Page 1

Rik mann har alltid vann

2. Reisebrev Brasilbrigaden Høst 2014

1


Vann eller forsvinn Daniel Vernegg, Astrid Fadnes og Tori Elisabeth Eide, redaktører

Innhold:

Til tross for forskjeller mellom de ulike bosetningene var det én utfordring som gikk igjen i samtlige: tørke og mangel på vann. Delstaten Ceará har de siste tre årene vært inne i en alvorlig tørkeperiode med nesten total mangel på regn. Tørken har ført med seg massive problemer for småbønder som blir hindret fra å drifte jorda og fø dyra. Vannmangelen er likevel ikke et problem som påvirker alle: den eksportorienterte agrobusinessen går for full maskin. Både privat kapital og myndigheter investerer store ressurser i vanningsanlegg for sektoren, og i staten Cearás reklamekampanjer ovenfor potensielle investorer skrytes det av rikelige vannressurser. Problemet bunner altså ikke i mangel på vann, men at vannet kun er tilgjengelig for den rike mann. Et prosjekt som ikke kommer til å lide under vannmangelen, er gruveprosjektet Itataia i Santa Quitéria. Prosjektet vil gjennom vannkrevende dagbrudd ta ut fosfor og uran, en risikofylt drift som kan føre til alvorlige problemer for bosetningene vi har besøkt og presse de ut av sine egne hjem. Prosjektet er et offentlig-privat samarbeid hvor den norske stat gjennom selskapet Yara, er sterkt representert på den private siden. I tillegg til vannproblematikk og gruvedrift, kan du i dette reisebrevet blant annet også lese om livet i okkupasjonsleir, kampen for folkelig jordreform, kvinnenes stilling i bondehusstanden og kuas rolle på landsbygda. Vi håper reisebrevet gir et interessant innblikk i hva vi har gjort den siste tiden og at det stimulerer til ettertanke rundt temaene som tas opp. Innen den tid er vi allerede på vei lengre nordover, til delstaten Maranhão, for å følge gruvvemineralenes togskinner gjennom delstaten, bryne oss på en enda en portugisisk innlandsdialekt og bli kjent med nye folk og kamper i Brasil! God lesning!

2

GRUVEDRIFT

Siden sist har vi beveget oss fra det urbane São Paulo og nordover til det rurale Ceará, og fra teoritung klasseromsundervisning til praktisk bondeliv. Etter en uke med intensivt politisk program i kystbyen Fortaleza, ble vi sendt inn i landet til ulike bosetninger og i okkupasjonsleir i kommunen Santa Quitéria. Der har vi melka kyr, kost med hunder, drukket mange kopper sukkerrik kaffe og småpludret på portugisisk.

Redaksjonen:

Leder Innhold Brigadistene siden sist Det røde Ceará Santa Quitéria Kampen i det lovede land Å vite, å leve, å kjempe Jordreform, NÅ Matens realitet Ceará i bilder Kvinner i arbeid Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg Valgets kval

2 3 4 6 8 9 12 14 16 18 20

På graving etter profitt Den sovende dragen Kreftframkallende hersketeknikk De som er i veien

26 28

Vildes hobbyhjørne

34

E ai! Ordforklaringer Oppskrift: Vitamina Landsbyfashion

22 24

30 32

34 34 35

Tori Elisabeth Eide (red.) Daniel Vernegg (red.) Astrid Fadnes (red.) Maria Refsland Tora Kristiane Madsen Finne Ingeborg Aasness Fjeldstad Ingrid Andrea Holland Brage Lie Jor Vilde Haugsnes Karl Ruben Gaasø Anton Sundstrom

Kontaktinformasjon brigaden: ingrid_holland@hotmail.com Følg solidaritetsbrigaden på: facebook og instagram www.latin-amerikagruppene.no www.lagbloggen.no Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innholde, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det. Alle foto er tatt av brigaden dersom ikke annet er oppgitt.

3


Siden sist... Brigaden har kommet seg ut av storbyen São Paulo og ut på landsbygda i Nord-Brasil. Motorsykler, masse mango, arbeidsblemmer, varme dager i hengekøya og forunderlige spørsmål om det rare landet Norge har satt preg på den nye hverdagen i det tørre innlandet. Maria, Astrid og Karlinhos i Queimadas Med sine 17 familier, rakk vi akkurat å «runde» bosetningen Queimadas med lunsjavtaler og utallige kopper søt kaffe og kake. Gudstjenestene på verandaen til den lokale presten med påfølgende skravling, har vært et sentralt møtested - snart kan vi både salmer og Fadervår på portugisisk! Mangoslang til de fire mangotrærne, fotballkamper i den tørrlagte elva med ungene og spaserturer til «storbyen» Morrinhos med sine 50 hus 1 kilometer unna («Skal dere GÅ dit?» Her kjører alle motorsykkel. Alltid.) har ellers fylt de langsomme landsbydagene. Den siste tida har vi lekt lokale journalister, vært på gruvetur og gravd i den nærliggende uraniumsgruven Itataias mørke hulrom. Ingrid og Daniel i Trapiá Livet i Trapiá minner om en reise tilbake i tid. Overraskende mye minner om våre egne besteforeldres oppvekst på bygda i Norge. Kumelking, ysting over åpen ild og slakting på trappa. Selvberging i aller høyeste grad. Men landsbylivet er mer enn bare gårdsarbeid; auksjon av grilla kylling, bingo til inntekt for straffedømte, barnepass og begravelse er bare begynnelsen. Daniel har funnet sitt skjulte talent som hundehvisker, Ingrid har blitt profesjonell parfymedørselger. En geit som tror den er en hund har forelsket seg i oss, og vi har forelsket oss i Trapiá. Vi har spist utallige mangoer, sittet utallige timer bakpå motos, og ikke minst; svart på utallige spørsmål om hva som finnes lá – der, altså i Norge. 4

Vilde og Tori i Esperança Vi har vært i bosetningen Esperança, eller også kjent som Emasa. Her har dagene gått til besøk i ulike hus hver dag, hvor vi har fått deltatt i deres dagligdagse gjøremål. Selv om mange av dagene har vært ganske rolige har vi fått vært med på litt småjobbing, som vanning av planter, mating av dyr og en god del oppvask. Det har også blitt litt forskjellige utflukter her og der, hvor vi blant annet har fått melket kyr, vært med på birøkting og kuttet caipim, som senere blir brukt som dyrefôr. Vi har også hatt flere workshops på bosetningens skole hvor vi lærte dem å lage macraméarmbånd.

Brage og Ingeborg i Jardim

Vi har tilbrakt den siste tiden i okkupasjonsleiren Jardim, og tatt del i hverdagen til mennesker som gjennom okkupasjon ønsker å få eiendomsrett til jord. Som okkupanter har vi blant annet blitt med på leirens kollektive arbeid, nemlig å høste palmeblader og lasse dem på esler. Bladene skal brukes til å lage datamaskiner og pillekapsler - ikke skjønner vi at det går an! Ellers har vi brukt tiden på å kjøre motorsykkel, ri på hest og nyte kaffe, sukker og late dager. Arbeidet i skogen og oppheta (i dobbel betydning) fotballkamper har gjort at vi har pådratt oss en rekke vannblemmer og skrubbsår, til brasilianernes store forferdelse.

Tora og Anton i Picos de Cima

Det tok ikke lang tid før brigadeparet var vel integrert i MST-bosetningen. Med visitter i nye hus hver dag, fikk vi bli kjent med beboerne, samt historiene og kampene til hver og en av dem. Da vi for mange var de første «gringoene» de hadde sett, var første delen av oppholdet preget av mye forundring og spørsmål. Dagene var aldri de samme, og alle sjanser til å oppleve nye ting ble tatt imot med glede. Harpunfiske, spise beltedyr, kjøre motorsykkel og bading i den vakre elven fylte de varme dagene. Vi avsluttet vårt opphold med en kulturkveld som takk for den varmen vi var blitt tatt i mot med. 5


Det røde Ceará Bussen triller innover i landet. På utsida av vinduet er det tre ting som dominerer: sol, sand og inntørka trær. Brage Lie Jor

Vi beveger oss sør-vestover fra Cearás delstatshovedstad Fortaleza. Målet er kommunen Santa Quitéria, der vi skal tilbringe nesten hele oktober. Nok en gang blir vi slått av Brasils enorme dimensjoner. Med sine 1,7 % av Brasils territorium, har delstaten Ceará allikevel nesten dobbelt så mange innbyggere som Norge. Med sine 8,8 millioner innbyggere er det den nest mest befolkede delstaten i hele Brasil. Historisk sett har Ceará vært et område med mye motstand. Folk i Ceará hevder hardnakket at det var de som kjempet hardest mot den portugisiske koloniseringen på 1500-tallet. Dette er en tradisjon cearenserne har tatt med seg videre til i dag. I MSTsammenheng er delstaten kjent for å ha både de mest radikale og de mest religiøse aktivistene. Dette høres ut som en motsetning, men tvert om, i 6

