1 reisebrev nicaragua høst 2013

Fett i syden?

1. Reisebrev Nicaragua-brigaden Høst 2013

Leder

Vi fekk møte den gode regjeringa, for å høyre kva dei jobbar med, og for å takke for opphaldet vårt. Her er alle brigadistane saman med dei utvalte zapatistane i regjeringa. Bilete: Ingrid Fadnes

«Fett i Syden eller?». Dette har flere brigadister blitt spurt om av venner hjemme i Norge. Syden – et typisk skandinavisk bilde på sol, palmer, strender, ferie og nytelse. Det er et bilde mange sikkert har fått når vi har sagt at vi skal til Mexico, Guatemala og Nicaragua.

Virkeligheten i disse landene er derimot en helt annen – det er liten tid til ferie og nytelse. For mange her er livet et blodslit og en evig kamp for rettigheter. For noen står det mellom liv og død. Her virker lov og praksis å være totalt separert.

Bak demokratiet gjemmer det seg rike makteliter som ser ut til å styre alt etter egne interesser. I dette reisebrevet kan du lese om våre tanker i møtet med denne virkeligheten, samt ulike grupper som lever i den.

Vår brigade er for første gang i historien en såkalt reisende brigade; dette innebærer at vi får sette oss inn i en regional politisk setting, for å forstå sammenhengene og forskjellene.

Den ledende økonomiske ideologien her i Latin-Amerika har siden 80-tallet vært nyliberalismen, som kort fortalt går ut på å gjøre verden til et globalt marked

2

på bekostning av nasjonal suverenitet og demokrati. Vi ser flernasjonale selskaper tre inn i området for å suge ut naturens ressurser. Vi ser naturen ødelegges og hele landsbyer lide, mens de som tjener penger på det gjerne sitter i et annet land og styrer. Men vi ser også en levende motstand i folket.

Situasjonen vi har fått innsikt i i løpet av vår reise kan statdig virke håpløs: de rike blir stadig rikere, mens fattige blir fattigere og urfolks rettigheter blir tråkket på i den frie kapitalens navn.

Men for oss er det reaksjonen mot denne utviklinga som er så inspirerende. Vi har møtt urfolksaktivister som ikke finner seg i undertrykkinga. Vi har snakket med feminister som står opp mot vold og machismokulturen. Vi har møtt de som fikk sine kjære bortført eller drept under den guatemalanske borgerkrigen, som finner håp og styrke i kravet om rettferdighet.

Vi håper at dette reisebrevet vil røre deg, gjøre deg forbanna, og ikke minst gjøre deg like engasjert som det vi har blitt.

God lesning!

Innhold

Leder Hva er en solidaritetsbrigade?

Kart og historisk intro Brigadeparene Hvem er zapatistene?

Det store sviket Urfolk i kamp mot verdensmakten Rasimens historiske speilbilde Handling foran ord?

Uskyldig dømt Hvordan er det mulig?

Mayaenes rett Gutemalas åpne sår Rettferdighet?

Skildringar av eit folkemord Snart politisk fange Feminisme på xinka Kryssord Autonomiens røst

s.2 s.5 s.6 s.8 s.10 s.12

Redaksjonen: Silje Hvilsom Kvanvik (red.)

Marte Gravem Isaksen (red.)

Peder Østring Michael Touray Vetle Skogen Sascha Randal Ane Maus Sandvig Lars Myrstad Kringen Yngve Heiret Giorgio Molinas Åsne Rosseland

s.14 s.16 s.18 s.10 s.22 s.24 s.27 Forsidebilde tatt av Michael s.28 Touray. Grafisk design gjort av s.30 Marte Gravem Isaksen s.34 s.36 s.39 s.40 Har du lyst til å delta i folks Dette reisebrevet er delt under hverdagsliv og lære om politisk lisensen Copyleft. Det betyr kamp i Latin-Amerika? Vil du at enhver fritt kan kopiere, bidra til økt politisk engasjement distribuere og redigere reisebrevets for Latin-Amerika i Norge? Er du innhold, så lenge man oppgir hvor nysgjerrig og engasjert? Da er man fant originalen og man ikke solidaritetsbrigadene til Brasil i tjener penger på det.

2014 noe for deg! Søknadsfrist for vårbrigaden er 1. november.

Søk på brigade!

Bilde tatt av brigade i Brasil i 2007 Foto: LAG Norge

3

I Oventik fekk vi prøve oss som arbeidarar på maisåkeren saman med zapatistane. Her poserar Ane og Marte. Bilete: Sascha Randal

Vårt eige kunstverk i Oventik, som gåve til zapatistane for eit fantastisk og lærerikt opphald. Una lucha mundial = Ein global kamp. Bilete: Ane Maus Sandvig

Vetle, Giorgio og Lars har lært å vaske klede for hand i Oventik.

Bilete: Sascha Randal

4

Hva er en solidaritetsbrigade?

Som en partipolitisk uavhengig organisasjon sender LAG to solidaritetsbrigader i året. Hva gjør en brigade i Latin-Amerika?

YNGVE HEIRET Latin-Amerikagruppenes (LAG) historie med solidaritetsbrigader begynte i Nicaragua på 80-tallet. Under borgerkrigen var det stor mangel på arbeidskraft på landet, fordi mennene var blitt sendt i krigen. Norske sympatisører reiste ned og hjalp til i jordbruket.

Siden har LAG fortsatt å sende solidaritetsbrigader til forskjellige land i Latin-Amerika; Mexico, Brasil, Bolivia, Guatemala og El Salvador. Med tiden har også det faktiske arbeidet til brigaden endret seg. I dag oppholder vi oss her i Latin-Amerika i 4-5 måneder før vi reiser hjem og driver et informasjonsarbeid i 5 måneder.

Målet vårt i dag er å spre informasjon i Norge om kontinentets utfordringer og løsninger. Likevel handler vi etter samme solidariske prinsipper som for 30 år siden, blant annet ved at vi driver solidaritetsarbeid og ikke bistand. Vi vil endre verdens politiske strukturer og ikke bare mette dem som ligger etter i historiens maktkappløp. Derfor vil vi at politikk skal føres nedenfra og opp, og at verden blir et sted hvor mennesker er viktigere enn kapitalen.

Denne brigaden går til Nicaragua, og har fokus på autonomi og identitet, samt ressursran. Vi er også LAGs første reisende brigade, som vil si at Nicaragua ikke er vår eneste kamparena. Vi begynte denne reisen i Mexico by, og har siden dratt sørover til Chiapas og Guatemala.

Dette gjør vi for å få et regionalt overblikk over Mellom-Amerikas politiske og sosiale situasjon. Gjennom reisen har vi både oppholdt oss i storbyer og på landsbygda hvor urfolk kjemper for sine rettigheter og selvstendighet.

5

Litt historie

Tegning: Michael Touray

Det lange beltet som binder sammen de massive landområdene i det nordlige og det sørlige Amerika, har historisk sett vært svært turbulent. Plante- og dyrearter fra begge kontinentene møtes og utgjør et av verdens rikeste naturlige mangfold. Denne rike naturen har paradoksalt nok vist seg å bli en faktor for fattigdom i regionen.

LARS MYRSTAD KRINGEN

6

YNGVE HEIRET

Før 1492 var Mellom-Amerika befolket av en rekke stammer og småsamfunn. Det var to store folkegrupper som i hovedsak dominerte: de krigerske aztekerne i nord og de vitenskapsorienterte mayaene lenger sør. Særlig mayaene så på naturen rundt seg som en rikdom i seg selv, ikke en ressurs som skal utnyttes.

Da spanjolene kom i 1492, tok de med seg en helt annen visjon: naturen er til for menneskets bruk. De kom i søken etter gull, men fant så mye mer enn bare dette.

De fant et kontinent som kunne mette det stadig mer sultne Europa. Folkene som allerede bodde her, «de sjelløse indianerne», hadde ikke menneskeverd.

Derimot hadde de hender å arbeide med, og dette visste spanjolene å utnytte.

I løpet av kort tid ble både jord og mennesker i Mellom-Amerika underlagt spanjolene. Med en ny makt, kom også ny kultur og ny religion. Den nye verden skulle underlegges den overlegne spanske kulturen og den eneste sanne tro, Kristendommen. Tvangskristning av urfolk ble hensynsløst utført over hele regionen.

Ettersom årene gikk, dannet det seg tre ulike klasser i samfunnet basert på rase: urfolk, europeere, og en blanding av disse - mestizer. Senere kom også slaver fra Afrika. Den europeiske rasen, spanjolene, var overlegen de andre, og den hadde totalt herredømme over makten.

Mestizene utgjorde en slags middelklasse, mens urfolk og afrikanere utgjorde de lavere klassene. Etter hvert oppstod det også et skille spanjolene imellom: de som var født i Spania og de som var født i Mellom-Amerika. De amerikanskfødte spanjolene fikk mindre makt og måtte adlyde representanter fra moderlandet i Europa, noe de likte dårlig. Drevet av ønske om makt og selvstyre, var det nettopp denne gruppen som ledet an frigjøringen tidlig på 1800-tallet. Offisielt er dette slutten på kolonitiden, men for folk i Mellom-Amerika ble ingenting endret. Maktstrukturene forble de samme, bare med en annen elite på toppen – en elite som ønsket å utvide rikdommen sin ytterligere.

Frie fra Spania kunne de nå handle med hvem de ville på det stadig voksende globale markedet. Det industrilandene i nord trengte, var råvarer, og det var det nok av i Mellom-Amerika. Ved å holde utdannings -og lønnsnivået uforsvarlig lavt, var det mulig å ha en stor produksjon med en lav kostnad. En massiv utnyttelse av arbeidskraft og naturressurser ble satt

i gang. Eksport av sukker, kaffe, bomull og lignende sørget for høye inntekter for eliten, og mye elendighet og slit for folket.

Den vestlige økonomien, som var totalt avhengig av en kontinuerlig vekst, gjorde seg fort avhengig av råvarene fra MellomAmerika. Det oppstod en vinn-vinnallianse mellom maktelitene i regionen og verdensmarkedets store aktører. Viktigst av disse aktørene var den unge nasjonen i nord – USA. USA var på tiden allerede godt i gang med å etablere seg som en økonomisk stormakt. Billige råvarer var essensielt for å fortsette utviklingen, så den rike naturen i Mellom-Amerika ble derfor fort av høy interesse. Økonomiens vekst fulgte samme kurve som USAs tilstedeværelse i regionen. For å sikre og opprettholde handelen, begynte USA å involvere seg politisk i MellomAmerika. Den undertrykkende eliten var viktig for å holde prisene nede, så da det mellomamerikanske folk utover 1900-tallet begynte å stå opp mot urettferdighetene de ble utsatt for, brøt USAs maktapparat inn. Med våpen, soldater og etterretningstjeneste bistod de gang på gang den lokale eliten i å sørge for at Mellom-Amerika fortsatte i samme spor – som råvareprodusent for en vestlig verden, som vokste seg stadig fetere og fetere.

