAMP: Høvding Uburatan Silva de Oliveira definerer situasjonen som krig.

Pataxó krever sitt land tilbake - Vi er i krig, sier Pataxo-lederen Uburatan Silva de Oliveira. Krigen handler om gamle urfolksområder, nå omgjort til eukalyptusplantasje. Silva de Oliveira er cacique, eller høvding, for urfolksstammen Pataxo i deres landsby Nova Esperanca. Den har eksistert siden 2013, da stammen bestemte seg for å ta tilbake området de ser på som historisk sitt. Det tilhører eukalyptusprodusenten Veracel. Nå krever Veracel jorden tilbake, og går rettens vei for å få urfolket kastet ut. - Dommen avsies den 17. november. Da avgjøres det om vi kastes ut eller ikke. Vi regner ikke med å vinne frem, for vi vet allerede at dommeren er anti-urfolk, sier caciquen. Nova Esperanca huser i dag 35 familier.

10

av Stine Andreassen Rud

Opprinnelig var området en del av urfolksterritoriet Barra Velha, på om lag 54.000 hektar. I dag disponerer Pataxo kun en liten andel av dette, resten er solgt eller omgjort til nasjonalpark.

Tragisk historie

Historien om gamle Barra Velha fortelles slik: - Det kom tre, la oss kalle dem tjuveradder, til landsbyen i 1951. De overtalte noen blant Pataxo til å bli med på innbruddsraid, og de reiste til Caraiva. Ting ble stjålet, folk ble drept. Politiet ble tilkalt, og de kom bevæpnet til Barra Velha. Mange ble drept, spedbarn kastet i luften, kvinner spiddet. De brant aldeiaen vår, og alle flyktet. Jeg kan fortelle dere dette fordi jeg var der, og så alt sammen, sier Josè Sebastiao de Oliveira, som bor i Nova Esperanca.

- Derfor kjemper vi nå for å ta tilbake vårt Barra Velha. Siden 1999 har vi organisert oss for å ta det tilbake, bit etter bit, sier Binho Nilson Fonseca, som ønsker seg hele området til disposisjon for de omtrent 6.000 som tilhører Pataxo-stammen. Det er ikke bare i Nova Esperanca det gjøres tilbaketagelser - Pataxo har hittil okkupert 32 områder innenfor det de ser som Barra Velha-områder. Det kan ende med rettighetene til jorda - eller utkastelse. - Når utkastelser skjer, så er det ingen dialog. De gir oss fire minutter til å snakke, men det tar fire sekunder før de skyter. Godseierne lager sine egne sikkerhetsstyrker for å organisere seg mot oss, og både de og politiet forfølger lederne våre. Selv har jeg en arrestordre på meg, og blir jeg tatt vil de beskylde meg for hva som helst, så lenge de kan bure meg inne. Alt fordi man ser på meg som en som organiserer retomadas, eller tilbaketagelser, sier Nilson Fonseca. Den 17. november ble høringen om rettighetene til jordområdet holdt, i Porto Seguro. Ingenting ble avklart, og en uke senere skulle høringen fortsette. Da møtte ikke Veracel opp, og situasjonen er enda uavklart.

KONTRAST:Urfolksbekledning og eukalyptusplantasje er en underlig kontrast.

UNGE: Både unge og gamle tar del i tilba-

ketagelsen. For de yngste er det bygget skole.

TRADISJON: Maling og fjærpryd brukes til spesielle anledninger.

11


Lovens lange arm Av Håvard Søndenå og Marianne Hvattum Løken

Én etter én steg de ut av buskene i veikanten. Grønne fra fotsålen og opp, tungt bevæpnet med enorme maskingevær og skuddsikre vester. Dominans og overgrep har mange uttrykksformer. De tre mennene fra militærpolitiet var forberedt på væpnet konflikt. Hvem var det de skulle beskytte seg mot? Vi ble vinket ut av bilen, tre forvirrede nordmenn og en brasiliansk sjåfør.

Smaken av undertrykkelse

Den ene betjenten bjeffet noe til meg på portugisisk. Det tok noen forsøk før jeg endelig forsto hva mannen ville. - Gå foran bilen! Snu ryggen til! Henda på hodet! Der sto jeg som en kriminell, potensielt bevæpnet, en fare for samfunnet. «Spre beina!». Jeg hørte steg nærme seg bak meg før jeg kjente et klask i skrittet. En tungt polstret politiarm dukket opp mellom beina mine bakfra og begynte å visitere meg. “- Slapp av, det er bare rutine”. Hardhendt ble jeg ransaket for våpen. De to andre betjentene så på, med begge hender klare på maskingeværene, uten at noen sa hvorfor de holdt oss der. Deretter var det sjåførens tur. - Hvem er dere? Hvor skal dere? Hvor lenge skal dere bli der? Da politimannen visiterte

12

armhulene på brasilianeren vår, rynket han på nesa. «Æsj. Hvorfor svetter du sånn?», spurte han mistenksomt, i de over 30 varmegradene. Han godtet seg der de kommanderte oss rundt og rotet i bagasjen vår. - Slapp av, det er bare rutine.

Brå avskjed

Vi hadde tilfeldigvis kjørt gjennom utkastelsen av en gjeng jordokkupanter. Det var satt opp hjemmesnekrede telt blant trestubbene. Området tilhørte eukalyptusselskapet Veracel, og militærpolitiet hadde ankommet på deres bestilling. Det var en dårlig dag å gå i en t-skjorte med trykk fra en annen jordokkupantbevegelse, MST. Samme bevegelse som blir kalt terrorister og tyver av næringen som tilkalte politiet. Vi satt oss i bilen igjen og passerte barn, voksne og eldre som rev ned de små hjemmene sine, overvåket av maskingeværene. Det var det bare én ting som fylte tankene mine. - Takk og lov for at det ikke er slik i Norge .

Erfaringsutveksling

- De spurte etter papirene våre. Snakket på norsk. Spurte etter passene våre, etter returbillettene. Sa vi måtte kjøre til husene hvor vi bodde. Vi sitter sammen med Mariza Da Silva, som akkurat har kommet hjem fra sitt tre måneder lange opphold i Norge.

UTVEKSLING: Mariza Da Silva var tre måneder i Norge i regi av LAG og MST. Hun var utsendt på vegne av MST for å utveksle erfaringer med organisasjoner i Norge. Der hadde hun og tre andre latinamerikanske kollegaer en ubehagelig opplevelse med politiet på Jernbanetorget i Oslo. - De tok passene våre uten å gi de tilbake. De fortalte ikke hvorfor de holdt oss eller hvorfor de ville se passene. De stilte mange spørsmål. Hvorfor vi var i Norge. Hvordan vi hadde penger til reisen. Etter tre timer i sivilbilen deres ble vi sluppet løs. “Vi satt oss i bilen igjen og passerte barn, voksne og eldre som rev ned de små hjemmene sine, overvåket av maskingeværene.”

Dobbeltmoralsk

Mariza Da Silva afrobrasilianske utseende skiller seg ut fra den etnisk norske. - Vi ble frarøvet våre rettigheter av det norske politiet siden vi ikke ser euro-

peiske ut. Uken før møtet med politiet hadde Mariza og kollegene fått innføring i Norges utvikling som fredsnasjon. I en artikkel de senere publiserte i Dagsavisen kommenterte de hvordan de som spesielt inviterte fra politiske organisasjoner var blitt behandlet som kriminelle av en selvutnevnt fredsnasjon. -Vi kommer fra land der vi lever i frykt grunnet vårt politiske arbeid. I Norge ble vi fortalt at vi kunne vandre fritt uten bekymring.