Ceará er det i stor grad kirken som har gjort folket radikalt. En bølge med radikale prester arbeidet lenge i området, og de har preket om at folket må frigjøre seg selv fra undertrykkelse. Denne «frigjøringsteologien» står fremdeles sterkt den dag i dag. Idag er Ceará inne i en av historiens verste tørkeperioder. Med tilnærmet tre regnfrie vintre på rad, er delstaten nå inne i sitt gjerde år med tørke. Det gjør hverdagen for Cearás småbønder enda vanskeligere enn vanlig. Dårlige vintre betyr dårlige avlinger og dårlige avlinger betyr lite mat. Flere og flere blir avhengige av støtte fra regjeringa for å kunne overleve. Her jeg befinner meg nå, i okkupasjonsleiren Jardim/Terra Prometida, er folk avhengige av carropipas, tankbiler med drikkevann som kommer annenhver uke. Dammen som vanligvis brukes til vanning,

vaskevann, fisking og bading er nå nesten tørket ut. Vanligvis er det nok vann i dammen til å vare fra regntida slutter i juni til den begynner i januar. Det var det ikke i år, i fjor, eller året før der. Det sies at tørken har gjort cearenserne radikale. Det at det finnes så lite vann har gjort at de har lært seg å kjempe for det de har. Det har ikke vært mangel på angrep på folks vannkilder opp gjennom historien. Tidligere var vannet godseierens eiendom, og dersom godseieren bestemte seg for at han ikke ville dele vannet med arbeiderne på gården, så fikk de ikke vann. Et nyere eksempel er uraniumsgruveprosjektet Itataia. Gruvedrift krever enorme mengder vann, og dette gruveprosjektet skal få vannet sitt gjennom en rørledning fra vannkilden til den største byen i området. Denne vannkilden har allerede, før gruven har startet å hente vann, sunket til 35 % av den vannmengden som den

vanligvis har. Frykten for at gruveselskapet får eierrett til vannkilden er stor. Da må folket i området finne annet vann de kan drikke. Et annet angrep på folks drikkevannskilder er delstatens enorme rose-plantasjer. Store multinasjonale selskaper kjøper opp vannkildene til folk for å kunne dyrke høykvalitetsroser til det europeiske markedet. Vann som ellers ville vært brukt til drikkevann, til å vaske opp eller til å produsere mat til familiene i området, privatiseres og brukes til å vanne blomster. Det er med andre ord ikke så rart at kampviljen står sterkt i Ceará. De siste årene har derimot kampen endret seg fra å være en kamp mot jordeiere og enkeltpersoner, til også å være en kamp mot store, multinasjonale selskaper. Det betyr at MST og folk i Ceará har måttet endre sine taktikker og strategier. Når fienden er internasjonal, må også kampen tas internasjonalt.

Carro pipas: Store deler av Santa Quitéria-regionen blir forsynt med drikkevann fra i disse bilene, i mangelen på regnvann. Vanntanken i Jardim fylles opp til neste gang.

7


Santa Quitéria MST-okkupasjonsleiren Jardim ser nå ut til å på tredje okkupasjonsforsøk kunne få omfordelt jorda i løpet av 2014. I dag huser den 14 familier og med en tomt på 3000 hektar, er det plass til 30 til.

I det tørre innlandet i kommunen Santa Quitéria har vi vært fordelt i fem ulike landsbyer med ulike boformer og utfordringer. I 1997 vant MST kampen for jorda på Emasa/Esperanca. I dag bosetter den 70 familier, har egen skole, kirke og ungdomshus.

Etter fem års MST-okkupasjon, ble jorda i Picos de Cima 2005 endelig ekspropriert og omfordelt. I dag har MST-bosetningen 35 familier. De har fortsatt vann i elva tross tørken og driver kollektive dyrkningsprosjekter.

Santa Quitéria er den største byen i kommunen ved samme navn. Her ligger også vannkilden som carro pipas henter drikkevann fra, som i dag fraktes rundt til de tørkerammede lokalsamfunnene.

Kampen for det lovede land “Bare kamp forandrer livet”. Under dette slagordet gikk undertrykte arbeidere i 2013 til opprør mot sin egen arbeidsgiver og okkuperte den enorme eiendommen hans, storbruket Jardim. Ingeborg Fjeldstad

I en måned har vi fått bo i okkupasjonsleiren Jardim, populært kalt Det lovede land. Slik har vi fått innblikk i en snart 30 år lang kamp mot det undertrykkende jordfordelingssystemet som kjennetegner Brasil: et system der arbeidere bor og jobber under uverdige arbeidsforhold på arbeidsgiverens enorme storbruk, kalt fazenda, mens arbeidsgiveren selv kontrollerer arbeidernes liv og tar all profitt. Med støtte fra De jordløses bevegelse, MST, okkuperte arbeiderne ved Jardim tilslutt området, i protest og i håp om en bedre framtid. Nå ser det endelig ut som at okku-

pasjonen vil føre til en omstrukturering av jordfordelingen, og at jorda som før tilhørte én mann, vil tilfalle 45 familier før utgangen av 2014. Uten folkelig jordreform, inget demokrati Siden kolonitiden har jorda i Brasil vært ekstremt skjevfordelt. Delstaten Ceará ble delt inn i svære storbruk eid av portugisiske adelsmenn, og det oppstod slik et ruralt oligarki som undertrykte landarbeidere i ekstrem skala. Slavedrift var utbredt, og oligarkene hadde politisk og militær kontroll over arbeiderne sine. Dette

tekst og illustrasjon: Astrid Fadnes

Trapiá består av 10 familier som har bodd på delstatlig, kjøpt jord siden 1998. I dag er de i en nedbetalingsprosess for jorda og får støtte i prosessen fra MST.

8

Queimadas ble bosetning i 1999, fundert på deltstatlig, kjøpt jord. De 17 familiene bor i agrovillas, husrekker langs den i dag tørrlagte elven. Kun 6 kilometer fra Itataiagruven, får støtte og bistand fra MST.

Itataiagruven Her har staten planer om gruvedrift og uran- og fosfatutvinning. Tunnelene fra prøvesprengningen og store deler av fjellet er i dag avstengt i påvente av endelig lisens.

I provisoriske brakker har okkupantene bodd på fazendaen Jardim i snart to år. Endelig ser det ut som okkupasjonen vil lykkes. Overtar de eiendomsretten, vil staten gi familiene lån til å bygge nye hus. 9


10

systemet har bestått fram til i dag, og de samme familiene sitter fortsatt med makta. I dag slår imidlertid Brasils grunnlov fast at jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon kan eksproprieres. Dette innebærer at uproduktiv jord, eller jord der arbeids- eller miljølovgivning ikke følges, kan kjøpes opp av staten og fordeles til andre. Men den brasilianske staten, der makta i stor grad ligger hos storgodseierne, ønsker ikke å ekspropriere. Som følge av dette har MST tatt loven i egne hender. I dag hjelper de tusenvis av rurale arbeidere å okkupere storgodseieres jord. Målet er å presse staten til å kjøpe ut eierne og fordele jorda på en mer rettferdig måte. Uten en slik folkelig jordreform mener MST at Brasil vil forbli udemokratisk og undertrykkende. Aksjonsformen deres er legitim, noe som er slått fast av Brasils høyesterett tre ganger. Okkupasjon av Jardim Fazendaen Jardim i Ceará er et typisk eksempel på hvordan jordfordelingen i Brasil påvirker levekårene til landets befolkning. Fram til i fjor eide storgodseier Béatriz en nesten 3000 hektar stor tomt der det bodde omkring 65 familier. Mot å få bo i Jardim ble mennene i familiene tvunget til å jobbe for Béatriz under slavelignende arbeidsforhold. Arbeidsdagene begynte ofte klokka 03.00 og varte til sen kveld. Arbeiderne fikk omtrent ingen lønn og fikk heller ikke ha egne husdyr. Noe mat fikk familiene tillatelse til å dyrke, men 1/4 av produksjonen måtte gis til storgodseieren. “Barndommen min var preget av sult og

mørke,” forteller 25 år gamle Flaviana, som vokste opp i Jardim og som i dag bor i okkupasjonsleiren. Egenproduksjonen ga for lite mat til å mette hele familien og ingen av de som bodde her, bortsett fra eieren selv, hadde elektrisitet. For familiene ble hverdagen etterhvert uutholdelig. Både i 1986 og i 2000 organiserer de seg, først med fagforeningen og deretter med MST, og okkuperer fazendaen. Etter grunnloven er det lovlig, men med en høyrevridd regjering og mektige storgodseiere, blir okkupasjonene undertrykt. Husene deres raseres, og familiene skremmes vekk én etter én, trakassert av et voldelig politi. Lidelsene okkupasjonene fører med seg blir for store, og begge bryter sammen etter omkring to år i kamp. I 2013 blusser kampen imidlertid opp igjen. Natt til 23 mars samler cirka 70 arbeidere og MST-aktivister seg, og mens Béatriz sover i huset sitt utenfor fazendaen, barrikaderer okkupantene alle storbrukets porter. Når storgodseieren kommer til fazendaen morgenen etter, slipper han ikke inn. Siden da har 14 familier bodd i okkupasjonsleiren. Og i dag, etter snart 30 år i kamp, ser det endelig ut som at arbeiderne vil lykkes i sin kamp for rettferdighet. Storgodseieren ønsker nemlig å selge jorda, og okkupasjonen blir ikke undertrykt slik som før. Det eneste som gjenstår nå er at jordfordelingsinstituttet INCRA følger opp og kjøper Béatriz sin tomt. Lovnaden fra staten er at okkupantene skal overta eiendomsretten i løpet av året. Da vil okkupasjonsleiren få status som bosetning, og området bli arbeidernes felles eie.