I dag er det lite som er forandret. De samme samfunnsstrukturene og de store sosiale forskjellene vedstår. MellomAmerika forblir et trist paradoks: en natur fylt med så mye rikdom, men et folk fanget i fattigdom og knapphet.

7

Brigadeparene

Etter å ha vært flere uker sammen i en stor gruppe, delte brigaden seg i grupper på to og tre. Vi har tilbragt vår første uke på landsygda. Ved å leve sammen med urbefolkning har vi fått lære ikke bare om deres hverdag, men også deres historie.

Silje (19), Michael (22) og Lars (21) - Lanquin Vårt møte med landsbyopphold startet med en idyllisk fjelltur opp en av de bratte fjellsidene utenfor Lanquín. Vår kjære Amanda, koordinatoren fra Conavigua, tok oss med til flere familier som åpnet sine hjem for oss. Vi fikk blant annet være med på å lage tortillas og kakao, og Lars fikk være med på å slakte en hane, noe Silje og Michael gladelig sto over. I tillegg fikk vi et inntrykk av hvordan gruvedrift påvirker vannressursene til befolkningen rundt. Oppholdet fikk en forfriskende avslutning, hvor vi kjølte oss ned i vannkulpene i magiske Semuc Champey!

Sascha (26) og Peder (19) - Estor

8

Vi var i regionen Estor hvor vi fikk treffe mange hyggelige folk. Vi fikk oppleve hvordan det er å være en minoritet – høye, bleke Nordmenn var en stor attraksjon for storøyde barn i landsbyen.

Peder har fått smaken på kaffe nedlesset i sukker, og Sascha har fått være privat fotograf for halve puebloen. Vi fikk delta på møter med en lokal kvinnegruppe, et kommunestyremøte, «jungelsafari» med vår vertsmor og fått nye kulturelle inntrykk i den lokale kirka, som scoret høyt på gospel-stemningsfaktoren.

Ane (19) og Giorgio (23) - Cotzal Vi reiste i totalt 13 timer før vi kunne slå oss til ro på planker og ullpledd. Vår uke i Cotzal var preget av sterke møter med kvinner som sliter etter borgerkrigen. Ane har fått øynene opp for boxbol, den lokale maisretten, og Giorgio har fått økt respekt for den lokale bakteriekulturen… Både vi og loppene våre er veldig fornøyde med oppholdet!

Yngve (19) og Marte (22) - Overalt

Vi var det eneste paret som ble igjen i Guatemala by. Likevel besøkte vi nye landsbyer og småsamfunn hver dag. Både på kysten og i fjellene fikk vi se hvordan grasrotorganisasjonen Conavigua støtter ofrene etter borgerkrigen. Gjennom mye reising fikk vi et overblikk over Guatemalas grusomme historie.

Åsne (22) og Vetle (20) - Chajul Vi har fått oss ein ny familie i landsbyen Chajul. Våre søstrer har dratt oss med på sterke møter, der vi no har ei større innsikt i folkemordet og konsekvensane av det. Vi har sveitta i den lokalen saunaen Temaskal, ete mais heile dagen og fått ixilnamn og ixilhovudpynt. Det var rørande å få eit så tett forhold med ein familie som nesten ikkje kunne prate spansk. Vår nye bestefar på 84, søstrer og mor gret når vi hadde reist. Opphaldet har vore ei fantastisk oppleving.

9

Veggmalerier pryder husene i de autonome styringssenterene, også kalt caracoles. Her fra Oventik.

Foto: Ane Maus Sandvig

Hvem er zapatistene?

Helt siden 1994 har en gruppe som kaller seg «zapatister» vært i kamp for selvstyre og autonomi i delstaten Chiapas sør i Mexico. Siden det har de vært i opprør, men de la tidlig ned våpnene for å la kampen blomstre i andre former.

PEDER ØSTRING

Zapatistene er en bevegelse hovedsakelig bestående av mayaurfolk. De har tatt sitt navn fra revolusjonshelten Emiliano Zapata som i starten av 1900-tallet kjempet gjennom progressive jordreformer i Mexico. Men den revolusjonære vinden nådde aldri Chiapas, et bortglemt hjørne av landet med en fortsatt ekstrem skjevfordeling av jord.

Mens resten av verden feiret inngangen til det nye året markerte i tillegg meksikanerne inngangen i frihandelsavtalen North American Free

10

Trade Agreement (NAFTA) den 1. januar 1994. Denne avtalen, som ble undertegna av Canada, USA og Mexico, tok sikte på å eliminere barrierer for handel og investeringer og hindre beskatning av selskaper og tjenester som ville operere på tvers av landegrensene i Nord-Amerika.

For at avtalen skulle fungere måtte man oppheve artikkel 27 i grunnloven som sa at kommunal jord ikke kunne privatiseres. Dette har ført til at de allerede fattige meksikanske bøndene må finne seg i at USA dumper subsidierte landbruksprodukter på det meksikanske markedet som meksikanerne ikke har sjans til å konkurrere med.

Zapatistene forutså at NAFTA ville være skrittet utfor stupet for deres eksistens, og tok til våpen for å si at nok er nok.

Opprøret til zapatistene gjorde at deres stemme endelig ble hørt, og etter et sterkt nasjonalt og internasjonalt press mot regjeringa, inngikk den meksikanske hæren og zapatistene våpenhvile etter 12 dager. Det ble startet forhandlinger som ble signert den 16. februar i 1996, i dag

kjent som San Andrés avtalen. Denne avtalen skulle gi autonomi, anerkjennelse og rettigheter til Mexicos urbefolkning.

Til tross for at zapatistene har drevet en fredelig kamp for sine og andre urfolks rettigheter siden 1994 har den meksikanske staten ikke respektert San Andrés avtalen og Chiapas har vært åsted for en enorm militarisering som truer freden. 1/3 av Mexicos militære styrker er i dag plassert i Chiapas. I tillegg finansieres paramilitære grupper som ikke har noen offisiell tilknytning til militæret, men som får utdelt penger og våpen til opprørsbekjempelse. I 1997 sto en slik paramilitær gruppe bak massakren på 45 sivile med tilknytning til zapatistene, hvorav flere av disse var kvinner og barn, i en kirke i landsbyen Acetal.

Zapatistene former sine samfunn i tråd med politiske prinsipper vi i vesten ville sett på som anarkistiske. Dette er et utrykk for deres kamp for et reelt demokrati nedenfra - for zapatistene er det ikke nok å bruke en stemmeseddel hvert 6. år for å få en korrupt regjering som kun står til tjeneste for den rike majoriteten. Med denne tankegangen til grunn startet zapatistene i 2003 byggingen av 5 såkalte «Caracoles» (på norsk: sneglehus) som skulle fungere som regionale styringssentre for deres områder. Her har de tilstrebet å ha et aktivt, representativt demokrati uten noen leder hvor regjeringstjeneste er begrenset til 2 uker av gangen, og går på rundgang.

I tillegg blir folket konsultert i alle store avgjørelser.

de sine prinsipper, deres visjon for Mexico og verden som helhet. Her strakk de ut en hånd til urfolk og alle aktivister verden over for å både støtte sin egen, og andres kamp for autonomi i solidarisk samarbeid.

På bakgrunn av dette starta de i 2006 «Den Andre Kampanjen» som gikk samtidig som valgkampen i 2006. Her reiste de over hele Mexico for møte forskjellige grupper og organisasjoner, menneskerettighetsaktivister, homofile, lærere, intellektuelle, urfolksledere, bønder, fabrikkarbeidere og mange andre.

Målet var å lage en sosial bevegelse på utsiden av det politiske spillet, som skulle presse for en grunnlovsendring. Denne endringa skulle inkludere beskyttelse av urfolks rettigheter, retten til autonomi og luke ut elementer av nyliberal politikk.

Selv om Mexico fortsatt er preget av store sosiale problemer og en aktiv statlig politisk represjon, har zapatistene klart å danne et alternativt, autonomt samfunn i den meksikanske staten. Myndighetene har ikke klart å forhindre denne utviklingen, på tross av en overlegen militær styrke; i denne konflikten har de ingen legitimitet i befolkningen, hverken nasjonalt eller internasjonalt. Zapatistene har blåst liv i påstanden om at en annen verden er mulig; at reell forandring med ringvirkninger langt utenfor landets grenser kan oppstå selv i det mest tilbakeliggende og isolerte delen av Mexico, satt i gang av en urfolksbevegelse ingen hadde regna med på forhånd.

Zapatistene har hele tiden fokusert på at de ikke bare kjemper for seg selv, men for alle marginaliserte grupper verden over. I sin «6. Erklæringen fra Lacandonajungelen» fra 2005 manifesterer

11

En gjeng tsetsal-bønder i kollektivt arbeid på marken i Chiapas. Foto: Orianomada, Flickr.com

Det store sviket Da Mexicos president i 1992 endret landets grunnlov for å fremme økonomisk vekst, rev han samtidig vekk livsgrunnlaget til mange av landets bønder og urfolk.

LARS MYRSTAD KRINGEN For å få i boks NAFTA-avtalen tidlig på 90-tallet måtte daværende president, Carlos Salinas, gjøre en rekke endringer i den meksikanske Grunnloven. Frihandel, investering og privat eierskap var essensielt i avtalen, og den progressive revolusjonsgrunnloven fra 1917 la store hindringer for alt dette. Så da Salinas i 1992, uten å forhøre seg med kongressen, forandret en rekke artikler i grunnloven, var det særlig endringen av artikkel 27 om jordfordeling som ville vise seg å være katastrofal.

Artikkel 27 var et av de viktigste gjennomslagene fra den meksikanske

12

revolusjonen. Den la grunnlaget for en en lang og progressiv jordreform som i hovedsak baserte seg på en slags Robin Hood-tankegang: ta fra de rike og gi til de fattige. Mexico var da Grunnloven kom i 1917 et jordbrukssamfunn hvor makten og jorda lå i hendene til en liten rik minoritet, mens den store hovedparten var fattige småbønder uten jord å dyrke.

Men for å snu dette bildet ble det i den nye Grunnloven lovfestet en sterk begrensning av privat eierskap til jord.

Privateid jord skulle gjøres om til såkalte ejidos, altså jordområder styrt og eid kollektivt av bønder i lokalsamfunnet.

