Page 1


Fra venstre: Brigaden.

Foto: Kameraet til Stian

Når vi nå skal ta dere med gjennom første reisebrev, ser brigaden tilbake på over en måned med lærdom og erfaringer. Vi vil bruke disse til å introdusere noen sentrale temaer for denne høstens solidaritetsbrigade, samt å dele opplevelsene våre med dere. Vi er på solidaritetsbrigdae i Chiapas. Her skal vi møte, lære av og vise solidaritet med sosiale grasrotbevegelser som jobber med alternative løsninger til det kapitalistiske systemet. Her i Chiapas har zapatistbevegelsen vokst seg stor. Det er i særlig grad nettopp zapatistbevegelsen, og strømningnene rundt den, vi kommer til å konsentrere oss om. Chiapas tok oss imot med en voldsom storm og et imponerende og skremmende tordenvær. Etter store forsinkelser og 24 timers reise, ble vi tatt i mot av våre blide koordinatorer, som sto klare med linsesuppe i brigadehuset. De to første ukene i San Cristòbal, har vi gått på et språkkurs inspirert av zapatistenes egne læringsmetoder. Vi har også møtt flere samarbeidsorganisasjoner og sosiale bevegelser i løpet av den første tiden her. Deretter ble brigaden fordelt i par som har reist sammen til forskjellige steder i de ulike autonome sonen. Noen har gått i skogen, og noen har vært utslått av varmen eller sloss med edderkopper. Nå ønsker vi å dele våre opplevelser, inntrykk og erfaringer med dere der hjemme. God lesning til vi sees igjen, hasta la vista!


Innhold 2 4 6 7 11 14 18 21 25 27 28 29 31 33 34 36 38 41

Introduksjon Brigadistene på uteopphold Begrepsforklaringe r Folk og Røvere i Mexico - en innføring Zapatistenes politiske organisering Nok er nok ¡ Ya basta! Fargebilder Personlige betrakninger fra Vestfronten Til ungdommen Virkeligheten rommer også en himmel Virkelighetens samfunn Velkommen til Agua Clara Lucía og Arnulfo sin mole Vokt Dem for NAFTA En snegle med fart i Fjolls til fjells Spist sidan sist

Redaksjonen:

Stian Totland, Bergen (red.) Åsa Paaske Gulbrandsen, Tønsberg (red.) Kristin Nævdal, Bergen Jørdi Losnegård, Ytre Sogn Susanne Kulasingam, Oslo Aron Halfen, Oslo Herman Lund, Saltstrømmen Christina Campo, Lørenskog Eivor Skjelbostad, Brummundal Tine Karlson, Risør

Takk til: Kristin Nævdal for for-og baksidebilder.

Stian Totland og Åsa Paaske for utrettelig arbeid dag og natt. Våre flinke, engasjerte og hjelpsomme koordinatorer Ingrid og Susanne. Brigadestyret og prosjektleder i LAGNorge, Oslo.

Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) er en partipolitisk uavhengig solidaritetsorganisasjon som jobber for å spre informasjon om forholdene i Latin-Amerika, og støtter de som jobber for en bedre framtid på kontinentet.


Brigadeparene på uteopphold

Vi er ti unge, lovende og engasjerte mennesker som har fått gleden av å bli med på solidaritetsbrigade. Med et aldersspenn fra 19 til 29 år, geografisk spenn fra Risør til Saltstrømmen og et høydespenn fra 1,56 m til 1,87 m, kan en si at vi er en variert brigade med bredt spekter på mange områder. Etter to uker med språkskole og møter med ulike organisasjoner, reiste brigaden ut på landsbygda. Vi delte oss inn i fem ulike brigadepar, og forsøkte å reise til fem ulike steder. Brigaden har vært tre uker på uteopphold i landsbyer, sneglehus eller andre områder knyttet til zapatistene. Her ønsker vi å gi en rask oppdatering på hva vi har opplevd.

Åsa og Susanne hadde en felles

opplevelse allerede før de reiste på brigade. De fikk begge et innfall om å søke, mens de satt på do på sine respektive studiesteder, HiOA og UiO. På første uteopphold skulle jentene egentlig på en autonom skole i den varme jungelsonen, men endte opp på en kald fjelltopp like utenfor San Cristobal som observatører for Frayba. De har lekt villmenn i ekte Lars Monsen stil, tatt bilder av hugde trær og spist masse mat.

Tine og Aron skulle til Comandante Abel i

Zona Norte. Grunnet angrep fra paramilitære styrker reiste de istedenfor til Zapatistenes idylliske skogsreservat, Huitepec, som observatører for Frayba. Der gikk de lange turer som skog-voktere før de fikk anledning til å bli med på en firedagers solidaritetskaravanen til Comandante Abel. Det var store kon-traster mellom skogens grønne ro og intensiteten under karavanens ferd inn i usikre områder.


Jørdi og Stian er brigadens vestlands-alibi,

fra henholdsvis Ytre Sogn og Bergen. Med en bachelor hver i ermet, har de vært ute på landsbygda sammen. De har vært observatører for FRAIBA i Agua Clara. Der har de kost seg sammen med edderkopper, frosker, maur og 1 0 zapatistvakter som elsker å spille gris.

Christina og Eivor har vært i caracolen La

Realidad hvor de lekte med barna og malte veggmaleri. De har også blitt utsatt for både tarantellaer og flygende frosker, men da er det godt å vite at det alltid vil komme deg en zapatist til unnsetning. Fra La Realidad gikk ferden til landsbyen 24. desember hvor tiden gikk med til å skravle med folk, lage tortillas og undervise på skolen om Norge og samebefolkningen. Med til historien hører også at de ble spurt om de var fra en annen planet.

Kristin og Herman har vært i sneglehuset La Garrucha i tre uker, sør-øst i Chiapas. Der har de vært sammen med den gode regjeringen, malt opp gamle veggmalerier, og blitt kjent med folk og liv i en caracol. De har fått lov til å komme tilbake for ytterligere tre uker, og det gleder de seg veldig til.


Ordforklaringer EZLN: Ejército Zapatista de Liberación

Autonome kommunar: eigne Nacional (Zapatisthæren for Nasjonal zapatistkommunar oppretta i 2003. Fridom) Består av ein vepna og ein sivil del. I dag er det den sivile delen som er Neoliberalisme/Nyblieralisme: mest aktiv. Politisk og økonomisk filosofi som ønskjer fri konkurranse, ein BAZ: Bases de Apoyo Zapatista sjølvregulerande marknad, og ein (Grasrota som støttar zapatistane) statleg innblanding redusert til eit Vanlege menneske som ikkje minimum. nødvendigvis har politiske eller militære stillingar i zapatistrørsla, men som NAFTA: Den nordamerikanske reknar seg som zapatistar og støttar frihandelsavtalen mellom Canada, USA arbeidet rørsla står for. og Mexico frå 1 994. Den gode regjeringa: zapatistane sine eigne regjeringsråd.

Paramilitære grupper: Private vepna

grupper, som ikkje er ein del av den statlege hæren, men som ofte er tilknytt Den dårlege regjeringa: den denne gjennom opplæring og tildeling meksikanske sentralregjering. av resursar. Fordi dei paramilitære gruppene ikkje er ein del av hæren PRIist: Ein som støttar svarar dei ikkje til den meksikanske regjeringspartiet PRI (Den regjeringa, men likevel blir dei ofte institusjonaliserte revolusjonen sitt brukt til å legge press på, og true, den parti). I zapatistområde ofte brukt om rurale befolkninga som stiller seg kritisk alle som ikkje er zapatistar, og som til statlege og private økonomiske mottek hjelp frå statlege hjelpeprogram. prosjekt.

Caracol (sneglehus): fem politiske og

kulturele senter. Kvar er sete for ei god regjering, vald frå dei autonome kommunane som soknar til sneglehuset.

Compa: Ei forkorting av compañero

eller compañera som ein brukar når ein henvender seg til ein zapatist. På norsk tyder det kamerat.


Folk og røvere i Mexico

Bildetekst: Mexico, politi og urfolk. En annen verden er mulig. Foto: Aron Halfen

«Stakkars Mexico; så langt fra Gud og så nærme USA» Under brigadens opphold i Mexico vil vi berøre temaer knyttet til meksikansk historie og politikk, Zapatistenes kamp, poltiske fanger, krigen mot narkotika og verdig motstand. Her prøver jeg å gi et lite historisk innblikk denne tematikken.

vikling. Spesielt gjennom Mexicos inntreden i den Nord-Amerikanske frihandelsavtalen (NAFTA) 1 . januar 1 994; en historisk begivenhet som også ble brukt som et strategisk tidspunkt for Zapatistene til å erklære krig mot den meksikanske staten og dens Sitatet som innleder denne artikkelen neoliberale økonomiske politikk. er velbegrunnet. Kort tid etter at Mexico erklærte seg uavhenging fra den span- Statsdannelse, revolusjon og PRIske kronen i 1 81 0 tapte den nye staten styre over halvparten av sitt territorium til Mexico ble først etablert som en fødUSA, et resultat av den meksikansk- eralstat, en republikk, med en repubamerikanske krigen fra 1 846-1 848. likansk grunnlov i 1 823. De følgende USA har flere ganger siden intervenert i 1 00 årene ble imidlertid en veldig turmeksikanske anliggender og preget bulent tid med borgerkriger, invasjoner, Mexicos politiske og økonomiske ut- noen år under fransk herredømme, og


perioder med diktatur. Den meksikanske revolusjonen fra 1 91 0-1 91 7 og den nye revolusjonære konstitusjonen av 1 91 7, kjempet frem av blant annet bondelederen Emiliano Zapata for å kreve retten til jord, skulle etter hvert frembringe mer konsoliderte politiske maktforhold.

