Page 1

Voksesmerter

2. Reisebrev Brasil-brigaden V책r 2014

1


Leder Vi har vært på vårt første av to uteopphold i delstaten Mato Grosso. Her har vi blitt kjent med fire ulike MST-bosetninger med hver sin historie. Mange kan fortelle om en tøff og usikker fortid med vold og harde kamper mot politiet. I dag er store deler av bosetningene truet av megaprosjekter. Monokulturer med soya, sukker, teca og eukalyptus preger landskapet og mange MST-ere er truet av utbygging av vannkraftverk og gruvedrift. I nord har vi sett eviglange jorder med soya kontrollert og produsert for et internasjonalt marked. I sørvest ligger Pantanal, et naturreservat som blant annet trues av gruveutbygging og forurensning fra sprøytemidler fra plantasjene. Mato Grosso er truet av utallige utbyggingsprosjekter som truer fiskebestander, planter, dyr og livsgrunnlaget til urbefolkning, bønder og andre befolkningsgrupper. Før vi ble kastet ut i bosetningene var vi med på å markere kvinnedagen 8. mars. Folk i São Paulo samlet seg for å markere avstand mot abortloven og vold og drap mot kvinner. Den første uka i Mato Grosso tilbragte vi på MST-skolen Olga Benário der vi ble bedre kjent med delstaten vi bor i. Engasjementet og kampviljen varierer i bosetningene. Som i Norge og andre deler av verden flytter stadig flere bønder til byene, i håp om jobb og høyere inntekt. Tidligere bosatte har solgt jorda si, og nye mennesker, som ikke har noen tilknytning til MST, har flyttet inn. På jord der det tidligere ble dyrket monokulturer har de bosatte problemer med å dyrke frukt og grønnsaker, da sukker og soya trakk ut næringsstoffene i jorda for mange år siden. Påvirkning fra media og andre deler av samfunnet er med på å passivisere bosatte fra å være aktive i MST kampen. Vi håper vår tilstedeværelse og deltakelse i bosetningene kan bidra til å minne flere på nødvendigheten av å stå imot et kapitalistisk og undertrykkende system. Vi har valgt å gi dette reisebrevet tittelen “Voksesmerter” og mener det trenger en forklaring. Nyheter fra Brasil preges i stor grad av solskinnsfortellinger om velstand og et land i vekst. I Mato Grosso er dette i beste fall bare en liten del av sannheten. Mest av alt preges Mato Grosso av en vekst som har gått fullstendig hals over hode og hvor man har endt opp med en delstat hvor tanken om vekst er så sterkt rotfestet at alle andre hensyn blir for trivialiteter å regne. For hva er vel ødelagt regnskog, forurensede elver eller gift i blod og morsmelk satt opp mot profitt. I Mato Grosso – ingenting. God lesing!

2


Innhold Leder Innhold Hva har skjedd siden sist? Mato Grossos historie De vanskelige bossene For våre døde, ikke et eneste minutts stillhet, men et livs kamp Under den svarte presenningen Skogen for bare trær Sukkerplantasjenes vidunderlige verden Bilder Sprøytemidler til folket To forskjellige virkeligheter Tekst om noen av problemenes årsak Maktens grøde For fotball, mot VM Ren energi, skitten samvittighet

Merknad til forside: s. 2 s. 3 s. 4 s. 6 s. 8 s. 10 s. 12 s. 14 s. 16 s. 18 s. 22 s. 24 s. 26 s. 28 s. 30 s. 32 s. 35

Søk på brigade! Vil du lære portugisisk? Vil du være med på motstandskamp på den brasilianske landsbygda? Brigade 2015 går også til Brasil og skal jobbe med MST.

På forsiden finner man i tillegg til MSTs logo, logoen til organisasjonen MAB. MAB jobber med mennesker som blir berørt av utbygging av vannkraft. I likhet med MST kjemper de en viktig kamp. En kamp for å sikre folk som blir fordrevet fra sine hjem og gårder på grunn av en usosial engergipolitikk, rettigheter og et verdig liv. MST og MAB arbeider tett sammen og bor ofte i samme bosetninger. Vi ser på MAB som en viktig aktør i kampen for et bedre Brasil. MAB er tilknyttet La Via Campesina. En stor takk til den hyggelige studenten på Florestan Fernandes som har tegnet forsiden.

Redaksjon

Redaksjonen har bestått av: Hedda Østgård (red.) Henrik Jarholm (red.) Ingrid Imingen Marie Hella Lindberg Lars Aalborg Vangli Kaur Grønlien Kine Rua Tangen Ida Blom Forsidebildet er tatt av Kaur Grønlien. Grafisk design gjort av Kaur Grønlien

Husk å søke brigade før 1. november! Mer info finner på du: www.latin-amerikagruppene.no/

Dette reisebrevet er delt under lisensene Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant orginalen og man ikke tjener penger på det.

Vi finnes også på Facebook, Twitter, IRC samt sporadisk på Fax.

3


Hva har skjedd siden sist? Siden sist har brigadistene vært ute på sitt første uteopphold. Her har de lært å kjenne den brasilianske landsbygda med mange av dens utfordringer. Alle kjente og kjære er sikkert fryktelig spente på å få en liten oppdatering.

Lars (26) og Marie (23) 12. oktober Marie og Lars har vært i bosettingen 12.oktober. En bosetting med liv og røre, da de kjemper om å få regulert jorda, kjemper mot et vannkraftverk og er tilknyttet en okkupasjonsleir. Vi har blitt kjent med et mangfold i bosettingen ved å ha bodd hos til sammen ti forskjellige familier. Marie har lært seg masse portugisisk, fått seg en fæl myggallergi, ønsker seg mer arbeid, undrer seg over barneoppdragelse og har melket en hel ku. Lars snakker mindre portugisisk, syns alt er fint som det er og lyktes ikke med å få melk ut av ku. Vi henger på skolen, er glade, spiller fotball og vasker opp. Begeistres av vennlighet, frukter og frittgående kalkuner.

Hedda (19) og Ole (64 hundeår) Roseli Nunes Ole og Hedda har vært på uteopphold i bosetningen Roseli Nunes. Her har vi spist mye salt og beitet med giftige slanger. Utenom arbeid på jordet har vi drukket sukker med kaffe og snakket med gamle fine damer. Etter innkjøp av hengekøye ble den flittig brukt til å lese i og slappe av i varmen, men Ole måtte holde seg unna da vi tror han har fått hengekøyeallergi. Vi har blitt dratt med på rodeo og lært at cowboyboots, stor beltespenne og cowboyhatt er in og sexy. Ellers har vi hatt mange fine dager og blitt fete på bananer, maniok og melk. Besøk på soyaplantasjen i nærheten gjorde inntrykk, og vi fikk tatt fete bilder av kjipe planter.

4


Ida (26), Henrik (24) og Kine (20) - Antonio Conselheiro Brigadens eneste trio har vært i Mato Grossos største bosetning. Ida har stiftet nærmere bekjentskap med den søte rotfrukten maniok og levd med aktivister ved Che Guevara-skolen. 70 km unna har Henrik og Kine fått testet sine pedagogiske evner ved Paolo Freire-skolen. De har blant annet gitt brasilianske skoleelever inntrykk av at Norge er et land med olje i kranene og isbjørner i gatene. Heldigvis har de også fått snakket litt om global solidaritet. I tillegg til at Henrik og Ida har mobbet Kine for alle 90-tallsreferansene hun ikke tar, har brigadistene sust rundt på dårlige veier bakpå motorsykkel, vært i evangeliske bryllup, blitt spist opp av mygg og fått muskler etter melking av kyr. Som Henrik sier: «Det føles så bra å drikke morgenkaffe med melk som man selv har melket».

Ingrid (20) og Kaur (23) Margarida Alvades Ikke bare er Ingrid og Kaur brigadens eneste bønder, de er også det brigadeparet med desidert dårligst portugisiskkunnskap. Etter noen innledende dager med PGN-kommunikasjon (pek, grynt og nikk, red. anm.) knakk man mer eller mindre kommunikasjonskoden og brigadeparet har funnet seg selv i situasjoner hvor man tappert prøver å forklare modellen bak jordbruksoppgjøret eller Nortura med et vokabular en femåring verdig. Til tross for disse heller trivielle problemene kan begge brigadistene melde at de er ved godt mot og ved god helse. Kaur bor hos en familie med en rappkjefta, tam papegøye og fem tilsvarende ville unger, mens Ingrid har endt opp hos et eldre ektepar med et stort hjerte for MST, men et heller ambivalent forhold til både katt og hund.

5


Mato Grosso-historie Mato Grosso og det sentrale Brasil var lenge et område som fattet liten interesse. Etter hvert fikk myndighetene imidlertid øynene opp for Mato Grossos flate landskap velegnet for korn- og matproduksjon. Ikke før på 1940-tallet ble Mato Grosso for alvor befolket. Da portugiserne kom til det som i dag er Brasil, var det kystområdene som var mest tiltrekkende. Imidlertid var Paraguay-elva, som har sin kilde i Mato Grosso, og som renner ut i Argentina, viktig for transport av mineraler. På 1700-tallet fattet kolonialistene interesse for våtmarksområdet Pantanal, som var godt egnet til kvegdrift. Kjøttproduksjonen økte dermed betraktelig, og Mato Grosso forsynte byene med mat.

kalles gjerne ”marsjen mot vest”, hvor altså Mato Grossos landområder ble kolonisert. Dette var hovedsaklig bønder som var i søken etter jord, da jordkonfliktene var intense i andre tettere befolkede områder av Brasil. Det hersket en oppfatning om at disse områdene ikke var befolket, til tross for at tettheten og mangfoldet av urfolk var høy. Undertrykkelse av urbefolkningen i form av utrydning og tvangsutflytning var brutal. Senere ble urfolksparken Xingu etablert, hvor Mato Grossos urfolk skulle bli omlokalisert. Det foregikk intense kamper og motstand mot koloniseringen av områdene. Bøndene mobiliserte i opposisjon mot regjeringas strategi, men opprøret ble møtt med brutal undertykkelse.