En ejido kunne hverken kjøpes eller selges. I praksis betydde dette at rike jordeiere og plantasjedrivere måtte gi fra seg enorme jordområder. Småbønder som tidligere hadde jobbet nærmest som slaver på plantasjer og åkre, kunne nå søke om disse jordområdene. Dette ga dem muligheten til å være selvforsynte, og de måtte ikke lenger jobbe seg til blods på sukkerplantasjer for å overleve.

Et avhengighetsforhold til de rike

landherrene ble brutt, og med det også den voldsomt skjeve maktrelasjonen.

Prosessen for å få lovene fra artikkel 27 implementert i praksis, strakk seg ut over hele 1900-tallet. Det var en omfattende oppgave å omfordele jorda. De mektige som måtte gi fra seg land gjorde ikke dette gledelig, og småbønder som søkte for å få dyrke jord i form av ejidos ble møtt med byråkrati og korrupsjon. Men likevel, artikkel 27 la grunnlaget for en endring i Mexico som ga håp til Mexicos mange underpriviligerte. Særlig mayafolket, som har et verdenssyn basert på kollektivisme og jorbruk i harmoni med naturen, fikk nå muligheten til å kunne leve i tråd med sine tradisjoner.

fra profittsøkende investorer fra verdensmarkedet, ble nå fjernet. De ble kastet ut i en økonomisk kamp mot store transnasjonale selskaper de var dømt til å tape. I stedet for å tjene interessene til sitt eget folk, jobbet den meksikanske regjeringen som agenter for selskapene.

Gjennom økonomisk, politisk og militært press tvang staten småbønder til å selge fra seg ejidos for å gi rom til at transnasjonale selskaper kunne komme inn og starte gruvedrift, turistnæring eller enorme plantasjer. De tok landets rikdom og naturressurser fra de fattige og ga det til de rike: Robin Hood-tankegangen ble snudd på hodet.

“De ble kastet ut i en økonomisk kamp mot store transnasjonale selskaper de var dømt til å tape” Dessverre ble alt dette brått satt en stopper for i 1992. For å åpne opp for investorer og transnasjonale selskaper i forbindelse med NAFTA-avtalen, ble artikkel 27 totalt omskrevet. Kjøp og salg av en ejido ble lovlig, og det ble samtidig etablert en strategi fra staten for å fremme privatiseringen. På tidspunktet var 50 % av Mexicos landbruksareale organisert i form av ejidos, men allerede fem år etter denne grunnlovsendringen var prosentandelen helt nede på 1,5. Bare i den sørlige delstaten Chiapas ble hele 15 000 søknader om ejidos umiddelbart strøket.

En lang prosess for å fordele Mexicos rikdom ble brutalt reversert. Loven som hadde beskyttet landets økonomisk underpriviligerte mot konkurranse

Som konsekvens av denne helomvendingen i politikken, ble de fleste bønder sittende igjen uten jord.

Regjeringen argumenterte for at de med pengene de tjente på salget nå kunne tre inn i det kapitalistiske markedet, både som konsumer og arbeider, og dermed komme seg ut av fattigdommen. Men det å være fattig, det å leve enkelt, er for mange ikke noe problem så lenge man har jord å dyrke, en natur å leve av. Innenfor Mayaenes verdenssyn er det nettopp et slikt ”fattig” liv i kontakt med naturen som er et ”rikt” liv; et verdig liv. Det er ikke før man mister jorden sin at man er fattig. Og det er nettopp det som skjedde med endringen av artikkel 27: rikdom ble til fattigdom.

13

Zapatistene beskytter ofte identiteten ved å skjule ansiktet i det offentlige rom. Foto: Vigilancia, flickr.com

Urfolk i kamp mot verdensmakten Gjennom å forene sitt nye samfunn med egalitær kollektivisme og et bærekraftig forhold med naturen, skiller zapatistene seg fra tidligere revolusjonære bevegelser verden har sett. Istedenfor å basere seg på vestlige ideologier, tar zapatistene utgangspunkt i sin egen eldgamle mayakultur.

YNGVE HEIRET Chiapas er Mexicos rikeste delstat hva naturressurser og fruktbar jord gjelder, men det er likevel her den fattigste delen av befolkningen lever. Her lever også et stort mangfold av urfolkssamfunn som stort sett tilhører mayafolket. Gjennom århundrer har menneskene i disse samfunnene blitt nektet retten til å dyrke egen jord, snakke eget språk og leve som frie mennesker. For å forstå zapatistene og

14

deres kamp er det helt nødvendig å forstå disse menneskenes verdenssyn og historie.

Helt grunnleggende for mayafolket er begrepet chulel. Dette er et ord fra tsotsilfolket, et folk hvor mange anser seg som zapatister. Likevel beskriver chulel hele mayafolkets generelle syn på forholdet mellom natur og menneske. For dem har alle verdens ting en chulel; hvert tre og hver sten har en særegen verdighet, en ukrenkelig sjel. Når det globale kapitalistiske markedet setter en pris på trær, elver og fjell, krenkes naturens chulel. Dermed forstyrres balansen mellom mennesket og naturen, en balanse som er essensiell for den bærekraftige harmonien i kosmos.

Da mayafolk i Chiapas tok til våpen for 20 år siden, var det for å separere seg fra en undertrykkende stat som ikke så på dem som annet enn brikker i et økonomisk spill. Ved å innføre en nyliberalistisk politikk gjennom NAFTA-avtalen, åpnet den mexicanske staten for at verdensmarkedet skulle få fritt spillerom

i Chiapas og resten av Mexico. Gjennom denne avtalen var det ikke bare naturen som skulle bli prissatt, men også det menneskelige arbeidet.

Tsotsilfolket har flere ord for arbeid, ord som for dem opprinnelig er uforenelig med hierarkiet. Pak’k’ak’al og koltabail er arbeid som består av kollektiv hjelp og arbeid hvor alle hjelper – litt som den norske dugnaden. A’mtel beskriver et arbeid uten penger i bildet, gjerne arbeidet på jordet der en skaffer mat til

og våre behov er utgjort av kollektivet, samtidig som at våre tanker og behov utgjør dette fellesskapet.

Zapatistene mener at all individualisme en finner hos urbefolkning i Chiapas i dag, er påført dem av utenforstående kolonister. I 20 år har de arbeidet for å hindre individualismen fra å skade deres samfunn. De har gått vekk fra den truende storkapitalen for å skape et samfunn hvor kollektivet igjen er hovedfokus, et kollektiv som er totalt avhengig av

“Zapatismen er ikke en ideologi, men en intuisjon” familien. Men tsotsilfolket har også fått et nytt ord i sitt vokabular, Kanal. Kanal beskriver arbeidet påført av kapitalismen, et arbeid hvor en blir tvunget inn i pengeøkonomien, i markedet. Samtidig beskriver det et arbeid basert på et hierarki, der man blir utnyttet av en maktelite og må selge sin egen arbeidskraft.

Den kollektive tankegangen man finner i det opprinnelige arbeidet hos tsotsilfolket, er noe en finner igjen i andre mayasamfunn rundt om i MellomAmerika. Kollektivismen er også essensiell i deres samfunn og verdensbilde generelt, ikke bare innenfor arbeidet. Dette står i fare når den moderne maskinen ruller inn over deres jord. I mayasamfunn er balansegangen mellom individ og kollektiv som balansen mellom mennesket og naturen. For at et individ skal leve er det totalt avhengig av støtte og hjelp fra kollektivet. Drømmer og håp er det som utgjør et menneske, men det er også det eneste individuelle ved oss. Våre tanker

individets deltagelse og dets stemme.

Zapatismen er ikke en ideologi, men en intuisjon. Zapatistene følger ingen ideologiske retningslinjer, men skaper i stedet sitt nye samfunn steg for steg; veien er målet. Her helliggjøres ikke midlene for å nå målet om å avslutte en klassekamp. Dersom mennesker må undertrykkes på veien, er ikke veien de har funnet den riktige.

Gjennom sosialismens historie har verden ofte blitt sett på som svart-hvit, med klassekampen som en kamp mellom proletariatet og borgerskapet. Det kulturelle mangfoldet har blitt systematisk undertrykket, et overtramp urfolk har fått lide under. Ifølge zapatistene skal ethvert individs drømmer bli ivaretatt mens samfunnet utvikles. Samtidig må det beskyttes fra den kapitalistiske pesten som smitter oss med tanken om individuell suverenitet. Aquí manda el pueblo, y el gobierno obedece, sier zapatistene – her bestemmer folket, og regjeringen adlyder.

15

Spanjolene tok med seg sin religion til Latin-Amerika som har blitt en viktig faktor i undertrykkelsen av urfolk.

Foto: Sascha Randal

Rasismens historiske speilbilde Undertrykkelse og rasisme har blitt begått mot urfolk gjennom alle tider. Samene i Norge har blitt trakassert og mishandlet siden 1800-tallet på grunn av deres etniske og kulturelle tilhørighet. Dette er fremdeles tilfelle i Mexico.

VETLE SKOGEN I Norge var fornorskningsprosessen et sentralt tema fra 1800-tallet da nasjonale myndigheter startet sin fornorskningspolitikk, som gikk ut på å samle Norge til én nasjon med samme kultur, språk og verdier. Dette gikk hardt ut over samer som hadde et eget språk og kultur. Samene mistet alle sine rettigheter til å videreføre sin kultur og mange av de samiske barna ble tvunget til å gå på norske internatskoler. Der fikk barna kun praktisere det norske

16

språket og måtte glemme alt av sin samiske kultur. Etter at samiske barn var ferdige på disse internatskolene hadde de vanskeligheter med å finne sin tilhørighet og identitet i det norske samfunnet.

Denne fornorskningspolitikken tok slutt på 1950-tallet og samene og andre minoritetsgrupper fikk flere rettigheter i Norge.

Historien til Mexico har mange likhetstrekk med den norske når det gjelder behandling av urfolk, men omfangsmessig er den mye større og langt mer brutal. Tusenvis av liv har gått tapt.

Rasismen har fortsatt et godt fotfeste i landet i dag, og urfolkskultur blir sett ned på av eliten i landet. Majoritetens kultur og verdenssyn springer ut fra koloniseringa på 1500-tallet, og er tuftet på verdier som er uforenelig med urfolks.

Conquistadorene tok med seg sitt verdensog livssyn preget av deres selvbilde som et overlegent folk fra et mektig og sofistikert rike. I tillegg dro de med seg kirkens syn på urbefolkning som sjelløse og undermennesker som skulle frelses fra

hedenskapen.