Kall en spade for en spade

Hvor mye bedre er fredsnasjonen Norge enn et korrupt land hvor politiet nærmest lar seg kjøpe av multinasjonale selskaper? Både jeg og Mariza følte oss kriminaliserte, uvitende om hva som skjedde. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli stoppet og ransaket av væpnet politi, men i realiteten er det kort vei til akkurat samme behandling i Norge. Jeg er bare en hudfarge unna.

13


Når naturen må beskyttes Av Lina Bøe

GF Skogstjenester gjenplanter urskog for å bevare vannkilder rundt eukalyptusfelt. -Elva vår kommer aldri tilbake, sier småbruker Reginaldo Angola Dos Santos.

-De ble plantet altfor, altfor nærme.

Reginaldo Angola Dos Santos skuer utover det svartbrente landskapet. Kløften i landskapet er innrammet av tett eukalyptusskog. Hvit aske ligger som et kvelende teppe over bakken, og over håpet som området symboliserte. -Om det er mulig at alt bare kunne brenne opp? Det som allerede var dødt brant, sier han. I Bahias eukalyptuslandskap fins områder, gjerne langs uttørkede elver, med såkalte APP-prosjekter. I ”Area Protecao Permanente”, eller ”permanent beskyttet område”, plantes urskogsstiklinger som miljøtiltak for å begrense konsekvenser av avskoging. I Extremo Sul har prosjektene pågått i åtte år.

«De planter ny urskog i dag. I morgen kommer sprøyteflyene og tar livet av alt..» - Liva Da Costa, småbruker

-Her skal vi plante goiaba, caju, boleira, jaka og kastanje. Alexandro Lira jobber med gjenplanting for firmaet GF, som underselskap for eukalyptusgiganten Fibria. -Det handler om preservasjon av vann. Jorda er ødelagt, og gjenplanting vil gi nytt liv til det svakelige. Lira har jobbet for GF i fire år, og mener

14

FLAMMER: Småbruker Reginaldo Dos San-

tos sørger over konsekvensene av å dyrke jorda nære Fibria sine plantasjer.

selskapet gjør et viktig arbeid. -Misirínga, det er dét det er. Svakelig jord. Alle stiklinger dør her, det vil alltid være sånn. Men vi fortsetter å plante! Per 10 000 hektar eukalyptus planter vi 1111 stiklinger, altså én hektar, forteller Lira. Regnskapet Fibria har nøye kartlagt områdene for gjenplanting av urskog. -Hvorfor har Fibria dette gjenplantingsprosjektet? -Det er påbudt ved lov, målet er å bøte på skadene. Ved oppkjøp glemmer selskapene at de vil påvirke jordkvaliteten. De betaler mye mindre enn den er verdt. Én hektar koster 10 000 realer, men de vil tjene til 20 000. Ved gjenskoging betaler en vel litt mer tilbake, sier Lira. Når roen senker seg -Her har de klargjort groper til å plante trær. Idéen er god, det er i nærheten av

STIKLINGER: Fibria forsøker å dyrke urskog. elven, men den fins dessverre ikke lenger. Stiklinger gror ikke uten vann, det er opplagt for oss. Liva da Costa, bonde av jordreformen, dyrker jorda for å overleve. Han vandrer mellom GFs kastanjestiklinger etter arbeiderne har gått hjem. Sola er på vei ned, og landskapet lyser rosa. -Kom å se hvor elva pleide å renne. Det var så store mengder vann at den behøvde regulering. Da Costa ser tilbake mot de nyplantede trærne. -Stiklingene deres er allerede sprayet med kjemikalier. Ser du nøye etter ser du det bronsefargede skinnet på bladene. Det glitrer vel fint i solnedgangen, sukker han. Håp og håpløshet Alexandro Lira forteller at APP-prosjektene forhåpentligvis blir utvidet i framtiden. -De planter i skråninger og områder de likevel ikke planter eukalyptus, slik er det ikke et økonomisk tap.

Lira forteller at skogen de planter aldri vil etterligne opprinnelig urskog, men jevner ut effekten av eukalyptus. -De planter en trillion eukalyptustrær og noen hundre andre arter, svarer småbonde Da Costa. -Og området hvor gropene er klargjort er allerede sprayet til det døde. Med gifter som er forbudt ved lov. Altfor nærme Landskapet Reginaldo Dos Santos skuer utover ligger nær skråningen GF nå planter i. Selskapet plantet her tidligere, men nå er området nedbrent. -Området tørket ut, det skulle bare en gnist til. Det lå altfor nærme eukalyptusen, sier Dos Santos Ifølge Liva Da Costa brenner nedsprøytet materiale veldig godt – også urskog. -De planter ny urskog i dag. I morgen kommer flammene og sprøyteflyene og tar livet av alt.

15


uteblitt. I 1945 var regionen dekket av atlantisk skog, som bidrog til eit fuktig klima. I dag står berre fire prosent av den originale skogen att. Den atlantiske skogen har forsvunne, i lag med den, elvane og regnet. Til gjengjeld har det blitt erstatta av ein ny, konstruert skog. Eukalyptusen lever ikkje i samspel med vasskretsløpet, men tar ut enorme mengder vatn. Enkelte områder i det ekstreme sør består no av opptil 50 prosent eukalyptus. EUKALYPTUSBRANN: Brigadistene passerer nok en skogbrann.

Inferno i Bahia

Av Jostein Førland, Vilde Gjerde Lied og Espen Iversen

I dag opplever Bahia ei tørkeperiode, som fører med seg eit urovekkande tal med brannar. Brannar, som utfordra skogsområda og liva til dei som bur på landsbygda. Røyken er ein naturleg del av horisonten. Alt vi ser er eukalyptus og monotone beitemarkar. Det er jævlig varmt. Vi passerer nok ein brann, lukta dirrar i nasen. Lyden av knitrande tørt gras som blir fortært av svoltne flammar bryt stillheita rundt oss. - Dette var før ei elv, får vi stadig høyre i det vi køyrer gjennom regionen. Vi stirrar inn i tomme dalsøkk og områder som før var innsjøar, men no står i brann på grunn av tørka, tørka som er eit resultat av 500 år med avskoging og herjingar frå ulike monokulturar.

Tørke, svibruk og uforsiktige sigarettrøykarar

- For oss i det ekstreme sør i Bahia

16

er det eit stort problem med brann, spesielt om sommaren, på grunn av tørke og uforsiktige sigarettrøykarar. I våre agroøkologiske områder, der det er ulovleg med svibruk, lider vi under brannane, seier Wilson Cardoso, koordinator i Dei Jordlause sin okkupasjon José Martí, som no ligg på jord tidlegare eigd av eukalyptusselskapet Fibria. - Det er mange brannar i her i regionen, men også i de nærliggande delstatane Espirito Santo og Minas Gerais. Vi i dei sosiale rørslene har sett brannar som har herja i meir enn 20 dagar i strekk. Undertrykkinga vi føler på grunn av brannane er veldig vanskeleg å leve med. Nordaust-Brasil opplever no ein av dei verste tørkeperiodane i nyare tid. I det ekstreme sør i Bahia har forholda vore betre, men regionen opplever likevel ei tørke som lokalbefolkninga ikkje før har vore vitne til. Vinterperioden mellom mai og august er vanlegvis tida for regn, men i år, for fyrste gong, har regntida

“Vi passerer nok ein brann, lukta dirrar i nasen. Lyden av knitrande tørt gras som blir fortært av svoltne flammar bryt stillheita rundt oss.” - Vi går gjennom ei periode i dag der jorda vår i stor grad består av eukalyptus. Eukalyptusselskapa bryr seg ikkje med å bevare naturen, dei tenker ikkje på liv, på vatn. Viss vi ikkje får slutt på brannane vil det øydelegge liva våre, seier Raymondo Bupodo Santos. Han er koordinator i okkupasjonen Edite Xavier, som ligger på jord tidlegare eigd av celluloseselskapet Suzano. Han legger så til at selskapa hjelper til med å slokke brannane, som ofte går ut over plantasjane deira. Styresmakta har ikkje brannbiler som kjemt seg fram på skogsvegane. Wilson meiner dagens regjering gjer lite for å hjelpe til med å verne miljøet, det er det bebuarane som må gjere.

