3. Reisebrev fra Chiapas by Elin Rømo Grande

Brigaden i Mexico City

Foto: Stian Totland

Slutten på begynnelsen Når vi endelig, men med vemod presenterer tredje og siste reisebrev fra Chiapasbrigadene i 201 2, er vi fortsatt bare halvveis i brigadeprosjektet. Vi har opplevd utrolig mye sammen. I fire måneder har ni andre brigadister og to koordinatorer vært det nærmeste vi har hatt en familie. Medgang og motgang, latter og tårer har vært daglig kost på våre mange eventyr. Når vi skal oppsummere brigaden er det derfor mange opplevelser vi ikke kan unngå å ta med. Siden sist har vi vært på ferie på kysten, og i Guatemala på andre politiske program. Vi har solt oss, prøvd å surfe, og blitt syke på de lange turene med buss med hyperaktive klima-

anlegg. Når vi setter sammen siste reisebrev er det med håp om å komme oss av gårde til Mexico by og tredje politiske program om noen timer. I siste reisebrev tar vi dere med inn i Mayaenes og maisens rike, til Guatemala og til Mexico og landsbyene vi har besøkt. Helt til slutt i reisebrevet tar vi sats inn i informasjonsperioden i Norge, og bukker dypt med takk dit takk skal gå etter fire måneder med fantastisk opplegg som siste Chiapasbrigade i 201 2. God jul til alle dere der hjemme, vi håper dere riktig koser dere med vårt siste reisebrev!

Innhold 2 4 5 6 8 10 11 12 14 16 18 20 21

Begynnelsen på slutten Kart Ordforklaringar Brigaden siden sist #YoSoy1 32 - Hva var det som skjedde Presidentval i Mexico Klar for en ny fødsel? Møtekultur Kampen mot straffefriheten Tid - for motstand Líder Radio - folkestyrt radio i Guatemala Guatemala Bilder

25 26 28 30 32 34 35 36 38 40 41 42 43

Fortsettelse følger Synker ikke hjertet ditt når du drikker posol? Monokultur i dobbel forstand Med impulsklokke på bygden Bienes religion og politikk Manuelito - en helt i motstand Den lille alven Manueltio En observatørs observasjoner Å færra fra Mexico Mexico Shitty Politiske fanger Kryssord¨ Takk

Takk til :

Redaksjonen:

Åsa Paaske Gulbrandsen, Tønsberg (red.) Stian Totland, Bergen (red.) Kristin Nævdal, Bergen Jørdi Losnegård, Ytre Sogn Susanne Kulasingam, Oslo Aron Halfen, Oslo Tine Karlson, Risør Herman Lund, Saltstraumen Eivor Skjelbostad, Brummundal Christina Campo, Lørenskog

- Kristin og Susanne for for- og baksidebilder. - Reisebrevansvarlige Stian og Åsa, samt resten av brigaden for tekster, humør og innsats. - Koordinatorene Ingrid og Susanne. - Brigadestyret og prosjektleder Elin i LAGNorge, Oslo.

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika, og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet.

Kart

Ordforklaringar EZLN : Ejército Zapatista de Liberación

Neoliberalisme/Nyblieralisme:

Nacional (Zapatisthæren for Nasjonal Fridom) består av ein væpna og ein sivil del. I dag er det den sivile delen som er mest aktiv.

Politisk og økonomisk filosofi som ønskjer fri konkurranse, ein sjølvregulerande marknad, og ein statleg innblanding redusert til eit minimum.

BAZ: Bases de Apoyo Zapatista

(Grasrota som støttar zapatistane) er vanlege menneske som ikkje nødvendigvis har politiske eller militære stillingar i zapatistrørsla, men som reknar seg som zapatistar og støttar arbeidet som rørsla står for.

Milpa: Maisåker der ein ofte også

dyrkar bønner og andre grønsaker.

Posol : Ein populær drikk i Chiapas.

Den er laga av maisdeig og vatn, og kan tilsettast salt eller sukker. Posol er obligatorisk når bøndene reiser ut på Den gode regjeringa: Zapatistane sine milpaen, og drikken kan difor seiast å eigne regjeringsråd. tilsvare den norske nistepakken.

Den dårlege regjeringa: Den

Biene (Las Abejas) : Ein religiøs,

meksikanske sentralregjeringa.

pasifistisk motstandsorganisasjon med hovudsete i Los Altos, Chiapas.

PRI-ist: Ein som støttar

regjeringspartiet PRI (Den institusjonaliserte revolusjonen sitt parti). I zapatistområder ofte brukt om alle som ikkje er zapatistar, og som mottek hjelp frå statlege hjelpeprogram.

Frigjeringsteologi : Ein teologisk

retning innanfor den katolske kyrkja som oppstod i Latin-Amerika på 1 960talet. Frigjeringsteologar ønskjer at kyrkja skal ta eit større ansvar for sosial naud i samfunnet. I perioden 1 960-80, då den latinamerikanske politikken var prega av militærdiktatur, var frigjeringsteologar innanfor den katolske kyrkja sterke pådrivarar for auka demokratisering og rettferd.

Caracol (sneglehus) : 5 politiske og

kulturele senter. Kvar er sete for ei god regjering, vald frå dei autonome kommunane som soknar til sneglehuset.

Masse moro, noe trist. Dette er

Brigaden siden sist

Siden sist har brigadistene vært ute på landsbygda, trolig for aller siste gang. Det ble både oppturer, nedturer og gåturer. Denne gangen fikk vi oppholde oss på landsbygden i hele tre uker. Det har vært bytter i to brigadepar, som også har fått muligheten til å oppleve nye steder. Noen har vært tre uker i caracol uten å komme seg til landsby, andre hadde ikke engang lyst å forlate caracolen, mens enkelte heldige utvalgte har vært på hele tre forskjellige steder.

Aron og Stian

Susanne og Åsa

har fått mer skjegg og byttet ut macheter med tømmerstokker for å banke mais løs fra sin kolbe. På uteoppholdet reiste de tilbake til La Realidad hvor de ble tatt imot med åpne armer av den gode regjeringen og små fruktselgere. Der kom de til bunns i både sneglehusets organisering og utallige malingsspann. Ellers har Stian lært seg forskjell på pantalones og platanos.

har fortsatt sin lærerkarriere i Israelita, denne gangen med stor suksess. De har også blitt drevne sigarrullere, og fått det daglige ansvaret for foring av dyrene. I tillegg har de fortsatt å gå Guds vei gjennom jevnlige krikebesøk og deltakelse på en mayakatolsk seremoni på fjellet. De fikk også være tilstede da karavanen “Paz y Dignidad” rullet inn i Acteal, med ymse urfolk fra hele det amerikanske kontinentet.

Herman og Christina

har vært fredsobservatører og planlagt rød revolusjon med medkommunister fra Katalonia i San Marcos Avilés. De har gått fjellturer med følelsen av å være under vann med tett snorkel, vært klatrestativ på skolen, og dokumentert aggresjon mot zapatistene. Siste uka var de på hyttetur i forlatte Acteal, med Kristin og Jørdi.

Tine og Eivor

har blitt kjent som Solan og Ludvig. Ludvig sikret seg innerste køye, og Solan passet døra. I caracolen Garrucha, blant cowboyhatter, musikk og latter har de funnet et sted humoren deres faktisk slår an. Foruten å ha vært med på vanntankfest, har Ludvig bidratt i produksjonen av paliacater, mens Solan kunne tjent seg rik på sine hjemmestrikkede pasamontañas.

Jørdi og Kristin

er det ferske brigadeparet som har storkost seg som skogvoktere oppe i det 2700 meter høye naturreservatet Huitepec. Her har de gått på fem timers lange patruljer, og laget pinnebrød med zapatistbarn. Uken etter i landsbyen Batchen bodde de på rom med en familie på ni, og til tider også noen høner. Der er kirken nå dekorert med Maria og Jesusbarnet urfolkstyle.

#Yo soy 1 32 -kva var det som skjedde?

11 . mai gøymer Enrique Peña Nieto seg på toalettet og legg grunnlaget for den mexikanske våren og studentrørsla #Yo soy 1 32.

11 mai

Presidentkandidat Enrique Peña Nieto (EPN) presenterer seg på Universidad Iberoamericana i Mexico By. Han får kritiske spørsmål og demostrerande studentar ropar slagord og blokkerar utgangsdøra slik at han må rømme ut bakdøra.

Leiinga i PRI/ Partido Verde og nasjonale media beskylder i etterkant studentane for å vere manipulert av oposisjonskandidaten Andrés Manuel López Obrador (AMLO).

1 4 mai

1 31 studentar frå Universidad Iberoamericana svarar med ein video på youtube der dei står fram med fullt namn og studentkort: «Xme er studentar frå Universidad IberoamericanaX ingen har trent oss eller fortalt oss kva me skal gjere.»

Få timar etter at youtube-videoen med 1 31 iberostudentar er lagt på internett er den vorten vist fleire tusen gongar og fenomenet #Yo soy 1 32 (Eg er nummer 1 32) oppstår. Tusenvis sluttar seg til protesten.

27 mai

Ein student demonstrerar. Foto: ProtoplasmaKid.