San Cristobal, en liten by i Chiapas syd i Mexico, er i dag et populært reisemål for turister. Dette har meksikanske myndigheter nytt økonomisk vinning av, og har de siste årene tenkt ut forskjellige prosjekter for å øke turismen. I 2010 ble det lagt en plan for å bygge en parkeringsplass og kjøpesenter på en liten høyde nær sentrum av byen. Her ligger det et stort marked drevet av urfolk hvor man kan kjøpe egenprodusert mat, klær og håndverk. Dette markedet har også en historisk og kulturell betydning for urbefolkningen, men er verdiløs i

andre fabrikker som er i nærområdene.

Det kan tenkes at dette er en strategi for å integrere urfolk inn i et moderne, kapitalistisk samfunn.

Samer i dag møter fortsatt trakassering i Norge, men ikke i like stor grad som andre urbefolkningsgrupper i andre deler av verden. Selv om samer har flere rettigheter i dag enn for bare noen tiår siden, har den samiske kulturen blitt svært svekket etter fornorskningsprosessen.

Hverdagsrasisme mot samer er fortsatt et tema blant nordmenn, men denne ukulturen har også sine historiske røtter akkurat som rasismen i Mexico.

“Behandlingen av urfolk her i Mexico er for meg helt uforståelig” myndighetenes øyne. Myndighetene gjorde mange forsøk på å flytte markedet med makt, men også med fristelser og løfter. En av løftene til staten var å bygge et nytt marked utenfor byen i et lite attraktivt område. Den meksikanske staten lyktes ikke i å flytte markedet, men dette er bare et av mange eksempler på myndighetenes manglende forståelse av sin egen urbefolkning’s kultur og tradisjoner. Men prioritering av sin egen økonomiske vinning kommer alltid først.

Et annet eksempel på myndighetenes kyniske politikk er de rurale byene. En rural by er en konstruert by som staten har bygget til folket for å forbedre levestandarden statistisk og fylle mange av kvotene FN forlenger av et slikt prosjekt. Dette var et forsøk på å samle urbefolkningen til et lite samlet område for å jobbe på kaffeplantasjene eller

Det jeg har sett og hørt om behandling av urfolk her i Mexico er for meg helt uforståelig. Man ser hvordan politikere i Mexico ikke tar urfolks verdier og tradisjoner i betraktning før de vedtar politiske lover eller handlinger. Igjennom hele mitt opphold i Mexico tenkte jeg kun på hvordan politikere, mennesker akkurat som meg, kan oppføre seg slik overfor mennesker med en annen kultur, etnisk bakgrunn og verdier. Det er hårreisende hvordan staten kan fremme en åpenlyst rasistisk agenda, men får fortsette uten å bli stilt til doms av det internasjonale samfunn.

Er virkelig politikere som skal bevare menneskenes interesser så apatisk at man ikke bryr seg om solidaritet og det beste for alle i et samfunn, verden, et samhold.

17

Ved første øyekast ligner det kanskje på Kardemommeby, men historien er ikke like hyggelig. Foto: Åsne Rosseland

Handling foran ord?

De kom. De tok. De stjal. De drepte. De slaktet. De tvang på oss et nytt språk. Ny kultur. Ny levemåte.

SILJE HVILSOM KVANVIK Slik begynner utallige historier i verden.

Blant annet historien om Latin-Amerika.

En historie mange har hørt, men få kjenner. En trist historie. En historie som ikke bare var gjeldende en gang for 500 år siden, men en historie like gjeldende den dag i dag.

For 500 år siden kom Christopher Columbus og gjengen til Latin-Amerika.

Dette skulle bli begynnelsen på årevis med okkupasjonshelvete og landran. Columbus og Spanias motiv for kolonialiseringen av Latin-Amerika var å skaffe rikdom i form av gull og sølv til seg selv og til riket. Den dagen de kom ble folket i Latin-Amerika fratatt sin rett til å bestemme over eget

18

liv og egne områder. Denne retten har de enda ikke fått tilbake.

Striden om rett til liv og land har vært lang, og i dag er mye tapt til den rike eliten. Kampen er ikke rettferdig, og «dommeren er kjøpt og betalt». Store selskaper kommer inn og tar over enorme landområder for å hente ut verdifulle naturressurser til egen vinning. Men noe hindrer dem: et urfolk som har bodd her og levd av jorden i mange århundrer, lenge før landegrensene ble trukket.

Hvis du skulle starte et gruveselskap, men noe hindret deg, hva ville du gjort? Ville du funnet en annen måte, eller flyttet det som hindret deg? Den meksikanske stat sier flytt det. Flytt det uansett hva det er, enten det er et folk, en landsby eller et fjell.

Dette fikk brigaden se med egne øyne.

Vi dro til det som blir kalt en rural by i fjellene i Chiapas. Byen ble laget for urfolk som ble oppfordret til å flytte fra hjemstedene sine. Årsaken til

oppfordringen var høy fare for steinras.

Områdene som staten ville ha fraflyttet, er tilfedigvis områder med verdifulle naturresurser.

Ved første øyekast så byen flott ut, små fargerike hus som sto på rekke og rad opp i en bratt fjellside. Det var kirker, basketballbaner, sykehus, supermarked, drivhus, stolfabrikk, skole og et marked.

Det eneste stedet ikke hadde, som er

folk opprinnelig ikke er en del av deres pengeøkonomi.

Det mest ufattelige med dette prosjektet er at FN var inne og støttet det. Prosjektet ble solgt inn som vellykket og en fasit på hvordan man bør gjøre det. Det har hjemsøkt meg at en makt som FN har vært med på å støtte den meksikanske staten i et prosjekt som undergraver urfolks kultur og rettigheter. I tillegg er

“Hvis du skulle starte et gruveselskap, men noe hindret deg, hva ville du gjort?” ganske essensielt i en by, var folk. Byen var tom, øde. Det lignet en spøkelsesby.

Vi fikk en ekkel følelse av å være i en sær Tim Burton film, litt i stil med Edward Scissorhand. Noe var helt galt i denne byen. Hva var det som gjorde at folk ikke ville bo her?

«Son hechos, no palabras» - det er handlinger, ikke ord. Disse ordene sto innprentet på hver eneste husvegg over hele byen. Disse ordene representerte prosjektets fiasko like mye som representerte det politiske maktspillet fra regjeringen. Det var tydelig at regjeringen hadde handlet uten å tenke på hvem de bygget for og at stemmen til urfolket ikke var blitt hørt. Husene besto av et kjøkken med gasskomfyr, et bad og 1-2 soverom, og veggene var laget av papp. Måten byen var bygd opp på stred totalt med deres levemåte og kultur.

Vanligvis er en rural familie i Mexico stor, og ville fått vanskeligheter med å få plass i disse små dukkehusene. Vi fikk høre at urfolk i dette området lager mat over ild.

Når regjeringen vil plassere dem i hus med gassovn, skaper det en utgift hos et

det uforståelig at FN har samarbeidet med en korrupt stat. Den meksikanske staten bruker enhver mulighet de kan til å sverte urfolks rykte og la folk tro at de er utakknemlige, kriminelle og skadedyr uten rettigheter.

Dette prosjektet har vært med på å forsterke skillet mellom stat og folk i Mexico. Det har forsterket helvetet hvor kapitalismen er djevelen og spidder folket med høygaffelen sin for å lage bedre plass til private internasjonale selskaper. Det har vært med på å ta bort rettigheten til å leve, til land og til ytringsfrihet hos urbefolkningen. Og det har vist at hos en høyrevridd og korrupt stat fungerer det ikke å sette handling foran ord.

Husene er søte, men kalde og ustabile Foto: Åsne Rosseland

19

Alberto Patisthán sin son, Hector, i eit demonstrasjonstog etter 12 september 2013. Han kjempar ein hard kamp for sin far, som i tretten år har vore offer for staten sin grove represjon.

BIlete: Komanlilel

Uskyldig dømt Alberto Patishtán er dømt til 60 års fengsel, for drap han aldri har gjort. Eigentleg er han dømt for kampen hans for sosial rettferd for urfolk og fattige. Eg har aldri møtt ein mann med eit så stort smil og ein så stor kampvilje.

ÅSNE ROSSELAND

12 juni 2000 var tsotsillæraren frå Chiapas i Sør-Mexico på eit møte med jobben.

Same dagen blei sju politimenn drepne og to skada, blant dei overlevande var sonen til ordføraren i El Bosque, Chiapas. Sju dagar seinare blei Patishtán arrestert. Han blei torturert fysisk og psykisk, og nekta advokat og tolk, slik som mange urfolk i Mexico også har opplevd. Etter to år i fengsel fekk han dommen på 60 år, utan att vitna som fortale kvar han var under angrepet blei tatt omsyn til.

Etter tre ulike stempel, kroppsvisitering, og minst sju dørar som blir opna av

20

væpna politi – kjem vi inn i fengselet. Der står det ein smilande mann i mørkerosa skjorte og gjer oss ein god klem. Det er ingen tvil om kven han er. Det er open dag i fengselet, latinsk musikk på høgtalarane, fangar som seljer heimelaga ting, og familie og vener som nyter ein strålande søndag. Vi får varm kaffi med sukker av medfangen Alejandro Santis, og møter nokre familiemedlemmar av begge fangane. Til saman er dei fire politiske fangar frå den andre kampanjen i Chiapas, to av desse er Patishtán og Santis.

Patishtán takkar oss mykje for at vi kjem hit for å treffe han, og vi blir behandla som gode vener av både han og familien.

Patishtán var ein stor ressurs og representant for heimstaden sin El Bosque, Chiapas. Han kjempa for folkets rett til jord mot den lokale regjeringa og ordføraren som undertrykte folket.

Dette og kritikken mot partiet PRI sin dominans gjer han farlig for dei mektige i landet. Dommen han fekk er ein klar politisk hemn.

Kampviljen, den frie stemma og organisering har ikkje mannen slutta med eit sekund. Frå fyrste dag i fengselet byrja han å organisere dei andre fangane.

Han arbeida med å få ei rettferdig og menneskeleg behandling av fangane.

Dette er noko som har inspirert mange andre fangar. Patishtán har også vore med på fleire sveltestreikar og demonstasjonar.

Ein av dei var i 2008 i fengselet Amate, der kollektivet av politiske fangar

fengselet er verre enn det ytre. Det handlar om fridomen i seg sjølv, og den er den aller viktigaste, seier han medan han held sitt barnebarn i hendene. Ho er berre nokre månader gamal, har masse svart hår, store nydelege auge og smiler og ler der ho sit med bestefaren sin.

