Page 1

3. Reisebrev Nicaragua-brigaden Høst 2013

Revolusjonen som svant


Leder Brigaden har nå tilbragt 3 fantastiske månder i Nicaragua, men desverre nå går vårt opphold ubønnhørlig mot slutten. Vi har satt oss inn i en politisk situasjon som i starten kunne være vanskelig å forstå, men vi har etter hvert dannet oss et klarere bilde på landet hvor ingenting er svart-hvitt. Som vår koordinator advarte oss før vi kom hit: Nicaragua er ikke for nybegynnere. For litt over 30 år siden hadde verdens soisalister og venstreorienterte sitt blikk vendt mot Nicaragua i ekstase. Sandinistfronten lyktes i å styrte landets autoritære og undertrykkende regime, og håpet om en bedre fremtid for Nicaragua og andre land i regionen blomstret. Men i triumfens bakrus led landet en lang og blodig borgerkrig. Idealismen døde; håpet visnet. Høyrevridd politikk ble på ny dominerende i Nicaragua. Likevel, til de mange revolusjonsnostalgikernes store glede, ser vi i dag at sandinistene igjen står ved roret. Revolusjonshelten Daniel Ortega styrer skuta med det røde flagget heist i masta og folkets støtte i ryggen.

2

Med sosialprogrammer, ambisøse megaprosjekter og som medlem i Hugo Chavez’ sosialitiske handelssamarbeid ALBA, virker det som at Nicaragua nå er i gode hender – skuta ser flott ut. Men hvor er den på vei? Hva gjemmer seg egentlig under dekk? Dessverre har vi sett et Nicaragua hvor presidenten setter økonomiske interesser foran sitt eget folk. Et Nicaragua hvor makteliten stikker av med landets rikdommer, mens folket står igjen med lua i hånda. Vi har undret oss over folk som sitter under trær i skyggen fremfor å stå opp mot et system med korrupsjon og et kynisk politisk maktspill utøvd av ”folkepresidenten” Ortega. I brigaden har det rast debatter om religion, kunnskap, bistand og miljø. Vi sitter igjen med utallige spørsmål det ikke finnes ett svar på. Vi inviterer deg i dette reisebrevet til å prøve å forstå ”paradokset Nicaragua”, landet hvor de revolusjonære seiret men som i dag likevel står ovenfor store utfordringer. God lesning!


Innhold Leder s. 2 Innhold s. 3 Brigadeparene s. 4 Revolusjonen som svant s. 6 Vit at du ikke vet s. 8 Gull til dei rike, ris til dei fattige s.10 Passiv autonomi s.12 Profitt eller etikk s.14 Kunnskap er makt s.18 Hvem har egentlig rettighetene? s.20 Penger eller miljø? s.22 Folkets opioum s.24 Forandring fryder s.28 Bistand for hva s.30 Ut på eventyr s.34

Søk på brigade!

Har du lyst til å delta i folks hverdagsliv og lære om politisk kamp i Latin-Amerika? Vil du bidra til økt politisk engasjement for Latin-Amerika i Norge? Er du nysgjerrig og engasjert? Da er solidaritetsbrigadene til Brasil i 2014 noe for deg! Søknadsfrist for høstbrigaden er 1.mai.

Redaksjonen: Silje Hvilsom Kvanvik (red.) Marte Gravem Isaksen (red.) Peder Østring Vetle Skogen Sascha Randal Ane Maus Sandvig Lars Myrstad Kringen Yngve Heiret Giorgio Molinas Åsne Rosseland Forsidebilde tatt av Giorgio Molinas. Grafisk design av Marte Gravem Isaksen Dette reisebrevet er delt under lisensen Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant originalen og man ikke tjener penger på det.

3


Brigadeparene

Etter forrige uteopphold hadde brigaden en liten uke ferie før det var påan igjen. Vi møttes i Managua for noen intense dager fylt med politisk program og reisebrevskriving. Så dro vi på helgetur til Matagalpa for å møte forskjellige organisasjoner, før vi vendte nesa tilbake til Atlanterhavskysten og Bluefields. Etter litt sykdom, litt omrokkering og noen nye destinasjoner var brigaden klar for siste uteopphold. Her kommer en liten oppdatering med hva vi gjorde denne gang. Ane (19) og Silje (19) - Kara

Silje og Ane har vært i Kara, der har de slappet av i hengekøya, dratt på fiske-tur, spist kokos og spilt volleyball med jentene i landsbyen. Kara er en liten miskitolandsby hvor folk folk lever av jordbruk og fiske i elva. Silje har blitt hekta på telenovelas, mens Ane har sklidd i kudritt. Til tross for rotter, alkoholisme og kleine sjekkereplikker er begge veldig fornøyd med oppholdet og klare for innspurten av brigaden!

Sascha (26) og Peder (19) - Rama Cay

På vårt andre uteopphold har vi fått brynt oss på seiling, padling og andre maritime aktiviteter i det karibiske paradiset Rama Cay. Vi fikk også levd bondelivet på en Rama-gård opp Toursuanielva. Vi gjorde nytte for oss i form av dugnadsarbeid og en presentasjon vi holdt om det kontroversielle kanalprosjektet. Her er det bilde av oss på jungeltur med matchete på den gamle piratøya Mission Cay.

4


Marte (22) og Yngve (19) - Karawala På vårt andre uteopphold i Karawala ble vi plutselig en naturlig del av hverdagen. Den første uka av uteoppholdet brukte vi på å ligge utstrakt i hengekøyene våre og lese. Etter det ble vi litt mer aktive, Yngve dro på hummerfiske, mens Marte ble igjen for å passe barn og lære å lage mat. Siste kvelden ble det pannekakefest hvor hele Karawala var invitert. Vi kommer til å savne den deilige rolige bygda og alle folka der.

Lars (21) og Giorgio (24) - Kakha Creek

Vårt skjeggete uteopphold var villt, vått og vakkert. Med tunge sekker på ryggen kjempet vi oss gjennom tett jungel og over fuktig sumpmark. Og hvor enn vi stoppet i vår vandring ble vi møtt av fantastiske vertsfamilier, utallige kakerlakker og giftige slanger. Vi hjalp til og jobbet så svetten rant som takk for mat og husly. Lungebetennelse og søvnløse netter var ingen hindring. Ved siden av oss hadde Indiana Jones, Rambo og Lars Monsen sett ut som skolepiker.

Åsne (22) og Vetle (21) - Musawas

Vi besøkte mayagnalandsbyene Betlehem, Sabawas og Musawas. Veien til landsbyene var nydelige turer til fots gjennom jungelen, og i kano gjennom de idylliske elvene, med dyreliv og frodig skog på begge sider. Vårt uteopphold var fylt med spennende mennesker og både fine og vanskelige opplevelser. Vi var vitne til kvinnediskriminering og familieinntriger, samtidig som vi knyttet oss veldig nærme barna i familien. Åsne har fått en søster, og Vetle har blitt ”pappa” til to barn.

5


Revolusjonen som svant

Den sandinistiske frigjøringsfronten FSLN overasket en hel verden da de styrtet det amerikanskstøttede Somozaregimet i 1978. I dag sitter sandinistene nok en gang med makta. Lever revolusjonens glød videre i dagens Nicaragua?

PEDER ØSTRING

Da jeg søkte på brigade satt jeg med et vagt bilde på hvor jeg skulle - Nicaragua, et lite land på andre siden av jorda jeg knapt hadde hørt om. Det lille jeg hadde hørt var om revolusjonen som hadde funnet sted en gang på 70-tallet og Sandinismen som hadde banet vei for den. Videre da jeg leste meg opp på situasjonen i landet oppdaget jeg at Daniel Ortega, en sentral person under revolusjonen, nok en gang sitter som president for sandinistpartiet. Som den selverklærte sosialisten jeg er, ga dette meg håp og glede. Han måtte være en av oss, en «good guy», og det Nicaragua jeg skulle til måtte gå en lysere fremtid i møte. Dette inntrykket av landet er det

6

nok flere av revolusjonens tilhengere som sitter med i dag både nasjonalt og internasjonalt. FSLN, den Sandinistiske Frigjøringsfronten, står fortsatt sterkt. Men etter et lengre opphold i landet fylt av møter med utallige organisasjoner og mennesker, har mitt syn på Nicaragua fått flere nyanser. Da brigaden ankom Managua for første gang, strålte Ortegas bestefarfjes ut mot oss fra svære politiske reklameplakater som bar slagordet; FSLN: Kristen, solidarisk, sosialistisk. Solidarisk og sosialistisk – fett nok, men kristen?! Dette skurret i mine ører da det gjerne ikke er det første jeg forbinder med sosialisme. Det skulle vise seg at ringreven Ortega hadde inngått ideologisk utradisjonelle allianser med de mektigste aktørene i samfunnet, blant annet kirken, for selv å befeste sin egen makt. Som følge av dette har Nicaragua innført en svært streng abortlov som nekter voldtektsofre og kvinner i livsfare å ta abort. En annen gruppe som har mottatt presidentens klamme omfavnelse er den internasjonale storkapitalen, som får boltre seg overaskende fritt i landet. Under de velkjente unnskyldningene


om økonomisk vekst og fremskritt blir det opprettet juridiske frisoner, såkalte «Maquilas», hvor nasjonalt lovverk ikke gjelder. Her kan arbeiderne tynes så hardt og lenge det passer eierne, og det finnes ikke noe rom for faglig organisering. Et viktig moment for å forstå dagens politiske system er den såkalte pakten mellom Ortega og den tidligere presidenten Arnoldo Aleman fra det liberale partiet PLC (det konstitusjonelle liberale partiet). De to partioverhodene har blitt kritisert for å lage lover som gjør det lettere for dem selv å beholde sine posisjoner på bekostning av demokratiet nasjonalt, så vel som internt i partiene. Vi har med bekymring hørt hvordan Ortegaregimet har handlet i prosessen som har blitt ført med den planlagte byggingen av en nicaraguakanal. Avtaler med et kinesisk selskap som fraskriver Nicaragua suverenitet og rettigheter er blitt undertegnet av Ortega, som selv hevdes å ha personlige interesser i prosjektet. I stedet for «å stå på krava» for en utvikling for hele landet, har FSLN lagt seg flate for en kinesisk investor. Man sitter igjen med en radikal retorikk som fortsatt langer ut mot imperialisme og fattigdom, men tallenes dom over situasjonen er en annen. Med inflasjon tatt i betraktning har lønnsnivået stått stille siden 2001, mens sosiale forskjeller fortsetter å øke under dagens «sosialistiske og solidariske» sandinister. Listen over skuffelser levert av den tidligere revolusjonshelten Daniel Ortega blir urovekkende lang. Nicaragua har en lang historie med diktatorer, såkalte caudillos – Latinamerikanske autoritære ledere som har preget regionens historie. Men også etter revolusjonen, da man endelig fikk styrta det forhatte

