Page 1

2. Reisebrev Nicaragua-brigaden Høst 2013

Splitt og hersk


Leder Etter vår reise gjennom Mexico og Guatemala har vi fått møte flere ulike eksempler på autonomi og ressursran, våre overordnede temaer for brigaden. Vi har møtt ulike folk som kjemper for retten til jord og til selv å få skape sin fremtid. Her i Nicaragua har vi nå hatt politisk program i Managua og Bluefields i tillegg til å ha vært på fem ulike steder på uteopphold på Atlanterhavskysten av Nicaragua. Ingenting på Atlanterhavskysten eller i Nicaragua er svart-hvitt. Det er en komplisert og sammensatt virkelighet vi skal prøve å gi deg et inntrykk av i dette reisebrevet, men vi håper du liker det, og lærer mye. Vi opplever Nicaragua som et ekstremt delt land, to deler med forskjellig historie og kultur, hvor folk på begge sider av landet lever i enorm fattigdom. De venter på Jesus, på sekker med ris fra USAid og regjeringa, men få tror på endring. Revolusjonen har de allerede hatt, på Stillehavskysten gir den fortsatt håp hos mange i befolkningen, mens på Atlanterhavskysten er mange fortsatt imot. Etter mange tiår med mye bistand er den nå sakte på tur ut, noe mange ser på som en ny mulighet. Det spørres om man nå endelig vil bli kvitt er pasifiserende avhengighetsforhold, eller om fattigdommen blir mer brutal.

2

Store selskaper truer mer og mer av folkets jord med megaprosjekter; gruvedrift, oljeutvinning, vannkraftverk og den gigantiske kanalen. På grunn av Nicaraguas beliggenhet føyer narkotrafikk seg også inn i rekka med utfordringer. Karteller smugler narkotika langs hele kysten fra Colombia til Honduras. Kriminaliteten, dødsraten og våpentettheten øker over hele landet i takt med narkotikasmuglingen. Regjeringen fører en splitt og herskpolitikk, hvor Atlanterhavskysten og Stillehavskysten blir satt opp mot hverandre. Stillehavskysten vet ingenting om hva som foregår på Atlanterhavskysten, mens folk på Atlanterhavskysten tror at de på Stillehavskyst lever i sus og dus. Hva hadde skjedd om de på Atlanterhavskysten tok til våpen for å frigjøre seg? Jo, fattige fra Stillehavskysten ville blitt sendt i krig mot dem, slik som under borgerkrigen. På denne måten holder regjeringen befolkningen nede på begge sider med splitt og hersk-taktikk. De fattige bøndene og fiskerne fra hele landet har egentlig felles interesser i møte med makta og storkapitalen. Det er ikke bare vanskelige situasjoner i Nicaragua, men også innad i brigaden. I løpet av perioden måtte vår kjære medbrigadist Michael reise hjem, men vi gleder oss masse til å se han igjen hjemme i Norge! Besos y abrazos.


Innhold Leder s. 2 Innhold s. 3 Brigadeparene s. 4 Nicaraguas historie s. 6 Autonomi-schmautonomi s. 8 Megaprosjektenes sanne ansikt s.10 Liten øy, stort folk s.12 Cowboy og indianere s.14 Bak fasaden s.16 Dømt til å være tøff s.18 Alberto er fri s.23 De skjulte terrorister s.24 Mennesker og kapital s.26 Hvit hummer s.28 Miss autonomia s.30 Autonomi er berre eit ord s.34 Ramafolkets siste skanse s.36 En annen fortelling s.38

Søk på brigade!

Har du lyst til å delta i folks hverdagsliv og lære om politisk kamp i Latin-Amerika? Vil du bidra til økt politisk engasjement for Latin-Amerika i Norge? Er du nysgjerrig og engasjert? Da er solidaritetsbrigadene til Brasil i 2014 noe for deg! Søknadsfrist for høstbrigaden er 1.mai.

Redaksjonen: Silje Hvilsom Kvanvik (red.) Marte Gravem Isaksen (red.) Peder Østring Michael Touray Vetle Skogen Sascha Randal Ane Maus Sandvig Lars Myrstad Kringen Yngve Heiret Giorgio Molinas Åsne Rosseland

Forsidebilde tatt av Giorgio Molinas. Grafisk design gjort av Marte Gravem Isaksen Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det.

3


Brigadeparene

Vi har vært på vårt første uteopphold her i Nicaragua for å få en følelse av hvordan autonomien fungerer for folk flest. Her kommer en oppdatering fra alle brigadeparene.

Ane (19), Michael (22) og Lars (21) - Wawashang Vi tilbragte vårt første uteopphold i Nicaragua på internatskolen Wawashang, hvor Ane har vært dommer i missekonkurranse, Lars har knust hjerter og Michael har lært seg å danse til karibiske rytmer. Vi levde tett på vakker natur og ungdom fra alle de etniske gruppene på atlanterhavskysten. Når vi ikke var ute på åkrene og spiste kakaofrukt og drakk kokosnøttvann, deltok vi i arrangementer i forbindelse med feiringen av autonomiens måned, enten det var missekonkurranse eller tradisjonell urfolksdans. Det var tre fete og innholdsrike uker vi aldri vil glemme!

Sascha (26) og Peder (19) - Rama Cay

Sascha og Peder (eller Peter som han blir kalt av lokalbefolkningen) har blitt vel tatt imot av ramafolket. Det kan være rolige dager på dette øyparadiset, men folket har alltid tid til å dele sin kunnskap og sine meninger. Det har vært mange lange samtaler etter at Sascha gikk tom for lesestoff i andre uken og Peder har holdt seg aktiv ved å melde seg på det lokale fotballlaget.

4


Marte (22) og Yngve (19) - Karawala Hos ulwafolket i Karawala har vi bodd med en familie hvor det snakkes spansk, kreol, miskito og ulwa. I hengekøyer har vi tilbragt lange dager og fordøyd alt fra J.K. Rowling og Thor Heyerdahl til Nietche, Lysbakken og Solstad. Vi har diskutert autonomi med ungdommen, svingt macheten på åkeren, spist skilpadde og kjølt oss ned i elven. I tre uker har vi opplevd kultur og politikk fra grasrota.

Silje (19) og Giorgio (23) - Sandy Bay

Det lille fiskersamfunnet Sandy Bay Sirpi var vår destinasjon da vi dro ut på uteopphold. Hus på påler, sump, jungel, elv og strand preget landskapet. Vi klaget ikke på maten heller, ris, bønner og fritert banan, akompagnert av fisk, skilpadde, hummer, eller rådyrkjøtt. Livet var ikke bare lett i Sandy Bay Sirpi, store kulturforskjeller og en veldig uheldig situasjon gjorde at vi bestemte oss for å flytte ut av vertsfamilien vår og inn på et hostell. Her er vi sammen med vår gode venn Bishop

Åsne (22) og Vetle (20) - Musawas

Vi hadde uteopphold i Mayagnaterritoriet Sauni As nord-øst i Nicaragua. Vi skulle bo på landsbygda sammen med urfolksgruppen Mayagna, og lære om deres kultur og hverdag. Vi måtte gå gjennom regnskogen og dyp gjørme i 5 timer før vi ankom landsbyen Musawas. Vi har opplevd masse på godt og vondt, og tatt lærdom fra dette uteoppholdet. Vi gleder oss til neste uteopphold!

5


Nicaraguas historie I over en måned har vi reist rundt i Nicaragua. Vi har besøkt sandinister, urfolk og politiske organisasjoner. Bodd på stillehavsog atlanterhavskysten og har tilbragt tre uker i vertsfamilier i ulike landsbyer. Nicaragua er et flerfoldig land, og det er også historien. Vi skal prøve å gi et kort historisk overblikk over Nicaraguas historie. Selve ordet «Nicaragua» stammer fra urfolket nicarao som opprinnelig bodde i området som i dag er Nicaraguas stillehavskyst. Historisk har det levd flere ulike urfolksgrupper i Nicaragua. I dag finner en hovedsakelig urfolk på Atlanterhavskysten av landet. Stillehavskysten ble brutalt kolonisert av spanjolene, mens britiske pirater kom til Atlanterhavskysten og regionen ble siden underlagt den

6

britiske imperiet som protektorat. Mens urfolk på stillehavskysten ble utslettet av spanjolene ga britene på Atlanterhavskysten en folkegruppe makt til å utføre et visst indre selvstyre. Dette er en av årsakene til splittelsen man ser i Nicaragua i dag, hvor hovedsakelig lever mestisoer på Stillehavskysten og det på Atlanterhavskysten urbefolkning fortsatt er i flertall.


Etter århundrer som spansk koloni fikk stillehavskysten av Nicaragua sin selvstendighet i 1838. Årene som fulgte bar preg av store, ofte blodige politiske konflikter. På tross av selvstendigheten fortsatte stormakter å blande seg inn og styre politikken i landet. USA gikk flere ganger inn militært og tok kontroll over Nicaraguas politikk og ressurser. Dette var det mange som ikke likte. Augosto Cèsar Sandino var en av dem. Sandino ledet opprøret mot USAs okkupasjon av Nicaragua på slutten av 1920-tallet. På grunn av hans motstand mot USAs imperialisme har han blitt et symbol på revolusjon i hele Latin-Amerika. Sandino var inspirasjonen til FSLN (Den sandinistiske fronten for nasjonal frigjøring) som vokste fram på 60-tallet under Somoza-regimet. Somozafamilien styrte landet med jernhånd under et 42 år langt diktatur. FSLN var opprinnelig en geriljagruppe som ønsket å styrte diktaturet. Flere tapre kvinner og menn dro til fjells for å trene, slik at de kunne bekjempe nasjonalgarden. Etter mange år med harde kamper, seiret sandinistene i 1979. Riktignok skulle tiåret som fulgte være preget av en blodig borgerkrig. Contras, militære grupper som ønsket å styrte sandinistene, samlet seg og forsøkte så å ta over makten. De kontrarevolusjonære bestod av flere ulike grupperinger. Opprinnelig bestod Contras av soldater fra Somozas nasjonalgarde som under revolusjonen hadde flyktet til Honduras. Disse ble støttet av USA og CIA. I tillegg samlet det seg også contrasgrupper i urfolkssamfunnene på Atlanterhavskysten. Disse gruppene var urfolk som ville kjempe mot sandinistenes kontroll over Atlanterhavskysten uten nødvendigvis å støtte Somoza. De følte