Fire dagar etter at vi besøkte Patishtán, 12 september 2013, hadde han sitt siste nasjonale fengslingsmøte, der to

“Patishtán fortel korleis motstandskampen held han gåande – om ikkje rett og slett i live” blei danna. Dei kallar seg ”La voz del Amate»/«Stemma frå Amate”, no er det berre Patistán som fortset sit inne. Dette har hjelpt omkring hundre uskyldige urfolk med å komme seg ut frå fengselet.

Grunna alt dette er han ein mann med stor respekt, og eit viktig symbol på kamp og rettferd. I 2010 vann han prisen ”Jcanan lum jtatik Samuel Ruíz” for tenestene, omsorga og kjærleiken han har gitt til sitt folk. Han har også eit sterkt forhold til Zapatistane i Chiapas, der dei har ein politisk gjensidig verdsetjing og solidaritet. Dei krev fridom for alle politiske fangar, der Patishtán har fått mykje støtte.

Patishtán fortel korleis motstandskampen held han gåande – om ikkje rett og slett i live. Både sin eigen kamp innanfrå og den solidariteten han får utanfrå gjer at han klarar å fortsetje. Han fortel om triste skjebnar; der fangar heller tyr til narkotika og alkohol enn kamp og organisering. Det er derfor det er så viktig og ikkje gje opp, sjølv om det ser som mørkast ut. Han fortel at det indre

dommarar skulle avgjere om det var grunnlag for at han blir sluppen fri. Tross alle bevis på uskylda hans, avviste dei fridomen, avviste dei rettferda – og fortset med det korrupte politiske systemet.

Dei forset undertrykkinga, urettferda og forfølginga av urfolk, av fattige, av aktivistar, av sitt eige folk – for at Mexico sitt fascistiske diktatur skal få segle vidare på eit vindstille hav. Heldigvis fortset Patishtán og andre aktivistar kampen for rettferd og for ei betre verd, og for å knuse eit diktatur som aldri skal overvinne.

Alberto Patisthán er fanga på grunn av sin stemme, fanga på grunn av arbeide sitt for ei betre verd.

Likevel held han humøret og gleda i live – for det er slik du kjem til rettferd. Bilete: desinformemonos.org

21

Hvordan er det mulig?

Denne reisen er fylt av mange sterke historier og inntrykk. Mange ganger har jeg stilt meg spørsmålet; hvordan kan en så systematisk og omfattende urett oppstå og overleve? Å kjenne mekanismene som er gjeldende i maktkamper kan øke forståelsen av enkelthendelser. Her kommer min tolkning av observasjonene jeg har gjort meg, og jeg håper de kan gi deg et svar på: hvordan er det mulig?

GIORGIO MOLINAS Alle samfunn, selv samfunn så primitive som stimer og flokker, alt fra sild til folk, er basert på en grunnmur av kommunikasjon. I mer avanserte samfunn er tre søyler reist på denne grunnmuren.

Disse skal sammen bære vekten av samfunnets øvrige strukturer, i tillegg til samfunnets utvikling, dets eventuelle stagnasjon og resesjon. Viktigheten av søylenes robusthet kan altså ikke overdrives.

Den første søylen, den viktigste, er utdanning. Ikke nødvendigvis utdanning slik vi ofte tenker på det; fra barneskole til universitet. Jeg har en mer puristisk tilnærming. Jeg snakker om en samfunnsrelevant utdanning som ruster individet og lærer det å håndtere utfordringene dets miljø har å by på. Jeg vil påstå at jo mer robust denne søylen er, jo mindre må samfunnet benytte seg av de to andre søylene, som i all hovedsak bærer vekten av avvik.

22

Den neste søylen jeg vil gjøre rede for er individets sikkerhetsnett: helse- og omsorgsvesenet. Denne søylen er individets forsikring om at når skader og sykdom inntreffer, skal det ikke være alene om å bære byrden. Slik foreldre i en kjernefamilie tar seg av et skadet eller sykt barn, skal ideelt sett staten, den store mor, ta seg av individet.

Til sist skal jeg beskrive den tredje søylen; samfunnets sikkerhetsnett: makt- og rettsapparatet. Når ett eller flere individer avviker fra samfunnets normer og påfører andre individer eller grupper smerte av betydelig omfang, skal dette få konsekvenser for det skadende individ.

Makt- og rettsapparatet er ansvarlig for å avgjøre og påføre disse konsekvensene.

Om å sentralisere makt Dersom noen skulle forsøke å tilegne seg uproporsjonalt stor makt, angripes først grunnmuren, altså kommunikasjonen.

Ved å spre frykt og propaganda vil maktsøkeren danne seg et grunnlag for å kunne utfordre det regjerende makt- og rettsapparatet. Når vi snakker om nasjoner vil dette være representert ved militær-

og politimakt. Om maktsøkeren lykkes i å kontrollere denne søylen, vil den bli hans mest fryktingytende våpen mot øvrigheten. Med militær- og politimakten under seg blir oppgaven med å fysisk og psykisk undertrykke folket håndterbar.

Rettssøylen alene er ikke sterk nok til å bære et samfunn, men ved hjelp av de to andre kan et stabilt diktatur bli et resultat.

Ved å kontrollere utdanningssøylen og bruke frykt og propaganda i utdanningen, vil en kunne hindre potensiell motstand hos kommende generasjoner. Et eksempel på dette er måten utdanningsinstitusjoner har blitt benyttet til å drepe kultur.

Dette fenomenet er ikke ukjent for oss nordmenn, som fortsatt har vår behandling av samene på samvittigheten.

Urfolkssamfunnets grunnmur, altså deres kommunikasjon og språk, angripes. Uten sitt eget språk blir det meget vanskelig å ta vare på den opprinnelige kulturen i form av religion og verdenssyn. Som konsekvens forsvinner raskt også tradisjonelle klesdrakter og arvet kunnskap. Når man ikke lenger kjenner sine kulturelle røtter er det også lettere å gi etter for assimileringen.

Landbruk og råvareproduksjon er de viktigste inntektskildene for de fleste landene i Mellom-Amerika, og mange vil si at den industrielle revolusjonen aldri nådde regionen. Dette ville ha innebært et utdannet folk, og dermed en større fare for eliten. Resultat: i dag svinger mange barn, unge og fattige foreldre macheten på åkrene. Ja, makteliten kunne selv tjent mer penger på å raffinere råvarer, landene kunne i stor grad vært selvforsynte, men en trengende arbeiderklasse er lettere å kontrollere enn en opplyst middelklasse.

Ekstremt skjev fordeling er ikke i seg selv

nok til å provosere frem et folkeopprør – to faktorer må ligge til grunn. Folket må ikke bare ha vilje, men også evne til å gå imot makthaveren. Desverre skal det ofte lite til for å tilfredsstille folket tilstrekkelig til å holde viljen nede - sekker med ris og bønner kan gjøre underverker. Makteliten kan også overleve på folkets ekstreme ressursmangel, for når basisbehovene ikke er dekket pleier ikke væpna revolusjon å være det første som står på dagsorden.

Om desentralisering av makt I store deler av Mellom-Amerika utkjempes fredelige kamper for en mer rettferdig maktfordeling. Hvordan?

Folk samles og tar de sentrale sammfunnsstrukturene i egne hender.

Man benytter seg av frie medier til å spre kunnskap om situasjonen i regionen.

Videre starter leger og lærere kollektive nonprofit helseklinikker og skoler. Noen steder tar til og med folk loven i egne hender. Dette er en direkte konsekvens av at staten svikter folket.

Slik kirken, monarkier og despoter historisk sett har tilegnet seg et slags kommunikasjonsmonopol, forsøker også makteliter rundt om i verden idag å begrense flyten av fri kommunikasjon. Det er få mennesker som kontrollerer alt fra e-posttjenester, til tv-kanaler og aviser. Men på kort tid har vi sett mobiltelefoniens og internettets fremmarsj i den tredje verden. Konsekvensene av dette har vært enorme. I Mellom-Amerika har en kollektivistisk mentalitet, slik det er beskrevet flere ganger i dette reisebrevet, vært fremtredende i motstandskampen.

Dette, kombinert med flere frie medier og økt grad av lesekyndighet, gjør at vi kan begynne å skimte en lovende utvikling.

23

Q’eqchifamilie foran tørket chilipepper.

Q’eqchifolket bruker disse små og sterke chiliene i all maten de lager.

Foto: Sascha Randal

Mayaenes rett Mayakulturen kjenner de fleste til etter dommedagshysteriet om mayakalenderen i desember 2012. Gjennom en reise til blant annet Mexico og Guatemala fikk solidaritetsbrigaden bekreftet at mayabefolkningen er levende, synlig, og deler verden sammen med oss.

ikke bevege seg fritt mellom land grenser slik som samene får i sitt territoriet, en hindring for mayakulturen. Grensene som ble konstruert gjennom kolonialiseringen har i etterkant påvirket mayaidentiteten og påtvunget nye problemstillinger rundt deres rettigheter som urbefolkning.

SASCHA RANDAL

Mayahistorien er lang og kompleks, med mange teorier. Skolebøker forteller ofte at mayasivilisasjonen forsvant lenge før europeerne kom til Amerika, men på tross av flere hundre år med undertrykkelse og kulturødeleggelse har essensen av mayaidentiteten overlevd.

Mayariket var i sin tid stort og det fantes ikke landegrenser slik det gjør i dag.

Mayafolket befant seg i områder som i dag er Sør-Mexico, Guatemala, Belize, Honduras og El Salvador. Mayafolket får

Det er tydelig at hver mayagruppe har sine egne kulturelle særtrekk, men de deler også mange likheter. Som mayaer er de kjent for sin keramikk og sine tekstiler, seremonier, og ritualer. Deres tradisjonelle drakt, spesielt for kvinner, er utrolig viktig og blir brukt daglig. Draktene er fargerike med utsmykkede mønster og er en måte å vise sin identitet. Drakten markerer hvor Mayakvinnen kommer fra, på samme måte som den norske bunaden fungerer i Norge.

Det er 6 millioner mennesker som i dag identifiserer seg med mayakulturen. De fleste befinner seg i Mexico, Belize og Guatemala. Under den store beskrivelsen «Maya» eksisterer det mange forskjellig grupper med sitt eget språk og kultur.

24

Solidaritetsbrigaden har nå vært i Chiapas i Mexico og i Guatemala der vi har levd tett sammen med folk fra flere mayagrupper. I Chiapas fikk vi et innblikk i tre mayagrupper som heter tsotsil, tstetsal, og ch’ol. Vi fikk også leve i en Caracol (sneglehus), et autonomt zapatistområde der vi fikk spanskundervisning med fokus på tsotsilfolket og deres språk, historie, og fortellinger.

blanding av mayareligion og kristendom.