Somozaregimet, ble autoritære strukturer båret videre i det triumferende FSLN. Partiet ble født i borgerkrig, og situasjonen krevde strenge hierarkiske kommandostrukturer som utvilsomt har satt sitt preg på ettertiden. Likevel gjorde Nicaragua under sandinistenes første regjeringsperiode fremskritt på mange felter: blant annet landreform, bedrede arbeidsforhold, fri organiseringsrett, bedrede offentlige tjeneter, utdanning, avskaffing av dødsstraff og likestilling blant mye annet. På tross av kritikken som hagler rundt presidenten, er mange fortsatt tilhengere av fronten. De sier Ortegas ”Hambre zero”- prosjekt, som tar sikte på å få vekk sult i landet, vitner om at «folkepresidenten» fortsatt fører skuta i stødig radikal kurs. I tillegg blir det gjerne nevnt at det største opposisjonspartiet, PLC, er langt verre (noe som godt kan stemme). Likefullt lyder budskapet om at «det ikke finnes noe alternativ» som et resignert sukk. Flere ser med bekymring på FLSN’s autoritære dreining under deres siste periode ved makta. Restriksjoner mot å bli gjenvalgt som president og at familiemedlemmer skal kunne ta over presidenttittelen ble innført på 90-tallet for å hindre at et regime som Somoza’s å gjenoppstå. Disse ble imidlertid fjerna etter sandinistenes inntog i regjeringskorridorene i 2006. Nylig har også Nicaraguas politi og militære, ansett for å være uavhengige og lite korrupte i en regional sammenheng, blitt knytta sterkere til staten gjennom en kontroversiell grunnlovsendring. Litt etter litt ser man skyggen av den Latin-Amerikanske autoritære lederen, Caudilloen, ta en ny form.

7


På tide å røske huet opp av sanden, og kjempe mot uvitenheten. Illustrasjon av Giorgio Molinas

Vit at du ikke vet Det søkende vesenet vi er som barn skal leve videre i det voksne sinnet. Det voksne sinnet er bedre skikket til å bearbeide inntrykk enn barnets, men barnet i oss dør, vi vokser opp og slutter å søke.

GIORGIO MOLINAS El Jefe, Fidel Castro, har mange ganger sagt: ”folkets uvitenhet er større i omfang og er mer alvorlig enn ren analfabetisme”. Dette sitatet er veldig beskrivende for folk på landsbygda her i Mellom-Amerika. Bøker holdes ofte opp ned og spørsmål som; finnes det stjerner i landet ditt? Har dere måne der du bor? og hvor lang tid tar det å kjøre fra Guatemala til Europa i bil? Og påstander som; kyllingen på Tip Top Pollo (fastfoodfranchise i Nicaragua) er elektrisk kylling. I fattige rurale strøk hører ikke verdensoppfatning av dette kaliber til sjeldenheten. Men en kan

8

påstå at viten om disse tingene ikke er nødvendig i det daglige liv der arbeid hjemme, på jordene og i skogene krever annet av kunnskap og erfaring. Når ”allmennkunnskapen” er så skranten, er det ikke vanskelig å forestille seg at det er store hull i historisk og politisk kunnskap. Det skal ikke stikkes under en stol at denne mangelen har en direkte og skadelig virkning på disse menneskenes fremtid. Det er ikke veldig rart at denne ”uvitenheten” er så stor i omfang og er så alvorlig når all informasjon kommer via propagandapregede distribusjonskanaler hvis hensikt er å kue folket med feilinformasjon. Og om en skulle høre en sjelden skurrete transistor i bakgrunnen mens en nyter en søt morgenkaffe, er det nok en gudstjeneste som har tatt veien på det raklete kringkastingsnettet. De fleste vil enes om at denne uvitenheten kan unnskyldes med mangel på ressurser, og det at folk faktisk ikke vet at de ikke vet, og dette med god grunn.


Vi som derimot bor i en ”opplyst” del av verden, skal vite at vi ikke vet. Med fri tilgang til informasjon og masse fritid har vi ingen unnskyldning for å være passive konsumenter av informasjon. For heller enn aktivt å oppsøke alternative informasjonskilder, sluker vi ukritisk det vi får servert av pressemaskineriet. Det er vi som er synderne når vi lar være å bruke vår frie hjerne til å kritisk vurdere nyhetsdistributørenes kilder, presentasjon og hensikter. Vi sluker heller ”objektive” nyheter uten videre å reflektere over hvor objektiv en nyhet faktisk kan være. For i det øyeblikket en nyhet eller et stykke informasjon fanges opp og distribueres, gjøres det valg; hvordan beskjæres et

i hjel for bruk- og kastvarene våre. Vi nyter kaffe og sjokolade fra afrikanske og latinamerikanske bønder, så fattige at luksusvarer som toalettpapir... toaletter ikke finnes. Det soves på plankekonstruksjoner under lekke stråtak, hele familier i små rom. Jordgulv. Underernæring og understimulering preger barn og gir begrensede fremtidsutsikter. Arbeidsløshet, alkoholisme, vold mellom menn, mot kvinner og mot barn, er virkeligheten for over halvparten av verdens befolkning. Dette er menneskers liv, og vi vet det, vi leser om det, vi ser bilder, hører om det, men de høye dødstallene og de groteske bildene gir oss træler på netthinnene og

”Vi spytter på plikter og privilegier ved å nyte pervertert triviell sosialpornografi, heller enn å utfordre våre hverdagers valg ved å å ville vite mer.” bilde, hvordan klippes og kommenteres filmen, hva blir utelatt i teksten? Vil ikke disse prosessene gi et subjektivt resultat? Krever ikke det da at vi aktivt søker alternative kilder, og tenker og reflekterer kritisk over funnene vi gjør? blir det ikke en plikt å spørre, å oppsøke og reise for å se selv, om ikke annet enn bare fordi vi har muligheten så mange andre ikke har? Vi spytter på plikter og privilegier ved å nyte pervertert triviell sosialpornografi, heller enn å utfordre våre hverdagers valg ved å ville vite mer. Vi velger å la være. Vi vil ikke se effektene det ”gode” norske sosialdemokratiet har på mennesker rundt om i verden. Vi lar fattige fabrikkarbeidere i Asia jobbe seg

herder oss så de preller av på den harde huden vår. Det blir for abstrakt til å ta innover seg om ikke en får et personlig forhold til resultatene av vår livsførsel. Derfor må alle, absolutt alle som er i stand til å tilegne seg informasjon fra flere hold tenke selv og være kritisk, reise og se med egne øyne. En plikter å gjøre det så fremt mulighetene er der. En skal også tilstrebe å skape disse mulighetene. Man skal ikke være passive mottakere av informasjon – man har etter mitt syn en tilegnelsesplikt. Og en formidlingsplikt til andre. For det er først når folk vet at de ikke vet, de vil vite mer. Og først når folk vet kan forandringer skje.

9


Landsbyen Sabawas er en del av naturreservatet Bosawas. I dag er mayagnafolket trua av inntrengarar som hogger ned skogen. De mister sitt levebrød og er redd for sin vidare eksistens. Bilete: Åsne Rosseland

Gull til dei rike, ris til dei fattige Jorda, retta og fridomen til fattige og urfolk blir grovt rana. Dei blir rana av sin eigen stat, av dei med makt og pengar, av multinasjonale selskap, av oss, av vårt forbruk. Motstanda i Nicaragua er svak – kvifor er det slik?