Veien videre Okkupantene uttrykker at livet allerede er blitt mye bedre enn før. “Vi har mat, vi har rent vann og vi har elektrisitet”, uttaler Valda da Costa, som i likhet med mannen sin Pedro da Costa har bodd i Jardim hele livet og deltatt i alle de tre okkupasjonene. I dag dyrkes jorda her kollektivt av 45 familier, og inntektene fra jordbruket går direkte til arbeiderne. Barna går på skole og de voksne tilbys alfabetiseringsprogram. “Dessuten er samholdet her sterkt og vi har det morsomt sammen,” uttaler en av okkupantene.

Revolusjonen i Det lovede land er forhåpentligvis snart vunnet og en omveltning av eieforholdene vil sannsynligvis snart finne sted. Men kampen er likevel ikke over. “Drømmen min om å få bo og jobbe på jorda der jeg er født, uavhengig av storgodseieren, er oppfylt, men min visjon går lenger. Dette er en nasjonal kamp. Vi må hjelpe andre som trenger det, for å bedre livet til flere fattige og småbønder. Sammen med MST fortsetter derfor kampen for rettferdighet”, konstaterer Pedro da Costa, okkupant og MST-aktivist.

Pedro da Costa har stått fremst i kampen under alle de tre okkupasjonene av Jardim. Nå er jorda snart deres. «Ingen i Jardim er gladere enn meg», smiler Pedro. Her velger han ut mais-frø til neste års avling. 11


Å vite, å leve, å kjempe «I dag skal vi lære nye bokstaver i alfabetet», roper Carlúcia Rodrigues Alexandre ut i klasserommet. Hun er lærer i bosetningen Picos de Cima, og en del av MSTs utdannings- og alfabetiseringsprogram for voksne (Educação de Jovens é Adultos, EJA). Tora Kristiane Madsen Finne

Klokken nærmer seg 19.00. Et tyvetalls mennesker sitter klar for dagens time. Både unge og gamle har møtt opp og bøker og blyanter ligger klare. Selv om det bare er fem måneder siden prosjektet startet opp i bosetningen, har utdanningsprogrammet eksistert i MST siden 1989. Det var da MST holdt sitt første stormøte om utdanning i hovedstaden Brasilia. Her kom man sammen for å utveksle erfaringer og diskutere videre strategi for utdanning i bosetningene. Historiene til de som sitter på skolebenken for å lære seg å lese og skrive i dag er mange. En av de mest gjennomgående er historien om moradorene. Dette var mennesker som før sin deltakelse i okkupasjonen for jord, jobbet under elendige forhold på de store fazendaene. Her fikk de hverken mulighet til å gå på skole eller utdanne seg på egenhånd. Mange mener dette var en strategi for å undertrykke arbeiderne og sørge for at arbeiderne forble hos fazendeiroen.

12

Saber, viver, lutar. «Saber, viver, lutar» - «vit, lev, kjemp». Dette er navnet på læreboken Carlúcia bruker i undervisningen sin, og hun viser den stolt frem. «Den handler om læren om

livet og historien om kampen. Bevisstheten om egen og andres historie og virkelighet er essensielt for å bygge kollektivismen innenfor bosetningene», forteller hun.

Flittig arbeid: Både unge og gamle samles ved skolebenken, fire dager i uken.

Carlúcia Rodrigues Alexandre er pedagog i bosetningen, Picos de Cima. Her med datteren Leticia (4).

MSTs pedagogiske modell bygger blant annet på pedagogikken til den brasilianske sosialisten og pedagogen Paulo Freire. På 60-tallet var han aktiv i en stor kampanje mot analfabetisme og ble internasjonalt kjent gjennom undervisningsmetoden «De undertryktes pedagogikk». Den la vekt på at: «de fattige ikke skulle fôre de fattige med de rikes verdenskunnskaper, men gi dem mulighet til å selv komme til bevissthet og erobre sin verden.»

Italieneren Antonio Gramscis forståelse av utdanning, som et potensielt verktøy for statsmakten for å skape konsensus omkring status quo, har også vært viktig for MST, og også for mange andre politiske bevegelser verden over. Ved å skape egne mothegemoniske, pedagogiske modeller ligger en mulighet for å skape et kritisk folk. Det legger til rette for å stille spørsmålstegn ved etablerte oppfatninger om hva som er normalt eller legitimt i et samfunn. Pedagogiske verktøy blir helt sentrale i en frigjøringskamp. I MST-undervisningen lærer man også viktige og nyttige ting som kan brukes i hverdagslivet på landsbygda. Læren om for eksempel hvordan man best gjødsler den jorden man skal dyrke på, hvordan man holder et etisk jordbruk og om økologisk jordbruk som opposisjon mot den sterke fremveksten av agrobusiness og monokultiver i Brasil.

En viktig del av dette er også forståelsen av konsekvensene som sprøytemidler og agrobusiness medfører. Med dette får man også innblikk i hvordan det kapitalistiske systemet fungerer og man lærer seg å være kritisk til tingenes tilstand. Frukten av kampen I begynnelsen ønsket ikke Carlúcia å jobbe som utdanner i bosetningen, da hun visste hvor stor jobb dette var. I dag forteller hun at hun er glad for at hun ombestemte seg. «Jeg har sett hvor mye det har bidratt til bosetningen, og også til kampen i sin helhet». På tross av bare fem måneder med skole, kan man allerede se resultater. «Vi har én i bosetningen som er 81 år gammel, som ikke kunne skrive sitt eget navn før han begynte her. Nå kan han både lese og skrive små tekster. Det er utrolig inspirerende!», avslutter Carlúcia. «Hver dag er en kamp for et bedre liv.» 13


Jordreform, NÅ! Jordfordelingen som ligger til grunn for Brasils agrobusiness er historisk basert på to store bølger med fordrivelser av den rurale befolkningen. For å oppheve skjevfordelingen krever Movimento Sem Terra (MST) en umiddelbar, folkelig jordreform. Daniel Vernegg

Med en GINI-koeffisient1 på 0.872 er fordelingen av jordbruksarealet i Brasil ekstremt skjev. Over 85% av jordbruksjorda i landet eies av et lite antall latifundos og agrobusinessselskaper som primært driver industrialisert eksportorientert stordrift, samtidig som landet har over sju millioner jordløse landarbeidere som er avhengige av å ta lønnet arbeid på andres bruk. Disse jobber ofte til svært lav lønn og under kummerlige arbeidsforhold. Som svar på den prekære situasjonen for landarbeidere har omlag 1,5 millioner organisert seg i MST, en sosialistisk organisasjon av landløse landarbeidere hvis primære politiske mål er redistribusjon av jord gjennom jordreform. I denne teksten vil jeg kort ta for meg hvordan den skjeve jordfordelingen i Brasil ble til, og hvordan implementering av MSTs folkelige jordreform kan endre forholdene for landets landarbeidere til det bedre. Fordrivelsen av den opprinnelige befolkningen Den skjeve jordfordelingen har røtter langt tilbake i brasiliansk historie, til 1

GINI-koeffisinenten er et statistisk mål som brukes til å beregne formue- og inntektsforskjeller. Verdien 0 tilsvarer at alle eier like mye, 1 tilsvarer en én eier alt.