Kirken i Chamula ga brigaden en kjennskap til hva dagens mayareligion egentlig innebærer. Gulvet var strødd med barnåler som ga kirken et duft av skog, og det fantes ingen benker for å sitte og høre på presten preke, fordi her satt alle på gulvet for å komme nærmere naturen.

Folket drakk lokal alkohol og Coca-Cola for å kunne rape ut dårlige energi. Det var hundrevis av levende lys og ikoner

“Det fantes ingen benker for å sitte og høre på presten preke, fordi her satt alle på gulvet for å komme nærmere naturen” I Guatemala finnes det 22 mayagrupper, blant annet ixil, q’eqchi, og k’iche’. Jeg og Peder fikk reise til Estor-regionen på uteopphold, i nærheten av den største innsjøen i Mellom-Amerika, Izabal, der en stor del av q’eqchi-folket befinner seg.

Der snakker alle q’eqchi, men spansk undervises på grunnskolen. Kvinnene på landsbygda bruker helst tradisjonelle drakter, og morsrollen er sett på som viktig. De fleste mennene jobber på store gårder som heter «fincas», som er en kilde til mye elendighet, noe som er en av de største utfordringer q’eqchifolket i Estor står ovenfor i dag.

Mayabefolkningen har bevart sin religiøse arv ved å blande kristendommen med deres egne tradisjonelle seremonier og ritualer. I dag kan man ofte se dette ved at kirkene er knyttet til mayafolkets sterke bånd med naturen der innsiden ofte er kledd i mayasymboler. I Estor fikk vi ikke oppleve mye av den tradisjonelle mayareligionen, men i landsbygda Chamula i Mexico var det en markant

av helger kledd i tradisjonelle klær. Etter to veldig forskjellige kirker var jeg veldig nysgjerrig på hvorfor det var så lite av mayareligion i Estor. På et politisk møte med kvinner og storgårdsarbeidere fikk jeg et slags forståelse på hvorfor. Der traff vi en mann som synes det var synd at folket ikke lenger brukte mayamedisin eller praktiserte sin religion, han fant skylden i at folk var blitt mer opptatt av den vestlige levemåten.

Mayaenes konge var den som kunne koble menneske til den gudelige verden. I dag er det ordførere, healere, og sjamaner som gjør denne jobben. Enda et bevis på hvordan mayafolket kan tilpasse seg den verden de bor i, men samtidig beholde det som er essensen av deres egentlige kultur. Det har vært mange hundre år med tragedie for maya-folket og deres kultur, men gjennom deres utholdenhet ser vi i dag en oppblomstring av en stolthet og kamp for sine rettigheter. Det er derfor viktig at vi ser og anerkjenner mayafolket og deler deres kamp.

25

Åsne har vore i Chajul på sitt første uteopphald i Guatemala.Her er ho saman med kvinnene i landsbyen Chel, med med eit sterkt forsøk på å passe inn. Bilete: Vetle Skogen

Yngve syntest det var herleg å sove på tresenger i Oventik, medan dei andre sutra over ryggplagar. Her ser vi han i sin vanlege posisjon: bok! Bilete: Åsne Rosseland

26

Vetle hos vertsfamilien i Chajul, der han prøver å lage den lokale retten bosbol.

Dette blei ein veldig humoristisk seanse for urfolkskvinnene. Bilete: Åsne Rosseland

Foto: Sascha Randal

Guatemalas åpne sår

LARS MYRSTAD KRINGEN Norge vil aldri glemme det som skjedde 22. juli 2011. Noen mistet den dagen sine aller nærmeste, alle mistet vi både brødre og søstre. En meningsløs, ondskapsfull og utenkelig handling, utført av en av våre egne, mot våre egne. Gjerningsmannen fikk sin dom, vi fikk et lite plaster på såret. Men det gjør fremdeles vondt. Det vil alltid gjøre vondt.

22. juli har blitt et arr i den norske sjelen.

Forestill deg nå at 22. juli også skjedde 22. august, 22. september og 22. oktober.

Forestill deg videre at dette året gjentar seg i ti, tjue, tretti år.

Og se for deg at gjerningsmannen ikke er én mann, men en hel stat.

Se for deg at militæret, politiet, presidenten i ditt eget land i stedet for å beskytte deg, jakter på deg, dreper deg.

Tenk deg Utøya-massakeren satt i system.

I Guatemala ble det begått folkemord. I stor skala.

Urfolk ble straffet for å ta plass, for å være annerledes, for å eksistere.

Straffen var døden. Og det verste er at de som stod bak dette, de som beordret massakrene, de slipper unna. Morderne sitter fremdeles med makten, og ingen kan dømme Makten for folkemord, foruten den selv.

Grusomhetene er blitt forsøkt skjult, de er blitt forsøkt fortrengt, men Guatemala vil aldri glemme. Ødelagte liv, splittede familier, hele landsbyer lagt i ruiner –de er alle påminnere om smerten, om sårene etter overgrepene som rammet så hardt. I Norge fikk såret bli arr, vi fikk vårt oppgjør. I Guatemala lar rettferdigheten vente på seg.

Her finnes ikke arr –kun åpne sår.

27

Organisasjonen H.I.J.O.S. har siden borgerkrigen tapetsert guatemalske gater med bilder av savnede fra konflikten Foto: Sascha Randal

Rettferdighet?

200.000 ble drept, og 45.000 er savnet etter å ha blitt bortført av militæret. I dag, 17 år etter at fredsavtalen ble signert i Guatemala, ligger det fremdeles tusenvis av kropper begravd i massegraver på skjulte steder.

MICHAEL TOURAY

Året er 1982, det er presidentvalg i Guatemala. Det guatemalanske folket har gitt sin stemme, og 7. mars vinner general Ángel Aníbal Guevara valget, trolig på grunn av valgfusk. Det går ikke mer enn et par måneder før landet opplever et statskupp, hvor general José Efraín Rios Montt, sammen med flere andre høytstående generaler i den guatemalanske hæren, tar over makten i landet. Rios Montt tiltrer som leder og statsoverhode i Guatemala 9. juni.

Folkemordet Det kommende året viser seg å bli et av de

28

blodigste i Latin-Amerikas nyere historie, tross at Guatemala allerede var midt i en 36 år lang borgerkrig. Rios Montt drev blant annet heksejakt på urbefolkningen og politisk opposisjonelle. Overlevende urfolksgrupper ble drevet sammen i militærbevoktede landsbyer etter at mange tusen var blitt massakrert. Montts regime beskyldte mayabefolkningen for å være venstreorienterte opprørsgrupper som støttet geriljaen, og hevdet de sivile som ble drept ble det på grunn av deres forhold til geriljaen, og at et folkemord ikke lå bak utslettelsen av mange hundre urfolkslandsbyer. Likevel har lekkede dokumenter vist, som for eksempel ”Plan Sofia”, at staten definerte urfolket som en fiende og regimets nasjonsbyggingsprosjekt. Urfolket ble et mål i seg selv.

Da vi besøkte The Guatemalan Forensic Anthropology Foundation (FAFG) i Guatemala by, fikk vi et innblikk i arbeidet de gjør for å grave etter skjeletter og andre spor etter de drepte. FAFG består av arkeologer og sosialantropologer som både

graver opp spor etter uløste mord, og som jobber for å undersøke, dokumentere og øke bevisstgjøringen av tidligere tilfeller av brudd på menneskerettighetene. Takket være dem, blir mange av ofrene gravd opp med politimyndighetenes godkjennelse, og noen blir identifisert og brakt tilbake til familiene.

Det å besøke dem var for min del surrealistisk. En ting er å få se brutaliteten med sine egne øyne. Alt fra brente

forbrytelser mot menneskeheten, og i den andre ble han dømt for folkemord. Disse to dommene skulle i utgangspunktet ført til 80 års fengselstid.

Situasjonen i dag Dommen var historisk. Den var den første dommen for folkemord i Latin-Amerika, og det var første gang en diktator ble dømt for folkemord i en nasjonal domstol. Korrupsjonen vant likevel frem i Guatemala. Et svakt rettssystem gav rom

“Når ingen politiske krefter har interesse av å oppklare dette, mister jeg troen på at rettferdigheten noen gang vil seire” skjelettrester til knekte og skadde bein.

En annen ting er å gå inn dit og vite at disse likene har ligget i jorda siden 1982 uten at staten har gått inn for å grave dem opp. Man kan klandre en diktator for hans gjerninger, men når ingen politiske krefter i landet har interesse av å oppklare dette, mister jeg troen på at rettferdigheten noen gang vil seire. På en annen side er det et fremdeles et lite håp, når vi ser at grasrotbevegelser og organisasjoner som FAFG stadig oppklarer nye funn.

Rettsaken En viktig sak i Guatemalas historie er at det i 2012 ble opprettet en rettsak mot Rios Montt og massemordene som ble utført under hans periode som president. Da han ikke lenger kunne sitte i kongressen fordi han måtte gå av med pensjon, kunne han for første gang stilles for retten. Vi fikk høre deler av den 52 minutter lange dommen på lydopptak fra rettsalen, hvor en nervøs men bestemt dommer endte med å gi ham to dommer. Den ene gikk på

for at forsvarsadvokatene fremprovoserte en feil i rettsgangen, og dermed annullerte grunnlovsdomstolen, kjent for å være et korrupt og politisert organ, hele dommen.

I dag sitter han i husarrest i sitt eget hjem, 86 år gammel uten muligheten til å kunne reise utenlands. At han har fått en form for konsekvens er bra, men at han fremdeles ikke er ordentlig dømt, sier litt om korrupsjonssituasjonen i Guatemala.

Svært få har tro på at han vil dømmes igjen. Rettsapparatet har full kontroll og skaper stor frykt i Guatemala, der de militære fremdeles sitter med den reelle makten. Fredsavtalene gjorde svært lite for å endre de strukturelle årsakene til den interne væpna konflikten som varte i mer enn 36 år.

29

Bildetekst: Ana Caba og Juana Mendoza er to av kvinnene frå organisasjonen Conavigua i Chajul.

Bilete: Åsne Rosseland

Skildringar av eit folkemord Guatemala har ei blodig, mørk og kompleks historie. Staten har systematisk massakrert sitt eiget folk for å oppnå og oppretthalde makt og økonomiske interesser. 36 år med borgarkrig har satt djupe spor hos mayafolket i Guatemala, som i dag blir etterfølgt av fattigdom, frykt og traume. Tross motstand møter du menneske som reiser seg, og aldri gir opp. Dette har rørt meg meir enn noko anna.