På 1930-tallet ble det forhandlet frem en agroeksportmodell mellom borgerskapet i Brasil og Portugal som skulle sørge for råvarer til Portugal. Mato Grosso var sentral i denne forbindelse. Men ideen om å skulle kolonisere det sentrale Brasil ble ikke realisert før på 1940-tallet, under Getúlio Vargas diktatur mellom 1937 og 1945. Det ble ansett som høyst nødvendig å integrere det sentrale Brasil og Amazonas-regionen i resten av det brasilianske territoriet, som allerede var befolket og delvis industrialisert.

En stor andel av migrantene som kom til Mato Grosso på 1970-tallet var fra Paraná i sør. Kombinert med at en ny strøm av immigranter fra øst kommer, vokste befolkningen totalt med 86 prosent mellom 1970 og 1980. I 1977 ble det som tidligere hadde vært én delstat, Mato Grosso, til to, hvor den sørlige delen fikk navnet Mato Grosso do Sul. I samme periode blir de fleste av dagens

I dette tidsrommet fikk myndighetene øynene opp for Mato Grosso som potensiell råvareprodusent i et land i en hurtig industrialiseringsprosess. Dette

6


byer i Mato Grosso etablert, mange av dem på bakgrunn av den statlige politikken som la opp til opprettelsen av bosetninger som etter hvert skulle bli byer. Av 141 kommuner er 110 av dem nyere enn 50 år. 1970-tallet førte også med seg den grønne revolusjonen, en jordbruksmodell som legger opp til kapitalintensiv produksjon av monokulturer. Det biologisk mangfoldige savanneområdet ble ekspropriert, da den ble ansett som lite produktiv, men som egna seg godt til monokulturer. Soyaen begynner å bli viktig, sammen med intensiv produk-

dreier rundt eksport av korn, frø og kjøtt. Samtidig er transnasjonale selskaper i gang med å lete etter mineraler, som for eksempel bauksitt. Som nevnt bærer befolkningssammensetningen preg av immigrasjonsflyten fra andre delstater. Av folk som kom fra nordøst var majoriteten afrobrasilianere som i hovedsak kom for å dekke det økte behovet for arbeidskraft. Folk med europeisk avstamning kom altså hovedsaklig fra sør, og det er fra disse befolkningsgruppene at religion i Mato Grosso har sin kilde. Det er katolisisme som dominerer, mens afrikanske reli-

Totalt vokste befolkningen med 86 prosent mellom 1970 og 1980. sjon av mais, bomull, storfe og sukker. I denne forbindelse etableres stadig flere storgods, såkalte fazendas, som forsterker den skjeve jordfordelinga. Det var ingen politikk for å etablere småbruk, og avskoginga skjøt fart. De avskoga områdene ble etter hvert brukt til utvinnende drift. Disse tendensene bidrar til at Mato Grosso nesten ikke har noen særlig industri som ikke er tilknyttet det eksportorienterte jordbruket, ofte kalt agrobusiness. Mato Grosso omtales ofte som agrobusinessens høyborg. Det faktum at Mato Grosso har et enormt areal og er særs tynt befolket, er ideelt for en utviklingsmodell som krever store landområder, og hvor befolkningen er så spredt at folkelig motstand er vanskelig å organisere. Det er nemlig agrobusinessen som suverent dominerer Mato Grossos økonomi, som

7

gioner ikke har fått noe særlig fotfeste. Urfolk er fortsatt en stadig marginalisert gruppe, og organisering mellom de ulike urfolksgruppene har vært begrenset. Dagens maktforhold reflekterer denne modellen, i den forstand at hovedtyngden av politikerne har interesser i agrobusinessen og i utvinningsindustrien. Folk med motstridende interesser til denne politiske overklassen, som ulike urfolksgrupper og rurale arbeidere, er underrepresenterte. Før fagforeningene begynte å etablere seg på slutten av 1970-tallet, var det tidligere liten arbeiderorganisering. De hadde dermed en begrenset politisk stemme, og det samme mønsteret består i dag.

Marie


De vanskelige bossene Cauá og jeg fortviler. Uavhengig av hvilken farge vi velger på power rangereren klarer ingen av oss å overliste bossen. Når klokkemaskinen nærmer seg ett, avbryter vi frustrasjonen og tv-spillet, for Cauá skal på skolen. Jeg er usikker på power rangerenes vei inn i hjemmet til Cauá, men skoleveien er et resultat av en kamp for skole og utdanning. En kamp som har blitt ført her i bosettingen 12.oktober og en kamp MST med flere har kjempet og kjemper for å bedre tilgangen til skolegang i rurale områder over hele Brasil. Fra Norge har jeg vært mer kjent med samtaler om hvorfor utdanning er viktig i land med lav utdanning, enn med hvorfor land har et slapt utdanningssystem. I Brasil har jeg fått en forståelse av hvorfor. Landets bestemmere har foretrukket andre prioriteringer; under kolonitiden sendte portugiserne barna sine til hjemlandet for å studere. Videre gikk utdanningsansvaret først til kirka så til stat og sånn, hele veien frem til dagens tid har bestemmerne ønsket å forbeholde utdanningen til eliten og urbane steder. Som et eksempel forteller grunnloven fra 1988 ingenting om utdanning i rurale områder. MST fikk i februar i år et lite gjennomslag for en 2-årig kampanje, med et forbud mot nedleggelse av skoler i rurale områder uten å først ha gjen-

8

nomgått en undersøkelse av forholdene. I de rurale områdene har prioriteringen vært forretninger og utnytting av natur, noe som gir et helt annet økonomisk regnestykke enn å drifte skoler. Med den prioriteringen blir ofte mennesker sett på som plageånder slik at bestemmerne ikke har ønsket å legge opp til at mennesker skal bo der. Det har gjort at landsbyfolket alltid har lidd under en stor analfabetisme: i dag er det omkring 28 millioner analfabeter i Brasil. Mangel på utdanning fører mange unge mennesker til byer og blir til billig arbeidskraft. Skolen til Cauá ble bygget opp av folket i bosettingen selv med egne ressurser, bygget på den tidligere storgodseieren sin grunnmur med dårlig og billig materiale mens de fremdeles okkuperte jorda i 2008. Et arbeid som i dag fortsatt utgjør skolen. De kjempet mot delstatens utdanningssekretariat og kommunen Claúdia for å få i gang driften. Første gjennomslag skjedde ved at administrasjonen og sekretariatet ble holdt i Claúdia. I 2011, da de fikk retten til


jorden, ble administrasjonen og dermed beslutninger og disponeringer vedrørende skolen flyttet til skolen selv. Skolen ble døpt Escola Florestan Fernandes etter en tidligere brasiliansk sosiolog og politiker. Det er vanlig for skoler i MST sine bosettinger å bli kalt opp etter inspirerende personer for deres sosiale kamp og utdanningsprinsipper. Nasjonalt ønsker MST en undervisning som legger opp til en kritisk og sosial tilnærming for å kunne søke ny og bedre kunnskap basert på kollektiv organisering og lederskap. Mens Cauá forlater skolen blir jeg igjen og snakker med João Carlos ved skolens

med lærere som kommer fra byen som mangler kunnskap om MST, sosialisme og livet i bosettingen. «De kan undervise som de gjør i byen hvor lærerne bare jobber, her er det annerledes. Her snakker man med studentene på en annen måte fordi vi er venner med dem, vi kjenner livene deres og bryr oss, vi er naboer og bor sammen. Jeg, for eksempel, bor med tre av dem.» Klokka sju vender Cauá tilbake til skolen, for å være med moren Angela. Mens det på dagtid er førskole og grunnskole er skolen på kveldstid videregående og voksenundervisning. Voksne har mulighet til å ta både grunnskolen og

Her snakker man med studentene på en annen måte fordi vi er venner med dem, vi kjenner livene deres og bryr oss, vi er naboer og bor sammen. sekretariat. Han forteller at lærerne har full frihet til å legge opp undervisningen slik de selv ønsker. Prioriteringene deres blir i stor grad besluttet under «sala do educador», hvor lærerne samles hver tirsdag og legger opp undervisningen. Denne måneden har de fokus på urbefolkning og rød april. Rød april er for å legge vekt på kampen og falne kamerater med utgangspunkt i massakren i Carajás 17. april 1996, da politiet drepte 22 MSTere i en okkupasjonsleir. På Escola Florestan Fernandes er flesteparten av lærerne tilknyttet MST. De har en avtale med nærmeste universitet som gjør at lærere har muligheten til å ta utdannelse som er tilpasset jobben og livet i bosettingen, en mulighet som flesteparten av lærerne har benyttet seg av. João Carlos forteller at de kan oppleve utfordringer

9

videregående eller bare komme innom for å motta lærdom. Dette kan være noen menneskers aller første møte med skole og utdanning, og voksne møter opp i alle aldre. João Carlos forteller at dette programmet ble startet av myndighetene for å gi mennesker papirer på grunnskoleutdanning for å tilfredsstille arbeidsgiveres krav. På Escola Florestan Fernandes er fokuset på å gi undertrykte mennesker grunnleggende kunnskaper. Så gjenstår det å se om utdanningen vil hjelpe Cauá og MST i deres kamp om å overliste de vanskelige bossene.