ÅSNE ROSSELAND

Kolonistmentaliteten lever framleis. Både hos mestisar og urfolk. Det er Mirna Cunningham som forklarar kva ho trur er grunna til den svake motstanden på undertrykkinga og utnyttinga urfolk lider under. Ho er miskito og er frå landsbyen Waspam, nord i Nicaragua. Frå 2011-13 er ho leder for FNs parlament forum for urfolkssakar. Ho seier at urfolk har eit kolonisert sinn, som gjer at dei ikkje trur på seg sjølv. Dei trur ikkje at dei kan, at dei kan vere løysninga, at dei har retta til å kjempe. Dei fortset å leve under eit hierarkisk og rasistisk system der det

10

er mestisar og kvite som styrer. Heilt sidan europearane kom til kontinentet har urfolk vore mindre verdt, og grovt diskriminert. Det er akkurat denne tankegangen som framleis sit godt fast. Den tankegangen som europearane kom og koloniserte Amerika med. Urfolk blir lært at det er Managua, kyrkja, gud eller bistand som er løysninga, at det er vi, vi som er norske og kvite som er redninga. Dette lærar dei vekk til sine eigne barn. Dei har lært å bli passive, og dei ventar, og ventar. Dette skjer gjennom fleire ting, og det gjeld ikkje berre urfolk, men for å generelt oppretthalde makta. Politiske parti gjer gåver for å få stemmar og kontroll på folket. Folk er fattige, men dei får nok til å ha mat på bordet. I landsbyen Musawas fekk vi høyre at det var etter krigen at parti starta med å gi gåver. Etter dette har folk blitt konformister, som vil seie at dei er nøgde med gåvene dei får. Dei ser ikkje korrupsjonen i det. Dei trur på at partiet skal løyse problema deira, og forstår ikkje at det er nettopp det partiet


gjer om er problemet. Dei tek ikkje saken i eigne hender, dei trur ikkje dei klarar å ta saken i egne hender. Slik fortset kolonistmentaliteten. Slik klarar staten å holde folket nede. I Mexico lærte vi om kor viktig naturen er, og at alt levande har chulel (sjel) og lik verdi. Ein skal behandle moder jord med respekt. Eit tre skal ikkje bli hogd ned utan grunn. Vi er ein del av naturen, og vi er lik for naturen. Denne tankegangen har vore essensiell i urfolksreligion og kultur. Etter kolonisering og misjonering har det

Invasjonen fortset i dag. Det kjem nasjonale selskap, multinasjonale selskap og mestisar for å ta jorda. For å utnytte seg av jorda. For å tene pengar. Pengar som aldri kjem tilbake til urfolka, men i handa på nokon få menneskjer. I mayagnane sine territorium, og fleire plassar på Atlanterhavskysten, er røyndomen kompleks. Der er det mestisar som kjem inn og busett seg i naturreservata. Dei sel tømmer og øydelegg den verdifulle regnskogen. Fleire av desse har fått denne jorda av staten, ei jord ikkje staten har rett til å gi, men

“Urfolk blir lært at det er Managua, kyrkja, gud eller bistand som er løysninga, at det er vi, vi som er norske og kvite som er redninga.” vore vanskeleg for fleire urfolksgrupper å halde på dette. Du ser likevel ein stor kontrast mellom korleis mestisar og urfolk behandlar jorda i heile Mellom-Amerika. Skal jorda vere for sjølvforsyning eller for sal? Dette er eit av hovudproblema med jordkonfliktane på kontinentet. Det ulike forholdet mestisar, nord-amerikanarar, europearar og urfolk har til naturen. Medan urfolk har tatt vare på naturen i hundrevis av år, har europearar og seinare nord-amerikanarar og mestisar kome og utnytta den for økonomiske interesser. I desse konfliktane er det urfolk som tapar. Urfolk som mister retta til jorda, mister fridomen, og blir ufrivillig dratt inn i eit politisk system der profitt går over menneskjevern og naturvern.

som dei gjer for å sanke stemmar og verdifull eigedom. Det blir store konfliktar mellom inntrengarane som er mestisar og lokalbefolkninga. Staten sender dei fattige mot dei fattige. Naturen blir brukt på ulike måtar. Nokon hoggar ut gull for å bli rike, andre dyrkar ris for å bli mette. Utvinninga av gull og tømmer, vasskraftverk og plantasjar, gjer enorme skadar for menneskjer og natur. For at dei som driv med dette skal fortsetje – handligslammar dei folket med korrupsjon og manipulering. Urfolk blir både fysisk og psykisk kolonisert. Og dette er for at dei som har makt, skal få meir makt. For at dei som er rike, skal bli rikare. Eit profittbasert system skapar denne uretta. Det må endras – knus kapitalismen!

11


Foto: Åsne Rosseland

Passiv autonomi «Makten lå i gatene. Det var bare å plukke den opp», sa Lenin om det å ta makten i Russland i 1917. Til enhver tid er det egentlig hos oss folket at makten ligger. Det er bare å oppdage den, organisere seg og handle.

YNGVE HEIRET

Etter seks uker på landsbygden på Atlanterhavskysten av Nicaragua, har vi i brigaden fått unike erfaringer og tilegnet oss kunnskap om hvordan livet til folk flest er her. I Karawala, landsbyen hvor Marte og jeg har tilbragt våre uteopphold, har vi sett hvordan mange lever i fattigdom og med en hverdag som er preget av store vanskeligheter. I mangel på arbeid bruker mange i Karawala dagene på å sløve i skyggene. Landsbyen mottar lite ressurser fra staten, og ingen vet hva som skjer med de få pengene som

12

skal bli brukt til stedets beste. På skolen er det ikke lærebøker, og lærere er det stor mangel på. Mange sliter med å følge med i undervisningen som foregår på spansk, et språk som ikke snakkes i hjemmene her. De færreste har råd til å betale for universitetet, og landsbyen mottar bare en håndfull stipender i året. Folk flest har ikke muligheten til å ta høyere utdanning, og de fleste livnærer seg på tradisjonelt vis gjennom fiske og jordbruk. Mange er redde for at også dette vil bli nektet dem da regjeringen nå er i forhandlinger med utenlandske selskaper som blant annet vil etablere vannkraftverk her. Disse vil kunne forurense elven og havet i området. Folk her forteller mer enn gjerne om problemene de står overfor. Spesielt er de opptatt av å fortelle om autonomien og hvordan den, ifølge dem vi har snakket med her, ikke fungerer. Det som skulle vært deres selvråderett forsvinner i vanstyre. Vi hører om korrupte politikere som fremmer egne interesser heller enn å representere folket som har stemt dem frem. Samtlige vi har snakket med er


misfornøyde med politikerne som styrer både lokalt og nasjonalt. Ungdommen vi har snakket med mener at løsningen på deres problemer ligger i loven. Autonomiloven er perfekt, sier de, og hadde den blitt fulgt ville Karawala vært sted for det perfekte selvstyre. Et representativt demokrati hvor deres kultur, natur og rettigheter ble respektert. Det samme hører vi ellers i landsbyen; det er de utøvende personene, ikke systemet som er problemet. Jeg tar meg selv i å tenke på Chiapas, hvor urfolk sto overfor mange av de samme utfordringene vi hører om i Karawala, før de i 1994 tok opp kampen mot makten

problemene. Istedenfor at folk kjemper frem sine egne saker og søker resultater, legger de skjebnen sin i andres hender og venter på at resultatene skal komme til dem. Som i Norge forblir folk flest passive objekter i den overordnede utviklingen av egne liv som et resultat av det representative demokratiet, hvor en kan gjemme seg bak sine representanter. Demokratiet blir et system hvor folk nedgraderer alle sine meninger til en stemmeseddel. Med flere års mellomrom legges denne inn som folkets bidrag til det såkalte folkestyret. Folk i Karawala og ellers på Atlanterhavskysten av Nicaragua er i

«Et folk uten representanter må selv ut i gatene og føre sitt eget samfunn fremover» for å røske det politiske systemet opp fra roten. Representativitet skulle forkastes, og til gjengjeld skulle folket få makten i sine hender. Det ble innført et mer direkte demokrati hvor folk må ta aktiv del i styringen av samfunnet de lever i. Fremfor at et fåtall representanter får makt til å bestemme på vegne av folket, må ethvert individ i ta initiativ til selv å fremme egne behov. Akkurat som når mor ikke lenger er der for å lage maten din, og du selv må reise deg fra tilskuerplassen i sofaen og ta ansvar for ditt eget liv, må et folk uten representanter selv ut i gatene og føre sitt eget samfunn fremover. I Karawala gir folk flest helt klart uttrykk for at det trengs endringer. Likevel tas det lite initiativ til faktisk å få bukt med

teorien autonome – de har selvråderett. Vi hører at det er politikerne i landet som hindrer dette i å bli praksis. Men hva betyr egentlig autonomi og selvråderett? Jo, at individet har rett til selv å råde over eget liv. Med denne friheten er enhver også pliktig til å ta ansvar for seg selv heller enn å legge sitt liv i andres hender. Bare slik vil et folk kunne utvikle sitt samfunn på egen måte og finne løsninger på sine problemer som det passer dem best. Akkurat som når ungdommen flytter ut og selv begynner å lage egen mat, så vil et folk finne egne ingredienser og oppskrifter som passer akkurat deres smaker og behov når de selv tar kontroll over egne liv.

13


For at de enorme panamaxskipene skal kunne passere må kanalen graves 27 meter dyp og 520 meter bred.

Profitt eller etikk? Byggingen av den omfattende Nicaraguakanalen er like rundt hjørnet. Nasjonale politikere og internasjonale businessmenn venter i spenning med dollartegn i øynene. I mens frykter det nicaraguanske folket for livsgrunnlaget sitt i fremtiden. Deres egne politikere har sviktet dem i profittens navn. Spørsmålet er: vil det internasjonale samfunnet gjøre det samme?

LARS MYRSTAD KRINGEN Da Panamakanalen kom for 100 år siden og forbandt Atlanterhavet og Stillehavet forandret den internasjonal sjøfart og båttransport. I stedet for å måtte seile den lange veien ned til Kapp Horn på sydspissen av Sør-Amerika, kunne man gjennom Panamakanalen

14

skjære over det amerikanske kontinentet på under et døgn. Betydningen dette hadde for verdensøkonomien var enorm. En globaliserende og stadig mer industrialisert verden krevde effektivitet, og kanalen bidro til nettopp det. I dag er pågangen i Panama for stor for kanalens kapasitet; skip må vente opp til flere uker for å passere, da kanalen bare tar 48 skip i døgnet. I tillegg anslåes det at nesten halvparten av verdens handelsflåte består av såkalte panamax-båter; altså skip for store for å komme igjennom kanalen. Det er behov for forbedring, for utbygging – verdensøkonomien skriker igjen etter effektivitet. Daniel Ortega, Nicaraguas president og tidligere revolusjonshelt, har bestemt seg for å gi verden det den skriker etter. Det har i lang tid vært snakk om å bygge en Nicaraguakanal. Hele 36 ganger i historiens løp har prosjektet blitt forsøkt satt i gang uten suksess, men nå ser den etterlengtede kanalen ut til endelig å bli en realitet.