14

tiden da landet var koloni under portugisisk herredømme. Kolonimakten delte under koloniseringen ut gigantiske jordområder som belønning til hærførere som utviste militære bragder i nedslaktingen av urfolk. Etter i stor grad å ha mislykkes i å tvinge den overlevende urbefolkningen til slavearbeid på plantasjer i de erobrede områdene, gikk latifundoene over til å basere seg på importerte slaver fra Afrika. Da slaveriet formelt ble opphevet i 1888, ble slavene i stor grad erstattet av nyankomne immigranter fra Europa. At lønnsarbeid nå var regelen og slaveri unntaket, gjorde ikke nødvendigvis så mye fra eller til for arbeidsforholdene. Selv om arbeiderne – i og med at de kunne selge arbeidet sitt til hvem som helst - formelt sett var fri, var de samtidig også fri fra eierskap til jord. Dette gjorde at latifundoenes makt til å diktere arbeidsforholdene på jordene - til tross for den formelle avskaffelsen av slaveriet - i stor grad bestod. Fordrivelsen av landarbeiderne Dette arbeidssystemet bestod godt over i andre halvdel av forrige århundre, og det skjedde ikke større endringer i jordbruket før det en kaller «den grønne revolusjon» tok

av i form av sentralisering og implementering av nye arbeidsbesparende teknologier som blant annet kunstgjødsel, plantegifter, genetisk manipulasjon av frø og bedre vanningsanlegg. Effektiviseringen av storbrukene forminsket behovet for arbeidskraft i rurale strøk og tvang millioner av mennesker til å migrere til byene, en prosess som blant annet har hatt de verdensberømte favelaene i og rundt flere brasilianske byer som resultat. Sammen med høy befolkningsvekst har de forverrede mulighetene på landsbygda vært delårsak til at den urbane andelen av Brasils befolkning økte fra 55% i 1955 til 83% i 2005. Folkelig jordreform! For å endre den skjeve jordfordelingen som er blitt til gjennom disse fordrivelsene, krever MST umiddelbar ekspropriasjon av latifundoene

og implementasjon av en folkelig jordreform. Med folkelig siktes det til at en ren redistribusjon av jord ikke er nok, og at en i tillegg trenger å bygge en alternativ jordbruksmodell til den eksportorienterte agrobusinessen. En slik modell bør i følge MST blant annet baseres på 1) at jordbruket må styres demokratisk av landarbeiderne selv gjennom kooperativer 2) sosialisering av naturressurser som vann, frø og urskog 3) etableringen av lokal, fornybar og kooperativ energiproduksjon som i størst mulig grad sikrer energisuverenitet. Med kontroll over jorda og ressursgrunnlaget vil den brasilianske landarbeideren kunne sende latifundoen og agrobusinessen til historiens søppelbøtte, og skape et jordbruk styrt demokratisk av landarbeiderne selv. Reforma Agraria, já!

Jordløse bønder med arbeidsverktøyene hevet. Foto: Sebastião Salgado. 15


Matens realitet

En berättelse om matsuveränitet och att dräpa ett djur. Anton Sundström

Klockan är 17.30, jag sitter på tricken på väg hem från jobbet, magen kurrar så där skönt och jag inser att det var ett tag sen den där lunchen slank ner. Således blir det ett besök på den lokala Rimi-butiken. Som vanligt går jag några varv inne i butiken, filosoferar vad det ska bli till middag. Som en son av samhället jag lever i inser jag att det är fredag och fredag är ju lika med ”tacomys”. Så i min röda handelskorg flyger in 500 gram nötfärs 45 kr., Santa Maria taco mix 13.90 kr, 4 tomater 10 kr, 1 lök 4 kr, 1 burk mais 5 kr , 1,5 l cola 22 kr. “Bip bip!” säger det när mina varor glider förbi. Kassörskan ger mig en trött blick som att jag inte var den enda.

Klockan är inte 17.30, det är närmare lunch än middag. Jag och Tora blir körda på varsin motorcykel genom Picos de Cima. Destinationen är João’s hus. Där vi ska spendera dagen. På förhand har João berättat att vi kommer slakta en get för att försyna oss, och dels till ära att hans fru kommer tillbaka från en lång studieresa. Dagen inleds med sedvanlig kaffedrickning och småprat. Efter ett tag går vi ut på bakgården. När jag kommer ut ser jag 20 meter fram en vit get som står fastsnörad runt ett träd. João ser på mig med ett dolt skratt i blicken och frågar mig ”vill du dräpa geten?”. Min första tanke är att jag vill inte stå här och se på, men jag svarar ändå ja.

Allt kött serveras inte i fina plast packet. Han ger mig yxan. Jag känner tyngden i mina händer. João visar mig vart jag ska träffa för att göra processen kort. Han ler inte längre och jag blir så tagen av allvaret att jag läger min hand på getens huvud och säger ”av jord är du kommen av jord skal du bli”. Det är som geten förstog mina ord och ger ifrån sig ett panikskrik: ”Eeeeeeiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii!”. Efter grepar jag yxan och slår; geten faller ihop och det är över. Efter att João nogrant tagit vara på allt som går att bruka, börjar vi laga mat tillsammans med Nene, João’s fru. Riset och bönerna kommer från bosättningens kollektiva jordbruk. Sallad, tomater och lök kommer från småbruket runt huset, och likaså frukten i den nypressade juicen vi dricker. Att jag dräpt en get var något som jag hade tänkt ta med mig till graven. Jag hade inte lust att berätta för någon, speciellt

inte mina kära brigadistvänner, då 6 av 11 är vegetarianer eller veganer. Men i den digitala tidsålder vi lever i kom det fram att min brigadistpartner Tora i smyg filmat hela processen. Men även efter att sanningen kommit fram blev jag varken lynchad eller isolerad. För att gå tillbaka till handlingen och varför jag svarade ja när jag egentligen inte ville är svaret enkelt men ändå inte helt. Jag ätit kött hela mitt liv men ändå varit borta ifrån realiteten av det jag ätit. Realiteten är att varje gång jag ätit en korv, kyckling eller kött, så har en slakt genomgåtts och hur denna processen sett ut har jag och många andra aldrig behövt konfrontera. Känner jag till realiteten av dom perfekta tomaterna som skiner helt utan skavanker där i Rimi-butiken, tja nej egentligen inte.

Mera salt skrek bonden! 16

17


Bosetningen ble skuffet da det ikke var “forro” Tora skulle spille denne kvelden.

Astrid og Maria tar hatten av for gressløken.

Queimadas

Karl savner sine bergenske fjell.

Kollektivtransport i Santa Quitéria!

Skal du slippe unna hunder og geiter, må du opp i tréet!

Ingeborg forbereder frø til neste års avling.

Jardim

Brage utfordrer kjønnsroller med klesvask!

Kollektivt arbeid: her bygges “mandala”.

Ingen nåde å få for geita som Anton slaktet.

Picos de Cima

Men noen har melketeknikken inne.

18

Ingeborg med intensiv reisebrevsskriving.

Tora ble godt kjent med både fisk og padder.

Pressing av sukkerrør for neste forsyning av Cashaca.

Melke ku er ikke like lett som en skulle tru!

Tori og Vilde på birøktertokt!

Trapiá

Daniel og eselkompisen forbereder festmåltid.

Emasa

Hattemaker Tori - fletter så det suser.

Ingeborg og eselet går godt i hop.

Astrid fant til slutt ut hvor kapitalistene hadde gjemt alt vannet i Ceará.

God stemning på den lokale skolen da Tora og Anton snakket om kjærlighet.

Reperasjon av brønnen i Trapiá.

“Kamp mot makta skal vi ta, samfunnet bygges nedenfra!”

19


Kvinner i arbeid

å jobbe på fabrikk, men der tjener man lite, og det koster både tid og penger å dra frem og tilbake.

Mens mennene er ute og jobber, blir kvinnene i MST-bosetningen Esperança igjen hjemme og tar seg av huset. Men er det egentlig bare husarbeid som gjelder for kvinnene i denne bosetningen?

Flere av kvinnene har derfor prøvd å finne annet og jobbe med i selve bosetningen. Noen har startet små utsalg fra husene sine, hvor de selger alt fra klær og tannkrem til is og brus. De handler inn varene i større byer eller bestiller dem direkte til huset, og selger dem derfra videre til folk i bosetningen. Det er også mange av kvinnene som fletter stråhatter. Hattene kjøpes opp av selgere og videreselges andre steder. Det finnes også et par kvinner som produserer ost. Dette produseres i løpet av uka, og sendes og selges til en liten butikk i slutten av uka.

Tori Elisabeth Eide

Husets kamp Her omtales arbeidet i hjemmet som “luta da casa”, eller “husets kamp” som man ville sagt på norsk. Dagene går med til å stelle hjemme med barn, dyr og ektemenn. Huset skal også vaskes nøye hver dag på grunn av alt støvet fra landeveiene som blåses inn i løpet av dagen, og dette gjøres gjerne både morgen og kveld. Etter å ha vært rundt i de ulike husene og vært vitne til dette arbeidet hver dag blir man nysgjerrig. Hva synes kvinnene egentlig om denne type hverdag? Svarene gjentok seg ofte. De synes det er et greit arbeid, men mange synes likevel at det blir for ensidig. Flere ønsker å jobbe mer ved siden av, og da helst utenfor huset. Det er også flere som er nødt til å jobbe, fordi mennene ikke tjener nok til å forsørge hele familien. Så da blir neste spørsmål, hva er egentlig kvinnenes alternativ? Kvinneyrker Når det gjelder arbeid for kvinnene i Esperança er det lite å velge mellom når man ikke har utdanning og bor i en bosetning et stykke unna selve byen. En mulighet de har er å jobbe som

20

hushjelp hos familier i de større byene. Dette arbeidet innebærer imidlertid at man må bli værende i familiene hele uka, og bare kan komme hjem i helgene. Dette er derfor et tilbud de fleste kvinnene ikke ønsker seg. Det finnes også en annen mulighet, nemlig

Stråhattlaging: Her flettes det stråhatt. En hatt er ca 3 timers arbeid, og den selges senere for 1 real (2,75 kr).