#Yo soy 1 32 samlar studentar på Tlaltelolco i Mexico By. Der vert dei einige om å vere ei partipolitisk uavhengig rørsle, med rom for ulike stemmer. Alle desse stemmene sluttar seg saman i protest mot Enrique Peña Nieto som framtidig president.

Første desember protesterar tusenvis mot innsetjinga av EPN. Foto: Herbierto Paredes Agencia Subversiones.

30 mai

#Yo soy 1 32 arrangerer eit møte mellom private og offentlege universitet. Sju tusen studentar frå 50 universitet deltek. I ein kommuniké skriv rørsla at eit demokratisk media er «avgjerande for å skape bevisste og deltakande medborgarar.»

1 juli

På valdagen dokumenterar Yo soy-røsla 2 700 uregelmessigheiter ved valet. 97 prosent av desse kan tilskrivast PRI. Rørsla registrerar 852 000 klagar på gjennomføringa. Desse gjeld mellom anna kjøp av stemmer, brende valurner og vald i vallokalet.

26 juli I 24 timar #Yo soy 1 32 okkuperer #Yo soy 1 32presenterar sin rørsla inngangen til Mexicos sekspunktsplan for endring i det største TV-stasjon i hovudstaden. meksikanske samfunnet. De foreslår Desse 24 timane fyller dei med mellom anna: Demokratisering og musikalske, kunstnariske og endring av media, endring i politiske innslag. I dagane etter utdanningsmodellen og endring i skjer liknande okkupasjonar den neoliberale økonomiske i andre byar. modellen.

27 juli

1 des

Tusenvis protesterar mot innsetjinga av EPN. 69 blir fengsla og 1 06 skadde. #Yo soy 1 32 utrykkjer bekymring ved overdriven voldsbruk frå politiet si side. "Stopp kriminaliseringa av politiske prostestar". I dagane etter krev Yo soy 1 32 lauslating av alle fangar.

Av Jørdi Maria Losnegård jlosnegrd@uc.cl

Presidentval i Mexico

1 . desember viser nasjonale medium ein smilande Peña Nieto inntre som president, medan videoar på Youtube dokumenterar ein hovudstad som liknar ei krigssone.

Sosiale rørsler har lenge vore svært kritiske til Peña Nieto. Både under valkampanjen og etter sjølve valet har ein sett store demonstrasjonar og ei massemobilisering mot Peña Nieto. Det me kan kalle anti-Peña Nieto-rørsla har ingen klare leiarar, men består av eit laust nettverk av grasrotorganisasjonar Mexico By var fylt av demonstrantar 1. desember. som spenn frå student- til arbeidar- til Foto: Herbierto Paredes. lokale sosiale rørsler. nettstaden Desinformémonos. Sjølv om dei 69 arresterte er mistenkte Grunna det turbulente året som har gått for terrorisme, hevdar studentrørsla vart få overraska første desember då #Yo soy 1 32 at mange av desse var hovudstaden vart fylt av rasande tilfeldige forbipasserande, arbeidarar demonstrantar. Sentrum hadde vore eller turistar som ikkje hadde noko med avstengt ei heil veke i førevegen og demonstrasjonane å gjere. I tillegg til byen var prega av eit enormt dette dokumenterer dei politi kledd i politioppmøte. Ikkje noko skulle hindre sivil som fungerte som provokatørar. Peña Nieto i å komme til kongressen. Desse provokatørane er ansvarlege vesentlege delar av vandaliseringa Konfrontasjonen mellom politi og etter demonstrasjonane, hevdar rørsla. demonstrantar enda med at 69 vart fengsla. Desse 69 vart anklaga for å Hendingane i Mexico By presenterar «forstyrre den offentlege freden» ein turbulent start for Peña Nieto. jamfør Mexico sin nye Spørsmålet er om sikkerheitstiltaka og strafferettsartikkel 362. «I røynda er politivalden i hovudstaden speglar dette ei anklage om terrorisme som framtida for denne seksårsperioden; og myndigheitene brukar for å i så fall, kva vil skje dersom Peña Nieto kriminalisere dissidentar eller dei som fortset å slå ned på all dissidens og er annleis» skriv Karla Salas for motstand med hard hand?

Klar for en ny fødsel?

-Mayakalenderen spår en ny begynnelse Det finnes flere forskjellige mayakalendere, det er lett å bli forvirret. En av de kjente kalendrene heter Tzolkinkalenderen og inneholder 260 dager. Kalenderen beskriver et univers bestånde av 9 underverdener og 1 3 himler. Disse 1 3 himlene deles igjen opp i 7 dager og 6 netter.

Sykluser

mot en tid med mye endring, både positive og negative. Blant annet kan tiden vi går inni nå bety slutten for flere store selskaper.

Skapende medskapere

Tzolkin-kalenderen beskriver alle mennesker som “skapende medskapere”. Vårt mål som mennesker på denne jorda er at vi skal vokse som skapende guder. Vi er alle potensielle guder i den fysiske verden”beskives det i Tzolkin-kalenderen og vi er derfor nødt til å søke etter vår gudommelige identitet og tillate at bevisstheten vokser i den. I Tzolkin-kalenderen beskrives det at vi alle er potensielle guder i den fysiske verden, og derfor er nødt til å søke etter vår gudommelige identitet og tillate at bevisstheten vokser i den.

Mayakalenderen er et system av sykluser og kalendere som går i hverandre, og knyttes opp mot månesyklusen og den kvinnelige syklusen på 28 dager. Mayakalenderen kan brukes for å spå fremtiden og til å få større innsikt i seg selv. For eksempel utifra den dagen du er født har du ditt eget månetegn som forteller om energiene og de unike egen-skapene du har. Mayane bruker kalenderen for å styrke seg og som en stor del av hverdagslivet. Et filmtriks Mayaene selv har aldri spådd noen En ny tid undergang i 201 2, dette er noe som Ifølge vestens tolkning skal hele har blitt snappet opp i vesten som et verden gå under 21 .desember 201 2. forskudd for en action film. Det de En kjempe-planet er tydeligvis på vei derimot har spådd er en verden med mot oss. Men der vesten spår enhet, sikkerhet og tilhørighet med et undergang og kjempe-planeter som spirituelt univers, og at veien dit vil bli kræsjer i jorda, mener mayane at vi går veldig vanskelig.

Møtekultur

Når mayaene møtes, skal alles stemme bli hørt. Også forferdenes.

Store deler av den væpna konflikten i Guatemala bunnet i interessekonflikter om naturressurser i landet. Naturen er hellig for mayaene i Guatemala. For disse er ikke konflikten over ennå. Under politisk program i Guatemala, blei brigaden invitert til landsbyen Seseb som ligger i provinsen Lanquin. Der skulle det holdes et allmøte for landsbyene i området, som nå er truet av et stort planlagt vannkraftprosjekt. Majoriteten av urbefolkninga i regionen mener et vannkraftverk vil ødelegge livsgrunnlaget deres. Likevel er det ikke full konsensus vedrørende hvordan de skal møte vannkraftprosjektet. Det var nettopp dette som skulle diskuteres på allmøtet. Direkte demokrati gjennom konsensus er en av grunnsteinene i urfolksamfunnene i dette området. Alles stemme skal høres, også for-ferdrenes.

problem, er det flere faktorer enn de “faktiske forholdene” som spiller inn. For mayafolket i Guatemala står deres kosmovisjon og holistiske tankegang sentralt i alle prosesser og faser. Denne kosmovisjonen innebefatter blant annet en dyp respekt for Moder Jord og alt levende. En respekt for livet og for døden, for forfedrenes kunnskap og for de fire elementene hele tilværelsen vår består av; ild, luft, jord og vann.

Når det skal gjøres beslutninger som vil være viktige for urbefolkningas framtid, er det derfor på sin plass å konsultere med forfedrene og gudene i naturen, samt å vise takknemlighet til Moder Jord. Dette gjøres gjennom en tradisjonell mayaseremoni. Derfor blei vi i forbindelse med møtet også invitert til en mayaseremoni, som alle på møtet deltok i. Den gikk over to seanser, med Når mayaurfolk møtes for å diksutere et en halv natts pause.

Alteret hvor det blir offret til moder jord.

Foto: Stian Totland.

Onsdag kveld ankom vi Seseb for å delta i den første delen av den viktige mayaseremonien, ofrings- og renselsesseremonien. Vi kom inn i en kirke som var møysommelig røyklagt av en sterk røkelse. Innerst i rommet var det lagt ut en sirkel av lange, friske, irrgrønne gresstrå. Sammen med blomster i ulike farger, symboliserte disse jordas frukbarhet. Også stearinlys, steiner, røkelse, mat og tradisjonelle sigarer lå i sirkelen. Dette var ting som skulle renses og ofres før morgendagens viktige seremoni. I tillegg ofra vi alle en flik av helsa, ettersom røkelsen og de gamles konstante røyking av ferske tobakkssigarer gjorde at tåka lå tjukk. Etter en lang og lavmælt hilserunde blei stillheten brutt av ivrig marimba-musikk. De gamle dansa i ring rundt sirkelen. Seinere dansa alle kvinnene foran sirkelen. Dansen gikk i en takt de alle var innefortsatt med - men som var nærmest umulig for oss utenforstående, som blei dratt med i dansen, å

forstå. Vi dansa til langt ut i de små timer, helt til knærne sviktet under stadig flere brigadister. Da kasta vi inn håndkleet, og bestemte oss for å sove i 2,5 timer før neste dags seremoni og møte. Dette var tross alt bare vorspillet. Seremonien begynte klokka 0500 dagen etter. Vi sto alle rundt den før omtalte sirkelen. Derfra fikk vi hvert vårt stearinlys. Alle gikk rolig ut i skumringen, og vi stilte oss rundt et stort bål. Der sto vi med hvert vårt lys i hånda, mens seremonien gikk over i en seanse jeg opplevde som en mellomting mellom meditasjon og felles bønn til jorda. Alle sto og nærmest gynget mens vi mumlet lavt, men intenst for oss selv. Vi sto godt over hundre personer ute i daggryet og ba. Først til fjellene, så mot havet, siden til soloppgangen og til sist mot solnedgangen. Vi ba våre bønner, og kastet stearinlysene på det store bålet. Varmen og energien fra bålet, skulle gi styrke og råd til å løse konflikten. Til sist la vi oss ned og kysset Moder Jord. Så kunne møtet begynne. av Åsa Paaske Gulbrandsen aasapaaske@gmail.com

Kirka var tett røyklagt.