at deres rett til å ha egen kultur og egen identitet sto i fare. Sandinistenes venstreorienterte ideologi tilsa at alle fattige var en del av arbeiderklassen, og skulle kjempe som ett. Urfolksidentitet og behovet for autonomi kolliderte med dette. Urfolkene ønsket ikke å bli styrt fra hovedstaten, de ønsket retten til å kontrollere egen utvikling og egne ressurser. Det er under borgerkrigen, i 1987, at autonomiloven blir formet, som et kompromiss mellom contras på Atlanterhavskysten og sandinistene. I dag sitter FSLN igjen i regjering etter at de mistet makten til liberale Violeta Chamorro i 1990. Daniel Ortega (FSLN) fikk tilbake presidentsetet i 2007 og siden har politikken i landet endret seg. Sosialpolitikken gir i dag flere tilgang på sosiale tjenester. Den økonomiske politikken ligner derimot mer på den politikken som ble ført av Chamorros liberale regjering på 90-tallet. For å bedre den økonomiske situasjonen i landet satser FSLN nå på forskjellige megaprosjekter. Deriblant kanalprosjektet, der man planlegger å åpne en Nicaraguakanal som går gjennom landet, slik som i Panama. Dette vil ha enorme konsekvenser for miljøet og befolkningen som er bosatt i områdene rundt den påtenkte kanalen. Befolkningen frykter også at kanalen ikke vil komme dem til gode, ettersom at det er et kinesisk selskap som skal drive kanalutbyggingen, uten å skatte mer enn en noen lusne dollars.

SILJE HVILSOM KVANVIK ANE MAUS SANDVIG

7


Atlanterhavskystens selvstyre feires hver år den 30. oktober. Foto: Peder Østring

Autonomischmautonomi I løpet av vår reise gjennom Mellom-Amerika er autonomi et ord som stadig kommer opp. Hva betyr det egentlig, og hvorfor er det så viktig?

PEDER ØSTRING

Som mange store ord, kommer også ordet autonomi fra grekerne. Ordrett kan det tolkes som «en som gir seg selv sin egen lov». Begrepet defineres ofte som et område som har betydelig selvstyre innenfor en annen stat. Vi har i dag mange forskjellige varianter av denne styreformen. Vi har på vår reise besøkt Zapatistene, som har kjempet til seg sine egne uavhengige områder i Chiapas, Mexico. De har siden 1994 vært i opprør mot den mexicanske staten for å kunne leve et verdig liv uten innblanding fra styresmaktene, som bare tjener de få og rike. Zapatistene har en autonomi med et klart politisk standpunkt nedenfra og til

8

venstre, som de selv sier. I Nicaragua er autonomien prega av helt andre forhold. Den karibiske kysten har en helt annen historie og befolkningssammensetning enn resten av landet, noe som historisk har ført til flere konflikter. For å forsone de kontrarevolusjonære på den karibiske kysten og få slutt på borgerkrigen (197090) ble autonomiloven skapt (lov 28). Dette skapte fundamentet for den videre opprettelsen av atlanterhavsregion nord og sør (RAAN og RAAS), som i dag utgjør omtrent halve arealet til Nicaragua. Kravet om en autonom stat var helt naturlig for mange på atlanterhavskysten av Nicaragua, eller Mosqitokysten, da de hadde vært uavhengige fra Nicaragua i størsteparten av sin historie. Dette varte fram til 1894, da president José Santos Zelaya i ledtog med USA annekterte Mosqitokysten og gjorde om navnet til Zelayadistriktet. Frem til da hadde denne delen av landet hatt sterke handelsforbindelser med Storbritannia,


og Miskitofolket hadde sitt eget kongedømme. Etter å ha blitt en del av Nicaragua ble urbefolkningen kraftig undertrykt, blant annet gjennom en forspanskningsprosess hvor de ble nekta å snakke sine respektive urfolksspråk, akkurat slik Samene i Norge en gang ble. «Autonomi handler om å være protagonister i sin egen utvikling, ikke

hadde krav på, da mange regjeringer ikke alltid var like villige til å følge opp autonomiloven fra 1987. Gjennom autonomilovgivninga i Nicaragua har zapatistenes slagord om en verden som rommer flere verdener blitt forvandla om til lovverk. Likevel står man overfor utfordringer som korrupsjon, mangel på gjennomsiktighet og en regjering som ikke viser noen vilje til å fremme demokrati og deltakelse.

“Autonomilovene på Atlanterhavskysten er et verktøy som kan brukes, men kan ikke frigjøre noen i seg selv - det må folket gjøre selv.” passive statister,» fortalte en lærer jeg snakka med på Rama Cay. Med autonomiloven fra 1987 fikk befolkningen på Mosquitokysten anerkjent sin kultur og egen historie. De fikk velge sine egne representanter i lokale, kommunale og regionale styrer, og kommunene ble tildelt landskjøter som de fikk i oppgave å distribuere videre til befolkningen i form av felleseide arealer.

Autonomilovene på Atlanterhavskysten er et verktøy som kan brukes, men kan ikke frigjøre noen i seg selv - det må folket gjøre selv.

Zapatistene har sin variant av autonomi i Mexico. Foto: Trailofdead1, flickr.com

I 1995 ble den nicaraguanske regjeringa felt av den inter-amerikanske domstolen i Costa Rica etter å ha solgt urbefolkningsland til et koreansk selskap uten deres samtykke. Denne hendelsen banet vei for den såkalte demarkasjonsloven (lov 445), som kan ses på som et verktøy for at autonomiloven skal bli fulgt. Loven skulle gjøre det lettere for urfolk og afroetterkommere å få juridiske rettigheter til landet de historisk

9


Karawala er en rolig liten by hvor folk delte både politikk og hverdagsliv med oss i 3 uker. Foto: Marte Gravem Isaksen

Megaprosjektenes sanne ansikt I Bluefields sitter en politiker og skryter til oss av regjeringens prosjekter. Men når vi snakker med folket på kysten får vi klar beskjed, de vil ikke ha hverken oljeutvinning eller vannkraftverk.

MARTE GRAVEM ISAKSEN

Vi er akkurat ankommet Bluefields, Nicaragua, og er på vei til et møte med Johnny Hodgson, regjeringens mann her på kysten. Vi er overveldet av Bluefields spesielle fremtoning, av den konstante fiskelukta, den tunge musikken vi hører overalt og lyden av kreol på hvert gatehjørne. Hodgson tar imot oss med et alvorlig smil i hjemmet sitt – et stort murhus i sentrum, mye større og finere enn standarden til den jevne nicaraguaner. Han er høy og mørk og utstråler autoritet. Hodgson holder først et historieforedrag for oss, og forteller om den langvarige skeivfordelinga mellom

10

Atlanterhavskysten og resten av Nicaragua. Som nest fattigste land i LatinAmerika er ikke levestandarden svært høy i landet, men på Atlanterhavskysten er den kanskje spesielt lav. Hodgson forteller oss at under halvparten av befolkningen har strøm på kysten, og at den er veldig uregelmessig. Bare 10% er ansatt i formell sektor, noe som vil si at nesten alle tjener penger uformelt, uten å være registrert som arbeidstaker i en bedrift. Det vi i Norge kaller svart arbeid er normen her. I Nicaragua har én tredjedel av folket kloakksystem, mens på atlanterhavskysten er dette tallet nede i nesten 0%. «We’re a little afraid, but we have to do something» sier Hodgson idet han begynner å fortelle om regjeringens store prosjekter på kysten, blant annet oljeutvinning og vannkraftverk. Hodgson virker overbevist om at dette er løsninga på alle kystens problemer. Et amerikansk selskap er i forhandlinger for å pumpe opp olje, og i desember tas den endelige avgjørelsen. Hodgson innser at arbeidsplassene ikke vil gå til kystfolket,


men mener at skattepengene vil bidra stort for skoler og offentlige tjenester i det autonome området. Når det kommer til vannkraft forklarer Hodgson at Atlanterhavskysten er full av elver som ikke brukes av noen til noe, og en av disse skal brukes til å bygge vannkraftverk slik at kysten er selvforsynt med strøm. De er i gang med forberedelsene i Tumarín ved Río Grande de Matagalpa. I tre uker var jeg på uteopphold i Karawala, en liten by helt nord i RAAS. I hovedsak er byen befolket av urbefolkningen ulwa, som tradisjonelt lever av jordbruk og fiske. Folket i Karawala har noen mål jord hver hvor de dyrker til seg selv, og mange får inntekt gjennom fiske. I perioder av året er det hverken mye penger i omløp eller mye å gjøre i det lille samfunnet, men det virker som folk har det godt. På kjøkkenet der vi spiser blir vi kjent med Noél Simón Abraham med sitt brede, tannløse smil og hullete skjorte. Han forteller oss om en regjering som bare tenker på seg selv. De tenker på hvordan de kan tjene mest mulig penger, og ikke på hvordan folk kan få best mulige liv. «Regjeringen sier de vil bygge ut vannkraft i elva, men folket her bruker jo elva hver dag». Simón er sikker i sin sak, og vi fortalte han at vi hadde hatt et møte med Hodgson som skrøt av hvor bra prosjektene var for kysten. Simón sa rett ut at Hodgson er rik, tjener penger på prosjektene og er i lomma til regjeringen, akkurat som alle andre som skal representere kysten. Elva de skal bygge ut vannkraftverket i, Río Grande de Matagalpa, strekker seg gjennom hele Awaltara, distriktet som Karawala tilhører. Folket i området bruker elva til fisking og som transportmiddel. Selv om Hodgson

og regjeringen påstår at Karawala kan få tilgang på stabil strøm til en billigere pris, er folk vi snakker med i hele byen likevel krystallklare på at de vil at regjeringen skal la elva deres være i fred. Simón forteller oss også om olja – han er klart i mot. Der hvor Hodgson forklarte oss at «fisken kan jo bare flytte seg», er Simón av et veldig annet inntrykk. Veldig mange på Atlanterhavskysten lever av å fiske. Mange til eget forbruk, mange til å selge på landsbygda og noen selger til store selskaper. Oljeutvinning utenfor kysten deres kan ta fra nesten hele Atlanterhavskysten livsgrunnlaget. På skolen i Karawala sier elevene at autonomi betyr selvbestemmelse, folket skal bestemme selv over jorden sin. De forklarer at med regjeringens megaprosjekter er nøyaktig det motsatte blitt praksis. De går inn og bestemmer for å kunne tjene penger på ressursene som tilhører det autonome området og folket der. Johnny Hodgson argumenterer med at kysten vil få uante nye muligheter, mens folkets erfaring tilsier noe annet – pengene vil ikke gå til folk flest, og heller ikke arbeidsplassene. De store pengene vil gå rett i lommene på de internasjonale selskapene og rike politikere på grunn av det lave skattenivået i Nicaragua og korrupsjonen på alle nivåer. Når Johnny Hodgson fortalte om megaprosjektene for kysten lyste han opp, med et smittende håp. Et håp om at kysten kunne tjene egne skattepenger, og skaffe arbeidsplasser for at folket der skal få noe å gjøre. Sannheten vi opplevde i Karawala var at folket ønsker ikke disse jobbene, fordi de ikke ønsker at korrupte politikere og store selskaper skal tjene penger på å ødelegge naturen de lever av.