Cashewkooperativet Arbeidet som finnes for kvinner i Esperança er småjobber som det jobbes med i huset. Men noe av det kvinnene fortalte mest om var et cashewkooperativ som ble stengt for et par måneder siden. For litt over fem år siden samlet nemlig kvinnene i Esperança seg og gikk til bystyret for å be om å få en jobb i bosetningen. Etterhvert ble det åpnet et kooperativ, der kvinnene arbeidet med å rense og sortere

cashewnøtter. Arbeidet var godt likt - kvinnene kom seg ut av huset og tjente egne penger. På grunn av politiske årsaker og lav produksjon av cashewfrukt på grunn av tørken, ble kooperativet dessverre stengt etter fire år. Det er fortsatt usikkert om det vil kunne åpne igjen. For kvinnene i Esperança er et arbeidstilbud utenfor hjemmet svært viktig. Derfor gjenstår det nå bare å se hva som skjer, og krysse fingrene for at kooperativet deres gjenåpner.

Visste du at... Hver eneste cashewnøtt har hver sin frukt. På bildet ser du cashewfruktene med nøtten hengende på.

Cashewkooperativ: På de hvite bordene ble cashewnøttene renset og sortert. En cashewkooperativarbeider tjener 1.30 reals (3,60 kr) per kilo.

21


”Kua mi jeg takker deg, deilig melk du gir til meg” Kua er viktig for livsgrunnlaget i mange MST-bosetninger. Produksjonen her er en helt annen enn den vi kan se i den brasilianske eksportnæringen. Vilde Haugsnes

Etter en tid i bosetningene ser man at husdyrene har en svært viktig rolle, da særlig for de som jobber med jordbruk på heltid. For disse er melkekua spesielt betydningsfull, siden det er den som gir regelmessige inntekter og arbeid for mange av de rurale arbeiderne i bosetningene. Melkekua er ekstra viktig om sommeren når alt er tørt og nesten ingenting vokser og gror. De som selger melken sin til kooperativer får utbetaling ca hver 15. dag. Antallet kuer per familie varierer fra maks 30 helt ned til én enkelt ku, da bare for familiens eget konsum. Andre bruker melken til å produsere andre produkter som ost og små-is

som de selger til andre i bosetningen eller videre til små butikker i de nærliggende byene. Kyrne, sammen med andre husdyr som sauer og geiter, blir også solgt eller slaktet om familien har en litt større utgift hvor de har behov for ekstra penger. Fra familiejordbruk til industriell produksjon Det er ikke bare her på landsbygda at kua har en sentral økonomisk rolle, også i det industrialiserte jordbruket er de viktige. Brasil er i dag den største produsenten av storfekjøtt i verden. Det brasilianske selskapet Friboi er blant annet verdens største kjøttprodusent, med en markedsandel på 25%. Regjeringen har også de siste årene satset på store mekaniserte produksjoner, både gjennom subsidier og ved å tilrettelegge for agrobusiness gjennom lett tilgang til vann og billig energi. Dette vil si at staten oppfordrer til storskala kvegdrift. Eksempelvis slakter Friboi i gjennomsnitt 90 400 kyr per dag. Alle kuene her melkes for hånd, det er tyngre enn det ser ut til. 22

Når det gjelder den brasilianske melkeproduksjonen er den mest for internt bruk i Brasil. Familiejordbruket spiller en viktig rolle, da det er ansvarlig for ca. 50 % av denne produksjonen. I den mer industrialiserte melkeproduksjonen er mengden melk produsert per ku mye høyere. I mange tilfeller er dette forbundet med bruk av medikamenter, deriblant antibiotika. Dette kan videreføres til mennesker og skape antibiotika-resistens. En politikk og produksjon som gagner de få Lite av agrobusinessen gagner brasilianere flest. Det viser seg at nesten alt (70-80%) av mat servert ved brasilianske bord er produsert av familiejordbruk. Det er også på disse gårdene man ser flest arbeidsplasser, da særlig i forhold til areal. I Ceará finnes det 341 510 familiejordbruk mot 39 504 ikke-familiejordbruk. Hvis man ser på areal har familiejordbrukene 3 492 000 hektar, mens ikke-familiejordbruk har 4 429 866 hektar. Nesten alt som er produsert av agrobusiness i Brasil blir brukt til eksport. Det finnes derfor få fordeler for det brasilianske folket, det gir hverken mat eller arbeidsplasser. De arbeidsplassene som finnes er ofte forbundet med lave lønninger og

MELKEPRISER

Brasil Inntekt for bonden: ca. 2.90 kr Pris i butikk: ca. 7 kr Bonden tjener ca. 40 % Norge Inntekt for bonden: 4,50 kr. Pris i butikk: ca. 15 kr. Bonden tjener ca. 30%

dårlige arbeidsforhold. Kvegdriften krever også enorme areal for produksjon av fôr til dyrene. For at dyrene skal vokse fortere, fôres de med soya som stort sett er genmodifisert (GMO). I Norge brukes også soya fra Brasil til dyrefôr. Den sies å ikke være genmodifisert, men soyaen plantes side om side med GMO-soyaen. Arealer som kunne blitt gitt til familier med behov for produktiv jord for å leve av, blir isteden brukt til monokulturer med soya. På grunn av bruk av sterke sprøytemidler, ødelegges jorden etter få år med produksjon. Storproduksjonen metter få mager i Brasil. De eneste som tjener på det, er de store jordeierne og eksportørene selv.

I Brasil finnes ca. én ku per person. Dette tilsvarer over 200 millioner kyr! 23


Resultatet etter første runde i Masapé viser overlegen seier til Dilma. De 4 stemmene til Aécio Neves sies å være kjøpt og betalt.

Valgets kval Det er duket for andre runde i presidentvalget i Brasil. Dilma eller Aécio? Meningsmålingene viser et splittet Brasil. Hva vil utfallet av valget ha å si for bøndene på landsbygda i Ceará? Ingrid Andrea Holland

Overraskende vending Den 5. oktober fant første runde i presidentvalget sted. Sittende president Dilma Rousseff fra Arbeidernes parti (PT) vant første valgrunde med 42% stemmer. Aécio Neves fra det høyrevridde og konservative partiet PSDB suste overraskende opp på andreplass med 34% av stemmene, etter en rekordrask økning uka i forveien. Dersom vinneren i første valgrunde har under 50% stemmer går valget automatisk videre til runde nummer to. Den 26. oktober vil 142 millioner brasilianere igjen gå til valgurnene. Andre runde blir en gjentakelse av oppgjøret PT – PSDB, som har dominert Brasils rikspolitikk de siste 20 årene. I følge offisielle meningsmålinger ligger kandidatene svært likt. Frykter kutt Valgkampinnspurten er intens. Selv i den lille landsbyen Massapé dos Paes, like ved bosetningen Trapiá er det hengt opp klistremerker og flagg uten for samtlige dører. Ved første møte

24

kan landsbyen virke som et sted staten har glemt. Offentlige institusjoner og tjenester glimrer med sitt fravær. Tilgang til helsetjenester eller politi krever en to timers kjøretur på moto (motorsykkel), langs humpete grusveier. Et fåtall har førerkort. “Det trengs ikke her, de fleste lærer å kjøre i 10årsalderen”, forteller Rosangela Marinho, innbygger i bosetningen Trapiá som ligger i utkanten av Massapé dos Paes. Rosangela Marinho forteller at det er takket være PTs sosiale programmer at livet på landsbygda i Ceará er levelig. Tidligere var folk flest gjeldslaver ved delstatens utallige fazendas - storgårder. Disse levde under umenneskelige forhold, fazendaen var deres eneste kilde til mat og husly og tidvis var ikke lønna for et dagsarbeid stort mer enn en skvett parafin til lampene. «Lidelsen og nøden var stor, særlig i tørkeperiodene. Da var det ikke uvanlig at folk sultet i hjel», forteller hun videre. Siden PT kom til makten i 2003 har forholdene på landsbygda