Lars


For våre døde, ikke et eneste minutt i stillhet, men et helt liv i kamp! Delstaten Pará er kjent for å være spesielt voldelig mot sosiale bevegelser, men også i denne delstaten er MST tilstede. Det er spesielt én okkupasjonsleir som har festet seg i folks minner: dens historie vil aldri bli glemt. Det ligger en MST-okkupasjonsleir nærme byen Eldorado i Pará. Der har de okkupert lenge, og det er ikke mangel på utfordringer. Blant annet begynner de å gå tom for matvarer, og arbeidet med INCRA, det offentlige organet for fordeling av jord, har ingen fremgang. I håp om å legge press på INCRA og regjeringen legger de ut på en marsj fra Eldorado. Det er ingen kort marsj de har belagt seg ut på. De går i flere dager før de kommer til målet sitt, som er et spesielt punkt på motorveien kjent som Curva do S. MSTerne setter opp teltene sine langs motorveien og blokkerer den. De er klare og vil forhandle med regjeringen. Marsjen og blokaden skaper stor oppsikt og et presseteam ankommer for å dokumentere begivenhetene. To busser som til sammen frakter

155 politimenn fra militærpolitiet nærmer seg leiren og de intetanende MSTerne fra hver sin side. Når politiet ankommer begynner de først å forhandle, men forhandlingene tar raskt slutt, og går over til å skyte de 22 menneskene de allerede har dødsdømt. Det er usikkert om MSTerne hadde våpen, men om de hadde det var det ikke mange nok til å forsvare seg. 19 døde på stedet, tre døde senere på sykehuset. Alle de døde var menn selv om det også var kvinner på stedet. Militærpolitiet ønsket å svekke MST og så sitt snitt til å gjøre dette ved å drepe disse mennene. Den yngste av dem var bare 17 år. Ikke en eneste fra militærpolitiet ble skadet eller drept. Det ble startet en etterforskning etter massakren, og det var militærpolitiet selv som skulle

10


etterforske og gi en dom på sine egne handlinger. Ikke overraskende frikjente de alle politimennene som hadde deltatt med den begrunnelsen at de hadde fulgt ordre. De to kapteinene som hadde ledet massakren og gitt ordren, en fra hver buss, fikk fengselsstraff. Kapteinene hadde advokater, og fant seg ikke i straffen og anket dommen. 18 år senere har rettsaken enda ikke blitt tatt opp igjen. Mange av politimennene og de to kapteinene lever mest sannsynlig lykkelige i husene sine, for i fengsel, og soner for de livene de tok 17. april 1996, er de i hvert fall

markerer denne dagen på mange forskjellige måter. Brigaden var på uteopphold 17. april og mange av oss var med på markeringen. Noen av oss skulle markere dagen ved å blokkere veien med bildekk, for så å dele informasjon om massakren. Dessverre ble det avlyst på grunn av sikkerhetsmessige årsaker på grunn av mye tåke. Andre brigadister har vært med på mistica og satt opp 22 kors av tre, ett for hver person, mens navnene til ofrene ble lest opp og det ble ropt ”presente!” (“tilstede!”) for hver enkelt. MST er ikke alene om å markere 17. april. For å hedre de

Når politiet ankommer begynner de først å forhandle, men forhandlingene tar raskt slutt, og går over til å skyte de 22 menneskene de allerede har dødsdømt. ikke. Det at ingen ble straffet for massakren bidro til å forsterke den holdningen som allerede eksisterte som tilsa at det var greit å drepe bønder, siden det sjelden ble rettsak og enda sjeldnere at folk ble straffet. Siden slutten på diktaturet i 1989 har 1600 bønder blitt drept. 11 av disse sakene har vært gjennom retten, men ingen av gjerningsmennene har blitt straffet. Hvert år 17. april markerer og minnes MST over hele landet de kameratene de mistet den dagen. MST, bosetningene og okkupasjonsleirene

11

22 døde erklærte La Via Campesina, (den internasjonale oppslutningen av bonde- og småbruksorganisasjoner ) 17. april som småbøndenes internasjonale kampdag. MST har ikke glemt hva som skjedde og de gjør hva de kan for at familiene skal få rettferdighet for dem de mistet. Som det sto på arkene med informasjon som ble delt ut: ”For våre døde, ikke et eneste minutt i stillhet, men et helt liv i kamp!”

Kine


Under den svarte presenningen I løpet av uteoppholdet fikk jeg muligheten til å tilbringe noen dager i en okkupasjonsleir for å få kjennskap til hvordan livet er som MST-okkupant. Vi kjører gjennom et landskap av soyaplantasjer og sukkerrør. Om man ikke vet bedre kan man se det som et idyllisk bilde, et hav av grønnfarger som møter en høy, blå himmel i horisonten. Den røde kjerreveien er det eneste som forstyrrer denne kaskaden av grønt og blått. Veien skjærer gjennom landskapet, og der fremme gjør den en sving. Når vi runder svingen kommer noen svarte prikker til syne. De skiller seg ut i landskapet som fregner på en moden banan. Det røde MST-flagget som veiver i mot oss forteller oss at det er her reisen ender. De svarte prikkene er teltene i MSTs okkupasjonsleir der jeg skal tilbringe de neste dagene. For å komme inn i okkupasjonsleiren må vi forbi vakten. Jordeieren kan når som helst komme og be dem om å dra, selv om han i utgangspunktet ikke har noe i mot at de er der siden dette jordstykket har ligget brakk

en stund. Det hadde i så tilfelle ikke vært første gang det hadde skjedd, for det er ikke nødvendigvis slik at de får rettighetene til jorden de okkuperer, mange blir jaget vekk igjen. I tillegg kan prosessen med INCRA og eksproprieringa av jorda ta flere år. INCRA deler ikke ut jord lettsindig. Så mens de lever i denne usikre situasjonen er det best å ha en vakt som kontrollerer hvem som kommer og går. På grunn av denne situasjonen blir det derfor ikke investert mye i infrastruktur. Her i denne okkupasjonsleiren har de gått sammen og kjøpt en pumpe som gir dem vann fra et reservat i nærheten. Dette vannet bruker de til klesvask, dusjing og vask av kopper og kar. Vann til å drikke får de på bensinstasjonen i nærheten. I tillegg til å ha lagt inn vann, har de laget et kloakksystem slik at de kan ha et vannklosett som de skyller ned i med vannet som står

12


i bøtten ved siden av. Strømnett har de enda ikke. Noen hus har skaffet seg dieselaggregat, andre bruker bilbatteriet og noen har kun stearinlys til hjelp når mørket faller på, men en batteriradio har de aller fleste skaffet seg. Teltene de bor i er hovedsaklig laget av svart presenning, de setter opp stenderverk av tre og spenner den svarte presenningen rundt. Et slikt hus har gjerne både ett og to soverom, kjøkken og bad. Jeg kommer til den familien jeg skal bo hos de neste dagene og blir overrasket

i teltet kommer man først til kjøkkenet der gasskomfyren står og pannene henger på spikre på veggen. I et hjørne står en hylle med kopper og kar. En gardin skiller kjøkkenet fra badet, mens soverommet er avskilt med vegger av blå presenning. På veggen henger det røde MST-flagget. Den svarte presenningen gir ly for sol og regn og holder dyr og insekter ute, samtidig som den virker som en bakerovn når solen steker, og fryser når det blåser og er kaldt. Rundt meg ser jeg landlig idyll og mennesker

Når en ikke har strøm er det enklere å jobbe ute i solen enn inne i teltet der sollyset ikke slipper til. over hvor hjemmekoselig de har det, men her har de bodd her i fire år, og kommer nok til å bo her i enda noen år til. Det er dette som er hjemmet deres. Rundt huset er det plantet blomster, urter og frukttrær, i tillegg til at de har bygd teltet under noen store trær som gir god skygge for den stekende Mato Grosso-solen. Uteområdet er større enn teltet selv. Her har de et stort spisebord med trebenker, en hengekøye henger mellom to stolper og på det enkle utekjøkkenet er det en kakkelovn der kaffekjelen står og putrer. Når en ikke har strøm er det enklere å jobbe ute i solen enn inne i teltet der sollyset ikke slipper til. Når man går inn

13

som har laget seg en hverdag og et hjem, men jeg ser også utfordringene de har ved å leve under slike forhold. I en samtale med ei jente jeg blir kjent med spør jeg hva hun liker best med å bo her: «det er kult å ha så mye plass å leke på og å ha andre barn å leke med i nærheten, det hadde jeg ikke i byen» svarer hun kjekt. Så spør jeg hva hun synes er det verste med å bo her, og hun svarer plutselig mer alvorlig: «å bo under den svarte presenningen.»