11


Guttene danser til trommene i sine tradisjonelle drakter, ut etter jenter de kan daske med sine vifter. Foto: Sascha Randal

Liten øy, stort folk Rama er en stolt folkegruppe som vil vite mer om sin fortid og sine tradisjoner. Samtidig bidrar undertrykkelsen til at denne kunnskapen stadig forsvinner.

SASCHA RANDAL Øyen Rama Cay (uttales Rama Ki) er egentlig to veldig små øyer som ble bygget sammen, fullført av gutter dømt til tvangsarbeid. Forbrytelsen deres? Å være sammen med ei jente uten tillatelse. Det er her jeg og min medbrigadist Peder skal bo med hver vår familie i totalt seks uker. På en liten tettbefolket karibisk øy, som har en historie med pirater og flukt. I dag er det mer enn 1000 beboere her. Flertallet identifiserer seg med urfolksgruppen rama, en av de eldste folkegruppene i Nicaragua. Det er rikt med kultur på Rama Cay, men lite av kulturen er opprinnelig rama.

12

Språket blir nesten aldri brukt og bare noen få kan fortsatt snakke det flytende. For å prøve å revitalisere språket er det innført noe ramaundervisning på skolen. Det er mer fokus på å identifisere seg med ramaspråket enn å bruke det. Når det allerede er krav på spansk -og engelskkunnskaper ved siden av morsmålet rama kreol (en forenklet engelsk blandet med flere andre språk), oppstår det et naturlig hierarki. Ramafolket har lånt mye fra andre kulturer etter at deres egen kultur og historie nesten har forsvunnet. Et eksempel på en lånt tradisjon er en dans hvor guttene kler seg ut som tjukke kvinner med masker mens de løper rundt og dasker jentene med sine vevde vifter. Dansen er en etterligning av «Los Diabolitos», som du kan finne rundt hele Mellom-Amerika. Denne populære aktiviteten er ikke akseptert av den eldre befolkningen ettersom det ikke kommer fra ramakulturen, men er noe som de unge har begynt med i de siste tiårene.


Til tross for at kultur og historie har forsvunnet står ramaidentiteten fortsatt sterkt blant mange og er på vei tilbake inn i hverdagen. De unge kjemper for å gjenoppreise kulturen, for eksempel har flere unge menn nå langt hår og vil helst ikke bruke sko. Noe som før ble sett på som skamfullt, er nå sett på som deres stolthet. Det er ikke bare på utseende folket vil vise fram sin identitet, men også gjennom kunst og musikk. Musikk har

med en folkegruppe som heter mosquito (navnet fikk de fra det engelske ordet musket, et skytevåpen, som de fikk fra sine europeiske partnere). Sammen kriget de mot andre folkegrupper og solgte dem som slaver. Det var dette som førte til at ramafolket begynte å isolere seg for å holde seg trygge. Isolasjonen var starten på at folkegruppen ble skubbet ut av sitt eget territorie og

…. noe som før ble sett på som skamfullt, er nå sett på som deres stolthet blitt en viktig måte å forsterke kulturen på. Det er trommer, gitar, ramalyrikk og maracas som gir ramamusikken stemningen fra øyparadiset og får deg til svaie. Da jeg og Peder skulle på et debattforum om autonomi fant vi at det var et gapende hull i folkets kunnskap om eget historie, noe som de er bevisst på og lite fornøyd med. De fortalte oss at de kunne mye om verden utenfor den karibiske kysten, men nesten ingenting om deres egne samfunn. Det finnes lite offentlig historisk informasjon om folket. Deres kultur og bakgrunn er litt av et mysterium. Det er ukjent akkurat når ramafolket kom til Rama Cay og hvorfor, men det de vet er at territoriet en gang var veldig stort og gikk helt til det som nå er Costa Rica. Folket i den tiden beveget seg bredt og fritt i sitt omfangsrike territorie. De drev med jakt og de tok bare det de trengte for å overleve, noe som fortsatt er viktig for ramafolket. Da engelskmennene kom til den karibiske kysten allierte de seg

lenger ut i periferien. Livet på kysten er preget av mye fattigdom og levebrødet er fisk. De bruker trebåter som heter dory, en kombinasjon av en slags seilbåt og kano som brukes til å bevege seg på lagunen. Sjømat som reker, østers, fisk og skilpadde er en av de få resursene som er igjen til ramafolket, og denne resursen er nå truet da regjeringen har planer om å bygge en kanal til Stillehavet som vil gå gjennom lagunen som Rama Cay befinner seg i. Mens regjeringen legger planer som ikke er godkjent av folket, har fattige mestisos begynt å bruke territoriet til kvegbruk. Resultatet er mindre skog og mindre ledig land for den rask voksende ramagruppen. Ramafolket står overfor mange utfordringer i konfliktene med regjeringen og mestisoene som er på vei inn i territoriet, men folket er bevisst på utfordringene og kjemper for å overleve.

13


Mayangnafolket i territoriet Sauni As bor i landsbyer som er svært knyttet til naturen. Foto: Vetle Skogen

Cowboy og indianer Mayangnaenes land blir tatt fra dem av kolonister som bosetter seg ulovlig i urbefolkningens autonome territorier. Mayangnafolket får ingen støtte av staten i kampen mot kolonistene som blir blodigere og voldeligere om det ikke kommer en løsning snart.

VETLE SKOGEN Åsne og jeg har vært på uteopphold i territoriet Mayangna Sauni As som tilhører mayangnaene i den nordlige autonome regionen på Atlanterhavskysten, RAAN (Región Autónoma del Atlantico Norte). Her skulle vi bo med lokalbefolkningen på landsbygda, og få en forståelse av deres kultur og hverdag. Den frodige jorden er for mange deres arbeidsplass, hvor de finner mat og annet viktig materiell for å leve. Men selv om alt virker harmonisk, møter mayangnafolket store konflikter

14

med de såkalte ”colones”. Ordet ”colones” oversettes som innflyttere eller kolonister. Det kommer stadig nye kolonister og bosetter seg i mayangnaens autonome territorier. Det er vanskelig å si noe konkret om kolonistene; det finnes mange ulike meninger om hvem de er. Noen kolonister sier de er fattige bønder og mener de har samme rettigheter til å leve av naturressursene som mayangnafolket. Andre påstår at de har fått rettigheter til jorden av staten, men dette er usikker informasjon som vi har hørt av andre. Mayangnaene selv sier at kolonistene er en gruppe bønder fra stillehavskysten som har solgt jorden sin og flyttet til Bosawas på grunn av frodigheten i området. Produksjon og eksport av tømmer og gull er de to største virksomhetene kolonistene har i naturreservatet Bosawas. Antall kolonister som bosetter seg i Bosawas øker for hvert år på grunn av dårlig jordkvalitet på Stillehavskysten. Den allerede anspente situasjonen i området blir bare verre og verre. Både kolonistene


og mayangnaene har tatt til våpen for å beskytte seg mot hverandre. Det har vært konfrontasjoner hvor mennesker har mistet livet, noe som har skapt stor frykt blant mayangnafolket her. Mange av mayangnaene som har regnskogen og fjellene som sin arbeidsplass kvier seg for å dra på jobb, nettopp i frykt for å havne i væpnede konfrontasjoner med kolonister. Dette har videre gjort at fattigdommen på landsbygda har blitt større. Mayangnafolket finner ingen trøst hos staten, og noen mener derfor at man må stå samlet og ta til våpen for å beskytte seg. De mener det kun er mayangnafolket selv som må ta ansvar for å stoppe kolonistene.

og det ble opprettet institusjoner som skulle sikre mayangnafolkets rettigheter. De vi snakket med på landsbygda og i den territorielle regjeringen mente at disse institusjonene ikke har fungert i det hele tatt. Korrupsjon og politisk utestengelse av mayangnafolket har ført til at urbefolkningen ikke blir hørt. Selv om mayangnaene har rettighetene til fem prosent av all jorda i Nicaragua, er de ikke representert i nasjonalforsamlingen. På grunn av statens manglende vilje til å gjøre noe med konfliktene i Bosawas har mayangnaene forsøkt å nå ut til det internasjonale samfunnet. I 2003 ble det forsøkt å saksøke den nicaraguanske staten gjennom den internasjonale

“Konflikten blir mer og mer anspent, og den vil få fatale konsekvenser” Statens støtte til den territorielle regjeringen og mayangnafolkets kamp mot kolonistene er helt fraværende. Staten har kun gitt midler til at 15 politimenn og 5 soldater skal kunne beskytte dem som arbeider for å lage vei i territoriene mot væpnede kolonister. Denne type støtte gir kun midlertidig beskyttelse, og staten har aldri gått inn for noe langvarig prosjekt i kampen mot ulovlig innflytting i naturreservatet Bosawas. Statens fraværende støtte for å beskytte mayangnafolkets jord sees på som brudd på autonomiloven. I 2003 ble lov 445 vedtatt for å sikre rettigheter til kommunal jord for urfolk og de ulike etnisitetene i de autonome regionene på Atlanterhavskysten. Med denne loven har staten forpliktet seg til å bevare naturreservatet Bosawas for mayangnaene. Dette er en lov den sentrale regjeringen i Nicaragua vedtok,

domstolen for brudd på flere lover om mayangnaenes rett til territorier i Bosawas. Men saken ble aldri tatt opp. Den nasjonale regjerningen hørte om søksmålet og lovet at de skulle ordne opp i situasjonen. De vi pratet med fra den territorielle regjeringen mente at det ikke lenger er noe vits å søke hjelp internasjonalt. De ser nå på seg selv som de eneste som kan få en slutt på problemene. Og alt tyder på at de tenker å gjøre det gjennom våpenbruk. Konflikten blir mer og mer anspent, og den vil få fatale konsekvenser om ikke utviklingen tar en vending. Hele det nicaraguanske folket må få øynene opp for det som skjer i Bosawas. Det må komme et kollektivt press for en løsningsorientert og inkluderende politikk, og det må komme snart. For hvis polariseringen mellom mayangnafolket og kolonistene vokser, vil det til slutt smelle.