sidelinjen. Men det var PAN, som er et høyreorientert kristenkonservativt pari, som vant valget på nytt, med en margin på 0,5 prosent. Det resulterte i beskyldninger om omfattende valgfusk. Bevisene som ble lagt frem minnet mye om Bush jr sin “valgseier” over Al Gore seks år tidligere. «PRI etablerte seg Etter store demonstraPå 1 920-tallet samlet som en hegemon» sjoner i Mexico by “De revolusjonære krefopprettet PRD en skygtene” seg bak partiet geregjering som forPRI (Det Institusjonelle Revolusjons- søkte å være en alternativ, folkelig partiet) som tok form av seg å bli et regjering høsten 2006. Det ble et statsbærende parti. PRI etablerte seg kraftig, men kortvarig initiativ. Ved det som en hegemonisk makt som inn- siste presidentvalget i juni 201 2 gjenlemmet (koopterte) alle politiske og erobret PRI presidentembedet, vel å økonomsike krefter som kunne true merke etter beskyldninger om valgfusk. deres makt. Strategien var å gi makt og Men heller ikke denne gang krevde posisjoner i bytte mot lydighet. På meksikansk høyesterett noen form for denne måten beholdt PRI makten i 71 omvalg. år, fra 1 929-2000, da partiet PAN (Partiet for Nasjonal Aksjon) tok over stafettpinnen ved det som blir omtalt som det første demokratiske valget i mekiskansk historie.

Falmende demokratiske tendenser

Det var knyttet store forventninger til valget i 2006. Det gikk en generell vestrebølge over Latin-Amerika og foran valget hadde presidenkanditaten for venstrepartiet PRD (Det Demokratiske Revolusjonspartiet) ledet klart på meningsmålingene. PRI var satt helt på

"Jord og frihet: jorda tilhører dem som arbeider på den". Illustrasjon: WIkimedia


Zapatistene og den andre kampanjen

delstaten Chiapas, hvor deres egne “gode regjeringer” styrer lyttende og Utenfor det formelle politiske systemet hvor de har sitt eget skolesystem, finnes det flere sosiale bevegelser som helsesystem og retts-praksis. kjemper for et mer demokatisk og rettferdig Mexico. Zapatistene er nok de Politiske fanger og narkotikakrig mest prominente og kjente utenfor Meksikanere har kun de siste ti-årene landets grenser. Foran valget i 2006 opplevd en åpning for mer demotok de intiativet til en annen kampanje kratisering i form av valgte statsledere, – ved siden av den formelle kampanjen og mange vil med rette bestride at – som hadde som formål å samle alle Mexcio er et reelt demokrati. Det er marginaliserte grupper over hele landet ikke full pressefrihet, eller likhet for som vanligvis ikke har noen stemme loven, og ressurser teller langt mer enn eller når frem med sine stemmer. Vilkårlige krav. Initiativet klarte i- «For Zapatistene fengslinger og flere midlertidig ikke å rokke fortsetter den politiske fanger viser ved den etablerte strukat Mexico ikke er noen andre kampanjen» turen og venstresidens rettsstat. Her er du kandidat måtte igjen se skyldig til det motsatte seg slått på valgdagen. Men for er bevist. Meksikansk høyesterett har Zapatistene fort-setter den andre heller ikke levd opp til sitt konstituskampanjen ved siden av deres egen jonelle ansvar under behandlingen av kamp. Siden opprøret i 1 994 har de valgfusk-anklagene som ble fremmet etablert egne autonome områder i etter presidentvalgene i 2006 og 201 2.

"Sinne med verdighet", veggmaleri som maner til opprør med verdighet. Foto: Stian Totland


Etter valg(fusk)seieren i 2006 innledet sittende president Felipe Calderon en offensiv mot narkokartellene i et forsøk på å styrke sin legitimitet. Sikkerhet i hverdagen var noe som appelerte til de fleste meksikanere. Etter at presidenten trakk militæret inn i krigen mot narkotika er resultatet mer enn 50 000 døde og et terrorvelde i deler av landet som overgår de værste krigssoner. Sivile blir drept i kryssild og mange blir reglerett lynsjet av kartellene. Etter at PRI vant presidenvalget er en kvalifisert gjetning at den nyvalgte presidenten vil gi det største og sterkeste kartellet et slags monopol på narkotikahandelen mot at de slutter å drepe sivile og begrenser bruk av vold i det offentlige rom. Slike overenskomster var normen sist PRI styrte Mexico.

Stormaktsambisjoner og verdig motstand

Mexico regnes i dag som verdens 1 3. største økonomi og var det første LatinAmerikanske landet som fikk medlemskap i OECD. Landet har lenge spilt en rolle som en regional stormakt og har stor innflytelse på utviklingen og stabiliteten i mellom-Amerika. Det er også en yndet turistdestinasjon med titalls millioner besøkende vært år. Den voksende økonomien kommer imidlertid ikke alle til gode.

Enda Mexico regnes som et mellominntekstland lever over 40 prosent av befolkningen i fattigdom. De mest marginaliserte er landets egen urbefolkning som utgjør rundt 1 5 prosent. For dem representerer også den økonomiske veksten og turistindustrien noen ganger en trussel mot deres tradisjonell levesett. Det kan være at staten ønsker å ekspropirere deres jord for å bygge motorveier eller økoturisme destinasjoner. Slike hendelser har ført til at flere urfolkssamfunn har sluttet seg til Zapatistene og velger et liv i verdig motstand for å kreve deres rett som urfolk.

Fakta om Mexico:

Mexico er en føderalstat, en republikk, bestående av 31 delstater med stor grad av selvstyre. I tillegg finnes et føderalt distrikt hvor hovedstaden Mexico by ligger, samt Senatet og Representantenes hus med folkevalgte utsendinger fra hver delstat. Presindenten er også statsoverhode og velger selv sitt kabinett. Det er hovedsakelig partiene PRI, PAN og PRD som dominerer det politiske systemet. Aron Halfen aron.halfen@gmail.com


Innføring i zapatistenes politiske organisering Zapatistenes flate maktstruktur, bygd i dialog med grasrota, og det bevisste valget om å føre en ikke-voldsstrategi har gitt zapatistene en enorm legitimitet, og ikke minst støtte og solidaritet fra hele verden. Motstand med god grunn Organisering Nok var nok da staten Mexico gikk inn i frihandelsavtalen NAFTA sammen med USA og Canada i 1 994. Denne var en sterk trussel mot urfolksrettigheter, og siden den gang har Zapatistene vært i motstand. Etter en skitten 1 2-dagers krig mellom EZLN, aktivt støttet av flere urfolkgrupper, og det meksikanske militæret ønsket folket i Chiapas slutt på de blodige urolighetene og demonstrerte mot volden. Dette førte til at det ble forhandlet fram en våpenstillstand mellom partene. Siden den gang har Zapatistene tatt andre midler i bruk i sin kamp mot diskriminering. Disse har vist seg å være fruktbare. Metoden går i hovedsak ut på organiseringen av et eget autonomt samfunn, frigjort fra statens styre. Sammen er de sterke; og ikke minst gir det dem muligheten til å ta avgjørelser i saker som gjelder dem selv.

I delstaten Chiapas bor omtrent 3,2 millioner mennesker. Av disse er litt mindre enn halvparten, omtrent 1 ,2 millioner, urfolk. I følge en språklærer knyttet til bevegelsen er kanskje 80-1 00 000 urfolk organisert som Zapatister, men tallet er høyst usikkert siden de ikke vil telles. Zapatistene er spredt utover hele Chiapas i større eller mindre lokalsamfunn, og alle er knyttet opp mot hver sin politiske region. Det finnes fem slike politiske regioner som har hvert sitt senter. Disse sentrene kalles caracoler, som betyr sneglehus. Her foregår blandt annet politiske møter, konferanser, kurs og opplæring. I sneglehusene finner man også “la junta de buen gobierno” som betyr den gode regjerings råd. På enda mer lokalt nivå har de autonome samfunnene kommunesentre med representanter fra landsbygdene i området. Disse kalles autonome råd. Det er representanter fra disse som blir valgt til å ha mandat i


politisk styre som er uavhengig av hverandre. Likevel utfører de militære Et viktig poeng er at politikken er for- ingening uten at det er initiert av de skjellig fra sneglehus til sneglehus. Til autonome rådene. Hæren kontrolleres i felles har de at representantene ru- praksis helt fra grasrota, fordi EZLN llerer på hvem som sitter i for- ikke kan gjøre noe uten folkets velsamlingen, og at de sitter like lenge om signelse. Uten folkets støtte hadde de gangen. Men hvor mange som sitter og kun vært en annen gerija-gruppe som kjempet med hardt mot hvor ofte de rullerer «Vår makt ligger hardt for sin egen makt. varierer. Hvordan de stukturer seg, og hva passivt og usikkert i Zapatistene ønsker derde jobber med er våre stemmesedler» imot å gå dialogens vei, så hærens innsats er kommet frem til av folket selv i regionen det gjelder. foreløpig ikke ønsket i det hele tatt. “Vi Politikken er altså tilpasset mennes- løper ikke, for vi skal langt” sier Zapatistene. kene den berører. forsamlingen i sneglehusene.