forbedret seg drastisk. Med innføring av forskjellige sosiale programmer har folket fått muligheten til å leve selvforsynt. Bolsa Família gir familier økonomi til basisvarer og i bosetningen Trapiá har innbyggerne fått støtte av PRONAF, et program som gir småbønder lån med gode rentebetingelser for oppkjøp av husdyr. Dette har igjen ført til en stabil lokaløkonomi. Rosangela Marinho understreker at disse programmene er vesentlige i deres hverdag, og at det derfor er opplagt at hun - som de fleste andre i området - velger å støtte Dilma Rousseff og PT i presidentvalget. I den lille landsbyen, hvor informasjon om kandidatene er basert på personlig erfaring eller serveres gjennom propagandafilmklipp på privateide TVkanaler, er frykten for seier til Aécio Neves og dermed eventuelle kutt i den sosiale støtten stor. Vann eller forsvinn I utkanten av Massapé dos Paes sitter Simona Ávila på en gyngestol utenfor huset hun vokste opp i. Over henne flagrer en rød vimpel med bilde av en smilende Dilma Rousseff i den knusktørre vinden. Ceará er inne i fjerde år med tørke. Sisternene i landsbyen er tomme og vannmangelen gjør selv de enkleste gjøremål problematiske; alt fra å skylle ned i toalettet til å koke middagsrisen. Mangelen på regn har gjort store deler av det cearenske innlandet avhengig av å få tilkjørt drikkevann i såkalte carro-pipas – store tankbiler. Mange millioner liter vann fraktes daglig langs elendige grusstier. Simona forteller at dersom Aécio vinner vil landet gjennomgå en privatiseringsfest uten like. Hennes største frykt er at innbyggerne må begynne å betale for den hittil kostnadsfrie

distribueringen av vann til landsbygda. «Da vil vi ikke ha råd til å bo her», forteller hun. Denne distribueringen er en delstatlig ordning og vil neppe påvirkes av presidentvalget, men Simonas frykt viser hvor sterkt politiske tiltak assosieres med enkeltpersoner. Hun titter opp på flagget og forteller videre; «Ingen av kandidatene representerer våre interesser, vi har aldri blitt sett, likevel stemmer vi på Dilma for å opprettholde de godene vi har». Støtte med bismak Tendensen er at innbyggerne på landsbygda i Ceará stemmer på Dilma, men det finnes selvsagt unntak. I andre runde har Aécio kjørt hard propaganda for å vinne stemmer i de rurale områdene, for eksempel ved løfter om å videreføre PTs sosiale programmer. Det har skapt en usikkerhet, flere familier har uttalt at de har latt seg overbevise av Aécios selvsikre diskurs. Allikevel støtter majoriteten fortsatt Dilma og PT. Det er det tryggeste. Men stemmen til Dilma Rousseff avlegges vel vitende om at framtiden uansett vil være preget av usikkerhet og motstandskamp. En stemme til eks-gruve- og energiminister Dilma Rousseff betyr også et støttende signal til utbyggelsen av uraniumsgruva Itataia som ligger 30 kilometer fra Massapé dos Paes. Utbyggelsen vil ha fatale konsekvenser for store deler av delstaten. «Det er som å velge mellom pest og kolera», avslutter Simona Áviles. Les oppdateringer fra valget 26. oktober på LAG-bloggen! 25


URAN

GRUVEDRIFT

Radioaktivt grunnstoff. Det finnes ikke i ren form, kun 7 kg av 1 tonn av det som hentes ut kan brukes til nuklearenergi. Uran i Brasil kan kun utvinnes av staten. Primærbruk: brensel i kjernekraftverk, atomvåpen Hovedavfall: uranium -238 (U238) som forblir i miljøet i lang tid med store farer for radioaktivitet

FOSFOR Grunnstoff som finnes i form av mineraler, høyt etterspurt internasjonalt primærbruk: agrobusiness (kunstgjødsel, matforsterkere etc.)

OPEN PIT MINING

På graving etter profitt Årets høstbrigade vektlegger gruvedrift i Brasil som en del av det politiske programmet og arbeidet. Allerede på første uteopphold ble vi kjent med landets nye uraniumsplaner og fjellet der vår egen Yara skal utvinne fosfat: Itataiagruven. Karl Ruben Gaasø, Astrid Fadnes, Maria Refsland

I det tørre innlandet i kommunen Santa Quitéria i delstaten Ceará, fant Brasil uran allerede på 60-tallet. Prøvesprengingene fra 1976-1986, kartla Itataiagruven som Brasils største og verdens 5. største uranforekomst. Det statlige, brasilianske selskapet INB, Industriale Nucleares Do Brasil, og det private selskapet Galvani er ansvarlig for gruvedriften som også involverer fosfatutvinng. Galvani er et opprinnelig et brasiliansk, selvstendig, privateid gjødselselskap, kontrollert av den brasilianske gründeren Rodolfo Galvani Jr. Selskapet er involvert i drift av fosfatgruver, samt produksjon og distribusjon av fosfatgjødsel (SSP) i Brasil.

26

Gjødselsselskapet Yara International ASA inngikk i august 2014 en avtale om kjøp av 60 prosent av av aksjene i Galvani. Kjøpsavtalen hadde en verdi av 318 millioner dollar. Dette tilsvarer i underkant av to milliarder kroner. Galvani er selskapet som skal stå for fosforutvinning i Itataia-gruven. Dette betyr at norske penger er investert i Itataia-gruven som truer landsbybefolkningen i området. I påvente av endelig miljølisens, planlegges gruven åpnet i 2017 og har en beregnet årsinntekt på 525 000 dollar i året. På bildet: Bosetningen Queimadas ligger kun 5 kilometer fra Itataiafjellet, som er det nærmeste, skogkledde fjellet på bildet.

Open pit mining, betyr av selve utvinningen av mineralene skjer i en eksponert gruve, under åpen himmel. Massen fraktes deretter til raffineringsanlegget, med stor fare for radioaktiv forurensning gjennom støv. Itataiagruven er planlagt som open pit.

RADIOAKTIVITET YELLOW CAKE Konsentrasjon på ca. 95% uraniumsoksid. Dette skjer gjennom en raffinering der massen fra gruven mekanisk pulviseres, tilsettes vann og svovelsyre.

Fenomen der atomkjerner omdannes og sender ut ioniserende stråling. Denne strålingen øker risikoen for kreft for dyr og mennesker.

RADON Radon er en gass som produseres av den naturlige nedbrytningen av uran. Det er flere studier som påviser en sterk sammenheng mellom radon og lungekreft.

Lagoa Real: Brasils eneste operative uraniumsgruve Siden 2000 har INB utvunnet uranium i Lagoa Real, Caetité i delstaten Bahia. Gruven produserer 400 tonn yellowcake hvert år som fraktes landeveien til havnen i Salvador, 647 km. Derfra fraktes det videre til Canada og Europa for å foredles. Etter denne transitten, fraktes det tilbake til Brasil. Store konflikter har oppstått mellom selskapet og lokalbefolkningen, knyttet til daglige skjelvinger, tap og devaluering av jord, vannmangel, forurensning og høye krefttall, sannsynligvis som følge radioaktive utslipp fra anlegget. Andre kritikkpunkter har vært dårlige arbeidsforhold med lav sikkerhet, korte kontrakter og få arbeiderrettigheter. Likevel fortsetter gruvedriften for fullt. 27


Den sovende dragen GRUVEDRIFT

Midt inne i o sertão, ørkenlandskapet i Nord-Brasil, ruver det et fjell fullt av mineraler – og verdier. Bøndene som bor et steinkast unna Itataiagruven, har ingen tro på at disse verdiene vil tilfalle dem. Astrid Fadnes

Vi tar turen vi har tatt så mange ganger før, innom rekken på 17 hus som utgjør bosetningen Queimadas, denne gangen utstyrt med kamera og skriveblokk. Det er lett å få folk i prat. Først en liten kopp obligatorisk, søt kaffe, “hva synes dere egentlig om Itataia-gruven?”, og de setter i gang. Den svale uteplassen foran huset til Zilma Mazedo Viana fylles straks med flere plaststoler. Det vi så for oss som et rolig intervju med to av nabodamene, blir fort en stor nabosamling med innspill fra alle kanter. Bred motstand “Jeg kan ikke forestille meg å bo her dersom gruven åpnes”, åpner Zilma etter å ha båret de tomme kaffekoppene inn på kjøkkenet. Hun har bodd i Queimadas siden bosetningen ble opprettet i 1999 og bor her med både mann, barn og tre barnebarn. Zilma forteller at broren hennes jobbet i

Evaristo og Zilma (t.h.) deler alvorstynget, men engasjert sine meninger om gruvedriften mens flere stimler til. 28

gruven under prøvesprengningene og at flere av arbeiderne ble syke. Nå er det ikke lenger flere i bosetningen som vil jobbe for eller støtte gruvedriften. “Vi er redde for forurensningen og sykdommen den fører med seg”, fortsetter hun. Frykten for forurensning gjennom både luft og vann er stor. Elva som vanligvis er drikkevannskilden i bosetningen, men som nå er tørrlagt på fjerde året på grunn av tørken i regionen, har sin kilde ved gruven. Zilma får samtykkende nikk før hun fortsetter; “vi vet at sykdommene eksisterer. Og også de sosiale problemene som prostitusjon og narkotika som fremmedarbeiderne bringer med seg”. Vi spør hvilken informasjon de har fått fra de som vil utvinne. “Selskapene snakker bare om de gode tingene, sier at ingenting kan gå galt”. Evaristo Bizerra Mateus, geitebonde, prest i bosetningen og stort sett et eneste smil under stråhatten, har funnet seg en krakk og slått seg ned i den lille forsamlingen. Han får en alvorlig mine når vi spør. “De er bare opptatt av profitten, ikke profittens bakside”. Erfaringer fra Bahia Frykten og motstanden mot gruvedriften i Queimadas, har altså ikke sitt utspring i informasjon fra selskapene. Articulação Antinuclear do Ceará (AACE), en sammenslutning av ulike grupper og organisasjoner som også