Foto: Stian Totland

Kampen mot straffefriheten - Først drepte de mannen min. Så brant de vår hellige maisåker. Deretter sto huset mitt i flammer. Til slutt var det bare meg og mine barn igjen. Mannen min var borte, livsgrunnlaget vårt gått opp i røyk, og der huset mitt en gang hadde stått, var det nå kun aske igjen.

ofrene, del av urfolksgruppen Qeqchi, å oppnå rettferdighet. De ønsker at overgriperne skal stilles ansvarlig for de ugjerningene kvinnene ble utsatt for. De som stjal livene deres på brutalt vis. De 1 5 kvinnene er modige. 24.-28. september 201 2 presenterte de for første gang sine vitnesbyrder for den nasjonale domstolen. Det krever mye, og det er risikabelt å søke rettferdighet i et land som Guatemala. Landet som omtales for å være det verste for kvinner i hele Latin-Amerika. Likevel våger de, og deres mot er viktig.

- Jeg trodde jeg hadde opplevd mitt livs mareritt, men jeg tok feil. Dette var bare starten. Etterpå voldtok soldatene meg. Barna mine måtte se på. Jeg så de prøvde å vike unna, men de hadde ikke noe valg. Soldatene var store og autoritære. Deretter ble vi tvangsflyttet til en militærleir. Her arbeidet jeg som soldatenes personlige assistent. Hver dag vasket jeg klær og lagde mat til Under krigen ble ofrene gjerne merket. mennene som fratok meg alt. De brukte meg som sexslave. Slik levde jeg i mange år. Dette var situasjonen for altfor mange kvinner, da spesielt urfolkskvinner, på tidlig 80-tall i Guatemala. Seksualisert vold spilte en integrert rolle i myndighetenes COIN-strategier under den internt væpnede konflikten. Soldater fikk trening i hvordan å utøve vold mot kvinner, og kvinner ble systematisk holdt som seksuelle slaver. 30 år senere forsøker 1 5 av disse

Nok er nok. Nå ønsker ofrene rettferdighet. Foto: Mujeres Transformando el Mundo

Tunger, ører og bryster ble avskåret. går ustraffet. Dette er ekstremt viktig i Dette for å avskrekke resten av et land som Guatemala, hvor befolkningen, for å vise dem hvordan straffefrihet er nær 1 00 % vedrørende skjebnen kunne bli dersom man valgte voldssaker mot kvinner. De har derfor feil side. Kvinnene er derfor varig muligheten til å vise samfunnet at nok merket. Man ser og man vet hvem som er nok. ble gjort til skam under «...straffefriheten er nær den væpnede 100% vedrørende Kvinnene kan konflikten. De har voldssaker mot kvinner» skape historie. dermed blitt enkle ofre For første gang i for diskrimi- nering og stigmatisering. Guatemala, og verden forøvrig, vitner kvinnelige ofre for voldtekt og seksuelt Mennene deres forsvant eller ble drept. slaveri foran en nasjonal krigsdomstol. Siden har noen av kvinnene blitt Aldri tidligere har dette skjedd. Alle tvunget inn i ekteskap med soldatene, tidligere saker har blitt adressert til andre ble overlatt til seg selv. Husene internasjonale domstoler. Vi får derfor deres ble brent, så de hadde ingenting håpe at Guatemala kan stå frem som et å returnere tilbake til. Av dette bor godt eksempel, og vise at slike saker mange fremdeles på samme sted hvor selv kan løses på nasjonalt nivå. de ble holdt som slaver. Gjerne med overgriperne like i nærheten. De mottok Saken deres er fremdeles i aldri noe hjelp i ettertid. Majoriteten falt forberedende fase, og det er ennå en derfor inn i ekstrem fattigdom. De ble lang vei igjen å gå. De er kvinner, urfolk utstøtt av samfunnet og har aldri fått og fattige, noe som tradisjonelt sett i noe psykologisk eller rettslig hjelp til å Guatemala har gitt kraftig motvind komme seg på fote igjen. innenfor rettssystemet. Men med stor internasjonal støtte håper vi de når helt Dette gjør at saken deres er spesielt frem til målstreken. Vi skal iallfall gjøre viktig. Den kan slå hull på straffe- vårt for å heie frem disse modige friheten som har regjert i over 30 år. En kvinnene. av kvinnene reflekterte rundt hvorfor hun presser seg gjennom hele denne tunge prosessen. Hun gjør det i et forsøk på at historien aldri skal gjentas. av Susanne Kulasingam Hun ønsker å vise at slike saker ikke susannek2802@gmail.com

Tid – for motstand

“Hay hombres que lucha un dia y son buenos. Hay hombres que lucha un mes y son mejores. Hay hombres que lucha algunos años y son muy buenos. Pero hay hombres que lucha toda su vida y esos son increibles” Berthol Brecht Sitatet over er en hyllest til de som kjemper, om enn bare for en dag. Zapatistenes kamp har pågått i flere tiår. Mange har vært i motstand i hele sitt liv. De fortjener Brechts hyllest som increibles – utrolige. Vi er midt i blant dem. Tilbake i La Realidad. Det har blitt søndag den andre desember. Det er også, noe uventet, den varmeste dagen i vårt tre uker lange uteopphold. På basketbanen foran meg ligger mais strødd utover og soltørker på betongen. Det er tid for innhøsting.

brødre i arbeidet har blitt imponert over pendelkraften vi vikinger fra nord får til, der vi rager flere hoder over dem. Mayaene regner seg for å være menn av mais og jeg tenker at at det å putte dem (maisen) i sekker og banke dem med stokker er en god/forferdelig illustrasjon på den vold og lidelse deres etterkommer har blitt utsatt for i 500 år etter Conquistadorenes ankomst. Men maisen består, hel om enn skilt fra sin kolbe, etter gjentatte runder med tidløs mishandling.

Menn av mais

Den spisse brodden

Ifølge Mayanaenes skapelsesberetning Desember og advent er ventetid i vår kommer de fra mais. Under vårt kultur. I første luke i adventskalenderen opphold i Realidad har det kommet fikk vi en skorpion. Da Stian skulle ta compañeros fra caracolens tilhørende på seg buksa krabbet den ut av kommuner for å hjelpe til med lommen og oppover armen hans. Han den broderlig ned i min bearbeidingen av maisen «Hay hombres slo sekk. Ut av bukselummen etter innhøstingen. Vi har også bidratt med med å que lucha un dia ramlet det også en haug pille mais fra kolben; et y son buenos» med skorpionunger. Min tidløst arbeid foran et berg av brigadepartner unngikk broddens maikolber i gult, rødt og svart. Vi har ubehagelilge stikk. Men det var en også puttet det skinnende gullet i store påminnelse om at det å våkne opp i røde poser og slått dem med stokker Lacandonjungelen kan være en selsom for å skille maisen fra kolben. Våre opplevelse. Og tre uker har gitt mange;

Solidaritet i praksis - siste strøk.

Foto: Aron Halfen

har spiserommet til promotørene blitt fornyet med grønne, blå, gule, rosa og lilla strøk. Den ene veggen har vi prydet med håndavtrykkene til de små barna som løper rundt her. Med min egen barnslige håndskrift har jeg skrevet “zapatistbarn for en bedre verden” til annerkjennende nikk fra de små som skal forandre verden. Jeg er spent på hvordan kampen vil gå videre i La Realidad. Zapatistene fører en dynamisk kamp for motstand ved å gå spørrende og hele tiden utvikle seg selv og sitt samfunn. Og de er sikre på seier. La lucha sigue, Zapata Solidaritet i praksis vive! Siste strøket med maling er gjort for denne gang. Sist malte vi huset hvor Aron Halfen portvaktene holder til, denne gangen aron.halfen@gmail.com flere av dem minner for livet. Når vil vi neste gang få mulighet til å spille fotballkamp mot en lokal regjering? Vi har vist bilder av kong Olav på Holmenkollbanen under petroleumskrisen i 1 973; et bilde som gjerne skal fremstille den korte avstanden mellom makten og folket i lille Norge, men her blir slike fremstillinger heller platte. Her er ingen konge og ingen maktforskjeller. Den gode regjeringen feier betongulvet fri for mais sammen med folket.