Ida


Skogen for bare trær

Gjennom et evig og ensidig fokus på å ta vare på verdens største regnskog, Amazonas, utsettes mange andre viktige økosystemer for systematisk rovdrift på jakt etter kortsiktig profitt. Geografisk sett står Mato Grosso i en særstilling. I denne delstaten møtes tre av verdens mest biologisk mangfoldige biotoper. I nord finner man den veldige regnskogen Amazonas, som strekker seg gjennom fem land og til sammen utgjør over halvparten av all verdens regnskog. Dette skogområdet utmerker seg med å ha et voldsomt artsmangfold, samtidig som det er et viktig lager for CO2. I øst finner man Cerradoen som regnes for å være verdens rikeste tropiske savanne. Denne savannen dekker rundt 20 prosent av Brasils totale areal og her finnes rundt 10 000 forskjellige typer planter og trær, hvorav rundt halvparten kun finnes på Cerradoen. I tillegg til dette finnes det rundt 200 forskjellige arter pattedyr samt et utall forskjellige insekter. Sørvest i Mato Grosso finner man Pantanal, som er regnet for å være verdens største våtmarksområde. I regntiden dekker Pantanal over 195 000 kvadratkilometer og strekker seg gjennom tre land. På grunn av sitt ekstraordinære artsmangfold er Pantanal listet på UNESCOs Verdensarvliste. Til tross for at disse områdene på mange

måter er like viktige som Amazonas har de per dags dato et meget dårlig juridisk vern. Der det lenge har vært offisiell politikk fra staten at minst 80 % av regnskogen skal stå urørt, noe som i liten grad tas til etterretning av agrobusiness med sitt stadige krav om økt profitt, møtes disse andre biotopene med rovdrift og likegyldighet. Der Norge gjennom regnskogfondet bevilger rundt en milliard USD til bevaring av Amazonas gjennom forskjellige tiltak, befinner Cerradoen seg i en situasjon hvor under fire prosent av området står under statlig beskyttelse. Like ille er det med Pantanal, hvor under to prosent står under beskyttelse. Problemer man møter i Amazonas er problemer man også støter på i disse områdene. At miljøproblematikk sjelden er et isolert fenomen, er ingen nyhet. Dette kan man også spore både i Pantanal, Amazonas og på Cerradoen. Alle tre områder har elveløp som begynner i hjertet av Mato Grosso og siden denne delstaten ligger på topp i konsum av sprøytemidler er dette en problematikk som sprer seg langt utenfor den enkelte soya- eller sukkerplantasje. Forskjellige plantevern-

14


midler blir gjennom elveløp, vær og vind transportert langt utenfor områdene de egentlig var tenkt å virke i og medfører problemer for både mennesker og dyr i allerede pressede områder. Til tross for den prekære situasjonen rundt spredning av plantevernmidler, er ikke dette hovedproblematikken til Pantanal og Cerradoen. Hovedproblematikken ligger i stadig avskoging. Der man gjennom satellittbilder kan måle at avskogingen av Amazonas ser ut til å sakke av, øker avskogingen av disse to andre sårbare områdene i rekordfart. Flere rapporter slår fast at over halvparten av det opprinnelige Pantanal er blitt rasert for å gjøre plass for soyaplantasjer og

Cerradoen, Pantanal, samt skogen man finner på Atlanterhavskysten. Ikke bare er det viktig å ta vare på disse økosystemene innenfor et mangfoldsperspektiv, men de er også med på å binde CO2, noe som gjør områdene viktige i et klimaperspektiv. Andre utfordringer man møter, først og fremst i Pantanal, er ideen om å konstruere en “hydrovia” (kanalsystem). Tanken stammer opprinnelig fra 1980-tallet, hvor til sammen fem land i Sør-Amerika gikk sammen med visjonen om å knytte de store elvesystemene sammen. Opprinnelig tok denne planen til orde for å rette ut og gjøre elveløpene dypere slik at store lastebåter kunne frakte råvarer

At miljøproblematikk sjelden er et isolert fenomen, er ingen nyhet. kvegdrift. Den samme historien møter vi på savannelandskapet i Cerradoen, der man regner med at 50 prosent av den opprinnelige Cerradoen er rasert, 30 prosent er truet, mens bare 20 prosent står i sin opprinnelige stand. Også her er hovedfienden soyaproduksjon og kvegdrift. Dette er igjen produksjoner som i stor grad er eksportrettet og i så måte ikke kommer lokalbefolkningen til gode, noe som fører med seg et sosialt aspekt ved ødeleggelsen av det biologiske mangfoldet. Flere forskere uttaler nå at verdenssamfunnet i alt for lang tid har hatt et ensrettet fokus på å bevare regnskogen i Amazonas og at man nå må mobilisere krefter for å ta et oppgjør med den systematiske destruksjonen av andre sårbare økosystemer i Brasil, slik som

15

ut til Atlanterhavskysten. På grunn av massiv sosial motstand ble denne planen lagt på is, men man har i de siste på nytt begynt å arbeide på denne hydroviaen, dog i stillhet og skritt for skritt. I tillegg til dette møter man trusler fra mindre, lokale vannkraftanlegg. MSTs kamp er ikke bare en kamp om jorda, men også en kamp for jorda. I samarbeid med andre organisasjoner prøver de å gjøre disse problemene synlige i et samfunn hvor kravet om stadig og kortsiktig profitt er altoverskyggende og hvor langsiktighet og bærekraft alltid kommer i andre rekke. Vi er med dem i kampen. Levante-se! Vamos à luta!

Kaur


Sukkerplantasjenes vidunderlige verden

Brasil har sterke konkurransemessige fortrinn for å produsere bioetanol av sukkerrør. En produksjon som yter sterkt press på mennesker, miljø og matproduksjon. Vi befinner oss i okkupasjonsleiren, Ernesto Che Guevara utenfor byen Tangará. Ved veien har ca. 30 MST-familier satt opp sine telt med krav om jorda de okkuperer. Okkupasjonen ligger som en øy i en ørken av plantasjer. Kjører man langs veiene ser man kilometer på kilometer med meterlange sukkerrør som strekker seg grønne og frodige. Bak en rosamalt port hvor det røde MST-flagget vaier i vinden, har de bodd de siste fire årene. Det er en konstant trafikk av lastebiler ved veien, som kan være lastet med kveg på vei til slakteriet eller proteinrike soyabønner som skal skippes til Norge og brukes i kraftfôr for norske kyr. Store reklameplakater står oppstilt, og reklamerer for den nyeste landbruksteknologien eller for glinsende gul mais sprøytet full av plantegifter. I nærheten ligger også Latin-Amerikas største sukkerfabrikk. Når vi passerer den gigantiske fabrikken, ligger det en sterk lukt av råsukker i luften. Med sine

store arealer av sukkerrør, har Brasil suverene fortrinn for produksjon av bioetanol. Sukkerrør trenger ingen spalting av stivelse og avlingene er dobbelt så store som for mais, som også brukes til produksjon av bioetanol. Under Klimakonferansen på Bali i 2007, hevdet Brasil at de med bioetanol hadde spart atmosfæren for utslipp av 670 mill. tonn karbondioksid. Dette har heller ikke kommet av seg selv. Da oljekrisen slo inn på 70-tallet bestemte daværende diktator Ernesto Geisel at Brasil skulle bli mer selvforsynt med drivstoff. I 2016 er den årlige produksjonen beregnet til å nå 56 mrd. liter, hvilket vil si 2/3 av Brasils avlinger av sukkerrør. Samtidig presser ambisjonene om produksjon av biodrivstoff ut arealer som kan brukes til matproduksjon. Den framtidige etterspørselen for bioetanol er samtidig usikker, men det som er sikkert er at man i fremtiden med en voksende befolkning vil ha behov for å frigi flere arealer til matproduksjon.

16


MST-erne representerer et alternativt jordbruk som i motsetning til plantasjedriften skal være selvforsynt og bærekraftig. Likevel jobber paradoksalt nok de fleste av mennene som bor der på en eller annen fazenda i nærheten, som er et stort gårdsbruk. Under vårt opphold i leiren, blir jeg huset av Geraldo som er en politisk engasjert MST-er som har en sterk overbevisning om at de utfører en viktig kamp. Men også han jobber ved diverse fazendas i nærheten hvor han kjører traktor eller en tresker. Utenfor teltet hans i leiren har han plantet litt mais, maniok og gresskar som han kan spise.

sprøytemidler over maisen, som etter hvert skal havne på folks matbord. Vi hører så et fly som letter fra sukkerplantasjen på den andre siden av veien. Vi kjører innover en skog av sukkerrør på alle kanter for å se om vi kan få øye på det. Vi møter to arbeidere som jobber som giftblandere og med å forsyne flyet med mer plantevernmidler. De har en enkel form for beskyttelse med masker foran munnen og latekshansker. Jeg spør den ene arbeideren om hva slags gift han skal blande. Han ser på pakningen, trekker på skuldrene og sier at han vet ikke. Arbeidere ved fazendaene sier at den daglige kontakten med stoffene ikke er skadelig for dem.

Samtidig som de kjemper en kamp mot et landbruk hvor agrobusinessen får regjere, erkjenner de at de ser seg nødt til å være en del av systemet de kjemper mot Den sparsommelige åkerflekken gir han en liten innhøstning i ny og ne, men det rekker ikke til å leve av. Hver måned arbeider han 26 dager på fazendaen som gir han en månedslønn på 2000 reais (omkring 6000 norske kr.). Samtidig som de kjemper en kamp mot agrobusinessen, et sterkt kapitalintensivt landbruk, erkjenner de at de ser seg nødt til å være en del av systemet de kjemper mot. En tidlig morgen er vi på en slags «agrotóxico»-safari sammen med Carmen, okkupasjonsleirens koordinator. Fra en maisplantasje hører vi en buldrende lyd. Plutselig kommer det en kjempemessig rødfarget maskin som med to lange jernarmer sprøyter

Likevel er det høye kreftstatistikker for folk som bor og jobber ved fazendaene. Så hører vi flyet som er på vei tilbake for å fylle på mer plantegift. Et gult fly lander på en langstrakt slette med grus som utgjør rullebanen. Arbeiderne tar en slange som de fester til flyet, og pumper det fullt med giften. Når flyet er fylt opp og gjort klart for å sprøyte mer, dras slangen ut. Giften spruter til alle kanter når arbeideren løsner slangen fra flyet.