Den militære delen av bevegelsen til Direkte demokrati Zapatistene er administrert uavhengig Kanskje vi har noe å lære av Zapaav disse sivile politiske strukturene. tistene? I Norge har vi det godt på EZLN har altså et sivilt og et millitært mange måter, men likevel det er noen

Den gode regjeringens råd i La Garrucha.

Foto: Kristin Nævdal


spørsmål vi bør stille oss. For det første; har vi det godt på bekostning av noen? I forhold til befolkningstall er Norge verdens største våpeneksportør; eksportvarene har ingen sluttbrukererklæring, noe som i praksis betyr at vi tjener penger på krig i andre land. Vi tjener penger på olje som fører til alvorlige klimaproblemer. Fisken vi fisker i Norge blir sendt til Kina for å pakkes inn, for så å sendes tilbake til butikkene våre. Med alt dette på samvittigheten, kan vi virkelig si at vi er heldige som er norske og har det så bra?

Søk brigade! Er du interessert i å lære mer om den politiske situasjonen på Atlanterhavskysten i Nicuragua? Har du lyst til å delta i folks hverdagsliv og lære om politisk kamp i Latin-Amerika?

Vel, da er det bare å pakke snippsekken og bli med på solidaritetsbrigade til Nicaragua!

Det andre spørsmålet er; i hvilken grad har vi muligheten til å påvirke vårt eget samfunn i ønsket retning? Folk flest overlater makten til andre, og har lite direkte makt over sitt eget lokalsamfunn. Ansvaret legges hos poli- Søknadsfristen er 1 .novembe r tikerne, og vi klager og skylder på dem 201 3. når noe går galt. Vår makt ligger passivt og usikkert i våre stemme- Les mer på www.latinsedler. I stedet for å vente på, og amerikagruppene.no/brigadene krysse fingrene for at politikerne skal gjøre som de lover, velger Zapatistene selv å jobbe for det samfunnet de ønsker. Dette er et aktivt valg som hver dag gir muligheten til å strebe mot en bedre framtid. Kristin Nævdal kristinnevdal@hotmail.com


Nok er nok

Zapatistene går samlet for en bedre fremtid. Foto: Wikimedia

Håpet i håpløsheten –beretningen om Zapatistene og deres kamp

Første januar 1 994 reiste urbefolkningen i Chiapas seg og erklærte krig. Krig mot den mexicanske regjeringen. Krig mot militæret. Krig mot undergangen. Scenen var Chiapas. Opprørsgruppen EZLN og den føderale regjeringen fyllte hovedrollene. Bakteppet var 500 år med undertrykkelse. ”Nok er nok!” satte i gang første akt. Siste akt er ikke skrevet. Dette er beretningen om globalt håp i lokal håpløshet.

Ubetydlige banditter

Med ansiktene dekket av røde skjerf og finnlandshetter, og bevæpnet med gamle rifler, stokker og macheter, okkuperte urfolk de største byene og flere gods i Chia-pas. De kalte seg ”Zapatist Hæren for Nasjonal Frigjø-ring (EZLN)”.A ksjonen var hverken spontan eller tilfeldig, men kom allikevel som en overraskelse på myndighetene spesielt og verdensamfunnet generelt. Ikke var EZLNs eksistens kjent utover etteretningstjenesten til Mexico, og ikke hadde det

«Makt over eget liv»


hvert et internasjonalt fokus på urfolksproblematikk i Mellom-Amerika. I tillegg var venstresiden og marxismen erklært som døende, som en følge av kapitalismens seier i den kalde krigen. Myndighetene erklærte opprørerne for å være ubetydelige banditter støttet av utenlandske bråkmakere. Ettertiden har vist at begge var feil. En gruppe som klarer å påvirke Mexico og verdens-sammfunnet er ikke ubetydelig. En gruppe som avsto så snart som mulig å bruke våpen, er ikke banditter. En gruppe bestående av fattige bønder bevæpnet med lekevåpen, pinner og macheter, er ikke støttet av utenforstående. Som et svar på anklagen om utenlandsk støtte svarte EZLN i et intervju med 60 minutes: ”We have no food, no ammunition, hardly any equipment. Support you say? We wish.”

Veien og målet

Men hvorfor risikerte disse bøndene livet? Hva som drev dem til å angripe en militært overlegen fiende, en aksjon som tok livet av over 57 mennesker det første døgnet? Svaret finner man i ”den lange natten.”, en natt som startet med de første conquistadorenes inntog i Mellom-Amerika. En natt som fremdeles ikke er over. En natt som medførte seg innføringenen av det dysfunksjonelle spanske økonomiske og politiske systemet, et system som har plukket det verste fra føydalismen, merkantilismen og kapitalismen. Dette systemet frarøvet urbefolkningen i Mexio fra deres land, deres kultur og deres verdighet. En verdighet zapatistene ønsket å ta tilbake i 1 994. Med innføringen av frihandelsavtalen med USA forsvant urbefolkningens siste rest

«En revolusjon for å gjøre revolusjon mulig»

Bruker maske for å synes. Kvinnekamp er et viktig aspekt for Zapatistene. Foto: Wikimedia


av verdighet: deres mulighet til å dyrke jorden kollektivt. Et av hovedkravene til USA var privatisering av jord, for å knytte eiendom til personer og selskaper som man deretter kunne selge, invistere og bygge ut. For urbefolkningen representerte NAFTA den siste dråpen i glasset av gift som sakte men sikkert tok livet av deres kultur og frarøvet dem verdigheten. En verdighet de ønsker tilbake. Men verdighet er ikke bare målet til Zapatistene, det er også selve veien. Og det er nettopp denne verdigheten som er en av hovedårsakene til den sterke appellen til Zapatistene. De fører ikke en kamp for å få makt over andre, de fører en kamp for å få makt over seg selv. En kamp for at alle mennesker skal få makt over eget liv. Det er en revolusjon for å gjøre revolusjon mulig.

Ikke som andre

Men hva skiller Zapatistene fra andre opprørsgrupper? Hva er deres verdenssyn? Er de nok en autoritær og voldelig gruppe inspirert av marxismen? Noe av det første man legger merke til med Zapatistene er deres utstrakte bruke av finlandshetter og skjerf for å dekke ansiktet. Noe som er kontroversielt i vesten, da slik bruk ofte asosieres med terrorister. Men for Zapatistene har maskebruken en dypere og mer symbolsk betydning utover å skjule sin

Maskene symboliserer identiteten som er frarøvet dem. Foto: Aron Halfen


Zapatistene ønsker et verdig liv. Foto: Wikimedia

identitet. Anonymititen handler ikke så mye om sikkerheten til enkeltpersoner som sikkerheten til EZLN som helhet. EZLN har en flat struktur med kollektivt lederskap, gjen-nom en felles anonymitet er det vanskelig for regjeringen å bestikke, korruptere og legge press på gruppen. Og det er nettopp denne kollektive identiteten som er så viktig for Zapatistene i deres kamp. Gjennom å bruke masker blir de usynlige synligjort, de identitetløse får en identitet, og de undetrykte for et symbol på deres kamp. Det svarte maskene er symbol på identiteten de føler seg frarøvet. Maskene er et symbol på at kampen ikke handler om en, den handler om oss alle. Den handler om å avmaskere undertryk-kerne.

grunn fra marxistiske miljøer, verdier som de dro med seg inn i Lacandona jungelen. Men i motsetning til opprørsgruppene startet av Che Guevara, måtte marxismen vike for verdensynet til mayaene. ”Marxismen har svaret på hvordan verden skal styres. Vi har kun svaret på hvordan verden ikke skal styres.” Zapatismen er altså inspirerert av marxismen i kampen mot kapitalismen. Men der slutter også mange av likhetene. Hvor tradisjonelle ideologier påstår å holde sannheten i hvordan verden skal styres, sier Zapatistene at de kun har de grunneleggende verdiene etter hvordan verden skal styres. Zapatistene er åpne om at de gjør feil, men de lyver aldri. De ønsker en verden hvor det er plass til alle, hvor alle hører hjemme. Hvor alle har et hjem. Hvor forskjeller ikke bare er tolerert, men ønskelig. En verden hvor det er folket som har makten, og regjeringen adlyder. Hvor kjønn, form, farge, legning, religion og språk ikke setter begrensingner på status og muligheter i samfunnet. Etter 22. juli er dette verdier som iallefall appellerer til meg.

«En verden hvor det er plass til alle»

Uten monopol på sannheten

Grunnleggerne av EZLN hadde bak-

Stian Totland stian.totland@gmail.com


¡Ya Basta!

«Vi dør heller enn å forlate jorda vår en gang til» På solidaritetskaravane til Zona Norte

Lørdag 8. september ble Zapatistlandsbyen Comandante Abel angrepet av paramilitære styrker. Det ble avfyrt skudd mot landsbyen og kvinner og barn ble tvunget på flukt.

E Z

Med dette som bakteppe ble det raskt organisert en solidaritetskaravane til området; et område hvor fire av LAGs brigadister skulle utplasseres som observatører samme uke.