MST er en del av, jobber for å balansere debatten om uranutvinning og for å spre informasjon til de berørte av Itataiagruven. I Caetité i delstaten Bahía lengre sør, har staten Brasil utvinnet uran siden 2000. Dette er i dag Brasils eneste operative uraniumsgruve. Gjennom en utveksling organisert av AACE, har representanter fra Caetité delt sine erfaringer med lokalsamfunnene i Santa Quitéria. Befolkningen rundt gruven i Caetité har allerede opplevd hvordan gruveselskapene sine glansbilder har slått sprekker. Drikkevannskilder har blitt stengt som følge uraniumsutvinningen, sykdommer som lunge- og nyrekreft er utbredt og bøndene får ikke solgt jordbruksproduktene sine på grunn av giftig avfall og forurensede åkre. Risikoen ved ulykker både ved gruven og i transportetappen er høy, som i 2009 da det oppstod en lekkasje ved anlegget på 30 000 liter uraniumsvæske. Selskapene har ikke informert befolkningen i Santa Quitéria om risikoene ved gruvedriften eller tilbudt innbyggerne noen form for kompensasjon. Stemningen på uteplassen til Zilma som vanligvis er lett og triviell, har tatt en alvorlig vending. “De har ikke tilbudt oss noe, ingenting om vi blir, ingenting om vi drar”, sier Zilma og rister på hodet før Evaristo fører ordet videre. Han peker på alle dyrene, stort sett geiter og kyr, som vandrer på de tørre beitene rundt husene. Som småbønder som driver med jordbruk og dyrehold, er frykten for forurensning desto større. “De dyrene dere ser rundt oss nå, ingen vil komme til å kjøpe dem dersom de åpner gruven. Hva skal vi da leve av?”

Dragen i fjellet Vi fortsetter runden med skriveblokka vår til nabo Antonio Gomes de Misquita som sitter i skyggen av det utspringende hustaket sitt. Geitebonden vi opplevde som en av få lavmælte i bosetningen, innleder nå engasjert før vi engang har rukket å stille noen spørsmål. “Jeg kaller den bare for den sovende dragen”, sier han. Ryktet har nådd han om at vi er ute for å høre om folks mening om gruven. Fra uteplassen til Antonio er det panoramautsikt til gruvefjellet, der det reiser seg like bak geitebeitet. “Uran er som dragen. Lar du den ligge i ro, gjør den ingenting. Men vekker du den, blir den illsint”. Motstanden i Queimadas er stor og vokser etter hvert som beboerne får mer informasjon. Staten Brasil derimot, har en voksende motivasjon for å bygge flere og større uraniumsgruver - og ingen frykt for å vekke dragen.

“Gruvedriften har to sider og den lukurative er ikke for oss”. Antonio Gomes Misquita er i likhet med alle andre i Queimadas motstander av Itataiagruven. 29


GRUVEDRIFT

Kreftfremkallende hersketeknikk

Uran spiller en viktig rolle den pressede strømsituasjonen i verdens 5. største økonomi. Som militær ressurs kan den også bety Brasils overgang til å bli en stormakt. Karl Ruben Gaasø

Året er 1968 og det blir avdekket uraniumsforekomster i Itataiafjellet, 62 km utenfor Santa Quitéria i delstaten Ceará. Med arbeidet til midlertidig ansatte, lokale arbeidere i årene fra 1976 - 1986, blir uraniumsåren kartlagt. Det viser seg å være Brasils største. Med sine 142 500 tonn uran er den per i dag også verdens 5. største. For den brasilianske staten - som satser på full autonomi når det gjelder atomkraft - er uranet fryktelig lukrativt. For folket ligger derimot Tsjernobyl- og Fukushimakatastrofene enda friskt i minne. Resultatet er en informasjonsfront som ikke legger til rette for en åpen samfunnsdebatt om atomkraftprogrammene og konsekvensene de vil ha for befolkningen. Omvisning Tilstedeværelsen til INB i området på og rundt gruvereservatet er tydelig. Det mest iøyenfallende er flystripen som preger landskapet. Ikke langt herfra finner man selskapets hoved base hvor arbeidet med kartleggingen har blitt koordinert. Med den lokale MST-brigaden “Roseli Nunes” i ryggen fikk vi fort ordnet en omvisning på gruvereservatet. INB-repre sentant Elias Souza ledet følget 30

av nordmenn, MST-aktivister og lokale bønder. Mange med venstrepolitiske t-skjorter og sekkene fulle av kritiske spørsmål.

Besøk i INBs arbeidsbase ved Itataiagruven.

Tekniske løsninger De fleste spørsmålene svarer han på med tilsynelatende gode tekniske løsninger og forsikrer oss om null lokale utslipp. Enkelte av løsningene krever derimot enorme mengder vann, og det i et område hvor beboerne må få drikkevannet sitt tilkjørt med lastebiler kalt carro pipas. Ifølge professoren Francisco Alencar, mottar Queimadas 130 lastebiler vann i året, et beskjedent antall satt opp mot de 130 lastebilene i timen som gruven vil kreve. Ikke uten grunn opplever befolkningen i Queimadas gruvens potensielle innvirkning på vannreservene som skremmende. Vinden som blåser kraftig fra gruven

mot bosetningene har reddet oss fra flere heteslag i ørkenen, men den bringer også ubudne gjester. I bosetningen Cantina, som er 3 km fra Itataiagruven, bor Raimunda Donacemento da Silva. I hagen hennes ligger ett av INB sine skilt, det havnet her på naturens premisser. Jeg stiller meg skeptisk til lovnader om tekniske løsninger som vil hindre at radioaktivt uranstøv fraktes med vinden, spesielt med tanke på at gruven er en open-pitgruve. Tidvis blåser det så kraftig i området at selv det gruveselskapet bolter fast havner i bosetningene. Motstanden Alle vi har konfrontert på landsbygda er mot utvinning. Dette er mye takket være Articulacao Antinuclear do Ceará (AACE) sitt informasjonsarbeid. Vi spør Elias om hans tanker rundt motstanden. “Det sirkulerer en video på nett og den handler om hvem man velger å tro på” - det er tydelig at han hinter til at sannheten presentert av AACE ikke er anerkjent av INB. AACE ble stiftet i 2011 som en reaksjon på offentliggjøringen av gruveplanene med produksjonstart i 2017. De baserer sin informasjon på håndfaste

forskningsresultater og studier fra delstaten Bahia. I Bahia finner man i dag Brasils eneste operative uraniumsgruve. Her har blant annet antallet tilfeller av kreft skutt i været. Herskerteknikken Arbeidet til AACE er også med på å avsløre brosjyrene som blir delt ut på INB sine informasjonsmøter. De er mangelfulle og utformingen bidrar til å degradere leseren. Ikke et sted nevnes det mulige negative konsekvenser av utvinning. Strålingsnivåene fra gruven blir fremstilt som helt ufarlige. Brosjyrene - som gir informasjon ovenfra og ned skaper en høyere terskel for å stille kritiske spørsmål. Dette er tydelig en herskerteknikk fra INB sin side. Brosjyrene bekrefter statsapparatets nedgraderende syn på den rurale befolkningen. Ikke for oss Uran, med sine fortryllende egenskaper innenfor atomkraft, vil kunne være strategisk viktig både økonomisk, politisk og militært. Når dette ligger til grunn, er det vanskelig å se for seg at staten prioriterer interessene til en allerede oversett rural befolkning foran uraniumsutvinningen. “Gruven er ikke for oss, kun konsekvensene”, pleier vertsmoren min, Zilma Maze do Viana, å avslutte tidvis ukomfortable samtaler om Itataiagruven.

INB sin tilstedeværelse i området er tydelig, her på hovedveien mellom Queimadas og nærbyen Lagoa do Mato.