Henrik 17


Et hus i okkupasjonsleiren Pablo Neruda.

Marie lager mat. Nærmere bestemt okra!

Veggmaleri av Brigaden på MST-skolen Olga Benario

Vold mot kvinner er et stort problem i Brasil. Her fra kvinnedagen i São Paulo.

18


Markering av massakren i CarajĂĄs 17. april 1996

Victoria ønsker Kine velkommen til familien

Bondens marked i TangarĂĄ.

19


Mais-silo gjøres klart til gjæring i Margarida Alvades

Henrik planter kassava hos vertsfamilien i Antonio Canselheiro

Obligatorisk bilde av høneslakt.

Maracujá gir både god skygge og søt jus.

MST-flaggene er vasket og klare for neste demonstrasjon

20


Sprøytefly klar til avgang utenfor bosettingen Antonio Conselheiro. Gjeting med moped!

Et bibliotek i en av MSTs okkupasjoner

Sprøyting med tungt maskineri utenfor bosettninga Roselin Nunes

21


SPRØYTEMIDLER TIL FOLKET Under vårt opphold i Mato Grosso – monokulturenes land – har vi blitt mer bevisste på den omfattende bruken av sprøytemidler. Delstaten Mato Grosso «konsumerer» mest sprøytemidler i hele Brasil. Mennesker i MST-bosetningene har fortalt oss om deres problemer med kjemikaliene og vi har fått en større forståelse for dens utbredte og ødeleggende effekter. I 2010 brukte Mato Grosso 113 millioner liter sprøytemidler, og det gikk med 828 millioner liter totalt i Brasil. Man regner med at hver enkelt brasilianer får i seg i gjennomsnitt 5,2 liter kjemikalier i året, mens gjennomsnittet for matogrossensere er 32 liter i året. I Mato Grosso brukes 50 ulike sprøytemidler, hvorav 39 er forbudt i Canada og USA, mens 22 er forbudt i Europa gjennom EU regelverk. 80 prosent av alle gårder i Brasil over 100 hektar bruker sprøytemidler. Konsekvensene av bruken av sprøytemidler er reduksjon av biodiversitet, forurensning av vannsystemer og sykdommer og helseproblemer hos lokalbefolkningen. Agro-business og transnasjonale selskaper tjener på å opprettholde dette systemet. MST-bosetningen Margarida Alvades ligger mellom to sukkerplantasjer. Fly med sprøytemidler flyr over plantasjene, tett opp til bosetningen. Kun 30 prosent av kjemikaliene fra flyene tilføres plantene, resten sprer seg med

luft, regn og i grunnvannet. Da vi var på besøk i bosetningen fikk vi høre at mange har fått problemer med helsa etter sprøytemidlene. Lucia, en dame vi snakket med i bosetningen, har lenge hatt interesse av å dyrke plantemedisiner i hagen sin og bidrar i bosetningen med naturmedisiner. Lucia er bekymret for barna som bor i nabolaget og forteller at mange bosatte har fått problemer med hoste, luftveissykdommer og allergier. I bosetningen Roseli Nunes har vi møtt bosatte som lever med soyaplantasjer på andre siden av gjerdet. De forteller at insekter som blir jaget av sprøytemidler på plantasjen flytter over til jorda deres, og gjør det umulig å dyrke mat. Agro-businessen styres av en politikk som tvinger småbønder til å selge eller leie ut jorda si. På leide jordlapper dyrkes monokulturer som tar opp all næringen i jorda, og gjør det umulig å dyrke på jorda etter leieperioden. Småbønder tvinges til å selge jord, og monokul-

22


Sprøytemidlene er en del av et kapitalistisk system, der både produsent og konsument er offer for de strukturer systemet krever for å opprettholdes. turene utvides. Brasils mest populære og høyrevridde mediekanal, GLOBO, forteller den brasilianske befolkningen at monokultiver med GMO og sprøytemidler er en kilde til økonomisk utvikling og høyere velstand. MST-ånden hos familiene i bosetningene er ikke like sterk i alle familier. Personer inne i bosetningene benytter seg også av giftene for å drepe ugress og uønskede planter. Rundt om i bosetningen har vi sett døde planter, naboer med sprøytemaskinen på ryggen, og møtt flere mennesker som ikke har et bevisst forhold konsekvenser av sprøytemiddelbruk. Politikere støtter agro-businessen. I kommunestyrer i Mato Grosso sitter politikere, valgt inn gjennom pengejuks og falske løfter, som støtter utviklingen av monokulturer. Agro-businessen slipper fri fra skatter og utgifter og småbønder får kreditt for å bruke sprøytemidler. I Brasil er det i dag ulovlig å publisere info om hvor mye og hvilke sprøytemidler som brukes i blant annet soya- og melkeprodukter. Situasjonen gjør det vanskelig å mobilisere en opposisjon, men flere organisasjoner, blant annet MST, har mobilisert seg i kampen mot sprøytemidlene. De ønsker å fremme et økologisk og bærekraftig landbruk. Bruken av giftene har gjort meg oppmerksom på at vi konsumerer store mengder sprøytemidler hjemme i

Norge. Vi spiser kyllingkjøtt og andre kjøttprodukter som stadig spiser større mengder dyrefôr som inneholder soya først og frest fra Mato Grosso og Brasil. Store selskaper styrt av profitt bestemmer hva vi spiser, og gir oss få eller ingen muligheter til å spore maten tilbake til produksjonsstadiet. I produksjonslandet påvirkes mennesker og miljø av en utbyttende og undertrykkende politikk. Dette gjelder ikke bare for Brasil. Der det produseres råvarer finnes det monokulturer, som i de fleste tilfeller også er avhengige av sprøytemidler. Verdens råvareprodusenter, utviklingslandene, har et folk og en natur som lider av monokulturens invaderende og ødeleggende strukturer. Sprøytemidlene er en del av et kapitalistisk system, der både produsent og konsument er offer for de strukturer systemet krever for å opprettholdes. Den norske befolkingen velger stort sett å stole på at norske reguleringer av matvareimporten sikrer oss fra de verste sprøytemidlene. Forholdene i produksjonslandet vet vi derimot lite om. Maten vi kjøper kommer fra et marked basert på profitt. Her i Brasil har vi sett få tegn til at dette markedet tar hensyn til miljø og befolkning.

Hedda 23


Maktens grøde

Jordbruk er mer enn bare matproduksjon. Det er tidlig morgen i MST-bosetningen Antonio Conselheiro, i den østlige delen av Mato Grosso. Hjemme hos Valter og Jandira er det mye som skal gjøres. Grisene og hønene skal mates med mais, kyrne skal melkes, det skal kokes ris til hundene og etter en kopp kaffe med masse sukker, slik brasilianere liker det, skal vi ut på åkeren. I motsetning til de omkringliggende fazendaene, store gårdsbruk med en sterk råkapitalistisk eksportmentalitet, er de «campesinos»; småbønder som dyrker for seg selv. På gården er de nesten hundre prosent selvforsynt. Her planter de både maniok, poteter, gresskar, sukkerrør, ris, mais, og masse frukter som bananer, papaya, appelsiner og ananas. Valter driver mest med melkeproduksjon og selger en del av melken. Noe av melken går også med til ysting av ost og doce de leite (brasiliansk melkekaramell), som Jandira lager. Det globale jordbruket oppfyller mange funksjoner og styres av flere forhold. Primært er jordbrukets rolle naturlig nok å produsere mat. Men det representerer også økologiske forhold: bevaring av

biomangfold, vanntilgang, jordsmonn og klima, og sosiale forhold: kultur og tradisjoner, fordeling, helse og bevaring av kulturlandskap. Jordbruket er også en livsstil. Motivasjonen for Valter og Jandira er ikke å produsere for profitt, men fordi livet som småbønder er en del av deres identitet. De ønsker å produsere sin egen mat i stedet for å kjøpe tomater proppfulle av sprøytemidler eller kyllinger fôret på GMO-soya. Matproduksjon handler mye om penger og makt. For Valter og Jandira handler det om å ha makt over deres egen hverdag. På åkerlappen går det i hakke og spade. De store fazendaene som dyrker monokulturer, bruker ofte genmanipulerte frø. Frø som store selskaper tar patenter på ved å forandre visse egenskaper ved frøet. F.eks. at frøet skal være mer motstandsdyktig mot insekter. Resultatene av dette er at bønder blir tvunget til å kjøpe frø fra selskapet, mens det opprinnelige frøet kanskje forsvinner helt. Planten til frøet blir sterilt og man må kjøpe nye frø for hver gang man skal så. På denne måten tilraner store multinasjonale selskaper seg makten over frøene i tillegg til at selskaper i større

24


grad begynner å kontrollere flere ledd i produksjonen. Valter kultiverer sine egne frø, og har muligheten til å høste flere avlinger av dem. Mens de store plantasjene utraderer flere opprinnelige arter ved å dyrke monokulturer, har småbøndene en viktig rolle med å ta vare på det biologiske mangfoldet.

kjerringråd, men det er akkurat her i Amazonas-området mye av den moderne medisinen kommer fra. Billigere apotek får man ikke. I motsetning til småbøndenes småskalajordbruk er man mer fremmedgjort fra jorda fra styrehuset til en skuretresker på soyaåkeren.