Samme dag som Comandante Abel ble angrepet var jeg og tre av mine medbrigadister på vei til Zona Norte og Zapatistenes autonome regjering i sneglehuset Roberto Barrios. Der skulle vi be om tillatelse til å reise ut som observatører til Comandante Abel, en hardt prøvet Zapatistlandsby som tidligere har opplevd angrep fra paramilitære styrker. Da vi kom frem kunne “Den gode regjeringen” i Roberto Barrios fortelle oss at landsbyen igjen var blitt angrepet. Situasjonen var så alvorlig at de av sikkerhetsgrunner ikke ville ta sjansen på å sende oss til området. Men vi ble bedt om å være i beredskap i tilfelle situasjonen endret seg. Da ville det være et enormt behov for obesrvatører for å motvirke ytter-

ligere aggresjon.

Angrepet av paramilitære

Angrep fra paramilitære grupper og konflikt knyttet til jord er ikke et nytt fenomen i det aktuelle området. Brigadister fra LAG var i våres med under opprettelsen av “Nueva Comunidad Autonoma Comandante Abel” i et forsøk på å unngå en opptrapping av konflikten om jordområder omkring landsbyen San Patricio, hvor de tidligere hadde bodd med flere familier som ikke er Zapatister. På grunn av den spente situasjonen har det blitt sendt observatører til San Patricio/Comandante Abel siden september 2011 . Men før vår ankomst til området var det en kort uke uten internasjonal tilstedeværelse; da grep de paramilitære muligheten til å forsøke å true til seg mer jord fra Zapatistene. Med skuddløsningen ble situasjonen så alvorlig at de fleste kvinner og barn flyktet fra landsbyen. Kun 22 menn og


5 kvinner ble igjen og uttalte at de: før, under og etter angrepet. Zapa“heller ville dø enn å forlate jorden sin tistene i Comandante Abel kunne navngi hvem det var som angrep dem enda en gang”. Ya basta! Nok er nok! og deres tilknyttning til politiske partier og paramilitære grupper. De fleste Solidaritetskaravanen Som svar på angrepet bestemte flere hadde tilknyting til den paramilitære annerkjente menneskerettighetsor- gruppen “Paz y Justicia – Fred og ganisasjoner og nettverk seg for å delta Rettferdighet” og det gamle, statsi en solidaritetskaravane til området for bærende partiet PRI – Det instituså dokumentere hendelsene, samt å jonelle revolusjonsparitiet. Situasjonen demonstrere at Zapatistene ikke står var spent og landsbyen var tydelig alene. Karavanens ankomst tirsdag 1 8. preget av de alvorlige hendelsene. september ble varslet i nasjonale og Landsbybeboerne var fortsatt avskåret internasjonale medier for å få opp- fra åkeren sin og ville nødig bevege merksomhet om situasjonen og for å seg utenfor landsbyen som ligger på en sikre karavanen mot angrep fra de høyde, kun et steinkast unna San paramilitære i området. Jeg fikk æren å Patricio og de paramilitæres provisoriske leir. være sjåfør for vår brigadebil som kjørte «Vi vil heller dø enn å som bil nummer to forlate jorda vår en De fordrevene i San inn til Comandante gang til. Ya basta! Nok Marcos og Zequital I landsbyen San Marcos Abel. Der ble vi først er nok!» møtt av en politibil og seks politimenn møtte karavanen de fordrevne som var blitt utplassert i kvinnene fra Commandante Abel. Det nabolandsbyen, San Patricio, et lite var totalt 73 fordrevne: 1 7 kvinner, 35 stykke fra Commandante Abel. De barn og 21 ungdommer. De bodde paramilitære var ikke å se. Dette var sammen i et lite skolebygg. Her ikke uventet da det er påvist nære intervjuet vi fem av kvinnene og en forbindelser mellom de paramilitære i mann fra Commandante Abel. En av de området og meksikanske myndigheter. fordrevne kvinnene fortalte føl-gende: “Vi er i motstand, for dette har vi Etter å ha passert politisperringen Zapatister i Commandante Abel lidd i kunne deltakerne i karavanen ufor- mange år. Hele tiden fortsetter den styrret gjennomføre intervjuer og dårlige regjeringen å sende paradokumentere hva som hadde skjedd militære for å drepe oss.”

LN


Solidaritetskaravanen ble i tillegg bedt om å dokumentere vitnemål til fordrevne som hadde søkt tilflukt i en landsbyen Zequital, som ligger langt opp i fjellet. Veien dit måtte gjøres til fots gjennom et veldig kuppert landskap med gjørmete stier. Det tok oss mer enn tre timer å nå dit. Zapatistene kunne også her redgjøre for hvem som hadde angrepet dem og hvilken tilknytning de hadde til politiske partier og paramilitære grupper.

aggresjon og angrep mot Zapatistområder. Deres budskap er uansett klart: Vi overgir oss aldri! Zapata Vive – La Lucha Sigue! Relevante nettsider for mer info: http://enlacezapatista.ezln.org.mx/ http://www.frayba.org.mx/index.php?hl =en

Vi overgir oss aldri

Etter karavanen ble det arrangert en pressekonferanse i San Cristobal om de alvorlige hendelsene. Bruk av media og spredning av informasjon kan være et effektivt virkemiddel for å forebygge

Den gode regjeringen, utenfor sneglehuset i Roberto Barrios.

Aron Halfen aron.halfen@gmail.com

Foto: Aron Halfen.


Venstre: Susanne knar maisdeig, som plutselig blir til tortillas. Under matlaging er det viktig å huske å ikke bruke vaskebøtta. Høyre:Tortillas stekes på platen. På landsbygda i Chiapas er gamlemåten den eneste måten. Nederst: Høstbrigadens første veggmaleri. Vi gjorde det helt alene, uten hjelp. Legg merke til detaljen med to venstrehender, høyresiden har styrt økonomien lenge nok. Et utvalg minoriteter er politisk korrekt nok representert på sneglehuset, inkludert brunnetter med blå øyne og samer med lebestift.. Teksten sier "vi kjemper sammen for en bedre verden".


Venstre side: Mais er viktig før bøndene i Chiapas, og preger hverdagen til bøndene. I likestillingens navn tar damene i et tak på milpaen. Åsa og Eivor

demonstrerer korrekt hakke teknikk, mens Kristin og Christina praktiserer proletarisk posering. Legg merke til dualismen med kampvilje og glede, noe som gjennomsyrer vår brigade. Høyre side: På

landsbygde ble vi kjent med nye aktiviteter ukjent for nordmenn: Herman fikser huset med machete; Eivor maler gresset; Tine, Susanne og Åsa tømmer bekken for vann; Tine, Aron og Åsa blir kjent med en mann med sokk på hodet; ogTine roper etter en ball.


Øverst venstre: Susanne klartgjør seg til uteopphold på høyfjellet Øverst høyre: Jørdi og Stian blir ønsket velkommen til Morelia av Zapata selv. Midten venstre: Brigade-

kjøyretøyet. Sikkerheten i høysetet. Desverre ble høysetet beslaglagt i tollen. Midten høyre: En av mange pittoreske gater i San Cristobal. Boble er en populær bil i Mexico, og siste bilen ble produsert i 2003. Nede venstre: Vårt soveværelse under oppholdet i Caracolen Oventic. Gjengen jobber hardt med produksjon av reisebrevet du nå leser. Nede høyre: Landsby i nærheten av Caracolen La Realidad. Alle bilder på de siste fire sidene er tatt av brigadister.


Personlige betraktninger fra Vestfronten Konflikten i Comandante Abel er ingen ny konflikt. Landsbyen ligger i grenseområdet Lacandonajungelen hvor eiendomsbegrepet er lunefult. Jordløs urbefolkning har, med myndighetenes klarsignal, migrert til denne jungelen i over 50 år. Før immigrasjonen startet ble jungelen sett på som ubebodd, men ved jordmangel var den løsningen. 26. november 1 971 signerte imidlertid Mexicos president et dokument som erklærte 66 husholdninger for rette jungelfolk å være. Slik ble andre familier som hadde bodd i tiår i jungelen inntrengere og landokkupanter over natta. Disse 66 husholdningene utgjorde mellom 350 og 400 personer, og ble nå de som holdt mest land i hele området. Antropologen James Nations har arbeidet mye i området, og uttalte i 2002 om landdistribusjonen i -71 at ”det virker sannsynlig at myndighetene heller ville ha med 350 Lacandonere som var analfabeter enn 50 000 Tzeltal- og Cholimmigranter.” Etter -71 har myndighetene tidvis tildelt land, muligens etter hvilken vei vinden har blåst. Det å møte eiendomsrett i et legalt system som sikrer urettferdighet

var ganske motsetningsfylt for ei blåøyd sørlandsjente oppdratt i pietismens ånd, og med en bachelorgrad fra BI. Jeg leste et sted, på en kafe i San Cristobal: Como un campesino sin tierra, estan mis manos sin tu cuerpo. Som en bonde uten jord er mine hender uten din kropp. Siden blikket mitt falt på denne kjærlighetserklæringen har jeg lovet meg selv å prøve og slippe eiendomsrettens trygghet slik den står for meg i sin enkelhet: mitt er mitt og ditt er ditt. Den passer ypperlig inn i regnskapet, linjene er klare og jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til den og andre. For jeg kommer meg ikke bort ifra en tolkning av verden der ikke bare jeg påvirker tingenes tilstand, men hvor tingenes tilstand også påvirker meg og min adferd. Joggeterskelen blir litt lavere av de nye joggeskoa, barndommens sommere i familiens seilbåt har lagt grunnlaget for trenerjobber og mengden strandkrabber på Ranvik i Risør gjør at jeg med nevøen min kan være opptatt med fangst i flere timer. I denne dialektikken og samhandlingen, tror jeg et stykke på vei at mitt liv blir


Sliten men glad.