31


Så langt har ikke menneskene i landsbyen blitt tilbudt noe som helst i kompensasjon, heller ikke noe annet sted å bo. Det fører til store spekulasjoner i landsbyen om hva som vil skje med dem. «Vi er redde for hva de vil gjøre med oss.» Det eneste de har blitt lovet er arbeidsplasser. «Vi er fattige, det er klart vi trenger pengene», slår Francy fast. «Mange vil lukke øynene for risikoene og ønske arbeid Francy med brosjyren fra INB og Galvani. på gruven for pengene. Vi bor et sted der det er vanskelig å få arbeid. Med Opplever du at flertallet av de som bor pengene vi eventuelt får fra arbeidet her er for eller mot gruven? kan vi kjøpe bedre kost, mer jord og «Flertallet er mot gruven. Hvis det gode materialer, det kunne vi i fjor da går mot en åpning skal vi demonRaimundo jobbet på gruven.» Hun strere. Vi skal alle rope mot gruven. tar en pustepause før hun kjører på. Men om regjeringen er for, hvem er Det går i ett nå. «Men jeg verdsetter vi til å si nei? Det er ikke alle i vermine barn, mitt hjem, mine dyr, mine den som blir påvirket av denne kyllinger, geiter og griser høyere gruven. Vi er små “Om regjeringen er for, enn penger. Jeg verdgrupper. Hvordan setter høyere helsen til hvem er vi til å si nei?” mine barn, mine forelskal vi kjempe mot regjeringen og makten?» Hun drar dre, mine søsken og mine venner.» en parallell til prosessen de hadde Intervjuet har sklidd over i en kraftmed å få overta jorden. «Hele proses- full monolog; «Hva skal vi gjøre når sen skrev jeg brev og dokumenter og vi sitter der hos legen, og de ikke har sendte til regjeringen, men aldri fikk en kur?» Hun gjentar; «Det er klart vi svar. Ikke én gang.» vi trenger pengene, men vi vil ha penger som kommer med helse, ikke Tror du at gruven vil åpnes? penger som kommer med foruren«Vi vet ikke. I så fall, hva skal vi sning som vil drepe oss.» Stillheten gjøre? Pakke de få tingene våre og etter de alvorlige ordene varer ikke dra? Hvor skal vi dra?», spør hun lenge. «Sånn. Jeg kunne snakket mye ut i luften, før hun fortsetter; «Her lengre, men jeg er opptatt.» Hun bor det mange familier, folk som liker sprekker opp i et smil, og den smitå bo her og som ikke vil dra herfra. tende, høye latteren slippes løs som Situasjonen er kritisk. Jeg tror, med så mange ganger tidligere. Det er den informasjonen jeg har, at det er sånn det som oftest er. farlig å bo her om gruven åpnes. Så Det er fortsatt klær som skal vaskes, om regjeringen, den samme regjerinmat som skal lages - hverdagen gen som plasserte oss her, tilbyr oss et fortsetter i Queimadas, enn så lenge. nytt sted å bo, vil vi dra herfra triste.»

GRUVEDRIFT

den», sier hun bestemt. «Dette heftet er bare sprøyt. Vi vet at forurensning følger med gruven, vi vet om Caeité i Bahia, så vi er redde.»

De som er i veien

Francisca Maria Francineide Alves Ferreira. (45) Mor til fem, Queimadas-landsbyens første sekretær og gift med Raimundo Ferreira do Nascimento som tidligere arbeidet på gruven. I dag er hun, etter eget utsagn «Dona da Casa». En husets kvinne. Maria Refsland

«Jeg husker godt da vi jobbet for å få denne jorden. Arbeidet startet i 1995. I 1999 fikk vi den og siden da har vi bodd her», åpner Francy, som hun blir kalt. Hun er en kraftig dame i 40-årene, og hun innehar en autoritet i stemmen, slik mødre har. Hun har oppdratt fem barn, tre av dem er mindreårige og bor fortsatt hjemme. I dag er landsbyen Queimadas framtidsutsikter usikre. Drøyt 6 km fra landsbyen ligger fjellet som rommer Brasils største uranforekomst. Staten Brasil har store utvinningsplaner i dette området. «Mannen min, Raimundo, jobbet på gruven noen måneder i fjor», forteller hun videre. Han er en av mange i landsbyen som har jobbet på gruven, men som nå er imot. «Selskapene sier at det ikke blir forurensing. De sier at det er et prosjekt som bringer arbeid», sier Francy, før hun tar opp en brosjyre og begynner å peke og forklare: «De som har laget denne tror at vi ikke har tenkeevne. 32

Den er laget for barn. De sammen ligner strålingen man får ved å arbeide i gruven med den man får ved et røntgenbilde av tennene». Brosjyren er laget av Consórcio Santa Quiteria, en sammenslutning av selskapene Galvani og INB, og har blitt delt ut til landsbybeboerne i nærheten av gruven på møtene selskapene har avholdt. Francy er kjent som landsbyens beste historieforteller. Folk lukker munnen og åpner ørene når hun begynner å fortelle, bare avbrutt av spontane latterutbrudd. Hun blar videre i brosjyren og øynene ser seg ut en illustrasjon. Selv når hun er alvorlig klarer hun ikke å la være å slå an en spøk. «Men hvem vet? Kanskje kan vi ligge i en hengekøye mellom trærne slik som på bildet her når gruven er åpnet?». Hun smiler oppgitt og peker på illustrasjonen av en mann med solbriller som henger i en hengekøye mellom to palmer i solsteken. «Vi vil vite mer. Dersom det finnes en risiko må vi få vite om

33


Vildes hobbyhjørne

Med bakgrunn som gateselger i den brasilianske håndverksbransjen, gir Vilde i denne spalten solide hobbytips.

Stilfullt macramé-armbånd. Er blitt en slager i brasilianske bosetninger. Du trenger: 4 tråder på ca 1 m (helst vokstråd), saks og lighter.

1

2

Brett alle trådene på mid- Fest de andre trådene på hoved-tråden, og fest ten. Lag en løkke på en armbåndet til en stol el. av dem (hoved-tråden).

5

Steg 3 og 4 gjentas med alle trådene.

6

4

3

Hold én hovedtrå stramt, bruk den andre til å lage en knute mot venstre.

34

Stylist og moterådgiver: Ingrid Andrea Holland Modeller: Ingeborg Fjeldstad og Daniel Vernegg 1. Politisk T-skjorte – Vi fortsetter trenden fra forrige utgaves Aktivistfashion. Budskapet lyder: Stem IKKE på kandidater som representerer storgodseiere ved valget! 4. Ordbok – Essensielt tilbehør! Gir antrekket et intellektuelt utrykk. 2. Chapeu – solhatt Landsbystilens konge på haugen, 5. Gavearmbånd – Samtlige brigadister og en uunnværlig klassiker. har mottatt diverse lembranzinhas minnesgaver. Disse bæres med stolthet!

Stram til, gjentas to ganger per tråd.

Klipp av og smelt endene med lighter. Vips ferdig armbånd!

E ai, cara! Agrobuisness: Eksportorientert, industrialisert storskalalandbruk. Enormt satsningsområde i Brasil, ofte på bekostning av både folk og miljø. E ai!: Den lokale varianten av “hei”, gjerne etterfulgt av enten “cara” som betyr “kompis” Fazenda: En gård, gjerne større skala. Fazendeira/o: Eieren av en fazenda. Meu deus: Direkte oversatt “min gud”, uttrykker overrasskelse eller glede. Sol quente!: “varm sol!”. Utrykkes av alle minst et par ganger om dagen. Eépapa!: Hilsen man roper når man kjører forbi noen kjentfolk på motorsykkel. Viktig å få med at trykket ligger på den første stavelsen, og at man roper av full hals.

På brigade er det et must å holde på stilen, uansett anledning! Vi gir deg siste skrik på klesfronten - direkte fra uteopphold i Ceará! Her er motetriksene en hver brigadist på landsbygda burde kunne:

8

7

Skift side, og begynn med Fortsett til ønsket lengde, tråden du sluttet med sist. lag så to fletter. Lag knutene mot høyre.

Ny delstat, nye ord.

Landsbyfashion!

"Vitamina da abacate"

2

6. MST-tørkle – MST-ånden står sterkt i okkupasjonsleir, og dette tørkleet er prikken over i’en i et antrekk som kjemper for jord. Tips: Kan også brukes i håret! 7. Cafezinho – For oppnå popularitet blant de lokale gjelder det å sluke i seg mest mulig av denne drikken; sukker med kaffe!

1

3. Dyr – Å omgås landsbyens firbeinte venner vil komplettere ditt uttrykk av rural motebevissthet! Vi sier JA til dyrevelferd.

8. Vi er jo i Brasil!

1 advokado 2 dl melk 1 ss sukker Smoothiemaskin Alle ingrediensene puttes i smoothiemaskinen, før du lar maskina surre og gå i to minutter. Etterpå kan du smake etter om du ønsker drikken søtere eller mer flytende - da er det bare å fylle på med mer melk eller sukker. Det som er fint med en så enkel oppskrift er at man lett kan variere på innholdet. Eksempelvis kan man bytte ut sukkeret med honning, eller advokadoen med banan. Vips - et ferdig brasiliansk mellommåltid!

3

7

6

5

8

4

35


BRASIL VÅREN 2015? SØK SOLIDARITETSBRIGADE INNEN 5.NOVEMBER!

Søknadsskjema og mer info: www.latin-amerikagruppene.no

36

LAG Kolstadgata 1 0652 OSLO

Rik mann har alltid vann  

Andre reisebrev fra høstbrigaden til Brasil 2014!

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you