15


Bak fasaden Første gang jeg møtte «John» syntes jeg han var en hyggelig mann. Han var morsom og selv om han nærmet seg 50 hadde han et ungt sinn. Det virket som han syntes det var riktig så koselig med besøk i landsbyen og han tilbød seg å hjelpe oss med det det skulle være. Mitt inntrykk av «John» var positivt, helt til fasaden braste og jeg fikk møte den virkelige mannen, mannen bak fasaden.

SILJE HVILSOM KVANVIK Han var aldri den jeg trodde han var, ikke engang i nærheten. Mannen jeg trodde var snill, hyggelig, kul og hjelpsom, var i virkeligheten feig, voldelig, ukjærlig og ekstremt kontrollerende. Han lurte meg trill rundt. Men jeg sitter likevel igjen med følelsen av at jeg burde sett det. Hadde jeg sett det kunne jeg kanskje gjort noe, kanskje jeg kunne forhindret det. Kanskje jeg kunne forhindret at ei 15 år gammel jente ble banket rød, blå og gul av sin egen far.

16

Alt jeg så var løgnen. Alt jeg kjente til var denne hyggelige mannen. Fasaden var vanntett, sikker og komplett, helt til den ikke var det lenger. Hun gikk til politiet og anmeldte ham og vannet silte ut av det harde skallet. Han løp fortere enn en jaget antilope og stakk hodet i sanden som en struts. Hvor han gikk, var uvisst, noen sa han gikk til sjøs, noen sa han gikk til åkeren sin og noen sa han gikk til Río Grande. Borte var han, og igjen satt ei gråtende jente med forslått ansikt og knekt selvtillit. Jeg la armen rundt henne og spurte om det gikk bra. Et tåpelig spørsmål. «Det gjør vondt.» svarte hun. Jeg spurte hva hun trodde kom til å skje videre med faren: «Jeg vet ikke, han betaler seg nok ut av fengsel dersom han blir tatt» svarte hun. Tilbake hos vertsmoren vår, som var tanten til jenta, spurte vi hva hun synes om det som hadde skjedd. Hun svarte med en dagligdags og likegyldig stemme at hun allerede hadde vært hos politiet og ordnet opp i rotet og bedt politiet henlegge saken. Det var nemlig datterens egen feil at hun var blitt banket opp. Hun hadde oppført seg uanstendig for ei jente på hennes alder. Hun hadde hatt en kjæreste. En kjæreste som var cirka ti år eldre enn henne og var i tillegg kjent i landsbyen


Jenta (15) blir slått av sin egen far og politiet og myndighetene velger å ikke gjøre noe med det. På tross av at det nylig er innført en lov, lov 779, som sier at vold mot kvinner og barn skal straffes. Foto: Giorgio Molinas

for å ha sex med mindreårige jenter. Derfor fortjente jenta å bli slått. Som min vertsmor så fint uttrykte seg: «Hvis hun blir gravid nå, er det min familie som må ta vare på barnet. Tenk! Hun har vært med ham i 8 dager og så har hun ikke engang fått en dollar for det». Min vertsmor er søsteren til voldsutøveren «John» og tilfeldigvis en person i landsbyen med mye makt og etter hennes

vi kunne foreta oss i denne situasjonen. Jeg kunne ønske jeg gjorde mer eller at det var noe jeg kunne gjøre. Jeg kunne ønske saken fikk en rettferdig avslutning eller at jeg tok med meg jenta og sørget for at hun fikk hjelp og omsorg, men situasjonen var som sagt håpløs. Å stå og se på at noen lider uten å kunne gjøre så mye annet enn å gi en trøstende klem og fortelle en hvit løgn om at alt kommer til å ordne seg, skjærer dypt inn i sjelen.

“Tenk! Hun har vært med ham i 8 dager og så har hun ikke engang fått en dollar for det” samtale med politiet, sluttet politiet å lete etter ham. Han var blitt en fri mann igjen. Familien ble splittet. De fleste i familien valgte å snu ryggen til jenta, inkludert bestefaren, menneskerettighetsansvarlig i landsbyen. Den andre parten besto av to av tantene til jenta og jenta selv. En håpløs situasjon. For å vise solidaritet med jenta valgte vi å flytte ut fra huset til vertsmoren vår og inn på et hostell i landsbyen. Det var det

De som sitter med makten i Nicaragua er korrupte og maktsyke til og med helt på bunnen av statsapparatet. Når de kan diktere hva politiet skal gjøre og at politiet lar seg dikteres, tror jeg at rettferdighet er galakser unna. I samfunnet jeg oppholdt meg i tror jeg dessverre at rettferdig håndheving av loven blir hindret av tanken på makt og penger. Som ei av tantene til jenta sa: «Her er ingen lov. Den eksisterer bare på papir.»

17


Alle guttene løftet den, så jeg måtte også løfte den for å vise at jeg var sterkest. Foto: Ane Maus Sandvig

Dømt til være tøff «Du må bare ta henne, mann! Hun er din,» sier en av guttene. En 15 år gammel jente på skolen har forelsket seg vilt i meg. Hele skolen vet om det, og det hviler en absurd forventning på skuldrene mine – en forventning om at jeg skal ”ta henne”.

LARS MYRSTAD KRINGEN Skumringen er i ferd med å legge seg over internatskolen i det vakre landskapet i Wawashang. Jeg og mine medbrigadister, Michael og Ane, har akkurat vært og spist middag. Vi trasker rolig tilbake til rommene våre mens vi diskuterer situasjonen jeg står i. Jenta som er forelsket i meg er en av dem vi har fått best kontakt med, og det ville være synd om dette skulle ødelegge vennskapet. Når vi kommer frem til husene vi sover i,

18

roper en gjeng gutter på meg og skal ha meg til å komme til dem. Jeg går bort for å høre hva det gjelder. De vil prate med meg om den kompliserte situasjonen med denne jenta, og gi meg noen gode råd. Entusiastisk begynner en av dem med å si at det hele er ganske enkelt: ”En pen jente er forelsket i deg og du bør utnytte det”. De venter spent på at jeg skal dele deres entusiasme. Lettere sjokkert over rådet jeg har fått, prøver jeg å forklare at der jeg kommer fra er det helt utenkelig at en 21 år gammel gutt er sammen med en 15 år gammel jente. Det er til og med ulovlig. Guttene fnyser av det og sier at jeg nå er i Nicaragua, og at ingen i Norge trenger å få vite hva jeg gjør her. Videre forsøker jeg å fortelle at det også for meg personlig er utenkelig. Det ville være feil på så mange måter. Men de skjønner meg ikke. ”En 22 år gammel gutt på skolen er sammen med ei 14 år gammel jente. Det er ikke noe galt i det”, sier en av dem. Det går opp for meg at min tankemåte er like fjern for dem som det deres er for meg. Virkeligheten deres er en helt annen, forhold på kryss og tvers av alder er vanlige her. Likevel blir det i


mitt hode bare sykt. Når jeg skjønner at aldersforskjellen ikke er et hinder for dem, leder jeg samtalen over på kvinnesynet deres generelt. Jeg spør dem hvorfor de plystrer og slenger kommentarer etter jentene på skolen. De svarer at jenter liker å få oppmerksomhet og høre at de er vakre. Et naturlig svar, tenker jeg, men jeg spør dem om ikke de tror det kan føre til at jenter blir sett på som objekter, om ikke de tror at det kan skape et sterkt skjønnhetspress. Det ser ikke ut som guttene har noe svar. De ser på hverandre og ler det bort. Den største og sterkeste av guttene, han som virker å være sjefen i gjengen, trer frem og legger hånden på skulderen min. Han ser på

dem. Jeg er her bare i tre uker; jeg trenger ikke passe inn og være en av ”gutta”. Men jeg vet at disse guttene føler de trenger det. Det er et ganske tøft press de kjenner på, mange av dem. Valget står mellom å være mannssjåvinist og en av ”gutta” eller å stå alene. Jeg spør meg hva som skjer med et samfunn når det kun er noen få enestående utbrytere som bærer verdier som likeverd og respekt, og når det store flertallet er fanget i en machokultur hvor den aggressive, dominerende og tøffe er den som kommer seg opp og frem. Som en som kommer utenfra, en som ikke tilhører samfunnet på skolen, er det lett for meg å avslutte samtalen og si at det åpenbart er store kulturforskjeller mellom

”Du er en mann. Du må være mer aggressiv! Ta plass og vis hvem som er sjefen” meg og sier: ”du er en mann. Du må være mer aggressiv! Ta plass og vis hvem som er sjefen”. Jeg merker at jeg blir irritert. Han passer beskrivelsen godt selv, og det plager meg at det er ved å være slik man blir mest hørt og sett opp til her på skolen. Men i tillegg til irritasjonen merker jeg en annen uventet følelse oppstå i meg; en følelse av impotens. Jeg kjenner et press jeg kan huske fra ungdomskoletiden – et press om å være tøff og macho. ”Du er redd,” fortsetter han. ”Mann deg opp og ta det som er ditt”. Jeg er ikke redd nå, men jeg vet at jeg for noen år tilbake ville ha vært det. Redd; ikke for å ”ta det som er mitt”, men for å stå imot presset alene. Jeg ser på de andre guttene og tenker at det ikke kan være lett å være

oss – en enkel utvei jeg ønsker de andre guttene også hadde. I det jeg skal til å snu meg for å gå, prøver sjefen i gruppa en siste gang å overbevise meg, men denne gangen med en annen innfallsvinkel: «Hvis du drar herfra uten å kysse henne, uten å ha sex med henne, kommer hun til å bli knust. Du kan ikke gjøre det mot henne.» Det hele blir en smule surrealistisk. Jeg snur meg og går min vei, vekk fra det absurde, men like fullt det reelle presset jeg har kjent på. I ettertid har jeg reflektert mye over samtalen jeg hadde med guttene den kvelden. Presset jeg følte i situasjonen dro meg tilbake i tid til da det viktigste i verden var å være en del av ”gutta”. Brått kom usikkerheten tilbake. Minnene om