ÅSNE ROSSELAND

Vi byrjar dette fyrste uteopphaldet i ein gamal skulebuss. Vegane gjennom Guatemala sitt vakre landskap har skarpe svingar som tar oss opp og ned dei frodige fjella. Det minnar meg om heime i Hardanger, og det er herleg å kjenne litt på smaken av bilsjuke. Vi passerar kvinner i dei nydelegaste og mest

30

fargerike folkedraktene du kan tenkje deg, gjennom små og store landsbyar. Etter nesten tolv timar er vi framme i Chajul.

Der møter vi tre kvinner med sjenerte smil som har venta på oss. Dei drar oss med rett til kjøkkenet, der vi får ein kopp kaffi med chili kvar.

Dagen etter har vi eit møte med omlag tjue ixilkvinner frå kvinnegruppa Conavigua. Det er ei gruppe som blei starta av enker etter borgarkrigen. Dei ser på oss med håpefulle og nysgjerrige auge. Ei av dei eldste kvinnene byrjar raskt å fortelje oss at mannen hennar vart drepen, og kor uuthaldeleg og smertefullt det framleis er. Fleire fortset å skildre den konstante frykta dei måtte bere på.

Dei torde ikkje gå ut døra på fleire veker, månadar, år. Historiene vi høyrer blir berre verre og verre. Soldatane brann og bomba hus, likeins med okerane for å fjerne alle moglegheiter for mat. Maria Remondo fortel at ho og familien måtte flykte til fjella, slik som mange i regionen måtte gjere for å redde livet. Da dei kom tilbake til Chajul var det berre dei igjen.

I lengre periodar gjømte dei seg under sengene og åt på plantar dei fann, i frykta for at dei var dei neste som måtte dø. ”Dei drap våre barn, dei drap våre menn, dei drap vår framtid”. På slutten av møtet ser ei av kvinnene på meg med tårar i auga ”dei tok alle mine fire barn, dei drap mine fire barn”. Ho stryk med på kinnet medan ho ler og seier til meg ”du dottera mi, du dottera mi”.

Det er så utruleg vanskeleg å forstå, og ta inn over seg, og i det heile tatt skjønne at dette har skjedd, at det kunne skje. At det kunne skje mot eit slikt uskyldig folk,

sit her, fattige og svika av staten.

Mennene fortel oss om massakren som skjedde her i Chel. Nesten heile landsbyen blei massakrert og torturert. Der dei kutta barn i to, og kutta av kroppsdelar på kvinner. Dei døde kroppane blei heven i elva, som då fløyt av blod. Medan Pablo Pacheco fortel dette, sit fleire av kvinnene og gret. Han ser på kameratane sine og legg til at det var dei som måtte bere lika opp frå elva. Dei måtte sjå sine eigne døy for makt, døy for pengar, og bli liggande i staten sitt jævelege blodbad. Han er på meg og seier ”dette gjorde Rios Mont, som

“Dei drap våre barn, dei drap våre menn, dei drap vår framtid” mot eit så nydeleg og fredeleg folk. Neste dag drar vi til landsbyen Chel. Turen går gjennom det vakraste landskapet eg har sett. Vi kjem etter kvart til eit digert vasskraftverk midt mellom dei nydeligaste fjella. Eit vasskraftverk som stel elva, stel vatnet, stel jorda, og skadar naturen og menneskjene. Eit prosjekt staten står bak, mot det folket dei sjølv massakrerte.

Mot eit folk med traume og sorg etter einhjartelaus og lang borgarkrig, mot eit fattig folk utan store ressursar til motkamp.

i dag ikkje er loveleg dømd, dette gjorde Perez Molinas som i dag er president!”

Pablo Pancheco måtte bere opp sine døde familiemedlemmar og vener frå elva i Chel. Bilete: Åsne Rosseland

Møtet i Chel er noko av det sterkaste eg har vore med på. Alle ønska å fortelje om kven dei hadde mista, og korleis det skjedde. Heile landsbyen måtte flykte til fjella, om dei skulle redde livet sitt. Fleire døde av svolt. Det var ikkje mat, det var ikkje hus, berre soldatar sendt frå staten for å utrydde uskyldige menneskjer.

Det er forferdeleg tungt å høyre på slike brutale hendingar, og sjå dei, dei som måtte lide under desse forholda. Som i dag

31

Vi fikk se endeløse rekker med palmer, men hjelper de lokalbefolkningen?

Foto: Sascha Randal

Sult i Edens hage Under den stekende middagssola står jeg og en medbrigadist på lasteplanet til en gammel pickup truck sammen med 14 guatemalanere. Reisens mål er den lille landsbyen Santiaugito, som ligger i regionen Estor, langt øst i Guatemala. Vi suser gjennom et ubeskrivelig vakkert landskap, et grønt hav av planter og trær så langt øyet kan se.

PEDER ØSTRING

Idyllen slår imidlertid snart sprekker. Vi får høre av en lærerinne vi reiser med at vi kjører forbi et enormt areal med sukkerrør, som eies av en storgårdseier, en såkalt «fincero». Videre kjører vi forbi kilometer på kilometer med tynne, høye gummitrær som blokkerer for sola og etterlater bakken under død og ufruktbar.

Når vi har passert de symmetrisk plantede

32

gummitrærne går vegetasjonen over til afrikanske palmer. Disse trærne står for produksjonen av palmeolje, ettertraktet av hele den vestlige verden som ingrediens i blant annet nugatti, kjeks, potetgull, Toro-poser, nudler, såper og kosmetikk, og forhatt av utallige ernæringseksperter og miljøvernere. Palmeoljeproduksjonen kan kun foregå i tropiske områder og har på global skala stått for nedhogst av enorme arealer med regnskog.

«Vannet stiger ikke lenger i elvene når det regner, alt går til palmene. Det hele vil ende med at vi mister vanntilgangen vår», fortviler en annen kvinne. Hvert enkelt palmetre trenger 28 liter vann per dag, og kan bare dyrkes i tropiske områder hvor vanntilgangen ofte allerede er prekær. Videre får vi høre at palmefeltene kun er produktive i 20-50 år, før jorda blir etterlatt uttørka og ubrukelig. De tilsynelatende idylliske palmene, som gjør seg så godt på postkort fra Gran Canaria, er altså definisjonen på kortsiktig og ødeleggende profitt i Guatemala.

Etter å ha humpet bortover den

guatemalanske landeveien i godt og vel en time kommer vi endelig ut av monokultivjungelen. Her ser vi at lokalbefolkningen dyrker mais på de lapper av jord der jordsmonnet tillater det. Her bor folk tilhørende mayagruppen Q’eqchi som dyrker maten de er helt avhengige av. Av flere grunner råder det stor usikkerhet om det lille samfunnet vi besøker vil kunne fortsette å dyrke mais også i fremtiden. For det første har avlingene gått kraftig ned de siste årene på grunn av en sykdom, som har spredt seg fra palmeplantene til maisåkeren, og

Før vi ble sendt ut på en ukes uteopphold til Estor ble vi forberedt på å møte en av de regionene i Guatemala med mest underernæring, dette på tross av all rikdommen i naturen og jorda. Dette fenomenet ser vi også i Guatemala på nasjonalt plan: I et så fruktbart land som Guatemala lider halvparten av alle barn under 5 år av underernæring. Hvordan kan dette ha seg?

Svaret ligger i jordfordelinga. Guatemala lider under en ekstremt skjevfordeling av jord, hvor 2% av befolkninga eier 70% av

“Estor er en av de regionene i Guatemala med mest underernæring, dette på tross av all rikdommen i naturen og jorda” fordi vanntilgangen ikke lenger er det den en gang var. For det andre har vi sett, i moderne og kolonial tid, at det finnes krefter som ikke nøler med å drive fattige bønder fra jorda si for egen økonomisk vinning i Guatemala.

Mayaene kaller seg folket av mais, dette er opprinnelig en av deres største næringskilder Foto: Sascha Randal

alt produktivt jordbruksareal. Dette vakre og frodige landet har aldri vært gjennom en varig jordreform. Da de kreftene som krevde forandring led nederlag under den blodige borgerkrigen som utspilte seg fra 1960-96, satt man igjen med samme gamle tragiske situasjon. Det er en situasjon der det store flertallet, i all hovedsak urfolk, blir stuet bort på de minste og dårligste jordflekkene, mens storgodseierne og etter hvert større selskaper sitter igjen med vinnerloddet.

Folk kan ikke spise og leve av palmer eller sukkerrør. Det er ingen frihet eller verdighet i å leve på sultelønn for å høste avlingene på de store plantasjene som eksporterer sine varer for å mette den glupske etterspørselen til verdensmarkedet. Forhåpentligvis vil Guatemala en dag gå lysere tider i møte, mot en tid da folket selv kan sikre sitt eget levebrød på egne premisser, og ikke som slaver av profittsultne selskaper.

33

Yolanda Oqueli, talskvinnen for den fredelige motstanden La Puya, møter oss med et enormt pågangsmot men også tydelig preget av situasjonens alvor.

Foto: Sascha Randal

Snart politisk fange Mellom kommunene San José del Golfo og San Pedro Ayampuc i Guatemala ligger en liten bygd truet av en gigantisk konsesjon for gruvedrift. Den planlagte gruva vil bruke opp det tilgjengelige vannet for landsbyene rundt, men i 19 måneder har den fredelige motstanden La Puya klart å stanse utbyggingen av gruva.

MARTE GRAVEM ISAKSEN

«Vi her i landsbyen ble aldri spurt om vi ville ha denne gruva. Derfor kjemper vi nå for et verdig liv og et sunt miljø», sier talskvinne Yolanda Oquelí. Gruva, som skulle bygges ut fra februar 2012, ble effektivt stoppet av landsbyenes blokkeringer ved gruvens inngang. Siden har folket fra landsbyene vært der med vaktskifter 24 timer i døgnet for å beskytte området fra storkapitalen.

34

Da politi og gruvearbeidere rykket inn mot dem, la kvinnene seg ned på bakken og holdt hender. For å holde frykten unna sang de religiøse sanger. Politiet klarte ikke å skyte på dem, og kvinnene klarte å stoppe arbeidet. Siden har politiet og gruveselskapet prøvd å provosere den fredelige bevegelsen til å begå lovbrudd for å få muligheten til å arrestere eller skyte dem. Men «La resistencia Pacifica de la Puya» har klart å motstå alle provokasjoner.

«De truer oss, de har spyttet på oss, revet oss i håret og bøllet med oss. Det er ikke lett å motstå slike provokasjoner fra politiet fra 5 om morgenen til 7 om ettermiddagen», forteller Oquelí med en alvorlig mine. Hun har personlig også lidd offer for saken, da det i fjor ble begått et attentatforsøk mot henne. Oqueli ble skutt på gata og var på sykehuset i fire måneder.