Valter bruker ingen plantegifter, men tyr heller til alternative plantemidler. Han

For MST-ere er identiteten som småbønder også en kollektiv identitet som reflekteres i hvordan jorda er

I motsetning til småbøndenes småskala-jordbruk er man mer fremmedgjort fra jorda fra styrehuset til en skuretresker på soyaåkeren. forteller at det er bra å bruke røyk på plantene, sprøyte med ku-urin eller chili. Et annet problem ved monokulturene er at store områder blir liggende brakk etter hvert som nitrogenintensive planter som f.eks. mais og bananer gjør jorda næringsfattig. Valter kan aldri brakklegge jorda når de er så sterkt avhengighet av grøden de høster. Mellom maisen og bananene planter han derfor bønner som virker nitrogenfikserende. Selv på den lille jordlappen han har, er arealutbyttet stort. Med deres daglige nærhet til jorda, representerer småbøndene også mye kunnskap om alt som vokser og gror. Mens vi går rundt på åkeren forteller han meg også mye om plantenes legende effekter. Den ene planten kan man legge rett på huden mot insektbitt, mens den andre skal drikkes som te for å motvirke hodepine. Det er lett å se på dette som

fordelt. Alle i bosetningen har fått tildelt like mye jord fra det statlige jordfordelingsinstituttet INCRA. Hele bosetningen er delt inn i 36 “agrovillas”, som er en slags salgs- og fordelingsenhet bestående av 10-15 familier. Agrovillaene innbyr også til interaksjon og godt naboskap. Flere ganger om dagen kommer Ercoles syklende, en syv år gammel gutt med hundre melketenner og som snakker som en foss, med iver etter å få med seg alt Valter gjør. Moren hans Wanda er også ofte over på en kaffe. Like viktig som å dyrke, er det å ha tid til å skravle med naboen. For småbøndene handler det å dyrke om mer enn bare mat og profitt. Det handler om mennesker, helse og bærekraft.

25

Henrik


Tekst om noen av problemenes årsak Jeg tror man fort famler i blinde om man legger all sin kraft i arbeidet med enkeltsaker uten å samtidig være bevisst på grunnlaget for at de oppsto og ser de i en større sammenheng. Dette betyr selvsagt ikke at man skal la være å arbeide for en bedre verden her og nå, det blir ingen forandring i fremtiden om man ikke jobber for den i dag. Men, problemet oppstår når disse mindre saker får all oppmerksomhet, på bekostning av fokuset på deres grunnleggende årsak: det kapitalistiske systemet. Derfor ønsker jeg her i denne teksten å sette litt fokus på grunnleggende trekk ved det systemet som skaper disse problemene. Kanskje kan det være lettere å se hvorfor problemene som tas opp i reisebrevet oppstår. Men dette er også et stort og omfattende tema og denne lille teksten har ikke plass til alle aspekter. Imperialismen og kapitalismens kriser får bli neste tekst. Det er viktig å være klar over at kapitalismen er et historisk oppstått system. Det er et resultat av utviklingen av tidligere systemer. Det er i kontinuerlig utvikling og vil forandres til nye i fremtiden. Kapitalismen er et system som har utviklet seg over lang tid. Den begynte først forsiktig å utvikle seg i Europa på 1500-tallet og innen slutten av 1800-tallet hadde det gjennom kolonisystemet tvunget det ned over halsen på hele resten av verden, slik situasjon fortsatt er i dag. Kapitalismen sprang ut av føydalsamfunnet, og i forhold til dette samfunn var kapitalismen på mange måter et positivt fremskritt, blant annet ved at den muliggjorde utviklingen og moderniseringa av produksjonen slik at man har større muligheter for å dekke folks materielle behov. Men de positive sidene ved kapitalismen har for lengst sluttet å være de mest vesentlige. I dag står den som den fremste garantist for hindringen av videre menneskelig utvikling. Ved dagens teknologiske nivå, produseres det tilstrekkelig med både mat og andre livsnødvendige varer for å dekke hele menneskehetens behov, men grunnet den profittmotiverte produksjonen lever milliarder i fattigdom og mer enn 800 millioner mennesker er kronisk underernært. Dette er noen av konsekvensene av at produksjonen har profitt og ikke dekking av menneskelige behov som mål. I ethvert samfunn er det eiendoms- og produksjonsforhold som er grunnlaget for de andre samfunnsmessige forhold. I det kapitalistiske systemet har borgerskapet eierskapet til produksjonsmidlene (de redskaper, lokaler, maskiner, osv. som trengs til utførelsen av produksjonen), og har slik den økonomiske makt. Derfor er det i besittelse av den øvrige samfunnsmessige politiske makt, f.eks gjennom den borgerlige stat, hvis grunleggende oppgave er å sikre dette eierskapsforhold. Produksjonsmidlene er i kapitalismen ute på markedet, tilgjengelig for de kapitalsterke enkeltpersoner til anskaffelse for egne individualistiske, ikke samfunnsmessige, formål. Målet for produksjonen er maksimal profitt for den enkelte kapitalist, ikke å dekke menneskenes materielle behov. Uendelig akkumulasjon av kapital, altså den enkelte kapitaleiers stadig økende erobring av den samfunnsmessige rikdom, er det absolutte grunnleggende kjennetegn på det kapitalistiske systemet. En kapitalist investerer ikke om han ikke kan forvente å få økt profitt igjen. I kapitalismen er arbeidet et middel for å skape privat eiendom for kapitalisten. Den private eiendomsrett er i hovedtrekk fra kapitalistens perspektiv hans rett til å tilegne seg resultatene av andres ubetalte arbeid, mens fra arbeiderens synspunkt er den muren som hindrer han i besittelse av eget arbeidsprodukt. Den kapitalistiske private eiendomsrett er bare en av mange typer eiendomsforhold og skiller seg fra f.eks de kommunistiske hvor eiendomsretten er grunnlagt på arbeidet nedlagt for å skape varen. I store trekk har de sosiale ulikheter i kapitalismen sin rot i det eierskaps- og produksjonsforhold

26


som kjennetegnes ved skillet mellom eierne av produksjonsmidlene som lever av sin eiendom og andres arbeid, i motsetning til arbeiderne som lever av sitt arbeid for andre. Denne konflikten mellom de som skaper verdiene og de som tar gevinsten for det, konflikten mellom arbeid og kapital, er det man kan kalle klassekamp. Arbeideren utbyttes, dvs. at kapitalisten kan kjøpe arbeidernes arbeidskraft til mindre enn den er verdt, altså kommer profitten fra det arbeidet han ikke betaler arbeideren for. Arbeideren skaper mer verdi enn han trenger til sitt underhold og denne ekstra verdi (merverdi) går ensidig kapitalisten til gode. Altså en ufortjent rikdomsforøkelse på et annet menneskets arbeid. Som en konsekvens av den industrielle ”revolusjon” sikret borgerskapet seg det endelige monopol på produksjonsmidlene. Smådriften ble utkonkurrert og produksjonen samlet i større enheter, f.eks fabrikksystemet. Denne historiske prosess skilte arbeiderne fra sine redskaper og dermed ødela muligheten for selvstendig underholdelse av eget liv, og ble dermed prisgitt kapitalisten. Man er nødt til å selge sin tid og sine evner på et marked som en hvilken som helst annen vare, til bruk for den første eller høyest bydende. Kjenner man til prinsippene bak prostitusjon, ringer det kanskje en bjelle. Men økt profitt er også en nødvendighet for å kunne overleve som aktør på det kapitalistiske markedet. Dette er et brutalt marked, som bygger på det primitive prinsipp om den sterkestes rett. De sterkeste partene utkonkurrerer de mindre og overtar makten i hullet de utkonkurrerte etterlater seg. De investerer i nytt og mer effektivt produksjonsutstyr for å styrke seg i konkurransen. Slik skapes og økes monopolene. Dette ekspansive, monopolistiske system resulterer i at makten konsentreres på stadig færre hender og man får dagens diktatoriske situasjon hvor omtrent 500 multinasjonale selskaper kontrollerer nesten hele verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettingen. Denne konkurransedynamikken og behovet for kunstig, alltid økt vekst, gjør det til et ekspansivt system som hele tiden må utvide sine markeder, øke produksjonen og salget. Dette får som vi har sett alvorlige konsekvenser for menneskelige forhold. Også naturen ødelegges av kapitalismens trangsynte hensynsløshet. For kapitalismen er rovdrift på naturen like nødvendig og naturlig som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft. Jordbruksarealer reduseres, monopoliseres og utarmes av det monokultive jordbruk og enorm bruk av gift i produksjonen skaper enorme helse- og miljøproblemer. Store selskaper tar kontroll over vannkilder og uttørker frodige områder og nekter de fattige tilgang. Overfiske truer viktige matressurser og dessuten levekår for kystfolk over hele kloden. Noen byer er så forurenset at det er livsfarlig å bevege seg ute uten gassmaske samtidig som regnskogene hogges. Naturen ødelegges i raskt tempo og eksemplene er mange. Utryddinga av planter og dyr skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Naturen er grunnlaget for vår eksistens og setter de fysiske rammene for tilværelsen vår. Tar vi ikke hensyn til dette, graver vi vår egen grav. Setter ikke folket selv en effektiv stopper for dette kortsiktige, egoistiske og destruktive system ser det ut til at jordkloden selv vil sette en brutal stopper for maksimal profitt og endeløs kapitalakkumulasjon. Spørsmålet står om hvor stor destruksjon av planeten og ødeleggelse av menneskenes liv vi skal være vitner til før vi innser nødvendigheten av et kollektivt samfunn hvor makten over produksjonen ligger hos befolkningen og dens formål er å tjene folkets behov. Et system hvor den materielle produksjon er folkets felles byggesten for et godt liv og høyere samfunnsformer hvis prinsipp er alle menneskers fullstendige og frie utvikling.