Misnøye

Vi blir fortalt at brannane ofte byrjar på eukalyptusområda. - Når folket ser alt som eukalyptusen fører med seg, skapar det misnøye. En-

kelte startar brannar for å få hemn over eukalyptusen, seier Wilson. Brannane startar også på grunn av svibruk som hamnar ut av kontroll, eller ved vegkanten på grunn av tankelause personar som hiv frå seg røykstumpar. Wilson kan fortelje om straffefridom, fordi ingen kjem for å sjekke opp. Han legg til at rørsla ikkje kjempar på denne måten. For dei handlar det først og fremst om å bevisstgjere og skulere. Slik vil dei få slutt på dei multinasjonale selskapa si plyndring av dei brasilianske landressursane. - Vi jobbar hardt med bevaring av skog i våre områder, for om vi greier å bevare den opprinnelige naturen, vil vi ha vatn. Vi vil ha liv, fortel Raymondo. Rørsla jobbar med å gjenplante og verne opprinneleg skog. Fokuset ligg på å plante rundt elvar, lagunar og andre vasskjelder. Slik vil dei sikre at dei har vatn til åkrane og ganane.

Et hinder for liv

- I det vi får høyre at det er starta ein brann er vi der for å slokke for at det ikkje skal spreie seg til skogen. Brannen er ikkje bra for jorda, brannen øydelegg trea, den øydelegg proteinet som ligg i jorda, brannen øydelegg liv. Den drep dyra som lever i skogen, slangane, froskane, beltedyret. Alt i naturen er i mot brann, seier Raymondo som saman med resten av rørsla jobbar aktivt for å få slutt på brannane. Dessverre kan ein sjå ein tendens der klimaet i Extremo Sul blir tørrare for kvart år. - Vi prøver å gjenskape den jorda som var her for 500 år sidan. Dette gjer vi for våre barnebarn og oldebarn. Det er eit vanskeleg mål å nå, men vi jobbar mot det, avsluttar Wilson.

17


VANDRER: Stine på

tur i atlantisk regnskog.

BESØK: Lina nyter buf-

MAGNET: Synnøve

feten på quilombobesøk.

finner stadig nye babyer.

NYE TRENDER: Marianne viser fram siste skrik fra Pataxo-folkets kunsthåndverk.

URFOLK:Silje er blid gjest hos Pataxo-folket.

18

GRUPPEFOTO: Ett av sikkert tusen gruppebilder tatt av brigaden og lokalbefolkningen i quilombola-samfunnet.

HØNS: Mathilde forbereder middagen.

SMIL: Håvard og Synnøve poserer rutinert.

CAPOEIRA: Jostein imponerer i ringen.

DUGNAD: Lina arbeider flittig på jordet.

ESPEN DRIBLER: Norge har fortsatt ikke tapt mot Brasil.

KJEMPEROT: Vilde med dagens fangst.

RYTTER: Jostein troner på hesteryggen.

I SAMTALE: Maria intervjuer Pataxòenes leder, Uburatan Silva de Oliveira

TROPISK: Lek med ukjente frukter.

KLATRER: Espen viser skjulte talenter.

19


opovobrasileiro

opovobrasileiro av Synnøve Rykkel

«Jeg bor alene og trenger ikke all maten jeg produserer. Dette er et åpent samfunn. Vil noen komme og ta løken jeg har i hagen, blir jeg kjempeglad. Min drøm her i livet er å plante på min egen jord og dele det med alle». Jose Gonsalneo Filho bor i MST-bosetningen Antônio Araúju. Nå venter han på jorden skal bli oppdelt slik at drømmen hans skal gå i oppfyllelse. I dag har Jose 11 barn og har ventet på å få egen jord i over fire år.

20

av Håvard Søndenå

«Vi står på jorda hvor alt begynte. Hvor det første møtet mellom den hvite mannen og urfolket fant sted. I dag kan vi ikke godta lenger hva dette har ført med seg. Vi kan ikke godta eukalyptusplantasjene lenger. At de tørker ut elvene våre. At de ut tørker vannkildene våre. At de sprøyter gift på jorda barna våre leker på. Vi trenger hjelp til å fjerne denne virksomheten som gjør at jorda vår tørster. Vi vil at urfolket skal få tilbake jorda si, og det nå. Vi vil at dere tar med ordet vårt til landet deres i Europa». Cacique Uburatan Silva de Oliveira er urfolkshøvding i Pataxó-landsbyen, Nova Esperança. Pataxóene kapret tilbake den jorda de ble frastjålet av eukalyptusselskapet Suzano. Innbyggerne i landsbyen har hugget ned mye av eukalyptusen, men det hviler fortsatt en enorm plantasje i drift bare et steinkast unna, og miljøkonsekvensene er fortsatt like aktuelle.

21


Lille spegel på veggen der

Av Espen Iversen

«Så sat vi der, to nordmenn som meddomarar i ein missekonkurranse for born i alderen sju til tolv år. Vurderingskriteriane var kamprop, agroøkologisk kunnskap og skjønnheit.» Vi befinner oss på ein skule i byen Itamaraju, heilt syd i Bahia. Elleve nordmenn og fem hundre born med foresatte. Vi er med på det årlege møte for borna i MST, dei små jordlause. Dagen før fekk vi slå følje i ein demonstrasjon som fylde sentrum av byen med raudkledde born. Borna krev sunn mat utan sprøytemidler, stopp i nedlegginga av dei rurale skulane, og skulebøker fri for storkapitalen sin propaganda. I dag er dagen for aktivitetar og leik, deriblant missekonkuranse.

«Her i Extremo Sul, Bahia er det viktig at kvinnene deltar i kampen. Dei okkuperar, aksjonerar og arbeider på lik linje som mennene». Brigaden har sidan vi byrja kursinga på MST sin nasjonale skule blitt fortalt at likestilling er ein viktig del av kampen. Kvar 8. mars gjennomførar MST okkupasjonar eller aksjonar der kvinnene er protagonistar. Mennene lagar mat og passar born, kvinnene kuttar eukalyptus og står fremst dersom politiet skulle dukke opp for å kaste dei bort.

«Utan feminisme finns ikkje sosialisme».