Líder Radio – folkestyrt radio i Guatemala

På dugnad har de skapt sin egen radio, som viser respekt for deres egne liv og tradisjoner, på deres eget språk. Lokalbefolkninga i Carcha i Alta Verapaz, Guatemala skjønte i 2007 at for å få en radio de kunne kjenne seg igjen i og som tok deres problemer på alvor, måtte de ta saken i egne hender. Kronerulling og bidrag fra hele lokalsamfunnet var veien til en autonom radiostasjon som sender nasjonale og regionale nyheter på deres eget språk. Uten anna enn teknisk hjelp fra COMPPA, en alternativ medieorganisasjon, realiserte de drømmen sin; Líder Radio, som kan oversettes med «Veiledende Radio».

nøye med mediemonopolene, er et debattinnlegg for bruk av urfolksspråk og respekt for ytringsfrihet.

Sensur og lovendringer

I perioden 2005-2008 var det veldig mange lokalradioer i Guatemala, men få av dem eksisterer i dag. Mer sensur og lovendringer fra myndighetene har også ført til en endring i radioene som finnes. I 2011 kom en ny lov fra medietilsynet i Guatemala som innførte lisenser for alle radiostasjoner. Dette har gått særlig hardt ut over små lokalradioer. Resu-ltatet er «Vi har faste radioer og konsentraDa huset sto ferdig og lyttere fordi vi er færre sjon av lisenser hos landsbyen feira åpninga, uavhengige og kapitalsterke stasjoner med ble det holdt mayaseremoni står på vårt» egen agenda. og fest hvor alle i lokalsamfunnet deltok. En del av fokuset deres er respekt for tradisjonene. De Det finnes mange kristne organisahar et eget program som tar for seg sjoner med radiolisenser som driver dette, for å bevare mayaidentiteten og misjon, og vil tjene penger til sin organisasjon. Det er få eller ingen kakulturen sin. naler som er politisk uavhengige. Mange blir betalt av politikere eller selMonopolkritikk med tradisjon Folkestyrt lokalradio har lang tradisjon i skaper for å reklamere for deres Guatemala, som finnes mange steder i kandidaturer eller selskaper. Tross i Latin-Amerika som et uttrykk for mis- forsøk på å kneble eller korrumpere

dem, står autonome Líder Radio på tenker på hva samfunnet trenger av sitt. De går imot det offisielle lisens- radioen sin. Det er et sentralt fokus at systemet og sender uavhengig. folk skal kjenne rettighetene sine og være identiteten sin bevisst, står sentralt i programmene de sender. De er allsidige, og tar høy-de for at folk er forskjellige, ingen blir utelatt. Alle programmene lages i samarbeid med organisasjoner som jobber med forskjellige saker og Brigadistene snakker med en radiovert i radiorommet. Foto: Kristin Nævdal områder.

Autonome og bevisste

Det er et hovedmål for Líder Radio å være autonome. De sender uten reklame. De vil ikke være talerør for markedsinteresser eller for kandidater som vil fremme sine egne kandidaturer og interesser. Noe av det aller viktigste de gjør er i forbindelse med valg. Da har de debatter og programmer med kritiske vurderinger av alle parter. De ønsker å gi folk verktøy til å tenke selv, ta vare på autonomien, og til å stemme uavhengig. «Folk vet at vi er noe anna, vi har faste lyttere fordi vi er uavhengige og står på vårt». Det er viktig for dem å være bevisste på sin rolle i lokalsamfunnet, og de

Demokratisk eksempel

Etter fem år med drift merker de at bevisstheten i lokalsamfunnet øker. I 2009 stoppa landsbyen et stort vannkraftsprosjekt som ville ødelagt store deler av livsgrunnlaget for urfolk og bønder i området. De krevde rettferdig behandling og satte foten ned. For seks år siden var dette utenkelig. Med folkestyrt radio får folket en stemme. Den legger grunnlag for å utfordre monopolene og bygge et mer demokratisk samfunn. Líder radio er et eksempel på et demokratisk alternativ fra grasrota i Latin-Amerika.

Av Herman Thamdrup Lund. hermieatuv@gmail.com

Guatemala – himmel og helvete “Entiendelo, entiendelo, Guatemala no se vende” Sitatet over er fra en film om gruvedrift i Guatemala og lokalbefolkningens motstand; Guatemala er ikke til salgs! Med dette som utgangspunkt dro brigaden på andre politiske program i Guatemala. I løpet av en hektisk uke fikk vi møtt mange organiasjoner som jobber med menneskerettigheter, urbefolkning, kvinners situajson og historisk mine. Vi fikk mange sterke inntrykk i et land som har vært gjennom et folkemord beskrevet som noe av det værste menneskeheten har vært vitne til. For oss var det også klare paraleller til situasjonen i Chiapas.

Fra demokratisk vår til folkemord

Guatemalas nyere poltiske historie er stort sett et dystert kapittel. Fra 1 9441 954 var det en kort periode med folkevalgte ledere som iverksatte reformer for å omfordele jord og sikre poltiske og sosiale rettigheter for hele befolkningen. Et CIA-støttet kupp satte en stopper for den demokratiske våren og det nyinsatte militærregimet slo brutalt ned på all opposisjon. Fra 1 960-1 996 raste en voldelig konflikt som noen omtaler som borgerkrig og andre (FN) som en stats brutale nedslaktning av egen befolkning. På den ene siden stod den Gutemalske hæren og regjeringen

og på den andre siden en samling av venstreradikale geriljaer med til tider bred folkelig oppslutning. Konflikten kostet 200 000 menneskeliv og 45 000 “savnede”. Norge var tilrettelegger under fredsforhandlingene som førte frem til en fredsavtale i 1 996. Men fortsatt har ikke ofrene fått noen oppreisning eller rettferdighet. Organisasjonen vi møtte jobber for å virkeligjøre flere av kravene som er nedfelt i fredsavtalen. Det er en hard kamp som blir møtt med sterk motstand; den sittende presidenten har selv bakgrunn som general og delvis ansvar for folkemordet.

Brigadens bidrag

Flere av organisasjonen vi møtte satte stor pris på vårt besøk og mente at vårt viktigste bidrag ville være å ta opp deres kamp med den norske ambassaden. De nordiske ambassadene har skilt se ut som sterke støttespiller for grasrotbevegelser og deres kamp for retteferdighet. Vi fikk et møte med den norske ambassaden som var veldig imøtekommende. Dette blir viktig for oss å følge opp i vårt videre informasjonsarbeid fra Norge.

Øverst: Den autonome radiostasjonen Lider Radio i Cartcha. Foto: Kristin Nævdal. I midten: Inne i studio til Lider Radio. Foto: Kristin Nævdal. Nederst til venstre: Sovebrigaden. Foto: Stian Totland. Til høgre: Åsa og Susanne bilr heilt ville når dei oppdagar elva Semuc Champey i Guatemala.

Side 22. Øverst: Mayaseremoni i landsbyen Seseb. Foto: Stian Totland. I midten til venstre: Koordinatorane tar styringa. Foto: Aron Halfen. Til høgre: Dokultur i Guatemala. Foto: Eivor Skjelbostad. Nederst: Allmøte i Totonicapan. Foto: Krisitn Nævdal. Side 23. Øverst til venstre: Søstrene til Jørdi og Kristin i Bach'en. Foto: Kristin Nævdal. Til høgre: Ceibatreet i La Realidad. Foto: Aron Halfen. I midten: Jørdi på patrulje i Huitepec. Foto: Kristin Nævdal. Nederst: Tine strikkar pasamontaña. Foto: Cathrine Karlson.

Øverst: Susanne saman med elevane hennar i Israelita. Foto: Åsa Gulbrandsen. I midten til venstre: Brigadens yngste og eldste. Foto: Susanne Kulasingam. Til høgre: Me i brigaden er glad i koordinatorane våre. Foto: Susanne Kulasingam. Nederst: Eivor malar i Garrucha. Foto: Cathrine Karlson.

Fortsettelse følger...

Ya Basta - Nok er nok.

Foto: Eivor Vold Skjelbostad

Fire måneder på solidaritetsbrigade i Chiapas, Mexico og i Guatemala har lært oss mye om autonomi og verdig motstandskamp i Latin Amerika. Vi reiser hjem med slitte ryggsekker lastet med gode minner, sterke inntrykk, og med en glød og et sterkt engasjement til å komme med et ydmykt bidrag i en tøff kamp. Zapatistene sier at de ikke kun kjemper en kamp for seg selv. De kjemper en større, og global kamp mot urettferdighet og undertrykkelse. De krever verdighet og at menneskerettighetene respekteres. Zapatistene fortsetter kampen, og det gjør vi og.

Vi begynte planleggingen av informasjonsarbeidet allerede på forberedelseskursene før vi reiste, og har under oppholdet diskutert hvordan vi vil forme arbeidet videre. Det har ikke skortet på verken idéer eller pågangsmot, utfordringen blir nok tvert i mot å begrense oss. På planen har vi en storslagen solidaritetsfestival, og blandt tusen andre idéer fins foredragsturné og ulike aksjoner i det offentlige rom. Så det er bare å følge med videre!