Hun har fremdeles en kule i ryggen. «Vi bruker kunst og kultur til å holde ut.»

Oqueli forklarer at de lager mat sammen, at de har bygget en scene til kulturelle innslag og at de har senger til de som

jobber nattevakt.

Motivene for å jobbe så hardt mot gruveselskapet er mange. Gruva vil kreve alle tilgjengelige vannressurser i området for å kunne utvinne gull, noe som er kritisk for lokalbefolkningen.

Vi blir fortalt av Oqueli at det har vært gjort arsenikkmålinger i vannet som tilsier at vannet har et utrolig høyt nivå av giftstoffet. Hun sier at andre steder ville en planlagt gruvedrift vært stoppet av dette i utgangspunktet, ettersom driften benytter seg av arsenikk og vil føre til enda høyere nivåer av stoffet i det resterende vannet. Dette skal også ha kommet frem i en miljøutredning gjennomført av gruveselskapet, dessverre

at løftene som kommer med med den nye gruva er mange, blant annet bedre helsetjenester og flere arbeidsplasser, men hun har svaret sitt klart til både staten og gruveselskapet. «Helsetjenester er en oppgave for staten, ikke et privat gruveselskap.»

Vi spør Yolanda Oquelí hva hun tenker om at den norske stat har aksjer til rundt 100 millioner dollar i Gold Corp, hvor hun svarer: «Tenk over hvilken forskjell disse pengene kunne gjort dersom de var investert i helse, eller skolegangen til våre barn.»

Etter 19 måneder med okkupasjon kan det nå virke som det vil ta slutt. Befolkningen

“Staten anklager oss for å være mot utvikling i vårt eget samfunn, men hvem er det utvikling for?” er denne ikke blitt gjort offentlig for allmennheten.

En gruve fører også med seg sosiale problemer, som at den importerer mange utenlandske gruvearbeiderne.

Arbeiderne blir ikke boende på et sted over lengre tid og har dermed ingen tilknytning til lokalsamfunnet de arbeider i. Når man ikke har en tilknytning til stedet man oppholder seg blir terskelen for å begå kriminalitet eller vold mot lokalbefolkningen mye lavere.

«Staten anklager oss for å være mot utvikling i vårt eget samfunn, men hvem er det utvikling for? Vi bor her i våre hjem, mens en av sjefene i Gold Corp har kjøpt et hus til 134 millioner dollar», forteller Oquelí. Videre forklarer hun

i området er kampklare, men bevegelsen har fått klar melding fra staten om at det ikke lenger er aktuelt med forhandlinger.

I september 2013 var det en massakre hvor 11 personer i den ene av de to byene som er i motstand, San José del Golfo, ble drept. Nesten samtidig fikk Yolanda Oquelí en arrestordre på seg, og det kan se ut som hun snart blir en av Guatemalas mange politiske fanger.

«Mange som kommer spør oss hva de kan bidra med, til det har jeg bare en ting å si – fortell alle du kjenner hjemme at de ikke må kjøpe gull. Be dem tenke over hvor mange liv har øredobbene dine tatt?

Og hvor mange er de egentlig verdt?», avslutter Yolanda Oquelí før vi får servert en varm drikke av de hyggelige damene som er på blokkadevakt ved gruva.

35

Lorena Cabnal er en utrolig sterk dame. Hun er med i ledelsen av Xinca-kvinnene, en gruppe som driver kvinnekamp på urfolkkvinners premisser.

Bilde: GHRC/USA, flickr.com

Feminisme på Xinka En ettermiddag i Guatemala by hadde brigaden avtalt et møte med en gruppe som heter «Amismaxaj», eller xinkakvinnene.

Disse kvinnene har skapt sin egen feminisme, community feminisme, som et alternativ til den vestlige.

Hvorfor har de gjort det? Hva er det med den vestlige feminismens som de mener ikke fungerer her i Guatemala?

ANE MAUS SANDVIG

Community feminismen ble dannet da en gruppe urfolkskvinner gikk sammen og begynte å diskutere. De så behovet for kvinnekamp i Guatemala, men mente allikevel ikke at den eksisterende feminismen passet deres situasjon. «Vi ville ikke være feminister på venstresida, radikale feminister, autonome feminister eller sosialister. Teoriene deres passet

36

ikke med praksisen i våre lokalsamfunn» forteller Lorena Cabnal, som har vært med i utviklingen av ideologien. Det er godt mulig de har rett i det. Også flere ganger tidligere i historien har det vist seg at vestlige tenkemåter ikke alltid fungerer i Latin-Amerika.

Xinkakvinnenes tanker inneholder mange unike analyser og ideer som har sprunget ut fra deres egne samfunnsforhold og historie. Dette gjelder for eksempel i deres beskrivelser av årsakene til kvinneundertrykkelse.

Mange feminister i Latin-Amerika vil påstå at kvinneundertrykkelsen kom med spanjolene, men her er xinkakvinnene uenige. De påpeker at man for eksempel ga bort kvinner ved krigstap i urtidens xinkasamfunn. Kvinneundertrykkelsen eksisterte lenge før Columbus gikk i land på San Salvador. Lorena Cabnal forklarer oss at patriarkatet, systemet der menn gjennomgående har mer makt og ressurser enn kvinner, var annerledes før spanjolene kom. Det eksisterte et eget urfolkspatriarkat, som

da kolonialiseringa startet møtte det vestlige patriarkatet. Dermed eksisterer det i Latin-Amerika i dag to ulike former for kvinneundertrykkelse, som virker sammen. Dette gjør urfolkskvinnenes situasjon unik og er en av årsakene til at de vestlige analysene blir for smale.

Noe annet som er unikt med urfolkskvinnenes situasjon er at de ikke kun undertrykkes som kvinner. De undertrykkes også som urfolk og som fattige. Xinkakvinnene mener det finnes en sammenheng mellom disse formene for undertrykkelse og deres årsaker.

«Kapitalismen, rasismen og patriarkatet hører sammen», sier Lorena Cabnal.

«De styrker også hverandre». Det er vanskeligere å frigjøre seg som kvinne, når man også holdes nede økonomisk og på grunnen av etnisitet. Sammenhengen mellom ulike former for undertrykkelse er sentralt i community feminismen. For å oppnå frigjøring må derfor community feminismen kjempe en kamp på alle fronter.

En annen viktig del av xinkakvinnenes feminisme er kamp mot gruveselskapene, som vil utnytte og ødelegge jorda. Det er fordi deres feminisme ikke kun bygger på analyser om kvinners situasjon i dag, men også på xinkaenes verdensbilde.

Xinkafolket mener det finnes sammenheng mellom de ulike fenomenene i verden. Det skal for eksempel eksistere en balanse mellom «det røde», altså kropp, følelser og seksualitet og «det grønne», som er naturen og verden.

Community feministene påpeker hvor hyklersk det er at mange urfolksamfunn kjemper for å bevare sine fjell, elver og sjøer, når det samtidig begås kvinnedrap og skjer mishandling av kvinnene i landsbyene. Verden blir aldri fri så lenge

man kontrollerer og nedverdiger kvinners kropp, følelser og seksualitet. På samme måte blir heller ikke kvinnen fri så lenge kapitalismen ødelegger naturen.

Community feminister mener derfor, i motsetning til vestlige feminister, at den feministiske kampen må innebære å forsvare både kropp og jord.

Xinkakvinnenes tanker er ikke konservative eller stikk i strid med den vestlige feminismen, men den er allikevel unik. Og den er nødvendig. Den er nødvendig fordi urfolkskvinner er i en særegen situasjon og fordi forholdene i Latin-Amerika er annerledes enn i Europa.

Samtidig gjelder kampen, som Lorena Cabnal sa, i hele verden. Det finnes også mange likhetstrekk mellom kvinners situasjon i Norge og Guatemala. Også her har kvinner mindre kapital og inntekt enn menn. Også mange kvinner i Guatemala utsettes for skjønnhetspress, og alt for mange kvinner utsettes også her for vold og voldtekt. Lorena Cabnal snakket om hvordan hun i sitt lokalsamfunn ble møtt med skepsis og beskyldt for at hun var på kolonistenes side når hun kritiserte sitt eget samfunns normer og skikker. Hun splittet dem, sa de. Og er det ikke nettopp det kvinner i arbeiderbevegelsen hjemme i Europa alltid har fått høre? De skal ikke tale kvinners sak, fordi det splitter bevegelsen og bremser klassekampen.

Xinkakvinnene opererer med sin egen feminisme fordi deres situasjon krever egne analyser, samtidig er kampen for kvinners frihet og rettigheter også én kamp, som må kjempes over hele kloden!

37

Paradis på jord – i den guatemalanske jungelen fortel Lars, Silje og Michael om Semuc Champey. Dei har vore på uteopphald i Lanquín og fekk vere turistar for ein dag. Bilete: turistguide

Sascha og Peder var på uteopphald i Estor. Her er dei saman med vertsfamilien sin som hadde gleda seg lenge til å få besøk.

Bilete: Petrona (vertsmor)

I begynnelsen av oktober ankom brigaden sitt endelige mål, atlanterhavskysten i Nicaragua.

Her er vi på vei til Bluefields i en pangabåt.

Med et utrolig spennende introduksjonskurs i Mexico og Guatemala, er vi nå klar for å lære om autonomiprosessene og ressursran i Nicaragua.

Bilete: Peder Østring

38

MICHAEL TOURAY

39

Autonomiens røst Glem ikke meg når jeg er død og husk meg når mine sår har sluttet å blø la min sang nå ut til alle dem som har blitt fratatt sine rettigheter og sine hjem.

For jeg synger en sang av håp og ikke enda en håpløs ilddåp den er et kall om ro og sjelefred og ikke en ordre ovenfra og ned Glem ikke din familie og dine venner og husk også dem du enda ikke kjenner når de ligger med ansiktet vendt mot grus og asfalt da skal vi samles i sorg – mens enda et lik blir kaldt.

Deres sang var sterk og den var lang og de sang den høyt under tortur fra dem med militær rang mat på bordet og selvstyre var hva de ville ha men over piggtråd og kanoner kunne ingen høre hva de sa la oss sammen lage vår egen melodi mens vi synger, danser og følger vår egen sti mine drømmer skal jeg ha fritt men la også det være eneste jeg kan kalle bare mitt, for jorden er alles og den er stor – det er her våre håp og liv gror så når de mektige kommanderer oss deres vei skal vi heve våre never og samstemt rope NEI!

YNGVE HEIRET

Returadresse: Latin-Amerikagruppene Fredensborgveien 6 0177 Oslo Norway