22

Kva sa du, sa du? Der sat vi, ein nordmann og ei nordkvinne, saman med den mannlege regionale leiaren for kjønnssektoren i MST, og vår kvinnelege koordinator for opphaldet i Bahia. Framfor bordet vårt er det laga ein catwalk og på begge sider sit og står hundrevis av born og vaksne. Stemninga er elektrisk og lydnivået eksploderar da første deltakar elegant spaserar ned midtgongen, stoppar framfor jurybordet, sett armane på hofta og ser seg over skuldera, slik ho har sett på tv. - Sei til han at det ikkje er kleda som skal vurderast, det er haldninga, måten ho går på og utsjåande. Meldinga blir brakt vidare og avsendar ser spørjande på meg for å sjekke om det er forstått. Eg nikkar. Eg og mi medbrigadist ser på kvarandre. kva faen er det vi er med på?

9,7 poeng

Deltakar nummer to og tre viser seg fram på same måte som den første deltakaren. Vi møter blikka til nokon av dei andre i den norske brigaden, andletsuttrykka er ikkje til å ta feil av, dei ser ut akkurat som vi føler oss. Deltakar nummer fire og fem gjennomfører sine presentasjonar. Dei er pynta med små kjolar og nok sminke til å få Boy George til å sjå keisam ut. Høg jubel frå publikum. Det knipsast bilete og foreldre og føresette heiar fram sine små håpefulle. Alle dei seks deltakarane er ferdige og poengarket blir sendt vidare og hamnar med oss. Dei har fått alt mellom 9.1 til 9.9 poeng.

«Vi bestemmer oss for å gi dei alle ti poeng og haustar nokre oppgitte blikk fra våre meddommarar.» Andre runde er kunnskap om agroøkologi, og tredje runde er kamprop. Etter framføringane samlar vi oss på eit rom for å summere opp poenga. Vi føreslår at kanskje alle skal vinne, men får ikkje gehør for det. Éin vinnar må kårast. Sjølvmotsigelsane eksisterar sjølvsagt også i Brasil si største sosiale rørsle. Fra øvste hald blir det utforma politikk som fokuserer på likestilling og endring av kjønnsrollene. Kvar busetting og okkupasjon, kvar brigade, kvar arbeidssektor og kvar ei gruppe har ein kvinneleg og ein mannleg koordinator. Men MST er ikkje 1. 500 000 velskulerte aktivistar, det er vanlege familiar, det er folket, det er grasrota. Det er den brasilianske kulturen, og det er blant anna missekonkurransar.

Kroppsfokuset følgjer etter oss overalt. Retusjering av reklame, som viser frem urealistiske kvinne- og mannsideal. Disney Channel med sine syltynne prinsesser og musikkvideoar som der Sandra Lyng ser sensuelt inn i kamera og syng «play my drum» som ei ikkje særleg subtil henvisning til rumpedasking. Dette er berre nokre eksempel på kva born og unge blir utsatt for gjennom tv, radio og reklameplakatar som dominerer bybilete. Konsekvensane kan vere øydelagde sjølvbilete og spisevegring. Heime i Noreg er det dette vi må kjempe mot, her kan ei sped byrjing vere å kutte ut skjønnheitskonkurransar for dei minste.

“Play my drum”

Brasil er kjent for sine såpeoperaer, også kjend som telenovelas. Dei er enormt populære og det kan verke som om alle som har tv følgjer med. Kvinnene i telenovelane er vakre, kvite, slanke og innehar biroller. Kona til, dattera til, kjæresten til, eller elskerinna til mennene historia dreiar seg om. Brasil blei i 2014 det landet med høgast konsentrasjon av plastiske operasjonar. I 2013 blei det utført ikkje mindre enn 1 103 319 operasjonar. Dette i ei befolkning på 200 millionar. Det kan verke som om skjønnheitsfokuset gjennomsyrar den brasilianske kulturen, men det er sterkt til stades også heime på berget.

Illustrasjon av Mathilde Breda Enkerud

23


Ikkje i mitt namn Kommentar av Espen Iversen og Vilde Gjerde Lied

Oljefondet investerer i overkant av 9000 bedrifter verda over, i våre namn. Ikkje alle er like etiske som vi ynskjar å tru. I 1969 fann Noreg, altså vi, enorme førekomstar av olje i nordsjøen. Vi bestemte oss for at olja skulle kome oss alle til gode, den skulle sikre vår framtid og rikdomen som fylgde med skulle i alle fall ikkje hamne i hendene på grådige, utanlandske selskap. Valet vi og vår regjering tok er noko vi nordmenn er stolte av. Det definerer oss og gir oss eit kollektivt sjølvbilete som eit folk som er solidariske, ansvarsbevisste og rettferdige. Vi er ikkje som dei andre, vi delar på godane. Olja gir oss så mykje pengar at det ikkje er mogleg å oppbevare alt innanlands. Løysninga på pengeproblemet var å opprette Statens Pensjonsfond Utland, betre kjend som «oljefondet» .

«Noreg sine investeringar i eukalyptus er eit prakteksempel på egoistisk framferd»

24

I dag har oljefondet, altså Noreg, altså vi, investeringar i fleirfaldige eigedomar og selskap rundt om i verda. Desse

investeringane skal sikre vekst i vår felles formue, dei skal sikre vår framtid og framtida til våre born. Kontraktane er underskrivne av oss alle. Vi protesterer ikkje, men gir tillit til dei som held pennen. Investeringane gjer at vi kan oppretthalde dei velferdsgoda vi no har, infrastruktur, helsetenester og skule. Fondet skryt på seg å vere det mest opne fondet i verda. Det er fondet til dei gode, dei snille, det er Noregs fond, det er vårt fond. Vi spreier godheita vår gjennom aktivt eigarskap. Dei bedriftene som ikkje er så snille og gode som oss, dei skal vi hjelpe til å bli betre og meir humane. Kan eller vil vi eige oss til ei betre verd? Her i Brasil ser vi korleis det aktive eigarskapet fungerer i praksis. Vi ser konsekvensane av vår profitthungrige forvaltning av dei «felles» godane, våre felles gode, vel og merke. Her i Extremo Sul-regionen i Bahia er det eukalyptus som skal sikre vår framtid. Oljefondet er tilstades i dei tre selskapa som dominerer regionen. Vi har meir enn 141 millionar kroner i Fibria. I Suzano har vi 154 millionar kroner investert, medan Veracel er eit fellesføretak mellom Fibra

og Stora Enso, der vi investerer 4,3 milliardar kroner. Vi har møtt småbønder i MST, dei jordlause si rørsle, vi har møtt folk i quilombolaer, busettingar som blei oppretta av rømde slavar og vi har møtt urfolk i aldeiar (busettingar) og retomadaer (tilbaketeken jord). Dei kan alle fortelje om eukalyptusen som no er overalt, om storgods, multinasjonale selskap og andre monokulturar som opptar all jorda og legg igjen lite til dei som bur der. Difor okkuperer dei, difor tar dei tilbake jord, difor kuttar dei ned eukalyptus og byggjer sine samfunn midt i dei grønne ørkenane. Dei fortel alle dei same historiene om korleis eukalyptusen tørkar ut elvar, om fisk som ikkje er meir, og om rein gift i form av sprøytemidlar som forureinarar både åkrar, jordsmonn og drikkevatn.