Foto: Aron Halfen

fra noen som ikke har kommet på besøk enda. Jeg jobbet mitt beste med å tegne et kart over et arvesystem som følger morssida da jeg blunket med mine blå øyne, rakte opp hånda og spurte: hvorfor gjør de det på denne måten? Alle humanistene lo i kor, og jeg forstod at jeg var naiv som trodde at jeg kunne forstå. I alle fall på samme måte som jeg forstår hvorfor jeg skal sette meg på det ledige setet lengst borte fra alle andre personer på bussen. Nå har jeg slått meg til ro med at jeg ikke kan forstå helt, men som den grenske mytologiens Sisyfos fortsetter å dytte steinenen opp fjellsida, fortsetter jeg å prøve.

formet. Det er ikke bare vi menneskene som påvirker verden; det meste påvirker verden. Jeg forestiller meg at dette kanskje er en liten del av det bøndene her vet og verdsetter. Derfor kan man ikke bare bytte beitemarker Det er ganske behagelig å verdsette eiendom med 3% inflasjon, 1 ,5% rente og være den samme. og 5% prisstigning. Til tross for all sin Jeg prøver å forstå, men det er behagelighet gir det allikevel ikke vanskelig. Første gang jeg ble svaret på hva min søsters barnebarn vil konfrontert med annerledesheten mel- verdsette jorda til. Ei heller alternativlom forhold til jord studerte jeg miljø- kostnaden ved å bli fratatt sitt yrke, forvaltning i Ghana. Majoriteten av de forsørgelsesevnen og sin trygghet. De andre studentene kom med human- økonomiske verktøy jeg sitter på er istisk fagbakgrunn. Jeg var enslig ikke lenger tilfredsstillende. I mine prøøkonom. I Vest-Afrika har ingen tradi- velser på å forstå har imidlertid sjonelt eid land. Isteden forvalter de zapatistene gitt meg en gave: Puedes den for forutgående og fremtidige ge- apprender de resapprender. Jeg kan nerasjoner. Min kjennskap til “Livets lære å lære på nytt. Sirkel” fra Disneys “Løvenes Konge” kom endelig til nytte. Jeg tenkte, stolt Tine Karlson over meg selv, at man ikke kan ta noe cathrinekarlson@gmail.com


Til ungdommen Kampsanger er viktige for zapatistene, og vi har blitt introdusert for mange sterke og fine sanger. Ved flere anledninger vi blitt spurt om å synge en norsk sang for våre compañer@s. Valget falt på Til Ungdommen av Nordahl Grieg . Sangen betyr mye for oss i brigaden, og viser de verdiene vi ønsker å representere. Mange av oss har et sterkt forhold til sangen, etter forrige sommers angrep på våre venner og våre verdier. Vi føler også at sangen har et budskap zapatistene kan kjenne seg igjen i. Derfor har vi har oversatt sangen til spansk, og har ofte brukt den til å presentere oss selv. Vi får stadig inntrykk av at den berører folk og at den betyr mye også for dem. Gjennom sangen føler vi at vi knytter bånd og at vi kommer nærmere hverandre.

Musikk: sprer glede i håpløse situasjoner. Foto: Stian Totland

Para la joventud Rodeado de enemigas Sangrada en la lucha Vaya tu camino Métete ahora Sincero y transparente Con miedo te preguntes Con que haré mi lucha Cual es mi arma El humano es noble La tierra da mucho Si hay miseria Es por traición Destruye la injusticia En nombre de la vida Sol, pan, espiritu Son para todos Se bajan sus armas Quitadas de fuerza Con dignidad humana Creamos paz Él que en sus brazos Tiene una carga Tan preciosa No puede matar


Virkeligheten rommer også en himmel

De siste ukene har Christina og jeg tilbrakt i La Realidad, i selveste virkeligheten. Virkeligheten kan by på så mangt, også nye muligheter for selvutvikling.

Det tok ikke mange timene før jeg inn-trykk; all gjestfriheten og gleden vi forsto at jeg befant meg i et edder- ble møtt med, og alle historiene vi ble koppens paradis. Jeg skrudde på fortalt, men som vi aldri fullt og helt vil radaren, og så lykkedyr i alle størrelser kunne forstå fordi de var preget av så og fasonger absolutt overalt, og det mye urettferdighet, respektløshet og såkalte myggnettet ble ondskap at det rett og «24. desember [...], raskt omdøpt til taranslett blir for mye. tellanettet. Allerede da zapatistene tok første morgen nådde jorda si tilbake» Navnet på landsbyen vi fobien nye høyder da har bodd i, 24 de jeg oppdaget en utenkelig svær taran- Diciembre, bringer tankene til julaften. tella rett over hengekøya mi, og Med all hjertevarmen og samholdet vi bekymringen over å skulle være i dette har opplevd, kunne julen og dens området i flere uker holdt på å ta over- verdier vært grunnen til navnet. Men hånd. Etter at noen staute zapatister 24. desember symboliserer den dagen hadde "tatt hånd om" den lykke- for snart seks år siden da zapatistene bringende skapningen, og vi hadde gitt tok jorda si tilbake. Navnet viser også til den et navn for å ufarliggjøre den, var en historie som enda ikke er ferdigjeg ved litt bedre mot. Å få vite at skrevet, og som landsbybefolkningen tarantellaen nå kalt Edvard ikke kunne blir konfrontert med hver dag. drepe, hjalp for så vidt også. Rett utenfor landsbyen ligger en Disse fryktinngytende opplevelsene har militærleir som overvåker området og helt klart satt sine spor, og har med arbeidsfolk på vei til og fra maisåkeren. fordel kanskje også gjort meg litt mer Ved sin tilstedeværelse, og ved å hardhudet. Men når jeg tenker tilbake skremme barna, forsøker de militære å på oppholdet i La Realidad, er det framprovosere reaksjoner fra innandre opplevelser som har gjort størst byggerne. For to år siden satte mil-


Hvorfor all denne grusomheten, og splittelsen av familier og venner? Det bunner i en kamp om jord og naturressurser, hvor landets myndigheter begår menneskerettighetsbrudd mot egen befolkning. Men uansett hvor hardt myndighetene forsøker å frata sitt eget folk muligheten til et levebrød, så er det noe de aldri får tatt fra dem. Det På vei hjem fra maisåkeren. Foto: Christina Campo er kjærligheten, omsorgen, åpenheten itæret sine spor i to andre landsbyer, og samholdet. og disse ligger nå øde. Da militæret kom med helikoptrene sine kom noen Virkeligheten rommer også en himmel. seg unna, men av frykt for nye angrep Jeg har vært der. Og du er også har de aldri turt å flytte tilbake til velkommen. hjemmene sine. Andre vet man ikke med sikkerhet hvilke skjebne møtte, men ryktene sier at de ble fengslet. Eivor Vold Skjelbostad eivor_skj@hotmail.com

Virkelighetens samfunn

Vi lever alle sammen i et samfunn - til og med biller og mygg, i den grad de lever sammen.

Alle har en eller annen form for sosial mindre fokus på å finne hverandre, organisering. For det er det det handler forstå hverandre og ta vare på hverom - å leve sammen. andre. Vi gjerder inn huset vårt og anlegger aller helst en høy hekk så vi Selve ordet samfunn betyr at man lever slipper å se naboen, aller helst ikke vite i sameksistens med hverandre. I Norge at personen eksisterer så vi kan leve i har vi et stort fokus på individet, man fred med vårt og våre. skal opp og frem i verden. Og det handler om å finne seg selv, forstå seg I 24. desember, landsbyen jeg og Eivor selv og ta vare på seg selv. Det er mye har vært så heldige å få bo i, var alle


Et lite samfunn med et stort hjerte. Foto: Eivor Vold Skjelbostad

åkre, høner og kuer eid i kollektiv. Det Etter å ha vært i 24. desember i nesten er et så godt og naturlig fellesskap her. 2 uker har jeg også fått ganske så god Bare måten jeg og Eivor har blitt tatt innsikt i selvforsyning. Til og med imot; med åpene armer og store midhønene her er selvforsynte. De går lykdagsporsjonerer så ekte og hjertevarmt kelig rundt og hakker opp det naturen at du blir helt rørt. Her har vi vært har å by på. Det virker faktisk ikke som compañeras fra første dag. Vi har fått om de er avhengige av det kjemisk prøvd oss som undervisningspromoframstilte kraftforet norske høner er tører, noe som var veldig spennende som regel er så heldige å få spise både og utfordrende. At jeg skulle undervise til middag og til kvelds. om norsk geografi og samehistorie på spansk hadde jeg aldri «en innsats for Zapatistene jobber mot sett for meg. Men joda. alles beste» full matsuverenitet og er nesten helt selvforZapatistene er så mye mer involverte i synte; i all hovedsak trenger de ikke samfunnet, minst et familiemedlem penger til mat, heller ikke til helsehjelp over 1 5 år er med på allmøtene som eller utdannelse. Det er i det hele tatt et dreier seg om alt mulig, og som gjerne samfunn som baserer seg på at man holdes hver dag. Et system til gjør en innsats for alles beste. Skoleinspirasjon for norsk kommunepolitikk, promotørene (lærerne) blir for etter min mening.


eksempel betalt i penger, men får hjelp med åkeren sin av de andre. Arbeid mot arbeid. Et likelønnssystem uten penger. På denne måten blir de som virkelig ønsker å lære bort til barn skolepromotører, istendenfor at folk velger yrke etter lønn. Alt arbeid er like mye verdt.