Dårlig deal for Nicaragua Ortega har nå gitt alle rettigheter til å bygge en kanal gjennom Nicargua til det kinesiske selskapet HKND Group. Kanalen har nå fått sin egen lov (lov 840), og det ble akkurat gjort endringer i grunnloven for å legge til rette for prosjektet. HKND Group, med den styrtrike businessmannen Wang Jing i spissen, har med lov 840 fått rettigheter til å gjøre og bruke det som trengs for å bygge kanalen, og enhver annen nicaraguansk lov er underordnet denne. I praksis betyr dette at det kinesiske selskapet har fri tilgang til det som måtte trenges av land og andre ressurser for å bygge kanalen, hvilket ikke er så rent lite. I tillegg vil kanalen og så godt som all profitt ligge i hendene til Wang Jing i lang tid. Avtalen sier at kanalen skal være eid av HKND Group i 50 år før det blir åpnet for salg. Et evt. salg vil bare skje om dette er ønsket av selskapet selv. Med andre ord: kanalen er deres på ubestemt tid Noen direkte og stor økonomisk gevinst vil kanalen altså ikke gi Nicaragua med det første. Der den umiddelbare effekten av kanalen derimot vil synes er i landets natur. I Managua hadde brigaden et møte med Centro Humbolt, et senter for natur og miljø, som fortalte oss om hvilken omfatting kanalprosjektet vil ha og de enorme konsekvensene det vil få i områdene den berører. Hele Nicaraguas elvenett vil bli påvirket, fiskebestander vil bli utradert og vannivået i Nicaraguainnsjøen vil stige og oversvømme de bebodde delene av vulkanøya Isla Ometepe. Befolkningen i områdene som vil bli påvirket av kanalen lever i stor grad av naturen, så miljøskadene vil derfor få umiddelbare konsekvenser for dem. Og alt dette er bare konsekvenser av selve vannkanalen.

Prosjektet i sin helhet medfører en rekke underprosjekter, som hver for seg igjen kan kalles megaprosjekter. Blant disse er byggingen av en ny flyplass, lange motorveier og store havner; ting som i utgangspunktet høres fint ut for folk flest. Men for de som blir rammet av megaprosjektenes nærvær er sitasjonen en helt annen. Svik og korrupsjon Man kan lure på hvordan det har seg at prosjektet har kommet igjen og blitt lovfestet når den økonomiske avtalen er så svak og analysen av miljøkonsekvensene så rystende. Posisjonen Nicaragua har tatt til takke med i avtalen med det kinesiske selskapet er skuffende for folket; den virker derimot ikke å være like skuffende for «folkets president». Det mistenkes at Ortega har anonyme og enorme investeringer i HKND Group. Han vil i så fall bli sittende med store inntekter til egen lommebok. Det er også nærliggende å tro at andre høyt oppe i systemet i Nicaragua har gjort som Ortega og tenkt egen lommebok fremfor landets. Det er nok dette som har muliggjort tillatelse av prosjektet fra øverste plan. Når det kommer til tillatelse fra regionalt plan, er forklaringen ganske lik. De autonome regionene har selvråderett over sine territorier, og de gjeldende territorielle regjeringene har i teorien makt til å kunne stoppe prosjektet. Jeg pratet med Nasario Martínez fra den territorielle regjeringen til rama- og kreolterritoriet på kontoret hans i Bluefields. ”Vi har aldri blitt konsultert slik som våre rettigheter som autonomt territorium tilsier at vi skal bli. Kanalen vil etter all sannsynlighet passere vårt territorium, men vi fikk aldri noe å si

15


i saken,” forklarer han. Videre forteller han at det er tilfellet i mange territorier at tillatelse har blitt gitt under uklare omstendigheter preget av korrupsjon og lureri. ”Regjeringsmedlemmer fikk plutselig nye fine båter uten at noen forstod hvor de hadde fått pengene til å kjøpe dem fra. Andre steder ble underskrifter forfalsket,” sier han. Han har også hørt om mange tilfeller hvor folk har skrevet under uten å egentlig vite hva det er de skriver under på, og uten å kjenne analysen av miljøkonsekvensene. Usikker fremtid i vente ”En kultur, en tradisjon, et helt folk vil viskes ut. Kanalen vil ta livet av fisken, vårt levebrød. Vi vil måtte flytte fra hjemmet vårt, det som holder oss sammen som folk,” sier Martínez. Han er rama, og hans folk vil være blant de som lider mest under kanalprosjektet. Han er opprørt i blikket der han sitter på kontoret sitt og spår sitt folks undergang. Før jeg drar derfra spør jeg ham hvordan man kan hindre at dette skjer, hvordan man kan sette en stopper for kanalen. Etter litt nøling sier han: ”Loven er et faktum. På nasjonalt plan kan ingen lenger stoppe dette. Et evt. initiativ må komme utenfra, fra den interamerikanske domstolen eller FN. Menneskerettighetsperspektivet må trekkes inn. Men…” Han stopper opp

og ser ned i skrivebordet sitt. Jeg vet hvorfor han stopper opp. Det er åpenbart og brutalt. ”De økonomiske interessen i denne kanalen er for store. Det blir vanskelig…” avslutter han motløst. Jeg reiser meg, tar ham i hånden og takker for tiden hans før jeg går ut av kontoret. Det er foreløpig umulig å si om saken blir plukket opp av en internasjonal rettsinstans og prosjektet stoppes. For Nasario Martínez og de mange andre maktesløse i hans situasjon håper jeg virkelig det. Men fremtiden ser mørk ut. De som til nå har kunnet stoppe prosjektet har latt seg friste av profitt. Wang Jing, Daniel Ortega og de korrumperte lokalpolitikerne som tillot prosjektet valgte alle penger fremfor mennesket. Alle disse valgte som de gjorde på tross av at de vil se kanalens knusende konsekvenser på relativt nært hold. Hvordan vil da det fjerne globalsamfunnet i verden velge? Historisk sett har Latin-Amerika måttet lide for markedets veksttrang. Åpenbart brutale overgrep på folk i regionen har fått passere uten inngripen fordi det internasjonale samfunnet har tjent på å lukke øynene. Så langt ser ikke kanalen ut til å være et unntak, men det gjenstår ennå å se. Vil global respekt og empati vinne frem, eller vil historien gjenta seg?

Daniel Ortega og Wang Jing forsegler kanalprosjektet med et skjebnesvangert håndtrykk

16


I Matagalpa var vi på besøk hos en organisasjon for sexarbeidere, Las Golondrinas. Et veldig spennende møte for brigaden - Las Golondrinas kjemper for å bli respektert for jobben de gjør. Foto: Heriberto Paredes

På Rama Key holdt Peder og Sascha foredrag omkonsekvensene av kanalen. Foto: Sascha Randal

Vetle i pipante, et vanlig fremkomstmiddel gjennom elvene i Nicaragua. Pipantene er hjemmelagde kayaker, laget av en trestamme. Foto: Åsne Rosseland

17


Mange landsbyer i mayagnaområdet har ikke råd til å holde skolene i drift. Foto: Vetle Skogen

Kunnskap er makt Staten gir ikke nok midler til utdanningssystemet og internasjonal bistand erstatter derfor statens rolle. Mayagna Sauni As får ikke nok midler til å ansette lærere til alle landsbyene eller kjøpe bøker til alle barna. I stedet for å kjempe og skape en folkebevegelse mot staten og urettferdighetene, venter mayangnafolket på mer bistand.

VETLE SKOGEN Barna i territoriet Mayangna Sauni As møter utallige hindringer for å få en god utdanning. Det er såpass store mangler på materialer i skolesystemet at det er vanskelig å gjennomføre en skoledag på landsbygda. Det er ikke nok lærere til å undervise på barneskolen i alle

18

landsbyene i området, fordi staten ikke gir nok midler. Mange barn må derfor gå opp til to timer hver dag til nærmeste landsby hvor de kan motta undervisning. Selv om alt ser mørkt ut er det noen som klarer å fullføre grunnskolen og komme seg på universitet. På grunn av diskriminering og rasisme opplever mange mayangnaer at de ikke får arbeid på grunn av sin etniske bakgrunn. Hvem har skylden for at situasjonen er så dårlig? Staten, mayangnaene selv og internasjonal bistand deler skylden seg i mellom for at det ikke skjer noen forandring. Mange av skolene i de mindre landsbyene har nesten ingen bøker tilgjengelig til elevene. Klasserommene er slitte og de utfordrende omgivelsene gjør det vanskelig å undervise. Alt av materialer til skolen er donert av internasjonale organisasjoner som gir økonomisk bistand. Lærere må selv kjøpe inn bøker til elevene sine, uten at de mottar noen økonomisk hjelp. En av lærerne vi snakket med var Teofilo Robins Zacearias. Han sier at ingen av prosjektene på


landsbygda er blitt støttet eller startet av Ortega. ”Ortega snakker om solidaritet, kristendom og sosialisme, men det finnes ingen prosjekter startet av sandinistene. Skolene, veiene og helseklinikken er finansiert og bygd av den tidligere regjeringen til Alemán og internasjonale organisasjoner,” forteller han. Dette viser hvordan internasjonale organisasjoner og bistand ofte erstatter statens rolle. Staten har frasagt seg sitt ansvar for å utvikle samfunnet og gjøre det best mulig for folket.