«Vi er rasande på Noreg, på oss sjølve på våre foreldre, våre naboar, våre nyhendeformidlarar, våre byråkratar og våre politikarar» I retomadaen Nova Esperanca, midt i ein eukalyptusplantasje bur ein del av

urfolksgruppa Pataxó. Som følgje av tilbaketakinga av jorda dei har eit historisk krav på, er dei no i ein rettstvist med Veracel. Veracel ynskjer å bruke jorda for å dyrke eukalyptus som skal bli til kol for jernindustri og til dasspapir. Pataxóane ynskjer å skape eit samfunn der dei kan dyrke mat, gå på skular og vidareføre sin kultur og sitt språk som truast av vestleg utvikling og kapitalisme. Dei vil skape eit samfunn der dei kan sleppe unna rasismen og marginaliseringa. Vi nordmenn ropar høgt og rosar oss sjølve for bistanden vi gir for å fremme urfolksrettar, medan vi i det stille investerer store pengar i verksemder som stel landområda og ressursane deira. Noreg sine investeringar i eukalyptus er eit prakteksempel på egoistisk framferd, men diverre strekker dei uetiske investeringane seg langt utanfor dei grøne ørkenane. Som eksempel på investeringar i andre selskap kan vi nemne Vale, av Greenpeace kåra til det verste selskapet i verda i 2012, og BHP Billiton. Saman eig selskapa dei to demningane som i november brast, og førte til ei miljøkatastrofe på austkysten av Brasil. Vi tenar på Monsanto som driv med frømonopol, sprøytemiddel og genmod-

25


ifisering. Dei er skulda for barnearbeid, og saksøker fattige bønder som ufrivillig får frøa deira i åkrane sine. Vi tenar på Nestlé, vår største enkeltinvestering, der direktøren i forbinding med oppkjøp av vasskjelder uttalte at vatn ikkje er ein menneskerett. Dette er berre nokre eksempel på selskap som styrast med prinsippa om at pengar er viktigare enn folk. Kolk som ikkje har pengar, vel og merke. Oljefondet investerer i store miljøverstingar. Investeringane er i milliardklassa, likevel har oljefondet, med investeringar i over 9000 selskap, sjeldan ein eigarandel over 1 prosent. Ikkje nok til å avgjere korleis bedrifta skal styrast, men nok til å skumme fløyta.

«Vi har alle saman akseptert situasjonen, vi har lete vere å stille spørsmåla, vi har akseptert det fordi vi er vinnarane, fordi vi står på toppen, og driten renn nedover» Menneska vi møter her i Brasil fortel historier, dei er sinte, dei er rasande, og

26

det er vi óg. Dei er rasande på selskapa og dei er rasande på staten. Vi er rasande på Noreg, på oss sjølve, på våre foreldre, våre naboar, våre nyhendeformidlarar, våre byråkratar og våre politikarar. Vi er rasande på våre skular som har fora oss med propaganda og konstruerte historier om fredsnasjonen Noreg, det gode Noreg, det snille Noreg. Bebuarane i Extremo Sul-regionen i Bahia fortel, og vi klarar ikkje la vere å tenkje på at det som øydelegger deira jord, det gir oss skule, helse og vegar. Vi tenar på deira elende. Vi blir feitare medan dei kjempar, kjempar mot oss, mot oljefondet, mot kapitalistar, mot ei urettferdig og rasistisk verd. Eigd av folket, forvalta av staten Spør du den gjengse nordmann om kva selskap Noreg har investert i, vil ikkje lista vere lang. «Har vi ikkje nokre handlegatar i London da?» vil ho kanskje seie. «Og eit par i Paris», vil han kanskje leggje til. Vi veit ikkje og vi bryr oss ikkje. Ignoransen stikk djupt i dagens Noreg. Det skuldast ikkje berre nordmenn som trur at pengar veks på

tre. Som trur at økonomane som styrer med oljepengane våre har ein framifrå økonomisk teft, slik at dei finn alle dei selskapa som driv etisk og tenar mykje peng. Det skyldast ikkje berre ein journaliststand som er fullt opptatt med å fortelje oss at Petter Northug kanskje ikkje liker svenskar, igjen, eller at jaggu så er det sol/regn i store delar av landet ein sommardag i juli, igjen. Det skyldast ikkje berre politikarane som sit på Stortinget, som sit i finanskomitear, og utval, som veit kvar pengane ligg, som lyg og seier at Noreg med sitt aktive eigarskap gjer verda til ein betre stad, og som kanskje til og me trur på det sjølv. Det skyldast heller ikkje berre byråkratane som jobbar i finansdepartementet, etikkrådet og oljefondet, som dag ut og dag inn jobbar konkret med investeringane, som veit så veldig godt, som burde vite, korleis eukalyptusselskapa Veracel, Suzano og Fibria driver. Det skyldast oss alle. Vi har alle saman akseptert situasjonen, vi har lete vere å stille spørsmåla, vi har akseptert det fordi vi er vinnarane, fordi vi står på toppen, og driten renn nedover.

Den norske stat investerer milliardar av kroner i ulike verksemder over heile verda. vi bidreg til øydelegging av regnskog, undertrykking og grove brot på menneskerettane. Det er våre pengar som blir investert i våre namn. Det er lite debatt kring kor pengane våre investerast. Syns vi det er greit? At vår velferd skal gå på bekostning av dei andre?

«Det er lite debatt kring kor pengane våre investerast. Syns vi det er greit?» Vi sørga for at olja skulle tilfalle oss alle, og i alle fall ikkje dei grådige utanlandske selskapa. No er det vi som er dei grådige, den utanlandske kapitalen som kun legg att smular til lokalbefolkninga. Synes vi det er greit? Er vi verkeleg så egoistiske? Det er våre pengar, våre gode, vår velferd, vårt ansvar. Den norske stat investerer enorme summar i uetiske verksemder, i våre namn. Det er på tide at det norske folk vaknar, for det er ikkje greit! Ikkje med våre pengar, ikkje i vårt namn.

27


Fangenskap

Jordbruk og familievarme

Sangtekst av Antonio Gringo, oversatt av VIlde Gjerde Lied Illustrasjon av Silje Strøm

Tekst og illustrasjon: Mathilde Breda Enkerud

finnes det store marked hvor fargen fra dette treet gir stor akkumulasjon. Den gamle er nyserrig på akkumulasjonen,og spør:”Men denne rike mann, skal han ikke dø?” Jean Léry forklarer at når eieren av rikdom dør, går eiendelene til barna, brødre og nære slektninger. Den gamle er ikke fornøyd med svaret, og kommenterer. “Er det ikke jorden som gir oss næring? Vi har fedre, mødre og barn som vi elsker, men vi er sikre på at etter vår død vil jorden som ga oss næring, gi det til dem og, derfor er vi rolige uten bekymringer om akkumulasjon”.

Eg høyrde en fuggel synge i fangenskap I augneblinken fekk eg inga kjensle Av å skjønne venleiken i sangen hans. Der han førdømte det å bu i eit fengsel Viss ein i dag er fanga på grunn av sangen Er vi like i dette yrke som songarar For å gi verda meir poesi og ømheit I fridom synge om livet og kjørleiken Fridommen har ingen pris, har ingen herre Berre den som er fri føler glede i sangen Så viss ein fuggel syng meir når den er fanga Er det i lengselen om rom til å kunne flyge Kor mange menneske er fanga i dette livet Fangar av maktarrogansen Som fuglar fanga i urettferda Langsomt døyande i fengselet av ei vanskelig tid Eg vil sjå fuglar og menneske i fridom Rive i stykker alle former for fangenskap i livet Berre kjærleiken og fridommen kan fengsle oss Fengsle seg i kvart hjarte

28

”Har dere ikke trær i deres land?”