Følg med på brigadens nettsider for mer informasjon om Brigadeoppholdet er bare begynnelsen, informasjonsarbeidet: og danner grunnlaget for informasjonsarbeidet vi skal gjøre når vi kommer http://www.latinhjem til Norge. Som best vi kan skal vi amerikagruppene.no/noop/page.php?p informere det norske folk om hvordan =Brigadene/Brigadehistorie/Chiapas_2 våre compañeros daglig kjemper mot 012/H__st_2012/index.html&d=1 myndighetene for å bli respektert som likeverdige medlemmer av samfunnet.

«Synker ikke hjertet ditt når du ikke drikker posol?»

I løpet av tre uteopphold har jeg støtt på veggmalerier, sanger og taler om mais. Jeg har spist tortilla, tostada, tamales, maiskake, kokt mais, stekt mais og drukket posol og atole. Men er denne maisen noe mer enn bare mat?

Jeg sitter i kafeterian i caracolen La Garrucha sammen med Eivor. Rett over bordet sitter en compañero som vet mer enn han først gir inntrykk av. Han er far til vår nye bestevenn på 7 år. Han er mannen til vår kaffeforsørger og håndarbeidsvennine. Han er bonde og motstandsmann.

Maisen er livet

Jeg forstår at han er mannen som kan kaste lys over «el maiz». Jeg spør, og hans svar starter med «Maisen er livet». «Vi trenger bare mais. Med maisen kan vi lage alt. Det er den som gir livet til bonden».

Fra over bordet fortsetter vår venn: «Det var det opprøret i 1 994 handla om. Bonden ville gå på åkeren fri. Før stod godseieren med pisken og voktet. Han overvåket arbeiderne fra morgengry til skumring. Han passet på at de arbeidet. Nå er vi frie til å gå på åkeren og jobbe når vi vil, hvile når vi vil. Maisen gir oss frihet. Det er det vi ønsker. »

Frihet og autonomi

Han titter bort på sin sønn og tenner en røyk. «Da vi tok jorda tilbake kunne vi begynne å organisere oss. Skape vår egen organisasjon, egne gode regjeringer, autonome kommuner og Før jeg ankom Mexico hadde jeg lest et landsbyer, et helsesystem og et sted at zapatistene var en økologisk utdanningssystem. Slik gir maisen oss grasrotbevegelse. Jeg forstod ikke helt autonomi og verdighet. » hva det betydde. Nå vet jeg at de er bønder. De er bønder og urbefolkning. Jeg tror han snakker om matsuvereDe er forsvarere av jorda og landsbyen nitet og matsikkerhet. Disse store fordi uten jorda og landsbyen er de begrepene som diskuteres på globale hverken bønder eller urbefolkning. miljøkonferanser. Jeg tror også han snakker om nordmennenes potet.

bønner klokka tolv, i stedet for å drikke posol, spurte han henne: «Synker ikke hjertet ditt når du ikke drikker posol?». Han hadde et glimt av spøk i øynene, men spørsmålet var alvorlig nok for han. Maisen er livet. Veggmaleri malt av Tine og Eivor i La Garrucha. Foto: Eivor Vold Skjeldbostad

Tilbake i kafeterian forklarer vår venn at slik er det. Uten maisen synker hjertene Han snakker om den frukten eller i brystet. «Har vi ikke mais så gråter grønnsaken som utgjør basen og selve vi». essensen i et samfunns kosthold. Det befolkningen alltid kan vende seg til, og Røtter som alltid har reddet dem fra sult og Det er en seriøs grønnsak denne undertrykkelse. Han summerer opp maisen. Den kan få voksne menn til å deres 500 år lange kamp for frihet og gråte, en stat inn i væpna konflikt, en verdighet. Deres kamp for at alle folks frigjøringshær til å underlegge seg folk, urbefolkningen, skal ha en plass landsbyers vilje og unge elever til å her på jorda i det 21 . århundre. Han synge. summerer også opp zapatistenes egen historie «Har vi ikke mais Dagen etter kaffebesøket med bygging av et sivilt sam- så gråter vi» blir vi invitert med på funn ved siden av frigjøringshæren. Nå skoleavslutning i caracolen. Elevene er det dette sivile samfunnet som leser dikt og synger sanger. Tre jenter styrer, mens den militære delen er småsloss over mikrofonen mens de underlagt deres ord. synger for full hals: «Vi jobber med maisen fordi den er våre røtter». Slik «Synker ikke hjertet ditt når du ikke synger de om maisen som er fortiden, drikker posol? » nåtiden og framtiden for Mexicos Posol er en drikk laget av kverna mais, sydlige urbefolkning. blanda ut med vann, salt eller sukker. Hver dag klokka tolv i caracolen drikker samtlige posol. Mens vi sitter i kafeterian minnes Eivor at da en annen Tine Karlson compañero oppdaget at hun hentet seg cathrinekarlson@gmail.com

Monokultur i dobbel forstand

Tenk deg at du befinner deg i tropiske Chiapas. Rundt deg fins kun palmer. Hørte du en fugl som kvitret i det fjerne? Kanskje, men ikke her. Du befinner deg i en av Chiapas plantasjer med afrikansk palme.

Afrikansk palme har blitt en viktig handelsvare på det internasjonale markedet på grunn av palmeoljen som utvinnes fra fruktene den bærer, og har et stadig utvidet bruksområde.

Plantasjene innføres i områder med i utgangspunktet høy biologisk diversitet, hvor det finnes et stort mangfold av levende organismer. Her bor en stor andel urfolk, med en nær tilknytning til naturen. Palmeoljeselskaper kjøper I 2004 ble det i Mexico igangsatt en blant annet opp jord fra kollektivt nasjonal plan for å skape drevne jordbruksområder. konkurransefordeler for palmeolje«Om man står på ett produksjon, samtidig som den skulle bein, og det brekker, bidra til utvikling og regionalisering. Dette ble begynnelsen på en hvilke muligheter har man supersatsning innen produksjonen. I da for å komme seg dag er Chiapas den delstaten i Mexico videre?» som produserer mest palmeolje, og Konsekvenser for urfolk mottar store subsidier fra regjeringen. Mange som tidligere drev med selvforsyningsjordbruk blir lokket inn i Den meksikanske regjeringen, og palmeoljeproduksjonen. De får muligdelstatsregjeringen i Chiapas, fremheten til å tjene penger, og dermed en stiller plantasjene med afrikansk palme følelse av å være eiere av eget arbeid. som viktige bidrag i kampen mot Men de er ansatte i store selskaper, og klimaforandringene, samtidig som de det er selskapene som sitter igjen med skal bedre de sosioøkonomiske den største fortjenesten. forholdene på landsbygda i Chiapas. De hevder de bidrar med å plante trær i Arbeidsforholdene på plantasjene anavskogede områder, og med å skaffe klages for å være dårlige; med lange etterlengtede arbeidsplasser. Dette er arbeidsdager, lave lønninger på ca. 45 sannheter med modifikasjoner. kroner dagen, samt at arbeiderne blir

utsatt for store mengder kjemikalier og ikke har tilgang på verneutstyr. Fra tidligere å være selvforsynte bønder, gjøres arbeiderne også avhengige av et eksternt marked, og står igjen mer sårbare.

balanse, noe som bare forverrer situasjonen. Plantasjene er plassert i områder med store mengder nedbør, som fører kjemikaliene med seg ned i grunnvannet og ut i elvene. Drikkevann og fisk forurenses, og gjør folk syke.

Konsekvenser for naturen

En dobbel monokultur

Det samme skjer med økosystemene. En plantasje med monokultur kan aldri sammenlignes med et naturlig økosystem, men er sårbart og i ubalanse. I et naturlig økosystem, med samspill mellom ulike arter, vil naturen selv kunne finne tilbake til en balanse om noe skulle inntreffe. I en monokultur derimot, hvor man bare satser på én vekst, går biodiversiteten tapt. - Om man står på ett bein, og det brekker, hvilke muligheter har man da for å komme seg videre?

Man står igjen med hele økosystemer og samfunn i ubalanse. Urfolk mister sin jord og selvforsyningsmulighet, samt sitt levesett og kultur, dette ved at de mister sin tilknytning til naturens samspill, og tvinges inn i en mer urban levemåte. Palmeoljeindustrien bringer med seg en monokultur i dobbel forstand. Plantasjene innebærer ikke bare en overgang til monokultur på plantasjen, men også kulturelt sett. Likevel er den kulturelle monokulturen av en annen karakter. Og hvis du hører etter så er det er ikke like stille. Det Fordi man har fjernet det naturlige summer i grasrota. samspillet, må man benytte seg av store mengder sprøytemidler og av Eivor Vold Skjelbostad eivor_skj@hotmail.com kunstgjødsel for å skape en syntetisk

Med impulsklokke på bygden Aktivitetsnivået på bygden er intensivt, men ikke alltid like høyt. Da er det greit å være impulsiv.