27

Blomst


To forskjellige virkeligheter

Jeg er på første uteopphold og sitter ute og snakker med familiens datter Maria, da hun får besøk av venninnen sin og hennes sønn. Vi blir sittende og snakke sammen, og det skulle bli en samtale jeg sent vil glemme. De to venninne snakker om alt fra hva barna deres har funnet på siden sist, til ektemennene sine. De snakker mye om utroskap, og da spesielt om hvordan de skal hindre mennene sine fra å være utro. Noe de begge er enig om, er at det er best er hvis mennene deres ikke snakker med kvinner som ikke er gifte. Det er også best hvis mennene aldri går noe sted uten å si i fra til kona, og uten å spørre om hun vil være med. Den ene jenta forteller at en gang hadde mannen hennes bare dratt på fisketur uten å si i fra til henne. Hun var kjempesint da han kom hjem, hun hadde laget mat til han og ble sint og bekymret når han ikke dukket opp til middag. Mannen hennes hadde da sagt til henne: ”Hvorfor skal jeg være utro når jeg har en perfekt familie og alt det jeg kan ønske meg her hjemme?” Denne samtalen mellom de to venninnene sjokkerte meg veldig. Det er kan-

skje ikke så mye samtalen i seg selv som sjokkerer meg, mer det at den er mellom to 18-åringer som samtidig passer på barna sine. Senere på kvelden spør jeg moren til Maria mer om hvordan livet til datteren hennes er. Moren forteller meg at Maria giftet seg for første gang da hun var 15 år. Moren ønsket at Maria hadde ventet med å gifte seg, men hun var sikker i sin sak og gift ble hun. Da hun var 16 fikk hun sitt første barn, men ektemannen hennes var ingen god mann: han brukte opp alle pengene deres på dop og alkohol, og de hadde ingenting å spise. Maria bestemte seg for å forlate mannen sin og flyttet hjem til foreldrene med datteren. Det gikk ikke lang tid før hun fant kjærligheten på nytt og giftet seg igjen. I dag jobber Maria og den 23 år gamle mannen hennes på en agurkplantasje slik at de kan forsørge datteren på snart 3 år.

28


Maria sin historie og samtalen hun hadde med venninnen sin har gjort et sterkt inntrykk på meg. Det som gjorde størst inntrykk er hvor forskjellige livene våre er og hvor forskjellige de vil fortsette å være. Jeg begynte å tenke på mitt eget liv. Det jeg husker best fra da jeg var 16 år er at det var da jeg begynte å ta egne valg, som fikk konsekvenser jeg måtte stå opp for. Det største valget jeg tok var da jeg flyttet to timer unna foreldrene mine for å begynne på en internatskole. Jeg hadde nok med

deg en skoleplass på de private universitetene. Abortlover og informasjon om prevensjon spiller også en stor rolle. I motsetning til Norge er abort i Brasil kun lovlig hvis mors liv står i fare eller hvis det er graviditet som resultat av voldtekt. I tillegg er abort ofte et tema som ikke snakkes om. Jeg har møtt flere tenåringer som er gravide og gifte og møtt mange som skal gifte seg. Når mange i samfunnet rundt deg allerede er gifte og alle forventer at

For mange er det å gifte seg og få barn en selvskreven ting mine egne valg og mitt eget liv - aldri i verden om jeg kunne ha vært gift og hatt et barn slik som Maria hadde. Da jeg var like gammel som det Maria er nå, hadde jeg en russefeiring i vente og den største bekymringen jeg hadde var hva jeg skulle studere til høsten, ikke om hvordan jeg skulle forsørge barnet mitt og om mannen min var utro. Det finnes mange forskjellige svar på hvorfor livene våre er så ulike. Utdanning er en viktig faktor. I Norge er det normalt å ta høyere utdanning, i Brasil er det få som har mulighet til dette. For å komme inn på universitetet må de bestå en veldig vanskelig prøve, og det er ikke garantert at man kommer inn. Med mindre du er rik, for da kan du kjøpe

29

du også skal gifte deg, er det ikke så rart at mange gifter seg tidlig. For mange er det å gifte seg og få barn en selvskreven ting. I Brasil er det også vanligst at kvinnene jobber hjemme i huset og passer barna, mens mannen er ute og jobber og forsørger familien. Dette er spesielt vanlig på landsbygda.

Kine


I Brasil spiller alle fotball Brasil er vertsland for FIFAs verdensmesterskap i fotball 2014. Dette er det ikke alle av de ellers fotballglade brasilianere som er så fornøyd med. Meningen med et arrangement er ofte å ha det gøy sammen med flere mennesker. Mange mennesker liker idrett, noen liker å drive aktivt med idrett, mens andre liker best å se på. Slikt kan man lage arrangement av. Slikt blir det fotballkamp av. Men hva skjer når det ikke lenger dreier seg om fotball? Det finnes noen store idrettsarrangementer som begynner å dra på seg dårlige rykter, og det med god grunn. De store mega-eventene. Det er ikke ideen fotballmesterskap som er problemet. Det er måten det blir utført på, og ringvirkningene. Man snakker om menneskerettighetsbrudd i byggingen av store arenaer, tvangsflytting av mennesker, menneskehandel, korrupsjon, med mer. Etter å ha reist litt i Brasil har jeg fått et litt annet perspektiv på avstander og størrelse. 6 timer i buss er ikke så langt. Vi fant ut at staten Mato Grosso i areal er dobbelt så stor som Norge. Den er også større enn flere land i Europa, bl.a. Tyskland og Spania. Norge har ca. 5 millioner

innbyggere, mens Brasils største by, São Paulo, har ca. 12 millioner innbyggere. Jeg har lært at uansett hvor stort noe er i Norge, så er det lite her i Brasil. I Brasil brer misnøyen seg over de store arrangementene som landet skal arrangere i de kommende årene. Sommer-OL i Rio i 2016, men først og fremst verdensmesterskapet i fotball nå i juni. Store arrangementer har ofte et tema eller et slagord. VM i Brasil har slagordet ”juntos num só ritmo”: ”sammen om én rytme”. Hele 12 ulike byer forbereder seg nå til VM, og det skal spilles 4-5 kamper i hver by. De store byene som Rio de Janeiro og São Paulo er selvfølgelig representert, men også mindre byer, som Manaus og Cuiabá. Manaus ligger midt i Amazonas og Cuiabá er delstatshovedstaden i Mato Grosso. Dette byr bl.a. på store transportkostnader, men fører også til at byer som ikke vil ha VM får det, pga. turisme og næringslivets interesser. Av de 12 byene som skal huse VM er det bare fem av dem som har store nok fot-

30


ballag til å ta over stadionen i etterkant. I tre av byene har man middels store fotballag, men her håper man likevel å bruke stadionene til fotball. I de fire siste byene har de ikke fotballag som kan ta over stadionen. Hva er så poenget med å bygge en mega-fotballstadion på steder som ikke har mye fotball? Nå blir du kanskje ikke så overrasket over at det er andre grunner enn fotball

Folk blir tvangsflyttet her i Cuiabá i likhet med i de store byene, dog ikke i like stor grad. Hus blir revet uten å bli rettmessig erstatta. Det er stor arbeidsinnvandring i byggebransjen, som også har ført til enorm økning i antall prostituerte. 80 prosent av pengene som ble tildelt Cuiabá for å holde VM er korruptert bort. Mye av infrastrukturen blir heller ikke ferdig i tide. Det er nesten bare tull, med andre ord.

”Folk er ikke i mot fotball, de er imot VM.” - Caio Bruno, journalist. som gjør at man legger VM til Cuiabá eller Manaus. Soya, turisme og business. Cuiabá er ikke en gammel by, og ingen verdensarvelistekandidat heller. Men byen ligger midt i hjertet av soyaproduksjonen. Stadionen vil derfor bli brukt til landbruksmesser for industrilandbruket etter VM. Cuiabá ligger nærme verdens største våtmarksområde, Pantanal, den mindre kjente broren til Amazonas. Like kul, bare ikke like utadvent. Området er under stort press, og trues av ekspansjonen av soya. Folk raser, fordi de heller vil ha helse og utdanning framfor VM. Vi har bodd i en bosetting som får besøk av lege to dager i måneden. Vi hilste kjapt på legen den ene dagen, og spurte: ”Hva er det største helseproblemet i bosettingen?” Da flirte han litt og sa: ”Kapasiteten er det største helseproblemet vårt, at det bare er lege her to ganger i måneden… dette er det største helseproblemet”, sa han, og pekte rundt i det lille huset.

31

Som om ikke det høres dumt nok ut å fly folk inn i Amazonas for å se og spille fotball, er FIFAs plan for VM i 2022 enda dummere. Quatar skal være vert for VM i 2022, et land med mye sand, og nesten uten fotballag. Det Quatar derimot har er olje. Arbeidsinnvandringen er enorm, og det er slavelignende forhold i bygningsprosessen. Farlig varmt er det også. Det var kraftige demonstrasjoner under prøve-VM i Fortaleza i juni 2013. Hvor mange som er ”sammen om én rytme”, en rytme av demonstrasjoner, får vi vente å se. Men at folk er misfornøyde er ikke vanskelig å forstå.

Ingrid


Ren energi, skitten samvittighet I bosetninga 12. oktober i den nordlige delen av Mato Grosso er et vannkraftverk under konstruksjon. Som konsekvens vil elva Teles Pires langt på vei renne over sine bredder, og vil direkte berøre 27 av bosetningas familier. Dette er bare ett av eksemplene på den usosiale energipolitikken i Brasil.