Den franske handelsmannen Jean de Léry reiste i 1557 til Brasil for å hente ut brasiliansk tømmer. Han samtalte med en gammel mann fra Tupinambá-folket. Den gamle mannen spør Jean de Léry: “Hvorfor kommer dere franskmenn og portugisere langveisfra for å hente tre for å varme dere? Har dere ikke trær i deres land?” Jean de Léry forklarer at franskmennen bruker treet til rødfarge, ikke til varme. Til dette spør den gamle “Og til dette trenger dere så mye?” Léry bekrefter, og forklarer at i Europa

Hva har vi lært i Brasil? Utrolig mye. Men noe som har satt seg ekstra dypt er viktigheten av familie og venner. Dette er noe man i teorien alltid har visst, men i praksis har vi nå følt det på kroppen. Å leve sammen med MST-ere, møte urfolk og besøk hos quilombolasamfunn har vist oss denne viktigheten. For hva er det de kjemper for? De kjemper for jord å dyrke, for at jorden skal dyrkes på en holdbar måte. Dermed at de kan gi jorden videre til sine barn, og nå i dag gi tak over hodet og mat til familien. Den kampen vi har møtt i Brasil er viktig for oss. Den er nødvendig for ikke å ødelegge jorden, det som gir næring til oss og alle vi er glad i, og gi våre brasilianske kamerater et verdig liv. Derfor burde denne kampen være viktig for alle. Du er velkommen til kampen.

29


Den behagelige distansen Av Lina Bøe

Det kunstige samfunnet vi lever i fremmedgjør mennesker på en side av jorden for naturens kompleksitet – og mishandler mennesker og miljø på den andre. Når vi importerer tørket kokos ligger smaken igjen hvor palmen vokste. Kokosvannet når ikke ut, det tilhører et tidligere vekststadium. Når blir det til kokosmelk? Aldri. Eller? Det er ikke lett å kjenne en kakaobønnes reise, så lenge den reiser i utgangspunktet. Spiser en sjokolade, med tjue eller seksti prosent kakao, burde en klare å spise en kakaobønne på hundre prosent. Det ville ikke vært like behagelig – helt sikkert ikke – akkurat slik prosessen fra da bønnen vokste, til den er produkt i et norsk hjem, ikke har vært behagelig. Det er et motsatt proporsjonalt forhold mellom ”behageligheten” til produkt og produksjonsprosses. Kjente en kakaobønnens reise, ville en kanskje ikke rørt produktet

VERDIFULLT: Svart pepper vokser i

et helt år før høsting og tørker tre dager i sola før salg.

30

den lagde – slik en egentlig ikke ønsket å spise den ren i utgangspunktet. Ettertanken Stiller en seg spørsmålet; hvorfor er dette så behagelig tilpasset meg som konsumer, hvorfor er kjøttet så lett å tygge, hvorfor er ikke melken søt, fet og 37 grader, hvorfor er alle bananers form og farge identisk – og en ikke vet svaret, bør en også stille seg spørsmålet: På hvilken måte har produktet endt slik? Forbrytersk apati Svart pepper har fått feilaktig navn. Den er rød, men tørkes før eksport. Mye ville vært bedre navngitt med bedre kjennskap. Ligger grunnlaget til mental distansering mellom produkt og konsumer kun i fysisk avstand? Fremmedgjøring for produkter er symptom på fremmedgjøring for produksjonsprosesser. Med manglende holdepunkter og referanser, mangler også kritisk sans.

PIZZASYNDER: Kun én ananas vokser per busk, og frukten gror i 18 måneder før den er ferdig.

FARGERIK: Kakaobønnen vokser i regnbuefargede frukter, og fruktkjøttet er etterlignet i mye kunstig godteri.

Apatien som følger er essensiell for at vi fortsetter å neglisjere menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelse, som alltid utgjør del av produksjonsprosessen til billige og ”behagelige” produkter.

«Du tåler mindre inderlig vel

akene forårsaker vil det være andre, et annet sted, som må ta. Vi håper ubevisst på at naturen skal tilintetgjøre skaden. Det er en selvmotsigende ironi uten like, hvor vi knebler, igjen og igjen, det som vi venter på at skal gi oss løsningen.

Vår velvillige uvitenhet Internasjonale handelsavtaler nyter godt av dette. Vareimport inkluderer ikke import av forbrytelser mot mennesker og miljø. Samfunnets økonomiske system er avhengig av denne distanseringen for å fungere. Det er avhegnig av vår velvillige uvitenhet.

Flykter for livet - eller fra? Å forsøke og gjøre naturen elegant gjør ikke annet enn å skjule sannheten og skjønnheten i selve livet. Ydmykhet ovenfor dette faktum vil endre samfunnet slik vi kjenner det. Naturens faktiske eleganse er at den ikke trenger å være elegant, den fungerer som den gjør, i en uendelig sammenflettet prosses. Den er totalt hensynsløs, med intet behov for å tilfredsstille. Den er likegyldig, men med utallige finesser og veldige detaljer. Den er opphav til alt, og hinsides beskrivelse.

Behovet for distansering Det er farlig å frykte det naturlige. Det fins utallige grunner til å frykte det motsatte, det kunstige samfunnet hvor en fornekter det utrolige naturen i sin helhet kan tilby og skape. Samfunnet har et utall måter å rense opp i sølete utfordringer, men forurensingen som tilt-

Kokosmelk Kokosmelk er produsert av mennesker, og tro noe annet vil være en fornærmelse. Lever vi mer i samsvar med det naturlige, vil livet være mer behagelig – også for mennesker og natur også på andre siden av jorden, hvor det kunstige samfunnets korteste strå gror.

den urett som hender nære deg selv.» Kommentar av Lina Bøe

31


“Om seks måneder spiser av Stine Andreassen Rud

YNGST: Kyllingen Pedrique er den yngste av Elzis høner, og meget selskapssyk. Dermed får han innimellom komme på visitt i huset. Noenogtjue høner tripper fornøyd i hagen, totalt uvitende om at de i morgen kan være noens lunsj, eller at de er verdt langt mer enn sine norske slektninger.

- Å ha høner er noe jeg gjør fordi jeg liker det, ikke fordi jeg tjener noe særlig. En høne eller hane selger jeg for mellom tjue og tretti reales. En stor hane for tretti, en liten høne for tjue, forteller eieren av de noenogtjue hønene, Elzi Alves da Souza (62). I norsk valuta tilsvarer det mellom 44 og 66 kroner, med dagens kurs.

32

Frittgående verdi - Det er dyrt, men mine frittgående høner må leve i mellom seks og åtte mAneder før de er store nok til å spises, forklarer Alves da Souza, som for øvrig er bosatt i MST-bosetningen Antonio

Araujo, helt sør i Bahia. Tross prisen, som er en del dyrere enn seks reales – tolv kroner – kiloen på butikken, er det ikke vanskelig å selge kyllingene. Selv ikke når man både må drepe, plukke og steke den selv, og i et land hvor minstelønnen er på 788 reales, eller omtrent 1 800 kroner i måneden. - En sekk med fôr koster 38 reales, og varer i førti dager. Så jeg prøver å spare, sier Alvez da Souza. Egen mat Dermed er det som regel egenprodusert mat som står på menyen i hønsegården. Mais, både hel og malt, maniok, ugress og matrester av alle slag mottas med kakling og glede. - Jeg fôrer dem hver morgen og ettermiddag, og noen dager en gang til, sier

vi Pedrique”

“31 dager i et smekkfullt fjøs, alet opp med medisiner i foret og solgt ferdigstekt for 29,90/kilo. Dette er livet til en Ross 308 - eller norsk, billig kylling.”