Jeg er glad for at jeg har fått sett samfunnet i La Realidad, virkelighetens samfunn, og jeg håper , ojalá, at jeg får dra tilbake til mine compañeras og compañeros. Christina Campo kaanderia@hotmail.com

Velkommen til Agua Clara På veg inn i jungelen humpar den vesle bilen over stein, jord og små trestokkar, buskene stryk den på kvar side, og oppe på lasteplanet står me – to bleike nordmenn som ikkje anar kvar me er.

Me står att aleine framfor eit falleferdig hotell og ti unge gutar som ser minst like forvirra ut som oss. Dei ser på oss med store auger. Eg byrjar å snakke på rask spansk, «Me er observatørar frå FRAIBA, me skal til Agua Clara, veit de «Her!» gaular mannen frå førarsetet, kvar det er?» Dei ser på meg med og bilen bråbremsar. Eg og Stian ser endå større auger; dei snakkar ikkje på den slitte fasaden til eit gamalt spansk. hotell. «Agua Clara, er du sikker på at det er Takk, tenkjer eg ironisk her?» Me ser spørrande medan eg førestiller på sjåføren vår som no meg sjåføren vår, no har komme ut av bilen. heilt sikkert fleire kiloHan viftar raskt i retning meter unna, fresande dei gigantiske sekkane våre, dei skal over gjørme og småstein, langt over ei av. Han nikkar, det er her. kvar norsk fartsgrense. Takk for at du sette oss av her, på feil plass, midt ute i Før me rekk å betale fresar han jungelen der ingen snakkar spansk, avgårde så søla skvett til alle kantar. tusen takk! Eg prøver meg ein gong til.

Sonen heiter Lois og likar alt som brukar batterier og har knappar


«Agua Clara.» Dei nikkar voldsomt før dei fortset å sjå på oss med store auger. På veggen legg me plutseleg merke til eit stort veggmaleri av Emiliano Zapata. Jord og fridom. Jord kan ikkje seljast, den tilhøyrer dei som arbeider på den, står det med store svarte bokstavar. Til eit zapatistområde er me i alle fall komne. «Arnulfo og Idali er koordinatorane våre, kvar bur dei?» Dei ti unge zapatistane peikar på vegen ned til høgre, der kjem det gåande ein liten mann med ein gut hengande på armen.

innlosjert på det gamle hotellet som dei einaste gjestene. Er dette verkeleg det Agua Clara me har høyrt om, ein landsby i bitter landkonflikt, trua av monsterutbygging frå nabolandsbyar der store turistkompleks og luksushotell i samarbeid med ivrige paramilitære pressar og plagar lokalbefolkninga frå jord og eigedom? Eg grublar over dette medan eg fleire dagar seinare ligg i hengekøya og ser på skuggen av meg sjølv. Eg døsar i lyset frå eit kubbelys, straumen er gått – igjen. Klokka er sju og ute er det stummørkt. På hotellet er me to internasjonale observatørar og ti vakter frå ein nærliggande zapatistlandsby – kan det verkeleg være nødvendig i idylliske Agua Clara?

Arnulfo viser seg å være usedvanleg hyggeleg mann med hockeysveis og fleire metaltenner. «Velkommen til Agua Clara seier han og smiler. Sonen hans heiter Luis og likar alt som brukar batteri og har knappar. Dei viser oss Så, sprettande rundt hjørnet i si altfor rommet vårt og kvar me kan henge trange gule trøye kjem David, ein av hengekøyene våre. Me vert nemleg zapatistvaktene. Han gliser. «Le’ ek compa, le’ ek compañera» seier han før han byrjar å snakke raskt på tzeltal. Me ser på han med store auger. Han prøver ein gong til: «jun» seier han og legg ekstra trykk på ordet. Me rynkar på augebryna og ser spørjande på kvarandre. David peikar energisk på kortstokken. Me brykte mykje tid i hengekøya. Foto: Stian Totland

«Ah, vil du spele kort?» seier me på spansk. David ristar på hovudet og


peikar nok ein gong på kortstokken. Me gir han kortstokken. David gliser igjen. «Me skal spele gris» David og dei andre zapatistane som passar på hotellet saman med oss har fått skikkeleg sansen for å spele gris. «Le’ ek» seier me. «Le’ ek» seier David før han og gliset hans forsvinn rundt hjørnet. Alt er roleg. Det einaste ein høyrer i den svarte natta er stemmene frå ti

ivrige zapatistvakter. «Kva er det du sammlar på?» «Sjuarar.» «Eg sammlar på femmarar, her har du ein sjuar. Herregud så spennande, no manglar eg berre ein femar til!» «Ikkje noko problem, eg har eit par femarar, eg sender dei vidare til deg.» Alt er roleg i Agua Clara. Jørdi Maria Losnegård jlosnegrd@uc.cl

Lucía og Arnulfo sin mole Til om lag 4 porsjonar

1 heil kylling ¼ kilo tørka poblanochili (Chile Ancho) ¼ kilo tørka guajillochili Salt Laubærblad Timian Mariekjeks eller brødsmular 6 tomatar ½ lauk Ein handfull peanøtter Pepar

En skremmende fersk kylling Foto: Stian Totland

Kok opp vatn, og kok kyllingen til kjøtet slepp beina. Smak til vatnet med salt, og tilsett laubærblad. Rens chiliane for steinar. Steik chiliane i masse olje og legg dei deretter til blaut i kyllingkraft. Kutt lauk og tomat i små terningar. Steik Timian, kjeks/brødsmular, lauk og tomat saman. Legg også dette til blaut i kyllingkraft. Hakk peanøtter og steik dei i rikeleg med olje. Bland chili, timian, kjeks, tomatar, lauk og peanøtter i ei kjøkkenmaskin til det vert ein tjukk raud saus. Tilsett gjerne meir kyllingkraft dersom den vert for tjukk. Smak til med pepar. Kok opp alt i ein kjele saman med kyllingen. Nyt gjerne molen med maislefser til.


Vokt Dem for NAFTA

Urfolket i Huitepec må hver dag passe på at ingen frarøver dem livsgrunnlaget deres; skogen. ”Vi kan bare ta litt”. Susanne og jeg står i en bratt li i skogen Huitepec sammen med søstrene Laura og Estella. Vi skulle egentlig sanke ved, men ble stående og gnikke en plante inn i håret. Den rare, grønne veksten er en slyngeplante som heter Pinas. Laura forteller at den gjør håret sterkere, tykkere og at håret vokser fortere.

små biter fra planten. En metallisk blå sommerfugl flyr forbi, i det jentene forteller at pinas bare vokser i denne skogen, og selv her er planten sjelden. Huitepec er et skogområde i et høydedrag som ligger 3000 meter over havet, utenfor San Cristóbal de las Casas. Skogen vokser på en inaktiv vulkan, noe som gir godt jordsmonn for plantelivet i området. Den frodige skogen er hjem for flere sjeldne dyre og plantearter, og det kryr av vakre kolibrier og sommerfugler. Det er registrert over 1 00 ulike fuglearter og 38 ulike pattedyr i området. Delstaten Chiapas står alene for 65 % av vannforsyningen til det sørlige Mexico, og i Huitepecområdet finnes viktige og verdifulle vannressurser for regionen.

«Vi må spare, slik at det er nok til de som kommer etter oss»

Mens vi står der, fire jenter i tykk meksikansk urskog og gnikker den seige saften fra pinas-planten inn i håret – og drømmer om en både lengre og fyldigere manke, innser jeg viktigheten av å bevare nettopp denne skogen. Søstrene er bare tenåringer, men kjenner skogen inn og ut, og har unike kunnskaper om stedet.

Estella forteller oss at det slett ikke er uvanlig at kvinnene stopper opp for litt hårpleie når de kommer over en pinas. Denne planten har kvinnene alltid brukt, forteller søstrene, som selv har imponerende langt hår. Likevel kan vi bare ta litt. ”Vi må spare, slik at det er nok til de som kommer etter oss”. Med raske bevegelser kutter søstrene av

Grunnet disse store ressursene, har det oppstått konflikt mellom urfolk og markedskreftene i Chiapas. Skogen har stor viktighet for urfolk og blir sett på som hellig. Her sanker urfolket ved til varme og matlaging, herfra får de sitt drikkevann og de finner sjeldne og


verdifulle planter som brukes til blant annet medisin. I tillegg har de kollektiv dyrking av blomster, blomkål og brokkoli på små åkerlapper i den irrgrønne skogen. Derfor kan man si at skogen er en veldig viktig del av livsgrunnlaget til urfolket i området.