Denne evige kampen for å få det livet mange mayangnaer ønsker seg viser seg å være lang og tung, men hvor blir det av reaksjonen? Hvor blir det av den organiserte arbeiderbevegelsen som protesterer mot staten og urettferdighetene? En visjon og et glødende engasjement for forandring blant mayangnafolket er helt fraværende. Mange som sitter på viktig informasjon viderefører ikke denne kunnskapen til andre. Personlig fikk jeg en følelse av at de som holdt på

”Vi føler oss som slaver for regjeringen” Samtidig som det er mangel på materialer og fasiliteter opplever lærere et stort problem med tanke på hva de kan lære bort. ”Vi føler oss som slaver for regjeringen” sier professor Hipilita Sebastian Awis om lærerens situasjon i dagens utdanningssystem. ”Elevene får ikke vite sannheten og blir lært opp til å tro på en løgn.” Sandinistene tvinger lærerne til å snakke om en ikkeeksisterende solidaritet og praksis fra regjeringen. De av mayangnaene som klarer å komme seg til universitetet studerer som oftest lærerstudiet. Men mange opplever vanskeligheter med å finne jobb som mayangnaurfolk i konkurranse med mestissøkere. Mange opplever også at man må bli medlem av partiet FSLN for å kunne kjempe om arbeidsplassene. Dette er ikke kun realiteten for de som studerer for å bli lærer, men for alle som studerer. Man ser hvordan mayangnaene blir diskriminert på arbeidsmarkedet og hvordan medlemskap i sandinistpartiet er eneste løsning for å kunne få arbeid.

viktig informasjon og kunnskap ikke ønsket å engasjere lokalfolket og kjempe for en forandring. En folkebevegelse fra grasrota kommer aldri til å oppstå om man holder informasjon tilbake. Et vesentlig element som har styrket denne ukulturen på landsbygda er bistand fra internasjonale organisasjoner uten noen konkrete samarbeid og langsiktige løsninger. Bistand som andre nasjoner og internasjonale organisasjoner gir i distriktsområder i tilfeller som dette gjør menneskene avhengig av bistand. Staten er ikke til stede i Mayangna Sauni As. Folket her er overlatt til seg selv. Det er mange intellektuelle i den territorielle regjeringen og mange lærere som har viktig og nødvendig kunnskap som kunne ha hjulpet til å skape forandring. I stedet sitter de på landsbymøter og kritiserer staten og fordømmer situasjonen sin, uten handling. Det tas ikke initiativ til å starte en folkebevegelse, selv om de hver dag ser og føler på utdanningsproblemet og diskrimineringen. Landsbyene fortsetter å forvente at bistanden fra internasjonale organisasjoner skal løse problemene.

19


Hvem har egentlig rettighetene? SASCHA RANDAL

De fleste av oss har hørt om FNs 30 artikler som utgjør menneskerettighetserklæringen. Nesten alle land i verden har signert dette dokumentet, men brudd på rettighetene skjer fortsatt. Men har du hørt om bedriftsrettighetserklæringen? Jeg tviler på det, siden jeg har funnet de på. Bedriftsrettighetserklæringen skal vise hva menneskerettighetserklæringen ville sett ut om det gjeldet bedrifter og ikke menneske. Jeg har brukt de samme utvalgte menneskerettighetsartiklene og omskrevet de til å illustrere hvordan noen transnasjonale selskaper tar rettigheter gjennom korrupsjon uten hensyn til menneske- og arbeidsrettigheter. Det finnes et begrep, ”bedriftenes samfunnsansvar”, men hva skal det egentlig bety? En bedrift er en privat virksomhet som i forskjellig grad kan styre seg sjøl. Vi som et internasjonalt samfunn har forventet at stater signere, ratifisere og følge de rettighetene som er i menneskerettighetserklæringen. Vi har sett gang etter gang at store transnasjonale bedrifter som Statoil og gruveselskapet B2Gold kommer inn i et land og overkjører menneskerettighetene til folket. Skylden blir gitt til staten som har signert og ratifisert et menneskerettighetserklæring. Nå er det kanskje på tide at vi også legger forpliktelsen for menneskerettigheter på disse bedriftene. Det er absurd at en bedrift skal kunne slippe ansvaret når de jobber i land med grove menneskebrudd, lite demokrati, korrupsjon og miljøødeleggelser. I de siste årene har det blitt et større fokus fra FN for at bedrift skal ha et samfunnsansvar. De har til å med laget et sett av ti prinsipper som bedrift skal følge for å oppholde menneske- og arbeidsrettigheter og stanse miljøødeleggelser og korrupsjon. Dessverre, så ser vi at det er i stor grad transnasjonale selskaper som blir anklaget for brudd av menneskerettigheter, korrupsjon og miljøødeleggelser. Her finner du 12 forenklet artikler fra FN sin Menneskerettighetserklæring sammenliknet med et Bedriftsrettighetserklæring som jeg har laget. Jeg har beholdt de originale menneskerettighetserklæring artikkelnummer. Dette skal vise hva et slik dokument ville sett ut om det gjeldet bedrifter og ikke menneske. Nå vil jeg spørre deg, hvem har egentlig rettighetene? |

20


Menneskerettighetserklæringen

Bedriftsrettighetserklæringen

1: Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.

1: Alle bedrifter er friere enn enkeltindivider og har samme bedriftsverd og bedriftsrettigheter.

2: Enhver har krav på rettighetene, uten forskjell på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller adnre forhold.

2: Enhver har krav på rettighetene, uten forskjell på grunn av politisk, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, eller andre forhold.

3: Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.

3: Enhver har rett til drift, frihet og sikkerhet. Om sikkerheten blir truet, er militære intervensjon lovlig.

4: Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.

4: Ansatte kan holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er lovlig.

6: Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt. 7: Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven.

6: Enhver bedrift har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt og frigjøres uten dom når bedriften er anklaget for menneskerettighetsbrudd, korrupsjon eller miljøødeleggelser.

13: Enhver har rett til å bevege seg fritt innenfor en stats grenser og har rett til å forlate og til å vende tilbake til sitt land.

7: Alle står over og er samtidig beskyttet av loven, og har uten diskriminering rett til fritt handle uten begrensinger.

17: Enhver har rett til å eie eiendom.

13: Enhver har rett til å bevege seg fritt innenfor alle verdens stats grenser og har rett til å forlate og til å vende tilbake til alle land som det passer.

21: Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. 23: Enhver har rett til arbeid, lik betaling for likt arbeid og til å danne eller gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser. 28: Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring. 30: Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen

17: Enhver har rett til å eie eiendom som er statlig, kommunal, fredet, eller tilhørte urfolk. Alt land skal kunne kjøpes. 21: Enhver har rett til å ta del i et lands styre, direkte eller gjennom korrupsjon og lobbyisme. 23: Enhver har rett til arbeid, bedre betaling for likt arbeid og til å stoppe eller stenge fagforeninger for å beskytte egne interesser. 28: Enhver bedrift som tilhører en mektig stat skal særbehandles med fordeler. Bedriften har krav på en kapitalistisk og internasjonal frimarked som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring. 30: Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

21


Også i Guatemala finnes de enorme grønne ørkenene. Her er en afrikansk palmeplantasje fra Estor i Guatemala. Foto:Sascha Randal

Penger og miljø Jeg sitter i skoletimen på Wawashang, og tema for timen er klimaendringene og konsekvenser i Mellom-Amerika. Elevene holder presentasjoner, og ei av jentene snakker om ekstremvær. Hun viser en tabell over hyppigheten av orkaner siden 50-tallet. Økningen er enorm.

ANE MAUS SANDVIG

Sist i 2009 gjorde orkanen Ida store skader; hus, planter, bygninger og infrastruktur ble totalødelagt og mange mistet livet. Regntida er dessuten ikke til å stole på lengre og temperaturen svinger. Hvorfor skjer dette? Hvem er skyld i krisa? Disse spørsmålene stiller læreren høyt i klassen. Elevene er stille. «Er det Nicaragua og Mellom-Amerika som slipper ut gassene?» spør han retorisk. Svaret er selvfølgelig nei.

22

«Om alle hadde levd som en inder hadde vi hatt mer enn nok ressurser til alle, men hadde vi alle levd som en amerikaner hadde det knapt vært nok til en fjerdedel av oss», er det et utrykk som sier. Jeg vet ikke om tallene stemmer, men det er uansett noe i det. Folk i sør lever stort sett ikke i overflod. I landsbyen Kara, der jeg var på uteopphold, er husene små og laget av treplanker. Folk har elektrisitet et par timer om dagen og lager mat over åpen ild. Det er ikke disse menneskene som bruker opp verdens ressurser. Derimot er det vi i nord som tar størstedelen av kaka. Vi forbruker og vi kaster i et stadig raskere tempo, og det har alvorlig innvirkninger på miljøet. Allikevel er det ikke privatutslippene du og din familie i Norge produserer som er alene er årsak til klimakrisa. Langt ifra. Utslipp fra industriproduksjon, giftstoffer som slippes ut i naturen, nedhogging av skog, kjøttproduksjon, lista er lang… Læreren ramser opp og spør elevene hvorfor man ikke gjør noe med dette? Vi er jo alle klar over klimakrisa. Stadig


møtes statsledere på luksushotell, ikledd dress og ballkjole, og diskuterer over en sjuretters gourmetmiddag. Men fint lite skjer. Så hvorfor blir de ikke bare enige om å kutte utslippene? For noen er det lønnsomt å la være. Selskapene gjør det motsatte av å kutte, de øker produksjonen, øker salget og senker kostnadene ved produksjonen. Dette går på bekostning av miljøet. Økt produksjon i seg selv innebærer mer utslipp og økt salg mer forbruk. Samtidig kuttes det i lønninger, og myndighetene presses til å gi reduserte skatter og avgifter og senke miljøkravene etter trusler om utflagging, alt for å gjøre produksjonen billigere. I tillegg forsøker de å effektivisere produksjonen, ved for eksempel å produsere i størst mulig skala eller bruke innsektsmidler for å sikre seg mot skadedyr. Det er bare det at når de

Norge merker vi ikke klimaendringene på kroppen, ikke sånn som i Nicaragua, og hadde vi merket det kunne vi tatt forhåndsregler. Situasjonen her er en annen. På Atlanterhavskysten bor ikke folk i værsikre villaer; de bor i trehytter med blikktak som lett knuses av en orkan. De er småbønder som lever av jorda, og som får levebrødet sitt ødelagt med temperatur- og værforandringer. For Atlanterhavskystens fattige befolkning er klimaendringene livstruende. Mens vi i nord og våre selskaper skaper klimakrisa må fattigfolk i sør ta konsekvensene. Hvordan ser framtida ut? Den neste orkanen kan komme til Atlanterhavskysten neste år, om to år eller om ti. Kanskje blir regnet en dag for kraftig, slik at det blir umulig for småbøndene å fortsette driften. Hvem vet når det vil skje. Spørsmålet er når vil utviklinga vi