19


Gutter skal konkurrere og være fysisk sterke, mens jeter skal se pene ut. Her er noen av guttene på skolen Wawashang Foto: Ane Maus Sandvig

streben etter å være potent og tøff. Det ble klart for meg hvordan jeg og vennene mine oppi dette gjensidige, men ufrivillige presset behandlet jenter på nedverdigende måter. Det var ikke vondt ment, men det ble en konsekvens av at vi følte oss presset til å være gutter, til å utfylle vår kjønnsrolle til det fulle. Jeg prøvde så

opp. Jeg kjente den igjen i meg selv, som en subtil, men gjennomsyrende gift som har forkludret og påvirket valgene mine siden jeg første gang tok et valg. Det jeg tidligere så på som en kamp utelukkende for kvinners rettigheter, er for meg nå en kamp for alles rettigheter. En kamp for et bedre samfunn. Kjønnsrollene sitter

Det jeg tidligere så på som en kamp utelukkende for kvinners rettigheter, er for meg nå en kamp for alles rettigheter. hardt å være gutt at jeg til tider glemte å være meg selv. Det er kanskje ikke helt meg å være tøff og ”macho”, men jeg har mange ganger fortvilet følt at det burde være det. Ved å prate med en gjeng ungdomsgutter ganske like meg selv, men fra en annen kultur, lærte jeg ikke bare om den dominerende og svært synlige machokulturen i Nicaragua. Jeg lærte om machokulturen i Norge hvor jeg har vokst

20

veldig dypt, men ved bevisstgjøring om dem i samfunnet kan de brytes. Jeg er nå i større grad enn før oppriktig takknemlig for den lange og harde kampen feminister har kjempet i Norge og i andre deler av verden. Ikke bare for min fremtidige datter, men også for min fremtidige sønn. Og jeg tror at til og med sjefen i guttegjengen, den tøffeste, har en rolle han føler seg presset til å utfylle. Også han lider under machokulturen.


Yngve og Marte hadde time med de to siste siste trinnene på skolen i Karawala, for å diskutere autonomi og ressursran. Foto: Marte Gravem Isaksen

Michael og Lars poserer med en elev kledd opp for autonomifeiringen. Foto: Ane Maus Sandvig

Silje på veit fra Karawala til Sandy bay, en gjørmete tur. Foto: Giorgio Molinas

Giorgio har vært med gutta på hummerfiske og er godt fornøyd med fangsten. Foto: Elston Wilson

21


Ane planter kakaotrær på skolen i Wawashang.Foto: Lars Myrstad Kringen

Kokkos i alle former er en viktig ingrediens på Atlanterhavskysten, både til matlaging, men også til å drikke på åkeren. Foto: Ane Maus Sandvig

På vei til landsbyen måtte vi gå igjennom gjørme opp til navlen. Åsne var ikke like blid som på dette bildet. Foto:Vetle Skogen

22

Marte sammen med Solangie. Solangie er fra Karawala, men snakker miskiito, spansk og kreol, som alle benyttes i hjemmet om hverandre. Foto: Yngve Heiret


Her feirer Alberto Patishtan (i midten) friheten med sin familie. Foto: albertopatishtan.blogspot.com

Alberto er fri! Torsdag, den 31 oktober kom den beste nyhendinga eg nokon gang har hørt. Alberto Patishtan er fri, han er verkeleg fri, kampen har fungert! Etter 13 år som ulovleg fange, etter 13 år med ein konstant kamp for fridom og rettferd, som har rørt og engasjert ei heil verd, er han sluppen fri. Han var på kreftbehandling i hovudstaden, då presidenten Peña Nieto kom med nyhendinga. Patishtan gjer det klart at dette er ikkje noko presidenten har gjort, det er kampen han sjølv, familien, vener og aktivistar frå heile verda har kjempa. Kreften gjer at synet hans blir dårlegare og dårlegare, men på pressekonferansen seier han “no ser eg dykk mykje klarare i hjartet mitt (…) eg lever, eg er fri, eg vil fortsetje å kjempe”. Endeleg kan han reise heim til landsbyen sin, med familien som har reist rundt i Mexico og kjempa, endeleg skal han heim, og fortsetje kampen for sitt undertrykte folk! Fridom for politiske fangar! Kampen fortsetjer!

ÅSNE ROSSELAND

23


De skjulte terrorister

En terrorliste er en oversikt hvor organisasjoner og enkeltpersoner blir stemplet som terrorister, altså som er en fare for fellesskapet. På bakgrunn av disse listene innfører man sanksjoner mot de stemplede terroristene, hvor det for eksempel blir forbudt å ha diplomatiske forbindelser med disse. Den rødgrønne regjeringen i Norge har fulgt FNs terrorliste, mens det i vår kom frem i media at en borgerlig regjering ville innføre terrorlisten til EU. Det norske samfunnet lar verdens stormakter bestemme for seg hvem som er deres fiender og hvem som er deres venner, hvem som er gode og hvem som er onde. Vi i brigaden vil gjerne komme med et lite alternativ til en slik terrorliste, en liste fra grasrota og ikke fra Brussel. Denne trekker frem mennesker som gjennom terrorhandlinger holder folket tilbake og nekter dem sin frihet. Dette er en kort oversikt over personer som er en virkelig trussel for folket og fellesskapet.

YNGVE HEIRET Peña Nieto - president i Mexico Bak dollargliset til Mexicos president gjemmer det seg en kynisk og maktsyk tyrann. Alt fra første stund ved makta, haglet beskyldningene om valgfusk. Siden har lista med anklager vokst seg lang, blant annet grunna undertrykking av frie journalister og aktivister. Urfolksrettigheter, fagorganisering og ytringsfrihet blir forsøkt tvunget i kne av Nietos klamme jernhånd.

24

PEDER ØSTRING


Goldcorp – kanadisk gullgigant Goldcorp skryter av å være en av de raskest voksende gullprodusentene i Amerika. For å maksimere sin profitt driver de ekstremt ødeleggende gruvedrift under åpen himmel. I sin glupske jakt på edle metaller sprenger de bort fjell og natur og etterlater lokalbefolkning jordløse og med giftig grunnvann. Sammen med sin investor, Norges Pensjonsfond Utland, ler de hele veien til banken.

Rosario Murillo - førstedame i Nicaragua Som presidentens kone er Rosario Murillo aldri blitt valgt av folket, men snakkes likevel om som landets egentlig president. I Nicaragua har ingen ministre lov til å uttale seg uten tillatelse fra Murillo. Som selvutnevnt feminist er hun blant en av pådriverne som har fått terapeutisk abort ulovliggjort i Nicaragua, en praksis som nekter livstruede og voldtektsrammede kvinner å ta abort.

Rios Montt - diktator i Guatemala 1982-83 Som militær leder under den blodigste perioden i den guatemalanske borgerkrigen, er Rios Montt ansvarlig for konfliktens verste overgrep. Gjennom å definere sivile urfolk som geriljakrigere beordret han bortføringen, massakren og torturen av tusenvis av mennesker. I dag lever han som en fri mann etter at hans tidligere dom for folkemord ble annullert under tvilsomme omstendigheter.

25


Foto: Giorgio Molinas

Mennesker og kapital

Mens kapitalen flyter fritt over landegrensene, sitter mennesker igjen fortapt i et økonomisk paradoks.

YNGVE HEIRET

Felles for verdens stormakter er at de har bygget opp sin økonomi gjennom nasjonal industri. Denne har de beskyttet med høye tollmurer for at den skal kunne vokse uten konkurranse fra andre industrilands varer. I dag nekter de samme verdens mektige andre å følge i deres fotspor ved at de gjennom aktører som Verdensbanken og Det Internasjonale Pengefondet, tvinger fattige ikke-industrialiserte land til å åpne sine landegrenser for verdenskapitalen. På denne måten vil ikke fattige land kunne konkurrere med vesten og bygge opp egen industri, og de blir dermed avhengige av å importere industrivarer. Vesten får et enormt marked for sine varer samtidig som at de kan fortsette å hente ut billige råvarer fra ikke-industrialiserte land.

26

Dette er en maktstruktur og økonomisk politikk som kalles nykolonialisme på grunn av sin likhet med Europas utbytting av kolonier på 1800-tallet. Vestens hegemoni som kolonimakt er altså like så aktuell i dag som for 150 år siden. Her i Latin-Amerika fant den industrielle revolusjon aldri sted. Her fortsatte en med jordbruk og råvareeksport. Mens vesten utdannet sin befolking for å utvikle en stadig voksende industri, ble arbeiderne her nektet samme utvikling. En trenger ikke utdannede mennesker i arbeid på plantasjen. I vesten økte arbeidernes lønninger, en trengte et indre marked for å utvikle industrien. Samtidig organiserte vestens arbeidere seg, samme forsøk på organisering her i Latin-Amerika ble brutalt slått ned på av den lokale eller vestens maktelite, og arbeiderne fortsatte å jobbe for sultelønn. Mens det i vesten vokste opp store og diverse økonomier, fortsatte årelatingen av den ensidige latinamerikanske økonomien; billige råvarer går ut, og tilbake kommer ferdigraffinerte varer til en mangedoblet


pris – sjokolade vil alltid være dyrere enn kakao. I løpet av brigadens reise gjennom Mellom-Amerika har vi sett utallige resultater av den moderne verdens kolonialisme. Bak bussruten, fra lasteplanet eller med macheten i hånden har vi vært vitne til hvordan råvareeksportøren Latin-Amerika forblir underutviklet gjennom å tilfredsstille vestens etterspørsel etter billige råvarer. På universitetet og på landsbygden har vi

varer. Havet er fullt av fisk, men fra far i huset hvor vi har bodd får vi høre at det ikke er noen å selge fisken til. Nylig måtte de selge møbler fra stuen for å kunne sende en syk mor til legen. Her er ikke bøker på skolen, og kun de heldigste får muligheten til å ta høyere utdanning. Mens folket sitter fast med varer de ikke får solgt, kommer den enorme utenlandske kapitalen rullende inn over Atlanterhavskysten i Nicaragua. Transnasjonale selskaper vil investere