I 12. oktober kjemper de bosatte for anerkjennelse av bosetningas 187 familier av INCRA, det offentlige organet for fordeling av jord i Brasil. Siden jordtitlene fra INCRA har uteblitt, og dermed også tilgang på økonomisk støtte til å kunne investere i hus og livsgrunnlag, har nemlig de færreste i 12. oktober strøm, og for mange er vanntilgangen begrenset. Folk bor i provisoriske trehus, og mange er nødt til å finne jobb andre steder for å få endene til å møtes. Gjennom kampen skal de berørte familiene få erstatning av jord for å bo og dyrke på. Samtidig handler kampen også om at alle skal få strøm, utbedrede veier og et anstendig skolebygg med skikkelig materiale. De siste 10-20 årene har pilene for Brasils økonomi stadig pekt oppover, og den økonomiske veksten gjør at energibehovet blir større og større. Helt siden slutten av 1960-tallet har Brasils energipolitikk hatt som mål å

ekspandere vannkraftproduksjonen, og legger opp til utbygging av enorme dammer som skal produsere energi for å møte den økende etterspørselen. Kun 30 prosent av energipotensialet fra vannkraft utnyttes, og energipolitikken har en permanent plan om å gjøre denne prosentandelen større. Elva Teles Pires, som renner gjennom Mato Grosso, er en av elvene som skal bidra til å dekke energibehovet. Men hvem er det denne strømmen skal komme til gode? Kunne ikke dette vannkraftverket i det minste ha sørga for at familiene i 12. oktober endelig kan få strøm til husene sine? Nei, dette prosjektet, som er igangsatt av to private selskap, Chesby og EletroNorte, skal gå til tung, energiintensiv industri i delstaten Rio de Janeiro. Dette betyr altså at all den strømmen som vannkraftverket skal produsere, vil bli eksportert ut av regionen. Ikke en eneste dråpe vil komme de som må

32


ofre sine livsgrunnlag for utbygginga til gode.

gjengse brasilianer. Dette belyser hvor problematisk det i utgangspunktet er at all strømmen fra vannkraftverket ved 12. oktober skal bli eksportert ut av regionen for å tjene storindustriens interesser. I tillegg har ikke familiene som vil bli berørt noen rettigheter til kompensasjon av jord og levebrød. Jorda er som nevnt ikke regularisert av INCRA, og da står man i en situasjon hvor “ingen” har ansvar for de berørte familienes erstatning. Dette kompliserer prosessen med å finne en løsning på konflikten betraktelig.

Om enn så absurd det høres ut, er dette heller regelen og ikke unntaket for tendensene innen Brasils vannkraftproduksjon. Det er som regel jag etter profitt som styrer energipolitikken, og staten gir private selskaper intensiver i form av lave skatter og bygging av vannkraftverk, mens private selskaper får konsesjoner til driften. Konsesjonene gis i opptil 30 år, og det er da selskapene som selger strømmen og kan generere profitt til

All den strømmen som vannkraftverket skal produsere, vil bli eksportert ut av regionen. Ikke en eneste dråpe vil komme de som må ofre sine livsgrunnlag for utbygginga til gode. seg selv. Vannkraft i Brasil er nemlig så lukrativt at til og med banksektoren må se seg slått hva profittakkumulasjon angår. Vannkraftsektorens forbrukere kan deles inn i to grupper: storforbrukere og småforbrukere. Storforbrukerne representeres av energiintensiv industri, for eksempel mineral- og celluloseindustri, som altså får tungt subsidiert strøm fra myndighetene. Småforbrukerne er folk flest, som betaler strømpriser på internasjonalt nivå for å dekke kostnadene staten har ved å subsidiere storforbrukerne. Med andre ord: private, profittsøkende selskaper får billig strøm, mens kostnadene ved dette veltes over på den

33

Det skal nevnes at selskapet som utfører arbeidet har satt ned en komité som skal ta for seg samfunnsog miljømessige konsekvenser ved prosjektet, og er i dialog med MST og andre berørte. Disse prosessene er av avgjørende betydning for utfallet. For vannkraftverket blir bygd, og det man jobber for er derfor å minimere de sosiale konsekvensene av dette. Likevel er det åpenbart at det her pågår en sosial konflikt, og dette bryter med dette bryter med grunnleggende miljø- og samfunnshensyn i forbindelse med gjennomføringa av slike prosjekter. I begynnelsen av april ble det dermed bestemt at arbeidet med vannkraftverket skulle stoppes


Kampen handler om synliggjøring i en situasjon hvor fraværet av et INCRA-dokument skulle tilsi at denne bosetninga ikke eksisterer. inntil en løsning på konflikten var inngått. Til tross for dette fortsetter arbeidet på vannkraftverket. Selskapet signaliserer dermed klart og tydelig hva som prioriteres, nemlig selskapets egne interesser om å unngå forsinkelser i byggeprosessen, foran prinsippet om å ta hensyn til menneskene som berøres. For de bosatte familiene i 12. oktober hersker det stadig uvisshet om hvordan situasjonen vil bli når vannkraftverket får Teles Pires bredder til å flomme over. Det gjelder å holde hodet kaldt for å oppnå et levelig resultat. Da er den symbolske motstanden viktig. Ved hovedveien, ved innkjørselen til bosetninga, har det blitt etablert en vaktleir hvor det til en hver tid er folk som skal varsle om eventuelle fremstøt i forbindelse med utbygginga. Selv om selve vannkraftverket ligger flere kilometer unna, er valget av sted ikke tilfeldig: her gjøres det klart til montering av kraftmaster, og dette skal ikke forbigås i stillhet. Hit kommer bosetningas innbyggere for å vise fysisk og symbolsk motstand mot kraftlinjene som skal frakte strømmen vekk fra sitt utspring. De kjemper for å bli hørt og sett ved å belyse ironien i at vannkraftverket skal sørge for strøm i Rio de Janeiro mens de selv lever uten strøm og attpå til vil bli tvangsfordrevet. Kampen handler om synliggjøring i en situasjon hvor fraværet av et INCRA-dokument skulle tilsi at denne

bosetninga ikke eksisterer. Kampen for jorda har mange ansikter. Det åpenbare tapet av jorda som vil bli lagt under vann er én ting. En annen er hvor prekær situasjonen er for de bosatte når selv folk fra bosetninga jobber på vannkraftverket. Samtidig viser Teles Pires-prosjektet hvordan produksjonen av en tilsynelatende miljøvennlig energikilde domineres av kapitalistiske interesser, som igjen griper inn i jordproblematikken som MST kjemper mot. Dette er dermed et eksempel på et prosjekt hvor en må stille spørsmål ved bærekraften ved den ekspansive energi- og utviklingspolitikken i Brasil. For selv om denne energien, som skal forsyne industrien i Rio de Janeiro, er aldri så ren, vil det på den andre siden være en gruppe mennesker som sitter igjen som tapere, som danner en skitten plett på prosjektets overflate. Til syvende og sist handler det om retten til å kunne bo og dyrke på jorda en jobber på. Foreløpig er situasjonen med vannkraftverket og INCRA innfløkt, men kampen fortsetter, helt til fornuften og rettferdigheten seirer, og de bosatte i 12. oktober endelig får retten til jorda de bor og arbeider på.

Marie 34


KONGEN AV SOYABØNNER Han er verst av verstingene og nest rikest av rikingene i Brasil. Blairo Maggi, mannen som produserer mest soyabønner i hele verden. Hvordan? Han hogger ned regnskogen, og han har gjort seg kjent som en av de største promotørene for avskoging og ødeleggelser i Amazonas og Mato Grosso. Han har også klart å karre til seg stillingen som tidligere guvernør i Mato Grosso. I 2003, hans første år som guvernør, mer enn doblet han avskogingsraten. Da Maggi ble konfrontert med at ødeleggelsen i Amazonas hadde økt med to femtedeler i løpet av ett år, svarte han “40 prosent økning i avskoging betyr ingenting for meg, og jeg føler meg ikke en smule skyldig i hva vi holder på med her. Vi snakker om et område som er større enn Europa som nesten ikke er berørt, så det er ingenting å bekymre seg over”. Denne mannen er eier av Grupo André Maggi, et svært selskap som høster, prosesserer og eksporterer soyabønner. Selskapet er involvert i infrastrukturprosjekter som er nødvendige for å opprettholde soyaindustrien og å omgjøre natur til soyaørken. Motorveier og vassdrag bygges og åpner Amazonas for «utvikling» og avskoging. Kan vi gjøre noe for å stoppe verstingene? Så lenge vi fortsetter å kjøpe kjøtt i butikken fra dyr som spiser dyrefôr og internasjonale banker fortsetter å finansiere veksten vil Grupo André Maggi og andre soyaverstinger fortsette sine profittprosjekter. I mellomtiden mister regnskogen og cerradoen i Mato Grosso mer og mer av sitt mangfold av dyreliv, planteliv og ulike etniske grupper. Siden vi av erfaring veit at godeste mr. Maggi ikke er noen hyggelig solstråle av en antroposof, turte vi rett og slett ikke å finne et bilde av ham som vi ikke hadde rettigheter på. Av den grunn drister vi oss til å gjengi hans person gjennom en Paint-tegning.

35


Brigade 2015 går også til Brasil og skal i likhet med oss arbeide med MST. Brigaden kan garatere et uforglemmelig opphold i Brasil. Husk å søke før 1. november!

36

Returadresse: LAG Norge Pb. 2883 Tøyen 0608 Oslo Norge

Reisebrev2  

Voksesmerter er et reisebrev skrevet av norske ungdommer som bor med jordløse bønder i delstaten Mato Grosso i Brasil. I denne delstaten pro...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you