“Det er dyrt å rense utslipp, men lønnsomt å forpeste og drive rovdrift på miljøet.” utvider produksjonen hugger de ned skog for å skape plass, og monokultivdriften ødelegger jorda, mens innsektsmidlene siver ut i grunnvannet og gjør skade på natur og folk. De tar livet av miljøet. Allikevel er det hele ganske logisk – i kapitalismen er vekst nødvendig, alt drives av en stadig søken etter profitt. Det er dyrt å rense utslipp, men lønnsomt å forpeste og drive rovdrift på miljøet. På Wawashang merker de endringer i temperatur og værforhold, og det går utover jordbruket. «Når det gjelder miljøet er vi alle i samme båt», sier man ofte, men det er ikke realiteten. I

ser i dag snu, når vil vi takle krisa? At det skjer så lenge styrene i Gold Corp, Coca Cola, B2Gold, Chiquita og Dole sitter med makta, at de bestemmer seg for å bremse ned, er usannsynlig – umulig, antageligvis. Den evige jakten etter vekst og profitt er årsaken til krisa, og så lenge penger er målet forblir naturen middelet. Makta ligger dessuten hos noen få, hos de som tjener på krisa – og de har ingen interesse av å snu utviklingen. Men hva om ting var annerledes og makta heller lå hos de mange? Om det ikke var trangen til profitt som bestemte. Hva ville skjedd da…?

23


Når det var spørsmål om dugnad stilte de to norske brigadistene alltid opp. Her har vi Peder langt oppe i kirketårnet til den moraviske kirken klar for å male. Kirken blir brukt til gudstjenester, allmøter og skolesermonier. Foto: Sascha Randal

Folkets opium Nicaraguas landsmotto er En Dios Confiamos, på norsk Vi Stoler på Gud. Mottoet er en god beskrivelse av dagens tankemåte i Nicaragua der religion er en viktig del av dagliglivet.

SASCHA RANDAL Historisk sett har katolisisme vært den største religionen på den spansktalende Stillehavskysten, mens på den karibiske kysten har befolkningen hørt til den moraviske kirke, som er en form for protestantisme. I de siste tiårene har en tredje og mer fundamental kirke begynt å få styrke i Nicaragua - den evangeliske kirke. Religion skal respekteres, og religionsfrihet er en menneskerettighet. Dessverre, så har vi sett gjennom historien at religion og tro ofte ikke er respektert av de som sitter med makta. Istedenfor blir

24

det brukt for å tie og undertrykke folket. Dette er noe vi i brigaden har vært vitne til i stor grad i Nicaragua. Uteoppholdet til Peder og meg på øya Rama Cay inkluderte ofte religiøse seremonier og samtaler. For å få et innblikk i samfunnet og dagliglivet til ramafolket, deltok vi på en av de tre gudstjenestene hver søndag. Bekjente ville ofte snakke med oss eller fortelle oss om Gud og Jesus. Det var ikke lett for to ikke-religiøse brigadister å bestemme seg for å delta i en kirkemenighet, men uten deltagelse ville vi ikke fått et like godt innblikk i samfunnet eller bli like godt integrert. En ting er sikkert: det virker som Nicaragua har en sterkt kristen framtid, og folk over hele landet føler kallet til Jesus Cristo. Til og med slagordet til president Daniel Ortega ”kristendom, sosialisme, solidaritet!”, tyder på dette. Det kan være en indikasjon på en endring i landet mot et mer strengt og diskriminerende samfunn. Basert på erfaringer med andre


strengt religiøse samfunn i verden, er dette skremmende. Når folket gir mer makt til Gud og religion enn til andre institusjoner, som sivilsamfunnet, rettssystemet, utdanning og medisin, fører det til at religion tar over rollene til disse institusjonene. Vi har fått høre mange vitnesbyrd om hvordan liv har blitt reddet når de har føyet seg inn i de kristnes rekker. Et eksempel er en innbygger som fortalte om hvordan han drakk og festet, uten noen tro. Broren hans ble uhelbredelig syk og hverken vestlig eller det som her kalles bushmedisin (tradisjonell naturmedisin) kunne kurere ham. Han begynte å snakke til Gud og broren ble plutselig mirakuløst

tror at Gud skapte jorden på sju dager. Bibelen er fasiten i de fleste fagene; i bokhyllene finner du hellige skrifter og salmer, samtidig som annen litteratur blir sett på som fremmed. Det finnes kun et bibliotek på den videregående skolen og det har knapt 100 bøker. Det inkluderer kristne tekster ved siden av faglig bøker og tekster om graviditet og barneoppdragelse, et aktuelt tema for mange unge jenter. Det er et vakuum av fengende litteratur på et sted der de unge har et stort behov for sunne, intellektuelle og stimulerende aktiviteter. Da Peder og jeg var på et gårdsbesøk ved Toursuanielven, fikk vi enda et innblikk i hvor viktig religion er i samfunnet.

”Bibelen er fasiten for de fleste fagene, i bokhyllene finner du hellige skrifter og salmer, samtidig som annen litteratur er sett på som fremmed.” frisk igjen. Det var Guds mektige styrke som reddet broren hans når medisinen sviktet. I Nicaragua er det vanlig å be til Gud om helbredelse, spesielt der hvor det ikke er tilgang på et godt helsetilbud. I mange tilfeller er det farlig å sette sin lit til Gud istedenfor skolemedisin. Når det gjelder utdannelse og akademia er religion også viktig. Innenfor læreplanen på skolene er kristne bibelfortellinger en sentral del. På biologiutdannelsen ved universitetet i Bluefields er det et stort fokus på at evolusjon bare er en teori, mens de fleste studenter og lærere

Det hadde blitt bygd en ny bosetning langs elven, ikke så langt fra gården vi besøkte. Det var mestiser som bodde der, og det minnet meg om en by fra en amerikansk westernfilm. For oss var det et viktig sted å besøke på grunn av at det befinner seg i ramaterritoriet, hvor den store innstrømningen av mestisene er sett på som en invasjon. Her viste de oss sine to kirker – én katolsk og den andre evangelisk. Barneskole fantes det også, men ingen videregående eller ungdomskole. Det velges å bygge to kirker fremfor å bygge skoler. Dette er noe som er vanlig i de fleste nye bosettinger i

25


Nicaragua, at prioriteringen er først kirke så skole. På Rama Cay har vold og kriminalitet vært et økende problem. Med rundt tusen tettboende innbyggere på en liten øy uten politi er spørsmål om sikkerhet en aktuell sak. Når det oppstår en voldssituasjon blir politiet ringt, men de kommer sjeldent. Jeg ble fortalt en historie der en av mennene i familien ble hugget i hodet av en mann som var full. De hadde ringt politiet, men det var ingen hjelp å få. Vedkommende var nesten død, mistet halve øret, og sykehusregningene var skyhøye. Voldsmannen slapp unna, men kom etter hvert tilbake til øya. Jeg spurte om de ikke ble redd når en så farlig mann bodde i nærheten, og om han ikke skulle betale for dette? Nei, det var nok ikke noe som kunne gjøres, utenom å la Gud ta hånd om dette. Med et manglende rettssystem blir den eneste måten for mange beboere å tro Her er den ene kirken i mestisbyen Colorado ved elven Toursuani. Foto:Sascha Randall

26

på rettferdighet gjennom religionen. Men hva er alternativet? Det finnes veldig få andre miljøer enn det religiøse å delta i. For de som ikke vil bli medlem i kirken, kan grupper som de slentrende, alkoholiserte eller husbundne ungdomsmødrene tilby en plass. Jeg skjønner at folket trenger kirken. Det gir rutine, en slags rytme i livet – et naturlig menneskelig ønske. På et sted som Rama Cay, der arbeidsledighet og usikkerhet er hverdagen, blir en stabil institusjon den moraviske kirken det som får folk til å se fram til neste dag. Men med et så stort behov kommer en nødvendighet som kan bli farlig, der religion blir brukt av de mektige til å passivisere og undertrykke folket. Folkets behov for en institusjon som kan tilby dem en lysere framtid har blitt til en besatt tro på en bok som diskriminerer kvinner, homofili og de fleste synderne.


Vetle ble raskt ekstrapappa for barna i huset. Foto: Åsne Rosseland

I Rancho Grande fikk vi møte folk i motstand mot gruvedrift. Samtiig fikk vi se på det økologiske jordbruket de drev, og smake på alle fruktene på gården. Foto: Sascha Randal

Yngve er på hummerfiske med gutta fra Karawala. Fangsten denne gang ga hver av fiskerne 200 cordobas, ca 50 norske kr for tre dagers arbeid. Livet som fisker kan i perioder være vanskelig, men er en av få mulighter til inntekt i Karawala. Foto: Sidney Hebberth Wilson

27


Mange i Nicaragua lever av fiske. Dersom fangsten er dårlig har de ikke noe å falle tilbake på. Foto: Ane Maus Sandvig

Forandring fryder? Livsgrunnlaget til urbefolkningen i Nicaragua går på tynn is. De er avhengige av naturresurser som står i fare for å forsvinne på grunn av klimaforandringer og megaprosjekter. Uten sosial støtte fra staten går de en mørk fremtid i møte.

SILJE HVILSOM KVANVIK Hvis jeg blir syk eller skadet, får barn, pensjonerer meg, eller er arbeidsledig, vet jeg at staten vil ta vare på meg. Jeg har forsikring skrevet i lov. Jeg har rettigheter. Og jeg kjenner til dem. Jeg er ikke avhengig av fisken i havet for å overleve. De forskjellige trygdeordningene og lovene vi har, finnes for å sikre min velferd, slik at jeg skal kunne leve et godt liv. Lovene er ikke perfekte, men har som formål å kunne hjelpe de som trenger det.