“Dagens maktelite er avhengige av fattige lands evige økonomiske stagnering.” sett hvordan land uten industri tvinger sin befolking i kne. I Karawala, en landsby gjemt inne blant den nicaraguanske Atlanterhavskystens mange elver, har Marte og jeg fått oppleve hvordan dette lille jordbruks – og fiskesamfunnet sliter under vestens hegemoni. Nicaraguas økonomi er sterkt preget av råvareproduksjon på monokultiver, i tillegg til produksjon av enkelt teknologisk materiale som har etablert seg i nyere tid. Her er barn som voksne en del av arbeidslag hvor det eneste som kreves er billigst mulig arbeidskraft som kan gjennomføre et arbeid som ikke krever spesiell kompetanse. Dermed satses det ikke på utdanning for folk flest, og det store flertallet er ikke kjøpekraftige nok til å skape et stabilt indre marked.

i oljeutvinning, vannkraftverk og flere monokultiver. Mennesker som i Karawala, som trenger penger til det mest grunnleggende som helse og utdanning, blir tilbudt enkelt og underbetalt arbeid, mens godt betalte og utdannede ingeniører kommer utenfra. Råvarene som lokal arbeidskraft utvinner fra lokale ressurser, går til vestens industri hvor de store verdiene skapes. Dagens maktelite er avhengig av dette forholdet mellom fattig og rik, hvor fattige lands evige økonomiske stagnering gir enkel og billig arbeidskraft, mens vestens utdannede og godt betalte befolkning raffinerer, utvikler og stikker av med brorparten av profitten. Vestens kapital blir stadig større og mer mobil, mens verdens store flertall sitter fast og ser på hvordan egne ressurser og håp forsvinner over landegrenser de selv ikke kan krysse.

I en landsby som Karawala har hver familie fortsatt mye og god jord, men i et land hvor det indre markedet nesten ikke eksisterer, får ikke folket her solgt sine

27


Kystvaktssoldat på søken etter hvit hummer på stranden, pengene går ofte i egen lomme. Foto: Giorgio Molinas

Hvit hummer Hummerfiskerne på Nicaraguas Atlanterhavskyst sitter ikke i båten når de kjører mellom fiskefeltene – de står. De speider etter hvit hummer. -En dag på nyåret i 2012 vant det lille fiskersamfunnet i Sandy Bay Sirpi jackpot.

GIORGIO MOLINAS

All narkotikatrafikk mellom kartellenes Colombia og brukernes USA må passere Nicaragua, og den mest effektive ruten går til sjøs. Med hurtigående båter fraktes store mengder dop over enorme avstander på kort tid. Ruten er så effektiv at den hyppig benyttes på tross av de enorme ressursene som er satt inn for å overvåke de gigantiske havområdene. Når smuglerne aner ugler i mosen, kaster de dopet på havet for å øke fart, fremkommelighet og sjansen for å slippe unna. Det er disse rekende pakkene med kokain som kalles hvit hummer.

28

Sandy Bay Sirpi (Lille Sandy Bay) er en liten fiskerlandsby nord for Bluefields, den viktigste havnebyen på Nicaraguas Atlanterhavskyst. Med sine omlag 1500 innbyggere er ikke sumpen Sandy Bay akkurat verdens navle, men på grunn av ”Tthe Boat” var landsbyen i en kort og sprø periode regionens ”økonomiske hovedstad”. Med ivrig mimikk, kraftig gestikulering og et brennende engasjement i stemmen, forteller 29-åringen Johnny historien. Det begynte med noen fiskere som la merke til en flott yacht som passerte mellom fiskefeltet og land. De kjørte pangaen sin, en type åpen flerbruksbåt, bort til yachten og lurte mannskapet ombord til å tro at kystvakten var på vei. Fiskerne lot seg så ”overtale” til å frakte smuglerne til land mot god betaling. Før mannskapet rømte inn i jungelen med våpen og penger, satte de på yachtens autopilot, og lot den fortsette ferden mot Honduras på egenhånd. Det er her Johnny


kommer inn i bildet. - Jeg bordet båten og smadret alt det elektroniske med en hammer i forsøk på å skru av autopiloten, men båten stoppet først da jeg rev ut bateriene. Fiskerne tauet båten inn mot Sandy Bay der den grunnstøtte. De begynte straks jakten på narkotikaen de visste var om bord. De knuste og rev opp innsiden av det doble skroget og taket til hundrevis av kilo kokain åpenbarte seg. Det tok nesten et døgn å tømme yachten. De aller fleste jeg har spurt sier det var snakk om 4-5000 pund kokain, rundt regnet 2-2,5 tonn! Det er blitt gitt høyere anslag, men om vi forholder oss til det laveste, snakker vi kokain for omtrent 43 millioner norske kroner på det lokale ”grossistmarkedet”. Ryktet spredte seg raskt. Folk fra Store Sandy Bay -en by lengre nord kom i pangaer stappfulle av våpen og dollars for å handle kokain av lokalbefolkningen. Fra Honduras kom smuglerne også tungt bevæpnet for å kjøpe tilbake det som opprinnelig tilhørte dem. Den lille lokale kystvaktavdelingen fikk også sin andel. Etter borgerkrigens dager ligger fortsatt våpen slengt i hjemmene. Så i frykt for væpnet konflikt med de stridserfarne miskitoindianerne, fikk den lokale ordensmakten beskjed fra høyere hold om ikke å gripe inn. Voldsfrykten er også årsaken til at kartellene ikke tør å rane tilbake narkotikaen lokalbefolkningen finner, men heller betaler for den. Gode tider? Alle kirkene, skolene og de omtrent 200 husstandene i Lille Sandy Bay fikk sin del av kaken. Noen hadde én kilo kokain i huset, andre hadde førti.

- ”En eldre kvinne tok kokainet for å være mel og bakte tortillas med det til hele familien,” ler sjefen i den lokale butikken. Et halvt års tid tjente fergekapteinen som frakter varer mellom byen og landsbygda 13.000 kroner per tur til Lille Sandy Bay, og han måtte ta to turer i uka. I dag, bare ett og et halvt år senere, er omsetningen på et normalt nivå igjen; én tur i uken med en betaling på 1000 kroner - Det var en fireåring som kjøpte en Cola av meg for 20 dollar. Han dro opp en diger bunke dollars fra lomma, forteller fergekapteinen. Så hva gjorde innbyggerene med alle disse pengene? Noen kjøpte dyrkbart land, andre bygde dyre hus i betong, men ytterst få investerte i fremtiden. Stort sett gikk pengene til sløseri. – Vi dro på gutteturer til Managua og holdt på med horer, dop og gambling, sier Johnny. Uten å fortrekke en mine. I løpet av omtrent åtte måneder tømtes det lille samfunnet for penger, og brått sank prisen på skillpaddekjøtt fra 50 dollar kiloen, tilbake til normalen; åtte kroner kiloen. Alle blåmandagers mor Nå sitter det lille samfunnet igjen med uferdige bygninger over alt i landsbyen. Det finnes ikke vann- eller avløpssystemer, men digre flatskjermer, monstrøse musikkanlegg og andre luksusvarer pryder omtrent samtlige stuer. Gullklokker og kjeder bæres fortsatt av mange som økonomisk sikkerhet i påvente av virkelig harde tider, og de populære og heftig forgylte tanngardene står igjen som minner – minner om The Boat

29


Her er tre stolte deltakere under Miss Autonomia på Wawashan. Foto: Ane Maus Sandvig

Miss Autonomia Hvem skulle tro at jeg i løpet av brigaden skulle være dommer i en missekonkurranse?

ANE MAUS SANDVIG

Gjennom hele oktober feires autonomien på Atlanterhavskysten. På skolen i Wawashang, der Michael, Lars og jeg har tilbragt de siste tre ukene, er feiringen stor. Fest, kulturell matdag, dans og foredrag om Atlanterhavskystens forskjellige kulturer er alle en del av dette. Det er også missekonkurranse. I kjent latinamerikansk stil er «Miss Autonomia» et fast arrangement. Det er onsdag kveld og vi sitter sammen med skolens elever på basketballbanen og venter på at «Miss Autonomia 2013» skal begynne. Lyskasterne er skrudd på, musikken er startet og kveldens to konferansierer annonserer at om kun få sekunder vil kandidatene komme opp på scenen. Salen jubler. Selv sitter jeg og lurer på hva en missekonkurranse har med autonomi å gjøre.

30

Idet Michael, Lars og jeg diskutererte hvor merkelig det var at lærerne skulle kåre skolens vakreste, hørte vi stemmen over høyttaleranlegget: «Si velkommen til kveldens gjestedommer, Ane fra Norge!». Begge guttene brøt ut i latter. Jeg visste ikke helt om jeg også skulle bryte ut i latterkrampe eller løpe min vei, jeg hadde uansett ikke noe valg. Her var det lite rom for å diskutere politikk og analysere missekonkurranser. Opp på scenen måtte jeg, for å dømme hvem av de fem skolejentene som var den vakreste. Den ene romkameraten min, Lillih, deltok som «Miss Kreol ». I Miss Autonomi deltar nemlig ei jente fra hver av de etniske gruppene på skolen, det vil si en Miss Kreol, en Miss Mayagna, en Miss Garifuna, en Miss Mestis også videre, og Lillih deltok altså som «Miss Kreol».Det var tydelig at Lillih gledet seg stort til konkurransen. Flere uker i forveien planla både hun og venninnene antrekk, sminke og hår. De øvde på å gå catwalk i gangen på kveldene. To dager før konkurransen fikk hun tilsendt klær fra Bluefields, ny


kjole og spesiallagd fotballdrakt med hennes navn på ryggen. Dagen etter kom moren hennes inn fra byen for å hjelpe til med hår og sminke og selvfølgelig for å heie på datteren. Alt for at Lillih skulle være så vakker som mulig. Konkurransen var et stort arrangement. Se for deg, det er nokså seint på kvelden, sola har for lengst gått ned. På basketballbanen sitter 150 spente elever og lærere på rekke og rad. Spenningen når sitt høydepunkt idet lyskasterne kaster et rødlig og lilla lys på kveldens to verter på scenen. Den ene kledd i høye hæler, kjole og stivt sminket, den andre i blå skjorte for anledningen.

jentene fra de ulike kulturene på kysten. Hver jente representerte ikke bare seg selv, men også sin etniske gruppe. På sett og vis handlet ikke konkurransen bare om å være pen eller sexy. Poengene ble gitt etter dansing, måten å gå på også videre, men også etter hvordan jentene svarte for seg på spørsmålene de ble stilt om autonomi og etter hvor fine antrekkene deres var. Ett av de tre antrekkene var det som var typisk for jentas etniske gruppe. Det var ikke bare skjønnhet det dreide seg om, men også å vise fram kulturen sin. På den andre siden, jentene kunne ha presentert sin egen kultur uten å måtte delta i en skjønnhetskonkurranse.