forbindelse at Susanne og jeg ble stående i skogen, med håret fullt av plantesaft. Vi har vært observatører for menneskerettighetssenteret FRAYBA og fungert som skogvoktere i området. Sammen med zapatistene har vi hver dag gått vaktrunder i skogen, og med kamera som våpen har vi dokumentert Da Chiapas skiftet delstatsguvernør i ulovlig hogst i området. 2006, ble det planlagt å drive urfolk ut av Huitepec – med legimitet i å frede Å gå i den frodige skogen er utrolig området. Inngåelsen av NAFTA-avtalen vakkert, og en helt spesiell opplevelse. i 1 994 åpnet for at attraktive og Konflikten om Huitepec synes å være verdifulle områder som Huitepec fjern. Likevel ble vi stadig minnet på plutselig ble en salgsvare. Fredingen situasjonen, da vi ofte kom over av skogen var dermed bare et påskudd nedhugde trær. For turglade nordmenn for å drive urfolk ut som gjerne går ut i slik at de ulike naturnaturen for rekreasjon, ressursene kunne uter det absurd å tenke nyttes, patenteres og på at den fredelige selges. Derfor valgte mange fra lands- skogen er gjenstand for konflikt. En byen Huitepec å melde seg inn i konflikt som for mange betyr liv eller zapatistbevegelsen, for å sammen stå i død. Dette, fordi penger har fått høyere mot myndighetenes frarøvelse av deres verdi enn mennesker og naturliv-sgrunnlag. mangfold. For urfolk i Chiapas betyr NAFTA-avtalen at deres livsgrunnlag, 1 3. mars 2007 gjorde zapatistene i naturen, er til salgs. På den måten er Huitepec krav på skogen. De erklærte urfolkene i Hutepec i en konstant 1 02 hektar skog som naturreservat kamp, og må alltid ha et våkent blikk under sin beskyttelse. I dag bor det ni for å beskytte sitt liv, sin kultur og zapatistfamilier i landsbyen Huitepec. fremtid - skogen. Hver dag forlater en zapatistfamilie sitt vanlige arbeid på åkeren, og drar til en hytte i skogen for å vokte over naturÅsa Paaske Gulbrandsen reservatet. Det er i nettopp den aasapaaske@gmail.com

«Deres livsgrunnlag er til salgs»


En snegle med fart i I sneglehuset La Garrucha finnes det antakeligvis flere folk enn snegler, og i tre uker har min brigadepartner Kristin og jeg blitt bedre kjent med livet her. La Garrucha er navnet på landsbyen som omkranser caracolen, og her ligger selve hjertet til den autonome sonen som kalles Tzeltaljungelen, etter Tzeltalfolket som lever her. Vi har vært sammen med representantene som jobber turnus i informasjon, med sonens autonome media, eller sitter i den gode regjeringen. Ofte har ting foregått over hodene våre på urfolksspråk, men vi har gladelig ledet samtalene med norske kuriositeter, og på den måten praktisert mye spansk mens folk har blitt bedre kjent med oss. Det inngjerdede området ligger midt i bebyggelsen på en slags høyde opp mot den ene dalsiden, og rommer rundt tjue bygninger. Omringet av frodig skog og med et rikt dyreliv, er det en lysning i jungelen, og et knutepunkt for å komme lenger inn i dalen. I tillegg til administrasjonens bygninger er det klinikk, skole, hus og forsamlingshus for kommunene som har sitt senter der. Det er morsomt å være eksotiske raringer fra en annen planet, men vi har

også fått jobbe litt med noe mer målretta enn å ikke dø i varmen og å få folk til å like oss. Med malingen vi hadde med oss ble vi fort satt til å restaurere solblekede veggmalerier. Da følte vi oss fort som en mer naturlig del av livet i caracolen, og det var straks mange flere som tok kontakt med oss. Vi har malt stort sett hver dag, med en arbeidstid styrt av regntid og behovet for å unngå direkte sol og den svimlende varmen midt på dagen. Og om vi har vært flinke til å hvile! Hver dag har to til tre timer gått med til å sove, lese eller søke skygge og frisk luft, og vi har dusja overraskende ofte for å rømme fra varmen, til det deilige, kalde vannet. Vi har også blitt kjent med andre sider av livet i Garrucha, for caracolen er jo ikke bare senter for administrasjonen. Vi har fått oss venner vi kan være med, og er på hils med alle vi møter, det er sånn det funker der. Garruchasonen er i kvegdriftens og cowboyenes land, med de tilhørende skinnstøvlene, beltespennene, og den harde mannskulturen. De fleste vi har møtt, også


kvinnene, har kunnet spansk, for vi er i en sone hvor urbefolkninga har hatt mye å gjøre med omverdenen, og mange av tradisjonene deres er svekket.

andre frukter, noe som ikke er uvanlig i klimaet her. Her jobber folk på jorda, og det er vanlig å være nærmest selvforsynte, og det er lite overskudd for eventuelt å selge ting.

På en av de mange butikkene, som også har kafé har vi hengt mye, der har vi god trekk, hos dama som driver og hennes sønn Pedro, som nesten alltid er der. Hos dem lærer vi mye om livet der, om språket, og veslevoksne Pedrito på snart sju har belært oss i

Den 1 2-1 3/9 og 21 -22/9 var det store møter for Tzeltaljungelen i caracolen. Da fyltes alle rom opp av ekstra hengekøyer og folk på gulvene, og vi fikk også selskap. For oss som kommer utenfra og ikke har særlig mye tillit, har det vært vanskelig å spørre veldig direkte rundt disse møtene. Det vanligste svaret vi har fått er at jo, de snakker om mye rart, og alle har forskjellige antall representanter. Det er utrolig stilig å være i en caracol på tidspunkt som det, vi er glade for at vi skal tilbake til La Garrucha på andre uteopphold også, da til kjente folk og trakter. Det skal bli godt å bli kjent med flere folk, og skrive mer om livene til folk i Tzeltaljungelen.

En snegle pryder doveggen: Vi løper ikke, for vi skal langt. Foto: Kristin Nævdal

spansk uttale, innimellom hans egen spanskundervisning på skolen. En annen familie vi har blitt kjent med har bananpalmer, kaffetrær, og en rekke

Herman Thamdrup Lund hermieatuv@gmail.com


Fjolls til fjells Lørdag formiddag krabbet Åsa og jeg inn i det lite romslige baksetet på brigadebilen, klare for roadtrip. Etter to militærsjekk og en punktering ankom vi caracol 5, Roberto Barrios. Der skulle vi tilbringe natten, før ferden gikk videre til den endelige destinasjonen Joljá (tzotzil: fuglene som aldri lander). Men som fuglene fikk vi aldri satt våre føtter på den autonome skolen. Slik endte det at t vi, i lag med Tine og Aron, ble sendt fra den varme jungelsonen og inn i det kalde høylandet. Som om San Cristobal med sine omtrentlige 2000 høydemeter ikke var nok, skulle vi nå legge enda 1 000 meter bak oss, og innlosjeres på toppen av en

en asfaltvant oslojente var ikke fornøyelsen like stor. Jeg har aldri vært på Galdhøpiggen og kjente øyeblikkelig at luftveiene snurpet seg sammen og dannet en blokade for enhver oksygentilførsel. Huitepec tok bokstavelig talt pusten fra meg. Neste dag skulle bli nok et slag i trynet, da vi skulle ut på vårt første ærend som skogvoktere. Omlag fire timer trasket vi rundt i dette naturreservatet på jakt etter hugde trær utført av slemmingene, de såkalte priistene. Nedover gikk smertefritt, dog måtte vi ake og stå telemark i noen av bakkene. Hjemveien var derimot ingen lek, heller kvalme og ubehag. Føttene verka, melkesyren overtok stadig flere deler av kroppen og gleden over å nå toppen ble raskt drept av vissheten om at i morgen var det duket for nok en tur.

Midt i oppholdet fikk Aron og Tine forlate stedet for å delta på en fredskaravanne. Med seg tok de sola, og vi ble sittende igjen frostskadet i hytta. I disse dager ble regntiden stadig Tenning av bål var ikke vår sterkeste side. Foto: mer aggressiv, og med våre bålSusanne Kulasingam ferdigheter, var det ikke stort annet å gammel, inaktiv vulkan. Folk flest ville gjøre enn å rulle seg inn i ullklær. Vi kanskje jublet av begeistring, men for hamstret inn godteri, og lagde panne-


kaker og pizza i forsøk på å dekke over omtrent 1 0 meters skråningen. På vår voksende sjalusi. toppen sto jeg igjen, temmelig lamslått, mens jeg hørte noe banning fjernt nede Samtidig ankom ti compas fra andre i bakken. Roberto der-imot, så ut til å landsbyer, og flyttet inn i nabohytta. ha fått årets latterkick, og syntes hele Med deres innmars, sa vi farvel til vårt episoden var lettere kom-isk. Det hele privatliv. Deres tidsgikk bra, dog rumpa fordriv var å ob- ! «Den friske brisen av til Åsa ble litt lilla. servere enhver av dritt nådde stadig større våre daglige gjørePå kveldstid har omkretser» mål, og det var de tiden for det meste færreste ting vi kunne bedrive uten gått med til å tenne bål, men både oppsyn. De må virkelig ha vært compasene og vi forstod fort at nordfascinert over ei bleik-fisk og ei asiat menn og bål ikke var en opplagt midt oppå fjelltoppen. Eller så må de suksess. Til tider klarte vi ikke engang bare ha syntes at vi var utrolig rare. å sette fyr på papir, men heldigvis har compasene delt av sine enorme Ti nye compas ga også økt dotrafikk, lungekapasiteter. Med kun et lite blås og den friske brisen av dritt nådde sto nesten huset i flammer. Men stadig større om-kretser. Mer regn ga misforstå ei, Aron kan kunsten å lage mer gjørme, ergo økte frykten for å skli bål! Det bør også nevnes at røyken oppi hullet. Vi valgte derfor å lage vår forfulgte meg til enhver tid, så jeg ble egen do i trappa utenfor huset. Aron omdøpt til “niña de fuego” av den grunn var muligens ikke helt begeistret for at jeg gråt kontinuerlig i to uker. Det var vårt nye doalternativ da han kom som om noen hadde åpnet slusene i et tilbake, men Tine slang seg på og satte vannverk. seg i trappa. Te hører bålkos til, men det er ikke Åsa og jeg fikk også deltatt på en alltid like stas når man oppdager at en firetimers klatretur. Fjellgeita Roberto skogsmus har brukt tekoppen din som gikk i spissen, jeg kom halvjoggende klosett i løpet av natten. Og med etter, og bak meg skulle Åsa ha vært vepsefobi var det flott at et dronningidet vi peste oss over ei li. Men da hun vepsliknende insekt hadde satt opp skulle over, løsnet noen steiner, og base i hytta vår. Heldigvis fikk jeg med dem akte hun nedover den bestukket Åsa til å drepe dem, og


plutselig ble hun rene drapsmaskinen. Loppekrig brøt også ut i leiren, og til vår store fortvilelse inntok vi jumboplassering. Vanskelig å bli kvitt, tok vi dem med tilbake til brigadehuset, og nå har alle blitt angrepet. Jeg tar den på min kappe, og beklager overfor resten av brigaden.