eieren. kommentar av Stine Andreassen Rud Per dags dato har hun fire egghøner, to haner og 19 kyllinger, i tillegg til syv Møtet med brasiliansk, frittgående kylling ender. Yngstemann er bare en uke gamhar fått meg til å sette norsk fjørfeindustri mel, og kalles Pedrique. skikkelig i vrangstrupen. Visste du for - Egghønene pleier å ha tolv egg i redet eksempel at de to dominerende hønsersitt, og ruger i litt over to uker før kylasene i Norge heter Ross 308 og Ross lingene klekkes. Endene lengre, forteller Rowan? De er avlet frem for maksimal MST-aktivisten, som nå venter på å bli tilkjøttmengde på minst mulig tid. Nordelt sitt jordstykke i Antonio Arauju. Når mal slaktevekt etter 31 dagers liv er 950 hun får det, blir det økning i bestanden. gram for en Ross 308. Ross Rowan vokser - Drømmen min er å ha en dam med saktere, og trenger 75 dager for å oppnå masse ender, og høner som går helt fritt, en slaktevekt på 2,7 kilo. konkluderer hun. Men de trenger vel å merke ikke vokse så fort. Dersom en Ross 308 får et mindre kraftig for, kan den vokse til 75-80 dagers alder - likevel er den ikke tillatt i økologisk kyllingproduksjon. Og snakker om for; dietten til en norsk kylling består kun av kraftfor, og har de siste 20 årene vært tilsatt antibiotikaet Narasin. Etter heftig debatt om antibiotikaresistens tidligere i år, er stoffet nå på vei ut av kyllingforet - for å bli erstatte av en vaksine. Det er klart det er nødvendig, bare se for deg smittepresset i et fjøs med tusener av dyr, og en lovlig tetthet på 34 kilo dyr per kvadratmeter. Smittepress er kanskje en betegnelse som ikke betyr så mye for de fleste - men alle som har hatt barn i barnehage vet hva det i praksis vil si. “Uff, for noen fæle kyllingbønder”, tenker du kanskje nå. Men hvem er det egentlig som har skylden - er det bøndene, eller er det du og jeg som vil ha billig kylling? Denne industrien er jo prisen vi betaler FORINGSTID: Elzi Alvez da Souza kaster den reelle prisen - av å kjøpe grillkylling til 29,90, fremfor de mer bærekraftige matrester, mais og maniok til en flokk ivrige fjørfe. alternativene. Tygg på den, neste gang du står ved kjøttdisken og skal velge.

33


FERSK: Snart på middagstall- BLOD: Gir retten en fyldigere FLÅS: Varmt vann og kniv må erkenen.

smak.

til for å fjerne fjær.

Roshildas kylling ”caipira” av Maria Birkeland Olerud

Kortreist og økologisk er bare fornavnet. På bahiansk landsbygd tilberedes kylling fra hønsegården med urter og purreløk fra hagen. Når familien fra byen kommer på besøk i MST-bosetninga Rosa Do Prado, serverer Roshilda da Silva Morais kylling ”caipira” – landlig kylling eller kylling fra bygda. Tradisjonen tro kommer alle ingrediensene fra gården, og kun olje og salt kjøpes inn. Nyt! 1 kylling, ca 8 måneder gammel 4-5 mild chili 4-5 purreløk 3-4 fedd hvitløk En halv løk Noen kvaster rosmarin En stor neve gressløk Koriander Fargekrydder Salt og olje

34

Velg ut en kraftig kylling og fang den med lasso i hønsegården. Mais er ypperlig som lokkemat, men annet for hånden kan også brukes. Legg den i en striesekk og kok opp en kjele vann. Mens vannet varmes, drep kyllingen. Skjær over strupen med en kvass kniv og la blodet renne ut i ei skål. Sett skåla til side. Dypp kyllingen i kokende vann, slik at fjærene med letthet løsner. Ribb dyret. Fyr opp ildstedet og hold kyllingen over åpen ild, dette for at småfjær, snusk og rusk svis bort. Til hundene Legg deretter kyllingen i en oppvaskkum med vann og rensk den med en kjøkkenkniv. Dra knivbladet langsmed huden, slik at skitt, fjærrester og overflødig fett løsner. Om klørne ikke faller i smak, kutt dem av og kast dem til hundene. Det samme

FRISKE: Grønnsaker fra jordreformens jord.

GODGJØR SEG: Mens grønnsakene tilberedes.

gjelder hodet. Snitt opp kyllingen ved halestjerten og la kniven følge ryggraden uten å skade innmaten. Hiv innmat med magesekk vekk, mens krås, lever og hjerte spares. Leverens galle renskes bort for å unngå den bitre smaken. Kråsen renskes for urenheter. Parter deretter dyret. Halsen kuttes i passende stykker og vingene deles ved leddene. Ryggraden brekkes. Lår og bryst er gode kjøttstykker. Hell så rykende varmt vann over dyret; det fjerner rusk og urenheter. Kjøttet skifter farge fra lyserødt til kremhvitt. Burgunderrødt Hent chili, purreløk, gressløk, løk og hvitløk i hagen. Vask grønnsakene og skjær bort morkne områder. Hell et par spiseskjeer olje i en trykkgryte og sett den over ildstedet. Unngå sot på kjelene ved å smøre inn undersidene med oppvasksåpe. Mort så tre-fire fedd hvitløk og ei teskje korian-

der. Fargekrydder puttes i gryta for å gi retten burgunderrød farge. Grovhakk gressløk og purreløkens hvite del. Legg de grønne bladene til side. Legg alt i gryta med et par-tre liter vann. Det hele kokes i trykkgryta rundt 30 minutter. Med gryte uten trykkfunksjon må kyllingen koke en time. Grønnsaker etter årstid Imellomtiden grovhakkes en halv løk. Tilsett i gryta sammen med det størknede blodet. Det gir ekstra smak til retten. Sett gryta til side etter en halvtime, hakk opp resten av løken og purrebladene. La det hele godgjøre seg mens ris, bønner og grønnsaker tilberedes. Velg grønnsaker etter ønske og årstid, for eksempel er hibiskus og machich tradisjonelle vårgrønnsaker i Bahia. Server kyllingen i ei gryte som tar seg bra ut for servering.

35


jobbet på jordet. Så kom vi til den folkelige jordreformen. Det er mye kamp, sier Medina de Souza Olivera.