Selv sitter jeg og lurer på hva en missekonkurranse har med autonomi å gjøre. Ved siden av står fem stivpynta jenter. Jentene vrikker seg over scenen i ulike antrekk, mens guttene plystrer og roper. Hver av jentene får presentere tre antrekk og dessuten svare på ett spørsmål om autonomi. Alt til rop fra tilskuerne. Ikke det at tilrop og plystring er uvanlig i Latin-Amerika. Her kan man knapt gå nedover gata uten å få noen slibrige kommentarer slengt etter seg. Wawashang er ikke noe unntak sånn sett. Mens jeg satt der i dommerpanelet og gjorde mitt beste for å skrive ned poeng for hår, kjoler, gange og dans var det et spørsmål som ikke slapp taket. «Hvorfor i alle dager arrangeres det en skjønnhetskonkurranse som en del av autonomifeiringen?». På Wawashang mente de det var en flott måte å feire autonomien på, nettopp ved å vise fram

Missekonkurranser har ikke i seg selv noe med autonomi å gjøre. Det burde ikke måtte handle om kropp og skjønnhet for at man skal få fram kulturen. Ok, så missekonkurranser har ikke så mye med autonomi å gjøre, men kan det ikke allikevel være en morsom del av feiringen? Guttene hadde jo volleyball, fotball og basketballturnering som en del av feiringen, uten at dette har noe med autonomien å gjøre. Er det ikke det samme? På en måte er det jo det, men man kan allikevel også stille seg spørsmålet om hvorfor ikke jentene også hadde idrettsarrangementer. Hvorfor man skulle fokusere på jentenes utseende, mens guttene fikk vist fram fysiske prestasjoner. Svaret finnes nok i kulturen, rettere sagt i machokulturen. Jenter skal, i Nicaragua som de fleste andre steder, være

31


vakre, snille, søte og sexy. Samtidig skal gutta være gode i sport, sterke, snakke høyt og ta mye plass. Guttene skal gjøre, mens jentene skal være. Mest av alt skal jenter være pene. Utseende og skjønnhet er her, som i Norge, ekstremt viktig. Også her bruker jentene lang tid foran speilet om

av en sløydlærer sitte ved dommerbordet og å se spansklæreren vrikke rundt på scenen som konferansier. Dessuten fikk mange av elevene stor glede av konkurransen. Samtidig var det også trist. Jentene dansa, mens guttene plystra. En missekonkurranse har ikke noe med autonomi å gjøre, det har derimot med måten vi ser på kvinner å gjøre. At jenter

Jentene vrikker seg over scenen i ulike antrekk, mens guttene plystrer og roper. morgenen. De sminker seg, fletter håret og gjør alt for å se bra ut. Kanskje gjør de det for å få tilrop fra guttene? Ikke det at det guttene roper etter en er spesielt hyggelig. Jeg har snakket med flere av jentene på skolen som synes det er ekkelt. Men på den andre siden, hva vil det si hvis de ikke roper etter deg? Er du ikke heit nok? Også her sliter nok mange av jentene med den følelsen. At de er nok – ikke pene nok, ikke tynne nok, ikke sexy nok. For jenter skal alltid være pene, oppnå et slags ideal, men det blir sjelden bra nok. «Miss Mayagna » gikk av med seieren, etter intense diskusjoner ved dommerbordet. Melba, som hun heter, ei veldig bra jente, ble så glad at hun begynte å gråte. Hun kastet seg om halsen på naturfagslæreren, som også hadde tårer i øynene. Samtidig ble Lillih og de andre jentene lei seg. De var visst ikke vakre nok til å bli Miss Autonomia… På en måte var det absurd og egentlig ganske morsomt å være dommer. En ny opplevelse var det i hvert fall. Det var ufattelig komisk å se den gamle marxisten

32

skal være pene og passive. Og hva gjør det, hva bidrar Miss Autonomia til? Det bidrar i hvert fall ikke til at gutta slutter å rope etter jentene i gangene, ei heller at de får mer respekt for jentene. Guttene ser på jentene som objekter, og til en viss grad ser nok jentene også på seg selv som objekter. De fortsetter å bekymre seg for om de er vakre og sexy nok, heller enn å bruke kreftene på å være sterke og smarte. Jentene er, mens guttene gjør.


Vetle fikk seg en ny venn etter at alle gutta på landsbygda la på sprang for å fange den. Grisen var ikke like begeistret. Foto: Åsne Rosseland

Sascha fikk alltid store klemmer fra Tiny og Bigboy når hun skulle forlate huset. Foto: Peder Østring

Peder er kjempeglad for å kunne delta i Rama Cay sin autonomiparade, bak han kan du se det offisielle autonomiflagget. Foto: Sascha Randal

33


Ein liten gut har vore ute og jobba med macheten sin, i landsbyen Kibusna Bilete: Åsne Rosseland

Autonomi er berre eit ord Korleis kan dei snakke om autonomi, om sjølvstyre, i eit land der ein gamal revolusjonshelt driver mot ein svært autoritær styreform?

ÅSNE ROSSELAND Det er vondt å innrømme, å sjå, å høyre korleis Daniel Ortega styrar landet. For nokon sit revolusjonen og sandinismen så djupt i hjartet, at ein ikkje ynskjer å opne auga. For andre er det veldig klart kva som skjer i Nicaragua. For fleire av mayagnane i nord-aust av landet, blir autonomien berre ei av brikkene i eit politisk maktspel. Mayagnane er eit urfolk som stammar frå mayane, slik som ixilfolket i Guatemala, og tsostilfolket i Mexico også gjer. Kosmovisjonen seier at dei er barn av sola, og tradisjonelt sett har folket tilbedt trær og fjell, sol og regn. I dag har kristendommen fått eit solid fotfeste, men

34

relasjonane til naturen er likevel utruleg sterke. Mayagnane er ein av de eldste folkegruppane i Nicaragua, og budde og eigde over 50% av landet for 500 år sidan. Etter invasjon, krig og kolonisering av miskitoane, og seinare staten Nicaragua, er territoriet i dag på berre 5-6%. Med første augekast kan autonomien sjå velfungerande ut, der makta er plassert hos folket. Med andre augekast ser du Ortega si hand som prøver å styre kvar minste rørsle i ein autonomi som ikkje er konstruert direkte av dei det gjeld. I mayagna territoriet Sauni As i RAAN (Region Autonoma Atlantico Norte) har dei klart å halde det sandinistiske partiet FSLN ute av den territoriale regjeringa. Det er ikkje naturleg for mayagnane, eller for urfolk generelt å organisera seg i parti. Det har vore ein hard kamp, og til no er dei den einaste mayagnaregjeringa utan parti. Det er sindico (tillitsvalt person) i Musawas, Pipolacio Vanegas som seier at Nicaragua lever under eit nytt diktatur. Han forklarar korleis ein må vere medlem av FSLN for å få rettar og moglegheiter


i samfunnet. Ein kan ikkje kritisere systemet, partiet eller presidenten, noko han sjølv har opplevd konsekvensane av. Han er ein av få som tørr å sei i mot, og i vår blei han trua med å miste jobben i skulesystemet, etter at nokon hørde han kritisere Ortega. “Det er mi plikt som autoritet og sindico å seie sanninga. Eg gjer det ikkje berre for meg, men for folket” seier han, og fortel vidare korleis han oppfattar at mayagnane berre blir eit element i propagandaen til autonomien. Autonomien som lovar det motsette av det han gjer.

Fleire fortel oss at invasjonen dei alltid har lidd under, heller aldri har stoppa i dag. Det at mestisar frå vestkysten kjem til mayagnane sitt autonome territorium, drar mayagnane tilbake til ei vond fortid, og ein endelaus kamp om retten til jord. Retten er lovfesta, men ikkje riktig praktisert. Det er difor denne lova, denne autonomien for mange berre blir ei brikke i eit politisk maktspel. Er det berre propaganda? Er det berre ei av dei tusen løgnene og lovene regjeringa kjem med? Er det for å kue folket?

Er det berre ei av dei tusen løgnene og lovene regjeringa kjem med? Er det for å kue folket? Autonomilova blei ikkje laga av mayagnafolket, men av ein strategisk manipulerande stat, som tvingar på oss ein annan kultur. Dette seier Delacin Miguel, som er prest i landsbyen Kibusna, seks timar til fots frå nærmaste veg. Lova snakkar om sjølvstyre, medan alle skular er tvungen til å ha flagget til FSLN, og plakat av Ortega med kona. Ho snakkar om retten til territoriet, medan naturreservatet til mayagnane blir gradvis nedhogd og invadert av mestisar frå vestkysten. I tillegg til at gruva i Bonanza grev seg lengre og lengre inn i mayagnane sitt autonome område. Lova snakkar om respekt i eit rasistisk system der urfolk blir nedprioritert, diskriminert og gløymt. Det er ikkje veg, det er ikkje sjukehus, det er få utdanningsmoglegheiter og få jobbar igjen når naturreservatet blir invadert. For dei fleste mayagnane vi har møtt er autonomi berre eit ord.