28

I Nicaragua er det en helt annen verden. Landet er preget av stor fattigdom og staten tilbyr svært lite sosial støtte til folket. Folket har nesten ikke rettigheter. De kjenner ikke til de få de har. Her er de i større grad avhengige av naturen. Dersom du ikke er registrert arbeidstaker innenfor en arbeidsplass (også kalt arbeider i formell sektor), noe kun 1 av 10 er her i Nicaragua, har du ikke noe sikkerhetsnett å falle tilbake på dersom du ikke lenger kan arbeide. Ortegas regjering har satt i gang sosiale prosjekter for å hjelpe befolkningen. «Hambre Zero» (Null sult) er et av disse. Prosjektet sender sekker med ris og bønner til fattige rurale områder. Dette fungerer som en sikkerhet til befolkningen for å overleve. Et resultat av dette er likevel ar folk blir sittende og vente istedenfor å gå sammen for å hevne sine stemmer og formalisere arbeidet og på denne måten kreve at staten stiller bedre opp for dem. På landsbygda er det familien og lokalsamfunnet som er støtteapparatet,


ikke staten. Dersom du ikke kan arbeide, er gammel, syk, eller går på skole, er det familien som stiller opp og hjelper deg å overleve. De gir deg mat og et sted og bo. Dersom du står alene uten noen ting, hjelper ofte lokalsamfunnet til så godt de kan. I Kara var det en gammel mann uten familie som ikke hadde råd til mat. Han gikk rundt i landsbyen og løp ærender for personer. Til gjengjeld fikk han en skål med mat. Hjelpen kommer ofte i form av at man gjør tjenester og får en skål med mat eller en slant til å kjøpe deg et brød

periodene kommer oftere enn de gode? Klimaforskere spår store forandringer i verden, forårsaket av mennesker, som vil ha negative ringvirkninger for naturressursene deres. Havnivået kommer til å stige og man vil komme til å oppleve mye mer ekstremvær. Ikke nok med at klimaendringene truer levebrødet til urfolk, så gjør regjeringen det også med sine planer om megaprosjekter. Vannkraftverk, oljeutvinning og kanalprosjekt, alle disse kommer til å ha

“Med mindre de finner noe annet å livnære seg på, vil det være umulig å bo der de bor i dag.” som betaling. Folket i landsbyene hjelper hverandre og skaper en sikkerhet slik at folk kan føle seg litt tryggere. På Atlanterhavskysten jobber flesteparten innenfor den uformelle sektoren med jordbruk eller fiske. Det betyr ikke at de er arbeidsløse, men at de ikke er registrerte arbeidstakere. I Norge er dette kjent som svart arbeid. Når man jobber med naturressurser er man vant til at innhøstningen eller fangsten går i bølger. Det avhenger av klima og miljø. Noen ganger går det dårlig og man må skrape sammen for å overleve, noen ganger går det bra og man kan leve godt for en stund. Slik går også livet til befolkningen i bølger. De gode periodene gjør at man overlever de dårlige. Men hva kommer til å skje når de dårlige

en stor effekt på naturen i nærområdene, spesielt kanalprosjektet som skal dele landet i to. Dersom naturresursene blir dårligere eller forsvinner, står folket på bar bakke. Han som løp ærender for folk i landsbyen vil ikke lenger ha noen ærender å løpe, fordi folk ikke vil ha råd til å avse litt bønner og ris. Landsbygda vil komme til å stå uten levebrød og lite å falle tilbake på. Med mindre de finner noe annet å livnære seg på vil det være umulig å bo der de bor i dag. Metodene de bruker i dag med at lokalsamfunnene strekker en hjelpene hånd vil ikke fungere når ingen har noe. Staten strekker ikke til. Forandringen i fremskrittets navn er i gang på atlanterhavskysten. Samtidig som klimaendringene lurer rundt hjørnet. Jeg vet ikke om forandringen virkelig fryder.

29


Bistandsorganisasjonen USAID er sterkt tilstede over heler Atlanterhavskysten, og logon deres er synlige overalt. Foto: Giorgio Molinas

Bistand for hva? Hjemme i Norge ser vi ofte bilder av sultne barn med et budskap om at vi må gi penger til en bistandsorganisasjon, og vi klapper oss på skulderen over at folk flest støtter en eller flere av disse formålene. Etter et halvt år i land hvor midlene blir mottatt og ikke sendt, har vi etterhvert fått opplevd, og begynt å diskutere bistandsmedaljens bakside.

MARTE GRAVEM ISAKSEN

Bistand, det klinger så fint i norske ører og snakkes varmt om av norske politikere. Bistandsmidler fra staten Norge eller fra de mange ikke-statlige organisasjonene i Norge går rundt om i verden går til å bygge helsesentre, skoler, veier, hus, utvikle kunnskap og kompetanse, alt finansiert av norske statsborgere. Det hele høres veldig fint ut, men er det

30

utelukkende det? Her i Nicaragua er bistandsorganisasjoner veldig synlige i hverdagen. Alle stedene vi har besøkt har vi kunnet se logoer fra internasjonale bistandsorganisasjoner, som støtter et eller annet i lokalmiljøet. Jeg er overbevist om at det finnes veldig mye godt og viktig arbeid rundt i verden som blir gjennomført med hjelp av bistandspenger. Ting som støtte til fagforeninger, sosiale bevegelser, bygging av krisesentre, nødhjelp, kunnskapsutveksling og så videre. Likevel tror jeg det vi tradisjonelt kjenner som bistand har en bakside mange ikke tenker over. Vi lever i en kapitalistisk verden hvor penger og profitt kommer foran alle andre interesser. Land i nord henter hvert år ut milliarder i profitt fra land i sør, samtidig som vi drypper bistandspenger tilbake for å lette samvittigheten. Land i nord tjener så mye penger at de ikke har en interesse av å endre systemet, men fortsetter med mye bistand og forsikrer seg på den måten om at land i sør fortsetter å være avhengige av pengestøtten de mottar.


Ressursene blir utnyttet av land i nord, og bistanden bidrar til å befeste og forlenge status quo.

utbygging av gruva ADDAC jobber mot. Det kan virke som Norge opererer med to personligheter i utenrikspolitikken.

I mange tilfeller kan bistand være direkte motivert av økonomiske interesser. Tenk deg at du er president i et land, og du veit at Norge gir halve befolkningen din ris slik at de overlever. Samtidig er norske Statoil interessert i å pumpe opp olje utenfor kysten din. For at du skal fortsette å ha et godt forhold til Norge så vil du gjerne føle deg presset til å gi konsesjonen til Statoil istedenfor å la olja ligge. Hvis man snur på det kan man si at bistandsmidlene legitimerer andre overtramp. For eksempel pumper Norge penger inn i Brasil, hvor norsk

Bistand som vi har sett det er heller ikke uproblematisk internt i et land. På samme måte som man kan si at religion gjør befolkningen passiv kan man si det samme om bistand. Istedenfor å bidra til endring i din egen hverdag i ditt eget samfunn venter du på at noen andre skal gjøre det for deg, og kanskje spesielt når bistandsorganisasjonene er så sterkt til stede her i Nicaragua. Her er folk vant til at det til stadighet kommer prosjekter som blir lagt til bygdene, på den måten trenger de ikke å endre noe selv.

”Ressursene blir utnyttet av land i nord, og bistanden bidrar til å befeste og forlenge status quo.” bistand har investeringer for bevaring av regnskog for opptil 6 milliarder. Denne investeringen er vel og bra for regnskogen, men blir paradoksal hvis man setter den i sammenheng med norske oljeinteresser i landet. Statoil har nemlig planer om å investere opptil 60 milliarder i Brasil, over en tiårsperiode. Noe som gjør dem til nest største aktør i området etter brasilianske Petrobras. Et annet eksempel finner man her i Nicaragua, hvor den norske ambassaden har støttet arbeidet til organisasjonen ADDAC, som jobber for økologisk og bærekraftig jordbruk i Matagalpa, og av samme grunn jobber mot utbygging av gruvedrift i området. Samtidig investerer oljefondet i selskapet B2Gold, som har fått konsesjonen for

I Karawala, hvor jeg har vært på uteopphold, er det et flott bistandsprogram som heter Education for Success, finansiert av USAid og nicaraguanske FADCANIC, som igjen er finansiert av norske SAIH (Studentene og akademikernes internasjonale hjelpefond). Programmet har gjort at min venninne (22), som ikke fikk fullføre videregående opplæring fordi hun ble mor, nå har fått et kurs som baker. Dette er kjempebra for henne, men uten allmennutdanningen fra skolen i Karawala har hun ikke grunnlaget for å bidra til endringer i samfunnet sitt. Et folk som ikke får allmennutdannelse blir en brikke i systemet, uten en grunnleggende kunnskap om samfunnet rundt seg har de

31


heller ikke muligheten til å endre det. I mange land kan tilstedeværelsen av bistandsorganisasjoner, ofte kalt NGOer, bli et demokratisk problem. Et velkjent eksempel er katastroferammede Haiti, hvor mange NGO’er jobber i beste mening (må man anta) med å bygge opp skoler, helsessentre, barnehjem, matlevering og andre prosjekter. At mange organisasjoner kommer inn og oppretter skoler, tilsidesetter de demokratiske organene. Folket selv må få bestemme hvor og hvordan deres skoler skal være utformet, sammen med andre offentlige tjenester. Samtidig har ofte disse organisasjonene sine egne intensjoner med arbeidet sitt mange bistandsorganisasjoner er religiøse og ønsker å drive med misjon foran noe annet, mens andre igjen kan ha spesielle politiske interesser. På denne måten blir

Skolen Wawashang hvor Michael, Ane og Lars var på forrige uteopphold et et typisk bistandsprogsjekt. Skolen er finansiert av norske SAIH. Foto: Ane Maus Sandvig

32

befolkningen og deres demokratiske organer tilsidesatt av utenlandske organisasjoner. Spørsmålet om bistand ender for meg opp i et kaos av næringsinteresser, religiøse interesser og politiske interesser, mens befolkningen selv sitter igjen som taperne. Bistand gjør alt for ofte ikke noe med grunnene til at noen er fattige og noen er rike. I Nicaragua trenger man en radikal omfordelingspolitikk og ikke kontantoverføringer fra andre land for å endre mønsteret. Demokratiske institusjoner må bygges av folket, uten å korrumperes av utenlandske interesser og kapital. Folket selv må være hovedaktørene i sin egen utvikling!