Aqui! Aqui! Izguirda! Jeg roper etter min makker er, så fins det alternativer. ballen. Og får den. Riktignok i form av Basketak er nemlig en minst like en kompispasning som hverken har populær sport på landsbygden. I Norge hodehøyde eller går langs bakken. Så kjenner vi sporten som basketball. Men jeg klinker til på volley med full kraft. grunnet kreative zapatistregler, samt Ballen har perfekt retning. Om målet er motstandere som er en halvmeter i den neste landsbyen. Eso!, roper Leo kortere, er det noe mer brutalt. Blant og ler seg halvt ihjel mens Aladin løper annet blir det fort tydd til klatring, for å hente ballen. Klokken er fem på dytting og skritt for å både få tak i ettermiddagen, det er ballen og å score. Mine oktober og vår daglige «...holdt på å rive tanke gikk til min bror i fotballkamp mot reg- ned hele sovesalen» Bergen. Han hadde nok jeringen er i gang. Eller satt større pris på rettere sagt, det er nok et avbrekk i overgangen til daglig basket, og hadde spillet for å hente baller på avveie. digget å være her nå. Til tross for at det er regntid. Til tross for at banen er noe Da jeg i november returnerte til La ujevn og veldig glatt. Til tross for at Realidad var det slutt på fotballen. Lite kurvene er hjemmesnekret. visste jeg at mine bomskudd skulle skape konflikt i landsbyen. En konflikt Denne tankerekken førte meg til det som forsåvidt begrenset seg til som egentlig var utgangspunktet for en surmuling over forbud i fotball. Et seriøs artikkel om trening, kosthold og forbud som hadde sine røtter i at taket aktivitet på landsbygden. Moralen til regjeringen, som ligger rett ved skulle være at man ikke trenger mye kortsiden av banen, ikke tålte fasiliteter for å trene og samtidig ha det belastningen av zapatister på balljakt. gøy. Litt uro i kroppen, en smule Baller som hadde blitt skutt opp av kreativitet og et minimum av kunnpersoner med for mye innsats og for skaper om kroppen er alt som trengs. lite ferdigheter. Ryktene tilsa at jeg var For min del har kreativiteten en dem. Heldigvis for to smått manifestert seg i form av henging, hyperaktive mannegutter, som meg og klatring og annen primatvirksomhet. En

ned til bakken, slik at det blir en utfordring å nå målsetningen til regjeringen om å snauklippe gresset. En utfordring som går særdeles hardt utover lår. Etter å ha fektet ned gresset i sneglehuset i to dager i strekk ble vi forespurt om å hjelpe til med maisen. En arbeidsoppgave som er tyngre enn Når det ikke blir tull med ball eller hva den først virker som. For maisen henging i køyen, byr landsbygden på skulle fylles på poser, bankes og pilles. andre muligheter. Riktignok muligheter Men til avveksling fra gressfektingen som er mindre trivelige, ikke fullt så gikk maisbanking hardest utover tomlartige og mye mer slitsomme. Som for ene. Som blemmen på tommelen til eksempel å bli stående 1 5 minutter i makkeren min. Hvordan skjedde dette, hockey for å ”snakke med Calderon spurte jeg. Aner ikke, svarte blemmen, fordi man sliter med dynamisk Som avveksling bar min makker og jeg ved. Som i jungelmage. En aktivitet «...burde være lett utgangspunktet burde som blir dempet av at for to staute karer» være lett for to staute toalettfasilitetene er mindre luksuriøse. I den grad karer. Ryggene våre var ikke enig i det. toalettsete og dør er luksus. Det er ikke For veden var nemlig bare stykker av helt stedet man tilbringer en time for å en trestamme delt i to. At veden i tillegg smuglese Agent X9 for å si det slik. På var våt, hjalp ikke på tyngden. Eller den annen side er det noe spesielt å grepet. En noe sliten rygg, og tidvis parallellkable med lederne for den ufrivillig flatulens var resultatet. autonome sonen mens man ser utover Moralen i teksten? For det første er det frodige landskapet. livet på landsbygda til tider fysisk tungt, Andre alternativer er å bidra med slik at det er en fordel å være middels arbeidskraft. Som å klippe gresset, god form. For det andre fins det ingen selvsagt manuelt. Men når en ljå på to gode unnskyldninger for ikke å trene, uansett hvor man er. Det er meter blir byttet ut med en machete på alltid en bjelke å henge i. 50 cm sier det seg selv at arbeidet blir noe tyngre. Med en høyde på nesten av Stian Totland 1 90 cm når ikke jungelsverdet heeelt stian.totland@gmail.com virksomhet jeg måtte kutte ned på da jeg holdt på rive ned hele sovesalen til utdanningspromotørene etter å klatret på noe underdimensjonerte bjelker. Så som substitutt gikk jeg over "hammocksercise", en slags slyngetrening med hengekøye.

Bienes religion og politikk Biene trenger ikke president – de har dronning.

Fra kolonitiden til i dag har den det som er rent hjem tilbake til bikuben. katolske kirken i Latin-Amerika hatt en Alle er samlet under dronningbien som hierarkisk struktur. Denne ordningen symboliserer Guds ord. De jobber flittig ble kritisert av folk som tolket bibelen sammen, og alt er for alle. fra en fattig persons perspektiv. Kritikken var en reaksjon på fattigdom Frigjøingsteologi og tradisjon hånd i skapt av sosial urett- «Sentralsyret hånd ferdighet. Rundt 50 og 60- gir ikke ordre, Bienes organisasjonform har tallet oppsto denne strøm- men adlyder røtter både fra deres kultur ningen i Latin-Amerika, som folket de og fra frigjøringteologien. senere ble definert som representerer» Som organisasjon er de frigjøringsteologi. I følge Victorio Santiz preget av dette tankegodset som Gomez fra Bienes sentralstyre, har resulterer i en flat maktstruktur. Biene røtter i en symbiose av fri- «Sentralsyret gir ikke ordre, men gjøringsteologi og deres egen tradi- adlyder folket de representerer», sier sjonelle kultur. Santiz Gomez. I praksis betyr dette at valg er konsensusbasert og blir gjort på store allmøter der alle bier har talerett. For Biene er det uaktuelt å være en del av staten. Statens manglede respekt for urfolks behov og rettigheter, militære aggressivitet, og deres nyliberale økonomiske modell er årsaker til dette. I tråd med Bienes urfolkstradisjoner ønsker de å behandle Guds Victorio Santiz Gomez. Foto: Kristin Nævdal skaperverk med respekt – ikke Bier ødelegge det for profitt. I Bienes Navnet til organisajonen “Las Abejas”, strategiske arbeidsplan for 201 2 sies forklarer mye om deres tankegang. På det: «Jorda er ikkje berre der ein dyrkar grunnlag av deres arbeidsmetode og mat, der ligg også dei døde. Her ligg organisering kaller de seg selv Bier. kunnskap og erfaringar om livet. ... Biene fordeler arbeid og tar bare med Jorda er heilag, den kan ikkje eigast.

Difor finns heller inga sann regjering».

tillegg er mange bier i ett samfunn blir kirken brukt til politiske møter og Forholdet mellom kirken og Biene workshops. Dersom det er få Kirken og Biene er to forskjellige medlemmer i et område må de heller organisasjoner. Bienes arbeid er ikke bruke et lokalt møtehus, eller det styrt av kirken, men oranisasjonens politiske senteret i Acteal. medlemmer deltar som privatpersoner i forskjellige kirkesamfunn. Disse kirke- Tro i praksis samfunnene er ikke nødvendigvis Organisasjonen gir rom for at Biene utelukkende for bier – mange steder kan sette i liv det de vil kjempe for. I deler bier, zapatister og PRI-ister følge Santiz Gomez kan kirken gudshus. Selv om de er to uavhengige informere om hva som skjer, men går organisasjoner er det fortsatt bånd ikke til direkte handligner. «Dette må mellom biene og kirken. Prester blir gjøres gjennom organisert aksjon», sier invitert til sermonier Santiz Gomer og under«Jorda er heilag, arrangert av Biene. Hver streker at denne alltid er den kan ikkje 22. i måneden har de for pasifistisk. I bienes eigast. Difor finns eksempel nattverd i kirken strategiske arbeid-splan ved deres politiske senter heller inga sann for 201 2 står det «det å regjering.» velje riktig frø og serei Acteal. monien for å be om godt vær for Kirkens rolle i lokal-samfunnet avlinga, er ikkje separerte handlingar, Kirken har en viktig funksjon i men ei heil handling». Biene har et samfunnet for mange bier fordi den integrert arbeid der rett handlig er en fungerer som en offentlig møteplass. «I naturlig konsekvens av rett lære. tillegg til messer, samling til bønn, og korøvelser, brukes kirken som et sted der man kan få informasjon om hva som skjer i lokalsamfunn, delstater og av Kristin Nævdal kristinnevdal@hotmail.com land rundt» forteller Santiz Gomez. Videre påpeker han at «nettop gjennom dette kan man bli bevisst den politiske virkeligheten i samfunnet». Ofte tar seremonier og feiringer sted i kirken, med dans og musikk. Hvis det i

Manuelito - en helt i motstand

1 5 år har gått siden blodbadet i Acteal. Likevel fortsetter massakren å kreve liv, og dødsfallet til vår venn og bror Manuel viser smerten som ennå eksisterer. En skulle tro at en massakre så brutal som i Acteal burde ha fått fart på ting. At myndighetene forsto at endringer måtte skje. Likevel blir urfolk fremdeles neglisjert. Undertrykkelsen er den samme og rettferdigheten har ennå ikke sett lyset. Men det kan se ut til at myndighetene skjønner at noe må gjøres. De har de siste årene snakket varmt om utvikling, om hvordan landet skal bekjempe fattigdom og sikre sosial fred. At Mexico skal være et land også for urfolk. De legger store og flotte ord i sin munn. Dessverre har få ord blitt til handling. Lite har skjedd de siste 1 5 årene, og Manuel døde innenfor konteksten av urettferdighet og strffefrihet i Chiapas. Akkurat slik ni av hans familiemedlemmer døde 1 5 år tidligere. Manuel var bare 1 3 år da ni av hans kjære på utenkelig vis ble tatt fra han. Uretten han ble påført i tidlig alder har siden preget han, smerten ble fort en integrert del av han. Videre har han måtte kjempe en hard kamp mot kreft. På sykehuset ble han diskriminert.