Matmarked, maktmarked Av Håvard Søndenå og Marianne Hvattum Løken

MARKEDSLØRDAG: For å få god salgsplassering må man være tidlig ute. Lørdag ved morgengry klatrer Maria Cardoso opp Itamarajus bratte, øde gater med en svær plastbalje balanserende på hodet. Markedsdagen har såvidt begynt. - I dag handler folk mindre på markedet fordi de drar til matbutikken. For 15 år siden var det mye bedre, mer liv. I dag har supermarkedene invadert byen. Allikevel er det mye billigere her på markedet enn på matbutikken. Og maten der er sprøytet full av gift, forteller Maria Cardoso. Hun sitter på en krakk med baljer bugnende av maniokmel foran seg. Solen har så vidt begynt å stige over byen og varmen kommer snikende. Markedsplassen fylles sakte opp. Noen stopper opp for å slå av en prat og kjøpe iskaldt kokosvann av Gildette fra boden ved siden av. Ubyråkratisk osteproduksjon - I matbutikkene er det industrialiserte produkter som er dyrere. Der tilsetter de produkter for at maten skal vare lenger. Man tilsetter konserveringsmiddel i tillegg til alle giftstoffene, sier Luciene

36

Nunes Da Paixão dos Santos. Hun er leder for MST-gruppen Che Guevara og bosatt i okkupasjonsleiren «União». Okkupasjonsleiren har ennå ikke blitt en lovlig bosetning, men produserer allikevel ost og melk som selges lokalt. - Vi tar med produktene våre til landsbyene og selger fra dør til dør. På supermarkedet må man betale skatt, hvis ikke får man ikke lov til å selge. Det byråkratiske systemet gjør det vanskelig å selge produktene våre, forklarer Nunes Da Paixão dos Santos. Hun kritiserer hvordan flere markedsplasser går tapt til fordel for store supermarkeder. - Markedene minsker, på grunn av manglende produksjon. Mange selskaper produserer kun for å eksportere. Før lot storbonden leiebøndene produsere mat på jorden, nå leier de jorden ut til celluloseselskaper, sier Nunes Da Paixão dos Santos. Grønnsakskoldtbord Tilbake på markedet i Itamarajú står Thelma Medina de Souza Olivera bak et langt trebord fylt med vårløk, koriander, kål, salat og bananer.

KORTREIST: Thelma Medina de Souza med selvdyrkede urterbuketter. Lørdagene arbeider hun på markedet, resten av ukedagene reiser hun fra butikk til butikk for å selge de ulike produktene hun produserer. - Jeg solgte huset mitt i byen for å kjøpe bil. Med den selger jeg grønnsaker til nærbutikker i ukedagene. Vi selger for å kunne overleve, for å ha nok til å kjøpe småting og mat, sier Medina de Souza Olivera. Hun er oppvokst på landet. - Etter at jeg giftet meg arbeidet jeg på storgårder hos andre. Der har man ikke frihet. Før kunne arbeiderne produsere det man trengte på storgården. Nå kan man ikke plante et tre en gang. Vi bodde der, men det var dårlig, forteller Medina de Souza Olivera som i dag er bosatt i en MST-bosetning. Jeg hadde ikke studert nok for å jobbe i byen, derfor ble jeg tatt med ut i den rurale sonen for å arbeide. Jeg jobbet som kokke på storgården, mannen min

Mathistorie Bak et hvert matprodukt ligger det en fortelling. Vandrende mellom markedsbodene bugnende av fargerike matvarer er det enkelt å komme i prat med produsentene. På markedet står denne personen på andre siden av disken og kan selv formidle denne historien . I matbutikken derimot fungerer emballasjen som en hinne mellom konsumenten og produktet. - Jeg viser hva jeg produserer. Noen sier at jeg utnytter, at det er dyrt. Men menneskene overlever av dette. Jeg smiler for ikke å gråte, forteller Medina de Souza Olivera idet hun overrekker en plastpose fylt med ulike urter fra jordlappen sin.

KRYDDERHYLLE: Brasiliansk mat farges av det røde pulveret “corante“.

37


Svette og blodblemmer Av Silje Strøm

Mange opplever press på å ta høyere utdanning. Teori er ikke altid veien til suksess. Etter en lang dag med hardt arbeid er det godt å legge seg mett og kjenne at man er skikkelig sliten i kroppen. Etter å ha skrelt maniok-rot til hendene stivner og sprekker opp fra morgengry til formiddagstid. Presse og sile, hakke og luke, bære og løfte til svetta og syra kommer.

“Det er når man virkelig kjenner alt slitet på kroppen, at man klarer å verdsette at noen faktisk gjør dette hver dag.” Lite verdsatt?

Noen ganger kan det virke som de praktiske oppgavene ikke har noen verdi sammenlignet med de teoretiske oppgavene. For mange unge som skal velge en vei, står det ofte mellom en praktisk eller en teoretisk karrierevei. Jeg personlig føler et sterkt press på at den veien jeg skal ta burde være i enden av en lang utdan-

38

ning, som til slutt kanskje heller tjener selvdyrkelse enn å faktisk være til nytte for samfunnet. Det er noe jeg tror mange unge kan kjenne seg igjen i. I Norge er man privilegert der alle, uansett opphav, kan ta en lang utdannelse, men hva med de praktiske arbeidsoppgavene i samfunnet? De som faktisk gjør at samfunnet går rundt?

Produkt av kapitalismen

Hvordan kan man legitimere at de som utfører arbeid i praksis er de mest stigmatiserte i samfunnet? Jeg vil hevde at dette er noe som tjener kapitalismen. Det er noe som gjør at arbeideren gjerne vil oppnå akkumulering av kapital, for det er jo ikke en hemmelighet at praktisk arbeid er mindre betalt enn teoretiske. Ønsket etter å akkumulere kapital blir forsterket, ikke bare på grunn av pengene, men av ønsket etter å bli mer verdsatt. Dette er enda en konstruksjon, som tjener kapitalismen. I et sosialistisk samfunn så trenger man alle, men i motsetning til et kapitalistisk samfunn, verdsetter man også alle.

#hjernemat Totalmente demais - tv-serie av rede globo Anbefalt av Jostein Førland

Et samlingspunkt i det brasilianske familielivet er “novelaen”, eller såpeserier, som går hver hverdag. Mange brigadister har på uteopphold blitt kjent med novelaen “Totalmente Demais”, en TV-serie som omhandler livene til menneskene som jobber i det fiksjonelle motemagasinet “Totalmente Demais”. Serien beskriver livet til Elisa, en ung kvinne som gjennom en rekke tilfeldigheter opplever den amerikanske drømmen, idet hun blir hentet fra et vanlig liv på gaten til å få sjansen som modell for bladet. Serien er ennå ikke oversatt til verken norsk eller engelsk. Chora não Baby - Pablo Anbefalt av Jostein Førland

Med sanger som “Chora não Baby” (Ikke gråt, Baby) og “Homems não chora” (Menn gråter ikke) har Pablo okkupert tronen som kongen av klisjefylte tekster her i Brasil. Musikken hans kan høres over alt, fra hus i landsbyen til barene i byene. Pablos gråtkvalte stemme, der han synger om kjærlighetens mange problemer, har okkupert mange brasilianske hjerter. Den superemosjonelle sjangeren arocha gjør at selv om det ikke alltid er lett å skjønne teksten for oss nordmenn, så er det lett å nyte musikken.

Kristina Johansen - Frykten har et ansikt Anbefalt av Jostein Førland

Boken «Frykten har et ansikt» omtaler de forskjellige sidene i den kompliserte konflikten i Colombia de siste 30 årene. Boken tar utgangspunkt i folkets historier og lidelser, i et land fullstendig splittet av en blodig borgerkrig, der geriljaer, staten og paramilitære sloss om kontroll. Johansen tar oss med på en reise, fra den karibiske kysten, via hovedstaden Bogotá, til de snødekte Andesfjellene. Gjennom møte med mennesker beskriver forfatteren virkeligheten til den vanlige colombianer, der alle, fra fattige bønder til den rike overklassen får sin del. Boken er meget aktuell, ettersom det nå pågår fredshandliger, der Norge er en av hovedaktørene.

39


GUATEMALA HØSTEN 2016? SØK SOLIDARITETSBRIGADE INNEN 1. MAI For søknadsskjema og mer informasjon www.latinamerikagruppene.no

40

Returadresse LAG Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo

Reisebrev nummer tre  
Reisebrev nummer tre  

Brigada Voz Altas reisebrev fra Brasil, høsten 2015.

Advertisement