Åsne med sin vertsøster (19) og hennes to barn. I Nicaragua er det veldig vanlig å få barn tidlig, både av religiøse årsaker, men også fordi abort er totalforbudt. Foto: Vetle Skogen

Ane og Marte på kaia i Karawala. I bakgrunnen kan man se “Yachten“ som skal begynne å gå mellom Bluefields og Karawala. Et skikkelig løft for lokalbefolkningen som er vant til å kjøre en åpen båt i all slags vær, noe som kan være svært vanskelig for syke og gamle. Foto:Silje Kvanvik

Peder med fotballaget sitt på Rama Kay. Fotballalget er som veldig mye annet støttet økonomisk av USAID. Foto: Sascha Randal

33


Foto: Sascha Randal

Ut på eventyr Det var en gang i juli, mens jeg og nevøen min på fire år lå i hengekøya på hytta på Nesodden og snakket om alt og ingenting at han spurte meg hva jeg egentlig skulle gjøre til høsten. Jeg visste ikke egentlig hva jeg skulle svare, for hva var det egentlig jeg skulle gjøre på brigade, og hvordan kunne jeg forklare det til en fireåring? Før jeg rakk å finne det ut, spurte han: «Skal du på eventyr, sånn som snusmumerikken?». Jeg tenkte meg litt om og svarte at jo, på sett og vis er det vel det jeg skulle – og egentlig var det ikke så langt unna virkeligheten.

ANE MAUS SANDVIG Hva er det egentlig å dra på eventyr? Eventyr kan være å reise, å oppleve, å gjøre noe man ikke trodde man torde og kanskje forsøke å skape en endring, enten det er å drepe et troll eller å kjempe mot gruveselskaper. De siste månedene har vi reist Mellom-Amerika rundt. Vi har lært, vi har lyttet, vi har sett og vi har diskutert. I flere uker i strekk har vi bodd på landsbygda og vi har møtt organisasjoner og folk fra sosiale bevegelser. Vi har utfordra oss selv og gjort skumle ting.

34

Og vi har på sett og vis forsøkt å skape endring. Det er sånn det er å være på brigade. Eller eventyr, om du vil. Hos zapatistene i Chiapas lærte vi mye. I caracolen Oventik diskuterte vi ideologi og frigjøringskamp mens vi gikk på språkkurs. Vi lærte, men ikke minst ble vi inspirert, fordi vi så at det er mulig å bryte med samfunnet rundt seg og skape et alternativ til kapitalismen. Zapatistenes samfunn er ikke ferdig, det er heller ikke perfekt, men det hevder de heller ikke


selv. Som de sier går de en vei, en vei mot frihet som blir til mens de går den. På eventyr er ikke alt man oppdager gull og grønne skoger, noe er ganske forjævelig. I Guatemala lærte vi om borgerkrigen, der vel over 200 000 urfolk ble drept i et folkemord staten begikk, og som man fremdeles ikke har fått rettferdighet for. Mange ble drept fordi de sto i veien for elitens interesser. I dag har det flere steder vokst opp gruver og plantasjer drevet av transnasjonale selskaper i områdene som før folkemordet var urfolkslandsbyer. Disse megaprosjektene fikk vi høre om av kvinnene i landsbyene vi besøkte under uteoppholdene våre. Kvinnene fortalte om sykdommene som sprer seg etter hvert som selskapene lar giftstoffer renne ut i elvene, om været som ikke lengre er til å stole på og om jorda som derfor ikke lengre lar seg dyrke som før. Kvinnene fortalte også om krigen, om volden og om frykten. Om voldtektene og om I Oventik var det mange flotte veggmalerier, til å bli inspirert av. Brigaden hadde et veldig lærerikt opphold der. Foto: Ane Maus Sandvig

Denne kvinnen møtte vi på landsbygda i Guatemala, hun fortalte den sterke historien om sine opplevelser av borgerkrigen. Om sulten, familiemedlemmene som døde og om den konstante frykten.

familiemedlemmene som «forsvant». Som Lars skrev i første reisebrev, borgerkrigen i Guatemala var 22. juli i 36 år. De leter fremdeles etter levningene av sine døde. I Nicaragua har opplevelsene vært mange. Vi har møtt alt fra innbitte sandinister til kritikere som hevder Ortega er en slu jævel og en høyresviker. Den marxistiske sløydlæreren som sang Internasjonalen høyt og erklærte seg som «sandinist, ikke danielist!». De fleste jeg møtte på landsbygda støtter derimot Ortega. Han er den første presidenten som bryr seg om de fattige, sier de. Han er i alle fall det beste alternativet – hvem ellers skulle man stemt på? Samtidig vet vi at Ortega så godt som har solgt landet gjennom kanalprosjektet. Han er ikke den snille folkepresidenten, men kanskje heller et troll. Regjeringa åpner også for nye gruveprosjekter hver dag. Selskaper som kanadiske Goldcorp og B2Gold driver såkalt «open pit mining», der man driver helt åpen gruvedrift hvor man sprenger bort mengder stein ved

35


Vi er på vei til en gård i Rancho Grande, Matagalpa, Nicaragua for å møte folk folk som jobber mot utbyggingen av gruvedrift i området. Foto: Sascha Randal

hjelp av eksplosiver og kjemikalier. Gifter og avfall siver ut i vannet og skader både folk og miljø. Arbeiderne er underbetalt. Alt for at selskapene skal tjene seg rike og for at vi i nord skal ha tilgang på gull og sølv å pynte oss med. Og i Nicaragua? Nei, her sitter de igjen med fint lite. De fleste gruveselskapene har fått skattefritak eller betaler en minimumsskatt, og regnskapene er hemmelige og uten innsyn. Folk flest i Nicaragua tjener ikke på gruvedriften, de taper. I løpet av reisen vår har vi ikke bare møtt politikk, men også mennesker. På landsbygda har vi bodd hos vertsfamilier som har åpnet husene sine for oss, nysgjerrig stilt spørsmål om isbjørner og nordlys og lattermildt forsøkt å lære oss klumsete nordmenn å lage tortillas eller å stampe ris. Vi har også møtt mennesker i kamp, modige mennesker som nekter å gi seg og som kjemper for det de tror på. Eventyr handler ikke bare om å bli kjent med verden rundt seg. Vi har lært minst like mye om oss selv og hverandre som om Latin-Amerika. I snart fire måneder

36

har vi levd oppå hverandre. Vi spiser, ler, sover og krangler sammen. Sammen har vi vært på fantastiske turer og møter med folk og kultur. Vi har vært slitne, triste og til og med skreket til hverandre. Det skulle bare mangle, vi er så godt som søsken å regne. Nå skal noen av oss snart hjem, til kjæreste, familie, venner og julefeiring. Andre skal reise en måneds tid til. På en måte er reisen over, samtidig er den ikke det. Som Che Guevara skrev i sin dagbok etter å ha reist Sør-Amerika rundt på en motorsykkel, en reise behøver ikke ende samtidig som man kommer frem, den ender når du vil den skal ende. Og han har rett, brigaden er ikke over. Vi er fortsatt på eventyr, og når vi kommer hjem har vi en jobb å gjøre. Vi skal informere, dele vår kunnskap, forsøke å skape en bevissthet, og ikke minst: Oljefondet skal ut av B2Gold og Goldcorp! Som et lite skritt på veien mot frihet, likhet og solidaritet for folket i Latin-Amerika.


I Managua hadde vi møte med vår store helt hjemmefra, nemlig Roy Krøvel. Foto: Susanne Normann

Åsne på selvforsvarkurset Marte og Ane holdt i for kule feminister i Managua Foto: Sascha Randal

Livet på uteopphold er ofte ganske avslappende. Her er Sascha på Rama Cay med kokkosmelk og en god bok. Brigaden har latt seg inspirere av bøker av flere eventyrere på turen, her representert ved Thor Heyerdahl. Foto: Peder Østring

37


Denne gang har flere av brigadistene fått prøve seg på hesteryggen. Foto: Sasha Randal

Båtkjøring blir det mye av på Atlanterhavskysten. Turen til fincaen var fin på tross av at både Silje og Ane var overbevist om at trebåten ville kantre. Foto: Ane Maus Sandvig

Elven ved Karawala og kaia der er et perfekt sted å bade. Her er Yngve på vei ned i vannet. Foto: Silje Kvanvik

38


Lars har dyrket tobakksplante og lært hvordan man behandler den. Foto: Leonidas Sotero

Giogio ble satt i arbeid på uteopphold, hergravr han jord for å bygge en energieffektiv ovn. Foto: Adele Jolye

Peder og Sascha på besøk hos kvegbrukfamilie i Toursauni Foto: Albert MacKray

39


Foto: Silje Kvanvik

Søk på brigade du også! Brigadene 2014 går til Brasil, sjekk ut latin-amerikagruppene.no for mer informasjon.

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredensborgveien 6 0177 Oslo Norway

3 reisebrev  

Brigaden har nå tilbrakt 3 fantastiske månder i Nicaragua. Vi har satt oss inn i en politisk situasjon som i starten kunne være vanskelig...

Advertisement