fotspor og kutta all kjøttspisinga. Men med min labre viljestyrke lot jeg være. Jeg fikk også begynt på “To die in Mexico,” men fortvil ei, jeg har foreløpig ingen umiddelbar plan om å ta del i boka. Dog er den temmelig brutal, og det er mye snusk og lureri som foregår rundt oss. Men enn så lenge har vi hatt det flott, og følt oss trygge og godt På turen hadde vi også rikelig med ivaretatt i Huitepec. dødtid, så vi rakk å få unnagjort en god samling bøker. Jeg kom meg igjennom “en nasjon av kjøtthuer,” og tenker at Susanne Kulasingam det kunne vært fornuftig å fulgt i Tines susannek2802@gmail.com

Jeg ser

Jeg ser på de høye palmene Jeg ser på de lave menneskene jeg ser på de fargerike sommerfuglene jeg ser på de små husene jeg ser jeg ser her er så underlig har jeg havnet på feil klode? jeg ser ned på gresset like grønt som en sommmerdag hjemme jeg ser på himmelen skyer flyr forbi jeg ser på månen akkurat den samme Dikt av Christina Campo Omskriving av Sigurd Obstfelders dikt Jeg ser.

Foto: Stian Totland


Spist sidan sist

Matbrigaden - solidaritet i gastronomiens navn. Frå første møte har det vore heilt klart at Haustbrigaden 201 2 deler meir enn berre solidaritet med Latin-Amerika, alle kjenner me nemleg på ein djup, inderleg kjærleik til mat . Eg har spurd ti ivrige brigadistar som nett har komme heim frå første uteopphald kva dei tenkjer om nettopp dette. Ikkje overraskande har eg fått både lange og utfyllande svar frå kvar og ein av dei. Mat er tydlegvis noko me er brennande opptatt av.

Herman

Vår kjære nordlending har budd og ete saman med den gode regjeringa i sneglehuset La Garrucha. I La Garrucha er det to ting som står på menyen: bønner og rista tortillalefser. Kanskje kunne ein ha avslutta her, men Herman, til tross for å ha ete bønner til frukost, middag og kvelds i tre veker, er framleis utruleg begeistra før denne belgfrukta frå erteblomstfamilien. Herman forklarer ivrig at ein fekk både raude og svarte bønner, og ein gong fekk ein ris til. «Da va det fæst» seier han.

Brigaden har ete mykje kjeks. Noken gonger mykkje på ein gong. Foto: Eivor Skjelbostad.

Kristin

Kristin, brigaden sin eigen veganar, er Herman sin brigademakker, og har difor også levd på bønner og rista tortillalefser dei siste vekene. Bønnene i La Garrucha må vere fantastisk gode, for Kristin er også svært så entusiastisk når ho snakkar om dei. Kvar kveld, etter å ha ete endå ein tallerken med bønner, gleda Kristin seg til frukost, der det, overraskande nok, venta fleire bønner. Dessverre har det luska litt parasittar mellom bønnene i sneglehuset, og våre to Garruchabrigadistar går no på magemedisinar. Beste matopplevinga, i eit sneglehus der menyen har vore relativt avgrensa, er


tostadas. «De e allar best når man tillegg har frøken Campo, visstnok i spiser dem sprø, med rykende varm nært samarbeid med si bekymra mor, bidrege med ei stort nødhjelpslager klar bønnegryte til» seier Kristin. for å takle ei kvar matvarekrise. Mellom dei tre måltida kvar dag har Eivor og Christina Christina, italienar, og brigaden sin Christina kunne kosa seg med pastaekspert, har, saman med brigade- babymat, viltgryte, mac and cheese, og makker Eivor, hatt gleda av å bli fora ellers ei bøtte med næringspulver, som av ein ny zapatistfamilie kvar dag. Dei ifølgje Eivor, skulle ha sjokoladesmak. har, sjølvsagt, og i tråd med god meksikanske tradisjon, ete mykje bønner, tortillalefser og elles mais i alle formar, Gourmetbrigadistane og ein del fargar. Møtet med pozol var Saman med gourmetbrigadistane, derimot ei skrekkeleg matoppleving. Susanne aka Chapátima, Åsa og Tine, Christina ser alvorleg på meg: «pozol har Aron vore skogvaktar og ete seg er tortilladeig med vann, og aller helst mett og god i høgfjella rundt San skal man kna den med skitt under Cristóbal. Det manglar ikkje på matneglene.» Den beste matopplevinga historiar når dei fire legg ut om sine to hadde ho då ho fekk sjå maten i veker i fjella. Brigadistane har sjølv augene før ho åt den. Heilstekt fisk er vore ansvarleg for eiga matlaging, eit ansvar dei har teke svært alvorleg. Når ikkje kvardagskost i Chiapas. ein spør dei kva som er opphavet til deira utsøkte menyvalg meiner Tine Eivor Eivor, brigadisten med navnet som bestemt at det berre skulle mangle, den ingen klarar å utale, også populært kalla Arbol (tre), har kosa seg saman med brigademakker Christina i julelandsbyen 24. desember. Nesten kvar dag har Eivor hatt si beste matoppleving, og ho meiner det ville vore heilt umogleg å kåre éin vinnar. Likevel, ei stor utfordring for Eivor har vore å kvar dag å bli bydd på kake og, ein kaffiesito, som liknar meir på sukker kosar seg med med noko brunt i enn norsk svart kaffi. I Gourmetbrigadistane pannekaker. Foto: Susanne Kulasingam


svenske matelskaren Aron er nemleg Katastrofekokkane «oppvaksen i ein heim med Bagatel på Ordtak seier at «jo fleire kokkar jo meir speeddilen». søl» men dette hjelp lite når katastrofekokkane og brigademakkarKun ein dag har dei glade gourmet- ane Jørdi og Stian inntek kjøkkenet; brigadistane ete bønner, og elles har dei er ikkje fleire enn to, men søl blir dei og musene kosa seg med alt San det likevel. Desse to har nemleg også Cristóbal og lokalbutikken i fjella hadde vore ansvarlege for eigen matlaging, å by på. Til frukost har dei veksla men til forskjell frå gourmetbrigadistane mellom pannekaker med smelta melke- i San Cristóbalfjella har dei verken hatt sjokolade, nybakt pannebrød, crépe moglegheit til å dra på shoppingtur til med fruktsalat, spanske omelettar og San Cristóbal eller, i den kvelande ekte cowboyfrukost med stekt sjampin- tropevarmen, oppbevare grønsaker og jong, tomat, avokado, soya og havre- frukt. graut med papaya. Eit dagleg høgdepunkt var rosa kjeks Det er vanskeleg for våre fire matglade og, sjølv om dei ikkje likar å innrømme brigadistar å bestemme seg for berre det, kald cola. Ellers bydde dei to ein rett, men når han blir konfrontert katastrofekokkane på brent ris med med valet, og får klar beskjed om at lauk, pasta med krem på boks og han berre kan velje ein bestemmer overraskande gode kvitlaukspoteter, av Aron seg for pasta ala Chapátima. Åsa og til ispedd tunfisk med kyllingsmak. og Susanne landar på pizzaen dei laga Begge er einige om å kåre den medan dei, ikkje svært så ulikt to heimelaga molen, med forstyrrande bekymra mødre, venta på at Tine og fersk kylling og varme tortillalefser, som Aron skulle vende attende frå freds- dei sjølvsagt ikkje laga sjølv, til karavane, og matinnkjøp i San uteopphaldet si beste matoppleving. Cristóbal. Den verste matopplevinga kan signerast Aron, som prøvde seg på ei «smørje med mango og øl» konsumert på ein ukjend uteplass i San Cristóbal. Jørdi Maria Losnegård jlosnegrd@uc.cl


Latin-Amerikagruppene Fredenborgveien 6 01 77 Oslo Norge www.lagnorge.no

1. reisebrev Chiapasbrigaden høst-12  

Dette er det første av tre reisebrev med inntrykk, analyser, bilder og erfaringer skrevet av LAGs solidaritetsbrigade i Chiapas/Mexico høste...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you