Eg spør presten i Kibusna om kva autonomi er for noko. “Det er berre ein stor løgn!” seier han. “Våre forfedre kunne snakke om sjølvstyre, eller det dei kallar autonomi. Dei kunne leve med og av naturen – utan at den blei stelt, utan att denne levemåten blei trakassert. Viss det skal vere autonomi, skulle vi ikkje blitt styrt av eit anna land si regjering, slik som vi blir i dag. Vi skulle ha levd fritt, for i dag er det umogleg å snakke om fridom” Mayagnakvinnene har harde kvardager med banking av ris. Det gjev sterke slitasjeskadar. Foto: Åsne Rosseland

35


Rama Cay vil bli hard ramma av kanalprosjektet. Foto: Peder Østring

Ramafolkets siste skanse Drømmen om en kanal gjennom Nicaragua har eksistert i hundrevis av år. Det siste året har planene om utbygging plutselig skutt fart og prosjektets realisering er nå nærmere enn det noen gang har vært. På uteopphold har jeg fått ramaenes syn på dette prosjektet.

PEDER ØSTRING Etter å ha reist en times tid sørover fra Bluefields får vi høre at vi snart er fremme hvor vi skal tilbringe vårt andre uteopphold på brigaden. Vi stiger i land på en liten øy fylt av hus på stylter, og grønne palmer. Vi har endelig ankommet Rama Cay, «hovedstaden» til ramafolket og hjem til over 1000 individer. En historie av retrett For ramaene har territorielle konflikter

36

vært en stor del av deres historie. Lenge før Columbus satte sine føtter på amerikansk jord og lenge før det fantes noe konsept om Nicaragua, levde ramaindianere på den karibiske kysten. Territoriet strakte seg langs kysten i Nicaragua og langt ned i Costa Rica. Siden har de opprinnelig nomadiske ramaene som følge av ytre press isolert seg på mindre og mindre land, og den største befolkinga finner vi i dag på en øy man kan spasere på langs på 10 minutter. I dag kjemper de sammen med andre urfolksgrupper for den juridiske anerkjennelsen av deres territorielle rettigheter. Men i horisonten lurer myndighetenes planer om å bygge en kanal. Drømmen om kanalen Kanalen vil gjøre det Panamakanalen gjorde først, nemlig knytte Atlanterhavet og Stillehavet for å forkorte handelslinjene, bare i enda større skala. Dette megaprosjektet er planlagt å gå rett gjennom ramaterritoriet, og Bluefieldslagunen utenfor Rama Cay.


Kanalen har satt som mål å få plass til de stadig større skipene, såkalte postpanamax båter. Omfanget av dette arbeidet vil ramme både naturen og menneskene som lever av den, og med dette rive livsgrunnlaget til ramafolket, fisken, vekk under føttene på dem. Det er et kinesisk privat selskap registrert i Caymanøyene som har fått i oppgave å finansiere prosjektet. Nasjonalforsamlinga har vedtatt å gi det Hong-Kong baserte selskapet tillatelse til å designe, utvikle, drive, finansiere, bygge, operere,

sitt viktigste innhold. Man sitter igjen med et progressivt lovverk som skal ivareta kystens interesser, men en praksis som går inn for å hele tiden lure og stjele til seg kystens rikdommer. En schizofren stat fremmer selvstyre og urfolks rettigheter med den ene hånda, og stjeler fra dem med den andre. Denne tvetydige oppførselen er et symptom på hvordan resten av landets økonomiske og politiske elite ikke har noen interesse av et levende selvstyre, men tvert imot vokser seg feite på den marginaliserte Atlanterhavskystens ressurser. Man

“Man får praktisere autonomien så lenge man holder seg til etnisitet og kultur, men holder seg unna grunnleggende økonomiske forhold.” opprettholde og administrere kanalen de neste 50-100 årene og flere spør seg hva Nicaragua vil sitte igjen med til slutt, utenom ødelagt natur.

får praktisere autonomien så lenge man holder seg til etnisitet og kultur, men holder seg unna grunnleggende økonomiske forhold.

Tilbake på Rama Cay råder stor misnøye med prosessen som har blitt ført for at ramaenes stemme i saken skal bli hørt. Det har aldri vert noen avstemning eller konsultasjon med lokalsamfunnet, bare en avstemning i det regionale autonome rådet med noen få ramarepresentanter. På grasrota er det stor frustrasjon over et politisk spill som utfolder seg langt utenfor deres rekkevidde og det snakkes om en råtten og korrupt saksgang.

Fremgang – for hvem? Politikere vi har snakka med under brigadeoppholdet har snakka om utvikling og arbeidsplasser, men for hvem? Spørsmålet folket på kysten stiller seg vil uansett være om fisken vil dø ut og om noe av det som skapes på deres territorier vil bli igjen eller falle i lommene på internasjonale selskaper.

Lov og praksis Autonomi skulle bety at ingen lenger kunne fatte avgjørelser over hodene på befolkningen på den karibiske kysten. Da dette likevel skjer, mister autonomien

Skulle kanalprosjektet settes i gang, vil ramafolket gå en usikker fremtid i møte. Det eneste de vet helt sikkert er at de må kjempe med nebb og klør for at deres stemme skal bli hørt - de har ingen flere steder å flykte.

37


En annen fortelling YNGVE HEIRET

”Los Otros Cuentos” er tekstsamlinger fra og om zapatistene i Mexico. I 2008 begynte argentiske aktivister arbeidet med å samle tekster skrevet av Subcomandante Marcos, ideolog og en av talsmennene for zapatistene. Det er nå gitt ut flere samlinger med ”De Andre Fortellingene”, og blant annet har tidligere LAGbrigadister oversatt og gitt ut en av disse på norsk. Da vi i september bodde to uker med zapatistene, var disse fortellingene et viktig utgangspunkt for diskusjon og forståelse av zapatismen.

Teksten som er valgt ut til dette reisebrevet kan forstås som en påminnelse til verden om at zapatistene fortsatt kjemper, og at kampen deres aldri vil ta slutt. Ingen kamp vil noen gang ta slutt. Vi må ta verden i egne hender og fortsette fremover mot horisonten, men alltid holde et øye med hvor vi tråkker.

I ”Los Otros Cuentos” kommer tanker og livssyn fra mayafolket frem gjennom korte og metaforiske fortellinger. Mye går igjen i disse fortellingene, som for eksempel samtalene med ”el viejo Antonio” – gamle Antonio, som har gitt Subcomandante Marcos mye inspirasjon til tekstene. Over tobakkspipen har de to sittet dypt inne i irrgrønne skoger sør i Mexico og utvekslet historier, legender, tanker og filosofi.

Zapatistene kjemper for å skape et nytt samfunn basert på egne premisser. De vil finne igjen sin egen historie som gjennom århundrer har blitt fratatt dem av utenforstående. Samtidig vil de forene seg med likesinnede fra hele verden og legge til rette for en ny historie som ikke forfalskes av fåtallets interesser.

En kan si at ”Los Otros Cuentos” er et resultat av et møte og en gjensidig forståelse mellom to kulturer. Subcomandante Marcos er en intellektuell mestis som har studert filosofi i hovedstaden. Som en av zapatistenes talsmenn, men også som poet, er han med på å formidle urfolkets budskap.

38

Frihet, kamp og historie. Diffuse, men viktige uttrykk, som vi selv må søke meningen med. Vi må ikke slå oss til ro med en allerede satt sannhet og moral.

Personlig er jeg veldig glad i ”Los Otros Cuentos”. Tekstsamlingene tar deg med på en reise inn i en kultur, historie og filosofi som er fjern for mange europeere. Subcomandante Marcos og zapatistene er store inspirasjonskilder, og det er viktig at kampen deres blir bedre kjent hjemme i Norge. Kanskje blir dette den første av mange oversettelser fra oss i brigaden. Boken De andre historiene kan kjøpes på Latin-amerikagruppene.no


Musikk, billedkunst og litteratur er viktig for zapatistene. Gjennom kunsten uttrykker de seg filosofisk og politisk. Foto: Beatriz Aurora

Tre definisjoner for illevarslende dager Til Det Nasjonale og Internasjonale Sivilsamfunn, hvor De enn måtte befinne Dem: Unnskyld meg, fru Sivilsamfunn, at jeg forstyrrer Dem i Deres mange oppgaver og tilbakevendende engstelser. Jeg skriver til Dem bare for å si Dem at her er vi, at vi fortsetter å være oss, at motstanden fortsatt er vårt flagg og at vi fortsatt tror på Dem. Uansett hva som skjer, vi vil fortsette å tro. Fordi håpet, frue med diffust ansikt og gigantisk navn, er allerede i oss blitt en avhengighet. Deres eksellense vet vel allerede at horisonten tildekkes av grå skyer som blir svarte med den samme hastighet som salget av vår historie marsjerer. Likevel, vit at friheten fortsetter å være der fremme, at det fortsetter å være nødvendig å kjempe og at historien fortsatt venter på dem som vil fylle ut de tomme sidene. Slik er det altså, og i frykt for at vi ikke ser Dem igjen, ta imot disse tre definisjonene som kommer godt med på dager så illevarslende som de som venter oss: Frihet. Durito sier at friheten er som

morgenen. Det finnes dem som venter i søvne på at den skal komme, men det finnes også dem som holder seg våkne og går gjennom natten for å innhente den. Jeg sier at vi zapatister er avhengige av søvnløsheten som gjør historie til morgendag. Kamp. Viejo Antonio sa at kampen er som en sirkel. Man kan begynne ved ethvert punkt, men den ender aldri. Historie. Historien er ikke mer enn skriblerier av menn og kvinner på tidens grunn. Makten skriver sine skriblerier, lovpriser disse som opphøyd skrift og tilber dem som eneste sannhet. Den middelmådige begrenser seg til å lese skribleriene. Den kjempende tar tiden i bruk og fyller ark med skisser. De ekskluderte kan ikke skrive… enda. Ta imot, frue, disse tre blomster. De fire andre vil komme siden… om de kommer. Greit. God helse, og husk at visdommen ligger i kunsten å oppdage, bakenfor smerten, håpet.

39


Søk på brigade du også! Brigadene 2014 går til Brasil, sjekk ut latin-amerikagruppene.no for mer informasjon. Foto: Sascha Randal

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredensborgveien 6 0177 Oslo Norway


Splitt og hersk  

Latin-Amerikagruppene i Norges brigade til Nicaragua publiserer sitt andre reisebrev. Prosjektet finansieres av Fredskorpset. Reisebrevet f...

Advertisement
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you