Han vant likevel kampen. Han var en kriger helt til han trakk sitt siste trekk. Hver dag følte han smerten fra den grufulle desemberdagen. Likevel viste han det sjeldent. Manuel møtte verden med et smil. Han hadde alltid noen vakre ord for å glede våre hjerter. Selv de paramilitære som tok hans familie møtte han med et smil. Aldri bar han nag, og aldri ønsket han hevn. Manuel ønsket kun å glede de rundt seg. Hvordan en gutt med så mye baggasje har klart å velge livets glade vei, er for meg vanskelig å forstå. Han viste et pågangsmot som utvilsomt var av sjelden type. Han hadde en enorm humor, alltid en vits på lager og evnen til å se alt det vakre rundt seg.

Christina og Manuel sammen i Acteal. Foto: Christina Campo

Det er derfor ikke rart at han blir slik hedret i Acteal. Folk verden over deltok i hans begravelse. Porfirio, fra styret til Biene, snakket varmt om

denne kjære gutten. Om hvordan han de siste 1 5 årene har gitt organisasjonen glede, styrke og energi til å fortsette kampen. Jeg håper Manuel hørte alle de varme ordene som ble sagt, og at han så hvor mange som satte pris på han fra hele verden. Jeg håper han forsto hvor høyt han er verdsatt.

Manuel er kanskje ikke blant oss lenger, men i våre hjerter, håp og kamp vil han for alltid eksistere. Nå håper jeg han finner fred og indre ro sammen med resten av familien sin.

Den lille alven gråter ingen tårer Han samler andres opp og slenger de på havet Alven vet at livet er et lotteri Og at alle er vi vinnere av livet Den lille alven vet at sorg & smerte gjør vondt Derfor plystrer han på vinden så stormene tar det bort Alven liker glede Glede, latter & sang Så mangt et menneske får en blomst i presang Men menneskeverdenen er ikke for alver Det sliter en liten alv helt ut Det finnes ikke nok sanger som kan synge bort sorgen Ei heller en vind sterk nok til å blåse bort all smerten Den lille alven blir syk Veldig veldig syk

Og verden flakker for ham En dag ligger alven i senga Trøtt & sliten Så veldig veldig sliten Øynene er tunge Han lar de falle igjen Og da husket han en sang han før hadde kunnet En sang for lenge lenge siden Som et fjernt minne klarne, kom melodien tilbake Melodien fra biene Sangen han pleide å synge på milpaen Han følte seg lett Som om han svevde rundt i rommet Han åpnet øynene for å se Men alt han så var høstklar mais Og familien som omfavnet ham mens de sang Bienes melodi

av Susanne Kulasingam susannek2802@gmail.com

Den lille alven Manuelito

av Christina Campo kaanderia@hotmail.com

En observatørs observasjoner

Partidistene i San Marcos Avilés lovliggjør ulovlighet og fortsetter å true zapatistene.

Synet som møtte oss. Foto: Herman Thamdrup Lund

Landsbyen San Marcos Avilés sin konfliktfylte historie startet i 201 0, da zapatistene bestemte seg for å starte opp sin egen autonome skole. Dette likte ikke partidistene, organiserte fra andre partier, som med det samme begynte å true zapatistene. De ønsket at zapatistene enten skulle g oppi sin motstandskamp eller flytte fra landsbyen. De truet blant annet med å voldta zapatistkvinner, og situasjonen ble etter hvert så ille at zapatistene så seg nødt til å flykte til fjellene. En karavane for menneskerettigheter fulgte zapatistene tilbake, etter at de hadde levd en måned som flyktninger i fjellene.

Ingen rettferdighet

Da de kom tilbake fant de husene sine plyndret, dyrene slaktet, og jorden deres tatt fra dem. Myndighetenes har aldri utøvd rettferdighet ovenfor den volden zapatistene ble utsatt for. Etter dette har det vært kontinuerlige trusler og provokasjoner fra parti-distenes side, for zapatistene ga hverken opp skolen eller å organisere seg.

Hugd ned

Vi fikk oppleve aggresjon fra partidistene på nært hold da vi var med på milpaen (åkerlapp) for å hjelpe til slik at en compa kunne dyrke kaffe. Neste dag kom Pedro, vår kontaktperson, og infor-merte oss om at partidister hadde

vært på den samme milpaen og hugd ned alle trærne, slik at det ikke lenger var mulig å dyrke kaffe.Partidistene hadde også satt opp en symbolsk plante for å markere at de gjorde krav på dette området.

Skremmende

Det er skremmende at dette skjer mens det tydelig er observatører for menneskerettigheter til stede. Vår rolle er å dokumentere aggressivitet mot zapatistene, og med dette fungere fredsbevarende. Partidistene vet at det de gjør blir rapportert inn til menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA, men tydeligvis stopper ikke dette dem.

Lovliggjør ulovlighet

3 dager etter nedhoggingen kom Pedro til oss med et brev partidistene hadde skrevet til compaen som eier den omtalte milpaen. I brevet sto det: «Vi er lei av å bli plaget av Zapatister ... ser helst at dere lar oss og jorda vår være i fred...» I brevet fremstilles det som om jorda alltid har tilhørt en av partidistene. Med stempler fra flere autoriteter i samfunnet forsøker de å lovliggjøre den jorda de fratok zapatistene i 201 0.

og jeg opp i en vanskelig situasjon som observatører for menneskerettigheter da kona i huset vårt en natt ropte etter oss for å få hjelp. Vi ante ikke hva som skjedde og enda mindre hva vi skulle gjøre. Man skulle tro at det er den letteste sak i verden å løpe til noen som roper etter hjelp, men det er det ikke. Jeg gikk utenfor døra deres og spurte høyt hva det var som foregikk. Døra gikk opp og ut kom Sofia, før hun ble dratt inn igjen av mannen sin. Vi stod utenfor huset og diskuterte høyt sammen på engelsk om situasjonen, for at mannen hennes skulle høre at vi var der og overhørte dem. Heldigvis roet det seg, så vi brøt ikke inn. Men dagen etterpå snakket vi med både kona og mannen hennes, etter hennes ønske, og vi ringte FRAYBA for å rapportere om situasjonen. De sa at vi hadde gjort alt etter protokollen. Og det er jeg veldig fornøyd med, for jeg aldri har sett noen protokoll.

Løsninger

Jeg er glad for at vi fikk tatt bilder av nedhuggingen og var der så FRAYBA vet om konflikten. Jeg håper en løsning av konflikten kommer fortere fram enn dette reisebrevet, for en 2 år lang konflikt er en 2 år for lang konflikt.

En observatørs rolle

I tillegg til denne saken kom Herman

av Christina Campo kaanderia@hotmail.com

Å færra fra Mexico

Jeg har det så bra på brigade, og vil ikke hjem! Lite visste jeg om zapatistene og deres kamp før jeg plutselig befant meg innenfor rammene av en pågående lavintensivkrig i Chiapas. Jeg hadde på forhånd forsøkt å lese meg opp, men informasjonen var begrenset. Jeg tenkte derfor at jeg bare fikk dra på denne brigaden, og ta lærdom underveis, men det skulle ikke ta lang tid før jeg forsto alvoret. Allerede da jeg skulle begi meg ut på første uteopphold ble jeg sendt rett i retur til San Cristobal. Paramilitære hadde gjort sitt inntog ikke langt fra skolen Åsa og jeg skulle til, og situasjonen var kritisk. Er det slik det foregår her? Jeg var på brigade i Chiapas, og forsto fort at vår tilstedeværelse var viktig. Lite skal til for å la seg engasjere i zapatistenes kamp. De kjemper for rettigheter som for oss virker selvsagte, så hvorfor har de ikke tilgang til disse? Er det fordi de er urfolk? Eller kanskje fordi de er fattige? For meg synes det å være en unødvendig kamp. Likevel er dette dessverre livskonteksten til zapatistene, biene og andre mennesker kloden over. Det ble derfor en lett sak å slå seg ned i Chiapas, og leve i solidaritet med disse motstandsgruppene.

En kamp så viktig som deres, og jeg snublet inn i det hele. Jeg skal ikke lyve om at jeg søkte på grunn av zapatistene, for dem hadde jeg aldri hørt om. Det var i all hovedsak iveren etter å lære noe nytt som drev meg over Atlanteren, vel glad for det. Andre i brigaden hadde derimot planlagt dette nøye. Aron visste allerede seks år i forveien at han skulle med på akkurat denne brigaden, og Herman søkte med den viten om at ble det ikke brigade, ville han surra rundt i nord uten mål og mening. Jeg derimot, så en liten poster på innsiden av doen på Blindern, og tenkte at brigade muligens hadde vært kult. Siden har det hele vært et stort eventyr, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg satt livet i Norge på vent. Alt jeg har lært og opplevd i løpet av disse altfor korte fire månedene. Jeg blir nesten overveldet av det hele. Møte med inspirerende og spennende organisasjoner, landsbyopphold og herlige mennesker. Heldig er jeg! Og menneskene jeg har delt disse opplevelsene med! 11 flotte folk, som jeg neppe ville blitt like glad i under andre omstendigheter. Hvis regne-

stykket ble komplisert, snakker jeg om mine ni medbrigadister og våre to superkoordinatorer. Ja, for selv om de sjefer og gir oss alkoholkvoter, tror jeg vi har blitt ganske gode venner.

en globus før, og plutselig sto vi der. Hvit hud, blondt hår, brun hud, ja, det gikk helt i stokk for beboerne i Israelita. Vi måtte jo være engelsktalende skapninger fra en annen planet. Nå vet de bedre. Akkurat som jeg har lært at Denne superduoen har lagt føringen for urfolk ikke er apekatter som lever langt fire uforglemmelige og innholdsrike inne i jungelen. måneder, og listen over gode opplevelser har blitt nokså lang. Jeg Dessverre nærmer det seg slutten, og skal derfor ikke forsøke å liste opp alt, det er skikkelig kjipt. Jeg har så lite lyst men jeg vil trekke frem mitt lille til å reise hjem. Om jeg bare kunne fått hjerteprosjekt, nemlig den autonome blitt litt til, og opplevd litt mer. Dessverre skolen i Israelita. Her tilbrakte jeg de to kan jeg ikke alltid få viljen min. Men et siste uteooppholdene. Tross enorme lite plaster på såret er at de siste ukene utfordringer, har jeg blitt skikkelig glad i er fylt opp med en rekke godbiter. Vi denne lille landsbyen, og det skjærer skal tilbringe siste politisk program i langt inni hjerterota å vite at jeg aldri både Mexico City og San Cristobal. skal tilbake. Dog har jeg fått bekreftet Deretter skal vi avslutte hele festen at min lærerkarriere startet og endte langs stillehavskysten i idylliske Boca her. del Cielo. For ikke å glemme at vi skal hive oss i gang med informasjonsarbeidet, noe som sikkert bli nok et eventyr.

Susanne sammen med to av sine flotte elever. Foto: Susanne Kulasingam

Åsa og jeg var faktisk de første utlendingene i landsbyen. Ganske rart, men helt sant. Elevene hadde aldri sett

Så til alle der hjemme i kalde nord. Snart kommer høstbrigaden 201 2 hjem, og i løpet av våren skal informasjonsarbeidet vårt spres som en landeplage. Nyt derfor jula og lad opp kruttet, for snart skal vi gi topp- lokkene deres nok å bryne seg på.

av Susanne Kulasingam susannek2802@gmail.com

Mexico Shitty

Makthaverne i Mexico produserer mye dritt. For grasrota er dette gjødsel i kampen for en bedre verden. I Mexico By er det kaos. Gatene er er fulle av gateselgere, metrovognene så fulle at folk nærmest detter ut av vinduet og trafikken går i sitt sedvanlige rykk og napp tempo. Smogen ligger som en illeluktende tåke over byen. Militæret og politiet patruljerer gatene. Alt er som vanlig. Bortsett fra at noe rører seg under overflaten. Det skjuler seg noe bak fasadene. På godt og vondt. For Mexico er flink på fasader. En fasade som holdt på å slå sprekker 1 . desember. Da overtok nemlig Enrique Peña Nieto presidentembetet. En transaksjon fra vondt til verre i øyene på mange meksikanere. Ikke bare representer Peña Nieto partiet PRI, som styrte Mexico med jernhånd i 71 år, han har også en CV som inkluderer massakre, seksuell tortur og politiske arrestasjoner. Han ses på som et tilbakeslag i demokratiseringen; at undertrykkelsen er tilbake; et tegn på at systemet fremdeles er like råttent og gjennomkorrupt som det alltid har vært.

dysfunksjonelle institutisjoner og systematisk undertrykkelse. Men under disse elitene finner man håp. For de største forbedringene for mannen i gaten i Mexico har kommet gjennom grasrotbevegelser organisert nedenfra. Under revolusjonen hadde Emiliano Zapata og Pancho Villa sine bondehærer. I 1 994 tok EZLN jorden tilbake fra godseierne. I 201 2 ble tusenvis av mennesker samlet i kollektiv motstand mot et korrupt system under hashtaggen #YoSoy1 32.

Og ”1 32” er bare toppen av isfjellet når det kommer til grasrotbevegelser. Los Panchos har kjøpt og okkupert jord for å bygge hele samfunn for mennesker som ellers ville hjemløse. Policia Communitario har kastet ut det korrupte politiet og justisvesenet i Guerrero. Brigadas Callejeras jobber for sexarbeideres rettigheter, helse og velvære. Subverciones. Promedios. Abejas. Listen fortsetter. Det samme gjør kampen. Nåtiden tilhører kanskje finanselitene og korrupte politikere, men fremtiden tilhører folket. Det må vi Under overflaten av de storslåtte tro på, det må vi utrettelig jobbe for. En godset som Mexico er, er det råttent bedre verden er mulig, og det er våre rammeverk av korrupte politikere, alles ansvar. av Stian Totland stian.totland@gmail.com

Politiske fanger De politiske fangene i Chiapas fortsetter å kjempe for frihet.

Tredje søndag i advent besøkte jeg og tre andre brigadister fengselet Cereso 5, utenfor San Cristobal. Vi visste verken hva eller hvem vi gikk til, men håpet vi skulle få møte noen av de politiske fangene som sitter bak lås og slå i dette fengselet. De skal angivelig sone uendelige straffer for ugjerninger de ikke har begått. Da vi spente og usikre kom inn til fangene, blei vi straks møtt med åpne armer, hjertlige smil og en omgang sjakk. De politiske fangene viste oss rundt og fortalte åpenhjertig om sine historier, om kampen for frihet og om livet i fengselet.

"Vi erikke alle her.. fangene mangler". Foto: Solidaridad Chiapas

Tzotzil-mannen Rosario Díaz Méndez var en av fangene som delte sin historie med oss. Han blei arrestert i 2005 og seinere tiltalt for kidnapping og mord. Rosario er dømt til 45 års fengsel. Han hevdet sin uskyld, men mottok ingen rettshjelp. Rettsaken hans foregikk på et språk han ikke forsto, uten tolk. Av Åsa Paaske Gulbrandsen aasapaaske@gmail.com

Rosario skrev et brev til oss, som en hilsen til sine norske kamerater:

Mitt namn er Rosario Díaz Méndez, og eg er med i organisasjonen La Voz de l Amate (Stemma til Amate). Med dette brevet ønskjer eg å seie at eg vert utruleg glad over å få besøk av og bli kjend med nye compañer@s frå Noreg. I min posisjon som politisk fange seier eg til dykk at min kamp ikkje er over. Biskop Samuel Ruíz Garcia har vist oss vegen me må følje. For oss er han ikkje død, han lev, og i våre hjarter har han ein heilt spesiell plass. Compañer@s frå Noreg måtte de finne mykje glede og styrkje til å fortsette kampen. Takk for at de framleis har kjempar vidare. Eg har no sitte fengsla i åtte år for ei forbryting eg ikkje har begått. Difor seier eg at me må fortsette kampen med endå meir styrke.

Illustrasjoner av Susanne Kulasingam susannek2802@gmail.com

Takk

Tusen takk. For alt. Og ingenting.

Som noen siste ord i det siste reisebrevet fra Mexico, ønsker brigaden å takke for seg. For alt vi har opplevd og lært. Og for at ingenting alvorlig har hendt oss. Vi vil takke zapatistene og biene for å ha tatt godt imot oss. Takke samarbeidsorganiasjonene våre for givende og interessante møter. Takke koordinatorene våre for å ha trukket i tråder, tørket våre tårer og lagt til rette for vårt arbeid. Takken vi retter koordinatorene er så usannsynlig stor at vi vanskelig kan få plass til den her. Vi vil også takke LAG for muligheten til å dra på brigade. Takke det meksikanske kjøkkenet for å ikke ha gitt oss alt for mye problemer med magen. Takke våre medbrigadister for at oppholdet har gått over all forventning. Og selvsagt takke foreldre, venner og kjære der hjemme. Til slutt vil vi takke alle aktivister, tidligere og fremtidige, for stadig å jobbe for en bedre verden. En verden hvor forskjeller blir respektert. Hvor folket styrer politikken, og politikken styrer økonomien. For dette er det året da et barn lærte oss å bli voksen, en døende mann viste oss livet og fattige mennesker ga oss et nytt syn på rikdom. Det har hvert et opphold med oppturer, nedturer, gåturer og kjøreturer. Et opphold som har satt permanente spor i våre sinn. Vi har blitt rikere på kunnskap, visdom og erfaringer. Og fått venner for livet. Forhåpentligvis markerer slutten på oppholdet også starten på et livslangt engasjement for en bedre verden. Takk. Høstbrigaden 201 2

Våre fantastiske koordinatorer Susanne Normann og Ingrid Fadnes. Foto: Christina Campo

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredenborgveien 6 01 77 Norge